Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe, og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [20:56:57] (ordfører for saken) : I Dokument nr. 8:91 foreslår medlemmer fra Fremskrittspartiet å innlemme Capio Anoreksi Senter AS i ordningen med fritt sykehusvalg.

Når det gjelder temaet spiseforstyrrelser, er det tverrpolitisk enighet om at det er viktig å få til gode tilbud. Alle er enig i beskrivelsen som gis i forslaget, at tilbudet på Capio er godt, og at vi må ha et bredt spekter av behandlingstilbud når det gjelder spiseforstyrrelser.

Det finnes flere behandlingsformer når en sliter med spiseforstyrrelser, og vi har under behandlingen av saken fått mange innspill, og mange har delt sine erfaringer og bekymringer med oss. Vi blir alle rørt av det, og vi ser problemene som finnes. Jeg tror jeg har hele komiteen med meg når jeg sier at tilbudet som gis rundt om, ikke er godt nok, ikke treffer alle som trenger det, og at det må følges nøye opp av oss som helsepolitikere.

Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad tilbyr god behandling, og mange ønsker tilbudet. Problemet, slik det er skissert i forslaget, er at Capio ikke kommer inn under ordningen med fritt sykehusvalg, og dermed ikke kan velges av dem som ønsker det. Capio søkte om godkjenning både i 2006 og i 2008 for å få status som sykehus, men fikk avslag i tråd med spesialisthelsetjenesteloven § 4-1. En av begrunnelsene for avslaget er at fritt sykehusvalg er en rettighet for pasienten, og ikke en ordning som den enkelte institusjon kan søke om deltakelse i. Capio er ikke godkjent som sykehus, dermed faller de utenfor. Capio søkte om sykehusgodkjenning, noe de ikke har fått, med bakgrunn i at kravene for hva et sykehus skal inneholde, ikke er oppfylt.

Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det er etablert et nasjonalt klinisk nettverk for behandling av spiseforstyrrelser, og at alle poliklinikker faglig skal være i stand til å behandle og følge opp personer med denne diagnosen. Behandlingsansvaret skal være i helseforetakene, og siden tilbudet nå bygges opp der, blir konsekvensen at det kjøpes færre plasser av Capio enn før. Det er hovedsakelig Helse Nord som har kjøpt plasser i den senere tid, men også her vil det etableres et regionalt senter, og dermed vil også disse plassene falle bort.

Capio faller, som flere andre gode helseinstitusjoner, ikke inn under ordningen med fritt sykehusvalg fordi det ikke er et sykehus. Dette kommer godt fram i forslaget, som presiserer at en slik tilknytning vil kreve lovendring. Det er imidlertid mulig å avtale kjøp av tjenester, noe som forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet mener ikke er nok.

Et annet flertall, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, påpeker at ventetiden er for lang og problematisk for dem som sliter. Disse ønsker derfor en lovendring.

Det blir presisert av flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at nå må statsråden ta ansvaret sitt og gi klar beskjed i oppdragsdokumentet om at tilbudet ved Capio skal brukes mer. Det er viktig for oss at mangfoldet i tilbudet benyttes for å nå flest mulig, og at tilbud som virker, skal få leve. Dette forventer vi følges opp.

Fremskrittspartiet, som er forslagsstiller sammen med Høyre, viser til hva som skjer på Capio, og foreslår denne lovendringen, og jeg regner med at de vil argumentere for og underbygge sine egne forslag.

Capio gir helsetjenester som jeg tror alle komitémedlemmene ser vi trenger. Spørsmålet er da: Hva er et sykehus, og når kan institusjoner komme inn under fritt sykehusvalg? Det er flere institusjoner som ønsker seg inn under ordningen, og det betyr kanskje et nytt syn på hva et sykehus skal være, om det fortsatt skal være kriterier for at en skal få godkjenning.

Jeg tar opp mindretallets forslag og kommer heller tilbake med vår egen argumentasjon etterpå.

Presidenten: Representanten Sonja Mandt-Bartholsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Vigdis Giltun (FrP) [21:01:29]: Denne saken følges i dag av veldig mange med spiseforstyrrelser og veldig mange pårørende. Anoreksi er en alvorlig psykisk lidelse, og mange unge er rammet av denne sykdommen i den viktigste delen av livet, noe som får stor betydning i forhold til å gjennomføre utdanning, fungere i arbeidslivet og å stifte familie. Mange unge, spesielt jenter, men også gutter, får sykdommen, og mørketallene er store.

Det offentlige helsevesen har i liten grad klart å gi et godt behandlingstilbud, og mange blir tidlig uføretrygdet og pådrar seg livsvarige lidelser. Anoreksi er også den psykiske lidelsen med høyest dødelighet. Pasienter med anoreksi og spiseforstyrrelser er en pasientgruppe som har rett til et behandlingstilbud som er tilpasset deres lidelse. Slik Fremskrittspartiet ser det, har denne gruppen ikke fått det de har krav på. Vi mener også at denne pasientgruppen på lik linje med andre pasienter bør ha valgfrihet når det gjelder behandlingstilbud. Denne valgmuligheten må også omfatte private, godkjente behandlingssentre som Capio, for det hjelper ikke å gi pasientene mulighet til å velge mellom ulike tilbud når tilbudene ikke virker eller i verste fall gjør pasienten sykere. Ofte venter pasienter i årevis før de får den hjelpen de trenger, og dessverre er det også mange som aldri får hjelp.

Jeg viser til de mange personlige brevene og til ett som kom i dag, hvor vedkommende forteller hvordan hun føler de blir møtt i det offentlige helsevesenet: «Det vi møtte var uvitenhet, uvilje, mangel på ressurser og laaaaaang ventetid».

Mangel på kunnskap fører i mange tilfeller til at pasientene blir sykere, og det kan få alvorlige følger. Ofte blir pasientene plassert sammen med andre psykisk syke med helt andre lidelser, og de blir behandlet deretter. Pasientene blir ikke friske når de havner på feil sted og blir utsatt for feilbehandling. En nylig framlagt SINTEF-rapport viste at over 30 pst. av psykisk syke var feilbehandlet og feilplassert, og jeg antar at den gruppen vi her snakker om i dag, er innenfor den gruppen.

Hva er det som gjør at pasienter og pårørende slår ring om og kjemper for å få behandling ved et privat behandlingssenter som Capio? Jo, pasientene møtes med respekt og verdighet, personalet har spisskompetanse, de får individuell behandling og tett oppfølging, følelsen av et hjem og ikke en institusjon. De blir møtt med tålmodighet, de får prøve og feile, de får en langsiktig plan, og det finnes utslusingsleiligheter hvor de forsøker å bo og greie matstellet sitt på egen hånd. Det er samarbeid med hjem og hjemkommune, og det påvises gode resultater. Det finnes også masse resultater fra behandlingstiden med samme konseptet i Sverige, dit hvor norske pasienter tidligere reiste.

Det er noe galt når pasienten kan velge behandling på en psykiatrisk avdeling som har betegnelsen sykehus, men ikke får velge behandling på samme nivå ved en institusjon hvor den såkalte sykehusdefinisjonen ikke er innfridd.

Helse- og omsorgskomiteen har i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2008–2009 uttalt at Capio skal være et tilbud til pasienter i hele landet. I Dagsnytt 18 den 25. februar lovet Ballo på vegne av Regjeringen at tilbudet om nødvendig skulle bli tilgjengelig under fritt sykehusvalg. Men pasientene venter fremdeles. Statsråden så, den gang jeg tok opp spørsmålet i spørretimen, ingen grunn til å følge opp saken, og Capio har fremdeles stor ledig kapasitet og ingen forutsigbarhet som følge av at de ikke er under fritt sykehusvalg. Spørsmålet nå er jo hvor lenge senteret klarer å drive uten et forutsigbart pasientgrunnlag. Nedtrappingen er allerede for lenge siden begynt.

Dette handler verken om sunn fornuft eller økonomi, for det private tilbudet koster ikke mer enn det offentlige. Dette handler om politikk, og i denne saken har de rød-grønne møtt seg selv i døra. Det er ikke mulig å opprettholde private behandlingssteder som ikke får pasienter eller langsiktige avtaler. Det vil ikke være mulig for pasienter å velge Capio som behandlingssted så lenge det er opp til helseforetakene å bestemme. Det har historien vist.

Denne saken er et godt eksempel på den rød-grønne helsepolitikken, en politikk som lar ideologien om at det offentlige vet og kan alt best, komme foran pasientenes behov. Iveren etter å forskjellsbehandle private og offentlige og fase ut private har her vist hva det fører til.

Jeg hadde et lite håp om at SV skulle støtte forslaget, spesielt etter Ballos klare løfter, men dette viser bare at ideologi, kontroll og politikk går foran sunn fornuft og pasientrettighetene, og det blir en stor skuffelse i dag hvis de to forslagene som vi nå fremmer, ikke får flertall.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:06:37]: Det er bred enighet om at pasienter som lider av spiseforstyrrelser, ikke får god nok hjelp i den offentlige helsetjenesten i dag. Det har skjedd en positiv utvikling på dette området, men tilbudet er fortsatt mangelfullt. Ifølge nettstedet «frittsykehusvalg.net» er ventetiden for døgnbehandling for barn og unge med spiseforstyrrelser mellom 3 og 14 uker, avhengig av behandlingssted. For voksne med spiseforstyrrelser er ventetiden opp til 20 uker for døgnbehandling ved enkelte helseforetak.

De pasientene som har behov for døgnbehandling for sine spiseforstyrrelser, er alvorlig syke. Når vi er alvorlig syke, er det uholdbart å vente i mange uker på hjelp. Høyres helsefraksjon har fått flere henvendelser fra fortvilte mennesker med spiseforstyrrelser og deres pårørende. De forteller om alvorlige helseproblemer og mangelfull oppfølging fra helsetjenesten. Flere har påpekt at de har fått svært god hjelp på Capio. Noen har selv måttet bekoste dette, bl.a. ved hjelp av lån fra familien.

Til tross for at Capio har et faglig anerkjent tilbud som pasientene er fornøyd med, opplever mange pasienter at de ikke får benytte dette tilbudet for det offentliges regning. Det er uakseptabelt at byråkratiske barrierer forhindrer pasientene fra å benytte gode tilbud som kan gi dem rask hjelp.

Men det aller mest oppsiktsvekkende er at Capio Anoreksi Senter er av de tilbud som regjeringen Stoltenberg ønsker bort. Det fremgår klart både av Soria Moria-erklæringen og i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene at private, kommersielle tilbud skal begrenses. Begrunnelsen ser ut til å være et rent ideologisk forsvar for det offentlige tjenestemonopolet. Når vi registrerer en viss imøtekommenhet fra regjeringspartiene i denne saken, er det et klart bevis på at denne monopolpolitikken ikke står seg i møte med virkeligheten. En politikk der gode private tilbud bare er tilgjengelig for dem som har god råd, står seg ikke i møte med enkeltmennesker, særlig ikke når helsekøen har økt med 65 000 pasienter under denne regjeringen.

Høyre mener at de private tilbudene bidrar med kvalitet og mangfold i den offentlige helsetjenesten. Mange private aktører har vært pionerer i faglig utvikling og god ressursbruk. De private tilbudene gjør den offentlige helsetjenesten bedre og gir pasientene økt valgfrihet. Disse tilbudene bør ikke være forbeholdt pasienter med god økonomi, som kan kjøpe seg ut av en stadig økende helsekø. Høyre har derfor gått inn for at den offentlige helsetjenesten må betale langt flere behandlinger i private klinikker, slik at pasientene kan komme ut av køen og inn i behandling. Denne politikken lyktes vi med under Samarbeidsregjeringen, da helsekøen og ventetiden ble betydelig redusert.

Fra Høyres side vil vi berømme Fremskrittspartiets forslag, som vil bidra til et bedre tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser. Når vi støtter deres forslag i sin opprinnelige form, er det fordi vi er enig i at pasienter i hele landet må få benytte tilbudet ved Capio for statens regning, i kraft av retten til fritt sykehusvalg. Vi mener også at det bør fremmes lovendringsforslag dersom dette er nødvendig, men disse lovendringsforslagene må i så fall omhandle alle tilsvarende private tilbud og ikke bare Capio.

Olav Gunnar Ballo (SV) [21:10:20]: I foregående sak var det en del snakk om Stortingets vilje, og at Regjeringen må følge opp Stortingets vilje. Jeg oppfatter, ut ifra flere runder vi har hatt om Capio Anoreksi Senter, bl.a. i forbindelse med statsbudsjettet for 2009, at Stortingets vilje er at Capio Anoreksi Senter skal benyttes, og at plassene skal benyttes fullt ut så lenge det ikke finnes andre tilsvarende steder som kan forestå behandlingen.

Så registrer jeg at spesielt Vigdis Giltun har en form for retorikk knyttet opp mot årsakene til at man ikke går inn på forslaget, som jeg synes er veldig misvisende, og som ikke er egnet til å skape avklaringer i denne saken, men bare forvirring. Det som jeg har sagt tidligere, og som jeg fortsatt står ved, er at det kan ikke være sånn at man skal definere virksomheten som sykehus for at vi skal kunne benytte plassene fullt ut. Jeg har også i den debatten som Vigdis Giltun refererer til, sagt at det er noe av en fallitterklæring dersom vi skal måtte begynne å karakterisere virksomheter som sykehus for å kunne benytte dem. Nå hører vi representanten Sonja Irene Sjøli si at dersom man skal forandre loven og legge til rette for at Capio skal defineres som sykehus, bør man gjøre tilsvarende med en rekke andre institusjoner. Det har vært min begrunnelse for at man ikke bør gjøre det. Jeg har hele tiden argumentert for at Capio skal brukes fullt ut. Det står jeg for i dag. Jeg oppfattet også at en av merknadene som ligger fra flertallet i komiteen, fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, men som Fremskrittspartiet ikke er med på, synliggjør det:

«Helseforetakene må bidra til at slike tilbud benyttes i et helhetlig behandlingstilbud for anoreksipasienter.»

Så mener jeg at hvis det viser seg at helseforetakene på tross av en rekke henstillinger fra Stortinget ikke tar i bruk plasser, eller bare tar dem i bruk i beskjeden grad, må statsråden bidra til at helseforetakene tar dem i bruk. Det har jeg sagt før, det har Giltun hørt på, og det mener jeg fortsatt. Det er faktisk ikke sånn at helseforetakene helt alene og bare på egen kjøl skal ta stilling til gode behandlingstilbud. Det bør og skal også statsråden gjøre. Jeg mener at vi på sikt vil få en nasjonal helseplan til behandling i Stortinget, der man nettopp må spesifisere hva slags tjenester som skal være i bruk, og hvordan de skal brukes. Når det gjelder anoreksi, har jeg av egen erfaring sett at behandlingstilbudet i dag generelt er altfor dårlig. Det at, så vidt jeg vet, bare fem av femten plasser er i bruk, er kritikkverdig etter mitt syn.

Til den måten Vigdis Giltun har valgt tilnærmingen på her: Jeg har også fått de e-postene, jeg har også sett på tekster der foreldre beskriver barna sine som er sterkt syke, men som har hatt nytte av behandlingen ved Capio, og som burde ha fått behandling videre der – andre burde også ha fått det – og så leser jeg hva Vigdis Giltun får seg til å skrive til disse pårørende: Dessverre sviktet de rød-grønne partiene inklusive SV i denne saken. De taler med to tunger, og forslaget de fremmer, vil ikke føre til noen endring. Dette skriver Vigdis Giltun til pårørende til pasienter som har fått behandling ved Capio. Jeg har problemer med å finne ord som er dekkende for hva jeg synes om den typen korrespondanse, fordi jeg oppfatter at det er så ufint overfor andre partier i Stortinget og så misvisende med tanke på engasjementet. Jeg kan ikke få understreket sterkt nok: La oss ta alle plasser i bruk! Hadde jeg vært statsråd, hadde jeg krevd at alle plassene skulle tas i bruk. Men jeg er faktisk ikke statsråd, og det kan jeg bare beklage.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [21:14:40]: Aller først har jeg lyst til å takke forslagsstillerne for å ha fremmet dette viktige forslaget.

Spiseforstyrrelser rammer mange unge jenter, men også gutter. Mange er syke i mange år før de får hjelp. Capio Anoreksi Senter har et behandlingstilbud som viser gode resultater. Behandlingen tar utgangspunkt i kognitiv terapi og et systematisert program med mat, hvile og aktiviteter.

Capio Anoreksi Senter utgjør, slik Kristelig Folkeparti ser det, et viktig supplement og er et korrektiv til offentlige tilbud som er bygd opp de siste årene. Dessverre kan det synes som om det er manglende politisk vilje til å benytte private aktører som et supplement til offentlig helsetjeneste. Vi ser flere eksempler på dette, til tross for at helsekomiteen i årets budsjettinnstilling sa at tjenesten som Capio utfører, skal være tilgjengelig for pasienter i hele landet. Når Capio nå ikke er innlemmet i ordningen med fritt sykehusvalg, medfører det at pasienter som trenger en behandlingsplass, ikke får det, til tross for at det er ledig kapasitet pr. i dag.

Problemet for disse pasientene er at de tilhører feil helseregion. Hvis vi fokuserer på de sykeste av de syke med spiseforstyrrelser, har de bokstavelig talt veldig lite å gå på. Vi vet at noen av disse har fått hjelp via Capio-senteret. Ja, de har vært i det offentlige, men – dessverre – det offentlige har ikke klart å hjelpe dem.

I et svar til meg skriver statsråd Bjarne Håkon Hanssen at han i tildelingsbrevet har

«bedt Helsedirektoratet om å foreta en kunnskapsoppsummering om den nyeste forskningen på virksomme behandlingsmodeller for mennesker med spiseforstyrrelser.»

Han vil bruke denne kunnskapsinnhentingen til å videreutvikle tilbudet over hele landet. Det er bra. Vi må nok innrømme noen hver av oss at vi ikke har vært gode nok her. Statsråden skriver også noe som er mer oppsiktsvekkende, synes jeg, og det er at han vil

«følge opp at de regionale helseforetakene oppfyller sitt «sørge for»-ansvar overfor denne pasientgruppen.»

Jeg håper at denne pasientgruppen, som alle andre, får den behandling man har krav på i forhold til sørge for-ansvaret. Det som er viktig, er at de får behandling, men det er like viktig at de får behandling som virker. Capio-senteret har gitt mange jenter et behandlingstilbud som virker. Derfor støtter Kristelig Folkeparti at Capio Anoreksi Senter blir med i ordningen med fritt sykehusvalg.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [21:18:03]: Som komiteen – unntatt Fremskrittspartiet – selv uttaler i innstillingen, er det mange gode helseinstitusjoner som ikke faller inn under ordningen med fritt sykehusvalg. Det er likevel viktig å presisere at det ikke er noen formelle hindringer for at de regionale helseforetakene kan inngå avtaler med Capio dersom de har behov for det, og det er dokumentert ved at det er inngått slike avtaler, og det eksisterer slike avtaler i dag.

De regionale helseforetakene skal, med bakgrunn i sørge for-ansvaret, til enhver tid vurdere om tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser har god nok kvalitet og kapasitet. Dersom tilbudet innen det offentlige ikke er tilfredsstillende, kan de regionale helseforetakene inngå avtaler med private institusjoner. Hvis det ikke er noe alternativ, skal de inngå avtaler med private institusjoner for å oppfylle sitt sørge for-ansvar.

Jeg får også mange henvendelser fra mennesker som forteller om gode resultater etter opphold ved Capio, og jeg har tatt med meg det.

For å styrke kvaliteten av behandlingen i alle helseregionene er det stilt krav om at det skal være regionale kliniske kompetansemiljø for spiseforstyrrelser i alle helseregionene. Disse er nå på plass i tre regioner, og Helse Nord har informert meg om at de skal ha sitt kompetansemiljø på plass i løpet av 2009. De regionale helseforetakene har også styrket kapasiteten av tilbudet til denne gruppen, slik at behovet for å bruke Capio har blitt mindre.

La meg bruke et eksempel som viser at de regionale helseforetakene er opptatt av sitt sørge for-ansvar. Som jeg har sagt innledningsvis, er det slik at dersom det ikke er kapasitet i det offentlige systemet, skal sørge for-ansvaret oppfylles på annen måte, f.eks. ved kjøp av private plasser. Det å forsterke behovet for å kjøpe plasser i forhold til spiseforstyrrelser har blitt understreket av departementet, og vi har understreket at man skal utnytte ledig kapasitet. Den regionen som har hatt lavest kapasitet, har vært Helse Nord, og de har økt kjøp av plasser ved Capio. I 2006 kjøpte f.eks. Helse Nord ikke mer enn 224 behandlingsdøgn. Oppdragsdokumentet har understreket behovet for nok plasser til folk med spiseforstyrrelser. Derfor økte kjøpet av behandlingsdøgn fra Helse Nord, fra 224 i 2006 til 822 i 2007, og videre opp til 843 i 2008, men nå bygger også Helse Nord opp sitt tilbud. Helse Nord vil i løpet av kort tid etablere en enhet for voksne i Bodø og en enhet for barn i Tromsø. Jeg mener at hvis det faglige innholdet i disse tilbudene er gode, må det – sannsynligvis – være bedre for en person fra Bodø å få behandling for sin spiseforstyrrelse i Bodø enn i Fredrikstad. Jeg har forståelse for at man velger å bruke det tilbudet. Det vil selvfølgelig føre til at bruken av Capio går noe ned. De regionale helseforetakene oppfyller da sitt sørge for-ansvar gjennom å bygge opp tilbudet selv. Da skal selvfølgelig det kjøpet skje på den skikkelige måte, slik at man følger gjeldende regelverk for offentlige anskaffelser.

Så vil jeg si at Capio ser ut til å kunne tilby god behandling for noen av dem som har spiseforstyrrelser – ikke alle, men noen med spiseforstyrrelser. Blant annet har de ikke tilbud til de aller dårligste. Disse vil ha behov for et tilbud på regionalt nivå, i tett samarbeid med den somatiske spesialisthelsetjenesten.

Så mitt utgangspunkt er at jeg mener at jeg som helseminister tar ansvar. Folk med spiseforstyrrelser skal ha et godt tilbud. De har pasientrettigheter. De pasientrettighetene skal oppfylles. Dersom de ikke oppfylles, har de for det første fristbruddordningen. Det har vi ikke noe av. Hvis de mener at de ikke får rette garantier, kan de klage til Helsetilsynet. Det er det regelverket denne salen har etablert. Hvis de regionale helseforetakene ikke kan oppfylle sitt sørge for-ansvar, må de kjøpe av private, og det gjør de, bl.a. av Capio.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [21:23:33]: Jeg vil fortsette der jeg slapp i stad.

Hvorfor stemmer så Arbeiderpartiet mot forslaget når vi mener at det tilbudet bør brukes, og vi skryter av det, som jeg gjorde tidligere? Spørsmålet i forslaget gjelder fritt sykehusvalg. Etter vår mening er det viktig at det er en faglig godkjenning som ligger til grunn når et sykehus skal godkjennes, med kriterier som legestillinger, tilstedeværelse osv. Det kreves også at det skal være en avtale med et eller flere helseforetak. Capio er en behandlingsinstitusjon som behandler en snever gruppe av pasienter. De kommer ikke i den kategorien, og de oppfyller heller ikke flere av kriteriene som legges til grunn når det gjelder sykehus.

En åpning for en slik type institusjon vil skape presedens for andre, og dermed vil definisjonen av hva et sykehus er, endres betraktelig. Det er interessant at det er Fremskrittspartiet som er så ivrig etter å utvide sykehusbegrepet og å gi enkeltinstitusjoner sykehusstatus, eller hva de nå har lyst til å definere det som, etter en lovendring. Det kan skape presedens. Og hva hørte vi? Vi hørte Sonja Irene Sjøli si at her må også andre institusjoner komme inn når grensen endres.

Vi støtter oss til de faglige vurderingene, og vi forventer faktisk at statsråden følger opp vår merknad. Vi må finne ut av hvordan vi skal bruke tilbudet best mulig. For vi mener at det bør kunne gjøres uten å bruke ordningen med fritt sykehusvalg. Vi kommer til å følge det nøye opp.

Det er, uansett forslag som vedtas her i dag, viktig at tilbudet blir brukt, om det er Capio eller andre tilbud som bygges opp. Capio er et viktig supplement til vårt offentlige helsevesen, og de fyller ut der vi mangler kompetanse. Vi er ikke allergiske mot private, men det må være slik at vi følger de lovene og reglene som vi har å forholde oss til her i Stortinget. Det gjelder definisjonen av hva et sykehus er. Tilgjengelighet og valgmulighet er viktig, og vi vil nøye følge utviklingen på Capio – om helseforetakene bruker tilbudet, om statsråden følger opp i oppdragsdokumentet, og om sørge for-ansvaret blir ivaretatt.

Vigdis Giltun (FrP) [21:26:07]: Jeg vet ikke om denne debatten blir noe særlig mer klargjørende for dem som sitter og venter på et svar på om de skal få bruke behandlingen ved Capio videre. Men det som klart er framkommet, er at statsråden viser til at de må ha en avtale. Ja, Capio har en avtale med Helse Sør-Øst, men Helse SørØst bruker dem ikke. Selv ikke pasienter fra Østfold får bruke det tilbudet i Fredrikstad. Så det handler ikke om at de nødvendigvis må bo nærme.

Det sies også at helseforetakene skal utnytte egen kapasitet bedre. Ballo sier også at man skal bruke Capio så lenge det ikke finnes tilsvarende tilbud innenfor helseforetakene. Det vil med andre ord si at når helseforetakene bygger opp egen kapasitet, betyr det ikke lenger noe at Capio har et litt annet tilbud, et tilbud som mange pasienter føler at de får bedre hjelp av – for det er helseforetakene selv som vil beholde pasientene, enten behandlingen hjelper eller ikke. Det er de som avgjør.

Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet hadde en julehilsen til meg i desember. Han sa at nå kunne jeg også glede meg over at pasienter fra hele landet skulle få benytte Capio. Det har jo ikke skjedd noe. Nå sa Ballo at statsråden måtte følge opp dette i bestillerdokumentet. Bestillerdokumentet pålegger ikke helseforetakene å gjøre noe. Jeg har tidligere sett slike skriftlige bestillerdokumenter, bl.a. om at diabetesteamene skulle styrkes i Østfold. Uken etter kuttet styret i Sykehuset Østfold halve diabetesteamet. Statsråd Brustad fulgte ikke det opp, selv om hun ble klar over det. Så her er det motsigelser hele veien.

Når Ballo angriper meg på den måten som han gjorde i sitt innlegg, mener jeg det kun tyder på dårlig samvittighet. Det er mange som har sett opptaket fra Dagsnytt 18. Det er mange som vet hva Ballo lovte i det opptaket, og hva han sa. Jeg tror faktisk at Ballo mente det han sa da. Men dessverre er ikke politikken til SV og Regjeringen slik at det lar seg gjøre. Om det skaper presedens at Capio kommer under fritt sykehusvalg, spiller ikke det noen rolle for Fremskrittspartiet. For Fremskrittspartiet betyr det noe at pasientene får rett behandling på rett sted – ikke hvem som utfører det. For Fremskrittspartiet er det viktig at pasientene får den behandlingen betalt med offentlige midler, at de ikke må ta opp lån for å kunne klare å overleve. Det er ikke noe som sier at det må være sykehus for at det skal være under fritt sykehusvalg. Dette er noe som kan endres. I dag heter det fritt sykehusvalg. Dette er noe vi i denne salen kan endre. Vi kan legge hvilke tilbud vi vil under fritt behandlingsvalg, eller om det så heter fritt sykehusvalg. Skal det liksom være til hinder for at pasientene skal få riktig behandling? Dette er jo totalt meningsløst. Vi har her mulighet til å gjøre noe med det. Her sitter man og beskylder hverandre for å være ufine for at man har informert pasienter om det som er virkeligheten. Jeg står ved hvert eneste ord jeg skrev til den pasienten!

Olav Gunnar Ballo (SV) [21:29:30]: Da vi diskuterte tannhelseforslaget fra Fremskrittspartiet, nevnte jeg Capio Anoreksi Senter som et annet eksempel på hvordan Fremskrittspartiet rimelig rått, vil jeg si, prøver å utnytte en situasjon som er uavklart, for på den måten å søke å skape sympati for sin egen politikk. Jeg står ved mine reaksjoner når det gjelder Vigdis Giltun, fordi jeg mener – som hun – at Capio Anoreksi Senter gir et godt tilbud til anoreksipasienter. Kapasiteten bør utnyttes fullt ut.

Det jeg gjentatte ganger har sagt til Vigdis Giltun, er at jeg tror den tilnærmingen som Fremskrittspartiet har valgt, nemlig at man skal definere senteret som et sykehus, er et blindspor. Så kan Vigdis Giltun på en måte hovere over at blindsporet hennes er det stort sett bare Fremskrittspartiet og et mindretall som støtter, men det hjelper jo ikke Capio Anoreksi Senter – på samme måte som det ikke hjelper pasienter innen tannhelse at Fremskrittspartiet fremmer et forslag som er helt urealistisk, og som aldri kommer til å bli iverksatt. I stedet for på denne måten å søke å mistenkeliggjøre andre for deres motiver kunne Vigdis Giltun kanskje ha gått i en type dialog med regjeringspartiene og spurt: Hvordan er det mulig å få utnyttet i helseforetakene kapasiteten ved Capio Anoreksi Senter? Hva skal til for å klare å få det på plass?

Når Vigdis Giltun kritiserer SV med hensyn til helseforetakslovgivningen, en lovgivning som SV var imot, må jeg si at vi advarte jo mot den. Vi har ment at Stortinget skal vedta på det overordnede plan hvordan strukturen for spesialisthelsetjenesten skal være. Det ville jo betydd at vi faktisk hadde vedtatt at disse plassene skulle brukes. Men dette har Fremskrittspartiet konsekvent vært imot. Og nå, når de må smake konsekvensene av sin egen politikk, finner de det opportunt å kritisere alle andre enn seg selv.

Jeg vil igjen understreke: Jeg mener at disse plassene skal brukes fullt ut, og at statsråden bør følge opp det Stortinget har sagt, på en slik måte at plassene brukes fullt ut. Jeg vet ikke hvor mye klarere det kan sies. Men uansett hvor klart jeg sier det, kommer Vigdis Giltun aldri til å bli fornøyd – for hun er interessert i å skape det inntrykket at det er hun, og hun alene, som er interessert i at disse plassene tas i bruk.

Presidenten: Vigdis Giltun har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Vigdis Giltun (FrP) [21:32:10]: Jeg mangler faktisk ord for hvordan jeg skal betegne den oppførselen vi har vært vitne til på talerstolen her.

Vi behandler et forslag som er seriøst ment. I to år har Fremskrittspartiet og jeg – med støtte fra andre partier – jobbet seriøst for å få til et forslag som kan hjelpe pasienter til å kunne velge seg behandling ved Capio Anoreksi Senter. Det er fullt mulig. Det kan Stortinget vedta. Stortinget kan i dag vedta at det skal legges fram et forslag til en lovendring som gjør det mulig. I stedet for å henge seg opp i om senteret er sykehus eller ikke, synes jeg Ballo skulle bruke energien sin på å finne ut hvordan man kan få et fritt behandlingsvalg.

Det har også vært rikelig anledning til i komiteen å komme med andre forslag. Ballo har ikke kommet med ett eneste et som kunne ha hjulpet pasientene til å få dette tilbudet. Så kritikken synes jeg han får rette mot seg selv.

Inge Lønning (H) [21:33:29]: Jeg skal ikke legge meg opp i slagsmålet mellom representantene Ballo og Giltun – det er livlig nok som det er – men bare minne om at saken koker ned til et meget enkelt spørsmål, gitt at det er enighet om at dagens regelverk er rigid og ikke muliggjør at man åpner for at pasienter på fritt grunnlag kan velge, fordi de foretrekker det tilbudet som formentlig er det beste: Capio Anoreksi Senter.

I forslaget sies det at gitt at det er enighet om at det er ønskelig, er det ikke mer komplisert enn at man kan endre regelverket. Det er jo det forslaget går ut på: å be Regjeringen om å myke opp regelverket, slik at det blir mulig. Mer dramatisk er det faktisk ikke.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 19.