Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 5 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeidarpartiet 20 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt. I tillegg blir det foreslått inntil 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Sigrun Eng (A) [01:12:11] (ordførar for sak nr. 42): Vi behandlar i natt det siste jordbruksoppgjeret i denne fireårsperioden, ein periode med store forhåpningar for næringsutøvarane. Dette er kanskje òg det aller siste oppgjeret som blir behandla her om opposisjonen flytter inn i regjeringslokala til hausten.

Eg tek utgangspunkt i at kvart parti fortel om sine innretningar i denne innstillinga. Den raud-grøne regjeringa har levert og brukt desse fire åra til ein snuoperasjon som gir grunnlag for optimisme og framtidstru for bønder over heile landet. Men det har òg vore store utfordringar og ikkje minst ein enormt stor prisvekst på dei viktigaste innsatsfaktorane, slik som gjødsel og kraftfôr er, noko som sjølvsagt har hatt den konsekvensen at det ikkje har blitt den auken i inntektene år for år som vi hadde lagt til rette for. Vi kan likevel no konstatere at vi har innfridd lovnadene i Soria Moria-erklæringa, der det heiter at ein skal «sikre utøvere i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper».

Regjeringa har levert den største auken i inntektsmoglegheiter på mange tiår. Ei påplussing på næringsstøtta på mellom 70 000 og 80 000 kr pr. årsverk er mykje. I tillegg fekk vi ein rentereduksjon i går – no vart det i forgårs – som utgjer om lag 100 mill. kr berre til bønder, om bankane følgjer opp. Denne regjeringa har vridd innsatsfaktoren i ei meir miljøvennleg retning, hatt eit større fokus på dyrevelferd og gitt bøndene eit langt betre grunnlag for å ta ut ferie og fritid, samt moglegheit til å vere sjuk viss ein er det, nemleg gjennom auka tilskott til avløysarordninga.

I årets jordbruksavtale er dei største endringane innanfor mjølkesektoren og dei grovfôrbaserte kjøttslaga. Vi ynskjer å ta Noreg i bruk, utnytte beiteressursane, hindre gjengroing og sørgje for at dei som har mjølkeproduksjon, får betalt for den jobben dei gjer med å gå i fjøset 365 dagar i året.

I årets avtale ligg det 560 mill. statlege kroner, og under høringa gav faglaga uttrykk for at dei stort sett var fornøgde. Resten er det moglegheit til å ta ut gjennom inntektsfrådrag og òg noko på pris. Men den mørke skya er utviklinga særleg på gjødselprisane. Når ei avtale byggjer på prognosar, og det blir store avvik, kan det vere grunn til å justere når fasiten ligg føre. Regjeringspartia vil verne om forhandlingsinstituttet, og ser det som viktig at organisasjonane i landbruket kan forhandle med staten om prisane på jordbruksvarer og andre avgjerder som er viktige for næringa.

I årets avtale er storfe lagt inn i den såkalla volummodellen. Det er òg lagt føringar for at ein på eit seinare tidspunkt skal leggje andre produksjonar inn der, når den såkalla gule boksen i WTO-avtala har nådd taket. Men det ville vore ein fordel for alle om Doha-runden kunne avsluttast, og at vi fekk ei ny WTO-avtale på plass.

I svært mange miljø er landbrukets betyding sterkt undervurdert. Bygde-Noreg ville sett heilt annleis ut om landbruket låg brakk. Men pessimismen har snudd til optimisme. Produksjonsvolumet er svakt stigande, sjølv om vi òg som forbrukarar bruker meir. Derfor har vi eigentleg ei todelt oppgåve: leggje til rette for at den trenden som har snudd, held fram – at det framleis blir vekst – og at fleire kjem inn i næringa.

Nytt i årets avtale er å synleggjere økonomiske tiltak for ungdom som vil overta, og å få unge til å ynskje seg inn i næringa, dette òg i lys av den globale matvarekrisa. Vi bør produsere det vi har naturgitte føresetnader for, fyrst og fremst storfe, sau og mjølk. Det vil gi oss kortreist mat, produsert av eit landbruk som i verdsmålestokk langt på veg er økologisk og tufta på god dyreetikk, slik at vi forbrukarar kan ete trygg mat.

Andre ting som ligg inne i årets avtale, er grøfting. Det har vore eit forsømt område i mange år.

For meg er det òg viktig å nemne nydyrking. Vi ser ei avskaling av dyrka mark, sjølv om vi har som målsetjing å verne om ho. Med nydyrking kan vi framleis nær sagt fylle på med nytt areal dersom omdisponering av dyrka mark viser seg å vere nødvendig for at ein skal få til ei samfunnsutvikling på mange andre område òg. Eg meiner òg at komiteen sin merknad om at ein bør stimulere til andre gjødselmetodar, er av stor betyding for eit meir miljøvennleg landbruk.

Så litt om skogen si betyding, både som CO₂-fangar, som brensel, og som vår framtidige drivstoffleverandør. Andregenerasjons biodrivstoff, laga av ein fornybar ressurs vi har god tilgang på, er framtidsretta. Vi kan nå miljømåla våre utan å måtte kjøpe oss avlat med å forsyne oss av u-landa sine matfat. Det er derfor svært viktig at det vart sett av 50 mill. kr til tiltak innan skog i tiltakspakka. Dette er ein del av dei ekstraordinære midlane som no blir framlagde i revidert nasjonalbudsjett, som elles omfattar ei investeringspakke på 150 mill. kr. Det er stor pågang etter investeringsverkemiddel i landbruket, og løyvingane vil komme både landbruket og bygg- og anleggsnæringa til nytte. Det er eit estimat at summen vil kunne utløyse investeringar på om lag 1 milliard kr, så dette vil ha ein viktig sysselsetjingseffekt. Det er verdt å merke seg at dette kjem i tillegg til bygdeutviklingsmidlane Innovasjon Norge alt har i dag, og som det er stor rift om.

Lat meg avslutningsvis seie litt om at vi framleis må ha i fokus å ta i bruk alle dei ressursane ein gard har, og leggje til rette for t.d. nisjeprodukt og gardsturisme. «Inn på tunet» med tilrettelagde tenester på forskjellige område er populært. Det blir det satsa stort på i nokre område av landet, noko som bidreg til auka verdiskaping og næringsutvikling lokalt.

Årets avtale er ei god avtale, med ei innretning som er meir i tråd med den tida vi lever i, og dei utfordringane og moglegheitene som landbruket har.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [01:19:55]: Først må jeg takke saksordføreren for at hun tydeligvis har troen på at denne salen skal skifte flertall etter valget. Det er jo flere av oss som har det, og det er ingen tvil om at hvis det skulle bli et annet flertall i denne salen, er det noe landbruket vil tjene på. For er det én sektor i dette landet som har fått nok av sosialistisk overstyring og detaljstyring, så er det landbruket, og som denne innstillingen viser, har opposisjonspartiene ganske mange strukturelle forslag som vil innebære betydelige endringer i landbrukspolitikken. Det er på tide.

Vi har hatt utallige debatter om landbrukspolitikk her i Stortinget i denne fireårsperioden. Vi har hatt de årlige jordbruksavtalene, vi har nylig hatt en debatt om konsesjonslov, jordlov og odelslov, men vi har også hatt veldig mange konstruktive og gode forslag fra opposisjonen. Det disse debattene har vist, er at det sittende flertallet ikke tenker nytt i landbrukspolitikken, og ikke har vært åpne for nye innspill fra opposisjonen, konstruktive forslag som ville ha styrket eiendomsretten, og som ville ha gitt aktive, produktive bønder mer råderett over den virksomheten som de tross alt skal leve av. Vi har fortsatt en utvikling med betydelig tilbakegang i antall bønder, vi har fortsatt en situasjon hvor bøndene ligger etter såkalte «andre grupper» inntektsmessig, og dette viser som i mange andre saker at det har vært en svært lang vei til Soria Moria, og man er faktisk fortsatt svært langt unna å komme fram dit. Det er derfor ikke riktig det representanten Eng her sa fra Stortingets talerstol.

Det denne innstillingen viser, er at regjeringspartiene nå benytter den siste anledningen som er i denne stortingsperioden til å stemme imot ganske mange gode og konstruktive forslag som det er ganske uforståelig at man ikke vil stemme for. Man stemmer altså imot forslag om å kunne gå gjennom skatte- og avgiftssiden i landbruket. Når vi nå har hatt fire jordbruksoppgjør hvor bondeorganisasjonene har lagt frem sine krav og kommet sånn cirka halvveis i mål i hver eneste forhandling, er skatte- og avgiftssiden noe vi bør kunne se nærmere på, som kunne ha bidratt til høyere inntekter i landbruket. Det signaliserer jo flertallets ønske om at man ikke ønsker å gi vanlige arbeidende folk i dette landet, som har en slitsom hverdag, og som driver sin egen virksomhet, skatte- og avgiftslettelser. Det er ærlig nok at dette flertallet som vi har nå, inntil videre, har den oppfatningen, men det er svakt at man ikke kan bidra til en slik synliggjøring.

Det har i hele denne stortingsperioden – i debatter vi har hatt – vært enighet om at det vil skje store endringer i norsk landbrukspolitikk i årene som kommer, og en ny WTO-avtale vil bidra til en slik betydelig endring. For ett år siden, i fjor sommer, var den sittende landbruksminister helt overbevist om at det ville bli en avtale da. Så får vi se hva fremtiden bringer nå.

Det er imidlertid ganske spesielt, når hele Stortinget er enige om at det her kommer til å bli store endringer, at man ikke vil være med på forslag om å fremme en stortingsmelding som kan gå gjennom hele landbrukspolitikken. Da kunne man ha invitert hele Stortinget, man kunne ha invitert organisasjonene og andre som er opptatt av landbrukspolitikk, til å bidra med å utforme fremtidens landbrukspolitikk.

Tidligere landbruksminister Gjønnes skal ha mye skryt for at den første Bondevik-regjeringen gjorde et så godt stykke arbeid gjennom St.meld. nr. 19 for 1999–2000. Den stortingsmeldingen som da ble fremlagt, er et godt stykke arbeid, men den er nå ti år gammel, og det har skjedd enorme endringer i landbruket siden den gangen. Derfor er det svært svakt at Regjeringen og flertallet i Stortinget ikke kan benytte den anledningen. Jeg tror det kommer av at landbruksministeren og Regjeringen ikke vet hvor de vil i landbrukspolitikken. Vi har sett at man har benyttet tiden veldig dårlig i disse fire årene når det gjelder å komme med forslag. Man har brukt enhver anledning til å bremse og være negativ. Jeg har stilt godt over 150 skriftlige spørsmål til landbruksministeren i løpet av fire år, og bare fått negative svar. Det viser ikke noen særlig vilje til å møte opposisjonen, bl.a. gjennom å svare på konkrete spørsmål fra enkeltpersoner og næringsdrivende om ting de opplever i sin hverdag.

Vi har hatt en betydelig debatt om landbruksbyråkratiet. Det kan være så mange som 7 500 landbruksbyråkrater i den norske landbruksforvaltningen, og det er jo spesielt når vi har knapt 47 000 bønder. Dette vitner om – og det har vi sagt flere ganger i løpet av denne perioden – at Regjeringen ikke har benyttet anledningen til å utforme en landbrukspolitikk for fremtiden. Det er dette jordbruksoppgjøret også et eksempel på. Å stå her på Stortingets talerstol og si at Regjeringen har gjort organisasjonene tilfredse og nådd målene i Soria Moria-erklæringen, tror jeg må være ganske uforståelig for alle. For når organisasjonene har krevd dobbelt så mye som det de har fått innvilget i løpet av denne perioden, befinner vi oss ganske mange milliarder unna det målet. Det gjør vi. Hvis organisasjonene i landbruket er fornøyd med det resultatet som er oppnådd, har organisasjonene drevet et narrespill som ikke er vårt samfunn verdig.

Vi har nå fått en investeringspakke i jordbruksoppgjøret som også er fremmet gjennom revidert nasjonalbudsjett. Fremskrittspartiet kommer i morgen til å stemme for de 200 millionene i den investeringspakken. Det gjør vi fordi vi ser at det nå er nødvendig med ekstra stimulanser i økonomien. Vi tror at det kan bidra til økt sysselsetting utover på bygdene. Vi vil også stille krav til at disse midlene blir brukt til å bygge ut driftsbygninger i forbindelse med nye krav til husdyrforskrifter, og at det bidrar til en strukturutvikling som fremtidens landbruk krever.

Da skal ikke jeg bidra til å holde denne debatten i gang, men ta opp de forslag som Fremskrittspartiet enten står alene eller sammen med andre partier om.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har teke opp dei forslaga han refererte til.

Torbjørn Hansen (H) [01:29:35]: Jordbruket er en viktig næring både for det norske folk og Stortinget. Høyre står bak sentrale målsettinger for jordbrukspolitikken. Vi ønsker et aktivt jordbruk over hele landet. Vi ønsker å opprettholde norsk matvareproduksjon, og vi vil ta vare på kulturlandskapet.

Men det er også viktig for Høyre at vi fører en god næringspolitikk for bøndene – en jordbrukspolitikk som sikrer at folk som satser på denne næringen, får muligheten til å utvikle seg på samme måte som andre næringsdrivende i Norge.

Høyre har i denne stortingsperioden lagt særlig vekt på moderniseringstiltak som gjør næringen bedre rustet til å møte en framtid med større konkurranse, en framtid med en WTO-avtale, en politikk som er mer framtidsrettet for jordbruket.

Men før jeg kommer inn på Høyres mange endringsforslag, vil jeg få si meg litt fornøyd med at et flertall, bestående av samtlige partier bortsett fra Fremskrittspartiet, mener at «landbrukspolitikken må moderniseres gradvis med utgangspunkt i dagens opplegg med blant annet markedsordninger, geografisk differensiering i kvote- og tilskuddsordninger og bruk av handlingsrommet for tollvernet slik at det blir mulig for bøndene og næringsmiddelindustrien å tilpasse seg utviklingen».

Det at også regjeringspartiene er med på en merknad om modernisering, viser at de av oss som ønsker en utvikling gjennom gradvise reformer, er i ferd med å få et mikroskopisk gjennomslag også hos de rød-grønne partiene. Så det får vi ta med oss som en liten etappeseier.

Høyre har stor respekt for bonden, som for andre næringsdrivende. Det er tusenvis av bønder som står opp tidlig hver dag, som står på med hardt fysisk arbeid, og som bidrar til å nå de viktige mål som Stortinget har satt for jordbrukspolitikken. Det er viktig.

Jeg mener at uansett hvilke reformer man ønsker å gjennomføre for jordbruket, må disse basere seg på en respekt for dem som driver i næringen, og som har investert mye tid og penger i gårdsbruk rundt omkring i landet. Derfor er det uaktuelt for Høyre å gjøre noe annet enn å medvirke til en gradvis modernisering av jordbruket. Næringsdrivende må ha forutsigbare rammebetingelser. Endringene må være håndterbare.

Jeg synes at tiden er overmoden for å slå et slag for en litt glemt del av jordbruksnæringen, nemlig norske sauebønder. Høyre har i forkant av oppgjøret og i innstillingen forsøkt å få litt fokus på sauenæringen i Norge.

Liv Finstad fra Rød Valgallianse i Oslo ble ganske historisk da hun i et TV-program kom med sin kommentar om at «sauer er ålreite dyr». Etter min mening var dette kanskje et av de bedre utspillene fra sosialistisk side i jordbrukspolitikken. Men i tillegg til å være «ålreite dyr» leverer altså sauen kjøtt av utsøkt kvalitet til norske forbrukere, og sauen har stor betydning for landskapspleie og bosetting.

Nå er det dessverre slik at sauenæringen i Norge har vært politisk venstrehåndsarbeid i mange år. Regjeringen og organisasjonene i jordbruket har ikke hatt synlige ambisjoner om å utvikle denne delen av jordbruksnæringen. Produksjon av lammekjøtt er på vikende front, og næringen er ekstremt preget av småskala.

Problemet er at sauenæringen har vært et slags alibi for det politiske målet om variert bruksstruktur. Tilskuddsopplegget er utgått på dato, og det er preget av en altfor sterk strukturprofil. Det betyr at tilskuddet per sau faller kraftig dess flere dyr man har, en innretning som hindrer utvikling i retning av større og mer moderne bruk. Så mens melkeprodusentene for lengst har organisert seg i større enheter og samdrifter, har det skjedd lite av dette i sauenæringen.

Men det finnes enkelte svært interessante unntak. For eksempel slo Vegard Birkeland i Sauda seg sammen med tre andre sauebønder i Sauda og bygde i fjor et nytt, svært sauefjøs på 1 600 m². Det er planen at dette fjøset skal ha mellom 500 og 600 vinterfôrede sau om gangen. Jeg synes landbruksministeren og landbruksdepartementet burde ta seg en studietur til Sauda og se nærmere på moderne sauefjøs.

I Valle kommune i Setesdalen er antallet vinterfôrede sau halvert de siste ti årene. Effekten er gjengroing og redusert produksjon. Der ønsker en del sauebønder å slå seg sammen til et stort samdriftsfjøs, også omtalt som sauehotell.

Problemet er at framsynte sauebønder både i Valle og Sauda blir motarbeidet av den rød-grønne regjeringen. Tilskuddsopplegget stopper kort og godt ved 300 dyr, og en av de mest tilskuddsintensive produksjoner står dermed uten tilskudd når man passerer en mellomstor driftsenhet.

Høyre stilte derfor 20. mars i år spørsmål til landbruksministeren om det ikke var på tide å legge om opplegget og legge til rette for stordrift også på sau. Svaret var som vanlig at Regjeringen satset på overføring av mer subsidier, men det var ellers ingen tegn til nytenkning og modernisering.

Også sauenæringen trenger fyrtårn som viser vei, og som viser at det går an å investere og satse på denne delen av jordbruket i litt større skala. Høyre fremmer derfor i innstillingen et forslag hvor vi ber Regjeringen legge til rette for samdrift og større bruk på sau. Dessverre er det bare Fremskrittspartiet som er med på dette forslaget. I Nationen i dag ser vi at representanten Ola Borten Moe er som senterpartifolk flest – ikke akkurat opptatt av utvikling i denne delen av jordbruket heller.

Sauebonde Vegard Birkeland fra Sauda er derimot mer entusiastisk. Han sier: «Dette er søt musikk i mine ører». Norsk Sau og Geit bekrefter i samme oppslag at de har tatt opp temaet i jordbruksforhandlingene, men møtte døve ører hos departementet.

Bøndene er også her mer framsynte enn Regjeringen i jordbrukspolitikken.

Høyres forslag om moderne sauehold er ganske representativt for de forslag vi er med på i innstillingen knyttet til melkeproduksjon. Det er også helt i samsvar med tanken bak forslaget om en ny stortingsmelding om framtidsrettet jordbrukspolitikk, som vi har diskutert tidligere i denne sal, og som representanten fra Fremskrittspartiet også omtalte i sitt innlegg.

Jeg har hørt mange i jordbruket uttale seg positivt til Høyres ønske om en full gjennomgang og debatt om jordbrukspolitikken med tanke på framtiden. Det har også vært tegn til tilslutning rundt denne ideen fra enkelte representanter fra de rød-grønne partiene, men det ser ut til at evnen til nytenkning blir relativt raskt slått av i møte med Bondelaget og departementet, for det er ingen som støtter dette forslaget fra flertallet i innstillingen.

Jeg synes det er trist at norske bønder blir gjort til leilendinger av dagens eiendomsregulering. Det er et paradoks at eiere av jordbrukseiendom ikke skal ha eiendomsrett på linje med andre boligeiere og bedriftseiere i dette landet.

Boplikt, delingsforbud og prisregulering er et gammelt sosialistisk system som hindrer utvikling av strukturen i jordbruket, og som svekker bondens verdier.

Svekket eiendomsrett slår selvfølgelig ut i redusert investeringslyst og tilsvarende mindre utvikling. Effekten av eiendomsregelverket begynner å bli svært synlig i Norge. Det står 35 000 tomme gårdshus rundt omkring. Det er under 50 000 aktive bønder, selv om det er nesten 200 000 jordbrukseiendommer.

Leiejordandelen har antagelig passert 40 pst., uten at dette heller utløser noen tegn til reformer hos de rød-grønne partiene. Selv ikke når forskning slår fast at boplikten er ubrukelig som distriktspolitisk virkemiddel også innenfor jordbrukseiendom, er det noen som reagerer.

Man skulle nesten tro at regelverket var viktigere enn både bonden og jordbruket. Høyre vil ha en markant styrking av bondens eiendomsrett, og vi fremmer forslag om det i innstillingen.

Når det gjelder jordbruksoppgjøret, gjør komiteens medlemmer fra Høyre en endring i forhold til tidligere oppgjør i denne perioden. Selv om vi ikke slutter oss til årets oppgjør, fremmer vi ikke forslag om å erstatte hele oppgjøret med en konsultasjonsordning.

Likevel mener Høyre fortsatt at det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler fram egne rammebetingelser direkte med staten og inngår avtaler med betydelige økonomiske konsekvenser utenfor budsjettbehandlingen.

Det er også andre sider ved jordbruksoppgjøret og forhandlingsinstituttet som man bør se nærmere på. I første rekke må tilskudd bli mer målrettet og mindre byråkratisk enn i dag. Høyre mener derfor at man bør endre periodiseringen av jordbruksoppgjøret slik at dette følger budsjettåret. Dermed kan forhandlingene skje parallelt med budsjettprosessen og ses i sammenheng med andre prioriteringer i statsbudsjettet.

Høyre fremmer derfor forslag om at jordbruksoppgjøret må forskyves og bli en del av budsjettbehandlingen for 2010.

En samlet opposisjon fremmer i innstillingen mange forslag som viser alternative politiske grep i forhold til Regjeringens opplegg i jordbrukspolitikken.

Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står f.eks. bak forslag om utredning av skatte- og avgiftslettelser for bøndene, om oppmyking av regelverket for samdrifter og om å utvikle potensialet for nisje- og spesialprodukter.

Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre står sammen om en rekke andre forslag som viser vei i jordbrukspolitikken.

Nå er det fortsatt betydelige forskjeller dersom vi skal ta Fremskrittspartiets forslag også i budsjettene på alvor, men det er likevel mange gode innspill fra mindretallet og opposisjonen i innstillingen, som regjeringspartiene dessverre ikke er med på.

Det er derfor all grunn til å slå fast at norske bønder vil få gode rammebetingelser og nye interessante utviklingsmuligheter som næringsdrivende dersom utviklingen blir slik som saksordføreren var inne på, at vi får et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget til høsten.

Jeg vil ta opp forslagene i denne innstillingen og i innstillingen til reindriftsavtalen, som Høyre har sammen med andre eller alene.

Presidenten: Representanten Torbjørn Hansen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Inge Ryan (SV) [01:39:52]: Jeg skal bruke mesteparten av innlegget mitt på jordbruksavtalen, men på slutten skal jeg snakke litt om reindrift, som jeg forstår også blir behandlet nå.

Aller først en takk til saksordfører Sigrun Eng for en godt utført jobb. Jeg slutter meg til veldig mye av det hun sa, og skal prøve å komplettere lite grann.

Behandlinga av jordbruksavtalen er en av de viktigste debattene i Stortinget. Man kunne gjerne tenkt seg at den ble behandlet på et noe annet tidspunkt enn når man skulle ligget og sovet, men man får gjøre det beste ut av det.

Jeg har vært med og deltatt i denne debatten i åtte år nå, og det som slår meg, er to vesentlige ting. Det ene er den store endringa som har skjedd fra den forrige perioden til denne når det gjelder satsing på landbruket. Det andre er at de to store partiene på høyresiden i norsk politikk stemmer mot jordbruksavtalen. Jeg tror, når vi skal ut i valgkampen og snakke med folk, at vi skal merke oss at disse partiene stemmer imot jordbruksavtalen. Hva innebærer det? Jo, det innebærer at man ikke ønsker en politisk styring over denne viktige næringa, der man legger til rette for hvordan man skal produsere mat i hele landet, på all matjorda – og ikke bare produsere mat, men produsere trygg og velsmakende mat. Det krever faktisk politisk styring hvis man skal få gjort det på en slik måte at man produserer tilstrekkelig med melk og de ulike sortene man skal ha, og sørge for at man til enhver tid har et tilbud som er tilpasset både det vi har av naturressurser, og det som etterspørres i befolkninga. Det krever politisk styring. Er det en næring vi også framover skal holde fanen veldig høgt for, og som skal ha en veldig sterk politisk forankring i Stortinget, så er det nettopp jordbruket.

Jeg vil nevne et par små saker i komiteens merknader. Det første er det som går på ungdom. I jordbruksoppgjøret i år har man fokusert mer på ungdom enn tidligere. Det gleder SV veldig. Vi tror at man må ta det med rekruttering enda mer på alvor enn det man har gjort, slik at man får ungdommen inn i næringa og stimulerer dem så de finner det interessant å gå inn i næringa. Vi er veldig glad for at man har kommet lenger der i dette oppgjøret enn man har gjort tidligere.

Det andre er at man fokuserer mye på dette med beitedyr. Vi vet at Norge gror igjen. Vi vet at beiting er noe av det mest økologiske man kan drive med. I en del områder er sauenæringa blitt krevende på grunn av rovdyrsituasjonen. Da må man vurdere om det er andre typer dyr man kan bruke til beiting. Derfor er vi glad for at også et flertall i komiteen har pekt på at vi må se på dette med ammeku som et godt alternativ i områder der det er krevende på grunn av rovdyr, og sjølsagt også andre steder i landet, slik at man får utnyttet beiteressursen på en best mulig måte. Det er bra med tanke på at landet ikke skal gro igjen. Det er bra, fordi vi utnytter en ressurs som ligger der. Det er en veldig økologisk og rett produksjon.

Så over til reindriftsnæringa. Det er også en veldig viktig næring. Reindriftsnæringa er sjølve fundamentet for vår urbefolkning, samene. Derfor er det nødvendig at man har politisk styring over næringa. I de åtte årene jeg har fulgt med i denne salen, har overbeiting i Finnmark vært kritisert. Jeg registrerer at det går i rett retning. Man skulle gjerne ønske at det gikk fortere, at man hadde kommet lenger når det gjelder antall dyr i forhold til beitegrunnlag. Men de siste to årene virker det som det går i rett retning. Det syns jeg er veldig gledelig, og jeg tror det er viktig at man fokuserer på det videre – at man ikke slakker av, men sørger for at beitegrunnlaget stemmer overens med antall dyr.

Helt til slutt: Det er også gledelig å se at man nå har fått til en avtale med svenskene om det felles beiteområdet langs Kjølen. Det var uverdig at vi i så mange år hadde en uavklart situasjon, ikke minst for reindriftsutøverne. Det var ikke klare regler om hvor svensk rein og norsk rein hørte hjemme. Det gjorde at reindriftsutøverne kom i en krevende situasjon. Nå registrerer jeg at denne avtalen er på plass, og det syns jeg er veldig bra.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [01:45:15]: Regjeringspartia lova under valkampen i 2005 ein heilt ny kurs i landbrukspolitikken. Det har ikkje skjedd. Regjeringa sin landbrukspolitikk er stort sett ei vidareføring av regjeringa Bondevik II sin politikk. Det er me glade for. Kristeleg Folkeparti får ikkje problem med å støtta hovudtrekka i Regjeringa sin landbrukspolitikk. Me er òg tilfredse med at det lét seg gjera å koma fram til eit oppgjer som landbruket sine organisasjonar har slutta seg til.

Kristeleg Folkeparti er rimeleg tilfreds med storleiken på den samla ramma på jordbruksavtala. I fjor peika me på at i komande oppgjer må ein ha ein betre balanse mellom prisstøtte og budsjettmidlar enn det som var tilfellet i fjorårets oppgjer. Kristeleg Folkeparti set pris på at dette til ei viss grad er følgt opp i år, med 560 mill. kr av den samla ramma som budsjettmidlar. Budsjettmidlar er viktige, for det første for å tilgodesjå mindre bruk med moderat produksjon som i mindre grad nyt godt av prisstøtte enn bruk med stor produksjon. Dermed vert det òg lettare å nå det viktige landbrukspolitiske målet å halda ved like ein variert bruksstruktur. For det andre gjev bruk av budsjettmidlar mindre kostnader for vanlege forbrukarar og for norsk økonomi samla sett. For det tredje er auka bruk av budsjettmidlar meir i tråd med den utviklinga som me etter alt å døma må gjennom for å etterleva framtidige WTO-forpliktingar.

Kristeleg Folkeparti strekar under at kostnadsutviklinga i jordbruket framleis gjer inntektssituasjonen krevjande. Me peikar på at det framleis er nødvendig med ei opptrapping i overføringane til bøndene, med vekt på større budsjettløyvingar og betre investerings- og velferdsordningar enn i dette oppgjeret – ikkje minst med tanke på moglegheitene for nyrekruttering til landbruket.

Kristeleg Folkeparti støttar volummodellen for marknadsregulering for storfe, svin, sau/lam og egg. Samtidig peikar me på at sau utgjer 20 pst. av den totale småfeproduksjonen i landet, og purke utgjer ca. 8 pst. av svinekjøtproduksjonen. Det at sau og purke er tekne ut av reguleringa, kan få uheldige effektar på gjennomsnittsprisane for lam og slaktegris. Kristeleg Folkeparti reknar med at departementet har merksemd retta mot dette, slik at ein på bakgrunn av erfaringar kan ta det opp til ny vurdering i neste forhandling.

Kristeleg Folkeparti føreslår at Regjeringa vurderer ei oppmjuking av regelverket for samdrifter, slik at fleksibiliteten vert større og moglegheitene for ein variert og allsidig bruksstruktur vert betre.

Kristeleg Folkeparti ber òg Regjeringa om å vurdera styrking og utviding av tilskotsordningane for sauehald, slik at moglegheitene for fleksible og varierte driftsformer vert større.

Til slutt vil eg ta opp det forslaget som Kristeleg Folkeparti er åleine om i innstillinga.

Presidenten: Representanten Ingebrigt S. Sørfonn har teke opp det forslaget han refererte til.

Ola Borten Moe (Sp) [01:48:49] (komiteens leder): Vi har vært vitne til ganske mye elendighetsbeskrivelser fra spesielt Høyre og Fremskrittspartiet i denne debatten så langt. Jeg vil si innledningsvis at i forrige periode var de samlede inntektsmulighetene – hvis man legger sammen prisøkning og tilskudd – i størrelsesordenen 300–400 mill. kr, mens tallet i denne perioden, inkludert det siste oppgjøret, er på 4,3 milliarder kr. Det er altså et betydelig økt beløp. Det gir grunnlag for økt optimisme, og det ser vi. Det er en anstendig avtale som ligger på bordet i dag.

Jeg har lyst til å begynne med det som er gledelig, og det er den enigheten som er oppnådd på markedsordningen. Dette er en grunnplanke i norsk landbrukspolitikk som vi skal leve med i tiår og kanskje i generasjoner framover. Den største mangelen ved denne landbruksavtalen er etter mitt skjønn at vi heller ikke nå fikk på plass et felles kvotetak og et felles regelverk for samdrifter og enkeltbruk. Det fører til en del strukturelle utfordringer og til en del håpløse debatter, som vi jo har sett her i kveld, der noen ønsker å forskjellsbehandle enkeltbruk og samdrifter. Dette er egentlig en debatt om hvilken strukturprofil man ønsker.

Norsk landbrukspolitikk er bygd på tre elementer. Det er tollvernet, det er de direkte overføringene, og det er internmarkedet og de reguleringene som ligger der.

På vårt landsmøte gikk jeg til angrep på Fremskrittspartiet fordi de går til frontalangrep på alle disse tre grunnpilarene innenfor norsk landbrukspolitikk. Over tid vil de bygge ned tollvernet. De halverer overføringene på et halvt år, og de ønsker å avregulere de interne markedsmekanismene. Senest her i dag fremmes det forslag der man prinsipielt ønsker å ta bort kvoteordningene på melk. Konsekvensen er åpenbar. Det er en kollaps i markedet. Det er ruin for titusenvis av familier og mange ødelagte liv. Senterpartiet kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre folk oppmerksom på konsekvensene av denne politikken, og så får valget til høsten avgjøre. Men det er drøyt å påstå at Fremskrittspartiets politikk vil føre til bedre kår i landbruket.

Både Høyre og Fremskrittspartiet er opptatt av at stordrift og effektivitet er framtiden – mer kapitalintensiv drift. Det store paradokset er at det er nettopp disse brukene som er avhengig av at det føres en aktiv landbrukspolitikk, det er de som er avhengig av tilskudd, det er de som er avhengig av markedsordninger og tollvern. Det første som ryker ut, hvis vi skal gjennomføre den politikken som Fremskrittspartiet og delvis Høyre tar til orde for, er nettopp det landbruket de ønsker seg.

Så må vi løfte blikket framover og se globalt på hvilke utfordringer som møter oss. Det siste året har vi sett at store importland leier jord direkte i Afrika. Man stoler ikke lenger på at mat er å få kjøpt, selv om man har penger. Vi har en klimakrise, vi har en matkrise, og vi har en finanskrise.

For Norges del betyr dette åpenbart at vi er nødt til å dyrke mer mat, vi er nødt til å ha renere mat, og vi er nødt til å ha bedre mat. Kort sagt: økt forsvarlig selvforsyning. Dette kommer til å kreve mer debatt rundt norsk landbruk og matpolitikk framover – ikke mindre. Spørsmålet om en ny landbruksmelding er stilt. Jeg tror at for vår del har vi et åpent forhold til behovet for en ny landbruksmelding. Det er mye som tyder på at det kan være fornuftig å gå inn på det. Det er i så fall noe som vi kommer tilbake til til høsten.

Sentrale utfordringer framover: Miljø og klima kommer til å bli stadig viktigere for landbruket. Mitt håp og min ambisjon er at norsk landbruk posisjonerer seg slik at det blir en del av løsningen – akkurat som departementet omtaler i den framlagte klimameldingen. En åpenbar utfordring framover er fortsatt lønnsomhet, rekruttering og investering i næringen. Her ser vi at mye har skjedd de fire siste årene, men vi er avhengig av at den utviklingen fortsetter.

Leiejordsproblematikken og eiendomspolitikken er viktig. Det er ikke slik at det ikke skjer forandringer. Stortinget har bedt om at man ser nærmere på delingsforbudet, og Stortinget har også sagt at prisnivået på landbrukseiendommer skal opp.

Aller sist har jeg lyst til å si at legitimitet er noe som norsk landbruk er uhyre avhengig av. Det betyr at man er nødt til å oppfylle alle målsettingene i norsk landbrukspolitikk. Jeg er optimist på vegne av norsk landbruk, men det forutsetter at vi får et riktig valgresultat til høsten.

Leif Helge Kongshaug (V) [01:54:18]: Jeg ønsker å starte med å gi saksordfører honnør for en god jobb og en ryddig prosess fram mot denne innstillingen som næringskomiteen har lagt fram for Stortinget. Jeg vi også ta opp det forslaget som Venstre står alene om, slik at det er gjort allerede i innledningen.

Så vil jeg innledningsvis understreke at Venstre har tradisjon for å stemme for avtaler som er framforhandlet mellom staten og ulike organisasjoner knyttet til lønnsoppgjør, trygdeoppgjør og jordbruksoppgjør. Derfor vil vi også stemme for den foreliggende avtalen.

Venstre ønsker å videreføre jordbruksforhandlingene, men som en rendyrket inntektsavtale mellom bøndene og staten. Alle andre tilskudd og ordninger bør overføres til ordinære poster på statsbudsjettet og avgjøres og besluttes i åpne diskusjoner i vårt folkevalgte demokrati, ikke i lukkede forhandlinger innenfor det korporative systemet.

Jeg er svært skeptisk til finansieringen av jordbruksoppgjøret for 2009, og mener at grensen er nådd for hvor mye av inntektene som kan hentes i markedet. Forventningene til prisfastsettingen i jordbruksavtalen for 2008–2009 var urealistiske. Det er ganske fantastisk – jeg vil faktisk si historisk – at partene ble enige om en pris på storefekjøtt på kr 1,10 i økning. Det er historisk fordi statens tilbud var null, realistisk nok, vil jeg si, og kravet var kr 1 – og så ender man opp med et resultat over begge deler. Ja, slik er det når Bondelaget og politisk ledelse er mer opptatt av å få til en avtale med gode tall enn av innholdet. Det er jo valgår i år, og da må det se bra ut på papiret. De samme kommentarene har jeg når det gjelder nedgangen i gjødselpriser, og likeså de 200 mill. kr som ligger inne i revidert, som er tatt med som en del av jordbruksavtalen – det er jo en del av tiltakspakken for næringslivet for øvrig.

Det er viktig at bøndene blir behandlet med respekt, og at det som man kommer fram til gjennom avtalene, er så reelt som mulig. Det krever redelighet og ærlighet.

Fjorårets oppgjør skulle gi bøndene 17 000–18 000 kr i inntektsøkning pr. årsverk. Resultatet ble en skarve tusenlapp. Så reiser politisk ledelse rundt med kurver som viser en inntektsøkning som går rett til værs med denne regjeringen, mens kurvene som legges fram for den forrige regjeringen, er feilaktige og ufordelaktige. Det synes jeg er veldig beklagelig. Vi må være redelige og ærlige i de tallene vi legger fram. I den forbindelse har jeg også lyst til å kommentere innlegget til Ola Borten Moe. Han viser til den voldsomme økningen på brutto inntekt i denne regjeringstiden. Ja, det slutter selvfølgelig i morgen – når denne regjeringen slutter å sammenligne seg med den forrige regjeringen. Man må jo ta hensyn til den pris- og kostnadsutviklingen som er i enhver periode. Det er jo det man sitter igjen med – mellom kostnader og brutto inntekt – som har betydning, og det er det man til syvende og sist skal leve av. Så det går ikke an å sammenligne periode med periode på denne måten. Det blir aldeles feil.

Så ser vi også at Nortura har store utfordringer med å imøtekomme de prisene som er forventet, så det er ganske urealistisk det som ligger her. Det er veldig positivt at en enstemmig komité går inn for volummodell. Jeg vil også si at det er positivt med satsingen på grasbasert produksjon – og i den forbindelse også økningen i beitetilskuddet.

Så noen ord til slutt om samdrift, der vi ønsker å få et bedre og mer fleksibelt regelverk enn det som foreligger i dag.

Helt til slutt: Vi er glad for at det stimuleres til økt produksjon og slakting av reinsdyr, og at dette er forsterket i den inneværende reindriftsavtalen. Det er positivt.

Presidenten: Representanten Leif Helge Kongshaug har teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Lars Peder Brekk [01:59:55]: Årets reindriftsavtale har en ramme på 101 mill. kr. Det er en økning på 4 mill. kr i forhold til fjorårets avtale. For Landbruks- og matdepartementet har det vært viktig å legge til rette for størst mulig slakteuttak og en god omsetning av reinkjøtt i markedet. Samlet sett innebærer årets reindriftsavtale et sterkere næringsmessig fokus og en tilrettelegging for de reindriftsutøvere som har reindrift som hovednæring.

Et sentralt grunnlag for Regjeringens landbrukspolitikk har vært å styrke inntektsmulighetene for bøndene og å legge til rette for et aktivt jordbruk i hele landet. Det har vi gjort. Denne avtalen viderefører kursendringen som ble startet ved oppgjøret i 2006. Den balanserer viktige hensyn i en krevende økonomisk situasjon. Den gir inntektsutvikling til bøndene, prioriterer husdyrholdet i distriktene, industriens konkurransekraft opprettholdes, og prisvirkningene for forbrukerne blir minimale. Til tross for en internasjonal mat- og finanskrise, som har gitt kostnadsvekst og ustabilitet, har Regjeringen levert forbedringer i inntektsmulighetene, som vi må tilbake til 1970-tallet for å finne maken til.

I perioden er det lagt til rette for en inntektsvekst på ca. 73 000 kr pr. årsverk. Dersom anslagene for produktivitets- og kostnadsvekst slår til, vil jordbrukets inntekter i vår regjeringsperiode ha nærmet seg andre grupper med nesten 10 prosentpoeng. Det vil alltid være usikkerhet om budsjetter og prognoser, men vi har også vist at vi tar ansvar, dersom avvikene går i jordbrukets disfavør. I år viste grunnlagsmaterialet at regnskapet for 2008 ble svakere enn fjorårets budsjett hadde vist. Det kompenseres. Avtalen viderefører også prinsippet vi etablerte i 2007, ved ikke å finansiere rammen med innsparinger for inneværende år. Dette er systemforbedringer som gir trygghet for næringen på sikt.

Og trygghet for rammebetingelsene er viktig i den turbulente økonomiske situasjonen vi har vært, og er, i. Slutten på høykonjunkturen og den internasjonale mat- og finanskrisen har gjort jobben krevende. Kostnadene har økt. Prisvariasjonene ser ut til å bli større. Prognoser endres vesentlig raskere enn vi har vært vant til. Det har bl.a. blitt stilt spørsmålstegn ved både renteprognosene og gjødselprisreduksjonen på 25 pst., som ligger til grunn for avtalen som er inngått mellom partene.

I denne sammenheng er det derfor gledelig å informere om at Felleskjøpet og Norske Yara i dag melder at prisene på gjødsel reduseres med mellom 30 pst. og 40 pst. fra 17. juni. Dersom dette prisnivået holder seg, vil det gi klart bedre betingelser for næringen enn det som faktisk lå til grunn da avtalen ble framforhandlet i mai.

Selv om norsk jordbruk er mindre berørt av finanskrise og økonomisk turbulens enn en del andre næringer, og mindre enn jordbruket i andre land, er behovet for stabilitet i rammebetingelsene heller økende enn avtagende. Derfor er jeg veldig glad for at en samlet komité stiller seg bak at den såkalte volummodellen skal velges som framtidig modell i markedsordningene for kjøtt og egg, dersom utviklingen videre gjør det nødvendig. Dette grepet, som komiteen uttaler er både viktig og framtidsrettet, er det beste svaret Stortinget kan gi bønder som skal satse for framtiden. Stabilitet er et gode for små foretak med sårbar økonomi. Bønder er selvstendig næringsdrivende med behov for langsiktig planlegging. Både innretting og gjennomføring av avtalen bidrar til det.

Jordbruksavtalen forsterker virkemidlene for et aktivt jordbruk over hele landet, slik vi lovet i Soria Moria-erklæringen. Avtalen prioriterer melkeproduksjonen og det grasbaserte husdyrholdet i distriktene, hvor alternativene er færre. Beiteordningen styrkes og bidrar til et åpent og vakkert kulturlandskap. I denne stortingsperioden er beiteordningen styrket med til sammen 400 mill. kr. Økningen i budsjettmidler i årets oppgjør er større enn summen av alle budsjettendringer etter 1990. Vi prioriterer altså i tråd med målsettingene.

I tillegg foreslår vi en ekstraordinær investeringspakke for 2009. Dette vil gi rask sysselsettingseffekt i byggenæringen, for prosjektene er allerede planlagt og ligger til behandling hos Innovasjon Norge. I tillegg økes rammen for lån med rentestøtte med 300 mill. kr. Ungdom prioriteres i flere ordninger. I tillegg kommer endringen i markedsordningene, som bidrar til stabilitet og reduksjon i økonomisk risiko for unge som skal satse i næringen.

Gjennom avtalen styrkes også miljøtiltak, og jordbruket har stilt seg positiv til å forsterke klimaarbeidet i etterkant av stortingsmeldingen jeg har fremmet på området: Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen.

I denne meldingen adresseres også den enorme utfordringen vi står overfor globalt – å sikre nok mat til alle. Allerede i dag sulter nesten 1 milliard mennesker. Innen 40 år må den globale matproduksjonen dobles. Den eneste solidariske og bærekraftige løsningen er at alle land tar i bruk de produksjonsressursene de har. Årets jordbruksavtale er et viktig skritt for å sikre at vi i Norge tar vår del av ansvaret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [02:05:04]: Siden dette er det siste replikkordskiftet i denne stortingsperioden med denne statsråden, vil jeg takke statsråden for mange gode debatter i denne perioden.

Men jeg må nok si at begge de landbruksministrene fra Senterpartiet vi har hatt denne perioden, har vært svært lite imøtekommende overfor opposisjonen i landbrukspolitikken. Vi har hatt et utall Dokument nr. 8-forslag, vi har hatt spørsmål, interpellasjoner og rimelig mange forslag til de årlige jordbruksavtalene som kunne ha bidratt til betydelige endringer og forbedringer i landbruket.

Kan statsråden være så ærlig nå at han kan innrømme at han kunne ha vært mer imøtekommende i forhold til de gode forslag som opposisjonen har fremmet?

Statsråd Lars Peder Brekk [02:06:10]: Jeg vil også takke representanten Kielland Asmyhr for mange gode debatter. Det har vært mange interessante debatter og meningsutvekslinger.

Det som imidlertid er klinkende klart, er at de debattene har vært preget av store ideologiske og politiske motsetninger. Derfor er det også slik at man har den oppfatningen i opposisjonen at man ikke har vært imøtekommende nok fra Regjeringens side. Regjeringen har stått på sin politikk. Vi står for en politikk som sikrer landbruk i hele landet. Vi står for en politikk som sikrer gode inntektsutviklingsmuligheter. Vi står for en landbrukspolitikk som er på tvers av det Fremskrittspartiet står for. Derfor er resultatet blitt slik.

Torbjørn Hansen (H) [02:07:03]: Jordbruket er en viktig næring hvor det skjer en ganske dynamisk utvikling hvert eneste år, og det er en næring som har en ganske kraftig utfordring i forhold til WTO-forhandlinger i framtiden.

Hvis man skal nevne noe som har karakterisert styringen i denne perioden, må det være at det har vært et totalt fravær av interesse for å gjennomføre reformer i jordbrukspolitikken. Man har vært ensidig opptatt av subsidier, og det har vært null interesse for reformer.

Hvis man ser på innstillingen i dag, ser man at den er spekket med mange gode forslag. Vi registrerer at enkelte representanter fra regjeringspartiene kommer oss litt i møte når det gjelder en del av disse forslagene.

En slik velvilje har jeg overhodet ikke registrert fra Regjeringen når det gjelder jordbruksforhandlingene. Det er f.eks. forslag om en stortingsmelding om jordbrukspolitikk. Denne regjeringen har ikke laget en slik stortingsmelding – og har heller ikke varslet om en slik melding i framtiden. Det er videre en rekke andre forslag – om samdrifter, om eiendomsregelverket og om skatter og avgifter.

Er fasiten at Senterpartiet egentlig ikke har noen plan for jordbrukets framtid i Norge?

Statsråd Lars Peder Brekk [02:08:10]: Jeg er helt uenig med representanten Torbjørn Hansen i at denne regjeringen ikke har hatt planer, og at det ikke har vært framdrift når det gjelder jordbruket i denne perioden. Vi har i alle de fire årene vi har hatt ansvaret for jordbruksoppgjøret, gjennomført det på en måte som har brakt inntektsutviklingen framover – på til sammen 73 000 kr i gjennomsnitt over perioden. Det er en innkorting på 10 pst. i forhold til andre grupper. Det har kommet landbruket til gode, ved at man har prioritert det grasbaserte husdyrholdet – spesielt sauenæringen, som representanten Hansen var inne på i sitt innlegg, og som han feilaktig sa ikke var satset på.

Noe annet vi har satset på, er eiendomspolitikken. Det er ikke gjort så store endringer i eiendomspolitikken siden 1970-tallet som dem som er foretatt i det siste. Og det siste som er gjennomført, er en stor stortingsmelding om klimautfordringene, der en legger vekt på jordbrukets utfordringer, jordbrukets muligheter og jordbruket som en del av løsningen i forbindelse med klimatiltakene – i tråd med klimaforliket.

Leif Helge Kongshaug (V) [02:09:19]: Ting har endret seg veldig raskt – fordi finanskrisen har slått inn på områder som har med landbruk å gjøre. Jeg tenker f.eks. på det prognoserte underskuddet på kjøtt i året som kommer. Mitt tips – også etter samtaler med Nortura – er at det er grunn til å tro at en kanskje kommer i balanse i løpet av året. Vi har også registrert at store aktører innen foredlingsindustrien – som f.eks. Nortura – sliter kraftig med å få endene til å møtes. Det skyldes at de ikke får ut av markedet det de forventer. Det er fortsatt den samme prisen ut til produsentene, og da blir marginene for små.

I årets jordbruksavtale ligger det inne en forventning om 290 mill. kr i uttak i markedet. Mener statsråden at det er reelt, i den situasjonen vi nå er oppe i?

Statsråd Lars Peder Brekk [02:10:24]: Jeg er veldig enig i det representanten Kongshaug her beskriver som noen utviklingstrekk vi har sett i det siste, og at finanskrisen påvirker situasjonen i næringen. Men samtidig vil jeg understreke at jordbruksnæringene, globalt sett, er av de næringene som påvirkes minst, særlig i Norge, der vi har et system som ivaretar framtidig utvikling og balanse, gjennom de systemene som vi avtaler i årlige forhandlinger.

Når det gjelder de 290 mill. kr som er prognosert som en del av inntektsutviklingen i jordbruket, mener vi det er realistisk. Det er i tråd med et forslag fra jordbrukets organisasjoner, og vi tror det er mulig å ta ut det.

Det som derimot er viktig, er at vi sjelden har hatt så høy satsing på budsjettmidler som i denne jordbruksavtalen – høyere enn på mange, mange tiår.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [02:11:31]: La meg først få arrestere statsråden for de påstandene han kom med i sitt svar på min forrige replikk. Han prøvde å gi inntrykk av at opposisjonen ikke ønsker et landbruk over hele landet, og ikke ønsker at landbruket skal ha en inntektsøkning. Det er på sin plass å konstatere at antallet bønder har blitt redusert med ca. 10 pst. under denne regjeringen.

Opposisjonspartiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har samlet seg om følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en total gjennomgang av konkurransesituasjonen i matvarekjeden og synliggjøre fordelingen av verdiskapingen mellom de forskjellige ledd i kjeden.»

Hele tiden hører vi fra bondeorganisasjonene at bonden er den som sitter igjen med minst. Hvorfor stemmer Senterpartiet mot et slikt konstruktivt forslag?

Statsråd Lars Peder Brekk [02:12:36]: Jeg tror nok det er riktig, som representanten Kielland Asmyhr sier, at man ønsker seg landbruk i hele landet, og at man ønsker en inntektsutvikling. Men da må man også se på konsekvensen av den politikken som foreslås. Når representanten Kielland Asmyhr, som representerer Fremskrittspartiet, gang på gang foreslår milliardkutt, 6–7 milliarder kr i kutt i overføringene til jordbruket, vil det innebære en katastrofe for jordbruket i framtiden. Det vil ikke innebære et jordbruk i hele landet – det vil innebære stor sentralisering og endring i strukturen, noe vi fra regjeringspartiene ikke er enig i.

Når det gjelder konkurransesituasjonen i matvaremarkedet, er det nok grunnlag for å se nærmere på dette. Men det har vært gjennomført slike undersøkelser før, og en har nok behov for å se litt nærmere på dem før en går videre med det forslaget som opposisjonen her har fremmet.

Torbjørn Hansen (H) [02:13:45]: Jeg vil tilbake til saueholdet. Det er nok riktig det som statsråden sier, at subsidiene til sauehold har økt i denne perioden. Men det som ikke har forandret seg, er innretningen og strukturen på tilskuddene. Det er et faktum at den kjøttproduksjonen som kanskje er blant de mest tilskuddsavhengige, ender opp med null i tilskudd når man har flere enn 300 sauer. Det gjør at man effektivt blokkerer for alle som kunne tenke seg å starte med sauehold i litt større skala.

Det er opplagt at sauekjøttproduksjon i Norge i stor grad vil foregå på veldig små bruk også i framtiden. Men jeg tror at denne næringen hadde hatt godt av at noen ledet an og viste at dette var en bransje man kunne satse ordentlig på, og som kunne gi et helt årsverk. Og det er noen som prøver seg i denne bransjen. Hva er det som gjør at Regjeringen er så avvisende til å endre støttesystemet, slik at man kan få store sauebruk i Norge?

Statsråd Lars Peder Brekk [02:14:44]: Jeg synes det er veldig bra at representanten Hansen nå innser at det er gjort særdeles mye innenfor sauenæringen når det gjelder overføringer, og når det gjelder utvikling av inntekter. Det er den delen av landbruket som har hatt den største inntektsutviklingen de siste fire årene, og det har ført til stor optimisme i næringen. Det er satset betydelig på denne næringen i løpet av de siste årene, også i siste jordbruksoppgjør.

Det er ingen fra regjeringspartiene som er imot store samdrifter i sauenæringen. Det vi er imot, er å lage ordninger som gjør at en tar med seg skalaulemper inn i subsidiesystemet som gjør at en opptrer som om en er liten på tilskuddsskjemaet, men stor i fjøset.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arne L. Haugen (A) [02:16:01] (ordfører for sak nr. 41): Jeg skal legge fram årets reindriftsavtale, som er en god avtale for reineierne, med en ramme på 101 mill. kr, noe som er en økning på 4 mill. kr i forhold til fjorårets avtale.

Jeg takker komiteen for samarbeidet om denne innstillingen, som jeg opplever har fulgt det samme mønsteret som tidligere, og for så vidt har vært en grei jobb.

Reindriften er inne i en positiv økonomisk utvikling samlet sett, noe som først og fremst har sammenheng med økt slakteuttak og en betydelig forbedring i prisen på reinkjøtt. Men reindriften står fortsatt overfor store utfordringer. Det er fortsatt store forskjeller i de økonomiske resultatene i næringen mellom de forskjellige beiteområdene. Vederlag for arbeid og egenkapital utgjør for Sør-Trøndelag og Hedmark 356 000 kr pr. årsverk, mens tilsvarende for områder i Vest-Finnmark ligger nede på 92 000 kr. Dette sier noe om behovet for å få til endringer i driftsopplegget.

Det er et altfor høyt reintall i noen områder og forskrekkelig lave slaktevekter, og det kan virke uforståelig at reineierne i disse områdene selv ikke har evnet å ta tak i det. Men det har Regjeringen gjort – først med forslag til ny lov, som er vedtatt i Stortinget, så fullt trykk på prosessen med å sette den nye organiseringen ut i livet.

Årets avtale er den andre etter at vi fikk ny reindriftslov, en lov som endret den indre organiseringen av reindriften dramatisk, sørget for at reineierne blir pålagt ansvaret for at reintallet er i balanse med ressursgrunnlaget, og klargjorde statens ansvar for å gripe inn når dette ikke blir forsvarlig ivaretatt. Prosessen med å endre organiseringen og styringen av reindriften pågår for fullt.

Utarbeidelse av bruksregler og fastsetting av reintall er en prioritert oppgave. Både selve prosessen med å utarbeide kriterier for et økologisk bærekraftig reintall, og særlig det forhold at forvaltningen i samarbeid med næringen kom i mål med dette arbeidet, er nytt i forvaltningen av reindriften. En har fått til en god dialog med næringen og en felles forståelse for de utfordringene en står overfor. Fristen for distriktene til å sende inn bruksregler er satt til 1. juli 2009.

Det er på dette området jeg mener at opposisjonen bommer i sin kritikk av Regjeringen. Dette er en prosess som skal forankres, noe som nødvendigvis må ta noe tid. Her er det mye som skal endres. Dette har med tradisjoner og kultur å gjøre, men Regjeringen har prioritert og fått på plass lovverket og følger opp arbeidet med den indre organiseringen, bruksregler og et øvre reintall med fasthet og autoritet. Vi får etter hvert en reindrift som har økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Det har høy prioritet.

Forslaget om en stortingsmelding midt oppe i dette faller etter mitt syn på sin egen urimelighet. Nå er det arbeidet med å få det nye regimet til å fungere som må prioriteres. Så er det etter mitt syn relevant å reise spørsmålet om en evaluering av det arbeidet som er gjort, og i den sammenheng kan spørsmålet om en ny stortingsmelding om reindriften være en relevant problemstilling. Tidspunktet for det er etter flertallets og mitt syn ikke nå.

Jeg anbefaler at innstillingen blir vedtatt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [02:20:15]: Jeg ser i proposisjonen at foruten noen endringer er det reindriftsavtalen med produksjonsavhengige tilskudd fra 2003–2004 som er videreført. For øvrig har Regjeringen innført en særskilt ordning for Vest-Finnmark, et tilskudd som skal erstatte kalveslakte- og tidligslaktetilskuddet – dette for å prøve å redusere antallet dyr. Det er en så storstilt satsing at den går over et helt år.

I innstillingen konkretiseres målsettingene for reindriftspolitikken, og man velger å kalle det en bærekraftig reindrift som tar utgangspunkt i økologisk bærekraft, økonomisk bærekraft og kulturell bærekraft.

Det er lett å omgi seg med store, fine ord, men er et forherligende ord som «bærekraft» i samsvar med virkeligheten? Da vil jeg påpeke at jeg vet at det er store lokale og regionale forskjeller på hvordan utøvelsen av reindrift faktisk foregår. Økologisk bærekraft for reindrift innebærer at man i all hovedsak forholder seg til det som naturen er i stand til å frambringe av beiteressursgrunnlag. I Vest-Finnmark er det – og det har i lang tid vært – over 30 000 dyr for mye, med det resultat at beiteressursgrunnlaget forsvinner. Vestvidda står i fare for å bli en høyfjellsørken, samtidig som Regjeringen hevder at økologisk bærekraft skal være utgangspunktet. Jeg vet ikke hvor Regjeringen vil, men det å bruke ord som «økologisk bærekraft» samtidig som Regjeringen ikke evner å rydde opp i en situasjon der hele økologien står i fare for å bryte sammen på vestvidda, er tragisk – både for økologien og for næringen.

Økonomisk bærekraft skal være et annet bærende element. Økonomisk bærekraft innebærer at en næring er i stand til å stå på egne ben og drive lønnsomt. Er dette tilfellet i reindriftsnæringen? Næringen som sådan har en årlig brutto omsetning på ca. 320 mill. kr. Halvparten av dette, eller ca. 160 mill. kr, er verdier i form av kjøttpris, foredling m.m. Det resterende er statssubsidier som er drivende, og øker antall dyr, dette gjør Regjeringen samtidig som helheten i økologien forsvinner, og den siste biten er erstatningsutbetalinger ved tap av dyr. Svake simler får for svake kalver, som igjen har små sjanser til å vokse opp, og erstatningene øker.

Dette kaller man økonomisk bærekraft. Jeg må nesten spørre: Er det slik at Stortinget skal ta sin rolle seriøst, eller skal vi forholde oss til tilnærmede parodier? Det kunne vært interessant om vi forholdt oss til virkeligheten og de reelle problemene som næringen har, og med et utgangspunkt i de områdene der næringen sliter tyngst.

I et område som har et altfor høyt antall dyr, er det økologisk og økonomisk galskap å videreføre ordninger som direkte forårsaker at det blir flere dyr. Denne typen politikk vil ende opp med at ingen kan leve av reindrift på vestvidda i rimelig nær framtid. Dagens regime og politikk er med på å øke problemene i næringen framfor å løse dem.

Hva gjelder vestvidda, bør man legge om til mer stasjonær reindrift framfor den nomadiske som vi har i dag. Se litt på hva Sverige og Finland har gjort, og se på slaktevekten der, så skal det ikke så mye til for å forstå at en reformering av dagens regime er helt nødvendig. Da blir spørsmålet: Vil næringen og de som har omstilt seg for å tjene penger på dagens feilslåtte subsidierte ordninger, være de rette til å stå for en slik omlegging? Svaret blir vel det samme som det ville blitt i fiskeriene. Skal hver enkelt fisker selv bestemme sine kvoter, tømmer vi havet. Det samme gjelder for reindriftsnæringen, ikke slik å forstå at havet blir tømt, men vestvidda vil kunne bli tom for dyr og bli en ødemark om vi ikke endrer politikken på disse områdene.

Bendiks H. Arnesen (A) [02:25:33]: Jeg tar ordet i alle årlige debatter om jordbruksoppgjøret, fordi landbruket betyr så uendelig mye for matproduksjon, for sysselsetting, for levende bygder, og for kulturlandskapet vårt – ja, for landet som helhet. Uten landbruket og levende bygder ville Norge ha sett annerledes ut. Ja, jeg tror det ville sett temmelig trist ut. Jeg bor selv i et vitalt landbruksområde i den nordlige landsdel, og jeg ønsker å uttrykke min begeistring over at vi har et levende landbruk også i nord. Dette hadde vi selvfølgelig ikke hatt uten en statlig medvirkning og uten virkemidler som gjør jobben mulig for alle de dyktige næringsutøverne i landbruket som står på hver eneste dag.

Når Fremskrittspartiet og Høyre vil kullkaste hele denne viktige avtalen, viser dette, etter min mening, hvor lite disse partiene kjenner til hva landbruket betyr i alle deler av landet, og hvor store forskjellene er i driftsmuligheter. Fremskrittspartiet og Høyre kan med sin politikk ikke ha noe mål om at det skal være et landbruk i hele landet, og de kan heller ikke være så opptatt av at det skal være levende bygder.

Ifølge bladet Nordlys har fylkesmann Svein Ludvigsen i Troms tatt til orde for et løft for landbruket. Dette har fylkesmannen gjort fordi han ser den store betydning landbruket har i Troms, og for samfunnet ellers. Jeg deler fylkesmannens syn på dette, men det er ikke mulig å løfte landbruket uten at vi fortsatt har en sterk statlig medvirkning, og at vi har det verktøyet som jordbruksavtalen innebærer. Jeg er glad for at vi også i år kan behandle en avtale som er resultat av et framforhandlet og omforent resultat.

Sammen med andre rød-grønne representanter fra nord tok jeg tidligere i år opp behovet for økte rammer til investeringer i landbruket. Dette gjorde vi både fordi vi ser en økende investeringslyst i landbruket etter at vi fikk en rød-grønn regjering, og fordi dette raskt kunne skape sysselsetting i bygg og anlegg. Mange har planene klare for sine byggeprosjekter og kan raskt sette spaden i jorda. Jeg er meget godt tilfreds med at dette nå kommer på plass. Jeg er også tilfreds med at det er enighet om en satsing på likestilling og rekruttering i årets avtale.

Personlig tror jeg at det beste rekrutteringstiltaket for landbruket er at yrkesutøverne har en inntekt som det er mulig å leve av, og at de sosiale rammene er på plass. Dette kan kun sikres gjennom rammene i det enkelte års jordbruksavtale, og det har denne regjeringen fulgt opp.

I en verden hvor 6 millioner mennesker dør av sult hvert eneste år, skulle det ikke være behov for å diskutere om fellesskapet i et rikt land som Norge skal ha et medansvar for landbruket. Selvfølgelig må staten ha et slikt medansvar, og selvfølgelig må næringen ha rett til å forhandle med staten om rammene for deltakelse. Ren og sunn mat er det viktigste for menneskeheten. Det kan vi ikke omstille oss eller vedta oss bort fra. Med et forventet folketall på jorda i 2050 på 9 milliarder mennesker må det være i alles interesse å ta vare på både matjorda og på dem som både kan og vil produsere denne maten.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [02:30:05]: I 1974 kom statsråd Treholt hjem fra FNs møte i Roma i regi av FAO og sa at Norge måtte styrke jordbruket, legge om kostholdet til mer kornprodukter istedenfor kjøtt for å ta verdens vanskelige matvaresituasjon på alvor. Vi fikk St.meld. nr. 32, Ernæringsmeldingen, i 1975, Hitra-aksjonen i august 1975, Stortingets opptrappingsvedtak 1. desember 1975 og den legendariske St.meld. nr. 14 fra 1976, dyrk mer jord – styrk norsk selvforsyning. Vi fikk en grønn bølge, ungdom fikk framtidshåp i arbeid med jord, jordbruk – bruk av jord, innvinning av solenergi, fotosyntese, grønne fingre og omsorg for dyr.

I dag er det viktigste likt med 1974: internasjonal matvarekrise, om lag 1 milliard mennesker sulter, irene la fram sin «Hunger Task Force Report» i FN i fjor høst. Men mye er også svært forskjellig fra 1970-tallet: sterk befolkningsvekst, mange hundre millioner flere munner skal mettes, varmere klima gir store avlingsvariasjoner, langt mer omfattende spredning av virus og smitte på planter, dyr og mennesker, langt større andel av befolkningen bor i urbane strøk, mindre kunnskap blant folk flest om produksjon og foredling av mat. Derfor er situasjonen langt alvorligere nå enn i 1974. Deltagelse på FNs konferanse bekrefter det.

I 1986 fikk vi mandatet for den såkalte Uruguay-runden i GATT. Poenget var nye internasjonale handelsregler for mat som skulle gi lavere produksjon og vekk med et dumpingmarked til priser under sjølkost. Ingen trodde imidlertid at Uruguay-rundens virkelighetsforståelse og etablerte regelverk fortsatt skulle bli praktisert i 2009 – 23 år seinere i en matmangelsituasjon. WTO må få et nytt jordbruksmandat.

Utenriksminister Støre har reist mye og sett at nasjonalstatenes ledere i størst mulig grad ønsker å brødfø egen befolkning. I vårt land kan imidlertid folk reise på butikken hver dag og kjøpe det de trenger til neste dag. Folk flest føler derfor ikke sårbarheten.

Den rød-grønne regjeringa har utgjort en positiv forskjell i forhold til den tidligere høyredominerte regjeringa. Men hva med håpet for et godt liv, med gårdsarbeid for den biologisk interesserte ungdom? Håpet om samfunnsrespekt gjennom jamnbyrdige økonomiske forhold, slik vi fikk på 1970-tallet, er ennå ikke tent. Til det trengs en ny nasjonal politikk som tar den internasjonale matvarekrisen på alvor. Rammebetingelsene for jordbruksnæringa må styrkes på brei front. Vi må styrke importvernet, bygge norsk jordbruk på plogkjøl, ikke skipskjøp, legge til grunn at Norge er et småbruksland, ha lønnsomt beitebruk hvor rovdyra spiller annenfiolin, redusere matvarekjedenes markedsmakt til fordel for næringsmiddelindustri og bønder.

I det hele tatt: Vi er inne i ei krisetid. Dette gir håp, fordi de etablerte sannheter må revurderes. Senterpartiet må være i front for å meisle ut den nye framtidskursen. Ingen partier i denne sal har et større ansvar for å lykkes med å gi ungdom framtidshåp. Familieeierskap og kjærlighet til jord skal ligge som basis for den nye politikken.

Sigrun Eng (A) [02:33:27]: Heilt på tampen av debatten føler eg eigentleg ikkje noko behov for å oppsummere. Posisjonane er vel kjende. Dei er dei same som dei har vore dei siste fire åra.

Men opposisjonen har med forskjellige ord sagt at vi som sit i regjeringskontora, så langt iallfall – vi håpar at vi skal halde fram med det – er lite framtidsretta og endringsvillige. Derfor har eg lyst til å gi til kjenne at vi i Arbeidarpartiet har ei landbruksgruppe der vi har ein god del diskusjonar, så litt nytenking kan opposisjonen få eit lite innblikk i.

Vi ynskjer oss ei framtidsretta næring i heile landet som byggjer både på nasjonale og internasjonale avtaler. Vi må få dei nye marknadsordningane til å verke slik at dei er tilpassa den WTO-avtala som skal kome. Vi vil fokusere på dyrevelferd og mattryggleik, men vi lyttar òg til det folk er opptekne av – folk som har møkk under neglane og gjer den daglege jobben. Vi har fått innspel om kvotar, om leigekvotar, om samdrift – i tal og avstand. Om samdrift kan nyttast til anna enn kjøttproduksjon, er slikt som vi diskuterer. Så har vi rein og trygg mat. Men stadig vekk er vi ute for at det blir endå fleire kontrollar som skal innførast, utan at vi går igjennom og ser om nokre av dei utgiftene som det medfører å ha så mange kontrollar på nokså trygg vare, har sin pris. Vi må vere kritiske til det.

Eg synest f.eks. at det verkar nokså usannsynleg at det er bonden som skal subsidiere skulemjølka med 38 mill. kr. Det må vi klare å finne ein annen stad. Det kan ikkje vere deira marknadsføringsordning, der dei innbetaler ei avgift, som skal betale det. Eg er glad for at statsråden fokuserer på landbruksbyråkratiet.

Eg ser klokka går. Eg har bestemt meg for at det siste eg seier frå denne talarstolen – eg vil for så vidt slutte meg til det Lundteigen sa – er at eg er bekymra for det framtidsretta landbruket i store delar av landet, sett i lys av den praktiseringa som vi har etter rovdyrforliket. Vi har fått mange tårevåte historiar om kvardagslivet til folk som bur i slike distrikt. Vi må bli flinkare til å respektere matprodusentane våre og ta ut skadedyr. Dersom vi skal lykkast med rovdyrforvaltinga, må vi bli flinkare på alle område og bruke litt meir tid for å byggje det opp. Men eg er optimistisk på landbruket sine vegner. Det er mange som har framtidstru – så eg takkar for meg, president.

Statsråd Lars Peder Brekk [02:36:51]: Siden det er bestemt at vi har to saker i samme debatt, vil jeg også yte reindriften rettferdighet, så jeg skal si litt mer i dette innlegget.

Jeg er opptatt av at vi har en bærekraftig reindrift. Jeg er opptatt av at vi har en reindrift som tar vare på næringsutøverne, som satser på økonomi, men ikke minst også på reindriften som kultur. Når representanten Fredriksen påstår at den politikken vi har i dag, er mislykket og feilslått og bruker sterke ord for å karakterisere denne politikken, må jeg bare understreke at jeg er veldig uenig i det.

I det siste har vi innført en ny reindriftslov. Den ansvarliggjør reindriften i forhold til bærekraft og i forhold til reintall i de ulike beitedistriktene. Det begynner vi nå å se resultater av. Det må brukes litt tid på å få det til å virke, men vi ser at resultatene kommer.

Vi diskuterer i dag en reindriftsavtale som stimulerer til høyere uttak av slaktedyr. Vi ser også resultater av dette.

Jeg har lyst til å understreke at de siste tallene vi nå har når det gjelder rein i Finnmark, viser at antallet dyr har gått ned med 7 500 fra 2008 til april 2009. Nedgangen fordeler seg slik at det er 4 300 dyr for Vest-Finnmark og 3 200 dyr for Øst-Finnmark. Det er en reduksjon på 4 pst. – ikke så veldig mye, men viktig fordi det gir signal om at politikken nå begynner å virke.

Jeg har også lyst til å understreke at også den politikken denne regjeringen nå har gjennomført når det gjelder reindrift, forhåpentligvis vil gi seg enda større utslag framover. Da vil det bli mer bærekraft. Vi er på gang, men vi vil komme lenger.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 41 og 42.