Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Trine Skei Grande (V) [10:04:29] (ordfører for saken): Ved første øyekast kan noen kanskje tro at dette ikke er en viktig sak, eller at det er en sak som ikke vekker engasjement. Det er helt feil. Dette er en veldig viktig sak. Saken er kanskje ikke veldig stor, men den angår veldig mange, og de som jobber med saken, har opplevd at dette gjelder et veldig viktig og stort tema.

Jeg er glad for at vi har klart å oppnå enighet mellom alle partiene i Stortinget i en slik sak, og jeg er også veldig glad for at vi har klart å komme videre med de to elementene som vi har løftet. Vi har jobbet ganske grundig med saken – mye grundigere enn man vanligvis gjør med et Dokument nr. 8-forslag. Vi har hatt en høring, og vi tror nok at både fagmiljøet og de berørte partene føler at de har hatt muligheten til å komme i kontakt med politikerne med sin argumentasjon.

Saken gjelder navneloven. Navneloven er det brei enighet om i Stortinget. Det er også brei enighet om at vi skal ha en navnelov, at vi skal tilstrebe en lik stavemåte, og at det er viktig at vi har prosesser rundt det å stave og skrive navn på en riktig måte i landet vårt. Det som vi løfter i denne saken, er det som går på gårdsnavn. Der er det to elementer som vi har ønsket å løfte. Det første går på at mange har navnet sitt fra f.eks. en gård. Navn, språk og identitet henger nært sammen for oss mennesker. Jeg vet om mange som har reist verden rundt for å se det stedet hvor man har navnet sitt fra. Vi har mange amerikanske slektninger som hvert år reiser til Norge for å se det stedet som de har navnet sitt fra. Det betyr at navn og identitet henger nært sammen, og når noen da endrer det, må også folk få føle at rettsprinsippene gjelder på det området.

Det er egentlig litt større rammer rundt denne saken. For Venstre – og for meg som Venstre-representant, som har veldig mange språkforskere i mine rekker, vil jeg gjette – har det siden partiet ble stiftet for 125 år siden – om noen dager – vært viktig å kjempe imot at ett fagområde skal ha monopol på hva som er rett og galt i forhold til rettsoppfattelsen i samfunnet. For meg henger dette sammen med Venstres kamp mot at en embetsmannsstat skulle bestemme, men det henger også sammen med tankegangen rundt hvorfor vi f.eks. skal ha en jury i et samfunn, tankegangen rundt det at én faggruppe ikke skal ha monopol på hva som er rett i et samfunn. Derfor syns vi det er viktig å innføre et prinsipp om at man skal ha en ankemulighet der en også har lekmannsrepresentasjon. Det betyr at hvis du som fagmenneske har veldig god argumentasjon, skal du ha så god argumentasjon at du også skal klare å overbevise lekpersoner om at det du står for, er rett. Det er viktig at det også er en uavhengighet i ankemulighetene når det gjelder navn, som gjør at du har en uavhengighet også overfor fagområdet. Det er det første elementet her.

Det andre elementet går på at vi åpner for å beholde stavemåter fordi stavemåter også kan fortelle om et steds kulturhistorie. Det kan fortelle historien om den rare fyren, som gjerne kan være en Erasmus Montanus som velger å stave navnet sitt på en litt annen måte på grunn av sånn eller sånn. Det forteller også en viktig kulturhistorie på et sted. Vi stilte i høringen spørsmål om hvilken katastrofe som ville inntreffe hvis vi opplever at et gårdsnavn kanskje staves på en annen måte, men vi har ikke klart å få oversikt over om det ville ført til en veldig stor katastrofe.

Jeg tror nok at vi må åpne for at kulturhistorien også kan formidles ved måten navn blir stavet på, og at det også er en viktig del av kulturhistorien vår. Men jeg håper at statsråden her i dag kan avklare at det viktigste prinsippet som først må inn, er at vi får til en ankemulighet, en klagemulighet på vedtak som er gjort i endring av gårdsnavn, slik at folk føler at de har en reell, fair sjanse til å få hørt saken sin på en ordentlig måte. Det er et veldig viktig rettsprinsipp i denne saken, og jeg håper statsråden svarer at han vil komme tilbake ganske raskt i den forbindelse. Så får vi jobbe videre med hvordan vi kan utvikle en navnelov som ivaretar internasjonale konvensjoner og alle forpliktelser, men som også åpner for at kulturhistorien formidles gjennom det at noen velger å stave et gårdsnavn på en annen måte.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Olemic Thommessen (H) [10:09:39]: Stedsnavn er et viktig kulturelt fellesgods, og det er sånn sett ikke urimelig at man har lover og bestemmelser som sier noe om hvordan vi som samfunn skal forholde oss til det. Men det er også viktig at vi har et lovverk som er balansert, og som tar hensyn til dem dette angår. I dette tilfellet snakker vi om gårdsnavn, og gårdsnavn er selvfølgelig noe som også i stor grad angår de som bor på gården, de som eier gården, og kanskje særlig de som bærer slektsnavn som er sammenfallende med gårdens.

Vi har en lang og god tradisjon som knytter seg til norske gårder. Det handler om identitet, det handler om et sterkt følt forvalteransvar, og det handler ikke minst om rollen som tradisjonsbærer. De aller fleste norske gårdbrukere eier ikke sin eiendom med samme mentalitet som mange av oss som har et hus vi kanskje lett selger, eller som vi flytter fra hvis vi skifter jobb eller sånne ting. Det å overta en gård er noe som er mye mer omfattende – det handler om å gå inn i en rolle, og det handler om å bære noe videre. Det er et sterkt følt ansvar, og jeg tror at den holdningen norske gårdbrukere representerer, er den viktigste bæreren av tradisjonene videre.

Det har i enkelte miljøer vært god latin at dialekt og dialektiske former skal være det som man ser på som den primære bærer av kulturarven, ikke stavemåten. Dette standpunktet er nok i stor grad preget av det nasjonsbyggingsprosjektet Norge var igjennom på 1800- og 1900-tallet, hvor ønsket om fornorskning av stavemåter i forhold til det som altså har vært en dansk tradisjon, har vært sterkere enn kanskje selve hensynet til kulturarvperspektivet. Jeg slutter meg til saksordførerens merknader om at stavemåte også sier noe om kulturarven og den historien vi har vært igjennom, og at det må være viktig å ta med seg videre.

Det å forvalte et navn er også en del av utøvelsen av en eiendomsrett, og eiendomsretten sitter dypt i norsk landbrukstradisjon. Det å ha kontroll over eiendommen sin er forutsetningen for at man også skal føle det ansvaret og det forvalteransvaret kulturelt sett som man vil bringe videre, og ethvert inngrep i eiendomsretten bør være særlig godt begrunnet. Det skal være tungtveiende samfunnsmessige, praktiske eller kulturelle behov som skal ligge til grunn dersom man skal gjøre et slikt inngrep. Det er vanskelig å se at de restriksjonsmulighetene som Kartverket har, eller det det offentlige her gjør, reelt sett er godt nok begrunnet, særlig hvis vi ser fremover i tid, når vi vil se at selve det nasjonsbyggende hensynet som vi før baserte oss på, kanskje ikke vil være like sterkt.

De som har kjempet frem denne saken, har arbeidet i mange år. Dette har vært en veldig belastende sak for noen som har fått endret gårdsnavnene sine vekk fra det som har vært slektens stavemåte. Dette har vært en stor belastning. De er sikkert glade for at vi nå forhåpentligvis kommer frem til regler som ivaretar disse hensyn også i fremtiden. Men de har selv klagesaker som ligger til behandling. Jeg håper statsråden og departementet vil medvirke til at disse sakene nå blir lagt på is i påvente av nye regler, og at de under klagebehandlingen vil kunne bli vurdert ut fra de nye reglene vi vil få.

Modulf Aukan (KrF) [10:15:27]: Namn og stadnamn er særdeles viktige for identiteten for mange menneske. I den samanhengen sluttar eg meg til det som både saksordføraren og Olemic Thommessen sa no nettopp.

Når vi veit kva engasjement som ligg bak dette med stadnamn, vil eg nytta høvet til å rosa komiteen for å greia å få til merknader som er så opne at alle grupperingar kunne stilla seg bak dei. Sett i lys av kor viktig dette temaet er for mange plassar, er dette godt gjort. Det kan eg seia fordi eg ikkje var med på sluttføringa i komiteen.

Lokalt nedarva uttale er i regelen det historisk eldste og rettaste. Det finst mykje interessant litteratur om emnet stadnamn. Det er nok å nemne «Norske Gardsnavne», eit verk på faktisk 20 bind. Andre land misunner oss dette. Her finn vi uttale, eldre skriftsformer og tolking.

I våre dagar vert stadnamn ofte lært på grunnlag av vegskilt, ikkje berre lokal tradisjon. Derfor er rette namn på vegskilt avgjerande viktig.

Frå eige fylke, Møre og Romsdal, har vi opplevd stort engasjement rundt endringar av namn på ferjestader. Eg hugsar tilbake til den tida da kommunestyret åleine avgjorde dette – som yngste representant og med eit etternamn som er det same som eit tidlegare ferjeleie, sit den debatten spikra i minnet. Temaet var om ferjeleiet skulle ha namn etter tettstaden ikkje langt unna, eller om det skulle vera det lokale namnet på plasseringa. Det lokale namnet vann. Slik vart det, og slik har det vore sidan.

Rettskriving kan gje endringar og ustøe former. Normalisering er problematisk når målførepreget forsvinn. Normaliseringa kan i enkelte høve gå på tvers av opphav. Da blir det historiske i dialekten øydelagt. Merknaden om klagenemnd er også i denne samanhengen viktig.

Eit forhold dette representantforslaget synleggjer, er i det høvet det er ønske om ulike skrivemåtar på gardsbruk i ei grend med fleire gardsbruk, slik det ofte er. Dette kan gje utfordringar på fleire område, slik som bygdebokskriving, slektsgransking, vegskilting og kartsetjing. På standardkart vil det t.d. ikkje vera plass til fleire skrivemåtar der tre–fire gardar ligg jamsides. Kva for namneform skal da veljast? Kven skal avgjera dette?

Striden kring stadnamn har staten truleg sjølv lagt til rette for, i og med at ein har normalisert på tvers av målføre. Det er å håpa at dei momenta som denne saka har trekt opp, og dei signala som vert gjevne i denne debatten, vil gje departementet eit godt grunnlag for ei forbetring av lovverket på området.

Trond Lode (Sp) [10:19:28]: Eg synest saksordføraren på ein framifrå måte gjorde greie for betydninga av denne loven og det engasjementet komiteen har opplevd både frå fagmiljø og frå partane det gjeld lokalt rundt om i landet.

Eg skal berre kort gjera greie for Senterpartiets engasjement i saka.

Fyrst og fremst meiner Senterpartiet at det innanfor dagens lovverk med forskrift faktisk burde vera rom for å varetaka lokale interesser ved fastsetjing av namn. Men me har fått synleggjort nokre eksempel på at handlingsrommet ikkje vert brukt, og at grunneigarar føler at dei ikkje har vorte høyrde.

Senterpartiet legg stadig til grunn forarbeida til endringsloven av 2005 og behandlinga av han i denne salen, der omsynet til gjeldande skriveform vert teke godt vare på. Me meiner at eit namn innført på eit seinare historisk tidspunkt enn opphavleg, òg har ein kulturell verdi. Samtidig ønskjer me ikkje å opna opp for endring av gardsnamn berre basert på eit ønske frå grunneigar. Paragraf 3 skal framleis stå fast, men der det er tale om å endra ei nedervd skriveform, skal ikkje dette gjerast utan grunneigars samtykke.

Eg er glad for at ein samla komité står bak innstillinga, og eg ser fram til at Regjeringa kjem tilbake til Stortinget med ei sak i pakt med komiteens innstilling.

Statsråd Trond Giske [10:21:28]: Skrivemåten av stedsnavn har evnen til å engasjere. Ti år etter at stedsnavnloven ble vedtatt i Stortinget ble det igangsatt en evaluering av loven, og en revidert lov ble vedtatt så sent som i 2005. I februar i fjor la stortingsrepresentantene Øyvind Halleraker og Olemic Thommessen fram et representantforslag der de gikk inn for at endring av bruksnavn ikke kan skje uten grunneiers samtykke. Forslaget la grunnen for en lang og grundig diskusjon, der også departementet har deltatt gjennom to brev til komiteen av henholdsvis 5. og 29. mai 2008. Sakens kjerne har vært hvorvidt reglene om skrivemåten av gårds- og bruksnavn kan mykes opp, samtidig som vi fortsatt ivaretar kulturminnehensynet på en god måte.

Det har lenge kommet sterke signaler fra gårdeiere som har opplevd at gårds- eller bruksnavnet er blitt endret slik at det ikke lenger samsvarer med skrivemåten av slektsnavnet. Det er relevant å spørre om det i det hele tatt er en oppgave for det offentlige å gi regler for hvordan navn på privat eiendom skal skrives. Når en enstemmig komité i 2005 gikk inn for det som er dagens ordning, der det tas utgangspunkt i nedarvet lokal uttale, var det fordi gårds- og bruksnavn er av mer enn privat interesse. De er en del av vår felles immaterielle kulturarv som det offentlige har en legitim interesse av å ta vare på, og de er språklige minner fra eldre og yngre tider. En del gårdsnavn er de eldste stedsnavnene i landet.

Men navn på privat eiendom er ikke bare et offentlig felleseie. Det er også viktige for eieren og slekten. Navneformene som er fastsatt på bakgrunn av det regelverket vi vedtok i 2005, har skapt frustrasjon blant en del grunneiere.

Jeg er glad for at vi like før jul fikk en enstemmig innstilling fra kulturkomiteen i denne saken. I en sak som dette, hvor viktige hensyn som kulturminnevern og grunneiernes interesser trekker i ulik retning, er det en ekstra styrke at vi finner felles løsninger på tvers av partigruppene. I innstillingen signaliserer komiteen at den mener det er nødvendig å utrede og endre loven, slik at kravet om at navnene skal følge gjeldende rettskrivningsprinsipper, ikke skal gjelde selve gårds-/bruksnavnet, og at kravet om ensartet skrivemåte i ulike funksjoner oppheves. Komiteen mener videre at grunneiernes synspunkt bør tillegges særlig vekt ved fastsettelse av gårds- og bruksnavn.

Diskusjonen har utvilsomt vist at det er behov for å myke opp regelverket. Kulturminneaspektet ved et stedsnavn er ikke bare en bestemt uttale eller skrivemåte. Det er navnet som helhet, i sin kontekst og språklige utvikling, med forståelse, innhold og bruk, som utgjør et kulturminne. Offentlig bruk av stedsnavn er med på å bevare navnene, og det er viktig at navneformene får fram betydningen av navnet og fungerer best mulig i en praktisk sammenheng. Samtidig er det viktig at navnene har en form som folk kjenner seg igjen i og trives med. Jeg støtter derfor de endringene som er foreslått i innstillingen. Komiteens merknader vil bli fulgt opp av departementet på vanlig måte gjennom utredning og høring før vi kommer tilbake til Stortinget med et lovendringsforslag.

Som en del av debatten om skrivemåten av gårds- og bruksnavn har det også vært stilt spørsmål ved sammensetningen av Klagenemnda for stedsnavnsaker. Jeg har merket meg at komiteen anser det som nødvendig med en bredere sammensetning av Klagenemnda for å sikre en god klagebehandling, med bl.a. lekmannsrepresentasjon. Spørsmålet om sammensetningen av Klagenemnda er regulert i forskrifts form, og det er dermed ikke behov for en lovendring på dette punktet. Departementet vil så snart som praktisk mulig følge opp komiteens merknad gjennom forskriftsendring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olemic Thommessen (H) [10:25:23]: Jeg er glad for at Regjeringen og regjeringspartiene har hatt en konstruktiv innfallsvinkel til denne saken. Jeg er også glad for at statsråden nå i sitt innlegg er imøtekommende overfor våre felles merknader.

Nå er det altså slik at en gruppe grunneiere har klagesaker liggende. Det har vært en lang og ganske tornefull vei, og det ligger kanskje an til at disse sakene også havner i domstolene. Det tror jeg ikke vil være spesielt tjenlig verken for saken eller, i særdeleshet, for dem dette angår.

Jeg lurer på om statsråden vil ta noe initiativ – eller om han iallfall kunne tenke seg å appellere til Kartverket – til å legge disse klagesakene på is, slik at klagesakene kan ses i lys av de nye reglene som nå formodentlig vil komme.

Statsråd Trond Giske [10:26:29]: Jeg føler meg trygg på at Kartverket har lest komiteens innstilling, at de kommer til å følge debatten i dag nøye, at de er klar over at det er endringer på gang, og også at Klagenemnda kan komme til å bli endret raskt. Så jeg tror at signalet fra representanten Olemic Thommessen, som jeg gjerne slutter meg til, om at man bør vise tilbakeholdenhet med å behandle saken inntil man har fått endringer på plass, blir fulgt opp av Kartverket.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

– Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Olemic Thommessen (H) [10:27:22]: Jeg skal fatte meg i korthet, for dette er jo en sak som nå faller godt på plass. Men jeg vil bare komme med en liten kommentar til Senterpartiets innlegg. Det forbauset meg litt, fordi representanten Lode sa jo at han mente at dagens regelverk egentlig er ganske bra, og at det burde være rom i dagens regelverk for å imøtekomme de interessene som er i denne saken.

Nå er det slik at denne saken som nå er reist, og merknadene i innstillingen, faktisk anviser en annen løsning. Det er jo ikke en liten korreksjon vi nå snakker om – det er jo faktisk en helt annen tenkning som ligger til grunn, og som på en helt annen måte ivaretar eiendomsrettsperspektivet, enn det som ligger inne i dagens lovverk. Etter Senterpartiets innlegg finner jeg grunn til å understreke det poenget, for selve eiendomsrettsperspektivet i dette er faktisk et ganske viktig element, som jeg også hadde forventet at Senterpartiet hadde – skal vi si – stått opp for i forhold til de erfaringene som vi nå har hatt med de konkrete sakene som ligger til grunn for at dette forslaget kom opp.

Vi behøver ikke dra opp noen stor debatt rundt dette, men jeg synes altså at det er viktig å fastslå det perspektivet. Det er også grunn til å understreke at våre felles merknader faktisk staker ut en annen kurs enn den som ligger i dagens lovverk.

Trine Skei Grande (V) [10:29:22]: Jeg har til slutt, som saksordfører, bare lyst til å komme med noen bemerkninger.

For det første vil jeg si at jeg er veldig glad for statsrådens innlegg, og det er det jo ikke så ofte jeg er, så derfor finner jeg behov for å bemerke det når det skjer. Jeg syns innlegget var både presist og godt, og at det ivaretok komiteens behandling veldig godt.

Men det som jeg tror det er viktig å få understreket her, er at vi i dag har løftet spesielt gårdsnavn – det betyr ikke at det er et flertall i denne salen som ønsker å få fjernet navneloven. Det syns jeg det er viktig å bemerke, fordi det er faktisk de som er glad i en lov, som skal reformere en lov. Den motstanden som var i ferd med å bygge seg opp i forbindelse med de overgrepene som folk følte at denne loven medførte for dem som enkeltpersoner, mener jeg faktisk var med på å undergrave hele tankegangen rundt det å ha en navnelov. Får ikke vi, som er opptatt av at vi skal ha en navnelov, til reformer som imøtekommer de borgerne som føler seg tråkket på av en lov, er vi også med på å undergrave loven.

Ivar Aasen sa det en gang omtrent slik: Me trur det skal ganga så fort fram med noko stort, men så snart noko stort er nådd, kjem det snøgt noko smått. Det handler nok her litt om at vi tar noen store grep for å ordne opp i de store tingene. Men det er de små borgerne som blir tråkket på, man skal ta hensyn til og endre loven for når vi ser at det går i helt feil retning. Her syns jeg at Stortinget har tatt et stort nasjonalt grep som for noen vil få følger som føles urettferdige. Da må vi korrigere kursen overfor dem som føler at det blir urettferdig.

Trond Lode (Sp) [10:31:21]: Eg skal prøva å unngå å gjera dette til ein parade opp og ned av talarstolen. Eg føler berre behov for å gi til kjenne at eg er heilt einig med Olemic Thommessen i det han her seier, at dette forhåpentlegvis er ei heilt klar forbetring når vi ser kva Regjeringa kjem tilbake til Stortinget med.

Eg prøvde å gi uttrykk for ein slags skuffelse, for då eg gjekk gjennom forarbeida til den førre lovendringa, kunne eg heilt klart sjå at det var eit poeng for Stortinget at ein skulle leggja særleg vekt på grunneigars synspunkt, og at det ikkje skulle gjerast endringar utan at det var heilt prekære argument og grunnar for det. Så det eg sa, var meir eit uttrykk for at den praksisen som har vore, kunne vi gjerne ha vore forutan.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering sjå side 1786)