Vigdis Giltun (FrP) [15:01:52]: I de senere årene har det vært en sterk økning av antall eldre, og levealderen har også økt. Samtidig har vi hatt en boreform for eldre omsorgs- og pleietrengende som har ført til at det kun er de aller sykeste som nå får sykehjemsplass. Terskelen for å få en sykehjemsplass er blitt betydelig høyere, og hele 80 pst. – eller ca. 35 000 eldre mennesker med demens – har sitt bo- og behandlingstilbud i et sykehjem. Vi snakker her om mennesker som er helt overlatt til den behandlingen de får ved sykehjemmet, og som ikke lenger klarer å ivareta egne behov.

Psykiater og forsker Geir Selbæk ved Alderspsykiatrisk kompetansesenter har i sin doktorgrad studert medisinbruken ved 26 norske sykehjem gjennom et helt år. Over tusen sykehjemspasienter er med i undersøkelsen, og det er den største undersøkelsen som noen gang er gjort på dette feltet. Det ble avdekket at et stort flertall av beboerne i norske sykehjem bruker medisiner mot psykiske plager fast, til tross for usikker effekt av behandlingen, og behandlingen blir sjelden avsluttet. Geir Selbæk viser i en stor ettårig oppfølgingsstudie at alvorlige adferdsforstyrrelser og psykologiske symptomer som psykoser, depresjoner, angst og aggresjon er utbredt blant beboerne ved sykehjem.

Åtte av ti beboere har også demens, men bare 55 pst. av disse har fått en demensdiagnose. De fleste sykehjemmene har spesialavdelinger for personer med demens. Likevel bor det mer enn dobbelt så mange med demens i vanlige sykehjemsavdelinger. Blant dem som hadde demens, brukte tre av fire beboere psykofarmaka fast ved første gangs undersøkelse, og hele 89 pst. av dem brukte fremdeles dette ett år etter. Forløpet av symptomer hos dem som brukte medikamenter, og hos dem som ikke brukte medikamenter, var det samme, eller man så faktisk at de som brukte det, var blitt enda dårligere. Personer med demens er særlig utsatt for alvorlige bivirkninger ved lang tids bruk.

Selbæk og medarbeiderne sier at funnene i studien tyder på at oppfølging av pasienter i sykehjem er mangelfull. Det ser ut til å være et misforhold mellom alvorlighetsgraden av symptomene og standarden på den medisinske tjenesten. Kommunene har ikke tatt hensyn til det reelle behovet for skjermede enheter når sykehjemmene bygges eller bemannes. Veldig mange bor utenfor skjermede enheter, og de får altså ikke det botilbudet som de skulle ha. Det må ha overrasket flere enn meg å lese om hvordan tusenvis av demente i sykehjemmene daglig utsettes for behandlingssvikt og feilbehandling. Fremskrittspartiet mener dette er alvorlig og fullstendig uakseptabelt, og at slike forhold ikke kan fortsette i påvente av samhandlingsreformen eller oppfyllelse av demensplanen. Har ikke kommunene og sykehjemslegene et ansvar for at også eldre demente får rett behandling? Ville det vært mulig å fortsette en slik omfattende feilbehandling av andre pasientgrupper over tid, eller ville det kanskje ført til et skred av krav om pasientskadeerstatning?

Verken dårlig økonomi eller mangel på kompetanse ved sykehjemmene er gode nok grunner til å fortsette en systematisk feilbehandling av tusenvis av personer over tid. Jeg mener derfor at det er helt nødvendig å se på hvordan denne store alvorlige svikten når det gjelder bo- og behandlingstilbudet til demente ved sykehjemmene, kan løses raskt.

Første forutsetning for å gi riktig behandling er å få stilt riktig diagnose, og diagnosen må stilles av en spesialist. Alle som har demens, bør ha blitt diagnostisert ikke bare i forhold til om de har demens eller ikke, men også i forhold til hvilken type demens de har. Jeg kan ikke se noen grunn til at demens skal behandles annerledes enn høyt blodtrykk, hjertesvikt eller kols. Pasienten er vel ikke noe mindre verdt fordi sykdommen sitter i hjernen. Legene ved sykehjemmene har et stort ansvar for å foreskrive rett medisin, men dessverre var det bare Fremskrittspartiet som fulgte anbefalingen fra Legeforeningen om å øke legeressursene i sykehjemmene med 100 pst. Selv dette vil ikke være nok hvis enda flere pasienter skal raskere ut av sykehussengene. Demente har ofte psykiske lidelser som en del av sin demenssykdom. Selbæks undersøkelse tyder på at disse får mangelfull oppfølging, og et tegn på dette er jo det store overforbruket av medisiner.

Leger må også få bedre kunnskap om utredning og behandling av personer med demens, og de må være mer bevisste i forhold til å benytte medikamentfrie behandlingsalternativer. Legene har ansvaret for medisineringen, men kan i liten grad følge opp pasienten. I praksis ser det ut til at det derfor er sykepleierne i sykehjemmene som har stor innflytelse på hva som velges av medisinering. Medisinene som brukes, er ikke nødvendigvis feil i utgangspunktet, men feilen er at pasienten blir gående på de samme medisiner over tid. Bivirkningene er alvorlige, og de varierer. Noen av bivirkningene er forvirring, slapphet, de er søvnige, de har lett for å falle, og dette medfører også fare for brudd.

Det er behov for bedre kunnskap om alternative behandlingstiltak, som psykologiske og miljømessige tiltak. Kommunale, eventuelt interkommunale, team bør ha ansvaret for at denne kunnskapen tilflyter de som jobber i avdelingene, og som støtter og veileder gjennomføringen av en slik behandling. Vi trenger flere faste sykehjemsleger med spesialkompetanse som kan følge opp pasientene. Det er viktig med faglært personale, sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og aktivitører. Og personalet bør ha tilbud om gjennomføring av videreutdanning i forhold til demens. Dette må også inn i de ordinære læreplanene.

I dag jobber også mange med utenlandsk opprinnelse i sykehjemmene, men for å jobbe med eldre er språkkunnskap veldig viktig. Et skrekkens eksempel jeg hørte for litt siden, var en utenlandsk lege som fikk lov å praktisere som pleier på et sykehjem for å lære seg norsk. Beboernes behov for å bli forstått var visst av underordnet betydning. Dette vitner om mangel på respekt for de eldre som trenger omsorg og pleie og noen å prate med.

På den ene siden er det viktig at vi får flere stillinger, og at det er en løpende kompetanseheving i sykehjemmene. Samtidig må det bli mer attraktivt å jobbe i sykehjem for leger og pleiepersonale. I dag svarer over 90 pst. av sykepleierstudentene at de ikke ønsker å jobbe med eldre eller i sykehjem, og man må spørre seg om hva som er årsaken til det. Jeg tror det er sentralt at det må foregå noe i sykehjemmene, f.eks. forskning og utviklingsarbeid. Hvis en ambisiøs sykepleier ønsker å gjøre mastergradsarbeid eller doktorgradsarbeid, bør det være like naturlig å legge til rette for dette i et sykehjem som det er i et sykehus. Fagområdet bør få større oppmerksomhet i grunnutdanningen og i videreutdanningen av leger. Spesialisthelsetjenesten når det gjelder alderspsykiatri og geriatri, må være regelmessig og forutsigbar til stede i sykehjemmene. Det vil ikke være nok å utdanne ti nye geriatere årlig, slik Regjeringen legger opp til.

Til tross for at pasienter i sykehjem ofte har minst like alvorlige symptomer som pasienter i sykehus, er det problematisk å flytte dem på grunn av deres sårbarhet for miljøskifte. Da er løsningen at spesialisthelsetjenesten kommer til sykehjemmene.

Når det gjelder trivselstiltak, vil jeg vise til pleiehjemmet Lotte, som komiteen hadde glede av å besøke for et par uker siden. Der var medisiner byttet ut med grunnleggende trivselstiltak, noe som også gjenspeilet beboernes livslengde og livskvalitet.

Det er enighet om at personer med og uten demens bør være i atskilte enheter. I dag er det dobbelt så mange med demens i vanlige sykehjemsavdelinger som det er i skjermede enheter. Sykehjemmene bør snarest tilrettelegges primært for personer med demens. Når 80 pst. har demens, er det altså de uten demens som er unntaket. Byggingen av skjermede enheter må derfor skje i tillegg til at antallet sykehjemsplasser økes, slik at dekningsgraden blir minst 25 pst. for dem over 80 år.

Ved Smedstadhjemmet i Oslo har personalet jobbet aktivt med å få ned medisinbruken, og jeg kjenner også til flere andre tilfeller hvor sykehjemmene jobber aktivt med det. De har i løpet av ett år lyktes med å redusere det totale forbruket av alle slags medisiner med nesten en tredjedel. Dette skjer imidlertid svært sjelden ved norske sykehjem, ifølge undersøkelsen til Geir Selbæk.

Vi trenger en bred satsing de nærmeste årene. Mye av satsingen er nevnt i demensplanen, og den er veldig god. Men også på kort sikt må sykehjemmene nå foreta endringer. Det handler også om tradisjon og vaner som må brytes. Det er viktig at man gjør noen straktiltak og følger opp, slik at man får raske endringer. Med dagens finansiering og kommunenes frihet til selv å fastsette kvaliteten i sykehjemmene og hjemmetjenesten ser man at kommunene gjennomfører omfattende nedskjæringer i omsorgssektoren til tross for at det fra Regjeringen og Stortingets side anmodes om satsing på kvalitet og øking i antallet sykehjemsplasser. Dette vil ofte ramme de svakeste og dem som ikke har mulighet for å ivareta sine rettigheter, og som ikke har ressurssterke pårørende.

Fremskrittspartiet mener at det er helt nødvendig å innføre en lovbestemt rett til sykehjemsplass og minimum bemanningsnorm ved sykehjemmene. Men slik det ser ut, vil dette ha store økonomiske konsekvenser, og staten må altså ta det økonomiske ansvaret hvis man skal garantere en god kvalitet ved alle sykehjemmene.

Det er viktig at det satses målrettet i forhold til de behovene man ser de neste ti årene. Men det er ikke nok. Vi må allerede nå satse og gjøre noe med det man kan gjøre noe med, og alt handler ikke om penger. Mye handler, som sagt, om holdninger og å gi de eldre verdighet og den omsorg og pleie de trenger, slik at de slipper å gå på antidepressiver og heller får en god hverdag i sykehjemmet ved at de får en helt annen omsorg.

Jeg tar opp denne debatten, og håper at statsråden vil komme med noen innspill.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:12:19]: Pasienter med langvarige og sammensatte behov, bl.a. mennesker med demens, skal ha gode og helhetlige tjenester. Her har vi fortsatt utfordringer. Derfor arbeider jeg med en ny helsereform, altså samhandlingsreformen. Samhandlingsreformen vil legge vekt på å styrke de kommunale tjenestene og tiltak for å sikre bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging i kommunene.

Det er ingen tvil om at vi har en god helse- og omsorgstjeneste, der rundt 220 000 dyktige medarbeidere gjør en formidabel jobb hver eneste dag. Likevel er det mange pasienter som ikke får den hjelpen de trenger og har krav på. Det kan være syke eldre, mennesker med kroniske sykdommer – som kols, kreft og demens. De opplever at hjelpeapparatet svikter i overgangen mellom sykehus og kommune, men også innen kommunen og innen spesialisthelsetjenesten. Disse pasientene er taperne i dagens Helse-Norge. Samtidig er samhandlingsproblemet voksende, bl.a. fordi det blir flere syke eldre og flere som lever lenge med sin sykdom, bl.a. demens. I dag er tallet på mennesker med demens rundt 70 000. I 2040 vil antallet være om lag 135 000.

I stortingsmeldingen om samhandlingsreformen vil vi foreslå økonomiske og juridiske grep for at samhandling skal skje på grunn av og ikke på tross av systemet. Målet er helhetlige pasientforløp for hver enkelt bruker og at innsatsen rettes mot forebygging, tidlig intervensjon og bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging i kommunene. Det betyr at kommunene må få en styrket rolle i den samlede helse- og omsorgstjenesten. Det skal etableres nye behandlingstilbud i kommunene, som gir tilbud før, etter eller i stedet for sykehus, f.eks. observasjons- og etterbehandlingsposter.

Vi er allerede i gang med å bygge omsorgsplasser og korttidsplasser gjennom nytt investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger. Målet er å gi tilsagn til 12 000 omsorgsplasser innen 2015. Allerede for 2008 er det innvilget støtte til bygging av 1 000 enheter. I 2009 skal det gis tilsagn til bygging av 2 500 heldøgnsplasser i sykehjem og omsorgsboliger. Dette vil bidra til et bedre botilbud for mennesker med demens

Omkring 80 pst. av dem som bor i sykehjem i dag, har en demenslidelse, men sykehjemmene er ikke bygd og tilrettelagt for dem. Vi har derfor sagt at alt som bygges med nytt investeringstilskudd, skal tilpasses denne brukergruppen. Da handler det i hovedsak om at «smått er godt». Små sykehjemsavdelinger og bokollektiv med dør ut i hagen er bedre enn gammeldagse sykehjem med store avdelinger og lange korridorer.

Samhandlingsreformen skal sikre styrking av det medisinske tilbudet i kommunene. Det er behov for flere fastleger i kommunene, og vi må styrke legetjenesten i sykehjemmene. Det vil bidra til at flere kan behandles i kommunene, sikre nærhet til hjem og lokalsamfunn og redusere unødvendige innleggelser i sykehus.

Gjennom tiltakene i Omsorgsplan 2015 er vi allerede i gang. Kommunene har fastsatt lokale normer for legedekningen i sykehjem. De har lagt planer for å øke legetjenesten med 40 pst. for å bedre det medisinske tilbudet til brukere i sykehjem. Gjennom demensplanen har vi satt i gang et eget program for å utvikle og prøve ut bedre modeller for utredning og diagnostisering av demens.

Vi har utarbeidet Nasjonal strategi for spesialisthelsetjenester for eldre 2008–2012. Strategien skal ligge til grunn for handlingsplaner i de regionale helseforetakene. Spesialisthelsetjenesten har en viktig oppgave i å gi opplæring og veiledning om utredning og behandling av demens til personell i kommunehelsetjenesten. Ett eksempel er opplæring i bruk av diagnostisk verktøy. I strategien understrekes behovet for å etablere gode behandlingsforløp for eldre med mental svikt og demens. Legemiddelbruk hos eldre er et av områdene som skal gis særlig oppmerksomhet.

Samhandlingsreformen skal legge til rette for samarbeid om kompetansekrevende oppgaver. 160 000 av de 200 000 brukerne i de kommunale helse- og omsorgstjenestene bor i eget hjem. Mange av disse har demens. Det er nødvendig å styrke kompetansen hos de ansatte i omsorgstjenesten som har ansvar for den daglige og ofte langvarige oppfølgingen av den enkelte bruker.

Regjeringen har iverksatt en ny kompetanse- og rekrutteringsplan, Kompetanseløftet 2015. Gjennom denne planen har vi styrket videreutdanningstilbudet innen demens og geriatri og utviklet et egen opplæringspakke for ansatte som ikke har helse- og sosialfaglig utdanning. 3 200 ansatte i omsorgssektoren har nå fått opplæring om demens med midler fra denne planen.

God forebygging kan redusere omfanget av sykdom og bedre livskvaliteten for mange brukere. Tiltak og ressurser må i større grad settes inn til venstre på tidsaksen, altså forebygge og oppdage sykdom tidlig, slik at det blir mindre behov for ressurser i senere faser. Både gjennom omsorgsplanen og demensplanen har vi satt i gang tiltak for å styrke forebyggende aktiviteter. Et av tre mål i demensplanen er å øke dagaktivitetstilbudet. Dagtilbud gir mening og trivsel for den enkelte, avlastning for pårørende og kan bidra til å utsette eller hindre institusjonsopphold. I statsbudsjettet for 2009 har vi understreket at økningen i de frie inntektene skal gi rom for å starte oppbygging av dagtilbud i 2009, og vi ser at det skjer. Vi er også i gang med å utvikle gode modeller for miljøterapeutiske tiltak som supplement til andre behandlingstiltak.

Jeg vil også styrke forskningen på denne sektoren. Forskning gir kunnskap for å planlegge, utvikle og forbedre tjenestetilbudet for den enkelte og for samhandling mellom tjenesteyterne. De siste tre årene har vi økt forsknings- og utviklingsarbeidet rettet mot demens og styrket midlene til omsorgsforskning og demensforskning med til sammen 20 mill. kr. Jeg er i så henseende svært glad for studien til Geir Selbæk og andre forskningsbidrag på demensområdet.

Regjeringen tar demensutfordringen på alvor gjennom langsiktige planer for omsorgstjenesten og ved å gjøre store og nødvendige grep for å ruste opp de kommunale helse- og omsorgstjenestene og for å bedre samhandlingen mellom tjenestenivåene.

Vigdis Giltun (FrP) [15:19:46]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og for orienteringen om alle de gode tiltakene som er iverksatt. Det er veldig viktig. Mye av det er en oppfølging av demensplanen, og det er vel ingen tvil om at alle ønsker at denne gruppen skal få et mye bedre tilbud. Det som bekymrer meg, er at det går veldig sakte, og at det er en veldig stor gruppe vi her snakker om. Men alle de tingene som statsråden nevnte, er veldig positive, og jeg ser fram til at vi fortsatt skal fokusere på dette.

Forskning er også veldig viktig. Jeg tror det kanskje aller viktigste vil bli at man kan finne en løsning på demensgåten, altså at man kan forhindre at folk utvikler demens. Da vil vi få en helt annen eldreomsorg og vil kunne bruke ressursene på en helt annen måte, og ikke minst gi alle dem som får det, et mye bedre liv.

Når det gjelder legedekningen i sykehjemmene, har Fremskrittspartiet påpekt på samme måte som Legeforeningen, at den planlagte økningen som Regjeringen har sett for seg, ikke vil være nok. Jeg skulle ønske at statsråden hadde vurdert også det litt nærmere, for statsråden har også som målsetting at flere pasienter skal tidligere fra sykehus til sykehjem. Da vil det kanskje bli ytterligere behov for leger. Heller ikke når det gjelder spesialister, utdanning av geriatere og utdanning av spesialister innenfor alderspsykiatri, mener i hvert fall Fremskrittspartiet at behovet vil bli dekket med den målsettingen vi har i dag.

Det som kan gjøres på kort sikt, og som man ikke snakker så veldig mye om, er det vi så i Danmark ved pleiehjemmet Lotte. Med små grep ble de daglige rutinene endret for hvordan de behandlet beboerne – for det er jo beboer de først og fremst er. Man lot dem få styre sin egen hverdag og leve sitt liv på en så normal måte som mulig. Da ville man spare medisiner. Man ville ikke ha behov for antidepressive midler, og man vil ikke ha behov for sovemedisiner i den grad man har andre steder. Sovemedisiner ble faktisk trappet helt ned i løpet av tre måneder. Der har vi mye å hente, og det kan skje raskt. Holdningsendringer er kanskje ikke så lett, men dette kan skje raskt. Det er ikke noe som krever ekstra ressurser; det krever at man jobber på en annen måte, og at man tar disse beboerne på alvor.

Alle ville vært forferdelig deprimerte hvis de hadde havnet på en sykehjemsavdeling og ikke kunne bestemme når de skulle spise, ikke hva de skulle spise, ikke når de skulle stå opp, ikke når de kunne gå på toalettet eller kunne dusje, osv. Det er klart at det å endre rutinene ved sykehjemmene og la beboerne komme i fokus, vil kunne gjøre mye. Jeg håper at statsråden også tar det med, og ikke bare tenker på de andre tingene han har nevnt her.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:23:11]: Jeg har lyst til å starte med å si at jeg tror ikke man behøver å reise til Danmark for å finne eksempler på både god demensomsorg og god drift av sykehjem og heldøgns pleie- og omsorgsboliger. Det kan man også finne i Norge. Det er mange kommuner som har kommet veldig langt i å utvikle gode tilbud. Vi ser at når man får til små enheter og har godt faglig kvalifisert personale – tilstrekkelig personale og tilstrekkelig faglighet – får man også til gode tilbud i Norge – og det er bra. Det må vi bruke som motivasjon og inspirasjon til å jobbe videre.

Så jobbes det veldig systematisk etter en plan, der vi nå skal bygge flere enheter – iallfall 12 000 enheter fram til 2015 – og når vi er ferdig med 2009, har vi gitt tilsagn til de første 3 500. Det er viktig å si at det er med basis i søknader fra kommuner der planene er klare, og der utgangspunktet nå er at med den situasjonen vi har i markedet, er det godt håp om at man kommer raskt i gang, etter hvert som det blir litt ledig kapasitet i byggemarkedet. 3 200 ansatte har fått opplæring – flere kommer. En rekke kommuner er i ferd med å etablere, vurdere og prøve ut ulike former for dagtilbud. Vi får pårørendeskoler etablert for virkelig å jobbe med de pårørende, ta vare på dem, gi dem kunnskap og gi dem innsikt i demenssykdommen. Ikke minst – det siste – skal vi også ha 12 000 flere ansatte i pleie- og omsorgssektoren fram til 2015. Det ligger oss tungt på hjertet, og vi jobber med statsbudsjettene – både det for i år, og det som vi skal lage for neste år. Så jeg mener at det er en helhetlig tenking i omsorgsplanen og i demensplanen. Det skjer mye bra, men det er fortsatt mye som gjenstår.

Når det gjelder koblingen opp mot samhandlingsreformen, har jeg fått en rapport fra Helsedirektoratet som er laget bl.a. i samarbeid med Legeforeningen, som slår fast at det er behov for 50 pst. flere fastleger enn vi har. Den økte fastlegeressursen skal brukes til bedre tid pr. pasient og til mer offentlig arbeid, f.eks. på sykehjem. Så behøver ikke det være noen lås for at man får egne sykehjemsleger. Det kan være mulig å finne modeller innenfor dette systemet som kan åpne for det, slik at det til de grader vil bidra til, tror jeg, at fagligheten i hele kommunehelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten vil styrkes i tiden som kommer.

Dag Ole Teigen (A) [15:26:34]: Demens er en av de store folkesykdommene som sammen med bl.a. kreft, kols, diabetes og psykiske lidelser vokser kraftig. Ifølge demensplanen vil antall personer med demens være dobbelt så stort om 30–35 år.

Når vi vet hvor mange det er som bor i sykehjem, og at 75–80 pst. av dem har demens i en eller annen form og grad, og når vi i tillegg teller med alle pårørende som er berørt, er det klart at dette angår veldig mange, og at det tilbudet som blir gitt, derfor engasjerer og opptar oss politikere, alle sammen. Derfor blir det også gjort et arbeid. Som en oppfølging av Omsorgsplan 2015 la Regjeringen fram en demensplan i 2007. Som Bjarne Håkon Hanssen var inne på, handlet også den nye helsereformen om å skaffe et bedre tilbud nettopp til denne type pasientgruppe – eldre med kronisk sykdom.

Det er etablert fire regionale sentre for omsorgsforskning, og statsråden nevnte også flere viktige tiltak. Slik jeg ser det, må fokus være at vi jobber aktivt i forhold til utforming av boenhetene og fellesarealene, aktivitetstilbudet og kompetansen ved hele sykehjemmet når vi vet at de som bor i sykehjem i gjennomsnitt er sykere enn før, og når demenssykdom fins i så mange forskjellige alvorlighetsgrader og sykdomsfaser.

Vi må ha et bredt fokus, og det mener jeg også at helse- og omsorgsministeren hadde i sitt innlegg. Da den daværende statsråden, Sylvia Brustad, presenterte planen, la hun vekt på tre hovedtema, og jeg vil si litt om dem.

For det første, og det var også statsråden inne på, skal sykehjem bli bygd og tilrettelagt for mennesker med demens. Det blir stilt krav for å få ta del i det investeringstilskuddet til sykehjemsplasser og omsorgsboliger som er vedtatt. Det handler om små avdelinger, utgang til hagen, færre lange, fremmede korridorer, osv.

For det andre handler det om dagaktivitetstilbud og samhandling. Mange med demens bor hjemme, og det viser tydelig hvor stor forskjell det er på dem som er litt syke, og dem som er veldig syke. Men da må også langt flere av dem få dagtilbud, stimulering og tiltak som kan holde sykdommen i sjakk så lenge som mulig. Og den satsingen som skjer på årsverk i eldreomsorgen i kommunene – 10 000 årsverk – skal også bidra til langt flere dagaktivitetstilbud.

For det tredje trakk Sylvia Brustad fram dette med kunnskap og kompetanse, pårørendeskoler osv. Demens – det å glemme fortid, det å føle at en gjerne glir litt gradvis fra hverandre – er for mange, både den det gjelder, og dem som står rundt, en skremmende diagnose. Det er det lett å forstå. Men det kan gjøres veldig mye for å skape god livskvalitet, for å skape innhold i hverdagen og for å skape mange gode stunder i mange gode år. Ifølge Sylvia Brustad var det nettopp derfor demensplanen fikk navnet «Den gode dagen».

Så det blir gjort mye bra, og mye av det ble nevnt i statsrådens innlegg. Men det er klart, som det også ble lagt vekt på, at det å skape et godt tilbud for demente ikke er noe som vi bare kan vedta, og så blir det sånn. Det er noe som det må jobbes med hele tiden, hver eneste dag. En del av kjernen i samhandlingsreformen er derfor nettopp å skape et system som bedre legger til rette for at det kan jobbes med kontinuerlig.

Til slutt, som også Bjarne Håkon Hanssen var inne på: En av de viktigste fordelene med å legge fram en helhetlig plan er at man legger til rette for et systematisk arbeid over lang tid og har et godt og helhetlig fokus på det.

Inge Lønning (H) [15:31:33]: Statsråden nevnte i sitt svar tallenes tale, og den er overtydelig. Den bekrefter at vi her står overfor en av de aller største utfordringene når det gjelder å utvikle våre helsetjenester på en riktig måte.

Demens er ikke en akutt sykdom. Det er pr. i dag ikke en sykdom som lar seg helbrede. Det er en tilstand som utvikles over tid – og undertiden utvikles langsomt over tid.

I omsorgsmeldingen som vi behandlet ved begynnelsen av denne stortingsperioden, ble det sagt at minst halvparten av alle personer med en demenssykdom i en eller annen fase bor i eget hjem. Det betyr i praksis at de er helt avhengige av nære pårørendes omsorg. I de fleste tilfeller vil den eller de nære pårørende være i noenlunde samme alder som pasienten. Det forhold at vi i dag praktisk talt ikke har noen avlastningstilbud for pårørende, innebærer at vi antagelig får et større antall pleietrengende enn det vi hadde behøvd å få, og på et tidligere tidspunkt, simpelthen fordi man får to pleietrengende pasienter istedenfor en. Derfor er jeg helt enig i det som har vært påpekt av foregående talere, at det er viktig å sette inn fleksible tiltak på avlastningssiden. Det er også av hensyn til de demente som bor hjemme, viktig å utvikle meningsfylte aktivitetstilbud på dagtid. En kartlegging fra 2007 viste at det bare var 6,5 pst. av hjemmeboende med demens som den gang mottok et slikt tilbud.

Jeg er enig med statsråden i at Geir Selbæks studie, som interpellanten viste til, i likhet med alle forskningsbidrag er å ta imot med takk. Men forskning har jo det ved seg at den svært ofte avdekker meget ubehagelige kjensgjerninger. Det er jo det som er forskningens oppgave. Denne studien avdekker en del forhold som er ganske skremmende, både når det gjelder fravær av adekvat diagnostisering av demenstilstander, og når det gjelder feilaktig bruk av medikamenter, som i svært mange tilfeller mer brukes for å ivareta en belastet arbeidssituasjon for de ansatte enn av hensyn til pasienten. Når man vet at norske sykehjemspasienter i snitt har seks–syv somatiske diagnoser i tillegg til en eventuell demensdiagnose, sier det seg selv at det å holde styr på medikamentbruken, er en av de mest krevende medisinske, legefaglige utfordringer som finnes. Derfor er etter mitt skjønn et særdeles viktig punkt å ta tak i det å styrke legedekningen i sykehjem. Det er ubegripelig at vi har organisert oss slik at det i sykehussektoren er én lege for annenhver pasient og i sykehjem i snitt er én lege pr. 180 pasienter. Jeg skal ikke si at det burde ha vært omvendt, for det ville være å drive det vel langt. Men det er en ganske meningsløs bruk av legekompetanse.

La meg også føye til at det ikke er et svar på dette å innføre obligatorisk turnustjeneste for unge kandidater i sykehjem, for det kan meget fort gjøre vondt verre. Dels kan det føre til at unge leger vaksineres på livstid mot å ønske å arbeide i sykehjem, og dels kan det føre til at man utsetter den vanskeligste pasientgruppen for de legene som har minst erfaring. Så lenge det ikke er tilgjengelig veiledningskompetanse å falle tilbake på, tror jeg dette er en farlig vei å gå. Derfor vil jeg gjerne utfordre statsråden til i sitt sluttinnlegg å si hva han har tenkt å gjøre med det forslaget Høyre har fremmet flere ganger (presidenten klubber), nemlig å lage en tilskuddsordning som i det minste (presidenten klubber) utjevner lønnsforskjellen for leger mellom det å jobbe i sykehus og det å jobbe i sykehjem.

Presidenten: Presidenten vil minne om at når den røde lampen slukner, er taletiden over.

Laila Dåvøy (KrF) [15:37:22]: Det er flott at representanten Vigdis Giltun setter demenssykdom på den politiske dagsordenen og gir oss mulighet til å belyse situasjonen for de mange som blir rammet. Det er anslått at ca. 70 000 nordmenn har denne sykdommen, og med de nærmeste pårørende er minst 250 000 mennesker direkte berørt.

Demens er en folkesykdom som angår hele samfunnet og må ikke lenger være en privatsak, preget av fortielse, skam, uvitenhet, skyld og tabubelagte forestillinger, som mange har følt at det har vært.

Kunnskapen om demens både i og utenfor helse- og omsorgstjenestene er økende, men fortsatt rapporterer pårørende om personer med demens på flyttefot både mellom forskjellige rom i avdelingen og mellom avdelinger for å løse problemet med mangel på plasser i institusjonen. Slike ting skaper utrygghet, angst og uro hos demenssyke med språkproblemer og orienteringsvansker.

Kristelig Folkeparti er veldig glad for at Regjeringen har lagt fram Demensplan 2015 «Den gode dagen». Det er helt nødvendig å få til kompetanseheving, dagaktivitetstilbud og bedre tilpassede botilbud så raskt som mulig. Utfordringen er at Demensplan 2015 må bli mer enn pene ord på papiret, den må gjennomføres rundt om i kommunene, der mennesker med demens bor, og der de også får sine helse- og omsorgstjenester.

Jeg var veldig glad for statsrådens svar i dag. Jeg synes han påpekte svært mange gode tiltak som er i gang, og som vil komme.

Likevel, ved besøk rundt om i kommunene får jeg inntrykk av at svært mange fortsatt ikke har laget en egen plan om demens i sine omsorgsplaner, og at dette dermed heller ikke er tatt med i kommuneplanen for denne perioden, slik Demensplan 2015 forutsetter. Men jeg er også kjent med at noen kommuner allerede ved forrige rullering av omsorgsplanen la inn et eget kapittel om demensomsorg, og at de er godt i gang med å utvikle gode tilbud. Også når det gjelder samarbeid med frivillige organisasjoner om pårørendeskoler og samtalegrupper i lokale demensforeninger gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen, er det mye på gang.

Det er slik at det ofte er de pårørende som observerer de første symptomene og blir konfrontert med den enkeltes angst og usikkerhet. Derfor er det viktig å få utredning og diagnose så raskt som mulig – ikke minst for å sikre at personer med demens blir møtt med respekt og verdighet til tross for hukommelsessvikt og endret atferd. Som også representanten Lønning var inne på, utvikles demenssykdommen over tid, og derfor må tjenestetilbudet til enhver tid tilrettelegges ut fra den enkeltes funksjonsnivå og tjenestebehov.

Nærmere halvparten av alle personer med demens bor i eget hjem, men bare 6 pst. – 6 pst. bare – har tilbud om nødvendige og tilrettelagte dagaktiviteter. Dette er viktig for hjemmeboende personer med demens. For dem som bor alene, er det viktig å sikre tilfredsstillende ernæring og aktiviteter de enkelte føler de mestrer. For dem som bor sammen med andre familiemedlemmer, er det i tillegg viktig med avlastning og litt tid til egen disposisjon for omsorgspersonen. Det kan de få gjennom at den demente får dagaktivitetstilbud.

Når det er kjent at ca. 80 pst. av alle som bor i sykehjem, har en demenslidelse, burde det vært lagt opp til at hele gruppen fikk bo i avdelinger med seks–åtte pasienter, spesielt tilrettelagt for deres behov. Resten – 20 pst. – burde vært ved avdelinger tilrettelagt og tilpasset pasienter med andre behov. Derfor er det viktig at vi også har midler tilknyttet planer for ombygging av sykehjem til flere dementplasser.

Respekt for de demente, deres opplevelser og følelser krever både kompetanse og nok ressurser til et tverrfaglig miljøarbeid for å unngå overforbruk av beroligende midler – for å gi «Den gode dagen» til de demente, som vi alle er så opptatt av.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:42:41]: I forbindelse med at Sylvia Brustad la fram Demensplan 2015 brukte hun et sitat fra Sturla Stålsett. Han har sagt at demensomsorg handler ikke bare

«om den som er syk og de nærmeste pårørende. På en måte handler demensomsorgen om oss alle. Om hva slags samfunn vi vil ha. Og hvordan vi ser på menneskeverdet».

Jeg synes det er veldig godt sagt. Og hvordan vi pleier våre eldre, handler veldig mye om hva slags samfunn vi ønsker å ha.

Det er noen refleksjoner jeg lyst til å ta også etter å ha sittet og hørt på debatten. Jeg tror at jo eldre man blir, og når man også blir dement, blir de nære og trygge forhold viktigere og viktigere. Det som gikk igjen i talen til Brustad i sin tid, og som også gikk igjen statsrådens innlegg her i dag, er at «smått er godt». Senterpartiet blir beskyldt for at vi sier det i veldig mange sammenhenger, men spesielt når det gjelder demensomsorg og forholdet til eldre, er jeg sikker på at det er helt riktig å ha små og gode forhold rundt den enkelte. Det gjelder om det er i storbyen Oslo eller på tettstedet Ilseng.

Jeg har selv vært så heldig å ha to besteforeldre. Begge har fått demens, og jeg har sett hvor mye gode tilbud som også gis. For noe av problemet synes jeg, når vi hører debatten, er at vi får inntrykk av at alle får et dårlig tilbud. Men det skjer veldig mye godt i norsk demensomsorg. Allikevel er dette en av de største utfordringene som vi har nasjonalt sett. Og det er også mye som ikke er bra.

Når vi ser på tallene, blir dette en kjempeutfordring i årene som kommer. I 2040 vil tallet på mennesker med demens kunne være 135 000 – dobbelt så mange som i dag. Flere har vært inne på det. Så det er et stort løft vi må få til for å klare å få et godt og trygt tilbud over hele landet.

Flere av talerne har vært innom dette med dagaktivitetstilbud og avlastningsplasser. Jeg tror det er noe av det aller viktigste, for det går veldig lang tid fra de første tegnene kommer og du begynner å glemme de første ordene, de første navnene, til du er direkte pleietrengende. Da å ha gode dagaktivitetstilbud, ha avlastningsplasser over en liten tid, sånn at familien kan få et lite pusterom, ta seg en liten ferietur, få igjen energien, tror jeg er helt avgjørende. Igjen er det de små, praktiske løsningene i hverdagen. Det tar lang tid fra man begynner å få problemer, til man er fullt ut pleietrengende.

Jeg tror også vi må se på de ordningene som er rundt den enkelte familie og de pårørende når det gjelder permisjon, lønns- og pensjonsopptjening og ikke minst praktisk og økonomisk hjelp til å tilpasse boligen i de tilfellene det er mulig og ønskelig å fortsette å bo i eget hjem.

Så er det et tema til som har vært mye oppe i dag, og det er kunnskap. Det er viktig at alle som har behov for mer kunnskap om demens, kan få delta på kurs på et eller annet vis, få utvekslet erfaringer med andre. For jeg tror noe av det vanskeligste for en ektefelle eller nærmeste familie er å være usikker på hvordan man skal takle at den man er så glad i, mer eller mindre går over i en dement tilværelse.

I forbindelse med Demensplan 2015 og Omsorgsplan 2015 har det vært sagt at i hver kommuneproposisjon skal det foreligge en rapport om arbeidet og oppfyllelsen av det. Det viktigste vi her i Stortinget gjør, er nettopp å styrke kommunenes handlingsrom, slik at vi får nok folk til å gjøre en god jobb. For dette handler om at hver enkelt kommune får ha sine tilpasninger. Det er ikke sikkert at det er vi som sitter her i stortingssalen, som ser hva som er den beste løsningen overalt, men jeg tror at den opptrappingen vi har sett i denne perioden når det gjelder kommuneøkonomien og antall mennesker, er en veldig viktig start. Men vi må fortsette.

Gunvald Ludvigsen (V) [15:47:03]: Demente pasientar i norske sjukeheimar har alvorlege psykiske problem. Det har vi fått dokumentert mange gonger. Dei manglar diagnosar og riktig behandling. Demensomsorg har til dels dreidd seg om rein oppbevaring av menneske. Eg trur vi må vere så pass ærlege, sjølv om det har vore forbetringar etter kvart. Og det blir brukt mykje medisin – det handlar om å halde dei demente rolege meir enn at det hjelper den enkelte.

Eg må òg nemne desse tala. Alle treng å hugse tala. Som vi har hørt mange gonger i dag, har 80 pst. av sjukeheimsbebuarane demens, men det er berre 20 pst. av dei demente som får plass på skjerma einingar. Det ser òg ut som om det er litt tilfeldig kven som hamnar på dei skjerma einingane. Denne studien viser at demente er ei stor gruppe som er oversett, og som får altfor dårleg oppfølging. Dette må bekymre oss alle saman. Vi veit at det store talet på eldre som kjem til å trenge meir pleie i framtida – det er ikkje så langt fram heller, det er berre i dei nærmaste åra – kjem til å ha demens. Då er det viktig at vi har tilrettelagde opplegg også for dei personane som har lettare demens, og som bur heime. For det er også slik at det er mange som bur heime som har demens. Det krev i tillegg at ein må ha andre tilbod: Ein må ha omsorgslønn for pårørande, ein må ha tilrettelagde dagtilbod, avlasting og moglegheiter for å få assistent. Også her kjem dette ordet «samhandling» inn. Her er mange aktørar, og vi må få til ei betre samhandling mellom dei forskjellige nivåa, dei forskjellige aktørane.

I tillegg må vi naturlegvis ha større merksemd og betre forskingsgrunnlag rundt demens og psykiske lidingar blant eldre. Eg trur ?g at vi må få meir utdanning for fleire yrkesgrupper innanfor demensområdet. Det gjeld sjukepleiarar, hjelpepleiarar og også andre. Andre har vore inne på at legetilbodet ved norske sjukeheimar ikkje er godt nok. Det har vi vel konstatert så mange gonger at eg berre skal seie at eg er heilt einig i det. Dei sjukaste av dei sjuke i samfunnet vårt blir avspiste med mindre enn ti minutt pr. veke. Det er i alle fall ingenting å vere stolt av.

Elles lite grann til interpellanten. Det er veldig bra at interpellanten tek opp denne diskusjonen, men korleis skal vi få betre løysingar? Eg vil nytte høvet til å seie at vi i Venstre meiner at denne gruppa eldre – altså dei demente – i alle fall vil ha store problem med å nyttiggjere seg Framstegspartiets løysingar på dette området. Rettigheitsdiskusjonar er fint for dei som er i stand til å klage, men det er ofte ikkje sjuke, pleietrengande og i alle fall ikkje demente eldre.

Eg kunne ha sagt det same om stykkprisfinansieringssystemet, som Framstegspartiet også ønskjer. Det vil heller ikkje hjelpe dei som har samansette diagnosar, og vi får ikkje fleire sjukepleiarar og hjelpepleiarar eller legar ved å krangle om kven som skal drive ein sjukeheim. Venstre meiner at organisering av eldreomsorga er lokalpolitikarane sitt ansvar så vel som at dei har ansvar for å ha eit godt tilbod til sine eldre. Det er lokalpolitikarane som har ansvar for at sjukeheimsbebuarane skal få dusje, få god nok mat og ha eit godt aktivitetstilbod, og at dei som treng det, får skjerma omsorg.

Statsråden var i innlegget sitt inne på dette med samhandlingsreforma. Vi i Venstre er veldig einige i intensjonen i det. Det trur eg at eg har sagt før, men eg skal gjenta det. Vi er som sagt heilt einige i at kommunane skal få ei sterkare stilling, for det betyr meir reelt lokaldemokrati. Men vi i Venstre trur òg at større kommunalt ansvar for helsetenestene, ikkje minst, krev sterkare og større kommunar. Eg trur at statsråden og Arbeidarpartiet er einige med Venstre i at det er ein samanheng her. Men så veit vi jo alle at Senterpartiet sit i regjering, så eg må heilt til slutt få lov til å utfordre statsråden: Kan samhandlingsreforma gjennomførast utan endra kommunestruktur?

Vigdis Giltun (FrP) [15:52:32]: Jeg vil takke for veldig mange gode innlegg i denne debatten, innlegg som gikk langt utover det jeg egentlig tenkte å debattere. Det er jo viktig å ha med helheten i demensomsorgen, både det som skjer hjemme, og det som skjer på sykehjemmene, men jeg hadde ikke tenkt å strekke det så langt som til kommunesammenslåinger og den slags.

Men det jeg skulle ønske at man ville se litt nærmere på, er behovet for sykehjemsplasser og behovet for tilrettelagte plasser. Det er 24 000 demente beboere på sykehjem i dag som ikke har en tilrettelagt plass. Da hjelper ikke det ombygningstilskuddet som er lagt til grunn for at det skal bli bedre. I tillegg mangler vi veldig mange sykehjemsplasser, og det er en realitet at fram til i fjor var det en reell nedgang i dekningsgraden når det gjelder sykehjemsplasser for dem over 80 år. Så man har veldig mye å ta igjen, og man må være realistisk hvis man mener at alle skal kunne få det bra.

Så er det dette med medisineringen. Feilmedisineringen er ganske alvorlig, for det fører til at de som er demente, blir mye sykere, og at de også utsetter seg for skader. Det er noe man bør se på raskt. Nå kan man ikke ta fra disse pasientene medisiner uten at det tilføres noe annet som erstatning, og der er det disse miljøtiltakene kommer inn. Det bør man fokusere mye mer på. Det bør også legene fokusere mer på, at det finnes andre løsninger, og ikke minst sykepleierne, som i stor grad står for å anbefale medisinering eller fortsette med det.

Jeg synes det er veldig alvorlig det som kom fram i rapporten. Som Lønning sa, er det ofte slik med forskningsrapporter at det kommer fram ubehagelige ting – ting som viser store svakheter. Jeg synes det er vår oppgave å ta dette litt videre. For selv om sykehjemmene er kommunenes ansvar, og selv om veldig mye av helsetjenestene er kommunenes ansvar, er det et ansvar som Stortinget har delegert. Vi har fremdeles hovedansvaret, og vi kan ikke frasi oss det fordi om det er delegert til andre å utøve det. Når vi ser at det er stor svikt og ting som må gjøres annerledes, må man kanskje gå hardere inn enn det man har gjort til nå med å få til endringer, og endringer må skje raskere. Jeg var selv med på å planlegge byggingen av en demensavdeling i 1995, og siden det synes jeg det har skjedd veldig lite. Da skulle det være en liten avdeling på et og annet sykehjem, og så var det greit. Det går altfor sakte, og det går ut over de aller, aller sykeste, de som ikke kan ivareta sine egne rettigheter. De vet ikke hva slags medisiner de skal ha, de kan ikke si fra, de kan ikke finne fram på Internett, slik som vi andre kan gjøre, og lese at de kanskje skulle ha hatt noe annet. De er helt overlatt til legen og sykehjemsbemanningen både når det gjelder behandlingen av sykdommene sine, og når det gjelder hvordan de skal ha det i hverdagen. Der håper jeg at vi kan gi noe sterkere signaler så det skjer noe raskere, slik at denne alvorlig syke gruppen får det mye bedre enn den har det i dag.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:55:46]: Jeg vil også starte med å takke for en interessant debatt. Jeg er veldig enig med representanten Lønning når han sier at dette er det viktig at vi nå debatterer, fordi de utfordringene vi står overfor i årene som kommer, er formidable. Jeg må innrømme at er det noe som virkelig bekymrer meg, er det at det ikke, tror jeg, har sunket inn over det offentlige Norge hva vi står overfor av utfordringer. Jeg snakket i hovedinnlegget mitt om at det i løpet av noen år blir titusener flere demente, og det er i en periode der arbeidsstyrken går ned. Og det er ikke bare demente det blir flere av, også den generelle utfordringen i pleie- og omsorgssektoren blir større, og den skal møtes av en situasjon der vi fortsatt er langt unna kontroll på utviklingen av livsstilsrelaterte sykdommer. Så det er noen enorme utfordringer vi står overfor, og da er det selvfølgelig viktig at landets nasjonalforsamling har debatter av denne karakter.

Så er det viktig at vi gleder oss over at ting også går i riktig retning, som jeg prøvde å si noe om i hovedinnlegget mitt. Bare en ekstra opplysning i så måte, med forbehold om at jeg nå har fått med meg alt rett: Det ble i dag lagt fram nye tall fra KOSTRA, opptellingssystemet i kommunesektoren, som sier at det i 2008 ble 1 500 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren i Norge. Jeg sier «pleie- og omsorgssektoren» – det betyr at noen av de ansatte ikke jobber i eldreomsorgen, men allikevel, det er klart at mange av dem jobber der, og det er en veldig positiv utvikling, klart flere ansatte. Og kanskje like viktig, av de 1 500 var det 1 300 med fagutdanning. Det bidrar til å styrke fagligheten i tjenesten.

Det siste jeg bare kort skal kommentere, er spørsmålet om legedekning. Min innfallsvinkel til det er at jeg tar til etterretning at Helsedirektoratet, Legeforeningen m.fl. har sagt at det er behov for 50 pst. flere fastleger. De skal brukes slik at de skal ha bedre tid pr. pasient, men de skal også kunne tilvises mer offentlig allmennyttig legearbeid. Jeg mener at andelen av fastlegens arbeidstid i forhold til den type arbeid bør økes fra dagens 20 pst., sannsynligvis opp mot 40 pst. Så hvis vi får over 2 000 flere fastleger, og dobbelt så mye tid til offentlig allmennyttig arbeid, er det et godt fundament for også å styrke legetjenesten i sykehjemmene. Men det kan gjøres på mange måter. Dette sier bare noe om omfanget av ressursen. Så kan det godt være at egne sykehjemsleger bør tilpasses en slik modell, men det vil altså ha betydning hvor stor den samlede legeressursen i kommunehelsetjenesten er.

Presidenten: Sak nr. 9 er dermed avsluttet.

Møtet avbrytes nå. Nytt møte settes kl. 18 for å fortsette behandlingen av sakene på dagens kart.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.