Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [11:02:23] (ordfører for saken): Dokument nr. 8:54, representantforslag fra Høyre, omhandler hvordan forslagsstillerne mener en kan få raskere helsehjelp og større valgfrihet i helsetjenesten. Dokumentet inneholder åtte ulike forslag som kan bidra til det. Det blir understreket at det er den offentlige helsetjenesten som må sikre at pasientene får nødvendig helsehjelp når de trenger det, og at denne tjenesten må ha god kvalitet. Det tror jeg ingen er uenig i. Forslagsstillerne ønsker økt kjøp av nødvendige helsetjenester fra private aktører og mener at det vil bidra til at ventelister og ventetid reduseres. Det hevdes også i forslaget at dette kan gjøres billigere i privat regi enn i det offentlige. Det ønskes også mer mangfold i tilbudene, og forslagsstillerne vil at de private aktørene skal ha mer forutsigbare rammer å forholde seg til, bl.a. ved å inngå avtaler med fem års varighet.

Komiteens behandling viser et mindretall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som viser til veksten i pasientbehandlingen, og ventetidene slik de er i dag. De samme partiene, samt Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker at det er den offentlige helsetjenesten som er grunnlaget for de helsetjenester som skal gis i Norge. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at private sykehus er et viktig supplement til de offentlige sykehusene, og viser til det svaret statsråd Hanssen gir. De er enige i den politikken som føres ved å differensiere mellom private ideelle og private kommersielle aktører innen spesialisthelsetjenesten.

De samme medlemmene viser også til det sørge for-ansvaret som de regionale helseforetakene har, og til svarene som statsråden har gitt til de ulike forslagene. Jeg kommer ikke inn på de enkelte forslagene her, for de er ganske omfattende og store.

På bakgrunn av dette mener medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at forslaget ikke skal bifalles.

Flertallet i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at private aktører skal utføre flere helsetjenester på vegne av det offentlige for å motvirke offentlig monopol. De viser til at kjøp av helsetjenester fra private har blitt redusert under den nåværende regjering i forhold til under Samarbeidsregjeringen.

Medlemmene fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti mener at ventetidene nå har økt betydelig.

Medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at private bør utføre flere tjenester, som f.eks. å bygge og drive flere sykehotell. De viser også til Riksrevisjonens rapport om det psykiske helsevernet. De mener at rapporten viser omfattende brudd, og at dette vil kunne bedres ved å følge forslaget som foreligger her.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dette forslaget vil gi bedre valgfrihet i helsetjenesten og bedre utnyttelse av helsetjenesten generelt. De viser også til at ledig kapasitet i de private bør utnyttes bedre, og at avtalene bør blir lengre, slik jeg refererte til tidligere.

I tillegg til representantforslaget fra Høyre er det ett forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre og ett fra Fremskrittspartiet alene. Disse vil sikkert underbygges av talere fra de respektive partier.

Fremskrittspartiet sier i sine merknader at en må legge ideologiske kjepphester til side for å benytte den ledige kapasiteten som fins. Jeg tror de her har sagt noe som er helt rett, og som er kjernen i forslaget, nemlig at dette dreier seg om hvilken modell en har tro på skal virke for å få til et best mulig helsevesen, hva slags helsevesen vi skal ha i framtiden, og hvordan vi skal bruke pengene.

Dette er et ideologisk spørsmål. Det er derfor mindretallet i komiteen – som er flertallet her i salen – ikke har bifalt forslaget. Jeg tar herved opp forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Alle partiene her på Stortinget vil det beste for pasienten. Vi har det samme målet, men vi velger ulike veier dit.

Jeg regner med at flertallet i komiteen selv kommer til å begrunne sine forslag, og fremme disse.

Presidenten: Representanten Sonja Mandt-Bartholsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:07:06] (komiteens leder): Først av alt vil jeg takke saksordføreren for en veldig god og grundig framstilling som egentlig gjorde innlegget mitt nesten overflødig. Men jeg har et par små kommentarer som jeg ønsker å komme med, bare som en utfylling.

Å legge ideologiske kjepphester til side – ja, nettopp det er viktig. Saksordføreren sa jo at for regjeringspartiene er det den ideologiske biten som er viktig her. Men for Fremskrittspartiet er det ikke ideologien som er viktig i en slik sak – det at pasientene får hjelp, er det viktigste, dvs. at det som står øverst i venstre hjørne på en lønnsslipp, ikke er det som betyr noe. Det som betyr noe, er helsehjelpen som den enkelte faktisk får.

Vi vet at det er stor ledig kapasitet hos mange avtalespesialister. De er en del av den offentlige helsetjenesten. De har avtale med helseforetakene, men får ikke utnyttet kapasiteten sin. Det gjelder psykiatere, altså innenfor psykiatrien. Det gjelder innenfor øre-nese-hals, som kanskje har de lengste ventelistene ved de offentlige sykehusene våre – men man får altså ikke utnyttet kapasiteten full ut.

Det er alltid viktig å ha noe å måle hverandre opp mot. Men det er ikke snakk om at vi skal ha et todelt system. Vitsen er at alle skal kunne få gjøre seg nytte av de private aktørene, betalt av det offentlige ut fra et avtaleverk. Det er viktig å ha den biten på plass. Det som er tilfellet i dag, er nettopp at de med den feteste lommeboka alltid vil komme til hos de private. Man har ikke et godt nok avtaleverk i bunnen slik at det offentlige vil betale regningen for dem som ikke har de samme økonomiske mulighetene til å kjøpe seg ut av en eventuell kø.

I innstillingen ligger det fire forslag til vedtak – fire gode forslag. Det ville også bære frukter dersom man får en annen sammensetning i denne sal til høsten, for det er faktisk viktig at vi bruker mulighetene som er der ute. Det er viktig å få ned helsekøene. Det er viktig å ha en valgfrihet for dem som ønsker det. Og det er ikke minst viktig, slik Fremskrittspartiet ser det – riktignok står vi her alene – å la avtalespesialistene komme inn under ordningen med fritt sykehusvalg, altså som en del av helsetjenesten som allerede har avtale med det offentlige. De er en del av den offentlige helsetjenesten, men får ikke komme inn under den ordningen som gjør at man kan velge det alternativet.

Det er også viktig å kunne gi god informasjon og ha en god oversikt over hvor det er ledig kapasitet, og det er helt åpenbart at her må vi bli bedre. Vi må bli bedre innenfor fritt sykehusvalg. Man må kunne stole på den ventetiden og de dataene som faktisk legges ut. Og det er viktig at statsråden tar det med seg, at man kontinuerlig har en gjennomgang av den informasjonen som legges ut, slik at man vet hva man kan velge, og hva man kan velge bort.

Med det tar jeg opp forslagene i innstillingen som Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre om.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:10:37]: I dette dokumentet fremsetter Høyre forslag til hvordan pasienter kan hjelpes raskere ut av helsekøen og inn i behandling. I dag venter 265 000 mennesker på helsehjelp, og det er 65 000 flere enn i 1. kvartal i 2006. Samtidig vet vi at det står mange senger ledig i private sykehus og klinikker. Dermed burde det være en kurant sak å sørge for at pasientene kommer ut av helsekøen, inn i behandling og så ut i arbeid igjen. Men Regjeringens hovedanliggende i denne saken ser ikke ut til å være å gi pasientene raskere hjelp, men å verne om det offentlige helsemonopolet og bekjempe de private kommersielle aktørene. Dette er så viktig for den rød-grønne regjeringen at det er nedfelt i Soria Moria-erklæringen – og nærmest før man fikk hengt av seg frakken i regjeringskvartalet, sendte regjeringen Stoltenberg klar beskjed til de regionale helseforetakene om å begrense bruken av slike samarbeidspartnere. Og resultatene lot ikke vente på seg.

Samdata Helse meldte om en betydelig reduksjon i bruken av private, og helsekøen økte markant. I Nettavisen 12. juli 2007 uttaler direktør Hans Petter Aarseth i Helsedirektoratet at reduksjonen i samarbeidet med private klinikker er en viktig årsak til økte helsekøer.

Men dette handler ikke primært om ventelistestatistikk og aktivitetstall. Dette handler om pasienter, om mennesker som trenger behandling for sine helseproblemer. Det handler om en yrkesaktiv trebarnsmor som måtte betale skulderoperasjonen selv fordi hun ikke kunne vente i syv måneder på en operasjon i et offentlig sykehus. Syv måneder er lang tid for en yrkesaktiv mor som må være i full vigør både på jobb og hjemme. Og det handler om teknikeren som ble sykemeldt på grunn av gallestein, og som ble forespeilet minst tre måneders ventetid på operasjon. Han benyttet seg i stedet av sin helseforsikring og ble behandlet ved en privat klinikk i løpet av to uker. Og det handler om en ung mor med spiseforstyrrelser som må få hjelp av familien til å betale behandling ved en privat klinikk.

Alle parter tjener på at pasientene får rask behandling. Først og fremst er dette bra for pasientene og deres familier, som blir spart for unødvendige lidelser og problemer i hverdagen. Arbeidsgiveren tjener på dette fordi man får sine medarbeidere raskere tilbake på jobb, og samfunnet sparer trygdeutgifter og utgifter til helsetjenester. Regjeringen ser imidlertid ikke ut til å være så opptatt av hva pasientene, næringslivet eller samfunnet er tjent med i denne saken. Den er mest opptatt av å forhindre at noen private skulle komme til å tjene penger på å behandle pasienter.

Det er imidlertid pasientene som betaler den største prisen for denne feilslåtte monopolpolitikken som fører til økte køer og ventetid for mange pasienter. Salget av private helseforsikringer har økt med 130 pst. under denne regjeringen, og på de private sykehusene betaler dobbelt så mange pasienter for nødvendig helsehjelp med egne penger. Så Stoltenbergs politikk fører til en privatisering av helsevesenet og til en klassedelt helsetjeneste der bare de som har god økonomi, kan kjøpe seg ut av køen, mens de andre må stille seg bakerst. Det varme fellesskapet den rød-grønne regjeringen lovet, har blitt til et køfellesskap. Det er et fellesskap pasientene som venter i kø, trolig kunne vært foruten.

Høyre er mest opptatt av hva som er best for pasientene. Derfor vil vi gi pasientene raskere behandling i private klinikker for statens regning. Denne politikken førte til at helsekøene ble redusert fra 270 000 i 2001 til 200 000 i 1. kvartal 2006, og ventetiden ble samtidig redusert med 20 pst.

Vi har invitert regjeringspartiene til å endre politikk og innføre tiltak som vil bidra til raskere helsehjelp og kortere helsekøer. Men jeg må si at jeg er skuffet over at regjeringspartiene stemmer ned forslagene, og dermed viderefører en politikk som fører til økte helsekøer og økt ventetid for pasientene. For pasientene i helsekøen er det en mager trøst at mange har fått behandling. Det er heller ingen trøst at det er brukt mer penger på helse, snarere tvert imot.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:15:28]: Det var spesielt det representanten Harald Tom Nesvik sa, som gjorde at jeg bad om ordet. Det er også naturlig å kommentere noe av det Sonja Sjøli sa.

Jeg synes at de betraktningene som begge representantene kom med, er veldig unyanserte. Man framstiller det som om Regjeringen og de tre regjeringspartiene generelt er motstandere av alt som har med private tjenester å gjøre, mens opposisjonen, og da spesielt Høyre og Fremskrittspartiet, er veldig for det. Det er et bilde som stemmer dårlig med virkeligheten.

Da man innførte fastlegeordningen, ble den på mange måter drevet gjennom av Arbeiderpartiet og SV. I utgangspunktet hadde man kommuneleger som var fast ansatt i mange kommuner. Så ble de privatpraktiserende, selvstendig næringsdrivende og fikk arbeidsgiveransvar. Hvis man ser på avtaler som er inngått med privatpraktiserende spesialister, ser man at det ikke var Høyre og Fremskrittspartiet som drev gjennom at man burde utnytte den kapasiteten – det var i all hovedsak SV og Arbeiderpartiet og også fylkeskommunene, før man fikk helseforetakene. Det man så, var jo at mange av de privatpraktiserende spesialistene skummet fløten i helsemarkedet uten noen forpliktelser. Å gå inn og ta forpliktelser og få et refusjonstilskudd, mot at man faktisk måtte være med og ta unna ventelistene, fikk ned ventelistene, men forpliktet dem på en helt annen måte. Noen av de verste eksemplene jeg har sett på at man skal ha frihet uten ansvar, har kommet fra Fremskrittspartiet, som har foreslått at man skal ha en refusjonsordning for privatpraktiserende spesialister, uten at man knytter det til forpliktelser om hva slags pasienter man skal behandle.

Derfor er framstillingen til de to partiene ganske blottet for refleksjoner i forhold til bruken av offentlige midler. Det man er nødt til å se på når man gir midler, gir refusjon til privatpraktiserende spesialister, er om midlene brukes målrettet.

På ett punkt er jeg imidlertid enig, og det gjelder at det finnes en del eksempler på kapasitet som ikke utnyttes fullt ut. Da får man målrette det i forhold til de eksemplene. Ett eksempel på det er jo Capio i Østfold. Jeg har fått ganske mange henvendelser angående det. Det har også kommet en del henvendelser fra SV-ere som opplever at deres egne familiemedlemmer har alvorlig sykdom, og så står det ledige behandlingsplasser der. Vi har jo et forslag til behandling i komiteen fra Fremskrittspartiet angående det.

Jeg må nok si at det gir grunn til ettertanke når det gjelder helseforetakslovgivningen, hvis offentlige myndigheter, i dette tilfellet Regjeringen, ikke skal ha virkemidler for å kunne utnytte ledige plasser på et område der man absolutt har behov for å foreta behandling – i påvente av at det offentlige skal bygge opp det tilbudet. Det burde man selvfølgelig kunne gjøre. Det kan jo heller ikke være slik at det må være nødvendig å gå veien om Fritt sykehusvalg, som jeg har hørt Fremskrittspartiet flere ganger har tatt til orde for, for at det offentlige skal styre virksomheter og sikre bruk av kapasitet der kvaliteten er god, og der man trenger plassene. Det er på mange måter, synes jeg, en fallitterklæring hvis man skal måtte kalle noe som ikke er sykehus, for et sykehus for å utnytte den kapasiteten. Det synliggjør også hvor liten grad av politisk styring man har med virksomhetene, og i hvor stor grad det overlates til andre å vurdere hvilke tjenester som skal brukes. Dette er spesielt knyttet til spisevegring.

Ellers må jeg si at jeg etterlyser, både fra Høyre og Fremskrittspartiet, en mer kritisk vurdering av hva slags private tjenester man skal bruke. Hvilken pris skal man betale for tjenestene? Hvem er det som står på venteliste? Hvor mange flere behandles nå enn før? For en av grunnene til at flere står på venteliste, er jo at kapasiteten er betydelig utvidet etter at Regjeringen overtok. Derfor er dette relativt unyanserte og ureflekterte betraktninger, som i liten grad beskriver den virkeligheten vi står overfor, og som søker å skape lettvinte, retoriske poenger for de to partiene nå såpass nært opptil den kommende valgkampen.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:20:11]: Hovudtilbodet av helsetenester i Noreg skal etter Venstre si oppfatning bli gitt av den offentlege helsetenesta. Men Venstre er ikkje immun mot private helsetenesteaktørar. Vi har eit balansert syn på det meste – også her. Her kan jo mange lære av Venstre.

Vi meiner at private aktørar som kan tilby kvalitativt gode helsetenester, er eit viktig supplement til den offentlege helsetenesta. Derfor er Venstre med på tilrådinga frå komitéfleirtalet, punkta 1–4. Vi meiner at desse framlegga vil bidra til at helsekøen blir redusert, og at ventetidene for nødvendig helsehjelp blir korta ned.

Venstre meiner dessutan at det offentlege helsevesenet og dei private aktørane må samhandle meir og betre. Vi trur at punkt nr. 3 i tilrådinga, som gjeld å utvikle eit informasjonstilbod med oversikt over ledig kapasitet i private helseverksemder, slik at pasientane lettare kan orientere seg om ulike tilbod, er viktig. Eit slikt informasjonstilbod burde vere relativt kurant å få etablert. Uansett trur eg at nytten blir mykje større enn kostnadene. Det er pasientane si nytte vi snakkar om. Det vil i praksis føre til det vi alle her i salen er einige om, at pasienten skal komme først. Eg vil oppmode statsråden til spesielt på dette punktet å sjå om det ikkje går an å gjennomføre det i praksis.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:22:49]: Regjeringens mål er at den offentlige helsetjenesten skal være av høy kvalitet, og at den skal dekke alle viktige tjenestetilbud for å sikre lik tilgang på helsetjenester, uavhengig av bosted og inntekt. Private sykehus er et viktig supplement til de offentlige sykehusene, og i helseforetakslovens bestemmelse om at de regionale helseforetakene skal sørge for spesialisthelsetjenester, pålegges ikke at tjenestene skal ytes av den offentlige spesialisthelsetjenesten. Det er nedfelt i Soria Moria-erklæringen at Regjeringen ønsker å ha et forpliktende og langvarig samarbeid med sykehus og institusjoner som er eid og drevet av private, ideelle organisasjoner. Systemet er basert på at private tjenesteytere må ha avtale med det offentlige for at de skal kunne utløse refusjon. Det legges vekt på at anbudsregelverket skal følges.

Pasienter som er henvist til undersøkelse og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten, er i all hovedsak henvist fra fastlegen sin, med mindre det er snakk om øyeblikkelig hjelp. Fastlegen henviser pasienten enten til den offentlige spesialisthelsetjenesten eller direkte til private tjenesteytere med avtale med de regionale helseforetakene.

Pasienter som er henvist til sykehus, spesialistpoliklinikk eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk, har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager etter at henvisningen er mottatt. Det er fastsatt gjennom pasientrettighetsloven § 2-2. Innen fristen skal pasienten ha fått en vurdering av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, og informasjon om når det forventes at behandlingen kan gis. Hvis pasienten ikke er fornøyd med vurderingen, kan pasienten klage til Helsetilsynet.

Dersom pasienter med rett til nødvendig helsehjelp ikke får den nødvendige helsehjelpen innen fristen som er satt, har pasienten rett til å få helsehjelp, om nødvendig fra private tjenesteytere eller tjenesteytere utenfor Norge. Fristen settes ut fra en medisinskfaglig vurdering. Jeg mener at det ikke er behov for å gjøre endringer i pasientrettighetsloven.

Fritt sykehusvalg er et informasjonstilbud til pasienter, samtidig som det sikrer utnyttelse av ledig kapasitet ved sykehusene. Private sykehus som har avtale med de regionale helseforetakene, og som inngår i ordningen Fritt sykehusvalg, er en del av det samme informasjonstilbudet som brukes for offentlige sykehus. Fritt sykehusvalg er tilgjengelig både på web og på telefon, og pasientrådgivere gir informasjon om forventede ventetider og kvalitetsindikatorer.

De regionale helseforetakene skal i 2009 ha etablert systemer for å koordinere henvisninger til spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern, slik at pasienter slipper å henvende seg til flere tjenesteytere for å få hjelp. Dette gjelder særlig henvisninger til avtalespesialister.

Jeg har lyst til bare å oppsummere – for min egen del – ved å si at jeg mener virkelig at private sykehus er et viktig supplement. Jeg synes representanten Ballo reflekterer godt over det, og henviser til at det er jo ikke en allergi mot private tilbydere som preger Helse-Norge. Det er svært mange private som er en del av det norske helsevesenet. Men samtidig er jeg også grunnleggende veldig enig med representanten Ballo i at dersom det skal være et system der de private tjenesteyterne skal ha refusjon fra det offentlige – hva er refusjon fra det offentlige? Jo, det betyr at det offentlige betaler for at en skal utføre tjenester – må jo de som betaler, altså vi, ha rett til å si at vilkåret for å få denne betalingen er som følger – og det må avtalereguleres.

Derfor er jeg også svært kritisk til en utvikling som går i retning av at private skal ha fri etableringsrett uten vilkår, altså skal kunne tappe offentlige helsebudsjetter direkte – uten vilkår, uten avtale. Hvis noen i denne salen er for det, ja, da er vi veldig uenige. Men jeg er veldig opptatt av og snakker veldig tydelig til de regionale helseforetakene om at det skal være private supplementer, og vi skal opptre som – som vi har hatt flere debatter om i denne salen – ryddige avtaleparter fra det offentlige. Der har vi et stykke å gå, både når det gjelder kontraktslengde, og når det gjelder måten vi inngår kontrakter med private tilbydere på, rundt omkring i Norges land. Men det ideologiske skillet er at det offentlige må ha rett til å ha en oppfatning om hva vi bruker offentlige penger på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:28:05]: Jeg har ikke oppfattet at det er noen i denne salen som sier at det offentlige ikke skal ha kontroll på hva det offentlige bruker pengene på. Dette regulerer man gjennom et avtaleverk. Det gjorde man også under den forrige regjeringen, og det ligger selvfølgelig i bunnen for også å bruke avtalespesialistene. Det er helt åpenbart.

Det som imidlertid bekymrer meg, er den situasjonen som statsråden selv nevnte – at det er vi, altså det offentlige, som betaler – det er riktig – men det er jo også det offentlige som betaler sykepenger. Det er bare et annet budsjett, men utgiftene kommer dit. Jo lenger en pasient er sykmeldt og ute av arbeid, f.eks., må det offentlige betale, fra sin side. Uansett om man får hjelp eller ikke, står det offentlige igjen med regningen.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Er det ikke bedre å utnytte kapasiteten hos avtalespesialistene, som allerede har en avtale om pris – hele pakka – istedenfor å la personer gå og lide og f.eks. være ute av arbeid? Jeg vil nevne Smerteklinikken, som ikke får utnyttet kapasiteten sin, psykiatere … (presidenten avbryter) og andre.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:29:13]: Det prinsipielle i det som representanten Nesvik tar opp nå, er det ingen uenighet om. Dette skjer jo. Gjennom ordningen «Raskere tilbake» er helseforetakene tilført betydelige ekstra ressurser som målrettes inn mot sykmeldte. Mye av de pengene brukes i f.eks. private klinikker, og flere private har fått utvidet sin virksomhet ved å målrette tiltak overfor sykmeldte gjennom ordningen «Raskere tilbake». Det slås ikke inn en eneste dør her når det gjelder den prinsipielle innfallsvinkelen til Harald Tom Nesvik.

Det som er diskusjonen hele tiden, er om vi skal bruke enda mer ressurser på denne måten. Vel, det er en budsjettdiskusjon hvor mye ressurser vi skal bruke til sykehusene, til helsevesenet til enhver tid, men dette skjer gjennom ordningen «Raskere tilbake».

Sonja Irene Sjøli (H) [11:30:24]: Riksrevisjonen har i sin rapport Dokument nr. 3:5 for 2008–2009 påpekt at sykehusene bryter pasientrettighetsloven overfor psykisk syke, og at et av hovedproblemene er at sykehusene setter frist for medisinsk behandling ut fra egen kapasitet og ikke ut fra hva som er pasientens behov. I tillegg dokumenterer både Helsetilsynet og tall fra Norsk pasientregister at det foregår omfattende brudd på pasientrettighetene.

I det forslaget som vi nå behandler i dag, går Høyre inn for en ordning der en uavhengig instans vurderer pasientenes behov for hjelp for å unngå at sykehusene blir bukken som passer havresekken. Dette vil bidra til at pasientene får raskere hjelp, og at pasientrettighetene får et reelt innhold.

I et brev til komiteen avviser statsråden at det foregår brudd på pasientrettighetene, og at det er et problem. «Det er ikke grunnlag for», sier han, «å hevde at pasientene ikke får en frist for behandling». Mitt spørsmål er da om han mener at Riksrevisjonen tar feil. Og hvis ikke: Hvilke tiltak vil han iverksette for å sikre at pasientene får hjelp når de har behov for det, og ikke når det passer sykehuset?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:31:39]: Det var et spørsmål med veldig mange elementer.

Når det gjelder hvordan jeg betrakter Riksrevisjonens rapport om psykisk helse, har jeg svart på det veldig grundig, f.eks. i den åpne høringen som var i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg henviser til det svaret også her.

Så må jeg si at jeg er kjempekritisk til at man skal ta den faglige vurderingen av hvorvidt en trenger spesialisert behandling, nødvendig helsehjelp og tidsfristen for det, ut av helsetjenestene for øvrig. Altså: Vi skal ta mange leger ut av sykehusene og plassere dem på et slags bestillerkontor, som Høyre har en forkjærlighet for, og så skal de sitte der, uavhengig av et klinisk miljø, og vurdere nødvendig helsehjelp. Jeg har overhodet ikke tro på den modellen, i hvert fall ikke hvis formålet er å få ned køen. Hvis formålet er å skape ekstra byråkrati og sannsynligvis lengre kø, er det nok en vei å gå, men det er ikke min vei å gå.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:32:52]: Statsråden sa i sitt innlegg at Regjeringa ikkje har allergi mot private aktørar. Det er veldig bra å høyre. I mitt innlegg nemnde eg spesielt punkt 3 i vedtaket. Der ber vi Regjeringa

«snarest mulig utvikle et informasjonstilbud med oversikt over ledig kapasitet i private helsevirksomheter, slik at pasientene lettere kan orientere seg om ulike tilbud».

Om ein ønskjer at vi skal ha ei god samhandling mellom kvalitativt gode private aktørar, må pasientane vite om det. Eg trur ikkje vi kan rekne med at alle pasientane har like god innsikt. Kvifor kan ikkje det offentlege bidra til at vi får ei slik oversikt over alle kvalitativt gode tilbod? Kva tenkjer statsråden om dette?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:33:55]: Jeg mener at vi langt på vei har det, gjennom at vi har fritt sykehusvalg, altså nettstedet og ordningen Fritt sykehusvalg. Det er jo ikke slik at det bare er offentlige sykehus som er med i ordningen Fritt sykehusvalg. Når man synes at ventetiden er lang, og man har lyst til å se om det er alternative muligheter til det stedet man er henvist til, vil man kunne få god veiledning, enten via websystemet eller gjennom rådgivere, til å finne alternative løsninger. Hvis det er ledig kapasitet i private institusjoner som har avtaler med det offentlige, vil man bli veiledet og henvist dit. Det er derfor ikke slik at informasjonssystemene våre bare er forbeholdt offentlige virksomheter. I det systemet er det også private tilbydere som har avtaler og samarbeider med det offentlige.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Vigdis Giltun (FrP) [11:35:22]: Det snakkes ofte om at vi bruker veldig mye penger på helsevesenet her i Norge, og det gjør vi. Men kvalitet måles ikke i penger. Det måles i hvordan pasientene opplever at de blir ivaretatt i helsevesenet vårt. Veldig mange føler i dag at de blir dårlig ivaretatt. Ventetidene øker, og de valgmulighetene som pasientene har, er veldig begrenset.

Man kan ikke bare måle at man behandler flere og flere pasienter. Det er helt klare tall som viser at ventelistene stadig blir lengre. Det er helt naturlig. Vi er flere mennesker, vi er flere eldre, og det er flere som lever lenger med alvorlig sykdom. Da må helsevesenet rustes opp deretter.

Dette med raskere hjelp er én ting, men bredde i tilbudet er også veldig viktig. Jeg regner med at alle i helsekomiteen har mottatt mange henvendelser angående Capio, som Ballo også nevnte her. Her dreier det seg om en pasientgruppe som får et altfor dårlig tilbud i det norske helsevesen. Ikke bare er det lang ventetid, men de får faktisk ikke det behandlingstilbudet som hjelper dem. Capio har hjulpet veldig mange, som det er sagt her, men hvordan i all verden skulle Capio ha oppstått med et rød-grønt helsevesen? Slike private alternativer ville aldri ha eksistert. De ville aldri ha sett dagens lys, og de ville aldri ha kunnet bidra med å bedre kvaliteten i det offentlige helsevesen ved ny kunnskap.

Man sier også at man skal bruke det som supplement så lenge man trenger det. Altså: Disse bedriftene skal ikke ha noen forutsigbarhet i det hele tatt. De skal være der så lenge det offentlige synes at det trenger dem, så lenge det er politisk vedtatt at man trenger dem, og så kan de bare legges ned når det ikke er bruk for dem mer. Hvem i all verden skal tørre å starte slike gode, private alternative behandlingstilbud i framtiden hvis vi får et rød-grønt helsevesen her i landet, som blir gjennomført slik som de rød-grønne egentlig vil ha det? Da vil det ikke eksistere. Da vil man ikke få det supplementet som man ønsker seg akkurat den dagen man synes man trenger det. Disse private ønsker å være en del av helsevesenet, de ønsker å forplikte seg, de ønsker å få langsiktige avtaler – og de er ønsket av pasientene. Det er det som er viktig. Pasientene slår ring rundt dem. De sier: Dette vil vi ha. Da er det på tide å sette bort kjepphestene og se hva vi har av kapasitet her i landet, utnytte den og la dem få en mulighet til å bidra og være med på å utvikle helsevesenet til beste for pasientene – og ikke til beste for sykehusene.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 3294)