Ola T. Lånke (KrF) [10:59:43] (ordfører for saken): Denne riksrevisjonsrapporten er en oppfølging av en tilsvarende undersøkelse som ble presentert i 2005. Den undersøkelsen avdekket en rekke mangler ved måloppnåelsen knyttet til saksbehandlingstiden hos sentrale aktører i straffesakkjeden. Det gjaldt både i politiet, ved statsadvokatembetene, ved domstolene og i kriminalomsorgen. Stortinget så den gang alvorlig på det som ble avdekket, og mente det var behov for en ny undersøkelse i nær framtid. Det er altså denne oppfølgeren vi avslutter behandlingen av i dag.

Effektiv saksbehandling i straffesakkjeden er viktig både for rettssikkerheten og for folks rettsoppfattelse. Stortinget har derfor fastsatt frister for saksbehandlingstiden i de ulike leddene. Riksrevisjonen har sett på måloppnåelsen i forhold til ti ulike frister. Fire av disse gjelder i forhold til saker der tiltalte var under 18 år. Den foreliggende undersøkelsen viser at det har skjedd klare forbedringer i måloppnåelsen siden forrige undersøkelse, faktisk i alle ledd. Dette er positivt og tyder på at de tiltakene som har vært satt i verk, har virket. Fortsatt er det imidlertid brudd på tidsfristene i et betydelig antall saker. Det er derfor helt nødvendig at det også framover arbeides aktivt for å forbedre måloppnåelsen.

I noen tilfeller kan det være gode grunner til at tidsfristene ikke overholdes. Derfor åpner også loven for unntak hvis «særlige forhold er til hinder». Forbeholdet er tatt ut fra både rettssikkerhetsmessige hensyn og praktiske forhold. Det er helt avgjørende at både etterforskningen og saksbehandlingen er forsvarlig.

Tiltaltes mulighet til fritt forsvarervalg skal ivaretas. Særlig når det gjelder unge lovovertredere vil det også kunne bli spørsmål om å få den siktedes personlige og sosiale situasjon kartlagt på en god måte. Det er også av betydning at det spesielt for unge lovbrytere legges til rette for individuell oppfølging og tilpassede straffereaksjoner. Dette gjør at det er en samlet komité som mener at det kan aksepteres at tidsfristene ikke overholdes når det er påkrevd for at saksbehandlingen skal være forsvarlig.

Men unntaksmuligheten må ikke være noen sovepute. Tidsfristene er satt for at de i utgangspunktet skal holdes, og det skal være mulig å holde dem. Det er f.eks. ikke tilfredsstillende i saker der lovbryteren er under 18 år, når tidsfristene fra en sak er mottatt til påbegynte hovedforhandlinger i tingretten og lagmannsretten overholdes i under 50 pst av sakene. Det samme er tilfellet når det gjelder tidsfrist fra når en sak mottas i kriminalomsorgen og til tidspunkt for påbegynt soning. Undersøkelsen viser også at det er store lokale variasjoner i overholdelse av tidsfristene både hos politiet, ved statsadvokatembetene og ved domstolene. Sammenlikninger viser at i en del tilfeller er forskjellene mellom distriktene såpass store at dette ikke bare kan ha med ulikheter i saksinnhold og kompleksitet å gjøre. Det er derfor på sin plass å stille spørsmål om hensynet til likebehandling er godt nok ivaretatt.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at departementet tar fatt i de forhold som undersøkelsen avdekker. Selv om det i løpet av noen få år har skjedd forbedringer, er dette ikke godt nok. Det må settes i verk ytterligere tiltak, slik at saksbehandlingstiden kan reduseres ytterligere og likebehandlingen fra område til område kan bli bedre. Samtidig er det viktig at hensynet til forsvarlig saksbehandling og den enkeltes rettssikkerhet ivaretas.

La meg bare til slutt vise til at representantene fra Fremskrittspartiet og Høyre har noen særmerknader i innstillingen. Fra saksordførers side oppfatter jeg først og fremst disse merknader mer som utfyllende merknader til de felles komitemerknadene, og at de således ikke har et innhold som fra saksordførers side gir grunnlag for kritikk. Jeg viser likevel til merknadene fra hele komiteen, som jeg mener er dekkende for det syn komiteen har villet gi til kjenne i denne saken nå.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [11:04:39]: Det er viktig at vi har et våkent blikk på hvordan straffesakkjeden fungerer i alle ledd. En viktig del av dette er at lovpålagte frister for saksbehandlingstid blir overholdt. Det er det som er tema i denne saken. Den foreliggende undersøkelsen kartlegger måloppnåelsen i politiet, ved statsadvokatembetene, ved domstolene og i kriminalomsorgen. Saksordfører var inne på at siden forrige undersøkelse har det vært positive forbedringer i alle ledd, noe som er veldig bra. Det tyder på at tiltakene som er iverksatt, har virket. Fortsatt er det imidlertid brudd på noen generelle frister i noen saker.

Soningskøen var på rundt 2 500 personer i 2005; i dag er soningskøen på under 500. Det vil si at vi nesten ikke har noen reell soningskø. Likevel ser vi av rapporten til Riksrevisjonen at mer enn halvparten av de dømte må vente mer enn to måneder på soning. Dette gir dårlige signaler både til den fornærmede, til pårørende, til den domfelte selv og til samfunnet generelt. Derfor fortsetter arbeidet med å kutte i soningskøen.

Også fristoverskridelsene i voldssaker gir uheldige signaler og unødige belastninger for de berørte.

Jeg vil understreke at en effektiv straffesakkjede er svært viktig både av hensyn til rettssikkerheten og for rettsoppfattelsen blant folk flest. Hurtig oppfølging i alle ledd har også en preventiv verdi, så vel individuelt som allment. Det er dessuten viktig at det skjer en rask saksbehandling hos politiet, slik at bevis sikres og saken kan komme videre i rettssystemet. Men det kan i en del tilfeller være gode grunner til at de fastsatte fristene ikke overholdes. Det er viktig at både etterforskningen og saksbehandlingen er forsvarlig, selv om dette kan bety at tidsfrister ikke kan holdes. Her er det åpnet for unntak fra lovbestemte frister. Det er også av betydning at det, spesielt for unge lovbrytere legges til rette for individuell oppfølging og tilpassede straffereaksjoner. Jeg mener det kan aksepteres at tidsfristene ikke overholdes når det er påkrevd for at saksbehandlingen skal være forsvarlig.

Det trengs fremdeles å settes i verk tiltak for å redusere saksbehandlingstiden ytterligere, samtidig som hensynet til rettssikkerheten for den enkelte ivaretas. Det er nødvendig å ha saksbehandlingssystemer som gir informasjon om saksbehandlingstid og årsaker til brudd på tidsfristene, og å legge til rette for at sakene kan følges gjennom hele straffesakkjeden.

Jeg vil imidlertid understreke at Regjeringen har gjort mye på dette området, og at måltallene virkelig er på rett vei i alle ledd, noe som også denne saken viser.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:07:47]: La meg starte med konklusjonen, nemlig å gi honnør til Justisdepartementet fordi man faktisk har tatt tak i en god del av de utfordringene som ble påpekt sist, og likeledes stor honnør til Riksrevisjonen som fortsatt holder departementet i ørene. Der har man altså den nødvendige dynamikken som må til for å komme framover. I så måte synes jeg det er helt korrekt å gi honnør begge veier.

Samtidig er det også korrekt, det som ble sagt fra saksordførerens side – går jeg ut ifra i alle fall fra mitt ståsted – at de merknadene som Høyre og Fremskrittspartiet står sammen om i innstillingen, er en videreføring av og slett ikke står i noen form for kontrast til det komiteen for øvrig har ment. Så det er helt korrekt oppfattet.

Grunnen til at man har valgt å legge inn de merknadene, er bl.a. to forhold. Det ene er at rask og god saksbehandling er ekstremt viktig av hensyn til en person som er en mulig gjerningsmann. Den siktede har altså helt klart behov for å få avklart så raskt som overhodet mulig om vedkommende har gjort noe straffbart. Det er selvfølgelig en stor belastning å gå rundt og ha mistanken mot seg. I så måte er det om å gjøre at man får gjort dette så raskt som overhodet mulig.

Det samme vil også gjelde for den som er et mulig offer. For offeret er det kanskje minst like tøft, og i noen sammenhenger helt klart verre, fordi man går og venter på å få vite om man blir trodd, med den belastningen det medfører fram til det foreligger en eksakt kjennelse på det som har skjedd. Det mener i hvert fall jeg er to av de primære tingene vi må se på.

Noe annet som jeg synes er viktig når det gjelder Riksrevisjonens rapport, er at den har påpekt at departementets tall og referanser i noen sammenhenger ikke har vært korrekte. Det regner jeg med at statsråden har registrert, og jeg regner med at han kommer til å følge det tett opp framover, for det synes jeg er uheldig – det er kanskje ikke et korrekt ord å bruke, men det er ikke bra når så skjer. Jeg forutsetter at dette følges opp, og at statsråden tar ad notam den påpekningen jeg her kommer med.

Likeledes registrerer jeg også heldigvis at man fortsatt har et samarbeidspotensial. Ting kan bli bedre gjennom enda bedre samarbeid med de berørte etater. Det vil igjen både tjene en mulig gjerningsmann og også offeret. Samlet sett vil det tjene rettsstaten. Det er det som er det åpenbare og det primære i denne saken.

Da vil min konklusjon til slutt være at rask saksbehandling er en nøkkel, men det skal aldri gå på bekostning av rettssikkerheten for noen av de berørte.

Statsråd Knut Storberget [11:10:34]: La meg først innlede med å si at den undersøkelsen som Riksrevisjonen nå har gjort, og som komiteen har behandlet, tar vi veldig på alvor i departementet. Vi tar alltid Riksrevisjonens undersøkelser på alvor, men denne er særlig viktig også av politiske grunner, utover det mer revisjonsmessige, først og fremst fordi vi skriver i Soria Moria-erklæringen og mener at det er viktig hvis vi skal forebygge ny kriminalitet, at reaksjonen kommer raskt og effektivt. Det er helt avgjørende. Her er det mange som er med og drar i forhold til spørsmålet om å få raskere straffesaksbehandling. Slik sett er oppfølgingsundersøkelsen til Riksrevisjonen svært nyttig for oss.

Så vil jeg også peke på noe som saksordføreren også var inne på – og jeg mener saksordføreren hadde et veldig godt innlegg i forhold til hvordan vi fra Regjeringas og departementets side vurderer situasjonen – at disse fristene som er satt i straffesakkjeden, ikke kan være absolutte for hver enkeltsak. Jeg skjønner at et bredt politisk flertall også er enig i det. Der hvor man ikke kommer til bunns i forhold til hvem gjerningspersonen er, der man leter etter gode reaksjoner særlig i forhold til unge lovbrytere, og der man skal sikre at man får god forsvarerhjelp til rett tid, kan vi ikke sette frister bestandig, men vi er nødt til å sikre at rettssikkerheten skjer fyllest. Det er det andre.

Det tredje jeg har lyst å peke på, som gjør undersøkelsen viktig, og som kanskje er en utfordring for oss alle, er at når man presenterer denne typen undersøkelser fra både Riksrevisjonen og fra oss politikere ute i media, blir det nærmest framstilt som at nå går alt i gal retning, og domstoler, politi og påtalemyndighet leverer ikke. Den nyansen som ligger i grunnlaget for Riksrevisjonen, og også i svarbrevet fra Justisdepartementet, om at man må ha betydelig forbedring, på mange av disse feltene må man ha bedring på hele sektoren, er viktig ikke bare for å vise at alt går bedre – det kan jo være greit nok for politikere – men også at det nytter å gjøre noe på dette feltet, at man kan lykkes med å nå de frister som Stortinget setter seg, og at man også kan lykkes med å nå de politiske målene som vi har i forhold til straffesaksbehandlingen. I mange tilfeller er det viktigere å få en rask reaksjon enn nødvendigvis å få en streng reaksjon. Å komme raskt inn, særlig overfor de yngste lovbryterne, er helt avgjørende hvis vi skal se noen effekt av det hele. Derfor finner jeg grunn til å peke på at den utviklingen som også saksordføreren var inne på, viser at man f.eks. når det gjaldt voldssaker og fristen på 90 dager, hvor 22 pst. av sakene var innenfor fristen ved siste undersøkelse, nå er kommet over 50 pst., og at den gjennomsnittlige saksbehandlingstida for første halvår i 2008 nå er nede i 114 dager. Vi nærmer oss både når det gjelder gjennomsnitt, og det vi ønsker oss som frist, de målene som settes i disse sakene. Dette er noe vi nå tar opp i tett dialog med politidirektøren, Riksadvokaten og andre aktører, slik at vi kan sikre at utviklingen fortsetter.

Når det blir satt en frist for politiet i forhold til dem som er under 18 år, på å ta ut tiltale innen 42 dager, hadde man en måloppnåelse i den forrige undersøkelsen på bare 4 pst. Første halvår i 2008 viser at gjennomsnittlig saksbehandlingstid nå er 30 dager, og at over halvparten er behandlet etter 16 dager hos politiet. Det er grunn til å gi politiet honnør i forhold til at man i den situasjonen politiet er i, klarer å levere så raskt på disse sakene. Det er helt avgjørende overfor de yngste lovbryterne.

Jeg kunne tatt flere av tilfellene, men skal bare dvele kort ved domstolenes innsats. Det er grunn til å peke på at den myten man vel har hatt gjennom mange år, at alt tar så lang tid ved domstolene, er domstolene i ferd med å skyve til side. Domstolene er på sivil side, og også på strafferettslig side, i ferd med å bli en veldig effektiv og god tvisteløsningsmekanisme i Norge. Vi har domstoler, særlig gjelder det tingretten, men det gjelder også de fleste lagmannsrettene og Høyesterett, som må være blant det raskeste i Europa. Vi har også noen av de strengeste fristene.

Når det gjelder gjennomsnittlig saksbehandlingstid, særlig i sivile saker og straffesaker ved tingrettene, er man nå innenfor fristen. Det er bra, og det er grunn til å berømme domstolene for det. Men der hvor det nå står igjen utfordringer med hensyn til det som Riksrevisjonen trekker fram, må vi jobbe videre for å holde fristene i større grad enn man gjør nå. Den innsatsen som vi har bak oss, viser at det er mulig.

Til slutt vil jeg peke på det som også representanten Lydvo var inne på når det gjelder soningskøen. En av hovedgrunnene til at folk kommer seint inn til soning i Norge, er at vi har hatt kø. Når man i løpet av denne stortingsperioden har etablert 400 nye soningsplasser, har det resultert i at vi i dag har fått soningskøen ned til ca. 460 dommer. Dilemmaet er jo at så lenge man jobber med kø, tar man gamle saker, og da vil man alltid risikere at saker kommer opp utover den tomånedersfristen som er satt. Men på bakgrunn av bl.a. Riksrevisjonens anførsler og også et ønske fra Regjeringa om at vi skal sørge for en raskere reaksjon, har vi i løpet av dette året åpnet opp for at de som faktisk er innstilt på å få en rask reaksjon, og som ønsker å sone, skal kunne gjøre det umiddelbart, fordi vi nå får bedre kapasitet i fengslene. Det vil også bidra til at flere kommer inn under den fristen som er satt.

Vi har som ambisjon – og har hatt det hele tida – at man innen høsten 2009 skal ha avviklet soningskøen helt. Vi håper at køen i løpet av våren vil være så å si i 0 – altså ikke på 460, men så å si i 0. Det vil innebære at folk vil bli innkalt til soning innenfor fristen. Da får vi også håpe at de nye reglene som vi har fått vedrørende innkalling til soning, og hvem som skal stå for det, vil bidra til at folk også møter til soning, slik at vi får en kriminalomsorg som iverksetter reaksjoner innenfor de fristene som er satt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.