Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare gjer presidenten framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid avgrensa til 3 minutt.

– Det er vedteke.

Erling Sande (Sp) [10:03:04] (ordførar for saka): I representantforslaget som her er til handsaming, ynskjer forslagsstillarane at Regjeringa utarbeider ei eiga energimelding om rikets energitilstand som tek føre seg energipolitikken i full breidd og dermed gjev ei heilskapleg tilnærming til denne politikken. Forslagsstillarane rettar vidare, i kjend stil, kritikk mot ulike delar av Regjeringa sin energipolitikk og viser til at Regjeringa på fleire område ikkje er heilt i mål i forhold til dei ambisjonane som regjeringspartia har på energiområdet. Eg reknar med at representantar frå opposisjonen vil utdjupe desse synspunkta i dei påfølgjande innlegga, og finn ikkje grunn til å gå djupare inn i dei i mitt innlegg.

Fleirtalet viser til at hovudtrekka i Regjeringa sin energipolitikk er nedfelt i regjeringserklæringa, og at ein snarare enn å repetere dei energipolitiske målsetnadene gjennom ei ny stortingsmelding no bør fokusere på å få sett endå meir av politikken ut i livet. Her er statsråden og Regjeringa godt i gang. Ei rekkje viktige energisaker vil kome til handsaming i Stortinget i løpet av våren.

Regjeringa har i perioden jobba målretta mot betre energieffektivisering, auka satsing på ny fornybar energi og varme, styrking av Energifondet, fornying av avtala med Enova og auka fokus på energiproduksjon til havs. Dette er eit knippe av tiltak som bidreg til at Regjeringa er på god veg til å nå måla i regjeringserklæringa.

Styrkt konsesjonsbehandlingskapasitet i NVE og auka fokus på betre nettkapasitet kan òg nemnast.

Fleirtalet i komiteen delar intensjonen om å sjå alle delar av energipolitikken i samanheng og meiner at dette blir gjort av Regjeringa, samtidig som ein no jobbar aktivt og strategisk for å gjennomføre dei nødvendige grepa for å få realisert meir fornybar energi, spare meir energi og bruke energien vår stadig betre. På same måte som i den saka vi seinare skal ha til behandling her, er ein oppteken av å støtte statsråden i det viktige arbeidet som no blir gjort, gjennom dei sakene som statsråden no arbeider med. Fleirtalet støttar derfor ikkje framlegget om at ein på dette tidspunktet skal utarbeide ein «rikets energitilstand», og rår Stortinget til det same.

Terje Aasland (A) [10:05:43]: Opposisjonen har i den siste tiden brukt mye tid på å forsøke å illustrere norsk energipolitikk som lite målrettet, rotete og uten resultat. Jeg synes med respekt å melde at den beskrivelsen kanskje passer best på opposisjonens forsøk på å samle seg om en felles energipolitikk.

Forslagsstillerne mener en av de store utfordringene i energisektoren er mangelen på en overordnet, robust og langsiktig energipolitisk plattform. Tilsvaret på det er selvfølgelig Soria Moria. Der slås de overordnede målsettingene for energipolitikken fast, der ligger rammene for energipolitikken, og der ligger utgangspunktet for det som skal gjennomføres.

En grunnleggende framstilling av energisituasjonen fra opposisjonens side har vært at Norge har underskudd på kraft, og at man ofte kommer i anstrengte situasjoner. Nasjonalt stemmer ikke dette. Nasjonalt har vi en tilfredsstillende kraftdekning. At enkelte regioner, f.eks. Midt-Norge, har vært i en lite gunstig situasjon, skyldes først og fremst mangelen på et tilstrekkelig godt utbygd nett. Jeg tror flere av oss har ansvar for den situasjonen – men situasjonen er i hvert fall i ferd med å bli løst.

Produksjonsmulighetene og produksjonsmaskineriet i Norge har blitt utvidet i den siste stortingsperioden. I 2007 passerte vi 30 000 MW installert effektkapasitet. Og går en inn i en analyse av de siste ti årene, har vi i snitt eksportert over 4 TWh pr. år. Snitteksporten de siste ti årene representerer – altså årlig – om lag fire ganger det årlige forbruket til min hjemby, Skien. Ser vi på perioden 2005–2008, har vi eksportert nær 35 TWh, mens vi i perioden 2001–2004 – uten å legge skylden på det som var forut for denne regjeringen – hadde et netto importbehov på over 13 TWh.

Klimaendringene, som vi allerede kan merke, kommer til å gjøre Norges energiproduksjon rikere. Det mest sannsynlige scenarioet for framtiden er at de siste fire års produksjonsfakta, som jeg refererte til, vil styrke seg i årene som kommer. Med andre ord er det mye som tilsier at Norge kommer til å bli en betydelig eksportør av elektrisk energi uten at man egentlig behøver å gjøre konkrete tiltak. Slik sett kunne min vurdering vært at man ikke behøvde å gjøre noe. Det er selvfølgelig ikke riktig.

Arbeiderpartiet vil selvfølgelig legge til rette for at verdiskapingspotensialet som ligger innenfor begrepet «ny fornybar energi», blir utnyttet – ikke fritt og uhemmet slik noen her vil ta til orde for, men innenfor en avgrensning hvor hensynet til klima, natur og estetikk vektlegges.

I de siste årene er fokuset rettet mot støtteordninger som løsning for ytterligere økt kraftproduksjon. Støttesystemet vil selvfølgelig være en viktig funksjon for ytterligere produksjonsøkning, men det viktigste vil allikevel være nettets utstrekning og kapasitet.

Tar man utgangspunkt i de siste fire årene, hvor nettoeksporten utgjør om lag 35 TWh, er eksportmuligheten et viktig grunnlag for fortjeneste og framtidig verdiskapingsevne. Hadde 35 TWh vært innestengt kraft i Norge de siste årene, ville dette utvilsomt hatt store negative konsekvenser for framtidige investeringer. Kraftutveksling er derfor svært viktig.

Forholdet som gjelder nettets funksjon for å utløse ny fornybar energi vil bli belyst, omtalt og tatt stilling til i forbindelse med evalueringen av energiloven – og den er rett rundt hjørnet.

Jeg er optimist både med tanke på framtiden for Norges posisjon som energinasjon og med tanke på forholdet i Norden, som vil bli bedret i årene framover.

Og, for å avslutte: Jeg er ikke imot en overordnet energipolitisk handlingsplan, men jeg er imot at den skal utledes av billig politisk retorikk hvor målet mer er å skape forvirring enn avklaring. Jeg stiller meg også undrende til at man i forslaget velger begrepet «rikets energitilstand», med en sterk parallell til «rikets miljøtilstand». Jeg vil påstå at stortingsbehandlingen av rikets miljøtilstand ikke akkurat bringer landet framover. Jeg tror at framtiden vil vise at meldinger som f.eks. den om rikets miljøtilstand har utspilt sin rolle, og at rapporteringen bør skje på en annen og mer tilgjenglig måte. Når det gjelder energi- og vannressursene, har vi et meget godt utgangspunkt i den årlige publikasjonen fra OED om fakta om energi- og vannressursene. Det er fullt mulig å bringe opp politiske debatter og få politiske avklaringer basert på det.

Jeg deler derfor statsrådens syn at en utarbeidelse av rikets energitilstand vil være dobbeltarbeid og helt unødvendig slik situasjonen er nå.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:11:17]: Debatten viser allerede at regjeringspartiene går ned i gamle skyttergraver – og i et velkjent spor.

I veldig mange saker påpeker man viktigheten av at Stortinget diskuterer overordnede rammer, har langsiktige mål og betingelser, og så tar man detaljene etter hvert gjennom stortingsmeldinger. Men i Olje- og energidepartementet, der man vel driver med det mest langsiktige og kapitalkrevende vi har i dette landet, er av en eller annen grunn en slik tilnærming med stortingsmeldinger bare byråkrati. Det er altså helt overflødig, mener Regjeringen. En trenger ikke fra Regjeringens side legge fram et eneste dokument for Stortinget. Vi skal bare se på Soria Moria-erklæringen og hylle den, og så glede oss til man kommer i mål. Det er i hvert fall det mantraet som kommer. En klager over at en ikke er helt i mål med Soria Moria-erklæringen, sa Erling Sande. Men hvis det er slik man oppfatter forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre, har man ikke forstått hva vi prøver å ta opp.

Det vi etterlyser, er et helhetlig dokument som tar for seg produksjonssidene i norsk energiforsyning, forbrukssidene, endringer som forventes framover og nye teknologier – hvor skal vi sette inn forskningsinnsatsen, og hvilken relasjon skal man ha til Europa i forhold til kraftimport og krafteksport for å se både på miljøsiden og energisiden her? Der er det ikke framlagt noe som helst for Stortinget å diskutere de siste årene. Og vi ser i utenriksministerens redegjørelser at energisituasjonen ikke har blitt nevnt. I forrige redegjørelse, som ble holdt bare et par uker etter den siste gasskonflikten mellom Ukraina og Russland, var ikke energisituasjonen i EU nevnt i det hele tatt, til tross for at det er et av de viktigste temaene som blir tatt opp fra EU-hold når man møter norske myndigheter. Det viser hvordan denne regjeringen har nedprioritert energi- og petroleumsspørsmål i en større helhet, og det viser hvorfor det er behov for å få en stortingsmelding om rikets energitilstand, slik at vi faktisk får gjort en del vedtak.

Når en ser på f.eks. fornybarsatsingen, som er svært viktig, og som alle partier på Stortinget er enige om at vi skal gjøre noe med, illustrerer det den svakheten som vi har med dagens situasjon. Det ble framlagt en stortingsmelding på fire sider en hastesøndag i 2006. Stort sett samtlige av punktene i den korte stortingsmeldingen er i dag skrinlagt. Det er nesten ingenting av det som da ble hyllet som den største satsingen på fornybar energi i Norge noen gang, som i dag vedvarer. Og det er det eneste som har kommet. Det har ikke kommet en eneste annen retningsmelding fra Regjeringen.

Når man er ute og snakker med bransjeorganisasjonene, får man bekreftet at det bildet som tegnes fra regjeringspartiene her, er noe som ikke deles av bransjen. Og det er jo en betydelig svakhet ved måten vi driver politikk på i Norge, at Regjeringen er så opptatt med å si at dette går på skinner, her har vi Soria Moria-erklæringen, og vi styrer i rett retning, mens alle som skal forholde seg til disse retningslinjene, sier at dette går det ikke an å forholde seg til.

Forrige onsdag var jeg i Ålesund på Småkraftforeningens årsmøte. De sa at det ikke har kommet et eneste positivt vedtak fra denne regjeringen som har hjulpet denne bransjen fram. Det er riktig at Senterpartiet har feiret med bløtkake fordi de har klart å omgjøre et vedtak, fra denne regjeringen – og så var en tilbake på stedet hvil. Men det har altså ikke blitt tatt noen nye skritt i særlig positiv retning, snarere tvert imot.

Vindkraftforeningens årsmøte i fjor påpekte jo det samme. Den målsettingen om 3 TWh vindkraft som Regjeringen har, og som Stortinget har vedtatt, er det ikke sjanse for at man klarer å nå innen 2010. Med det nivået som er nå, og med den framdriften som er på prosjektområdet, kan en kanskje innfri dette i 2014/2015.

Jeg var i Telemark og besøkte AT Skog for et par–tre uker siden. De vurderer nå å legge sin bioenergisatsing på vent. De gir Regjeringen beste karakter når det gjelder retorikk, og den dårligste karakteren når det gjelder virkemidler og gjennomføring. Og det er jo det som er poenget: Det er ikke samsvar mellom de politiske mål som er satt, og de virkemidler som presenteres. Det samme kan en også si i diskusjonen om EUs fornybardirektiv, der representanten Aasland nettopp sa at Norge har jo mer enn nok kraft – vi eksporterer. Da må en spørre: Hva i alle dager skal vi med mer fornybar energi, hvis en er overbevist om at vi har så det holder – spesielt når en tar med at Ola Borten Moe, næringskomiteens leder, sier at Norge bør kutte kabler til utlandet? Hva i alle dager skal vi da gjøre med fornybar energi? Er det kun for at vi skal kjøre strømprisene i null, noe som norske strømkunder og norsk industri ville glede seg over, men som absolutt ikke ville ført til at energibransjen hadde hatt noe å satse på?

Når en ser på situasjonen i Midt-Norge, som fortsatt vil være slik de neste fem–seks årene, når en ser på hva en kan oppleve i Finnmark, og hva en kan oppleve i Hordaland, er poenget at selv om det ikke er krise i dag, selv om dette året faktisk tegner til å bli ganske godt, så er det behov for å få en overordnet mekanisme, slik at vi unngår den debatten vi hadde i 2006, da denne regjeringen virkelig fikk det ille – men strømkundene det enda verre.

Jeg tar opp forslaget der Fremskrittspartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Ivar Kristiansen (H) [10:16:47]: Når vi titter litt rundt oss, ser vi at den energipolitiske, klimapolitiske og miljøpolitiske debatten preger dagsordenen overalt. Det er verdens største utfordring hvordan vi skal klare å dekke den økte etterspørselen etter energi, og kombinere det med overgangen fra det fossile til det fornybare samfunn – klare å håndtere økt etterspørsel etter energi samtidig som en håndterer klimautfordringen. Dette preger dagsordenen overalt rundt oss, men ikke på hjemmebane, for på hjemmebane er det ikke opportunt å diskutere dette.

Jeg tror at representantene fra regjeringspartiene bør bestemme seg for hva de egentlig vil når det gjelder disse spørsmålene. Vi har altså lagt bak oss tre år hvor de tidligere statsrådene på dette ansvarsområdet i enhver politisk debatt, i den grad det har vært energidebatt i Stortinget – det har ikke vært mange av dem, det har nesten ikke vært noen – har henvist til den kommende energimeldingen. Der skal man ta opp de store og langsiktige politiske spørsmålene. Men i dag er budskapet altså at nei, dette har vi egentlig ikke behov for, for vi har på en måte ikke disse store problemene, vi har overskudd på kraft i Norge, og situasjonen er egentlig den at vi kan senke skuldrene.

Dette står i grell kontrast til det man har lovt, og det man har anvist. Man har tidligere fortalt hele bransjen og det norske folk hva man skulle presentere på dette området. Man har ikke gitt et eneste politisk signal med hensyn til alle de mål Stortinget har vedtatt om hvor vi skal være innen få år når det gjelder satsing innenfor fornybarområdet. Har man anvist en eneste vei, en eneste løsning, som skal bringe nasjonen ut av startblokken når det gjelder målsettingen om å nå 30 TWh ny fornybar energi innen 2016? Svaret vet vi alle sammen, og det er selvfølgelig nei.

Når man i dag velger bare å postulere at opposisjonen, i kjent stil, fremmer disse forslagene, og at det er billig politisk retorikk, synes jeg man bør stille seg selv spørsmålet om dette er billig politisk retorikk. Burde ikke representantene fra posisjonspartiene selv ha kledd på de ambisjonene som man har vært med på å vedta i Stortinget tidligere, og som gjelder hvor hen vi skal på dette området?

Når vi ser rundt oss, enten det er i våre naboland, i EU-systemet, i USA, med Obama og Kongressens diskusjoner om hvordan dette skal bli et hovedsatsingsområde, synes jeg det nesten må være pinlig å se at dagens regjering har valgt å fase disse spørsmålene ut av Stortinget. Det er ganske tydelig at det – selvfølgelig – er makta som rår, også i disse spørsmålene. Men fra dette og til å fase disse spørsmålene ut av Stortinget og behandling der, synes jeg er et grovt stykke politisk arbeid – men det er faktisk der vi er. At Stortinget er koblet av og koblet ut som arena for å diskutere energinasjonen Norges ambisjoner på dette området fremover, er ganske merkelig – at Stortinget ikke skal være arena for å drøfte de politiske spørsmål og de politiske ambisjonene fremover på det området der vi er best, der vi er fremst, der vi har våre rikeste ressurser og vårt største økonomiske potensial, og der vi virkelig kan yte en større innsats for det internasjonale samfunnet.

Hvis det er slik at dette blir oppfattet som billig politisk retorikk, får vi rikelig anledning til å komme tilbake til disse spørsmålene utenfor stortingssalen i de månedene som står foran oss. Og vi vil, i hvert fall i den grad det er mulig å få avklart hva de enkelte partier innad i Regjeringen står for i disse spørsmålene, også få rikelig anledning til å komme tilbake til det. Men det er en bedrøvelig behandlingsmåte man har valgt å lansere overfor Stortinget når det gjelder spørsmålene. Det å peke tilbake på hva man skrev i 2005, når vi nå går mot 2010, er langt fra et tilfredsstillende svar på de spørsmålene som hele denne utfordringen innebærer.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:21:52]: Jeg har lyst til å starte mitt innlegg med et sitat fra olje- og energiministerens egen partifelle, Ola Borten Moe. Da det ble kjent at den planlagte vindparken i Ytre Vikna i desember i fjor nok en gang fikk avslag på søknad om støtte fra Enova, uttalte han følgende til Adresseavisen:

«Et stort nederlag for Regjeringen. Det vil ikke bli særlig lett for oss i regjeringspartiene i Midt-Norge å føre en valgkamp neste år etter dette.»

Og videre:

«Klarer vi ikke dette, blir hensynet til Midt-Norge i sin alminnelighet og energipolitikken i særdeleshet Regjeringens svakeste punkt.»

Jeg mener at energipolitikken tegner til å bli denne regjeringens svakeste punkt til tross for hard konkurranse fra en del andre politikkområder.

Siden valget i 2005 har vi hatt tre ulike olje- og energiministre, som alle har gjort seg flid med å skrinlegge forgjengerens prosjekter. Tidligere olje- og energiminister Odd Roger Enoksen skulle legge fram en støtteordning for fornybar energi som var minst like god som ordningen med grønne sertifikater. Ordningen ble slaktet samme dag som den ble lansert, og den ble aldri godkjent av ESA. Tidligere statsråd Åslaug Haga skulle gjenoppta forhandlingene med Sverige om grønne sertifikater og i mellomtiden komme med en ordning som var like god som ordningen med grønne sertifikater. Forhandlingene står vel i stampe, og investeringsstøtten fra Enova er langt fra å gi de resultater som sertifikatmarkedet ville ha gitt.

Tidligere statsråd Haga hadde en kongstanke om å utforme en helhetlig energimelding hvor en for første gang skulle se hele energisektoren under ett – en god kongstanke, synes nå jeg. Nåværende olje- og energiminister startet med å skrinlegge energimeldingen og satte seg heller et mål om å rydde pulten for overliggende saker. Dette innebar sløyfing av alt som ikke var strengt tatt nødvendig, og utarbeidelse av en overordnet strategi for energipolitikken går her under kategorien «unødvendig».

Spørsmålet en må stille seg, er vel om det er mulig å ha en mer pragmatisk holdning til et så sentralt politisk område som energipolitikken tross alt er for Norge. Norge er en stor energinasjon. Og mer enn vi trenger å rydde pulten, trenger vi en regjering og en statsråd som viser retningen for norsk energipolitikk i årene som kommer, og som er oppdatert etter det som ble skrevet i 2005. En overordnet strategi er en forutsetning for å kunne gjøre de riktige valgene og for å kunne velge de riktige virkemidlene.

Kristelig Folkeparti stiller seg bak representantforslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om at det skal legges fram en melding om rikets energitilstand. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre innførte i sin tid meldingen om rikets miljøtilstand i Miljøverndepartementet. Meldingen om rikets miljøtilstand legges fram hvert annet år. Med respekt å melde synes jeg representanten fra Arbeiderpartiet har en litt for enkel holdning til meldingen om rikets miljøtilstand og hvilken betydning den har i forhold til det miljøarbeidet vi har gjort de siste årene. Jeg tror at en lignende ordning i Olje- og energidepartementet ville kunne bidra til å reise en mer konstruktiv og strategisk debatt om norsk energipolitikk. Kanskje det kunne ha løftet Norge ut av den handlingslammelsen som vi i dag opplever.

Det er overraskende å høre representanten Terje Aasland si at han ikke er imot en melding om rikets energitilstand, men at den skal ikke være utledet av billig politisk retorikk. Men den er jo ikke det! Det var jo kongstanken – eller dronningstanken – til tidligere statsråd Åslaug Haga, og det var en god tanke. Det var hun som pekte på at en måtte se denne sektoren under ett, for å kunne ta de overordnede diskusjonene her i Stortinget. Dette er iallfall ikke et resultat av et eksternt politisk retorikkspill – kanskje internt. Det forteller ikke historien noe om ennå. Men at dette er et resultat av billig politisk retorikk, skjønner jeg ikke.

Gunnar Kvassheim (V) [10:26:54] (komiteens leder): På bakgrunn av de visjonene og de ambisjonene som tidligere statsråd Åslaug Haga hadde når det gjaldt energipolitikken, er det for meg uforståelig at dagens regjering ikke ønsker å utarbeide et overordnet dokument om rikets energitilstand, slik som forslagsstillerne legger opp til. Det synes som om Hagas ønske om å få en helhetlig politikk på dette området nå er avløst av en fra-dag-til-dag-politikk hvor en tar sakene etter hvert som de måtte dukke opp. Det er en beklagelig endring. Derfor er det forslaget som foreligger til behandling i dag, viktig.

Vi står overfor veldig sentrale utfordringer innenfor energipolitikken. Det er behov for en avklaring, og det er behov for en helhetlig tenkning. Ikke minst er det behov for en oppdatering i energipolitikken i lys av klimameldingen og i lys av de klimautfordringene vi står overfor. Men Regjeringens politikk på dette området er i stedet sterkt preget av at vi har hatt tre ulike statsråder som har hatt ansvar for dette området.

Regjeringens politikk – eller mangel på politikk – er også tydelig preget av den uenigheten som er mellom regjeringspartiene på dette området, og politikken er preget av manglende sammenheng mellom det en sier en skal gjøre, og det en faktisk gjør. Tydeligst ser en kanskje dette siste på området fornybar energipolitikk, hvor det skjer svært lite som utløser ny produksjon, mens retorikken går på at en har et mye høyere ambisjonsnivå enn det en i praksis leverer.

Det er i dag behov for en gjennomgang av potensialet og målsettingene innenfor de ulike energiteknologiene og en plan for systematisk satsing på disse. Det sies at Regjeringens politikk er avklart – den er avklart i Soria Moria-erklæringen, så her er det ingen tvil om hvilken politikk som gjelder. Det stemmer ikke med den debatten som en kan følge i avisene og i andre medier. Senest for få dager siden gikk Ola Borten Moe – ingen usentral person for regjeringspartiene, og leder av næringskomiteen – ut og sa at han var imot at kabelkapasiteten ble bygd ut fra Norge til andre land. Det er et helt fundamentalt spørsmål innenfor energipolitikken, og det er det motsatte av det f.eks. representanten Terje Aasland signaliserte. Hva er det som gjelder for regjeringspartiene? Det kunne det være nyttig å få nedtegnet i et slikt dokument, slik at en ikke må høre på radio fra dag til dag for å følge med på hva de ulike partiene mener, og summere dette opp etter beste skjønn selv for å forsøke å få et bilde av hva som er Regjeringens politikk. Det burde vært avklart i et slikt overordnet dokument.

Det var for øvrig et ganske oppsiktsvekkende innlegg som Terje Aasland holdt i dag. Hele retorikken til Arbeiderpartiet, om at man har en kraftig underbalanse når det gjelder energiforsyningen, og at vi derfor trenger gasskraftverk m.m., er nå erstattet av en slags tilbakelent holdning om at vi egentlig har den energiproduksjonen vi trenger – vi kan godt få mer, men det er ikke utløst av et behov. Den argumentasjonen har jeg gjort meg til talsmann for tidligere, at vi skal klare å dekke vårt eget behov, men vi trenger økt produksjon, for vår ambisjon bør være å være en betydelig nettoeksportør i et normalår. Men sammenligner en Terje Aaslands retorikk i dag med Jens Stoltenbergs retorikk da en jobbet fram gasskraftverket, er det jo en diametralt motsatt måte å tenke på. Det er oppsiktsvekkende, og jeg ser faktisk den litt tilbakelente holdningen igjen i Regjeringens manglende engasjement når det f.eks. gjelder fornybar energiproduksjon.

Jeg merket meg også Terje Aaslands synspunkt når det gjelder rikets miljøtilstand, som han mente var utgått på dato. Jeg ser fram til at representanter fra Regjeringen vil avklare om dét er deres politikk, eller om dette er nok et uttrykk for at når det gjelder energi- og miljøpolitikken, gjelder den loven at enhver får utforme den politikken en til enhver tid ønsker, og så får en som best en kan, summere opp hva som måtte være helheten i Regjeringens politikk.

Statsråd Terje Riis-Johansen [10:31:52]: Regjeringa presenterte hovedtrekkene i sin energipolitiske handlingsplan i Soria Moria-erklæringa. Der legger vi til grunn det som er grunnlaget for Regjeringas arbeid i denne stortingsperioden. Den helhetlige energipolitikken som er trukket opp i Soria Moria-erklæringa, ligger fast, og politikken er allerede fulgt opp med omfattende tiltak. Vi vil også legge fram flere viktige saker for Stortinget i løpet av denne våren.

Det har i løpet av perioden 2006–2008 skjedd en betydelig økning i produksjonskapasiteten i norsk elektrisitetsproduksjon. Det er kanskje et litt annet bilde enn det som tegnes i Stortinget her i dag. Videre ligger det mange nye prosjekter til konsesjonsbehandling i NVE. Det var også en flaskehals som Regjeringa måtte rydde opp i da vi overtok regjeringsmakta. Regjeringa har lagt til rette for en effektivisering og en styrking av konsesjonsbehandlinga av nye prosjekter gjennom økte bevilgninger til NVE. I løpet av 2009 vil NVEs konsesjonsbehandlingskapasitet være doblet sammenlignet med 2005. Det er også innført en sterkere prioritering mellom saker for å sikre at NVEs konsesjonsbehandlingskapasitet benyttes så effektivt som mulig. Prosjekter som raskt kan bidra til å styrke forsyningssikkerheten, særlig i utsatte regioner, prioriteres høyt, og det er videre utarbeidet kriterier for å prioritere de minst konfliktfylte og de mest realistiske vindkraftprosjektene innenfor de enkelte nettregionene. Vi har derfor lagt et godt grunnlag for en videre økning i elektrisitetsproduksjonen i årene framover.

En langsiktig satsing på å fremme miljøvennlige energiløsninger er en viktig del av denne energipolitikken. I statsbudsjettet for 2009 ble Grunnfondet økt med 10 milliarder kr. Regjeringa forslo å styrke satsinga på miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon med ytterligere 1,2 milliarder kr i 2009 gjennom tiltakspakka som ble lagt fram tidligere i år. Forslaget innebærer at aktiviteten på alle områder innenfor energiomlegginga kan økes. Samlet kommer overføringa til Energifondet i 2009 opp i ca. 2,6 milliarder kr i 2009. Det er mer enn tre ganger så mye som satsinga i 2005, som var det siste året under den forrige regjeringa. For meg er det mer energiomlegging i det enn det er i forhold til en eventuell diskusjon om meldinger eller ikke.

Som et ledd i arbeidet med miljøvennlige energiløsninger jobber Regjeringa også videre med å etablere et felles marked for elsertifikater med Sverige. Ambisjonene er at de sentrale prinsippene for hvordan markedet skal utformes, og andre relevante spørsmål vil være på plass innen 1. oktober 2009.

Så har vi lansert og nå kommet i gang med jobbinga med åtte forskningssentre for miljøvennlig energi. Det er et viktig tiltak. Forskningssentrene vil samle det beste av norsk kompetanse til en langsiktig og fokusert innsats på viktige områder der Norge har fortrinn og konkurransekraft.

Vi har nå også prioritert jobbinga med å få realisert våre ambisiøse målsettinger innenfor CO₂-håndtering – noe av det viktigste vi kan gjøre innenfor energiområdet framover. I statsbudsjettet for 2009 er det fulgt opp med en bevilgning som samlet sett beløper seg til 2,9 milliarder kr til jobbinga med prosjektene på Mongstad og Kårstø, forskning og teknologiutvikling og internasjonalt arbeid med CO₂-håndtering.

Så jobbes det med nett. Vi har omfattende utbedringer på gang med hensyn til overføringsnettet. Regjeringa er opptatt av å ha et sentralnett med tilstrekkelig kapasitet i hele landet. Det er et mål at overføringsnettet utvikles og utbygges på en samfunnsmessig rasjonell måte i hele landet. Når det gjelder arbeidet med å styrke kraftnettet nasjonalt og regionalt, vil jeg også vise til Statnetts nettutviklingsplan for 2008–2025, som viser hovedstrategien på dette området.

Så er det slik at jeg nå jobber med en egen proposisjon om fornybar energi-produksjon til havs. Den har jeg ambisjoner om å legge fram for Stortinget før sommeren. Det er en viktig proposisjon for å få et rammeverk og få på plass et grunnlag for å gi konsesjoner og på annen måte regulere forholdet til utbygging av vindkraft offshore. Det vil også bli lagt fram en strategi for marin fornybar energi i den forbindelse.

Jeg vil også kort vise til det arbeidet som nå er i gang med hensyn til evaluering av energiloven. Det er en prosess hvor vi hadde en høringsrunde før jul, og hvor jeg i løpet av kort tid vil legge fram for Stortinget forslag basert på tilknytningsplikt for produksjon på alle nettnivåer og tilknytningsplikt også for forbruk på regional- og sentralnettnivå – et viktig tiltak for å få ny fornybar energi inn i nettet.

Stortinget er også kjent med at man vil få presentert en proposisjon vedrørende utleie av vannkraft og offentlig eierskap med det første.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:37:11]: Statsråden prøver her å framstå offensiv ved å liste opp en rekke enkeltsaker, når vi diskuterer behovet for å få en helhetlig melding til Stortinget for å få politiske avklaringer. Jeg ble ikke veldig imponert. En kunne jo – kontra skrytet av Enova – spørre hvor mange vindkraftprosjekter den rød-grønne regjeringen har gitt konsesjon til, og som har blitt iverksatt og bygd. Svaret er jo null. Så statsråden skal få slippe å svare på det.

En problemstilling er f.eks. dette med ledninger til utlandet. Der har statsrådens egne partifeller og en komitéleder på Stortinget sagt at man ikke vil ha mer kabling til utlandet, mens Regjeringen later som om de vil ha mer kabling til utlandet. Vi vet at Statkraft ønsker eller i hvert fall snakker om å bygge en kabel til Tyskland, men dette er egentlig en rolle som Statnett skal ha. Hvordan stiller statsråden seg til dette? Er det greit at kraftprodusenter bygger kraftledninger, slik at en òg kan kontrollere markedet i større grad? Eller skal Statnett gjøre det, som tross alt er en myndighetsregulator?

Statsråd Terje Riis-Johansen [10:38:16]: Jeg mener at noe av det vi har lyktes med i Norge i energisektoren, er at vi har hatt en åpenhet og et skille mellom produksjon og nettdrift. Når jeg er i andre land, enten i europeiske land eller som i forrige uke i Mexico, ser jeg at det er stor interesse for den norske modellen knyttet til dette. Det gir gode incitamenter til konkurranse på produksjonssida, samtidig som en ikke opplever låsing, at produsentene sitter med mulighet til å ha en egen styring med deler av nettet.

Min tenkning rundt det spørsmålet er at vi skal verne om den delinga vi har innenfor energinettet i Norge. Det er viktig at vi har nettoperatører som sørger for transportveier for kraften, og at vi har produsenter som konkurrerer om å produsere kraft på en effektiv måte fram til forbruker.

Ivar Kristiansen (H) [10:39:30]: Stortingspresident Jagland har slått noen store slag for å få de politiske debattene inn i stortingssalen. Han har tydeligvis talt for døve ører hos sine egne. Unntaksvis ser vi at regjeringspartienes løsgjengere uttaler seg om disse spørsmålene, men det i betydelig avstand fra denne sal.

Spørsmålet mitt går på hvorfor man faser ut Stortinget i disse helt sentrale spørsmålene. Hvorfor lovte statsrådens to forgjengere å presentere en stortingsmelding om energi for Stortinget? Var det de som sviktet, eller er det dagens statsråd som har sviktet, og som har bidratt til å fase ut Stortinget i disse for nasjonen aller største spørsmål?

Statsråd Terje Riis-Johansen [10:40:28]: Jeg har lyst til å starte svaret med å skryte av forrige replikant, som faktisk gikk inn på en substansiell sak i energipolitikken, en sak som jeg mener er relevant i forhold til hvordan Energi-Norge kommer til å se ut framover.

Når det gjelder det mer prosessorienterte spørsmålet fra representanten Kristiansen, som jeg vel har svart på i Stortinget mellom fem og ti ganger tidligere, kan jeg godt gjenta mitt svar på det: Jeg mener helt generelt at politikken i praksis blir gjennomført gjennom konkrete vedtak i denne salen, gjennom proposisjoner og gjennom at man kommer videre med å utforme ny lovtekst, med å fatte vedtak knyttet til budsjettbevilgninger, og slik sett utforme den konkrete politikken. Jeg har selv sittet i denne salen i fire år, og vet forskjellen på å fatte et konkret vedtak gjennom et lovforslag, gjennom en budsjettbevilgning, og det å fremme og konkludere gjennom noe mer generelle formuleringer knyttet til en meldingstekst.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:41:39]: Ola Borten Moe sa det var et stort nederlag for Regjeringen da Ytre Vikna ikke fikk støtte fra Enova i desember. Da krisepakken til Regjeringen ble behandlet her i Stortinget nå i januar/februar, ble det også fra regjeringspartienes side her på huset skrevet merknader om Ytre Vikna. Siden statsråden holdt et innlegg om de konkrete sakene, og vil være der, utfordrer jeg på konkret politikk.

Mitt spørsmål er ganske enkelt å svare på: Kan statsråden fortelle Stortinget hvor mange vindmøller som har fått økonomisk støtte fra Enova eller fra andre støttesystemer som vi har hatt tidligere i perioden, og som også har fattet en investeringsbeslutning, fra 2006 til 2008? Da har vi også satt noen tydelige årstall.

Statsråd Terje Riis-Johansen [10:42:37]: Igjen kan jeg vise til spørsmålet fra representanten Solvik-Olsen, jeg tror han besvarte det spørsmålet for fem minutter siden.

Det som er saken i forhold til vindkraftsatsinga, er at vi har hatt betydelige utfordringer med kostnadsnivået på vindkraftprosjektene. Vi har sett en mangedobling av kostnadene knyttet til enkeltprosjekter de siste årene, og som har gjort at Enova har følt et behov for å gå ekstrarunder med vindkraftbransjen for å se på mulighetene for å få på plass vindkraftprosjekter til en kostnad som de mener står i forhold til produksjonen.

Jeg har ikke sett det som min rolle å overprøve Enovas vurderinger på det området eller gå inn og detaljstyre Enova i forhold til de vurderingene de har gjort når det gjelder hva som skal til for å nå Regjeringas målsetting på 3 TWh på vind. Isteden har jeg og Regjeringa gått inn og tilført Enova mer penger, sånn at de i framtida får mulighet til å gå inn i prosjekter med lavere lønnsomhet enn det de så langt har gjort. Vi har da også sett at Enova nå legger opp til en ekstra utlysning i forhold til vindkraft i løpet av 2009.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Erling Sande (Sp) [10:43:58]: Etter å ha høyrt innlegga frå opposisjonen i debatten her no må ein berre konkludere med at representanten Terje Aasland har rett i at dette er meir retorikk frå opposisjonen enn politikk. Ein prøver å svartmåle norsk energipolitikk, ein prøver å skape eit bilete av at norsk energipolitikk har stått stille i fire år. Det har han ikkje. Då må ein bevege seg ut av denne salen og reise rundt i landet og sjå kva som skjer, både på energisektoren og på varmesektoren.

Det blir hevda at Regjeringa ikkje har nok verkemiddel eller ikkje har dei rette verkemidla. Då måtte ein kunne forvente at opposisjonen her kjem med nokre alternative verkemiddel, så ein kunne diskutere innhaldet. Men det gjer opposisjonen altså ikkje. Ein hevdar at Regjeringa har feil energipolitikk. Ja, då må ein kunne kome opp med ein alternativ energipolitikk som ein kan drøfte i denne salen. Men det gjer ein ikkje. Det ein gjer, er å spørje etter stadig nye meldingar og ein repetisjon av det som er Regjeringa sin energipolitikk, for å drøfte kor bra eller mindre bra han er. Eg har ikkje høyrt ein einaste av aktørane som opposisjonen viser til, som seier at vi no treng å få repetert Regjeringa sin energipolitikk, Stortinget sine mål for energipolitikken. Det aktørane ber om, er konkrete grep som styrkjer energipolitikken. Desse grepa er Regjeringa godt i gang med å ta. Nokre er allereie gjennomførte, andre er på trappene.

Terje Aasland (A) [10:45:48]: Aller først må jeg benytte anledningen til å takke saksordføreren for positiv omtale i hans siste innlegg akkurat nå.

Jeg har lyst til å starte med å si at jeg på ingen måte er prinsipielt imot en handlingsplan når det gjelder en helhetlig tenkning rundt energipolitikken. Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg, tror jeg tid og sted ikke er på plass nå. Hvis vi hadde utarbeidet det som opposisjonen nå foreslår, en melding om rikets energitilstand, ville den selvfølgelig ikke distansert seg fra det som er Soria Moria-erklæringen. Tvert om ville den underbygd de punktene som ligger i Soria Moria-erklæringen. Det er ikke noe grunnlag for at regjeringsfraksjonen i utgangspunktet har endret synspunkter i de årene som har gått. Tvert om er det en rekke forhold som tilsier at en kanskje ikke behøver å forhaste seg i den situasjonen vi er i nå. Samtidig har Stortinget på overordnet nivå, ikke minst gjennom budsjettene, diskutert akkurat det temaet vi er inne på gjentatte ganger, uten at opposisjonen har kommet med noe konkret alternativ til det som har vært regjeringspartienes utgangspunkt.

Så er forholdet til kraftutveksling tatt opp, og det blir henvist til Ola Borten Moe. Jeg vil henvise til Regjeringen. Er det noe som tilsier at Regjeringen har endret strategi på kraftutveksling? Overhodet ikke – forholdet til kraftutveksling og strategien rundt det ligger selvfølgelig fast. Det er altså en forutsetning for framtidige investeringer at det er god kraftutveksling mellom Norge og de andre nordiske og europeiske landene. Hvis ikke er det et grunnlag for at en faktisk ikke får investert en ny krone i ny kraftproduksjon. Utgangspunktet for det er jo markedet. Det er det som er hovedproblemet i det forholdet vi diskuterer.

Men for å ta rikets miljøtilstand først, som det også ble henvist til, sa ikke jeg at en skulle kutte ut den formen for tenkning. Jeg sa bare at måten det ble gjort på, kanskje var litt gammeldags. Vi har faktisk diskutert om ikke rapporteringsformen burde bedres, tilgjengeligheten bli større og aktualiteten bedre gjennom den rapporteringen som foregår, og at kanskje ikke akkurat denne behandlingen i denne sal bringer landet framover.

For å avslutte: Hovedproblemet, som jeg sa, er at det er markedet som energiproduksjonen og elektrisitetssystemet henger seg på – de fire siste år var det 35 TWh netto eksport fra dette landet. Det er klart at det i utgangspunktet også er et resultat av lav pris – det er det det er koblet opp mot. Da er det vanskeligere å foreta investeringer. Spørsmålet er støttesystemer – vi er enige om grønne sertifikater, men hvor langt er opposisjonen villig til å gå for å få et støttesystem som utløser kraft vi i utgangspunktet ikke har bruk for i Norge pr. dags dato?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:49:12]: Problemet med norsk energipolitikk og Regjeringens politikk er ikke at den har stått stille, men at den har beveget seg over hele banen uten særlig retningssans. Det vi nå ser, er enkeltrepresentanter fra de rød-grønne partiene komme med utspill som blir fullstendig avvist av andre enkeltrepresentanter i denne sal. Det er derfor det er behov for å få en helhetlig politikk.

Det er helt riktig som representanten Aasland sier, at det ikke er veldig mange der ute som ber om å få en kopi av Soria Moria-erklæringen som en stortingsmelding. Det vi ber om, er å få en politikk som henger sammen, og som virker, der en f.eks. sier at en skal ha grønne sertifikater som inkluderer småkraftverk, og som ikke ekskluderer dem. De aller fleste som har sett på saken, sier jo at mangelen på småkraftverk i et grønt sertifikat-system er årsaken til at en ikke har fått en avtale med Sverige. Det er jo derfor vi hadde håpet at en energipolitisk handlingsplan, eller en rikets energitilstand, hadde gjort at Regjeringen måtte sette seg ned og kvantifisere tilbud og etterspørsel, forventninger om økt produksjon på industrien i framtiden, forventninger om husholdningers strømforbruk i framtiden, forventninger om elektrifisering av bilparken i framtiden, og sørge for at tilpasningen på produksjonssiden var der, at ubyggingen av et nett til Europa var på plass, og også i forhold til elektrifisering på norsk sokkel. Det er jo det som mangler.

En skal altså ha en satsing på havvindmøller som skal være enorm, vi snakker om hundrevis TWh – tusenvis TWh av og til, når en er på det mest optimistiske. I en samtale med Statnett forrige uke ble jeg fortalt at det ikke er en sjanse i havet – bokstavelig talt – for at Statnett kan bygge et strømnett der ute som kan frakte denne strømmen noen plass. Allikevel er en i alle debatter hyperoptimistisk i forhold til hvor mye strøm en skal få fra norsk havbasert vindkraft i 2020. Teknologirådet har jo allerede regnskapsført 5 TWh. Det er prinsippet om å få en stortingsmelding om energipolitikken som er det viktige her.

Representantene Aasland og Sande etterlyser at vi må begynne å diskutere enkelthetene i sakene her. Hadde vi kommet med mange konkrete forslag, slik vi har gjort i andre saker, ville de blitt avvist fordi en var uenig i akkurat det konkrete forslaget som vi kom med. Det er derfor vi bevisst unnlater å komme med noe konkret, så Regjeringen selv får fullmakt til å legge det fram – men at en gjerne, sett fra opposisjonens side, tar diskusjonen internt og ser på hvilke justeringer en må gjøre.

La meg komme med ett eksempel fra dagens debatt: Jeg utfordret statsråden i forhold til Statnett og Statkraft om bygging av kabler til utlandet. Jeg tenker, sa Terje Riis-Johansen. Men det er jo Regjeringen som burde tenkt, for i dag har Statkraft mulighet til å bygge den kabelen til utlandet, med mindre Statnett sier at de vil gå inn i prosjektet. Men statsråden gir jo her et signal om at de ikke ønsker at Statkraft skal kunne bygge dette. Det er slike ting som burde kommet i en stortingsmelding, og ikke bare som en jeg tenker-setning i Stortinget. Hvordan i alle dager skal Statnett kunne agere med en slik statsråd?

Ivar Kristiansen (H) [10:52:32]: Talsmenn for regjeringspartiene har jo en tilnærming til denne debatten som ganske enkelt illustrerer behovet for at vi skulle ha hatt en stortingsmelding om disse spørsmål.

Til saksordføreren, som på nytt tillater seg å si at opposisjonspartiene driver med svartmaling, vil jeg si at vi gjør jo ikke det. Vi gjør jo bare det samme som hans partifeller gjorde i regjering. To tidligere statsråder har nemlig lovet Stortinget å presentere en stortingsmelding; de store spørsmål, de store utfordringene for nasjonen på dette området skal behandles i Stortinget. Det er det vi etterlyser. Og vi stiller spørsmålet: Hvorfor har man ikke tatt seg bryderiet med å presentere disse for nasjonen og for Europa meget store spørsmål – energinasjonen Norges fremtid videre? Jeg konstaterer bare at svaret i dag er Soria Moria anno 2005. I de øvrige behandlinger vi har hatt av energipolitiske spørsmål, har ethvert svar vært Enova.

Man etterlyser her i dag opposisjonens forslag. Vi hadde gått lediggangens runde i komiteen hvis ikke det hadde vært for opposisjonens forslag i disse spørsmålene, som vi har presentert gang på gang i Stortinget i løpet av snart fire år. Men det som er bedrøvelig, er at dagens regjering på dette politiske området velger å fase ut Stortinget. Og igjen: Når stortingspresident Jagland gang på gang har bedt om at de store politiske debattene må vi i større grad ha i Stortinget og ikke i media, er det bare å registrere at Jaglands budskap ikke blir lyttet til i det hele tatt innenfor regjeringspartiene.

Hvordan skal vi nå vår målsetting om 30 TWh ny fornybar energi innen 2016? Hvordan skal vi makte å elektrifisere sokkelen, som vi har som beslutning i klimaforliket? Hvordan skal vi unngå at våre beste krefter, herunder statens eget selskap, Statkraft, bruker titalls milliarder bare i utlandet? Hvordan skal vi legge til rette for at noe av denne energiskapingen skal kunne skje i Norge? Det er disse spørsmålene som hadde fortjent en annen skjebne enn at man viser til svartmaling fra opposisjonen. I så fall er det flere enn opposisjonen som har sviktet, og det i form av formidable løftebrudd fra to tidligere statsråder i departementet.

Regjeringen kommer med en serie stortingsmeldinger nå før sommeren. Man har altså helgardert seg mot at Stortinget skal komme i befatning med disse viktige politiske spørsmål.

Gunnar Kvassheim (V) [10:55:48]: For få år siden sa nåværende statsminister Jens Stoltenberg: Dette er bakteppet for norsk energipolitikk. Vi har et stort underskudd på kraft, som fører til at vi importerer store mengder sterkt forurensende kullkraft. Derfor må vi felle sentrumsregjeringen, og derfor må vi bygge gasskraftverk på Kårstø uten krav om renseanlegg, fordi vi trenger denne kraften nå, for vi er i en underskuddssituasjon.

I dag sier Arbeiderpartiets fremste talsmann i denne debatten at situasjonen er den at Norge nå i et normalår er eksportør av energi, og at vi i bunn og grunn ikke trenger ny produksjon for å dekke eget behov, om man ser bort fra situasjonen i Midt-Norge.

Dette er to vidt forskjellige tilnærminger til de energipolitiske utfordringene. Vårt spørsmål er: Hvilken av disse inngangene i energipolitikken har dagens Stoltenberg-regjering? Det er noe av det vi hadde ønsket å få avklart i en handlingsplan for energipolitikken. Isteden må vi altså følge med i avisene og prøve å tolke signalene som best vi kan, for å få et bilde av hva som er Regjeringens energipolitikk. Når det gjelder kraftutveksling med utlandet, sies det her at Regjeringens politikk ligger fast. Ja vel, men hva betyr det da at den fremste næringspolitikeren for regjeringspartiene, lederen av næringskomiteen, Ola Borten Moe, sier at i det i bunn og grunn er helt feil tenkt at vi skal ha kraftutveksling med utlandet? Forstår ikke representanter for regjeringspartiene at dette skaper uklarhet, ikke bare hos opposisjonen, men hos alle aktørene innenfor det energipolitiske området?

Det er denne type spørsmål som en stortingsmelding om energipolitikken kunne ha avklart. Vårt poeng er ikke å svartmale. Vårt poeng er å prøve å finne ut av den uklarhet som nå råder, og få et bilde av hva som er Regjeringens politikk på dette helt avgjørende området.

Så blir det sagt at opposisjonspartiene ikke har noe alternativ. Det er feil. Den forrige regjeringen hadde et opplegg for grønne sertifikater, som dagens regjering valgte vekk. Det ville ha gitt mye mer ressurser til fornybar energiproduksjon, og det ville ha gitt resultater på områder hvor det i dag er stillstand.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 2459)