Presidenten: Etter ønske frå kyrkje-, utdanings- og forskingskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 15 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

I tillegg blir det foreslått ei taletid på inntil 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:05:25] (ordfører for sakene): Forskning har gjennom århundrer «påvirket våre holdninger, vår tenkemåte og våre verdensbilder. Forskning har gitt oss ny erkjennelse og bidratt til betydelige framskritt». Komiteen har ingen problemer med å samle seg om det utsagnet, heller ikke om at Norge i dag er «et kunnskapsbasert samfunn, hvor den menneskelige kapitalen utgjør 85 pst. av nasjonalformuen».

Komiteen har etter min mening arbeidet godt med forskningsmeldingen – Klima for forskning. Alle partier har bidratt til at vi på flere områder har skrevet oss sammen, dette på svært viktige områder innen forskning og utvikling. Det tror jeg er vesentlig med tanke på den store rollen forskning spiller og vil spille for framtidens løsninger både når det gjelder globale og nasjonale utfordringer innenfor f.eks. klima, miljø, energi, helse og ren mat. Komiteen er i all hovedsak enige om mål og prioriteringer, men til tider svært uenige om hvordan vi skal nå målene. Jeg vil imidlertid takke hele komiteen for godt klima under arbeidet med saken.

I forskningsmeldingen vi har til behandling i dag, framheves klimaendringene som den viktigste utfordringen i samfunnet i dag. Meldingen bygger på den forrige forskningsmeldingen, som ble behandlet i 2005 – Vilje til forskning – men utvider antallet forskningspolitiske mål og samler seg om fem strategiske mål og fire tverrgående mål. Forskningsmeldingen fastslår at den langsiktige forskningsinnsatsen skal utgjøre 3 pst. av bruttonasjonalproduktet. Dette ligger fast. Men det understrekes samtidig at det er behov for å vende oppmerksomheten i forskningspolitikken fra ressursinnsats til resultater.

Jeg vil nevne noen områder i forskningsmeldingen som komiteen har vært opptatt av. Grunnforskning med vekt på kvalitet og realfag er et slikt område.

Komiteen understreker at det er en svært viktig oppgave å sørge for god og langsiktig finansiering av grunnforskning. Grunnforskning krever langsiktighet, og det kan ta mange år før en ser resultater av en slik forskning. Nettopp derfor har komiteen sagt at selv om en ser behovet for mer mål- og resultatstyring av forskning og støtter det, vil komiteen advare mot en overdreven tro og fokus på dette i grunnforskningen i tiden som kommer.

Komiteen har også denne gangen vært opptatt av dannelsesperspektivet. I et slikt perspektiv er forskning ikke bare et middel, men også et mål i seg selv.

Et annet område komiteen har vært opptatt av, er internasjonalisering. Forskning er jo internasjonal i seg selv, og det er viktig at vi legger til rette for gode internasjonale samarbeidsavtaler norske forskere og forskningsmiljø kan være en del av. Vi har inngått samarbeidsavtaler med en rekke land de siste årene, men den viktigste internasjonale arenaen for norsk forskning er vår deltakelse i EUs 7. rammeprogram for forskning, som ble startet ved årsskiftet 2006/2007. Der deltar Norge som fullverdig medlem. Komiteen peker på at Norge gjorde det godt i det 6. rammeprogrammet, og at det var forskningsinstituttene og næringslivet som hadde den største deltakelsen. Komiteen er også opptatt av at instituttenes rolle ikke må svekkes i det 7. rammeprogrammet, og peker på bekymringen omkring høye egenandeler og at institusjonene gir uttrykk for at det har blitt mer arbeidskrevende å skrive gode søknader om forskningsmidler i det 7. rammeprogrammet. Det er derfor positivt at meldingen peker på viktigheten av at det legges godt til rette via Norges forskningsråd i form av rådgiving, stimulering og støttetiltak ved utarbeiding av søknader.

Komiteen ønsker også en gjennomgang av de prosjektene vi deltar i i det 7. rammeprogrammet, slik at de samsvarer med de prosjektene som er prioritert nasjonalt. Et område komiteen har pekt på som viktig, er deltakelse i European Research Area, ERA. Komiteen har merket seg at en slik deltakelse ikke er en del av EØS-avtalen, og at det dermed ikke er noen automatikk i at Norge kan delta i de initiativ EU tar til videre utvikling av ERA. Komiteen ber derfor Regjeringen om å følge opp dette spørsmålet.

Komiteen er også enig om mye innenfor energi-, miljø- og klimaforskning, og flertallet i komiteen er svært fornøyd med at den klimarelevante forskningen særlig har blitt løftet fram i denne stortingsperioden. Komiteen har også vært opptatt av å framheve Norges unike muligheter til å bli en nasjon som forsyner Europa med ny fornybar energi, og har spesielt pekt på utviklingen av vindmøller til havs, der vår offshoreleverandørindustri kan bidra med velutviklet kompetanse.

Komiteen peker også på betydningen av helse- og velferdsforskning. Samfunnet står ovenfor store utfordringer fordi vi får en stadig eldre befolkning. Det er jo i utgangspunktet positivt at vi lever lenger, men det fører også til at flere mennesker bl.a. blir demente. Vi har også en økning i forekomsten av kroniske sykdommer som diabetes og KOLS og en økning i antallet krefttilfeller. Komiteen er opptatt av at medisinsk forskning skal prioriteres høyt, slik at vi øker forståelsen for disse sykdommene og nye behandlingsmetoder kan utvikles.

Komiteen viser videre til de mange etiske dilemmaene som er knyttet til forskning innen helse- og sosialområdet og fremmer et felles forslag til vedtak i innstillingen der komiteen ber Regjeringen om å gjennomgå forskningsetiske regler for master- og doktorgradsprogrammer når det gjelder forskning på barn og unge innenfor skjæringspunktet helse- og sosialforskning.

Et siste eksempel på et område der komiteen har felles oppfatning, er studentaktiv forskning. Dette var et område som også fikk oppmerksomhet da vi hadde evalueringen av Kvalitetsreformen til behandling i Stortinget. Komiteen følger opp med å mene at den forskningen som foregår ved universitet og høyskoler, er en ressurs som i enda større grad bør reflekteres i studentenes kompetanse. Komiteen fremmer et felles forslag der vi ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte når det gjelder hvordan man i størst mulig grad skal sikre studentaktiv forskning.

Jeg kunne ha pekt på flere områder hvor komiteen samler seg, men det er også områder hvor det er relativt stor forskjell i virkelighetsoppfatningen. Fra Arbeiderpartiets side har vi med forundring registrert at opposisjonen fortsetter diskusjonen om oppnåelsen av 1 pst.-målet også etter at NIFU STEP har fastslått at det trolig innfris i 2010. Fremdeles sier opposisjonen at det må innfris i 2013. Er ikke det litt lite ambisiøst? For min del synes jeg debatten om 1 pst.- og 3 pst.-målet av BNP til forskning har fått altfor stor oppmerksomhet i forhold til diskusjonen omkring hvordan vi skal sikre kvalitet og robusthet i norsk forskning. Ofte får jeg inntrykk av at det står riktig ille til, men det gjør det jo ikke. Tvert imot: Norge har et godt utbygd forskningssystem, og norsk forskning er i framgang både når det gjelder omfang og kvalitet. Da synes jeg det er uklokt å snakke vår forskningsinnsats ned i stedet for å ta fram alle de gode forskningsmiljøene som etter hvert vokser fram, og som bidrar til at vi som nasjon står fram som en kunnskapsnasjon.

I NIFU STEPs budsjettanalyse kommer det fram at vi i 2009 bruker 1 milliard kr mer til forskning over statsbudsjettet enn tidligere beregninger har vist. Det er svært gledelig at det er helseforetakene som står for 600 mill. kr av denne milliarden. Det viser at helseforskning har høy prioritet, og det er bra. Medisinsk forskning er da også det området som har hatt størst vekst i denne fireårsperioden med rød-grønt flertall. Jeg registrerer derfor med en viss undring at en samlet opposisjon et sted viser til at «regjeringen Stoltenbergs manglende satsing på forskning har svekket muligheten for en offensiv satsing på helseforskning og utvikling av nye behandlingstilbud i Norge». Dette kan være et eksempel på at komiteen innenfor en del områder har en nokså forskjellig virkelighetsforståelse.

Jeg har forståelse for at universitetene og Norges forskningsråd har behov for større forutsigbarhet enn det de årlige budsjettene gir. Jeg er derfor glad for at det foreslås å legge fram en opptrappingsplan for klimaforskning, og å gjøre ordningen med Sentre for fremragende forskning til en varig ordning. Det er også svært positivt at en skal vurdere en ny utlysningsrunde for ordningen med Sentre for forskningsdrevet innovasjon. Dette vil bidra til å gi flere miljøer økt finansiering samt mer langsiktighet og handlingsrom i årene framover.

Det er også svært positivt at Regjeringen i statsbudsjettet for 2009 har økt kapitalen i Forskningsfondet med 6 milliarder kr, hvorav 4 milliarder kr er øremerket investeringer i vitenskaplig utstyr. Dette bidrar til å sikre langsiktig og stabil finansiering på et strategisk viktig område.

Til slutt vil jeg si at jeg synes denne meldingen er en god melding som peker framover for norsk forskning. Mye kan ennå bli bedre, men jeg registrerer at den gjennomsnittlige årlige realveksten i de offentlige forskningsbudsjettene har vært på om lag 5 pst. under den rød-grønne regjeringen. NIFU STEP sin analyse viser at vi bruker 22,8 milliarder kr til FoU over statsbudsjettet. Jeg synes det er et godt resultat, og et resultat godt over det som ble oppnådd i forrige stortingsperiode, som jeg synes vi ofte blir sammenlignet med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:15:49]: Det er interessant å registrere prosentmålets bølgende popularitet alt ettersom Regjeringa føler at det er innen rekkevidde eller ikke. Etter å ha nektet å diskutere prosentmål både i meldinga og i ettertid av meldinga, er det jo interessant å registrere hva som skjer fra talerstolen nå, for prosentmålet for forskningsinnsats blir jo i realiteten avskaffet i meldinga. Det som skulle være en måloppnåelse innen 2010, blir i stedet en måloppnåelse på veldig lang sikt.

Jeg har forsøkt å spørre forskjellige representanter fra regjeringspartiene hva som menes med «på sikt», og ingen har kunnet gi noe svar, helt inntil statsråden i et svarbrev til meg i Aftenposten 19. mai skriver:

«Er det «pinlig» at den rødgrønne regjeringen lover å føre videre veksten i forskningsbevilgningene, og dermed nå målet om en prosent av bruttonasjonalproduktet for statlige forskningsbevilgninger i 2013?»

Mitt spørsmål er: Hvorfor kan ikke det målet tallfestes i meldinga, og hvorfor stemmer regjeringspartiene nå imot et forslag fra opposisjonen om å tallfeste 1 pst.-målet i 2013?

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:16:53]: Jeg tror at de siste årenes mange ulike diskusjoner omkring prosentmålet har vist hvor håpløst det egentlig er å bruke det som bakgrunn for diskusjonen omkring utvikling innenfor forskning og utvikling. Vi synes at det har tatt oppmerksomheten bort fra det som er viktigere å diskutere, nemlig innholdet, kvaliteten og robustheten i forskningen.

At vi har 3 pst.-målet som en langsiktig ambisjon, er jo på linje med det resten av EU har, og er ikke til forkleinelse for diskusjonen. Men at det skal være det som alltid preger diskusjonen mener ikke vi er riktig, og vi synes ikke det hører hjemme i en debatt om forskning og utvikling.

Odd Einar Dørum (V) [13:17:55]: Først et litt åndelig bakteppe.

Jeg tror det er i Aftenposten i dag at direktør Hallén i Forskningsrådet ber Jens om å bli litt mer Obama – oversatt til folkelig norsk, vise «passion», engasjere seg.

Så mitt spørsmål til representanten Kristoffersen blir følgende: Hva er det som gjør, når Arbeiderpartiet går fram, at det er høyverdig å ha et prosentmål for kulturinnsats, høyverdig å ha et prosentmål for bistandspolitikk, høyverdig å ha presise tall i Nasjonal transportplan, mens når vi nærmer oss forskningen, har man ikke samme iver? Da har vi aktivitet for nærmest å si at det ikke er så viktig, vi må tenke på noe annet.

Er forskningspolitikken mindre høyverdig å rangere i forhold til politisk ambisjon enn Nasjonal transportplan, kulturpolitikk og bistandspolitikk?

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:18:47]: Selvfølgelig er ikke forskning noe mindre høyverdig enn bistand, kultur og Nasjonal transportplan, men vi synes at diskusjonen omkring prosentmålet har tatt oppmerksomheten bort fra å diskutere innhold, kvalitet og robusthet omkring forskning og utvikling. Det har blitt en fortegnet debatt, og det har vist at det ikke er godt egnet til diskusjon omkring forskning og utvikling.

Jeg har forståelse for at institusjoner ønsker mer forutsigbarhet enn det de årlige budsjettene gir, men det finnes andre måter å løse de utfordringene på enn å henge seg opp i den ødeleggende debatten som vi har ført de siste årene omkring prosentmålet når det gjelder forskning og utvikling.

Gunnar Gundersen (H) [13:19:46]: Det er jo litt bemerkelsesverdig at denne regjeringen er opptatt av å snakke seg bort fra målene, samtidig som man blir veldig opptatt av at målene kan nås når man har mulighet til å nå dem.

Jeg har merket meg at representanten ikke snakket noen ting om det som var det andre prosentmålet, og det gjelder næringslivsforskningen. Der ligger man veldig langt fra målet, og den regjeringen vi nå sitter med, har ikke gjort annet enn å kutte ned på de virkemidler som er rettet mot næringslivets forskningsandel. SkatteFUNN, BIA og alle de ordningene er strammet inn. Samtidig skriver man i meldingen at forskning er samfunnsøkonomisk mye mer lønnsomt enn bedriftsøkonomisk. Hva kommer det av at man fjerner seg fra målene med en gang man ser at man ikke kan nå dem, samtidig som man er veldig opptatt av å påpeke at man kan nå målene der man har mulighet for det?

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:20:46]: Når det gjelder næringslivets deltakelse i forskning, er det like viktig for denne regjeringen som for den foregående regjering. Det er gode ordninger for næringslivet når det gjelder forskning i Norge. SkatteFUNN-ordningen er evaluert og er funnet å være en robust ordning, og vi satser videre på den.

Når det gjelder det med prosentmålet og at vi tar det fram når vi ser at det kan nås, og ikke diskuterer det når det ikke kan nås, vil jeg si at representanten Gundersen tar feil, for i fire år har vi ikke gjort annet enn å diskutere prosentmål. Det gjelder dette 3 pst.-målet og 1 pst.-målet, og det har Gundersen bidratt ganske kraftig til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åse Michaelsen (FrP) [13:21:54]: Forskning legger grunnlaget for å løse de store utfordringene samfunnet står overfor i dag, men også de framtidige utfordringer som vil komme.

Fremskrittspartiet hadde håpet at meldingen hadde brakt oss noe nytt, noe offensivt, men vi ble skuffet. Jeg vil også påstå at det er helt betimelig sett i forhold til de forventningene vi hadde til forskningsmeldingen, at det burde kommet langt mer av konkrete forslag. Ville meldingen inneholde noe nytt, ville den være konkret, eller ville den bare være svevende tankespinn uten klare mål og tiltak? Den ble det siste. Den er lite forpliktende og full av ord som «vurdere», «forvente», «avvente», «utrede», osv.

En av de største skuffelsene er at Regjeringen nå går bort fra 3 pst.-målet.

Jeg bet meg merke i hva representanten Kristoffersen sa i replikkrunden, for jeg vil minne om hva nåværende statsråd Huitfeldt og representanten Lena Jensen i komiteen sa til bladet Forskning nr. 4-2007:

«Vi har et langt stykke igjen før vi når målet, blant annet fordi veksten i BNP i Norge har vært svært høy de siste årene. Men det dummeste vi kan gjøre, er å fjerne målsettingen. Om vi ikke skulle nå målet, har det uansett fungert som en motivasjon for å satse mer penger på forskning.»

Jeg skjønner nå at dette ikke gjelder lenger innad i Regjeringen.

Fremskrittspartiet ønsker å ha en tidshorisont på å nå 3 pst.-målet, og i tillegg til det en annen fordeling av hvor mye det offentlig og hvor mye det private skal bidra med. Vi mener bestemt at det offentlige bør kunne øke sin andel til 1,4 pst. av BNP innen 2015. For å gjøre dette mulig vil vi be Regjeringen legge fram for Stortinget en opptrappingsplan for finansiering av norsk forskning, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2010. Planen skal ta utgangspunkt i målene for norsk forskning som er fastsatt i St.meld. nr. 30 for 2008–2009, og gjelde for budsjettårene 2010–2013. Det skal legges til grunn at den statlige forskningsinnsatsen skal utgjøre minst 1 pst. av BNP innen 2013, samt at målet om 1,4 pst. skal nås innen 2015.

Evnen og viljen til å samarbeide er et annet viktig område, samt muligheten for å se forskning og utvikling i et større perspektiv hvor en unngår fragmentering og uoversiktlighet.

Vi ser at tiden er moden for en strukturell endring av hele forskningspolitikken, ikke bare av Forskningsrådets rolle og dens fordelingsprinsipper. Vi må også ha en større gjennomgang av de ulike områdene forskningen griper inn i, og det er stort sett det meste.

Både Forskningsrådet, SIVA og Innovasjon Norge må ses i en sammenheng og evalueres. Også de ulike forskningsområdene i Stortingets komiteer bør i langt større grad ses under ett. Perspektivmeldingen, innovasjonsmeldingen og forskningsmeldingen er bare et lite eksempel på sammenhenger innen forskning og utvikling fra tre forskjellige komiteer.

Norge som et forsknings- og innovasjonsland må i langt større grad vektlegge ressursinnsatsen og få mest mulig igjen, økonomisk og samfunnsmessig. Dette vil bety vilje til omfordeling, institusjonelle endringer og bedre incentiver.

Særlig når det gjelder incentiver, fremmer vi nå i samarbeid med de andre opposisjonspartiene en rekke forslag som nettopp tar opp viktigheten av ordninger som fremmer samarbeid, innovasjon og nytenkning på tvers av landegrenser og sektorer.

Derfor ønsker vi at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til ulike incentivordninger for å øke den totale forsknings- og utviklingsandelen med fokus på det samarbeid mellom akademia og det private næringsliv som behøves for å bidra til internasjonalisering og innovasjon.

Nøkkelroller her er kvalitet og prioritering i forskningen, noe vi ser at andre land i større og større grad fokuserer på, samt en mer målrettet og styrt bruk av avkastningen fra Forskningsfondet. Derfor fremmer vi også forslag om at Stortinget ber Regjeringen sørge for at avkastningen fra Fondet for forskning og nyskaping brukes til langsiktig, strategisk og sektorovergripende forskning, samt legge fram en opptrappingsplan for kapitalbasen i dette fondet for å nå målene vi har satt oss.

Stortingsmeldingen er vag på hvordan midlene til EUs rammeprogram skal finansieres. Fremskrittspartiet er helt imot at slike faste forpliktelser og driftskostnader skal tas fra avkastningen fra Forskningsfondet. Intensjonen med fondet var nettopp det motsatte, nemlig å styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen. Avkastningen skal ikke, slik det nå er blitt, brukes til å tette hull i ordinære bevilgninger og nærmest bli en ordinær tilskuddspost på statsbudsjettet. Her er også langsiktighet og forutsigbarhet nøkkelord for evnen og ikke minst viljen til å satse.

Evnen til å øke samarbeidet mellom næringslivet, instituttsektoren og akademia, både horisontalt og vertikalt, er et område vi er spesielt opptatt av. Som OECD også påpekte overfor komiteen da vi var i Paris, er en av de største utfordringer for å kunne lykkes som et globalisert kunnskapssamfunn inn i framtiden nettopp evnen til samarbeid.

Næringslivets konkurransekraft bygger også i økende grad på teknologi utviklet i samarbeid med internasjonalt ledende akademiske miljøer med tilgang til moderne forskningsinfrastruktur. For at norske forskningsmiljøer skal framstå som attraktive for rekruttering, som partnere i internasjonale prosjekter og som vertsland for utenlandske bedrifter, må vi kunne tilby moderne forskningsinfrastruktur av høy kvalitet. Vi fremmer derfor et forslag om at det opprettes et eget fond for vitenskapelig utstyr på 10 milliarder kr. Avkastningen av fondskapitalen øremerkes investeringer i forskningsinfrastruktur.

Fremskrittspartiet vil derfor at Stortinget skal be Regjeringen om å legge fram forpliktende planer for hvordan internasjonaliseringsarbeidet kan styrkes for forsknings- og utdanningsinstitusjoner i hele landet, samt utarbeide en plan for hvordan man kan sikre at en større andel av doktorgradsstudentene gjennomfører et lengre forskningsopphold ved en utenlandsk institusjon i løpet av sine doktorgradsstudier.

I en situasjon hvor norsk økonomi står overfor store utfordringer, må Norge satse på langsiktig verdiskaping. Vi må legge grunnlaget for økt fokus på det varige ved å satse på kunnskap, satse på forskning og innovasjon og utvikling. Grunnlaget for å kunne lykkes i framtiden er å satse på dette. Det at verden er i en dyp finanskrise som gjør det vanskelig å forutse hvordan og hvor lenge denne situasjonen vil vare, krever at vi som politikere i langt større grad må ta i bruk framtidstenkning og helhetstenkning overfor de ulike utviklingstrekk innen forskning og utvikling og samfunnsutvikling. Vi må satse på forskning, og vi må tenke langsiktig på investeringer i kunnskap for framtiden.

Videre er det viktig at vi kan få utarbeidet incentiver som muliggjør økning av antall teknologioverføringsavtaler, samt en plan for hvordan klyngetenkning og nettverksbygging kan utløse ekstra midler til forskning og utvikling.

Langsiktig budsjettering innenfor forskningen er bare et av virkemidlene som må på plass. Vi må ha internasjonale samarbeidstiltak, økt mobilitet av forskere inn og ut av Norge, økt styring av hva midlene som går til EUs rammeprogram, blir brukt til og se hvorvidt våre nasjonale målsettinger blir ivaretatt. Vi må se hvordan bedrifters evner til å kvalifisere seg bedre i forhold til internasjonale aktiviteter, les EU-programmer, kan styrkes. Vi fremmer derfor forslag om at Stortinget må be Regjeringen komme med en strategiplan for hvordan Norges muligheter til å påvirke beslutninger vedrørende bruk av EU-midler innen forskning og utvikling kan økes, med det mål å kanalisere midler til å nå Norges definerte nasjonale målsettinger.

For at norske forskningsmiljøer skal framstå som attraktive for rekruttering, som partnere i internasjonale prosjekter og som vertsland for utenlandske bedrifter, må vi kunne tilby moderne utstyr av høy kvalitet.

SkatteFUNN-ordningen, som i særlig grad ivaretar små og mellomstore bedrifter, må utvides. Derfor ber vi om at ordningene for tildeling av forskningsmidler blir gjennomgått med tanke på å fjerne byråkratiske hindringer, øke fleksibiliteten i søknadsprosessene og øke forutsigbarheten i de ulike ordningene.

At basisfinansiering spiller en stor rolle når det gjelder rekrutteringen til sektorene, er det liten tvil om. Vi fremmer derfor et forslag om at Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen sak om rekrutteringsstrategi for vitenskapelige stillinger ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter samt en forpliktende plan for forskerrekruttering.

Men det er jo ikke helt svart der ute – det er mye som spennende skjer. Om det nå er denne eller den forrige regjeringen som har merket ut løypa, er helt uvesentlig for oss i Fremskrittspartiet. Det viktigste er at jobben blir gjort, og at vi får til resultater og oppnår mål en har satt seg. Skulle jeg se oppi denne posen med blandet drops, vil jeg si at opprettelse av SFF-er og SFI-er er rett vei å gå – ungt entreprenørskap, forskerskoler og også bruk av VRI og BIA-midler viktige verktøy. Nye NCE-er og Arenaprosjekter er også spennende å følge opp. Men det må ikke bli så fragmentert og uoversiktlig at vi ikke ser sammenhengen, og mister de overordnede målene av syne.

Sist, men ikke minst, må det politisk vilje til for å prioritere forskning, utvikling og innovasjon opp på det nivået som må til for at Norge skal lykkes som kunnskapsnasjon inn i framtiden. Intensjonene til statsråd Aasland er sikkert gode, men det nytter lite når statsråden ikke blir lyttet til når pengesekken blir fordelt på sjefens kontor. Det må nok flere saker som «Ida» fram i media for å løfte forskningen opp der den hører hjemme.

Jeg tar opp de forslagene som vi alene, eller i samarbeid med andre partier, har fremmet i innstillingen.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Åse Michaelsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gorm Kjernli (A) [13:32:09]: Det er godt at ikke alt er mørkt for Fremskrittspartiet.

Prosentmålet ligger i meldingen, og jeg registrerer at det når ser ut til at vi kan nå målet allerede i 2010, men at Fremskrittspartiet – i likhet med resten av opposisjonen – har 2013 som et mål. Men det var ikke spørsmålet mitt.

Gjennom EUs rammeprogram for forskning foregår det mye bra, som også er bra for Norge. Norske forskningsmiljøer fikk god uttelling i det 6. rammeprogrammet, og alt tyder på at vi gjør det bra også i forhold til det 7. rammeprogrammet, som er gjeldende nå. Men så blir jeg litt usikker på hva Fremskrittspartiet egentlig mener om deltakelse i EU-forskning. På den ene side er man med på positive komitémerknader om forskning i EU-regi. På den annen side – senere i innstillingen – er man mer kritisk og sår mer usikkerhet rundt forskning i EU-regi. Hva mener egentlig Fremskrittspartiet om dette?

Åse Michaelsen (FrP) [13:32:59]: Det som har vært viktigst for oss, er at når først så store bidrag kommer fra Norge og inn til EUs rammeprogram, er det viktig at vi ser at det som kommer tilbake til landet i form av forskningsmidler og prosjekter, er tilpasset de norske målene for forskning.

Nå er det slik at Norge står utenfor EU, og det å påvirke prosessen og hvilke program som blir prioritert med forskningsmidler, har ikke vært lett. Det har også vært uttalt av statsministeren selv at dette er et av de områdene han i mye større grad vil ha fokus på, for nettopp å kunne styre midlene tilbake til Norge.

Lena Jensen (SV) [13:33:51]: I forrige periode brukte Fremskrittspartiet sin makt til å kutte i forskningen på klima og miljø. I budsjettavtalen mellom de daværende regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, statsbudsjettet for 2003, ble det gjort kutt på miljø- og energiforskning på 60 mill. kr. Jeg understreker at dette kuttet ikke lå inne i Bondevik-regjeringens opprinnelige budsjett, men forslaget kom som en direkte konsekvens av avtalen med Fremskrittspartiet.

Det er et paradoks at Fremskrittspartiet i den politiske debatten framhever usikkerheten rundt menneskeskapte klimaendringer samtidig som de kutter ned på forskningen, som faktisk kan gi bedre innsikt. Hvordan kan vi få bedre forståelse for usikkerheten rundt framtidens klima hvis forskningen på klima og miljø kuttes?

Åse Michaelsen (FrP) [13:34:39]: Det som er viktigst for oss, er å se framover – og å se hvilke utfordringer vi selvfølgelig har. Vi har lagt av penger til Forskningsfondet, nettopp til forskning på alternative løsninger innenfor energi. Vi fortsetter med å gi vår tilslutning til at det blir gitt ytterligere forskningsmidler på dette området.

Nå hører jeg at representanten refererer til noe som skjedde i 2003. Det er jo snart syv år siden, og det er vanskelig å si hvilke vurderinger og forhandlinger som lå til grunn – om noe ble plusset på eller trukket fra – så det er det umulig for meg å kunne svare på. Jeg vet bare at dette er et område som Fremskrittspartiet – og de andre opposisjonspartiene – er opptatt av.

Anna Ljunggren (A) [13:35:33]: NIFU STEP la for en ukes tid siden fram en rapport som viser at vi ligger godt an til å nå målet om 1 pst. av BNP til forskning innen 2010. Allikevel har ikke opposisjonen forandret merknadene sine, men mener fortsatt at vi skal ha som mål å nå 1 pst. av BNP i 2013 – altså et mindre ambisiøst mål enn det denne regjeringen har. Etter å ha hørt innlegget til Åse Michaelsen lurer jeg på om representanten fra Fremskrittspartiet blir skuffet hvis vi når målet om 1 pst. innen 2010.

Åse Michaelsen (FrP) [13:36:06]: Nå er det veldig viktig å se på hva som står i innstillingen – det står minst 1 pst. innen 2013 og 3 pst. innen 2015. Fremskrittspartiet vil i tillegg ha en offentlig forskningsandel på 1,4 pst., som vi også får støtte av fra veldig mange av forskningsmiljøene. Det er vår målsetting. Om en da kunne nå 1 pst. innen 2010, er det kjempeflott, men det ville vært mye mer gledelig hvis en kunne ha klart å komme opp på en offentlig forskningsandel på 1,4 pst. av BNP innen 2015.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:37:11] (komiteens leder): Først vil jeg få takke saksordføreren, Gerd Janne Kristoffersen, for godt arbeid.

Debatter om forskning skal jo reise de store problemstillingene. Det skal både være visjonært og konkret. Vi skal tenke langt framover. Skal vi lykkes med forskning i Norge, må alle sektorer bidra. Det er ikke nok at det offentlige forsker mer. Næringslivet og det private må også avsette større midler til forskning. Vi må tilrettelegge for at forskning skal være attraktivt for næringslivet. Høyre og andre opposisjonspartier fremmer flere forslag som vil bidra til det.

Skal vi få fram den mest nyskapende ideen, den mest revolusjonerende medisinen, innovasjonen med det største potensialet, det største gjennombruddet i historieforskninga, kreves det at kloke hoder kobles sammen med visjonære ledere og med tilstrekkelige ressurser. Vi må samarbeide heller enn motarbeide. Vi må gi næringslivet de rammebetingelsene som gjør offensiv satsing på forskning mulig, og staten må gå foran og vise vei. Det kreves langsiktighet. Det tok 50 år å forstå at antimaterie kunne brukes til å diagnostisere og behandle kreft.

Forskning er ofte vanskelig å styre og planlegge, for den skal jo være fri. Det er nesten som å gå på biblioteket hvor du er på jakt etter én bestemt bok, og så ender du opp med ti andre i stedet.

Denne forskningsdebatten har et visst historisk tilsnitt. Den er historisk i den forstand at en innstilling om veivalget i forskningspolitikken for første gang splitter det politiske miljøet. Opposisjonen fremmer til sammen 43 forslag til forpliktelse. Høyre står bak 37 av dem. Forslagene dekker et bredt spekter, langt utover prosentmål, og de er godt beskrevet i innstillingen. Derfor skal jeg ikke gå dypere inn i dem her.

Til sammenlikning ble det i innstillnga til den forrige forskningsmeldinga fremmet ti avvikende forslag – men hele Stortinget stod samlet bak de ambisiøse målsettingene den meldinga trakk opp. I den foreliggende meldinga er det dessverre ingen ambisiøse målsettinger å stille seg bak. Ironisk nok var det SV som fremmet sju av de ti avvikende forslagene den gangen, fordi de ville være enda mer offensive enn regjeringa. Ironisk nok er det SV som nå står i spissen for en regjering som forlater de samme målene som Stortinget den gang vedtok enstemmig.

Meldinga, som skulle være en eksersis i spenstighet, ble i stedet meldinga der Regjeringa slapp taket i ambisjonene og målsettingene. Det som særlig er oppsiktsvekkende og uheldig, er at Regjeringa velger å forlate en målsetting et samlet storting har stilt seg bak. På den måten river den opp en tverrpolitisk enighet om å prioritere forskning.

Når Stortinget nå bes om å vedta lavere målsettinger, uten tidsangivelse, har det sin bakgrunn i at Regjeringa ikke ønsker å satse så mye på forskning som den gjør på andre områder. Ikke bare forlates 1 pst.- og 3 pst.-målene, de erstattes utrolig nok heller ikke av andre mål, som jo har vært Regjeringas mantra i mange sammenhenger – prosentmål er dårlig, andre mål er bra.

Regjeringa argumenterer nå med at prosentmål er lite egnet som styringsmiddel i forhold til forskningsinnsats. Likevel argumenterer Regjeringa for og opprettholder prosentmål på andre sektorer i budsjettet. Bistands- og kulturområdet er kanskje de to viktigste. Under framleggelsen av statsbudsjettet for 2009, 7. oktober i fjor, sa finansministeren i Stortinget:

«Vi prioriterer internasjonal solidaritet ved å være den første regjeringen som når målet om å bruke 1 pst. av bruttonasjonalinntekten til bistand.

De som setter seg lave mål, trenger aldri å anstrenge seg for å nå dem. Det høres jo behagelig ut, men det er ikke vårt motto. Vi som setter oss høye mål, har nemlig alltid noe å strekke oss etter.»

Det er jeg helt enig med finansministeren i. Men jeg undrer meg veldig over hvorfor dette ikke skal gjelde for forskning. Aftenposten skrev i sin lederartikkel 21. april:

«Først da målet ikke lenger var innen rekkevidde, ble andel av BNP misvisende.

Det er jo også en måte å gjøre det på når en ikke når sitt eget politiske mål. Skylde på målestokken.»

Regjeringas strategi har altså vært å omfavne prosentmålet når det ser ut til at vi kan komme til å nå det, og harselere med det når det er langt unna. Det er lite troverdig.

Nær halvparten av veksten i forskningsbevilgningene denne perioden skriver seg fra Bondevik II-regjeringas budsjettforslag for 2006. Den rød-grønne regjeringa hadde behov for å kutte i det forslaget, bl.a. i den planlagte fondsopptrappinga. Finansminister Halvorsen mente den gangen at hele budsjettet var en snubletråd. Vi er veldig mange som i ettertid har lurt på hva hun egentlig snublet i – om det var for høye bevilgninger til forskning som lå inne i budsjettet. Budsjettet var jo selvfølgelig ingen snubletråd. Det var en oppfølging av en ambisiøs forskningsmelding som Stortinget nettopp hadde vedtatt. Hadde man ønsket å satse på forskning, hadde enhver regjering begjærlig grepet en økt forskningsinnsats i budsjettet og endatil lagt til noe.

En ny statsråd for forskning gjorde at mange fattet håp. Jeg har i likhet med mange andre fulgt lytteprosessen med interesse. Problemet er bare at budsjettet som har blitt lagt fram, er labert i forhold til løftene, behovene og satsinga på sektorer Regjeringen har vist at den ønsker å satse på. Forskningsmeldinga ble for mange egentlig spikeren i kista, for den viser at det ikke holder med en statsråd som har god vilje og godt ønske om dialog. Man må også ha en regjering som stiller seg bak ønsket om å prioritere.

Skuffelsen i sektoren er dyp, og den gjør Regjeringa klokt i å ta på alvor. Den lar seg ikke trylle bort gjennom triksing med tall. Det blir som kjent ikke mer penger til forskning av at man teller de samme pengene på ulike måter. Det skaper bare provokasjon og ingen forståelse at Regjeringa plutselig, og bare på forskningsområdet, vil bruke fastlands-BNP og ikke det totale BNP som målestokk, samtidig som petroleumsrelatert forskning ikke trekkes ut av plussida på regnestykket.

Norske forskere leverer forskning av høy internasjonal klasse. Blant spydspissene er sentrene for fremragende forskning. De 13 første kom på plass i 2002, og i dag har vi 21 SFF-ere i Norge. De skal bidra til å heve kvaliteten på norsk forskning. Forskerutdanning er en vesentlig del av SFF-enes virksomhet. Hjerneforskeren Marianne Hafting Fyhn fikk prisen for verdens beste doktoravhandling i 2005 innen nevrobiologi, om hvordan stedsansen virker. Hun er tilknyttet et av SFF-ene, nemlig Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU. Nettopp unge forskere burde ha vært et sentralt tema i meldinga. Nyvalgt rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, sa i tidsskriftet Apollon nr. 2 for 2009:

«Det er ingen tvil om at Norge ligger langt etter land det er naturlig å sammenligne seg med. Og dette skyldes ikke mangel på talent, men mangelen på ressurser til å utvikle talentene.»

I fjor høst trakk Regjeringa sin varslede melding om forskerrekruttering, til stor skuffelse. Forventningene var da selvfølgelig spent ganske høyt i forhold til den foreliggende forskningsmeldinga med tanke på rekruttering. Behovet er klart. Snittalderen for fast ansettelse som forsker er 43 år. Det vil alltid være en viss grad av midlertidighet i sektoren, men hovedutfordringa nå er at universiteter og høyskoler ikke ansetter fast, fordi de ikke har økonomi til det – hvis de i det hele tatt ansetter noen.

Det er uholdbart med en politikk der vi utdanner de klokeste hodene våre godt, men ikke har noen plan for hvordan vi skal bruke kompetansen etterpå. Når en ung mann med doktorgrad innenfor immunbiologi ikke kan få en post doc.-stilling, men i stedet må stille seg i køen på Nav og få tilbud om jobber uten krav til utdanning, er det dårlig bruk av hans kompetanse. Faktisk har Norge den laveste ratio mellom ph.d. og post doc. i hele OECD, og vi fyrer for kråka hvis vi ikke bruker den kompetansen forskerne har.

Det eneste tiltaket som drøftes i meldinga, er såkalt tenure track, eller innstegsstilling, og det tiltaket avviser Regjeringa. Høyre mener det kan være verdt å forsøke en sånn ordning i perioden 2009–2012. Vi foreslår opptrappingsplaner for 400 stipendiatstillinger årlig fram mot 2013 – og 300 post doc.-stillinger i samme periode. Henholdsvis 30 pst. og 50 pst. av disse skal være frie stipendiatstillinger som tildeles via Norges forskningsråd. Vi foreslår karriereveiledningstjeneste og forpliktende rekrutteringsstrategier for institusjonene – for å håndtere det forestående generasjonsskiftet.

Forskninga kan ikke leve av bare gode intensjoner og positiv omtale. Heller ikke forskerne kan leve av bare gode intensjoner og positiv omtale. Jeg oppfordrer nok en gang – så innstendig jeg kan – regjeringspartiene om å tenke seg om når det gjelder den foreliggende innstillinga, og støtte de forslagene opposisjonen fremmer, iallfall noen av dem, sånn at Regjeringen kan bidra til enighet om norsk forskningspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [13:46:52]: Tallenes tale er ganske klar. Hvis en sammenligner med Bondevik-regjeringens budsjetter – kanskje med unntak av det siste, som var et avskjedsbudsjett – har veksten i forskningsbevilgningene vært betydelig høyere under denne regjeringen.

Jeg merker meg at representanten veldig ofte bruker ordet «ambisjoner». Det får meg til å stille følgende spørsmål: Er det slik at Høyres ambisjoner vokser jo lenger bort fra regjeringskvartalet man kommer? Det kan virke slik for oss.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:47:35]: Vi er jo snart ved et valg. Det betyr at Høyre er ganske nær regjeringskontorene, og ambisjonene har alltid vært høye – både i og utenfor regjering.

Sammen med Stortinget la vi en plan for og en forpliktelse til opptrapping av norsk forskningsinnsats. Den planen overholdt vi. Vi bevilget mye penger til forskning da vi satt i regjering, og vi etterlot oss et budsjett som fulgte opp den forskningsmeldinga som nettopp var vedtatt.

Det utrolige er at representanten de Ruiter snakker om satsing på forskning. Han er representant for en regjering som fant ut at det smarteste man kunne gjøre da man overtok et veldig godt forskningsbudsjett, var å kutte 25 milliarder kr av den planlagte opptrappinga til Forskningsfondet. Det syns jeg er en spesiell måte å snakke om satsing på forskning på. Dersom den opptrappinga hadde vært beholdt, hadde forskninga i 2007 hatt 800–900 mill. kr mer til fordeling. Det kunne blitt massevis av rekrutteringsstillinger. Det kunne blitt mange nye SFF-er. Det kunne blitt stor satsing på framtidig rekruttering, nye områder og nye leveveier. I stedet valgte Regjeringa altså å senke ambisjonsnivået så fort de fikk muligheten. Og nå, i meldinga, velger de å senke ambisjonsnivået ytterligere.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:48:49]: I 2007 utredet Norges forskningsråd forslag til rammer for organisering og forvaltning av regionale forskningsfond, der de regionale styrene skulle disponere avkastningen i fondet ut fra regionens prioriteringer, og det skulle være et forpliktende samarbeid med Forskningsrådet.

Regjeringen har fulgt opp Forskningsrådets anbefaling. Det er opprettet regionale forskningsfond, med en fondskapital på 6 milliarder kr. Målsettingen med fondene er å møte fylkenes forsknings- og utviklingsbehov. Det skal settes av midler til å utvikle gode og konkurransedyktige forskningsmiljøer i alle fylkene.

Høyre – og Fremskrittspartiet – visste imidlertid bedre enn Forskningsrådet og skrev i innstillingen som gjaldt gjennomføring av forvaltningsreformen:

«Det er disse medlemmers oppfatning at man ikke styrker de regionale miljøene ved å minske krav til prosjektenes kvalitet eller konkurransekraft.»

Høyre gikk altså imot.

De regionale forskningsfondene er blitt veldig godt mottatt landet rundt – i næringslivet, i fagbevegelsen, i forskningsmiljøene, i kommuner og i fylker. Mitt spørsmål til Ine Marie Eriksen Søreide er: Hvorfor vil ikke Høyre være med på å bidra til kompetanseutvikling, regional utvikling, arbeidsplasser og nyskaping i hele landet, gjennom de regionale forskningsfondene?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:50:02]: Vi i Høyre gikk – i likhet med Fremskrittspartiet – mot opprettelsen av regionale forskningsfond. Det hadde to veldig klare begrunnelser, noe man også kan lese seg til i innstillinga.

For det første mener vi at regionale forskningsfond kan bidra til en fragmentering av forskningspolitikken. Vi er et lite land, med relativt begrensede forskningsressurser – både menneskelig og økonomisk – sammenlignet med mange andre land. Vi trenger en nasjonal forskningspolitikk der en tar de overordnede grepene og den overordnede styringa.

For det andre mener vi det er et poeng at vi allerede i dag i mange sammenhenger opplever habilitetsspørsmål knyttet til tildeling av forskningsmidler. Forskningsmiljøene er små. Det betyr at det ofte er de samme menneskene som – nær sagt – sitter på alle sider av bordet, og som skal både tildele og motta penger. Disse miljøene kjenner hverandre svært godt. Det kan noen ganger være en fordel, men det kan også være en ulempe. Derfor ønsket vi å bruke disse 6 milliarder kr på det ordinære forskningsfondet, som kunne bruke dem til ulike tiltak, noe som også ville komme regionene til gode.

Freddy de Ruiter (A) [13:51:10]: Studentaktiv forskning vil kunne bety at en må studere mer, og vi vet jo alle at da er en avhengig av en god studiefinansiering. Jeg registrerer at den forrige regjeringen reduserte studiestøtten betraktelig, noe tidligere statsråd Clemet har angret på. En prisjusterte ikke studiestøtten.

Mitt spørsmål til representanten er følgende: Angrer hun på at hun var med på å redusere studiestøtten i forrige periode? Og spørsmål nummer 2: Mener hun at det å redusere studiestøtten er et godt virkemiddel for å styrke den studentaktive forskningen?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:51:58]: Representanten de Ruiter bør vite forskjellen på å redusere noe betraktelig og å ikke justere noe opp.

Den forrige regjeringa hadde én veldig klar prioritering: å fullfinansiere Kvalitetsreformen. Det var helt avgjørende for å få Kvalitetsreformen på beina, få den til å fungere i institusjonene og – ikke minst – sikre studentene bedre studiekvalitet. Det gjorde vi. Det er også noe man gjennom denne regjeringas store hvileskjær og kutt i basisbevilgningene til universiteter og høyskoler har brutt. Det er ikke lenger slik at Kvalitetsreformen er fullfinansiert.

Jeg ber representanten de Ruiter merke seg spesielt at det er ett felles krav fra studentorganisasjonene, universitetene og høyskolene til budsjettet for 2010, og det er å øke basisbevilgningene. Det er historisk, det er oppsiktsvekkende, at studentorganisasjonene i Norge forlanger mer penger til universiteter og høyskoler framfor mer penger til studiestøtte.

Utover det mener jeg selvfølgelig at studentaktiv forskning er viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lena Jensen (SV) [13:53:14]: «Klima for forskning» er en god, konkret og ambisiøs melding som satser på forskning for framtiden. Forskning og forskningsbasert kunnskap har avgjørende og stor betydning for utviklingen av samfunnet i framtiden. Forskning er et av de viktigste verktøyene for å få oss styrket gjennom klimakrisen og finanskrisen, men forskningen har også en verdi i seg selv.

Tittelen på meldingen står godt til innholdet. Klimaendringen er den viktigste utfordringen vi står overfor, og den viser at forskning har et mål og en retning. Forskningsmeldingen er tydelig på forskningspolitiske mål for hva vi skal oppnå med forskningen. Tematiske satsinger er miljø, klima, energi og fattigdom, nordområdene, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, en styrking av den internasjonale delen og tilrettelegging for framtidig verdiskaping. Det legges til grunn høy kvalitet i forskningen. Meldingen signaliserer mer systematisk oppfølging av resultatene og at en må spre ressursene og erfaringene bedre.

En samlet opposisjon er i dag enig om at 1 pst.-målet til forskning, altså OECD-målet, skal nås i 2013 – et mål som vi sannsynligvis vil nå i 2010. De nye tallene fra NIFU STEP viser dette.

Regjeringen har lagt fram tiltakspakken og revidert budsjett som har et sterkt fokus på utdanning og kompetanse innenfor høyere utdanning for å sikre at vi kommer styrket ut av finanskrisen. Vi bruker i dag 22,3 milliarder kr, altså 0,94 pst. av BNP, til forskning.

Den eneste måten vi kan se forslagene fra en samlet opposisjon på, er at de ønsker å senke målene og ambisjonene for forskning, og de signaliserer en tregere opptrappingsplan enn det regjeringspartiene legger opp til her. Dette samsvarer med hva dagens opposisjon gjorde da de satt i regjering. De brukte mindre penger på forskning enn det dagens regjering har brukt i denne perioden.

Meldingen, og innstillingen fra flertallet, er helt klar: Vi trapper opp forskningen i årene framover. Hadde vi fulgt opp opposisjonens forslag om 1 pst. i 2013, ville det ført til en tregere opptrapping av forskningsinnsatsen enn det som denne regjeringen legger opp til. Det ensidig å fokusere på 1 pst.-målet som et mål i seg selv når det gjelder å satse på forskning, viser hvor galt det kan bære av sted.

Ser vi videre på opposisjonspartiene, har de ulike mål og ulike prioriteringer innenfor forskningen. Det er helt uavklart hva slags forskningspolitikk som ville blitt ført med en borgerlig regjering. Høyre og Fremskrittspartiet er imot regionale forskningsfond. De andre partiene er for. Venstre vil forske på klima og miljø, men forrige gang fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for kutt i denne forskningen. Det er klart at det er den rød-grønne regjeringen som har ambisjonene.

Det er nødvendig å ha godt forskningsutstyr. Dårlig vedlikehold og utstyrsetterslep har vært et problem i mange år. Dårlige rammer rundt forskningen svekker kvaliteten. SV er fornøyd med finansieringsordningen som kom på plass i tilknytning til utstyr.

Stortinget har satt et mål på 1 100 uteksaminerte doktorgrader i 2010. Dette målet har den rød-grønne regjeringen sprengt. Men vi stopper ikke opp – vi ønsker å satse videre på rekruttering, på stipendiater og på en god forskerskole. At Regjeringen i sitt siste budsjett valgte å øke finansieringen til stipendiater med 20 pst., signaliserer dette på en god måte.

Flertallsmerknaden om abonnentsordningen har skapt en del usikkerhet innenfor biblioteksektoren. Jeg vil på vegne av flertallet bare understreke at vi er på linje med barne- og familiekomiteen når det gjelder et fullverdig tilbud, og at Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet skal arbeide videre med omfang, organisering og finansiering av slike nasjonale lisenser.

Nordområdeforskningen er viktig. Nordområdene er viet et eget kapittel i meldingen. Det er sentralt i Regjeringens forskningsplan. Forskning og høyere utdanning er selve navet i nordområdesatsingen til Regjeringen.

Et viktig tiltak som Høyre og Fremskrittspartiet er imot, er regionale forskningsfond. Det er et viktig virkemiddel for å skape og legge til rette for økt forskning i områder som trenger å få intensivert forskningsinnsatsen. 6 milliarder kr til et fond vil gi om lag 271 mill. kr i 2010. Det er viktig for regional utvikling, for å sikre og skape arbeidsplasser for framtiden.

Opposisjonen spriker og har ingen felles politikk. Skal en sikre forskning for framtiden, kan du ikke stole på opposisjonen, men du kan stole på SV! SV står i spissen for en regjering som setter seg mål, og som når dem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [13:58:11]: Jeg vokter meg vanligvis vel for å bruke begrep som «sjokkert», men jeg ble nesten sjokkert over innlegget til Lena Jensen. Hun kan umulig ha lest den innstillingen vi behandler, når hun sier at opposisjonen spriker i alle retninger. Det er altså en realitet at en samlet opposisjonen i denne saken står sammen om 31 konkrete forslag! Det er relativt mange, og det viser en helt klar retning. Jeg trodde Lena Jensen hadde fått med seg det.

Så feilinformerer Lena Jensen når hun sier at opposisjonens forslag om 1 pst. innen 2013 er lite ambisiøst. I forslaget står det altså «minst 1 prosent» innen 2013. Fremskrittspartiet har i tillegg forslag om at den offentlige andelen skal økes til 1,4 pst. innen 2015, og at den samlede forskningsandel skal være på 3 pst. av BNP. Hvorfor er ikke SV – som nå fra denne talerstol hevder å være en ledende spydspiss i forskningspolitikken – med på disse ambisiøse målene?

Lena Jensen (SV) [13:59:11]: SV er en spydspiss når det gjelder å satse på forskning og utvikling. Det legger denne stortingsmeldingen til grunn, og viser det. Regjeringen legger til grunn andre mål også, ikke bare prosentmål.

Når vi sier at vi vil nå det målet om 1 pst. som Stortinget har satt – muligens innen 2010 – viser det for det første at det å ha en ensidig prosentmålsats, ikke fungerer. Det er ikke ambisiøst nok i forhold til det denne regjeringen har gjort.

Jeg er veldig stolt over at denne regjeringen har satset på forskning. Går man inn og ser på tallenes tale, viser de veldig tydelig at denne regjeringen har brukt mye mer penger på forskning enn det tidligere regjeringer brukte.

Vi har ikke finansiert forskning med kutt i studieplasser, som den tidligere regjeringen gjorde. De kuttet over 4 000 studieplasser. Bare i dette års revidert budsjett har vi plusset på over 4 000 studieplasser.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:00:25]: Det skulle bare mangle at det ikke ble brukt noe mer penger på forskning i 2009 enn i 2005, når Regjeringa har 185 milliarder kr mer til fordeling.

SV skrev følgende om opptrappingsplaner i innstillinga til den forrige forskningsmeldinga:

«I tillegg til at en opptrappingsplan vil virke som et press inn mot den årlige budsjettbehandlingen, vil en plan også kunne gi de tunge forskningsmiljøene bedre planleggingsmuligheter.»

I en replikk til statsråd Clemet sa representanten Jensen i 2005:

«Jeg regner med at statsråden nå alt er i gang med budsjettprosessen i forbindelse med budsjettet for 2006. Stortinget sier nå at vi ønsker at statsråden skal komme med en plan for opptrappingen, og jeg vil da utfordre statsråden til å si noe om når denne planen kan komme.»

Planen kom som kjent, men de rød-grønne kuttet jo i den.

I meldinga vi i dag behandler, er det ingen opptrappingsplaner, ingen forpliktelser, bortsett fra forslag fra opposisjonen om opptrappingsplaner og forpliktelser, som regjeringspartiene kommer til å stemme imot.

Kan representanten Jensen forklare meg hvorfor SV mener at opptrappingsplaner nå er en dårlig idé?

Lena Jensen (SV) [14:01:28]: Langsiktighet og forutsigbarhet i forskningen er viktig. Det er fordi forskning i sin natur er langsiktig. Derfor er SV veldig glad for at den stortingsmeldingen som nå ligger til grunn, så tydelig signaliserer en videre opptrapping når det gjelder forskning.

Det med langsiktig finansiering er utrolig viktig, og det er noe som SV verken vil nedprioritere eller satse mindre på. SV vil i neste stortingsperiode fortsette å øke bevilgningene til kunnskap, som skal sikre velferdsstaten, skape arbeidsplasser og løse klimakrisen.

Jeg er redd for at dersom opposisjonen kommer til makten igjen, så vil det samme skje som skjedde i forrige periode, at det vil gå ut over klimaforskningen. Jeg kan forsikre representanten Eriksen Søreide om at SV fortsatt vil jobbe for en stor opptrapping av forskningen, slik vi har gjort i inneværende periode, og slik denne stortingsmeldingen og denne innstillingen signaliserer.

Odd Einar Dørum (V) [14:02:44]: Jeg tror ikke forskningsdebatten er tjent med at SV høres ut på en slik måte at den russiske ubåtkapteinen til Harald Heide-Steen jr. høres klar ut, med hensyn til hva SV mener om forskningspolitikken. Jeg skal være overtydelig.

Vi hadde en forskningsmelding i 2005, som representanten Reikvam på vegne av SV jobbet med med stor intensitet, stor ambisjon og stort trykk, og representanten Ine Marie Eriksen Søreide har nettopp sitert representanten Lena Jensen fra debatten om den planen.

Jeg har en helt annen teori, nemlig at dette mente faktisk SV da man møtte opp på Soria Moria. Men så, i kampen i Regjeringen, i kampen om hverdagspolitikken, taper SV alle prioriteringene i absolutt alle runder helt fram til denne dag. Det som da blir resultatet, er at det man framstiller som høyverdig i 2005, og det som var utfordringen til statsråd Clemet, ikke teller på det nåværende tidspunkt.

Ser ikke representanten Lena Jensen at det er en mer nærliggende forklaring enn å prøve å bortforklare at man pr. i år har forlatt de fleste forpliktelsene som man tidligere stod for?

Lena Jensen (SV) [14:03:44]: Jeg kan forsikre representanten Dørum om at SVs trykk og intensitet når det gjelder å satse på og styrke forskningen for framtiden, vil vedvare. Vårt engasjement for dette er sterkt.

Tallenes tale er klar. Dørum er representant for et av opposisjonspartiene som i innstillingen sier at vi skal nå 1 pst.-målet av BNP innen 2013. Dette målet vil Regjeringen høyst sannsynlig nå innen 2010.

Det Regjeringen legger opp til, og det også SV legger opp til, er at det å forholde seg ensidig til prosentmålene ikke vil gi en styrking av forskningen. Det som SV vil jobbe videre med, og som vi vil satse på – og som Dørum kan være sikker på at SV vil bruke tid og energi på – er å få en ytterligere styrking av forskningen i årene framover. Det signaliserer også meldingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:04:59]: Det er jo nesten litt historisk at den siste saken som utdanningskomiteen har til behandling, er forskningsmeldingen, som nettopp skal dra linjene inn i framtiden.

Norge skal være et konkurransedyktig kunnskapssamfunn i framtiden. Da er vi avhengig av å satse på forskning, innovasjon, nyskaping og entreprenørskap. Det er avgjørende for å kunne opprettholde dagens velferdsnivå fordi Norge ikke vil kunne leve på oljen i all framtid. Forskning er helt nødvendig for å få fram ideer og næringer vi kan bygge videre på.

Forskningsmeldingen som daværende statsråd Lilletun leverte i 1999, representerte et tidsskille i norsk forskning. Den satte ambisiøse mål for innsatsen, og dette førte til økt kvalitet og større ressurser. Også Bondevik II-regjeringen satte ambisiøse mål for forskningen. Målet var at Norge skulle nå gjennomsnittlig OECD-nivå i 2010.

Vi har ikke nådd ressursmålet som ble satt, men ambisiøse mål fungerer som en viktig drivkraft for å få til en økt satsing på forskning. Jeg er derfor sterkt uenig i Regjeringens nedtoning av 3 pst.-målet. Med den rød-grønne regjeringens hvileskjær på området høyere utdanning har vi tapt fire års framdrift. Det krever en sterkere prioritering av forskning. For å møte krav om nye og mer klimavennlige løsninger og generell innovasjon trenger vi en formidabel satsing på forskning og på forskningssamarbeid mellom universiteter, høyskoler og næringsliv.

Vi mener derfor at Regjeringen, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2010, bør presentere en forpliktende opptrappingsplan for hvordan forskningen i Norge skal nå opp til et gjennomsnittlig OECD-nivå. Det er viktig å slå fast at 3 pst.-målet står fast, og at den statlige forskningsinnsatsen minst skal utgjøre 1 pst. av BNP innen 2013.

Vi har store utfordringer med å holde på de gode hodene, rekruttere nye vitenskapelig ansatte og oppdatere gammelt vitenskapelig utstyr, som henger igjen. I løpet av de neste seks–ni årene vil 40 pst. av dem med faste forskerstillinger i sektoren gå av med pensjon. For å møte denne utfordringen er det et sterkt behov for flere faste vitenskapelige stillinger i sektoren. Det må opprettes flere stipendiater og post doc.-stillinger for å ta vare på og legge til rette for videreutvikling av spisskompetansen.

Profesjonsforskning er viktig, bl.a. for å gjøre utdanningen bedre og mer nyttig for samfunnet som helhet. Derfor er det behov for mer midler til forskning på høyskolene og de nye universitetene, som Universitetet i Agder, som fortsatt driver med profesjonsutdanning. Det er også behov for å bygge opp gode forskermiljøer ved disse institusjonene for å sikre en mer forskningsbasert utdanning enn det som er tilfellet i dag.

Vi mener forskning må integreres tydeligere som et virkemiddel også i utviklingspolitikken. Det er få utviklingsland som har midler til på egen hånd å utføre god forskning på fattigdomssykdommer som lungebetennelse, diaré, tuberkulose, malaria og hiv/aids. Norge har gode miljøer som kan være med på å bidra i dette forskningssamarbeidet. Forskning reiser i mange tilfeller store og viktige etiske spørsmål. Jeg mener at forskningsetikk og etiske spørsmål generelt må vektlegges sterkere når det gjelder høyere utdanning, herunder forskerutdanningen og forskningsmiljøene for øvrig. Vi trenger en aktiv, åpen og offentlig debatt om de etiske spørsmål som forskningen reiser. Forskere har et selvstendig etisk ansvar og et ansvar for å bidra til at offentligheten får del i de overveielsene som gjøres.

De humanistiske fagområdenes bidrag til å forstå viktige trekk ved samfunnsutviklingen – som globalisering og utvikling av det flerkulturelle samfunn – gis for liten oppmerksomhet i meldingen og ble behørig kommentert på høringen til komiteen. Det ligger kulturelle forutsetninger til grunn for samfunnsstyring, individualisering, forbruksmønster, innovasjon og teknologiutvikling og internasjonal samhandling. Derfor er det nødvendig med en bredere forståelse av disse forutsetningene og hvordan de legger premissene for utvikling på ulike samfunnsområder. En koordinert humanistisk og samfunnsvitenskapelig innsats for å forstå samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger er nødvendig for å utfylle de mer instrumentelt orienterte hovedsatsingsområdene i norsk forskning.

Siden tiden begynner å renne ut og jeg bare har fem minutter, vil jeg bare ta overskriften på mitt siste punkt, nemlig at klimaforskning handler om mye mer enn teknologiforskning. Den handler også om hvordan vi som samfunn agerer, og hvordan vi skal løse utfordringene med at vi har industri som trenger ressurser, og som også er utfordrende for klimaet. Den delen av forskningen må vi også ha et mye større fokus på.

Jeg tar opp de forslagene som vi har sammen med andre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp det forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torfinn Opheim (A) [14:10:27]: Siden representanten fikk så liten tid, skal jeg være litt snill og gi mulighet til å komme inn på et mer dypt tema som du ikke fikk tid til å snakke så mye om. Det er tid til forskning. Dere er med på en merknad, sammen med andre, der dere skriver at dere er bekymret for manglende mulighet til sammenhengende tid til forskning. Dere har et forslag hvor dere ber Regjeringen stadfeste 50/50-prinsippet når det gjelder fordeling av tid mellom forskning og undervisning.

Jeg vil da spørre: Hvordan vil Kristelig Folkeparti rent praktisk foreslå å få dette til? Da tenker jeg spesielt på de små høyskolene ute i distriktene. Ser du at det kan få noen konsekvenser, og kanskje noen som er negative?

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Torfinn Opheim (A) [14:11:22]: Unnskyld, president.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:11:23]: Jeg ser at det vil få noen konsekvenser for en del av de skolene som er ute i distriktene, nemlig at de må tilføres mer forskningsmidler. Jeg har fått følge en høyskole som var en liten institusjon, på vei til universitet, og den måten de har blitt tatt imot på når det gjelder å få anerkjennelse og få oppløfting i forhold til den forskningskompetansen som de faktisk innehar, har vært sørgelig å oppleve. Jeg tror at det er viktig å få fastsatt et prinsipp om at for forskere handler det både om undervisning og forskning, i tillegg til formidling. Da må man også lage systemer som gjør at dette blir fulgt opp.

Jeg vil også gjerne få lov til å henvise til komiteens tur til Roma hvor vi fikk se hvordan formidling av forskning på en folkelig måte faktisk kunne gjøres. Jeg tror at det prinsippet vil komme studenter til gode, folket til gode og ikke minst forskerne.

Lena Jensen (SV) [14:12:36]: Kristelig Folkeparti ved Dagrun Eriksen er et av opposisjonspartiene som har kommet med en felles merknad i innstillingen om at man ønsker at man skal oppnå 1 pst. av BNP til forskning innen 2013. Vi har vært inne på temaet tidligere, og sannsynligvis vil dette målet nås innen 2010.

For det første: Er ikke det å komme med en sånn målsetting mindre ambisiøst enn det som Regjeringen legger opp til?

For det andre: Viser ikke det at å fokusere ensidig på et prosentmål ikke nødvendigvis gir mer penger til forskning, og at det ikke er en god måte å sette seg mål for forskningen på?

Regjeringen sier at den viktigste langsiktigheten er at man har satt seg klare forskningspolitiske mål. Er ikke dette en bedre målsetting?

Dagrun Eriksen (KrF) [14:13:43]: Jeg har hørt argumentasjonen om ikke å målfeste, og jeg har lyttet nøye til hva de rød-grønne har sagt også i denne salen om det i dag. Det har vel aldri vært snakket så mye om prosentmålet som den gangen Regjeringen avlyste dette prosentmålet. Hele høringen til forskningskomiteen ble virkelig fylt opp av prosentmåldiskusjon. Jeg har lyst til å understreke at det står «minst». Det er underlig at da NIFU STEPs rapport kom med et Hurra! og vi kan nå dette uten å gjøre noe ekstra, ble dette målet varmt og inderlig omfavnet av regjeringspartiene.

Jeg vil minne om at det ligger en ambisiøs målsetting om 3 pst.-målet fra hele opposisjonen, og en enda mer ambisiøs målsetting fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Hvis vi ser tilbake på historien til forskningen, var det da Lilletun klarte å få forskningen relatert til de årlige budsjettene og å få den diskusjonen i gang, at vi fikk fart på forskningsbevilgningene her i landet. Derfor må vi ikke legge de målene på hylla.

Gorm Kjernli (A) [14:14:57]: Representanten Eriksen var inne på rekruttering til forskning. Det er viktig. Stipendiater og doktorander er viktige, og tiltakene fungerer. Denne regjeringen har bevilget midler til ca. 1 000 stipendiater og nærings-ph.d.-er. Til sammenlikning kom det 658 stipendiater i forrige periode. Mål har blitt diskutert mye, og det var et mål i forrige stortingsmelding å uteksaminere 1 100 doktorander i 2010. I 2008 ble det uteksaminert over 1 200 stipendiater.

Kristelig Folkeparti kritiserer Regjeringen for manglende rekruttering og viser bl.a. til NIFU STEP-tall på 520 stipendiater. Men Kristelig Folkeparti selv foreslår ingen ting i forhold til et mål om å øke antall stipendiater.

Derfor tenkte jeg å spørre representanten Eriksen: Hva mener representanten Eriksen ville vært et tilstrekkelig antall stipendiater?

Dagrun Eriksen (KrF) [14:15:53]: Jeg lytter veldig nøye til sektoren som sier at de ikke vil ha flere studieplasser før de får fullfinansiering. Prioritering nr. én har vært basisbevilgning for sektoren. Der har Kristelig Folkeparti levert, og vi kommer til å levere. Men med forskningsbevilgningen som vi har klart å fylle opp fra fondet, ville det vært tilflytt mye mer til forskning enn det som skjer under den sittende regjering.

Jeg har lyst til å si, for nå har jeg flere ganger hørt at det i forrige periode bare ble bevilget så og så mye, at planen ikke kom i begynnelsen av forrige periode, men midt i perioden. Denne regjeringen har hatt 180 milliarder kr mer til fordeling enn det vi hadde i forrige periode. Så det er ikke så rart at man har klart å følge opp. Man skal ha honnør for at man har klart å få noen flere stillinger til forskning enn det vi trodde vi kunne klare. Men med kuttet i basisbevilgningene tror jeg ettermælet til denne regjeringen vil stå som et svart kapittel når det gjelder høyere utdanning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inger S. Enger (Sp) [14:17:16]: Norge er et rikt land. Og det er først og fremst de menneskelige ressursene – altså humankapitalen – som utgjør hovedandelen av formuen vår. Beregninger av nasjonalformuen viser at olje- og gassreservene utgjorde 12 pst. av nasjonalformuen i 2004, mens humankapitalen utgjorde hele 77 pst.

Dagens tekst, for å bruke det uttrykket – forskningsmeldinga – gir svar på hvilke prioriteringer som skal ligge til grunn i den offentlige forskningspolitikken. Kompetanseutvikling og forskning er en nøkkel til innovasjon og kvalitetsutvikling. Forskning handler grunnleggende sett om å utvide den menneskelige erkjennelse og til å stimulere nysgjerrighet.

Basert på anslag for utvikling av BNP og pris- og lønnsnivå som er tilgjengelig i dag, samt NIFU STEPs statsbudsjettanalyse innebærer dette at den offentlige støtten til FoU vil utgjøre om lag 1 pst. av BNP allerede tidlig i neste stortingsperiode.

Samfunnet står overfor en rekke utfordringer som ikke kan løses uten forskning. Ikke minst gjelder dette hovedsatsingsområder – helse, miljø og energibruk. En offensiv satsing på forskning er derfor grunnleggende for å sikre framtidig velferd og verdiskaping.

Tilgang på kompetent arbeidskraft er her sentralt og en viktig premiss for utvikling i hele landet. Samfunnet trenger flere arbeidstakere med høg kompetanse, og en høgt utdanna befolkning er med på å skape flere arbeidsplasser.

Lik rett til utdanning henger også nøye sammen med lik tilgang til utdanning. Her spiller høgskolene våre en viktig rolle. Høgskolene skal tilby relevant utdanning av høg kvalitet for å kunne betjene arbeidslivets behov i hele landet. Samtidig er det nødvendig med en viss arbeidsdeling mellom institusjonene for å hindre uheldig konkurranse om de samme studentene.

Et effektivt samspill mellom utdanningsinstitusjoner og lokalt og regionalt næringsliv samt offentlige myndigheter er viktig for å styrke kunnskapsbasert virksomhet i hele landet.

Regjeringa har i budsjettet for inneværende år initiert en betydelig satsing på forskning regionalt. Dette gjelder bl.a. opprettelse av regionale forskningsfond på 6 milliarder kr. De regionale fonda skal styrke forskningsevnen gjennom regional forskning og innovasjon. Den årlige avkastninga vil sannsynligvis bli om lag 285 mill. kr fra 2010. Fonda skal være et supplement til nasjonale FoU-virkemiddel og skal styrke regional forskning og samspillet mellom næringsliv, høgskoler og regionene. Dette vil bidra positivt til å realisere gode prosjekter i alle deler av landet.

De regionale forskningsfonda skal bidra til langsiktig, grunnleggende kompetanseoppbygging i relevante forskningsmiljøer og dermed bidra til økt forskningskvalitet. Fonda skal møte fylkenes FoU-behov ved å støtte FoU-prosjekter som er foreslått av private eller offentlige virksomheter, lokalisert i eller utenfor de geografiske nedslagsfeltene til fonda. Samtidig må det settes av midler til utvikling av gode og konkurransedyktige forskningsmiljøer i alle fylker.

Altså: Dette er et nytt tiltak som vil kunne gi et løft både for forskning og for regional utvikling. Forskningsfonda er et viktig virkemiddel i forvaltningsreformen, og den rød-grønne regjeringa har ambisjon om å styrke forskninga over hele landet.

For egen regning må jeg si at Senterpartiet mener at regionale prosjekter, som er drevet fram av et lokalt behov og med utspring i regionale kompetansemiljøer, vil være en viktig pådriver når det gjelder innovasjon både innen næringsliv og utvikling av velferdstjenester. Regionale forskningsfond vil her spille en viktig nøkkelrolle.

Jeg registrerer også, sjøl om det er ulike meninger i debatten i dag, at meldinga i hovedsak er godt mottatt i offentligheten og i mange miljøer. Opposisjonen har sjølsagt behov for å si at de er misfornøyde, men mitt inntrykk er at forskningsmeldinga står seg i denne sammenhengen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [14:22:18]: Saksordføreren sa innledningsvis at forskningen er svært internasjonal i sin karakter.

Det er jo ikke overraskende at Senterpartiets representant bruker mye tid på den regionale delen av forskningen. Men det er ganske viktig å plassere den inn i et internasjonalt perspektiv.

99 pst. av forskningen skjer utenfor landets grenser, og mye av den forskningen som vi nyter godt av, skjer der.

I innstillingen er det en ganske kraftig tilslutning til norsk forsknings tilknytning til Europa, deriblant også at vi må sørge for at vi får innpass i bl.a. ERA, som er det åpne, indre marked for forskning.

Slutter også Senterpartiets representant seg til den merknaden?

Inger S. Enger (Sp) [14:23:12]: Jeg er enig, og nå syns jeg det passer å ha to tanker i hodet samtidig. Sjøl om vi skal være opptatt av det regionale i Norge, må vi også se utover. Vi bidrar mye når det gjelder medlemsavgifter, f.eks. i EU, og derfor er det viktig at vi også får noe tilbake. Vi fikk meget god uttelling i EUs 6. rammeprogram. Jeg mener faktisk at det er viktig at vi deltar i dette programmet, og så sier vel meldinga at vi skal evaluere dette på sikt. Men at vi haler det beste ut av EU-systemet, syns jeg er helt riktig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Odd Einar Dørum (V) [14:24:10]: Før jeg skal gå over til refselsen, vil jeg starte med gleden. Gleden var at vi i komiteen og under høringen fikk meldt en klar bekymring om et instrumentelt syn på forskning, hvor flere av dem som møtte oss, hadde merket seg at man skulle legge større vekt på resultat- og målstyring. Derfor er det desto mer positivt at komiteen står samlet om følgende setning:

«Komiteen vil understreke at forskning har en iboende verdi i seg selv, som ikke bør underlegges mål- og resultatstyring. Særlig gjelder dette den frie grunnforskningen, som er selve fundamentet for nyskaping og innovasjon.»

Og videre:

«Komiteen vil minne om at samfunn som ikke fremmer nysgjerrighet og ønsket om å vite og forstå, mister sin evne til utvikling.»

Jeg vil også vise til at vi under høringen fikk tung bekymring, bl.a. fra Forskningsrådet o.a., på grunn av en svekket forståelse for humanistisk og samfunnsfaglig forskning. Det har ført til at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti står sammen om to viktige forslag på det området. Komiteen har også merknader, men vi har også forslag som går på kulturutvikling. Denne humanistiske dimensjonen er det nesten rart at det skal være nødvendig for en representant fra Venstre å snakke om til en representant for et regjeringsparti som SV, men jeg gjør det likevel, fordi det har sin tunge, saklige realitet, og det som ble framført i høringen, var klart.

Så til selve saken: Det dokumentet som er framlagt, altså stortingsmeldingen, har ikke bare opposisjonen i Stortinget, men også alle som vi hadde under høringen, sagt er en grei beskrivelse, men fullstendig blottet for forpliktelser. Det er jo ikke bare vi som sier det, men alle som er i nærheten, sier det. Regjeringen sier faktisk at den bygger på den forskningsmeldingen som ble framlagt i 2005, som i Stortinget fikk en serie med tunge forpliktelser, ikke minst anført av SVs Rolf Reikvam, som gav den styrke og schwung, og som skapte en tverrpolitisk enighet.

Det som er dagens situasjon, er at vi har fått et dokument hvor det er en politisk konkurranse mellom regjeringspartiene og opposisjonen, men hvor regjeringspartiene gjør sitt ytterste for å late som om det ikke finnes en slik konkurranse. Når vi hører på alle – senest statsråden i et innlegg i avisen i dag – er det nærmest som om ingen av oss fra opposisjonen har vært her de siste fire årene, at vi ikke har fremmet et eneste forslag, at vi ikke har tenkt en tanke. Dette er mildt sagt – jeg vil beskrive det parlamentarisk – underfundig atferd.

I dagens innstilling er det 43 forslag. Det er forslag fra Venstre, men også fra andre, om å fastsette et mål på 3 pst., hvor Regjeringen har det på lang sikt. Det er forslag om å sette mål om minst 1 pst. av offentlige budsjetter innen 2013. Det er forslag om å knytte dette sammen med utstyrskrav, f.eks. framlagt etter plan fra Forskningsrådet. Det er forslag om å legge dette sammen med en forpliktende opptrapping av forskerrekrutteringsstillinger osv.

Jeg tror realiteten i dette er følgende: På Soria Moria kommer man ut og har slått fast det samme som man gjorde i 2005, og så har vi gjennom hele denne perioden en permanent glideflukt, gjennomført av Regjeringen totalt og spesielt av SV. Først har vi Djupedals berømte hvileskjær i basisfinansieringen av våre grunnforskningsinstitusjoner. Så fortsetter dette etter at man har tilbakeført de pengene. Det gjør at man mangler ca. 400 mill. kr for å drive ikke altfor anstrengt, og når Regjeringen kommer i RNB, som behandles her om noen dager, mangler det fortsatt 325 mill. kr. Det er faktisk et permanent hvileskjær i perioden. Samtidig har vi en regjering som ønsker å styrke forskningsrekrutteringen. Regjeringen melder en melding om dette, utsetter så først meldingen for deretter å avskrive den, for deretter å si at vi skal få klar tale i den forskningsmeldingen vi behandler i dag. Hvis det som står om rekruttering, er klar tale, var orakelet i Delfi i antikken veldig klar i sin uttalelse, slik vi kjenner det gjennom kilder i vår historiske overlevering.

Det er blitt en helt bemerkelsesverdig situasjon. Det ville jo ikke forbause meg hvis statsråden hadde sagt at det er bra med pes og konkurranse osv., men det er nærmest en beskrivelse av at vi har vært her i fire år og ikke har stått for noe, at vi ikke har fremmet et eneste forslag, at vi ikke har ment noe som helst. Det er med respekt å melde å dra politikken ned på et plan hvor den ikke skal være.

Venstres prioriteringer vært steinklare i denne perioden. Vi har faktisk vist vilje til å prioritere forskning først. Når det ikke skjer fra Regjeringens side, tror jeg det er fordi Arbeiderpartiet ufattelig nok har en regjeringssjef som ikke brenner for dette området. Og så har SV hatt så mange ønsker som skal prioriteres i budsjettforhandlinger, at når det kommer til stykket, er det forskningen som blir salderingsposten. Da kan man jo si det da, slik at man står tydelig fram, og slik at det i hvert fall er mulig å ha en redelig konkurranse om de størrelsene man står overfor i kroner og ører og på alle andre måter. Jeg må si det slik: Vi har hatt en glideflukt bort fra forpliktelsene, og stortingsmeldingen fra Regjeringen er selve kronen på verket. Glideflukten er stabilisert.

Jeg tar med dette opp de forslag som Venstre har framlagt, og vil også be om at voteringen ordnes slik at vi kan stemme subsidiært for forslagene nr. 33 og 34, fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torfinn Opheim (A) [14:29:30]: Jeg har et spørsmål til representanten fra Venstre om en merknad. De skriver at det er påpekt av OECD at det er en svakhet at Norge i dag har «en lite langsiktig finansiering av forskning.»

Jeg tror vi er enige om at langsiktighet og forutsigbarhet på de fleste sektorer som vi har med å gjøre, er viktig for dem som holder på med forskning. Men når jeg leser dette, reagerte jeg på det, for jeg kunne ikke huske at OECD hadde sagt noe om dette, og så begynte jeg å lete etter hvor de kunne ha sagt det.

Nå har jeg lett lenge og vel og har ikke funnet det, så jeg vil spørre representanten fra Venstre om han kan hjelpe meg og si hvor jeg kan finne det som er påpekt fra OECD.

Odd Einar Dørum (V) [14:30:18]: Jeg har ikke akkurat det sitatet her, men jeg kan stå inne for sitatet fra Venstre og fra resten av opposisjonen. Det inntrykket jeg hadde da vi var hos OECD, var at det var generelt viktig å ha langsiktighet i forskningen. Det har ikke Norge. Vi kan bare gå til vårt naboland Sverige, som har langtidsproposisjon når det gjelder forskning, noe som skaper forutsigbarhet over en fireårsperiode.

I forslaget som er framlagt fra mindretallet, ber vi om en slik langsiktig budsjettering. Det har vi ikke. Regjeringen kunne selv gjort det ved å styrke alt det den sier om «sentre for fremragende forskning», «sentre for forskningsdrevet innovasjon» osv. Det er jo selve kampen om langsiktighet som er kjernen i det dokumentet vi har framlagt, nemlig forpliktelsen, og der opposisjonen foreslår en forpliktelse: Venstre 3 pst. i 2013, og noen andre partier i 2015. Regjeringen har sagt at denne forpliktelsen er et mål på sikt, så det er dette som skaper forutsigbarhet.

Og til slutt: Uten en forutsigbarhet når det gjelder basisfinansiering på universiteter, blir det et kappløp om hva man skal kutte først – forskningen eller kvaliteten på undervisningen.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:31:27]: I forrige periode deltok Venstre i en mindretallsregjering som aksepterte kutt i forskning på klima og miljø i budsjettforliket med Fremskrittspartiet. Blant annet kuttet man 60 mill. kr i 2003-budsjettet. I denne perioden har vi hatt høyere vekst i forskningsinnsatsen enn da Venstre satt i regjering, vi har styrket forskningen, vi har styrket studentvelferden, og vi har styrket klimaforskningen. Det blir da vanskelig å forstå hvorfor Venstre som erklært miljøparti vil erstatte en rød-grønn, klimavennlig og kunnskapsrik kunnskapspolitikk med et regjeringsalternativ som historisk sett leder til kutt i miljø- og klimaforskningen.

Så spørsmålet blir: Kan Dørum utdype hvorfor Venstre – med de erfaringene de har gjort seg – vender seg mot Høyre og Fremskrittspartiet når de skal finne alliansepartnere i forskningspolitikken?

Odd Einar Dørum (V) [14:32:23]: Når det gjelder forskningspolitikken og Fremskrittspartiet som i dag, er jeg faktisk enig. Når det gjelder regjering, vet jo representanten at det er uaktuelt – at vi står sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti er vel kjent. Både i Bondevik I- og Bondevik II-regjeringen – med statsrådene Lilletun og Clemet – la vi fram forskningsmeldinger som ble kjempepositivt mottatt i hele landet, også med begeistring i Stortinget. Det skapte en forventning om at det skulle være et trykk, og jeg skal forklare forskjellen.

Hvis jeg nå er meget nøktern og meget forsiktig når jeg ser på de pengene som er til rådighet, hadde regjeringen Bondevik II ca. 100 milliarder kr mindre netto å rutte med enn den sittende regjering har. Med den pengemengden man har å rutte med, klarer altså ikke SV å få forskningen opp på et nivå som ligger i nærheten av Lena Jensens og Rolf Reikvams engasjement fra 2005.

Men det viktigste for Venstre er: Forskningen er helt avgjørende for å bygge sivilisasjon, og den er helt avgjørende for å bygge det ufødte næringsliv. Vi har sagt i vårt stortingsprogram at vi prioriterer det først av absolutt alt det vi gjør. Vi har i tidligere debatter forklart at dette gjør at vi har noen pinefulle kutt – men vi prioriterer forskning først, og det gjør ikke SV.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Tora Aasland [14:33:40]: Da Regjeringens forskningsmelding – Klima for forskning – ble lagt fram den 24. april i år, la jeg vekt på at norsk forskning er god og i klar framgang, og at den rød-grønne regjeringens innsats på forskningsområdet har vært meget god. Analytikerne kalte det en historisk sterk satsing. Jeg påpekte videre at den ensidige vekten som har vært på å måle forskningsinnsatsen som prosent av BNP innen et visst årstall, har gitt et ganske mangelfullt bilde av både forskningens resultater og av forskningens behov. 3 pst.-målet, inklusive 1 pst.-målet for den offentlige forskningsinnsatsen, er ikke et godt nok styringsverktøy for forskningspolitikken.

Regjeringen foreslår derfor at vi ikke lenger skal bruke prosentmål som styringsinstrument, men i stedet styre etter ni forskningspolitiske mål. Fem av målene er tematiske: forskningen skal bidra til å møte globale utfordringer, bidra til å videreutvikle velferdssamfunnet og legge grunnlaget for morgendagens verdiskaping. Her er det behov for naturvitenskapelig og teknologisk forskning, så vel som samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning. Fire av målene er tverrgående og måler forskningsevnen med et velfungerende forskningssystem, høy kvalitet i forskningen, styrking av forskningens internasjonale dimensjon, og effektiv utnyttelse og spredning av forskningens ressurser og resultater. Dette er en ny og mer helhetlig måte å måle på, og dermed å tenke på, og jeg har forståelse for at dette er en endring som det kan ta noe tid å omstille seg til.

Til tross for enighet om mye av det grunnleggende, registrerer jeg at opposisjonen har hatt en særdeles aggressiv språkbruk i debatten. Intet ville vært bedre om man hadde vært mer enig, og da ville jeg selvfølgelig gjerne sett at opposisjonen hadde fulgt Regjeringens måte å tenke på. Men etter mitt syn er det ikke grunnlag for å bruke karakteristikker som «kunnskapspolitisk skandale» eller «tullete avledningsmanøver» i debatten om dette, selv ikke om opposisjonens beskrivelse av Regjeringen hadde vært korrekt. Det er den ikke.

Forskningsinstituttet NIFU STEP la fram sin oppdaterte statsbudsjettanalyse for få uker siden, og Stortinget er orientert om resultatene fra denne. Her går det fram at det forskes for mer enn vi trodde i Norge. Inkludert SkatteFUNN, tiltakspakke og forslagene i revidert nasjonalbudsjett er den offentlige forskningsinnsatsen i 2009 på 22,8 milliarder kr, noe som tilsvarer 0,94 pst. av BNP. Alt tyder dermed på at målet fra 2005 om 1 pst. av BNP i offentlig forskningsinnsats nås tidlig i neste stortingsperiode, kanskje allerede i 2010. Jeg understreker at vi skal ha mål, men det Regjeringen går bort fra, er årstallsfesting av målet. Men målet er der som en ambisjon. Opposisjonens mange varianter av forslag om opptrappingsplaner for å nå 1 pst. av BNP i offentlig forskningsinnsats i 2013, framstår da som både svake og meningsløse. Men langt viktigere er erkjennelsen av at det er dårlige mål for forskningen, og det sier ikke noe om innhold eller kvalitet.

Jeg observerer også at det ikke lenger er stort igjen av innholdet i forskningspolitikken når man i fire år har diskutert og hamret løs på at Regjeringen ikke har gjort nok, og knyttet dette nesten utelukkende til avstanden til 3 pst.-målet. Når det nå viser seg at opposisjons påstander ikke støttes av de tall som legges fram, er det lite substans igjen. Når jeg leser opposisjonens merknader til forskningsmeldingen, har jeg inntrykk av at jo mindre de har av substansiell politikk, jo flere og sterkere ord brukes.

Men la meg redegjøre for Regjeringens politikk.

Forskningen er det viktigste verktøyet vi har for å finne svar på samfunnets utfordringer, og for å utvikle oss selv og samfunnet videre. Vi trenger ny kunnskap som grunnlag for viktige beslutninger. Som forskningsminister har jeg store ambisjoner for forskningen, og jeg har levert. Forskningsmeldingen Klima for forskning beskriver ambisjonene, og tallene fra Regjeringens forskningsinnsats taler sitt klare språk. Men i motsetning til før, går ikke ambisjonene utelukkende på hvor mange penger forskningen skal bruke, men også på hva forskningen skal få til. Den viktigste langsiktigheten i forskningen er at Regjeringen forplikter seg til å nå de forskningspolitiske mål. Da må innsatsen til forskning fortsette å øke i årene som kommer. Det står også svart på hvitt i meldingen, og er en meget sterk forpliktelse. Regjeringen vil fortsette å øke forskningsbevilgningen i årene framover.

Tre viktige temaer er der for å skape det gode forskningssystemet vi er avhengig av:

• De gode hodene er den viktigste forutsetningen for god forskning. Med 1 244 uteksaminerte doktorer ligger vi langt over målet om 1 100 pr. år fra 2010. Men Regjeringen vil videre og nå nivået i våre beste naboland.

• Tidsriktig vitenskapelig utstyr er en forutsetning for å utnytte kompetansen i samfunnet. Jeg er glad for at vi har fått på plass en mekanisme for finansiering av vitenskapelig utstyr i Forskningsfondet. Dette gir langsiktighet og utviklingsmuligheter.

• Grunnforskningen er det som ligger til grunn for alt annet vi gjør i forskningen. Regjeringen vil derfor skape større rom for den forsker- og forskningsinitierte forskningen. Dette er i erkjennelsen av at forskningssystemet må kunne svare på de spørsmålene som vi ikke engang visste at vi burde stilt.

Jeg vil konkludere med at vi har lagt fram en melding der innholdet har fått allmenn tilslutning. Det er diskusjon om strategiene, men Regjeringen har en ambisiøs forskningspolitikk. Vi vil fortsette å levere, og det gir godt håp for framtiden.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [14:39:14]: 3 pst.-målet er blitt et tema i denne debatten, naturlig nok. Det er jo en årsak til det, det er nettopp fordi Regjeringen selv varsler i meldingen at de skyver det ut på sikt. Så opplever vi at det kommer en finanskrise som faktisk langt på vei redder Regjeringen, og kanskje blir målet likevel oppnådd noe tidligere. Hadde vi fått en redusert olje- og gassutvinning, slik SV har tatt til orde for, hadde vi kanskje overoppfylt målet.

Men det er ikke det som er grunnlaget for spørsmålet mitt. Spørsmålet mitt går på de regionale forskningsfondene som Regjeringen tar til orde for. Når vi har få midler, velger altså Regjeringen å spre dem utover. Ser ikke statsråden at det kan være et poeng det opposisjonen sier, at dette vil fragmentere forskningspolitikken og at vi kan få fokuset bort fra kvalitet, at det blir distriktspolitiske hensyn som veier tyngst, og at det også vil kunne gi oss utfordringer i forhold til habiliteten?

Statsråd Tora Aasland [14:40:09]: Det representanten sa om 3 pst.-målet, illustrerer jo meget godt hvor vanskelig et slikt mål er å forholde seg til. Derfor vil vi ha målt forskningen på andre måter.

Når det gjelder regionale forskningsfond, kan jeg ikke forstå annet enn at også Fremskrittspartiet må se mulighetene i å kunne styrke forskning innenfor de regionale systemene som bygges opp. Vi har jo forankret det faglige ansvaret for forskningsfondene i fagmiljøene i både Forskningsrådet og i Kunnskapsdepartementet. Jeg er veldig sikker på at dette kommer til å være en god stimulans for regional utvikling og for regionalt næringsliv, og at det vil være en god sak for nettopp næringsliv og f.eks. den forvaltningsmessige virksomheten i regionene. De trenger også forskning, og det behøver ikke være forskning som bare eksisterer innenfor den enkelte region. Det kan godt gå over grensene både til andre regioner og til andre land.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:41:17]: Jo mindre «substansiell politikk», jo hardere ordbruk fra opposisjonen, sa statsråden i sitt innlegg. Da kan man jo lure på hvor substansen i innlegget i dagens Dagbladet som statsråden har signert, er. Statsråden skriver:

«Jeg har ikke registrert noen forslag av betydning fra opposisjonen.»

Jeg minner om at det er 43 konkrete forslag. Opposisjonen sammen lager jo den forskningsmeldingen Regjeringa ikke har laget. Vi lager jo den opptrappingen og den forpliktelsen som Regjeringen ikke har laget.

I meldingen skriver departementet at vi legger til grunn videreføring av 5 pst. årlig realvekst i neste periode. Siden Regjeringa ikke har vært villig til å forplikte seg verken gjennom meldingen eller det som er sagt så langt, spør jeg igjen: Kan statsråden fra Stortingets talerstol garantere at det blir 5 pst. årlig realvekst i åra framover?

Statsråd Tora Aasland [14:42:14]: Den viktigste forpliktelsen i forhold til forskningsinnsatsen ligger i to forhold: Å følge de forskningspolitiske målene på de fem viktige tematiske områdene og de fire tverrgående målene som handler om å styrke forskningsevnen. Dette har vi vist at vi leverer på, og vi sier helt klart i forskningsmeldingen at veksten skal videreføres. Den veksten vi har hatt, har ganske riktig vært på 5 pst., og det er jo en historisk god vekst. Det er i denne trenden vi vil fortsette å øke veksten i forskningsbudsjettene framover.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:42:58]: Uten forpliktende mål er det vanskelig å få til ressurstilgangen. Hvis det er slik at 1 pst.-målet nå er like rundt hjørnet, hvorfor så vi ikke da en innsats fra regjeringspartiene her i Stortinget i forhold til hvordan vi skal klare å nå hele 3 pst.-målet og dra med oss næringslivet og få dette på plass? Hvorfor var det først da NIFU STEP kom at man omfavnet 1 pst.-målet?

Nå er det tolv år siden jeg stod i denne salen for første gang. Det er to debatter jeg tror vanskelig klarer å nå igjennom forbi barnehageplasser og eldre som trenger sykehjemsplasser, og det handler om bistand og forskning. Ser ikke statsråden at nettopp det å ha en slik forpliktende plan med seg når hun skal sitte ved bordet – hvis hun får lov til det – og forhandle budsjett en gang til, hadde vært en hjelp?

Statsråd Tora Aasland [14:43:55]: Vi er jo akkurat der hvor bistandsmålet er. Det er heller ikke årstallsfestet. Vi har en visjon – prosentmålet er der som en visjon som nettopp er noe å strekke seg etter. Men vi ønsker ikke å knytte det til et årstall. Vi har bevist nå på mange måter at det blir en nokså uferdig og mangelfull måte å måle forskningen på.

Derfor er vårt forslag – som vi beklager at ikke opposisjonen er med på – å lage målbildet på de forskningspolitiske målene: fem tematiske og fire tverrgående mål. Dette bildet er det vi skal måle forskningen etter. Da vil vi få en debatt som handler om forskningens innhold, hva vi skal forske på, og forskningens kvalitet, altså vår evne til forskning gjennom f.eks. rekruttering og utstyr.

Odd Einar Dørum (V) [14:44:54]: Et gammelt ord sier at det er bedre med én fugl i hånden enn ti på taket: Det er jo denne glideflukten, disse 3 prosentene som først skulle være nådd i 2010, og som plutselig er blitt på lang sikt. Vanligvis når jeg møter SV-politikere som slåss for et bistandsmål, er det ikke på lang sikt. Når jeg hører statsråd Solheim snakke om Kyoto-mål, er det ikke på lang sikt. Når jeg hører Regjeringen legge fram dokumenter om Nasjonal transportplan, er det helt konkrete tall. Hva er det som gjør at det blir så vanskelig å forplikte seg?

Jeg skal gå tilbake til spørsmålet fra Ine Marie Eriksen Søreide, fordi «å legge til grunn» er den formuleringen man får i en regjeringskonferanse når man ikke får forpliktelsen. Men det er helt riktig – vi kan teste statsrådens svar her i Stortinget. Kan statsråden nå si at vi har det som et forpliktende mål fra den rød-grønne regjeringen at vi minst skal få 5 pst. realvekst i forskningen de kommende årene – kan vi få høre det fra statsrådens munn?

Statsråd Tora Aasland [14:45:50]: For denne statsråd er det viktig å følge opp både det vi har levert, og de ambisjonene vi har. Derfor er målet viktig for meg. Jeg vil ikke årstallsfeste det, fordi det vil være mye bedre for meg om vi når det tidligere enn om vi må vente lenge for å nå det.

Jeg vil være ambisiøs og utålmodig i forhold til å nå målet, men det jeg vil ha debatten til å handle om, er: På hvilke områder er det vi skal lage langsiktighet? Det er klima, det er velferdsstatens utvikling og det er næringslivets utvikling. Derfor må vi ha mål både for det som er den offentlige innsatsen, og for det som er næringslivets innsats. Så sånn sett fungerer et mål meget bra. Men for måten å vurdere forskning på og måle forskning på mer kortsiktig, trenger vi å ha et mer fullstendig målbilde. Så da supplerer vi det å ha viktige ambisjoner og visjoner med et forskningspolitisk målbilde som handler om både tema og styrking av forskningsdelen. Jeg har ambisjoner om at dette skal følges opp på samme gode måte som Regjeringen har gjort fram til nå.

Anders Anundsen (FrP) [14:47:05]: Det var et interessant resonnement at Regjeringen ikke vil sette seg konkrete målsettinger, for det kunne jo hende at den nådde målene tidligere. Jeg merker meg det utsagnet!

Jeg har også merket meg at statsråden i dagens Dagbladet mener at hun sliter med en tiltaksløs opposisjon. Denne tiltaksløse opposisjonen har altså fremmet 43 mindretallsforslag, 31 forslag står en samlet opposisjon bak. Når statsråden i det samme innlegget kritiserer opposisjonen for å fokusere på prosentmål, sier hun at vi jo snart har nådd 1 pst.-målet. Hun sier ikke at det er veldig langt igjen før en når 3 pst.-målet. Hvis vi hadde hatt en statsråd som var ambisiøs på forskningens vegne og den offentlige forskningsandelen, ville hun jo støttet forskningsmiljøer i dag som ønsker at en skal ha den offentlige forskningsandelen opp på 1,4 pst., sånn som Fremskrittspartiet foreslår i innstillingen.

Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om to ting – nei, jeg stiller ett spørsmål: Hvorfor vil ikke statsråden bidra til at den offentlige forskningsandelen øker til 1,4 pst. innen 2015?

Statsråd Tora Aasland [14:48:12]: Denne statsråden ønsker ikke å binde seg til noen prosent i et visst år. Denne statsråden ønsker å fortsette den ambisiøse satsingen på forskning som vi i denne regjeringen har hatt – og vi har levert.

Det spørsmålet Anundsen kanskje ikke stilte, får meg til å utfylle litt mer det andre også har vært inne på. Det er klart det også er viktig å motivere næringslivet til å gjøre sin del av forskningen, og det vil fortsatt være viktig. Uansett om vi måler i prosent av BNP eller hva vi gjør, må næringslivet forske, og særlig da i krisetider. Det gjør vi ved å styrke virkemidler som har med næringslivets forskning å gjøre, både næringsdoktorgrader og SkatteFUNN.

Jeg nevner bare to av de ordningene som vi har, men vi gjør det vi kan, både for å øke den offentlige innsatsen i forskningen, som er viktig, og som vi absolutt har ambisjoner for, og også for å motivere næringslivet til å forske.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Gorm Kjernli (A) [14:49:10]: Dagens forskning er morgendagens kunnskap og innovasjoner. Forskningsmeldingen er tydelig på hvilke utfordringer vi står overfor, hvilke områder det er viktig å satse på, og hvordan vi skal gjøre det: Klima, helse, velferd og næringsrelevant forskning preget av kvalitet, ressursutnyttelse og internasjonalisering. Det settes klare mål og en god retning for norsk forskningspolitikk, og jeg oppfatter heller ikke at det er stor uenighet om disse målene og retningen blant partiene her på Stortinget. Opposisjonen har lite alternativt å komme med når det gjelder satsingsområder. Det er bra at vi har bred oppslutning om de forskningspolitiske målene.

Etter å ha hørt debatten og innleggene fra opposisjonen nå, er det én ting som slår meg: hakk i plata. Både det opposisjonen skriver i innstillingen, og det de gjentar her på talerstolen, bærer preg av at de ikke har klart å omstille seg. Jeg registrerer at opposisjonen vil nå 1 pst.-målet i 2013. Tingenes tilstand har vi fått beskrevet flere ganger tidligere. Det ser ut som vi kan nå det målet tidligere, kanskje allerede i 2010 dersom vi fortsetter å øke bevilgningene til forskning slik den rød-grønne regjeringen har gjort, og for å være etterrettelig i forhold til den forrige regjeringen: slik de delvis også gjorde i sin periode, selv om 38 pst. vekst neppe kan sies å være halvparten av hundre, i hvert fall ikke med min måte å regne på.

Prosentmålet ligger nå, som da meldingen ble lagt fram, fast – som et mål. Men Arbeiderpartiet fastholder at prosent av BNP ikke er et tilstrekkelig mål for forskning. Derfor skisserer meldingen andre ressursindikatorer og resultatmål. Vi må se på mer enn innputt. Forskning har en egenverdi, men det må også være lov å se på resultater og utbytte av forskningen.

Grunnen til det er ikke at vi skjemmes over vår egen innsats. Vi har fulgt opp prioriteringene fra den forrige stortingsmeldingen, som det også var stor enighet om blant partiene. Vi har økt bevilgningene til forskning, vi har styrket Forskningsfondet, etablert et regionalt forskningsfond, og sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti satt på plass djerve mål for framtidens klimasatsing.

Bondevik II-regjeringens siste budsjett fra 2005 trekkes ofte fram av opposisjonen i innstillingen og her i salen. Det må være lov å spørre hva de brukte sine fire år på, når budsjettet de la fram etter at de hadde tapt valget og skulle i opposisjon, er det som trekkes fram. Jeg skal ikke trekke fram hva Arbeiderpartiet har gjort i opposisjon. Vi lar resultatene fra de fire siste årene være det vi måles på, og der har vi levert bedre enn den forrige regjeringen.

Det er mange ting ved denne meldingen det kunne vært interessant og kommentert nærmere, men jeg rekker bare noe.

Helseforskning har stått sterkt i Norge, og det vil være en viktig prioritering også framover. Helseforskning bringer oss videre, det redder liv og gir nytt håp for mange. Et eksempel er muligheten for CI-implantat, som komiteen har blitt godt kjent med i arbeidet med alternativ supplerende kommunikasjon. En ting som vil være avgjørende viktig framover, er å redusere de sosiale helseforskjellene. Vi kan ikke være bekjent av at helseforskjellene øker. Her må det økt innsats og bedre tverrfaglighet i forskningen til. Tverrfaglighet er spesielt viktig når vi vet at grunnlaget for god helse i stor grad legges utenfor helse- og omsorgssektoren. Forebygging er ett stikkord, som også vil være viktig i den kommende samhandlingsreformen.

Mine barnebarn vil ikke dømme oss etter hvordan vi, dagens politikere, håndterte finanskrisen i 2009. De vil dømme oss etter hvordan vi håndterte den globale oppvarmingen og klimautfordringene. Vi vet mye om konsekvensene av global oppvarming, men vi trenger mer kunnskap om konsekvensene og ikke minst om løsningene i møte med utfordringene. Dette er et internasjonalt ansvar, men Norge har kompetanse som er verdensledende på fornybar energi, karbonfangst og -lagring og marin forskning, for å nevne noe. Vi må utnytte kompetansen vi har i både UH-sektoren, instituttsektoren og i næringslivet. Regjeringen følger opp klimaforliket og satser på klimaforskning og utvikling.

Til slutt: Denne forskningsmeldingen viser at Regjeringen tar forskningspolitikken meget alvorlig. Tallenes tale forteller også at Regjeringen følger opp med bevilgninger, og det vil den også gjøre i tiden som kommer.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anna Ljunggren (A) [14:54:18]: Nordområdene har vært et av de viktigste satsingsområdene for denne regjeringen. Regjeringen satser på nordområdene fordi det gir Norge enorme muligheter til å ta ledelsen i en region som i årene framover vil bli gjenstand for et sterkt internasjonalt fokus fordi vi her forvalter et av verdens mest ressursrike områder.

Kunnskap og forskning er grunnlaget for forståelse av hva som skjer i arktiske strøk. Norge har internasjonalt ledende forskningsmiljøer innenfor petroleumsvirksomhet, maritim transport, utnyttelse og forvaltning av ressursene i havet.

Det har blitt satset sterkt på forskning innenfor miljøvern, klima og polarforskning de siste årene. Kunnskap om nordområdene forteller oss hvordan vi best forvalter klimaet i Arktis, hvordan vi best utnytter ressursene og hvordan vi skaper verdier. Svalbards beliggenhet i et lett tilgjengelig høyarktisk område gir unike muligheter for naturvitenskapelig forskning, herunder forskning på klimaendringer og overvåking av det marine og atmosfæriske miljø. Forskning er en av de viktigste virksomhetene på Svalbard, og inngår som et viktig bidrag til bosetting på og forvaltning av øygruppen. Det har vært en massiv satsing på Svalbard.

I Det internasjonale polaråret ble hele 320 mill. kr bevilget over fire år. På Polarårets hjemmeside kan vi lese:

«Innsatsen fra minst 50 000 forskere og teknikere fra vel 60 land gjør Polaråret 2007–2008 til det største internasjonale forskningsprogrammet noensinne. Norge og norske forskere vil komme til å yte vesentlige bidrag.»

I statsbudsjettet for inneværende år ble det bevilget 8 mill. kr til et nytt isgående forskningsfartøy. Dette skal betjenes av Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø. Skipet vil kunne dekke alle forskningsdisipliner innenfor biologi, oseanografi, klima og geologi ved hjelp av en rekke forskjellige typer vitenskapelig utstyr og et stort antall laboratorier om bord.

Det er i denne sammenheng også verd å nevne at i statsbudsjettet for 2008 fikk Norsk Polarinstitutt 22 mill. kr til Senter for klima, is og økosystemer. Senteret skal bidra til forsterket forskning på klima- og isavhengige arter.

Videre ble det inneværende år bevilget 35 mill. kr til forskningsrettet infrastruktur og 15 mill. kr til samarbeid om forskning og utvikling i næringslivet. – Dette er forskningstiltak på tvers av fylkesgrensene i Finnmark, Troms og Nordland. Det er ingen tvil om at denne regjeringen følger opp nordområdesatsingen, og at forskning er en viktig del av det.

Det er verdt å merke seg spesielt i denne debatten – det har jeg også sett i innstillingen – at opposisjonen ikke ønsker en ny forskningsmelding. Ved å fremme en ny melding har Regjeringen fått belyst nye satsingsområder og gjennomgått hvor Norge står forskningsmessig. Vi er den første regjeringen som når prosentmålet innenfor kultur, bistand og sannsynligvis forskning!

Gunnar Gundersen (H) [14:57:33]: Dette er regjeringen som går over i historien for å ville resultatorientere grunnforskningen, glemme næringslivsforskningen og svekke kravene til seg selv. Vi behandler en stortingsmelding der kravene til forskeren øker, mens Regjeringen selv gjør hva den kan for å løpe bort fra målene. Det er bedre å slippe å strekke seg, for å bruke en annen statsråds ord.

Det er utrolig at statsråden i sitt innlegg ikke nevner næringsrettet forskning, men er opptatt av 1 pst.-målet som er omdefinert og som inneholder 1,1 milliarder kr i provenytap når det gjelder SkatteFUNN. Det er en helt ny måte å regne på.

Det aller meste av forskningen må rettferdiggjøre seg selv med resultater som betyr noe for framtidig vekst og velferd. Skal vi lykkes, må betydningen av samspill mellom ulike miljøer, hvilken risiko man tar, og hvilke krav til kunnskap og kompetanse som kreves for å lykkes, forstås. Mye tyder på at Regjeringen er langt fra å knekke koden. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av forskning er høyere enn den bedriftsøkonomiske, men det diskuteres ikke, eller Regjeringen tar det ikke inn over seg. Det det betyr, er at uten statlig stimulans vil Bedrifts-Norge forske mindre enn det norske samfunn er tjent med. Og det er nettopp der vi er!

I meldingen omtales Global Maritime Knowledge Hub, men det kommer ikke ett initiativ til å stimulere slike samspill. Derfor: Bli med på opposisjonens forslag når det gjelder skatt, gaveforsterkning og annet på dette området!

Regjeringen har dessverre en lang veg å gå. Det er bemerkelsesverdig i lys av signalene i meldingen om en nasjonal strategi for kommersialisering av forskningsresultater, at man ikke har gått lenger inn i disse utfordringene. FORNY-programmet og TTO-aktiviteten er viktige satsinger. Vi må lykkes med å løfte forskningsresultater fram og ut i et marked. Der har vi utfordringer. NIFU STEP viser at systemet famler etter å finne sin form. Det er fragmentert, uten spesialisering og det har gitt beskjedne resultater så langt. Vekstkraftige bedrifter er få, og langt færre enn i de fleste andre land som har tilsvarende satsinger.

Og det er her det er ganske kritisk at Regjeringen ikke ser kapital som noe annet enn det som skaper «rikinger». Der risikoen er stor og utviklingstiden er lang, er egenkapital, og da spesielt kompetent kapital, en helt sentral innsatsfaktor. Ingen vet i dag hva som lykkes i morgen, utvelgelsen er vanskelig, og ingen er gitt å plukke bare vinnere. Her trengs mangfold, og her trengs samspill mellom kapitalmiljøer og gründermiljøer og akademiske miljøer. Dette er utfordringer der staten ikke kan erstatte mangfoldet.

Denne regjeringen har holdt seg flytende på den forrige regjering og Clemets ambisjoner. Nå har de dessverre gjort «ka gjerast kunne» for å svekke dem. Det er spesielt tydelig på næringslivsforskningen, og det blir spennende å følge hvordan utviklingen blir framover.

Gunvor Eldegard (A) [15:01:00]: I usikre tider som dei me no er inne i, er det å ha nyskapande bedrifter viktigare enn nokon gong. Da er det viktig at me har ei regjering som legg til rette for å oppnå innovasjon og nyskaping i samfunnet. For det er bedriftene og den verdiskapinga dei står for, som er grunnlaget for velferda vår. Tidlegare i vinter behandla me Regjeringa si innovasjonsmelding, og no er det forskingsmeldinga. Og som meldinga viser, er det openberre samanhengar mellom desse to sakene.

Denne regjeringa har satsa på forsking. På næringsretta forsking vert det i år brukt over 2,1 milliardar kr. Til samanlikning brukte Bondevik II-regjeringa i sitt siste budsjett 1,3 milliardar kr, altså 800 mill. kr mindre.

Regjeringa har gjennom dei mange tiltaka for å døyva verknadene av den internasjonale finanskrisa, sett i gang tiltak som gjer at me m.a. kan bruka krisa til å skapa framtidas arbeidsplassar. Det næringspolitiske verkemiddelapparatet, som no opplever stor etterspørsel, er styrkt.

Nærings-ph.d. er eit døme på eit godt tiltak som denne regjeringa har satsa på, og i Dagens Næringsliv i dag kan me lesa om Geir Birkedal som no tek doktorgraden sin på jobben, noko som er mogleg sidan Forskingsrådet bidreg med finansiering. Han er nøgd, og bedrifta er nøgd med ordninga, og det fører til at bedrifta får tilskot til å halda på kompetansen i tider med nedbemanningar og permitteringar. Som det står i innstillinga:

«ordninga (…) bygger opp næringslivets langsiktige forskingsevne og styrker samarbeidet mellom næringslivet og akademia.»

Dette er svært viktig i dagens kunnskapsøkonomi.

SkatteFUNN er ei anna ordning som er veldig god, og som gjev resultat. Ordninga er målretta, effektiv og ubyråkratisk. Det beste av alt er at det syner at òg bedrifter som ikkje tradisjonelt har drive med forsking og utvikling, no satsar meir på det. Eg vil nemna at beløpsgrensene for SkatteFUNN er auka til 5,5 mill. kr for eigendefinert FoU, og til 11 mill. for innkjøpt FoU.

Innovasjon, forsking og nyskaping i tradisjonell industri ser eg som veldig viktig. I mange lokalsamfunn er det høg industrikompetanse og viktige miljø for forsking og innovasjon. Denne kompetansen må nyttast til å skapa nye prosessar og nye produkt.

Eit døme på dette ser me i Årdal, der dei ved Hydro jobbar kvar dag med å betra prosessane sine. Å produsera aluminium med mindre straumforbruk og mindre forureining er eit foregangsprosjekt her i Noreg. Dette er døme på korleis industrien gjennom forsking, utvikling og innovasjon utviklar seg i retning av ein meir berekraftig produksjon.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [15:04:20]: For å styrkje norsk næringsliv og leggje grunnlaget for næringsutvikling og nye verksemder, er det svært viktig at både næringslivet og offentleg sektor prioriterer forsking og utvikling. Både næringslivet og offentleg sektor treng ny kunnskap. Derfor er det viktig å prioritere tiltak som stimulerer til auka FoU i næringslivet, m.a. gjennom det offentlege verkemiddelapparatet. Ei styrking av næringsretta verkemiddel som brukarstyrte forskingsprogram er viktig i så måte, og da tenkjer eg ikkje minst på Brukarstyrt innovasjonsarena – BIA – som har eit mål om å stimulere til forskingsbasert innovasjon i næringslivet, t.d. på område som bioteknologi, IKT og miljøteknologi. Det er heilt feil når representanten Gunnar Gundersen hevdar at Regjeringa har gløymt næringsretta forsking. Der har det vore ei god utvikling i denne perioden.

IFU- og OFU-kontraktar er òg viktige verkemiddel som støttar innovative prosjekt mellom kundar og leverandørar over heile landet. SkatteFUNN-ordninga er eit anna godt og populært verkemiddel som medverkar til auka forskingsinnsats i næringslivet, og eg er derfor nøgd med at Regjeringa slår fast at denne ordninga skal vidareførast.

Det er eit faktum at 99 pst. av forskinga i verda skjer i utlandet, og at størstedelen av nye produkt og prosessar har eit internasjonalt opphav. Det er derfor viktig at me frå norsk side deltek aktiv på internasjonale arenaer for kunnskap, utdaning og forsking.

Eg er oppteken av at staten gjennom det offentlege verkemiddelapparatet bidreg til at forskingsresultat frå norske forskingsmiljø kan føre til næringsverksemd her i landet. Nye verkemiddel som kan føre til dette, bør vurderast, eventuelt ei ytterlegare styrking av dei verkemidla som finst, slik at forskinga kan føre til auka verdiskaping og nye arbeidsplassar.

Eg deler Regjeringa sitt syn på at forsking er viktig for å vidareutvikle gode og effektive offentlege tenester og sikre at offentleg sektor gjer seg nytte av sine eigne, men òg av andre sine erfaringar, spesialt brukarane sine. Eg har merka meg at Regjeringa vil vurdere auka bruk av brukarstyrt forsking og pilotprosjekt med forskarmedverking i offentlege verksemder, og eg er glad for det.

Det er eit stort verdiskapingspotensial i det som ligg i innanfor innovasjon og produktutvikling i helse- og omsorgssektoren. Derfor er eg nøgd med at Regjeringa vil prioritere medisinsk forsking. Då vil eg trekkje fram det norske selskapet PhotoCure, som blei stifta i 1993 av Radiumhospitalet, for å vidareføre forsking som var utvikla ved sjukehuset. PhotoCure har brukt ulike offentlege ordningar som m.a. offentlege forskings- og utviklingskontraktar til å byggje opp selskapet. Dette er i dag ei verksemd som konkurrerer på den internasjonale marknaden.

Eg ser det som viktig at det blir lagt til rette for denne typen knoppskyting, og at det offentlege verkemiddelapparatet kan medverke til det. Eg er òg kjend med at finansieringsordningane for kommersialisering blir oppfatta som mangelfulle, og at det blir etterlyst betre ordningar for å kunne føre produkt frå medisinsk forsking ut på marknaden. Her har me ein jobb å gjere.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:07:52]: Dagens debatt er en reprise på alle de debattene vi har hatt om forskning i denne stortingsperioden.

Representanten Eriksen Søreide brukte hele sitt innlegg til å hamre videre på prosentmålet og kom med beskyldninger om manglende ambisjoner på forskningsområdet hos det rød-grønne flertallet. I løpet av et timinutters langt innlegg viste hun én gang til at det faktisk foregår fremragende forskning i Norge. Det er oppsiktsvekkende at Høyre overhodet ikke trekker fram at Norge har et godt utbygd forskningssystem, og at norsk forskning er i framgang både i omfang og kvalitet. Høyre viet heller ikke de nye og utvidede forskningsmålene som denne meldingen fremmer, så mye som ett eneste ord. Det er ikke til å forstå fra et parti som sier at de er opptatt av forskning, og ønsker å fremme denne.

Meldingen er klar og tydelig på at forskning skal prioriteres i kommende budsjetter. Budsjettene skal innrettes slik at de bygger opp under de ni forskningspolitiske målene og skal gi sammenheng mellom mål, varslede tiltak og faktisk fordeling av ressurser i de årlige budsjettene.

Når en hører på Høyre, og for så vidt også Venstre, i dagens debatt, kan en jo få en oppfatning av at hele forskningssatsingen på 22,8 milliarder kr i 2009 er avlyst. Det er skuffende, og det er ikke med på å løfte norsk forskning opp og fram.

Det kan høres ut på opposisjonen i dag som om vi har omfavnet 1 pst.-målet når det ser ut som vi faktisk når det i 2010. Det stemmer ikke. I Dagbladet i dag gjør forskningsministeren rede for sitt syn:

«Jeg har hele tiden hevdet at den sterke oppmerksomheten på prosentmålet skaper et urealistisk bilde av den faktiske forskningsinnsatsen.»

Jeg støtter helt og fullt statsrådens syn. Men det er vel for mye å vente at diskusjonen skal komme ut av dette fastlåste prosentsporet i denne siste debatten om forskning i denne stortingsperioden.

Vi skal fortsette med å ha ambisjoner på forskningens vegne. Vi skal løfte fram alle de fremragende forskningsmiljøene vi har, og fortsette vår satsing innenfor de viktige målsettingene som er satt opp i denne meldingen, og som er trukket fram av de rød-grønne representantene under debatten i dag. Opposisjonen mangler totalt evne til å diskutere forskningens innhold. Men vi skal leve med det, og vi merker oss med interesse at av de 43 forslagene som fremmes av opposisjonene i dag, handler nesten alle om penger. Slik har det vært i hele perioden. Innhold og resultater har overhodet ikke vært av interesse å diskutere. Forstå det den som kan!

Odd Einar Dørum (V) [15:11:13]: Det har vært en merkverdig argumentasjon fra regjeringspartiene. Det sies om Venstre og andre partier at vi ikke er opptatt av innhold. Innholdet utføres av forskerne. Innholdet skjer i forskningsinstitusjonene. Innholdet er beskrevet i stortingsmeldingen fra 2005. Innholdet er bekreftet i dag. Hvorfor slåss vi om penger? Omtrent hver eneste gruppering som vi har hatt på høring gjennom fire år, sier at de har alt innholdet. De har alle målene, men de mangler å fylle opp virkemidlene med de pengene som trengs, enten det er brukerstyrte innovasjonsarenaer, FoU-kontrakter, SkatteFUNN, forpliktende basisfinansiering til universiteter, forpliktende instituttfinansiering, langsiktig finansiering for å sikre stipendiater, langsiktig finansiering for å sikre utstyr eller forpliktende målsettinger både på næringsnivå og i offentlig sektor. Derfor er det kamp om penger. Alle som driver politikk, vet jo at politikkens vesen ikke bare handler om innhold, men at man også må slåss for hvordan ressursene prioriteres.

Det som er det sentrale i denne debatten, er at regjeringspartiene, med statsråden i spissen, har en massiv røykleggingsmanøver for å slippe å si at dette er et felt som man egentlig ikke forplikter seg på. Det får jeg på vegne av Venstre bare konstatere. Det er slik. Selv tror jeg det er slik av to grunner: Statsråden har ikke ryggdekning i Regjeringen. Det har Regjeringen ansvaret for. Statsråden har ikke ryggdekning fordi hennes eget parti har så mange prioriteringer at forskningen ikke kommer på toppen av den listen. Da må man ikke angripe oss andre fordi vi har ambisjoner på vegne av noe. Venstre for sin del har hatt de ambisjonene ganske lenge, både før en tidligere regjering, i en tidligere regjering og etterpå. Vi holder fast på det. Skillelinjene er reelle. Det er klart at når Regjeringen gjør det økonomiske målet til et slags bevegelig mål, som vi ikke engang kan komme i øyekontakt med, er det ikke så rart at vi får et trykk rundt akkurat dette.

Det er ikke slik at Venstre og andre opposisjonspartier er alene om å mene dette. Omtrent samtlige som vi hadde på høring, studentorganisasjoner og fagfolk i sektoren, uttrykte akkurat det samme, at dette er en stortingsmelding som mangler forpliktelser. Vi taler på vegne av en bred offentlighet, og det er vår jobb å gjøre det.

Så har jeg en undring, som jeg hadde i komiteen. Jeg vil gjerne gjenta den også i plenum. Venstre har fremmet et forslag om å tenke nytt omkring aksjelovgivningen, forslag nr. 25. Jeg vil gjerne uteske statsrådens synspunkt på akkurat det forslaget, og høre om den sympatien som jeg annammet kanskje var hos regjeringspartiene i komiteen, også kan være til stede i salen i dag.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [15:14:04]: Det var en voldsom salve fra saksordfører Gerd Janne Kristoffersen helt mot slutten av debatten. Hun beskylder Høyre og andre opposisjonspartier for totalt å mangle evnen til å diskutere innhold i forskninga. Da er det ganske pussig at regjeringspartiene ikke har vært villig til å være med verken Høyre eller de andre opposisjonspartiene på diskutere stipendiater, på å diskutere post.doc, på å diskutere utstyr, på å diskutere opptrapping, forskningsetikk, Forskningsfondet eller til og med kunstnerisk utvikling. Ingen av de punktene er Regjeringa interessert i å gå inn i. Samtlige opposisjonspartier syns det er veldig merkelig at det ikke har vært mulig å få Regjeringa med på å forplikte seg selv det minste i forhold til det som lå i meldinga.

Den 6. mai mottok komiteen et brev fra landets sju universitetsrektorer. Det gjorde et visst inntrykk.

De skriver:

«Stortingsmelding nr. 30, Klima for forskning, slik den nå foreligger, utgjør imidlertid intet skritt fremover for norsk forskning. Fraværet av forpliktende opptrappingsplaner for finansiering av forskning vekker stor bekymring og uttrykker en mangel på ambisjoner og gjennomføringsvilje hos norske myndigheter som er illevarslende for forskningen.»

Stort sterkere er det vel antakeligvis ikke mulig å si det.

Mens vi er inne på diskusjonen om penger og målsettinger: Det er veldig interessant hvordan regjeringspartiene har begynt å omfavne dette 1 pst.-målet, nå som det begynner å rykke nærmere. Men realiteten er jo at måten de nå regner på, inkluderer 1,1 milliarder kr i provenytap fra SkatteFUNN. Med forbehold om at jeg kan huske bitte lite grann feil på tallet, mener jeg at vi i den forrige regjeringsperioden hadde et provenytap fra SkatteFUNN på ca. 1,6 milliarder kr. Det regnet vi aldri inn i prosentmålet. Det ønsker Regjeringa nå å regne inn i prosentmålet. Det er nettopp et av de kritiske punktene opposisjonspartiene har fremmet mot Regjeringa, at de nå skal begynne å regne og telle på andre måter for å pynte på resultatet og få det til å se bedre ut. Men det blir ikke mer penger til forskning av det. Det er bare en annen måte å telle på. Jeg syns det er ganske bemerkelsesverdig at det regjeringspartiene nå sier at de når målet med, nemlig 1 milliard mer, er sammenfallende med å inkludere provenytapet i SkatteFUNN. Så lenge det er tilfellet, er det i grunnen bare litt juks med tall, for det er ikke mer penger til forskning, det er bare en annen måte å regne på.

Det er mange ting som har vært nevnt her, bl.a. langsiktigheten i forskning og forskningsbevilgninger. For å si det sånn: Langsiktigheten i Forskningsfondet var sikret helt inntil den rød-grønne regjeringa begynte å rote med hvordan man bruker fondsavkastninga. I dag er avkastninga av Forskningsfondet for alle praktiske formål, nesten et rent driftsfond, som brukes til å betale kontingenten i EUs 7. rammeprogram, til å betale stipendiater, Det internasjonale polaråret – ting som det aldri var ment å brukes til. Det bidrar selvfølgelig til å svekke langsiktigheten, svekke forutsigbarheten og svekke framtidas finansiering av forskning.

Elisabeth Aspaker (H) [15:17:16]: Forskning er investering i framtidig velferd, enten det er for å skape grobunn for vekst og nye arbeidsplasser, eller det er for å oppnå bedre helse når vi forsker oss fram til nye medisiner og ny kunnskap om hvordan vi kan kurere og forebygge sykdom.

Regjeringens fagre ord om nordområdene settes med forskningsmeldingen på en hard prøve. Store visjoner lar seg ikke oppfylle av små kroner. SVs hamskifte og rolle i forskningsdebatten er særlig bemerkelsesverdig. I opposisjon var partiet pådriver for mer til forskning. I flertallsposisjon opptrer finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen mer knipen og påholden enn den gjerrige Onkel Skrue. Ole Brumm har tydeligvis SV forlatt ute i skogen et sted.

Forskningsmeldingen ble imøtesett med de største forventninger, og skuffelsen var desto større da innholdet ble kjent. Diffus, uambisiøs og uforpliktende er karakteristikker som går igjen i akademiske miljøer.

Kunnskap skal være navet i nordområdepolitikken. Det er et av Regjeringens mantra, som på nytt ble understreket da «Nye byggesteiner i nord» ble presentert i vinter. Poenget er at en slik visjon blir verdiløs med Regjeringens hvileskjær og kutt i budsjettene til universitets- og høgskolesektoren i Nord-Norge. Etter at vi har fått forskningsmeldingen, er det mest nærliggende spørsmålet: Hvordan kan en så lite ambisiøs forskningsmelding gi et løft for forskning i nord?

I stedet for å bygge opp har Regjeringen holdt igjen og bygd ned. Og når Regjeringen distanserer seg fra 3 pst.-målet, er det all grunn til å frykte at mange enkeltforskere og institusjoner i stedet for å få forventet budsjettvekst må legge planlagte forskningsprosjekter på is.

Nå er valgkampen tydeligvis i gang. Statsministeren har vært i Finnmark og delt ut 175 mill. kr til forskning i nord. Regjeringens rykk-og-napp-politikk vitner om manglende forståelse for behovet for forutsigbarhet og langsiktighet på forskningsfeltet.

I Nord-Norge finnes det en rekke høykompetente forskningsmiljøer, og Tromsø rommer miljøer i den fremste verdensklasse. Høyre mener Norge har en klar global forpliktelse til å bidra til å skaffe verdens befolkning mer mat – jeg tenker på marin sektor – og nye medisiner. Det krever forskningsinnsats i en helt annen størrelsesorden enn den Regjeringen legger opp til, og det har Norge råd til.

Høyre vil snu nedtur til opptur for norsk forskning, fordi det skal sikre framtidige generasjoner arbeid og den høye levestandarden vi i dag nyter godt av. Med sin enorme oljeformue har Norge bedre forutsetninger enn de fleste andre land til å løfte forskningssektoren. I lys av dette er det gåtefullt hvorfor Regjeringen ikke tar sats i forskningsmeldingen.

Høyre er opptatt av at mer forskning om nord skal skje i nord. Høyre har forskning som et av sine høyest prioriterte saksområder, simpelthen fordi det er uansvarlig å la være. Det samme kan dessverre ikke sies om dagens regjering.

Statsråd Tora Aasland [15:20:44]: Jeg synes det er underlig hvordan opposisjonspartiene hele tiden skal svekke verdien av det klare utsagn fra Regjeringen om at vi skal fortsette en historisk vekst i forsknings- og utviklingsbevilgningene. Det er jo analytikermiljøet som selv har kalt veksten historisk. Den har vært formidabel fra år til år i denne regjeringens tid. Den veksten skal fortsette og skal selvfølgelig være med på å finansiere både viktig satsing i nordområdet, viktig samspill mellom akademia og næringsliv i f.eks. innovasjon og andre viktige tiltak som stimulerer næringslivet til å forske, og en hel rekke andre mål som er satt i denne forskningsmeldingen.

Jeg har forståelse for at det er vanskelig å omstille tenkningen fra utelukkende å være opptatt av dette prosentmålet, som også er blitt en stor del av diskusjonen her i dag, med mange ulike og litt forvirrende innfallsvinkler, og til også å handle om at vi skal måle forskningen på det vi virkelig gjør, og på kvaliteten av forskning.

Vi kommer ikke bort fra å bli målt på prosent. Det kommer til å skje i framtiden også, men de aller fleste land har gjort akkurat som vi har gjort: opprettholdt ambisjonen, men ikke årstallsfestet prosenten. Så blir det opp til enhver ambisiøs forskningsminister og regjering å følge opp med midler hvert eneste budsjettår til forskningssatsing som er nødvendig. Pengene er der, og forpliktelsen fra Regjeringen ligger i de forskningspolitiske målene og i det klare utsagnet i meldingen om at den veksten som har vært, den skal fortsette.

Gundersen kan ikke ha hørt godt etter da han hørte meg, inklusive replikkordskiftet, for jeg sa faktisk en god del om næringslivsforskning, og mener at det selvfølgelig er en meget viktig del av vår totale forskningsinnsats. Det skal det fortsatt være.

Når det gjelder utfordringen fra Dørum, er det riktig at vi har sett litt på det ene forslaget, nr. 25, som handler om et styrket rettsvern for gründere og investorer i oppstartsselskap. Egentlig hadde vel det vært en sak for diskusjon i forbindelse med en innovasjonsmelding, men jeg synes det er helt greit at vi har det med også i en diskusjon om forskning, også fordi vi ser forskning og innovasjon som to viktige sider av den samme helheten. Jeg vil minne om at vi faktisk for kort tid siden tok initiativ til å nedsette et lovutvalg som skal vurdere en forenklet aksjelov eller regnskapslov for mikroaksjeselskaper. Det kan være en del av dette, og jeg vil også minne om at vi ønsker fleksibilitet og ikke nødvendigvis å ha unødvendige begrensninger i forhold til aksjelovgivningen og virksomheten der. Men jeg vil anmode om at opposisjonen omgjør dette forslaget til et oversendelsesforslag, og jeg ser gjerne at vi får en mulighet i Regjeringen til å vurdere dette noe nærmere.

For øvrig vil jeg takke for debatten, som selvfølgelig har vært preget av at man har noe ulike syn. Men jeg er ganske rolig for at man står sammen om innholdet i forskningen og det viktige innholdet i de forskningspolitiske målene, og det skal i hvert fall denne regjeringen sørge for at vi følger opp, også med penger.

Presidenten: Odd Einar Dørum har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, på inntil 1 minutt.

Odd Einar Dørum (V) [15:24:20]: La det være strid hvor det skal være strid, og la det være fred hvor det kan være fred. Etter statsrådens uttalelser nå vil jeg gjøre om forslag nr. 25 til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Det er notert.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 4 og 5.