Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Akhtar Chaudhry (SV) [09:08:23] (ordfører for saken): Først vil jeg berømme forslagsstillerne for å ha fokusert på et viktig tema. Barn har krav på å være sammen med begge foreldre, og norske barn har krav på å være hjemme i Norge. Det er videre en kriminell handling å bortføre norske barn til utlandet.

Regjeringen og SV er levende opptatt av barna som dessverre blir bortført til utlandet. Nettopp derfor har vi et kontinuerlig arbeid i gang både for å hindre bortføringer og for å få bortførte barn tilbake hjem.

Det viktigste verktøyet for å få bortførte barn tilbake til Norge er Haagkonvensjonen. Alle land som har sluttet seg til den, er forpliktet til å sende barnet tilbake til hjemlandet, og i de aller fleste sakene blir barnet hentet hjem ganske raskt. Jeg deler derfor justisministerens synspunkt når han bestrider at tilknytning til konvensjonen ikke hjelper.

Vi må imidlertid erkjenne at ikke alle saker er lette å løse. Vi må huske at Norge faktisk ikke har jurisdiksjon i andre land og er avhengig av at nasjonale myndigheter i landet barnet er bortført til, er samarbeidsvillige, og at barnet ikke er skjult av nasjonale myndigheter.

Det er langt verre med de land som ikke er tilsluttet Haagkonvensjonen. Der bistår Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene foreldrene. Utenrikstjenesten kan bl.a. bidra med praktiske råd, generell informasjon og eventuell kontakt med myndighetene i det landet barnet er bortført til, samt videreformidle kontakten til lokale advokater.

Dersom partene ikke kommer til enighet om foreldreansvar, daglig omsorg og framtidig bosted for barnet, vil imidlertid saken i mange tilfeller måtte løses gjennom en regulær barnefordelingssak i det landet som barnet er bortført til – ofte et land med en helt annen kultur og rettstradisjon, og et fremmed språk.

Justisministeren skriver i sitt brev til komiteen at det beste ville vært at flest mulig land hadde tiltrådt Haagkonvensjonen. Det er jeg enig i.

Jeg er uenig i at Regjeringen er passiv i denne saken. Regjeringen har sørget for at samtlige barnebortføringssaker er overført til samme fylkesmannsembete, nemlig Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Dette sikrer likebehandling og rask saksbehandling.

Det er opprettet en nettportal med navnet www.barnebortforing.no. Her får foreldre som har fått barnet sitt bortført eller frykter det, veiledning og tips.

Det er oppnevnt to dommere som bistår med kunnskap om håndteringen av disse sakene for norske domstoler.

For å heve kompetansen i politi og påtalemyndighet ble det i 2007 også oppnevnt en kontaktperson i Kripos, som bistår med kunnskap til politi og påtalemyndighet.

For å heve kompetansen blant norske advokater og bistå til at berørte parter raskere kan komme i kontakt med kompetente norske advokater, jobber Justisdepartementet nå med å etablere en liste over advokater i barnebortføringssaker.

Dette er noen av de tiltakene som Regjeringen har iverksatt. Regjeringen og de rød-grønne partiene er stolte over sin innsats, men det betyr ikke at vi har sluttet å jobbe videre for at intet barn blir bortført, og at alle bortførte norske barn hentes hjem.

I denne jobben og i denne vurderingen ligger også spørsmålet om de økonomiske ytelsene kan brukes både for å hindre og, ikke minst, hente bortførte barn hjem.

Vi mener at det som er viktig, er at Regjeringen gjør et grundig, solid arbeid i stedet for at vi fremmer saken for Stortinget uten at det er innhold i det. Jeg har derfor tillit til Regjeringen og ser fram til at nye saker om hvordan vi kan forsterke arbeidet mot at barn blir bortført, og at de hentes hjem, kommer til Stortinget.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [09:13:14]: Det er saker som har forskjellig alvorlighetsgrad i seg. Dette er etter mitt skjønn en av de mest alvorlige sakene, selv om den berører ganske få. Å miste et av barna sine på en uregelmessig måte vil jeg tro er noe av det verste man kan utsettes for som forelder.

Jeg må si at etter å ha hørt på saksordføreren, som skryter av initiativet Fremskrittspartiet har tatt, så setter jeg pris på det. Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt at flertallet i justiskomiteen var like romslige. En av de tingene som mindretallet bad om, var en høring i denne saken. Det mente de rød-grønne partiene var unødvendig fordi dette var åpenbart. Med all mulig respekt synes jeg det er dårlig. Jeg synes det er mangel på respekt for ofrene, for de foreldrene som får barna sine bortført, at man ikke vil høre på dem i justiskomiteen. Det er altså representanten Chaudhry fornøyd med. Jeg synes personlig at det er respektløst til de grader, og jeg synes det vitner om mangel på forståelse for hvordan dette oppleves. Men jeg tar til meg rosen for at vi har tatt opp problemstillingen.

Dette er en problemstilling som også var oppe i den forrige justiskomiteen, og som var ført i pennen av nettopp nåværende justisminister, så jeg hadde håpet på en større forståelse for de problemene man står overfor når barna blir bortført.

Jeg tror kanskje at man rett og slett må utsettes for det for å forstå hvor vanskelig det kan være. De fleste av oss er foreldre og opplever nærhet til barna våre, og vi forventer på en måte å leve i trygg forvissning om at det skal være sånn videre. Den dagen en av dine plutselig er urettmessig borte, tror jeg man vil føle seg rammet, føle seg ekstremt rammet. Da vil man ty til å be om hjelp fra norske myndigheter. Man vil si: Jeg trenger hjelp for å få sønnen min eller dattera mi tilbake hit, fordi jeg er den rettmessige forelderen, jeg har omsorgen, jeg ønsker at dette skal skje ved at norske myndigheter skal hjelpe meg. Så opplever man det motsatte – man opplever i mange tilfeller at norske myndigheter, som man har satt sin lit til, som er kjent for å være de beste i verden, svikter når du trenger dem som mest. Jeg synes at de tilbakemeldingene vi har fått fra berørte foreldre, vitner om et avvik mellom den forståelsen man beskriver her i dag, og den realiteten som finnes ute.

En av de tingene som jeg synes er mystisk, er politiets handlemåte, at man ønsker seg en domstolsslutning før man i det hele tatt kan starte prosessen, og ikke minst også at enkelte opplever at det, når man etter å ha mistet et barn går til anmeldelse, tar – dette er enkelttilfeller der jeg har fått innspill – litt over en måned, og så er saken henlagt. Det vitner om at enten har norsk politi evner etterforskningsmessig som går langt utover det jeg til vanlig opplever iallfall, eller så gjør man rett og slett en for dårlig jobb.

Så var saksordføreren inne på Haagkonvensjonen. Ja, jeg er helt enig, og jeg er også enig i det som ble sagt om at flest mulig bør slutte seg til den. Men er ikke hovedproblemet at de faktisk må respektere det de skriver under på? Jeg vil tro at det er hovedproblemet. Én ting er å signere den, en annen ting er å etterleve den, og det vil selvfølgelig også gjelde i tilfeller der barn tas med urettmessig til Norge fra andre land. Så det er jo et balansepunkt hvordan vi opptrer når barn kidnappes fra andre land og hit, sett i forhold til hvordan vi opptrer når barn tas ut av Norge, som denne saken primært dreier seg om. Men jeg tror igjen at det aller viktigste vi gjør, er å lytte til de berørte, lytte til foreldrene og gjøre det vi kan. En annen grunn til at dette haster, er at desto fortere vi kan gjøre det, desto sterkere står en norsk domstolsslutning, desto lenger tid det tar for å få barna tilbake. Det åpner altså for ny domstolsbehandling. Luganokonvensjonen skal vi diskutere senere i dag, men den legger jo noen føringer på disse tingene.

Jeg tror at vi er nødt til å opptre mer utradisjonelt enn vi har gjort til i dag, og jeg tror bl.a. økonomiske forhold kan være med og sørge for at dette blir vanskeligere for den som er bortfører. Jeg tror dessverre at i noen tilfeller er et bortført barn faktisk en vesentlig inntektskilde i det nye landet som den andre forelderen velger å ta det med til. Hvis vi da har et regime som gjør at barnet blir – for å kalle det det – hovedsponsor, med all mulig respekt, blir det vanskelig å få snudd dette. Derfor har vi fremmet forslag som går på at vi må lage et nytt regime på hvordan eventuelt midler til barnet skal overføres og brukes, slik at vi unngår nettopp det.

Jeg ser også at man på et spørsmål jeg stilte om forskjellsbehandling av foreldre når det gjelder Nav-systemet, har avvist dette. Jeg hadde jo ønsket at man også i den forbindelse kunne være mer romslig, og faktisk foreta en undersøkelse og se om det er forskjell basert på kjønn når det gjelder hvordan man opptrer. For jeg vil jo tro at en far og en mor bør være likeverdige som omsorgsforeldre, og at det iallfall ikke skal være forskjell på hvordan man behandler dem fra Navs ståsted.

Med dette ønsker jeg å ta opp vårt forslag i denne saken.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [09:18:34]: Sakens ordfører har redegjort for saken, og fra Høyres side vil vi understreke at barnebortføringssaker er svært alvorlige. Det må oppleves både dramatisk og skremmende når barn som tilsynelatende er trygge, rykkes opp fra sine hjemlige omgivelser og i de verste tilfellene forsvinner ut av Norge til nye og fremmedartede land og kulturer.

Myndighetene har iverksatt en del tiltak for å forebygge og oppklare barnebortføring. Kompetanseheving hos hjelpeapparatet og innenfor justissektoren må på plass om vi har ambisjoner om å kunne forebygge, oppklare og løse slike saker.

Høyre mener også det vil være riktig å bruke ulike typer sanksjoner, slik at det får tydelige konsekvenser å bortføre barn. Vi er klar over at Justisdepartementet, sammen med Barne- og likestillingsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, er i gang med et arbeid for å vurdere bl.a. stans av økonomiske ytelser og overføringer ved barnebortføring. Dette arbeidet må gis prioritet, slik at vi her i landet får mer effektive verktøy i kampen mot barnebortføring. Det kunne være interessant om statsråden her i dag kunne opplyse Stortinget om når nye regler og sanksjoner kan være på plass.

Barnebortføring er samtidig et arbeidsfelt der internasjonalt politisamarbeid på alle nivåer, nordisk, europeisk og globalt, ofte vil være påkrevd for å kunne løse slike saker.

Vår tilknytning til internasjonale konvensjoner forplikter. Norge må derfor gå i front for å hindre at barn blir ofre for bortføring, med de fysiske og psykiske påkjenninger dette i seg selv betyr. Ved behandlingen av ny straffelov ble strafferammen fordoblet fra tre til seks år i de aller groveste tilfellene, som der en av foreldrene tar barna med seg til utlandet. Dette er en klar markering fra samfunnets og lovgivers side om hvor alvorlig man betrakter slike saker. Det er i denne sammenheng også viktig at norske myndigheter bistår i kampen for å få barna tilbake.

Odd Einar Dørum (V) [09:20:36]: En liten refleksjon: Jeg vil starte med den positive siden, og det er at dette er en type saker hvor veldig mange blir engasjert. Det har Stortinget vært før, det er Stortinget i dag, og det er med rette. Så er det den refleksjonen at i forrige storting var det den sittende justisministers plikt å være utålmodig. Det var han – med rette. I dette storting er det representanten Ellingsens plikt å være utålmodig – med rette. Og så er det slik at alle de som skal sitte og forvalte utålmodigheten, med litt ulikt navn, blir litt mer ettertenksomme enn de utålmodige, ikke fordi de ikke er utålmodige, og ikke fordi de ikke vil saken vel, men fordi man skal avveie litt kryssende hensyn. Jeg tar det bare til etterretning. Det hindrer ikke at noen stadig må være utålmodige, for det er riktig, slik som representanten Ellingsen nå sier, og som representanten Storberget i sin tid, statsråd nå, sa da, at dette er saker man må bry seg om, og ved å ha den type engasjement og trykk rundt saken gjør man det man kan for å holde sakene levende.

Så er sakene kompliserte, fordi det er saker innenfor Haagkonvensjonen og utenfor Haagkonvensjonen, og vi vet at med saker innenfor Haagkonvensjonen er det til tider et svært krevende arbeid å få til resultater. Min erfaring er at den delen av norsk forvaltning som jobber med disse sakene, Justisdepartementet, er dypt engasjert i dem. De gjør veldig mye med sakene. De blir ofte trukket fram som urimelige i offentligheten, men jeg har lyst til bare å si fra denne talerstol at de bør ha anerkjennelse for at de faktisk står på, at de brenner for det. Så må ofte ansatte i offentlig forvaltning uttrykke seg litt nøkternt, selv om de brenner for en sak, når de opptrer i offentligheten. Men på vegne av disse ansatte som jeg har møtt, har jeg bare lyst til å si dette.

Jeg vil også si at jeg forstår alle dem som berøres av sakene, som står på, fordi de er satt i den fortvilte situasjonen, som tidligere talere har gitt uttrykk for. Men når vi da kommer til den situasjonen, er det slik, med min erfaring i disse sakene, at jeg ut fra det, i full respekt for representanten Ellingsens utålmodighet, kommer til å stemme for flertallsinnstillingen, fordi jeg finner den slik den skal være.

Jeg har ingen grunn til å betvile at departementet jobber skikkelig med dette; jeg tror de gjør det. Men det er bra at noen er utålmodige i kompliserte saker, for risikoen er ellers at på grunn av kompleksiteten, så dør sakene hen. Hardt arbeidende mennesker i det norske forvaltningssystemet fortjener noen tilrop når de står på i stillhet, og gjør sitt ytterste for å få til løsninger. Så kan det godt tenkes at vi én dag finner gjennomskjæringspunkter som er bedre enn før, og uten utålmodigheten klarer vi ikke det. Men konklusjonen er klar: Venstre stemmer med flertallet.

Statsråd Knut Storberget [09:23:30]: Jeg tror alle som har vært i kontakt med foreldre som har blitt utsatt for dette, blir engasjert. Og det engasjementet trekker vi med oss også når vi kommer i posisjon. Men vi ser kanskje noen av dilemmaene tydeligere, som også representanten Dørum trakk opp, når vi kommer i posisjon, i forhold til alle de utfordringer som møter oss i tilknytning til disse sakene.

Jeg vil også få lov til å understreke at mye av det som nå er gjort, er gode svar på hva mange foreldre ber om. Det som er litt trist i debatten rundt barnebortføring, er at mye av debatten i det offentlige rom i stor grad preges av de situasjonene hvor vi ikke oppnår resultater. Jeg er helt enig med representanten Dørum når han påpeker at det faktisk gjøres et betydelig arbeid i flere departement og også i politiet for å kunne hjelpe folk. Det jeg har registrert i løpet av disse årene, er at dette arbeidet, som hviler på den tidligere regjeringas innsats, men også på den nåværende, for mange foreldre har gitt gode resultater – utenfor Haagkonvensjonen, men også innenfor Haagkonvensjonen.

Det har jo vært offentlig sak om henting av barn fra så fjerntliggende stater som Palau, hvor man ser at man nærmest har brukt alle mulige virkemidler, så langt man kan i offentlig regi, for å hente tilbake barn, og hvor man har lyktes med det – jeg holdt på å si mot alle odds.

Vi har sett et par utfordringer som dominerer i disse sakene. Det første er at vi trenger kompetanseheving og statusheving i forhold til denne type arbeid. Det er det representanten Ellingsen er inne på, tror jeg, når han særlig snakker om at politiet og andre aktører må reagere raskt. Man har mulighet for å stanse disse sakene på et tidligere stadium hvis man er organisert til det. Det er bakgrunnen for de grep vi har tatt for å ha en nasjonal gruppe, og også en nordisk gruppe, som jobber med dette. Jeg er overbevist om at det vil kunne gi resultater.

Det arbeidet vi har gjort når det gjelder nettsidene til Justisdepartementet, og som bidrar til at folk får nødvendig informasjon – ikke bare dem som er utsatt for det, men også dem som skal jobbe med disse sakene – er et veldig viktig arbeid. Det er også krevende for oss som sitter i departementet, fordi det på mange måter viser dem som blir utsatt for dette, at det er et apparat der, og det trekker til seg mange av sakene, selvfølgelig, men det skulle jo bare mangle.

Så mener jeg også at det å få flere land til å slutte seg til Haagkonvensjonen, er en viktig jobb, men vi har ikke noen som helst myndighet til å kunne pålegge andre nasjoner å gjøre det. Men det er en av grunnene til at bl.a. undertegnede har brukt mye tid på å reise rundt, og at dette er et tema som vi tar opp når vi møter våre kollegaer fra andre nasjoner. Haagkonvensjonen er et godt internasjonalt redskap for å kunne løse disse sakene, men samtidig, og det var representanten Dørum også inne på, er det jammen noen av de sakene som vi har slitt med, som ligger godt innenfor Haagkonvensjonen. Jeg vil særlig peke på en gammel sak som har rullet og gått, som gjelder Mexico, hvor vi ikke har fått gjennomslag, og hvor vi ser at bl.a. årene som går, gjør sitt til at tilbakeføring av barn blir umuliggjort. Når barn bor borte i ti år fra den ene forelderen, sier det seg jo sjøl at da er det andre hensyn enn juridiske og mer konvensjonsmessige som melder seg. Barnet er etablert i et annet samfunn, barnet er etablert med en annen omsorgsperson, noe som rett og slett gjør det vanskelig ut fra en betraktning om barnets beste å foreta tilbakeføring. Så her står vi overfor utfordringer.

Jeg mener det er en lykke at vi til enhver tid har en sittende opposisjon som er opptatt av disse sakene, for jeg mener at det utgjør et veldig viktig press, ikke bare inn mot departement og regjering, men også mot det øvrige apparatet i forhold til å holde denne saken varm. Og vi har mye igjen.

Når det gjelder spørsmålet om økonomiske sanksjoner, var jo det et av de forholdene jeg tok opp da jeg var i opposisjon; det er helt riktig. Jeg mener at det er et veldig viktig redskap. Det kan bidra til tilbakeføring. Men det er samtidig et veldig viktig reaksjonsmessig signal, og som i så måte har stor allmennpreventiv effekt hvis man klarer å få iverksatt det. Så har det også en bakside. Noen av disse ytelsene er ment å gå til å understøtte omsorgen for barnet, og i så måte må man foreta en avveining. Det er den avveiningen vi er oppe i nå. Jeg håper, og har som ambisjon, at vi skal komme raskt tilbake til Stortinget med det, men det er vanskelig for meg å tidfeste det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [09:28:49]: Jeg takker statsråden for positivitet i tilbakemeldingen. Han har jo kjennskap til dette både fra forrige og fra nåværende periode.

Et enkelt spørsmål til å begynne med: Det er jo sånn at departementet har en statstikk over saker som er såkalt løst, altså hvor man har fått løst saken med bortføring. Tar departementet også til inntekt for sin egen statistikk saker der foreldre gjennom utradisjonelle grep faktisk på egen hånd henter tilbake et kidnappet barn hit til landet? Kommer det inn i den offisielle statistikken som departementet bruker?

Statsråd Knut Storberget [09:29:23]: Den statistikken, så vidt jeg har brakt i erfaring, går på at de meldte sakene man har, og som man jobber med, også blir registrert som løst. Med visse forbehold – jeg kan undersøke det – er jeg ganske sikker på at man da ikke tar hensyn til hva som er årsakene til at man har fått løsning i saken. Det er noen ganger også veldig vanskelig å finne ut hva som er den reelle årsaken til at man har fått en løsning i saken. I de fleste av disse sakene handler det om samspill. Palau-saken, som jeg nevnte, var av meg nærmest stemplet som håpløs da vi fikk inn den. Jeg møtte begge fedrene. Det var to fedre og én mor, i Palau.

Vi hadde ikke fått noen løsning i den saken hvis vi ikke hadde hatt et aktivt diplomatisk engasjement fra Utenriksdepartementet, men vi hadde heller ikke fått noen løsning hvis vi ikke hadde hatt to aktive fedre som stilte opp til de grader overfor norske myndigheter, men som samtidig også drog, og tok sjansen. Så det var et samspill.

Dette er en sak som vi absolutt oppfatter som løst, men det er ingen som alene kan få æren for det. Det var samspillet som bidrog til det.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [09:30:36]: Statsråden var også inne på dette med samspillet og utfordringen tidsmessig. Det er vel slik at både Haagkonvensjonen og Luganokonvensjonen sier noe om premissene for domsslutningen her i landet og den videre prosessen. Det var også noe av det jeg tok opp i mitt innlegg når det gjaldt tiden.

Ser statsråden noen muligheter for noen større inngrep i de føringene som legges i Haagkonvensjonen, nettopp for å hensynta tidsfaktoren, som etter mitt skjønn er den store risikofaktoren i denne typen saker?

Statsråd Knut Storberget [09:31:08]: Jeg mener at det er en veldig aktuell problemstilling når vi møter andre nasjoner som også er tilsluttet Haagkonvensjonen. Det har jo vært tema i bilaterale møter mellom meg og andre justisministre, hvor vi har verserende saker, og hvor vi tar opp bl.a. spørsmål om saksbehandlingstiden i det landet hvor barnebortføringen har skjedd. Men det er en vel så stor forpliktelse for oss sjøl det å kunne reagere raskt. Jeg mener at apparatet nå – i hvert fall slik jeg kjenner det i Justisdepartementet – er rimelig strømlinjeformet. Disse nettsidene bidrar jo også til at man raskt får melding inn.

Men den største utfordringen er kanskje når barnebortføringen er i ferd med å skje, og vi får rapporter inn til politiet – og det er en reise som er på gang. Det er vanskelig å vite om det er ferie, eller om det er forsøk på barnebortføring. Men den nasjonale gruppen som er etablert – den nasjonale aktiviteten som skal skje – er jo etablert med henblikk på at man fra politidistriktenes side raskere skal kunne gripe inn, slik at man faktisk får forebygget barnebortføring. Så det er forpliktelser i begge leire.

Presidenten: Da er det ikke anledning til flere replikker for Jan Arild Ellingsen.

Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [09:32:29] (komiteens leder): En av de første enkeltsakene jeg kom borti rett etter at jeg hadde begynt på Stortinget og tatt sete i justiskomiteen, var et møte med en mor som hadde opplevd å få sitt barn bortført. Det var et utrolig sterkt møte. Hun hadde ikke sett barnet sitt på mange, mange år. Da barnet ble bortført, var barnet en liten gutt. Nå var han blitt tenåring. Hun hadde heller ikke fått snakket særlig mye med ham på telefon. Hun hadde nesten ikke hatt kontakt med gutten i en lang, lang årrekke.

Det er klart at som mor selv, og som politiker som er opptatt av barn og barns rettssikkerhet, var det et møte som gjorde et veldig sterkt inntrykk. Det viser også hvor vanskelig denne type saker er, fordi det handler om mennesker som er i en ekstremt sårbar og utsatt posisjon.

Som både saksordføreren og justisministeren var inne på, er det gjort mye med disse sakene. Jeg vet jo at justisministeren har hatt et veldig sterkt engasjement nettopp i forhold til barnebortføringssaker – ikke bare i sin tid som minister, men også da han satt i opposisjon – og det ble vist til mange eksempler på ting som er kommet i stand.

Et av de viktigste virkemidlene vi har i denne type saker, er jo internasjonale konvensjoner som Haag- og Luganokonvensjonen. Denne type saker illustrerer jo hvor viktig det er med internasjonale verktøy for å kunne løse kriminalitetssaker – som jo også dette er.

Haagkonvensjonen sier at barn som anses ulovlig bortført, skal tilbakeføres raskest mulig. Jeg merket meg at Ellingsen understreket betydningen av Haagkonvensjonen. Jeg synes jo det var veldig interessante signaler fra Ellingsen, for jeg merket meg i forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte at det var helt andre toner fra partiledelsen når det gjaldt synet på konvensjoner. Jeg synes jo det er veldig betryggende at representanten Ellingsen ser verdien av internasjonale instrumenter som nettopp konvensjoner i arbeidet med denne type saker.

En annen problemstilling som har vært berørt her, er problemstillingen som vedrører bidrag til barn som er bortført. Jeg har møtt foreldre som synes det er vanskelig, og som må betale bidrag for barn de ikke har sett på lang tid. Jeg er veldig glad for at justisministeren signaliserer at dette er av de tingene man vurderer nøye. Jeg har personlig stor sympati for en ordning der foreldrene fortsatt betaler bidrag, men at det settes inn på en sperret konto som barnet kan disponere den dagen barnet er tilbakeført til Norge.

Men jeg også enig i justisministerens synspunkt, at her er det vanskelige avveininger. Vi må hele tiden ha hensynet til barnets beste som den viktigste prioriteringen, og jeg ser fram til at saken skal komme tilbake fra justisministeren. Det er jo også en ting som de foreldrene jeg har møtt, presiserer. De ønsker fortsatt å bidra når barnet er bortført, men at pengene da eventuelt settes inn på en sperret konto.

Så tok Ellingsen opp spørsmålet om høring. Jeg har lyst til å presisere én ting. Selv om det ikke gjennomføres høring i en sak, er det jo fortsatt anledning til, for alle medlemmer i justiskomiteen, å bruke mer tid på å møte berørte interessenter i en sak. Det gjorde den rød-grønne fraksjon. Vi gjennomførte et større seminar i forbindelse med nettopp barnebortføringsproblematikken på bakgrunn av dette Dokument nr. 8-forslaget, og det gav oss en mye grundigere innføring rundt problematikken enn en høring ville gitt oss. For selv om det ikke arrangeres høring, er det jo ikke umulig for medlemmene i justiskomiteen å bruke tid på det.

Til slutt har jeg lyst til å si at jeg er glad for at det igjen demonstreres så tydelig i denne salen hvor sterkt engasjementet for barn og barns rettssikkerhet er. Det synes jeg har vært førende i fire år fra alle partier, og det illustrerer også denne saken. Jeg er også veldig glad for det sterke engasjementet og det gode arbeidet som gjøres av norske myndigheter – jeg har berørt politiet. Jeg vet det jobbes godt, og det er et stort fokus på det i forhold til utenlandsstasjoner fra UD. Jeg ser også fram til den videre prosessen i det arbeidet som Justisdepartementet gjennomfører.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [09:37:37]: Til komitelederens kommentar om høring eller ikke høring, og seminar: Min forståelse når det gjelder Stortinget, er at høring er et formelt verktøy som komiteene kan bruke. Jeg registrerer på nytt at flertallet ikke vil ha det i denne saken, men heller sier at den kan hvert enkelt parti ha et seminar om. Men det har noe med status og respekten for de berørte å gjøre som jeg synes man her tar ganske lett på, og som jeg er overrasket over. Jeg skal la det ligge, siden saken er avgjort og det hevdes at det er masse positivitet rundt det.

Så tar komitelederen også opp forholdet til konvensjoner. Ja, det er klinkende klart: Noen konvensjoner er viktigere for Fremskrittspartiet enn andre. Den debatten kan vi godt ta, men ikke i denne saken, der man etter mitt skjønn skal ha hovedfokus på en forelder som sitter og har et tomt barneværelse hvor vedkommende hadde forventet at en av deres skulle være. Det er det denne saken handler om, og det synes jeg vi burde hatt et større fokus på.

En annen ting som jeg hadde håpet at statsråden skulle si noe om, og som jeg ikke oppfattet at han gjorde, er påstanden fra enkelte foreldre om forskjellsbehandling i Nav-systemet med tanke på hvordan vi behandler fedre og mødre i etterkant av at barnet er bortført. Jeg har sett at en av statsrådens kollegaer har svart at man har vurdert saken, men ikke funnet det hensiktsmessig å se på den. Men det burde etter mitt skjønn være i alles interesse å se om vi faktisk har offentlige systemer som forskjellsbehandler på bakgrunn av kjønn. Selv om det gjelder et fåtall saker, vil jeg tro at for en person som føler seg urettmessig behandlet, er det viktig for vedkommende å få dette avkreftet eller bekreftet. Og hvis det i så fall er slik, hva er årsaken til at vi gjør det? Jeg har en forhåpning om at hvis det er noe Stortinget skal gripe tak i, er det urettmessighet og urettferdighet overfor enkeltborgere. Selv om det gjelder et fåtall saker, bør man av respekt for de berørte faktisk evne å gjøre det.

Så det siste momentet, som gjelder økonomi. Jeg tror, som flere andre har vært inne på, at økonomi er en nøkkel her. Jeg har stor respekt for det statsråden sa. Vi må sørge for å få et system som ikke rammer de barna som allerede er bortført, dobbelt opp. Men det må da, med all mulig respekt, være like ille å ha et system som sponser den kriminelle. Det skjer i enkelte tilfeller i dag, at midler går ut til den forelderen som aktivt har begått en kriminell handling her i landet. At vi skal ha et system som sponser det, stiller jeg meg undrende til, og jeg er samtidig svært kritisk til det. Jeg mener vi må prøve å finne en ordning hvor man sikkert må bruke embetsverket i mye større grad ved at de bistår lokalt, men sørger for at midlene går til barnet og direkte til barnets beste. Man må unngå at en kriminell faktisk blir sponset av den norske stat, og at en forelder som sitter igjen her med et tomt barneværelse, samtidig blir dømt og pålagt å betale til den som har frastjålet en det kjæreste en har.

Akhtar Chaudhry (SV) [09:40:56]: Representanten Dørum hadde et meget godt innlegg, der han gikk rett inn i kjernen av saken og reflekterte over både hva denne saken dreier seg om, og hvordan et samlet storting er opptatt av det. Vi er alle opptatt av det.

Jeg forstår at representanten Ellingsen er utålmodig. Det er også vi. Men det å framstille seg som utålmodig samtidig som han framstiller det som at andre ikke er det, er merkelig. Vi er minst like mye opptatt av at barn som blir bortført, må komme tilbake til forelderen fortest mulig. Vi trenger ikke å bli påkjørt for å forstå smerten til den som er blitt påkjørt. Vi trenger ikke selv å få barnet vårt bortført for å forstå det som representanten Ellingsen var inne på i stad.

Når det gjelder høringer, vil ikke jeg undervurdere viktigheten av og formaliteten i høringer. Det vil jeg ha respekt for. Høring er et institutt som Stortinget har. Men komitelederen, min kollega, var inne på at de rød-grønne hadde et større seminar om dette, hvor de var i dype samtaler med foreldre og med dem som jobber med dette hver dag. Det viktigste er å få de riktige, de tunge, de dype og reflekterte innspillene slik at de kan komme til anvendelse, og slik at vi får bruke dem til å finne gode løsninger.

Helt til slutt: Jeg er helt enig med representanten Ellingsen i at ingen skal finansiere kriminalitet og de kriminelle. Men vi må samtidig huske én ting – og det er SV veldig opptatt av – at selv om barnet er bortført og mor eller far har begått en kriminell handling, er det barnet som står i sentrum. Om barnet befinner seg i Tyrkia, Vietnam, Marokko eller Oslo, har det krav på å bli underholdt. Barnet har visse behov. De behovene skal bli møtt, og da har begge foreldre et ansvar. Vi må ha dette viktige momentet med i bildet. Så kan vi se på hvor mye det koster å underholde et barn i, la oss si, Pakistan, Tyrkia eller Marokko i forhold til i Oslo. Vi kan se på det, men vi må hele tiden huske at dette barnet har visse krav. Det må bli ivaretatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.