Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter.

I tillegg foreslås det at statsråden får en taletid på inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Odd Einar Dørum (V) [10:06:10] (ordfører for saken): Det er en viktig sak om lærerutdanningen Stortinget skal behandle i dag. Det skjer ca. to år etter at vi fikk en omfattende NOKUT-evaluering om tilstanden i allmennlærerutdanningen i Norge.

Når det gjelder arbeidet med saken, er det viktig for meg som saksordfører først å peke på de områdene hvor det er bred enighet i komiteen. Deretter skal jeg gå inn på de områdene hvor det er uenighet. Jeg synes det er viktig å vise hvor det er bred enighet. Jeg vil trekke fram seks punkter her.

For det første er det bred enighet om at allmennlærerutdanningen skal få et todelt løp: et 1–7-løp, med en reformert klasselærer – for å bruke det uttrykket – og en faglærer i et 5–10-løp. Jeg synes det er positivt at denne differensieringen blir gjennomført, og at det er oppslutning om det.

Dernest er det bred enighet i komiteen om å utvide pedagogikkfaget, slik at det blir et grundig fag, et fag som handler om pedagogikk og elevkunnskap. Det går inn på både prinsipper og praktiske forhold ved det å ha en jobb som lærer. Det er ulike syn i komiteen om dette skulle ha vært ført lenger, men i denne sammenheng vil jeg si at det er viktig at man vil styrke pedagogikkfaget på denne måten.

Det er også bred enighet i komiteen om å innføre veiledning av lærere etter at de er utdannet. Det er ulike modeller for hvordan man skal gjøre det, men det er enighet om at dette er viktig og avgjørende. Jeg synes det er nødvendig å understreke at en samlet komité står for det.

En samlet komité ønsker å rekruttere flere lærere, men her er det jo velkjent at det er en diskusjon om hvor sterkt det skal gjøres og hvor omfattende det skal gjøres. Men det skal rekrutteres, det er viktig, og komiteen slår det fast.

Dernest er det også bred enighet i komiteen om å styrke kompetansekrav for det å undervise, det vil si kompetansekrav uansett hvilket fag det er. Det er lagt fram i meldingen, men så er det da igjen ulike syn på hvordan man skal gå videre med dette i nå-situasjonen. Jeg velger også å si at komiteen samlet er positiv til en sertifiseringsordning for lærere, men det er ulikt syn på hvordan man skal håndtere spørsmålet videre. Jeg vil komme tilbake til det når det gjelder Venstre.

Når jeg starter med disse punktene, er det fordi at det er veldig viktig når Stortinget gjør noe så avgjørende som å diskutere en reform av en ny allmennlærerutdanning sju år etter at man gjorde det sist, å slå fast disse felles punktene, de tunge linjer i utdanningen, som det er enighet om.

Det hører til normal dannelse og høflighet å si det jeg nå sier, men det er også sant: Jeg vil takke alle i komiteen for utmerket innsats og bidrag. Det har vært en god arbeidstone under arbeidet med saken. Vi har etter hvert lært oss hvordan vi kan omgås fredelig selv om det er klare meningsforskjeller.

De ulike partiene vil selvsagt gjøre rede for sitt syn, og jeg vil også komme tilbake til det. Jeg vil da gjøre rede for det syn Venstre har, og som Venstre på mange punkter har felles med andre partier, men også delvis står alene om – og jeg skal gjøre det nå.

For det første er det Venstres oppfatning at vi burde hatt ambisjoner som hadde brakt oss dit at vi hadde ønsket å innføre en femårig allmennlærerutdanning med et todelt løp etter en praktisk overgangsperiode. Den overgangsperioden Venstre står på, som vi også har felles med andre partier, er en periode på fem år fra nå av. Det er en periode som Universitets- og høgskolerådet sier klart er en realistisk periode, dersom staten eller myndighetene har vilje og praktisk politisk styrke til å gjennomføre det.

I dette femårige løpet ønsker Venstre å bygge på de fire årene som den foreliggende stortingsmelding baserer seg på, men i det femte året vil vi legge inn mer praksis i tråd med den tenkning som ligger i meldingen. Vi vil innføre en mastergradsoppgave med de krav som den skal oppfylle etter forskriften om mastergrader. Og vi vil innføre et eget fag som styrker dannelseselementet i pedagogikkfaget, slik at vi vil styrke pedagogikkfaget med 20 studiepoeng, og disse 20 studiepoengene vil vi knytte til en kombinasjon av historie- og religionskunnskap. Vi tror at et slikt dannelseselement er svært viktig. Her er vi i den situasjon at Regjeringen har sagt at man skal sette ned en gruppe for å avgjøre om og eventuelt når det er hensiktsmessig å gjøre noe med en femårig utdanning. Så stortingsmeldingen og komitéarbeidet gir ikke mer klarhet i om det faktisk er Regjeringens hensikt og vilje å gjøre dette, og det synes jeg, på vegne av Venstre, er beklagelig. Jeg synes man kunne fastsatt et mål og så jobbet seg mot målet. Men her er det altså klar politisk uenighet.

I hele denne stortingsperioden har Venstre hatt tre grunntemaer når det gjelder skolen og lærere. Det er en god grunnutdanning, og det behandler vi her i dag i forbindelse med denne meldingen om lærere i grunnskolen. Vi har vært opptatt av en systematisk videreutdanning for alle lærere i alle fag. Og vi har vært opptatt av bred rekruttering av lærere, fordi vi trenger det.

Så har vi som parti også vært opptatt av at det skal være fagkrav for å undervise i alle fag. Her er det positivt å konstatere at det er enighet i forhold til Regjeringen, da Regjeringen ønsker en slik linje. Uenigheten ligger i om dette skal gjelde de lærere som er i skolen i dag. På dette punkt mener Venstre det er helt nødvendig at disse fagkravene også knyttes til lærere som er i skolen i dag, men da må man også gjøre det som vi, sammen med andre partier, står for: koble dette sammen med en systematisk videreutdanning. Det gjør at man over tid kan bygge opp kompetansen hos de lærerne som er der. Her er det en politisk uenighet mellom Venstre og regjeringspartiene. Vi vil at fagkravene også skal gjelde de lærerne som er i skolen i dag, og at de skal få en sjanse til å bli gode der de er, ved at de bygger på sin realkompetanse og får en videreutdanning som gir dem formalkompetansen. Nå er det slik at Venstre står for en linje vi er sammen med andre partier om, om å styrke opptakskravene i norsk og matematikk.

Jeg vil også påpeke at jeg synes det er to mangler ved meldingen. Den ene mangelen er å se denne lærerutdanningen – altså grunnskolelærerutdanningen, som vi nå snakker om – i forhold til andre lærerutdanninger. Når man gjør reformgrepene i utdanningen, enten det skjer etter flertallslinjen, altså regjeringspartienes linje, som Kristelig Folkeparti på grunn av antallet år står sammen med Regjeringen om, eller mindretallets, ville det vært viktig å se dette i forhold til også andre lærerutdanninger. Derfor er det et samlet forslag fra alle partiene i opposisjonen om snarest mulig å få en oversikt over de ulike lærerutdanningsveiene, og jeg skal ikke komme nærmere inn på det nå.

Det er også slik at klok seniorpolitikk er klok politikk, og det skulle vært mer av det, men jeg skal ikke markere det ytterligere.

I forbindelse med meldingen har Venstre gått inn på å se på et dannelsesfag knyttet til historie- og religionskunnskap. Da man sist gjorde et kompromiss om lærerutdanningen – det var i 2002 – var det et kompromiss mellom Bondevik II-partiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I det kompromisset ble det bygd inn 20 studiepoeng som gikk på religionskunnskap. Når vi skal lage en lærerutdanning for framtiden, er det Venstres oppfatning – og her har vi felles syn med Høyre og Fremskrittspartiet – at det er nødvendig å se religionskunnskapen bredere. Vi må se den i det dannelsesperspektiv hvor historie og religionskunnskap ses i en sammenheng.

Det er to grunner til at det er viktig. Den ene grunnen er det flerkulturelle samfunnet som vi lever i. Vi må lære oss begrep slik at vi kan føre en ærlig og oppriktig dialog ut fra der vi står. Det er også slik at i en verden med en global økonomi og der vi ferdes på kryss og tvers, er det helt nødvendig at vi har en ballast som gjør at vi kan stå oppreist i møte med andre mennesker som kommer fra andre kulturer, slik at vi har begrep. Det har derfor vært et viktig poeng for oss å ta dette med. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det, for jeg synes at denne markeringen av dannelsen er å forsterke pedagogikkfaget, men også å underbygge noe som må være et stort og viktig prosjekt. La meg si det nå, fordi lærerutdanningen skal underbygge og forsterke den norske offentlige fellesskolen, og den norske offentlige fellesskolen er et stort og viktig prosjekt fordi den er en møteplass for alle. Det er fortsatt slik i Norge at mennesker med svært ulik sosial bakgrunn, svært ulik økonomisk bakgrunn, velger å sende barna sine til den offentlige fellesskolen. Og det er min og Venstres oppriktige overbevisning at så lenge vi gjør denne skolen god, vil det fortsette å være slik. Den eneste måten vi kan gjøre den god på, er selvfølgelig å styrke alt det som har med skolens ledelse å gjøre, men det er også, og først og fremst, å styrke lærerne. Det var derfor jeg innledningsvis viste til hvor viktig denne meldingen om reform av allmennlærerutdanningen er, og hvor viktige de er, de synspunktene som nå kommer fram fra ulike partier. Det er her nøkkelen ligger til å ha en skole som inkluderer.

Vi vet også gjennom forskning at det er kompetansenivået hos lærerne, sammen med en god ledelse av den enkelte skole, en god ledelse av skolen i kommunene og en vilje nasjonalt som gjør at man kan ha denne gode fellesskolen. I denne gode fellesskolen er det svært viktig at vi også kan se på dette forholdet som må være et norsk prosjekt: Hvordan klarer vi å omgås hverandre på en skikkelig, ordentlig og sivilisert måte når vi har ulike livssyn? Vi har alle de store verdensreligionene i vårt land. Hvordan gir vi ballasten for at vi skal klare dette på en måte som gjør at vi vedkjenner oss våre røtter og vår historie, men samtidig med åpent visir kan møtes i det store norske «vi», som er norske borgere, men med ulik bakgrunn og med ulik identitet og historie? Det å styrke dette elementet i en lærerutdanning har Venstre sett som nødvendig. Vi har det synet til felles med Høyre og Fremskrittspartiet, som vi har forslag sammen med, men det er også et syn som sterkt er fremmet av Kristelig Folkeparti i denne innstillingen.

Så vil jeg avslutningsmessig vise til at vi støtter Regjeringen ved at vi ønsker en rammeplan for lærerutdanningen. Her bryter vi som samlet storting med Stjernø-utvalgets tilråinger. Det å ha en samlet plan for lærerutdanningen er svært viktig, og det er også svært viktig, slik vi som komité har lært, ved at vi fikk høre av landets største skoleeier, Astrid Søgnen på vegne av Oslo kommune, at man ikke engang er sikker på at utdanningsinstitusjonene i dag følger opp Kunnskapsløftet i de jobbene de skal gjøre.

Så vil jeg til slutt ta opp en serie forslag, hvor Venstre enten er alene eller sammen med andre partier. Jeg tar da opp forslag nr. 1, på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, forslagene nr. 2–7, på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, forslagene nr. 12 og 13, på vegne av Høyre og Venstre, og forslag nr. 18, på vegne av Venstre.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [10:17:44]: Det er to–tre ting som kan sies om hovedlinjene her. Det ene er at posisjonen står samlet, og at opposisjonen har ulike modeller. Men jeg kan ikke dy meg for å spørre representanten Dørum enda en gang, for en ser også i denne saken en tendens til at Venstre skriver seg sammen med Fremskrittspartiet. Den tendensen er det mange av oss som har sett i inneværende stortingsperiode, og spørsmålet mitt til representanten Dørum blir rett og slett: Er det egentlig så store forskjeller på Venstre og Fremskrittspartiet i skolepolitikken når det kommer til stykket?

Odd Einar Dørum (V) [10:18:36]: Det er en alminnelig glede for meg når Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet kan stå sammen om å styrke allmenndannelsen, kan stå sammen om å styrke forskning, og Høyre Fremskrittspartiet og Venstre kan stå sammen om å ha en ambisjon på vegne av en mastergrad. Det er bare svært bra. Alle som kjenner Venstres historie, vet jo at dette er lange linjer i Venstres historie.

Når det gjelder representanten de Ruiter, vet han jo svaret på resten av spørsmålet. Han vet jo at Fremskrittspartiet vil ha en statlig stykkprisordning for skolen, noe Venstre er dypt uenig i. Han vet jo at Fremskrittspartiet vil gi rett til å tjene på drift av private skoler, noe Venstre er dypt uenig i. Men dette lille ritualet har vi gjennomført også tidligere i stortingsperioden. Det er meg en utsøkt glede å gjenta svaret.

Selvfølgelig er det slik at Venstre ikke skammer seg for å stå sammen med andre partier i saker hvor vi faktisk har felles syn. Jeg synes det burde være et større tankekors for representanten de Ruiter og Arbeiderpartiet, et parti som historisk trodde på at kunnskap gav makt, at man har så svake ambisjoner på vegne av allmennlærerutdanningen at man ikke tør ta løpet og tro på en femårig mastergrad, slik at lærerne våre har den beste bakgrunn i et samfunn hvor mange har høy utdannelse, noe representanten de Ruiters og mitt parti kan dele gleden over å ha vært med på å skape. Det er et større tankekors.

Lena Jensen (SV) [10:19:52]: Venstre foreslår å gå over til en femårig master i 2014. Dette er altså fem år etter at vi gjør dette vedtaket og fire år etter at den nye lærerutdanningen vil bli igangsatt. Vi vet at vi trenger å øke kompetansen ved utdanningsinstitusjonene våre. Vi trenger mange flere tilsatte. Vi trenger å styrke kompetansen, vi trenger å styrke det faglige, og vi trenger å styrke forskningskompetansen. Det er også sånn at når det gjelder innholdet i den femårige lærerutdanningen, om man ønsker den, så er opposisjonen veldig sprikende. Er det forsvarlig å komme med et sånt forslag? Er det ikke mer forsvarlig å gjøre det som Regjeringen gjør, nettopp å sette ned et utvalg som skal gjennomgå hvordan og eventuelt når man skal gjennomføre en femårig lærerutdanning?

Odd Einar Dørum (V) [10:20:46]: Jeg er dypt undrende til Regjeringens tilnærming, ikke når det gjelder å styrke det fireårige løpet, som jeg har skjønt at vi er enige om, men jeg er dypt undrende til at man må uttrykke seg om en femårig utdannelse på følgende måte: sette ned en gruppe for å avgjøre om og eventuelt når det er hensiktsmessig. Det går ikke an å uttrykke seg mer uklart på parlamentarisk norsk.

Venstre har valgt det syn som også andre partier har, at vi tror at det er nødvendig i et samfunn hvor over halvparten av ungdomskullene nå har høyere utdanning som grunnutdanning, å la lærerne få en femårig mastergrad, slik den er skissert og presentert i mitt innlegg. Vi vet at utdanningsorganisasjonene, studentorganisasjonene og fagmiljøene står for det, og vi vet fra høring i komiteen at Universitets- og høgskolerådet sier at det vil de klare i løpet av en femårsperiode, gitt at det er vilje og styrke til det hos dem som regjerer. Det betyr at dersom de som nå sitter, hadde hatt viljen, kunne de ha gjort det. Jeg vet, med min kjennskap til regjerings- og statsapparat, at det er mulig å gjennomføre en slik vilje og styrke lærerutdannerne slik at vi klarer det. Det er forskjellen mellom SV og Venstre i denne saken.

Espen Torsteinsbø Hansen (A) [10:22:03]: Etter gjeldende masterforskrift kan det se ut som om Venstres modell for en mastergrad ikke vil tilfredsstille kravene til faglig fordypning og dermed ikke bli godkjent av NOKUT. Hva slags plan har Venstre for å få gjennomført sin mastergradsmodell innen 2014?

Odd Einar Dørum (V) [10:22:19]: Vi har lagt til grunn den modellen vi har skissert, men vi har også sagt at det er nødvendig innenfor et femårig løp å se nærmere på det og ha en bred høring om det, så vi har faktisk beskrevet det tredelt i komitéinnstillingen fra vår side. Vi har sagt at det er nødvendig å ha en høring om hvordan mastergraden blir slik den skal være, og vi har sagt at det er klokt å utnytte gode elementer i de fire årene som er lagt der. Mastergradsoppgaven på 30 studiepoeng er i samsvar med forskriften for å lage en mastergradsoppgave, etter de regler vi har om mastergrader. Og så har vi sagt at vi vil ha en serie av systematiske forsøk i perioden – alle forsøkene som vi nå kjenner fra Høgskolen i Bergen, Universitetet/Høgskolen i Tromsø osv. Gjennom et slikt løp og i tett samarbeid med lærerutdannerne ville vi klart å få gjennomført det løpet over en periode på fem år. Det er slik jeg har beskrevet det, og vi har vært ganske konkrete i beskrivelsen. Vi skiller oss fra regjeringspartiene, som ikke har noen andre konkrete tanker enn å si at det skal settes ned en gruppe for å avgjøre om og eventuelt når det skal gjøres noe. Så det er nok en gang en forskjell mellom de røde og Venstre. De røde har for svake ambisjoner på vegne av lærerne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anna Ljunggren (A) [10:23:29]: Først vil jeg takke saksordføreren for en godt gjennomført jobb.

I dag behandler vi utdanningen til et av landets viktigste yrker. Lærerutdanningen er i en særstilling, fordi den alltid har blitt behandlet grundig og detaljert i denne sal. Også i løpet av mine snart fire år i dette huset har læreren og lærernes utdannelse og stilling i samfunnet vært gjenstand for debatt og representantforslag. Og det er med stor glede vi i dag behandler St.meld. nr. 11, Læreren – rollen og utdanningen, som legger opp til en ny og mer spesialisert lærerutdanning for grunnskolen, der fagligheten styrkes ved at man etablerer to ulike studieløp, et nytt og utvidet pedagogikkfag med et års omfang og tydeligere krav til kvalitet både underveis i løpet og spesielt i praksisopplæringen.

I et barns liv er læreren en av dem barnet tilbringer mest tid sammen med. Vi trenger faglig dyktige pedagoger, men også lærere som evner å gi omsorg. Hva slags lærer du får, former deg som menneske, både faglig og personlig. Skolen skal gi elevene gode muligheter til å utvikle seg ut fra egne forutsetninger og interesser.

Når en tenker tilbake på skolegangen, er det alltid én lærer som peker seg ut, enten fordi hun var faglig dyktig innenfor et felt, brukte utradisjonelle læremetoder, eller fordi hun var en god omsorgsperson, eller rett og slett fordi han var kul. Slik er det også med meg. Jeg var så heldig å ha samme «frøken» fra 1. til 6. klasse – det het faktisk «frøken» også da jeg gikk på skolen, så sent som på 1990-tallet. Hun var litt streng, og hun satte klare grenser for hva slags oppførsel hun godtok i klasserommet sitt. Men samtidig klarte hun å følge oss opp faglig i nesten alle fagene i hele det løpet.

Et mantra som har gått igjen de siste årene, er at «allmennlærerens tid er forbi». Med meldingen som vi i dag behandler, kan vi klart se at vi både gjennom å legge opp til mer faglig spesialisering, spesielt på trinnene 5–10, og også fordi vi stiller kompetansekrav for å undervise i norsk, matematikk, engelsk og samisk, går inn i en tid hvor allmennlæreren er utryddingstruet. Men vi skal ikke glemme alle dem som er i skolen i dag, som har gått de ulike gamle løpene, og som skal fortsette i skolen i mange år. Disse må få tilbud om videreutdanning. Det er derfor strategien «Kompetanse for kvalitet» er etablert, dette i samarbeid med lærerorganisasjonene, KS og Nasjonalt råd for lærerutdanning. I 2009 vil vi bruke 117 mill. kr til gjennomføring av dette. I tillegg forventes det at kommunesektoren også bidrar.

Høyresiden svartmaler ofte skolen. Landets viktigste yrkesgruppe blir ofte angrepet av høyresiden. Hvordan skal vi få lærere som i dag arbeider i skolen, til å fortsette i skolen, og hvordan skal vi få ungdom til å ønske å bli lærere, når det ofte er oppslag om hvor udugelig lærerne er? Høyresidens evige angrep på yrkesgruppen oser av mistillit til lærerne.

Tidligere i år ble den store lærerkampanjen GNIST satt i gang, dette nettopp fordi rekrutteringen til lærerutdanningen er altfor dårlig. 35 000 har vært innom hjemmesiden siden 18. mars, og 31 000 har tatt testen. At denne uhøytidelige testen er blitt tatt av så mange, viser at den engasjerer, og det er jo nettopp det vi trenger – engasjerte lærere.

Lærerens oppgave er stor og omfattende, og det er jo det som gjør yrket så spennende. Men uansett, lærerens aller viktigste oppgave er å sikre faglig kvalitet i undervisningen, og at elevene har den ballasten de trenger for å klare seg videre i samfunnet. Evalueringen av lærerutdanningen viser at kravene og forventningene til studenten må bli tydeligere. Ledelsen må arbeide kontinuerlig for å øke studentenes læringsutbytte og studiets relevans. Dette er en av grunnene til at Arbeiderpartiet ikke går inn for deler av opposisjonens forslag om å innføre en femårig lærerutdanning fra 2014. Det finnes forbedringsmuligheter innenfor den fireårige utdanningen vi har i dag, og vi forventer at ledelsen ved institusjonene følger opp tiltakene i meldingen som vi behandler i dag.

Departementet varsler i meldingen at det vil settes ned en nasjonal følgegruppe som skal arbeide med å vurdere utviklingen både nasjonalt og lokalt når det gjelder prosesser, kvalitet og resultater på institusjoner som tilbyr grunnskolelærerutdanning. Arbeiderpartiet støtter opp om de prosessene som er i gang på en rekke institusjoner. Jeg har selv besøkt lærerutdanningen på NTNU, som har høyt kvalifiserte søkere på sin femårige masterutdanning, og de opplever en eksplosjon i søkningen til dette faget. Denne typen utdanning trenger vi flere av. Lærerutdanningsinstitusjonene må tiltrekke seg de beste og mest motiverte studentene.

Å sikre god faglighet har vært sentralt i diskusjonen rundt lærermeldingen. Derfor tar vi med denne nye lærermeldingen viktige grep for å sikre kvaliteten på den fireårige grunnskolelærerutdanningen. Vi skal sikre fagpersonalets kompetanse og gradvis bygge opp mastertilbud innenfor det behovet som grunnskolen har. Denne nye lærerutdanningen skal ha høy kvalitet og være krevende å gjennomføre. De klare tilbakemeldingene og råd fra fagfolk har vært å differensiere lærerutdanningen, og derfor har vi gjort klare grep knyttet til dette. Utdanningen deles inn i et løp for trinnene 1–7, som spesielt tar for seg begynneropplæringen og tidlig innsats, og et løp for trinnene 5–10, uten noen obligatoriske fag, der tanken er mer spesialiserte faglærere.

I meldingen foreslås et nytt pedagogikkfag. Dette faget skal også sette framtidens lærere i stand til å møte elever i skolehverdagen, og de skal få innblikk i hvordan de i fellesskap med instanser utenfor skolen skal være i stand til å løse slike problemer. Pedagogikkfaget har blitt kritisert fra mange hold for å være akademisk og skolefjernt. Det nye faget pedagogikk og elevkunnskap fanger opp en viktig del, nemlig lærerens møte med elevene.

I meldingen drøftes også lektor II-ordningen. Dette prosjektet har som mål å få nye yrkesgrupper inn i skolen. Formålet med å hente en annen type kompetanse inn i klasserommet er i hovedsak å styrke rekrutteringen og øke elevenes motivasjon i realfagene. Ansatte i næringslivet skal få muligheten til å formidle sin kompetanse i naturfag, teknologi og matte i skolen. De får muligheten til å undervise deltid i skolen innenfor de områder som skolen har særskilt behov for. På denne måten får elvene i praksis se hva disse fagene kan brukes til i arbeidslivet.

Mange ferdig utdannede lærere er i dag ikke rustet til å møte hverdagen i skolen. Derfor er det satt i gang og utvidet en rekke veiledningsprosjekter for nyutdannede lærere, bl.a. PIL-prosjektet, Praksis som integrerende element i lærerutdanningen. Her er hovedmålsettingen å utvikle gode modeller for praksisopplæring i ulike typer lærerutdanning. Det skal bidra til erfaringsspredning mellom de ulike lærerutdanningsinstitusjonene og nettverksbygging på tvers av institusjonene. Det skal videre etableres kvalitetssikringssystem for praksisskoler, praksislærere og selve praksisopplæringen. På denne måten vil vi hindre det store praksissjokket som mange nyutdannede lærere møter.

I all hovedsak er det enighet om hovedlinjene i stortingsmeldingen. Og jeg er veldig glad for at det er et samlet storting som går inn for å dele grunnskolelærerutdanningen inn i spesialisering mot trinn. På denne måten vil vi øke statusen på yrket og forbedre rekrutteringen. Lærerutdanningen er ikke tjent med politisk spill i denne sal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:32:02]: Den innvandringspolitikken og mangelfulle integreringspolitikken som Arbeiderpartiet har stått for, har ført til at vi ser økende tendenser til etniske og religiøse konflikter og religiøs radikalisering. Gutter med minoritetsbakgrunn har stor drop-out fra utdanningssystemet, og bare én av tre fullfører videregående skole på normert tid. Nesten 25 pst. av elevene er funksjonelle analfabeter ved fylte 16 år, og vi er i ferd med å få en ny underklasse bestående av innvandrergutter som mangler den kompetansen som skal til for å klatre i samfunnsstigen.

Tilpasset undervisning handler om at læreren skal se og forstå den enkelte elev. Hvordan mener Arbeiderpartiet at lærerne skal kunne gi elever med ulik religion, livssyn og kultur en tilpasset undervisning, og kunne håndtere situasjonen i skolen, ikke minst i forholdet hjem–skole, når de går imot å gjøre RLE-faget til et obligatorisk fag, og på den måten sier nei til at lærerne skal få den nødvendige kunnskap og innsikt til å takle denne utfordringen?

Anna Ljunggren (A) [10:32:55]: Vi sier ikke nei til at lærerne skal være forberedt på å ta imot elever med ulik religion og bakgrunn i klasserommet. RLE-faget, eller den verdiformidlingen som ligger i RLE-faget i dag, skal bakes inn i pedagogikkfaget pedagogikk og elevkunnskap, og være en viktig del der.

Det vil jo være sånn at de lærerkandidatene som ønsker å fordype seg i RLE, har muligheten til det i dag gjennom å ta et ettårsstudium i dette. Da vil man få bedre lærere som underviser i RLE.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:33:45]: Jeg tror alle partier i salen er enige om at læreren er den viktigste innsatsfaktoren i skolen, men det er også viktig å ha gode rektorer. Gjennom representantforslag som Høyre har fremmet, sammen med andre opposisjonspartier, har vi altså ønsket å innføre en obligatorisk skolelederutdanning for å kunne jobbe som rektor og en nasjonal samordning av rektorutdanningene i Norge. Det er rett og slett fordi man ser behovet for gode rektorer og behovet for formell lederutdanning og lederkompetanse. Dette har Regjeringa i flere omganger sagt seg enig i, men fortsatt er det ingenting som skjer. Forslagene våre om obligatorisk skolelederutdanning for å kunne jobbe som rektor og om nasjonal samordning av rektorutdanningene i Norge har blitt nedstemt gang etter gang, og de blir også nedstemt i salen her i dag. Hva er begrunnelsen for det?

Anna Ljunggren (A) [10:34:31]: Ledelsen ved skolen er veldig viktig – det er helt klart. Men om obligatorisk skolelederkurs for alle rektorer er den rette veien å gå, er jeg litt mer skeptisk til. Det bør helt klart stilles krav om at de nyansatte rektorene har lederkompetanse, og det bør vi jobbe for videre.

Det er også viktig at rektorene, når vi nå innfører kompetansekrav innenfor en rekke fag, setter sammen et lærerkorps som består av lærere innenfor de ulike faggruppene. Det må de være klar over og også bruke aktivt.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:35:18]: Jeg hadde også frøken, selv om jeg gikk på skolen et tiår før representanten Ljunggren. En av de tingene som har bekymret meg litt med den kraftige todelingen vi nå gjør i lærerutdanningsløpet, er at man fortsatt kan risikere å få veldig feil kjønnsbalanse, at det blir veldig mange kvinner som jobber på de tidlige trinnene, og at mennene kommer til å rette seg mer inn mot ungdomsskoletrinnet.

Kristelig Folkeparti ønsker at førsteåret i større grad skal være felles, sånn at man ikke allerede i forkant tvinges til å velge, for da vil man kanskje velge på bakgrunn av myter og illusjonen om at det er frøknene som jobber for barn og mennene for ungdom. Vil representanten Ljunggren og Arbeiderpartiet ta initiativ til å gjøre det første året mye mer felles, sånn at man ikke får valg på grunn av myter? Kanskje får vi da også større kjønnsbalanse i lærerstaben.

Anna Ljunggren (A) [10:36:20]: Vi mener at den inndelingen vi nå gjør, er den rette. Før man begynner på lærerutdanningen, skal man velge hvilket trinn man vil undervise på. Jeg ser helt klart den bekymringen som representanten Dagrun Eriksen har om at det vil være en ulik kjønnsbalanse. Men da er det viktig at vi fortsetter den rekrutteringskampanjen som vi har for å få menn til å jobbe på barnetrinnet i skolen, og naturligvis også som førskolelærere.

Jeg tror at mer spesialisering, spesielt på ungdomstrinnet, gjør at også menn ser at her kan de bruke den teknologiinteressen de har for å fordype seg i det, og bli en spesialisert mattelærer på disse trinnene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anders Anundsen (FrP) [10:37:24]: Jeg vil aller først få lov til å takke saksordføreren, Odd Einar Dørum, for å ha gjennomført et fremstående stykke arbeid i denne saken, både innholdsmessig og prosessmessig. Det har vært en del krevende prosesser underveis, men saksordføreren har bidratt med konstruktive forslag til løsninger. Det har vært bra. Og i likhet med saksordføreren vil jeg rose komiteen for å ha hatt en veldig god samarbeidstone under hele saksbehandlingen.

Jeg tillater meg også å bemerke – og det gjør jeg for så vidt i likhet med representanten de Ruiter i en tidligere replikkordveksling her – at samtlige opposisjonspartier er enig i veldig omfattende merknader i denne saken, og at det tydeliggjør at det ville vært ført en helt annen og mer ambisiøs politikk på dette området dersom man hadde hatt en regjering med et ikke-sosialistisk fundament – hvilket det er håp om å få til høsten.

Så til saken. Den meldingen vi nå behandler, kommer altfor sent. Fremskrittspartiet forventet at Regjeringen tok lærerutdanningen på alvor allerede da NOKUT mer eller mindre slaktet lærerutdanningen slik den er i dag. Dagens lærerutdanning er utdatert, mangler faglig fordypning og henger ikke sammen i forhold til de forventningene elevene og studentene har. Det såkalte praksisgapet er enormt! Flere studentkull har begynt på en utdanning de visste var under press og endring. Det har blitt skapt en del usikkerhet i studentmassene om hvordan dette vil slå ut for dem, selv om en del av høyskolene ganske raskt etter NOKUTs evaluering gjennomførte en del tiltak for å forbedre lærerutdanningen.

Dette er bakteppet for at Stortinget behandler denne meldingen i dag. Jeg har lyst til å gi Regjeringen ros for at de ser mer på spesialisering gjennom faglig fordypning – selv om det tok tid – og deler utdanningsløpet i to ulike retninger, samtidig som det en kan kalle profesjonsfaget, i meldingen omtalt som pedagogikk og elevkunnskap, styrkes. Når det gjelder det siste, er det viktigste grepet at faget skal endres fundamentalt, og at det ikke skal ha så mange trekk felles med dagens pedagogikkfag. Det er bra.

Fremskrittspartiet fremmet i forrige stortingsperiode forslag om å todele utdanningen og legge den inn i samme struktur som øvrige bachelor- og mastergradsutdanninger. Vi øynet håp om at en kunne starte med en slik ordning, for så – på litt sikt – å sikre mastergrad for alle som skal undervise i skolen. Det forslaget fikk den gang ikke flertall, men det er en variant av denne tenkningen Regjeringen har lagt frem med forslaget om todeling av opplæringen.

Jeg har særskilt lyst til å nevne Høgskolen i Vestfold. Den har vært en av pådriverne for å innføre en differensiert lærerutdanning fordelt på fagtrinn og har bidratt til å gi verdifull innsikt i hvordan dette kan løses. Det er bra at Høgskolen i Vestfold på denne måten har vært innovativ, og bidratt til å gi fundament for en forbedret lærerutdanning.

Men så bremser begeistringen for Regjeringens melding kraftig opp. Riktignok er det bred politisk enighet om en del selvfølgeligheter i meldingen, men i flere essensielle spørsmål er det fortsatt stor avstand.

Fremskrittspartiet mener det er en vesentlig mangel ved lærermeldingen at en ikke ser alle typer lærerutdanninger under ett – for å vise sammenhengene og mulighetene i en samlet vurdering og behandling. Det gjør det nødvendig for en samlet opposisjon å fremme et forslag om at det gjøres.

Videre er bruken av foreldre eller andre foresatte som en ressurs i skolen omfattet i altfor liten grad. Vi vet at det ofte er utfordringer når det gjelder kontakten mellom skole og hjem, og at det i enkelte tilfeller ofte skyldes for liten kompetanse til å håndtere slike samtaler. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at skole–hjem-samarbeid blir en del av den nye lærerutdanningen, slik at alle lærere får innsikt i hvordan en bedre kan forholde seg til foreldre eller andre foresatte som en ressurs både for eleven og for skolen – og derigjennom også for læreren.

Det er videre skuffende at Regjeringen ikke tar kunnskapsutfordringen i norsk skole på alvor. Det er tilsvarende skuffende at Regjeringen ikke tar rekrutteringsutfordringen i skolen på alvor. Fremskrittspartiet er såpass krass i kritikken fordi et samlet korps av dem som var i åpen høring i Stortinget i forbindelse med denne saken, var tydelig på at lærerutdanningen måtte bli en femårig mastergradsutdanning, det var avgjørende både for kvalitet og for attraktivitet.

Jeg mener å ha merket at selv Regjeringen antyder at en femåring mastergradsutdanning ville være å foretrekke, men de fremmer ikke noe forslag om det. Ei heller under komiteens behandling har regjeringspartiene kommet på tanken at det er meget krevende å forespeile fremtidige studenter at utdanningen deres nok vil bli en femårig mastergradsutdanning til slutt, men at de i mellomtiden må forholde seg til det de har – et særskilt fireårsstudium som faller mellom to stoler. En slik situasjon stimulerer dessverre ikke til økt søkning, ei heller til økt status for lærerutdanningen. Disse utfordringene synes Fremskrittspartiet regjeringspartiene tar usedvanlig lett på, og det er en utfordring for fremtidens lærerutdanning.

Det er egentlig kun to partier i denne sal som tar denne utfordringen på alvor. Fremskrittspartiet og Venstre fremmer – sammen med Høyre – forslag om at lærerutdanningen skal bli «en femårig mastergradsgivende lærerutdanning» innen 2014. Høyre har forsøkt å komme seg med ved å lage en modell for en femårig lærerutdanning, men den tilfredsstiller ikke forventningene til en mastergrad. De er med på forslaget om å innføre mastergradsutdanning innen 2014, men har samtidig et forslag som tar livet av den samme mastergradstenkningen. Hvis Stortinget skulle vedta et slikt forslag i dag, er det samtidig omdefinert hva en mastergrad er, og det vil Fremskrittspartiet advare mot. For det koster å ha ambisjoner om kvalitet i utdanningen.

En skal være varsom med å anklage andre for juks. Høyre er jo ellers så opptatt av at studenter og elever ikke skal jukse på prøver og eksamener – her gjør de et lite forsøk på det selv. Men jeg tolker det positivt. Jeg øyner håp om at Høyre kommer etter til slutt, med en skikkelig mastergradsutdanning også for lærerstudenter. De tar nok ett steg om gangen, og det viser seg jo ofte å være en klok strategi.

Innretningen og oppbyggingen av det femte året i mastergraden er noe ulik. Fremskrittspartiet legger opp til en mastergradsoppgave på 30 studiepoeng. Denne delen er naturligvis en betingelse for at det i det hele tatt skal dreie seg om en mastergradsoppgave.

Fremskrittspartiet vil så utvide faget pedagogikk og elevkunnskap med ytterligere 20 studiepoeng. I den delen av faget skal det særlig fokuseres på samarbeid mellom skole og hjem, klasseledelse, elevhåndtering, samarbeid med andre yrkesgrupper i skolen, praksisrettet pedagogikk og utvidet praksis. Særlig viktig mener Fremskrittspartiet det er å fokusere mer på klasseledelse. Norske skoler er blant dem i OECD-området hvor det er mest støy, uro og bråk, og det er helt avgjørende at vi gjennom lærerutdanningen sikrer at lærerne evner å møte de nye lederutfordringene for lærerne på en ordentlig måte.

Fremskrittspartiet ønsker også at faget skal være modulbasert, slik at en er tydelig på hvor stor andel av faget de enkelte deler gjør krav på. Motforestillingene mot modulbasert opplegg for faget kom delvis frem i høringen og var basert på en antakelse om at en da kunne miste det gjennomgripende perspektivet som skal være bærende for hele faget. Fremskrittspartiet mener det er godt mulig å ivareta den typen helhetlige perspektiver i et fag som er så vidt omfattende, helt uavhengig av hvorvidt det er modulbasert eller ikke.

I tillegg vil Fremskrittspartiet ha et nytt fag på ti studiepoeng om praksisretting av fag. Det innebærer at en skal lære hvordan teoretiske fag bedre kan læres bort på en mer praktisk måte, slik at en blir bedre i stand til å håndtere og motivere teorisvake eller teoritrøtte elever. Dette vil være et viktig forebyggende tiltak mot frafall i videregående opplæring og kan være et tiltak som også gir bedre rom for tilpasset opplæring.

Fremskrittspartiet støtter i hovedsak Regjeringens forslag om å ha få obligatoriske fag i lærerutdanningen. Norsk og matte har imidlertid en så sentral plass og et så sentralt omfang i 1.–7. klasse at det er fornuftig å ha disse fagene som obligatoriske. På dette nivået er det også viktig tidlig å skape et grunnlag for hvordan elevene skal møte etiske og religiøse spørsmål. Derfor er Fremskrittspartiet med på forslaget om at en skal innføre et obligatorisk historie- og RLE-fag på 20 studiepoeng i dette utdanningsopplegget.

Det kan innvendes mot et slikt obligatorisk opplegg at den faglige friheten til fordypning blir redusert. Det er naturligvis riktig, men på den annen side er dette fagkretser som uansett ville være de mest sentrale for de studentene som velger å ta lærerutdanning på småskoletrinnene, så den reelle innskrenkningen blir ikke så veldig stor.

Samtidig er Fremskrittspartiet opptatt av at omfanget av obligatoriske fag for dem som utdanner seg for å undervise i 5.–10.-klasseløpet, skal ha færrest mulig obligatoriske fag. På den måten sikres også valgfriheten til studentene bedre.

Lærermeldingen er et viktig signal til dem som vurderer hva de skal gjøre i fremtiden. Derfor er rekrutteringsperspektivet også viktig. Slik det ser ut i dag, vil det være en underdekning av lærere på ca. 13 600 årsverk i 2020. Det må løses på flere måter, både ved å øke lærerutdanningens status, mulighetene for etter- og videreutdanning og også, tror Fremskrittspartiet, gjennom en revisjon av arbeidstidsavtalen. Uten å åpne for hele den debatten i dag vil jeg peke på at endringer i arbeidstidsavtalen, kombinert med individuell lønnsfastsettelse for lærere, vil bedre rekrutteringen og muligheten for å få tilbake flere utdannede lærere til skolen.

Jeg vil også peke på en annen svakhet ved meldingen. Den drøfter ikke lærerutdannernes vilkår, altså de lærerne som skal utdanne våre kommende lærere. Hvis den utdanningen skal være best mulig, må de som skal utdanne fremtidens lærere, være de best kvalifiserte og mest inspirerende.

Som jeg tidligere har pekt på, er naturligvis lønn ett av flere forhold som gjør noe med folks valg med hensyn til hva de skal drive med. En lektor i grunnskolen eller i videregående skole med 16 års undervisningserfaring tjente i fjor – hvis mine tall er riktige – 451 000 kr. Høyskolen tilbyr den samme læreren 409 000 kr i lønn. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på hvem statsråden tror vil gå ned i lønn for å bli lærerutdanner, og hvordan statsråden vil arbeide for å rette opp denne merkelige konstruksjonen som bidrar til at det er vanskelig å rekruttere de beste lærerutdannere til høyskolen.

Så vil jeg til slutt også bare kort nevne samisk lærerhøyskole. I dag er det åpenbart at rekrutteringen er så svak og gjennomføringsgraden så lav at det ikke er grunnlag for å opprettholde tilbudet på den måten det er i dag. De andre partiene lukker øynene for dette og foreslår flere rekrutteringstiltak, men jeg er redd det toget har gått for ganske lang tid siden. I 2008 var det tre av 107 studenter som fulgte studieprogrammet for allmennutdanning ved samisk lærerhøyskole.

Så vil jeg ta opp de forslag Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre om, og som ikke allerede er tatt opp. Så vil jeg også samtidig gi rom for en stemmeforklaring: Fremskrittspartiet og Høyre vil subsidiært støtte Venstres forslag nr. 18, om sertifiseringsordning for lærere, dersom forslag nr. 8, som Høyre og Fremskrittspartiet har sammen, faller. Vi håper selvfølgelig det får flertall, men om det ikke gjør det, støtter vi altså Venstres forslag subsidiært.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [10:49:27]: Fremskrittspartiet bekrefter her at det er borgerlig uenighet. Men samtidig bekrefter Fremskrittspartiet at Fremskrittspartiet og Venstre er enige i skolepolitikken, og det er jo for så vidt en bekreftelse på det jeg spurte om i stad.

Det er derimot noe annet jeg har lyst til å spørre representanten Anundsen om, og det gjelder et oppslag som stod i Dagbladet 21. januar 2008, hvor fremskrittspartibyråd Sylvi Listhaug sier at lærere «har blankofullmakt til å ødelegge folks framtid». Mener representanten Anundsen at slike uttalelser bidrar til å øke statusen og rekrutteringen til læreryrket?

Anders Anundsen (FrP) [10:50:12]: Jeg tror alle har en viktig jobb å gjøre i forhold til å snakke positivt om lærerne. Veldig mange av lærerne vi har, er veldig flinke. Men samtidig skal vi ikke stikke under stol at det er en del lærere som burde tenke på andre retninger underveis.

Det er vanskelig å balansere begrepsbruk når en skal snakke positivt om en hel yrkesgruppe, samtidig som en skal løse utfordringer hvor man kan veilede folk bort fra utdanningen. Det som er et viktig perspektiv – som meldingen omhandler i veldig liten grad, og hvor den burde vært mye mer proaktiv – er hvordan man så tidlig som mulig underveis i studieløpet skal sile ut de studentene som i utgangspunktet ikke egner seg som lærere, for det er noen av dem også. Det er også en utfordring vi skal ta på alvor.

Lena Jensen (SV) [10:51:09]: I sitt innlegg viser representanten Anundsen i sin beskrivelse av opposisjonens forslag om en femårig lærerutdanning til at man har en noe ulik innretning. Det er helt riktig, for opposisjonen står ikke samlet om hva slags type femårig lærerutdanning man ønsker, men man har ulike typer forslag om dette.

Fremskrittspartiet foreslår at man i 2014 skal gå inn for en helhetlig femårig lærerutdannelse. Dette mener jeg ikke er ansvarlig, dette er fire år etter at utdannelsen er trådt i kraft. Kvaliteten innenfor utdanning er en kjempeutfordring. Vi er nødt til å få flere forskningsansatte, og vi er nødt til å få flere ansatte innen lærerutanningene, for ellers vil resultatet bli mange nedleggelser innen utdanningene.

Dørum svarte i en av sine replikker, med tanke på hvordan man skulle få dette til, at man ønsket å sende sitt forslag ut på en bred høring. Det er ikke her så stor forskjell fra det som regjeringspartiene foreslår, men hvordan vil Fremskrittspartiet løse dette?

Anders Anundsen (FrP) [10:52:20]: For det første redegjorde jeg vel relativt klart i mitt innlegg for at det er ulike forslag fra opposisjonspartiene om hvordan den femårige lærerutdanningen skal være. Likevel er avstanden mye mindre enn den er mellom regjeringspartiene og opposisjonen, fordi i hvert fall Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har erkjent det alle høringsinstansene som var i åpen høring på Stortinget, har erkjent, nemlig at vi må få en femårig lærerutdanning på plass.

Der er regjeringspartiene så lite ambisiøse at de ikke engang er villige til å ta noen steg for å gjennomføre det som disse som faktisk er i sektoren, mener er det riktige grepet. De mente også at 2014 var det rette tidspunktet for å kunne innføre en slik femårig utdanning. Det er derfor forslaget fra Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre går ut på at en skal velge 2014 som tidspunkt for iverksettelse. Det er da det er realistisk å få dette gjennomført. Men det krever selvfølgelig at vi har en annen regjering, med mye større drift i skolepolitikken.

Inger S. Enger (Sp) [10:53:30]: Det er jo interessant å høre så mange versjoner av hvordan det femte året skal være. Når det femte året er så viktig for dere, hvorfor spisser dere ikke det, står sammen i opposisjonen og er sterkere? Det er det ene spørsmålet mitt.

Det andre går på «lærerutdannerne», som er et godt uttrykk. Så vidt jeg oppfattet det, var du i innlegget ditt opptatt av dem. Slik jeg oppfattet det, var de på en måte litt dårlig kvalifisert til å gjøre den jobben som de gjør nå. Det tror jeg på mange måter er riktig, og det passer også for så vidt med det NOKUT har sagt. Jeg vil derfor spørre: Er ikke det egentlig en grunn til å holde på den fireårige lærerutdanninga en stund til, til vi får kvalifisert opp lærerutdannerne?

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten og ikke direkte til representanten.

Inger S. Enger (Sp) [10:54:31]: Sorry!

Anders Anundsen (FrP) [10:54:33]: Jeg sa ikke at lærerutdannerne var dårlig kvalifisert. Jeg sa at vi har hatt problemer med å rekruttere de beste, fordi de beste må gå ned i lønn for å bli lærerutdanner. Da er ikke løsningen å beholde en lærerutdanning på fire år som faller mellom to stoler. Da er løsningen at en gjør det enda mer attraktivt både faglig og lønnsmessig å være lærerutdanner, å være med og bidra til å skape lærere for fremtiden som igjen skal utdanne våre barn til å være langt, langt mer kunnskapsrike enn det resultatene som vi nå får på de internasjonale undersøkelsene, viser.

Så er det ikke helt riktig at forskjellen på det femte året er så himlende stor. To av forslagsstillerne har veldig like modeller. En av forslagsstillerne har ikke den samme innretningen. Men jeg gjorde ganske godt rede for hva Fremskrittspartiet mener er det viktigste med det femte året: 30 poeng i masterutdanningen, ti poeng med praksisrettet opplæring og 20 poeng hvor en legger inn de viktige skoleledelseselementene som samarbeid skole–hjem, samarbeid med andre yrkesgrupper i skolen og en rekke andre forhold som er viktige for en lærer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:55:57] (komiteens leder): I likhet med flere av de andre talerne ønsker også jeg å gi saksordføreren, Odd Einar Dørum, ros for et godt utført arbeid.

Vi har mange dyktige lærere i Norge. Vi er så heldige. Men samtidig vet vi at de trenger flere kolleger, og de trenger stadig å forbedre seg og utvikle seg. Det gjelder både under lærerutdanninga og når lærerne har kommet ut i yrkeslivet.

I løpet av den forrige regjeringas periode ble det satt i gang et evalueringsopplegg for allmennlærerutdanninga. Det var NOKUT som stod for det. Resultatet kom i en rapport høsten 2006. Når man hører debatten i dag, er det på mange måter ironisk å tenke på at det partiet som i dag har to kunnskapsministre, nemlig SV, var det eneste partiet som uttrykte seg mot at det skulle evalueres i allmennlærerutdanninga. Det skjedde i forbindelse med innstillinga om Kunnskapsløftet. SV mente åpenbart at det ikke var nødvendig å gjennomføre denne evalueringa.

Evalueringsrapporten peker klart på at kvaliteten i allmennlærerutdanninga er høyst variabel. Den peker også på at de opptakskravene som ble innført fra høsten 2005, var riktige og med fordel kan skjerpes. Panelet peker også på viktigheten av en femårig allmennlærerutdanning. Det er rett og slett for å kunne se sammenhengen mellom fag, pedagogikk, fagdidaktikk og praksis mer helhetlig.

Da rapporten ble lagt fram, sa SVs daværende statsråd Øystein Djupedal at

«evalueringsrapporten viser at vi må skjerpe kravene til lærerutdanningen. Dette arbeidet vil departementet umiddelbart starte opp».

Videre sa Djupedal at

«evalueringen gir her så klare indikasjoner på systematiske svakheter ved dagens allmennlærerutdanning at det haster med å sette i verk konkrete tiltak».

Det skulle altså gå nesten tre år før stortingsmeldinga om allmennlærerutdanning kom, og da den kom, inneholdt den langt mer av forslag om å sette ned utvalg, utrede videre og sende ut på høring enn den inneholdt konkrete tiltak.

Men jeg ønsker også å gi Regjeringa ros for å ha gjennomført noen forslag i meldinga. En del er forslag som Høyre og andre opposisjonspartier har fremmet før, bl.a. forslag om lektor II-ordning, forslag om studielånsavskrivning for lærerstudenter osv., og ikke minst forslaget om en tydeligere differensiering av allmennlærerutdanninga. Jeg mener det er et helt riktig grep, og jeg mener det er fornuftig at Regjeringa innfører en deling mellom 1.–7. trinn og 5.–10. trinn. Det har også vært diskutert om man skulle foreta en ytterligere spesialisering der man f.eks. tenker seg en tredeling eller en firedeling. Jeg tror nok det resultatet departementet har landet på, er fornuftig, rett og slett fordi vi har ca 3 000 grunnskoler i Norge, det er mange små skoler, og skulle man differensiere lærerutdanninga enda tydeligere inn på trinn, ville man kanskje få problemer med å dekke opp antallet lærere ved mindre skoler.

I går kunne vi i Aftenposten lese at 800 lærere mellom 25 og 29 år sluttet i skolen i fjor. Hver fjerde lektor gav seg i skoleverket. Utdanningsforbundet peker på det som selvfølgelig mange har pekt på, at det er et praksissjokk som møter studentene når de kommer ut i læringssituasjonen. De opplever mangel på tilrettelegging i yrket, og de opplever at de har fått en utdanning som ikke har forberedt dem godt nok.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell mente at det var normalt at unge skiftet jobb, og at man ikke måtte overdramatisere situasjonen. Det er klart det er vanlig at unge mennesker bytter jobb, men det er ikke fullt så vanlig at unge mennesker bytter yrke etter så kort tid i et yrke. Og når en lektor bytter jobb fra skolen til noe annet, eller når en adjunkt – som i tilfellet det ble vist til i Aftenposten – ble fotograf, er ofte den personen tapt for skolen for lang tid, kanskje for alltid. Det er det som er utfordringa.

Høyre har bedt om innspill i forbindelse med arbeidet med lærermeldinga – og vi har fått mange av dem. Flere understreker viktigheten av lengre praksis og økte formelle krav til praksisskolene i forhold til oppfølging av studentene. Flere som har tatt lærerutdanning, sier at deres erfaring med praksisen er at den er flytende, fragmentert og for lite omfattende. De opplever også møtet med virkeligheten som noe helt annet enn det de hadde forventet, og en av dem sier:

Jeg synes at lærerutdanninga må ha mer praksis i klasserom med trening med elever og veileder. Tre ganger tre ukers praksis er for lite og gir kun en liten smakebit av hva vi kan forvente. Vi har altfor liten trening i håndtering av vanskelige situasjoner i klasserommet, og det å holde styr på elevene.

Jeg tror det er en beskrivelse som er nokså dekkende for det veldig mange lærere opplever.

Det er også grunnen til at Høyre velger å gjøre allmennlærerutdanninga – eller det som nå blir hetende grunnskolelærerutdanninga – femårig og avslutte med et praksisår, i tillegg til praksisen underveis i studiet. Det er en ordning de har hatt i Skottland i nærmere 40 år, som har fungert veldig godt, som har bidratt til å forberede studentene bedre på det som møter dem, og som ikke minst har bidratt til å heve statusen på læreryrket. Jeg mener at vi ikke kan ha noe uprøvd når det gjelder å gjøre akkurat de tingene. Hvis vi skal ha lærere vi forventer mye av, må vi også gi dem en utdanning som er krevende og relevant, og vi må forvente mye av oss sjøl når vi lager den utdanninga vi forventer at lærerne skal ta.

Praksisåret skal i vår modell bestås for å kunne bestå allmennlærerutdanninga, og det skal gjennomføres i nært samarbeid med erfaren veileder og med rektor. Det er også sånn at praksisåret i vår modell skal være lønnet. Det betyr at du ikke har full stilling som lærer, men du får altså lønn for å jobbe som lærer i deler av tida i det praksisåret.

Høyre arrangerte også et seminar om lærerutdanning i fjor høst. Vi hadde mange berørte organisasjoner, institusjoner og studentorganisasjoner til stede. Nestleder i Nasjonalt råd for lærerutdanning og leder av Program for lærerutdanning ved NTNU, Per Ramberg, understreket at europeiske trender innenfor lærerutdanninga er spesialisering, det er at seminartradisjonen gradvis må vike for en akademisering, og det går i retning av mastergrad som hovedmodell for lærerutdanninga.

Da komiteen var på besøk i Irland og Danmark for litt siden for å diskutere lærerutdanning, var danske pedagoger veldig opptatt av skillet mellom seminartradisjonen og den akademiske tradisjonen. De mente at det var årsaken til at den norske og den danske allmennlærerutdanninga hadde mange av de samme utfordringene, nemlig høyt frafall og lite vekt på de akademiske sidene.

Lasse Skogvold Isaksen, som er dekan ved lærerutdanninga ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, påpekte også et viktig moment som jeg mener komiteen og Regjeringa må være veldig opptatt av, nemlig at det hjelper ikke hvor mange fine reformer Stortinget lager av lærerutdanninga, hvis det ikke følges opp ved institusjonene. Han mener det har vært en klar svakhet og en klar mangel de siste åra at man ikke har fulgt opp tydelig nok fra departementets side, og at institusjonene ikke har tatt det ansvaret de har for å sørge for at dette blir gjennomført.

Det er mange sider ved allmennlærerutdanninga som man trenger å forbedre. Høyre har gjennom sine forslag gitt innspill til noen sider. Det ene er at vi ønsker et obligatorisk RLE- og historiefag. Vi mener det er viktig, fordi den tradisjonen vi har hatt i Norge, er at vi har en vekt på religionsundervisning, også for dem som skal bli lærere. Det er kanskje spesielt viktig i de tidene vi nå er i, at man fokuserer på perspektivet historie/religion nettopp fordi historie og religion er opphav til langt flere konflikter enn det vi så før. Da er det viktig å kunne noe om det.

Vi er også opptatt av at norskfaget skal være obligatorisk på 5.–10. trinn; det er fordi norskfaget er et kjernefag. Det er helt avgjørende for alle lærere, og spesielt med de nye gjennomgående læreplanene er det viktig at også naturfaglæreren sørger for at norsken er på plass. Det er ikke lenger bare et ansvar for norsklæreren.

Vi har kommet med forslag til sertifiseringsordning knyttet opp mot etter- og videreutdanning. Vi foreslår også skjerping av opptakskravene. Det er jo også et tema som var oppe til debatt i forbindelse med Kunnskapsløftet. Vi går inn for – og fremmer forslaget på nytt – å gjøre skolelederutdanning obligatorisk for dem som skal jobbe som rektorer, og ikke minst en samordning av utdanningene innenfor skoleledelse. Vi har mange utdanninger som ble startet opp i forrige stortingsperiode, men innholdet i dem er ikke samordnet.

Vi har også foreslått en ordning med sertifisering og prekvalifisering av institusjoner som skal gi lærerutdanning. Jeg benytter samtidig anledningen å ta opp de forslag Høyre står alene om, og gjenstående forslag Høyre er medforslagsstiller til.

Skal vi lykkes med lærerutdanninga, er vi nødt til å rekruttere de beste og de mest motiverte til utdanninga. De land som lykkes med dette, rekrutterer blant den øverste tredjedelen av studentene. Finland er helt eksepsjonelt. Der rekrutterer man blant de øverste 15 pst. Vi ser at det har en betydning, og vi ser resultater. Da er det viktig at institusjonene tar ansvar. Da er det viktig at Stortinget tar ansvar gjennom å lage en allmennlærerutdanning, eller en grunnskolelærerutdanning, som er krevende, som er relevant og som er mangfoldig. Det ansvaret mener jeg at Regjeringa i for liten grad tar. Jeg mener at dersom de forslagene som opposisjonspartiene fremmer, hadde blitt vedtatt, hadde vi sett det mange lærerutdannere etterlyser, nemlig ikke bare en flikking på det som ligger der, men et brudd med den tradisjonen som har vært tidligere. Vi er avhengig av å ha de beste lærerne. Vi har mange av dem, men de trenger flere kollegaer.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Ine Marie Eriksen Søreide har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [11:06:28]: 9. mai i fjor behandlet Stortinget Venstres representantforslag om å innføre femårig lærerutdanning. Representanten Ine Marie Eriksen Søreide sa den gang:

«Det er samtidig viktig å huske på at debatten om allmennlærerutdanning må begynne i riktig ende. Etter Høyres oppfatning vil den riktige enden være å diskutere hva allmennlærerutdanninga skal inneholde. Så må vi summere det og finne ut om vi skal ha en fireårig eller femårig utdanning.»

I forbindelse med meldingen som vi i dag behandler, fremmer Høyre, sammen med Venstre og Fremskrittspartiet, forslag om å innføre en femårig lærerutdanning fra 2014. Betyr dette at tiltakene som er skissert i meldingen, vil bedre innholdet i utdanningen i så stor grad slik at det etter Høyres oppfatning vil bedre bl.a. studieintensiteten, men også ruste opp både kvaliteten og arbeidsinnsatsen ved lærerutdanningsinstitusjonene?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:07:24]: Det er helt riktig at Høyre helt fra starten av har hatt den holdning at vi ikke skulle diskutere fire- eller femårig lærerutdanning og låse oss der, men diskutere hva vi ønsker lærerutdanninga skal inneholde, og så summere det. Vi kom da fram til at for å få plass til det vi ønsker å ha i allmennlærerutdanninga, bl.a. en tydeligere vekt på praksis og en forbedret praksis, vil vi utvide den til fem år.

Vi er samtidig veldig klar over de tilbakemeldingene som har kommet, f.eks. fra egenevalueringa til Høgskolen i Oslo, som er Norges største lærerutdanner, nemlig at det fireårige studiet der i praksis er treårig, fordi studieintensiteten er for lav, fordi studentene leser for lite, og fordi det bare er ca. 60 pst. som gjennomfører studiet på normert tid. Vi mener jo at den modellen vi har for en ny og forbedret grunnskolelærerutdanning med et obligatorisk praksisår på slutten, vil bidra til både å øke studieintensiteten, skjerpe kravene og samtidig gjøre utdanninga mer relevant for dem som skal ut i lærergjerninga. Vi er fornøyd med den modellen vi har skissert. Grunnen til det, er at vi ikke er fornøyd med den modellen Regjeringa har skissert.

Lena Jensen (SV) [11:08:26]: For mange ferdigutdannede lærere velger seg bort fra læreryrket. Det er en alvorlig utfordring som det er viktig å gripe fatt i, noe denne regjeringen gjør. Det er mange tiltak som man bør iverksette. Studenter sier at de opplever et praksissjokk, som også representanten Søreide var inne på. I denne stortingsmeldingen og i den nye lærerutdanningen vil det komme en fast ordning med veiledning for alle nyutdannede lærere, altså en mentorordning, som er utrolig viktig.

Hvis vi går tilbake igjen til 2002, da Søreides parti var i regjeringsposisjon og regjeringen la fram stortingsmeldingen om lærerutdanningen, foreslo Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at man skulle innføre en slik obligatorisk ordning for alle studentene ved endt utdanning. Da Høyre satt i posisjon, vurderte man ikke dette som viktig nok. Hvorfor ikke?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:09:41]: Det er jo relativt pussig at regjeringspartiet SV nå plutselig er imot at veiledningsordninga skal være obligatorisk, når de fremmet forslag om det samme i 2002. Det som er kjernen, er at vi gjennom den forrige regjeringsperioden fikk satt i gang mange gode tiltak med veiledning rundt omkring i kommunene. Vi ser nå behovet for å skjerpe det. Derfor har vi sammen med andre partier fremmet et forslag om at den veiledningsordninga som det legges opp til i meldinga, skal være en rett og en plikt, altså obligatorisk. Vi ser i dag at store skoleeiere ofte er flinke til å ha veilednings-/mentorordninger for lærere. Oslo kommune har f.eks. 50 timers kurs for nyutdannede lærere, og de følger opp godt underveis. Det samme gjør Skien kommune. Men vi ser at mange av de kommunene som i dag sliter med dårlig råd på grunn av dårlig kommuneøkonomi under denne regjeringa, prioriterer bort veiledning av nyutdannede lærere. Det er veldig trist, for det er det behov for. Vi har i vårt forslag gått inn for å gjøre det til en rett og en plikt, gjøre det obligatorisk. Det hadde vi håpet å få regjeringspartienes støtte til, men de mener tydeligvis ikke det er viktig nok.

Gorm Kjernli (A) [11:10:55]: Det er vel ikke slik at et femårig løp i seg selv er en masterutdanning.

Men i sin replikk var representanten Ljunggren inne på Høyres noe skiftende oppfatning om fireårig eller femårig utdanning. Jeg har vært litt usikker på hva Høyre egentlig mener. Et annet eksempel på det er at den 29. november 2008 sa representanten Eriksen Søreide i NRK at Høyre ville stille tøffere krav for å komme inn på lærerutdanningen, og ville øke karakterkravet til minst 4. I innstillingen vi i dag behandler, fremmer ikke Høyre noe forslag om det, men et generelt forslag om å øke opptakskravene i norsk og i matte. Jeg er uenig med Høyre i strengere opptakskrav. Jeg tror det vil rasere søkningen til utdanningen. Men jeg lurer veldig på hva Høyre egentlig mener. Kan vi stole på Høyre når de foreslår én ting i media og foreslår noe annet når vi behandler saker i Stortinget? Eller er det slik at Høyre har endret oppfatning i denne saken også?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:11:50]: Representanten Gorm Kjernli og alle andre kan stole på den linja som Høyre har ført hele veien. Vi var de som innførte opptakskrav, mot Arbeiderpartiets, Senterpartiets og SVs vilje. Vi er også de som har tatt til orde for å skjerpe opptakskravene. Vi har gjentatt det i representantforslag, og vi gjentar det nå. Vi mener at det er viktig, fordi det bidrar til å øke statusen. Det gir beskjed om at det er viktig å ha gode karakterer fra videregående i sentrale fag for å ta lærerutdanning.

Jeg syns det er et paradoks, som også Arbeiderpartiet burde se, at på universitetene har man sterk oversøkning og høye karakterkrav for å komme inn på utdanninga, mens på høyskolene har man mange steder under en halv primærsøker pr. plass. Da sier det seg selv at det er ganske vanskelig å få rekruttert også lærere som skal utdanne lærerne. Vi har hele tiden stått på at det må være krav til å komme inn på allmennlærerutdanninga. Vi har gjennomført det både gjennom forslag, gjennom den politikken vi førte i regjering – og den linja kommer vi også til å fortsette når vi kommer i regjering neste gang.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Lena Jensen (SV) [11:13:08]: Saksordføreren takket komiteen, og jeg vil takke saksordføreren for å ha ledet arbeidet i komiteen på en god og ryddig måte, og for å ha fått til en god behandling av Læreren – rollen og utdanningen, altså meldingen om den nye lærerutdanningen. Det har ført til at vi har fått et godt resultat. Den nye lærerutdanningen som i dag vedtas, kommer til å stå seg for framtiden.

Gode lærere må være faglig trygge og kunne tilpasse undervisningen til den enkelte elev og til de ulike trinnene i skolen.

Å være lærer er nok en av de aller viktigste og krevende jobbene vi har i Norge. Læreren skal oppmuntre, utvikle og videreføre interesse, skaperlyst, nysgjerrighet og få elevene til å strekke seg mot neste mål. Det er viktig at læreren legger til rette for demokratiske prosesser og medbestemmelse fra elevene. Læreren trenger et høyt kunnskapsnivå og en sterk pedagogisk tilhørighet for å kunne lede de pedagogiske prosessene. Vi trenger flere lærere, en bedre lærerutdanning. Vi må sikre at studentene gjennomfører utdanningen. Frafallet i lærerutdanningen er altfor høyt i dag. Det må rekrutteres godt til utdanningen, og man må sikre et godt system for etter- og videreutdanning. Lærerens første møte med yrket må være god, slik at vi kan være sikre på at de aller fleste velger å bli lærer.

Alle disse utfordringene gir stortingsmeldingen gode og konkrete svar på. Meldingen legger stor vekt på lærerens samspill mellom eleven og foreldrene. Alle foreldre er en ressurs for sine barns skolegang. Det er viktig å ha et positivt utgangspunkt i forhold til foreldrenes betydning for sine barns læring, og å utvikle tiltak som bidrar til aktiv foreldremedvirkning i skolen. Den nye lærerutdanningen legger opp til en bevisstgjøring av hjemmets rolle. Et godt samarbeid mellom hjem og skole vil kunne føre til en mye større grad av sosial utjevning.

Imidlertid er den gode rektor og god skoleledelse også en forutsetning for at skolen skal utvikle et godt læringsmiljø. Det er en helt sentral forutsetning for at læreren skal kunne fungere godt i sin hverdag. Fra høsten 2009 vil det for første gang bli satt i gang et systematisk tilbud om skolelederutdanning for nytilsatte rektorer og rektorer som ikke har formell skolelederkompetanse fra før. Det blir lagt opp til at utdanningen skal tas over to år, og at det skal være rom for å gi et utdanningstilbud til opptil 600 rektorer pr. år.

De siste årene har den norske skolen vært utsatt for voldsom oppmerksomhet og intens debatt. Det har vært en rekke nedslående resultater på de internasjonale PISA-testene, og det har vært store variasjoner på de nasjonale prøvene og de vurderingsprøvene som vi har. Det har satt et utrolig viktig fokus på hva skolen kan bli bedre på, og på det utviklingspotensialet vi har. Tidlig innsats har blitt et varemerke for denne Regjeringen – at elevene skal få hjelp når de trenger det. Det settes inn sterkere innsats på de første trinnene med flere timer og flere lærere i norsk og matematikk, for altfor mange barn går i dag ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Dette gjør SV noe med.

Evalueringen av allmennlærerutdanningen fra 2006 var tydelig. Gjennomgangen som NOKUT gjennomførte, viste at vi har en rekke svakheter ved den norske allmennlærerutdanningen. Denne Regjeringen igangsatte umiddelbart tiltak opp mot institusjonene. I dag står vi her med en ny lærerutdanning som skal vedtas i Stortinget, som vil stå seg i framtiden.

Endringen av lærerutdanningen kommer til å bidra til en bedre skole. Hovedtrekkene i meldingen har det vært bred enighet om, og den har hatt stor støtte ute i de ulike fagmiljøene. Ingen er tjent med en lærerutdanning som er offer for politiske omkamper og dragkamper. Derfor er SV veldig glad for at det er så bred tilslutning til tiltakene i denne stortingsmeldingen.

Forrige gang vi debatterte lærerutdanningen i denne salen var i 2002. 19. juni 2002 ble det fattet vedtak om en ny lærerutdanning. Det er bare litt under sju år siden. Det er et mål at denne lærerutdanningen er så godt gjennomarbeidet og så faglig godt forankret at den vil stå seg over tid.

Den stortingsmeldingen som vi i dag behandler, har hatt grundige og gjennomgående prosesser. Vi kan ikke ha den typen forhandlinger som vi hadde sist i Stortinget, f.eks. da KRL-faget ble obligatorisk gjennom politiske forhandlinger og ikke forankret i det faglige.

Lærerens arbeidsdag består av mange pålagte oppgaver som stjeler tid, og mye undervisningstid går tapt når det gjelder grunnopplæringen. Derfor har Regjeringen igangsatt mange tiltak, bl.a. et kartleggingsarbeid. Man har også satt ned et tidsbruksutvalg som skal se på tidsbruken. Vi har pålagt kommunene å utarbeide årlige rapporter om kvalitet i skolen – det vil føre til at vi får utarbeidet gode rutiner og kvalitetssikringsarbeid i skolene. De nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene som SV i regjering har innført, er også et utrolig viktig verktøy for lærerne i deres daglige arbeid. Det er også utarbeidet veiledende læreplaner, slik at lærerne kan ha noe å støtte seg til i sitt arbeid.

Vi får en ny grunnskolelærerutdanning med vekt på faglig fordypning og spesialisering. Det er helt nødvendig for å sikre den faglige tryggheten for lærerne. Når læreren har høy kompetanse, kan han avdekke hva eleven trenger hjelp med, og hvilke tiltak som må igangsettes.

Den nye lærerutdanningen blir delt inn i to ulike utdanningstrinn, et barnetrinn og et ungdomstrinn, 1.–7. trinn og 5.–10. trinn. På 1.–7. trinn er norsk og matematikk obligatoriske fag, mens det på 5.–10. trinn ikke legges opp til noen obligatoriske fag utenom det nye pedagogikkfaget.

Praksis er ikke fastsatt med studiepoeng, men utgjør om lag 30 poeng, dvs. et halvt år av utdanningen. Det er viktig, som Regjeringen foreslår, at man starter tidlig og har en gjennomgående praksis gjennom hele løpet. De grep som gjøres i meldingen, er viktige og riktige. Man styrker praksisfeltet gjennom et system for kvalitetssikring av praksisskoler, praksislærere og hele praksisopplæringen. Det lages kriterier og krav for praksisen. Det lages en felles ramme for vurdering av teori og praksis. Det kommer også forskning på praksisfeltet.

Det blir ikke mer praksis enn tidligere, men det blir bedre praksis. Høyre og de andre opposisjonspartiene foreslår mer praksis, men det er ikke der behovet er. Det har undersøkelser vist. Det er behov for å styrke kvaliteten i den. Det slås også fast i en nordisk komparativ studie som akkurat har blitt lagt fram. Kvaliteten i praksisen er det avgjørende for en god lærerutdanning.

Den nye lærerutdanningen er en forskningsbasert lærerutdanning. Det etableres nasjonale forskerskoler for lærerutdanningen. Det innføres bachelor-oppgaver, og man får også etablert flere mastertilbud. Det blir innført et nytt og utvidet pedagogikkfag som er fordoblet i forhold til det gamle, med i alt ett års omfang, og det skal være obligatorisk i begge hovedretningene av lærerutdanningen. Faget er en konsekvens av den grundige behandlingen av lærerutdanningen. Faget skal ha tre funksjoner: Det skal være lærerens plattform, det skal gi metodisk lærerkompetanse og det skal ivareta det sosiale og relasjonelle forholdet mellom eleven og læreren.

Faget, som skal hete «pedagogikk og elevkunnskap», skal være praksisrettet og ha som utgangspunkt at det trengs lærere i dag som både har god fagkompetanse og evne til å formidle og inspirere. Det tidligere pedagogikkfaget ble kritisert for å være for akademisk og rettet bort fra skolen – ikke inn i skolen. Dette vil endres med det nye faget.

Da vi i 2002 behandlet den tidligere lærerutdanningen, forelå det en rapport fra Norgesnettrådet som viste at studentene etterlyste mer pedagogikk og didaktikk. Fellesplattformen, som de syntes var så viktig, var ikke til stede. SV foreslo den gangen å fordoble omfanget til 60 studiepoeng og omgjøre faget til et mer praktisk orientert fag. SV er glad for at et felles storting slutter seg til dette forslaget i dag, men det kunne ha vært innført i 2002.

Kvalitet, lengde og nivå har stått sentralt i dette arbeidet. Vi legger vekt på at vi er nødt til å bygge opp kompetansen på utdanningsinstitusjonene. Vi er nødt til å bygge opp både den faglige kompetansen, forskningskompetansen osv. Dette vil ta tid, så når opposisjonen foreslår en femårig lærerutdanning i 2014, er dette ikke reelt eller fornuftig å innføre.

Vi innfører også en mentorordning, noe som er viktig for at studentene skal få en god oppfølging etter endt utdannelse. En ny og mer spesialisert utdanning vil øke interessen for læreryrket. Økt kvalitet og bedre oppfølging av den enkelte vil gjøre lærerutdanningen mer attraktiv for studentene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse Michaelsen (FrP) [11:23:19]: Hvorfor i all verden er ikke seniorpolitikk nevnt i meldingen?

Lena Jensen (SV) [11:23:32]: I innstillingen har komiteen omtalt seniorpolitikken. For det første er det slik at det er opp til arbeidsgiver å gjennomføre ulike tiltak når det gjelder seniorpolitikk. Jeg vet at veldig mange kommuner er flinke på dette området. De har innført gode tiltak, bl.a. med hensyn til redusert arbeidstid. Fram til nå har Regjeringen fokusert på generelle, viktige tiltak for å styrke rekrutteringen, men seniortiltak er noe som det er viktig å ha med i den nye stortingsmeldingen om kompetanse, som også blir lagt fram for Stortinget.

Gunnar Gundersen (H) [11:24:29]: Representanten Jensen var glad for bred tilslutning. Det er jo ikke så vanskelig å få bred tilslutning når man stort sett ikke foreslår – eller gjennomfører – veldig kontroversielle tiltak, og er motvillig til å gå lenger. Da er opposisjonens rolle å prøve å skyve mer på, for meldingen er gjennomsyret av at man skyver på alle valg – man vil lage utredninger og den typen ting, og man vegrer seg for å skjerpe krav.

Representanten Jensen var i sitt innlegg selv inne på frafallsproblematikken, og NOKUT poengterte jo hvor viktig det var å stille krav med tanke på å redusere problemene med frafall. I tillegg problematiserer representanten både i replikksvar og i sitt innlegg det med en femårig utdanning.

Når skal SV komme seg vekk fra å prate om at krav er viktig for at læreryrket skal få status, og komme seg dit hen at de begynner å gjennomføre?

Lena Jensen (SV) [11:25:33]: Alle de tiltakene som SV i regjering har gjennomført, viser at SV er opptatt av krav og kvalitet. Jeg var i mitt innlegg innom en rekke av de tiltakene vi i denne stortingsperioden har gjennomført, og som vi er i gang med å gjennomføre. Og i denne stortingsmeldingen som vi har til behandling i dag, ligger det konkrete tiltak for nettopp å styrke kvaliteten i utdanningen. For bare å nevne noen av de tingene som jeg har vært inne på: veiledning i praksis, en ny mentorordning, en utvikling av to løp og et helt nytt fag i lærerutdanningen. Og dette med at vi utvikler to løp, vil føre til at læreren vil bli tryggere i sin rolle, for man vil være spesialisert – opp mot alderstrinn og opp mot de elevene man holder på med.

Det er viktig – og SV er absolutt ikke imot – å stille kvalitetskrav, men SV ønsker ikke å gjøre det på samme måte som Høyre.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:26:45]: Det må vel understrekes at det var et tilbud om veiledning som ble presentert av SV i 2002, og kanskje ikke en obligatorisk mentorordning.

Det er en stor bekymring i dag, og det er alle de lærerne som forsvinner ut det første året de er ute i praksis. Vi kan både lese i meldingen og høre representanten og andre fra regjeringspartiene snakke om at vi nå bl.a. skal få mentorordninger. I dag har eksisterende lærere utrolig mange oppgaver i skolen. Man ønsker altså ikke å legge dette inn i et strukturelt system som gjør at både mentor og de som skal «mentoreres», blir frikjøpt til å utføre dette, og at det ikke legges inn i et system som gjør at dette blir obligatorisk og en god prosess.

Hva er årsaken til at dette bare skal pålegges som en ekstra oppgave som man kanskje kan få lov til å ta tak i, og som vi vet i det store og hele kommer til å drukne?

Lena Jensen (SV) [11:27:41]: Det forslaget som kommer til å bli vedtatt her i dag etter at vi har behandlet meldingen, dreier seg om at alle studenter skal tilbys veiledning det første året de er ute i praksis. Dette er viktig. Og det var det samme forslaget som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet hadde da Kristelig Folkeparti satt i regjering i forrige periode og stemte ned forslaget.

Det er viktig at man får en veiledningsordning, slik at studentene, når de er ferdige med utdanningen, kan ha noen personer som de kan føle seg trygge på, og som de kan få veiledning av i sitt daglige arbeid.

Jeg er sikker på at dette vil føre til at flere lærere ikke vil oppleve praksissjokket på samme måte som de gjør i dag, og vil velge å bli i læreryrket istedenfor å forlate det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:29:05]: La også meg takke saksordføreren for god jobb med den kanskje viktigste meldingen som vi behandler på utdanningsområdet i denne perioden, for nå skal løpet for framtidens lærere legges. Derfor synes jeg det er litt skuffende at ikke regjeringspartiene har vært opptatt av å få til en enda bredere enighet i denne saken, for jeg tror en slik bred enighet hadde gitt en forutsigbarhet og en ro både for utdanningsinstitusjonene og for de kommende lærere. Opposisjonen har vært åpen for det, men Regjeringen har ikke ønsket å gå inn i en dypere prosess.

Det store grepet som gjøres i meldingen, er at man erstatter allmennlærerens brede fagkompetanse med spesialisering og fordypning på fag og trinn. Jeg er enig i dette. Samtidig mener jeg allmennlæreren har fått ufortjent mye tyn. Det er viktig ikke å glemme at allmennlærerutdanningen har forberedt læreren godt for lærerens mangeartede pedagogiske hverdag. Den siden ved allmennlærertradisjonen må vi kunne ta vare på og videreføre.

Kristelig Folkeparti er skeptisk til at studentene allerede ved søknad om opptak til lærerutdanningen må ta stilling til om de skal jobbe i ungdomsskolen eller barneskolen. Søkerne vil ikke ha nok grunnlag til å foreta valg, og faren for feilvalg vil være stor. Kristelig Folkeparti mener derfor at det første året i stor grad bør være felles for begge løp. Dette året bør ha en betydelig andel praksis, slik at studentene får et tydeligere utgangspunkt for å gjøre et reflektert valg.

Jeg tror det er riktig å skjerpe kravene til faglig kompetanse for å kunne undervise, men samtidig er det viktig å ha in mente at dette vil kunne gi ganske store utfordringer for distriktsskoler, særlig små skoler. De vil kunne få problemer med å skaffe lærere som samlet sett har tilstrekkelig kompetanse for undervisning i alle fag. Skolestrukturen i Norge er svært variert, og det er viktig å sikre at alle elever får faglig gode og kompetente lærere, og at vi ikke risikerer å få mange dispensasjonsskoler.

Gjennom komitébehandlingen har spørsmålet om utdanningens lengde blitt et hovedtema. Skal vi ha fire år eller en masterutdanning på fem år? Jeg mener det ikke vil være tilstrekkelig kun å utvide utdanningens lengde for å få en bedre lærerutdanning. Alt for ofte blir løsningen å foreslå utvidet tid, i den tro at en da lettvint forbedrer utdanningen. Først og fremst er det innholdet i lærerutdanningen vi må se på. Skal det fylles på med et ekstra år, må en ha en klar formening om hva det året da eventuelt skal fylles med. Vi må få til kvalitet i de fire årene før vi eventuelt innfører et femte. Et slikt år må innebære en forsterkning av de grep vi velger å ta for de fire allerede eksisterende år. Et spørsmål som bl.a. må avklares, er hva bachelorgraden skal være. Hvilken funksjon skal den ha? Hva skal den gi kompetanse til? Skal det f.eks. være mulig å gå ut i jobb etter denne og i tilfelle til hvilken jobb? Dette er spørsmål jeg opplever at de som ønsker en master, hopper glatt over.

Forslaget om et sentralt og samlende pedagogikkfag i lærerutdanningen er et spennende forslag som imidlertid foreløpig ser ut til å skulle inneholde alt. Det er positivt at det tenkes nytt i forhold til pedagogikkfaget, men det må legges mye sterkere føringer for hva faget skal inneholde, enn det Regjeringen foreløpig har signalisert. Hvis faget skal bli vellykket, må det bli tydeligere med hensyn til både innhold og mål. Faget må bli modulbasert for på den måten å gi mer struktur. For vår del er det avgjørende at faget gjøres mer praksisrelatert, og at det samtidig må kunne etterprøves at studenten har fått det de skal ha. Jeg tror det f.eks. vil være viktig at lærerne i utdanningsinstitusjonene har hospiteringsordninger i skolen med jevne mellomrom, og at øvingslærere trekkes inn i lærerutdanningen for å undervise.

For første gang i historien vil nå lærerutdanningen ikke inneholde religion, livssyn eller etikk som obligatoriske fag. Dette skjer samtidig med at vi har vedtatt en ny formålsparagraf som bl.a. sier at opplæringen skal

«vise respekt for den einskilde si overtyding».

Formuleringen viser at norsk skole i større grad enn tidligere har intensjon om å ta enkeltelevens livstolkning på alvor. Jeg er redd for at forslaget om å fjerne religionsfaget som obligatorisk fag vil føre til at studentene nå vil stå dårligere rustet til å møte skolehverdagen når de kommer ut som lærere. En skal kunne føre dialog og håndtere mulige konflikter på bakgrunn av kultur og religion. Kunnskap om religionens konsekvenser for den enkelte elev trengs i mange fag, ikke bare i undervisning i RLE-faget. For eksempel er tegning, mat og helse og kroppsøving fag der læreren trenger kompetanse når det gjelder hva et flerkulturelt samfunn betyr for skolen.

Dette forslaget er stikk i strid med internasjonale anbefalinger og trender. De fleste europeiske land, bl.a. Frankrike, tar nå religionskunnskap inn igjen som et viktig element i lærerutdanningen. OSSE mener at på grunn av hendelser rundt om i verden, migrasjon og seiglivede misoppfatninger om religioner og kulturer, er det et stort behov for kunnskap om ulike religioner og livssyn. De mener at enhver grunnleggende lærerutdanning bør inkludere innsikt i kulturelt og religiøst mangfold. En skulle tro at Regjeringens møte med religiøse spørsmål som hijab-debatt og blasfemiparagraf ville føre til et ønske og behov og en forståelse for at en trenger mer kunnskap og ikke mindre.

For å beholde lærere i skolen er det avgjørende at de gis en best mulig start på jobbkarrieren. Derfor må vi unngå det berømte praksissjokket som nyutdannede lærere møter. Dessverre løser ikke denne meldingen den utfordringen. For å styrke koplingen mellom teori og praksis kommer vi ikke utenom å ta noen strukturelle grep. Det er behov for bedre praksis, men også for mer praksis. Derfor har Kristelig Folkeparti gjentatte ganger fremmet forslag om en obligatorisk mentorordning i form av et introduksjonsår. Vi er tilfredse med at Regjeringen nå kommer med et tilbud om veiledning, men mener samtidig at å innføre et frivillig tilbud ikke er godt nok. Det bør være en klar ambisjon og et mål å gjøre en mentorordning i form av et introduksjonsår obligatorisk for alle nyutdannede lærere.

Introduksjonsåret vil etter vårt forslag komme som det første året i jobb, hvor de selvsagt skal motta vanlig lønn. Det bør bestå av at et skreddersydd program for utvikling og støtte til den nyutdannede læreren, med observasjoner, samarbeid med andre lærere, besøk ved andre skoler, deltakelse i formell opplæring, m.m. Det er viktig at de selv bidrar aktivt i utformingen for å sikre best mulig utbytte. For at dette ikke skal komme som en ekstra oppgave, må det være reduksjon i obligatorisk undervisning for å få gjennomført dette. Den enkelte må ha en egen mentor som jevnlig overvåker og gir støtte. Mentorene må også fritas fra andre plikter, sånn at veiledning ikke blir en ekstraoppgave. Det vil også være viktig med jevnlig gjennomgang av framgangen og formelle diskusjoner ved slutten av hvert semester med veiledende lærer og/eller rektor. Vi mener også det bør vurderes nærmere om introduksjonsåret bør avsluttes med en sertifisering. I tillegg til et personlig program med utvikling, støtte og profesjonell dialog og en overvåkning vil det da kunne innføres en vurdering av prestasjon mot profesjonelle standarder.

Nyutdannede lærere må da i løpet av det første året i skolen oppfylle kravene i disse standardene. Vi ber derfor departementet om å se dette i sammenheng med innføring av en obligatorisk mentorordning i form av et introduksjonsår.

Realiteten er jo at nyutdannede lærere allerede i dag blir utsatt for en sertifisering de første årene. Det er bare ingen som snakker om det. I dag må nyutdannede lærere ofte gå en kanossagang fra vikariat til vikariat for å forsøke å fylle opp en fulltidsstilling. I dag fungerer det i praksis som en sertifiseringsordning i den forstand at de gode lærerne beholder vi, men de beste lærerne forsvinner kanskje ut. De gidder ikke «aller nådigst» å sy sammen noen prosentandeler her og der, noen timer her, noen vikariater der, før de etter noen år oppnår fast stilling og godkjennelse. Dette er en alvorlig realitet for alle våre nyutdannede lærere, og den virker negativt i forhold til rekruttering til yrket og for å beholde de beste lærerne. Jeg tror at det er på tide at vi nå får en slutt på den uformelle sertifiseringsordningen som vi har i dag, og som ingen har våget å snakke om, og kanskje setter det inn i et mer formelt system.

Til slutt vil jeg ta opp de strålende forslag som Kristelig Folkeparti har alene i innstillingen, og anbefaler dem på det varmeste.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Espen Torsteinsbø Hansen (A) [11:38:57]: Det ser ut som om Kristelig Folkeparti i stor grad er enig med Regjeringen. Det er jo for så vidt veldig bra, men det viser avstanden på den borgerlige siden. Kristelig Folkeparti er med i vår merknad om utvikling mot en femårig utdannelse, men de har også en egen merknad om å utvikle de fire årene vi allerede har.

Det er alltid fint å kunne helgardere seg, men hva mener Kristelig Folkeparti egentlig? Ønsker de en fireårig, eller ønsker de en femårig utdannelse?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:39:25]: Vi synes det er altfor tidlig å gå for en femårig utdanning. Vi mener at det første vi må ta fatt i, handler om innholdet i de fire årene vi allerede har. Jeg tror at veldig mange i miljøet har blitt veldig fascinert av å få femårig master og den statusen det gir – og det er jeg helt enig i at den vil gi for lærerutdanningen. Men jeg tror vi gjør en bommert hvis vi ikke gjør noe med selve innholdet i de fire årene. Vi ønsker heller at det femte året ikke skal være en prøveordning i studiet, men at vi gir det som første år i utdanningen, at man skal få lønn, være fullt ansatt og ta det på alvor. Det er der man møter praksissjokket og kan ta det mer på alvor, og ikke når man fortsatt er student.

Inger S. Enger (Sp) [11:40:18]: Det var faktisk noe av det samme jeg hadde tenkt å ta opp. I innledninga i innlegget var representanten opptatt av at Regjeringa ikke hadde vært lyttende, for en trenger breie flertall i slike saker som dette. Det er jeg på mange måter enig med representanten i. Det var derfor jeg syns det var veldig interessant å merke at representanten sjølsagt, i likhet med alle, var interessert i disse to ulike løpa, og så endte opp med en fireårs utdanning.

Mitt spørsmål var egentlig: Hvorfor lot ikke representanten seg rive med på det femårige løpet? Det er for så vidt svart på det, men representanten kan gjerne utdype det.

Dessuten kunne det vært interessant å høre hvordan man tenker seg praksis, hvis man skal ha et første felles år.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:41:18]: Vi lot oss ikke rive med i det femårige løpet, for vi mener vi har en jobb å gjøre med de fire årene, før man eventuelt fyller på med et femte år. Det finnes jo allerede et masterstudium som vil føre til lærerutdanning i år, men jeg tror at det fireårige innholdet og hvordan man formulerer det, faktisk er mye bedre.

Dessuten, som jeg sa i innlegget mitt, blir også bachelorgraden i dette løpet hengende som en rar greie, som ikke vil kvalifisere til en yrkesutdanning. Det skjer også på andre studier, men jeg synes at det er noe som en må være med og diskutere, før en går over til en femårig utdanning. På samme måte som med timetallsutvidelsen i grunnskolen tror vi ikke bare på mer tid, vi tror på innhold.

Når det gjelder det siste spørsmålet, om – gi meg et stikkord!

Inger S. Enger (Sp) [11:42:11]: Jeg får ikke lov til å si noe.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:42:14]: Nei – du kunne gjort det likevel. Det var et godt spørsmål, men jeg husker det ikke.

Presidenten: Representanten har moglegheita til å ta ein ny replikk, om det er eit ønske om det.

Inger S. Enger (Sp) [11:42:31]: Det var svært hyggelig for meg å få muligheten til to replikker. Det er ikke ofte.

Representanten var opptatt av at det var for tidlig at det ble delt i to løp allerede første året på den nye lærerskolen. Men noe av poenget er jo at en skal ha praksis veldig tidlig.

Mitt spørsmål til representanten blir da: Blir ikke det en sammensausing? Hvordan tenker man seg dette?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:43:05]: Jeg visste at det var et godt spørsmål som jeg hadde lyst til å svare på, så jeg er veldig glad for denne anledningen.

Jeg tror at det er ganske viktig at praksisen det første året blir utført både på 1.–7. trinn og på 5.–10. trinn, nettopp fordi jeg tror at en del som har trodd på mytene om at det er kvinner som skal være på barneskolen, og menn på ungdomsskoletrinnet, da vil få muligheten til å se at det faktisk er et ganske krevende løp både på barneskoletrinnet og ungdomsskoletrinnet. Da får man et mye større og bedre grunnlag for å velge om man ønsker å spesialisere seg mot de yngste eller mot de eldste. Derfor ønsker vi i det første året å ha praksis på begge trinn, slik at man får et mye større referansegrunnlag til å bestemme seg for hva man ønsker å spesialisere seg på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over, og presidenten antek at spørsmålet no er svara på.

Inger S. Enger (Sp) [11:44:37]: Helt i starten på innstillinga til lærermeldinga slår en samla komité fast:

«…det er av avgjørende betydning at norsk lærerutdanning er av høy kvalitet, og at utdanningen reflekterer den brede samfunnsmessige og politiske enigheten om at lærere skal tilby elever i norsk skole verdens beste opplæring.»

Det er den ene sida.

Som alle her veit, fikk NOKUT, på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet, i oppgave å evaluere dagens allmennlærerutdanning. Hovedrapporten fra denne evalueringa ble lagt fram i september 2006. Evalueringspanelet var samstemt. Hovedinntrykket var at kvaliteten på norsk allmennlærerutdanning var svært varierende, og det ble nevnt manglende sammenhenger på ulike områder. Hovedpoenget mitt er: Her er det rom for forbedring, og det er langt fram for å oppfylle komiteens krav om det som jeg nevnte innledningsvis.

Skole har jo òg i mediesammenheng vært – og er til dels ennå – det mest debatterte temaet. Det er forskjellige grunner til det: ro, orden, PISA-undersøkelser m.m. Dessuten har vi hatt en rekke skoledebatter i denne sal.

Det er ikke noe som er bedre, tenker jeg, enn at det kommer ei ny melding om ny lærerutdanning. Så hører jeg opposisjonen sier at det tar for lang tid fra NOKUTs evaluering til ny melding om lærerutdanning ligger på bordet. For det første er det vel rett å si at det allerede er gjort en del tiltak innen lærerutdanninga. For det andre er vel ikke to år så veldig lang tid hvis det er gjort et stort og grundig arbeid. Tilbakemeldingene på arbeidet med stortingsmeldinga har vært positive, og aktørene har gitt uttrykk for at prosessen har vært svært grundig og godt forankra. Det har vært et stort engasjement rundt allmennlærerutdanninga, og det er bra. At det også i denne sal er enighet om de store linjene, borger jo for at en har igjen for grundighet.

Lengden på lærerutdanninga har det vært delte meninger om. Skal den være på fire år, eller skal den være på fem år? Når en i denne omgang ender opp med fire år, er nok det klokt. Det underbygges jo også av ulike organisasjoner. Blant annet Forskerforbundet nevner det. Som tidligere nevnt, har lærerinstitusjonene også en veg å gå når det gjelder å kvalifisere seg på ulike måter. Men alle forsøk som gjøres med femårige grunnskoleutdanninger, vil gi verdifull erfaring for å se hva det femte året kan fylles med. Mer av det samme er ikke saken. Det er bra at det settes ned et utvalg for å utrede om det er hensiktsmessig at alle skal ha et mastertilbud.

Det virkelig spennende som skjer nå, er at lærerskoleutdanninga deles i to likeverdige, men differensierte løp. Trua på at alle lærere kan undervise like godt på alle trinn i alle fag, er det godt at vi kommer helt vekk fra.

I likhet med Anundsen har jeg også vært så heldig at jeg har vært på besøk på Høgskolen i Vestfold. Den er jo tatt fram som eksempel i meldinga. De har allerede satt i gang med ny lærerutdanning. Studentene er veldig begeistra for det, og lærerne på lærerskolen og lærerne på skolen der studentene har praksis, er fornøyde. I tillegg til at studentene begynte praksis med en gang, var også en del av dem traineer. De hadde en form for assistentjobb på skolen, slik at de i tillegg til vanlig praksis fikk kontakt med skolehverdagen.

Da er jeg over på praksissjokk – velkjent for mange yrkesgrupper, men lærere merker det nok ekstra godt når de plutselig for første gang er aleine i klassen, eller skal arrangere sitt første foreldremøte. Med denne lærerutdanninga får vi mer oppmerksomhet rundt praksisfeltet. Det er nødvendig å fastsette tydeligere rammer og krav enn det man har i dag. Det skal derfor utvikles et system for kvalitetssikring av praksisskoler, praksislærere og den praksisopplæringa som gis, samt at det skal innføres obligatorisk opplæring av praksislærere.

Det nye faget, pedagogikk og elevkunnskap, er veldig viktig. Det skal gi lærer et faglig ståsted, metodiske kunnskaper, og det knytter seg store forventninger til dette. Dersom faget skal være relevant for læreryrket, må det kontinuerlig utvikles og tilpasses samfunnets og skolens utvikling.

Uansett om vi får ei ny lærerutdanning, må vi nå – det vil jeg avslutte med å si – sørge for at lærerne får tid til å gjøre jobben sin. Derfor har vi store forventninger til Tidsbrukutvalget, som er nedsatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:50:00]: «Vi baserer programmet vårt på det kristne verdigrunnlaget, og følger opp ei verdikonservativ linje som kristne vil føle seg fortrolig med,» sa senterpartileder Åslaug Haga i valgåret 2005.

Sett i ettertid vet vi at Senterpartiet har måttet svelge mange store kameler når det gjelder religion og verdispørsmål, etter at de bidro til å få Arbeiderpartiet og ikke minst SV inn i regjeringskontorene.

I denne saken er ett av spørsmålene om RLE-faget skal være obligatorisk i lærerutdanningen. Ser ikke Senterpartiet at det å ha kunnskap om andre livssyn og religioner og øvelse i å omgå annerledes tenkende og troende er nyttig for alle dagens og morgendagens lærere? Eller er dette nok et eksempel på at Senterpartiet har gjort knefall for regjeringskollegaene i et spørsmål som har med verdier og verdiformidling å gjøre?

Inger S. Enger (Sp) [11:50:45]: Jeg vil ikke bruke ordet «knefall» i denne sammenheng.

Når det gjelder RLE-faget, er det helt riktig at det nå ikke skal være obligatorisk i lærerskolen. Det er jo en endring fra det som har vært før. Det har skjedd mange endringer i den nye utdanninga som kommer nå.

Så kan man si: Er det galt? Jeg trur ikke det. Vi har hatt mange dårlige religionslærere rundt omkring. Nå vil vi få lærere som kan spesialisere seg i faget og ha stor kunnskap om det. Det trur jeg kan være vel så viktig. Dessuten skal vi også være klar over at det nye og utvida pedagogikkfaget skal ivareta mye av den verdiformidlinga som vi har lagt opp til i formålsparagrafen for skolen.

Gunnar Gundersen (H) [11:51:49]: Jeg la òg merke til at representanten ikke nevnte RLE-faget i sitt innlegg.

Jeg tror at norske lærere står overfor ganske store utfordringer i det framtidige klassebildet når det gjelder akkurat dette. Det er da ganske viktig at man møter denne type spørsmål med både kompetanse og tyngde som man har fått gjennom utdanningen. Det må jo være et paradoks for Senterpartiet å gå inn og stemme imot et obligatorisk RLE-fag i lærerutdanningen, slik posisjonen kommer til å gjøre i dag. Hvilke tanker gjør representanten seg om det?

Inger S. Enger (Sp) [11:52:30]: Jeg kan gjenta noen av de argumentene som jeg brukte i stad, for det er jo omtrent det samme spørsmålet.

Det ble sagt at jeg ikke nevnte RLE-faget i mitt innlegg. Jeg hadde fem minutter på meg, og da er det ikke så godt å få med seg alle høydepunktene – for å bruke det uttrykket.

I og med at det nå ikke skal være obligatoriske fag, men at en skal velge fag – som jeg tidligere nevnte – regner jeg med at vi får spesielt interesserte som vil velge de ulike fag og fordype seg i dem. Sånn sett kan vi få lærere som er mye mer faglig dyktige enn det vi ser i skolen i dag. Dette gjelder sjølsagt også RLE-faget. Og som jeg også har nevnt tidligere, vil det utvida pedagogikkfaget ta høyde for mye av dette og følge opp det som et samla storting gikk inn for i formålsparagrafen for skolen.

Odd Einar Dørum (V) [11:53:40]: Senterpartiet er helt konsekvent når det gjelder å ikke søke kunnskap på noen områder. Det representanten Enger sier om å søke kunnskap, gjelder 5–10-løpet, men det gjelder ikke 1–7-løpet. Så representanten stemmer aktivt imot historie- og religionskunnskap i 1–7-løpet. Men enda viktigere: Representanten stemmer også imot å stille fagkrav for lærere som er i skolen i dag.

La meg ta et eksempel. Vi har småfag som mat og helse, hvor det er utrolig mange lærere som mangler både formell kompetanse og fordypning. Ved å stemme imot dette er Senterpartiet, ved sin votering her i dag, faktisk imot å sørge for at alminnelig kunnskap, som er nødvendig for folkehelsen, ikke er noe det skal stilles kompetansekrav til i skolen i dag – dvs. Senterpartiet sikrer seg litt ved at det gjelder nye lærere, men de som er i skolen i dag, skal ikke ha den kompetansen.

Jeg får si at jeg undrer meg over at et parti som har stått på folkeopplysningens grunn, ikke er tøffere og skarpere når det gjelder å stille kompetansekrav til lærerne som ungene våre skal møte rundt omkring i skolen i det ganske land.

Inger S. Enger (Sp) [11:54:44]: Jeg er helt enig med Dørum i at det er viktig å stille krav til lærere, men det er også sånn at en får ikke lært alt i fag. Det er en del holdninger en har med seg.

Dørum er mest bekymra for de lærerne som er i skolen i dag. Det er ikke jeg, for der er det mange på min alder som har med seg mye kunnskap fra tidligere, og som har lang erfaring. Det vil de da videreformidle til elevene. Derfor er det nok viktigere at de som er nye lærere, får mer fordypning i fag enn det de som er der i dag, får.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Tora Aasland [11:55:42]: Det siste året har den norske skolen vært utsatt for voldsom oppmerksomhet og intens debatt. Skuffende resultater i de internasjonale PISA-testene sendte kraftige bølger inn i skoledebatter.

Evalueringen av allmennlærerutdanningen fra 2006 var en tilsvarende vekker. Gjennomgangen som Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT, gjennomførte, avdekket store mangler og svakheter ved den norske allmennlærerutdanningen.

Det er sagt her i salen at ingenting ble gjort. Det er selvsagt feil. Regjeringen tok disse resultatene, spesielt NOKUT-evalueringen, svært alvorlig. Vi iverksatte ganske umiddelbart de forbedringspunktene NOKUT foreslo for lærerutdanningsinstitusjonene, men ganske snart ble det også klart at det var behov for å gjøre grunnleggende endringer i lærerutdanningen.

Jeg er meget trygg på at Regjeringen har lagt fram en endring av lærerutdanningen som kommer til å skape en bedre skole. Hovedtrekkene i meldingen har oppnådd bred støtte – også fra opposisjonen. Ingen er tjent med at lærerutdanningen er et offer for politiske omkamper. Jeg vil derfor rose partiene på Stortinget som, med dagens behandling, sikrer en solid grunnskolelærerutdanning. Spesielt prisverdig er det at Stortinget har behandlet stortingsmeldingen så raskt og med så stort alvor. Det sikrer at vi raskt kommer i gang med å iverksette tiltakene.

Den viktigste grunnen til at arbeidet med å skape en ny grunnskolelærerutdanning har vært vellykket, er å finne i den meget grundige prosessen Regjeringen har arbeidet etter. Sjelden har et slikt arbeid vært så bredt forankret, og sjelden har så mange vært med på å føle et eierforhold til prosessen og vært så godt kjent med resultatene. Svært mange relevante aktører har vært sterkt involvert. Arbeidet har hele tiden vært preget av dialog og åpenhet. Dermed har en sørget for at ledende aktører har eierforhold til de viktige endringene som Regjeringen har foreslått, for det er endringer i forhold til dagens lærerutdanning. Jeg konstaterer at Regjeringens forslag nærmest fått unison oppslutning fra faglige miljø.

Jeg er også overbevist om at det var helt nødvendig å gå gjennom en grundig prosess for å forbedre innholdet i den fireårige utdanningen før vi konkluderte med hensyn til utdanningens lengde. En forlengelse av utdanningen ville ikke løst noen problemer.

Arbeidet med å skape en ny lærerutdanning kan kanskje sammenliknes med å løpe Holmenkollstafetten. Det er mange lange og tunge etapper. I vårt tilfelle har etappene handlet om å dele opp utdanningen i to likeverdige løp, det har handlet om å utvikle systemer for å skape bedre sammenheng mellom teori og praksis, det har handlet om å skape en oppfølgingsordning første året ute i skolen for å motvirke det såkalte praksissjokket, som mange talere har vært inne på. Og det har vært mange etapper underveis som har handlet om systematisk oppfølging, etterutdanning og kvalitetsutvikling ved institusjonene.

Deler av opposisjonen framstår som om de bare ønsker å løpe sjarmøretappen. En ensidig oppmerksomhet på utdanningens lengde er etter min mening for lettvint. Før man kan løpe de lette sjarmør- og sisteetappene, er man nødt til å gjennomføre de tyngre etappene, og det er et viktig arbeid som må gjøres.

Det viktigste grepet Regjeringen har foreslått, er å dele grunnskoleutdanningen inn i to likeverdige retninger. Dette hviler på en klar forståelse av at det er grunnleggende forskjell på å lære en seksåring å lese og å skulle gi femtenåringer grundig innsikt i avanserte matematiske sammenhenger. Ved den innretningen Regjeringen har valgt, legger vi til rette for at de kommende grunnskolelærerne, som spesialiserer seg på 5.–10. trinn, vil ha rom for grundig faglig fordypning. Jeg tror at en faglig fordypning, basert på motivasjon og interesser, er den viktigste forutsetningen for å få lærere som er faglig trygge på seg selv. Dette har da også i meldingen blitt trukket fram som den viktigste siden ved lærerrollen, og det er allmenn oppslutning om akkurat denne delen av meldingen.

Det andre hovedgrepet Regjeringen foreslår, er å skape et nytt og utvidet pedagogikkfag – pedagogikk og elevkunnskap. Dette faget er konsekvensen av meldingens meget grundige diskusjon om lærerrollen. Faget blir selve limet i grunnskolelærerutdanningen. I dette faget vil lærerrollen utformes, og studentenes evne til refleksjon skal øves opp. Faget skal ha tre funksjoner: Det skal gi den lærerfaglige plattformen, det skal gi metodisk lærerkompetanse, og det skal gi kompetanse til å ivareta sosiale og relasjonelle forhold. Jeg er glad for at komiteen så grundig har vurdert dette faget. Faget skal utgjøre ryggraden i den nye lærerutdanningen, og det er riktig ikke å fylle det med for mange detaljer. Men jeg er helt enig med saksordfører Dørum i at dette faget er grunnleggende for den dannelsen som skal skje gjennom det å være student i lærerutdanningen.

Regjeringen har også lagt fram en rekke andre viktige endringer som knapt nevnes fordi de har fått allmenn oppslutning umiddelbart. Systematisk etter- og videreutdanning, bedre integrering av praksis og oppfølging av de ferske lærerne første året ute i skolen er noen slike eksempler.

Innstillingen som Stortinget behandler i dag, viser at partiene har noe ulike synspunkter på omfang og innretning på tiltakene, innføringstakt og finansiering. Størst oppmerksomhet har spørsmålet om utdanningens lengde fått. Jeg er overbevist om at Regjeringen har valgt den faglig helt riktige løsningen. Regjeringen foreslår en gradvis økning av mastertilbud som er særlig tilpasset grunnskolens behov. Slike mastertilbud er det ikke så mange av i dag, så de må utvikles. Tiden framover skal brukes til å heve kvaliteten i den fireårige grunnskolelærerutdanningen, til å bygge opp fagpersonalets forskningskompetanse og til å utvikle mastertilbud i samsvar med skolens behov.

Et utvalg skal så få oppgaven med å utrede om og eventuelt når det er hensiktsmessig med et femårig mastertilbud for alle studenter. Dette er en framgangsmåte som f.eks. Forskerforbundet har sluttet seg til.

Det må være lov å spørre: Hvorfor ønsker opposisjonen en femårig grunnskolelærerutdanning akkurat i 2014? Jeg har hørt noen argumenter for det, men det finnes ikke noe dokumentert faglig grunnlag for å velge akkurat et slikt tidspunkt, dette årstallet. Det er ikke faglig riktig å fastsette et tidspunkt for fullt utbygd femårig lærerutdanning nå. Her er det som sagt mange brikker som skal legges på plass. Jeg vil likevel understreke at Regjeringens forslag heller ikke stenger for en slik utvikling i framtiden. Vi oppmuntrer og oppfordrer til å tallfeste et antall studenter vi gjerne ser på de femårige masterutdanningene. Men det første og viktigste grepet er å bedre innholdet i den fireårige utdanningen.

Jeg er glad for at komitéinnstillingen viser at det er politisk oppslutning om de store grep som Regjeringen foreslår. Det er nødvendig at vi på politisk nivå finner fram til en felles ramme for den nye lærerutdanningen, en ramme som er i samsvar med behov i skolen. Samtidig skal lærerutdanningene være i konstant utvikling.

Jeg har lyst til å takke alle dem som har gått de viktige etappene i denne stafetten sammen med oss. Det har vært gjort et meget grundig arbeid mange steder. Som sagt, den prosessen vi har hatt med å legge fram lærermeldingen i samråd og samarbeid med mange aktører, har vært en åpen og også ganske inkluderende prosess. Jeg håper nå at vi legger et løp for framtidig lærerutdanning som det kan være god politisk enighet om, og som gjør at vi får en stimulans både til at læreren skal kunne gjøre en bedre jobb i klasserommet, og til at vi får en bedre skole, og at vi har en bred politisk oppslutning om de viktige elementene i framtidens lærerutdanning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:04:09]: Fremskrittspartiet vil ha en femårig lærerutdanning. Vi mener at vi har mulighet til å løpe alle etappene. Ut fra det statsråden og departementet sier, er en av hovedinnvendingene mot en utvidelse av lærerutdanningen at kompetansenivået ved institusjonene ikke er tilfredsstillende med hensyn til å tilby en lærerutdanning på mastergradsnivå. Under komitéhøringen kom det fram at institusjonene selv mener at de kunne klare å bygge opp denne nødvendige kompetansen innen 2014 forutsatt en statlig satsing og strategi.

Mitt spørsmål er da: Er det kun Regjeringens manglende vilje til å legge opp en strategi og tilføre de nødvendige ressursene som gjør at Regjeringen ikke går inn for en femårig utdanning, eller har departementet bedre innsikt i hva utdanningsinstitusjonene kan klare enn det de har selv?

Statsråd Tora Aasland [12:04:59]: Jeg tror nok departementet har en ganske god innsikt i institusjonene. Vi har svært god kontakt med dem. Vi har forsøkt å finne ut hva som er det dokumenterte og faglige grunnlaget for at Universitets- og høgskolerådet har sagt det de har sagt i høringen til komiteen. Men vi har faktisk ikke funnet noen grunnlag, annet enn det at de tror det er mulig å gjennomføre i 2020. Det er en påstand som vi rett og slett ikke har faglig dokumentert dekning for.

Det jeg synes er viktig å legge vekt på, er at vi må utvikle mastertilbud som passer ikke minst til lærerrollen på grunnskolenivå, på ungdomstrinnet og barnetrinnet. Vi har ikke utviklet mastertilbud for de trinnene. De fleste mastertilbudene som finnes i dag, er tilpasset videregående opplæring. Her har vi en vei å gå. Vi har også en vei å gå når det gjelder å utvikle nødvendig lærerkompetanse i lærerutdanningsinstitusjonene.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:06:13]: Statsråden skriver et innlegg i avisen Østlendingen 11. august 2008 om opptakskrav til allmennlærerutdanningen. Hun skriver da at de ble gjennomført for å heve kompetansenivået og ble møtt «med bred støtte».

Dette er litt rart når man tenker på at da dette ble innført gjennom en omtale i Kunnskapsløftet, argumenterte SV, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mot opptakskrav til allmennlærerutdanningen med den begrunnelsen at et slikt forslag vil kunne ta oppmerksomheten bort fra innholdet og opplegget i lærerutdanningen.

Spørsmålet er nå: Er Regjeringa for eller mot opptakskrav til allmennlærerutdanningen?

Statsråd Tora Aasland [12:06:59]: Regjeringen er for å beholde de opptakskrav til lærerutdanningen som ble innført for ganske få år siden. Grunnen til det er meget tydelig: Vi mener det er behov for å stille noen krav. Vi ser selvfølgelig også at det har vært en positiv utvikling i forhold til det. Vi ser nå at klarer vi å få kvalifiserte søkere til å starte på lærerutdanningen, har vi en god mulighet til å få mange flere enn i dag gjennom et godt løp.

Jeg må også få lov til å oppklare en åpenbar misforståelse i mitt forrige svar. Opposisjonen sier at en femårig lærerutdanning skal innføres i 2014. Jeg sa et annet årstall, og benytter anledningen til å beklage det. Men jeg har oppfattet hva opposisjonen har ment.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:07:55]: En av de store utfordringene er å knytte praksis og teori tettere sammen i lærerutdanningsløpet. Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen i at man må først tenke innhold før man på et vis tenker lengde. Men en av de tingene som meldingen ikke tar tak i, og som Regjeringen ikke drøfter for nettopp å knytte praksis og teori tettere sammen, er hvordan lærerutdannernes praksis er. Vil statsråden ta initiativ til både at lærerutdannerne i mye større grad hospiterer ute i skolehverdagen, hvor de også må takle elever med pubertetsproblemer og utfordringer i virkeligheten, og at øvingslærerne og deres kompetanse i mye større grad brukes i undervisningen på lærerutdanningsinstitusjonene, slik at man på den måten kobler teori og praksis mye tettere sammen?

Statsråd Tora Aasland [12:08:54]: Den ordningen som vi nå går inn for, med en bedre integrering av teori og praksis, inneholder akkurat de elementene som representanten her etterlyser. Vi bør få bedre avtaler med praksisskoler. Samtidig vil mentorordningen for de nyutdannede også være et viktig bindeledd inn til lærerhøgskoleinstitusjonene dersom man velger å bruke mentor som kjøpes fri på den måten. Det vil også gi en bedre kontakt med det som er ute i praksis.

Jeg var i går på besøk på Strinda videregående skole i Trondheim. Der var det to praktikanter som hadde både en praksiskoordinator i skolen og et godt opplegg med sin praksis, som igjen spilte tilbake på lærerutdanningsinstitusjonen. Det er akkurat slik vi ønsker å ha det. Dette var en god måte å gjøre det på, og jeg er helt enig i at det trengs en kontakt med praksisfeltet for at også lærerne i lærerutdanningsinstitusjonene skal bli gode i en kombinasjon av teori og praksis.

Odd Einar Dørum (V) [12:10:04]: La meg først konstatere at statsråden ikke har den største tiltro til universitets- og høgskolesektoren når de i åpen høring sier at de kan klare å levere en femårig master innen 2014. Det står i kontrast til statsrådens store tiltro til den samme sektoren når de med lite penger skal forvalte dem fornuftig og klokt og unngå skade – men likevel.

La meg ta et annet hovedspørsmål til statsråden: Hva er det som gjør at Regjeringen, som går et viktig skritt ved at det må være fagkrav for å undervise i alle fag, ikke vil gjennomføre det for lærerne som er i skolen i dag? Det å ruste opp lærerne i skolen i dag ville vært et kraftig signal både til dem som er i skolen og ikke minst til dem som kan tenke seg å søke inn i den reformerte lærerutdanningen som vi drøfter. Hva er det som gjør at Regjeringen rygger på dette? Ligger svaret i at Regjeringen ikke vil prioritere pengene til den systematiske og brede videreutdanningen som vi da måtte ha for å sikre at alle lærerne skulle få den videreutdanningen, også de som er i skolen i dag?

Statsråd Tora Aasland [12:11:06]: Regjeringen bruker i år 400 mill. kr til etter- og videreutdanning av lærere. Hvis man hadde gått for Venstres forslag om å kjøpe fri lærere, et årskull av gangen omtrent, ville man hatt et så stort problem med å få dekket lærerbehovet i skolen at det ikke ville vært forsvarlig å gjøre det. Det er grunnen til at vi ikke har gått for Venstres modell om frikjøp av lærere til etter- og videreutdanning.

Vi har et meget tydelig opplegg, og vi får nå et kontinuerlig opplegg for etter- og videreutdanning som nettopp er ment å skulle ta vare på de lærerne som er i skolen, for vi vil beholde dem der lenger. Det tror jeg vi alle kan være enige om. Vi har litt ulike innfallsvinkler til dette, men vi er opptatt av det, og vi bruker penger på det.

Anders Anundsen (FrP) [12:11:59]: Jeg vil først si at jeg også er svært overrasket over at statsråden mener at Universitets- og høgskolerådet ikke vet hva de snakker om når det mener at det er realistisk å gjennomføre en mastergradsutdanning for lærere innen 2014.

Jeg merker meg at statsråden også sier at det er mange ting som må avklares før en kan komme frem til en masterutdanning, men det ville vel sannsynligvis være en fordel om man da visste hva man skulle gå i retning av, at Regjeringen var tydelig på at den ønsket å ende med et masteropplegg for lærerutdanningen, i stedet for nå å sende ulike signaler i masse forskjellige retninger, og ingen vet hva man skal forholde seg til.

Men spørsmålet dreier seg om en utfordring som jeg gav statsråden i mitt innlegg knyttet til lærerutdannerne, som nå må gå ned i lønn. Har man 16 års erfaring og er lektor i videregående skole eller grunnskole, må man gå ned i lønn hvis man skal bli lærerutdanner. Hvordan vil statsråden øke og bedre rekrutteringsgrunnlaget for lærerutdannerne?

Statsråd Tora Aasland [12:13:03]: Det er jo det vi holder på med hele tiden, og vi regner med at denne forbedrede lærerutdanningen vil legge et bedre grunnlag, slik at man er i en bedre posisjon også i lønnsforhandlinger. Jeg vil ikke ha noen ting imot at man differensierer lønninger noe mer, også i forhold til lærerutdannerne og den lønnen de har. Så her legger vi et grunnlag for at eventuelle lønnsforhandlinger i framtiden kan føre til resultater som lærerne har fortjent.

Når det gjelder Universitets- og høgskolerådet gjentar jeg at jeg – også ved henvendelse til dem – ikke har funnet dokumentasjon for året 2014; det er ingen ting som er faglig lagt fram, som underbygger dette. Det er bare et ønske om at da skal de kunne klare å gjennomføre det. Jeg tror faktisk at jeg kjenner institusjonene også. Selv om det er de selv som har disse ambisjonene, vil jeg likevel si at her er det «tenk på et tall». Det vi gjør, er å gå grundig og faglig forsvarlig fram for å få en bedre utdanning nå i de fire årene lærerutdanningen varer, samtidig som vi gjør vårt beste for å utvikle gode mastere og for å gjøre en eventuell femårig utdanning også kvalitetsmessig nyttig og god.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Gorm Kjernli (A) [12:14:35]: Jeg tror det er ett viktig perspektiv å ha med seg, som kommer litt i skyggen av debatten her i dag, og det er at vi i dagens skole har mange dyktige og engasjerte lærere som hver dag gjør en kjempeinnsats for å sørge for at norske elever får en best mulig undervisning og utdanning. Alt i alt har vi en god skole i Norge, og vi har mange dyktige lærere. Noen, også opposisjonspolitikere, har gjentatte ganger forsøkt å tegne et bilde av norsk skole i krise – og at vi har for dårlige lærere. Det bildet stemmer ikke overens med virkeligheten i skolen. Vi har en god norsk skole, men med noen utfordringer. Disse utfordringene har regjeringspartiene tatt på alvor, og vi fortsetter å ta dem på alvor – fra det økte fokuset på tidlig innsats til viktigheten av grunnleggende ferdigheter, økt antall timer i grunnskolen, mer fysisk aktivitet i skolehverdagen og et system for varig videreutdanning av lærere, for å ta noen eksempler der Regjeringen har tatt ansvar og gjort viktige grep.

I dag behandler vi en ny og forbedret grunnskolelærerutdanning, en godt gjennomarbeidet melding med flere tiltak som vil gjøre framtidens lærere enda bedre rustet for den viktige oppgaven de har i skolen. Ikke minst er det bra at prosessen har vært såpass omfattende og bred, og at de ulike institusjonene, fagmiljøene og ikke minst lærerne selv har blitt hørt, og at de i stor grad er fornøyd med det som foreslås.

Ulike talere har allerede vært inne på hvilke grep man nå ønsker å gjøre, og jeg har ikke behov for å gjenta alt det. Et viktig grep jeg likevel ønsker å knytte noen kommentarer til, er koblingen mellom teori og praksis. Det er veldig bra at meldingen slår fast at det må bli en sterkere kobling mellom teori og praksis. Didaktikken, læren om å lære bort, skal være gjennomgående i alle fag. Det er viktig å ha god faglig kompetanse – kompetansekravene er med på å bidra til det – men det er også viktig å ha kompetanse om hvordan man skal formidle den fagkunnskapen til elevene. Det er en av lærernes viktigste roller, og det er bra at det er et gjennomgående trekk.

Mange av de tiltakene Regjeringen har foreslått, får bred tilslutning i Stortinget, og det er bra. Men ikke så overraskende har debatten i stor grad dreid seg om lengden på utdanningen, og det blir jo en litt merkelig debatt. Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre forsøker å bygge opp avstanden mellom oss og dem. Realiteten er at avstanden dem imellom er vel så stor, når vi ser hva de ønsker med et femte år. Jeg tror sektoren skal være glad for at det ikke er høyresiden som legger premissene for den nye lærerutdanningen.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig å gjøre noe med de fire årene vi har i dag på lærerutdanningen. Hvordan kan vi gjøre dem enda bedre? Samtidig vet vi at det foregår prosjekter med femårig master, som vi støtter opp om. Meldingen slår også fast at Regjeringen ønsker å øke antall mastergradsstudenter på lærerutdanningen. Det er også viktig med kvalitetssikring, og at det utvikles mastertilbud som institusjonene har behov for, og som imøtekommer faglige krav. Det er derfor bra at departementet setter ned et utvalg som skal se på dette.

Høyresidens løsninger blir litt for enkle og for lite gjennomtenkte. Det må være lov å spørre Fremskrittspartiet og Venstre om hvor gjennomtenkt deres forslag til en femårig master er. Er det hold i det de foreslår? Jeg merket meg at representanten Dørum ikke gav noe klart svar på det i et replikkordskifte tidligere, men at det må høring og prosess til. Og da spør jeg meg: Hvor stor forskjell er det egentlig da på Venstre og det Regjeringen foreslår om å sette ned et utvalg som skal se på dette? Høyres praksisår med en ti studiepoengs oppgave kan vel neppe karakteriseres som en master, men som en femårig utdanning.

De fleste som ønsker en utvidet utdanning, ønsker ikke en femårig utdanning – de ønsker en femårig mastergrad. For Arbeiderpartiet er forskningsbasert undervisning alle de fire eller fem årene, for dem som har det, av lærerstudiet viktig. Nå er det viktigst å gjøre noe med de fire årene, og så imøteser vi utviklingen av flere faglig forsvarlige femårige tilbud senere.

Så til slutt: Representanten Gundersen sa i et replikkordskifte tidligere at meldingen var «gjennomsyret» av mangel på tiltak. Jeg vil si: tvert om. Meldingen er full av tiltak, som også er blitt referert til i debatten her i dag. Vi mener at vi med denne meldingen har lagt fram et godt grunnlag for en ny og forbedret lærerutdanning som er faglig forsvarlig, ikke bare en politisk markering.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:19:46]: Stortingsmeldinga om læraren, som omhandlar lærarutdanninga, rolla og jobben til lærarane, saman med ei rekkje andre tiltak Regjeringa har gjennomført den siste tida, gjer, slik eg ser det, tre hovudval som det er nødvendig å gjere. For det første gjer vi det valet at vi seier at læraren er nr. 1, ikkje nr. 6 eller nr. 7, ikkje bakarst i køen som ein vi skal skulde på, ikkje ein vi skal karakterisere negativt, men ein som vi skal backe opp og betale det som det kostar å backe opp. Det er det som er bakgrunnen for at vi har inngått partnarskapen GNIST, med alle dei ulike tiltaka som ligg i det. Det er det som er bakgrunnen for at vi no gjennomfører eit gamalt SV-forslag, nemleg eit varig system for vidareutdanning av lærarane. Det er det som er bakgrunnen for at vi gjennomfører eit anna gamalt SV-forslag, nemleg å tilby rettleiing til alle nye lærarar når dei kjem ut i skulen. Det er det som er bakgrunnen for at vi gjer det som mange lærarar er opptekne av, nemleg at rektorane skal få meir kompetanse gjennom eit tilbod om ei eiga skuleleiarutdanning for alle rektorar. Det er det som er bakgrunnen for at vi må ta tak i det som vert ein tøff og langvarig jobb å gjere, nemleg å rydde tid i skulen til at lærarane kan vere lærarar, og gje lærarane tilbake igjen til elevane, og rydde vekk tid til andre oppgåver som andre kan ta seg av. Læraren må kunne bruke meir tid på kjerneoppgåvene. Det er val nr. 1; læraren er nr. 1.

Så må vi gjere det valet at vi skal ha ein topp kvalitet i utdanninga. Tidlegare har ein ofte i debattar om lærarutdanninga spurt om det viktigaste er å styrkje fagkunnskapen til lærarane, eller om det er å styrkje forståinga for læringsprosessane, elevkunnskapen hos lærarane. Svaret her er: Vi må gjere begge delar. Gjennom den todelinga får vi ei lærarutdanning som har større spesialisering og større rom for fordjuping, ikkje minst i 5–10-utdanninga. Ved at ingen fag utover pedagogikk og elevkunnskap er obligatoriske, vert det gjeve det djupe rommet for fordjuping som gjer at vi sikrar svært mange lærarar i framtida med ei tung fordjuping på sine fagområde. Samtidig innfører vi det nye faget pedagogikk og elevkunnskap, og vi set i gang ei styrking av praksisen og av kvaliteten på institusjonane både når det gjeld forsking og undervisning, som vil følgje opp utdanninga på ein langt betre måte enn før. Det vert større krav til studentane, det vert større krav til institusjonane, og det vert betre oppfølging av koplinga mellom teori og praksis. Pedagogikk og elevkunnskap er eit fag som betre kan ta seg av formidlingslæra.

Det tredje valet er at vi må seie at rekruttering av lærarar i åra som kjem, vert ein hovudjobb i skulen og i samfunnet. Det er over år, ikkje minst frå den førre regjeringa, gjort altfor lite for å ha fleire studieplassar, for å få fleire til å søkje, for å få ei heilt anna rekrutteringssatsing. Vi sit i dag med byrjinga på problem, slik som vi ser på det. Dei vil verte meir alvorlege dersom vi ikkje gjennomfører og følgjer opp dei tiltaka Regjeringa no har sett i verk. Den rekrutteringskampanjen som no vert gjennomførd i regi av GNIST, er eitt slikt tiltak. Det må ikkje vere eit eingongslyft, men minst ei treårig varig satsing. Det er slik, som det vert fortalt meg, at det er den største rekrutteringskampanjen i regi av offentleg sektor nokosinne.

Kampanjar er vel og bra, men det er det materielle innhaldet som er viktigast – derfor ei rekkje tiltak som avskriving av studielån, Lektor II-ordning osv. og ikkje minst sjølve utdanninga, moglegheita til vidareutdanning og korleis jobben er ute i skulen. Det er det som er mest avgjerande for om vi klarar å få mange flinke ungdommar til å søkje lærarutdanninga og få fleire til å stå i jobb.

Etter mitt syn er det mange interessante og konstruktive innspel frå opposisjonen utover det Regjeringa har foreslått. Det vil eg rose opposisjonen for. Nokre av dei er eg ueinig i, og andre er det vanskeleg å gjennomføre. Mange av dei er sjølvsagt prega av litt forvirring, fordi det er usemje opposisjonen imellom. Eg vel ikkje å leggje vekt på det, men heller seie at det er svært gledeleg at det er brei semje om dei viktige hovudgrepa i meldinga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [12:25:00]: Statsråden var så vidt innom et ønske om å stille krav i sitt innlegg. Som statsråd må han forholde seg til Regjeringens og ikke SVs politikk. Da kan han snakke om krav, for skulle han snakke om SVs politikk, hadde ikke krav vært så veldig sentralt. Men la oss legge til grunn at han representerer Regjeringen og er opptatt av krav. Utdanningsforbundet har når det gjelder femårig mastergradsopplæring eller ikke skrevet følgende i et høringsnotat til komiteen:

«Utdanningsforbundet mener framtidens lærere i grunnskolen har behov for kompetanse på mastergradsnivå, og mener regjeringen på dette punktet har for lave ambisjoner på vegne av lærerne og skolen.»

Er statsråden tilfreds med å ikke representere et tilstrekkelig ambisjonsnivå for fremtidens skole?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:25:50]: Eg er svært tilfreds med å ha lagt fram ei stortingsmelding om lærarrolla og -utdanninga, som reformerer og klart forbetrar utdanninga, og som peikar i retning av fleire masterstudentar i framtida og ein full gjennomgang av det, men ikkje minst tek dei nødvendige kvalitetsgrepa i dag.

Representanten Anundsens problem og opposisjonens problem er at dei har ingen modell for ein femårig master. Dei har ein ting til felles, dei har talet fem til felles. Så har dei nokre ulike modellar, som kanskje oppfyller krava til NOKUT. Så har representanten Anundsen sjølv gjennomført nærmast eit drap på Høgres modell frå talarstolen nettopp, der han regelrett slakta eit av partia sin modell. Og representanten Dørum har bekrefta at vi må ha ein lang høyringsprosess, og vi må diskutere litt fram og tilbake. Med andre ord har dei omtrent det same behovet for ein brei diskusjon om vegen vidare. Det viktige no er å gjennomføre kvalitetsgrepa i den fireårige utdanninga og få fleire på masternivå, som Regjeringa foreslår.

Gunnar Gundersen (H) [12:27:04]: Jeg tror det er stor enighet om at læreren er nr. 1. Det er også godt å høre at statsråden har våknet opp til at det er en rekrutteringsproblematikk i skolen. Det har vi prøvd å gjøre oppmerksom på lenge.

I lærermeldingen er det også om Lektor II-ordningen. Det var også statsråden så vidt inne på i innlegget. Der var det en litt tragikomisk sak på TV 2 om en elev som var plassert ute på en gård en dag i uka, som ble stoppet fordi bonden ikke hadde lærerutdanning. Nå skjønner jeg at statsråden har bestemt seg for å rydde opp i det, og det er veldig bra. Men her er det mye som tyder på at man har et byråkrati som ikke tar inn over seg det signalet som kommer ganske bredt, om at man også må finne nye modeller for hvordan man skal dra ny kompetanse inn i skolen. Spørsmålet blir da: Hvordan skal statstråden få det byråkratiet over på et annet spor, slik at det begynner å bli konstruktivt når det gjelder dette?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:28:06]: Dette er eit veldig viktig spørsmål, synest eg. På den eine sida er ikkje poenget at ein skal svekkje krava til at dei som skal ha undervisning i faga, skal ha ein tung og brei kompetanse og vere lærarutdanna gjennom ulike lærarutdanningar. Det er andre viktige oppgåver, både pedagogisk og av annan art, der dei kan vere viktige bidrag. Der trur eg representanten og eg sjølv er heilt einige. Det kan vere på forskjellige måtar utanfor skulen, men ikkje minst Lektor II-ordninga er eit godt eksempel på det. Der er eg einig. Det er derfor vi har sett i gang den. Det er derfor vi no òg, som det står omtalt i meldinga, jobbar med å sjå på moglegheiter for andre løp for kandidatar med heilt annan bakgrunn, som kan kome raskare inn i eit løp mot å bli lærar. Det er derfor vi òg må ha meir praksisretting og leggje til rette for at fleire elevar kan ha opplæringa si i bedrift. Det vil vi kome tilbake til i kompetansemeldinga snart. Eg vil seie eg er veldig glad og positiv til at representanten Gundersen er oppteken av nettopp det same problemet.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:29:12]: Denne regjeringen har snublet inn i en del debatter – rundt hijab og blasfemiparagraf, diskusjoner som etter hvert, da de tok form, viste at det var mangel på en generell kompetanse om religion i samfunnet vårt. Det var ikke et spesielt høyt nivå.

Framtidens lærere skal møte elever med alle typer bakgrunn. De skal stå i et mye mer flerkulturelt samfunn enn det våre lærere møtte. Derfor er det uforståelig for meg at Regjeringen nå ikke ønsker RLE-faget obligatorisk for første gang. Vi går motsatt vei av det man gjør i Europa. Man sier at det er ikke viktig. Skjønner ikke statsråden at en lærer må vite hvorfor melk og kjøtt ikke kan blandes for noen elever, at noen elever ikke kan tegne Gud, og hvorfor noen elever kommer med henna på hendene etter en høytid? Hvorfor er denne kunnskapen ikke lenger viktig for denne regjeringen?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:30:16]: Det er gode eksempel på viktig kunnskap i skulen. Det er jo derfor vi vektlegg så sterkt no at sjølve verdigrunnlaget skulen skal byggje på, kjennskapen til ulike livssyn, forståinga mellom menneske med ulik bakgrunn, det at Noreg er vorte eit samfunn som er mangfaldig, må vere grunnleggjande for alle lærarar som skal jobbe i skulen. Det er ei av grunngjevingane for det nye faget pedagogikk og elevkunnskap, og det må vere viktig i alle fag. Det trur eg Kristeleg Folkeparti er heilt einig i. Der eg meiner dei gjer ei feilslutning, er når dei seier at det må føre til at faget RLE skal vere obligatorisk. For dette er verdiar og kunnskap som må prege virket til alle lærarar i skulen i det moderne samfunnet. Det kan ikkje setjast bort i eit bestemt fag. RLE-faget skal vere eit fag som dreier seg om religion, livssyn og etikk, og det skal vere eit kunnskapsfag, eit utviklingsfag på det området. Derfor er mitt svar til det at dei viktige verdiane og omsyna må varetakast for alle lærarar, ikkje berre ved å gjere eit bestemt fag obligatorisk.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Einar Dørum (V) [12:31:30]: Det er slik for meg at når jeg spør Universitets- og høgskolerådet om de kan levere en femårig master i 2014, fem år fra nå av, og får svaret ja, og det blir utdypet i en høring i komiteen, legger jeg det til grunn. Jeg legger det til grunn av samme grunn som faktisk Regjeringen gjør når den mener at universitets- og høyskolesektoren skal levere gode resultater selv om det kuttes i budsjettene. Man stoler på at folk kan få til noe, og svaret var: Gitt at man vil det, og at man stiller bevilgninger til rådighet. Derfor går mitt spørsmål på: Venstre vil ha en femårig master, og det er åpenbart at det synes SV er brysomt. Det synes jeg er litt forunderlig, for SV er jo et parti som på andre områder, f.eks. når det gjelder å avskaffe bensinbiler i 2015, ikke er redd for ambisjoner. Først: Jeg har sans for representanter og statsråder som har ambisjoner. Men hva er det da som gjør at man ikke tør å ha ambisjoner på en mastergrad? For Regjeringen kommer jo ikke lenger enn til det punktet enn at man sier man skal ha en gruppe for å utrede om man skal ha det. Det er denne uroen, mistilliten til universitets- og høyskolesektoren som jeg ikke synes jeg fikk et godt svar fra statsråd Aasland på.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:32:37]: Det er svært mange argument for at vi eit godt stykke inn i framtida skal ha ei lærarutdanning i Noreg som er ein femårig integrert mastergrad for alle. Eg har stor respekt for det standpunktet Venstre har når det gjeld det – det er ingen tvil om at Venstre er det av opposisjonspartia som har hatt det mest konsekvente standpunktet her. Men det finst svært gode argument mot at vi no skal setje i gang ei stor reform som vil ta all merksemd vekk frå det kvalitetsarbeidet som er nødvendig dei neste åra. 2014 er kort tid med tanke på dei enorme kvalitetsutfordringane som er i sektoren, med den oppbygginga av kompetanse som er nødvendig, med dei forbetringane av innhald og auka krav som har fokus på studentane, og med dei rekrutteringsutfordringane som ligg føre. Dersom vi skal gjere den overgangen raskt, er det eit kull på 1 500–2 000 som forsvinn rett ut i ein allereie pressa rekrutteringssituasjon, på toppen av Venstres forslag om at langt fleire skal takast ut av skulen.

Eg er ueinig i det grepet Venstre tek. Eg registrerer at det i opposisjonen er indre ueinigheit, men eg har respekt for at det er gode argument for ei langsiktig målsetjing her.

Åse Michaelsen (FrP) [12:33:58]: Rekruttering blir en hovedjobb for Regjeringen, sier statsråden. Det tror jeg vi er veldig enige om. Vi ser allerede i dag at vi har store problemer med å rekruttere og ikke minst med å beholde de lærerne som er i skolen i dag.

Så er det slik at Regjeringen legger opp til en heldagsskole, Regjeringen legger opp til færre elever pr. lærer, osv. Det vil bety at vi trenger flere studieplasser. Vi trenger økte ressurser til kommunene, osv. Jeg kan ikke se at Regjeringen legger så tydelig opp til å kunne klare å nå disse målsettingene. Da ønsker jeg faktisk å få vite: Hva vil statsråden gjøre i form av økonomiske tiltak i budsjettene for å oppnå målet om å få til en heldagsskole, få færre elever pr. lærer osv.?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:34:52]: Nettopp det at Regjeringa er meir ambisiøs enn det Framstegspartiet er både når det gjeld å innføre ein ny og heilskapleg skuledag og få fleire lærarar, gjer at vi òg må ha større ambisjonar om studieplassar i lærarutdanninga for å redusere fråfall og behalde fleire av dei som begynner i skulen. Derfor tek vi desse omfattande grepa. Vi tek tak i dei nye som skal ut i skulen og skal gi dei betre støtte. Vi tek kvalitetsgrep i utdanninga som skal redusere fråfallet, og vi har auka talet på studieplassar i lærarutdanningane, på PPU og i førskuleutdanningane. Dette er heilt nødvendig. Men vi må alle vere klår over at det i dag er riktig og viktig med nokre fleire studieplassar, ikkje minst i PPU, der vi ser det er god søkning. Vi ser òg at det er rom for fleire femårige mastergradar, der det er god søkning. Derfor legg vi opp til det. Men vi må òg vere opptekne av sjølve rekrutteringa, få opp interessa for og lysta til å verte lærar. Det er den største mangelen når det gjeld grunnskuleutdanninga i dag. Så kjem vi tilbake i revidert og i seinare samanhengar med kva det betyr i budsjettet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:36:20]: Det er helt riktig at opposisjonspartiene har noe ulik innretning på sine løsninger. Men vi er i hvert fall enige om én ting: Vi ønsker å heve ambisjonene for norsk lærerutdanning. Regjeringspartiene er kun enige om en liten ting, og det er å holde et lavt ambisjonsnivå for norsk lærerutdanning.

Jeg tok ordet fordi representanten Lena Jensen i sitt innlegg sa at da KRL-faget ble obligatorisk i den forrige lærerutdanninga, skjedde det uten forankring i miljøene. Da er det meget interessant at det vi nå har opplevd i forbindelse med behandlinga av denne meldinga, er at lærerutdanningsmiljøene samstemt har ønsket at RLE skal være obligatorisk i lærerutdanninga, men har blitt overkjørt av regjeringspartiene.

I likhet med flere andre her har Lena Jensen pekt på behovet for ro og enighet om lærermeldinga. Da synes jeg også det er veldig rart at det ikke har kommet et eneste initiativ fra regjeringspartiene for å få til et bredt forlik om allmennlærerutdanninga – eller grunnskolelærerutdanninga, som det nå skal hete. Dersom ønsket om ro og enighet var så sterkt som det nå kommer til uttrykk, synes jeg det er veldig rart at vi har hatt den prosessen vi har hatt, der alle partiene har skrevet sine respektive merknader, og opposisjonspartiene har skrevet seg sammen på veldig mange merknader.

Hovedproblemet med meldinga, i tillegg til det som har vært nevnt, er at den gir mange helt riktige beskrivelser, men den tar ikke konsekvensene av de beskrivelsene den gir. Det står f.eks. i meldinga at 11 000 lærere i dag er i andre yrker. Utover det foreslår ikke meldinga noen tiltak for å få noen av disse lærerne tilbake. I meldinga står det også, som bl.a. Høyre har pekt på i mange sammenhenger, at vi har et stort rekrutteringsproblem, spesielt i forhold til at mange lærere nå går av med pensjon. Vi vet at 40 pst. av lærerne i grunnskolen er over 50 år, at halvparten av lærerne i videregående er over 50 år, og at mange av dem går av med pensjon når de er mellom 55 og 60 år. Det gjør ikke meldinga noen forsøk på å rydde opp i.

Litt av problemet er jo at når Stortinget nå har ventet så lenge på denne meldinga – helt siden høsten 2006, da det skulle settes i gang strakstiltak som aldri kom – har vi gjort det i forvissning om at begrunnelsen Regjeringa har gitt, har vært riktig, nemlig at det skulle komme en helhetlig melding som skulle ta viktige grep. Det har vært begrunnelsen for at en ventet så lenge. Regjeringspartiene sier at alle har vært så fornøyde med meldinga, at det har vært unison enighet. Vel, Utdanningsforbundet, som organiserer nesten alle lærerne i dette landet, mener at meldinga er defensiv. Og når RLE-miljøene ved høyskolene rundt omkring mener at dette er en melding som ikke tar opp i seg noe av det viktigste, nemlig hvordan få til en god religionsdialog, så er jo ikke det en unison enighet.

Når regjeringspartiene i denne stortingsperioden har stemt nei til studielånsavskriving, nei til lektor II-ordning, nei til seniortiltak, nei til rekrutteringsplaner og nei til tiltak for å få lærere tilbake til læreryrket, så kan man ikke etterpå komme og skylde på at opposisjonen har en defensiv politikk.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:39:43]: Jeg vil bare komme med noen korte kommentarer.

Jeg kjenner en veldig stor bekymring for framtidens lærere og deres kompetanse til å møte et flerkulturelt samfunn. Det gjør meg ekstra bekymret at ingen av regjeringspartienes talere i sine innlegg – kun på direkte spørsmål – har nevnt noe om RLEs betydning i det nye pedagogikkfaget. Det er jo nettopp ved å gjøre RLE obligatorisk, og tilgjengelig, for alle lærere, at alle lærere får den kunnskapen.

Det som det nå legges opp til, er at det er pedagogikkmiljøene som skal ha hovedansvaret for opplæring i religion, livssyn og etikk. All ære til pedagogikkmiljøene, men de kan ingenting om en hinduistisk elevs trosutøvelse. All ære til hva pedagogikkmiljøene nå kan gjøre, men hva med det store kompetansemiljøet som er bygd opp på utdanningsinstitusjonene siden 1997, som kan dette? Hvorfor skal ikke de lenger være en del av dette? Det er å lure lærerstudentene når RLE ikke legges inn verken som modulbasert fag eller som studiepoeng. De som ønsker å ta fordypning i RLE, får ingen synergieffekt av pedagogikkfaget og dets liksom-RLE-innhold.

Jeg er alvorlig bekymret for hvordan vi skal møte framtidens flerkulturelle samfunn med det opplegget som nå avtegner seg. Debatten i dag har vist at det kommer til å være akkurat som med hjem–skole-samarbeidet: På direkte spørsmål fra Kristelig Folkeparti sier man at jo, dette er viktig, men man gjør ingenting med det. Det har dessverre gått igjen hos Regjeringen.

La meg kort si to ting til. Det ene er en generell bekymring som jeg mener hele Stortinget må ta inn over seg: Hva med de praktisk sterke elevene, de praktisk-estetiske fag – knytte praksis og teori nærmere hverandre? Vi har en formidabel utfordring i å få inn i den norske skolen at alle elever skal kjenne mestringsfølelse.

Så er jeg også bekymret over at den mentor-/veiledningsordningen som egentlig hele Stortinget, men spesielt Regjeringen, nå legger opp til, kommer som en tilleggsoppgave. Jeg mener dette må legges innenfor faste, strukturelle grep, hvor både mentor og den som skal omfattes av mentorordningen, blir frikjøpt i form av redusert undervisningsplikt for at en skal få dette til. Det ville gitt en god løsning. Det ville sagt at det ikke ble en ekstra oppgave, men at Regjeringen og Stortinget mener at dette er så viktig at vi våger å legge penger i potten til det.

Odd Einar Dørum (V) [12:42:56]: Det har vært sagt en god del – og også jeg har gjort det – om de punktene der det er likhet mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Jeg skal ikke fjerne det. Jeg synes det er viktig. Men det er helt reelt at det er en uenighet mellom f.eks. Venstre og regjeringspartiene når det gjelder en femårig mastergradsutdanning.

Det er slik at når Venstre vil slåss for noe, gjør vi det på samme måte som vi slåss for noe på andre områder i politikken. Nå skal ikke jeg be verken statsråd Solhjell eller statsråd Aasland om å outsource sine departementer til Venstre – det er ikke slik det foregår, det er i valg man avgjør slike forhold – men jeg tror vi vet såpass mye at vi vet hva som skal til for å få til noe, når vi først vil noe.

Og til det: SV har en betydelig vilje i viktige deler av miljøpolitikken. Det er Venstre glad for. Det er da nesten et slags paradoks at man ikke skal ha det, for det eneste i stortingsmeldingen som kommer i nærheten av en ambisjon om en femårig mastergradsutdanning, er at det er et utvalg som bl.a. skal «utrede om og eventuelt når». Så gikk statsråden et skritt lenger enn sitt eget dokument og sine egne regjeringspartiers kommentarer, ved å si: en gang i framtiden. Når er en gang i framtiden? Vi er et land som søker om å få VM og OL, SV vedtar programposter for 2015 – men en mastergrad, nei det skal man ikke ha.

Så prøver man nærmest å latterliggjøre at opposisjonen jobber. Det er vanlig med høringer i Norge – med mindre man vil følge et kommandoprinsipp som ikke passer i vår statsskikk – og det er vanlig at man gjennom høringer lærer. Men det er lagt fram en skisse i dokumentet, og den skissen forteller i hvilken retning man vil gå. Fagkomiteen har hatt seriøse høringer med Universitets- og høgskolerådet, og de svarer hva de vil. Og når man lurer på om noen er misfornøyd, svarer Kommunenes Sentralforbund, studentorganisasjonene, elevorganisasjonene – de som har skoen på – at de vil ha en annen ambisjon, for å sette en kurs. Etter 2015 har vi i Norge levd ganske lenge med at det er mer enn vanlig at over halvparten av fødselskullene har høyere utdannelse enn grunnutdanning. Våre lærere skal da utrustes med en så svak ambisjon for å klare seg! For meg er det ufattelig.

Hvor er det så hovedskillet går for å få noe til? Jo, mellom Regjeringen og Venstre går det f.eks. på viljen til å satse på en forpliktende videreutdanning. Venstre vil ha en forpliktende videreutdanning for alle lærere i alle fag med jevne mellomrom, og vi trenger ikke å karikeres i hvordan vi skal gjøre det. Vi er praktiske folk, og vi vet hvordan vi kan få det til. Regjeringen har en ambisjon som gjør at det vil ta 32 år å gjennomføre en videreutdanning for lærerne. Den andre saklige forskjellen er at Venstre ønsker at fagkravene skal gjelde ikke bare for nye lærere, men også for de lærerne som er i skolen i dag. Man kan jo ikke sende noen sterkere signal til de lærerne som er der – enn si til dem vi ønsker å rekruttere inn i alle typer lærerutdanninger – enn å stille fagkrav og så si at samfunnet tar kostnadene for å ta en videreutdanning som gjør at man kan bygge seg opp overfor disse kravene. Det er jo her forskjellen ligger. Og hvis man nå ser på programmet framover, er det i viljen til å prioritere kronene først forskjellen ligger, og da vil også forskjellen i grepene gjøre at man kan tro på ambisjonene. Det var nødvendig å si dette, for det er kamp om ambisjoner, og SV og Regjeringen har svakere ambisjoner enn Venstre. Det er et faktum i skolepolitikken.

Freddy de Ruiter (A) [12:46:16]: Vi har høye ambisjoner på vegne av skolen. For å nå de ambisjonene må vi ha de riktige virkemidlene. Derfor har vi brukt tid, og derfor har vi vært grundige og systematiske, for nettopp på den måten får vi en lærerutdanning som holder et høyt kvalitetsnivå. Vi flikker ikke, som Høyres representant har hevdet her i debatten. Det er derimot Høyre og opposisjonspartiene som systematisk har flikket gjennom hele perioden ved å komme med enkeltstående forslag i salen.

Jeg kan heller ikke la være å trekke litt på smilebåndet når Høyres representant nevner kommuneøkonomien – og dårlig kommuneøkonomi – som et argument. Det er vel ikke akkurat et folkekrav at Høyre igjen skal komme i regjering og styre kommuneøkonomien her i landet. Der har Høyre lite å skryte av, mens vi faktisk har ganske mye å skryte av: Vi har styrket kommuneøkonomien med over 30 milliarder kr i løpet av disse fire årene, og vi kommer til å fortsette den linjen.

Kristelig Folkeparti ønsker seg et bredere forlik, og det er jo kanskje et fornuftig ønske. Men da bør vel Kristelig Folkeparti først og fremst se på Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, for i den borgerlige leiren spriker det jo mye mer. Slik jeg registrerer det, er faktisk Kristelig Folkeparti mer enig med oss – de rød-grønne – enn med de andre i den borgerlige leiren. Så kanskje man skulle rydde opp på borgerlig side før man angriper Regjeringen i så måte.

Så til hovedpoenget mitt. Ny lærerutdanning er bra, men det er faktisk ikke nok. Vi registrerer at statusen til læreren er lav i Norge. Det betyr at vi som politikere har et spesielt ansvar også når det gjelder statusen. Vi kan gjøre en del gjennom ny utdanning, ja, men vi må også snakke pent om skolen og lærerne. Vi må snakke opp skolen og lærerne, ikke snakke dem ned. Og når lederen for kirke-, utdannings og forskningskomiteen her på Stortinget kaller skolen for en lekeskole, er jo det å snakke skolen og lærerne ned. Når fremskrittspartibyråden, som jeg har nevnt i en tidligere replikk i dag, snakker om at læreren har blankofullmakt til å ødelegge folks framtid, er jo det å snakke skolen og lærerne ned. Så jeg håper i hvert fall at vi kan være enig tverrpolitisk om at det skal være slutt på den type argumentasjon. Nå snakker vi skolen og lærerne opp – da får vi en god skole.

Anders Anundsen (FrP) [12:49:15]: Representanten de Ruiter sier at den rød-grønne regjeringen har høye ambisjoner. Ja vel, hvor er det blitt av dem? De ambisjonene som ligger i denne meldingen, er ikke så innmari høye. Hvis man skulle satt et skikkelige høyt ambisjonsnivå, hadde man gjort det som alle ønsker, nemlig konkludert med at vi skal ha en masterutdanning på fem år også for lærere. Det som isteden skjer, er at man prøver å skyte rundt ved å si at på borgerlig side må det ryddes opp. Jeg vet ikke om representanten de Ruiter og andre talere som har pekt på det poenget, er klar over at det på borgerlig side er fire ulike partier, som ikke har noen plikt eller noe normalt ønske om konkret samordning. Vi sitter ikke i regjering sammen. Vi har ikke de forpliktelsene. Og likevel – uten å sitte og forhandle – er det i ganske stor utstrekning stor enighet på ikke-sosialistisk side, og det ville man ha sett hvis man hadde lest innstillingen som ligger til behandling i dag. Det er altså ikke noe behov for å rydde opp på borgerlig side. Hvis man skal ha et eller annet politisk samarbeid etter valget, er avstanden mindre på ikke-sosialistisk side enn det den var mellom de nå sittende regjeringspartiene. Så jeg tror man først bør holde orden på sitt eget.

Jeg må si jeg er skuffet over at regjeringspartiene sier at en eller annen gang i fremtiden kan det tenkes at, osv., men at det i 2014 er helt umulig å gjennomføre en mastergradsutdanning. Men Sosialistisk Venstreparti har, som representanten Dørum pekte på tidligere i dag, vedtatt at man i 2015 skal forby bensinbiler. Jeg må si at jeg synes det er et veldig urealistisk utgangspunkt, og jeg kunne godt tenke meg å se det faglige fundamentet for dette. Der er man altså ambisiøs! Der setter man seg et mål! Men når det gjelder fremtiden til barna våre og hva slags utdanning de skal få, da setter man seg ikke noe mål, og da er 2014 for tidlig. Det går rett og slett ikke an, og jeg må si jeg er skuffet over at man ikke i større grad evner å finne frem til de gode løsningene på lang sikt og fylle opp i den prosessen som nå er. Det vi står overfor nå, er en regjering som sier at vi skal lage noen mastergradsløp, og så skal vi sette ned en gruppe for å se på om det er fornuftig. Alle, unntatt Regjeringen, sier at det er fornuftig. Vi trenger ikke vente lenger for å finne ut om det er fornuftig. La oss da være enige om at det er det vi skal gjøre, og så fyller vi opp med hvordan opplegget til slutt blir gjennom en skikkelig prosess. Det er jo ingen i dette storting som sier at vi ikke skal ha en god prosess frem til en mastergradsutdanning. Alle er jo enige om at vi må ha en skikkelig og ryddig og god prosess, og vi stoler altså på at Universitets- og høgskolerådet vet hva de snakker om når de sier at det er mulig å gjennomføre dette i 2014.

Gunnar Gundersen (H) [12:52:16]: Det var noe Anna Ljunggren sa som gjorde at jeg tok et treminutters innlegg – og det var et par andre som hivde seg på samme melodi. Hun sa at da hun gikk på skolen, hadde hun en glimrende lærer som var streng og satte klare grenser. Den typen lærer tror jeg vi alle husker, og vi vet hvor viktig det er for lærerne å få den tryggheten at man tør å sette grenser. Vi har jo vært igjennom dette med praksissjokket. Det er mange som har vært inne på det i dag, og jeg er forundret over at man ikke tar det såpass på alvor at man vil se på Høyres forslag om et praksisår. Jeg tror det å få med seg en trygg praksis før man må stå helt alene i klasserommet, er uhyre viktig.

Men så fortsatte representanten med å si at høyresiden svartmaler skolen, og at vi til dels oser av mistillit til lærerne. Det er det også flere som har slengt seg på, og det synes jeg er en håpløs premiss og et nokså lavt debattnivå. Da kan vi bare parere tilbake at skolen nå i dag sliter med at man ikke hadde opptakskrav til lærerutdanningen i mange, mange år, og det var en sterk nedklassifisering av hva det å ha et kunnskapsnivå, et kompetansenivå, faktisk innebærer. Og der har jo ikke akkurat regjeringspartiene noen god historie, i og med at man også stemte imot at kunnskapskravene skulle innføres da Kunnskapsløftet kom.

Dessuten er det mye som tyder på at man ikke helt orienterer seg i virkeligheten, for Mandag Morgen hadde akkurat en artikkel om dette, og der står det:

«Kun én av tre lektorer ville valgt læreryrket igjen.

Lektorer advarer mot å velge eget yrke. Jo lenger de har jobbet i skolen, jo mindre villlige er de til å anbefale elever å velge samme levevei.»

Er det sånn at man tror at det er høyresiden som står og skaper den type holdninger hos lærerne selv? Dette er en ganske grunnleggende utfordring med hensyn til hvordan vi kan få opp statusen til læreryrket, og hvordan vi kan få en helt annen innstilling til det å være lærer, og hvor viktig den jobben er ute i samfunnet. Og da kan vi ikke drive på med sånt – tull er vel et uparlamentarisk begrep, så vidt jeg har hørt, men jeg kan jo si noe omtrent i nærheten. For det å være lærer er en uhyre viktig jobb. Det er en vanskelig jobb. Det er en lederjobb i et stort fellesskap bestående av mange forskjellige individer. Det er jo den rollen vi skal utdanne folk til, og da må jeg bare gjenta at jeg savner ambisjonsnivået i den meldingen som foreligger. Særlig siden det har tatt to og et halvt år å få den fram, med basis i en nokså grundig NOKUT-evaluering, hadde jeg trodd man skulle tatt flere steg.

Vera Lysklætt (V) [12:55:29]: Representanten Dørum har på en utmerket måte redegjort for Venstres syn i denne innstillingen. Men som representant for Finnmark vil jeg gjerne knytte noen kommentarer til den samiske lærerutdanningen og til lærerutdanningen ved Høgskolen i Finnmark.

En viktig oppgave for den samiske lærerutdanningen er å ivareta, videreformidle og utvikle de samiske språk, samisk kultur og tradisjonskunnskap og utdanne lærere og førskolelærere i tråd med det. Men søkningen til den samiske lærerutdanningen er dessverre svært lav, og det er åpenbart at det er en stor utfordring å rekruttere nok samiskspråklige lærere til samiske og norske barnehager og skoler. Jeg er derfor glad for at flertallet ser alvoret i situasjonen og mener at det er viktig å ha målrettede rekrutteringstiltak for å sikre tilstrekkelig mange kvalifiserte samiskspråklige lærere.

Det er positivt at departementet vil iverksette tiltak for å kartlegge rekrutteringsgrunnlaget for samisk høyere utdanning, vurdere en utvidet ordning for ettergivelse av studiegjeld samt at deler av videreutdanningsstrategien som nylig er lagt fram, knyttes til videreutdanning i samisk for lærere. I forbindelse med sistnevnte har jeg stor tro på at de tre høgskolene som har ansvar for å utdanne lærere i samiske språk, nemlig Samisk høgskole, Høgskolen i Bodø og Høgskolen i Nord-Trøndelag, vil kunne videreutvikle gode og attraktive tilbud.

Venstre støtter også at muligheten for å fastsette rammeplan/studieplan for samisk lærerutdanning innenfor rammen av nasjonale bestemmelser delegeres til Samisk høgskole, fordi det er miljøet på Samisk høgskole som etter vår mening sitter på den beste kompetansen i denne forbindelse.

Avslutningsvis vil jeg gjerne si noen ord om lærerutdanningen ved Høgskolen i Finnmark. Lærerutdanningen der er svært viktig for vår region. For høgskolen, en relativt liten lærerutdanning i periferien, er det åpenbart viktig at det legges til rette for at de nye utdanningsløpene kan samordnes og organiseres på tvers av hovedretningene.

Jeg er også glad for at komiteen slår tydelig fast at dersom man skal innføre et aktivitetskrav for lærerutdanningen, er det viktig at dette fastsettes ut fra avlagte studiepoeng, der både grunn- og videreutdanning ses under ett. Et betydelig videreutdanningstilbud ved den enkelte institusjon vil også sikre bredde, relevans og livskraftige fagmiljøer.

I tillegg er samarbeid med andre nordnorske lærerutdanningsinstitusjoner svært viktig for Høgskolen i Finnmark, og jeg er tilfreds med at komiteen slår fast at arbeidsdeling mellom institusjoner vil bli stadig viktigere i framtiden. Det er åpenbart riktig, men jeg vil også minne om at samarbeid mellom institusjoner som ligger geografisk svært langt fra hverandre, kan gi få stordriftsfordeler i enkelte sammenhenger. Jeg håper derfor at departementet tar hensyn til dette i det videre arbeidet med implementeringen av den nye lærerutdanningen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:59:03]: Problemet her er ikkje mangel på ambisjonar. Problemet her er at mange i opposisjonen ikkje gjennomførte nødvendige grep då dei sjølve hadde makt, men i dag synest det er spennande å skape illusjonar om kva ein kan få til som er fullstendig urealistiske.

Lat meg først ta litt om den nye lærarutdanninga, som er ei omfattande reform som det er brei tilslutning til. Mange av grepa kunne ha vore gjennomførte tidlegare. Det er f.eks. foreslått av SV i Stortinget ei systematisk vidareutdaning av mentorar. Det vart ikkje foreslått i førre periode, men det er no brei einigheit om å dele utdanninga i to løp. Det er ei omfattande kvalitetsreform som saman med den innhaldsforbetringa ved institusjonane som vi legg opp til, vil vere ekstremt viktig i åra som kjem, for å få ei betre lærarutdanning.

På eit anna felt, derimot, trur eg vi må gå mykje djupare inn i dei problema som kunne verte skapte særleg dersom vi skulle følgje opp det partiet Venstre og representanten Dørum tek opp her. Det gjeld rekruttering. Forslaget om eit kompetanseår kvart sjuande år, som Venstre no har, er sist nemnt i samband med at vi la fram meldinga. Det er eit forslag som ville føre til at godt over 5 000 lærarar i tillegg til det kullet som vi med Venstres politikk ville miste på grunn av ei femårig utdanning raskt, ville verte tekne ut av skulen – godt over 5 000 lærarar i ein situasjon der det ifølgje statistikken no er fleire ledige stillingar i skulen enn det er arbeidslause lærarar! Alle veit at det er ein fullstendig ugjennomførbar politikk dersom vi er opptekne av at elevane skal ha kompetente lærarar. Det vil ta lærarane frå elevane. Det er òg grunnen til at det ikkje vart noko kompetanseår då Venstre sjølv hadde makt. Det vart ikkje eingong nokon kompetansedag til lærarane i skulen.

Det er det som no er utfordringa. Vi må setje i gang det systematiske vidareutdanningslyftet som vi er i gang med, i eit tempo som rekrutteringssituasjonen i skulen toler. Det er eit godt ideal, som vi alle er einige om, at alle lærarar skal ha fagkompetanse i sine fag. Men lat oss òg sjå for oss at vi dreg ut på ein skule og fortel at nei, du har jobba i skulen i 30 år og undervist i kroppsøving eller musikk eller matematikk eller kva det skulle vere, men vi ser av papira her at du ikkje har 30 eller 60 studiepoeng i ditt fag, så for å vere kvalifisert til å undervise, må du først ha det. Eg trur kanskje det ville vere ganske mange som ville lure på om vi hadde hørt ordet «realkompetanse», om vi forstod at det å ha jobba i mange år trass i alt gir ein god del erfaring.

Det er eit godt ideal, men no må vi begynne med dei nye lærarane, stille kompetansekrav, og så må vi gjennomføre vidareutdanninga, som vi for første gong har fått på plass, i eit tempo som rekrutteringa toler.

Statsråd Tora Aasland [13:02:17]: Det har vært en spennende debatt og en debatt med nerve, og det er helt greit, synes jeg, at det kommer fram politisk uenighet.

Det som er viktig for meg, er å understreke den faglige ambisjonen som Regjeringen har i denne saken. Ambisjon kan åpenbart måles på mange måter. Opposisjonen måler den i kvantitet, vi måler den i kvalitet. Det som er hovedargumentet for den hovedretningen vi går inn for når det gjelder utdanningens lengde, er at det er det som er faglig forsvarlig.

Det er ikke slik at alle ønsker en femårig master, men Regjeringen legger i meldingen også faktisk opp til – i tillegg til at vi har gode argumenter for å styrke kvalitativt innholdet i en fireårig utdanning, som er for slapt og for svakt i dag – at man i tillegg til alle de ordningene man allerede i dag har på masternivå, får 800 nye mastergrader.

Grunnen til at det tar tid å få fram hva vi ønsker å ha masterutdanning i, er at de masterne som er, ikke er godt tilpasset barne- og ungdomstrinnet i dag. De som tar masterutdanning i dag, enten det er femårig integrert, PPU i tillegg til noe de måtte ha fra før, eller erfaringsbaserte mastere for lærere ved allmennlærerinstitusjonene, tar ofte en mastergrad som er tilpasset videregående skole. Det er flott, det er vel og bra, vi vil gjerne ha flere som fordyper seg på et høyt nivå, som en masterutdanning er, men det som er det aller viktigste, og som vi vet, er at utfordringen og problemet i grunnskolen i dag, de innholdsmessige svakhetene vi ser, ikke blir løst ved å legge på ett år til. Det er ikke det ekstra året som løser problemene, det er å gå inn og se på det kvalitative og å få både en bedre organisert og integrert praksisopplæring og ikke minst å ta hensyn til den prosessen som de statlige høyskolene og – la meg gjerne si – også universitetene står overfor når det gjelder framtidens lærerutdanning.

Det ble snakket om Høgskolen i Finnmark her. Det er en av de høyskolene vi synes det er viktig å opprettholde, og det er viktig å ha en god lærerutdanning der. Men vi vet at både den og andre høyskoler er sårbare når det gjelder størrelse, når det gjelder rekruttering, og da må vi inn med gode prosesser for f.eks. arbeidsdeling og samarbeid. Vi har en god prosess med våre høyskoler og universiteter, og jeg er overbevist om at lærerutdanningen, sånn som den blir med dagens vedtak, vil være en prøvestein på godt samarbeid mellom universiteter og høyskoler. Jeg er helt sikker på at vi får en faglig forsvarlig og god utdanning med en fortsatt fireårig lærerutdanning som hovedinnretning, men med mange nye, spennende tilbud på masternivå.

Lena Jensen (SV) [13:05:41]: I dag blir det fremmet ett flertallsforslag som det blir votert over i Stortinget. Dette vedtaket er viktig fordi det flertallet i komiteen ber Regjeringen om, er å komme tilbake til Stortinget med en status for rekrutteringsutfordringene knyttet til samisk lærerutdanning og tiltak for å sikre rekruttering. Den er bekymringsfull, den utviklingen som har vært når det gjelder rekrutteringen av samiske lærere, og det er viktig at man får opp disse tallene, for det betyr utvikling av språk, kultur og identitet.

Representanten Eriksen sier i sitt innlegg at regjeringspartiene ikke er opptatt av skole–hjem-samarbeid. Dette provoserer kraftig. Hvis representanten hørte på mitt innlegg, så var skole–hjem-samarbeid en av de aller første viktige tingene jeg tok opp. Vi har styrket bevilgningene til FUG. Vi har støttet opp om FUG. Vi har fått en ny formålsparagraf i grunnskolen, i grunnopplæringen, der foreldrene er sentrale. Hvis man ser tilbake på forrige regjeringsperiode, så foreslo den borgerlige regjeringen å legge ned FUG, legge ned Foreldreutvalget for grunnopplæringen, men dette forhindret vi.

Jeg er veldig opptatt av å ikke leke med tall, men å få til realiteter. Det er viktig at vi har en lærerutdanning, og får en lærerutdanning nå, som har tydelige krav, og at vi gjør viktige grep. Vi viderefører de skjerpede opptakskravene, som man har vært inne på tidligere, men vi styrker dem ikke. Vi kan si det er en parallell til universitetsutdannelsen i lærerutdanningen. Der har de ikke karakteropptakskrav, og der er det flere med høyere karakterer som søker. Så opptakskravene er ikke avgjørende for å få en god kvalitet og få opp søkertallene.

Vi innfører også en obligatorisk bacheloroppgave som medfører en fagdidaktikk. Vi innfører nasjonale forskerskoler. Vi styrker lærerutdanningen på veldig mange områder, både når det gjelder veiledning av studenten under praksis og veiledning etter at studenten er ferdig.

Vi ble også kritisert fordi vi ikke har vært inne på det flerkulturelle. Det nye pedagogikkfaget skal ta opp i seg disse elementene – at elevene er forskjellige, de kommer fra forskjellige kulturer og har forskjellig bakgrunn. Dette er et av de viktige elementene, som jeg også var inne på i min innledning, for å sikre at alle lærere skal ha denne kompetansen.

Odd Einar Dørum (V) [13:09:06]: Jeg skal ikke ta for meg fortiden, men overlater det med stor glede til min partifelle Trine Skei Grande, som satt på Stortinget da. La meg bare si at Venstre prioriterte Kunnskapsløftet på et tidspunkt da SV fortsatt ikke hadde lagt bak seg de tingene som statsråd Solhjell i dag har lagt bak seg, og som jeg ikke skal sitere han på fra det valgprogrammet han er valgt på, for han har lagt det bak seg.

Så til debatten i dag, for det er der vi skal være. Da vil jeg si at når Regjeringen legger det fram som ligger i den fireårige utdannelsen, gjør de noen viktige grep. Det har jeg sagt før, og det gjentar jeg, og når Venstre tenker mastergraden, bygger vi videre på dette.

Det som blir den store forskjellen – og hvor jeg ikke har tenkt å la statsråden slippe lett – gjelder videreutdanning, der SV nå plutselig leverer. Nei, det gjør ikke SV. Man begynner å levere noe. Man leverer noe som i 2011, hvis vi er helt snille, vil gi 2 500 lærere i året denne muligheten. Hvis vi da har 2 500 lærere i året, med 80 000 lærere i norsk skole, blir det 32 år. Det blir slik, ikke fordi det mangler lærere. SV er jo flinke til å operere med lærere som ikke finnes, de. Når de skal lage en oppvekstreform osv., vil de plutselig være der.

Men la oss tenke praktisk. Hvis man går over til fem år, skal det plutselig forsvinne et kull. Ja, men det er jo tusenvis av lærere der ute som ikke jobber i skolen i dag. Ville det være et kraftig signal til de tusenvis av lærerne der ute hvis vi sa at hvis du er i skolen, får du en systematisk videreutdanning med jamne mellomrom, på en praktisk måte som vi takler – ett semester? Det er helt klart et sterkt signal. Det er statushevende signal. Det er et håndslag til lærerne som jobber i skolen i dag. Vi skal selvfølgelig ikke med fagkrav opptre slik at vi ikke anerkjenner realkompetanse. Det er fullt mulig å anerkjenne realkompetanse. Vi skal være kloke mennesker i livet som bygger på det vi har, men det kan da ikke være galt å ha ambisjoner om å heve kompetanse.

Derfor er det når det gjelder videreutdanningen, et reelt skille. SV har tatt over Venstres retorikk, men ikke Venstres pengeprioritering. Det er prioriteringen av kronene som gjør forskjeller i politikk. Det er det som avgjør hva man kommer til levere. Man må gjøre de viktigste tingene først. Og Venstre setter videreutdanningen først, foran en rekke andre tiltak. Vi har vært helt konsekvente på det, i tillegg til rekruttering, seniortiltak og det å satse på grunnutdanningen, som er temaet i dag. Vi har vært helt konsekvente i vår prioritering, på samme måte som vi har vært konsekvente i å sette forskningssatsing først.

SV er et parti som i forhold til Venstre ikke har tre prioriteringer, men de har 50 prioriteringer. Det er vanskeligere å levere på 50 prioriteringer enn på tre. Det er en av de grunnleggende forskjellene i realpolitikken: Retorikken nærmer seg, men gjerningene er ikke parallelle.

Så må jeg si helt til slutt: Det er flere av oss som nå heldigvis vet hva det vil si å ikke bare vedta resolusjoner, men å gjennomføre politikk. Derfor vil jeg gjerne si til begge representantene for regjeringspartiene at dere bør behandle noen av oss som at vi vet hva det vil si å gjennomføre politikk, og ikke bare vedta en resolusjon, slik at man skjønner at når vi har ambisjoner, har vi både ambisjoner og kunnskap om hva som skal til for at resolusjon blir til politikk.

Trine Skei Grande (V) [13:12:12]: Statsråden har holdt et innlegg her som var en historiebeskrivelse som i forhold til forrige periode mildest talt måtte være sett gjennom SV-briller fra SVs kontor.

I forrige periode ble det vedtatt et kunnskapsløft her i denne salen. Venstre hadde ett ærend i regjering for å påvirke det Kunnskapsløftet, og det var å få en forpliktende etter- og videreutdanningsplan for lærere. Det var vår levering i det Kunnskapsløftet, det var vår prioritering.

Det skal statsråden være veldig glad for, for de pengene som ble lagt inn i det Kunnskapsløftet, har han brifet med i alle år. Hadde ikke SV hatt de pengene som ble lagt inn i det Kunnskapsløftet å lene seg på, er det ikke mye som denne regjeringen kunne ha skrytt av på etter- og videreutdanning, for det har ikke skjedd noen nyprioriteringer etter det. Så det var faktisk vår levering i Kunnskapsløftet å få til det løftet.

Så har vi blitt sjaltet ut av regjeringskontorene. Men det vi har fått til og gått rundt og levert i de lokalkommunene der vi faktisk har makt, der vi faktisk har mulighet til å påvirke budsjettene, er forpliktende etter- og videreutdanningsprogrammer og et kompetanseløft for lærere. Så det at statsråden kan påstå at dette er noe vi akkurat nå har oppdaget, og det at statsråden kan påstå at dette er noe vi aldri har vært opptatt av tidligere, bør få ham til å se på denne virkeligheten ikke gjennom SV-briller fra SVs partikontor, men han bør faktisk gidde å lese referatene fra dette rommet. For dette har vært vår prioritering alltid.

Det viktigste, mener Venstre, hvis man skal ha ambisjoner på vegne av lærere og ambisjoner på vegne av elever – og det er det dette er snakk om, det er snakk om å strekke seg etter kunnskap, det er snakk om et ønske om å få til noe – er faktisk å prioritere dette feltet. Det er viktigere enn de andre tingene man gikk til valg på.

SV gikk til valg på to ting. Det var spaghetti, og det var mer til friskoler. Det var det som skulle sikre god utdanning for alle elevene i norsk skole. Vi har hatt den samme prioriteringen alltid. Vi ønsker gode lærere som er trygge lærere, lærere man kan ha respekt for i klasserommet, lærere man har respekt for både for sin opptreden og for sin kunnskap. Det å påstå at den prioriteringen har vært annerledes tidligere, må tyde på at man har et litt lemfeldig forhold til hvordan prioriteringene har vært.

Vi kan vise til i budsjett etter budsjett hvordan vi har prioritert. Vi har holdt den samme linjen. Det var vår levering i Kunnskapsløftet, det var vår oppgave. Og alle som kjenner til hvordan Venstre satt og forhandlet der, vet at det var vår prioritering.

Presidenten: Representanten Ine Marie Eriksen Søreide har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:14:56]: Jeg reagerer ganske sterkt på historiebeskrivelsen til statsråd Bård Vegar Solhjell, for mens den forrige regjeringa lagde Kunnskapsløftet, var SVs representanter i komiteen mest opptatt av at Kunnskapsløftet kunne medføre at barn risikerte å lære gangetabellen på skolen. Mens vi gjennomførte en ny lærerutdanning fra 2003, var SV mest opptatt av at den lærerutdanninga ikke skulle evalueres, og de var opptatt av at det ikke skulle være opptakskrav til allmennlærerutdanninga. Mens SV satt og var opptatt av helt andre ting, som skolemat og SFO, var vi opptatt av å få på plass et forpliktende løp for etter- og videreutdanning for lærere. Vi la inn nesten 400 mill. kr årlig. Det var et historisk kompetanseløft for lærerne. Det burde statsråden være glad og takknemlig for, for han har kunnet bygge videre på det i Regjeringa. I stedet dukker det nå plutselig opp en debatt om at de andre partiene liksom bare leker politikk, mens SV og de partiene som sitter i regjering nå, liksom er utøverne av politikk. Jeg reagerer veldig sterkt på en slik type historiebeskrivelse. Man må være såpass raus at man kan tilkjennegi at det andre partier har gjort i regjering før en, og som har fungert godt, bør stå nokså tydelig som et tegn på hva de andre partiene har holdt på med.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:16:25]: Det er nettopp respekten for Odd Einar Dørum sine sju år av dei siste tolv åra i regjering som gjer at eg tek opp forholdet mellom det å fremje resolusjonar, kome med politikk og det å gjennomføre ting. For SV føreslo i 2002 for Stortinget ein varig, forpliktande opptrappingsplan for å styrkje etter- og vidareutdanninga. Det er veldig bra at det vart meir vidareutdanning i samband med Kunnskapslyftet, men det er no vi får eit varig system.

Eg gjentek mitt spørsmål, som det er viktig å få svar på. Venstre sitt forslag inneber 6 000–7 000 lærarar årleg ut av skulen i ein situasjon der vi manglar lærarar, der vi ikkje har for mange av dei. Noko som var i nærleiken av eit svar, var at fleire av dei som er lærarar og ikkje jobbar i skulen, burde kome tilbake igjen. Det er ca. 11 000 av dei. Skal fleirtalet av dei tryllast tilbake til skulen i løpet av få år? Kan vi gjennomføre det? Nei, eg trur vi må vere så ærlege å seie at det er ikkje mogleg å gjennomføre ei ordning som tek langt over 5 000 lærarar ut av skulen årleg. Derimot burde vi kunne samle oss om det vi no for første gong har fått, nemleg eit varig system for vidareutdanning som vil gje – som det riktig vart sagt her – ca. 2 000–2 500 lærarar årleg moglegheita til det. Det kan verte fleire på sikt viss vi får til ei betre rekruttering. Problemet i dag er ikkje at det er for lite pengar til det. Problemet er at vi truleg vil ha store problem med å få mange av dei til å ta vidareutdanning fordi det ikkje finst kompetente vikarar ute i Skule-Noreg. Vi må ha den omfattande rekrutteringssatsinga som er no. Så må vi setje i gang det Regjeringa har gjennomført, nemleg ei varig vidareutdanning, men det må vi gjere i eit tempo som gjer at elevane i Noreg faktisk har kvalifiserte lærarar til å undervise dei.

Så må eg ta to ord om den prioriteringa som Venstre gjer. Det er riktig at dei legg inn meir pengar til vidareutdanning av lærarane. Kor tek dei dei pengane frå? Jo, dei kuttar i Regjeringa sitt forslag om fleire skuletimar til elevane. Dei kuttar i meir fysisk aktivitet til elevane. Dei kuttar i den reduksjonen av barnehageprisen som er viktig for at flest mogleg ungar skal kunne gå i barnehagen og leggje eit betre grunnlag for læring. Dei kuttar i gratis læremiddel i vidaregåande skule, og dei kuttar i ordninga med frukt og grønt. Dei kuttar altså i alle dei tinga som er forbetringar for elevane i skulen for å få fleire til å ta vidareutdanning, noko det truleg ikkje er grunnlag for no, fordi vi rett og slett manglar nok lærarar. Det er problemet.

Til slutt: Det som er det viktige her, er at det er semje om dei breie grepa som vert tekne, både i lærarutdanninga, i etter- og vidareutdanninga og når det gjeld mentorordning. Lat oss derfor samle oss om dei store grepa, ha diskusjon om dei punkta som det er usemje om og kome vidare med den enormt viktige forbetringa av lærarutdanninga som vi no får.

Presidenten: Lena Jensen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lena Jensen (SV) [13:19:45]: Først vil jeg bare presisere at det er utrolig viktig at vi har en bred enighet om store deler av den lærerutdanningen som kommer til å bli vedtatt i dag. Det er viktig, for de tiltakene Regjeringen har fremmet, er omfattende og krevende. De vil kreve at vi bruker mye ressurser og mye tid på lærerutdanningen i årene framover.

Eriksen Søreide har flere ganger referert til at SV stemte imot og var negativ til en helhetlig NOKUT-evaluering av lærerutdanningen. Grunnen til at SV var negativ den gang, var at vi nettopp hadde fått en evaluering fra Norgesnettrådet. Den evalueringen påpekte veldig mange av de tingene som NOKUT-evalueringen sier nå. Den hadde vi på bordet da forrige lærerutdanning ble vedtatt. Blant annet foreslo SV på grunn av det det nye pedagogikkfaget som vi vedtar nå i dag, men som ble foreslått i 2002. Vi foreslo også en oppfølging av tilbud til alle studenter etter endt utdanning, noe som ikke skjer i dag. Men jeg er glad for at vi ikke fikk gjennomslag, for ellers ville ikke SV fått gjennomført sin politikk.

Odd Einar Dørum (V) [13:21:10]: Statsråd Solhjell og jeg vet hva det vil si å slåss for kroner i konkurranse med andre. Da konstaterer jeg etter representanten Skei Grandes innlegg at statsråden i praksis er glad for at det ble slåss igjennom et kunnskapsløft i den regjeringen som satt før 2005, og at 400 mill. kr av det var til satsing på etterutdanning. Statsråden har snudd det til videreutdanning. Det er rosverdig og positivt. Den praktiske uenigheten går på hvor langt vi skal gå videre.

Jeg vandrer, som statsråden, rundt omkring i norske skoler. Det er svært mange lærere som tar videreutdanning i dag. De betaler den selv. Og de finner praktiske tilpasninger på mange måter som jeg ikke skal bruke Stortingets talerstol til å gå igjennom. Men det er jo slik at vi må jo utnytte den praktiske kunnskapen som folk har, og som gjør at vi kan levere ambisjoner utover 2 500 lærere i året i videreutdanning. Der Venstre sitter med innflytelse, slik Skei Grande nevner, f.eks. i Oslo, er det vedtatt å gjennomføre et lærerløft med en systematisk videreutdanning for alle lærere i osloskolen. Den kommer til å bli innfaset på en praktisk måte. Forskjellen her er at Regjeringens ambisjon er 2 500 lærere og ikke mer. Venstre har en høyere ambisjon og den forplikter på kronene.

Til den listen som statsråden gikk igjennom: Ja, det koster noe hvis man prioriterer som følger: friske bygg – det er statsråden og jeg helt enige om, det er jeg sikker på – og mange nok og gode lærere. Da må du putte pengene i det det koster å rekruttere lærere – enten det er ved seniortiltak, lektor II-ordninger, systematisk videreutdanning eller i grunnutdanningen. Dette heter å prioritere. Når man prioriterer i politikk, må man sette det viktigste først, og så får man det til.

Og det er jo en forunderlig ting: Nabolandet vårt, Sverige, gjennomfører nå en ordning hvor 30 000 lærere i den svenske skolen i løpet av tre år skal gjennom en systemetisk videreutdanning på en praktisk tilpasset måte fordi de ser det som helt nødvendig. Og hva skjer da i Sverige? Jo, folk engasjerer seg for å få det til. Og slik er det jo også i politikk. Hvis man først prioriterer, blir ansvarlige organisasjoner og alle andre med på løsninger og diskuterer hvordan man skal få det til. Så det er ikke vanskeligere enn det.

Men jeg tror at jeg må spisse det til nok en gang: Venstre, som har vært et lite parti – og som er et noe større parti – men som har tatt ansvar i regjering, lærte å telle til tre da vi gikk inn i en regjering. Når man teller til tre – kollektivtransport, forskning og lærere – er det en viss sjanse for å man får til kollektivtransport, forskning og lærere. Det betyr at det er mye annet man ikke får til. Men hvis man går inn i en regjering og teller både spagetti, timer og alt mulig, som jo SV gjør, blir det vanskelig å prioritere, og da vil selv en skikkelig statsråd som prøver å gjøre jobben sin, få problemer ved å måtte ta spagat i forhold til prioriteringene. Det er en politisk forskjell. Jeg er rett og slett valgt på et program hvor prioriteringene er klare. Derfor kan jeg også ha den styrken som jeg har når jeg agiterer og argumenter for dette i Stortinget.

Så må jeg igjen si til slutt: SV har ambisjoner om å bli kvitt bensinbiler i 2015 – det er en rimelig ambisjon å klare en mastergrad i allmennlærerutdanningen i 2014.

Presidenten: Dagrun Eriksen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:24:19]: SV kler utrolig dårlig å være i et flertall og å ha regjeringsmakt. De kaller opposisjonens forslag – og det har vi hørt i hele denne perioden – enkeltstående forslag, umulige å gjennomføre, stående for seg selv, og så i neste omgang er de freidige nok til å henvise til sine egne forslag som de fremmet før de kom i regjering. Dette henger ikke på greip.

I tillegg vil jeg bare si til representanten Lena Jensen, som prøver å framstille det som at Kristelig Folkeparti ikke har vært til å stole på i hjem–skole-samarbeid: Da må hun gjøre leksa om igjen. For det å henvise til formålsparagrafen som et symbol på at denne regjeringen tar hjem–skole-samarbeid på alvor, er ikke riktig historieskrivning. Det var Stortinget som tok ansvaret for å få foreldresamarbeidet inn igjen i formålsparagrafen etter at det var framlagt forslag til en formålsparagraf hvor dette var totalt borte. Jeg tror at historiefaget burde bli ekstra styrket i skolen i framtiden, særlig der SVs kommende representanter skal være til stede.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:25:48]: Denne telje-til-tre-metoden er ny for meg, det skal eg ærleg innrømme. Eg registrerer at representanten Dørum kom med to andre felt – og så til lærarane. Men då er vel truleg problemet, om ein skal ta opp att det eg sa i stad, at ein stoppa før ein kom til elevar. Det Venstre faktisk gjer, er å kutte på fleire felt som er viktige for elevane i skulen, for å finansiere meir til vidareutdanning av lærarar. Eg gjentek: Dei kuttar i timetalet til elevane i fag som norsk, matematikk og engelsk, kuttar i fysisk aktivitet for elevane, kuttar i ordninga med frukt og grønt til elevane, kuttar i løyvingane til vidaregåande skule, til læremiddel, og går imot å redusere prisen i barnehagane. Det er altså finansieringa – og som elevane skal stille opp med – for at ein, heilt riktig, legg inn meir til vidareutdanning av lærarar. Problemet med vidareutdanninga no er å få rom til å få mange nok til å ta ho i utgangspunktet. Det er riktig, som representanten Dørum seier, at mange lærarar i Noreg tek etter- og vidareutdanning i dag. På toppen av det foreslår vi ei statleg satsing som kan gi 2 000–2 500 moglegheit til dette frå byrjinga av – kanskje fleire etter kvart om vi får moglegheit til det. Problemet er altså ikkje at det er for lite pengar, men at det mange stader i Noreg vil vere veldig vanskeleg å få kompetente, kvalifiserte vikarar. Vi ser allereie i skulen i dag, ikkje minst her i Oslo, at ein slit med å få kvalifiserte lærarar til faste stillingar, ikkje minst til vikarstillingar. Det må vi ta på alvor. Derfor må vi prioritere ein massiv rekrutteringsinnsats samtidig som vi gjennomfører eit vidareutdanningslyft i det tempoet vi toler.

Det eg trur – og den prioriteringa ein må gjere – er at kunnskap er sjølve basisen i framtidas verdiskaping og velferd. Då må ein vere villig til å prioritere eit heilt sett av tiltak innanfor det. Lærarane skal vere nr. 1 – det er den viktigaste prioriteringa innanfor skulen, og det er derfor vi gjennomfører ei ny lærarutdanning og meir vidareutdanning. Men vi kan ikkje finansiere det ved å kutte i timetall og fysisk aktivitet og andre viktige ting i skulen. Det er sånn at elevane er heile menneske som skal lære meir ved fleire timar i fag, og som treng å vere meir aktive, der frukt og grønt er eit populært og viktig tiltak, som fleire av opposisjonspartia her har stemt for. Det er det som skil oss. Vi treng ikkje kutte i viktige ting til elevane for å finansiere dette. Vi klarer både å stille opp med vidareutdanning, rekrutteringssatsing, fleire timar meir fysisk aktivitet og gratis læremiddel i vidaregåande.

Odd Einar Dørum (V) [13:28:50]: Jeg har vært i en situasjon der statsråd Giske angrep meg etter at all min taletid var oppbrukt, men nå har jeg taletid.

Da vil jeg bare si følgende: Jeg tror statsråd Solhjell må lære seg følgende lekse: Å prioritere betyr at noe settes først. SV er et parti som vil ha en stor oppvekstreform, det er ambisjonene i programmet – og man vil ha det med lærere, som ikke fins. I tillegg vil han prøve å gjøre opp regning for Venstre, og da får jeg svare på vegne av Venstre.

Venstre har to prioriteringer, og elevorganisasjonene har også to prioriteringer: Man vil ha friske bygg. Vi har fått tilbake en rentekompensasjonsordning for skolebygg, det er fint. Venstre vil ha mange og gode nok lærere. Det er helt avgjørende for en god skole. Grunnen til at vi er så sterke på denne prioriteringen, som vi er på forskningen, er at vi tror at skjebnen til den norske, offentlige fellesskolen avgjøres i løpet av de fire–fem kommende årene, i den forstand at kvaliteten som utvikles i skolen, er avgjørende for at vi fortsatt skal være et land hvor et overveldende flertall, uansett sosial bakgrunn, sender ungene sine til den skolen. Vi vet jo at alternativet ikke er de privatskolene som SV vil forby, men det er de privatskolene som folk vil betale for å sende barna til. Så innsatsen for å beholde det enorme godet som ligger i en offentlig fellesskole, som er en møteplass, er nettopp å prioritere det viktigste først, nemlig lærerne og byggene.

Så har det noen følger. Det er ikke slik at vi kutter i eksisterende timer i fysisk fostring. Vi kuttet på dette i forhold til det som lå i Regjeringens tilleggsforslag, men vi la samtidig inn penger til ideelle organisasjoner og andre som driver utmerkede tiltak bl.a. i skolenes lokaler. Venstre har hele tiden vært helt ærlig og åpen om at i stedet for å ha flere timer, vil vi bruke pengene til å rekruttere flere lærere.

Politikk handler om å prioritere. I dette øyeblikk skal jeg avslutte med et av mine favorittsitater, Olof Palmes kjente setning: «Politik är att vilja.» Jeg vil som Venstremann si: «Det är också att välja» – «vilja» og «välja». Det er å prioritere, og det eksisterer en konfrontasjon mellom partikulturer i Venstre og SV. Det er helt greit at det framvises i full åpenhet i stortingssalen.

Gunnar Gundersen (H) [13:31:13]: Det er morsomt å høre på debatten mellom SV og Venstre om hvordan man prioriterer, men det var ikke det som gjorde at jeg tok ordet.

Det er blitt diskusjon om fysisk aktivitet i forbindelse med lærerutdanningen. Jeg trodde det var lærerutdanningen vi skulle diskutere. Måten SV har innført tilbudet om fysisk aktivitet på er et godt eksempel på at man enten senker krav til innhold og kompetanse, eller at man har svekket kommunenes frihetsgrad, slik at de fleste gjennomsnittskommunene i Norge nå har underskudd på driftsbudsjettet sitt. Man har altså innført to timers fysisk aktivitet og avsatt 48 mill. kr til det. Beregningen fra KS er at det reelt sett koster det tre- eller firedobbelte hvis man skal ha kvalitet inn i tilbudet – dette bare for å få debatten litt mer ned på jorden i forhold til bl.a. prioritering.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:32:06]: Eg er einig i at Venstre definitivt har vist evne og vilje til å prioritere. Det er berre så synd at dei nedprioriterer elevane i eit forslag eg meiner ikkje kan gjennomførast på det nivået som er foreslått når det gjeld vidareutdanning. Eg gjentek: Eg trur det er ein stor feil. For det er elevane og barna som skal lære gjennom fleire timar, ha meir fysisk aktivitet, få gratis læremiddel, gå meir i barnehage osv.

La meg avslutte denne lille runden med å seie at det eg har stor respekt for, er at Venstre er eit parti med eit stort engasjement for lærarane. Eg trur at det vi no får til gjennom denne læremeldinga, er ein del store grep som ein over tid har diskutert, men som ikkje har vorte gjennomførte. Det dreier seg først og fremst om at vi deler lærarutdanninga i to løp for å få større sjanse til fordjuping og spesialisering. Om det er det brei semje. Det neste er at vi får gjort det som vi har foreslått lenge, nemleg eit utvida pedagogikk- og elevkunnskapsfag, som gjev betre grunnlag for lærarane, både som verdiformidlarar og formidlarar av fag. At vi no får eit vidareutdanningsopplegg som er varig, i første runde basert på det som kom i Kunnskapslyftet knytt til reforma, er veldig bra. Og at vi får ei mentorordning for nyutdanna, trur eg vil bety veldig mykje for moglegheita til å hindre fråfallet det første året i skulen. Det er ting som det er brei semje om her. Det er det som er det store biletet i den meldinga om lærarane som vi i dag behandlar. Der er det semje ikkje berre mellom representanten Dørum og meg, men det er brei semje i opposisjonen om dei forslaga som Regjeringa har lagt fram om det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.