Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [14:12:33] (ordfører for saken): Representantforslaget ønsker å fjerne ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter og gi fri etableringsrett. Dette innebærer, dersom forslaget skulle bli vedtatt, at alle fysioterapeuter får rett til refusjon etter henvisning fra lege.

Komiteens flertall, som i denne merknaden består av alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, er klar over at det har vært store utfordringer når det gjelder avtalehjemler og de ulemper det har ført til for nye fysioterapeuter som skal etablere seg. Fremskrittspartiet har sin egen merknad om dette.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet viser til den avtalen som er inngått mellom Norsk Fysioterapeutforbund, staten og KS med virkning fra 1. juli 2008. Denne avtalen er inngått nettopp for å unngå det som har vært utfordringene og skal, etter intensjonene i avtalen, forhindre at det som har skjedd før, skal skje nå.

De samme medlemmer støtter den politikken som er ført fra Regjeringens side når det gjelder å gi kommunene mer finansieringsansvar, men vi ber Regjeringen følge nøye med på dette, slik at tilbudet ikke blir dårligere for pasientene når man nå endrer finansieringen. Det er viktig at det er samsvar mellom den måten fysioterapeutene jobber på og den driftsavtalen som er inngått, noe som det nå har kommet fram ikke alltid stemmer. Etter den avtalen som nå er inngått, må kommunene i større grad synliggjøre sine prioriterte oppgaver og knytte fysioterapeutene til oppgavene som er ønsket utført. Dette mener disse medlemmer er rett vei å gå.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til intensjonen om bedre tilgjengelighet og en ryddig forvaltning. Høyre-representantene viser til Dokument nr. 8:3 for 2007–2008, der man ønsket å avvikle dagens system med avtaler med kommunene når det gjelder retten til å utløse krav om trygderefusjon. De tre partiene har et eget forslag, som de sikkert vil redegjøre for.

Fremskrittspartiet ønsker i forslaget sitt et system der pengene følger pasienten, fri konkurranse og valgfrihet for pasientene, men presiserer i merknaden at dette ikke skal utløse økt egenbetaling for pasientene. De har også sitt eget forslag som senere sikkert vil underbygges av dem, men de henviser både til Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund og til Norsk Fysioterapeutforbund, som gir sin tilslutning til at fri etablering er bra.

Under høringen med Norsk Fysioterapeutforbund var det imidlertid flere spørsmål enn svar med hensyn til hvordan dette skulle gjennomføres på en god måte.

Jeg vil bare gi et kort tilbakeblikk, historisk sett, når det gjelder fysioterapitjenesten. Det var tidligere en rent statlig finansiert tjeneste, og alle fysioterapeuter kunne jobbe der de ville. Kontrollen både med de faglige kriteriene og med at en etablerte seg der behovet var, manglet helt eller var mangelfull. En kunne altså etablere seg hvor en ville. Det var mange som etablerte seg i de sentrale strøkene, der fagmiljøene og etterspørselen var størst – noe som er lett å forstå. Men det igjen betydde at det ble store forskjeller når det gjaldt tilbudet – avhengig av hvor en bodde i landet, hvor stort kundegrunnlaget var, og hvor fagmiljøene hadde sete. Da kommunene overtok ansvaret for tjenesten, ble dette bedre. Det ble et mer likeverdig tilbud til alle, uavhengig av hvor en bodde.

Spørsmålet som saken dermed reiser, er om vi skal tilbake til denne formen å drive på, eller om vi skal utvikle tilbudene slik at alle får nytte av dem, uavhengig av hvor en bor. Denne saken har mange sider, som hver for seg kan være interessante å diskutere. Derfor foreligger det også tre forslag til vedtak, som hver for seg er ganske forskjellige.

Vigdis Giltun (FrP) [14:16:54]: Det framkommer stadig i ulike medier og i ulike rapporter at tilbudet til pasienter når det gjelder fysioterapibehandling, er altfor dårlig. Et oppslag i Fredriksstad Blad lørdag hadde følgende overskrift – og den burde fortelle veldig mye:

«Lange køer for fysioterapi

To – tre måneders ventetid hvis du ikke betaler timen din selv»

Den utviklingen vi faktisk har sett, er at flere og flere nå velger å betale selv, fordi de ikke orker å vente på å få fysioterapibehandling. I ventetiden blir folk sykere og sykere. Mange pådrar seg sekundærlidelser, og mange går sykmeldte i lengre tid. Dette er altså fra et oppslag i Fredriksstad Blad, og Fredrikstad er ikke en kommune som er spesielt dårlig stilt – kommunen har faktisk flere avtalehjemler enn en gjennomsnittskommune. Dette oppslaget viser hvordan det er i landet – i en gjennomsnittskommune.

Også rapporten fra Helse- og omsorgsdepartementet viser at det er en stor underdekning, og at forebyggende fysioterapi og behandling av kronikere må vike for pasienter som er sykmeldt, eller som kommer direkte fra sykehus. Det nevnte oppslaget viste at en 77 år gammel mann som kom fra rehabilitering etter en hjerneblødning, måtte vente i to–tre måneder for å få behandling.

Regjeringen valgte i statsbudsjettet for 2009 å endre ordningen – for å få et større samsvar mellom oppgaveansvar og finansieringsansvar. Og jeg spør meg da: Var det for å bedre tilbudet til pasientene, eller var det et nytt forsøk på å spare penger – ved å overlate mer ansvar til kommunene?

Fremskrittspartiet er skeptisk til at et større finansieringsansvar for fysioterapitjenesten nå er lagt til kommunene gjennom rammeoverføringer, da dette sannsynligvis vil forsterke flere av de uheldige følgene som en har sett i forbindelse med praksis knyttet til avtalehjemler. Vi er også sikre på at behandlingstilbudet vil bli ytterligere svekket når et større finansieringsansvar for tjenesten blir tillagt kommunene gjennom disse rammeoverføringene. I rapporten «Finansiering av fysioterapitjenesten i kommunene» framgår det at en slik endring kan føre til at fysioterapi framstår som dyrere for kommunene enn i dag, med hel eller delvis omgjøring av statlig refusjon til rammetilskudd, og at det – isolert sett – kan føre til en reduksjon i tjenestevolumet i enkelte kommuner.

Tiden er – slik vi ser det – overmoden for å innføre fri etableringsrett for fysioterapeuter med direkte refusjon fra folketrygdsystemet, noe som vil sikre den enkelte pasient valgfrihet, samt at det vil sørge for at alle fysioterapeuter med godkjent utdanning kan stille på lik linje når det gjelder å tilby tjenester som pasientene har behov for. Situasjonen er en helt annen i dag enn for 24 år siden. Det er ikke lenger mangel på fysioterapeuter, og det er også mange som ønsker å utdanne seg i den retningen – hvis det er muligheter for å etablere seg og tilby tjenester med rett til refusjon. Refusjonen må utløses etter henvisning, og en vil dermed sørge for at det er den enkelte pasients helsetilstand og rettighet som er utløsende for refusjon fra folketrygdsystemet.

Vi ber også om at det innføres et nytt refusjonssystem som gir pasientene mulighet til å velge, og at det dermed åpnes for en konkurranse mellom utøverne på like vilkår. Ved fri etableringsrett, hvor pengene følger pasienten, vil pasientene få behandling betalt av det offentlige uten lang ventetid – ikke som i dag, da veldig mange må betale selv. Det vil føre til likeverdig konkurranse. Og oppstår det konkurranse om å tiltrekke seg pasienter og holde på dem, ja da vil det bidra til å heve kvaliteten på fysioterapitjenesten og -behandlingen. Jeg vil imidlertid presisere at ordningen ikke skal medføre økte utgifter for pasientene – noe som også er blitt sagt her.

Kommunen er ansvarlig for fysioterapitjenester til alle som trenger det. Det gjelder forebyggende tjenester, skolehelsetjeneste, sykehjemstjenester osv. Det er fullt mulig for kommunene og for helseforetakene å ansette fysioterapeuter, manuellterapeuter eller annen kompetanse som de trenger. Det gjelder også institusjoner, idrettslag – alle som måtte ha behov for denne tjenesten, enten de kjøper den av en privatdrevet klinikk eller en privat aktør, eller de ansetter en som kan tilby den. Så den biten skulle være ivaretatt.

Utover dette mener vi at refusjonsordningen skal være innsatsbasert. Det vil sikre at pasienter som får henvisning til behandling, faktisk får behandling når de trenger det, slik at de unngår å gå lenge sykmeldt fordi de ikke får behandling, eller at de blir dårligere.

Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken. Samtidig varsler jeg at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – som det nest beste forslaget – samt forslaget som Kristelig Folkeparti har fremmet i salen i dag, om å vurdere virkningene av den omlagte finansieringsordningen.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til, og også redegjort for Fremskrittspartiets subsidiære stemmegivning.

Inge Lønning (H) [14:22:20]: Det foreligger ingen flertallstilråding i denne saken fra komiteen. Saksordføreren har redegjort greit for bakgrunnen for det.

La meg starte der hvor saksordføreren også startet sin redegjørelse, nemlig ved å vise til at flertallet har sluttet seg til forslagsstillernes beskrivelse av problemene, utfordringene, med dagens praktisering av avtaleordningen. Det står i første spalte øverst på side 2 i innstillingen at flertallet «er kjent med de utfordringer som fremkommer i representantforslaget, når det gjelder at avtalehjemlene for fysioterapeuter kan ha skapt konkurransevridning og vansker for nye fysioterapeuter med å etablere seg». Deretter fortsetter de tre regjeringspartiene med å vise til avtalen som ble inngått mellom KS, staten og Norsk Fysioterapeutforbund 1. juli 2008, og sier at etter det disse medlemmer kjenner til, vil denne avtalen forhindre dette. Man må vel oppfatte det slik at man da mener å si at i og med denne avtalen er disse problemene borte.

Om det var noe som fremkom gjennom høringen i komiteen, var det at ingen av de som var inne til høring, deler den virkelighetsoppfatningen. Det var betydelige forskjeller mellom NFF og PFF, men på det punkt oppfattet jeg budskapet helt entydig: Ingen av dem som jobber i felten, tror at denne avtalen kommer til å fjerne de grunnleggende problemene. Og hva er de grunnleggende problemene? Jo, det er at vi utdanner svært mange dyktige fagfolk på dette området – det er et av de mest attraktive studier som finnes i det norske høyskolesystemet – men en stor andel av dem som har gjennomgått utdanningen, får ikke sjansen til å praktisere den etter at de er ferdigutdannet. Samtidig er det på pasientsiden helt åpenbart et underskudd på tilgang på rask og effektiv fysioterapibehandling. Det må bety at systemet ikke klarer å matche de forskjellige hensyn som gjør seg gjeldende, verken fra fagutøvernes side eller fra pasientenes side.

En undersøkelse utført av NFF blant 500 fysioterapeuter viser at 83,5 pst. har ventelister for behandling. Halvparten av fysioterapeutene sier at de har en ventetid på mellom en og tre måneder, og 20 pst. sier at de har lengre ventetid enn dette. Det er ganske talende tall.

Det som forbauser meg, er at regjeringspartiene konkluderer med å foreslå at representantforslaget ikke skal bifalles. Jeg ville ha forventet at man hadde strukket seg så langt at man hadde foreslått at det skulle vedlegges protokollen, for når man er enig i at dagens situasjon er så utilfredsstillende som den er, er det for meg vanskelig å forstå at man ønsker å avvise forslaget betingelsesløst.

Fremskrittspartiets forslag, slik det fremkommer i innstillingen, går enda noe lenger enn det opprinnelige representantforslaget ved at man utvider henvisningsretten, og ved at man også presiserer at det ikke skal aksepteres økt egenbetaling fra pasientene. Grunnen til at vi ikke kan støtte det, er at dette er et forslag som roper på en konsekvensutredning – først og fremst en konsekvensutredning av de sannsynlige effektene når det gjelder fordelingen mellom tilgang på fysioterapitjenester i tettbygde strøk og i mindre tettbygde strøk. Det er bakgrunnen for at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer forslag nr. 1 – som jeg med dette tar opp – som vi mener er det forslaget som best møter den virkelighetsbeskrivelsen vi fikk gjennom høringsrunden i komiteen, og der en ber om en konsekvensutredning og gir den føring at ordningen skal sikre raskere tilgang til nødvendige fysioterapitjenester samt god prioritering og ressursbruk.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har tatt opp det forslaget han refererte til.

Laila Dåvøy (KrF) [14:27:57]: Det er mange fysioterapeuter og pasientorganisasjoner som er opptatt av fysioterapitjenesten for tiden. Det gjør dette representantforslaget høyaktuelt. Og det som gjør at det i disse dager kommer en rekke bekymringsmeldinger fra hele landet nettopp fra fysioterapeuter og pasienter, er konsekvensene av Regjeringens omlegging av finansieringsordningen for fysioterapeuter. Konsekvensene, som Regjeringen ikke utredet på forhånd, slår nå inn for fullt. I rapporten «Finansiering av fysioterapitjenesten i kommunene» fra 1. oktober 2007 sies det helt klart at konsekvensene ikke er vurdert.

Representanten Vigdis Giltun kom med et slående eksempel fra Fredriksstad Blad i dag, nettopp når det gjelder de konsekvensene vi nå ser.

Det er to hovedproblemer, og allerede i merknadene til statsbudsjettet uttrykte vi bekymring for dette. Det ene er at fysioterapeuter med små stillingsbrøker nå drastisk får redusert sin inntekt etter at kommunene overtok deler av refusjonstilskuddet fra folketrygden. Mange av disse fysioterapeutene vil bli tvunget over i privat drift uten avtale, og pasientene vil måtte betale høyere egenandeler. Det andre er at kronisk syke pasienter blir rammet særdeles hardt. Køene vokser, og mange av disse pasientene har ikke råd til å betale høye egenandeler for å gå til fysioterapeut som ikke har avtalehjemmel. At vi allerede i dag har mangel på fysioterapeuter, gjør situasjonen for disse pasientene enda verre.

Omleggingen av finansieringsordningen som regjeringspartiene, mot opposisjonspartienes vilje, vedtok i forbindelse med statsbudsjettet for 2009, har gjort at det nå er et skrikende behov for å se på hele avtalesystemet for fysioterapeuter. Det er derfor Kristelig Folkeparti er med de andre opposisjonspartiene på å få vurdert endringer. Vi står sammen med Høyre og Venstre om å be Regjeringen komme tilbake med forslag til alternativer til dagens ordning.

Etter min mening er det fire forhold som må ivaretas på en bedre måte enn det vi ser pr. i dag.

Det ene er at pasienter ikke skal måtte stå i nye køer for å få nødvendig fysioterapi. Da svekkes eller uteblir rehabilitering og habilitering – og køene vokser nå, det vet vi. Det andre er at pasientenes egenandeler ikke må økes på grunn av at fysioterapeuter får svekket sine offentlige tilskudd, slik vi nå ser skjer for dem med små driftsavtaler. Det tredje er at det må være mulig for fysioterapeuter som er nye på markedet, å etablere seg – noe dette representantskapet er særdeles opptatt av. Det siste er at det må være mulig for alle fysioterapeuter å leve av sitt eget arbeid innen en normal arbeidstid.

Helt til slutt tar jeg opp det forslaget som er utlagt i salen på vegne av Kristelig Folkeparti, nemlig om å be Regjeringen om senest i løpet av 2009 å vurdere virkningene av den omlagte finansieringsordningen for fysioterapeuter, både hva gjelder deres situasjon og pasientenes.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:31:52]: Det som i alle fall eg meiner, og mange andre òg, er at fysioterapitenestene som vi opplever i dag, ikkje er perfekte. Vi har fått mange eksempel på det. Vi les om det, vi høyrer om det, og vi har òg fått det framvist her i salen i dag – og det gjer vi altfor ofte.

Venstre stør dette forslaget som Høgre og Kristeleg Folkeparti står bak, og vår motivasjon er jo at vi ønskjer betre tilgjengelegheit til fysioterapitenester. Vi ønskjer ryddigare forvalting av avtalane mellom fysioterapeutar og offentlege myndigheiter. Vi ønskjer betre ressursbruk, vi ønskjer å avvikle dagens byråkratiske hindring, og vi meiner at vi får unødvendige ventetider for pasientane. Det er pasientane som må vere i fokus.

Vi trur òg at det systemet vi har, har utvikla seg slik at det får uheldige samfunnsøkonomiske konsekvensar.

Forslaget som Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre står bak, er ikkje eit forslag som er konkret i den forstand at det skisserer ei ny løysing. Det er slik, som det har blitt framført av andre her, at vi ønskjer å få ei konsekvensvurdering, og vi ber om at Regjeringa kjem opp med forslag til nye ordningar i forhold til dagens. Det er jo eit ope forslag, som heile Stortinget burde slutte seg til, etter mitt syn. Vårt forslag baserer seg vidare på – som det òg kom fram i høyringa, som andre har omtalt her – at vi ikkje trur at den nye avtalen mellom KS og Norsk Fysioterapeutforbund heller vil betre statusen i nokon særleg grad.

Elles vil eg heilt til slutt berre seie at eg òg er nokså overraska over at regjeringspartia ikkje vil leggje forslaget ved protokollen. No er det altså ikkje tilslutning, men ei nokså kontant avvising. Det verkar nokså overraskande, i alle fall slik eg ser det.

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:34:56]: Det har vært interessant å følge debatten. Jeg kan huske at Gudmund Hernes i sin tid skrev en bok som het «Hvorfor alt går galt». Da hadde han et utsagn som var som følger: Jo flere jurister, jo flere jurister. Det er jo en ting som ikke er problematisert her, og det er at det stort sett over hele landet viser seg at jo større tilgang man har på helsepersonell, jo mer bruker man dem. Derfor er jo opposisjonens beskrivelse av ventelister hos fysioterapeutene et veldig lite egnet mål på om dekningen er god eller dårlig.

En tidligere statsråd beskrev på 1980-tallet, etter å ha gjort beregninger av det, forskjellen i uttak av ressurser til spesialistbruk i ulike deler av landet. Det viste seg den gang at det var åtte ganger så stort uttak i midler – altså penger – til spesialister i det sentrale østlandsområdet som det var i Nord-Norge. En grunn til det var jo at man hadde en betydelig overetablering av privatpraktiserende spesialister som fikk driftstilskudd, men uten at det var lagt føringer for bruken av de midlene. Det har man jo heldigvis fått til senere, ved at man har bundet driftstilskuddshjemlene opp mot avtaler med helseforetakene, slik at man legger føringer for det. Men en fri etableringsrett for fysioterapeuter, uten at man på en eller annen måte skal legge forpliktelser og føringer i bunnen, at det eneste som skal være kriteriet, er at leger skriver henvisningsblanketter, vil jo veldig raskt føre til at man får veldig store geografiske forskjeller i etablering av fysioterapeuter. Det er det med all sannsynlighet allerede i dag, men det er grunn til å tro at det hadde forsterket seg ytterligere.

Når vi ser på tannlegene, ser vi at det er langt større tetthet av dem – selvfølgelig beregnet pr. innbygger – i det sentrale østlandsområdet enn det f.eks. er i grisgrendte strøk i Nord-Norge. Når det gjelder fastlegeordningen, har den virket motsatt. Den har skapt en bedre fordeling, der det til og med er noen av de minste kommunene som har den beste dekningen for å få legevaktordningen til å gå i hop. Hvis man skulle åpne for en type friere etableringsrett for fysioterapeuter, må det derfor være helt nødvendig å gjøre beregninger med hensyn til både kostnader og hvordan man ønsker å oppnå en fordeling. Ellers vil det være rene markedsmekanismer som gjør seg gjeldende. Der det bor mange, vil fysioterapeutene etablere seg, og der vil det være lett å rekruttere fordi man har folk hyppig til behandling. På en slik måte får man forskjeller i ressursbruk, noe à la det jeg beskrev at en tidligere statsråd hadde tall for på 1980-tallet. Det var Tove Strand som den gangen presenterte de tallene.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:38:03]: La meg starte med å fastslå at det selvfølgelig er kommunene som har ansvaret for fysioterapitjenesten til befolkningen. Kommunene kan følge dette lovkravet ved å ansette fysioterapeuter eller ved å kjøpe tjenesten av privatpraktiserende. De fleste kommunene har begge disse tilknytningsformene.

Før 1984 var det et fritt marked for fysioterapeuter i Norge. Enhver fysioterapeut kunne inngå en direkte oppgjørsavtale med folketrygden og motta pasientrefusjon direkte. Det er denne ordningen Fremskrittspartiet vil ha gjeninnført, og som vi altså forlot for 25 år siden.

Ved innføring av kommunehelsetjenesteloven i 1984 ble fysioterapiressurser spredt i alle kommuner. Forutsetningen var at driftstilskuddet – altså kommunens andel av finansieringen – skulle utgjøre 40 pst. av fysioterapeutens inntekt. Resten av inntekten var refusjon fra trygden, 20 pst., og egenandel fra pasienten, 40 pst.

Etter 2000 begynte kommunene å inndra ledige avtaler og si opp fastlønte fysioterapeuter på grunn av dårlig kommuneøkonomi. For å unngå å finansiere tjenesten selv ble driftstilskuddet på 100 pst. splittet opp i hjemler på 20 pst. hver. Samtidig var det en forutsetning at fysioterapeutene skulle arbeide fulltid. Det betyr at når fysioterapeutene bare har en femtedel av fullt driftstilskudd, må de fylle opp med pasienter som de bare får trygderefusjon og egenandeler for. Det betyr at statens utgifter økte, og at kommunene dermed slapp unna en del av utgiftene.

Det var vanskelig for fysioterapeuter å få arbeid med kommunal tilknytning. Selv små avtalehjemler var sterkt etterspurt. Oppsplitting av hjemler var en utvei for å overlate den primære finansieringen til staten. Fysioterapeutene fikk ikke utbetalt driftstilskudd for volumet av det arbeidet de gjorde. Når en så stor del av inntektene kommer fra trygderefusjon, er det mer attraktivt å utføre oppgaver med høye takster framfor fysioterapioppgaver til grupper med sammensatte behov.

Slik var det fram til 1. juli 2008. Da satte Regjeringen et minimumskrav på 40 pst. for å inngå nye avtaler. Helse- og omsorgsdepartementet og KS har presisert overfor kommunene at fysioterapeutene skal ha en driftsavtale som samsvarer med det faktiske volum som utøves, og som kommunene har behov for.

Departementet har, som kjent, varslet en omlegging av finansieringen av fysioterapitjenesten, slik at kommunene vil få større finansieringsansvar og dermed bedre styring med tjenesten.

Mye av styringen av fysioterapitjenesten skjer gjennom det sentrale avtaleverket mellom KS og Norsk Fysioterapeutforbund. Avtaleverket ble reforhandlet i fjor og har gitt kommunene større styringsoppgaver. Jeg forventer at kommunene nå stiller større krav til kvalitet og prioritering av tjenesten og oppretter flere avtalehjemler som samsvarer med kommunenes behov.

Jeg mener det er feil, slik forslagsstillerne – Nesvik, Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos – hevder, at vi skal reversere ordningen med driftstilskudd og gå tilbake til en statlig finansiering av tjenesten. Det er ikke ubegrensede midler i statskassen til finansiering av helsetjenester. Jeg tror at fysioterapitjenesten vil være best tjent med en nær tilknytning til kommunehelsetjenesten for øvrig.

Fysioterapitjenester er en veldig viktig del av en omlegging til fordel for en kommunehelsetjeneste som fokuserer mer på forebygging og tidlig intervensjon. Derfor vil fysioterapitjenestene være en viktig del av samhandlingsreformen. Den bygger på at primærhelsetjenesten skal være grunnmuren i helsetjenesten. Og som sagt: Her vil fysioterapeutene ha sin naturlige arena innen forebygging og behandling. Ett av hovedelementene i ordningen er jo at det skal lønne seg for kommunene å behandle pasienter på lavest mulig nivå. Jeg er derfor opptatt av at vi må jobbe med finansieringssystemet for fysioterapeuter i sammenheng med en omlegging av hele finansieringen for kommunehelsetjenesten. Jeg mener klart at dagens system ikke er bra nok. Det var nødvendig, etter min mening, med en omlegging, men ingen kan si at vi har truffet 100 pst. med det systemet som er i dag. Derfor må vi tenke oss om. Derfor må vi se det i sammenheng med den øvrige kommunehelsereformen og se finansieringen av fysioterapeutene i sammenheng med det nye økonomisystemet for kommunene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [14:43:13]: Arbeiderpartiet og denne regjeringen har snakket veldig høyt om at det er det offentlige som skal betale for nødvendige helsetjenester her i landet. Når pasienter får rekvisisjon og får behandling hos fysioterapeut, er dette noe som pasientene har behov for og rett til.

I dag ser vi stadig at flere pasienter må betale denne behandlingen av egen lomme. Det er ikke noe de velger fordi de synes det er helt greit å betale for å få fysioterapibehandling, men det er fordi de trenger det.

Er statsråden egentlig komfortabel med at man nå ser at stadig flere pasienter som trenger behandling, må betale selv for å få det innen rimelig tid? Og er ikke dette stikk i strid med det Regjeringen snakker om ute i en valgkamp?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:44:11]: Jeg er vel ikke enig i den virkelighetsbeskrivelsen som representanten Giltun nå gir, for det vi jo ser, er at fysioterapiområdet er ett av de områdene i Norge der pasienter er mest skjermet for egenbetaling. Gjennom diagnoselistene ser vi at det som normalt gjelder som system for egenbetaling, ikke har samme virkning i fysioterapitjenesten. En av grunnene til at vi har måttet foreta en omlegging, var nettopp at statens kostnader knyttet til refusjon ble så veldig stor, med en økning fra noen hundre millioner for noen år tilbake til milliardbeløp før omleggingen. Når vi da må bruke milliarder fra statskassen til å refundere fysioterapitjenester, er jo ikke det akkurat et uttrykk for at det er pasientene som betaler – det er staten som må betale. Skjermingsordningene på fysioterapiområdet er mer omfattende enn de er på andre områder.

Inge Lønning (H) [14:45:26]: Jeg hadde under størstedelen av statsrådens innlegg inntrykk av at han egentlig ville konkludere med at dagens tilstand er helt perfekt. Men heldigvis tok han seg inn da han kom mot slutten av svevet, og sa at det er betydelige mangler – hvis jeg oppfattet det riktig – i den måten tingene fungerer på i dag. Det synes jeg er ryddig og greit, men jeg har to spørsmål.

Jeg går ut fra at det betyr at statsråden egentlig ønsker velkommen det forslaget som Laila Dåvøy har fremmet på vegne av Kristelig Folkeparti – altså forslag nr. 3 – hvor det bes om at Regjeringen i løpet av inneværende år foretar en skikkelig vurdering av hvorledes den nye finansieringsordningen har slått ut.

Når det gjelder det andre spørsmålet, er jeg vel kanskje ikke fullt så optimistisk med tanke på svaret. Egentlig synes jeg at konklusjonen i statsrådens innlegg burde ha ledet nokså direkte til innholdet i forslag nr. 1, fremmet av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg vil gjerne høre om ikke statsråden er enig i at det kanskje kunne være rimelig.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:46:54]: For å si det slik så er intuisjonen til representanten Lønning god.

Når det gjelder forslaget fra representanten Dåvøy, som ligger på representantenes plasser i dag, mener jeg det er et arbeid vi er i gang med, og jeg har ingenting imot at det f.eks. blir oversendt til Regjeringen. Jeg kan forsikre om at det vil bli fulgt opp.

Når det gjelder forslag nr. 1, synes jeg nok at det er mer problematisk, i den forstand at jeg vil foretrekke ikke å ha så sterke føringer i det arbeidet vi nå gjør på regjeringshold.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Vigdis Giltun (FrP) [14:48:09]: Jeg følte behov for å ta ordet igjen da jeg hørte Ballo, som også er lege, holde sitt innlegg her i salen i stad. Det er merkelig at han som selv er lege, viser at han har veldig liten tro på legestanden. Det er en gang slik at når pasienter oppsøker en lege som har rekvisisjonsrett, er det meningen at den legen skal kunne vurdere pasientens behov for videre behandling.

Etter hva jeg forstod av Ballos innlegg, hadde han overhodet ikke noen tro på at legene kunne vurdere behovet for behandling riktig, og at de rekvisisjonene overhodet ikke var noe verdt. Han sa også klart at en fri etableringsrett ville føre til at man ville få mange helt unødvendige behandlinger. Og da kan man jo spørre seg: Er det slik i dag at ventetidene og mangelen på fysioterapeuter med avtalehjemler blir brukt for å begrense behandlinger? Treffer ikke det ganske tilfeldig?

Det er også slik nå at det er økt egenbetaling. Selv om statsråden ikke ville innrømme det, er vi i ferd med å få et klassedelt samfunn, hvor de som har penger til å kjøpe helsetjenester selv, gjør det, mens andre må vente. Dette foregår mens vi har en regjering som påstår at den har en politikk som skal virke motsatt. Man må være totalt både blind og døv hvis man ikke ser hvilken vei utviklingen går. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå at det ville være bedre og mer riktig å gi en bedre tilgang til behandling for pasientene. Man taler med to tunger når man sier at alle skal ha rett til gratis helsehjelp når de trenger det, samtidig som man begrenser tilbudet og tilgangen til disse tjenestene til et minimum, noe som fører til at folk ikke får nødvendig hjelp. Hvis alle som betaler fysioterapibehandling av egen lomme, hadde stilt seg i køen for å bli behandlet av fysioterapeuter som har avtalehjemler, hadde køen kanskje ikke vært på to eller tre måneder, men kanskje på fem, seks eller syv måneder.

Det er altså ikke lenger noen fare for at visse deler av landet skal bli fullstendig uten fysioterapeuter. Det er noe som blir brukt som en unnskyldning. Grunnen til at man ikke vil gå inn for den ordningen Fremskrittspartiet ønsker, er rett og slett at man vil spare penger. Det sa jo også statsråden noe om. Han var faktisk så ærlig at han sa at Regjeringen ikke vil bruke mer penger på dette. Men da synes jeg også at han skal være så ærlig og si at Regjeringen ikke er villig til å betale for helsetjenestene bare for dem som vil vente, og bare for dem som tilfeldigvis får tilgang til dem.

Presidenten: Å karakterisere andre representanter som blinde og døve kan ikke passere som et parlamentarisk godkjent uttrykk.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [14:51:11]: Jeg hadde tenkt å spørre hvem som egentlig ble karakterisert som blind og døv, så det var godt presidenten påpekte det. Jeg regner meg verken som det ene eller det andre. Men vi ønsker en annen måte å gjøre dette på, og det må være helt legitimt.

Når det gjelder forslaget fra Laila Dåvøy – forslag nr. 3 – ber vi om at det blir gjort om til et oversendelsesforslag, og da vil vi støtte det. Det er jo det vi er opptatt av i vår egen merknad, at det må følges godt med, at det må sjekkes opp, og at det skal ses på videre – så vi kommer til å støtte forslaget da.

Det har også vært fokusert litt på om forslaget skal bifalles eller ikke, eller om det skal vedlegges protokollen. Vi er ikke enig i forslaget, og når vi ikke er enig, må det være lov til ikke å bifalle det. Vi er enige om realitetene, ja, men vi er ikke enige om veien å gå. Derfor mener vi dette er den rette måten å gjøre det på.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:52:30]: I Romerikes Blad i dag kan vi lese statsrådens egen statssekretær, Dagfinn Sundsbø, fortelle om hvor viktig det er med flertallsregjeringer, for da får man til så mye. Jeg synes at denne saken faktisk viser det stikk motsatte. Jeg synes at flertallsregjeringer oftere og oftere viser oss at det hindrer sunn fornuft.

Etter at denne saken ble fremmet, har jeg fått utrolig mange mail fra både brukere og utøvere av denne tjenesten. Jeg tror aldri at jeg har fått så mange mail i noen annen sak jeg har vært med på å fremme. Dette er et veldig stort problem over hele landet.

I Romerikes Blad hadde de i oktober i fjor en sak med overskriften «Inntil 1,5 år i kø for fysioterapeut». Vi har hatt oppslag i Romerikes Blad, også det i oktober i fjor, om Lørenskog kommune som har blitt saksøkt på grunn av måten de tildeler hjemler på. Sivilombudsmannen har gitt fysioterapeuten rett, og Lørenskog kommune har tapt saken. De er dømt til å betale en erstatning og saksomkostninger.

Det er altså både måten dette systemet blir utøvd på, og de lange ventelistene som er det store problemet.

Hele Stortinget har vært bekymret over at vi har så høyt sykefravær. Vi har vært veldig bekymret over at folk blir uføretrygdet. Når vi vet at folk går sykmeldt i månedsvis, vi betaler ut sykepenger mens de venter på behandling, og vi vet at noen kommer til behandling så sent at de blir uføretrygdet, er det litt underlig at man ikke ønsker å gjøre noe med et system vi vet ikke fungerer, som ville gitt oss innsparing.

Men statsråden var i hvert fall veldig ærlig på én sak, nemlig at det blir for dyrt å gi dette tilbudet til alle med en statlig finansiering. Regjeringen synes ikke dette er viktig nok. Da vil vi fortsatt ha høyt sykefravær. Vi vil ha en høy rate av nye uføretrygdede, og dessverre, kanskje det verste, vi vil få et samfunn som mer og mer går i en retning av at de som har penger, kan kjøpe seg friske, mens de som ikke har penger, må velge uføretrygd.

Laila Dåvøy (KrF) [14:55:38]: Først en liten kommentar til representanten Ballos innlegg. Jeg reagerte også en del på det. Jeg synes det er litt for lettvint på en måte bare å si at det er mange som kanskje har et overforbruk også av fysioterapi – det var i hvert fall det som lå under. Det er jeg dypt uenig i. Vi har enorme behov for rehabilitering og habilitering i dette landet. Vi har også en reell økning i store grupper ortopedipasienter, nyopererte. Det har skjedd en god del i landet vårt som gjør at vi trenger langt mer fysioterapi, og har trengt det i lang tid.

Så til forslaget fra Kristelig Folkeparti som er levert ut i salen i dag. Jeg synes det er fint at Regjeringen i alle fall vil ta det med som en del av det arbeidet som nå pågår med den nye finansieringsordningen. Jeg gjør det gjerne om til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Det forslaget som representanten Dåvøy fremmet, som er omdelt i salen, er gjort om til et oversendelsesforslag.

Inge Lønning (H) [14:57:03]: Jeg har behov for å føye til et par korte merknader.

Først til saksordføreren: Ja, selvsagt har alle partier full frihet til å fremme forslag i akkurat den form de selv ønsker, men andre partier har jo også adgang til å gi uttrykk for sin undring over at man velger å avvise så kategorisk som man gjør, etter at man har vært med på å konstatere at dagens situasjon langt fra er tilfredsstillende. Det er det eneste det tydeligvis er 100 pst. enighet om – også inkludert statsråden.

Så har jeg også behov for å uttrykke en viss undring over representanten Ballos innlegg. Henvisningen til Gudmund Hernes kunne man vel oppfatte som en spøk – forhåpentligvis kan den oppfattes slik. For i motsatt fall ville jo den logiske konklusjonen være at man bør begrense tilgangen på fagfolk mest mulig, nær sagt over hele landet, for på den måten får man de beste resultatene. Jeg håper at det ikke var det som var meningen. Representanten Ballos argumentasjon kan man akseptere på ett punkt, nemlig så langt som den påpeker at selvsagt dreier helsepolitikk seg også om en fornuftig forvaltning av ressurser, på dette området som på alle andre områder. Men hans argumentasjon treffer ikke i det hele tatt forslag nr. 1, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det forslaget sier jo eksplisitt at dette må settes inn i en prioriteringssammenheng. Det skal sikre fornuftig ressursbruk, men samtidig skal det sikre raskere tilgang til nødvendige fysioterapitjenester.

Høringsrunden i komiteen viste, som jeg sa i mitt innlegg, at det ikke er noen av dem som arbeider i feltet, som mener at dagens avtaleordning fungerer godt, og at den sikrer disse hensynene. Så vidt jeg forstod, delte statsråden også i sin konklusjon den oppfatning. Han mener heller ikke at dagens avtalesystem fungerer godt. Da kan ikke jeg fatte og begripe annet enn at det logiske måtte være at man samlet seg om å be Regjeringen om å vurdere ordninger som kan erstatte dagens krav om avtale med kommunen som et vilkår, og isteden finne frem til andre ordninger som ivaretar de overordnede hensyn. Jeg må si at jeg er forbauset over at regjeringspartiene stemmer imot. Dette er jo en tillitserklæring til Regjeringens evne til å komme opp med bedre forslag, når man konstaterer at dagens ordning fungerer dårlig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.