Lodve Solholm (FrP) [09:44:14] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Stortinget handsamar i dag årsmeldinga for 2008 frå Stortinget sin ombodsmann for forvaltinga, Dokument nr. 4 for 2008–2009.

Det er viktig å peike på ombodsmannen sin viktige funksjon i eit ope, pluralistisk og demokratisk samfunn. Etter § 75 bokstav l i Grunnlova og lov av 22. juli 1962 nr. 8 er Stortinget si oppgåve etter kvart stortingsval å utnemne ein person for ein periode på fire år som skal ha innsyn i den offentlege forvaltinga og alle som verkar i denne tenesta, for å søkje å sikre at det ikkje vert utøvd urett mot einskilde borgarar. Etter § 12 i lova skal ein årleg sende ei melding til Stortinget om ombodsmannen si verksemd. Det er den vi handsamar no.

Komiteen finn i år, som tidlegare år, årsmeldinga frå ombodsmannen innhaldsrik, informativ og oversiktleg. Saksmengda hjå ombodsmannen har gått noko opp i høve til tidlegare år. I 2008 kom det inn 2 469 klager, medan talet i 2007 var 2 126. Talet på saker som har blitt realitetshandsama, har vore stabilt, må ein kunne seie, sjølv om det har vore ein svak auke dei siste åra. 209 saker vart avslutta med kritikk eller oppmoding om ny handsaming, medan 110 saker vart avslutta utan at Sivilombodsmannen fann grunn til kritikk eller oppmoding om ny handsaming.

Talet på saker ombodsmannen tok opp på eige initiativ, var i 2008 23, noko som er ein sterk nedgang frå 2007, då Sivilombodsmannen tok opp 41 saker på eiga hand. Komiteen er trygg på at Sivilombodsmannen, sjølv om tendensen dei seinare åra har vore at det blir færre og færre saker han tek opp på eige initiativ, er seg si rolle bevisst: Han overvaker norsk forvalting og følgjer opp dei sakene der ein ikkje følgjer god forvaltingspraksis, utan at det er kome inn særskild klage til ombodsmannen.

Komiteen har alltid vore oppteken av saksbehandlingstida og reknar med at Sivilombodsmannen har sterkt fokus på dette, då det er særs viktig for den einskilde klagaren. Det er òg særs viktig for forvaltinga at sakene blir handsama så raskt som råd er, samstundes som handsaminga skal vere forsvarleg.

Det er stor breidd i dei sakene ombodsmannen får til handsaming og det han tek opp på eige initiativ. I mange av sakene som ombodsmannen tek opp, er ofte ein telefon til forvaltinga nok til å løyse saka. Dette viser at forvaltinga stort sett opptrer samvitsfullt og korrekt. Ein kan vel seie det slik at ordninga med ein ombodsmann for forvaltinga har vore vellykka, og det er viktig å leggje høva til rette for at denne ordninga skal halde fram og utvikle seg i tråd med eit moderne samfunn.

Det er viktig at Sivilombodsmannen får dei arbeidstilhøva som ligg i intensjonen om opprettinga av ordninga med slik ombodsmann. Komiteen finn det derfor ikkje haldbart at dokument som Sivilombodsmannen meiner er viktige, ikkje blir utleverte etter oppmoding frå ombodsmannen. Som det går fram av lov av 22. juni 1962 nr. 8, om Stortingets ombodsmann for forvaltinga, har ombodsmannen ifølgje § 9 andre ledd teieplikt. Det er derfor særs uheldig at eit departement ikkje følgjer Sivilombodsmannen si oppmoding om å få utlevert ymse dokument. Komiteen finn dette, som sagt, uhaldbart. Vi ber om at Stortinget blir orientert om ein skulle møte slike sperrer i forvaltinga. Vi har no i den saka komiteen har vore engasjert i, fått ei særskild melding om ei tilsetjing i Olje- og energidepartementet. Komiteen sitt fleirtal har vedteke ikkje å handsame denne meldinga i inneverande periode. Vi får vone at departementet likevel snur i denne saka, ut frå det komiteen har sagt i sin merknad, og det som står i den særskilde meldinga som no ligg føre i Stortinget. Eg vil derfor oppmode statsråd Terje Riis-Johansen om å følgje oppmodinga frå Sivilombodsmannen om å utlevere brev han ber om – det er i tråd med det komiteen seier i sin merknad.

Eg synest det er på sin plass i gi ros til ombodsmannen for det arbeidet som blir utført. Komiteen finn, som sagt, årsmeldinga innhaldsrik og informativ – og godt strukturert. Årsmeldinga gir eit særs godt bilete av ei rekkje ulike problemstillingar i høve til ulike forvaltingsområde, samstundes som ho tek opp brukarane sin situasjon stilt ovafor forvaltinga i si praktisering av lover og forskrifter. Lovgiving er ein dynamisk prosess der det alltid vil vere rom for betring, og årsmeldinga er eit godt instrument til å vurdere korleis enkelte lover og forskrifter verkar i praksis. Det skal ikkje utøvast urett mot den einskilde borgaren. Dette er eit viktig prinsipp i ein rettsstat og eit viktig grunnlag for ombodsmannen sin kontrollfunksjon.

På denne bakgrunn legg komiteen fram si innstilling for Stortinget.

Ivar Skulstad (A) [09:49:50]: Saksordføreren har på en god måte redegjort for en samlet komitéinnstilling. Jeg har bare et par bemerkninger i tillegg.

Det ble i fjor inngitt nær 2 500 klager til Sivilombudsmannen. Dette er en økning på 14 pst. Nesten halvparten av alle klagene avvises på formelt grunnlag. Antall klager hvor ombudsmannen finner grunnlag for kritikk var 209. Det viser at bare rundt 20 pst. av klagene som behandles, ender med kritikk fra Sivilombudsmannen. Dette bildet har også vært ganske stabilt over årene. Derfor må det være riktig å trekke den konklusjonen at den offentlige forvaltningen gjennomgående holder høy kvalitet i sin saksbehandling. Det synes jeg det er god grunn til å trekke fram og glede seg over.

Statistikken viser også at rundt halvparten av klagene som kommer inn til Sivilombudsmannen, åpenbart er ubegrunnede. Jeg mener det viser at folk er seg bevisst at det finnes klagemuligheter, og at Sivilombudsmannens institusjon er vel kjent blant folk. Det er også betryggende.

En liten kommentar til, knyttet til komiteens merknad om Sivilombudsmannens innsynsrett: Ombudsmannen skal ikke møte sperrer i sin kontroll av forvaltningen, heller ikke når det gjelder innsyn i dokumenter som er relevante for en sak som er til behandling. Men det finnes dokumenter som f.eks. kan unntas fra offentlig innsyn – ikke ut fra sitt innhold, men ut fra sin art. Denne type dokumenter vil ikke ombudsmannen ha behov for å se for å kunne vurdere om et avslag på dokumentinnsyn er saklig begrunnet.

Ola T. Lånke (KrF) [09:52:07]: Saksordføreren har gitt en relevant og dekkende presentasjon av kontrollkomiteens innstilling til Sivilombudsmannens årsmelding for 2008. Innstillingen er enstemmig, og fra Kristelig Folkepartis side slutter vi oss til saksordførerens oppsummering.

Det som foranlediger at jeg tar ordet, er det forhold som også foregående taler var innom, at Sivilombudsmannen har fått avslag på en anmodning til Olje- og energidepartementet om å få utlevert et saksdokument. Dokumentet det er anmodet om innsyn i, gjelder en juridisk vurdering fra Regjeringsadvokaten, som departementet har rekvirert i forbindelse med en tilsettingssak. Sivilombudsmannen behandler en klage fra en person som er nektet innsyn i nevnte dokument. Ombudsmannen ber så om innsyn i angjeldende dokument, for deretter å kunne bedømme hvorvidt Olje- og energidepartementets avslag på dokumentinnsyn overfor klageren er korrekt lovanvendelse i forhold til offentlighetsloven og rimelig i forhold til en meroffentlighetsvurdering.

Sivilombudsmannen har oversendt saken til Stortinget, og kontroll- og konstitusjonskomiteen mottok saken til behandling først i går, 9. juni. I likhet med saksordføreren vil også jeg, på vegne av Kristelig Folkeparti, sterkt understreke betydningen av at Sivilombudsmannen gis innsyn i de forhold som er relevante for at man kan utføre sitt viktige arbeid. Dette er sterkt understreket i ombudsmannsloven § 7, der det heter:

«Ombudsmannen kan hos offentlige tjenestemenn og hos alle andre som virker i forvaltningens tjeneste, kreve de opplysninger han trenger for å kunne utføre sitt verv.»

Det må understrekes at Sivilombudsmannen, som Stortingets tillitsmann, er en selvstendig og uavhengig instans med full taushetsplikt som skal sikre at forvaltningen ikke øver urett mot den enkelte borger. Det sier seg selv at for å utføre dette arbeidet, må man også kunne kreve rett til innsyn. Nå finnes det på en annen side, som også den forrige taleren minnet om, regler for unntak, som Olje- og energidepartementet henviser til og begrunner sitt avslag ut fra. Dersom det er slik de hevder, at det aktuelle dokument kan unntas offentlighetsbestemmelse, kan et departement nekte utlevering. Noen ganger kan det være en vanskelig avveining å avgjøre om unntaksregelen skal gjelde. Det har vi også forståelse for.

Kristelig Folkeparti slutter seg derfor til at kontrollkomiteen tar denne saken opp til nærmere vurdering. Men da dette vil kreve en mer omfattende prosess enn det er mulig å få til nå i vår, innser vi at det først kan skje i begynnelsen av neste stortingssesjon. Dette var komiteens vurdering også i går, og det er i tråd med vårt syn. Om det da vil være aktuelt å ta dette opp som kontrollsak, kan derfor først avgjøres av en ny kontrollkomité i neste stortingsperiode. Det blir også i tilfelle en sak for det nye storting å vurdere om det også er nødvendig å foreta en ny gjennomtenkning av unntaksbestemmelsene i forhold til Sivilombudsmannen.

Øystein Djupedal (SV) [09:55:45]: Jeg har noen korte kommentarer til saken som flere talere nå har kommentert, nemlig denne særskilte meldingen fra Sivilombudsmannen som kontrollkomiteen mottok på sitt møte i går, altså bare noen få dager før stortingssesjonen er slutt.

Dette er en krevende og prinsipiell sak. Denne saken skal man være varsom med å behandle i Stortinget når komiteen ikke har behandlet den. Det prinsipielle i saken har også tidligere vært til drøfting i komiteen. Da komiteen i går besluttet å utsette saken til høsten, var det av respekt for at dette er en sak som krever mer behandlingstid enn det komiteen faktisk har til rådighet. Unntaksbestemmelsen finnes der. Unntaksbestemmelsen er vel begrunnet, og det har departementet gjort rede for. Det betyr at å saksbehandle dette uten den grundigheten som vi bør ha tid til, har komiteen valgt å ikke gjøre. Det vil da være en ny kontrollkomité som vil ha anledning til å gå dypt inn i dette, hvis det viser seg nødvendig. Det er i grunnen det som er mitt poeng: Vi har ikke behandlet denne saken. At enkelte partier allerede nå kan ta stilling til det, aksepterer jeg for så vidt. Men jeg tror nok, med hensyn til de prinsipielle avgrensinger som en slik sak nødvendigvis må ha – for en regjering har bruk for å ha interne arbeidsdokumenter – at slik grensegang vil være flytende. Sivilombudsmannen har altså fått avslag fra olje- og energiministeren, og departementet, på innsyn. Det er selvfølgelig godt begrunnet ut fra den unntaksbestemmelsen som finnes i loven. Det betyr at når komiteen har tatt det standpunkt, at vi ikke har startet saksbehandling om dette, er det av respekt for at dette er en krevende og vanskelig balansegang. Det var i grunnen viktig å understreke det, for det kunne nesten virke som om – særlig på komiteens leder – man allerede hadde konkludert i denne saken. Det er godt mulig at Fremskrittspartiet har konkludert i denne saken, men det har ikke komiteen gjort. Det vil være en ny kontroll- og konstitusjonskomité som må ta endelig stilling til denne særskilte meldingen til Stortinget.

La meg også si at vi ville gjerne ha saksbehandlet dette, hadde det vært tid til rådighet. Men når Sivilombudsmannen velger å sende dette til Stortinget ti dager før Stortinget går fra hverandre, tror jeg at alle forstår at av hensyn til ansvarlig, skikkelig saksbehandling, lar dette seg i praksis ikke gjøre.

Carl I. Hagen (FrP) [09:58:40]: Jeg forstår egentlig ikke det flertallet i komiteen, og Øystein Djupedal, sier om at det har vært mangel på tid. Dette spørsmålet ble lagt fram for Stortingets kontrollkomité for nesten en måned siden. Da sendte vi noen brev til angjeldende statsråd, og vi vurderte i komiteen om vi skulle åpne sak. Så temaet og problemstillingen, Sivilombudsmannens innsynsrett i de dokumenter han mener han trenger innsyn i for å utføre den jobben som han er pålagt av Stortinget, har vært velkjent lenge.

De øvrige partiene har hatt full anledning til å ha drøftelser om de prinsipielle forhold. Så selve saksmaterien har vært kjent lenge. Vi hadde håpet at statsråd Terje Riis-Johansen og Regjeringen – kanskje også Statsministerens kontor – hadde sørget for at vi unngikk å komme i en situasjon hvor det var nødvendig, slik ombudsmannen så det, for ham å gi en særskilt melding til Stortinget. Her står man altså i en klassisk konflikt, som ofte skjer mellom en som er kontrollert, og kontrolløren.

Det prinsipielle spørsmål har vi også hatt oppe til drøftelse i Stortinget når det gjelder Riksrevisjonen. Skal f.eks. Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann for forvaltningen ha en prinsipiell tilgang til de dokumenter de selv mener de trenger for å utføre sin kontrollfunksjon, eller skal den kontrollerte instans, som regel departementene, selv få lov til å si nei, disse dokumentene får dere ikke? Det er dette prinsippet det dreier seg om. Det har ikke noe med offentlighet å gjøre, offentligheten har ikke noe med dette å gjøre. Dette dreier seg om kontrolløren.

Hvis vi endret den generelle revisjonsordning og lovgivning som gjelder for næringsliv og bedrifter, slik at bedrifter kunne unnlate å la sine revisorer få tilgang til dokumenter som de var redde for at kontrolløren ville rette kritikk for, ville det vært et ramaskrik i hele Stortinget. Men her ser vi altså at når det gjelder departement, regjering og storting, er man villig til å ha et annet system. Det er ikke Fremskrittspartiet. Vi har gang på gang gitt uttrykk for det rent prinsipielle forhold: Det må være kontrolløren som har full adgang til å få seg forelagt de dokumenter kontrolløren mener er nødvendige for å utføre kontrollen.

I begynnelsen av korrespondansen med departementet tolket departementet det dit hen at hvis man sendte over det angjeldende dokument til Sivilombudsmannen, ville dokumentet bli offentliggjort. Det er selvsagt meningsløst. Sivilombudsmannsembetet har erfaring med å behandle både taushetsbelagte og vel sikkert også graderte dokumenter og har betryggende rutiner.

Denne regjeringen sier også at den gjerne vil ha mer åpenhet og offentlighet. Da vil jeg utfordre statsråd Knut Storberget på det prinsipielle: Er det slik at Regjeringen stiller seg bak statsråd Terje Riis-Johansens ønske om å unnlate å overlevere til Stortingets ombudsmann for forvaltningen det dokumentet som ombudsmannen har bedt om for å kunne vurdere om dette dokument kan unntas offentlighet eller ikke? Hvis ombudsmannen mener at dette er et dokument som kan og bør utleveres offentligheten, i henhold til offentlighetens bestemmelser, vil han meddele det, han vil ikke offentliggjøre dokumentet. Da vil Regjeringen igjen ha mulighet til å vurdere om de vil bøye seg for ombudsmannens mening eller ikke. Ombudsmannen har ikke makt til å gjennomføre det, han har en uttalerett, som vil bli tillagt stor vekt av veldig mange. Nå har ombudsmannen ikke anledning til å vurdere om dette er et dokument som er omfattet av unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven, eller om det i henhold til offentlighetsloven bør utleveres.

Det er ombudsmannen som er kontrollfunksjonsenheten, kontrollorganet, for offentlighetsloven. Det er prinsipielle forhold for å kunne utøve den kontrollfunksjonen som her er oppe til debatt, og det burde ikke være nødvendig med mer tid til saksbehandling. Enten mener man at det er regjeringen, som kanskje vil få dårlig omdømme hvis den utleverte et dokument, og derfor vil beskytte det fra offentligheten, som skal ha anledning til å gjøre det, eller at det er en kontrollinstans som skal vurdere om det er innenfor lovgivningen.

Vår holdning er helt klar: Dokumentet skal overleveres til ombudsmannen. Jeg stiller meg uforstående til at man trenger mer tid til å vurdere slike prinsipielle spørsmål, som gang på gang har vært oppe i Stortinget og i alle stortingsgrupper i forbindelse med riksrevisjonsbetenkningen.

Det har også oppstått to forskjellige tolkninger av den unntaksbestemmelsen som gjelder ombudmannslovgivningen. Det enkleste er vel – i og med at det er tvil – å fjerne den unntaksbestemmelsen, slik at det i realiteten blir slått grundig fast at Stortingets ombudsmann for forvaltningen skal ha tilgang til de dokumenter han ber om.

Det er også et spørsmål som gjelder regjering og storting. Det er klart at hvis Stortingets ombudsmann blir nektet å få et dokument han ønsker, og stortingsflertallet godkjenner det, kan man begynne å stille spørsmål ved om det er Stortinget som er øverste organ, eller om det er regjeringen som er øverste organ. Hvis Stortinget inntar den lydighetsrollen som Ivar Skulstad gav uttrykk for, at når han mener at noe er saklig begrunnet, og at det etter sin art skal unntas, kan enhver regjering og ethvert departement bare si at etter vår vurdering er dette en art dokument som vi ikke behøver å overlevere. Da gir man ganske stor myndighet til departementene til å unnta dokumenter fra offentlighet fordi de ikke liker at offentligheten får tilgang til det. Presset innad i alle departementer for å få mest mulig unntatt fra offentlighetsloven kjenner vi alle sammen til.

Så jeg vil gjerne spørre statsråd Knut Storberget: Er han, som representant for en regjering som hevder å stå for offentlighet og kontroll, fornøyd med at Stortinget fra sin ombudsmann nå har fått en særskilt melding som klart sier at han ikke kan få utført sin jobb fordi han nektes dokumenter han trenger i sitt arbeid? Da er det Stortingets jobb å sørge for at vi backer opp og støtter vår egen ombudsmann, istedenfor, som flertallet nå gjør, å utsette saken, for noens vedkommende, og forsvare Regjeringen, som Ivar Skulstad gjorde. Det ville være interessant å få noen prinsipielle synspunkter fra statsråd Knut Storberget på akkurat disse prinsipielle spørsmål.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Per-Kristian Foss (H) [10:06:28]: Som det siste innlegget, fra representanten Hagen, godt illustrerer, dreier dette spørsmålet seg om en uenighet mellom ombudsmannen og Stortingets flertall om begrensninger i ombudsmannens rett til å få utlevert dokumenter. Det fremkom veldig tydelig i korrespondanse mellom ombudsmannen og Stortingets presidentskap i forbindelse med behandling av ombudsmannsloven, hvor uenigheten bl.a. dreide seg om § 7 annet ledd, som ombudsmannen ønsket opphevet. Det la begrensninger på hans utleveringsrett. Så man kan godt si at dette er en slags omkamp.

Jeg er i og for seg åpen for å vurdere om denne konkrete saken foranlediger at man ser på begrensningene på nytt, men det er dette storting som har fastsatt, ved flertallsavgjørelse, hva begrensningene skal gå ut på. Slik sett synes jeg det er relativt utidig å be det samme storting om å forandre mening ti dager før fireårsperioden utløper. Det gir etter Høyres syn ikke anledning til en forsvarlig saksbehandling.

Jeg understreker at vi skal være åpne for å revurdere unntaksbestemmelsene, etter at praksis kan dokumentere at tolkningen, f.eks. i denne konkrete saken, er for vid. Jeg har sett på denne saken, jeg har studert den, og jeg har ikke tatt noe konkret standpunkt. Men ved første blikk kan det synes som om skjønnet i departementet er noe strengt her, og at man kan ha forvekslet utlevering til ombudsmannen med generell offentliggjøring.

Jeg synes at statsråden – statsråd Storberget, som her er til stede – skal overveie om det er en misforståelse som er mer utbredt enn bare i Olje- og energidepartementet, for utlevering til Riksrevisjonen og til ombudsmannen er noe annet enn en generell offentlighetsbegjæring. Så det synes jeg man skal overveie. Men jeg er absolutt enig i at det å behandle et dokument som kom til Stortinget i forgårs og til komiteen i går, i løpet av ti dager er uforsvarlig uansett.

Det er klart at man kan ha et prinsipielt standpunkt – at jeg har alltid rett, som siste taler vel gav uttrykk for. Men å forlange at flertallet av den grunn i løpet at ti dager skal omprøve et vedtak fattet av dette storting, er nok i drøyeste laget. Men Dokument nr. 4:2, Særskild melding frå Sivilombodsmannen, skal få en forsvarlig behandling i det storting jeg forhåpentligvis vil være medlem av.

Øystein Djupedal (SV) [10:09:27]: Jeg overraskes litt over at vi nå saksbehandler en sak, og at Fremskrittspartiet, forstår jeg, nærmest på prinsipielt grunnlag gir Sivilombudsmannen medhold.

Det er på mange måter påfallende at et parti som selv ikke vil utlevere et eneste av sine interne arbeidsdokumenter her i huset, verken til Stortinget eller til andre, er prinsipielle når det gjelder alle andre enn seg selv. Det er et tankekors, synes jeg. Når flertallet i tillegg ikke begrunner dette med sakens innhold, men at saken krever forsvarlig saksbehandling, blir til og med det raljert med – det kan vi allerede nok om, det er nesten fullt mulig å avgi innstilling her i salen uten komitébehandling.

Jeg vil tro at også for Fremskrittspartiet er dette med en skikkelig og grundig saksbehandling, at man lar departementet og andre få komme få til orde om hva man faktisk mener om saken, et fornuftig prinsipp, helt uavhengig av om man allerede har konkludert. Derfor må jeg si at den lange tiraden som Hagen hadde i stad, som liksom var en prinsipiell tilnærming, er med respekt å melde svært lite prinsipiell. Denne grensegangen kan være vanskelig å trekke. Det er godt mulig at Olje- og energidepartementet i dette tilfellet ikke har truffet balansegangen godt nok. Det utelukker jeg ikke. Men det er klart at enhver regjering har bruk for å ha dokumenter som er en del av arbeidsgrunnlaget for Regjeringen, på samme måte som Fremskrittspartiet har bruk for å ha dokumenter som en del av arbeidsgrunnlaget for Fremskrittspartiet. Sånn er det bare. Det er politikkens natur, og det er også forvaltningens natur. Om en har truffet balansegangen akkurat her, skal ikke jeg ta stilling til. Det vil et nytt storting og en ny komité underkaste en ansvarlig saksbehandling og finne ut av. Det er det som er flertallets holdning.

Jeg forbauses over et punkt til, for da vi saksbehandlet dette i komiteen i går, tok ikke Fremskrittspartiet dissens. De hadde ikke noe avvikende syn i komiteen i går da vi behandlet denne saken. Det er en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité som har sagt at dette skal vi behandle til høsten. Man kan nesten få inntrykk av at både komiteens leder og Carl I. Hagen nå på en måte har tatt dissens, og at de har laget en stor brudulje i komiteen om at dette var de veldig uenig i. Men det er tvert imot. Alle i komiteen var enige om at denne saken kom for sent. Vi skulle gjerne ha behandlet den, men vi hadde dessverre ikke tid. Derfor må en ny komité ta tak i saken til høsten. Men vi kom ikke med noen konklusjon. For det er klart at enhver komité og ethvert storting må stå fritt til å behandle saken sånn som de finner det riktig.

La meg også få kommentere det siste poenget til Per-Kristian Foss. Jeg unnlot med vilje å ta det opp i mitt første innlegg, nemlig at dette nok kan synes som å være en omkamp. Det er riktig, men da er vi tilbake til den saksbehandlingen vi hadde for noen år tilbake, både i komiteen og i stortingssalen. Jeg tok med vilje ikke opp dette poenget, men når representanten Foss sier at det kan synes som utidig at ombudsmannen på nytt tar opp den samme saken, er det grunnlag for å legge vekt på det. Dette er en sak som Stortinget har behandlet tidligere i denne sesjonen, og det er en omkamp fra ombudsmannen. Jeg utelukker ikke at en omkamp kan være nødvendig, og at man kan finne et annet balansepunkt. Men hvis ombudsmannen mente at denne saken faktisk var så viktig at vi skulle ha en omkamp i denne sesjonen, tror jeg også ombudsmannen forstår at han må sende saken tidsnok til Stortinget, ikke når Stortinget er i ferd med å gå fra hverandre.

Statsråd Knut Storberget [10:12:55]: Jeg ble utfordret av representanten Hagen på slutten av hans innlegg til å komme med synspunkter på det mer prinsipielle i disse spørsmål, samtidig som foranledningen og for så vidt utfordringen i første delen av innlegget gikk veldig på den konkrete saken hvor Regjeringa, ved olje- og energiministeren, har fattet beslutning i tilknytning til spørsmålet om innsyn.

La det ikke herske noen tvil om at Regjeringa står bak et slikt synspunkt. Jeg syns for så vidt representanten Djupedal, men også andre i debatten, har hatt anslag til å beskrive noen av de dilemmaene som ligger bak disse vurderingene. Det er altså mulig å være for åpenhet i forvaltningen og for så vidt også andre steder, enten det gjelder Fremskrittspartiets interne dokumenter eller for andre viktige institusjoner, at man ønsker å frambringe stor grad av åpenhet, samtidig som man slår ring rundt de unntaksbestemmelser som man faktisk har, ikke bare opp mot Sivilombudsmannen, men også generelt i samfunnet når det gjelder innsyn.

Jeg er av den oppfatning at hvis vi nettopp skal kunne bidra til sterk grad av åpenhet i et samfunn, er det viktig at vi har klare, definerte regler, hvor det er behov for å ha unntaksregler for innsyn, og at de blir klart praktisert, og for så vidt også en mulighet for veldig klart å angi begrunnelse for hvorfor man ikke praktiserer åpenhet.

Det prinsipielle ved denne runden er etter min mening spørsmålet om nærmest å drive saksbehandling i stortingssalen av slike spørsmål. Regjeringa har fattet sitt vedtak i den konkrete saken. Det står jeg bak.

Når det gjelder spørsmålet om det generelle regelbildet, synes jeg representanten Foss gav et godt bilde av det og av prosessen. Man har hatt runder om det, og flere av oss mener at har vært riktig konkludert.

Lodve Solholm (FrP) [10:15:18]: Eg vil berre seie at når representanten Øystein Djupedal går på talarstolen og seier at det var ein samrøystes komité, og at Framstegspartiet ikkje tok dissens, så synest eg nesten det også verkar litt utidig, når han så vel veit at eg sa meg villig til å ta på meg saksordførarjobben – som var naturleg – og at eg var villig til å lage eit utkast til merknader, slik at vi kunne leggje fram ei innstilling på måndag. Men det er klart at med den arbeidsforma vi har i komiteen, brukar vi ikkje å ta dissens. Det skjer veldig sjeldan. Det har skjedd eit par gonger sidan representanten Djupedal tiltredde komiteen, for ca. eit år sidan, men elles gjer vi ikkje det, for vi erkjenner at når eit fleirtal talar, talar fleirtalet. Den arbeidsforma har vi hatt i komiteen. Det synest eg representanten Djupedal burde ha merka seg.

Carl I. Hagen (FrP) [10:16:28]: Jeg fikk ikke egentlig svar fra statsråd Storberget på hovedspørsmålet mitt.

Jeg er helt enig i statsrådens beskrivelse av offentlighetsloven – at det i offentlighetsloven vil være unntak. Det er helt åpenbart. At det skal være klare, definerte unntaksregler med gode begrunnelser, er jeg helt enig i. Det er en soleklar ting. Det det dreier seg om, er når noen klager på at man har unntatt fra offentligheten noe som det etter loven ikke er adgang til å unnta fra offentligheten, at man altså ikke er innenfor disse klare, definerte unntaksreglene når det gjelder dokumenter. Og så klager man. Da dreier spørsmålet seg om den man klager til, i dette tilfellet Stortingets ombudsmann. Om Stortingets kontrollør skal få tilgang til dokumentet for å foreta sin vurdering av om det dokumentet som det er ansøkt om innsyn i, er omfattet av gjeldende unntaksbestemmelser i lovgivningen, og hvorledes ombudsmannen skal kunne foreta sin vurdering av om et dokument omfattes av de klare, definerte unntaksreglene, hvis ikke ombudsmannen selv får se dokumentet, er de prinsipielle forhold, og det fikk jeg overhodet ikke svar på fra statsråd Storberget.

Spørsmålet er: Hvis det er en uenighet mellom den kontrollerte og kontrolløren, skal kontrolløren ha tilgang til de dokumenter kontrolløren selv mener man trenger for å kunne utføre sitt arbeid? Der har vi et absolutt klart svar: Det er det kontrolløren som må avgjøre. Det har ingenting med offentlighet å gjøre, det har kun med det å gjøre at kontrolløren må ha tilgang til de dokumenter vedkommende selv mener er nødvendige for å kunne utføre sine klart definerte og lovpålagte oppgaver. I dette spesielle tilfellet får altså ikke ombudsmannen utført sine lovpålagte oppgaver fordi et departement nekter å gi det grunnlagsmaterialet som er nødvendig for at ombudsmannen skal kunne utføre sine lovpålagte oppgaver. Da har ombudsmannen orientert sine overordnede, dvs. Stortinget, om at han ikke kan gjøre jobben sin fordi han her ikke får nødvendig innsyn.

Jeg kan ikke skjønne at man ikke er enig i det som komiteens leder foreslo i komiteen, nemlig at han ble saksordfører, for han har ansvaret for Sivilombudsmannen. Da kunne man ha avgitt innstilling i denne saken på mandag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.