Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:07:03] (ordfører for saken): Regjeringens St.meld. nr. 13 for 2008–2009 om utviklingspolitikken reiser mange viktige problemstillinger. Som saksordfører for komiteens innstilling er jeg glad for å kunne fastslå at vi her i Stortinget igjen har maktet å skape viktige, omforente konklusjoner i de fleste store spørsmål, selv om det også er dissenser.

Utviklingsbistand er bare én del av vår kontaktflate med utviklingslandene. For å skape en mer samstemt og samlet norsk politikk for utvikling trengs endringer på andre politikkområder, slik at disse i sterkere grad støtter opp om utviklingspolitikkens mål.

Derfor er det politisk viktig når hele komiteen står samlet om å fastslå at premisset for tettere koblinger mellom utviklings- og utenrikspolitikken skal være større samstemthet med den norske utviklingspolitikkens mål, som er fattigdomsreduksjon og fremme av menneskerettigheter.

Det er avgjørende at bistandspolitikken innrettes ut fra u-landenes utviklingsbehov, og at den ikke blir gjort til et redskap for å fremme industrilandenes interesser.

Globaliseringen øker behovet for finansiering av globale fellesgoder, som internasjonal sikkerhet, fungerende finanssystemer, stabilt klima, trygghet mot epidemier, osv. Vi trenger en ny kategori i internasjonal statistikk, slik at nasjonene kan synliggjøre sine bidrag til å finansiere internasjonale tiltak for å sikre globale goder. Det er positivt at Regjeringen lanserer den ideen.

Komiteen går lenger. Norge kan gå foran og sette et eksempel for andre på dette området. En samlet komité ber derfor Regjeringen vurdere å opprette et eget budsjettområde for finansiering av globale fellesgoder, utenom bistandsbudsjettet.

Komiteen presiserer videre at det som skal dekkes av bistandsbudsjettet, er tiltak som har utvikling i fattige land som hovedformål, mens tiltak som har globale fellesgoder som hovedformål, skal finansieres fra andre budsjetter. Når hovedformålet ikke er utviklingsbistand til fattige land, skal dette ikke bistandsfinansieres.

Evalueringer har vist klare svakheter i utviklingssamarbeidet. Det er vår plikt å gjøre bistanden bedre. For ikke å overstrekke bistandsforvaltningens kapasitet mener hele komiteen at en bør konsentrere det omfattende og langsiktige bilaterale samarbeidet fra stat til stat til noen færre land enn tilfellet er nå.

Det er internasjonalt en tendens til sviktende langsiktighet, mangelfull oppfylling av bistandsløfter, og til at giverland foretar raske omskiftninger i fokus og bistandsinnretning. Derfor presiserer komiteen at utviklingssamarbeid skal bygge på langsiktighet, faglighet og mottakerlandenes behov og forutsetninger.

I stortingsmeldingen nevnes langt flere områder enn før som sektorer hvor Norge har verdifull erfaring og kompetanse til bruk i utviklingssamarbeid. Det er bra. Men vi må alltid huske at det er behovene i utviklingslandene som må avgjøre valg av innsats. Bistanden må være mottakerorientert, ikke giverorientert.

FNs tusenårsmål er førende for norsk utviklingspolitikk. Disse målene ble ved tusenårsskiftet vedtatt av utviklingsland og industriland i fellesskap, og forplikter oss helt spesielt i den perioden vi nå er midtveis i, dvs. fram til 2015. Derfor bekrefter komiteen enstemmig at bistanden til gjennomføring av tusenårsmålene, ikke minst innen helse og utdanning, skal ha prioritet i norsk utviklingssamarbeid.

Som kjent har Norge for lengst påtatt seg et spesielt ansvar for å bidra til de helserelaterte tusenårsmålene. Det skal vi fortsatt følge opp. Det er bra at Regjeringen jevnlig markerer dette offensivt, både i Norge og internasjonalt.

En spesielt viktig og ny presisering gjøres av hele komiteen. Det er at den andel av norsk bistand som går til utdanning, nå bør økes. Det er nytt også i forhold til stortingsmeldingen og en viktig politisk føring for årene framover.

Kampen mot klimaendringene er et globalt fellesansvar, men industrilandene har et særlig historisk ansvar og de største finansielle og teknologiske ressursene til å takle problemene. Industrilandene må derfor gå foran og demonstrere at miljøvennlig økonomisk vekst er mulig.

Også u-land trenger ren energi. Det kan noen steder skaffes gjennom vannkraft, men vi må også satse mer på solenergi og vindkraft.

Å bevare naturskog er en kostnadseffektiv måte å unngå utslipp av CO₂ på. Hele komiteen deler det synet og understreker kravet om tredjeparts bekreftelse eller verifikasjon. Det trengs for å unngå såkalt karbonlekkasje, ved at stans i hogst ett sted bare medfører økt hogst et annet sted.

Handlingsplanen fra FNs klimatoppmøte i 2007 krever at den økte finansieringen av klimatiltak skal være «new and additional». Dersom OECD-landene nå legger finansieringen av klimarettede tiltak innunder budsjettrammen for utviklingsbistand, vil klimatiltak gå på bekostning av kampen mot fattigdom. Det kan gjøre det vanskelig å få utviklingslandene med på en ny klimaavtale.

Krig og konflikt skaper humanitære kriser og fortserker fattigdom. Økonomisk vekst og utvikling virker krigsforebyggende. I Afghanistan, Sudan og Midtøsten er det ikke nok med militære styrker for å skape sikkerhet og stabilitet. Det trengs en omfattende tilnærming gjennom bistand og politikk for å skape en bedre og tryggere framtid.

Mange stormakter har latt sine geopolitiske interesser og militære utenlandsengasjementer bli styrende også for store deler av den sivile utviklingsbistanden. Norge og andre likesinnede land har derimot lagt større vekt på fattigdomsorientering i bistandsinnretningen. Dette har Norge fått honnør for, og jeg er glad for den tverrpolitiske enighet om å videreføre denne linjen.

Vi har lenge brukt en rekke virkemidler for å påvirke de store kapitalstrømmene, slik at utviklingsland kan høste større fordeler av internasjonal handel og få mer private investeringer slik at det kan skapes vekst og sysselsetting.

Det er et sterkt signal når hele komiteen anser det som riktig fra et etisk ståsted å opprette et nytt investeringsfond utenom bistandsbudsjettet, med basis i en avgrenset del av midlene til Statens pensjonsfond – Utland. Regjeringen bes vurdere dette nærmere.

En annen mulighet, som nå diskuteres for fullt internasjonalt, er å skape nye kilder til finansiering av utvikling ved å innføre små internasjonale avgifter på utvalgte økonomiske aktiviteter. Det er krevende å få internasjonalt gjennomslag for dette, og det kunne være spennende å høre hvordan Norge arbeider videre med det framover, hvis statsråden kunne kommentere det.

Etter innspill fra Aksjon slett u-landsgjelda og ungdomsorganisasjonen Changemaker tar en enstemmig komité til orde for en norsk gjeldsrevisjon for å se etter illegitim gjeld som bør slettes og styrke regelverket for ansvarlig långivning.

Jeg vil takke alle fraksjonene i utenrikskomiteen for samarbeidet om å få til disse og mange flere gode, samlende formuleringer og retningslinjer for politikken på dette området. Det har stor betydning for et felt hvor Norge har høye ambisjoner, men hvor det er viktig med god forankring i Stortinget.

Til slutt vil jeg på vegne av Kristelig Folkeparti kort framheve fem punkter, som vi synes er spesielt viktige.

For det første: Gjennomslaget for å øke utdanningsbistandens andel av norsk bistand er en kampsak for oss. Nå varsles en ny trend. Det verdsetter vi høyt.

For det andre: Den tverrpolitiske oppslutningen om å øke norsk støtte til landbruksutvikling og matsikkerhet er viktig. Dette tror vi også vil gjøre kampen mot fattigdom mer effektiv.

For det tredje: Grensedragningen mellom utviklingsbistand og finansiering av globale goder er prinsipielt meget viktig.

For det fjerde: At nye klimatiltak skal være reelt nye og såkalt addisjonelle i forhold til utviklingsbistanden, er et prinsipp som det er viktig å sikre i årene framover.

Og sist, for det femte, vil jeg vise til at Kristelig Folkeparti – sammen med Fremskrittspartiet og Venstre – har et eget forslag hvor Stortinget ber Regjeringen om å opprette et eget investeringsfond for fattige utviklingsland. Det trengs, ikke minst nå, for å motvirke finanskrisens negative følger for mange av verdens fattigste land.

I samsvar med dette tar jeg opp forslaget fra mindretallet, som er varslet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Dagfinn Høybråten har tatt opp det forslaget han refererte til.

Marit Nybakk (A) [18:16:05]: La meg returnere takken til saksordføreren for at han har bidratt til veldig bred enighet i Stortinget om norsk utviklingspolitikk. Det er et viktig signal, ikke minst når vi vet at Fremskrittspartiet står for en helt annen utviklingspolitisk linje.

For ett år siden, 29. mai i fjor, behandlet Stortinget meldingen om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken. Det var den første stortingsmeldingen i sitt slag i Norge, men faktisk også den første i sitt slag på verdensbasis, noe utviklingsministeren skal ha ros for. Stortinget – og utviklingsministeren – tok på alvor at tusenårsmålene aldri kan nås uten at kvinners livssituasjon og hverdag endres. To tredjedeler av verdens fattige er kvinner. Fattigdomsorientering i bistand og øvrig utviklingspolitikk betyr at vi må bidra til at kvinner gis mulighet til å innta sin rettmessige plass i utviklingspolitikken.

Norge har påtatt seg et særskilt ansvar for tusenårsmålene nr. 4 og nr. 5, om å redusere spedbarnsdødeligheten og om å redusere risikoen for å dø i barselseng. Det finnes områder i verden der de farligste dagene i livet er den dagen man blir født, og den dagen man skaper liv ved å sette barn til verden. Mens Angola er en nasjon som flommer over av oljepenger, er fødestuene i Luanda blant verdens verste. Slik vil vi ikke ha det.

Derfor er likestilling et av hovedsatsingsområdene – eller hovedsporene – for norsk utviklingspolitikk. Dette er et område der Norge har et særskilt fortrinn, der vi kan gjøre en forskjell.

Det dreier seg om bistand til utdanning for jenter i sårbare stater eller bistand etter naturkatastrofer. Jan Egeland fortalte på et møte i Internasjonalt Forum i Oslo Arbeiderparti i forrige uke at da de rykket inn med nødhjelp til jordskjelvofrene i Pakistan, førte det bl.a. til at jenter fikk gå på skole for første gang i de leirene som ble satt opp. Det dreier seg om å sikre de kvinnelige jordbrukerne i Afrika i forhandlingene i Verdens helseorganisasjon. Det dreier seg også om sikkerhetsresolusjon 1325, om å gi kvinner makt til å være med på å bestemme utviklingen i postkonfliktområder når freden skal bygges. Og det dreier seg om «Kvinner kan»-kurs, om å skolere jenter i frivillig sektor og kvinnelige politikere og parlamentarikere i utviklingsland.

Dette er områder der vi kan gjøre en forskjell. Det dreier seg om komparative fortrinn – om en arbeidsfordeling mellom land og bistandsaktører med det for øye å bidra til å nå tusenårsmålene: fjerne fattigdommen, sørge for endrede maktstrukturer innad i hvert land og mellom fattige og rike land. Flere mennesker skal få kontroll over eget liv. Det dreier seg om å gjøre bistanden mer strategisk, men også å se på bistanden som bare en del av utviklingspolitikken. Det betyr en tettere kobling mellom bl.a. utenrikspolitikk, utviklingspolitikk, sikkerhetspolitikk og miljøpolitikk. Det innebærer også å ta strategiske grep i hele utviklingspolitikken.

Et stort flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener det er viktig å sikre de fattige landene politisk handlingsrom, styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget land til et velferdssamfunn. Det vil bl.a. si retten til en velferds- og fordelingspolitikk og retten til en aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk, som også betyr mulighet til, i en lengre periode, å beskytte sektorer og industrier under oppbygging.

Så er det avgjørende at finanskrisen ikke fører til økt proteksjonisme i vår del av verden og til reduksjon i utviklingsbistand. Et dynamisk næringsliv er en forutsetning for økonomisk vekst og utvikling. Veien ut av fattigdom og avhengighet av utenlandsk bistand går gjennom varig økonomisk utvikling. Det betinger også et samarbeid mellom fellesskap og marked, der fellesskapets velferdstjenester og industriutvikling til sammen skaper verdier.

Så er det viktig med tiltak – som også komiteen understreker – for å formalisere den uformelle sektoren. Særlig er det mange kvinner som selger varer på markedet utenfor den formelle økonomien. Mikrokreditter er blant de virkemidler innen bistand som kan bidra til å innlemme dette markedet i den offisielle økonomien.

Aid for Trade – det å gi utviklingslandene handelskompetanse ved å utvikle den nødvendige infrastruktur for landbruks- og næringsutvikling – er et av hovedsatsingsområdene i norsk bistand. Det må også ses i sammenheng med vår egen vilje til å åpne våre grenser for import fra de landene vi har bistått med Aid for Trade. Jeg vil her vise til debatten om Swaziland.

I innstillingen erkjennes det at det sivile samfunn i u-land er viktig. Minst like viktig er støtte til politiske partier. Vi får ikke til et velfungerende demokrati uten sterke politiske partier. Støtte til politiske partier har altfor lenge vært undervurdert i bistanden. Det samme gjelder aktiv støtte til parlamenter, selve grunnlaget for et demokratisk system og for utvikling.

Flere av oss har gjennom mange år besøkt land der parlamentarikerkolleger innstendig har bedt oss om økonomisk støtte for å kunne fungere som folkevalgte i et skjørt demokrati. Derfor legger komiteen vekt på demokratistøtte. Det betyr også at vi mener at vi må bidra til at parlamentene blir mer involvert i både bilaterale og multilaterale bistandsprosesser. Det er viktig at dette ansvaret ikke forvaltes av det enkelte lands regjering alene, men forankres i reelle demokratiske prosesser, også i parlamentene. Derfor er også den nordiske modellen for samfunnsutvikling ett av de områdene Norge har verdifull kompetanse på – et komparativt fortrinn også i vår utviklingspolitikk.

Som ledd i prosessen for en mer strategisk utviklingspolitikk vil Regjeringen legge vekt på nettopp å benytte den enkelte bistandskanals fortrinn. For å øke den totale effektiviteten av den globale bistanden må vi sørge for god arbeidsdeling mellom aktørene. Derfor prioriterer vi likestilling, og vi må prioritere utdanning. Jeg vil vise til at Arbeiderpartiets landsmøte vedtok at likestilling og utdanning skal være hovedprioriteringene i utviklingspolitikken.

Når det gjelder arbeidsdeling mellom bistandskanaler, ser vi også i enkelte land, jf. Afghanistan eller det som skjedde i Bosnia i sin tid, at det er veldig viktig med en koordinering av bistanden i det enkelte land, og at arbeidsdeling mellom ulike aktører faktisk er veldig viktig i den prosessen.

Vi har anerkjent kompetanse på mange områder. Det har vi også når det gjelder klima, når det gjelder fredsbygging, når det gjelder menneskerettigheter, og vi har det ikke minst når det gjelder oljeforvaltning og godt styresett. Det er nemlig ikke slik at fattigdommen kan halveres innen 2015 bare ved at man setter i gang enkeltprosjekter. Også maktstrukturer mellom rike og fattige land, så vel som eliter i det enkelte land, er årsaken til at vi ikke får utryddet fattigdommen. Derfor er det viktig med godt styresett, å gjøre noe med internasjonale strukturer og å sikre at naturressursene kommer befolkningen til gode.

La meg også understreke den gradvise dreiningen av bistand mot land som er på vei ut av en voldelig konflikt, og mot land som har særskilte klimautfordringer. Jeg kan nevne Afghanistan og Sudan, og det finnes andre eksempler, som Palestina.

Til slutt: I de årene jeg har jobbet med utviklingspolitikk og bistand, er det særlig tre bilder som har brent seg fast på netthinnen:

Det ene er besøket på en FN-støttet klinikk i Maputo, støttet med norske penger. De forebygde hiv/aids, men hadde også pasienter. Sykepleieren så oss inn i øynene og sa: Det verste er å fortelle dem at de skal dø.

Det andre er da jeg holdt foredrag om norsk likestillingspolitikk for kvinnelige politikere fra seks Andes-land i Lima i Peru. Det var dødsstille i salen. Jentene satt med tårer i øynene, og de sa etterpå: Vi visste ikke at slikt var mulig. Og alle bestilte «Kvinner kan»-kurs. Dette er også utviklingspolitikk – å sikre at jenter får makt, at jenter kan bli dyktige politikere og kan endre samfunnsstrukturen.

Det tredje bildet jeg husker, er vårt besøk i Namibia, der de med norsk hjelp har utviklet et velfungerende fiskeriforvaltningsregime. Det har ikke kostet oss så veldig mye, heller, men det var vår kunnskap, vår kompetanse, som sikret at også namibiske myndigheter kunne utvikle et fiskeriforvaltningsregime.

Dette er områder vi har engasjert oss i med våre komparative fortrinn, og det skal vi fortsette med.

Morten Høglund (FrP) [18:26:22]: Stortingsmeldingen gir en grei oversikt over et omfattende og krevende område, som utviklingspolitikken er. Og den illustrerer, i hvert fall for meg som leser, at det å sitte i f.eks. Oslo og bestemme at vi skal utrydde fattigdom i land x eller y, er en nesten umulig øvelse. Men allikevel er det en øvelse som norske politikere, embetsmenn og -kvinner og frivillige organisasjoner gjerne kaster seg ut i, for utrettferdighet, sult, nød, sykdom og elendighet opprører oss som medmennesker og som politikere. Vi vil ha slutt på det som er vondt. Vi vil gjerne vedta noe bedre. År etter år forsøker vi å vedta en bedre verden, både i norske budsjetter og på internasjonale konferanser. Altfor ofte blir disse vedtakene resultatløse. Vi fortviler, men rister det fort av oss og prøver oss på stadig spenstigere vedtak – for det er jo ikke viljen det står på. Og det er det virkelig ikke. Engasjementet i Norge for utviklingslandene er enestående og noe vi absolutt skal være stolte av. Kanskje må vi heller se litt på vedtakene, se på erfaringene med vår politikk, lytte mer til dem vi skal hjelpe, og fremfor alt ikke bare føle, men også forstå.

Det jeg har forstått etter å ha jobbet en del med dette temaet over noen år, er at endringer er krevende. Mange, både i Norge og ute, har store interesser av at forholdene fortsetter noenlunde som før. Dette er ikke på noen måte unormalt eller galt, men det er kanskje heller ikke spesielt utviklingsfremmende. Noe annet er at utviklingspolitikk svært ofte blir vel så mye norsk innenrikspolitikk som fattigdomsbekjempelse i utviklingsland. Den tredje erkjennelsen er i hvert fall for meg den viktigste, og det er at enhver regel har et unntak. Alle land og folk er forskjellige. Tvil er ofte bedre en sterk tro. Utviklingspolitikk må møtes med ydmykhet, åpenhet, tålmodighet og kunnskap.

Kritikken mot bistand har blitt kraftigere og kraftigere. Til og med tradisjonelle forsvarere av bistand påpeker gjerne at man må lære av feil, og at man nå står for noe nytt i bistanden i forhold til tidligere. I dette selvkritiske politiske landskapet velger altså Fremskrittspartiet å nedtone sin kritikk mot bistand ved at vi i vårt partiprogram fjerner en veldig sterk formulering om å kutte all bistand. Når mange flere nå synes å være enige med oss, er det kanskje underlig at vi på denne måten modererer oss, men igjen handler det om å være åpen for at også bistand kan være et virkemiddel i kampen for utvikling. Men vi har ikke endret syn på at stat til stat-bistand i hovedsak er en måte å gi bistand på som ikke fremmer gode utviklingspolitiske mål. Vi har ikke endret syn på reformbehovet i FN. Og ikke minst: Vi har ikke endret syn på at det er økonomisk vekst som skaper velstand – ikke passiv bistand.

En av de store utfordringer internasjonalt i disse krisetider er forholdet til proteksjonisme. Representanten Marit Nybakk var også inne på det. Ønsker vi at land skal kunne beskytte seg bak tollmurer og andre stengsler, eller ønsker vi frihandel og mer globalisering? Mange har advart mot den proteksjonisme og nasjonalisme som ble praksis i verden på 1930-tallet, etter datidens finanskrise. Alle ansvarlige ledere advarer sterkt mot å gå den samme veien – inkludert vår egen utenriksminister.

Vi ser dessverre at f.eks. den amerikanske administrasjonen er veldig rask med å innføre tiltak som innebærer at det kun skal handles amerikansk, stikk i strid med egen retorikk og historisk kunnskap. Men hva med utviklingslandene? Der virker det som om vi setter til side erfaringene fra 1930-tallet i Europa og aksepterer at proteksjonisme er en grei vei å gå. Regionen sør for Sahara i Afrika er den mest proteksjonistiske regionen i verden. 70 pst. av alle handelsbarrierer er innført av fattige land – rettet mot fattige mennesker i andre fattige land. Beregninger viser at hvis denne typen proteksjonisme ble avviklet i det sørlige Afrika, ville det umiddelbart styrket disse landenes økonomier med godt over 1 milliard dollar.

Når man i merknads form i innstillingen snakker om behovet for politisk handlingsrom, høres det forlokkende ut. Men det er ikke tilfeldig hvordan et slikt handlingsrom brukes. Og så lenge vi er partnere med utviklingsland, vil vi at Norges agenda skal være at disse landene gradvis forlater isolasjonisme og proteksjonisme.

Nå skal jeg være forsiktig med å gjøre dette til en ideologisk debatt, men jeg er redd for at politikere skal utnytte frykten for sviktende økonomi og tap av arbeidsplasser ved å rette fingeren mot kapitalisme og globalisering, mot åpenhet og samarbeid. I europaparlamentsvalget erfarte vi at ytterliggående partier, med ulike benevnelser og merkelapper, gjorde det veldig godt. De fleste av disse venstre- eller høyreorienterte partiene har det til felles at de er imot kapitalisme, marked og globalisering. Flere av dem er nasjonalistiske og rasistiske, som f.eks. det høyreekstreme Jobbik fra Ungarn. Jeg var inne på deres nettside, og argumentasjonen var en blanding av argumentasjonen til Vigrid og Attack – vemmelig og skremmende. Dette er den typen bevegelser og standpunkter vi må bekjempe. Da blir det mildt sagt paradoksalt å anerkjenne politikken til partier som British National Party eller Front National som god nok for utviklingsland. I Norge har vi bredt akseptert at globalisering og frihandel er best. Da må vi også gjøre oss til ambassadører for denne typen politikk internasjonalt. Sett i et europeisk perspektiv er graden av ideologisk enighet i Norge nesten unaturlig.

Klima er en sentral del av meldingen. Utviklingslandenes evne til å håndtere klimautfordringen er viktig, men det er ett område jeg vil kommentere, og det er koblingen mellom klima og konflikt. Nå skal ikke jeg påstå at det ikke er en kobling – lang ifra – men jeg vil advare mot at vi fokuserer for sterkt på dette. Vi har nå en president i Sudan som er tiltalt av ICC for forbrytelser mot menneskeheten. Vi må aldri gi ham eller andre lov til å forsvare seg med at klimaendringer har skylden. Konfliktforsker Henrik Urdal advarer mot mytedannelser som at fordriving nødvendigvis gir voldelige konflikter. Vi må ikke bidra til å militarisere klimadebatten og i neste omgang gi legitimitet til diktatorer som øker militærutgiftene.

Det er et ønske om nye finansieringsmekanismer for å skaffe mer penger internasjonalt til utvikling. Dette kan selvsagt bli bra. Vi er dog litt skeptiske – kanskje ikke bare litt – for etter vår mening er det viktigste og beste vi kan gjøre fremover nå, og som vi burde fokusere det meste av ressursene internasjonalt på, å få på plass Doha-runden i WTO, for de gevinster vi kan få av dette, vil overgå all verdens nye finansieringsmekanismer.

Det er jo ikke slik at alt som må løses, må løses ved overføring av mer penger. Det handler også om politisk vilje. Det handler om politiske ledere på alle nivåer som er mer opptatt av dem de er satt til å tjene, enn av seg selv. Det handler om åpenhet og frihet og mye mer. Listen er lang. Den er nesten litt banal. Vi gjentar den ganske ofte, men den fortjener å bli nevnt, for det må aldri skapes det inntrykk hos statsledere i utviklingsland at de kan gjemme seg bak egen uvilje og egen korrupsjon fordi Vesten ikke gir nok. Bare de rike land gir mer, så blir alt bra. Det er altså ikke oppskriften på suksess. Det finnes historiske eksempler på at der rike land har gjort lite, har ting gått bedre. Nå skal ikke jeg foreskrive det som oppskriften nødvendigvis overalt – kanskje særlig ikke i noen land i Afrika – men det er også verdt å ta med seg.

Med forslag om ny global finansieringsmekanisme og med sterke formuleringer, ikke minst i budsjettet, om norsk bistand og nivået på denne får man nærmest et inntrykk av at bistanden er et selvstendig mål. Det å gi mye bistand viser at man har et godt hjerte, det motsatte viser noe annet. Nå er jeg tilbake til hvordan bistanden brukes innenrikspolitisk. Særlig interessant er formuleringen fra Kristelig Folkeparti og Venstre, der man argumenterer for hvordan man skal «sikre en bred politisk oppslutning om relativt høye bistandsbevilgninger også i fremtiden». Her sies det nærmest at mye bistand er et mål i seg selv – uavhengig av hvordan den virker, uavhengig av mottakerlandenes situasjon, uavhengig av alt det som bistanden bare er et virkemiddel for å oppnå. Formuleringen kan også tolkes slik at man ikke har noen tiltro til at bistanden vil gi de nødvendige endringer.

Alle er enig i at demokrati er en forutsetning for utvikling. Fremskrittspartiet mener ikke det er en forutsetning at norske politiske partier skal og må stå for kunnskapsoverføringen. Vi vil ikke påstå at det ikke er god kompetanse i våre partier, men vi finner det ikke naturlig at det lages en egen finansieringsordning for å ivareta partienes utviklingspolitiske engasjement. Her kan det like gjerne være andre frivillige organisasjoner – norske eller internasjonale – som kan gjøre en vel så god jobb.

Mangelen på energi er et av de største hindere for utvikling. Komiteen er enig i at Norge har en stor rolle å spille på mange felt. Det er en krevende sektor å engasjere seg i, men vi støtter Regjeringens engasjement. Vi vil også understreke at en samstemt utviklingspolitikk også handler om at vi på en ansvarlig måte tar i bruk de ressurser naturen har gitt oss, både på fastlandet og på vår sokkel. Nedbygging av egen olje- og gassvirksomhet er ikke et godt bidrag globalt, verken miljømessig eller utviklingsmessig.

Til slutt: Mye av norsk bistand, mye av den økningen vi har sett i bistandsbudsjettene i det siste, går gjennom FN. Så dette er en viktig utviklingspolitisk kanal for Regjeringen og for Norge. Vi ønsker jo alle et relevant og effektivt FN. Hverdagen er ofte litt annerledes. Og mens vi venter på at reformer skal virke, eller at de i det hele tatt skal bli vedtatt, fortsetter Norge å satse tungt. Og vi opplever i liten grad at Norge bruker press med sine bevilgninger.

Vi ser nå at vårt naboland Sverige krever reformer for å fortsette å finansiere – i dette tilfellet – fem ulike FN-organisasjoner. Og jeg har lyst til å utfordre miljø- og utviklingsministeren på om han har vært i kontakt med sin svenske kollega eller andre nordiske kolleger for å se om det kunne være nyttig å samordne seg og øve et felles nordisk press. Jeg vil tro at de nordiske land, sett sammen, kanskje er den aller største bidragsyter til mange av disse organisasjonene, og at man dermed kunne få på plass reformer som jeg tror de aller fleste ville synes var nyttige og bra. Hittil har vi ikke hørt noe fra Regjeringen i så måte. Derfor ser vi frem til å bli opplyst under denne debatten.

Ellers vil jeg få takke saksordføreren, Høybråten, som også i sitt innlegg redegjorde veldig godt for mange av de tingene vi tross alt er enige om i denne innstillingen.

Siri A. Meling (H) [18:40:36]: Regjeringens utviklingsmelding er et omfattende dokument som dekker et bredt og viktig tema. Også jeg vil stille meg i rekken av dem som gir saksordføreren, Høybråten, honnør for å ha gjennomført en særdeles grundig behandling av meldingen.

Norge har over mange år vært et av de land i verden som yter mest bistand målt i kroner pr. innbygger. De overordnede målene har vært å bidra til fattigdomsbekjempelse, økonomisk og sosial utvikling og fremme av menneskerettigheter. Det har vært en betydelig grad av politisk enighet om hovedlinjene i utviklingspolitikken – om enn med noen unntak. St.meld. nr. 13 bygger på og viderefører hovedlinjene for norsk bistands- og utviklingspolitikk, samtidig som Regjeringen i meldingen viser at hele politikkområdet og debatten rundt er i endring.

For utviklings- og bistandsdebattens del har det både i det politiske miljøet og i fagmiljøene gjennom for lang tid forblitt en snever diskusjon om hvordan et stadig voksende bistandsbudsjett skal fordeles. Virkeligheten har vist at en slik tilnærming ikke er nok.

Over flere år har det stadig blitt klarere at bistand bare i begrenset grad har bidratt til å løfte mennesker ut av fattigdom. Mange av de største hindringene for utvikling ligger utenfor bistandens rekkevidde. Dette har også utviklingsministeren og Regjeringen tatt inn over seg i denne meldingen. Regjeringens vilje til helhetlig tenkning og en større grad av samstemt utviklingspolitikk er utelukkende positiv.

Likevel har erkjennelsen av at bistand alene ikke kan skape utvikling, sittet langt inne i det norske bistandsmiljøet. Globalisering og internasjonal frihandel er langt kraftigere utviklingsmotorer enn bistand, men dette har hatt begrenset påvirkning på bistandspolitikken. Tiltroen til bistand har forblitt stor og ambisjonsnivået høyt.

Den norske debatten om bistand har fokusert på størrelsen på bevilgningene til offisiell bistand, ODA-bistand, gjerne i andel av bruttonasjonalproduktet eller nasjonalinntekten – som kjennetegnet på en god politikk for fattigdomsbekjempelse. Regjeringens voldsomme fokusering på å oppfylle sitt eget enprosentsmål viser at gamle forestillinger fortsatt sitter hardt i.

Framfor å si at det har virket positivt, kan man like gjerne argumentere for at denne forestillingen heller har svekket effekten av bistanden. Når målet er økte budsjetter, blir behovet for å evaluere resultater og forbedre innsatsen mindre. Utviklingsministeren har selv uttalt at siden budsjettene vokser, trenger man ikke å nedprioritere noe. En slik holdning er ikke bare uheldig for utviklingspolitikkens egen del, siden all politikk til syvende og sist handler om prioriteringer, og fordi noen ting faktisk er viktigere enn andre, det er også uheldig sett i sammenheng med hvilken legitimitet utviklingspolitikken har hos det norske folk, og deres vilje til å betale for den.

Norske myndigheter har heller ikke prioritert kunnskap om hvordan bistanden virker. Etter mer enn 40 år med norsk bistandsinnsats var det først i 2007 og 2008 NORAD leverte resultatrapporter. Entydige svar på om bistanden virker etter hensikten, kommer ikke fram i rapportene.

Høyre ønsker en utviklingspolitikk som måles i resultater snarere enn i prosentandeler av BNP. Nettopp derfor er det så avgjørende at Norge greier å føre en helhetlig og samstemt utviklingspolitikk. Flere virkemidler må tas i bruk, og flere politikkområder må ses i sammenheng dersom Norge skal kunne bidra positivt til utvikling og fattigdomsreduksjon. Samtidig må den bistanden vi fortsatt skal yte, være mer konsentrert og målrettet og underlegges strenge resultatkrav. St.meld. nr. 13 er et positivt signal om endringer til det bedre når det gjelder det første av disse momentene, men svikter dessverre når det gjelder det andre.

Sett i lys av disse overordnede linjene er det noen aspekter ved selve meldingen som fortjener nærmere diskusjon.

Det ene er hvordan meldingen føyer seg inn i den politikken utviklings- og miljøministeren har fulgt i sine år i statsrådsstolen – eller stolene, for å være nøyaktig. Allerede i første setning i stortingsmeldingen defineres verdens største utfordringer nettopp som de Norge, ifølge Regjeringen, har spesielle forutsetninger for å løse. Tilfeldigvis overlapper disse statsrådens egne arbeidsoppgaver og interesser.

Stortingsmeldingen gir en bred beskrivelse av utviklingsarbeidets rammevilkår, trekker de lange linjer og de store visjoner. Samtidig følges ikke beskrivelsene opp med konkrete forslag om nye tiltak eller virkemidler på andre politikkområder slik at disse kan støtte opp om utviklingspolitikkens mål. Regjeringen skriver eksplisitt i meldingen: «Der det er nødvendig, vil konkrete verktøy for oppfølging utarbeides senere.»

Dette er en linje både Stortinget og fagmiljøene til stadighet møter hos utviklingsministeren. Han opererer helst på det overordnede nivå. Ministerporteføljene blandes sammen, landbevilgninger og øremerkede tematiske budsjettposter flyttes over i større regionbevilgninger innen bistandsbudsjettet. Stortingets mulighet til innsyn, medvirkning og kontroll reduseres tilsvarende.

For å sette det på spissen må Stortinget ta de nødvendige grep, slik at en helhetlig og samstemt utviklingspolitikk og et økt handlingsrom for Regjeringen ikke blir en politikk hvor store deler av budsjettmidlene røres sammen og stilles til statsrådens frie disposisjon. Mange synes å se en glidning i den retning i denne regjeringens og i denne statsrådens politikk, ikke minst innenfor bistandspolitikken. Nettopp derfor står opposisjonen samlet om merknader som understreker behovet for å ta med videre den bistandsfaglige kompetansen som er bygget opp gjennom flere tiår – ikke minst for å unngå en politiserende overstyring som i verste fall kan bidra til å svekke de faglige vurderinger og kriterier som bør legges til grunn for utviklings- og bistandspolitikken. Kortsiktige og politisk motiverte prioriteringer må ikke få undergrave den langsiktige bistanden eller bistanden generelt.

Dette er viktig, for selv om utviklingspolitikk er mer enn bistand, er utviklingspolitikk også bistand – i år med et budsjett på 26,2 milliarder kr, en enorm sum som forplikter dem som forvalter den. Nettopp derfor må bistanden måles etter resultater, ikke etter bevilgningsnivå. Bistanden bør konsentreres, både tematisk og geografisk, ikke minst for å kunne etterprøve effekten. Det må etableres langt mer konkrete resultatmål, og både kontroll og evaluering må prioriteres høyere. Valg av bistandskanal må være styrt av hensynet til å skape resultater og effektivitet.

I en annen stortingsmelding Stortinget har til behandling for øyeblikket, St.meld. nr. 15 for 2008–2009 om hovedlinjene i utenrikspolitikken, skriver Regjeringen om engasjementspolitikken, inkludert bistand:

«Et fellestrekk i engasjementspolitikken er at det er krevende å måle og dokumentere resultater.»

Og videre:

«For å bøte på dette legger Regjeringen derfor betydelig vekt på resultatorientering i de ulike delene av politikken. Utfordringene ved dokumentasjon av resultater må aldri bli noen sovepute som legitimerer manglende fokus på kvalitet og effektivitet.»

Den siste setningen her vil Høyre gi sin fulle tilslutning til. Dessverre er det vanskeligere å se at Regjeringen gjennom sin politikk legger opp til å lykkes med dette. Høyre har til stadighet påpekt disse svakhetene i forhold til resultatmål, kontroll og evaluering. Det samme har Riksrevisjonen. I tillegg til at slike mangler medfører en suboptimal effekt på mottagersiden, er det også et betydelig behov for å svare på velgernes krav om informasjon og innsyn i hvordan bistandspengene anvendes. Dersom bistanden skal ha effekt, må det altså utvikles mer presise resultatmål og styrket kontroll med hvordan målene nås.

Noen avsluttende betraktninger, nettopp i samstemthetens tegn: Parallelt med en betydelig bistandsinnsats har Norge opprettholdt høye tollmurer og forsvart en handelspolitikk som skaper effektive barrierer mot utviklingslandenes eksportmuligheter. Dette er en påfallende selvmotsigelse i norsk politikk. OECD har beregnet at landbruksstøtten i industrilandene utgjør mange ganger all offisiell bistand. Norge, som så mange andre land, gir med den ene hånden og tar med den andre. Erfaringen fra verdenshistorien de siste hundre år viser at åpen økonomi, konkurranse og markedsadgang bidrar til å skape vekst og utvikling. Eksport og handel er så sterke drivere for utvikling at Norge ikke lenger bør fortsette en handelspolitikk som går på bekostning av de fattige landenes muligheter. Samtidig må utviklingspolitikken bidra til å styrke de fattige landenes handelskompetanse og -kapasitet.

Gitt en bedre innretning av utviklingspolitikken mener Høyre at rike land som Norge må være innstilt på å øke innsatsen for å bekjempe fattigdom og bidra til en mer bærekraftig utvikling. Men en økning av innsatsen er ikke ensbetydende med økt bistand. Økt innsats for utvikling kan gi seg utslag på andre måter og innenfor andre politikkområder og budsjettkapitler enn ved en økning av offisiell utviklingshjelp.

Ågot Valle (SV) [18:51:02]: Også jeg vil takke saksordføreren.

Verdens fattigdom er ikke tilfeldig. Kampen mot fattigdom er en kamp for å endre urettferdige internasjonale maktstrukturer og maktstrukturer i enkeltland. Det er et arbeid der bistand er ett av flere virkemidler. Økonomisk støtte kan bidra til å flytte makt og ressurser og dermed gi mennesker makt over egne liv. 1 pst. av BNI til bistand er et formidabelt løft og en innfrielse av et viktig løfte. Regjeringa har lagt lista for framtidige regjeringer og gjort kutt i bistand til en høg politisk kostnad.

Likevel – bistand løser aldri fattigdomsproblem aleine. Bistand er de små pengene som skal utløse de store. Rommet for utvikling handler om makt. Målet med utviklingspolitikken må være å endre maktstrukturene, gi stemmer til de stemmeløse – og særlig til kvinnene. Jeg vil da understreke alt det Marit Nybakk sa om utviklingspolitikk når det gjelder kvinner. Det er bra! Derfor er det ikke bare bistanden som skal være utviklingsrettet. Handelspolitikken må være det. Investeringspolitikken og vår politikk overfor Verdensbanken og IMF må være det. Som en sa på Doha-konferansen om finansiering for utvikling: Vi får ikke det vi fortjener, vi får det vi forhandler.

Dermed handler det altså om makt. Skal de fattige landene oppnå utvikling, må de få styrke til å forhandle og plass rundt bordet der det forhandles. Det er bra at den snevre kretsen av land i G8 er utvidet med sentrale og etter hvert viktige land i G20. Men de viktigste avgjørelsene må tas i de fora der alle kan møte, og det kan de i FN. Hovedarbeidet med å løse klimakrisa, matkrisa og finanskrisa må gjøres i FN. Akkurat derfor er det så viktig at Norge og andre land fortsetter arbeidet med å modernisere FN. Vi kan ikke overlate hovedarbeidet med å løse krisene som har oppstått etter nyliberalismens herjinger, til de institusjonene – Verdensbanken og IMF – som brukte Reagans og Thatchers oppskrift til å praktisere nyliberalistiske krav overfor utviklingsland. Deres krav førte til mindre stat, mer dereguleringer og privatiseringer, og mindre muligheter for land til sjøl å løse problemer og stå til ansvar overfor sin egen befolkning når det gjelder de løsningene som ble valgt. Derfor er det viktig at Norge fortsetter å være tydelig overfor Verdensbanken og IMF i kravet om demokratisering og å avskaffe kondisjonalitetskravene som deregulering og privatisering.

Sivilsamfunnet har vært tydelig på og en pådriver for behovet for samstemthet. Det er et godt eksempel på hvor viktig støtte til organisasjoner som driver opplysningsarbeid om nord-sør-spørsmål og reiser kritiske og konstruktive debatter, er, slik flertallet skriver i innstillinga. Vi er ikke i mål med samstemthetspolitikken, men dette er en bra start.

Det er viktig med støtte til oppbygging av staten der den er svak og dårlig forankret, støtte til et aktivt sivilsamfunn og til næringsutvikling og oppbygging av privat sektor, herunder landbruket. Komiteen er klar på behovet for støtte til demokratiske institusjoner, deriblant parlamentene. I kvinnemeldinga sa vi at det er viktig å støtte kvinnelige parlamentarikere. Jeg har hørt flere eksempler på hvordan parlamentene blir overkjørt når det forhandles om avtaler med donorer eller med Verdensbanken og IMF. Det betyr dårligere forankring, og det betyr manglende muligheter for kontroll.

Et eksempel er Afghanistan. Nylig arrangerte vi i SV et møte med to tøffe, dyktige kvinnelige parlamentarikere som tok initiativet til demonstrasjoner mot familieloven og brakte opplysninger om den til utlandet. Det var altså ikke en tilfeldighet at det ble kjent for oss. De var tydelige i budskapet sitt om at det er avgjørende at parlamentet får reell makt og innflytelse. Parlamentet har 27 pst. kvinner og representerer folket i langt større grad enn Karzais administrasjon gjør. Norge må sørge for at parlamentet inkluderes i beslutninger, og USA må gjøre det samme, sa de. Videre fortalte de om at kvinnelige parlamentarikere hadde kjempet for å beholde kvinnedepartementet. Foreløpig har de vunnet den kampen, men departementet har ingen økonomiske midler, til tross for at bistand også skal gå til kvinner. De bad om at noe av bistanden kanaliseres gjennom kvinnedepartementet. Slik vil det få makt og innflytelse og sikre at pengene faktisk kommer kvinner til gode.

Jeg er fullt klar over at det ikke lenger er utviklingsministeren som disponerer disse midlene, men han kan gi disse gode rådene videre til Regjeringa.

Meldinga diskuterer kapitalflyt, inkludert ulovlig kapitalflyt. Denne debatten er høyst aktuell, men ikke ny. Pengestrømmen har fra kolonitida og opp til våre dager gått fra sør til nord i form av renter og avdrag på lån, i form av at råvarer selges billig til nord, og i form av at transnasjonale selskaper eier ressurser i sør og tjener seg rike på det. Det nye er at debatten om ulovlig kapitalflyt og skatteparadiser er blitt tydelig på den internasjonale arenaen. Jeg vil gi ros til finansministeren og utviklingsministeren som har frontet kampen mot skatteparadis. Ifølge Eva Joly var den norske regjeringa den første som gjorde det. Hvert år taper de fattigste landene milliarder på grunn av skatteunndragelse og skattekonkurranse. Det er penger som kunne vært brukt til skole, helse og næringsutvikling.

Hvem beriker seg så? Både den politiske og den økonomiske eliten og de transnasjonale selskapene gjør det. Dette er mye av grunnlaget for korrupsjon. Korrupsjon hadde ikke gått an uten at det fantes steder å gjemme vekk pengene. Det er bl.a. derfor en offensiv kamp mot skatteparadiser er så viktig. På lang sikt er dette arbeidet sammen med arbeidet for at land sjøl kan få større råderett over naturressursene sine, få mulighet til forvaltningsregimer som gjorde Norge rikt, og et politisk handlingsrom til å vedta lover og skjerme svake næringer og områder som skal bygges opp, slik Norge og andre land har hatt muligheten til, noen av de viktigste grepene for å løfte mennesker ut av fattigdommen og til verdige liv.

Det er ikke lenger mulig å lukke øynene for den største krisa verden står overfor. Menneskeskapte klimaendringer truer morgendagen. De aller fattigste trues i dag. Ikke noen annen sak haster det mer å gjøre noe med. Løser vi ikke klimakrisa, når heller ikke verden tusenårsmålene. Ikke bare må verdens rikeste land ta det største ansvaret for å løse klimakrisa ved å få ned CO₂-utslippene, verdens rikeste land må også ta hovedansvaret for at utviklingsland blir satt i stand til å tilpasse seg virkningene av klimaendringene. For når verdens fattigste blir utsatt for tørke, voldsomme uvær, oversvømmelser og miljøbelastninger gjør dette at de har mindre ressurser til overs for å skape et bedre liv for seg og sine barn. Når den globale oppvarmingen endrer værforholdene på Afrikas Horn, betyr det at avlingene slår feil og mennesker sulter, eller at kvinner og unge jenter må bruke flere timer på å hente vann. Vi i de rike landene må ta det største ansvaret for å få ned klimautslippene, utvikle fornybar energi, finne forutsigbare mekanismer for å finansiere teknologi i land som har den samme retten til en verdig levestandard som det vi har, men uten å gå vegen om CO₂-utslipp – og ikke minst finne en mekanisme som sikrer fattige muligheten til tilpasninger. Verden må finne løsninger på klimamøtet i København. Det er behov for å finne nye finansieringsmåter. Et eksempel er det framsynte forslaget fra finansministeren om å auksjonere bort en del av de globale klimakvotene til dette.

Kampen mot klimaendringene er både lokal og global. Før den brasilianske miljøvernforkjemperen Chico Mendes døde, snakket han om hvilke bånd som bandt den lokale kampen for å bevare regnskogen til en global kamp for sosial rettferdighet:

«Til å begynne med trodde jeg at jeg sloss for å redde gummitrær. Så trodde jeg at jeg kjempet for å redde regnskogen i Amazonas. Nå forstår jeg at jeg slåss for menneskeheten.»

Norge står i front for å redde regnskogen. Skogsatsinga er viktig for klima, biologisk mangfold og urfolks levegrunnlag. Den reduserer fattigdom, enten det skjer i Brasil, i Papua Ny-Guinea eller i Afrika.

Slettinga av gjelda etter skipseksportkampanjen var historisk. Er det noe jeg vil huske med glede, er det nettopp dette. Det gikk et hurrarop gjennom den internasjonale gjeldsslettebevegelsen da utviklingsminister Erik Solheim annonserte denne gjeldsslettinga, for da kom illegitim gjeld på den internasjonale dagsordenen. Dette er noe vi i SV har kjempet for lenge, så derfor er jeg stolt over det som ble gjort. Det er ikke rettferdig at dagens befolkning i gjeldstyngede land skal fortsette å betale prisen for korrupt, skjødesløs eller politisk motivert utlånsvirksomhet som har skjedd videre.

Komiteen gir utviklingsministeren ros for at Norge har tatt initiativ overfor Verdensbanken og andre land. Det er behov for å intensivere dette arbeidet. Gjeldsslette gir mer ressurser til viktige oppgaver, og det styrker demokratiet ved at landet blir mindre bundet av Verdensbanken, IMF og andre donorer.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [19:01:45]: St.meld. nr. 13 om klima, konflikt og kapital i utviklingspolitikken er interessant lesning. Utfordringen i forbindelse med behandlingen av meldingen har vært å forstå hvordan vurderingen av de ulike temaene skal innpasses i den totale utviklingspolitikken. For at det ikke skal være tvil om dette, er det klokt at innstillingen understreker at de etablerte prinsipper og retningslinjer om rettighetsbasering, fattigdomsorientering, mottakerorientering, nasjonalt eierskap, konsentrasjon, ubunden bistand, relevans til internasjonal arbeidsdeling og bistandseffektivitet ligger fast. I tillegg må det være klart og entydig at Stortinget slår fast at FNs tusenårsmål skal være førende for norsk utenrikspolitikk.

I meldingen vektlegges at stat til stat-bistanden i større grad skal dreies mot områder der Norge har særskilt kompetanse, og at man i større grad skal bruke multilaterale kanaler der Norge ikke har særskilt kompetanse.

Senterpartiet er enig i at dette kan være en overordnet føring, men la meg understreke følgende: Økt bruk av multilaterale kanaler, som vi støtter fullt ut, fordrer at innsatsen følges opp med aktivt arbeid i organisasjonens styrende organer, og at den politiske ledelsen også engasjerer seg i dette.

Vi mener det er klokt å erkjenne følgende: Det er i praksis få, for ikke å si svært få områder der Norge har spesiell kompetanse i et globalt perspektiv. Det er f.eks. ikke slik at Norge har spesiell kompetanse på tropisk regnskog. Vi velger like fullt – og med rette – å ha en betydelig regnskoginnsats. Kravet om særskilt norsk kompetanse må ikke forhindre at Norge bidrar bilateralt også på områder som er anerkjent viktige internasjonalt. Utdanningsfeltet er ett av disse, et område Stortinget mener at Norge skal ha økt innsats på.

Representanten Marit Nybakk viste til et heldig prosjekt i Namibia. Det gjaldt fiskeri. Der har vi særskilt kompetanse. Vi har kanskje også særskilt kompetanse på akvakulturutvikling. Det var vi med på i Vietnam. Der fikk vi anmodning om å være med ytterligere i Namibia. Landbruk er et område der vi i global sammenheng kanskje ikke har særskilt kompetanse, men jeg tror det er viktig at vi også konsentrerer oss om det.

Jeg er glad for at vi i St.meld. nr. 13 – i alle fall slik Senterpartiet tolker det – har endret syn på dette med matvareproduksjon. Da vi i 1970 målte fordelingen mellom forskjellige sektorer, var 30 pst. av norsk innsats rettet mot matvareproduksjonen. I dag er den på 3 pst. Vi er inne i en global matvarekrise. Jeg tror ikke vi rår bot med mange av de problemene vi står overfor, hvis vi ikke gjør befolkningen i utviklingsland i stand til i større grad enn i dag å brødfø seg selv. Den utfordringen må vi være i stand til å ta. Men det vil også ha konsekvenser for tenkningen her på berget.

Jeg tror vi må være med på å utvikle forskning for å se på hvordan vi skal utnytte de begrensede arealene som vi har i verden i dag, for å få til en bærekraftig utvikling med enda bedre konklusjon. Jeg synes at meldingen er interessant, som jeg har sagt. Den er spennende, og jeg ser for meg at det i denne salen i tiden som kommer, blir mange viktige debatter på dette området.

Anne Margrethe Larsen (V) [19:07:03]: Innledningsvis vil jeg også takke saksordfører Høybråten for konstruktive prosesser i komiteen, og jeg vil berømme miljø- og utviklingsministeren for å ha lagt fram en interessant og tankevekkende melding.

Den gir en bred beskrivelse av utviklingsarbeidets rammevilkår, og den peker på om ikke ny politikk, så i hvert fall politikkområder som i større grad bør innlemmes i norsk utviklingspolitikk. Vi bør alle få øynene opp for at utviklingspolitikk er noe mye mer enn bistand. Dette kan gi verdifulle bidrag til debatten om utviklingspolitikk i Norge. I debatten strever man nok fortsatt med å se forbi 1 pst.-målet, og enkelte henger fortsatt igjen i en snever debatt om hvorvidt bistand overhodet virker eller ikke.

Meldingen halter imidlertid noe når det gjelder å foreslå konkrete tiltak for å følge opp politikken som ligger i meldingen. Den viser i stedet til pågående prosesser og fora for oppfølging av de aktuelle temaene. Dette gjelder bl.a. viktige tiltak innen landbruk og handel.

Videre svikter nok meldingen noe med hensyn til å fremme en mer helhetlig utviklingspolitikk. Dette krever tiltak på øvrige politikkområder for å sikre samstemmighet. Politikk som iverksettes på andre områder, må tilpasses så den ikke svekker eller går på bekostning av utviklingspolitikken.

Jeg ser i meldingen skritt i retning av å skape et større politisk handlingsrom for Regjeringen innen bistandspolitikken. Det kan her nevnes at den allerede har erstattet landbevilgningen i bistandsbudsjettet med regionbevilgninger. Dette gir Regjeringen større frihet til å omdisponere bistandsmidler mellom land i en region, f.eks. i Afrika. Videre legger Regjeringen opp til mer fleksibilitet for å kunne yte humanitær innsats og utviklingshjelp i postkonfliktområder, hvor den har vært delaktig i fredsprosesser. Dette er ikke nødvendigvis negativt. Men jeg savner en vektlegging på det bistandsfaglige – og den norske kompetansen bygget opp på dette området gjennom flere år med bistand.

Jeg mener at vi bør unngå en ytterligere politisering av bistanden. Det kan bidra til å undergrave de solide bistandsfaglige vurderingene som bør legges til grunn for all bistand. Dette kan svekke den langsiktige bistanden og kvaliteten på bistand generelt. Videre bør vi nok unngå at en ytterligere politisering og en raskt skiftende norsk dagsorden knyttet til utviklingspolitikk undergraver prinsippet om lokalt eierskap til egen utvikling.

Utviklingslandene skal selv styre og eie sin utvikling, ikke styres av velmenende givere i Norge og i andre giverland. For at dette skal gi mening, mener jeg at bistanden bør bidra til å styrke representative, inkluderende og demokratiske prosesser i mottakerland. Jeg er derfor enig i at man bør øke innsatsen i norsk bistand for å legge grunnlaget for mer robuste partisystemer og mer levende demokratiske prosesser i mottakerlandene.

For å sikre en bred politisk oppslutning om relativt høye bistandsbevilgninger også i framtiden er det viktig å kunne vise til effektivitet, troverdighet og konkrete resultater. Venstre mener derfor at bevilgningene til kvalitetssikring og evaluering bør øke – ut fra en lav andel av bistandsbudsjettet i dag. Vi bruker i år 26 milliarder kr på bistand. Den har hatt en formidabel vekst gjennom mange år, og dette fordrer at vi fører en skikkelig kontroll med bruken av disse midlene.

Mer konkret mener jeg at økte midler bør settes inn for uavhengig kvalitetssikring og evaluering. Siktemålet bør være å avdekke feil og mangler knyttet til igangsatte og avsluttende bistandsprosjekter, og denne informasjonen bør på en mer systematisk måte inngå i beslutningsgrunnlaget for framtidig bistand.

Videre bør bevilgningene brukes til å videreutvikle nye metoder for evaluering og kvalitetssikring, både på nasjonalt nivå og i samarbeid med andre giverland. Dessuten bør mottakere av bistanden i større grad trekkes med i evalueringene. Det er de som skal leve med resultatene av prosjektene, og de vet best om de virker eller ikke.

Jeg setter pris på evne og vilje til nytenkning innen utviklingspolitikken. Ikke desto mindre mener jeg at FNs tusenårsmål skal forbli retningsgivende for norsk bistand. Blant disse målene mener jeg at Norges bidrag for å fremme utdanning og helse bør styrkes. Dette er grunnleggende i et land.

Mer konkret bør det i arbeidet for folkehelsen være et sterkt og tydelig fokus på kvinner, barn, ungdom og sårbare grupper, deriblant seksuell og reproduktiv helse og hiv-forebygging. Dessuten: Klimakrisen må ikke nedprioriteres i forhold til utviklingsland. Her har Norge et betydelig ansvar.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å understreke at regnskogsatsingen ikke bør gå på bekostning av oppfølging av Regjeringens strategi for miljørettet utviklingssamarbeid. Begge deler er det viktig å følge opp, og det ene bør derfor ikke bli en salderingspost for det andre.

Statsråd Erik Solheim [19:13:14]: La meg takke Stortinget for en god debatt og en god innstilling. Slik jeg vurderer det, har Regjeringen fått tilslutning for alle hovedlinjer i det vi la fram for Stortinget, samtidig som Stortinget har foretatt nyanseringer og tillegg på enkelte og viktige punkter. Det er slik det bør være i forholdet mellom regjering og storting.

Jeg vil likevel ikke legge skjul på at jeg er særlig fornøyd med at to grunnleggende punkter i Regjeringens utviklingspolitikk har fått en så bred støtte i Stortinget. Det ene er å dreie debatten bort fra relativt små nyanser innenfor norsk bistand og over på de store, brede maktforholdene i verden som fremmer eller hemmer utvikling.

Norsk bistand er 4 pst. av verdens bistand. Verdens bistand er en bitte liten kapitalstrøm sammenliknet med veldig mange andre kapitalstrømmer. Det er derfor helt avgjørende at vi bruker bistanden strategisk for å påvirke verdens utvikling, og ikke ser det å perfeksjonere enkeltelementer i norsk bistand som selve hovedmålet for verdens utvikling.

Det at de tre k-ene som vi har vektlagt i meldingen – kapital, konflikt og klima – har fått så bred tilslutning, er veldig viktig. Jeg kunne lagt til tre andre k-er som ligger som underliggende temaer – det er kvinner, korrupsjonsbekjempelse og kompetanse.

Så er jeg også veldig glad for at vi har fått en dreining i hele utviklingsdebatten, noe som også ble understreket av Siri A. Meling fra Høyre – vekk fra fokus på intensjoner. Intensjonene har fra bistandens første dag vært gode, men ingen annen menneskelig aktivitet måles på sine intensjoner. Det måles alltid på resultater. Derfor har Regjeringen også vektlagt – men det er ikke alltid lett å måle – at det skal være en kontinuerlig evaluering og måling av resultater. Som det står i skriften: «På fruktene skal treet kjennes.» Det er på de resultatene som bistanden leverer, den må måles, og man må kritisere eller være fornøyd.

Jeg var i Nuba-fjellene, sentralt i Sudan i forrige uke. Der hadde folk to spørsmål som de stilte, og de går rett inn i debatten her. Det ene var: Vil freden fortsette – gir det mening å bygge opp igjen skolen fordi det vil være fred? Og det andre var: Når kommer regnet? Det spørsmålet har tilknytning til klimaendring. Det var hundre elever i klassene. Lærerne hadde ikke fått lønn det siste året. Likevel, imponerende nok var det utdanning, og enda mer imponerende var det at elevene satt stille på en måte som de ikke gjør der mine barn går på skole. Så utdanningen foregikk, men utdanning kan ikke foregå hvis det ikke er fred, og hvis ikke folk kan forsørge seg som følge av at klimaendringene endrer landbruket. Så illustreres selve kjernepunktet i meldingen, nemlig at klima, kapital og konflikt er underliggende temaer i alt vi holder på med.

Jeg skal ikke si mye om konflikt. Det er ingen uenighet i Stortinget om Sudan, Afghanistan og Palestina – i hvert fall ikke Sudan og Afghanistan – som sentrale mottakerland av norsk bistand. Det er utelukkende begrunnet av konfliktdimensjonen. Vi hadde ikke valgt de landene hvis vi hadde satt oss ned med verdenskartet og valgt de minst korrupte, enkleste områdene å drive i, uavhengig av at vi skal bruke pengene til fredsbygging der. Hvis man legger til Liberia, Burundi, Sri Lanka og Nepal, så har vi en stor andel av de viktigste norske utenrikspolitiske engasjementer i land der konflikter er et hovedtema.

Klima er det ikke nødvendig å bruke mye tid på å begrunne i denne forsamling. Et samlet storting – med unntak av Fremskrittspartiet, dog ikke Høglund, kanskje er Høglund mer enig med oss andre, ikke vet jeg – anerkjenner at klima er en helt grunnleggende forutsetning for utviklingspolitikk og en av de kjempestore utfordringene i vår tid.

La meg understreke at alle midler som er brukt i dette området, har vært addisjonelle og skal være addisjonelle. Det demonstreres til fulle ved at jeg for 14 dager siden var invitert til Den afrikanske unions miljøvernministermøte for å snakke om norske klimafinansieringsforslag og det norske skogprosjektet. Det er jo ingen antydning der til at dette ikke skulle være addisjonelt, slik de måler det – så la oss bare legge det til side. Det Norge har gjort på dette området, er helt ut addisjonelt, helt i tråd med alle regler og noe som internasjonalt bare vekker positiv respons.

Kapital, som er det tredje hovedtema: Ja, jeg er enig med Høglund og andre i at proteksjonisme er et stort problem for utviklingsland, og at samhandel internt i Afrika er på et absolutt minimumsnivå. Jeg har tatt sterkt til orde for – og føler også at debatten i Stortinget mer avspeiler det – at private investeringer og den kapitaloverføringen som ligger der, bør anerkjennes som en viktig del av utviklingspolitikken og ikke hovedsakelig ses på som et problem. Kapitalflukten fra utviklingsland er en drenering av penger ut fra de fattige over i skatteparadiser. Jeg vil gratulere Eva Joly, som nå er valgt inn i Europaparlamentet. Det gir en fantastisk mulighet for å kombinere hennes gigantiske internasjonale standing på dette området med norske innspill.

I neste uke legges innstillingen fra det såkalte kapitalfluktutvalget fram. Jeg kan allerede nå varsle at det kommer til bli sterke saker med hensyn til hva det sier om hvor mye penger som tas ut av de fattigste landene i form av kapitalflukt inn i skatteparadisene.

Jeg er også glad for det forslaget som Stortinget har tatt opp på dette området, som er i tråd med ting jeg har snakket om det siste året, nemlig å få utredet hvordan Statens pensjonsfond – Utland kan få en åpning for mer investeringer i utviklingsland. Det er veldig bra at Regjeringen bes om å se videre på dette.

La meg til slutt kommentere andre ting som har vært framme i debatten. Jeg er enig med Morten Høglund i at den nordiske posisjonen i FN bør brukes sterkere. Jeg er også enig med min svenske kollega Gunilla Carlsson om at vi bør bruke den posisjonen til å ha et kraftigere trykk på FN-organisasjonene. De siste tallene som er framlagt, viser at Norge alene er den tredje største bidragsyteren til FNs utviklings- og humanitære innsats – altså bare alene. Hvis vi legger sammen alle de nordiske landene – jeg vet ikke om USA er større enn de nordiske landene til sammen – er det sannsynlig at de nordiske landene til sammen er den største bidragsyteren. Vi bør bruke dette sterkere til å påvirke politikken i disse organisasjonene. Jeg vil gjerne ha dialog med Sverige og andre for å få det bedre til.

Så var saksordfører Høybråten og andre inne på dette med globale goder. La meg understreke der at den viktigste oppbygging av globale goder er jo den som foregår på det nasjonale plan. Når Afghanistan bidrar til sikkerhet i Afghanistan, har det betydning for den globale sikkerheten. Det har betydning for oss med hensyn til terrorisme. Hvis et land i Afrika bidrar til å beskytte sitt land mot smittsomme sykdommer, er det også gunstig for de globale godene, for det hindrer sykdomsspredning til oss. Men så er det også en komponent av global innsats for dette, f.eks. foregår massevis av dette arbeidet når det gjelder helse, gjennom Verdens helseorganisasjon, og når det gjelder sikkerhet, gjennom mange andre organisasjoner. Jeg tror vi har en betydelig jobb å gjøre for å se på hva det er av dette som naturlig vil falle inn under bistand, og hva som bør komme inn under andre budsjettkapitler, og forholdet mellom disse. Men hvis man skal få mye midler til det som globalt vil bli anerkjent som globale fellesgoder, vil det meste skje innen nasjonale budsjetter i enkeltland og vil derfor naturlig være bistand, og så vil det være enkeltkomponenter som naturlig ikke vil være det. Så får vi se på det og utrede dette grundigere framover.

La meg også kommentere den såkalte fortrinnsdebatten. Det å vektlegge norske fortrinn er jo det samme som å vektlegge det som det er etterspørsel etter fra de fattigste landene. Det er ikke hva vi selv måtte bli enige om er norske fortrinn, som betyr noe. I det øyeblikket vi har noen såkalte norske fortrinn, som vi må ha et markedsføringsbyrå til å reise rundt i verden og innprente og ha reklamekampanje for å fortelle at dette er norsk fortrinn, kan vi bare glemme det. Norske fortrinn er de temaene hvor det er etterspørsel etter Norges særlige kompetanse. Opplagte tema er kvinnespørsmål, som Marit Nybakk var inne på. Vi trenger ikke å markedsføre det for at folk skal vite at Norge og de nordiske land har en særlig kompetanse på kvinnespørsmål. Et annet like opplagt område er energi, enten det er god oljeforvaltning, vannkraft eller etter hvert faktisk er blitt solenergi. Det er områder også hvor det er globalt anerkjent at Norge har noe særlig å fare med. Så når vi snakker om fortrinn, er det identisk med etterspørselsstyring, for det er bare der hvor utviklingsland selv ser seg tjent med denne spesielle kompetansen, at vi skal vektlegge det. Det er jo helt i tråd med den såkalte Paris-dagsordenen som nå er erstattet av den såkalte Accra-dagsordenen, nemlig at hvert land skal gjøre det de er spesielt gode på, slik at man i samme land unngår å ha ti forskjellelige bilaterale utdanningsprogrammer, som ikke gir det landet noe vesentlig.

Til slutt vil jeg bare si: Jeg støtter vektlegging på utdanning, som har vært gjort av flere, og som også står i innstillingen. Men vi må bare være klar over hva det faktisk betyr. Igjen Sør-Sudan i forrige uke: De ønsket desperat mer penger til utdanning. Men den eneste realistiske måten å gjøre det på er enten gjennom frivillige organisasjoner eller gjennom Verdensbanken og FN-systemet, som har et kontrollapparat på bakken som sikrer mot at pengene blir misbrukt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [19:23:20]: I meldingen står det slik om tusenårsmålene: I Afrika sør for Sahara er det liten eller ingen fremgang å spore. Det er jo ofte slik vi får presentert det, for når man ser på disse indikatorene i forhold til de enkelte tusenårsmål, kommer Afrika dårlig ut. Men Afrika startet også på et veldig lavt nivå. Er det ikke slik at vi i enkelte sammenhenger snakker Afrika ned? For at Afrika skulle komme opp og tilfredsstille målene, måtte de hatt en vekst eller en utvikling som historisk hadde overgått alt alle land i hele verden hadde opplevd tidligere. Dette handler jo om hvor attraktiv vi gjør Afrika, og hvordan vi ser på Afrikas utvikling. Vil statsråden kommentere det?

Statsråd Erik Solheim [19:24:20]: Jeg vil gi Morten Høglund honnør for å ta opp et helt sentralt punkt. Nesten all oppmerksomhet ved Afrika er rundt det negative. Derfor arrangerte Utenriksdepartementet i fjor en konferanse om Afrikas suksesshistorier. Det er mange suksesshistorier, men ingen norske og nesten ikke internasjonale medier heller sender noen for å dekke de suksesshistoriene. Det er krisene som dekkes, og Afrika er et utrolig variert kontinent. Like lite som Norge og Moldova kan sies å være det samme, eller som Finland og Ukraina er det samme, like lite er det ett enhetlig svar på om det går framover i Afrika. Det går fort framover en god del steder. Men det er klart at de store kriseområdene som Sudan og Kongo med nærliggende land, som sitter fast i krig og konflikt, er det som virkelig trekker problemene ned. Det blir simpelthen ikke utdanning og helse hvis folk voldtas av væpnede bander nærmest hver eneste uke.

Siri A. Meling (H) [19:25:14]: Både stortingsmeldingen og statsrådens politikk har møtt kritikk for manglende fokus i utformingen og gjennomføringen av utviklings- og bistandspolitikken. Som jeg nevnte i mitt innlegg, har Regjeringen bl.a. valgt å prioritere større regionbevilgninger framfor enkeltland. Skillet mellom hovedsamarbeidsland og andre samarbeidsland er fjernet, og klima- og regnskogtiltakene er kommet inn i bistandsbudsjettet. Regjeringens handlingsrom og fleksibilitet i bruken av midlene har økt. Samtidig har statsråden møtt kritikk for at Norge nå sprer seg på for mange temaer og for mange land, og at det tas litt for mange initiativ som ikke nødvendigvis vil kunne følges opp.

Ser statsråden noen tegn til at man står i fare for å miste fokus og dermed svekke langsiktigheten og stabiliteten i sentrale deler av norsk utviklingspolitikk? Anser statsråden dette i det hele tatt som en relevant kritikk?

Statsråd Erik Solheim [19:26:20]: Vi har vektlagt konsentrasjon om noen bestemte områder, og det er der også bevilgningene har blitt dratt opp i løpet av denne perioden. Sånn sett har det vært et klart fokus. Jeg har ikke vektlagt fokus på at vi bare skal holde oss til noen land. Grunnen til det er at hvis vi kuttet ut halvparten av land som fikk minst penger fra Norge, ville det bli relativt lite som ble kuttet ut i pengebeløp. Det som typisk ville bli kuttet ut, er et lite misjonsprosjekt i Ecuador eller en norsk frivillig organisasjon som gjennom spesiell kontakt et eller annet sted har gjort noe fornuftig. Så det ville være lite å hente på den form for konsentrasjon.

Så kan man kutte ut enkelte land, selvsagt, men da vil jeg invitere Stortinget til debatt om hvilke land det skal være. Vi har trappet ned i Bangladesh. Det er bare møtt med kritikk, ikke noe honnør for det. Et land som mange mente vi burde kutte ut, er Madagaskar. Dette ble startet under forrige regjering, under Kristelig Folkeparti. Jeg synes det har vært viktig at vår regjering har fortsatt innsatsen på Madagaskar, selv om vi kanskje ikke ville kommet til å starte på Madagaskar, hvis det var opp til oss. Grunnen til det er at et land som Madagaskar må kunne forutse planmessighet fra norsk side, og nå kan vi kanskje også bidra i den konfliktsituasjonen landet er inne i.

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:27:37]: Statsråden la vekt på resultatvurdering og kontroll. Det gjør også komiteen. I innstillingen er det enstemmige merknader som i ganske sterke ordelag sier at Stortingets kontrollmuligheter på bistandsfeltet er blitt svekket, «vesentlig svekket,» sier en samlet komité. Man sier videre at det er vanskelig å kunne se ut fra budsjettets kapitler og poster hvor mye som reelt er planlagt til de forskjellige land, vanskelig, for ikke å si umulig, å få klarhet i hvor mye som totalt bevilges til de forskjellige satsingsområdene. Man sier også at Regjeringen har et ansvar for å legge til rette for at Stortinget og Stortingets kontrollorgan, Riksrevisjonen, kan utføre sin kontroll med disse 26–27 milliarder kr som vi bevilger i utviklingsbistand. Hva har statsråden tenkt å gjøre med dette?

Statsråd Erik Solheim [19:28:30]: Jeg har selvsagt merket meg dette klare ønsket og klare føringer fra Stortingets side. Det er også et tema som har vært oppe i tidligere debatter i forbindelse med redegjørelser vi har hatt om utviklingspolitikken. Når det ikke har skjedd nok på det området til nå, skyldes det at det ikke er noen enkel sak å lage en budsjettstruktur som får dette til. Men med den klare føringen som er gitt her, skal vi selvsagt komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan vi kan forbedre budsjettstrukturen.

Anne Margrethe Larsen (V) [19:29:04]: Jeg vil følge opp litt i fortsettelsen av det representanten Høybråten nevnte.

Jeg nevnte i mitt innlegg at det er viktig å kunne vise til effektivitet og konkrete resultater for å sikre en bred politisk oppslutning om relativt høye bistandsbevilgninger også i framtiden. Dette har med troverdighet å gjøre. Vi bruker altså om lag 26 milliarder kr på bistand, og den har hatt en formidabel vekst de siste årene. Dette fordrer jo at vi fører en skikkelig kontroll med bruken av disse midlene. Jeg har derfor lyst til å spørre ministeren om hva han har gjort konkret for å fremme kvalitetssikring av bistanden? Er han fornøyd med dagens nivå på bevilgningene som går til slik kvalitetssikring?

Statsråd Erik Solheim [19:29:53]: Ja, uten å skryte altfor mye – det blir aldri godt mottatt – vil jeg si at det er skjedd en betydelig kulturrevolusjon under den rød-grønne regjeringen på akkurat dette området ved konsekvent i alle sammenhenger å vektlegge at det er resultatene som må telle, og at resultater må måles.

Så er det riktig at det ikke alltid er lett å måle resultater. Man kan f.eks. sannsynliggjøre at et land har fått la oss si 1 pst. høyere brutto nasjonalprodukt som følge av bistand, men det vil aldri være hevet over enhver tvil. Det er lett å måle resultater på prosjektnivå, på enkelttiltak, men vanskeligere å måle den samlede virkning på et lands utvikling.

Vi har satt i gang Norad med vesentlig styrking av evalueringen. Det har kommet en rekke evalueringsrapporter – en samlet rapport om Zambia f.eks., og enkeltrapporter på viktige områder – for å styrke den vedvarende fokuseringen på at det er resultater, og resultater må måles.

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:31:06]: La meg først takke statsråden for den forpliktende uttalelsen han gav om oppfølgingen av kontrollmulighetene for Stortinget.

Så vil jeg tilbake til et spørsmål som statsråden var inne på i sitt innlegg, nemlig hvordan man kan få en investeringsmekanisme basert på en del av det norske oljefondet i fattige land. Dette er en sak som har bred tilslutning her i Stortinget – det viser innstillingen. Samtidig er det slik at det forslaget om å be Regjeringen komme tilbake til dette, ikke har tilslutning fra et flertall i innstillingen. Ut fra det statsråden nå sa, at han var meget godt fornøyd med det som ble gjort på dette feltet, må jeg spørre: Er det slik at statsråden nå kan forsikre Stortinget om at det kommer et forslag om dette i nær framtid?

Statsråd Erik Solheim [19:31:58]: Det jeg kan forsikre om, er det jeg sa om at vi skal utrede og se videre på hvordan det er mulig. Det har også finansministeren tidligere sagt at hun ønsker å gjøre. Hun har også lagt fram et konkret forslag – nå er dette hennes og ikke mitt formelle ansvar – om investeringsmekanisme for satsing på grønne tiltak og miljøvennlig industri. Så vil vi se på mulighetene for å gjøre tilsvarende opplegg for utviklingsland. Dette er også noe som verdensbanksjef Bob Zoellick har tatt til orde for, som er en viktig del av den internasjonale debatten, og som mange ser det som rimelig at Norge gjør. Det er den norske befolkningens pensjonspenger vi snakker om, noe vi bare kan håndtere med den aller største grad av seriøsitet og alvor. Vi må se på hvordan dette kan gjøres på en fornuftig måte, og så eventuelt komme tilbake til Stortinget etter det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Anette Trettebergstuen (A) [19:33:05]: Jeg vil først slutte meg til representanten Nybakks og representanten Valles vektlegging av hvor viktig det er at Regjeringen fokuserer på likestilling og kvinner i utviklings- og utenrikspolitikken.

Et aktivt arbeid mot kvinneundertrykkende samfunnsmekanismer er helt avgjørende i kampen mot fattigdom og underutvikling. Det er utrolig viktig at kvinner og likestilling fortsetter å være et av våre fremste prioriterte områder i utviklingspolitikken, og at Norge forplikter seg på at vi skal fortsette å tørre der andre tier, og være undertrykte kvinners talerør internasjonalt. Spesielt viktig er det å fokusere på dette nå sett i lys av finanskrisen. Man kan få inntrykk av at det er hvite vestlige bankdirektører som nå lider mest under finanskrisen. Det er det ikke!

Oxfam la fram en rapport rett før G20-møtet, som viser hvordan nettopp kvinner i de fattigste delene av verden rammes hardest av finanskrisens konsekvenser. Mange kvinner tvinges nå ut i prostitusjon som følge av at de selv, ektemann eller andre familiemedlemmer mister jobben. De blir de økonomiske taperne og havner enda lenger bak i køen. Det Oxfam viser, er at finanskrisen og dens konsekvenser nå nettopp truer med å bryte ned mange av de framskrittene som har blir gjort med å fremme kvinners rettigheter i utviklingsland de siste 15–20 årene – og det er alvorlig. Dette er en svært alvorlig konsekvens av finanskrisen, som dessverre ikke får like mye oppmerksomhet som de hvite vestlige bankdirektørene. Her må Norge forplikte seg til å ta en lederrolle. Vi må motvirke at de framskritt som har blitt gjort med å styrke kvinners stilling, nå svekkes.

Utviklingsmeldingen er så utrolig viktig fordi den trekker opp de store og viktige sammenhengene i utviklingspolitikken, at utviklingspolitikk og bekjempelse av fattigdom handler om mer enn bistand. For å oppnå utvikling i fattige land kreves en overordnet og sammenhengende bruk av flere virkemidler. Meldingen trekker opp nettopp det, at i en globalisert verden blir sammenhengen mellom utvikling i fattige land og andre globale spørsmål stadig mer åpenbar.

I dette bildet må vi ikke glemme at det ikke bare er stater som er aktører for å skape utvikling. Det tar utviklingsmeldingen opp. Det har Stortinget nettopp behandlet også i forbindelse med en annen melding, om næringslivets samfunnsansvar, som peker på disse tingene, at i en kompleks verden trenger man varierte virkemidler for å utrydde fattigdom, og forskjellige aktører er nødt til å bidra. Kofi Annan sa at det er en utopi å tro at fattigdom kan bekjempes uten f.eks. næringslivets medvirkning – all den tid næringslivet opererer globalt og i mange tilfeller er like store økonomiske aktører som det stater er. Næringslivet må derfor være en del av løsningen for utviklingen i fattige land og når de store globale utfordringene skal løses. Derfor er det også viktig å se meldingen om samfunnsansvar og utviklingsmeldingen i sammenheng. Det vil også påvirke Norges utviklingsbidrag positivt at vi følger opp tiltakene i samfunnsanvarsmeldingen.

Tidligere i dag behandlet Stortinget meldingen om virksomheten for Statens pensjonsfond – Utland, derunder revideringen av de etiske retningslinjene. SPU er et annet eksempel på et viktig utviklingsinstrument, men nevnes veldig sjelden i debatten om utviklingspolitikk. Jeg har ikke sovet på kontoret og meldt meg på feil debatt i dag, men jeg sier dette i denne debatten fordi det godt kan sies her. Disse tingene henger definitivt sammen.

Som forvalter av fondet har Norges Bank i dag aksjer i mer enn 3 500 selskaper over hele verden. Disse selskapene tar beslutninger som har avgjørende betydning for hvordan verden utvikler seg. De beslutningene påvirker menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og klima. SPU er nå medeier i så mange selskaper at de samlet sett påvirker den økonomiske utviklingen i verden.

Det gir Norge makt til å skape en bedriftsmessig utvikling med et mer samfunnsansvarlig perspektiv, og med makt kommer også ansvar og store muligheter.

Det norske pensjonsfondet kan selvsagt ikke redde verden alene, men det kan bli et av flere gode redskap for å bidra positivt. Derfor er det også interessant å se at Fremskrittspartiet, som hele tiden snakker om at bistand alene ikke løser utviklingsutfordringene, ikke er interessert i å se at en utvidelse av eierskapsprioriteringer og retningslinjer for SPU faktisk kan sørge for at vi både tjener penger til pensjoner, og er med på å løse framtidens utfordringer ved på en ansvarlig måte å investere i bedrifter som lager løsningene.

Øyvind Vaksdal (FrP) [19:38:35]: Stadig flere stiller nå spørsmål om hva bistanden har betydd for de ulike land som gjennom årrekker har mottatt pengegaver fra de såkalte rike eller industrialiserte land. Har bistanden egentlig hatt noen positiv virkning utover at mange mennesker kanskje har fått noe bedre samvittighet ved å dele noe av sin velstand?

Jeg er tilfreds med at det nå i økende grad blir satt et kritisk søkelys på den passive norske bistandspolitikk som man har ført, der man verken har stilt krav til mottakerne eller hatt nødvendig kontroll med midlene.

Det som i altfor stor grad har preget målsettingen for norsk bistand gjennom mange år, er beløpenes størrelse og at disse må økes hvert eneste år. De færreste har brydd seg om hva pengene har gått til, og om de i det hele tatt har hatt noen betydning for mottakerne. En sterkt voksende norsk bistandsindustri har ofte lagt premissene, og flertallet i det politiske miljøet har dessverre ikke vært i stand til å stå imot presset fra disse. Det må ikke være hensynet til bistandsindustrien som skal avgjøre hvordan norsk politikk på dette området skal utformes. Det må heller ikke være det ensidige fokus på prosentmålet av BNI som må være avgjørende. Etter Fremskrittspartiets mening er det resultatene av bistanden, om bistanden har noen positiv virkning, som er viktigst, og vi tar derfor sterk avstand fra det «godhetsregimet» som har preget norsk politikk på området, og som i mange tilfeller har gjort situasjonen verre.

Gode intensjoner alene får ikke mennesker ut av fattigdom, og vi må erkjenne at den norske modellen for bistand og utvikling også har undergravd økonomisk vekst, bidratt til økt korrupsjon og hindret nødvendig utvikling. Vi må lytte til de internasjonale anerkjente forskerne og lese de etter hvert mange rapporter som fastslår at det ikke kan påvises noen sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst i utviklingslandene. Vi må heller ikke overse de rapporter som slår fast at bistand i gitte tilfeller har vært med på å bidra til økt konflikt mellom samfunnsgrupper i mottakerlandene, og dermed hatt en negativ effekt på demokratiutviklingen mange steder.

Det er viktig å understreke at u-landene selv har hovedansvaret for egen utvikling, og at det i mange land føres en politikk som er uforenlig med mål om økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Det er derfor avgjørende at bistandspolitikken overfor disse landene ikke stimulerer til en utvikling der disse negative trekkene vedvarer.

Vi vil fra vår side påpeke at den bistand som gis, spesielt bør fokusere på utdanning, helse, næringsutvikling og mikrokreditt, og at bevilgningene må underlegges strenge krav til antikorrupsjon og resultatrapportering.

Skal man stimulere til økonomisk vekst, økt handel og velstandsutvikling må vi motarbeide proteksjonisme ved både å bygge ned tollmurer mellom landene og fjerne andre byråkratiske handelshindringer.

Matvareproteksjonismen medfører dessverre at fattige mennesker må bruke en større andel av sine inntekter på mat, og det finnes nå mange eksempler på at befolkningen i land der man har hatt en selvforsyningstrategi, fortsatt går sultne fra bordet.

Rapporter hevder at 3 millioner mennesker i Kenya står overfor en matkrise samtidig som mais til en verdi av 14 mill. kr er blitt solgt på svartebørs til Sudan. Likevel går halvparten av den norske bistanden til landet direkte til myndighetene som er ansvarlige for dette.

Også Regjeringens prestisjefylte regnskogprosjekt ser nå ut til å møte store utfordringer. I en rapport som ble offentliggjort fredag, advares det om at konflikt og korrupsjon kan bli resultatet av storsatsingen. I rapporten, som er utarbeidet av International Institute for Environment and Development, advares den norske regjering mot å være for naiv i sin tildeling av regnskogmidler. Det er usannsynlig at regnskogpengene faktisk bidrar til å bevare skog så lenge ikke reglene og rammeverket for denne typen bistand er bedre, heter det i rapporten.

Jeg ser av oppslag i VG sist fredag at miljø- og utviklingsministeren er gjort oppmerksom på dette, og jeg vil be ham redegjøre for hva han har tenkt å gjøre for at ikke også dette prosjektet skal føye seg inn i rekken av mislykkede norske bistandsprosjekter.

Vidar Bjørnstad (A) [19:43:49]: Innledningsvis vil jeg komme med en generell kommentar: Jeg synes det er prisverdig at man både i meldingen og i innstillingen beskriver kompleksiteten i mulighetene for å skape utvikling og de bidrag Norge kan gjøre i denne sammenheng, og hvor avhengig man er av internasjonale rammebetingelser, geopolitiske endringer og behovet for samstemmighet i politikkutforming og motstridende interesser nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror at en slik åpenhet og diskusjon her kan ivareta en realisme i oppgavene vi står overfor, og ikke gi en forenklet forestilling om tiltak eller resultatmåling. Jeg vil også her slå et slag for den gode vilje til å dele av vår velstand.

Jeg skal ikke undergrave de tre k-er i meldingen fra Regjeringen, men jeg ønsker å bruke hoveddelen av innlegget mitt til å legge vekt på demokratiutvikling og mobilisering av folkevalgte.

I innstillingen pekes det på at det dominerende bildet globalt er at land med demokratiske systemer har de beste resultater både når det gjelder økonomisk og sosial utvikling, for ikke å snakke om når det gjelder å sikre grunnleggende friheter og rettigheter. Demokrati er selve grunnlaget for nasjonalt eierskap til et lands utvikling. Det er en målsetting i seg selv.

I utviklingsbistanden har vi alltid hørt om behovet for styrking av det sivile samfunnet og støtte til frivillige organisasjoner, men sjelden er det lagt vekt på folkevalgte politiske organer og parlamenter og behovet for å trekke disse sterkere med i gjennomføring av bistandspolitikken. Det gir muligheter for bredere eierskap til utvikling, bedre folkedeltakelse og er kilde for debatt og åpenhet – ja, kort sagt er folkevalgte organer en avgjørende del av demokrati og godt styresett. Så her mener jeg vi er på trygg grunn når vi presser på. Men det går kun ut over representasjon.

I dag skjer utformingen og gjennomføringen av bistanden i dialog mellom regjering og forvaltningsapparat på mottaker- og giversiden. Ansvar for nasjonal gjennomføring går fra regjering til regjering, uten at nasjonale parlamenter i mottakerlandet blir involvert. Jeg er derfor glad for at komiteen mener det må være en premiss for bistanden at parlamentet i mottakerlandet er med i den politiske diskusjonen om landets utviklingsmål, prioritering av bistandsmidler og kontroll med Regjeringenes bruk av midler.

Når en ønsker økt omfang av budsjettstøtte, forsterkes behovet for folkevalgt medvirkning ytterligere. Norge må derfor være eksponent for sterkere medvirkning fra parlamentene, men dette fordrer at vi må være villige til å styrke parlamentenes kapasitet i mottakerlandene – det være seg både i forhold til kunnskap og ressurser.

I en enstemmig uttalelse fra Europarådet nå i vår om mobilisering av parlamenter både i Afrika og i Europa for Afrikas utvikling ble det anbefalt å øremerke bistandsmidler til styrking av parlamentenes deltakelse i planlegging av og kontroll med bistanden. Representative parlamenter forutsetter imidlertid demokratier med fungerende politiske partier. Derfor er det behov for å støtte et direkte samarbeid mellom norske politiske partier og deres søsterpartier i utviklingsland. Her vil jeg spørre Fremskrittspartiet: Hvorfor skal andre frivillige organisasjoner ha ansvar for kunnskapsoverføring mellom politiske partier? Heri kjenner jeg litt av den skepsisen som jeg føler har ligget i å involvere politiske partier i utvikling av godt styresett i våre utviklingsland. Slikt demokratisamarbeid må bygges på de enkelte partienes egne erfaringer og kompetanse og vurderes individuelt. Jeg er fornøyd med at komiteen mener det ikke skal være krav om tverrpolitisk deltakelse eller flere partier i prosjektene. Politiske partier er også avgjørende deler av demokrati og godt styresett.

Sysselsetting, anstendige arbeidsforhold og beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter er sentrale verdier i utviklingen av et økonomisk og sosialt rettferdig samfunn. Dette perspektivet må ha en viktig plass i bistandspolitikken.

Jeg vil berømme Regjeringens nye strategi for å styrke arbeidstakerrettigheter globalt, der ILO er det viktigste organet. Dette dreier seg bl.a. om kamp mot barnearbeid, om likestilling og kvinners rettigheter i arbeidslivet, styrking av partene i arbeidslivet og samarbeidet dem imellom. I utviklingspolitikken må det fokuseres på et anstendig arbeidsliv. Men ikke bare her, man må også gjøre det i handelspolitikken og utenrikspolitikken generelt.

Vi har anledning til å gjenta dette budskapet ved behandlingen av innstillingen om norsk utenrikspolitikk til fredag. Det ligger betydelig sosial og politisk kapital i den norske/nordiske modellen i møte med globalisering og bistand til utvikling.

Olav Akselsen (A) [19:48:47] (leiar i komiteen): Som eit av verdas rikaste land er det berre rett og rimeleg at Noreg òg bidreg slik at andre land får moglegheit til å utvikla seg. Me har ein lang og etter mitt syn god tradisjon for å gje bistand til utviklingsland og samtidig vera ein viktig støttespelar for FN og andre internasjonale organisasjonar.

Innstillinga frå komiteen viser at Noreg òg i framtida skal vera ein viktig bistandsaktør. Eg er glad for den breie støtta som Regjeringa får frå komiteen. Det er òg brei einigheit om at bistand ikkje er nok for å få til utvikling. Dei fleste som har hatt ordet i dag, har vore inne på at me må ha ei brei tilnæring og eit breitt sett av verkemiddel for å nå målet om ei meir rettferdig verd. Utviklingspolitikk er mykje meir enn bistand. Eg trur det er bra for debatten at det er så stor einigheit om dette her i salen.

Det har lenge vore eit politisk mål at 1 pst. av nasjonalinntekta vår skal gå til bistand. Dette målet har me no for første gong nådd, og det er svært bra. Målet har vore avgjerande for å få opp løyvingane på dette området. Kor mykje pengar Noreg og andre land er villige til å bruka på bistand, er avgjerande viktig. Likevel må me ikkje vera så opptekne av kvantiteten at me gløymer kvaliteten. Derfor må norsk bistand målast, ikkje berre ut frå kor mykje pengar Stortinget løyver kvart år, men på verknaden av desse midlane. Det er derfor veldig viktig med gode kontrollordningar og evaluering av pengebruken. Det er òg viktig med ein brei og levande debatt om kva tiltak som verkar, og kva tiltak som ikkje verkar.

NORADs årlege resultatrapportar er viktige. Det er viktig at desse rapportane er opne og ærlege, og at ein tek lærdom av tiltak som ikkje verkar, eller har liten effekt. Det er bra at ein samla komité presiserer behovet for uavhengig evaluering og forsking. Det er viktig at Regjeringa følgjer opp på dette punktet. Det er òg viktig at ikkje ulike delar av politikken slår i hel andre delar. Å få til ein meir samstemd politikk er derfor viktig. Ei årleg rapportering av korleis dei ulike politikkområda verkar på utviklinga i fattige land er derfor eit godt initiativ frå Regjeringas side. Ei slik rapportering vil gje auka fokus på og debatt om kva tiltak som bidreg til utvikling, og kva som eventuelt hindrar utvikling. I tråd med tanken om å nytta ressursane mest mogleg effektivt og målretta, er det rett å fokusera meir på dei oppgåvene der Noreg har særleg kompetanse og kunnskap, samtidig som me skal vera ein aktiv bidragsytar til dei multinasjonale organisasjonane der Noreg ikkje har særleg kompetanse som vil gje meirverdi. På den måten bidreg me ikkje berre til å gjera desse organisasjonane meir slagkraftige økonomisk, men me bidreg til at det blir færre aktørar, og at me får ei betre internasjonal koordinering i dei ulike landa. Noreg har særleg kompetanse på fleire område. Overføring av kompetanse, kunnskap og teknologi kan i ein del tilfelle vera like viktig som overføring av kroner og øre.

Fleire av komiteens medlemer har vore inne på dei positive erfaringane med fiskerisamarbeid, som komiteen fekk presentert i Namibia. For ein forholdsvis billeg penge har Noreg bidrege til å byggja opp ein nasjonal fiskeripolitikk og eit nasjonalt fiskeri i Namibia. Dette har gjeve viktige inntekter til landet, og samtidig bidrege til meir berekraftig utnytting av fiskeriressursane utanfor Namibia.

Eit anna område der Noreg har særleg kompetanse, er innanfor energi. Der har me både kunnskap om korleis ein skal produsera og ikkje minst kunnskap om korleis ein skal forvalta energiressursane på ein måte som både tek omsyn til miljøet og fører til ei openheit knytt til bruken av inntektene og til ei fornuftig fordeling av inntektene på innbyggjarane i landet. Her kan me overføra kunnskap som langt kan overgå verdien i kroner og øre.

Målet med utviklingspolitikken er å bidra til at fleire land skal kunna klara seg sjølve. Hjelp til næringsutvikling og eigne inntekter er derfor avgjerande. Forvaltning av naturressursar er derfor viktig, og her har Noreg særleg kompetanse. Eg er samtidig einig med statsråden når han slår fast at det ikkje er me her i landet som skal definera kva slags kunnskap me skal bidra med, men etterspørselen frå mottakarlanda. Det er eit viktig prinsipp.

Når eg er ein stor tilhengar av at Noreg skal vera ein stor bistandsaktør, er det ikkje berre fordi eg meiner me har eit moralsk ansvar for å vera det. Eg trur òg at me her i landet har klare fordelar av det. Kampen mot naud og fattigdom er òg kampen mot krig og terror, mot store flyktningstraumar og mot naturøydeleggingar og klimaendringar. Mindre fattigdom vil gje ei sikrare verd som òg me i Noreg vil nyta godt av.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [19:54:00]: Nesten én milliard mennesker sulter. Det er omtrent hvert sjette menneske som lever på jorda. Sulten gjør at underernærte mødre føder underernærte barn. Mat er en grunnleggende menneskerett som hver dag nektes millioner av mennesker på tross av at verden foreløpig produserer nok mat. Evne til selvhjelp og selvstendighet forutsetter at mennesker kan spise seg mette.

Klimaendringene forsterker urettferdigheten. Jordkloden blir varmere, og prognosene for framtiden er alvorlige. Over hele verden vil flom, ekstremvær og sykdommer øke. Landbruket lever med og av klimaet. De som er utsatt for tørke, vil rammes enda hardere i framtiden. FNs klimapanel forventer at det afrikanske jordbruket vil svekkes fordi temperaturøkningene gjør store landbruksområder uegnet til å produsere mat.

Jeg er glad for at landbruksminister Lars Peder Brekk sier at han skal arbeide for at mat og matproduksjon blir et viktig tema på den internasjonale klimakonferansen i København i desember. Noe annet ville være et svik både mot klimaet og verdens sultende.

Landbruksbistanden må på nytt økes. Vi trenger en landbruksbistand som kan gi robust jordbruk med en eiendomsrett som er spredd på de mange hender, og selvstendighet til å drive økologisk forsvarlig.

Fortsatt produserer verdens bønder nok mat til alle, men noe er galt med måten vi fordeler maten på. I dag anslås det at nesten halvparten av dem som sulter, sjøl er matprodusenter. Fortsetter det som nå, er det også usikkert om verden greier å produsere nok mat til alle, sjøl om vi fordeler den rettferdig. Kappløpet om matjorda er i gang.

I mange år trodde de fleste at råvareprisene på mat bare ville synke. I fjor steg matvareprisene kraftig. Prisene har nå gått ned og stabilisert seg, men analytikerne tror at prisene vil stige i årene som kommer. Det skyldes klimaendringer og økt bruk av mat til biodrivstoff.

Utviklingen har gjort dyrkbar jord til et investeringsobjekt. Investorer fra Saudi-Arabia leier jord i Etiopia for å produsere ris, havre og hvete. All produksjon eksporteres til Saudi-Arabia, og investorene har skattefrihet. Samtidig gir Verdens matvareprogram matvarebistand til Etiopia. Kina har kjøpt opp store områder i Kongo for å produsere biodrivstoff av palmeolje. Sør-Korea og De forente arabiske emirater har gjort store oppkjøp i Sudan, mens mange dør av sult i landet de skal hente sin mat fra.

I 2050 antas det at det vil være 2,4 milliarder flere mennesker på jorda enn i dag. I India og Kina spises det mer kjøtt, og etterspørselen etter mat øker raskest her. Begge landene har begrensede muligheter til å utvide sitt produktive areal. I Afrika sør for Sahara og i Sør- og Mellom-Amerika er det imidlertid tilgjengelige arealer. Dyrkbar jord må tas vare på i alle land. Det strider mot all solidarisk tankegang og sunn fornuft å legge ned dyrkbar jord i Norge eller andre steder når behovet for jord til matproduksjon vil øke dramatisk.

Skal vi redusere sulten, må verdens matpolitikk endres, og det innebærer en helt ny politikk i WTO. Utgangspunktet må være at alle land har både rett og plikt til å brødfø egen befolkning. For å sikre dette må det lages handelsregler som skiller mellom matproduksjon for eksport og matproduksjon som skal dekke nasjonalt konsum. Vi må stoppe den utviklingen vi ser, der fullverdig mat eksporteres til dyrefôr eller drivstoff i den vestlige verden fra land der befolkningen sjøl trenger maten. Det er like innlysende som at eksportsubsidier må forbys fordi vestlig subsidierte varer ofte utkonkurrerer lokal produksjon.

Utenlandske investorer og multinasjonale selskaper kan ikke få fortsette en kynisk handel med mat som om de snart én milliard sultne ikke finnes. Klima og rettferdig fordeling av mat og matsikkerhet må også bli en tungtveiende del av WTOs dagsorden.

Lena Jensen (SV) [19:59:19]: Utdanning er en premiss for all utvikling. Utdanning er en forutsetning for arbeid med helse, demokratisering og likestilling. Derfor satser denne regjeringen sterkt på utdanning i bistanden. Det har vært en formidabel økning i satsing på utdanningsbistand fra 2004 til i dag.

I år 2000 vedtok FN åtte tusenårsmål for fattigdomsbekjempelse. Milleniumsmålene skal være oppfylt i år 2015.

Mål nr. 2 er utdanning. Det er målet å gi alle barn, både gutter og jenter, mulighet til å fullføre grunnskoleutdanning. Denne er definert som minimum fem år. Det å utdanne et barn er en investering i framtiden, både for den enkelte og for samfunnet i sin helhet. Utdanning gir bedre livskvalitet, bedre mulighet til å kunne få en jobb og til å klare seg selv i livet. Utdanning er et viktig virkemiddel mot barnearbeid. Utdanning gir en tryggere og meningsfull hverdag for barn som har opplevd eller som lider under krig og konflikter. Utdanning gir håp for framtiden og er viktig for demokratiutviklingen i et land.

Millenniumsmålene er vanskelige å nå, men det har vært gjort en stor innsats, og vi kan nå målene om utdanning om alle land bidrar og satser. De vanskeligste områdene å komme i mål på er Afrika sør for Sahara og Vest-Asia. I år 2000 begynte 83 pst. av alle barn i verden på skole. I 2006 var det 90 pst. av alle barn som begynte på skole. Det nytter å satse.

Det er nødvendig å fokusere sterkt på kvalitet i opplæringen, å sikre at barna kan komme seg trygt til og fra skolen og å satse på solide, gode bygninger som både kan tåle vær og krigsforhold. Det å satse på kompetanse blant lærerne, og at disse lærerne er til stede, er nødvendig for å satse på en god utdanning for alle. Barna må få lov til å gå på skole.

Det er mange måter Norge finansierer utdanningsbistand på. Norge er blant de ti største bilaterale bidragsyterne til utdanning. Norge har spesielt fokus på utdanning i sårbare stater og konfliktområder. Regjeringen har økt denne typen bistand fra 269 mill. kr i 2005 til 327 mill. kr i 2008. Det ventes en ytterligere økning i året som kommer.

Norge er en av de viktigste bidragsyterne i Afghanistan, Nepal og Sudan. I Nepal støtter Norge det nasjonale grunnutdanningsprogrammet, som omfatter hele skolesystemet fra grunnskole til videregående inkludert yrkesutdanning.

Jeg er stolt over at Norge er den suverent største giveren til UNICEFs arbeid med grunnutdanning og likestilling. Over halvparten av budsjettet til UNICEF bidrar Norge med. I 2008 gav UNICEF grunnutdanning til 3 millioner barn i katastrofeområder.

SV vil jobbe for en fortsatt satsing på utdanningsrettet bistand. I vårt nye arbeidsprogram står det: «Utdanning er et premiss for all annen utvikling.» Det er fortsatt slik at over 75 millioner barn er uten et tilbud om grunnutdanning.

Det er også viktig å investere i høyere utdanning, forskning og teknologisk utvikling på de fattigste lands egne premisser. Dette er en forutsetning for utvikling og fattigdomsbekjempelse. SV vil også i framtiden arbeide for at utdanningsrettet bistand skal prioriteres høyt.

Per Rune Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Morten Høglund (FrP) [20:03:52]: Representanten Bjørnstad stilte et direkte spørsmål til Fremskrittspartiet. Det gjaldt ordningen med norske partier som skal drive demokratirettet bistand, og hvorfor andre organisasjoner skulle håndtere det. Jeg nevnte som et eksempel at andre også kan ha kompetanse på dette området.

Det er ikke vår oppgave å ekskludere norske partier, men det må jo heller ikke bli slik at enhver organisasjon og etat i Norge må være på Utenriksdepartementets mottakerliste for bistand og penger. Det virker jo som om vi alle skal innom der. Riksrevisjonen er jo også nå en viktig brikke. Her står det i merknadene fra flertallet at man er «meget opptatt av at faglige ressurser i Utenriksdepartementet stilles til rådighet for norske partier». Slik som jeg leser det, betyr det at det ikke nødvendigvis er stor kompetanse i alle partier på dette området, man må få overført kompetanse for å gi kompetanse. Kanskje er det andre aktører som besitter denne kompetansen? Det hadde vært enklere at de utøvde dette. Men selvfølgelig, om f.eks. Arbeiderpartiet er veldig gode på dette, så gjerne for oss. Men la oss ikke nå lage en ny rigid ordning på dette området.

Så har jeg en liten visitt til representanten Skjælaaen, som, hvis jeg oppfattet det riktig, sa at vi må stoppe den kyniske handelen med mat. Dette gikk vel på de multinasjonale selskaper. Jeg forstår jo hva som sies, men hva er alternativet til å handle med mat?

Bjørg Tørresdal (KrF) [20:05:54]: Vår kontaktflate med utviklingsland er langt mer enn bistand. Derfor kan utviklingspolitikkens mål fremmes også på en rekke andre områder. I tillegg til de offentlige bistandsoverføringene er det viktig å stimulere til private investeringer som skaper økonomisk vekst, teknologioverføring, kompetanseutvikling og selvsagt også arbeidsplasser.

I innstillingen går komiteen inn på det forslaget om et nytt utviklingsfond for fattige land som ble lansert i fjor høst i rapporten fra det såkalte Utviklingsutvalget, ledet av Gunstein Instefjord. Dette forslaget består i at man – utenom bistandsbudsjettet – skal etablere et investeringsfond med basis i forvaltningen av en del av Statens Pensjonsfond – Utland. Denne ideen er grundig utredet av Norfund i en omfattende rapport. Norfund har også tatt opp saken overfor Finansdepartementet.

I St.meld. nr. 13, om utviklingspolitikken, forbigås dessverre dette forslaget med bare noen få setninger. Det vises til Finansdepartementets melding om virksomheten til Statens pensjonsfond – Utland, men da meldingen kom, ble forslaget også der bare skjøvet videre. Derfor er jeg glad for at utenrikskomiteen enstemmig ser etablering av et slikt investeringsprogram som rett sett ut fra et etisk ståsted.

Så gjenstår det bare å følge opp det som er etisk riktig, med politisk handling. Det er det Kristelig Folkeparti gjør når vi nå fremmer forslag om at Stortinget skal be Regjeringen etablere et slikt utviklingsprogram.

Sammen med Fremskrittspartiet og Venstre fremmer Kristelig Folkeparti forslag om at Regjeringen bes utrede – ikke bare vurdere – og legge fram et forslag om opprettelse av et eget investeringsfond eller -program med en investeringsramme på om lag 10 milliarder kr til fremme av næringsutvikling i fattige land i Afrika sør for Sahara og i Sør- og Sørøst-Asia.

Jeg gjentar det viktigste i mitt innlegg: Det er positivt at Regjeringen vil se på det og vurdere det, men det viktige er at de legger fram et forslag om et slikt utviklingsfond.

Dagfinn Høybråten (KrF) [20:08:27]: På tampen av debatten vil jeg gjerne kommentere et par ting.

Det er gjentatt nesten til det kjedsommelige at utviklingspolitikk er mer enn bistand. Det er det bred enighet om i denne sal. Jeg er glad for at vi har hatt en debatt som har fokusert så sterkt på alle de ulike elementene som kan være med og skape utvikling. Det handler om kamp mot fattigdom. Det er faktisk en sak som gjelder liv eller død for millioner av mennesker over hele verden, og det er noe vi kan gjøre noe med.

Når man hører på enkelte talere i salen i dag, kan det virke som man fra enkelte hold er opptatt av å jakte med støvsuger over internasjonale medier og andre arenaer for å finne alt som er kritisk mot bistand, alt som har vært mislykket, forstørre det opp og bruke det i en propaganda mot bistand. Saken er at veldig mye bistand faktisk lykkes. Det gjelder også norsk bistand.

Vi skal ha en kritisk vurdering av det som ikke lykkes. Vi skal lære av de feilene vi gjør, og vi skal slå knallhardt ned på misbruk. Jeg er glad for den nulltoleranse som Regjeringen har markert i forhold til f.eks. korrupsjon, men det er slik at norsk utdanningsbistand i Afghanistan lykkes. Vi hjelper jenter til å få utdanning og dermed helt nye muligheter til å delta i samfunnslivet og være med og bære utviklingen av den nasjonen. Mikrokreditter gir fattige en ny start i Bangladesh, takket være norsk bistand, og det er slik at bistand til skatteinnkreving i Zambia faktisk fører til at Zambia får økte statsinntekter og muligheter til å bygge sitt samfunn.

For å ta et eksempel som ligger mitt hjerte nær: Det ble jo sagt her at hvis man var for bistand, så hadde man et godt hjerte. Litt ironisk, vil jeg tro, men jeg har ikke noe imot å bli karakterisert på den måten, jeg. Det er faktisk et dypt alvorlig engasjement som handler om respekt for menneskeverd, likeverd og kamp for liv. Takket være bl.a. norsk bistand har GAVI, det globale vaksinefondet, i løpet av de årene det har eksistert, reddet 3,4 millioner barns liv. Finanskrisen står i fare for å føre til at 2,8 millioner nye barn mister livet innen 2015, men de gode nyhetene er at det går an å gjøre noe med det, og bistand er en viktig forutsetning for det.

Marit Nybakk (A) [20:11:34]: En eller annen gang i natt skal det voteres, og det skal først voteres over innstillingen fra finanskomiteen til St.meld. nr. 20, om Statens pensjonsfond – Utland. Der ligger det et forslag fra Kristelig Folkeparti, som Kristelig Folkeparti står alene om. Det er et forslag om å be Regjeringen utrede og legge fram forslag om å opprette et investeringsfond på 10 milliarder kr. I denne innstillingen, som det da skal voteres over noen minutter senere – eller kanskje bare noen sekunder senere – er det slik at Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre står bak et tilsvarende forslag. Uansett vil dette forslaget bli stemt ned to ganger. Samtidig, i denne innstillingen, ber en enstemmig komité Regjeringen utrede et slikt fond, med positiv vinkling. Så hele komiteen går i realiteten inn for et slikt fond. I finanskomiteen er det regjeringspartiene pluss Venstre og Kristelig Folkeparti som ber om det samme. Det er altså noen partier som ikke helt samarbeider over komitégrensene. Det spiller for så vidt ingen rolle. Min oppfordring til Kristelig Folkeparti er egentlig å gjøre om det forslaget til et oversendelsesforslag, av den grunn at en enstemmig utenrikskomité og et solid flertall i finanskomiteen ber Regjeringen utrede et slikt fond, med et positivt fortegn. Vi bør da alle sammen samarbeide om å få til et slikt fond.

La meg også, siden jeg har ordet, si til Vaksdal, som jeg skjønte hadde veldig kritiske merknader til dette med stat til stat-bistand, jeg tror det gjaldt Kenya: Jeg vil advare mot at man til enhver tid kritiserer stat til stat-bistand. Det er faktisk slik at i en flergiverevaluering fra 2006 konkluderes det med at budsjettstøtte kan være en effektiv, formålstjenlig og bærekraftig metode for å støtte nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse og utvikling. Blant annet nevnes Mosambik og Uganda. Dette er land som har vært oppe i bistandsdebatter her på huset tidligere. Det viser altså at det effektivt.

Jeg vil også understreke at det kan være viktig å sikre at velferdsgoder er en del av offentlig satsing og ikke bistandsprosjekter som ligger på siden av offentlig sektor. Dette er også en debatt som vi for så vidt har i forbindelse med EØS-midler. Så er det selvfølgelig viktig at det stilles betingelser, bl.a. hva slags utviklingspolitikk et land fører. Derfor har heller ikke Zimbabwe fått stat til stat-støtte på ganske mange år.

Jeg vil også, som også representanten Vidar Bjørnstad og andre gjorde, i den sammenhengen vise til vektleggingen av parlamenter, at de blir mer involvert i bistandsprosessene. Det er selvsagt særlig viktig når det gjelder stat til stat-bistand eller budsjettstøtte.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [20:14:49]: Jeg tar ordet igjen fordi Morten Høglund utfordret meg til å svare på hva alternativet til Senterpartiet var til det jeg hadde kalt en kynisk handel med mat som de multinasjonale selskapene driver.

Jeg er glad for at Høglund hører etter når jeg snakker. Jeg hadde håpet at han også hadde hørt resten av innlegget mitt, der jeg bl.a. sa at hvis vi skal redusere sulten, må verdens matpolitikk endres. Jeg sier at vi trenger en ny politikk på dette området i WTO. Utgangspunktet for denne nye politikken må være at hvert land har både rett og plikt til å brødfø egen befolkning i så stor grad de har mulighet for det. For å sikre dette må det lages handelsregler som skiller mellom matproduksjon for eksport og matproduksjon for å dekke et nasjonalt konsum.

Dagfinn Høybråten (KrF) [20:16:36]: Jeg har bedt om ordet for kort å kommentere representanten Marit Nybakks oppfordring når det gjelder disse forslagene.

Det er jo slik at vi har arbeidet parallelt i to komiteer, og Kristelig Folkepartis holdning og forslag er helt konsistente i begge komiteer, men det er jo naturlig at man ikke får to voteringer i stortingssalen over det samme forslaget på samme dag, med ulike innstillinger, så vi får håndtere det når vi kommer til voteringen. Men jeg vil varsle at fra Kristelig Folkepartis side vil vi i hvert fall ønske å få voteringen knyttet til denne saken som vi nå behandler.

Spørsmålet om oversendelse er knyttet til hvordan Regjeringen reagerer på forslaget, og i replikkordskiftet sa statsråden at han ville vurdere det. Han sa jo mye positivt om forslaget, men han brukte uttrykket at han «eventuelt» ville komme tilbake til Stortinget. Det er klart at med en slik utsikt, at man eventuelt vil komme tilbake, vil vi heller ha en votering over forslaget. Det er bedre enn å få en så vidt usikker skjebne som det statsråden har beskrevet. Hvis han velger å formulere seg mer forpliktende, kan vi komme tilbake til det.

Statsråd Erik Solheim [20:18:15]: Når det foreligger en klar henstilling fra Stortinget, vil Regjeringen selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med en reaksjon på den. Det jeg sa eventuelt om, gikk på hva innholdet i den innstillingen skulle være. Det må vi få lov til å komme tilbake til, for dette er et viktig forslag, som jeg gjentatte ganger har sagt at jeg ser positivt på, men som vi må få lov til å komme tilbake til med hensyn til hva svaret innholdsmessig skal være. Men at vi skal komme tilbake? Ja, selvfølgelig.

Så var det Øyvind Korsbergs innlegg som får meg til å si noe til slutt, for det inneholdt tre ting av betydning. Det ene er en veldig klart opptrukket front. Morten Høglund har jo snakket pent om bistand i betydelig grad, men det blir uforståelig når man snakker pent om bistand, at det er så viktig å fortelle at den ikke virker, og at det er viktig å holde den lav og bruke lite penger på den. Hvis Fremskrittspartiet først vil bruke et stort beløp på bistand – de vil jo bruke milliarder – må det jo være fordi de tror det virker. Da er det også helt uforståelig at man ikke, hvis man bruker mer, får gjort mer. Det er vel nokså likt med skole- eller veibygging eller helse: Først må resultatene være gode. Man må drive på en effektiv måte, og hvis man driver på en effektiv måte, får man normalt gjort mer hvis man bruker mer penger. Man får bedre skole hvis man driver effektivt og bruker mer penger, og nøyaktig sånn er med bistand også: Så lenge man driver den effektivt og bra, vil man få gjort mer med mer.

Så trekker representanten fram Kenya som eksempel, og det er et skrekkeksempel. Men vi driver da heller ikke stat til stat-bistand i Kenya. Det har nettopp kommet ut en bok som jeg anbefaler stortingsrepresentanter å lese. Den heter «It's our turn to eat». Den handler om den kenyanske korrupsjonsjegeren John Githongo, og er rett og slett en «rysare», en skrekkhistorie om hvor vanskelig det er å bekjempe korrupsjon i et land som Kenya. Jeg møtte Kenyas statsminister nylig, Raila Odinga. Han la en sånn bunke med ringpermer på bordet. Det var vurderinger av korrupsjonstilfeller i Kenya som han hadde fått satt i gang. Men han får ikke dømt noen, fordi rettsvesenet er så korrupt at det er nesten umulig å få saker igjennom. Derfor er det all grunn til å være forsiktig i et land som Kenya. Men samtidig er Kenya er stort potensial for konflikt, og det kan dra andre land med seg inn i den konflikten.

Til slutt henviste representanten til regnskogsrapporten. Jeg må bare understreke at det er en rapport som vi, Miljøverndepartementet, har bestilt, og som vi har betalt, nettopp for å få gode innspill til debatten. Hovedsvaret på hvordan vi skal unngå korrupsjonsproblemet i hele regnskogssatsingen, er at den skal være resultatbasert. Vi ser for oss tre faser. Nåværende fase er pilotprogrammer og nasjonale planer. Neste fase er at land lager nasjonale regnskogsprogrammer og får betalt på basis av de resultatene de leverer, ikke på grunn av planene, men på grunn av at de leverer et resultat i form av redusert avskogning. For det får de betalt av det internasjonale samfunn. En tredje fase vil være å koble dette inn i det globale kvotesystemet når det kommer, men det ligger en del år fram i tid.

Presidenten: Presidenten har grunn til å tro at referansen til representanten Øyvind Korsberg var myntet på representanten Øyvind Vaksdal.

Statsråd Erik Solheim: Ja, det var det.

Presidenten: Neste taler er Morten Høglund. Morten Høglund har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort oppklaring, begrenset til 1 minutt.

Morten Høglund (FrP) [20:21:34]: Når statsråden sier at jeg nærmest fremstiller det slik at vi ønsker like mye bistand som Regjeringen, vil jeg sterkt ta avstand fra det. Jeg understreket i mitt innlegg, og jeg sa til og med at jeg understreket det, at bistand kan ha en effekt. Vi har i denne sal gang på gang, nesten hver eneste måned, presentert utfordringer og problemer med bistanden, fordi vi tror den ikke gir den effekt og de resultater som vi hadde ønsket den gav.

Så til representanten Skjælaaen, som vil ha et annet system for Verdens handelsorganisasjon. Det kunne jo være interessant, med all respekt for dem som nå ønsker at denne debatten skal avsluttes, å utfordre Skjælaaen på om representanten Skjælaaen føler at Regjeringen har tatt de grep som Senterpartiet her argumenterer for at man burde ta?

Presidenten: Rune J. Skjælaaen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [20:22:54]: De tre regjeringspartiene snakker og handler veldig godt sammen. Dette er en problematikk som Regjeringen er kjent med. Det opptar faktisk alle tre regjeringspartiene at om lag 1 milliard mennesker sulter, at 250 millioner flere mennesker sulter nå enn for ett år siden. Det er noe som denne regjeringen ønsker å gripe fatt i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.