Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Trine Skei Grande (V) [14:31:18] (ordfører for saken): Det forslaget som ligger foran oss i dag, der forslagsstillerne ønsker å avvikle ordningen med statlige stipend og garantiinntekter til kunstnere, har ikke fått veldig stor støtte i komiteen, så jeg antar at forslagsstillerne kommer til å argumentere for sitt standspunkt. Den argumentasjonen de hovedsakelig bruker, er at det er et foreldet system, og at det bidrar til å «innskrenke bredden i kulturlivet».

Flertallet er ikke enig i en sånn holdning. Flertallet mener faktisk det motsatte, nemlig at det er en forutsetning for bredden i kulturlivet at vi har et system med statlige stipend og garantiinntekt for kunstnere. Det er også avgjørende for å få til den skapende virksomheten man ønsker i norsk kulturliv, og det har vært en viktig planke for kunst- og kulturlivet i Norge fram til nå. Vi mener faktisk at et sånt basissystem med stipend og garantiinntekter har vært helt avgjørende for at vi i det hele tatt har fått utviklet kunst her i landet.

Det eneste vi er enige med forslagsstillerne om, er at det nok kommer til å bli en debatt om dette i tiden framover. Grunnen til det er ikke at man ønsker å avvikle systemene, men at man ønsker å se på innretningen av dem. Man ønsker å se på hvordan de er organisert, man ønsker å se på hvor høye ytelsene er, og hvordan de er organisert i forhold til andre inntekter hos kunstnerne. Det foreligger her en levekårsundersøkelse – og det såkalte Løken-utvalget – og jeg antar at statsråden vil komme tilbake til Stortinget i den forbindelse. Da får vi muligheten til å diskutere om dette er en riktig måte å innrette en sånn type støtte til kunstlivet på. Men at vi trenger en støtte til kunstlivet, er det bred enighet om i denne sal.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:33:51]: Forslagsstillerne til dette Dokument nr. 8-forslaget, representantene Ulf Erik Knudsen og Karin Woldseth, ber om at ordningen med statlige stipend og garantiinntekter for kunstnere avvikles. I første omgang tar man til orde for en halvering av utgiftene knyttet til 2009. Forslagsstillerne mener at dette er en foreldet ordning som bl.a. bidrar til å «innskrenke bredden i kulturlivet».

Det er i grunnen noe merkelig å lese argumentasjonen fra representantene Knudsen og Woldseth. På den ene sida skal man ha seg frabedt at komiteer basert på faglig kompetanse tar avgjørelser om tildeling av stipend og andre kulturmidler – på den andre sida vil man ikke at staten skal forestå fordelingen. De heller knappe midlene som etter Fremskrittspartiets mening kan gå til kunst og kultur, skal vel mer eller mindre følge en salgs- og popularitetskurve, slik jeg forstår Fremskrittspartiet. For øvrig skal markedet regulere det meste dersom partiet får det som de vil.

Jeg er glad for at det er en felles politisk holdning hos alle andre partier at en slik resept ikke er å anbefale. Stipender og andre tilskuddsordninger for kulturfeltet er verken sovemedisin eller veien til lediggang. De offentlige tilskuddene på kulturområdet er faktisk svært ofte innretta som såkornsmidler, slik vi bruker offentlige penger på andre samfunnsområder for å skape aktivitet og vekst. Jeg har, etter mange år i kulturlivet, til gode å møte kunstnere som passivt vegeterer på de ordninger som finnes. Tildelingene på kulturområdet er verken av den karakter eller i den størrelsesorden at det er mulig. De bidrar tvert imot til å stimulere til skapende og utøvende kunstnerisk virksomhet og dermed til vekst både på kulturfeltet og på andre samfunnsområder.

Vi bør sjølsagt ha en fortløpende diskusjon om alle de tilskuddsordningene vi har i kulturlivet, og være åpne for å gjøre endringer i tråd med intensjonen om å sikre kunstnere gode livs- og arbeidsvilkår. Og så må vi se til at statlig støtte fordeles på best mulig måte. Dette har også vært Regjeringens fokus, bl.a. gjennom det arbeidet Løken-utvalget har gjort, som også har ført til forbedringer av tildelingsprosedyrer. Det er i tillegg gjort en undersøkelse om inntekt og levekår blant kunstnere utført av Telemarksforsking som viser at mange kunstnere hører til lavtlønnsgruppa og derfor trenger et løft hva angår lønns- og livsvilkår.

Som samfunn trenger vi kunsten og kunstnerne. Derfor må vi også ha offentlige ordninger som sikrer at vi kan ha nettopp det.

Karin S. Woldseth (FrP) [14:37:01]: Da garantiinntekten for kunstnere ble innført i 1977, var hovedmålet å «gi kunstnerne økonomisk trygghet og mulighet til å ha kunstnerisk aktivitet som sin hovedbeskjeftigelse.» Såfremt mottageren fortsetter å vise tilstrekkelig kunstnerisk kvalitet, beholder man denne støtten til man går av med pensjon.

Da man opprettet denne ordningen, la man også inn avkortingsregler i forhold til hva man tjente på kunsten sin. Av dem som mottar garantiinntekt, er det 70 pst. som ikke får noen avkorting i inntekten fra staten, og som dermed ikke tjener mer på kunsten sin enn fribeløpet, nemlig 66 000. Det betyr at det er ca. 350 kunstnere som har garantert inntekt inntil de går av med pensjon, og som ikke trenger å produsere og selge for mer enn 66 000 pr. år. Det skulle jeg også ha greid med mitt kunsthåndverk. Denne garantiinntekten oppfordrer ikke kunstnerne til å selge verkene sine, for da kan man komme over fribeløpet på 66 000. Faren ved dette, slik Fremskrittspartiet ser det, er at målet blir å få garantiinntekt fra staten, for deretter å ha svært gode dager. Man kan fort bli for mett. Vi har sett eksempler på at dette har vært utnyttet, og det var vel neppe det som var intensjonen den gangen man startet med denne ordningen.

Når det så gjelder kunstnerstipender, er det selvsagt ikke alt her vi ønsker å røre ved. At en kunstner kan søke om reise- eller vikarstipend, ser vi ikke på som noe egentlig problem – ett sted må også kunstnere kunne henvende seg for å få påfyll av kompetanse. Men det som virkelig er til bekymring, er at en stadig større gruppe kunstnere faktisk får dette stipendet. Antall arbeidsstipend og andre statlige stipender øker. Det ble delt ut 387 arbeidsstipender og så mye som 12 000 andre statlige stipender i 2006. Og det er lov å spørre seg om det er realistisk å tro at alle disse noen gang vil kunne livnære seg av kunsten sin.

Det som kanskje er det største dilemmaet, er at dette er statlige stipender, hvor utvelgelsen skjer av fagutvalg i Kulturrådet. Det er sterke bindinger til staten, noe som – enten man liker det eller ikke – gjør kunstneren avhengig av staten. Og da koker det ned til at det er staten som til slutt bestemmer hva vi skal se, høre og lese.

For oss i Fremskrittspartiet er det viktig at det er stor bredde innenfor kunst og kulturliv, men det viktigste må likevel være at man får mest mulig tilbake for de ressursene man legger inn. Når man kan gå i tre år på garantiinntekt uten å bli kontrollert, er jeg ikke sikker på om garantiinntekten – og stipender for så vidt – blir noe annet enn en sovepute. Det er svært få andre land som bruker statlige ressurser til å avlønne utøvende kunstnere på den måten man gjør i Norge. Vi har tro på annen stimulans, f.eks. kunstnerfellesskap, som i London, opplæring innen regnskap og markedsføring av egne produkter – og ikke minst troen på egne produkter – og kanskje gunstige skatteordninger som incentiver for å stimulere kunstnere til å produsere nok til å kunne forsørge seg selv.

Med dette tar jeg også opp forslaget vårt.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp det forslaget hun refererte til.

May Hansen (SV) [14:41:10]: Dokument nr. 8:119 for 2007–2008 er et forslag fra Fremskrittspartiet om å avvikle ordningen med statlige stipend og garantiinntekter til kunstnere. Forslagsstillerne ber om at ordningen med statlige stipend og garantiinntekter til kunstnere gjennomgås med sikte på en halvering av utgiftene knyttet til ordningen i 2009. Primært ønsker forslagsstillerne å avvikle ordningen umiddelbart fordi den etter deres mening er en foreldet ordning, som bl.a. bidrar til å «innskrenke bredden i kulturlivet».

Dette er SV helt uenig i. Forutsigbar økonomi for kunstnere vil heller føre til et større mangfold og bredde. Det er viktig at det tilrettelegges for ulike uttrykk, slik at vi får et mangfold av uttrykk for barn og unge og det voksne publikum. Denne type støtte er avgjørende og har stor betydning for kunstnerisk aktivitet og frihet på en rekke felt.

SV har gjennom flere stortingsperioder foreslått en gjennomgang av kunstneres levekår, og vi er glad for at det nå er gjort. Mange kunstnere har utforutsigbare inntekter og kan ikke leve av sin kunst. Det er alvorlig fordi det kan føre til at unge mennesker ikke tør eller vil satse på utvikling av kunsten sin. Vi har også store utfordringer med pensjonsrettigheter og, ikke minst, med likestilling. Det er en stor utfordring at det f.eks. ikke er nok roller for eldre kvinner.

Rapporten fra Løken-utvalget og undersøkelsen om inntekt og levekår blant kunstnere – utført av Telemarksforsking-Bø – har nylig vært på høring. SV er enig med statsråden i at disse rapportene med tilhørende høringssvar vil være nyttige grunnlagsdokumenter for det videre arbeidet med å sikre kunstnere gode livs- og arbeidsvilkår. Her henviser vi til brevet fra statsråden til komiteen 12. september 2008.

Det har vært bred politisk enighet de siste årene om å bevare ordningen med stipend og garantiinntekter. Debatten knyttet til disse ordningene har i overveiende grad dreid seg om måten denne typen statlige støtteordninger er innrettet på – ikke at man skal fjerne dem. SV mener at dette fortsatt skal være utgangspunktet, men vi er, som komiteens flertall, åpne for i samarbeid med kunstnerne å gjøre endringer i tråd med intensjonen, for å sikre dem gode livs- og arbeidsvilkår.

Til slutt: SV legger til grunn, sammen med flertallet, at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget i egnet sammenheng med en vurdering av videreføring av garantiinntekten og av ulike typer stipendordninger samt andre relevante forhold vedrørende kunstneres livs- og arbeidsvilkår.

Statsråd Trond Giske [14:44:15]: Stipend og garantiinntekter bidrar til å gi kunstnere som har vist at de leverer kunst av høy kvalitet, økonomisk frihet til å konsentrere seg om kunstneriske ideer og kunstnerisk utvikling. Jeg leser forslaget dit hen at representantene mener at stipend og garantiinntekter hindrer en markedsstyring av kunsten. Dersom kunsten skal styres av markedet alene, vil kunstneren bli tvunget til kun å tenke kommersielt. Jeg har problemer med å se at det kan bidra til mangfold og bredde.

Jeg er derfor glad for at komiteens flertall er enig i at statlige støtteordninger til kunstnere er av avgjørende betydning for kunstnerisk aktivitet og frihet i flere sjangre, og at de bidrar til å skape bredde og mangfold i norsk kulturliv.

Ett av punktene i Kulturløftet er å bedre levekårene for kunstnere. I Kultur- og kirkedepartementets budsjettforslag for 2009 foreslår vi derfor å øke antallet arbeidsstipend med 15 samt å øke stipendets størrelse med 10 000 kr. Jeg er opptatt av at departementets ordninger skal være innrettet slik at de gir mest mulig kunst av høy kvalitet, og at de sikrer kunstnerne akseptable livs- og arbeidsvilkår.

Telemarksforsking har nylig gjennomført en levekårsundersøkelse som viser at det kan være svært vanskelig å livnære seg som kunstner, og at mange kunstnere er fattige. Den gjennomsnittlige kunstneriske inntekten i 2006 var på ca. 190 000 kr – betydelig lavere enn gjennomsnittsinntekten til de fleste andre yrkesgrupper. Avstanden mellom de som tjener mest, og de som tjener minst, er stor. På bunnen ligger billedkunstnere, kunsthåndverkere og kunstneriske fotografer med gjennomsnittsinntekter fra kunstnerisk arbeid på henholdsvis 86 000 kr, 109 000 kr og 62 000 kr. Resultatene gjør oss mer sikre på at stipend- og garantiinntektsordningene treffer godt, fordi det først og fremst er kunstnergrupper med lite kommersielt potensial som mottar stipend og garantiinntekter.

Løken-utvalget viser i sin rapport til at kunstnersamfunnet har endret seg betraktelig siden garantiinntektsordningen ble utformet på 1970-tallet, og anbefaler å utfase garantiinntektsordningen til fordel for arbeidsstipend. Departementet vil se nærmere på høringssvarene til Løken-utvalgets innstilling og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan kunstnerpolitikken bør utformes.

En kunstner som er tildelt garantiinntekt, beholder den til vedkommende når pensjonsalder. I forskrift om statens stipend og garantiinntekter for kunstnere heter det:

«Dersom det blir vedtatt at garantiinntektsordningen skal opphøre eller begrenses, skal de kunstnere som innehar garantiinntekt og berøres av forholdet, på annen måte gis tilfredsstillende støtte frem til folketrygdens pensjonsalder, såfremt de for øvrig ville oppfylt kravene til garantiinntekt.»

Det er med andre ord kun ledige garantiinntekter – ca. 20 og 30 i året – som kan omdisponeres til andre formål. Hvis representantforslaget om å halvere kostnadene til stipend og garantiinntekter fikk flertall, ville det i 2009 i praksis bety at det er bevilgningen til arbeidsstipend og diversestipend som faller bort. Det ville bety at et av våre viktigste kunstnerpolitiske virkemidler for å sikre mangfold og bredde i tilbudet av billedkunst, musikk, scenekunst, litteratur og annet ville være borte. Jeg er derfor glad for at det ser ut til at dette forslaget ikke får flertall i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.