Jan Tore Sanner (H) [10:03:33]: La meg starte med å ønske finansminister Sigbjørn Johnsen velkommen tilbake til politikken – i hvert fall i finansministerstolen. Det er vel mange av oss som føler at Sigbjørn Johnsen har vært aktiv selv om han ikke har innehatt sentrale politiske verv. La meg også legge til at jeg mener at valget av Sigbjørn Johnsen er et godt valg når man ikke kunne velge en finansminister fra et av de borgerlige partiene. Grunnen til at jeg mener at valget av Sigbjørn Johnsen er viktig og riktig, er at Sigbjørn Johnsen gjennom lang tid har vært opptatt av de langsiktige utfordringene for norsk økonomi og for det norske samfunn.

Høyres rolle er selvfølgelig å peke ut en annen retning enn det som den rød-grønne regjeringen står for, og det er ikke vanskelig. Vi er opptatt av et samfunn som skapes og utvikles nedenfra, vi er opptatt av mangfold og maktspredning, og å skape bedre kår for jobbskaperne og for bedriftene, slik at vi kan bære velferden vår fremover.

Samtidig vil jeg også strekke ut en hånd til Regjeringen og til vår nye finansminister, for det er noen utfordringer i det norske samfunn som går utover en valgperiode, utfordringer som det er viktig at partiene på Stortinget kan samarbeide om. Det handler om bærekraftig utvikling for miljøet, men det gjelder i aller høyeste grad en bærekraftig utvikling for vår økonomi. Vi har tidligere inngått et pensjonsforlik, som er en viktig byggestein. Samtidig vet vi alle at det er langt fra tilstrekkelig med tanke på den generasjonssolidaritet som vi som et konservativt parti er opptatt av.

Med statsrådsskiftet er det etter min oppfatning ikke bare et personskifte i Finansdepartementet, men det er bokstavelig talt nye toner. Før valget fikk vi høre fra den rød-grønne regjeringen at det ikke skulle stå på pengene. I nesten enhver politisk debatt ble selve suksessen målt i antall kroner og ikke i hvilke resultater man oppnådde på ulike områder. Etter valget er det nye toner. Nå snakkes det om at det ikke kan fortsette som før, vi må skape vekst, og vi må få utgiftene under kontroll.

Bakgrunnen for den interpellasjonen jeg reiser i dag er selvfølgelig budsjettet for 2010, men formålet er at debatten skal gå utover den detaljerte budsjettdiskusjonen, og at vi skal forsøke å heve blikket.

Det har lenge vært stor oppmerksomhet knyttet til de utfordringene vi vil få etter 2020. Vi vet at det blir stadig færre som skal bære en stadig tyngre ryggsekk fordi det blir færre arbeidstakere, færre i yrkesaktiv alder, og det blir flere pensjonister, og ikke minst blir det flere av våre eldste eldre som trenger mer og bedre omsorg. Det er noe av bakgrunnen for at vi har pensjonsforliket – å forsøke å få bedre kontroll med pensjonsutgiftene over tid.

Samtidig har det også vært stor oppmerksomhet knyttet til at det tiåret vi nå går inn i, skulle være det tiåret hvor vi skulle investere for fremtiden for å legge grunnlaget for en verdiskaping som gjør at vi kan bære de store velferdsutfordringene etter 2020.

Handlingsregelen var ikke ment som en begrensning for slike investeringer, det var en handlingsregel som skulle sikre den type investeringer. Formålet med handlingsregelen var at man skulle fase oljepengene gradvis inn i norsk økonomi, og de pengene skulle brukes til investeringer i kunnskap, i forskning, i infrastruktur og til skattelettelser for å stimulere veksten i norsk økonomi.

Med det budsjettet som nå er lagt frem, får vi presentert at det handlingsrommet som vi mente skulle brukes til slike investeringer, i realiteten er brukt opp frem til 2018. Med andre ord: Det handlingsrommet som skulle brukes til å stimulere verdiskaping, slik at vi kunne bære velferden etter 2020, er i realiteten brukt opp. Da tærer vi på vår felles formue. Er det vanskelig å stramme inn nå, blir det ikke enklere å stramme inn senere. Etter Høyres oppfatning er det behov for en konkret plan og en konkret strategi for å komme raskere tilbake til denne såkalte 4 pst.-banen. Bakgrunnen for det er selvfølgelig at vi må skape det nødvendige rom i budsjettene, slik at vi kan foreta nødvendige fremtidsinvesteringer.

Det ble senest i går presentert nye tall for veksten i sykefraværet. Det er ingen tvil om at sykefraværet og uføretrygdingen er ute av kontroll, og at det er nødvendig å iverksette tiltak. Høyre mener at vi skal beholde verdens beste sykelønnsordning, hvor man beholder trygdeytelsene, men skal den ordningen ha legitimitet, er det helt nødvendig å iverksette tiltak som gjør at vi kan få fraværet ned.

Det andre er at vi må få mer ut av velferdskronene. Hvis man ser på veksten i de offentlige utgiftene i løpet av de siste fire år, har de vært langt større enn inntektsveksten, og de har vært langt større enn veksten i velferdstilbudet. Med andre ord: Utgiftene vokser raskere enn tilbudet til befolkningen. Det brukes langt mer penger til bl.a. helse, samtidig som helsekøene vokser.

Jeg mener også at det er nødvendig å gjennomføre reformer som kan innebære at vi får større rom på budsjettene. Det handler om en kommunereform som bør iverksettes nå. Det handler om å nedlegge fylkeskommunen. Det handler om å stimulere til mer konkurranse på innkjøpssiden i staten.

Høyre har tidligere foreslått at man skal innføre såkalt nøytral moms i staten. Det høres veldig teknisk ut, men i Sverige har det vist seg at når man har innført nøytral moms, som innebærer at private tilbydere og det offentlige kan konkurrere på like vilkår, har det medført at prisen på tjenestene har gått kraftig ned, og det frigjøres milliardbeløp som kan brukes til bedre velferd for befolkningen.

Det er behov for mer offentlig/privat samarbeid, og jeg er enig med finansministeren i at det også er nødvendig å få til en enighet knyttet til lønnsutviklingen, som gjør at vi kan bedre konkurranseevnen for industrien vår, i hvert fall sørge for at den ikke blir verre, slik den er blitt hvert eneste år de siste fire årene.

La meg også legge til at Høyre mener at det er nødvendig og riktig å stimulere privat sektor, med andre ord sørge for at veksten i de offentlige utgiftene ikke vokser så mye, mens vi senker skattene for lønnstakere og for bedriftene, slik at vi kan stimulere veksten i økonomien. Dette er tanker som den nåværende finansministeren har hatt før. Jeg hadde gleden av å gå tilbake til salderingsdebatten i 1991, hvor daværende finansminister Sigbjørn Johnsen uttalte følgende:

«Men det vi ser, er at det er ikke i offentlig sektor det svikter. Det er jo i privat næringsvirksomhet og i privat sektor at titusenvis av jobber har blitt borte i løpet av de siste årene, og da er det nødvendig å stimulere verdiskapingen i privat sektor, og så får jeg for så vidt ta det med meg at det kanskje kan høres ut som litt mer høyrevridd i den forstand.»

Jeg synes det høres ganske fornuftig ut. Dette var et oppspill til et kraftig forsvar for å redusere formuesskatten, for å innføre en aksjerabatt i formuesskatten for å hjelpe små og mellomstore bedrifter.

Ja, det var daværende finansminister Sigbjørn Johnsen som innførte den såkalte aksjerabatten, en aksjerabatt som tidligere finansminister Kristin Halvorsen fjernet fordi man skulle tette hull i formuesskatten fordi man skulle «ta de rike». Men la meg bare minne om at da dette ble innført, var det fordi man skulle stimulere veksten i privat sektor, man skulle skape større rom for jobbskaperne, større rom for de små og mellomstore bedriftene. Det var nødvendig for å stimulere veksten, slik at man kunne bære velferden fremover.

Vi står etter min oppfatning overfor viktige veivalg i den økonomiske politikken. De siste fire årene har vi opplevd en kraftig svekkelse av konkurranseevnen for eksportindustrien, vi har fått kraftige skatteøkninger for bedriftene, og det har vært en utgiftseksplosjon i de offentlige budsjettene. Jeg er av den oppfatning at det er grenser for hvor store sprang man kan gjøre fra det ene året til det andre, men det er nødvendig at man peker ut en retning, og at det iverksettes reformer, slik at vi kan få en mer bærekraftig økonomi og ikke skyver nye byrder over på våre barn og barnebarn.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:13:47]: Jeg vil først få lov til å takke for de gode ordene i starten av representanten Sanners innlegg. Jeg skal prøve å gjøre så godt jeg kan, så får vi se etterpå hva historien sier.

Hovedformålet med den økonomiske politikken må være å få lavest mulig arbeidsledighet, høy sysselsetting, en stabil økonomisk utvikling og en bærekraftig utvikling. Det er de grunnleggende hensynene i Regjeringens økonomiske politikk. Den største utfordringen er å klare å oppebære det jeg kaller generasjonskontrakten. Den handler om at vi som lever i dag, må dekke våre behov uten å ødelegge kommende generasjoners mulighet til å dekke sine. Ikke bare ungene våre, men også ungene til dem som kommer direkte etter oss, skal kunne vokse opp i et trygt og godt samfunn.Det krever at vi forvalter de ressurser vi har fått fra våre foreldre og besteforeldre, på en god og bærekraftig måte.

Den økonomiske politikken må bygge på prinsippet om bærekraftig utvikling. Det stiller krav til forvaltningen av de ressurser vi har – både mennesker, naturressurser og miljø. Politikken skal legge til rette for høy sysselsetting og verdiskaping, ikke minst gjennom redusert utstøting fra arbeidslivet. Oljeformuen må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Vi må ta vare på miljøet og fordele godene på en rettferdig måte. En bærekraftig utvikling stiller derfor krav til utformingen av politikken på mange områder.

Regjeringen følger handlingsregelen for en gradvis innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi. Handlingsregelen sikrer en forutsigbar bruk av oljepenger, samtidig som vi sparer til dem som kommer etter oss. Regelen slår imidlertid også fast at budsjettet skal ta hensyn til den økonomiske situasjonen. I oppgangstider, med høy aktivitet og press i økonomien, skal vi bruke mindre enn forventet avkastning. I nedgangstider er det motsatt, slik tilfellet har vært gjennom 2009 og vil bli inn i 2010.

Finanskrisen og det påfølgende internasjonale økonomiske tilbakeslaget innebar en betydelig fare for at også norsk økonomi skulle gå inn i en dyp nedgangskonjunktur. I den situasjonen var det riktig å legge finanspolitikken betydelig om og i en mer ekspansiv retning. Dette har det vært bred politisk enighet om. Så sent som ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i 2009 var det – for å si det slik – ikke akkurat moderasjon i pengebruken som preget forslagene fra opposisjonspartiene heller, men det får vi på en måte notere oss litt i parentes, så langt.

Utsiktene for norsk økonomi i 2010 er bedre nå enn tidligere lagt til grunn, men usikkerheten er fortsatt betydelig. Ikke minst fra industrien kommer det signaler om at noe kanskje er i ferd med å skje – at virkningene av finanskrisen langt fra er over. Ser vi litt ut i den store verden, ser vi at handelen mellom store land ennå ikke er i balanse. De viktigste vekstimpulsene fra utlandet kommer fortsatt fra de sterke økonomiske stimuleringstiltakene og fra gjenoppbygging av varelagre. Vi vet at disse impulsene er forbigående.

Selv om situasjonen ser bedre ut i Norge enn i mange andre land, anslås veksten i fastlandsøkonomien til å være lavere enn trendvekst også i 2010. Den økonomiske veksten ventes ikke å bli sterk nok til å forhindre at arbeidsledigheten øker noe fra i år til neste år. Regjeringen har derfor i denne situasjonen funnet det riktig å legge opp til et svakt ekspansivt budsjett for 2010. Dette bidrar til å sikre sysselsettingen.

De ulike virkemidlene i den økonomiske politikken må virke sammen for å få en stabil utvikling i norsk økonomi. Både finanspolitikken og pengepolitikken har blitt lagt kraftig om det siste året for å bidra til å dempe utslagene på sysselsetting og arbeidsløshet i Norge. Etter å ha satt renten ned til et rekordlavt nivå har Norges Bank nå økt renten med ¼ prosentpoeng. Banken har samtidig varslet at renten skal videre opp. På samme måte innrettes budsjettet slik at stimulansen til økonomien gradvis trappes ned. Selv om renten settes noe opp framover, ventes den likevel å holde seg vesentlig lavere neste år enn det en må forvente i en normal konjunktursituasjon.

Budsjettet for 2010 er begrunnet og i tråd med handlingsregelen. Samtidig står vi nå overfor store utfordringer i den økonomiske politikken, både de nærmeste årene og på lengre sikt.

Bruken av oljeinntekter er brakt opp på et høyt nivå.

Offentlige utgifter er også kommet opp på et høyt nivå. Målt som andel av Fastlands-Norges BNP anslår vi nå offentlig forvaltnings utgifter til om lag 56,3 pst. i 2009 og 56,7 pst. i 2010. Dette er på linje med nivået i 2003, som var slutten på forrige lavkonjunktur.

En aktiv bruk av finanspolitikken i krisetider krever at vi holder igjen i budsjettpolitikken i gode tider. Etter hvert som utsiktene blir bedre og veksten i økonomien tar seg opp, må bruken av oljeinntekter igjen bringes tilbake til 4 pst.-banen for realavkastningen av Statens pensjonsfond – Utland. Vi vet at dette vil bli krevende, men det er nødvendig, og det er mulig – og vi har klart det før.

Under konjunkturnedgangen i Norge på begynnelsen av 1990-tallet brukte vi mye oljeinntekter. Fra 1992 til 1996 greide vi likevel å halvere bruken av oljeinntekter. Gjennomsnittlig årlig vekst i statsbudsjettets reelle, underliggende utgifter var om lag ½ pst. i denne perioden. Norsk økonomi ser annerledes ut nå enn i 1992. Erfaringene fra 1990-tallet illustrerer likevel at det er mulig å vende tilbake til 4 pst.-banen innen en rimelig tidshorisont. Dette vil være en prioritert oppgave, som Regjeringen vil fokusere sterkt på framover.

I tillegg må produksjonsgrunnlaget i Fastlands-Norge styrkes. Kostnadsnivået er en stor utfordring. Det vil være nødvendig med et godt samarbeid med partene i arbeidslivet – og med det politiske miljøet for øvrig – for å få til en lavere kostnadsvekst. Inntektspolitikken er helt sentral i så måte.

På lengre sikt står vi overfor ytterligere utfordringer. Som interpellanten pekte på, ser vi den demografiske utviklingen for årene framover. Aldringen av befolkningen vil få store konsekvenser for utviklingen i offentlige finanser. Som det også er blitt sagt: Mye av handlingsrommet for innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi ligger nå bak oss. Det betyr at disse inntektene ikke kan finansiere en særlig større andel av statens utgifter i framtiden enn de gjør i dag.

Over tid må offentlige budsjetter balansere. Jeg viser her til Perspektivmeldingen 2009, der inndekningsbehovet – sett i en generasjonsmessig sammenheng – ble anslått til 3¼ pst. av fastlands-BNP i 2060. Så det er store utfordringer i forbindelse med den såkalte generasjonsbalansen i årene framover. Den siste informasjonen vi har, viser at det langsiktige finansieringsbehovet har økt til i overkant av 6 pst. av fastlands-BNP. Det innebærer at vi på lengre sikt må gjennomføre tiltak i denne størrelsesorden for å begrense utgiftene eller øke inntektene i offentlig sektor, eller også øke inntektene fra privat sektor.

De langsiktige budsjettframskrivingene er basert på en forutsetning om at ulike velferdsordninger videreføres med samme dekningsgrad og ressursbruk pr. bruker som i dag. En fortsatt utbygging av offentlige velferdsordninger vil stille budsjettpolitikken overfor ytterligere finansieringsutfordringer på lang sikt.

Pensjonsreformen er en av de viktigste bidragene for å få økonomien inn i en mer generasjonsmessig balanse. Levealdersjusteringen er viktig. Samtidig ser vi at pensjonsreformen vil gi større insentiver for å øke arbeidsinnsatsen over livsløpet. Min generasjon, når vi blir litt eldre, må kanskje være villige til å bidra enda mer for å få dette til.

Skal vi lykkes for å møte utfordringene knyttet til finansieringen av velferdsordningene, må vi lykkes med arbeidslinjen. Jo færre som støtes ut, jo bedre er det. Deltakelse i arbeidslivet gir økt velferd og sosial utfoldelse for den enkelte. Pensjonsreformen er et resultat av et godt politisk håndverk og en bred enighet på tvers av partigrensene. Det er et tilsvarende bredt politisk ansvar å slå ring rundt og trygge den framtidige finansieringen av velferdsmodellen, og jeg ser fram til et godt samarbeid med hele Stortinget i så måte.

Jan Tore Sanner (H) [10:24:28]: Det er ingen tvil om at finanskrisen gav oss spesielle utfordringer. Det er ikke nødvendig å putte debatten fra revidert inn i en parentes, for Høyre står oppreist i forhold til de forslagene vi fremmet den gang.

Det vi påpekte gjennom hele våren, var ubalansen i Regjeringens forslag, nemlig at de var nesten ensidig rettet gjennom utgifter over offentlige budsjetter, og i mindre grad gjennom skattereduksjoner for bedrifter. Det har også i ettertid vist seg at det er vanskeligere å reversere offentlige utgifter enn det hadde vært f.eks. å gjøre noe med arbeidsgiveravgiften.

Det som vi nå ser i 2010-budsjettet, er at man fortsetter stimulansen gjennom offentlig sektor, og så fjerner man tiltakene i privat sektor. Flere av tiltakene som Regjeringen iverksatte, bl.a. startsavskrivninger, er fjernet for neste år.

Det er der jeg ikke kjenner igjen finansministerens nye slips i forhold til det han brukte i 1991. Daværende finansminister Sigbjørn Johnsen argumenterte kraftig for at vi måtte gjøre mer for å stimulere veksten i privat sektor, og det ble den gang argumentert sterkt for bl.a. reduksjoner i formuesskatten, som et tiltak rettet inn mot små og mellomstore bedrifter.

Jeg er glad for at finansministeren også inviterer til samarbeid om de langsiktige utfordringene, og jeg er enig i at vi må overholde generasjonskontrakten. Det mener jeg at vi ikke gjør i dag, nettopp fordi vi skyver nye byrder, skattebyrder, over på dem som kommer etter oss.

Tallene står i finansministerens eget budsjett. Neste generasjon vil stå overfor valget om enten å kutte kraftig i den offentlige velferden eller å øke skattene. Med andre ord: De vil stå overfor mye vanskeligere valg enn det vi står overfor i dag. Det er der jeg mener at med det handlingsrommet vi tross alt har, må vi være villige til å foreta noen av de valgene nå.

Jeg vil utfordre finansministeren på hvilke konkrete tiltak Regjeringen vil iverksette. Vil man nå gå inn i en diskusjon om hvordan vi kan få ned sykefraværet og bruk av uføretrygd, gjennom å stille strengere krav til aktivitet og bedre kontroll? Hva vil man gjøre for å modernisere offentlig sektor og sørge for at vi får mindre vekst i statlig administrasjon? Hvordan tenker den nåværende finansministeren å stimulere veksten i privat sektor, slik at vi kan få en verdiskaping som gjør at vi kan bære velferden fremover?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:27:22]: Jeg mente ikke å sette diskusjonen om revidert nasjonalbudsjett i en parentes. Det som var mitt poeng, var at jeg ikke har tenkt å bruke så veldig mye tid på å snakke om det som skjedde i går. Jeg er veldig opptatt av å se framover. Det var for så vidt bare i parentes bemerket at bidraget til å bedre budsjettbalansen ikke var spesielt imponerende. Det var i grunnen det som var mitt poeng. Jeg vil heller snakke om framtiden, for det er der de store utfordringene ligger.

Når det gjelder budsjettet for 2010, mener jeg at det er godt tilpasset den konjunktursituasjonen vi er inne i, men det er klart at det reiser betydelige utfordringer når man ser på banen for bruk av oljeinntekter i budsjettet for 2010.

Vi er nå i gang med arbeidet med å se på en forlengelse av IA-avtalen, som er et viktig grep når det gjelder hvilke muligheter vi har for både å få ned sykefraværet og å dempe utgiftsveksten i en av de tunge overføringsordningene i folketrygden.

Jeg er enig i at her må vi være villige til å se på flere tiltak. Selv har jeg veldig tro på at det er mulig å få til ting ved å se på hva slags ansvar hver og en av oss har – hva slags ansvar vi har for å passe på helsen vår, hva slags ansvar arbeidsgiver har for å sørge for at folk får gode og trygge arbeidsmiljøer. Jeg har stor tro på at det å tilbakeføre et noe større egenansvar når det gjelder å passe på seg selv og på arbeidsmiljøet, vil ha en positiv virkning, ikke bare på sykefraværet, men også for å ta vare på arbeidskraften vår over lengre tid.

Vi har i denne salen veldig mye fokus på avkastningen fra oljeformuen, men det er faktisk slik at 80 pst. av nasjonalformuen er den menneskelige kapital. Hvis vi gjennom gode tiltak klarer å øke avkastningen på folket med noen tideler av en prosent, så er det store gevinster på lang sikt.

Jeg er enig i at vi skal ha et kritisk blikk på det som skjer i offentlig sektor, slik at forvaltningen og skal fungere på en effektiv og god måte.

Så vil jeg også si at vi alle, både finansministeren og alle som er i salen her og i det politiske miljøet, har et felles ansvar for ikke å bære unødvendig ved til utgiftsbålet og fyre opp under forventningene som er der ute. Jeg tror vi skal være så pass ærlige overfor oss selv og si at vi lever i et land med store muligheter. Vi lever i et land med et høyt velferdsnivå og et høyt privat forbruk. Jeg tror det også må gjøre at vi blir noe ydmyke når det gjelder å bruke ytterligere utgifter for å øke vår egen velferd, som til syvende og sist vil gå på bekostning av neste generasjon hvis vi ikke klarer å bære fram generasjonskontrakten gjennom dagens politikk.

Torgeir Micaelsen (A) [10:30:53]: Først takk til interpellanten for å dra i gang en viktig diskusjon, som handler om framtiden til hele fellesskapssektoren i Norge. Det er det viktig å debattere i Stortinget.

La meg knytte noen kommentarer dels til det som har skjedd – det skal jeg ikke bruke mye tid på – og til hvordan vi nå kan se framover. Dette henger på en måte sammen. Jeg mener at når man spør om budsjettforslaget til den rød-grønne regjeringen er tilpasset handlingsregelen og den økonomiske situasjonen for 2010, så er svaret på det ja.

Handlingsregelen og den økonomiske politikken i Norge er lagt opp på den måten at fordi vi har hatt modige politikere tidligere, også i forrige stortingsperiode, som klarte å holde igjen på oljepengebruken i de gode tidene, de svært gode tidene – vi lå under 4 pst.-banen. – så hadde vi også mulighet til å gi ordentlig gass, å øke pengebruken ganske mye da den mest alvorlige økonomiske krisen på mange tiår rammet oss i fjor høst og i vinter.

Det har vært debatt i hele Europa om hvordan man skulle møte den økonomiske krisen. I Norge valgte den norske regjeringen og norske myndigheter å møte den med å forsterke tiltakene innenfor det vi kan kalle den norske modellen. I stor grad brukte vi offentlig sektor som motor både for å bidra til investeringskraft i næringslivet og også for å holde folk i arbeid gjennom å få gjort noe med mange ting som det var viktig å få gjort noe med i samfunnet.

Så er vi i den situasjonen nå at vi for neste år ser at veksten i mange av våre samarbeidsland fortsatt er lav. Det taler for å bruke mer penger. Arbeidsledigheten i Norge kommer til å øke neste år. Det taler igjen for fortsatt å gi noe gass. Så er det helt riktig at i et litt lengre, mellomlangt og langt perspektiv kan vi ikke, når veksten tar seg opp, som finansministeren sier, fortsette å bruke de beløpene eller øke veksten i oljepengebruken på samme måten. Det er ikke holdbart.

Det leder meg over til en annen diskusjon. Hvis vi er urolige på tvers av partigrensene for hvordan vi skal finansiere velferden i framtiden, og hvordan vi skal skape et næringsliv som er konkurransedyktig også da, må det være mulig å diskutere om vi skal ansette flere sykepleiere, flere leger og flere lærere i skolen. Vi får kritikk fra høyresiden for det. Den voldsomme økningen i offentlige budsjetter, som Høyre bruker retorisk, betyr dét: å ansette flere folk i offentlig sektor. Det er i all hovedsak folk vi strengt tatt trenger i kommunene.

Eller skal vi bruke opp pengene på skattelettelser? Jeg bare merker meg at en utgift til skattelette i prinsippet er det samme som en utgift i offentlig sektor. Interpellanten Jan Tore Sanner vet at han, sammen med sin partileder, i valgkampen presenterte en rekke skatte- og avgiftsforslag som skal finansieres i neste stortingsperiode. Jeg vet ikke summen av dem, men jeg vil tippe at den ligger mellom 15 og 30 milliarder kr et eller annet sted. Hvis man skal vurdere fireårsperioden vi hadde før den rød-grønne regjeringen vant valget i 2005, klarte man å innføre skattelettelser på 24 milliarder kr. Nå skal man samarbeide med Fremskrittspartiet her i Stortinget, kanskje også i neste periode, så det må ikke være noe dårligere enn det. Det må i hvert fall være omtrent der. Hva slags bidrag er det til å drifte en fellesskapssektor, en velferdsstat i framtiden? Det er ikke noe bedre bidrag på noen som helst måte.

Vi har alle et svært ansvar nå for sammen å bidra til, etter at vi nå har brukt store penger i krisetider, å ta ansvar for at også troverdigheten til handlingsregelen skal være god også i framtiden gjennom å ta pengebruken ned når tidene tar seg opp igjen. Det vil være krevende.

Jeg vil avslutte med å si at jeg også er bekymret for en situasjon hvor de offentlige utgiftene til trygder, pensjoner, sykelønn osv., folketrygden, øker med 30 milliarder kr på ett år, fra 2009 til 2010. Det er ikke bærekraftig på sikt. Det er også bekymringsfullt at vi nå, fra et år til et annet, opplever at den reelle veksten i sykefraværet pr. sysselsatt er på 7 pst. I avtalen om et inkluderende arbeidsliv med partene i arbeidslivet var målet at vi skulle ned 20 pst. Vi har et ganske krevende arbeid foran oss. Det er jeg innstilt på å være med i en diskusjon om, det er Arbeiderpartiet innstilt på å være med i en diskusjon om, men da mener jeg at det grunnleggende spørsmålet vi fortsatt må stille oss er: Er det riktig da, i en situasjon der vi må ta noen ordentlige grep, å bruke pengene på skattelettelser og dele ut til folk som strengt tatt har mer enn nok fra før, eller skal vi bruke de store pengene til å sikre finansieringen av den framtidige velferden, til barn, barnebarn osv.? Jeg vet hva svaret mitt er, men det får vi komme tilbake til ved en senere anledning.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:36:18]: La meg først gratulere finansministeren med jobben – et slags generasjonsskifte til det bedre vil jeg si. Jeg ser frem til mange gode debatter i stortingssalen. Så vil jeg også takke representanten Jan Tore Sanner for å ha reist denne interpellasjonen. Det tror jeg er veldig viktig. Vi var inne på samme tanken selv i Fremskrittspartiet, men jeg er glad for at han reiste den.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2010 innebærer et merforbruk utover handlingsregelen på 6,3 pst. – ut fra 4 pst. – eller 44,6 milliarder kr. Regjeringen har begrunnet dette, og også finansministeren i dag, med at finanskrisen sannsynligvis ikke er over, og at norsk eksportrettet industri står foran nye store utfordringer også neste år.

Hvis vi aksepterer den analysen, og det gjør vi sikkert alle, vil deler av norsk industri oppleve utfordringer også i 2010. Men vi har altså i 2009, altså i år, hatt et finanskriseår, og så har vi hatt et ekstraordinært høyt forbruk i år. Da hadde vi tiltak for å avgrense finanskrisens konsekvenser. Da ble pengebruken forsvart ut fra handlingsregelens fleksibilitet.

I 2010 – litt mindre finanskrise, det er vi enige om. Men det er altså enda høyere pengebruk enn i 2009. Samtidig kutter man i alle de tiltakene som var avgjørende for å rette opp virkningene av finanskrisen – det henger ikke sammen. Sannheten er jo at man bruker penger fordi man har regelstyrte sosiale ytelser som øker og er ute av kontroll, og man er ikke i stand til å få de ned. Det er grunnen. Derfor blir også handlingsregelen så fleksibel at den er ugjenkjennelig. Og det er uansett ingenting som tilsier at en høy oljepengebruk som ikke rettes mot de utfordringene industrien står overfor, vil være til fordel for industrien. Det er snarere tvert imot, noe også sentralbankesjefen gav klart uttrykk for for et par uker siden, da han valgte å sette opp styringsrenten.

Dagens handlingsregel er derfor ikke egnet til saldering av statsbudsjettet, og den gir ingen indikasjoner om hvorvidt Regjeringen fører en bærekraftig finanspolitikk, dette fordi – som også interpellanten Sanner var inne på – det bare er det totale antall kroner som vurderes, ikke hvordan pengene benyttes.

I et budsjett hvor det ikke skilles på bruken av pengene, spiller det ingen rolle om pengene gis tilbake til folk gjennom skattelettelser – slik representanten Micaelsen var inne på – om de brukes over sosialbudsjettet, om de investeres i infrastruktur, om de brukes på anskaffelser i utlandet, eller sågar om pengene brennes opp i et stort bål ute på Wessels plass! Det spiller ingen rolle for statsbudsjettet. Det som spiller noen rolle, er hvor mye penger som brukes. En slik budsjettpolitikk er verken fornuftig, bærekraftig eller ansvarlig.

Fremskrittspartiet mener tiden er overmoden for en dyptgripende reform for hvordan statsbudsjettet utformes. En grunnleggende forutsetning for en slik reform er at fremtidige budsjetter skiller mellom penger til forbruk og penger til investeringer. Dette er nødvendig dersom man ønsker å få til en konstruktiv debatt om statsbudsjettets innretning og konsekvenser for norsk økonomi.

Finanspolitikken burde derfor ikke alene bedømmes ut fra statsbudsjettets totale rammer, men først og fremst vurderes ut fra hvordan skatte- og avgiftsinntekter fordeles mellom investeringer og forbruk, og hvordan dette påvirker vekst og velferd i landet over tid.

En budsjettreform må samtidig på en langt mer dyptgripende måte enn i dag inkludere budsjettvedtakenes flerårige konsekvenser. Dette vil tydeliggjøre investeringenes levetidskostnader og gjøre det mulig å inkludere kostnader knyttet til vedlikehold, oppgraderinger, personell og ikke minst de eventuelle ringvirkningene investeringen får for andre sektorer.

Langtidsbudsjettering vil også gjøre det mulig å beregne investeringenes potensielle innsparingsmuligheter. Eksempelvis vil man ved investeringer i utbedret vei- eller jernbanenett kunne legge inn beregninger om raskere og billigere vareleveranser for industri og næringsliv, besparelser grunnet reduserte bilkøer og reduksjon i antall trafikkulykker. Dette er besparelser som får virkning over tid, og som berører flere sektorer enn kun transportsektoren. På samme måte vil man kunne beregne dynamiske virkninger av skatte- og avgiftslettelser som i år én, som også representanten Micaelsen var inne på, fortoner seg som reduserte inntekter for staten, men som de påfølgende årene – og det er hele poenget – vil kunne bety økte inntekter grunnet mer tilbud på arbeidskraft og økt aktivitet i økonomien.

Fremskrittspartiet mener derfor vi trenger en ny handlingsregel hvor det innføres en øvre grense for årlig vekst i offentlig forbruk, begrenset ut fra veksten i norsk økonomi. På denne måten vil vi kunne sette tæring etter næring, og ikke bevilge oss velferdsgoder økonomien ikke kan finansiere over tid. Parallelt bør man søke å øke veksten i økonomien, og på den måten gjøre kaken til fordeling større. Dette bør gjøres ved å foreta samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer på bakgrunn av kapasitet hos norske og utenlandske leverandører. Lønnsomheten må vurderes på bakgrunn av levetidskostnader og konsekvensanalyser beregnet over flere år. Det bør med andre ord innføres langtidsbudsjettering.

På denne måten kan man foreta samfunnsøkonomiske investeringer som innebærer at investeringer blir utgifter til inntekts ervervelse.

Min oppfordring til finansministeren er følgende:

• legg dagens handlingsregel død

• innfør en regelstyrt budsjettreform hvor det skilles mellom drift og investering

• skill mellom penger brukt i Norge og penger brukt i utlandet

• la ikke driftskostnadene overstige veksten i økonomien over tid

• foreta samfunnsøkonomiske investeringer beregnet over flere år

• innfør langtidsbudsjettering

Gunnar Gundersen (H) [10:41:34]: Dagens tema er helt sentralt. Til forrige taler vil jeg si at det siste man bør gjøre, er i hvert fall å legge handlingsregelen død. Det tror jeg vil være et meget alvorlig signal ut i den internasjonale verden, som vi faktisk lever i.

Norge har en helt unik situasjon, og det er et godt land å bo i. Og selvfølgelig er det det fordi vi realiserer og gjør en oljeformue som ligger langt under bakken, ganske likvid gjennom Pensjonsfondet. De aller fleste andre land som har opplevd den situasjonen, har ikke et velutviklet velferdssamfunn med en ganske bred verdiskaping og et bredt næringsgrunnlag som fundament når man kommer inn i det og får en enorm verdirikdom, og så blir dét det eneste benet man står på. Vår utfordring er at vi ikke må gå i den retningen som mange av de andre oljeavhengige land er i, helt naturlig.

Pensjonsfondet skaper også utfordringer ved at det skaper en type tornerosesøvn. Vi har rost oss selv av at vi har vært veldig flinke til å takle finanskrisen og alt det. Men vi vet jo også at Pensjonsfondet skaper en illusjon, for det er mange andre land som har store pensjonsfond, men de er spredt på private hender, de er ikke samlet på statens hånd. Det at vi har samlet det på statens hånd og dermed skaper inntrykk av at vi har en sånn enorm formue, gjør at omstillingstiltakene som finansministeren har varslet, ikke blir enklere å få forståelse for.

Jeg ser med stor forventning fram til mange av de diskusjonene vi skal ha rundt hvordan vi skal klare å videreutvikle vår verdiskapingsevne i kombinasjon med en så markert oljeøkonomi som vi har. Da synes jeg det er ganske interessant å registrere at alle, både statsminister, finansminister og næringsminister, nå er ganske aktive i å avskilte tidligere finansminister, og diskuterer helt andre utfordringer enn det statsbudsjettet som Stortinget fortsatt ikke har vedtatt, egentlig adresserer. Det er jo ganske interessant at man nå har flyttet seg ett år fram i tid, før man har vedtatt det budsjettet som ligger der.

Under finanskrisen var det stor enighet om at man måtte sette inn tiltak, men det var innretningen, med et sterkt fokus på offentlig sektor, som var Høyres hovedkritikk, og det som også representanten Sanner var inne på, at man skulle ha mulighet til å reversere tiltakene. Vi ser i dag hvor vanskelig det er å reversere den type tiltak når man retter de inn mot offentlig sektor. Statsbudsjettet avslører at man stort sett strammer inn overfor privat sektor igjen, og så er utgiftsveksten i offentlig sektor enorm.

Vi skal heller ikke glemme at finanskrisen skapte en flukt fra de små land, valutamessig, og at Norge «nøt godt av» en utrolig svak valuta. Nå er situasjonen helt annerledes. Man er på tur til å få igjen stabiliteten i finansmarkedet, og valutaen kan synes som om kommer til å styrke seg ganske kraftig. Det er i hvert fall forventningene til bl.a. NHO og mange aktører i markedet.

Vi skal ikke diskutere så mye den snøen som falt i fjor – det er jeg enig med finansministeren i. Vi skal rette blikket framover. Derfor er jeg veldig forundret over at han ikke tok tak i en del av de sitatene fra 1991, for de er meget gode. Jeg håper inderlig at han tar med seg det som ballast i ryggsekken når han nå skal i gang med å finne tiltak. For det som nemlig var fokuset den gangen, var at utfordringen ikke lå i offentlig sektor. Utfordringen lå i privat sektor, og jeg hørte ikke den utfordringen nevnt en eneste gang i innledningsforedraget til statsråden.

Det ble sagt at 56 pst. av BNP nå er offentlige utgifter, og 25 pst. av statens inntekter kommer fra olje. Som jeg har nevnt tidligere, skaper det ganske store langsiktige utfordringer. Jeg er veldig enig med statsråden i at vi er helt avhengig av at vi lykkes i arbeidslinjen, og vi er helt avhengig av at vi klarer å skape et næringsliv som har vekstkraft og innovasjonsevne. Jeg ser nesten ikke ett tiltak i det statsbudsjettet som ligger til behandling i Stortinget, som angriper akkurat de problemstillingene. Så finansministeren kommer nok helt sikkert til å ha det travelt med å komme med helt andre signaler og innretninger i framtidige budsjetter enn dem vi har hatt de siste årene. Jeg ønsker ham lykke til med den jobben.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:46:45]: Hvis vi ser på den nære historien, har Høyre det siste året brukt langt mer oljepenger enn det Regjeringa faktisk har gjort. Forskjellen er at Høyre har ønsket å bruke mye av dette på skattelettelser, som ville ha økt forskjellene mellom folk – det er den ene sida. Samtidig ville det vært mindre målrettet i forhold til målet om lavere arbeidsledighet, som er det høyeste målet vi har.

Fra SVs side mener vi at det har vært klokt å holde igjen på oljepengebruken de første åra av vår regjeringstid. På samme måte har det vært riktig å bruke mye oljepenger i en situasjon hvor vi stod i fare for en eksplosiv økning i arbeidsledigheten. Tiltakspakkene som vi har lagt fram det siste året, har bremset utviklinga i ledigheten. Vi har nå den laveste arbeidsløsheten i Europa. Den er f.eks. mye lavere enn i det borgerlig styrte Sverige. Det er vi stolte av.

Samtidig står vi nå overfor en situasjon hvor vi er nødt til å få oljepengebruken ned. Det er vi alle sammen enige om. Det handler om solidaritet med kommende generasjoner, som har like stor rett som oss til å ta del i den velferden som vi skaper. Vi skal ikke lempe store regninger over på dem. Det bør vi også være enige om. Da er det ekstra viktig å se på innretninga av de pengene som vi faktisk skal bruke, og hva vi nå skal prioritere. Den diskusjonen gleder vi oss til å gå nærmere inn i, ikke minst når de alternative statsbudsjettene kommer fra de ulike partiene.

Jeg har lyst til å løfte fram et perspektiv som hittil ikke har kommet fram. Det er at den største regninga som vi risikerer å lempe over på neste generasjon, er en gigantisk klimaregning – en miljøregning. Så hvordan vi bruker pengene framover for å målrette nettopp mot det – hindre at vi får en oppvarming av kloden som gjør at vi serverer en uoverkommelig regning til neste generasjon – må jo være noe av det viktigste vi skal diskutere framover. Det håper jeg også at finanskomiteen kommer til å ta tak i. Finansdepartementet har bl.a. satt i gang en del arbeid for å se på nettopp hvordan klimasituasjonen kommer til å påvirke inntektene til f.eks. Statens pensjonsfond – Utland. Det er også et faktum at jo lenger vi venter, jo dyrere kommer det til å bli. Det er også noe Stølen har dokumentert.

Et annet spørsmål som er viktig for SV, handler om fordeling og velferdsstaten. Altså: Hva slags effekt får de tiltakene som man skal sette i verk, på fordelinga mellom folk i Norge, kvinner og menn, de som er privilegerte, de som er marginaliserte? Det som virkelig er en verdi ved vårt samfunn, i Norge, og som er blitt kjempet fram gjennom nitid arbeid, ikke minst fra fagbevegelsens side, er jo at vi har små forskjeller mellom folk – takket være en velferdsstat som favner alle, og som sikrer en solidaritet mellom ulike mennesker i vårt land, og at vi identifiserer oss med hverandre. At vi ikke er avhengige av å løpe til familien vår eller satse på veldedighet fra samfunnets privilegerte når vi sliter, er en stor verdi som vi skal hegne om.

Allikevel har vi en stor utfordring når det gjelder utgiftene knyttet til bl.a. uføretrygd og sykelønn. Det handler bl.a. om utstøting fra arbeidslivet, det handler om frafall i skolen, og det handler om sykefravær, ikke minst innenfor helse- og omsorgssektoren. Skal vi finne gode løsninger som fungerer, bør vi vite hva årsakene er, og sikre at vi faktisk får effekt ut av de tiltakene som vi setter inn, uten at vi skaper større problemer for enkeltmenneskene i den andre enden, som også finansministeren var inne på i sitt innlegg.

De store sykdomsgruppene som her er en utfordring, sliter med muskel- og skjelettplager og lettere psykiske lidelser. Det er vi nødt til å ta tak i. Det er også slik at kvinner i helse- og omsorgssektoren opplever et jag som delvis henger sammen med bemanningssituasjonen mange steder. Delvis henger det sammen med en utstrakt bruk av deltidsarbeid. Det henger også sammen med strukturelle problemer knyttet til hvordan man styrer, og om folk faktisk får brukt fagligheten sin. New Public Management er et stikkord her.

Siden Tybring-Gjedde spurte om hva som er investeringer og hva som er forbruk, kan man jo spørre seg: Hva er f.eks. investeringer i skolen – er det forbruk eller er det investering i hans betydning av ordet? Her snakker vi om virkelig viktige tiltak for å hindre at folk blir utstøtt. Det er altså slik at de som bare har grunnskole, har 30 pst. større sannsynlighet for å bli uføre enn dem som har høyere utdanning. Det betyr at her er det virkelig viktig å sette inn et støt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:52:11]: Som de andre vil jeg også takke hjerteligst for interpellasjonen, som kan gi grunnlag for en overordnet diskusjon om hva som er viktigst å bruke landets arbeidskraft, naturressurser og finanskapital til.

For Senterpartiet er det viktig å diskutere hva det er viktigst å få gjort noe med. Hva vil vi med Norge, nasjonalt og internasjonalt? Og det er en viktig debatt for å få overhøyde over situasjonen, slik at vi kan kraftsamle våre økonomiske ressurser for å gjøre framtidige nødvendige, upopulære og kloke vedtak. Denne og kommende debatter kan medvirke til en noe mer felles virkelighetsforståelse – eller en mer realistisk, en kanskje mer tydelig utmeislet virkelighetsforståelse – for framtida hos oss som stortingspartier.

Senterpartiet er enig i at det er store utfordringer i den økonomiske politikken framover. Vi må unngå enda mer «hollandsk sjuke», poengtert ved uansvarlig lønns- og inntektsnivå i Norge, jf. konkurrentlandene, f.eks. gjennom pensjons-/ventelønnsytelser, for dem av oss som har god inntekt. Og jeg vil understreke det som finansministeren sa om inntektspolitikken, det er svært krevende – det er svært krevende i forhold til privat sektor. Det er klart at bortfallet av den ekstraordinære arbeidsgiveravgifta for de arbeidsgivere som betalte over 1 mill. kr til sine ansatte, medvirket til å øke inntektene i privat sektor. Og det faktum at vi har om lag 30 fagforeninger i sjukehusene, medvirker til at den som er arbeidsgiver for sjukehusene, har en svært vanskelig situasjon, og det medvirker til en galopperende kostnadsøkning.

Representanten Sanner var også inne på behovet for rasjonalisering av kommunesektoren. Med Senterpartiets ord betyr det hverdagsrasjonalisering, en satsing på Kvalitetskommuneprosjektet og sikre at vi får en kontinuerlig forbedring av de ressursene som brukes i kommunesektoren. Jeg har lyst til å understreke at 85 pst. av kommunesektorens utgifter er utgifter knyttet til de store befolkningsmessige kommunene. Det er der det er mest å hente.

Det som altså er utfordringa, er å dempe denne «hollandsk sjuke»-politikken, samtidig som vi må kraftsamle om større bevilgninger til investeringer og krympe avstandskostnadene. Ny teknologi, f.eks. fiber fram til alle husstander, vil redusere avstandskostnadene og være en glimrende investering med tanke på det som trengs for å redusere en rekke av de kostnader vi nå sliter med.

Vi må investere mer i offentlig stimulans for å omstille næringslivet fra olje og gass til grønn industri, og vi må systematisk styrke utdanning – teoretisk og praktisk – for all vår ungdom. Her må det investeres mer, ikke mindre. Enkelte områder må dempes – «hollandsk sjuke» – og det må investeres mer på andre områder. Dette krever en skikkelig diskusjon.

Men så konkret til statsbudsjettets oppbygging. Det er viktig å diskutere og drøfte regnskapsprinsippene i statsbudsjettet, for etter min vurdering er det en systemfeil i forhold til utfordringene vi står overfor. Konkret: Kontantprinsippet gjelder i statsbudsjettet på investeringer. Det betyr at f.eks. Lysaker stasjon, hvor det investeres 1,2 milliarder kr fordelt over tre år, blir utgiftsført over de tre åra, mens verdien av investeringa gjelder over 30 år. Det tar i stor grad av handlingsrommet, i så stor grad at det gir lite handlingsrom til andre nødvendige investeringer, som det er brei oppslutning om å satse videre på.

Når det samtidig gjelder velferdsforbedringene, er det bare årets kostnad som kommer inn i budsjettet. Vanligvis er det slik, nesten, at det ikke er årets kostnad, det er et halvårs kostnad – eller det er kanskje to måneders kostnad – og så kommer hele årets kostnad på neste års budsjett, bare det ene årets kostnad, ikke hele kostnaden. Systemfeilen er slik at velferdsforbedringer for dem som har sterke maktinteresser i systemet, vinner, mens investeringer taper systematisk. Det er en viktig diskusjon, som vi er nødt til å gå inn i.

Statsbudsjettets regnskapsprinsipper må derfor drøftes, og vi må sikre oss dette, fordi utfordringene i løpet av de kommende fem–ti år er enorme i tida etter oljeepoken. Høyres svar på dette, å ta statlig virksomhet ut av statsbudsjettet, er ingen løsning. Det en gjorde ved å etablere Entra, var positivt i forhold til handlingsregelen, men det endret ikke realitetene. Nå er forslaget å ta ut Vegvesenet og Jernbaneverket, så det ikke inngår i handlingsregelen. Men det er bare en utsettelse, en omgåelse, av den nødvendige grundige diskusjonen som vi må ha: Hva skal vi ha mer av – investeringer, omstillinger, utdanning? Hva skal vi ha mindre av – velferdsgoder for dem som har mye fra før?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:57:23]: Først vil eg takke representanten Sanner for ein viktig interpellasjon. Noreg står overfor store statsfinansielle utfordringar i tida som kjem, og det er viktig at dette blir belyst i si fulle breidd i Stortingets diskusjonar.

Regjeringa la fram eit statsbudsjett der ein brukar nesten 45 milliardar oljekroner meir enn det handlingsregelen tilseier. Og me må vel erkjenne at dei aller fleste andre partia ligg på nesten det same nivået. Men spørsmålet er kva me brukar pengane til, og korleis me innrettar politikken framover. Som interpellanten har vore inne på, handlar det ikkje berre om å redusere den offentlege utgiftsveksten på sikt, men det handlar òg om å styrkje den langsiktige vekstevna i økonomien for å tryggje vår framtidige velferd.

Eg vil ta den offentlege utgiftsveksten først. Kristeleg Folkeparti meiner at det er altfor seint å kome tilbake til 4 pst.-bana først i 2018. Me har eit ansvar for ikkje å skyve rekninga over på morgondagens skattebetalarar, me har eit ansvar for å forvalte dei store oljerikdomane på ein måte som kjem dagens unge og òg framtidige generasjonar til gode. Generasjonsperspektivet må ikkje gløymast. Det inneber at me må ta nokre tøffe prioriteringar framover, og Kristeleg Folkeparti er klar til det. Me vil ta forvaltaransvaret vårt på alvor.

Me må òg sørgje for at rammevilkåra for langsiktig vekst og innovasjon blir betre. Kristeleg Folkeparti meiner at Regjeringa her har sove i timen. Me treng ei heilt anna satsing på kunnskap, skatt og inkludering i arbeidslivet for å leggje til rette for den verdiskapinga me treng for å tryggje framtidig velferd.

For det første: kunnskap. Nordmenns arbeidsinnsats utgjer over 70 pst. av Noregs nasjonalformue. Då er det opplagt at kunnskapsnivået til den enkelte er heilt avgjerande. Kristeleg Folkeparti vil styrkje kunnskapen i skulen, auke fokuseringa mot drop-out. Det er nødvendig òg å auke forskingsløyvingane, slik at vi kjem opp på det gjennomsnittlege OECD-nivået innan 2015, og me må ha fleire stipendiatstillingar. SkatteFUNN-ordninga og brukarstyrt forsking må styrkjast.

For det andre treng me eit betre skatteregime, særleg for familiebedriftene. Tre fjerdedelar av alle norske bedrifter er familieåtte, og Kristeleg Folkeparti vil fjerne arveavgifta ved generasjonsskifte i familiebedrifter dersom bedrifta blir driven vidare i minst ti år. Dette er god næringspolitikk, samtidig som det er god distriktspolitikk. Dessutan vil Kristeleg Folkeparti fjerne formuesskatten på arbeidande kapital.

Kristeleg Folkeparti vil for det tredje jobbe for eit meir inkluderande arbeidsliv. Menneske som ønskjer å jobbe, må hjelpast inn i jobb. Me er heilt avhengige av å finne ordningar som sikrar at fleire kan stå lenger i arbeid, at færre blir støytte ut av arbeidslivet, og at enda fleire kjem tilbake til arbeidslivet. Derfor er det òg skuffande for meg å sjå at delen av dei med nedsett funksjonsevne på tiltaksplass går ned. Det er ein stor kostnad for samfunnet, men ikkje minst er det ein stor kostnad for dei enkeltmenneska som kunne fått ein sjanse til å bli lyfta inn i arbeid.

Til slutt ei utfordring: Verda står overfor nokre store miljøutfordringar, særleg når det gjeld klima. Klimautfordringa er på mange måtar tidenes største innovasjonsprosjekt. Dei landa som kjem opp med den nye teknologien, vil få eit økonomisk leiarskap globalt. Som The New York Times' journalist og forfattar Thomas L. Friedman har sagt det: Den nye vekstnæringa er ET, fornybar energiteknologi.

Kristeleg Folkeparti meiner at gode initiativ og rammevilkår for klimatilpassing som verkar med næringslivet og ikkje mot det, vil gje næringslivet eit konkurransefortrinn. Med ei større satsing på forsking og utvikling av fornybar energi, innføring av den grøne sertifikatordninga for fornybar energi-produksjon og ei vriding av skatte- og avgiftssystemet i ei mykje meir grøn retning, vil me leggje til rette for framtidas næringsliv og framtidas grunnlag for velferda – eit berekraftig velferdssamfunn som òg tek sikte på framtidas generasjonar.

Borghild Tenden (V) [11:01:50]: Aller først vil jeg takke interpellanten for å ta opp dette svært viktige temaet. Det er ingen tvil om at vår velferdsstat står overfor betydelige utfordringer i årene som kommer, og at disse utfordringene kommer til å få store konsekvenser for hvordan vi disponerer de offentlige kronene. Jeg er helt enig med interpellanten i at det er behov for å redusere veksten i offentlige utgifter, stimulere veksten i økonomien og tenke nytt i forhold til grunnleggende samfunnsoppgaver. Finansministeren har vært tydelig på at vi må stramme inn livremmen i forhold til offentlige utgifter. Det er Venstre enig i, men vi er en smule bekymret for hvilke offentlige utgifter som skal strammes inn.

For Venstres del var det særlig to store utfordringer vi var opptatt av i forbindelse med behandlingen av perspektivmeldingen i vår. Disse utfordringene er i aller høyeste grad fortsatt reelle. Den ene utfordringen handler om velferden vår, om sammensetningen av befolkningen, de demografiske endringene – den veldig store andelen eldre mennesker, de aller fleste utenfor arbeidslivet, med store krav til velferdsytelser. Den andre handler om klimautfordringene. Felles for disse utfordringene, og ett av hovedsvarene på det som interpellanten løftet innledningsvis i debatten, er at det handler om å satse på kunnskap. Vår posisjon gjennom hele foregående periode har vært det å satse på kunnskap. Forskning og innovasjon er bra for samfunnet vårt, og ikke minst har det vært viktig i nedgangstider. Det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden, og det er kunnskap som skal bidra til å løse noen av de store utfordringene vi står overfor på klima- og velferdsområdet, ikke minst i forhold til å skape nye arbeidsplasser.

Venstre har vært tydelig på at vi må tenke nytt og være villige til å organisere offentlig sektor annerledes. Blant annet må kommunene bli mer robuste for å kunne løse velferdsoppgavene. Vi har et stort potensial for å løse flere oppgaver lokalt, ikke minst innenfor eldreomsorgen og helse for eldre.

Veien fram til et mer lønnsomt næringsliv er viktig, og det handler bl.a. om ny teknologi. Da må det offentlige legge til rette for at næringslivet kan utvikle seg i en slik retning. Det handler bl.a. om gode rammevilkår, om skatteincentiver og om effektive løsninger. En satsing på FoU og innovasjon i næringslivet er det beste vi kan gjøre for å sikre fremtidige inntekter for å finansiere velferden vår.

Den andre store utfordringen vi står overfor, er klimautfordringen. Venstre ønsker en overgang til en grønnere økonomisk politikk, et grønnere skatteregime, og vi vil prise innsatsfaktorene på en slik måte at vi får et grønnere samfunn på alle vis.

Slik vi ser det er vi helt avhengige av å få sendt de riktige prissignalene for miljø og klima fremover. Det ene er at CO₂-utslipp må koste så mye at det tvinger fram ny teknologi og nye, grønnere løsninger. Det andre handler om fornybar energi som må prises på en slik måte at det er fornybaralternativet som velges, ikke det motsatte. Forhåpentligvis vil København-toppmøtet bidra til en begynnelse på en global løsning i den forbindelse.

Innledningsvis sa jeg at Venstre er svært bekymret for hvilke offentlige utgifter det skal strammes inn på i trangere tider. Grunnen til dette er enkel: Til tross for rekordvekst i offentlige budsjetter i forrige periode har forskning, innovasjon og høyere utdanning vært «taperen» i nesten hvert eneste budsjett, og «hvileskjæret» på dette feltet ser ut til for alltid å prege ettermælet til den rød-grønne regjeringen.

Om høy velferd, som krever høye inntekter, og en grønn økonomi skal kombineres, må vi ha en næringspolitikk som er i stand til å skaffe oss et grønt næringsliv som også er lønnsomt. Det krever ny teknologi og kunnskap som vi ikke besitter pr. i dag. Vi må også være villige til å tenke nytt om organiseringen av velferdssamfunnet. Fellesnevneren som binder disse store perspektivene sammen, handler etter Venstres mening bl.a. om å satse tungt på forskning og kunnskap.

Gunvor Eldegard (A) [11:06:09]: Arbeid til alle er jobb nr. 1 for oss i Arbeidarpartiet. Det har det alltid vore, og det skal det alltid vera. Difor har me både i år og til neste år sett inn store tiltak, nettopp for å sørgja for arbeid til alle og minst mogleg arbeidsløyse.

Me står oppe i den verste finanskrisa sidan 1930-talet. Prognosane for neste år tilseier at tala på arbeidslause framleis vil auka. Regjeringa har som mål at Noreg skal koma ut av finanskrisa med minst arbeidsløyse i Europa. Det kan me oppnå på grunn av at me har vore forsiktige med pengane i gode tider og da har moglegheit til å gje meir gass i dårlege tider.

Finanskrisa har ramma mange. Sjølv om det er mange som har fått lågare rente, som framleis har sin faste jobb og som dermed har fått det betre, er det òg veldig mange som har vorte ramma av krisa – og som framleis vert ramma. Heile lokalsamfunn og enkeltpersonar har vorte ramma. I vinter kunne me bl.a. høyra om Raufoss, me kunne høyra om Høyanger. No er det verftsindustrien som har store utfordringar. Mange arbeidsplassar langs kysten står i fare. Det er alvorleg, og me veit at noko av det verste som kan skje eit menneske, det er faktisk å mista arbeidet sitt.

Eg meiner at det viktigaste me kan gjera i krisetider, er å setja inn tiltak i offentleg sektor og å styrkja verkemiddelapparatet. Dette vart gjort no i tiltakspakken for arbeid, i revidert og i budsjettet for 2010. Slik kan me bruka finanskrisa til å skapa morgondagens arbeidsplassar.

Difor har me i 2010-budsjettet auka rammene til Innovasjon Norge igjen, opp til 1,5 milliardar kr, slik at me kan leggja til rette for eit framtidsretta og nyskapande arbeidsliv. Da kan me realisera fleire gode idéar, me kan skapa framtidsretta arbeidsplassar og styrkja verdiskapinga i norsk næringsliv.

Lånerammene til Innovasjon Norge vert auka, me skal framleis ha stor satsing på reiseliv, me skal satsa på SIVA, me har sett inn ei garantiordning for kjøp av kraft, me satsar framleis mykje på forsking og miljøteknologi – og på SkatteFUNN. Dei aukane som me gjorde på det i tiltakspakken, skal førast vidare. Slike satsingar er målretta satsingar som motverkar arbeidsløyse og skapar framtidas arbeidsplassar.

Høgre har foreslått å redusera arbeidsgjevaravgifta med 2,5 pst. i 2009 og 2010. Totalt ville det ha kosta 17,5 milliardar kr. Det er eit stort proveny, men eg meiner det vil ha ein avgrensa effekt på bedriftene, for det skal delast på alle små og store bedrifter i Noreg, unnateke dei bedriftene i Nord-Noreg som har null avgift. Ei gjennomsnitts småbedrift med under fem tilsette ville da få ein avgiftslette på 26 000 kr. Det er ikkje mykje å sikra arbeidsplassar for. Sjefsøkonom og Høgre-medlem Harald Magnus Andreassen var svært klar i sin tale, han sa at dette var eit dårleg forslag.

Omsynet til konkurranseutsett sektor står sentralt i Regjeringas økonomiske politikk. Bruken av oljeinntekter er komen opp på eit veldig høgt nivå. Etter kvart som utsiktene vert betre og veksten i norske økonomi tek seg opp, må budsjettet bringast tilbake til 4 pst.-banen. Det kan verta ei utfordring. Her må alle bidra. Men ein ting er i alle fall sikkert: Om Høgre skal gjennomføra skattelettar på mange milliardar og samstundes redusera budsjettet og kanskje få andre gode ønske oppfylte, vil ikkje budsjettet gå i hop – for ikkje å snakka om deira eventuelle samarbeid med Framstegspartiet. I trontaledebatten uttalte Erna Solberg at Høgre både skulle føra ein fornuftig økonomisk politikk og samarbeida med alle partia på borgarleg side. Da er vel det òg inkludert Framstegspartiet – og følgjene av det?

Karin Andersen (SV) [11:10:34]: Jeg var veldig glad for den inngangsvinkelen som finansministeren hadde til denne debatten. Det er et synspunkt som vi i SV deler, nemlig at vi må sørge for å dekke våre behov i dag på en slik måte at det ikke ødelegger mulighetene for generasjoner som kommer etter oss, til å dekke sine behov. Det er jo helt inn til kjernen av det som er den store hovedutfordringen vår framover. Da må vi ta vare på den viktigste ressursen vi har, nemlig folk, og foredle den slik at man opplever mindre sykdom og mer kompetanse og mestring, slik at man kan være med på å skape verdier. Den verdiskapingen vi skal holde på med framover, og klimapolitikken, må være to sider av samme sak. Det er helt nødvendig, for det går ikke an å fortsette å produsere på måter som ødelegger generasjonskontrakten og mulighetene for de generasjonene som kommer etter oss.

Der er jeg også enig i det som min medrepresentant fra Kristelig Folkeparti sa, at de samfunn som ikke klarer denne grønne omstillingen, også vil tape konkurransemessig. Så her har vi en stor utfordring.

Forbruk og klimapolitikk må også være to sider av samme sak. Derfor er det så viktig hvordan vi fordeler ressursene, slik at forbruket heller ikke går ut over de bærekraftbegrensningene som vi har.

Når vi skal foredle den viktigste ressursen vi har, tenker jeg alltid på et gammelt kinesisk ordtak som jeg lærte en gang for mange år siden, og som sier at den som fyller hodet og ikke lommene, kan aldri bli ranet. Det tror jeg gjelder både for land og for samfunn, og det gjelder for enkeltmennesket. Hvis vi ikke blir så opptatt av å få puttet mest mulig penger ned i våre egne lommer her og nå, men bruker ressursene våre til å skolere oss, til å gi flest mulig kompetanse, er det det aller beste vi kan gjøre. Derfor er det viktig ikke å omtale utdanning som forbruk. Det er viktig ikke å omtale alle helsetjenester som reint forbruk. Det er faktisk å ta vare på den viktigste ressursen som arbeidsmarkedet har, nemlig folk. Det er viktig.

Så er det et spørsmål: Skaper vi mer når forskjellene øker? Det er jo høyresidas mantra i politikken, at man skaper mer da. Det har ikke SV noen tro på. Tvert imot tror vi at vi blir bedre til å skape hvis vi deler bedre. Fordelingsutvalget, som Regjeringen satte ned, og som avgav sin innstilling i vår, viser jo at viktige investeringer, f.eks. i barnehage og skole, vil gjøre at flere lykkes i livet og mestrer det å stå i et krevende arbeidsliv.

Generasjonskontrakten handler også om at vi må se over det spleiselaget vi har, nemlig at vi skal yte etter evne og få etter behov. Der er det store debatter med hensyn til hvordan vi skal se på det framover med tanke på de store utfordringene vi har både når det gjelder klima og fordeling.

Vi må òg utvikle oss slik at vi står mye mindre på det klimaødeleggende olje- og gassbeinet – vi må skaffe oss mange grønne bein å stå på, bein som er bærekraftige med tanke på den generasjonskontrakten som vi har.

Skal vi lykkes med dette og lykkes med å ha en god velferdsstat, må vi «lykkes med arbeidslinjen», som finansministeren sa. Ja, det er jeg helt enig i. Det er veldig mange sider ved det, som flere har vært inne på. Skolepolitikk er en del av det, og også Nav-reformen, selvfølgelig. Men IA-avtalen er kanskje det mest brennaktuelle nå, fordi vi ser at sykefraværet øker, og uføretrygding øker også. Da er jeg veldig enig med min medrepresentant Inga Marte Thorkildsen i at vi nå snart må begynne å se på hva som skaper utstøtinger og sykdom. I flere år har sykefraværet i enkelte bransjer økt sterkt, og mange av disse yrkene er kvinneyrker – det er i renholds-, hotell- og restaurantbransjen og i offentlig sektor. Damene blir syke. Hvorfor blir de det? Det er vi nødt til å sjekke. På hvilken måte blir de syke? Jo, det er snakk om muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser. Derfor utfordrer jeg finansministeren i jobben framover med en ny IA-avtale å fokusere på både disse sektorene og disse diagnosene, slik at vi kan gripe fatt i problemet der det oppstår, og ikke sette inn – slik jeg frykter det kan komme forslag om i debatten – tiltak mot dem som allerede har blitt syke. Da øker forskjellene, og det er SV uenig i.

Irene Johansen (A) [11:16:02]: Representanten Sanner fra Høyre sier i sin interpellasjon at det er nødvendig å redusere veksten i økonomien, øke vekstevnen og åpne for nye løsninger, slik at vi kan få mer ut av velferdskronene. Han etterspør Regjeringens strategi og forslag for å få dette til.

Høyre stilte det samme spørsmålet i trontaledebatten tidligere i høst og kritiserte Regjeringen for å være visjonsløse og lite nytenkende. Svaret Høyre selv kom med i den debatten, var alt annet enn visjonært og nytenkende, nemlig privatisering av offentlig sektor, skattelette og en massiv satsing på OPS for utbygging av veier og jernbane.

Selv om Høyre nå ønsker å se framover, husker jeg tilbake til disse tider i fjor da vi hadde en tverrpolitisk forståelse av finanskrisen og dens alvor i forhold til kollapsen i finansmarkedene, svikten i oppdrag spesielt i bygg- og anleggsbransjen og faren for stor arbeidsledighet. I den dramatiske situasjonen vi var i da, og har vært i det siste året, har det vært riktig å legge finanspolitikken kraftig om i ekspansiv retning. Det var en betydelig fare for at også norsk økonomi skulle gå inn i en alvorlig konjunkturnedgang. Det mente også opposisjonen og Høyre da. Refrenget i julevisene fra opposisjonen i fjor på denne tiden var entydige i forhold til statsbudsjettet som var lagt fram – og senere også i forhold til tiltakspakken som ble lagt fram i januar: Tiltakene Regjeringen satte inn, var for små og kom for sent!

Ved behandlingen av 2009-budsjettet i fjor høst var Høyres alternative forslag basert på samme strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskudd som Regjeringens forslag. I forbindelse med tiltakspakken i januar i år ønsket partiet å øke rammen med om lag 5 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag. Og i revidert nasjonalbudsjett 2009 – altså for under et halvt år siden – foreslo Høyre å øke bruken av oljeinntekter med ytterligere 6,2 milliarder kr. Nå er Høyre tilsynelatende bekymret for oljepengebruken.

Det er viktig å holde fast ved den felles kriseforståelsen også i tiden framover. Finanskrisen er ikke avblåst! Selv om situasjonen ser bedre ut i Norge enn den gjør i mange andre land, og utsiktene for norsk økonomi i 2010 ser bedre ut enn det som er lagt til grunn tidligere, er usikkerheten stor. Arbeidsledigheten forventes å øke neste år, og lav vekst og økende ledighet er grunnen til at Regjeringen har lagt opp til et svakt ekspansivt budsjett for 2010.

Handlingsregelen skal sikre en forsvarlig bruk av oljeinntektene. Det betyr ikke at vi hvert enkelt år skal bruke nøyaktig 4 pst. Tvert imot er det helt siden handlingsregelen ble laget, sagt at oljeinntektene skal brukes for å jevne ut svingningene i økonomien. Det er dette Regjeringen har gjort de siste årene og foreslår å gjøre også for neste år.

Bruken av oljeinntekter er nå kommet opp på et meget høyt nivå. Regjeringen har derfor varslet at av hensyn til bl.a. konkurranseutsatt sektor, utviklingen av velferdstjenestene våre og behovet for en bærekraftig utvikling må budsjettene framover bringes tilbake til 4 pst.-banen etter hvert som utsiktene bedres og veksten i norsk økonomi tar seg opp.

Regjeringen har i sitt budsjettforslag kommet med flere gode forslag til å stimulere til vekst i økonomien og få mer velferd ut av hver krone neste år. Regjeringen har prioritert jobb nr. 1, nemlig å holde folk i arbeid. Satsing på utbygging av vei og jernbane, økte overføringer til kommunene, rentekompensasjonsordning for skolebygg og svømmehaller, investeringstilskudd til flere nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger – for å nevne noe – skal bidra til at vi holder folk i arbeid, men selvsagt også til å fornye og forsterke velferdstilbudene til innbyggerne ute i kommunene.

Regjeringen mener at det offentliges ansvar og rolle innenfor de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning skal styrkes, ikke reduseres. Det følges aktivt opp i budsjettforslaget for 2010 med forslag om kvalitetsheving og økt omfang av brede fellesskapsløsninger – gode forslag som Høyre er velkommen til å støtte.

Høyre har i Nasjonal transportplan som ble vedtatt i juni i år, gått inn for en massiv satsing på OPS-prosjekter på vei og jernbane. De første OPS-prosjektene ble igangsatt av Stoltenberg I-regjeringen i 2001. Disse prosjektene er nå evaluert for å se om effekten av OPS fører til raskere, mer forutsigbar og sammenhengende utbygging av veiene. Resultatet av evalueringen var at gjennomføringen er raskere, men det er som å bygge ut på avbetaling; det er ikke billigere. Når Høyre nå satser massivt på dette, får de veiene nå, men de etterlater regningen til våre barn. Regjeringens svar er prosjektfinansiering. Jernbaneprosjektet Oslo–Ski er prioritert på egen post i budsjettet for å sikre framdrift og forutsigbar finansiering for hele prosjektet. Jeg inviterer Høyre til å tenke nytt i forhold til sine OPS-løsninger og støtte Regjeringen når det gjelder dette og andre gode forslag som ligger i budsjettet, av hensyn til velferden også for våre barn.

Svein Roald Hansen (A) [11:21:11]: Som andre har sagt, har interpellanten reist en viktig debatt, men jeg er noe forundret over at engasjementet og deltakelsen fra opposisjonen er overraskende begrenset. Det hadde vært hyggelig om flere kunne deltatt i debatten.

Jeg skal ikke bidra til så stor forlengelse av debatten, tror jeg, men det er noe jeg har lyst til å påpeke.

Representanten Tybring-Gjedde pekte helt riktig på at noe av det som er mest bekymringsfullt, er veksten i de regelbundne utgiftene. Vi har gjort noe med kanskje det tyngste og viktigste gjennom pensjonsreformen, men det er andre ting – som utstøting fra arbeidslivet, uføretrygding og sykelønnsutgifter – som er like bekymringsfullt, og som det er mye mer krevende å få tatt grep om. Det er mye som må gjøres med det. Men det jeg savner fra Fremskrittspartiets side, er jo en erkjennelse av utfordringene når det gjelder regelbundne utgifter – for det er jo det Fremskrittspartiet vil gjennomføre, eller innføre, på så å si alle velferdsområder. Pengene skal følge pasienten. Eldre skal ha rett til sykehjemsplass – og staten skal betale på samme måte som man gjør det når det gjelder sykepenger, bruker man som argument. Ser ikke Fremskrittspartiet at det vil være ytterligere en kraftig pådriver for en utgiftsvekst som vi da ikke vil ha kontroll over? Så jeg håper at Fremskrittspartiet ikke bare tenker igjennom behovet for en budsjettreform, men kanskje også en politisk programreform der man tenker igjennom konsekvensene av alle gode forslag og hvilken virkning de vil ha på statsbudsjettets utgiftsside.

Ellers er det for så vidt interessant at Fremskrittspartiet nå uttrykker bekymring for oljepengebruken. Nå har jo de aldri akseptert klokskapen i handlingsregelen. Jeg tror ikke de helt har skjønt den, for i den tiden vi har bak oss, har partiet ikke hatt noen bekymring for oljepengebruken. Når vi har hatt høy fart, har de trådt mer på gassen. Nå, når vi trenger å holde foten på gasspedalen, skal de slippe litt opp. Det er liksom det motsatte av hva som er poenget med handlingsregelen. Vi skal holde igjen i gode tider, slik Regjeringen gjorde i perioden bak oss i forhold til 4 pst.-regelen, og vi skal kunne bruke mer i perioder når det er nødvendig, slik Bondevik II-regjeringen gjorde i sin periode, og slik vi nå gjør i den krisen som ikke er over. Så jeg håper at Fremskrittspartiet også tar inn over seg det som noen har vært inne på her, at vi alle har et felles ansvar for ikke å skape forventninger der ute som vi ikke er i stand til å innfri, og som det kanskje ikke er grunnlag for å innfri. Det gjelder også hvordan vi beskriver den virkeligheten som er der ute. Vi må kanskje være litt mer tilbakeholdne med å tabloidisere problemer opp til store katastrofer, være litt mer presise i beskrivelsene og litt mer nøysomme med hensyn til hvor fort og hvordan vi kan løse dem. Det gjelder oss alle, men jeg må si at det er en særlig utfordring for Fremskrittspartiets politikere.

Jan Tore Sanner (H) [11:24:58]: La meg starte med å takke for stort engasjement. Ikke minst gleder det meg at så mange i regjeringspartiene også deltar i denne debatten. Jeg merket meg med interesse flere innspill fra Lundteigen, som jeg ser frem til at vi kan debattere videre.

Et par kommentarer til noen av de spørsmålene som kom opp. Jeg er enig med Christian Tybring-Gjedde i at det er viktig å – jeg vil si – supplere dagens handlingsregel ved å sørge for at den underliggende utgiftsveksten i offentlig sektor er lavere enn veksten i totaløkonomien. Det har alltid ligget til grunn for borgerlige regjeringer, og vi klarte også å gjennomføre det i forrige periode. Jeg er grunnleggende uenig med representanten Torgeir Micaelsen når han sier at opposisjonen vil bruke opp pengene på skattelette. Det er ikke slik at skattepengene i utgangspunktet er politikernes eiendom. Det er verdiskaping som vi mener i større grad bør bli igjen hos dem som skaper verdiene, hos arbeidstakerne, hos bedriftene – for å bidra til ny verdiskaping.

Så legger jeg merke til at flere sier at budsjettet for 2010 er i tråd med handlingsregelen. Jeg tror jeg vil begrense meg til å si at vi må legge handlingsregelen til grunn for de kommende budsjetter. Det er en særdeles velvillig tolkning å si at det er i tråd med handlingsregelen. Jeg mener at vi har vært inne i et par unntaksår på grunn av finanskrisen. Det kan begrunne at man tøyer strikken veldig langt. Men skal vi ha troverdighet i forhold til handlingsregelen, må vi også kunne legitimere at vi har en politikk som gjør at vi kan komme raskere tilbake enn i 2018, slik Kristelig Folkeparti også understreker.

Så jeg vil derfor utfordre finansministeren på to spørsmål. Punkt 1: Når har Regjeringen ambisjon om at vi skal komme tilbake til 4 pst.-grensen? Punkt 2: Når kommer tiltakene? Jeg vil tro – jeg tror ikke jeg spår veldig feil – at man kan få høyere inntekter allerede i revidert budsjett knyttet til større utbytte fra statsselskapene osv. Men vi kan ikke basere oss på at vi skal tilbake til handlingsregelen bare gjennom at inntektene stiger, det må også iverksettes tiltak, reformer som gjør at vi kan få utgiftsveksten under kontroll. Er det slik at vi må vente til 2011-budsjettet, eller vil Regjeringen iverksette tiltak tidligere?

Jeg mener det er viktig at vi holder fast ved handlingsregelen. Det handler om generasjonssolidaritet, at dagens og morgendagens pensjonister kan være trygge på å få pensjon, og at vi ikke skyver en økt skatteregning over på våre barn og barnebarn. Men handlingsregelen er også viktig fordi den skal sikre oss et handlingsrom til å foreta nødvendige investeringer i kunnskap, i infrastruktur og bedre rammevilkår for jobbskapere for de små og mellomstore bedriftene. Det er det handlingsrommet som langt på vei nå er borte. Jeg mener vi må ha en strategi for å gjenskape det handlingsrommet, slik at vi kan få en verdiskaping som gjør at vi kan bære fremtidens velferd.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:28:20]: Hovedjobben vil starte i forbindelse med budsjettet for 2011. Budsjettet for 2010 er – som jeg også har sagt tidligere i dag – tilpasset den utviklingen vi nå ser i økonomien. Finanskrisen er ikke over – og det er viktig! Jeg kommer nå fra et møte i Brussel, jeg var der for to dager siden. Der diskuterte en hvordan en nå skal komme ut av de tiltakene som en har brukt i forbindelse med finanskrisen, på en balansert og god måte. Det er veldig viktig at det ikke blir en for rask tilbaketrekking, eller at land blir for brutale i den forbindelse, for da skaper vi nye problemer. Så dette må skje over tid, og vi vil komme tilbake til dette i fullt monn.

Så er det slik at det vi faktisk gjør som politikere, er å forvalte fellesskapets verdier på vegne av dagens generasjoner, men jeg vil si mest på vegne av framtidens generasjoner. Det å ta det utsynet inn over seg er viktig for finanspolitikken og den økonomiske politikken framover. Vi må bygge ny styrke inn i Fastlands-Norge. Det er en av våre hovedoppgaver. Den kostnadsveksten vi ser, og konkurranseevnen, er de største utfordringene i så måte. Hvis vi ser på utviklingen i lønnskostnadene i Norge de siste årene, går den i feil retning. Vi ligger langt over utviklingen hos våre handelspartnere, og vi har hatt en jevn stigning siden 1996. Derfor blir samspillet mellom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken veldig viktig framover. Det må fungere – de områdene må ikke motvirke hverandre, og budsjettet er avgjørende i så måte. Det vi gjør i budsjettpolitikken, må bygge opp under de to andre bena i den økonomiske politikken.

Det som har ligget som en liten undertone under diskusjonen, er den holdningen at jeg byr mer enn deg. Det viser en slags tro på at politisk suksess kan måles på den måten – altså gjennom bevilgningenes størrelse. Vi må rette mye sterkere søkelys mot hva slags virkninger politikken har på de områdene hvor vi vil at politikken skal virke. Men det kan kanskje være slik på kort sikt. Men, som jeg har sagt tidligere, dommen får vi først fra ungene våre. Jeg vil prøve å innrette i hvert fall det jeg skal gjøre framover, slik at de nikker til meg når de spør: hva gjorde du? Så kan jeg svare at jeg gjorde det jeg mente var riktig i et lengre perspektiv. Hvis de da ender med å si takk, er i grunnen det dommen over at vi handler riktig i dag, når vi blir konfrontert med ungenes takknemlighet i morgen.

Så er det slik at en politikers tidligere uttalelser ofte er vedkommendes verste fiende. Jeg vedstår meg mine tidligere uttalelser, enten de kom i 1991 eller i 1995. Skattereformen fra 1992 er en av de viktigste strukturreformer vi har hatt i norsk økonomi. Den gav bredere skattegrunnlag og lavere satser, stimulerte til riktige og fornuftige investeringer og gav lik verdi av rentefradraget for alle. Jeg synes egentlig, som en avslutning på debatten, at vi kan sende en vennlig tanke til saksordfører Thor-Eirik Guldbrandsen, skyggeordfører Johan C. Løken og det samarbeidet Høyre og Arbeiderpartiet hadde i så måte. Så får vi se litt stort på at de gjerne ville ha rabatt i ulike sammenhenger senere, f.eks. aksjerabatten høsten ... (presidenten klubber).