Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:11:19]: Det er flere grunner til at jeg har valgt å fremme denne interpellasjonen. Én av dem er selvfølgelig at det norske landbruket antakeligvis er verdens mest regulerte næring. Det svekker næringsutøverne i landbruket, og det svekker også den viktige verdiskapingen som skal skje i det norske landbruket. Jeg kunne ramse opp en rekke områder hvor det norske landbruket er betydelig regulert, men særlig på området eiendomsrett/eiendomsforhold er det betydelige reguleringer, og vi så nå ved innledningen til dagens møte at representanten Torbjørn Hansen fremmet et representantforslag som etter min oppfatning også er et svært viktig element i forhold til å få en ytterligere liberalisering av eiendomsretten i landbruket.

I de snart fire årene jeg har vært stortingsrepresentant og medlem av næringskomiteen og hatt ansvaret for landbrukssaker for Fremskrittspartiet, har jeg merket meg at det har vært et økende antall henvendelser fra folk der ute, fra bønder, fra grunneiere, som reagerer sterkt på dette regelverket. For det er mange der ute nå som i tråd med de skiftende samfunnsforhold, i tråd med de skiftende forhold i landbruket, hvor stadig færre har sitt daglige utkomme, velger en annen yrkesvei, og ønsker å selge landbrukseiendommen sin. Da er det et betydelig problem når man – og det gjelder mange steder i landet – skal selge en landbrukseiendom på mange hundre mål med skog og innmark, med betydelig eiendomsmasse, og bare får en liten sum for den. I sentrale strøk kan man få et par millioner for en stor landbrukseiendom, mens man må betale betydelig mer for en hybelleilighet. Det setter folk i et stort dilemma. Man har investert alt man har hatt av formue og inntekt i eiendommen gjennom flere generasjoner, og så opplever man altså at man på grunn av et statlig regelverk ikke får selge eiendommen til det markedet er villig til å betale for den slik at man kan etablere seg i et nytt liv – i et annet yrke og i en annen bolig.

Jeg må bare si at det er ikke lett å være stortingsrepresentant når man får mange henvendelser hvor folk gråter i telefonen, er dypt fortvilet og ikke vet hva de skal gjøre. Det er sterkt, og jeg vil anta at det er mange flere stortingsrepresentanter som får lignende henvendelser. Folk føler seg rett og slett ranet, eller fratatt alt de eier og har, dersom de på grunn av sykdom, uførhet o.l. ikke kan sitte på en stor eiendom som krever at man er vaktmester på heltid – for å vise hvor krevende det er å eie en landbrukseiendom i dag. Én ting er jo å leie bort jorda til en annen bonde, men det er svært krevende å sitte på denne typen eiendomsmasse.

Så mitt spørsmål til landbruks- og matministeren er: Er dette måten vi ønsker å behandle folk på i et moderne samfunn? Krever ikke et moderne samfunn at vi behandler folk som på mange måter har havnet i en vanskelig situasjon, og som ønsker å gjøre et veivalg i livet sitt, på en ordentlig og respektfull måte?

Eiendomsretten er, som jeg har sagt, satt nærmest helt til side i landbruket. Dette har folk vanskeligheter med å forstå. Når jeg prøver å forklare folk i Sørum, hvor jeg kommer fra, hvordan dette fungerer, blir de helt sjokkert. Så det er et spørsmål hvorfor de som eier eiendommer i landbruket, absolutt skal bli behandlet på en annen måte enn folk som eier annen type eiendom. Hvis poenget er, som jeg har forstått at Senterpartiet er talsmann for, at man skal beskytte landbruksutøvere ved at de skal kunne få tak i eiendommer billig, hvorfor skal man ikke beskytte andre grupper i samfunnet? Hvis poenget er å beskytte grupper i samfunnet, hvorfor ikke beskytte grupper som har langt mindre ressurser enn bønder? Hva med minstepensjonister, uføre, aleneforeldre, syke som har problemer med å skaffe seg en bolig som tilfredsstiller de behov som de har i hverdagen?

I tillegg ser vi mange steder i landet at veldig mange landbrukseiendommer lider under manglende vedlikehold, og fraflytting har blitt et stort problem. Vi har i dag rundt 160 000 landbrukseiendommer, mens vi bare har 47 000 aktive bønder nå ved årsskiftet. 20 pst. av alle landbrukseiendommer er ubebodde og får selvfølgelig mindre oppfølging enn de skulle ha. Dette fører til forfall på Bygde-Norge, og det er ikke heldig.

Denne prispolitikken fører også til at det er veldig få landbrukseiendommer, i hvert fall av noen størrelse, ute på markedet. Det gjør det også tilnærmet umulig for folk som ønsker å etablere seg i landbruket, å få kjøpt en landbrukseiendom. Det er jo en selvfølge: Hvis man ikke får noe betalt for eiendommen, hvorfor skal man da selge den? Det betyr også at mange dyktige landbruksfolk ikke får kjøpt seg en eiendom. Det hindrer også at aktive bønder får kjøpt naboeiendommer eller tilleggseiendommer som på sikt kan styrke driften på den eiendommen som de driver.

Undersøkelser viser at opp mot 400 000 nordmenn ønsker å få kjøpt seg et gårdsbruk. Det er veldig positivt, fordi det betyr at det er mange som er villige til å investere i landbruket. Det må være positivt i disse tider, hvor mange i landbruket opplever at det er tøffe tider.

Regelverket fører også til et betydelig byråkrati. Vi kan f.eks. ta saken om Øvre Vilberg gård, der landbruksministeren nå tok til fornuft og sørget for at interessenten fikk kjøpt gården. Men denne saken har blitt behandlet flere ganger i Sørum kommune, flere ganger hos fylkesmannen i Oslo og Akershus, flere ganger i Statens landbrukstilsyn og et par ganger i Landbruksdepartementet. Er det måten vi ønsker å bruke offentlige ressurser på i et moderne samfunn? Er det måten vi ønsker å organisere samfunnet vårt på? Jeg tror at de fleste vil si nei til det.

Jeg opplever også nå, når folk tar kontakt med meg, at mange selgere sier: Hva gjør man? Hva vil du anbefale? Da sier jeg at jeg ikke kan anbefale noe annet enn å gjøre det som regelverket tilsier. Folk forteller jo meg at her går det store millionbeløp under bordet. Man aksepterer den prisen som staten setter, og så ordner man det på en eller annen måte slik at kjøper og selger blir enige likevel. Da spør jeg: Sikrer da regelverket at systemet fungerer slik som vi ønsker det?

Jeg er også glad for at senterpartikronprins og leder av næringskomiteen, Ola Borten Moe, er enig med Fremskrittspartiet. I en artikkel i Nationen torsdag 2. oktober 2008 ser jeg at han på mange måter støtter opp om de synspunktene som jeg her forfekter, og jeg regner med at det er en fornyelse på gang i Senterpartiet.

Statsråd Lars Peder Brekk [10:21:58]: Jeg takker for interpellasjonen. Den diskusjonen som her er dratt i gang, er viktig, og den skal vi også videreføre gjennom endring av det lovverket vi snakker om i forskjellige sammenhenger, senere på våren.

Behandlingen av konsesjonssaker knyttet til landbrukseiendommer er regulert i den nye konsesjonsloven som ble vedtatt i Stortinget i 2003. Denne loven ble vedtatt med støtte fra alle partiene i Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet. Loven har til formål å regulere omsetningen av landbrukseiendommer for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og sikre slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. I lovens § 9 ble priskontrollen opprettholdt bare for eiendommer som skal brukes til landbruksformål. En hovedbegrunnelse for å ha priskontroll på erverv av landbrukseiendom var at hensynet til landbruket som næring tilsier at andre brukergrupper ikke bør få anledning til å drive prisen på produksjonsarealer i været slik at yrkesutøverne i landbruket fortrenges. Det ble i forarbeidene til den nye loven bl.a. vist til hva flertallet i næringskomiteen hadde uttalt i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 for 1999–2000. Her ble det uttalt at i en situasjon hvor samfunnet bidrar til inntjeningen på jordbrukseiendommer ved overføringer til næringen, må det være et mål å holde en forsvarlig prisutvikling på landbrukseiendommer.

Jeg mener priskontrollen er et viktig og målrettet virkemiddel for å sikre inntjening på landbrukseiendommer, og jeg oppfatter at det er bred politisk enighet om at vi skal ha en slik priskontroll når landbrukseiendommer skifter eier.

Ved behandlingen av spørsmålet om pris skal det bl.a. legges særlig vekt på om avtalt pris tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. En samfunnsmessig forsvarlig pris skal forstås som en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken. Målene med priskontrollen er å sikre rekruttering av aktive yrkesutøvere til næringen og legge til rette for eierskap til landbrukseiendommer som gir grunnlag for en god og langsiktig ressursforvaltning. Videre skal det legges til rette for inntektsmuligheter og sosiale forhold som skaper stabile heltids- og deltidsarbeidsplasser i landbruket. Priskontrollen har også en side til rammevilkår og økonomiske overføringer til jordbruket. Økte priser fører til økte kapitalkostnader i jordbruket.

Det er fastsatt nærmere retningslinjer for priskontrollen i et eget rundskriv som angir verdsettingsprinsippene for jord, skog, bygninger og rettigheter. Priskontrollen gjelder ikke når kjøpesummen er under 750 000 kr. Det kan i dag legges til maksimalt 500 000 kr i boverdi. Kapitaliseringsrentefoten for jord, skog og rettigheter m.m. er i dag 4 pst. I perioden 2000–2006 var det en gjennomsnittlig stigning på 80 pst. i kjøpesummen for bebygd landbrukseiendom i fritt salg, mens tilsvarende utvikling for boligeiendom var 56 pst.

Prisen på en landbrukseiendom skal avspeile verdien av eiendommen til landbruksdrift og som bosted. Jeg mener at en fornuftig praktisering av priskontrollen er et viktig virkemiddel for å sikre et bærekraftig landbruk i tråd med den landbrukspolitikken som stortingsflertallet står for, og at det er en fordel for næringen.

For å stimulere til omsetning og salg av landbrukseiendommer, som også jeg mener er viktig, vil jeg vurdere innholdet i nevnte rundskriv og spesielt se på om nivået på boverdi er riktig for å sikre en fornuftig praktisering av regelverket og for å ivareta utfordringene, som er ulike i de ulike delene av landet.

Representanten Kielland Asmyhr påstår å ha sett eksempler på at «familier står ribbet tilbake dersom man ønsker å selge en landbrukseiendom». Det er vanskelig å forstå dette. Det jeg derimot kan forstå, er at noen bønder som selger sin eiendom, kan føle at de ikke får nok penger igjen for arealer, bygninger og mange års innsats. Det er imidlertid lett å glemme neste eiers situasjon når man selv trekker seg ut. Det er bl.a. for å trygge drifts- og inntektsmulighetene for neste eier vi ikke kan ha en fullt ut markedsregulert prisutvikling på landbrukseiendommer slik det er på andre typer fast eiendom. Jeg ser på priskontrollen som et viktig virkemiddel for å holde prisene på landbrukseiendommer på et rimelig nivå, tilpasset både næringens lønnsomhet og en aktiv landbrukspolitikk der markedspriser og bevilgninger over statsbudsjettet fastsettes i forhandlinger med næringen. Det er etter min mening ikke forsvarlig å kombinere en sterk og aktiv landbrukspolitikk der samfunnet tar ansvaret for inntektsmuligheter og rammevilkår, med en fullt ut fri prissetting av eiendommer basert på en markedsliberalistisk tankegang. Priser på landbrukseiendommer må derfor vurderes i et langsiktig perspektiv og ikke ut fra den enkelte generasjons forventninger.

Konsesjonsloven legger føringer for en nasjonal landbrukspolitikk, og det er viktig at alle de organer som behandler saker etter loven, følger regelverket og etterlever politiske føringer. Kommunen har avgjørelsesmyndighet i konsesjonssaker, og de fleste sakene avgjøres raskt og effektivt med det jeg mener er riktig resultat fra kommunenes side.

Departementet undersøkte i 2006 hvordan priskontrollen etter konsesjonsloven virket og ble praktisert rundt om i kommunene og i fylkeslandbruksstyrene. Undersøkelsene viste

• at prisene på landbrukseiendommer har steget mer enn prisene på annen fast eiendom de siste årene

• at kommunene ikke følger prisrundskrivet i 15 pst. av sakene

• at forskjellig praksis fører til at omtrent like eiendommer kan variere sterkt i pris avhengig av hvilken kommune de ligger i

Det er ikke til å legge skjul på at praktiseringen særlig er et problem i pressområder, men det er også et problem i kommuner med et politisk flertall som er uenig i at prisregulering er et viktig virkemiddel i landbrukspolitikken. Det er en forutsetning for gjennomføringen av nasjonal politikk på dette området at overordnede organ fører kontroll med at lovreglene og nasjonale mål på dette området blir etterlevd lokalt, i kommunene. Dette har også en side til borgernes rettssikkerhet, bl.a. hensynet til likebehandling og hensynet til forutberegnelighet. Det er overraskende at representanten Kielland Asmyhr karakteriserer denne viktige funksjonen for de overordnede landbruksmyndigheter som «overgrep» overfor lokale myndigheter.

Jeg har altså ingen planer om å foreta endringer i det hovedsystemet vi nå har for prisregulering ved kjøp av landbrukseiendommer. Derimot vil jeg se på det rundskrivet som regulerer systemet, og se om det kan gjennomføres på en annen måte og dermed skape økt fleksibilitet. Når det gjelder innsyn, har jeg tenkt å gi fylkesmennene en mulighet til å få bedre innsyn i kommunenes praktisering av priskontrollen.

Senere i vårsesjonen vil jeg fremme en lovproposisjon om endringer i jordloven, konsesjonsloven og odelsloven som bl.a. vil inneholde forslag som kan bedre kontrollen med kommunenes behandling av saker som dette.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:30:00]: Jeg må si at svaret fra statsråden var som forventet. Det skjer ikke mye nytenkning i Landbruksdepartementet – heller ikke på dette området – nå for tiden. Det er sterkt beklagelig. Det kommer bare til å føre til at norsk landbruk vil forsette å forringes.

Det jeg imidlertid synes er veldig interessant i statsrådens innlegg, er at han varsler at han vil komme til Stortinget i løpet av vårsesjonen – og det er ikke noe for tidlig, når vi nå går mot slutten av denne perioden – med forslag til lovendringer. Men jeg ble skuffet over at statsråden tydeligvis vil foreslå ytterligere innstramninger i fylkesmannens mulighet til å overstyre lokaldemokratiet i kommunene.

Fremskrittspartiet ønsker å fjerne alt dette regelverket. Kjøper og selger må kunne få bli enige om overdragelse og pris uten innblanding fra det offentlige. Hvis man skal ha et system med offentlig vurdering, må det gjøres så nær innbyggerne som mulig, og da er det riktig at det ligger hos kommunen. Vi kan ikke ha et system hvor statlige organer hele tiden overprøver de lokale politikernes vurdering, slik som det skjer i dag, for det vil medføre at svært få etter hvert vil finne det formålstjenlig – og riktig bruk av tid – å være lokalpolitiker. Jeg kjenner godt til at lokalpolitikerne i Sørum kommune ble ganske frustrerte etter denne saken om Øvre Vilberg gård.

Det er positivt at statsråden vil se på dette med boverdien, der må det gjøres noe.

La meg sitere Ola Borten Moe i Nationen 2. oktober 2008:

«Svært få landbrukseiendommer omsettes på det åpne markedet i Norge, med den åpenbare konsekvens at færre får mulighet til å realisere sin drøm om eget gårdsbruk.

Hva har så prisreguleringen med dette å gjøre? Jeg tror mange kvier seg for å selge fordi de ikke får realisert de verdiene eiendommen representerer, og heller ikke får frigjort nok kapital til å etablere seg på nytt i det ordinære eiendomsmarkedet. Verdier og muligheter låses dermed inne både for kjøper og selger.

Landbruket blir dermed en mer statisk næring enn det burde være. Det burde tvert imot være et mål for myndighetene å få omsetningstakten på gårdsbruk opp, fordi det gir nye impulser og nytt blod inn i ei næring som trenger det, samtidig som flere får mulighet til å slippe til.»

(Presidenten klubber.) Han nevner videre argumentet om høyere pris. Det får vi ta senere.

Deler statsråden Ola Borten Moes syn på dette? Eller er dette noe som Ola Borten Moe ikke har dekning for i Senterpartiet?

Statsråd Lars Peder Brekk [10:33:38]: Siden representanten Kiellend Asmyhr har nevnt en konkret sak, spørsmålet om priskontroll på Øvre Vilberg gård, vil jeg først kommentere det.

Prisen på en landbrukseiendom skal, som sagt, bygge på en særskilt vurdering i den enkelte sak. Etter loven er det imidlertid ikke slik at en konsesjonssøknad uten videre skal avslås selv om prisen ut fra retningslinjene er for høy. Det er, som det ble gjort i denne saken, anledning til å ta hensyn til andre relevante momenter som faller inn under lovens formål. I tillegg til å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer er lovens formål å oppnå eier- og bruksforhold som er mest mulig gagnlige for samfunnet. Under saksbehandlingen kan det være aktuelt å vurdere om aktuelle samfunnshensyn tilsier at prishensynet må vike. Det er en del av lovverket og en del av praktiseringen.

I 2008 hadde departementet noen enkeltsaker som fikk omtale i media, hvor spørsmålet om priskontroll som virkemiddel generelt kom opp til debatt. Det var den saken som representanten Kielland Asmyhr tar opp, om Caroline Marie Hagens kjøp av Øvre Vilberg gård i Sørum kommune, som kanskje skapte mest debatt. Hensynet til pris tilsa her isolert sett at konsesjonssøknaden burde ha vært avslått. Men ut fra hensynet til å ivareta eiendommens helt spesielle kulturhistoriske verdi mente departementet likevel at konsesjonssøknaden skulle innvilges. Vedtaket i den saken viser at det i særlige tilfeller hvor det foreligger andre viktig samfunnshensyn, kan gis konsesjon, selv om prisen ut fra retningslinjene er for høy.

Vi kommer til Stortinget med forslag til endringer både i jordloven, konsesjonsloven og odelsloven. En av målsettingene med det arbeidet er å forenkle lovene, og ikke minst gjøre det enklere for kommunene å følge opp lovarbeidet. Jeg mener at en fortsatt skal ha priskontroll som virkemiddel. Men som jeg sa i mitt første innlegg, vil vi nå se på det nevnte rundskrivet. Vi vil vurdere om det i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for økt omsetning av eiendommer, som også jeg mener er viktig for å unngå noe av den leiejordproblematikken vi har for tiden.

Det er særdeles viktig når vi snakker om kommunenes rolle og ikke minst SLFs innsigelsesrett, at vi prøver å finne ordninger som skaper likhet for loven, at hvert enkelt medlem av dette samfunnet blir behandlet likt. Det er også intensjonen med dette systemet.

Sigrun Eng (A) [10:37:03]: Framstegspartiet og Arbeidarpartiet har heilt forskjellige syn på landbrukspolitikken. Derfor har vi heilt forskjellige ståstader i høve til det interpellanten tek opp her i dag. Svartmålinga frå representanten Kielland Asmyhr om konsekvensane av eigedomspolitikken kjenner eg meg ikkje att i. Heldigvis er ikkje alt så tungt og svart på landsbygda som nokre skal ha det til.

Bøndene er på mange måtar forvaltarar av storsamfunnet sine verdiar, og på vegner av oss alle tek dei vare på kulturlandskapet, er viktige aktørar når det gjeld distriktspolitikken, og sist, men ikkje minst, er dei matprodusentar.

Etter Arbeidarpartiet sitt syn er priskontroll eit verkemiddel som er viktig for å sikre dei verdiane fleirtalet i denne salen ynskjer å vareta, både innan landbrukspolitikken og i ein distriktspolitisk samanheng.

Landbruksministeren svara slik i ein spørjetime i haust:

«Det er etter min vurdering ikke forsvarlig å kombinere en sterk og aktiv landbrukspolitikk der samfunnet tar ansvar for inntektsmuligheter og rammevilkår, med en fri prissetting av eiendommer basert på en markedsliberalistisk tenkning. Priser på landbrukseiendommer må derfor vurderes i et langsiktig perspektiv, og ikke ut fra den enkelte generasjons forventninger.»

Dette er eg heilt einig med landbruksministeren i.

Vi har eit felles mål: Landbrukseigedomane skal nyttast til næringsverksemd, til produksjon av mat, og som bustad. Vi vil at bøndene skal kunne eige sine eigne produksjonsmiddel og den jorda dei tek i bruk. Vi må ikkje stille oss slik at det blir umogleg å gå inn i landbruket, men sikre ei rekruttering av aktive bønder og leggje til rette for eigarskap til landbrukseigedommar som gir grunnlag for både langsiktig og god ressursforvalting. Da kan ikkje prisnivået vere høgare enn det som reflekterer verdien av eigedommen sitt driftsgrunnlag og den verdi eigedommen har som bustad. Eit frislepp av prisreguleringa er derfor ingen god idé, etter Arbeidarpartiet sitt syn. Blir inngangsbilletten for dyr, trur eg mange vil vegre seg for å gå inn i næringa, og færre vil sjå seg i stand til å overta. Resultatet vil da bli færre bruk i drift. Arbeidarpartiet vil framleis stå for at landbrukseigedommar ikkje skal vere spekulasjonsobjekt i ein marknad.

No er det ikkje slik at alt regelverk knytt til landbrukseigedommar er føremålstenleg og skal forsvarast for kvar pris, som òg landbruksministeren var inne på og signaliserte gjennomgang av. Det er på gang eit arbeid i departementet med å forenkle og tydeleggjere viktige delar av landbrukslovgjevinga. Reglane vil bli meir målretta, meir treffsikre og lettare å forstå og handheve, men det er òg eit poeng at prisane ikkje skal haldast kunstig låge. Prisveksten på landbrukseigedommar har auka monaleg dei siste åra. Det varierer sterkt frå kommune til kommune, og det avspeglar kor mangslunge landet vårt er.

Alt i alt meiner vi i Arbeidarpartiet at dagens prisregulering fungerer bra, og at praksis til ein viss grad følgjer prisutviklinga elles i samfunnet. Slik bør det òg vere i framtida.

Torbjørn Hansen (H) [10:40:47]: Interpellanten tar opp et viktig tema i jordbrukspolitikken. Priskontrollen er et sentralt element i et omfattende sett reguleringer som etter Høyres mening legger store begrensninger på utviklingen i norsk jordbruk.

Dette er ingen ny debatt, og interpellanten selv og mange andre har i denne stortingsperioden tatt opp dette temaet. I Høyre har vi jobbet for deregulering av jordbruket og styrking av eiendomsretten i flere tiår, og i denne perioden har Høyre foreslått å fjerne priskontrollen, fjerne boplikten og fjerne delingsforbudet i jordloven.

Jeg tror det er viktig at vi holder trykket oppe i denne debatten, som jeg vil karakterisere som en debatt om et helt åpenbart overregulert norsk jordbruk.

Priskontrollen er et gammelsosialistisk system som er fjernet på nær sagt alle samfunnsområder i Norge, så vel som i resten av den vestlige verden. På alle andre områder og i alle andre næringer, enten de er basert på naturressurser eller ikke, er statlig priskontroll utenkelig. Et gårdsbruk er en privat eiendom, en eiendom som i mange tilfeller er utviklet av en familie gjennom generasjoner. At staten på sjablongmessig basis skal regulere salgsverdien på en gård ut fra en beregning av økonomisk driftsgrunnlag og andre forhold, er utvilsomt et grovt overgrep mot eiendomsretten. Vi mottar, i likhet med interpellanten, mange henvendelser fra folk som føler seg totalt overkjørt i slike saker.

Priskontrollen har mange konsekvenser. Den åpenbare er at eieren av gården kan tape store verdier ved salg. Dette gjør at folk som forlater jordbruket, fort står ribbet tilbake når man skal inn på et ordinært boligmarked, som da ikke akkurat er preget av priskontroll. Priskontrollen medfører at bonden ikke har reell eiendomsrett. Når staten så regulerer ned prisen og overfører verdien til kjøper, blir kjøper på ett eller annet tidspunkt, dersom regelverket blir myket opp eller dersom det gis dispensasjon, eier av de verdiene som staten har regulert bort fra selger. Det er klart urimelig.

Denne mekanismen har også flere alvorlige tilleggskonsekvenser. Bønder som ser for seg at de skal selge bruket i overskuelig framtid, vil risikere at nye investeringer som foretas, og som åpenbart er positive i forhold til driftsgrunnlaget på bruket, vil gå tapt som følge av prisregulering. Dermed mister mange et viktig motiv for å ruste opp hus, ruste opp jordbruksareal og ruste opp driftsgrunnlaget. I en tid med rask omstilling i jordbruket er det liten tvil om at priskontrollen er en bremsekloss i forhold til å ruste opp standarden for norsk jordbruk for framtiden.

Som interpellanten påpeker, medfører konsesjonsbehandling av jordbrukseiendom et betydelig byråkrati både i kommunene, på regionalt nivå og i staten. Fastsettelse av pris er ingen enkel øvelse, og det er en rekke dispensasjonssaker. Reguleringene stjeler på denne måten ressurser fra budsjettene som kunne gått direkte til næringsutøverne i jordbruket.

En annen problemstilling er at staten i mange tilfeller overkjører kommunene og det lokale skjønn. Dermed får reguleringsmekanismen også en klar slagside i forhold til lokaldemokrati og folkestyre. Nå er det en kjent sak at dagens rød-grønne regjering ønsker mest mulig statlig styring på bekostning av folkestyret. Det tror jeg er en klart negativ utvikling.

Priskontrollen, delingsforbudet, boplikten og odelsloven virker etter min mening relativt lammende når det gjelder omstilling i jordbruket. Å hindre strukturutvikling er åpenbart et mål for venstresiden, men dette henger ikke på greip når vi samtidig ser en rask omstilling i jordbruket, tross disse politiske ønskene. Konsekvensen av et fastlåst regime for omsetning av gårdsbruk og jordbruksareal er alvorlig for norsk jordbruk. Høyre har i dag fremmet et Dokument nr. 8-forslag om å gi aktive bønder større mulighet til å eie de arealene de driver. Det som skjer når folk går ut av jordbruket og ikke opplever det som aktuelt å selge jordbruksareal, er at arealene blir leiejord for aktive bønder i nabolaget.

Vi har hatt en halvering av antall bruk i perioden 1989–2007. Ser man på en nesten parallell periode, 1979–2007, er omfanget av leid areal i Norge fordoblet. Situasjonen i dag er at nesten 40 pst. av jordbruksarealet i Norge er leiejord.

Konsekvensen av sosialismen i jordbruket er altså at norske bønder er i ferd med å bli leilendinger på eget bruk. Effekten av denne utviklingen er at bøndene ikke ser seg tjent med å ruste opp jordbruksarealene. Det gjør også at de ikke har tilstrekkelig driftsgrunnlag hvis de skal investere i nye anlegg og nye driftsmidler.

Det er ingen tvil om at jordbruket trenger en omfattende deregulering når det gjelder eiendomsrett. Her ligger det store reformer klar som kan iverksettes raskt, og som vil ha positiv effekt i forhold til å sikre et robust jordbruk som produserer mat og sikrer kulturlandskapet i hele landet, uten at det koster en ekstra krone over statsbudsjettet.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:46:08]: Interpellanten frå Framstegspartiet påstår at eigedomsretten i landbruket har ei svak stilling, og spør om Regjeringa vil fjerna systemet for prisreguleringar. Kristeleg Folkeparti er ikkje einig i Framstegspartiets påstand. Me meiner at dette må sjåast i lys av eit heilt sentralt mål i norsk landbrukspolitikk, nemleg at det skal bu folk rundt om på gardane her i landet.

Kristeleg Folkeparti er uroa over fråflyttinga frå gardsbruk. Det er rett nok stor variasjon mellom dei ulike landsdelane, med relativt mange busette på gardane i sentrale jordbrukskommunar i Mjøsområdet, rundt Oslofjorden, på Jæren og i Trøndelag. Men det er òg svært mange landbrukseigedomar utan fast busetjing i Nord-Noreg og i mindre sentrale jordbrukskommunar.

Framstegspartiet og Høgre ønskjer å fjerna buplikta – og står dermed for ein politikk som etter alt å døma vil gjera vondt verre. Utan buplikt på eigedomar over 100 mål opnar det seg ein marknad for at landbrukseigedomar vert store fritidseigedomar for kapitalsterke investorar som berre vert buande i korte periodar, i feriar o.l. Det er ikkje dette Kristeleg Folkeparti oppfattar som levande bygder eller ein framtidsretta landbrukspolitikk.

Ei undersøking frå i fjor stadfestar at buplikt gjev meir stabil busetjing. Ni av ti søkjer aldri om fritak frå buplikta, og blant desse er det over 90 pst. sjanse for at dei bur på garden i over 40 år etter innflytting. Har gardbrukaren søkt om fritak, er risikoen mykje større for at garden vert fråflytta etter at fritaksperioden er over. Dette kan tyda på at buplikta gjer at gardbrukarane tenkjer nøye igjennom situasjonen før dei overtek og gjer eit langsiktig val. Som forskaren bak rapporten seier: Dei kunne gjeve blaffen og flytta etter den pålagde femårsperioden, men det gjer dei ikkje.

Kristeleg Folkeparti meiner difor at lovbestemt buplikt er eit viktig verkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Landbrukseigedomane utgjer ryggrada i mange lokalsamfunn og er utgangspunktet for lokal verdiskaping og vekst. Landbrukseigedomar som er drivverdige, bør prissetjast nettopp ut frå at dei er drivverdige, og dei bør vera i aktiv drift. Det er ikkje tvil om at buplikt faktisk verkar prisdempande. Hadde ikkje det vore tilfellet, hadde det vel heller ikkje vore politisk støy nettopp rundt det.

Samtidig er det uheldig at praksis varierer sterkt frå kommune til kommune. Skal bupliktordninga ha ei framtid – og det bør ho – må ho praktiserast rimeleg likt, og ho må praktiserast med vit og skjønsemd. Her har landbruksministeren ei utfordring, slik at buplikta kan medverka til at det som var føremålet, vert oppfylt, nemleg å halda oppe busetnad og skapa liv, trivsel og aktivitet rundt om i heile landet.

Eit anna viktig tiltak for å sikra busetjing på gardane i distrikta er å føra ein landbrukspolitikk som gjev bøndene gode og påreknelege rammevilkår når det gjeld prisar og budsjettmidlar.

I desse spørsmåla er Kristeleg Folkeparti det opposisjonspartiet som er landbrukets og Distrikts-Noregs fremste støttespelar. Framstegspartiet står for ein politikk som vil rasera norsk landbruk slik me kjenner det i dag, og som verkeleg vil få fortgang i mørklegginga av vindauga på gardsbruk landet rundt. Det er heller ikkje til å koma frå at Høgres og til dels Venstres landbrukspolitikk inneber ganske store endringar som vil medføra vanskelege rammevilkår for bøndene og auka risikoen for fråflytting.

Regjeringspartia har på si side hatt Kristeleg Folkepartis støtte i det som stort sett har vore ei vidareføring av den landbrukspolitikken som vart ført under Bondevik II-regjeringa. Samtidig har Regjeringa no ein jobb å gjera med å innfri dei forventningane som dei raud-grøne partia skapte i valkampen i 2005.

Fjerning av buplikt eller andre tiltak som kan gjera landbruksverksemd og -busetjing meir usikkert, er det siste norske bygder treng no. Kristeleg Folkeparti vil gjera sitt for at landbruket får så gode og påreknelege rammevilkår som mogleg, og for at landbrukspolitikken skal vera mest mogleg i tråd med dei signala som me får frå landbrukets organisasjonar og frå folk ute på bygdene.

Ola Borten Moe (Sp) [10:51:08]: Interpellanten reiser en lang rekke viktige problemstillinger knyttet til denne interpellasjonen. Jeg har lyst til å si at det er vanskelig å se på prisreguleringen i landbruket isolert. Det har sammenheng med øvrig lovverk: en samlet konsesjonslov, en samlet jordlov og odelsloven. Disse lovene til sammen regulerer eiendomsretten i landbruket. Det er fra statsrådens side nå varslet en gjennomgang i løpet av våren. Det er en gjennomgang som jeg ser fram til, og som jeg tror er viktig.

Det spesielle med eiendomsretten i Norge hvis man sammenlikner med andre land, er at den på mange vis er demokratisert. Gjennom tradisjon og gjennom historien er eiendomsretten blitt en rettighet for de mange i Norge, ikke for de få. Det er en voldsom styrke for det norske samfunnet, og preger det den dag i dag. Vi har ikke vært belemret med føydalsamfunn, med adelskap. Vi skal ikke lenger enn til Sverige, Danmark og Finland før vi finner samfunn som har vært skrudd helt annerledes sammen, fordi eiendomsretten har vært atskillig mer ulikt fordelt enn i Norge. Det gjør også at det følger plikter med eiendomsretten i Norge. Det mener jeg er helt sentralt, det er helt rett, og slik må det fortsette å være, nettopp fordi dette står så sterkt i norsk historie og i norsk samfunn.

Én ting er å diskutere enkeltelementer innenfor dette lovverket med Fremskrittspartiet og Høyre – det synes jeg er interessant – men når de fremmer forslag på forslag om å ta bort boplikten, ta bort delingsforbudet i jordloven uten atterhald, mange vil også fjerne odelsloven, mener jeg at man legger til rette for det vi har unngått i fortiden, nemlig at det er noen få med kapital som kan legge under seg de store jordbruks- og skogbrukseiendommene i Norge. Det bør vi unngå.

Hvis man ser bort fra det, er alt lovverk i forandring og bør være i forandring. Samfunnet er i forandring. Det er ikke sikkert at de utfordringene vi vil møte i framtiden, krever de svarene som vi har vært vant med fra tidligere. Mine erfaringer fra priskontrollen i landbruket kommer i grunnen fra min bakgrunn som medlem av bystyret og formannskapet i Trondheim – det er jo kommunene som praktiserer dette lovverket. Da kom jeg borti de enkelte ankesakene, der formannskapet i Trondheim var ankenemnd. Det gjorde at vi fikk et godt innblikk i hvordan systemet fungerte. Vi fikk et godt innblikk i hvordan dette systemet griper inn i hverdagen til enkeltindividet og enkeltbrukerne, og vi fikk god mulighet til å vurdere om dette er hensiktsmessig.

Jeg har redegjort for min konklusjon og for mine holdninger når det gjelder dette spørsmålet, i en kronikk som Hans Frode Kielland Asmyhr har sitert ivrig i innledningen til denne interpellasjonsdebatten. Jeg tror det er gode grunner til å se på om prisreguleringen av landbrukseiendom isolert sett er et målrettet og effektivt virkemiddel for å nå de målene som vi setter oss.

Jeg mener det er viktig å holde prisreguleringen som det inngrepet det tross alt er, opp mot den påvirkningen det har på enkeltindividets rettigheter knyttet til eiendom. Jeg mener det er viktig å se på sammenhengen mellom prisfastsetting og landbrukseiendom knyttet opp mot prisfastsettelse på øvrig eiendom. Dette er folk som har behov for å reetablere seg i et ordinært marked. Jeg mener det er et stort behov for å se på den vilkårligheten som jeg mener ligger i systemet i dag, knyttet til at kommunene forvalter dette svært ulikt rundt omkring i landet. Det har statsråden varslet at han ønsker å se på. Jeg synes at det peker framover når statsråden i dag sier at han har lyst til å se på verdifastsettelse av boverdi. Jeg synes det peker framover når han nevner kapitaliseringsrenten. Jeg synes ikke minst det peker framover når han understreker så sterkt behovet for en enhetlig forvaltning, nettopp fordi det skal være likhet for loven, og det skal være rettssikkerhet for alle i dette landet innenfor det samme lovverket.

Leif Helge Kongshaug (V) [10:56:40]: Det er en viktig debatt som blir reist her i dag. Alle debatter om loven og regelverk for næring generelt og for landbruket spesielt er avgjørende for hva som skjer videre. Framtiden for landbruket og landbrukets plass i Norge er avhengig av at vi har et moderne regelverk.

Vi har et ønske om et desentralisert landbruk, en variert bruksstruktur – både ut fra beredskapshensyn, hensynet til trygg mat og global solidaritet. Det må alltid være slik at selv om et land er et høykostland, må man gjøre det man kan for å produsere egen mat til befolkningen. Det har også med global solidaritet å gjøre.

Men som også representanten Borten Moe sa, endrer forholdene seg. Det gjelder både globalt og nasjonalt, og det gjelder den enkelte næringen. Derfor må vi hele tiden være offensive med tanke på fornying og modernisering. Her har den enkelte næringsutøver et ansvar, men også vi politikere har et ansvar for å tilpasse rammeverket til en ny tid. Nå oppleves det i landbruksnæringen som om politikerne bremser i stedet for å legge til rette. Det gjelder spesielt lovverket.

Den forrige regjeringen gjorde en rekke oppmykinger av regelverket for boplikt og prisregulering. Eiendommer under 100 mål ble gjort konsesjonsfrie forutsatt at det ikke var mer enn 20 mål dyrket mark. Det ble innført et fribeløp på 750 000 kr før bebygde landbrukseiendommer ble ilagt priskontroll, og kapitaliseringsrentefoten ble satt ned til 4 pst., som også statsråden var inne på. Samlet sett har dette gitt den enkelte bonde større handlefrihet, men vi har foreløpig selvfølgelig ikke sett den fulle effekten av det.

Det må fokuseres på bolyst og kreativitet, slik at de som virkelig vil noe i næringen, får mulighet til å slippe til. Vi må ikke ha en politikk som heller reverserer det. For Venstre er bolyst viktigere enn boplikt.

Det er flere som har vært inne på delingsforbudet. Det har vært fremmet forslag i denne perioden om opphevelse av delingsforbudet. Det ble nedstemt av regjeringspartiene. Det kan oppfattes slik at delingsforbudet bygger på en holdning om at det ikke er eieren, men samfunnet som er nærmest til å ta de beste avgjørelsene om hva som er riktig bruk av den enkelte eiendom.

Venstre mener også at videre endringer i jordloven må legge til rette for en utvikling mot større eiendommer som grunnlag for en mer effektiv landbruks- og tjenesteproduksjon. Det er rett og slett høykostnadslandet Norge som krever at vi har en slik utvikling. Derfor er det veldig trist å registrere at landbruksministeren har gått inn og overprøvd SLF i enkeltsaker der det er offensive bønder som vil satse framtidsrettet, men de vedtakene blir omgjort. Det synes jeg er et dårlig signal for dem som vil satse i landbruket.

Flere har også vært inne på odelsloven. Det er omtrent 80 pst. av landbrukseiendommene i dag som er odelsjord, dvs. at det gjennom fødsel blir en stadig snevrere krets av Norges befolkning som får anledning til å komme inn i landbruket. Min påstand er at det er mange kreative folk som ikke gjennom slekta har gode egenskaper, men som ville ha satset på landbruket og tilført landbruket mange nye ting. Vi må ha et landbruk som er offensivt, og som ikke har tradisjon for å motvirke alle endringer.

Når det gjelder prisreguleringer, har Venstre som sagt satt seg i førersetet og gjort flere oppmykinger. Vi vil fortsatt være med på å drøfte videre oppmykinger, men pr. i dag er vi ikke beredt til å ta vekk hele prisreguleringssystemet. Jeg er ikke så sikker på at det er kapitalens makt som får de beste utøverne til landbruket. Derfor er det også viktig at de som ikke klarer å konkurrere med penger, får en mulighet til å komme inn i landbruket gjennom en viss form for prisregulering.

Konklusjonen er at moderniseringen av det norske landbruket må fortsette. Dessverre skjer det motsatte. Og når det gjelder prisregulering, må vi fortsette arbeidet med å begrense den.

Gunnar Gundersen (H) [11:02:02]: Jeg er glad for at interpellanten fokuserer på det som er kjernen i prisregulering – og i og for seg på mye av de andre reguleringene i landbruket – med hensyn til at det er et sterkt inngrep overfor enkeltmenneskets rett til å forvalte sitt eget og et sterkt inngrep overfor eiendomsretten i landbruket.

Også jeg får veldig mange henvendelser. Det skal heller ikke mye til for å se mange oppslag i pressen som viser hvor sterkt dette slår ut overfor enkeltmennesker.

Det som skremmer meg med debatten i dag, er at man kan stå her og snakke om en politikk som nå har vart i 40 år, uten å vise til noen resultater i forhold til det som var målsettingen med resultatene. Det snakkes hele tiden om aktive eiere og heltidsboende, og vi ser at det blir stadig flere fraflyttede bruk. I så måte må jeg også få komme med en kommentar til Kristelig Folkepartis representant Sørfonn, som viste til en undersøkelse som viser at dette fungerer. Så vidt jeg husker fra den undersøkelsen – hvis det er den samme vi snakker om – var det en undersøkelse som ble gjort blant dem som har valgt landbruk som sitt yrke. Selvfølgelig bor også de på gården, men undersøkelsen sier ingenting om alle dem som velger bort landbruket. Og det er dem vi egentlig snakker om her – når brukene faktisk står tomme og forfaller.

Det lovverket vi har praktisert, har ingen virkning. Antall bruk går ned. Dette svekker egenkapitalen i næringen, det svekker risikoviljen i næringen, og det skaper en defensiv næring.

Så snakker man om at det ikke må åpnes for de kapitalsterke og storkapitalen. Jeg tror det er ren skremselspropaganda. Det er ingenting som tyder på at storkapitalen ville finne det så veldig interessant å kjøpe seg opp i norsk landbruk. Det ville skape muligheter for dem som ønsker å satse, og det synes jeg det er greit å understreke.

Jeg øynet virkelig håp da jeg så den kronikken til Borten Moe som stod i Nationen den 2. oktober 2008, hvor han sa:

«Jeg kunne fokusert på det byråkratiet som holdes i ånde på skattebetalernes penger for å forvalte dette, men nøyer meg igrunnen med å konstatere at dette etter mitt skjønn er skadelig for næringa og et grovt inngrep mot enkeltmenneskets eiendomsrett.»

Da fattet jeg egentlig håp, i og med Senterpartiet her ville ta et oppgjør med seg selv. Det oppgjøret falt raskt ned. Jeg skjønner at Borten Moe fortsatt står for det – jeg synes det var et prisverdig forsøk på å få realisme inn i sitt eget parti – men når det da varsles innstramminger, har det kanskje ikke fått den effekten det skulle hatt. I Høyre er vi skuffet over det. Landbruket er faktisk en viktig næring, særlig ute i Distrikts-Norge. Ikke minst er næringsmiddelindustrien veldig viktig. Det er mange arbeidsplasser som er bygget på landbruket som fundament, og dette er en næring som nå trenger utviklingsrom, slik at den dagen åpnere grenser kommer, bl.a., kommer det ikke som en stor overraskelse på hele næringskjeden og dermed river mange arbeidsplasser over ende. Jeg forundrer meg over hvor Senterpartiet er med hensyn til eiendomsretten. At Arbeiderpartiet og SV ikke bryr seg så mye om den, er jo ikke noen overraskelse, men at Senterpartiet så lett avskriver eiendomsretten, synes jeg er underlig.

Det er et faktum at et livsverk for mange må selges til priser som ikke engang gir muligheten til å flytte til en leilighet. Det synes jeg er nokså uverdig, og det er et stort inngrep overfor den enkelte.

Det som faktisk skjer, er at man da sitter på gjerdet; man selger ikke. Og man vegrer seg for å gå i en prosess. Dermed blir snart dødsbo den største eiergruppen i norsk landbruk. Det hadde også Nationen et oppslag om, at 6 000–7 000 skogeiendommer nå eies av dødsbo. Da kan man begynne å spørre: Hvor er den aktive eier, og hvor er pådriveren for verdiskaping rundt omkring i Distrikts-Norge?

Dette er katastrofalt, og vi må få et annet fokus på hvordan vi skal skaffe rom for at bonden skal råde mer over sitt eget. Derfor presenterte Høyre for noen dager siden et Dokument nr. 8-forslag. Jeg ser av referatlisten at det kommer til næringskomiteen, så det gir jo mange en god mulighet til å tenke nytt.

Modulf Aukan (KrF) [11:07:07]: Det er vanskeleg å kjenna seg att i analysen om at den norske eigedomsretten til jorda er så svak som interpellanten beskriv. Som gardbrukar sidan 1969 og mange år som takst- og skjønnsmann er ikkje dette mitt inntrykk. Men nasjonalt og internasjonalt endrar vilkåra for landbruk seg. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn må hovudmålsetjingane for landbrukspolitikken i eitkvart land vera å sørgja for at landbruket er i stand til å produsera det meste av den maten som innbyggjarane har behov for – og å leggja tilhøva til rette slik at unge menneske finn det interessant og meiningsfullt å investera tid og kapital i det å produsera mat og ha garden som arbeidsplass.

Langsiktigheit må vera sentralt når det gjeld omsetning av landbrukseigedom. Skal ein ung familie vera økonomisk i stand til å skaffa seg ein gard på den opne marknaden, med dei investeringane som både kvaliteten til produkt og alminnelege krav til miljømessig forsvarleg drift krev, er det heilt nødvendig at fylkesmannens landbruksavdelingar har eit sterkt regelverk som set dei i stand til å overvaka prisnivået ved omsetning av driftseiningar i landbruket. Det var med interesse eg høyrde kva landbruksministeren sa i den samanheng. Som vi forstår, har fylkesmennene ei svært viktig oppgåve rundt om i fylka på dette området.

Kravet til kvalitetsprodukt vert sterkare hos oss i Noreg. Mange norske bønder let seg irritera av desse krava. Personleg må eg vel erkjenna at eg til tider også har gjort det. Men forventningane om at norskproduserte matvarer er frie for uønskte tilsetjingar, krev at vi har ei frisk jord og friske dyr. Meldinga frå Mattilsynet i går om at 28 av 49 stikkprøver viste for høge giftverdiar i grønsaker frå Thailand, skulle igjen minna oss om kor viktig det er å ha kontroll med matvarene borgarane våre har tilbod om å få kjøpa.

Den hardt pressa landbruksbefolkninga vi har no, treng klåre signal frå alle som ønskjer å styra dette landet, om at unge folk skal få slike vilkår å driva matproduksjonen under, at det igjen vert oppfatta som ideologisk og samfunnsmessig viktig å ta utdaning og elles skaffa seg kunnskap om å produsera mat på norske jorde og i norske fjøs. Det er dette området landbrukspolitikken bør handla om, ikkje om at ein eller annan spekulant vil sitja att med litt mindre profitt enn han hadde tenkt seg. Finanskrisa burde ha lært oss eitt og anna på dette området.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:11:14]: Når man hører på denne debatten, skulle man tro at det er en del av talerne som ikke har fått med seg den enorme utviklingen som har vært i det norske landbruket – fra en situasjon der nesten alle var bønder, til en situasjon der nesten ingen er bønder, og der det kommer til å bli betydelig færre. Det som er det norske landbrukets store utfordring i dag, er, som en del sier, mangel på kapital og at landbruket i dag mister de aller beste. Det er selvfølgelig de som har ressurser, ressurser til å ta seg utdanning og som ønsker å satse på næringer der utbyttet er større enn i landbruket, som velger bort landbruket i dag. Det er et problem for landbruket. At eiendomsforholdene i landbruket er så lukket som de er i dag, gjør at annen kapital ikke blir investert i landbruket, men heller investert andre steder.

Frykten for kapitalen er tydeligvis stor i landbruket. Man tror liksom at bare man løser litt opp på eiendomsforholdene i landbruket, vil kapitalsterke – som man kaller dem – reise rundt og kjøpe opp alle landbrukseiendommer. Det er med respekt å melde tøv, fordi det forutsetter at alle som eier landbrukseiendommer, vil selge landbrukseiendommene sine. Man skulle da tro at de som har penger og kapital, vil finne landbruket interessant, og vil investere alt de eier og har av kapital i det. Det er ikke riktig.

Jeg synes også det er bra at representanten Ola Borten Moe er så tydelig som han er, og at han – som en av de unge og fremadstormende i Senterpartiet – har en annen holdning til dette enn de eldre og konservative i Senterpartiet. Det synes jeg er positivt, og jeg tror det vil føre til en annen holdning i Senterpartiet framover. Jeg skjønner at det er mange ideologiske sperrer som står og stenger her.

Nå skal statsråden ha sitt siste innlegg i debatten, og jeg håper da han kan svare på de spørsmålene som jeg virkelig har stilt i denne interpellasjonen, for han har ikke gjort det så langt. Senterpartiet ser jo på bønder som en svak gruppe, en gruppe som skal ha velmenende politikere til å regulere alt for seg. Vi ser hvordan utviklingen har vært, og den har ikke vært til landbrukets beste.

Presidenten: For dem som lurte på hvorfor presidenten ikke påtalte ordet «tøv», er årsaken at det var et utsagn som ble kalt «tøv». Hadde interpellanten tillagt det utsagnet en medrepresentant eller en statsråd, vill det blitt påtalt.

Statsråd Lars Peder Brekk [11:14:54]: Dette er en viktig debatt, og en debatt som skal videreføres i forbindelse med andre saker. Det er en viktig debatt fordi vi forvalter et lovverk som er viktig for norske bygder og for norske lokalsamfunn. Det er et komplisert lovverk, og vi har som ambisjon å forenkle det gjennom det arbeidet som vi skal legge fram resultatet av senere på våren. Vi er opptatt av å forenkle og modernisere lovverket, slik at det kan bli bedre å praktisere for de kommuner og de aktører som er avhengige av det. Vi vil også, som jeg nevnte i stad, se på forskriftsverket, slik at vi kan finne ordninger som ivaretar ulike behov som er i ulike deler av landet, spesielt når det gjelder prisregulering. Vi skal se på de ulike elementene der. Jeg er trygg på at vi gjennom en slik gjennomgang skal greie å finne gode løsninger som ivaretar nye utfordringer og endringer som kommer i landbruket, og som vi er opptatt av å tilrettelegge for.

Det er også riktig, som representanten Borten Moe sier, at vi ikke kan diskutere endringer eller fjerning av deler av dette lovverket uten at vi ser på konsekvensene for andre lov- og regelverk. Jeg er opptatt av at vi skal se de sammenhengene, for det er det som sikrer landbruket i framtiden.

Næringen er ulik i ulike deler av landet. Det er også slik at kommunene har ulik praksis. Det er helt åpenbart at diskusjonen om prisregulering, boplikt, delingsforbud mv. antakelig vil være ulik hvis du sitter i et kommunestyre eller formannskap i Trondheim, eller i et kommunestyre eller formannskap i Rindal eller Vikna, der jeg kommer fra. Det må vi ta hensyn til, og det er komplisert å finne et regelverk som ivaretar de forskjellene. Men jeg er opptatt av at det skal være mest mulig likhet, forutsigbarhet og langsiktighet i det.

Og så er jeg opptatt av å understreke at vi ikke kan se lover og regler i samfunnet isolert fra økonomien i næringen. Denne regjeringen har bedret økonomien i næringen de siste tre årene, vi har levert det vi har sagt vi skal levere, og vi har en ambisjon om å fortsette videreutviklingen, slik at vi også kan sikre at det blir fornuftig å drive i landbruket i framtiden.

Vi har sett – for å svare Høyres representanter, Gundersen og Hansen – at avgangen fra landbruket har blitt redusert på grunn av at vi har greid å øke inntektene. Jeg har bare lyst til å understreke at med Høyres og Fremskrittspartiets politikk ville avgangen vært mye større og sentraliseringen i næringen mye større. Det bør også nevnes når vi nå diskuterer det.

Spørsmålet til slutt er: Hvem skal vi prioritere når vi diskuterer lovverket? Regjeringen og Senterpartiet prioriterer dem som i framtiden skal inn og leve i næringen. En del av de andre partiene i dette stortinget prioriterer dem som skal ut.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.