Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltingskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare foreslår presidenten at det blir gjeve høve til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare foreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:06:11] (ordfører for saken): Det er vanlig at antall asylsøkere svinger fra år til år. Det er selvfølgelig utfordrende fordi det handler om at man til enhver tid må ha gode mottaksordninger og effektiv saksbehandling. Med store variasjoner over kort tid får vi ekstra utfordringer.

Bakgrunnen for dette Dokument nr. 8-forslaget er at vi har hatt en økning i antall asylankomster til Norge det siste året. Problemet er ikke mange søkere, men at for mange av dem ikke har beskyttelsesbehov. Det var også bakgrunnen for at Regjeringen lanserte innstramningstiltak i fjor høst. Så langt tyder tallene på at Regjeringen lykkes i arbeidet med å få ned antall asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse.

Etter mitt og flertallets syn bør tiltak for å redusere antall asylsøkere først og fremst rettes mot det å få raskere avklaring av søknader og effektuering av vedtak. Lykkes man på disse to områdene, vil det sende tydelige signaler til omverdenen, noe som også vil få ned antall ankomster. Det vises i innstillingen til en rekke tiltak som er iverksatt for å få raskere avklaring på søknadene. En nyvinning, det såkalte Torshov-prosjektet, har gitt positive erfaringer, og erfaringene vil bli brukt i arbeidet med å effektivisere behandlingen av søknader fra andre grupper.

Det er også svært bekymringsfullt at så mange av søkerne ikke bidrar til å avklare sin identitet. Her er det for tiden en utredning på gang, og det er hele tiden viktig å finne tiltak som motiverer folk til å bidra til å avklare sin ID. Det vil redusere saksbehandlingstiden betydelig.

Når det kommer til effektuering av vedtak, er det helt avgjørende at vi hele tiden leter etter tiltak, og at vi ser de ulike tiltakene i sammenheng. Altfor mange personer med avslag blir værende i Norge, og mange forsvinner for norske myndigheter. Dette er et problem for de aller fleste europeiske land, og jeg vil presisere at Regjeringen allerede har gjort svært mye i arbeidet med bl.a. å få til flere returavtaler.

Komiteen var for ikke lenge siden på besøk i Frankrike og fikk presentert den samme problematikken der. Det hjelper ikke med verdens raskeste avklaring, ei heller med en eventuell interneringsordning, hvis vi aldri – uansett – får dem som har fått avslag, ut. Komiteen er derfor tydelig på at opprinnelseslandene må kjenne sitt ansvar for å ta imot sine egne borgere. Den enkelte har selvsagt et ansvar for å respektere avslaget og selv reise hjem, men det er også viktig at myndighetene har mulighet for å gjennomføre tvangsmessige returer, da vi ser at altfor få reiser frivillig. Da er tilbaketakelsesavtaler helt essensielt.

I dette arbeidet er det viktig å ta i bruk et helhetlig sett med virkemidler som kan stimulere opprinnelseslandene til å ta imot sine borgere. Først og fremst kan dette handle om bygging av infrastruktur og bistand til reintegrering for den enkelte. Utdanning, arbeid og bolig er også elementer som benyttes og vurderes.

Jeg mener også at europeiske land kan gjøre mer i fellesskap på dette området. Tiltakene virker mye bedre om de er samordnet enn om hvert enkelt land skal forsøke å få til returavtaler. Komiteen ber også Regjeringen ta et europeisk initiativ for å få til et samordnet tiltaksspekter, både overfor de landene som samarbeider om å ta imot sine innbyggere, og for de landene som velger ikke å samarbeide.

Et flertall i komiteen mener at det også i Norge er behov for en samlet og enhetlig returpolitikk. Selv om et økt antall asylsøkere fører til et stort press på forvaltningen, er det viktig å være edruelig. Vi må ikke få panikk av den grunn. Det er viktig å være tydelig på at vi fortsatt skal overholde våre internasjonale forpliktelser, og at tiltakene vi gjennomfører, ikke må føre til at vi risikerer å sende ut folk som faktisk har et beskyttelsesbehov.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:10:59]: Norsk asylpolitikk er fullstendig ute av kontroll. Det er ikke noe som sies av Fremskrittspartiet alene, men det er et faktum – dersom man skal tro på de internasjonale statistikkene som foreligger på verdensbasis.

Vi har en situasjon hvor Norge i 2008 var det landet i verden som mottok flest asylsøkere i forhold til innbyggertallet. 2008 var på mange måter et rekordår, men på tross av de 13 såkalte innstrammingstiltakene som Regjeringen lanserte i september i fjor, ser asyltilstrømningen fremdeles ut til å øke – i hvert fall hvis vi skal legge statistikken for de første månedene i året til grunn. Dette viser at denne regjeringen overhodet ikke har løsningen på en håndterbar asylpolitikk.

Svært mange av dem som kommer og søker asyl, har grunnløse søknader, og de trenger overhodet ikke noen beskyttelse, i hvert fall ikke etter flyktningkonvensjonen, og det på tross av at Norge har en svært liberal holdning når det gjelder hvordan man velger å fortolke flyktningbegrepet. Det synes åpenbart at denne regjeringen er klar for å bli skiftet ut, dersom man ønsker å få ryddet opp i norsk asylpolitikk.

På tross av dette er det litt gledelig å lese det Dokument nr. 8-forslaget som ligger til behandling i dag. Det er svært mange gode forslag der, og Fremskrittspartiet stiller seg bak de aller fleste. Vi deler mange av de synspunktene som fremkommer i forslaget fra Høyre.

Likevel er dette litt spesielt. Jeg vil særlig henlede oppmerksomheten på det som går på å se sammenhengen mellom bistand på den ene siden og retur av grunnløse asylsøkere på den andre siden. Det er flott at man nå går i retning av å gjøre dette i større grad. Men det er ikke mer enn knapt to år siden Fremskrittspartiet ble hudflettet da vi lanserte nettopp det samme forslaget i forbindelse med behandlingen av den nye utlendingsloven i Ot.prp. nr. 75 for 2006–2007. Nå er det blitt gangbar politikk for flere. Det er bra. Det er et skritt i riktig retning. Jeg registrerer også at det er en del av den generelle debatten på innvandrings- og integreringsfeltet. I løpet av de siste månedene – for ikke å si de siste ukene – har vi opplevd at mange partier, særlig de store, etter hvert begynner å adoptere Fremskrittspartiets forslag til innvandrings- og integreringspolitikk, noe som i og for seg ikke er noe nytt. Men det begynner å skje i et langt større tempo enn tidligere. Det gleder vi oss over i Fremskrittspartiet, selvfølgelig, men vi håper jo at man når man nå i større grad gir tilslutning til gode fremskrittspartiforslag, også i neste runde følger opp gjennom reell politikk, og at dette ikke bare er retoriske poenger eller retoriske øvelser man driver på med i forkant av valgkampen. Det vil i så fall være svært trist.

Jeg vil i hvert fall i utgangspunktet håpe og tro at det er en reell vilje til å gjøre helt grunnleggende og nødvendige forflytninger av norsk innvandrings- og integreringspolitikk, spesielt når vi snakker om asylpolitikken.

På den bakgrunn vil jeg ta opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Bent Høie (H) [12:15:52]: I løpet av det siste året har Høyre fremmet tre omfattende representantforslag om en alternativ asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk. Først fremmet vi et omfattende innstrammingsforslag som skulle bidra til å håndtere den situasjonen en var i sommeren 2008, med en altfor stor tilstrømming av grunnløse asylsøkere. Så fremmet vi et forslag om 23 konkrete nye forslag når det gjaldt en bedre integreringspolitikk. Og så har vi i dette forslaget fremmet forslag om en omfattende, samlet, ny utsendelsespolitikk. Dette siste forslaget baserer seg på den situasjonen at vi har mellom 18 000 og opp mot 30 000 personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og som skulle ha vært sendt ut. Med den høye tilstrømmingen vi har hatt de siste årene, vil naturligvis antallet øke etter hvert som søkerne får avslag og ikke blir transportert ut.

Da er det behov for å samle ansvaret for utsendelsespolitikken og få en felles politikk på dette området. På mange måter har dette vært fraværende i den politiske diskusjonen, fordi alle har sagt at dette er politiets oppgave, og så har en ikke diskutert dette videre. Vi er derfor opptatt av bl.a. å se på de erfaringene som man har gjort i Frankrike, ved å samle dette myndighetsområdet – økonomien og virkemidlene på dette området – ett sted. I dag er dette spredt mellom Justisdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Vi er derfor glad for at et flertall i komiteen, bestående av to av regjeringspartiene, sier at det er behov for en mer samlet utsendelsespolitikk, og vi håper at også statsråden senere kan bekrefte at Regjeringen vil jobbe videre med dette.

Vi er også glad for at vi har fått tilslutning av et flertall, med unntak av ett av regjeringspartiene, til å få vurdert å bruke bistandsmidler i større grad for å få på plass returavtaler.

Vi er overrasket over at regjeringspartiene og statsråden fortsatt skryter uhemmet av Torshovprosjektet, som i realiteten har smuldret opp, gjennom at Politiets utlendingsenhet har trukket seg fra prosjektet og ikke lenger konsentrerer seg om å behandle saker der personer med stor sannsynlighet vil få avslag. Vi er redd for at det at Torshovprosjektet smuldrer opp, vil gjøre arbeidet med å jobbe i den retning – som jeg mener er helt riktig – vanskeligere. Det er også for oss et bevis på at det ikke er noe trykk på dette fra Justisdepartementets side, for dette er ikke Justisdepartementets hovedfokus, de tror at dette er Arbeids- og inkluderingsdepartements ansvar, noe det ikke er. Det bekrefter behovet for de tiltakene som ligger i saken.

Mens komiteen behandlet denne saken, oppstod også de såkalte Taliban-sakene gjennom flere oppslag i Aftenposten. Tre av forslagene i innstillingen har tilknytning til det. Det ene forslaget er å gi en instruksmyndighet overfor UNE, tilsvarende det man har overfor UDI i prinsippspørsmål, slik at man igjen kan få en politisk styring med prinsippspørsmål og UNEs avgjørelser. Dette forslaget har fått Fremskrittspartiets, Kristelig Folkepartis, Venstres og Høyres tilslutning, men jeg er skuffet over at ikke regjeringspartiene kan være med på dette.

Det neste forslaget er knyttet opp til at disse sakene har avslørt at det i hvert fall i beste fall er en usikkerhet knyttet til i hvor stor grad en har gode nok rutiner til å følge opp utsagn som innebærer at personer åpenbart har gjort noe som er straffbart, der Norge har internasjonale forpliktelser til å straffeforfølge, og hvordan rutinene for det er i UDI og i UNE. Dette forslaget blir dessverre også nedstemt.

Det tredje forslaget dreier seg om å endre praksisen til UDI når det gjelder beskrivelsen av tilknytningen til Taliban som et forhold som skal legges i den positive vektskålen når en vurderer grunnlaget og behovet for beskyttelse. Dette forslaget får dessverre bare Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres tilslutning.

Alle disse tre forslagene mener vi vil være en helt nødvendig oppfølging av disse sakene og flere saker vi har sett denne våren. Jeg er redd for at hvis det ikke blir gjort noe med dette nå, vil vi komme i en veldig vanskelig situasjon, ikke minst vil det undergrave befolkningens tiltro til at asylinstituttet er det det skal være, nemlig et grunnlag for å gi beskyttelse til mennesker som har behov for vår beskyttelse.

Rolf Reikvam (SV) [12:21:18]: La meg presisere innledningsvis at alle mener jo at har man fått avslag på en søknad, så skal man ut. Det er ikke det som er problemstillingen, det er vi alle enige om. Spørsmålet er hvilke metoder vi er villig til å ta i bruk for å gjøre dette.

Jeg forstår Per-Willy Amundsen, som roser Høyre og også ønsker dem mer eller mindre velkommen etter, for det aller meste av dette er jo forslag som Fremskrittspartiet har hatt tidligere. Så det at de nå føler at de har fått støtte fra Høyre, må jo være hyggelig.

Jeg ser også med gru fram til en valgkamp der konkurransen om å være mest restriktiv, være den som markerer seg sterkest ved å gå løs på minoriteter og asylsøkere, er det som på mange måter skal framstå. Det synes jeg ville være lite verdig for vårt demokrati.

Jeg reagerer på flere av forslagene, og jeg reagerer på at Høyre fremmer dem. Vi som har et visst slektskap med det gamle verdikonservative Høyre, synes dette er merkelig, i hvert fall opplever mange av oss det som merkelig. Her ser vi et Høyre som går i retning av Fremskrittspartiet.

Det foreslås at bistandsmidler skal vurderes brukt overfor land for å få etablert returavtaler. Hvis man ikke får til avtaler eller får til et eller annet, kan bistandsmidler sannsynligvis trekkes inn eller reduseres – det er vel det som ligger i det, går jeg ut fra, det er det som er tenkningen og refleksjonen bak dette. Dette kan ikke være verdig. Vi har jo en utenriksminister som tidligere har avvist dette og sagt at det er uaktuelt å bruke bistandsmidler i enn sånn tenkning. Dette er å rette baker for smed. Har vi et land som sliter med å kunne ta imot folk som har flyktet av ulike grunner, og ikke er i stand til å etablere en avtale med oss, skulle vi si: Ok, da går vi løs på bistandsmidlene, da får dere redusert bistandsmidlene. Dette er jo et press og en måte å opptre på internasjonalt som etter min oppfatning vil være uverdig for oss.

Jeg reagerer også på en del andre forslag, f.eks. dette med bruk av forvaring. Hvis en asylsøker begår en kriminell handling, skal det vurderes å bruke forvaring. Det som er det grunnleggende prinsipp i norsk strafferett, er at du skal dømmes for handlingene du gjør. Det har noe med rettsstaten, det har noe med hele personvernet, det har noe med likebehandling å gjøre. Det er klart at kriminelle, helt uavhengig av om de er asylsøkere eller hva det er, skal straffes. Men at dette i tillegg skal føre til en straff i forhold til asylsøknaden, er på mange måte å si: Du skal få en straff, men i tillegg skal du også straffes på et annet område. Dette går på personvernet, dette går på rettighetene til folk. Gjentatte kriminelle handlinger begått av en asylsøker skal altså få konsekvenser for utfallet av søknaden.

Vi ønsker selvsagt ikke kriminelle asylsøkere, det er ikke det som er poenget vårt. Men vi får holde fast ved et grunnleggende prinsipp: Folk skal behandles likt innenfor norsk straffelovgivning og få den straffen de skal ha i henhold til den handlingen som de har begått, uavhengig av om de er asylsøkere, eller om de er noe annet. Det prinsippet må vi holde fast på. Vi må ikke i tillegg legge inn andre ting, sånn som at dette kan få konsekvenser for det og det. Det blir helt galt. Dette går jo på de helt grunnleggende rettighetene til oss alle, også til dem som kommer til Norge og søker om asyl.

La meg helt til slutt kommentere det forslaget som går på MUF-erne. Jeg er veldig glad for at vi har kommet et hakk videre i forhold til den store gruppen, at det nå er ute på høring, eller kommer ut på høring, et forslag til ny forskrift, og at de nå får en behandling på samme måten som andre, en behandling i forhold til de generelle reglene. Mange av dem har nå bodd i Norge i nesten ti år, og ut fra de generelle reglene som gjelder, som ligger i loven, og som ligger i forskriftene, skal tilknytning til riket vektlegges. Det vil jo nå gjelde for den nye behandlingen av denne gruppen. Jeg regner med at de da får en fair behandling, en rettferdig behandling, på samme måten som alle andre, og at de blir behandlet i forhold til de generelle reglene som gjelder.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:26:38]: Samtidig som vi har debatt i Stortinget om tiltak for å redusere tilstrømning og økt utsendelse av grunnløse asylsøkere, markeres World Refugee Week verden over.

FNs høykommissær for flyktninger – UNHCR – og deres støttespillere setter denne uken søkelyset på motet og utholdenheten til millioner av mennesker som er tvunget til å flykte fra sine hjem på grunn av krig, konflikter og forfølgelse. Anledningen blir også brukt til å spre kunnskap og forståelse om flyktninger og andre fordrevne mennesker.

I tider da vi for det meste diskuterer innstramminger i asylpolitikken vår og hvordan vi mest mulig effektivt skal få sendt folk ut, kan det være fint å bli minnet om hvilken verden vi lever i.

I går la Flyktninghjelpen fram flyktningsregnskapet for 2008. Regnskapet viser at litt over 41 millioner mennesker er på flukt i verden ved inngangen til 2009. Somalia er et av landene som har hatt den største veksten i antall internflyktninger i forhold til befolkningstall i løpet av 2008. I dag er 13 pst. av befolkningen på flukt i eget land. I tillegg har over en halv million somaliere flyktet ut av landet, mange av dem til overfylte flyktningleirer i Kenya. Noen av dem har kommet til Norge. I Somalia er den humanitære situasjonen blitt stadig verre i løpet av det siste året.

Over syv millioner mennesker ble drevet på flukt bare i 2008. Som forslagsstillerne påpeker i sitt Dokument nr. 8-forslag: For tiden finner 15 000 av dem, pluss/minus, veien til Norge. For tiden er det ifølge UDI 50 pst. av disse som har behov for beskyttelse. Ja, jeg er klar over at det er de andre 50 pst., altså de som ikke har behov for beskyttelse, som er temaet for denne innstillingen. Men i vår iver etter å få disse ut av landet, er jeg redd for at vi innfører tiltak som rammer folk som trenger beskyttelse.

Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, går i innstillingen inn for at generell bistand skal kunne brukes som et pressmiddel i forhandlinger om returavtaler. Det er for meg et grelt eksempel på hvor langt man er villig til å gå, og det er et klart eksempel på at man er villig til å innføre tiltak som vil ramme de aller fattigste i denne verden. Jeg registrerer at SV ikke deler resten av regjeringskoalisjonens syn i denne saken.

Kristelig Folkeparti mener at bortfall av generell bistand er feil virkemiddel for å nå målet, nemlig å få avsenderland til å ta imot egne borgere. Kristelig Folkeparti deler utenriksminister Jonas Gahr Støres syn på denne saken, som han gjorde rede for i spørretimen den 18. mars i år. Utenriksministeren fikk spørsmål fra undertegnede om han var enig i Arbeiderpartiets Arild Stokkan-Grandes uttalelser i Dagbladet 17. mars 2009 om at «vi må vurdere om land som ikke er villige til å ta imot egne statsborgere, bør miste u-hjelp eller annen bistand fra Norge.» Til det svarte utenriksministeren:

«Men jeg er ikke enig i det utspillet, og jeg har gjort det veldig klart, … fordi jeg tror det er et uhåndterlig signal og et dårlig virkemiddel for å nå målet. Hele returproblematikken er jo et veldig komplisert saksfelt som vi må arbeide med for å trekke land inn i å respektere sine internasjonale forpliktelser. Ofte går jo den hjelpen vi gir til denne type land – mange av dem går under kategorien «failed state», at det ikke er myndigheter der – nettopp ut på å hjelpe de gruppene som ikke får noen type hjelp, og det vil ikke være formålstjenlig å bryte det av som et virkemiddel.»

Det er med stor skuffelse jeg konstaterer at utenriksministeren ikke har nådd gjennom med sitt syn inn i Arbeids- og inkluderingsdepartementets kontorer. Det er trist.

Når det gjelder Kristelig Folkepartis standpunkt til de enkelte forslag, viser jeg til innstillingen, som viser klart hvilke forslag vi støtter.

Til slutt: Det er med forundring og noe skuffelse jeg registrerer at Venstre har snudd i synet på forvaring. Kristelig Folkeparti vil stå på det prinsippet som vi alltid har stått på: Ikke fengsel uten dom. Det er synd at en her i sin iver etter å kaste folk ut av landet kaster på båten grunnleggende prinsipper som partier som Venstre alltid har stått opp for.

Anna Ceselie Brustad Moe (Sp) [12:31:43]: Senterpartiet mener det er viktig å opprettholde et sterkt fokus på tiltak som kan føre til raskere avklaring av asylsøknader og effektuering av avslag.

Mer effektive returer for dem som får avslag, er viktig for å ivareta tilliten til asylinstituttet og forebygge at unødvendig mange grunnløse asylsøkere kommer til landet.

Dersom mange personer med endelig avslag over lengre tid får bli i Norge til tross for at de ikke har behov for beskyttelse, bidrar dette til å svekke tilliten til asylinstituttet. Det bidrar også til lengre saksbehandlingstid for de asylsøkerne som har et faktisk beskyttelsesbehov. Å bli gående i en uviss situasjon i lengre tid etter et avslag i stedet for å vende tilbake til hjemlandet, er heller ikke noen god situasjon for dem det gjelder. Senterpartiet er derfor tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp sine intensjoner om å få til returavtaler med flere land. Dette arbeidet må fortsette uavhengig av svingninger i asylstrømmene. Det er selvsagt ekstra viktig nå som antallet asylsøkere er høyt.

Senterpartiet åpner for å vurdere et bredt sett av virkemidler i forhandlinger om å inngå tilbaketakelsesavtaler med flere land. Senterpartiet mener likevel at frivillig retur er å foretrekke, også for asylsøkerne selv, og mener arbeidet med å få til slike returer må videreføres og forsterkes ytterligere framover.

Vi er også tilfreds med at Regjeringen har fokusert på andre tiltak for å begrense tilstrømmingen av asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Slike tiltak må kombineres med tiltak for å sikre raskere behandling av asylsøknadene. Det siste er et viktig element for rask effektuering av avslag, men ikke minst er det viktig av hensyn til de asylsøkerne som faktisk er forfulgt. De må få behandlet sine søknader mer effektivt, slik at de så snart som mulig kan starte en ny tilværelse i Norge, lære språket og bli integrert i det norske samfunnet.

Jeg mener likevel det er viktig å understreke at mye av den økte asyltilstrømmingen det siste året har vært fra land der mange har et faktisk beskyttelsesbehov. I en opphetet innvandringsdebatt er det lett å skjære alle over én kam, og glemme den folkerettslige og moralske plikten vi har til å beskytte og hjelpe flyktninger som kommer til Norge. Reelle flyktninger utgjør en stor andel av dem som søker asyl her i landet.

Odd Einar Dørum (V) [12:34:23]: For Venstres del må forslagene som vi er med på i dag, også det forslaget som jeg selv skal fremme til slutt – det skal jeg komme tilbake til – ses i sammenheng med at vi vil at asylinstituttet skal stå der og ikke være misbrukt av noen. Vi skal ikke være i en situasjon hvor vi er slappe i forvaltningen, slik at vanlige, normale strafferettslige og andre virkemidler ikke blir tatt i bruk. Slik oppfatter jeg forslagsstillernes hensikt.

Jeg vet at Fremskrittspartiet et øyeblikk hadde en visjon om å putte alle bak et eller annet gjerde. Jeg oppfatter både Høyres beskrivelse og tenkning i dokumentet og det Venstre stemmer for, for å være ganske langt unna den type tenkning.

Bakteppet for Venstre er følgende: Vi mener at vi skal ha en raus asylpolitikk. Vi mener f.eks. at vi skal ha et kjærlighetsvisum som gjør at de som vil finne seg en partner her, skal få en sjanse. Vi skal ha ryddige spilleregler rundt det. Vi mener at vi skal øke antallet kvoteflyktninger. Men: Vi mener også at retten skal gjelde for alle, slik at hvis du er asylsøker og begår kriminelle handlinger, må det få konsekvenser.

La meg dra et historisk snitt. Jeg var en av dem som satt i styret i NOAS da NOAS ble startet for 25 år siden. På det tidspunktet hadde vi praktisk talt ingen – jeg kan ikke komme på at vi hadde noen – asylsøkere som ble oppfattet som kriminelle. Alle var enige om det. Så har det skjedd en endring i samfunnsutviklingen – dessverre. Men jeg husker ennå NOAS’ stifter Annette Thommessens ord på det tidspunkt, for 20–25 år siden: Hvis de misbruker tilliten, så skal de ut! Det var hennes norsk-franske, men tydelige tale når det gjaldt de moralske prinsipper. Hun mente ikke at de skulle kastes ut uten lov og dom, men det skulle ha konsekvenser.

Det jeg nå oppfatter ligger i det forslaget som vi stemmer for, er at vi vil at de strafferettslige virkemidlene vi har overfor folk som begår kriminelle handlinger, skal brukes. Hvis du skulle være en asylsøker som begår en serie kriminelle handlinger mens søknaden din behandles, skal du ikke ses bort fra fordi det eventuelt vil måtte være varetektskø eller soningskø eller hva det måtte være. Da skal du behandles strafferettslig ut fra det.

Etter drapet på Anooshe utenfor tinghustrappen i Kristiansund i 2002, fikk vi en behandling – som senere fikk bred tilslutning – som senket utvisningskravet for den som begikk vold. Senere har vi hatt skildringer i media om at dette instituttet og de virkemidlene som da ble innført, i liten grad er tatt i bruk. Dette er å undergrave respekten for asylinstituttet. Det fører til at de individene som misbruker tilliten mens de får sin sak behandlet, undergraver den tilliten som alle de andre som ikke misbruker tilliten, skal ha. Det er på den måten vi må rydde opp, slik at forvaltningen er skikkelig.

Når det gjelder retur, er det viktig at den er best mulig. Det er argumentert veldig godt for dette her. Så får vi håpe at konflikten i politiet bilegges, for det er ikke noen tvil om at den konflikten som nå er mellom myndighetene og politiet, fører til gå sakte-aksjoner som gjør at det er reelt vanskelig å få sendt ut mennesker som alle er enige om skal sendes ut.

Venstre slutter seg ikke til forslag som innebærer å koble bistandspolitikk og asylpolitikk. Vi er dypt uenig i en slik tenkning. Det gjelder forslagene nr. 11–15 som er framlagt her. Vi kan ikke si det på en klarere og tydeligere måte enn utenriksminister Gahr Støre: Vi ønsker ikke å rette baker for smed på noen som helst måte. Derfor stemmer Venstre for forslagene nr. 1–10 på den måten jeg nå har gitt uttrykk for, og med den rettsliberale fortolkning som er vanlig for partier som Venstre og forslagsstilleren Høyre når det gjelder begrepet «forvaring». Vi vil at strafferettens og straffeprosesslovgivningens bestemmelser for kriminelle skal brukes.

Så er det et faktum at det er mange som kommer hit og ikke har riktig identitet. Det er lov å ta seg fram til Norge slik, men når man kommer hit, skal man samarbeide med myndighetene. Det er min oppfatning at for å få en best mulig behandling av disse, ville det vært en fordel å ha en sentral enhet. Det er også min oppfatning, basert på tidligere erfaringer i mitt liv, at det ville ha vært en fordel om man hadde lagt en slik enhet til politiet. Derfor har Venstre i revidert nasjonalbudsjett foreslått penger, og vi har også i denne saken fremmet et forslag, som lyder slik:

«Stortinget ber Regjeringen opprette en egen nasjonal identitets- og dokumentasjonsenhet som skal avgjøre identiteten til asylsøkerne som kommer uten identitetspapirer.»

Jeg tar opp dette forslaget, men vil gjerne understreke at det er en måte å sørge for at man ikke taper tid i forvaltningen på. Noe av det som ofte har frustrert meg som politiker, er at vi alle er enige om prinsippene, men så er det slik at vi med den måten vi har organisert oss på, taper tid, noe de fleste er enige om at vi ikke skal. Så til syvende og sist oppfatter jeg at det fortsatt skal være slik at et individ er et individ som blir vurdert etter normale strafferettslige og alle andre forhold. Og vi kan gjerne si det på den folkelige måten, at er du en drittsekk, så er du en drittsekk, helt uavhengig av hudfarge og bakgrunn. Det er slik vi må se på det. Vi skal ikke tenke kommunistisk eller kollektivistisk. Det er slik ut fra Venstres tenkning at er du asylsøker og begår en serie kriminelle handlinger, må du behandles som enhver annen som er kriminell i Norge. Du kan ikke gå fri fordi du er asylsøker.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har teke opp det forslaget han refererte.

Statsråd Dag Terje Andersen [12:39:39]: Antallet asylsøkere til Norge har økt betydelig de siste årene. I år har økningen vært særlig stor fra land som Afghanistan, Eritrea og Somalia. Sammen med statsløse utgjør søkere fra disse landene om lag halvparten av alle asylsøkere så langt i år. Den siste tiden har det dessuten vært en kraftig økning i antall asylsøkere som oppgir å være enslige mindreårige asylsøkere. Samtidig har det vært en klar nedgang i antallet asylsøkere fra land som Irak og Russland.

For å møte de utfordringene vi nå står overfor, har Regjeringen satt i verk flere tiltak. De første ble lansert i mai og september i fjor. Noen tiltak ble iverksatt i fjor høst, mens de siste er iverksatt i vår og så sent som denne uken. Stortinget er orientert om status på 13 av tiltakene gjennom revidert nasjonalbudsjett.

Tiltakene har hatt effekt, men det er ikke mulig å måle effekten i et bestemt antall personer. Vi så at trenden til økning måned for måned i perioden mai til august i fjor ble brutt i september. Hadde tiltakene ikke blitt lansert, er jeg redd månedstallene hadde fortsatt å øke, og det ville ha kommet enda flere asylsøkere. For enkelte grupper har antallet gått betydelig ned, særlig gjelder det for asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Jeg vil spesielt trekke fram det såkalte Torshovprosjektet, som antas å ha bidratt til en vesentlig reduksjon i antallet irakiske asylsøkere til Norge. For tiltakene som er iverksatt relativt nylig, vil vi først se effekt i tiden framover.

Når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere, har Regjeringen nylig vedtatt en rekke nye tiltak for å redusere antallet søkere uten beskyttelsesbehov. Enslige mindreårige asylsøkere i alderen 16–18 år uten forsvarlig omsorg i hjemlandet kan etter en individuell vurdering gis midlertidig og begrenset tillatelse hvis de ikke fyller vilkårene for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Departementet vil instruere UDI om i hver enkelt sak å vurdere hvorvidt den samlede omsorgssituasjonen for barn i hjemlandet er forsvarlig, herunder hos foreldre, i familien for øvrig eller i annet egnet omsorgstilbud. Regjeringen vil også gå i dialog med myndighetene i de viktigste opprinnelseslandene med sikte på å bidra til tilfredsstillende omsorgstilbud i asylsøkernes hjemland. Fordi ankomstmønsteret endrer seg over tid, er det hele tiden behov for å vurdere tiltak i forhold til den faktiske utviklingen. I den sammenheng er det også naturlig å vurdere ytterligere tiltak for å effektivisere retur av dem som har fått avslag på søknad om opphold.

Jeg er glad for at også opposisjonspartiene vil være med på å diskutere slike løsninger, og jeg er innstilt på å legge til rette for at også Stortinget kan få diskutere slike tiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:43:05]: Det mest oppsiktsvekkende med denne saken er jo signalene fra Regjeringen om at man i større grad ønsker å se sammenhengen mellom bistandspolitikk på den ene siden og retur av asylsøkere på den andre siden – i merknads form står to av regjeringspartiene sammen om dette.

Det har jo tidligere kommet sterke utfall mot dette fra statsrådens kollega i Regjeringen, utenriksminister Jonas Gahr Støre, da han her i Stortinget tok kraftig avstand fra dette forslaget. Nå har Regjeringen åpenbart snudd. I hvert fall har Senterpartiet og Arbeiderpartiet et annet syn. Kan statsråden gjøre rede for bakgrunnen for det? Er det sånn at utenriksminister Jonas Gahr Støre har tapt internt i Regjeringen?

Statsråd Dag Terje Andersen [12:44:17]: Jeg har lagt merke til at det som sies i innstillingen om bistand, ikke er knyttet til kutt i bistandsbudsjettet, men bistand i forbindelse med retur. Allerede i dag har vi det. Vi har f.eks. hvis en returnerer til Afghanistan, en direkte støtte på 10 000 kr. Man kan få hjelp med 25 000 kr for å komme i gang med skolering eller opprette næringsvirksomhet i hjemlandet – den typen bistand har vi. Veldig mange land som vi har god kontakt med, f.eks. Afghanistan – jeg hadde møte med statssekretær Assimi der i fjor høst – er opptatt av om Norge kunne bidra til å legge til rette for en tilbakekomst av afghanere som de ser for seg ikke kommer bare fra Norge, men fra mange land etter hvert. Det å koble den type bilaterale avtaler opp mot mulighetene til å returnere dem som bør returneres, er ikke noe nytt. Jeg oppfatter at det er det regjeringspartiene, i hvert fall to av dem, (presidenten klubber) har sagt ja til i innstillingen, i tråd med brevet (presidenten klubber) som jeg sendte til Stortinget.

Presidenten: Presidenten vil be om at alle talarane held seg til taletida.

Bent Høie (H) [12:45:41]: Alle opposisjonspartiene ber om at Regjeringen snarlig kommer tilbake med forslag til endringer slik at det blir mulig å instruere UNE. Statsråden har satt ned et utvalg som har fått tidsfrist til november 2010. Hvis en følger et utvalgs normale saksbehandlingsarbeid, når ser statsråden for seg, etter den tidsplanen som statsråden har, at det blir mulig å få gjort endringer i styringen av UNE? Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er: Kan statsråden utelukke at Regjeringen vil komme med endringer på dette området før utvalget konkluderer i sitt arbeid, eller kan han allerede nå si at en vil vurdere å gjøre dette raskere?

Statsråd Dag Terje Andersen [12:46:42]: Til det siste spørsmålet kan jeg ikke si noe absolutt. Det jeg sa i mitt innlegg, og det mener jeg faktisk, var at vi har behov for å følge utviklingen på asylområdet fortløpende. Som representanten er kjent med, forandrer det seg fra år til år, fra måned til måned, fra hvilke land vi får en økning, fra hvilke land vi får en reduksjon osv. Jeg forbeholder meg retten til å tilpasse virkemidlene til den faktiske utvikling.

UNE er jo opprettet for å være et rettslignende organ. Hvis vi eventuelt skal gjøre endringer i UNE, skal det være etter en grundig vurdering, slik at man også ivaretar de rettsmessige og de personvernmessige sidene av den saken og selvfølgelig også internasjonale avtaler. Derfor går vi grundig inn i den jobben. Jeg er opptatt av at UNEs selvstendighet er en viktig rettssikkerhetsfaktor, og slik vi kjenner rettssystemene i Norge, ønsker vi heller ikke at det her skal utvikles ny politikk. Jeg deler representantens bekymring her, og vi bør i hvert fall da gå grundig inn i dette og se på det skjæringspunktet.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:47:57]: Kristelig Folkeparti er, i likhet med SV og Venstre, sterkt kritisk til at en skal benytte bistand som pressmiddel for å få returavtaler.

Dessverre er det ikke slik statsråden sa, for det står altså følgende i merknaden fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre – jeg leser fra merknaden:

«(…) vil påpeke at i forhandlinger om slike avtaler bør det vurderes virkemidler som blant annet generell bistand, bygging av infrastruktur for mottak av hjemvendte borgere og bistand til reintegrering.»

– Altså en generell bistand. Det bryter totalt med motivasjonen og det som er målsettingen med å gi bistand, nemlig å hjelpe verdens fattigste. Det er grunn til å gjenta spørsmålet i den første replikken: Deler statsråden utenriksminister Jonas Gahr Støres syn, som tar avstand fra å bruke bistand, eller deler han Stokkan-Grandes syn på denne alvorlige saken?

Statsråd Dag Terje Andersen [12:48:56]: Jeg deler innstillingens syn, som gir uttrykk for det eksemplet jeg nevnte i stad, at afghanske myndigheter gjerne ser at vi bidrar til å bygge opp deres infrastruktur i forbindelse med at folk skal komme tilbake fra andre land, ikke bare fra Norge. Da er det naturlig for oss å si at vi kanskje kan bidra med det. Vi bidrar med mye i Afghanistan. Da synes jeg det er naturlig å se på om det kan ses i sammenheng med at vi har en situasjon der enslige mindreårige fra Afghanistan blir sendt til Norge i et dramatisk økende antall av menneskesmuglere. Da holder det ikke bare å si stakkars barn. Vi må faktisk si at vi ikke kan la flyktninginstituttet bli misbrukt på den måten. Vi er nødt til å prøve å finne forsvarlige ordninger for en omsorgsfull retur, slik at vi får stoppet trafikken med barn som blir sendt til Norge uten beskyttelse. Det må noen ta ansvar for. Da kan vi se det i sammenheng med samarbeidsavtalen mellom afghanske myndigheter, UNHCR og norske myndigheter.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:50:29]: Jeg skal bare ta ordet på slutten av debatten til en kort presisering av hva saken her faktisk handler om.

Det er ikke et enkelt tema vi diskuterer. Det handler om at veldig mange enkeltmennesker utsetter seg selv for stor fare ved å reise fra sitt hjemland til et europeisk land, søke om beskyttelse og eventuelt bli værende i en limbosituasjon mellom det landet som nekter å gi dem opphold, og hjemlandet som ikke ønsker å ta dem tilbake. Det er et ansvar vi som sitter i parlamentet i Norge, også må ta inn over oss. Hvordan kan vi klare både å håndtere tilstrømningen av asylsøkere og også effektuere de vedtakene som fattes når det gjelder bosetting av dem som skal få opphold, og ikke minst retur av dem som får avslag?

Bjørg Tørresdal viste til at vi nå markerer World Refugee Week, en særdeles viktig markering. Hun viste til det åpenbare, som jeg tror vi alle sammen er enige om, nemlig at vi har et ansvar, og at vi ønsker å ta et ansvar, for verdens flyktninger. Men det er en åpenbar misforståelse her, iallfall virker det som om Bjørg Tørresdal og Kristelig Folkeparti ønsker å misforstå det som er sakens kjerne. Det er nemlig ikke riktig, som det hevdes fra talerstolen her, at de innstrammingstiltakene som har blitt gjennomført, er innstramminger i asylinstituttet. Det er innstrammingstiltak som skal forhindre at folk uten beskyttelsesbehov, altså folk som ikke er flyktninger, skal legge ut på en strabasiøs reise og havne i den situasjonen som dessverre tusenvis av mennesker gjør i Europa. Det gjør vi nettopp for å kunne være i stand til å ta vare på våre flyktninger i dag. Det var også en av grunnene til at noe av det første Regjeringen gjorde, var å øke antallet kvoteflyktninger fra det begredelige lave antallet det var på da Kristelig Folkeparti satt i regjering.

Det andre er at det har vært mye snakk om den merknaden som dreier seg om bistand til arbeidet med returavtaler. Jeg finner grunn til å referere den merknaden igjen, for her er det åpenbart noen som ønsker å misforstå saken. Det flertallet her skriver, er at man

«vil påpeke at i forhandlinger om slike avtaler bør det vurderes virkemidler som blant annet generell bistand, bygging av infrastruktur for mottak av hjemvendte borgere og bistand til reintegrering for den enkelte».

Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan mennesker som står på denne talerstolen, som Bjørg Tørresdal og flere, og som er tydelige på at de som har fått avslag, selvfølgelig må respektere det og returnere, ikke er villige i det hele tatt til å gå inn på ordninger som faktisk kan hjelpe dem til reintegrering i hjemlandet, som kan bygge infrastruktur i opprinnelseslandet, som både kan motivere hjemlandet til å ta imot og den enkelte til å returnere. Jeg fatter det ikke, og det ber jeg vennligst om en redegjørelse for, for det er det denne merknaden handler om.

Så får vi alltids leve med at sitater blir dratt ut i alle mulige retninger, og at det er noen som ønsker å sette enkeltrepresentanter opp mot hverandre.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for at statsråden signaliserer at Stortinget vil bli involvert i dette arbeidet med å skape flere, bedre og mer helhetlige ordninger enn det europeiske land i dag samlet sett har.

Bent Høie (H) [12:54:05]: Jeg vil bare starte med å si at jeg slutter meg til alt det som den forrige taleren sa.

Som svar på representanten Rolf Reikvams innlegg mener jeg at det ikke er å ha en human asylpolitikk å ha en asylpolitikk som skaper en situasjon der mennesker – og ofte de som i sitt lokalmiljø er de mest ressurssterke menneskene – selger alt det de eier og har, og setter seg i gjeld til internasjonale kriminelle organisasjoner som driver med menneskesmugling, under en falsk forutsetning om at de kanskje kan få et opphold i Norge, eventuelt at de kan oppholde seg ulovlig i Norge så lenge at de har mulighet til over lengre tid å sende penger tilbake. En slik asylpolitikk hindrer muligheten til å gi et godt tilbud til de menneskene som har et beskyttelsesbehov. Høyre fremmer disse forslagene, men vi har også, i våre alternative budsjetter, fremmet forslag om å øke andelen kvoteflyktninger. Det er helt åpenbart at Norge burde tatt imot en større andel av verdens flyktninger som er i en situasjon som er helt håpløs, nemlig i verdens flyktningleirer.

Så til spørsmålet om MUF-erne, som også representanten Reikvam var inne på. Han sa at det nye nå var at de skulle få vurdert sin tilknytning til riket. Nei, det er feil. MUF-ernes sak ble vurdert på ny – jeg holdt på å si: på ny og på ny – og hver gang den saken ble vurdert, var tilknytning til riket med i vurderingen på like vilkår som i alle andre saker der folk hadde oppholdt seg i Norge, med det unntak at MUF-erne fikk spesialbehandling, der også den perioden de oppholdt seg i Norge uten i realiteten å ha opphold, ble tillagt at de hadde tilknytning til riket, noe som ikke er normalt i andre saker. Så denne gruppen hadde spesialbehandling fra før. På tross av det fikk de avslag etter dagens regelverk fram til at en politisk i realiteten har gitt dem et løp som skal gi opphold. Det står også i høringsbrevet fra departementet at det ikke finnes juridisk grunnlag for å gi denne gruppen opphold; det er en politisk beslutning. Det er en vinglepolitikk som kommer til å føre til en økt tilstrømning av grunnløse asylsøkere.

Så vil jeg si at de er veldig positive, de signalene som kommer fra statsråden når det gjelder muligheter for mindreårige i deres hjemland. De signalene som kommer der, støtter Høyre fullt ut. Det er et flott initiativ, som jeg også tror vil være til stor hjelp for de barna som blir sendt fra sine nærmeste på en veldig lang reise.

Så, på bakgrunn av det statsråden sa om muligheten til å komme tilbake med en samlet returpolitikk, vil Høyre anmode om at forslag nr. 4, fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, gjøres om til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Det er notert.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:57:33]: Først til regjeringen Bondevik IIs forhold til kvoteflyktninger. I den perioden var det problemer med å bosette flyktninger, og tallet på kvoteflyktninger gikk ned. Men det ble i slutten av perioden hevet igjen, fordi en hadde en litt bedre bosettingssituasjon. Det skjedde på initiativ fra Kristelig Folkeparti, som ønsker at Norge skal fortsette å ta imot et økt antall av dem som er definert som kvoteflyktninger.

Så til det som har voldt store bølger i denne diskusjonen, nemlig spørsmålet om å blande sammen bistand og returavtaler, eller å bruke bistand som pressmiddel for å få til returavtaler. Bare for å presisere: Det som er viktig for Kristelig Folkeparti, er å ta avstand fra at man bruker generell bistand. Det som står om bygging av infrastruktur for mottak av hjemvendte borgere, har vi ingen problemer med. Vi er veldig for at en skal legge forholdene til rette for dem som skal returneres og blir returnert, at det skal gis bistand til det. Det vi er imot, er at man skal true med å kutte i den generelle bistanden til land som ikke vil inngå returavtaler. For generell bistand gis til verdens fattigste.

Skal man altså ramme verdens fattigste fordi myndighetene i det landet der de bor, ikke vil samarbeide med norske myndigheter om retur av egne borgere? Det er å stramme inn på flyktningpolitikken og ramme folk som absolutt ikke har noe med norsk flyktningpolitikk å gjøre, og det er et svik mot verdens fattigste.

Statsråd Dag Terje Andersen [12:59:16]: La meg ta tak i det siste først. Jeg oppfatter ikke at flertallet truer med å kutte bistand – sådan sier ikke skriften, og jeg forholder meg til skriften. Men det er snakk om at det går an å utvikle samarbeid med land på flere områder, bl.a. for også å kunne returnere enslige mindreårige på en anstendig måte. Det synes jeg ikke er opprørende i det hele tatt. Det er åpenbart et ønske om å misforstå og trekke innstillingen lenger enn det er grunnlag for i forhold til de kommentarer som de som er for innstillingen, faktisk legger til grunn.

Så må jeg si at jeg har stor forståelse for forslaget fra Venstre, presisert og forklart av representanten Dørum, i forhold til identitets- og dokumentasjonssenter. Det er et forslag som Regjeringen har mottatt, og som vi nå utreder muligheten for å realisere. Jeg kan ikke nå forskuttere konklusjonen på det, men det er så mye fornuftig i et slikt forslag at jeg synes det ville være synd hvis det skulle bli nedstemt i Stortinget før Regjeringen får anledning til å trekke en konklusjon på i hvert fall det faktum at vi trenger klarere, tydeligere og raskere identifikasjon som en vesentlig del av framtidens asyl- og innvandringspolitikk.

Så vil jeg bare kort si til MUF-saken at det er altså 316 mennesker i Norge, ikke alle, men noen av MUF-erne, som har kommet i en situasjon der staten på et tidspunkt har gitt grunnlag for å tro at de kunne komme til å få opphold. Det er i den sammenheng vi sier at nåde skal gå for rett, forutsatt at du ikke har begått kriminelle handlinger med en viss straffelengde, og at identifikasjon er avklart. Jeg er helt sikker på at det ikke kommer til å friste flere til å komme til Norge.

Så til verdens flyktninger, den uka vi er inne i, og de som flykter fra kuler og krutt: Ja, det er nettopp mitt utgangspunkt for å ha ansvaret for denne sektoren. Jeg mener vi skal ha en innvandringspolitikk som er streng, men rettferdig. Vi skal ha en integreringspolitikk som er raus, men som stiller krav, og bakgrunnen for det er nettopp å ivareta Genèvekonvensjonen. Det er nettopp derfor vi er nødt til å sette inn tiltak, for at ikke for mange søker asyl uten at de har grunnlag for asyl eller beskyttelse på humanitært grunnlag. Det er hele utgangspunktet også for de tilstrammingene som vi vedtok i fjor, og som blir gjennomført nå, nettopp å ta vare på dem som representanten Tørresdal pekte på, de som flykter fra kuler, de som flykter fra terror. Skal vi klare å ta vare på dem på en skikkelig måte, er vi nødt til å sørge for at ikke det samme instituttet blir brukt av folk som har andre behov enn beskyttelse.

Odd Einar Dørum (V) [13:02:57]: Jeg har hørt statsråder tale «bob-bob» i dannede parlamentariske former, og jeg har hørt statsråder tale som statsråden gjør i dag. Etter den talen vil jeg be om at mitt forslag, nr. 16, blir gjort om til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Det er notert.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, sjå side 3887)

Etter ønske frå kyrkje-, utdanings- og forskingskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 blir behandla under eitt – og ser det som vedteke.