Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:14:10] (ordfører for saken): Feilbehandling er noe enhver pasient skulle slippe å oppleve. Men feil blir begått – det vil vi aldri komme bort fra i helsevesenet heller. Derfor har vi Norsk pasientskadeerstatning som til en viss grad skal kompensere for tap. Ordningen er nå også utvidet til å gjelde feilbehandling i den private helsesektoren.

Det er for alle krevende å måtte søke om erstatning. Ombudsmannen har, etter mange henvendelser fra pasienter som mener seg feilbehandlet, og som har søkt Norsk pasientskadeerstatning om erstatning, gjort undersøkelse av hvordan Norsk pasientskadeerstatning fungerer i forhold til ventetid mv.

En samlet komité deler ombudsmannens vurdering at det er tilgjengelig saksbehandlingskapasitet som er den store utfordringen. Norsk pasientskadeerstatning har innført en køordning, der søkere blir plassert før de får tildelt en saksbehandler. Bakgrunnen for dette er at hver saksbehandler ikke skal ha for mange saker samtidig, altså for stor saksportefølje og dermed ikke kunne gjøre en grundig nok jobb med den enkelte sak.

En samlet komité mener videre at denne køordningen har klare svakheter. Komiteen er klar og tydelig på at søkere må få skriftlig tilbakemelding om at den informasjon som de fortløpende sender inn, blir gjennomgått også før de får tidelt saksbehandler.

En samlet komité ber Helse- og omsorgsdepartementet følge utviklingen i Norsk pasientskadeerstatning nøye. Dette mener vi faktisk er viktig. Det er viktig at en kan ha en forsvarlig behandling av søknadene både når det gjelder ventetider, hvor lang tid det tar å få behandlet søknaden, og ved at søknaden blir godt faglig vurdert. Det er viktig å minne om at svært mange av dem som søker om pasientskadeerstatning, har en forhistorie som har vært vanskelig på grunn av feilbehandling. Derfor er det også viktig at når de først søker og går gjennom en slik krevende prosess, blir de behandlet på en forsvarlig god måte.

Svein Roald Hansen (A) [11:17:18]: Jeg har ikke noe å tilføye til realitetene i saken, som saksordføreren har redegjort for. Jeg har bare lyst til å reise en liten problemstilling knyttet til denne rapporten fra Sivilombudsmannen.

Det er helt forståelig at Sivilombudsmannen, når han får flere klager på samme område, velger å gå utover det og tar en og en sak og ser på om systemet er godt nok. Det er helt forståelig. Det har skjedd før, og det kommer sikkert til å skje igjen.

Men det kan være komplekse ting som gjør at vi er i en gråsone mot Riksrevisjonens forvaltningsrevisjoner. Jeg vil bare reise den problemstillingen fordi de gjennomføres etter bestemte metoder. De kan være metodisk krevende å gjennomføre. Jeg vil bare legge igjen den tanken at Sivilombudsmannen kanskje i framtidige saker bør vurdere om man skal ha en form for samarbeid med Riksrevisjonen i den typen gjennomganger, slik at man her kan bruke samme metodikk og trekke veksler på hverandres erfaringer.

Dette er – jeg understreker det – ikke ment som noen kritikk av at Sivilombudsmannen har valgt denne formen på meldingen i denne saken. Jeg vil bare reise problemstillingen, slik at vi ikke får to instanser som driver med noe som kan ligge i nærheten av hverandre, uten at metodegrunnlaget i hvert fall er noenlunde tilsvarende.

Laila Dåvøy (KrF) [11:19:10]: Sivilombudsmannen er helt klar i konklusjonen om at saksbehandlingstiden er uakseptabelt lang. Når vi ser at det til sammen innebærer 777 dager, altså over to år, fra en sak kommer inn, til den berørte pasient får erstatning, er det selvfølgelig altfor mye. Også at saksbehandlingstiden fra 2005 til 2007 har økt med 86 dager, er for mye.

Nå er det slik at det i de senere årene har vært satt i verk en rekke tiltak for å bedre situasjonen. Det kan tenkes at situasjonen og saksbehandlingstiden ville vært enda verre dersom dette ikke hadde vært gjort.

Utviklingen viser at det er helt nødvendig likevel å gjøre mer. Jeg håper at statsråden nå griper aktivt fatt i utfordringene, og sørger for at det settes inn tiltak og foreslås tilstrekkelige bevilgninger, slik at saksbehandlingstiden blir redusert. Selvsagt må heller ikke det gå ut over kvaliteten. Det kan virke som om det her er behov for ekstraordinære tiltak i en periode, slik at køene kan ryddes unna. I så fall må det lages en plan for det.

Til slutt: Vi må aldri glemme at det bak hver eneste sak som behandles, er et enkeltmenneske. Det er uholdbart at de mennesker som søker erstatning bl.a. på grunn av feilbehandling og dårlig behandling i helsevesenet, skal måtte vente så lenge på en avklaring av sin sak. For mange legger dette en ekstra bør på skuldre som allerede bærer tungt. Erstatningen kunne bedret en vanskelig livssituasjon tidligere.

Køordningen som er innført, er en sak i seg selv. Jeg forutsetter at de forhold som Sivilombudsmannen har tatt opp rundt denne, blir tatt hensyn til, og at køordningen, slik jeg ser det, dessuten bør avvikles så snart det lar seg praktisk gjøre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.