Gunnar Gundersen (H) [12:24:20]: De siste årene har fokuset mot skolen økt, og vi har fått bedre innsikt i hvordan både resultater, læringsmiljø og ressurser varierer mellom skoler i Norge. Høyre har – med varierende grad av motstand – arbeidet for større åpenhet og innsyn og for at skolenes resultater skal offentliggjøres. Systematisk innsamling, analyse og kontroll av data gir nye muligheter for grundige og vitenskapelig funderte studier av variasjon i skoleprestasjoner mellom elever og skoler.

Evaluering er viktig. Gjort riktig gir det motivasjon og stimulerer til læring. Karakterer er viktig. De gir en presis tilbakemelding, og de er noe den enkelte kan være uenig eller enig i. De bestemmer også i stor grad hvilke valgmuligheter den enkelte elev har framover. Dette må gjøres riktig og rettferdig. Det er viktig at de fastsettes på en måte som forstås av elevene, og at vurderingene som gjøres, tåler ettersyn og kontroll. Troverdigheten er sentral og må hegnes om.

Vi vet fra utallige studier at familiebakgrunn har svært mye å si for barnas skoleprestasjoner. Foreldrenes utdanning er av de faktorer som kan forklare mest av forskjeller i karakterer. For eksempel vet vi at elever som har foreldre med utdanning på hovedfagsnivå, gjør det langt bedre på skolen enn elever som har foreldre med grunnskole. Kombinasjonen av «gunstig» familiebakgrunn både når det gjelder inntekt, formue og utdanning, har en svært sterk effekt på elevprestasjoner. Vi bør alle være opptatt av at alle skal få like muligheter, uavhengig av bakgrunn. For å komme dit har vi mye utviklingsarbeid foran oss.

Videreutvikling av skolen krever at skoleeierne sørger for at det finnes rutiner for vurdering av skolens kvalitet og resultater. Skoleeier må følge opp den informasjon om læringsutbytte, om læringsmiljø og om ressurser som kommer fram gjennom det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Det er helt avgjørende for å kunne sette inn relevante tiltak at skolene og lærebedriftene har kunnskaper om sine egne sterke og svake sider. Skoleeier må vite hvilke tiltak som kan føre til forbedring. Dette stiller krav til skoleledelsen. Kunnskap om læringsprosesser, vurdering og læreplan er kjernekompetanse for en skoleleder.

Vi har mye forskning som viser at skolene er for utydelige i sitt vurderingsarbeid. Mange gir positive tilbakemeldinger til elever når det ikke er grunn til ros, noe som lett virker mot sin hensikt. Mange oppsummerer ikke læringsøktene, og mange gir sjelden korrigerende tilbakemeldinger. Vi har flere OECD-rapporter som viser at norske elever ikke følges godt nok opp på en systematisk måte. I de fleste andre sammenhenger er det anerkjent at konstruktiv og god tilbakemelding er viktig for motivasjon. Ikke minst tror jeg det gjelder i skolen.

Jeg registrerer at noe gjøres. Det nasjonale prosjektet «Bedre vurderingspraksis» er et positivt og riktig tiltak for å utarbeide tydeligere retningslinjer for vurdering, slik at vi kan få en bedre vurdering av elevenes arbeid. Det er 77 skoler som deltar i prosjektet, med målsetting om bedre å kunne beskrive kvaliteten på det eleven mestrer i forhold til læreplanens kompetansemål. En økt bevissthet om kvalitetskriterier vil som oftest resultere i en mer profesjonell og gjennomtenkt vurderingspraksis. I dette arbeidet er det samtidig viktig å huske på at all vurdering alltid vil inneholde et element av skjønn. Det vil med andre ord alltid være utfordrende å utarbeide et nasjonalt system for individvurdering. Læreplantenkningen i Kunnskapsløftet bygger på kompetansemål som beskriver hva elevene skal mestre, og kompetansemålene skal være utgangspunktet for vurderingen av elevenes måloppnåelse i fagene. Det er da avgjørende å ha kriterier for hvordan graden av måloppnåelse skal vurderes.

Resultatene fra underveisrapporten for prosjektet «Bedre vurderingspraksis» viser at mange lærere etterlyser faglig ekstern veiledning og kompetanseutvikling. Bare halvparten av lærerne rapporterer om at skolen samarbeider med andre skoler. Samarbeid mellom skolene fører ifølge lærerne selv til økt motivasjon og bidrar til kompetanseutvikling i elevvurdering. Skolelederens involvering er viktig for framdriften i prosjektet, for lærernes motivasjon i arbeidet og for en helhetlig kompetanseutvikling knyttet til elevvurdering. Tilbakemeldingene i prosjektet tyder på at det er et betydelig behov for en styrket og mer systematisk vurderingskultur rundt om på skolene. Det positive er at det synes som om lærerne også etterlyser det. Det er et godt utgangspunkt.

En viktig del av læringsarbeidet skolene utfører, framkommer i såkalte skolebidragsindikatorer. Skolebidragsindikatorer forsøker å vise forskjeller i hva den enkelte skoles bidrag er til elevenes læring. Forskning viser at familiebakgrunn forklarer rundt en tredjedel av forskjellene mellom elevenes enkeltkarakterer. Ved å trekke ut den delen av resultatene som skyldes elevenes familiebakgrunn – herunder foreldrenes utdanning, inntekt, familiestørrelse osv. – vil man sitte igjen med det karaktergjennomsnittet man forventer skolen ville hatt dersom elevsammensetningen ved skolen var lik gjennomsnittet i landet.

Dette snittet er skolebidragsindikatorene. Dagens regjering valgte dessverre å stoppe det nasjonale arbeidet med disse indikatorene i 2005. Blant annet sier OECD at skolebidragsindikatorer gir en mer presis og rettferdig måling av skolenes bidrag til læring, og at slike målesystemer er betydelig bedre som verktøy for skoleutviklingen enn rene karaktermålinger.

Jeg noterer meg at Kunnskapsdepartementet på NRK i går gikk til «krig» mot medias håndtering av resultater fra nasjonale prøver. Det ville kanskje være en mer fruktbar strategi å sørge for at den informasjonen som media får, blir presentert på en riktig og mer informativ måte. Det er viktig at allmennheten har god kunnskap om utviklingen i skolen. Den må ikke skjules. Tilstanden blir ikke bedre ved at ingen får vite. Utviklingen i Oslo-skolen synes jo å bekrefte det. Der har kommunen, i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, videreført arbeidet med bruk av skolebidragsindikatorer, og de mener at dette er et svært nyttig verktøy for utviklingen av Oslo-skolen. Resultatene og forbedringene som oppnås i Oslo-skolen, kan jo tyde på at de har mange gode poeng. Jeg håper på denne bakgrunn at dagens regjering revurderer sin beslutning på dette området og sørger for å videreføre det arbeidet den forrige regjeringen satte i gang. Regjeringen bør heller fokusere på å forbedre de målingene som gjennomføres, enn å bruke krefter på å forsøke å skjule det som er, skal og bør være offentlig informasjon.

Den direkte bakgrunnen for at jeg har fremmet dagens interpellasjon er funn som viser forskjeller mellom standpunkt- og eksamenskarakterer for elever ved ulike skoler. Dagens Næringsliv hadde i august i fjor et oppslag om at enkelte skoler har en spesielt «snill» eller «streng» karaktersettingspraksis når de setter standpunktkarakterer. Rapporten «Skoleresultater 2007» fra Statistisk sentralbyrå viser at det er en tendens til at skoler som hadde høyere standpunktkarakterer enn eksamenskarakterer i 2007, også hadde det i 2006. I rapporten framkommer en klar tendens til at elever med foreldre uten høyere utdanning, går mer ned i karakterer til eksamen enn de som har foreldre med høyere utdanning.

I en annen rapport fra Statistisk sentralbyrå finner man at sjansen for å få en høy standpunktkarakter er lavere jo mer fordelaktig den sosioøkonomiske sammensetningen ved skolen er. Denne sammensetningen gjør seg ikke gjeldende når en gjør en tilsvarende vurdering av eksamenskarakterer. Vi skal ikke ha mange slike oppslag før tilliten til systemet svekkes. Norsk skole trenger ikke det i en tid da man må ha i fokus å styrke evalueringskulturen i skolen.

Det er svært viktig for å underbygge legitimiteten til vurderingssystemet i skolen at karakternivået og karakterfordelingen i grunnskolen og den videregående skolen dokumenteres på en god måte. Det er potensielt svært skadelig for troverdigheten til vurderingssystemet om det eksisterer systematiske forskjeller i skolenes karaktersetting. Vi må ta på alvor at prestasjoner skal vurderes likt uavhengig av hvilken skole en går på. Forskerne i Statistisk sentralbyrå, som har gjennomført disse undersøkelsene, sier at omfanget av forskningen foreløpig er for begrenset til at det kan trekkes bastante slutninger ut fra funnene. De sier også at det er gjort lite forskning på temaet. Jeg må tilføye at en liten privat ringerunde jeg selv har hatt til eiere av skoler på videregående nivå, avslører at mange skoleeiere ikke engang samler inn og analyserer karakterer ved sine skoler. Høyre er opptatt av at troverdigheten og tilliten til den evaluering skolen gjør, de karakterer som settes, skal være høy. Karakterene har en sentral rolle i skolen, og de er viktige og til dels avgjørende for den enkelte elevs muligheter framover. Da må det forskes på dette og utarbeides dypere analyser for å vurdere dagens praksis. Jeg ber om at statsråden sørger for at dette blir gjennomført.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:34:45:]: Det samla systemet for vurdering i opplæringa er omfattande, og det femner om meir enn individvurdering. Slik eg forstår interpellasjonen, vil eg likevel leggje vekt på forholda omkring vurdering av den enkelte eleven og lærlingen.

I Soria Moria-erklæringa vert det vist til at elevane skal ha gode, relevante og individuelt tilpassa tilbakemeldingar, og at systemet vi har for vurderingspraksis i dag, skal vurderast på nytt. Regjeringa har på det grunnlaget peika ut eit sett hovudutfordringar på vurderingsfeltet:

• styrking og tydeleggjering av det regelverket som gjeld individvurdering

• betring av vurderingskompetansen både i lærarutdanninga og i skulen

• betring av vurderingskulturen og praksisen i opplæringa

Stortinget hadde ikkje merknader til dei hovudutfordringane då innstillinga til St.meld. nr. 16 for 2006–2007 – … og ingen sto igjen – vart drøfta. Som ei oppfølging av stortingsbehandlinga gav Kunnskapsdepartementet eit oppdrag til Utdanningsdirektoratet om å foreslå og prøve ut tiltak knytte til dei utfordringane. Den overordna målsetjinga for eventuelle endringar er å gi meir og betre læring til alle elevar, lærlingar og vaksne. Prosjektet «Bedre vurderingspraksis» vil òg i seg sjølv byggje opp betre vurderingskompetanse gjennom systematisk arbeid.

Prosjektet er planlagt avslutta innan juni 2009. På bakgrunn av erfaringar frå det vil eg vurdere kva for endringar som eventuelt skal gjerast.

Lat meg så fordjupe meg litt når det gjeld arbeid, ting som er gjennomført – prosessar i dei store prosjekta.

For det første: Regelverket som styrer skulen, er opplæringslova og forskriftene til lova saman med læreplanverket. Regelverket sikrar rettane til elevane, og det vert kontinuerleg gjennomgått. For inneverande skuleår vart det gjort endringar, slik at vi no har eit felles karaktersetjingsgrunnlag for grunnskulen og den vidaregåande skulen, der karakterskalaen no viser graden av meistring på alle karakternivåa. Dei nye forskriftene vart sette i verk 1. august 2007.

Representanten Gundersen seier at formålet med karakterar er å fremme læring og på den måten få til god, tilpassa opplæring. Ein talkarakter aleine fremmer ikkje god læring. Eit tal gir ikkje informasjon om kva eleven må arbeide vidare med for å verte betre i faget. For å kunne lære av vurderinga må eleven vere kjend med kva han eller ho kan gjere for å betre kompetansen sin. Formålet med undervegsvurdering er å få til betre læring og utvikling og gi grunnlag for tilpassa opplæring. Fagleg relevante tilbakemeldingar frå lærarane er ein viktig del av læringsprosessen, og slike tilbakemeldingar har elevar og føresette krav på. Formålet med sluttvurdering er å gi informasjon om kva nivå eleven er på når han eller ho har avslutta opplæringa i faget.

Utdanningsdirektoratet har sendt forslag til endringar i regelverket ut på høring. Høringsfristen er 19. mars 2009. Målet er å gjere forskriftene tydelegare og dermed sikre rettane til elevane. I høringsutkastet vert det foreslått tydelegare reglar om både undervegsvurdering og sluttvurdering. Undervegsvurdering skal brukast som ein reiskap i læringsprosessen og gi rettleiing om korleis eleven kan betre kunnskapane sine. Det vert òg foreslått at det saman med halvårsvurderinga vert gjennomført ein samtale mellom læraren og eleven òg i grunnskulen. I utkast til forskriftene som no er på høring, er det foreslått i § 4-7 om undervegsvurdering:

«Læraren skal som ein del av undervegsvurderinga éin gong kvart halvår gjennomføre ein samtale med deltakaren om utviklinga i forhold til kompetansemåla i faget.»

Spørsmålet om å auke vurderingskompetansen er òg behandla i St.meld. nr. 31 for 2007–2008, Kvalitet i skolen. Der vert det varsla at det skal utviklast eit varig system for vidareutdanning av lærarar. Vidareutdanninga skal vere retta inn mot lærarar som profesjonsutøvarar, og vurdering er eitt av satsingsområda. Det er i 2009 sett av 170 mill. kr til etterutdanning av lærarar. Elevvurdering er eitt av fem område som har prioritet innafor etterutdanningstilbodet. Det er i 2009 òg sett av 72 mill. kr til etterutdanning for aktørar i fag- og yrkesopplæringa. Målet her er at dei aktørane skal få auka kompetanse i opplæring etter gjeldande læreplanverk og i vurdering.

Så vil eg peike på at skjønn alltid vil vere ein faktor i vurdering. Vurdering er ingen eksakt vitskap der ein kan bruke fininnstilte instrument for å måle objektivt. Det vil alltid vere ein subjektiv faktor i vurdering gjord av menneske. Likevel er det eit poeng å profesjonalisere det subjektive elementet mest mogleg og sørgje for at det er så stor grad av likskap som mogleg i utøvinga av det subjektive skjønnet.

Spørsmålet om vurderingskultur og -praksis er viktig, og representanten Gundersen spør om kva som er gjort for å betre vurderingskriteria i norsk skule. Ein del av prosjektet «Betre vurderingspraksis» er nettopp å utvikle kjenneteikn på måloppnåing, eller kriterium, som representanten Gundersen omtala det som. På ca. 70 skular i Noreg prøver ein no ut eit arbeid med å utvikle kjenneteikn på måloppnåing. Både barnesteget, ungdomssteget og vidaregåande skule er å finne blant dei 70 skulane. For å få eit breiast mogleg grunnlag å vurdere saka ut frå vert det prøvd ut ulike modellar for kjenneteikn på måloppnåing. Ein del av skulane arbeider f.eks. med felles kjenneteikn på måloppnåing som allereie er utvikla og klare til utprøving. Andre skular utviklar felles kjenneteikn sjølve, som skulen så prøver ut. Alle modellane vert følgde og evaluerte av forskarar. Utprøvinga inkluderer òg skriftleg vurdering på barnesteget, men då utan bruk av karakter.

Undervegsrapporten frå følgjeforskinga frå september 2008, altså for ca. eit halvt år sidan, laga av Institutt for lærarutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo, viser at arbeidet med utvikling av kjenneteikn i stor grad er organisert i faggrupper. Eit fleirtal av lærarane ved skulane som vert følgde i samband med prosjektet, meiner at bruk av kjenneteikn har positiv effekt på læringa til elevane. Likevel rapporterer berre éin av fire lærarar at skulen samla sett har ein plan for betre elevvurdering.

Berre 40 pst. av lærarane rapporterer at arbeidet med kjenneteikn er organisert med utgangspunkt i lokalt arbeid med læreplanane. Skular som har teke utgangspunkt i eksisterande lokale planar og utvikla kjenneteikn i forhold til dei, rapporterer å ha kome lenger enn skular som ikkje har valt ein slik strategi. Også engasjement og involvering frå skuleeigarane er ein viktig faktor for framdrifta av prosjektet, både for motivasjonen til lærarane og for ei heilskapleg kompetanseutvikling knytt til elevvurdering.

Til støtte i arbeidet med læreplanane arbeider vi no ut rettleiingar for alle sentrale fag. Her vil òg arbeidet med vurdering kome tydeleg til syne. Det er viktig å knyte utarbeidinga av kjenneteikn for måloppnåing til det lokale arbeidet med læreplanar. Derfor er det òg viktig at det inngår i arbeidet med dei nasjonale læreplanane. Dei første rettleiingane vil vere klare til skulestart hausten 2009.

Litt etter litt ser vi no resultat av ein endringsprosess i opplæringa. På bakgrunn av undersøkingar og rapportar har vi sytt for at endringane er kvalitetssikra og gode. Vi skal nå dei måla vi har sett oss: ein betre skule, som gir meir og betre læring for alle elevar, lærlingar og vaksne. Skal vi nå dei, er det å endre regelverket, gjere regelverket tydeleg, det å ha kompetanse i vurdering og god praksis i den enkelte skulen veldig viktig. Derfor er eg veldig glad for at representanten tek opp det viktige temaet i ein interpellasjon – det er altfor lite merksemd i debatten, og det gir meg anledning til å presentere eit meir heilskapleg bilete av det betydelege arbeidet som Regjeringa har gjort på dette feltet. Vi har gjort viktige framsteg, ikkje minst sett i gang omfattande utviklings- og forskingsarbeid. Det har det vore stor mangel på, noko representanten heilt riktig peika på.

Det vi no er oppe i og i ferd med å avslutte, vil gi oss eit heilt anna grunnlag for å vidareutvikle vurderinga i neste runde. Det treng vi, for det står enno att store utfordringar før vi har ei god vurdering som gir motivasjon og ei retning i forbetringa for den enkelte elev og lærling.

Gunnar Gundersen (H) [12:43:49]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tror kanskje ikke at det er de store uenigheter her. Dette har jo vært framme i stortingsmeldinger, og det begynner å komme ganske kraftig fokusering på at evalueringskulturen er for dårlig. Da må vi få gjort noe.

Jeg synes også at det var en veldig grei gjennomgang av statsråden av hvilke formål evaluering har. Underveisvurdering er en viktig del av det å skape motivasjon. Jeg er helt enig i at karakterer ikke skaper motivasjonen i seg selv – det må være en hensikt, og det må forstås hvorfor man setter karakterer. En sluttvurdering er allikevel en ganske viktig vurdering av hvor eleven står på sluttidspunktet, og den brukes til ganske mye også utenfor skolen.

Det jeg savnet litt i statsrådens redegjørelse, er hvordan vi faktisk kan bruke mye av den informasjonen som ligger der, til å forbedre systemet, altså ved etterkontroll. Det er jo det SSB har pekt på i det oppslaget som var i Dagens Næringsliv, og dette har i hvert fall ikke jeg sett eller registrert har vært omtalt i noen av de stortingsmeldinger eller diskusjoner vi har hatt om temaet tidligere. Når de antyder at det finnes «snille» og «strenge» skoler, har vi en utfordring. Jeg tror vi bare skal være enige om at det er potensielt en ganske stor utfordring, for det påvirker faktisk den enkelte elevs muligheter også framover – derfor syntes jeg det var en ganske alarmerende overskrift da det stod i Dagens Næringsliv. Her er det jo egentlig bare å bevisstgjøre det lokale skoleeierskap og bevisstgjøre også i forhold til samspillet mellom det nasjonale nivå og det lokale skoleeierskap når det gjelder hvordan man kan bruke den informasjonen man allerede har i skolen, til både å kvalitetssikre og kontrollere det som gjøres i skolen i dag. Jeg er glad for at statsråden varsler at det faktisk skal forskes mer på dette, for da er jeg sikker på at den problemstillingen også kommer opp både i departementet og videre.

Så jeg ser fram til debatten videre rundt interpellasjonen, og mener at det er et veldig viktig tema, fordi det nettopp påvirker hver enkelt elevs muligheter framover. Samfunnet som sådant skal ha tillit til de vurderingene som gjøres i skolen, og det er vi avhengig av.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:46:41]: Først vil eg seie at eg er veldig glad for at det no er ei langt breiare einigheit om kor sentralt undervegsvurderinga står i oppfølginga av vurderinga av den enkelte eleven. Eg ser det som veldig positivt at det er ei brei politisk einigheit om det. Det har ein ekstremt sentral plass på to måtar. Det eine er motivasjonsfaktoren, men det andre er det eg vil kalle innhaldsfaktoren – kva for område er det ein må forbetre seg på, og kva for område er det ein er god på? Det er det som verkeleg kan setje fart i eit system for vurdering der den enkelte kan sjå ei retning på det som må verte betre.

Så er eg òg heilt einig i dei utfordringane representanten tek opp no i det siste innlegget sitt. Det er klart at det er òg avgjerande at vi har eit auge på korleis karaktersetjinga er på enkelte skular. Derfor var det eg i så stor grad både la vekt på arbeidet med undervegsvurdering og sluttvurdering i innlegget mitt. Eg trur at det arbeidet vi no gjer når det gjeld kjenneteikn for måloppnåing, er ekstremt viktig i den samanhengen, for eg trur både representanten og eg lett kan verte einige om at dersom det finst tendensar til «snille» og «slemme» skular i karaktersetjinga, eller tøffe og mindre tøffe skular, er iallfall ikkje ein særleg god veg ut av det at vi finn på å vedta at no skal alle vere middels snille, og så satsar vi på at det vert slik. Tvert imot er det då svært sannsynleg at i den grad det finst slike tendensar, har det bl.a. å gjere med at det er vanskeleg å ha eit konsistent og klart bilete av kva for ting som faktisk representerer eit nivå av måloppnåing. Det er eit ganske komplekst, viktig og stort arbeid ein må gjere med omsyn til det, ikkje minst når ein har eit nytt læreplanverk, som gradvis skal setje seg. Det er derfor det har vore så viktig å setje i gang eit omfattande utviklingsarbeid med ulike inngangar til det, og eg trur at det er eit arbeid som vil ha vesentleg betydning òg for at sluttvurderinga kan verte både enklare for dei som skal jobbe med det, og ikkje minst enda meir rettferdig og riktig rundt omkring.

Så eg trur eg berre avrundar med å seie at vi i det arbeidet vi set i gang, legg omfattande vekt på å lage ei langt betre undervegsvurdering, få det inn og gi det den plassen i skulen som er heilt nødvendig. Det er heilt sentralt for både innhald og motivasjon, men òg for å forbetre sluttvurderinga, noko eg er heilt einig med representanten i.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:49:36]: Etter innføringen av Kunnskapsløftet har det vært ulike temaer som har stått i fokus. Nå er det elevvurdering som diskuteres, og det er bra. Vi har behov for en gjennomgang av hvordan elevene i skolen vår vurderes, og vi har behov for et sett av kriterier å vurdere ut fra, slik at elevene vurderes mest mulig likt i forhold til om de når sine kompetansemål, uavhengig av hvilken skole de går på. Som kunnskapsministeren sa i sitt innlegg, vil elevvurderinger alltid ha et innslag av subjektiv vurdering i seg. Men vi må i størst mulig grad sikre at det vurderes likt, slik at vi ikke får skoler som er spesielt «snille» eller «strenge», slik interpellanten uttrykker det. Derfor foregår det da også, som vi har hørt, en rekke forsøk med ulike former for elevvurderinger rundt omkring på norske skoler for å finne gode metoder for elevvurdering.

Representanten Gundersen sier i sin interpellasjon at formålet med karakterer er å fremme læring, og at karakterer er sentrale for å kunne gi tilpasset opplæring. I likhet med statsråden stiller jeg noen spørsmål ved det synet. En karakter i seg selv gir da ingen mening og er ikke fremmende for læring for den eleven som får dårlige karakterer. Opplæringsloven og dens forskrift sier da også klart at eleven har krav på en tilbakemelding på hvorfor karakteren ble som den ble. Etter mitt syn må også karakteren følges opp med konkret veiledning fra lærerens side i hvordan eleven best kan forbedre seg i faget hvor karakteren er gitt. Det nytter ikke å si til en elev at du må bli bedre – eleven må bli klar over hvordan. Dårlige karakterer i et fag er helt drepende for læringslysten, spesielt om en ikke blir klar over hvordan en skal komme seg videre. Interpellanten sier at elevene må få konkrete tilbakemeldinger, og det er jeg helt enig i. Men for meg betyr det mer enn karakterer i faget.

Noe representanten Gunnar Gundersen ikke nevnte, og som jeg gjerne skulle ha ønsket å høre hans syn på, er at Høyre tar til orde for en prøveordning med karakterer fra og med 5. klasse i barneskolen ved de skolene der foreldrene ønsker det – dette for at elevene skal vite hvor de står faglig før de kommer over i ungdomsskolen. Jeg synes ikke dette er noen spesielt god idé, for det finnes mange andre metoder for gode tilbakemeldinger på faglige og sosiale ferdigheter enn karakterer, metoder som jeg tror er mye bedre egnet i de sju første årene i skolen. En type elevvurdering som jeg liker godt, er mappevurdering. Det er en konkret og god måte å gi elevene og foreldrene tilbakemeldinger på om hvor eleven står, og hvordan han eller hun kan forbedre seg. Det forutsetter jevnlige tilbakemeldinger, ikke bare hvert halvår. Det tilfredsstiller kravet om skriftlighet, som forskriften ikke er helt tydelig på, slik jeg oppfatter det, men som mange etterlyser. Forsøkene som nå foregår, vil sikkert gi oss mange gode eksempler på systematisk og god elevvurdering som fremmer læring hos alle elever, både de som er flinke i fagene og de som må jobbe mer for å nå sine mål.

Det å bli sett er viktig. Det er viktig for oss som er voksne, og det er helt avgjørende for hvordan barn utvikler seg. Ikke å få tilbakemelding på den innsatsen en gjør, er ødeleggende for den enkelte, og det skaper ikke gode arbeidsmiljø, verken for barn eller voksne. Elevvurderingene handler om det. Men det handler også om å hjelpe barn til å lære. Det er læreren som er sentral sammen med foreldrene. Det å skape et klima og et miljø der en kan gi tilbakemeldinger som hjelper elever og foreldre til å komme videre med læring, er viktig. Dette krever kompetanse, og det er derfor bra at elevvurdering er ett av områdene i den systematiske etterutdanningen av lærere som nå kommer i gang, likedan at dette blir et sentralt tema i den nye lærerutdanningen.

Om det er en for svak vurderingskultur i dagens skole, vil ikke jeg fastslå som sikkert, men at det er stor variasjon mellom skoler, vet vi. Nettopp derfor er det viktig å ha nasjonale mål og kriterier som elevene vurderes ut fra, både for å få et rettferdig karaktersystem for de trinnene som i dag har karakterer, og ikke minst med tanke på den tilbakemeldingen og veiledningen som må komme i tillegg. Elevene må få vite hva de kan gjøre bedre, og hvordan de kan forbedre seg. Derfor synes jeg det blir feil med innføring av tallkarakterer i de sju første årene. Jeg håper da heller ikke at det blir aktuelt når trådene skal trekkes sammen i de forsøkene vi har rundt omkring på de ulike skolene, men at vi får et system som alle kan feste lit til vil fremme læring.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:54:55]: Vi diskuterer i dag elevvurdering. For mange på min alder kan det være et litt ukjent begrep. Men er det noe nytt? Nei, selvsagt ikke, det er bare et annet begrep på det som har skjedd i norsk skole i all tid. I all tid har lærerne vurdert elevenes arbeider, enten det har vært ved bruk av rødblyant eller som tilbakemelding på læringsprosesser som har pågått over en tid. Det har vært brukt sølvstjerner og gullstjerner, smilefjes og sure fjes. I min tid på skolen fikk vi Særdeles godt, Meget godt, Godt, Nokså godt og Lite godt. Hvis ikke det var ansett som tilstrekkelig, supplerte gjerne læreren med et pluss eller minus, bak karakteren.

Etter hvert opplevde vi at det ble en diskusjon rundt disse karakterene – de var ikke bra for oss elever, og den store utdanningspolitiske revolusjonen var at bokstavkarakterene ble avløst av tallkarakterer, først fra 1 til 6, da 1 var det beste og 6 det dårligste. Så fant noen ut at det ikke var en pedagogisk riktig måte å gi tilbakemelding på – i Norge skal vi jo ikke dyrke fram enere, annet enn på idrettsbanen. Det er jo liksom opplest og vedtatt som det eneste politisk korrekte. Derfor snudde man tallrekken. Plutselig var 6 best og 1 dårligst, noe som førte til full forvirring for mitt årskull og mine jevnaldrende ved opptak til høyere utdanning. Tallrekkene har jo også blitt supplert med både en og to desimaler av lærere som oppriktig har ment å gi eleven en tilbakemelding på skolearbeidet. Denne formen for karaktersetting gav faktisk både elever og foresatte muligheten til å følge med i utviklingen i skolearbeidet. Det var mulig å se hvor en gjorde det bra, og hvor en gjorde det mindre bra.

I den skolepolitiske debatten får vi ofte inntrykk av at den store forskjellen mellom sosialister og borgerlige partier er et slags for eller mot karakterer. La meg fra Fremskrittspartiets side slå fast at når vi snakker om å bruke karakterer i skolen, er det i hovedsak som et verktøy for å kunne gi eleven en kvalitativ vurdering av og tilbakemelding på elevens faglige nivå. Det blir liksom uinteressant om noen forsøker å kalle den samme formen for vurdering for noe annet. Det viktigste i skolen er etter Fremskrittspartiets mening at den enkelte elev, altså det enkelte individ, får muligheten til å utvikle seg og utnytte sitt faglige potensial. Jeg tror det politiske fokuset og den retorikken som sosialistene har brukt, at karakterer skaper tapere, har bidratt til at norsk skole har blitt satt tilbake i forhold til skoler i andre land. Norge er et av svært få land som ikke starter med karakterer før på ungdomsskolen. Hvis vi alle kunne være enige om at eleven har behov for å få en kvalitativ vurdering av sitt arbeid, hadde vi kommet et langt skritt videre. Det er fint hvis vi også kunne bli enige om at det å få en dårlig karakter eller en annen form for tilbakemelding om at eleven har lav måloppnåelse, ikke er negativt i seg selv. Det avdekker et forbedringspotensial, og læreren skal være veileder for å utnytte dette potensialet.

Kunnskapsløftet førte til et trendskifte i norsk skole. I læreplanene som ble utarbeidet, var ikke lenger innholdet beskrevet i temaer, som før, men som kompetansemål. «Kompetanse kjennetegnes av å ha vilje og evne til å bruke kunnskaper, til å anvende dem i en gitt situasjon som grunnlag for handling,» sier professor Dale. Kompetanse er altså et bredere begrep enn kunnskap. Problemet for lærerne er at kompetansemålene angis for to og tre år av gangen, noe som gjør vurderingsarbeidet vanskelig. Det er viktig å ha klare og gode mål for hva elevene skal lære.

Min gamle folkeskolelærer sa alltid: «Den som ikke vet hvor han vil, kan heller ikke finne veien dit.» Her er vi vel ved noe av kjernen i denne problemstillingen. Med klare mål vil det være mye enklere å få en faglig relevant og rettferdig vurdering av elevens arbeid. Men i tillegg trenger vi en kraftig forbedring av det vurderingsarbeidet som gjøres i norsk skole. I en årrekke, under ulike arbeiderpartiregjeringer, både uten og med SV, og under Bondevik-regjeringer, har vurderingsarbeidet i norske klasserom vært nærmest fullstendig privatisert. Det har vært overlatt til den enkelte lærer å sette karakterer og gi vurderinger etter eget forgodtbefinnende.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om PISA i mitt innlegg, men jeg vil påpeke at også på dette området har OECD avslørt at tingenes tilstand i norsk skole kan bli bedre. Norske elever følges ikke systematisk godt nok opp, og mange elever er såkalt underytere. For Fremskrittspartiet er det viktig at vi bruker alle de verktøy vi kan for å få en kvalitativt bedre skole. Målsettinger, gode vurderingsverktøy, nasjonale og internasjonale prøver og en positiv og sunn konkurranse hvor vi alle har fokus på forbedringsmuligheter, kan bidra til det.

Og sist, men ikke minst, trenger vi gode lærere som behersker både pedagogiske verktøy og vurderingsverktøy, og som evner å samarbeide med eleven og hjemmet på en konstruktiv måte, slik at eleven får utnyttet sitt læringspotensial. Jeg blir skremt når jeg hører lærere si at grunnskolen nærmest skal være en barnehage hvor de unge skal leke seg til kunnskap og kompetanse, slik vi bl.a. ser i Dagbladet i dag. Etter min oppfatning er ikke slike holdninger til barnets beste, og det er vel tross alt for elevene vi driver norsk skole.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:59:45]: I rytmisk sportsgymnastikks verden er en spagat ansett som elegant og vakkert. Jeg er ikke sikker på om spagater er like kledelige når det kommer til politikk.

Mitt utgangspunkt i dag var vel kanskje litt mer kritisk enn den følelsen jeg fikk da jeg satt og hørte på statsråden her oppe. Jeg ble veldig positivt overrasket over at en statsråd fra Sosialistisk Venstreparti snakket så varmt for evaluering. Alle de varme beskrivelsene av evaluering som statsråden kom med, kan jeg stille meg bak, uten tvil. Jeg er enig, hvis jeg forstod statsråden riktig, i det han sier, nemlig at det verste for motivasjonen, altså det som virkelig ødelegger lærelysten i skolen, er at man ikke har noen vurdering og evaluering. Men så har allikevel statsråden og den rød-grønne regjeringen et problem og en utfordring. På den ene siden står det i Sosialistisk Venstrepartis politiske program for perioden klart og tydelig at Sosialistisk Venstreparti ikke er for karakterer. Nå er det åpenbart et standpunkt de la bort da de gikk inn i den rød-grønne regjeringen. Men standpunktet står der like fullt, og det er grunn til å anta at det også påvirker politikken.

Jeg er en varm tilhenger av vurdering. Derfor synes jeg det er positivt at regjeringspartiet Sosialistisk Venstreparti nå motvillig eller nølende har blitt dratt med og snakker varmt for vurdering. Problemet for statsråden og Regjeringen er så å si at de snakker pent for vurdering, men den skolepolitiske verktøykassa er om ikke tom, så i hvert fall i ferd med å tømmes. Det hjelper lite om man har kommet til den erkjennelse at vurdering er bra, hvis man ikke etterpå er med på å bakke det opp med kvalitetsundersøkelser, med forskning og med klare resultater. Fortsatt er derfor støtten til vurderingskultur og kvalitet og krav i skolen halvhjertet. Et eksempel er Regjeringens frykt for skolebidragsindikatorene. Det er et vanskelig ord for et veldig enkelt prinsipp, nemlig at det ikke blir bedre resultater i skolen av å ha mer hemmelighold. Det blir ikke bedre resultater av å trekke ned skolegardinen og stenge resten av samfunnet ute. Det blir ikke bedre resultat av at politikere, skoleledere, elever, foreldre og samfunnet rundt ikke får vite hva som skjer på skolene. Man kunne nesten mistenke Regjeringen for å være bekymret for konsekvensene av det standpunktet den motvillig er blitt dratt med på, nemlig at man skal ha nasjonale prøver. Man er bekymret for hva som skjer hvis resultatet av prøvene kommer ut.

Vurderingskulturen i skolen må basere seg på kvalitet, karakterer og vurdering, men også på måling og testing. Det er allikevel ikke slik at dagens vurderingssystem er optimalt. Det er vel kanskje som med demokratiet, at det er det verste system vi har, bortsett fra alle andre alternativer. Men allikevel har dagens vurderingssystem, med karaktersystemet som en helt avgjørende del av det, noen klare fordeler. For det første er det det systemet vi vet om som er mest mulig objektivt. Samtidig har vi gjennom tallkarakterer mulighet til å sikre dette gjennom systematisk forskning, åpenhet, testing og evaluering.

En skole blir ikke bedre av at man ikke finner ut hva som skjer på skolen, og den blir i hvert fall ikke bedre ved at disse resultatene, når de kommer, hemmeligholdes og holdes borte fra resten av befolkningen.

Så må jeg også avlegge representanten Kristoffersen en liten visitt. Det er ikke slik at vurderingssystemet i Norge skal si noe om hvilke sosiale ferdigheter du har. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er livsfarlig hvis man har et vurderingssystem som skal vurdere deg som menneske og hvilke sosiale ferdigheter du har. Vurderingssystemet skal si noe om én eneste ting. Karakteren skal si noe om én eneste ting, nemlig hvilket faglig innhold du har klart å prestere, hvor god du er i et fag, og hva du har klart å oppnå i forhold til andre elever. Derfor er det også viktig at man har et system for vurdering som gjør noe mer enn det. Høyre har lenge vært tilhenger av at man skal ha obligatoriske tilleggskommentarer ved siden av tallkarakteren. Det er et forslag som jeg håper også regjeringspartiene vil ta opp.

Når det gjelder forslaget om at man skal ha vurdering fra femte klasse, er det grunn til å stille seg spørsmålet: Hva er forskjellen på nesten alle andre barn i verden, som har karakterer fra tidlig i skoleårene, og norske barn? Det er åpenbart ikke at det er forskjell i naturgitte evner eller naturgitt utrustning. Den eneste forskjellen vi kan se, i hvert fall når det kommer til skolen, er at norske barn jevnt over presterer dårligere i de fleste fag enn barn som har karakterer fra tidlig av; de presterer bedre.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Lena Jensen (SV) [13:05:04]: Elever lærer best og mest når de forstår hva de skal lære, og hva som er forventet av dem. De lærer best når de får gode, konkrete, positive tilbakemeldinger om kvaliteten på det arbeidet de gjør, når de skjønner hva de trenger å jobbe mer med, når de vet hva som skal til for å komme videre i prosessen. Elevene må vite hvilke kriterier de blir vurdert etter, og de må få gode vurderinger og råd om hva som skal til for å gå videre i læringsprosessen. Det er også viktig at elevene lærer å vurdere sitt eget arbeid.

Vi har en skole i dag som ikke i stor nok grad utjevner de sosiale forskjellene. Dette er alvorlig. Dette var noe som SV i regjering umiddelbart grep fatt i, bl.a. gjennom stortingsmeldingen … og ingen sto igjen, der vi gikk i gang med å etablere et rettferdig vurderingssystem i skolen for å få en mye jevnere og mer rettferdig vurdering. Det er også sosialt utjevnende.

Vurderingssystemet vi har i skolen i dag, har ikke fungert godt nok. Lærere og rektorer har ikke hatt god nok kompetanse på dette området, og det har ikke vært systematisert godt nok. Det er alvorlig, og det er noe SV umiddelbart har grepet fatt i. Vi har etablert et varig system for videreutdanning av lærere på prioriterte områder, der vurdering er et av de prioriterte områdene. Vi har satt i gang en ny rektorutdanning der vurdering også vil være et viktig område.

Vi kommer med en ny lærerutdanning om kort tid. I denne lærerutdanningen vil kompetansen for de nyutdannede lærerne innen vurdering være et viktig område. Den forrige regjeringen kom med en lærerutdanning hvor vurdering ikke var høyt nok prioritert.

Vi har på høring et forslag om å forskriftsfeste elevsamtaler hvert halvår helt fra første klassetrinn. Dette er viktig. Vi innfører obligatoriske kartleggingsprøver i lesing. De nye nasjonale prøvene som skal være støttende i arbeidet for den enkelte elev, skal være støttende for lærerne. Det er viktig at dette skjer lokalt, og prøvene skal ikke brukes til å sammenligne skoler.

Vi innfører utvalgsprøver i skriving. Vi innfører veiledende læreplaner fordi det er læreplanene som skal være retningsgivende for vurderingen, hva elevene skal lære. Når man hører på Høyre her i dag, høres det ut som om det er karakterene som er det viktige i forhold til hva elevene skal lære. Nei, det er læreplanene, og det er ut fra læreplanene elevene skal vurderes.

Det er satt i gang et stort nasjonalt forsøk – Bedre vurderingspraksis – i skolen. Om lag 77 skoler er med på dette. Dette har vært vurdert underveis og har en følgeforskning med seg. Vi har her fått mange gode, konkrete erfaringer på hvordan vi skal få en best mulig vurderingspraksis i skolen. Vi tar vurderinger i skolen på alvor.

Det er ikke slik som Høyre hevder, at karakterer fremmer god læring og tilpasset opplæring. Det er gode tilbakemeldinger og vurderinger i skolen som fremmer dette. Høyres svar på vurderingssystemet er å offentliggjøre resultatene av de nasjonale prøvene – og mer karakterer og flere karakterer. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker karakterer fra femte klasse. Dette er basert på ideologi og ikke på kunnskap. Det er også, beklageligvis, helt feil medisin i forhold til å innføre et bedre vurderingssystem i skolen.

Jeg er veldig fornøyd med at SV i regjering har fremmet et godt kvalitetssystem for vurderingspraksis i skolen, som vi er i gang med å gjennomføre nå.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:09:41]: Ikke alt som teller, kan telles. Jeg tror at det er ting i skolens oppdrag som ikke kan måles. Jeg tror man kan få god karakter uten å ha god karakter. Jeg tror også at vi hadde vært tjent med å utvide læringssynet litt i norsk skole. Vi er blitt veldig glad i OECD. Hvis vi også kunne gløtte litt til UNESCOs læringssøyler, hadde vi kanskje fått et videre perspektiv i vårt skolesystem. Man snakker om «learning to know, learning to do, learning to be, and learning to live together».

Den diskusjonen vi har hatt her i dag, har på den ene side dreid seg om at alt skal være åpent, det er det eneste saliggjørende, og på den annen side at vi heller burde prøve å stramme inn, for det ville være det saliggjørende for å få god utvikling i skolen.

Oslo er brukt som eksempel på åpenhetens kommune. Jeg tror vi må være så ærlig å si at den utviklingen vi har sett i Oslo-skolene, ikke har kommet primært på grunn av åpenheten, men på grunn av all den innsatsen som er gjort for å endre på de resultatene som åpenheten viste. Jeg tror vi vil havne i grøfta hvis hele diskusjonen skal handle om åpenhet eller ikke åpenhet. Det handler om hvilke ressurser vi setter inn, og hvordan vi løser utfordringene.

Jeg tror interpellanten tar opp et viktig tema, for det er liten tvil om at karakterer er avgjørende for den enkelte elev. Karakterer åpner og lukker dører og muligheter. De bestemmer karrierevalg og jobbmuligheter for resten av livet. Derfor må det ikke bare være en viktig målsetting, men også et krav at elever sikres en mest mulig rettferdig og god karaktersetting – en karaktersetting som er basert på elevens ferdighetsnivå, ikke ut fra hvilken skole man går på, hvilken lærer man har hatt, eller andre utenforliggende årsaker.

Debatten om karaktersetting har tidligere vært veldig preget av spørsmålet om man er for eller mot karakterer. Jeg er glad for at vi kan ha en debatt som er mer konstruktiv, hvor vi konsentrerer oss om å kvalitetssikre en så rettferdig vurdering som mulig for våre elever.

Jeg er av dem som ønsker å opprettholde eksamen som én av vurderingsformene. Også i arbeidslivet vil man komme i situasjoner der en må prestere under press. Derfor er det en nyttig erfaring. Men det er også viktig å se at eksamensvurderingen har enkelte svakheter. Det er mange elementer som kan spille inn på om man avlegger en dårlig eller en god eksamen, som ikke nødvendigvis er koblet til kunnskapsnivået hos den enkelte elev. Derfor kan det også være aktuelt å tenke nytt i forhold til hvordan eksamen avholdes. Mer bruk av hjelpemidler ved eksamen er det mange som har utprøvd for å gjøre eksamen mer relevant i forhold til utfordringene man møter i arbeidslivet. Jeg tror likevel det kan være behov for å se på andre former for vurderinger i tillegg til og som et supplement til dagens eksamen.

Et alternativ som Elevorganisasjonen og representanter her har vært inne på i dag, er mappeevaluering. Med en slik evaluering vil elevens arbeid gjennom hele året inngå. Mange elever føler at de ikke i tilstrekkelig grad får vist hva de kan i løpet av en eksamen eller på prøver. Gjennom mappeevaluering vil ulike arbeidsformer bli tellende for den endelige karakteren. Dette tror jeg vil bidra til at vi får en mer rettferdig vurdering der elevene kan få vise et bredere spekter av det de kan.

Er det egentlig mulig å sikre en objektiv karaktersetting? Det er et vanskelig spørsmål, for vi er ikke maskiner. Det vil alltid være et menneskelig aspekt – på godt og vondt – som vil spille inn på hvordan man bedømmer andre. Jeg tror likevel ikke at man skal fire på kravene om å få disse vurderingskriteriene så objektive som mulig. Vi må hele tiden vurdere om karakterpraksisen ved den enkelte skole er i samsvar med dette kravet. Her er det også viktig at nasjonale myndigheter opprettholder et sterkt trykk, sammen med skoleeier, for å få dette til.

Inger S. Enger (Sp) [13:14:36]: Vurdering er vanskelig. Det er bra at Gundersen tar opp temaet, slik at det kan belyses fra flere kanter. Debatten viser også etter hvert en stor bredde. Eriksen løfter i debatten inn f.eks. holdninger – karakteren mot karakterene. Jeg skal ikke dra den videre, men jeg tenker at det ikke behøver å være noen motsetning i det.

Jeg er for øvrig ikke enig med interpellanten når det står i interpellasjonen at karakterer er sentrale for å kunne gi tilpassa opplæring. Det blir en altfor smal tilbakemelding. Men at elevene må få konkrete tilbakemeldinger om hva de mestrer, og om hva som skal til for at de skal bli bedre, er det ikke vanskelig å være enig med Gundersen i. Og det gjøres jo også, absolutt, for det finnes et sett regler for hvordan elever skal vurderes.

I forskriftene til opplæringsloven er det flere A4-sider som omhandler vurdering, både med og uten karakterer. Jeg skal ikke lese opp alt, men jeg skal sitere lite grann fra dem. De nye trådte i kraft så seint som i august 2007. Under «Undervegsvurdering og sluttvurdering» står det helt tydelig:

«Elevane skal ha undervegsvurdering og sluttvurdering. Undervegsvurderinga skal ein gi løpande i opplæringa som rettleiing til eleven. Ho skal hjelpe til å fremje læring, utvikle kompetansen til eleven og gi grunnlag for tilpassa opplæring. Undervegsvurdering kan ein gi både med og utan karakter.»

Det er egentlig veldig godt skrevet, men det er vel bruken det skorter på, foreløpig.

Det står også i disse forskriftene at det skal dokumenteres at vurdering er gitt. Det tenker jeg er ganske viktig. Dessuten skal det være dialog om utviklinga. Det blir også en form for undervegsvurdering. Læreren skal ha tett dialog med eleven om utviklinga av skolegangen. Tallkarakterer vil aldri være nok. Veiledning, samtale i fortrolighet mellom lærer og elev, blir veldig viktig, og jeg tenker at det kan utvikle eleven i riktig retning. Jeg trur at det er av veldig stor betydning. I tillegg til dette kan det jo også nevnes at Utdanningsdirektoratet nå har forslag til nye forskrifter ute på høring, sånn at det vil være en utvikling i dette som er tydelig.

I St.meld. nr. 16 for 2006–2007 ble det pekt på at individvurderinga ikke var god nok. Departementet pekte på fire punkter som de ikke var fornøyd med. Det var for det første regelverket. Det var også slik at både lærerutdanninga og skolen manglet kompetanse. Det var svak vurderingskultur i skolen, og det var forska for lite på individvurdering i Norge.

Som statsråden nevnte, er det nå satt i gang et arbeid på disse områdene. Det arbeides altså med utfordringene på vurderingsfeltet. Det bør også understrekes at det gjøres et bra vurderingsarbeid på norske skoler, men forskjellene er for store.

Jeg pleier å nevne St.meld. nr. 31 for 2007–2008 så ofte jeg kan. Der pekes det bl.a. på et varig system for videreutdanning av lærere. Det får vi fra høsten av. Her vil sjølsagt elevvurdering være en viktig del, for vurdering er jo en stor del av lærerens arbeid. Dessuten kommer det, som alle veit, en stortingsmelding om ny lærerutdanning.

I siste del av interpellasjonen nevner Gundersen snille og strenge skoler når det gjelder karaktergiving. Jeg trur nesten at dette kan trekkes ned til den enkelte lærer, for vi kjenner vel alle begrepet «snille» eller «strenge» lærere. Det går ikke bare på disiplin, det kan også gå på karakterer, og her det en utfordring. En kommer ikke vekk fra at det utøves noe skjønn ved karaktergiving. De fleste lærere som f.eks. har retta de samme stilene, vil ha opplevd å være litt uenige om hva som var riktig karakter. Jeg trur neppe vi unngår det. Én ville gitt Mg/G – den gangen det var bokstavkarakterer – en annen ville gitt G/Mg. Det er ikke så nøye, trur jeg, men det totale bildet må være riktig. Det blir derfor viktig at det er ulike typer vurderinger som blir gjort. Elevvurderinga må være brei, ulike forhold må vektes, og det må være et system som er forståelig, og som oppfattes rettferdig.

Jeg skal avslutte som jeg begynte: Vurdering er vanskelig, men med mer forskning, god opplæring, klare kriterier og tydelig bevisstgjøring vil skolen lykkes. Det er helt nødvendig.

Odd Einar Dørum (V) [13:19:46]: Når man har fått en viss livserfaring, må man bare sitte og nikke når man hører representanten Jon Jæger Gåsvatn. Jeg har vært igjennom alle stadiene i arbeidet med å vurdere norsk skole. Jeg er til og med en person som har gått på en skole hvor vi hadde karakterer fra fjerde klasse, uten at jeg følte at det var et jagende psykososialt miljø, og uten at noen ble plaget. Tvert imot hadde vi en lærer som var så eksepsjonelt bra at han var en trygg voksen, han kunne fagene sine, og vi ble løftet alle sammen. Så det er mange utgaver av hvordan vi skal gjøre det. Men jeg tror at det den læreren lærte meg, og som er kjernen i det som interpellanten tok opp – og som statsråden også var inne på – er at du må vite hva du skal lære bort, og du må vite hvordan du finner ut at de som skal lære det, lærer det. Det er kjernen.

Hvis jeg skal spisse det til i min språkbruk, er det klart at det er like meningsløst å gå igjennom en skole uten å måle hva du lærer bort, og uten å ha måleverktøy, som det er å prøve å ha en idrettsøvelse som heter å hoppe høyde uten list. Enten lista ligger 20 centimeter, 50 centimeter, 1 meter eller 2 meter over bakken, må du vite hva du strekker deg etter, og hva du klarer. Jeg oppfatter det i hvert fall slik at i denne salen er det enighet om at vi ikke skal ha høydehopp uten list i norsk skole. Det er et veldig viktig utgangspunkt, for det betyr at vi kan diskutere hvordan man mestrer, hvordan man strekker seg – det heter tilpasset opplæring på norsk – og hva som er kunnskapen rundt det.

Min opplevelse er at den kunnskapen er veldig spredt, som interpellanten tok opp. Når vi har forsøkt å rette på det gjennom Kunnskapsløftet, som etter hvert har fått en veldig bred politisk tilslutning, er det ingen tvil om at jeg på mine vandringer gjennom livet har møtt de samme fenomener som interpellanten og andre har tatt opp. Jeg har møtt lærere som aldri har lært – eller kanskje hatt fem timer i – hvordan man skal lære bort det å lese, men de har hatt tre–fire uker med dialektkunnskap. Og de er til dels nylig utdannet. Det har ført til de påtrengende spørsmål som Astrid Søgnen, representanten for landets største skoleeier, tok opp i et seminar med komiteen for et år siden: Vi må vite om man i lærerutdanningen nå lærer å praktisere de ferdighetskravene og måten å måle dem på som ligger i Kunnskapsløftet. Oslo kommune for sin del har funnet ut at man er nødt til å legge til 50 timer uansett hvor folk kommer fra, for at man skal oppnå det. Derfor er det min overbevisning at det er en betydelig forskjell mellom landets kommuner når det gjelder hvordan man måler disse ferdighetene, og hvordan lærergruppene er utrustet for å takle det.

Jeg oppfatter det slik at vi da er borti debatter vi har hatt her før. Vi er borti hvordan skoleeiere må bevisstgjøres, ved å ta ansvar for god ledelse på skolene, ta ansvar for en god videreutdanning, og vi er borti den debatten vi skal få senere, i vår, nemlig om hva slags lærerutdanning vi har. Men på veien dit må vi i hvert fall kunne være villig til å gjøre det som jeg oppfatter at både interpellanten og statsråden var inne på, vi må skaffe oss den kunnskapen som er, og vi må sørge for at kunnskapen eies av dem som skal stå og undervise, der de jobber.

I den sammenhengen har jeg aldri noen gang i mitt liv sett motsetninger mellom, som representanten Enger sa, karakteren og karakterene. Jeg har heller ikke sett motsetninger mellom det å ha karakterer på avgjørende punkter i et utdanningsløp og det å ha underveisvurderinger, f.eks. mappevurdering, som jeg har sett fungere. Jeg har sett små barn i osloskolene vandre rundt med mapper – ja, det så ut som om de hadde det bra. Jeg har sett på innholdet i mappene, og jeg vet at hvis man skal bruke en slik mappevurdering, krever det ganske mye, ikke minst fra læreren. For man er nødt til å jobbe så konkret med den enkelte eleven at den tilbakemeldingen man gir, skal være der.

Så vet alle i denne salen at man har rett til å få en skriftlig tilbakemelding i egnet form og på egnet måte allerede fra første klasse. Det å være utrustet til å gjøre det krever mye. Da er vi igjen tilbake til videreutdanningen, og vi er selvfølgelig også tilbake til hva slags grunnleggende lærerutdanning vi har.

Jeg er også enig med representanten Gundersen i at den debatten vi burde hatt, eller i hvert fall burde hatt mer trykk på, er om skolebidragsindikatorer kan supplere bildet av hva vi får vite om innholdet i de enkelte skolene. Det er Venstres oppfatning at det ikke er noen motsetning mellom det å trives i skolen og det å ha et høyt faglig nivå. Men det stiller krav både til det faglige og det pedagogiske, hos skoleeier, skoleledelse og hos lærere.

Så vil jeg gjerne si at jeg tror det er en anledning som nå forsømmes systematisk i det ganske land, og det er at veldig få kommuner gjennomfører de debattene om skolens innhold som de kan gjøre, bl.a. ut fra avtalen som er inngått mellom Kommunenes Sentralforbund og utdanningsorganisasjonene, hvor det heter at før man fastsetter eller reviderer arbeidstidsavtaler lokalt, skal man gjennomføre en debatt om skolens mål. Og en debatt om skolens mål er bl.a.: Hva lærer du? Hvordan lærer du? Da kan man komme i nærheten av det å prøve å fjerne noen av de forskjellene som representanten Gundersen tok opp, nemlig forskjellen mellom «snille» og «strenge» kommuner, «snille» og «strenge» skoler osv. En slik debatt er bevisstgjørende. Venstre vil i alle fall oppfordre alle de partier som er representert, til å ta ansvar for at partienes kommunalpolitikere reiser disse debattene. En blir sjelden dummere av kloke kommunestyredebatter.

Gunnar Gundersen (H) [13:25:03]: Jeg synes det har vært en litt spennende debatt. Det er ingen tvil om at det ligger noen skillelinjer under. Jeg prøvde å reise debatten ut fra en helt konkret problemstilling, som jeg skjønner at i hvert fall noen i posisjon forstod, som representanten Enger, mens representanten Lena Jensen styrtet rett ned i den ideologiske skyttergrav og besvarte egentlig ikke spørsmålet. Men det viktige er at statsråden gav indikasjoner på at han skjønner dette og tar det på alvor. Når han også signaliserte at det var gledelig at det var bred enighet om en evaluering i skolen, er det vel SV som i og for har nærmet seg resten.

Jeg tror at når det gjelder det med karakterer, må man kunne ha flere tanker i hodet samtidig, som representanten Dørum var inne på. Det er jo ingen motsetninger mellom gode tilbakemeldinger og i og for seg andre tilbakemeldinger som en del av underveisevalueringen, hvor man så ender opp i en karakter som må settes. Men da må man også ha kontroll på at de settes noenlunde rettferdig og riktig. Det var bakgrunnen for interpellasjonen. Jeg tror vel at mange nok har skjønt det, så jeg ikke skal mase mer om det.

Så til representanten Gerd Janne Kristoffersen, for jeg er litt overrasket over det hun sa. Hun sa bl.a. at hun ikke uten videre kunne skrive under på at det er en svak evalueringskultur i den norske skolen. Det står faktisk i St.meld. nr. 16 for 2006–2007, på side 79, at «det er svak vurderingskultur og vurderingspraksis i skolen». Det står rett ut der. Jeg registrerte ikke at noen i posisjonen tok avstand fra det utsagnet da den stortingsmeldingen ble behandlet. Det får nå så være.

Representanten Kristoffersen sa også at svake karakterer er ødeleggende for motivasjonen. Det utsagnet kan jeg heller ikke sånn uten videre skrive under på. Jeg vil minne om hva Gudmund Hernes sa, en ikke ukjent arbeiderpartimann:

«I Norge er det vanlig å peke på at prestasjonskrav kan føre til prestasjonsangst. Det glemmes lett at de også ofte fører til prestasjoner.»

Når det gjelder diskusjonen om hvorvidt det bør være karakterer fra femte klasse, tror jeg det kan være veldig bra, som det også forutsettes i programforslaget til Høyre, dersom det er enighet mellom foreldre, elever og skole om at det er et hensiktsmessig middel å bruke.

Så til slutt til dette med skolebidragsindikatorer og åpenhet. Jeg tror det er en helt sentral del av det å utvikle et aktivt skoleeierskap. Som også representanten Dørum pekte på: det er igjen en forutsetning for et godt og aktivt skoleeierskap og et samspill mellom nasjonalt nivå og skoleeierskapet og for å sikre at de evalueringene som gjøres, er gode. Der vil det å utvikle skolebidragsindikatorer og ha en åpenhet rundt det være gode virkemidler.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:28:30]: Ein av fordelane med at Venstre, Stortingets minste parti, som oftast kjem til slutt i debattane på mitt felt, er at representanten Dørum på ein glimrande måte kan oppsummere debatten, som eg synest han gjorde no igjen. Han trekte inn mange av dei perspektiva som har vore oppe, i ein i all hovudsak god og reflektert debatt.

Eg må likevel kort kommentere eit par ting som representanten Røe Isaksen tok opp, som eg trur at eg kanskje ikkje har fått med meg, eller som iallfall eg ser litt annleis på.

Det SV i mange tiår har sagt, er at vi treng ei langt betre og meir omfattande tilbakemelding, evaluering, vurdering av elevane dersom vi skal skape forbetring og motivasjon. Det er derfor vi no er nøydde til å gjennomføre klare forbetringar på dette området, og gjer det, altså eit krav i ny forskrift om at ein kvart halvår skal ha ein samtale om framgangen og utviklinga til eleven i forhold til kompetansemåla, at vi prøver ut grunngiving for karakterane og skriftlege tilbakemeldingar og ein langt meir omfattande bruk av mappevurdering i den norske skulen.

Så er det slik at det som representanten Gundersen på ein veldig god og reflektert måte, synest eg, tek opp – i tilfelle ikkje alle har fått det med seg – er at det er eit problem med karaktersystemet, nemleg at sjølv om ein har talkarakterar som skal gi likskap, viser verkelegheita at det ikkje er heilt slik. Det er store forskjellar med omsyn til korleis ein forstår eit nivå, og kanskje til og med systematiske forskjellar mellom det han kalla «snille» og «strenge» skular, og det er derfor ikkje nok med det. Ein må ha ei rekkje av desse tiltaka, men ein må òg jobbe meir med forståinga av kva ein karakter eller eit nivå betyr, og ha ei omfattande satsing på kompetanse på dei områda. Det er altså i den delen av Høgre som interpellanten no tok utgangspunkt i, eit reflektert og godt syn på dette, som støttar opp om det SV i veldig lang tid har sagt, nemleg at karakterar i seg sjølve ikkje er nok; ein må ha ei langt meir omfattande og betre tilbakemelding og evaluering, som må supplerast med andre ting. Det er eg framleis veldig glad for at det er ei svært brei tilslutning til i Stortinget.

Spørsmålet om skulebidragsindikatorar har Stortinget samrøystes bedt meg sjå på ein gong til. Det skal eg sjølvsagt gjere. Eg vil berre leggje til at det OECD i haust tok opp i ein rapport som vart omtalt her, var ikkje at det er det systemet vi bør ha, men dei anbefaler eit system der ein kan sjå i kva grad skular forbetrar elevane frå det utgangspunktet dei har, at ein klarer å få til læring, og at ein kan samanlikne det. Vi skal sjølvsagt gå inn i dette og kome tilbake igjen til det.

Eg takkar igjen for ein svært god debatt med mange gode innlegg, som viser brei einigheit om Regjeringas politikk.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.