Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Inge Lønning (H) [21:35:30] (ordfører for saken): En samlet komité konstaterer i innstillingen at rapporten «Ventetider og pasientrettigheter 2008» viser at ventetiden for voksne med behov for psykiatri- og psykologtjenesten gjennomsnittlig er på 53 dager. Når det gjelder barn og unge, er ventetiden i snitt på 78 dager.

Det konstateres også av flertallet i komiteen – Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – at det er betydelige rettssikkerhetsproblemer på området når det gjelder tilbudet om behandling. Det er nok å vise til Riksrevisjonens gjennomgang, som er relativt fersk, og som påviser at det er svære variasjoner, som ikke kan forklares ut fra ulikheter i helsetilstanden i de forskjellige helseregionene, eller ut fra ulikheter mellom enkeltpasienter. I enkelte helseforetak opplever faktisk samtlige pasienter brudd på vurderingsgarantien. Blant barn og unge som har rett til psykisk helsevern, opplever 18 pst. at de ikke får behandling innenfor den medisinsk fastsatte frist, mens andelen er 15 pst. blant voksne.

På denne bakgrunn er det man må forstå det representantforslaget som er til behandling. Det dreier seg rett og slett om å få til en bedre utnyttelse av kompetanseressursene som finnes på dette området, gitt at det er svært mange pasienter som i dag ikke får sine lovfestede rettigheter.

Det som er kontroversielt i innstillingen, er at det er én del av komiteen – og dette dreier seg om et flertall bestående av Arbeiderpartiet, SV, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre – som hevder følgende om avtalesystemet:

«Flertallet mener at kravet om avtaler med regionale helseforetak eller kommuner som vilkår for refusjon er nødvendig» – jeg understreker nødvendig – «med tanke på hvordan de samlede ressurser i helsetjenesten skal nyttes.»

Det er vi som støtter forslaget, grunnleggende uenige i.

En samlet komité er helt enig i at prioriteringsforskriften skal ligge til grunn, at tilsyn skal føres med alle som jobber i feltet, enten de er offentlig ansatte eller private spesialister, og vi er enige om at det skal tilstrebes en god ressursutnyttelse. Det vi er uenige om, er hvorvidt den eneste måten å sikre dette på er dagens avtalesystem, med alle de åpenbare svakheter som dette avtalesystemet har. Det flertallet som består av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har pekt på at det er et paradoks at enkelte av de private avtalespesialistene bare får avtaler om å behandle fristbruddspasienter, mens de ikke får refusjon for behandling av pasienter før fristen er utløpt. Det er helt åpenbart i strid med intensjonene i lovgivningen, men det er faktisk et godt stykke på vei slik det praktiseres i dag.

Vi mener helt klart at avtalesystemet i dag fører til en betydelig begrensning i tilgangen på tjenester, og hvis man ønsker å sette pasientenes interesser i sentrum, taler alle gode argumenter for at dagens avtalesystem bør fjernes.

Jeg tar opp det forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet står sammen om i innstillingen, og går ut fra at flertallet vil begrunne sitt standpunkt.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har tatt opp det forslaget han refererte til.

Jorodd Asphjell (A) [21:40:23]: Det er meget viktig at det er god tilgjengelighet til det psykiske helsevernet, og komiteen er enig om at denne ikke er god nok over hele landet – det til tross for at kapasiteten er økt betydelig gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse og psykisk helsevern. Vi har sett at det har vært en stor utbygging av både distriktspsykiatriske og polikliniske sentre, og tilbudet er blitt langt bedre når det gjelder kvantitet, og ikke minst når det gjelder kvalitet.

Flertallet i komiteen er enig med forslagsstillerne i at det særlig er behov for å styrke det psykiske helsevernet i kommuner og distriktspsykiatriske sentre. Vi ser at det kan være mangelfullt både med hensyn til fagkompetanse og kapasitet, og at det fortsatt er hull å fylle.

Men det er også viktig at de tilbudene som skal etableres rundt omkring, er lavterskeltilbud, spesielt innenfor skolehelsetjenesten, som gjør at ungdommer lett kan komme i kontakt med faglig hjelp.

Det er viktig at ressursene blir prioritert rett i alle deler av helsevirksomheten. Enten det er innenfor somatikken, innenfor psykiatrien eller innenfor rusområdet osv., er det viktig at vi har god kontroll med hvordan dette styres, og hvordan dette ordnes. Samtidig er det viktig å sikre god dekning i hele landet, og det er klart at det er større utfordringer å ha god dekning i enkelte fylker og kommuner med få innbyggere i vårt langstrakte land enn i sentrale strøk. Men det er viktig å sikre at pasientene får god informasjon om ledig kapasitet, om aktuelle behandlingstilbud i egen kommune, i eget fylke eller andre steder.

De regionale helseforetakene har ansvaret for å gi befolkningen tilbud om nødvendig helseundersøkelse hos legespesialist. Tjenestene finansieres ved driftstilskudd fra helseforetakene, stykkprisrefusjoner fra folketrygden og egenandeler fra pasientene. Dersom pasientene ønsker et offentlig finansiert behandlingstilbud hos private aktører, må det foreligge en avtale mellom de regionale helseforetakene og vedkommende spesialist eller institusjon.

Etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4 er det et krav at det skal foreligge en avtale mellom kommunen og den private helsevirksomheten dersom kommunen eller trygden skal dekke behandlingen.

Flertallet i komiteen mener at kravet om avtaler med de regionale helseforetak eller kommuner som vilkår for refusjon er nødvendig med tanke på hvordan de samlede ressursene i helsetjenesten skal brukes. Det handler om hvordan dette skal styres – hver eneste dag og på hvert eneste område. Da må det foreligge noen avtaler som sikrer en god styring med de politiske prioriteringene og de helsefaglige prioriteringene som hver eneste dag skal gjøres i alle kommuner i landet. Men det å styrke det psykiske helsevernet i kommunene og i de distriktspsykiatriske sentrene er viktig for å sørge for at vi har god tilgang på legespesialister så nært pasientene som mulig.

Vigdis Giltun (FrP) [21:44:20]: Evalueringer av Opptrappingsplanen for psykisk helse viser store svakheter innenfor de fleste områder, som Lønning også var inne på. Mangelen på fagpersonell er stor, og pasienter venter i måneder og år på time hos psykolog eller psykiater – hvis de i det hele tatt får noen time. Dette problemet er ikke ukjent, men det har ikke vært politisk vilje til å øke tilgjengeligheten på offentlig betalte tjenester.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, har vi vært veldig bekymret for denne situasjonen gjennom veldig mange år. Jeg kan gå tilbake til 1997 og sitere John Alvheim, som den 17. juni sier til Stortinget:

«Det er for meg imidlertid et stort paradoks at samtidig som man konstaterer en betydelig mangel på psykiatere og psykologer, har Regjeringen med tilslutning fra et flertall i Stortinget fått gjennomslag for å frata de såkalte avtale-løse psykiatere og psykologer refusjon fra Folketrygden, noe som helt åpenbart på sikt, og på kort sikt, vil gjøre personalmangelen i den psykiatriske helsetjenesten enda verre enn tilfellet er i dag, og som vil ha alvorlige konsekvenser for framtidige og nåværende pasienter.»

Det har altså eksistert en annen ordning tidligere. John Alvheim var en forutseende mann, han fikk rett.

For to år siden spurte jeg daværende helseminister, Brustad, om hun ville vurdere å gjeninnføre ordningen med at avtaleløse psykologer og psykiatere kunne få refusjon fra folketrygden, slik at pasienten selv kan velge hvem de skal gå til, og slik at behovet for flere innen disse yrkene kan reguleres i tråd med det som pasientene faktisk har behov for. Den gangen var det oppslag i Aftenposten om at pasienter ringte rundt til femti forskjellige psykologer og det var ventetider på langt over ett år. Statsråden svarte da at hun var opptatt av å få til et system som fungerte i praksis. Hun sa også at spørsmål knyttet til refusjon var en av de tingene de akkurat da skulle gå gjennom, og så skulle de – jeg regner med det var Regjeringen – konkludere når den jobben var gjort. Konklusjonen må tydeligvis ha blitt at det er viktigere å begrense offentlig betalte behandlingstimer enn å imøtekomme pasientens behov for behandling, noe som også gjenspeiles i Riksrevisjonens rapport, hvor det viser seg at det ofte er tilgjengeligheten innenfor det enkelte helseforetak og ikke pasientens tilstand som avgjør om pasienten får innvilget behandling og hva slags behandling som tilbys. Dette er alvorlig. Nå forsøkes en ny ordning innenfor Helse Sør-Øst som skal hjelpe pasientene med å bestille time. Men det endrer ikke det faktum at det mangler kapasitet, i alle fall så lenge pasientene kun får benytte psykologer og psykiatere med avtaler hvis de skal få refusjon.

Det er lite samfunnsøkonomisk lønnsomt å la sykdom utvikle seg over tid. Dette gjelder også for psykisk syke. Den største økningen av uføretrygd skjer blant unge menn, og årsaken er stadig oftere psykiske lidelser. Ventetider, mangel på tilgjengelighet og avkortede tilbud er med på å gjøre pasientene sykere. Dette er pasienter som trenger individuell behandling, og hvor pasientens tillit til terapeuten eller legen er av veldig stor betydning. Det betyr at valgfrihet er viktig, og at muligheten til å skifte behandler også må være reell. Økningen i antallet psykologer som følge av opptrappingsplanen ble bare 60 pst. av det som var den opprinnelige målsettingen. Det mangler massevis av psykologer og psykiatere. Opprustningen i kommunene og innenfor DPS-ene er ikke på langt nær nok i forhold til de oppgavene de har å utføre. Ved å åpne for at alle psykologer og psykiatere med autorisasjon skal få tilby sine tjenester med refusjonsrett til pasienter som henvises til behandling – og på bakgrunn av det også Lønning redegjorde for – vil man sørge for kortere ventetider og langt større valgmuligheter enn det vi har i dag. Dette vil være med på å sikre likeverdige tjenester til de svakeste og bidra til å reversere de store helseforskjellene som er skapt de siste årene. Det vil også inspirere flere til å utdanne seg og spesialisere seg innenfor psykisk helsevern og føre til bedre kvalitet og bedre tilgjengelighet, noe som i neste rekke kommer hele samfunnet til gode.

Fremskrittspartiet har tro på et bedre helsetilbud ved å tilby korte ventetider, større tilgjengelighet, bedre kvalitet og valgfrihet. Vi mener det er viktig at alle kan benytte den fagkompetansen som faktisk finnes i landet i dag, betalt med offentlig refusjon til beste for pasientene.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [21:49:07]: Forslagsstillerne mener det ville være hensiktsmessig med en ordning der psykologer og psykiatere med autorisasjon gis fri etableringsrett og refusjonsrettigheter. Forslaget innebærer at det ikke skal stilles krav til driftsavtale med helseforetak for psykologer og psykiatere for å kunne praktisere med trygderefusjon.

Regjeringens overordnede mål for helsetjenesten er at alle skal få likeverdig tilgjengelighet til helsetjenester og god helsehjelp når de har behov for det. Jeg vil i denne sammenheng vise til ny ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske og rusrelaterte lidelser. Ingen med rett til nødvendig helsehjelp skal vente på behandling i spesialisthelsetjenesten mer enn 65 virkedager, og alle skal ha rett til vurdering innen ti virkedager. De siste tallene fra Norsk pasientregister viser at totalt fikk 90 pst. av pasienter under 23 år med psykiske lidelser og rusrelaterte lidelser, vurdert henvisningen innen ti virkedager. I oppdragsdokumentet for 2009 har jeg stilt krav om at de regionale helseforetakene skal etablere systemer som innebærer at henvisninger til spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern blir koordinert, slik at pasienter slipper å henvende seg til flere tjenesteytere for å få hjelp. Kravet gjelder særlig henvisninger til avtalespesialister.

Systemet med driftsavtaler og driftstilskudd ble innført med kommunehelsetjenesteloven av 1984. Formålet med innføring av driftsavtaler var knyttet til kommuners og fylkeskommuners – senere regionale helseforetaks – ansvar for å sørge for tilgjengelige helsetjenester til befolkningen. For at regionale helseforetak skal kunne ivareta sitt sørge for-ansvar, kan de enten tilby tjenester i egne helseforetak eller inngå avtale med private. De regionale helseforetakene må med andre ord ha en råderett over ressursene knyttet til sitt befolkningsansvar.

Det var fremdeles anledning til å drive privat praksis på trygdens regning, uten driftsavtale også etter 1984. Dette førte til skjev geografisk fordeling av tilbudet og en konsentrasjon av leger, fysioterapeuter og psykologer uten driftsavtale i og rundt de store byene. Blant annet på grunnlag av denne skjevfordelingen ble refusjonsretten til leger, fysioterapeuter og spesialister i klinisk psykologi som ikke hadde avtale med kommune eller fylkeskommune, avviklet fra 1993. Behandlingsomfanget fra de etablerte praksisene fortsatte å øke også etter at det ikke lenger ble etablert nye avtaleløse praksiser finansiert med trygderefusjon. Dette medførte at betydelige offentlige midler ble kanalisert til helsetjenestetilbud uten planmessig innretning mot prioriterte pasientgrupper og god geografisk fordeling. Fra 1998 ble derfor refusjonsretten til legespesialister og spesialister som ikke hadde driftsavtale med fylkeskommunene, avviklet i sin helhet. Noe av de frigjorte midlene ble øremerket opprettelsen av nye driftsavtaler i fylkeskommunene og medførte sterk økning i antall driftsavtaleårsverk for private avtalespesialister.

Siden 1998 har det kun være en mindre økning i avtalte årsverk. På denne bakgrunn og for å sørge for bedre ressursbruk ble det i Nasjonal helseplan varslet at det ville settes i gang et arbeid med sikte på å endre rammebetingelsene for å få en bedre integrering av avtalespesialistene i de regionale helseforetaks sørge for-ansvar, og for å videreføre ordningen med privatpraktiserende avtalespesialister. Departementet vil i løpet av kort tid sende på høring et forslag til nye rammebetingelser for avtalespesialistene. Forslaget innebærer at avtaleansvaret for de forskjellige avtalene samles hos regionale helseforetak. De etablerte takstsystemene for avtalespesialistene vil i utgangspunktet videreføres som finansieringssystem. Jeg mener at en slik endring vil legge et viktig grunnlag for å integrere avtalespesialistene i sørge for-ansvaret på en bedre måte enn i dag. Fri refusjonsrett for psykologer og psykiatere vil etter min mening ikke legge til rette for en slik integrering, og heller ikke for en god og rettferdig bruk av ressursene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 20.