Sakene 1-4 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag, med en samlet taletid på 6 timer og 5 minutter, eksklusiv replikker og treminuttersinnlegg. Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 135 minutter, Fremskrittspartiet 85 minutter, Høyre 65 minutter, Sosialistisk Venstreparti 25 minutter, Senterpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter og Venstre 10 minutter.

Replikkordskiftet foreslås ordnet slik: Det blir adgang til seks replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og fire replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [10:05:28]: (komiteens leder): Den 13. oktober la daværende finansminister Kristin Halvorsen fram statsbudsjettet for 2010. Budsjettet er godt tilpasset den økonomiske situasjonen og bidrar med gode virkemidler i møtet med økende arbeidsledighet også neste år.

Jeg kan ikke tenke meg noen annen oppgave som er viktigere enn å sørge for at flest mulig har en jobb å gå til hver dag. Og for norske arbeidsplasser er ikke noe annet tiltak viktigere enn orden i økonomien. At et bredt velferdssystem er viktig for framtidig vekst, er også godt dokumentert. Det er simpelthen ikke riktig at en omfattende skattefinansiert velferdsstat hemmer økonomisk vekst, slik man kan få inntrykk av fra enkelte. Innenfor rammen av oljepengebruk og et uendret skattenivå har Regjeringen prioritert å styrke fellesskapsløsningene innen helse, omsorg, skole og barnehage – i tillegg til viktige investeringer i veier, jernbane, forskning og miljørettede tiltak.

Jeg er overbevist om at Norges omfattende fellesskapsbaserte velferdssektor er noe av årsaken til at det økonomiske tilbakeslaget verden har sett, ikke har rammet Norge på samme måte som andre land.

La meg gi noen andre eksempler på hva flertallet i komiteen støtter av gode forslag fra Regjeringens budsjettforslag i innstillingen:

Kunnskap er viktig for framtiden. De norske skolebarna skal få bedre læringsvilkår. I statsbudsjettet foreslår derfor regjeringspartiene å øke undervisningstimetallet i skolen med én uketime, fordelt på 1.–7. trinn, og at det innføres et tilbud om åtte uketimer gratis leksehjelp.

Kommunene står for en stor andel av velferdsproduksjonen. Regjeringen foreslår å øke kommunesektorens samlede inntekter reelt med 8 milliarder kr. Helseforetakene styrkes for å øke aktiviteten. Ventelistene skal reduseres og norsk helsevesen skal samhandle bedre. I tillegg foreslår Regjeringen bevilgninger på til sammen 1 milliard kr til målrettede tiltak for å redusere fattigdom i 2010.

Kriminaliteten skal bekjempes, og politi- og påtalemyndighet får historisk økte bevilgninger med 1,3 milliarder kr i pluss.

Regjeringspartiene er opptatt av gode vilkår for næringslivet og foreslår mange tiltak for å fremme dette i budsjettet, noe som går fram av innstillingen. Blant annet er statsbudsjettet for 2010 det største noensinne når det gjelder forskning.

Norge er et godt land å drive næringsliv i, og Regjeringens næringspolitikk de siste fire årene har gitt gode resultater. Vi har hatt sterkere vekst de siste årene enn f.eks. EU-gjennomsnittet, og norske bedrifter er konkurransedyktige i et globalt marked.

Vi som bor i Norge, er privilegerte, og har et helt unikt utgangspunkt i forhold til de fleste andre land. Det er derfor viktig at vi viser solidaritet med andre og også tar ansvar når det gjelder klimatrusselen. Regjeringspartiene foreslår å øke bevilgningene til klima- og skogsatsing i utviklingsland med om lag 650 mill. kr. Til ulike tiltak innenfor CO₂-håndtering foreslås det bevilget nesten 3,5 milliarder kr, noe som er 1,6 milliarder kr mer enn i saldert budsjett. Var det noen som sa at den rød-grønne regjeringen ikke var opptatt av klima? Jeg synes det blir noe hult.

Vi vil ha et mer rettferdig skattesystem som fremmer sysselsetting, sikrer inntekter til fellesskapet og utjevner inntektsforskjeller. Da vi overtok i 2005, hadde formuesskatten betydelige svakheter og mange smutthull. Dette har vi gjort noe med i flere år. I budsjettet for 2010 fortsetter vi dette arbeidet, og flertallet i komiteen støtter forslagene om nye verdsettingsregler for boliger, slik at alle boliger i landet skal beskattes likere og mer rettferdig også for dem som kommer i posisjon til å betale formuesskatt. Samtidig støtter en enstemmig komité at bunnfradraget i formuesskatten økes betydelig, fra 470 000 kr til 700 000 kr og nesten det dobbelte når det gjelder ektepar. Det gjør at åtte av ti som i dag betaler formuesskatt, vil få skattelette.

Selv om det er en enstemmig komité som støtter den store økningen av bunnfradragene i formuesskatten, må det være lov å spørre: Hvem hadde trodd at det var en Arbeiderparti-ledet regjering som langt på vei fjernet, eller reduserte, formuesskatten for vanlige lønnstakere, pensjonister og mange småbedriftseiere?

Norge har kommet seg gjennom finanskrisen med Europas laveste arbeidsledighet slik det nå ser ut. Det skal vi være stolte av. Det er nå klare tegn til at den økonomiske aktiviteten er på vei oppover igjen, etter en svært svak utvikling i slutten av 2009 og inn i 2009. I går kom det nye arbeidsledighetstall fra Statistisk sentralbyrå. De viste at arbeidsledigheten har holdt seg stabil de siste tre månedene. Det er gode nyheter. Likevel er det slik at den anslåtte veksten i bruttonasjonalproduktet for 2010 er lavere enn trendveksten i økonomien, og Finansdepartementets prognoser viser at arbeidsledigheten ventes å øke også fra i år til neste år. Norsk økonomi preges med andre ord fortsatt av det økonomiske tilbakeslaget, og usikkerheten er stor, både i Norge og internasjonalt. Regjeringen har derfor funnet det riktig å legge opp til et svakt ekspansivt budsjett for 2010. Dette støttes av flertallet i komiteen.

Arbeid til alle er jobb nr. 1. Selv om vi har mye lavere ledighet enn våre naboland, har vi ikke tenkt å sitte stille og se på at ledigheten øker i 2010. Med dette som utgangspunkt er oljepengebruken neste år godt begrunnet.

Men bruk av oljepenger krever en fin balansegang. Jeg mener at Regjeringen har funnet balansegangen. Handlingsrommet vi skaffet oss gjennom å holde igjen i gode tider, bruker vi nå til å møte økende arbeidsledighet og lavere vekst. Men når veksten og sysselsettingen etter hvert tar seg opp igjen, for det må vi håpe, må vi igjen være klare til å senke pengebruken. Vi må da gradvis bevege oss tilbake til 4 pst.-banen for avkastningen i oljefondet.

Vi har vist at vi har klart å stramme inn på pengebruken tidligere, men dette kommer til å bli krevende. Jeg vil derfor utfordre hele det politiske og organisatoriske Norge til å delta i dette arbeidet på en konstruktiv måte. For det må til, av hensyn til norske arbeidsplasser i framtiden.

Ett punkt i innstillingen fra finanskomiteen har, fortjent eller ufortjent, fått mer oppmerksomhet enn andre ting, nemlig Regjeringens forslag om å ilegge autodieselavgift på biodiesel. Forslaget går som kjent ut på å innføre halv avgift på biodiesel i 2010 og full avgift fra 2011. Det er flere grunner til at vi mener at dette er riktig.

Jeg har hatt den tvilsomme gleden å arbeide med avgifter i flere år. Det er både spennende og utfordrende. Jeg kan bare si én ting: Avgifter kommer aldri til å bli særlig populære. Det er ingen som tar bølgen når man argumenterer for at avgifter må til. Men de må til. Drivstoffavgiftene, f.eks., skaffer fellesskapet 16 milliarder kr i året og er i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale, ikke fellesskapet. Vi trenger alle pengene til mange gode forslag i årene som kommer.

Samtidig pågår det også en debatt internasjonalt om hvor miljøvennlig og bærekraftig biodrivstoff er. FN gav nettopp ut en rapport om dette, som viser at ikke alt biodrivstoff er klimavennlig. Nå har også seks miljøorganisasjoner i Brussel lagt fram rapporten «BIOFUELS handle with care». Organisasjonene er alvorlig bekymret for negative effekter av satsing på biodrivstoff og tviler på hvor stor klimagevinsten faktisk blir.

Etter mitt syn finnes det bra og dårlig biodrivstoff. Derfor er det helt riktig når Regjeringen nå varsler et økt omsetningspåbud av biodrivstoff – at det skal ledsages av klare regler og produktstandarder for hva slags biodrivstoff som skal være omsettelig i Norge.

Uansett hvordan vi snur og vender på dette spørsmålet, er det etter mitt syn feil prioritering å subsidiere biltrafikk gjennom avgiftslettelser som på sikt kan gi inntektstap i milliardklassen. Dette er penger vi trenger til ulike klima- og miljøtiltak som kan gi enda bedre effekt, f.eks. jernbane, sykkelstier eller testsenteret på Mongstad for CO₂-fangst og lagring.

Derfor mener vi i komiteen at det er helt riktig og viktig at staten bidrar til å utvikle 2. og 3. generasjons biodiesel, som er bærekraftig, miljøvennlig og framtidsrettet, heller enn å gi avgiftsfritak for all type biodiesel.

Det gjør vi ved å gi bl.a. utviklingsstøtte til bedrifter som utvikler og kommersialiserer disse formene for biodrivstoff. En ny ordning i Innovasjon Norge får 140 mill. kr til å bruke bl.a. på tiltak som dette. Samtidig vil vi også, som nevnt tidligere, støtte et økt omsetningspåbud for biodrivstoff.

Slik sikrer vi også i framtiden et omfattende marked for omsetning av biodrivstoff som oppfyller kriteriene for bærekraft og klimagevinst.

Oppsummert: Avgift eller ikke avgift på biodiesel har vært et krevende spørsmål for mange. Det skal vi ha respekt for. Men jeg mener at vi gjennom behandlingen av saken og våre forslag oppnår de tingene som er nødvendig.

Vi står nå foran strammere økonomiske tider med hensyn til norske arbeidsplasser. Fortsatt er det mange uløste oppgaver i det norske samfunnet.

Avslutningsvis vil jeg derfor si at jeg er helt sikker på at vi vil trenge hver eneste skatte- og avgiftskrone både fra biltrafikken og andre sektorer i framtiden hvis vi skal møte de krevende utfordringene landet står overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [10:15:45]: Vi har registrert at det statsbudsjettet som er framlagt, tydeligvis i liten grad var så godt forankret som man nå ønsker å gi inntrykk av. Vi har registrert i media at statsråder har sagt at man ikke helt visste hva man sluttet seg til da man gikk inn for denne biodrivstoffavgiften, og vi har registrert at det tydeligvis heller ikke var klarert i regjeringspartienes stortingsgrupper. Det har vært ganske mye brudulje rundt dette, og derfor er det ganske godt gjort av lederen i komiteen å gi inntrykk av at her står man veldig godt samlet om den delen av statsbudsjettet.

Da statsbudsjettet ble framlagt den 13. oktober, sa representanten Micaelsen følgende:

«Det blir en spennende høst, med et spennende politisk statsbudsjett som er lagt fram.»

Mitt spørsmål er: Ble det kanskje vel spennende?

Torgeir Micaelsen (A) [10:16:43]: Jeg synes jo det var drivende godt sagt av undertegnede. Jeg pekte hvor spennende denne politiske høsten ville bli, og det har den vært.

Til spørsmålet: Jeg mener at dette saklig sett er helt riktig. Når det gjelder valget mellom å bruke noen milliarder kroner – drivstoffavgiften tar f.eks. inn 16 milliarder kr, som jeg pekte på i mitt innlegg – på å subsidiere biltrafikk i Norge, som vi vet vil øke utslippene, for hvis man gjør det billigere å kjøre bil, kjører folk mer bil, og å bruke pengene på andre gode formål, har jeg pekt på hvordan jeg og flertallet i komiteen ønsker å prioritere.

Når vi samtidig peker på at det vil være et omfattende marked for omsetning av biodrivstoff i framtiden, med klare retningslinjer for hvordan og hva slags biodrivstoff som skal være omsettelig, mener jeg at vi har funnet løsningen på hvordan man kan introdusere mer klimavennlig og bærekraftige drivstofftyper i framtiden. Så ja, jeg mener det har vært en spennende politisk høst, men ikke mer spennende enn vi kan tåle.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:17:53]: Lederen av komiteen gjorde et stort poeng av viktigheten av norske arbeidsplasser, noe jeg selvfølgelig er enig med ham i. Men for at arbeidstakerne skal ha en arbeidsplass å gå til, må vi også ha arbeidsgivere, og arbeidsgivere er avhengig av langsiktighet. Jeg synes dette budsjettet, spesielt når det gjelder det som er poengtert om biodiesel, viser at Regjeringen ikke ser langsiktig i det hele tatt. Det nytter ikke å sende ut signaler om at investorer skal foreta store investeringer i ny miljøteknologi for deretter å fjerne incentivene, og det uten varsel. Flere bedriftseiere har gjort store investeringer for å kunne bruke biodiesel. Flere investorer har investert, og de føler seg temmelig lurt akkurat nå. Det forstår jeg så godt.

Forstår ikke lederen av komiteen at det må være en forutsigbarhet for å få investorene til å investere i fornuftige oppgaver?

Torgeir Micaelsen (A) [10:18:56]: Siden jeg kom på Stortinget i 2005, har jeg i ulike sammenhenger hver gang vi foreslår endringer, f.eks. for å gjøre skattesystemet mer rettferdig eller andre endringer i skatte- og avgiftssystemet, hørt fra representanter fra Høyre at vi nærmest skremmer investorer og folk som ønsker å skape arbeidsplasser, ut av landet. Det kjenner jeg at jeg begynner å bli litt lei av. Norge er et veldig godt land å drive næringsvirksomhet i. Vi ble av Verdensbanken tidligere i år kåret til det tiende beste landet av 186 land å drive næringsvirksomhet i. Vi har høyere vekst enn landene vi sammenlikner oss med i Europa. Vi har også skapt enormt mange arbeidsplasser og kommet ut av finanskrisen med Europas laveste arbeidsledighet. Så jeg mener at kritikken med hensyn til at det ikke er mulig å skape arbeidsplasser i Norge, faller på sin egen urimelighet. Høyre bør heller være mer opptatt av å støtte gode fordelingsmessige forslag i skatte- og avgiftssystemet enn å motarbeide det.

Presidenten: Jeg må få gjøre oppmerksom på at representanten Svendsen representerer Fremskrittspartiet. Men representanten Gundersen, som nå skal få ordet, representerer Høyre.

Torgeir Micaelsen (A) [10:20:01]: Jeg beklager! Det er ikke alltid like lett å se forskjell.

Gunnar Gundersen (H) [10:20:10]: Det var godt presidenten gjorde oppmerksom på det.

Nå gjør Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann det samme som finansministeren og statsministeren har gjort tidligere: Han kobler 16 milliarder kr i avgiftstap med biodieselvedtaket. Det kan han ikke tro på selv. Det forutsetter nemlig en momentan tilpasning i markedet ved at alle skulle gå over til biodiesel samtidig, og med én gang. Det skjer ikke. Det er åpenbart at man her skremmer bort investorer fra Norge, og man skremmer også arbeidsplassene ut av Norge. Det har vi sett flere reportasjer om i det siste. Det tragiske med saken er jo at politikken mister troverdighet, og den troverdigheten har ikke de som skal lede oss inn i en klimavennlig framtid, råd til å miste.

Så mitt spørsmål til Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann er: Liker Arbeiderpartiet grønne avgifter så lenge de ikke virker, og med en gang de begynner å virke, reverserer man dem?

Torgeir Micaelsen (A) [10:21:07]: Svaret til Gundersen – fra Høyre, forstår jeg – er som følger: Når det gjelder grønne avgifter, og det å gi avgiftsfritak til veitrafikken, som representanten her antyder, er det å snu problemstillingen fullstendig på hodet. Grønne avgifter handler for meg om at forurenser skal betale, og når man kjører på norske veier, betyr det – uansett om man liker det eller ikke – at man er med på å skade miljøet på en eller annen måte. Det skal det betales for.

Så er det jo sånn at vi har lagt fram et opplegg der man for klimavennlig drivstoff fortsatt slipper å betale CO₂-avgift, og tillegg har vi lagt til rette for at vi nå skal doble markedet for biodrivstoff i Norge. Så jeg kan vanskelig forstå, når man legger opp til en dobling av et lovpålagt marked for det man ønsker å oppnå når det gjelder biodrivstoff, hvordan det markedet skal forsvinne over natten. Det har jeg veldig vanskelig for å forstå.

Jan Tore Sanner (H) [10:22:10]: Jeg tror denne saken hadde vært tjent med en liten time-out der Regjeringen kunne ha senket skuldrene litt, hatt dialog med ekspertene, med bedriftene, med miljøorganisasjonene og funnet en løsning som gjorde at folk fortsatt hadde vært villig til å investere i grønn teknologi og miljøvennlig drivstoff, slik at forbrukerne fortsatt kunne vite at det lønner seg å opptre miljøvennlig.

Jeg mener, åpenbart i likhet med Torgeir Micaelsen, at forurenser skal betale. Men forurenser du mindre, skal du også betale mindre. Derfor fremmer Høyre sammen med de andre opposisjonspartiene i dag et forslag om at Stoltenberg skal få lov til å beholde avgiftene sine på den biodieselen som er lovpålagt innblandet, men at man skal fjerne avgiften på den biodieselen som skal konkurrere ut den dieselen som forurenser. Er det et forslag, er det et kompromiss, som regjeringspartiene kan være villig til å se på og drøfte, eller er det prestisjen som nå skal tvinge gjennom en økt avgift?

Torgeir Micaelsen (A) [10:23:14]: Svaret på det siste spørsmålet er nei. Dette handler ikke om prestisje. Det handler om saklige, gode argumenter for at forurenser skal betale. Svaret på det andre representanten Sanner foreslår, er også nei. Grunnen til det er at vi mener at treffsikre virkemidler gjennom å gi utviklingsstøtte til de bedrifter som ønsker å skape morgendagens klimavennlige og bærekraftige biodrivstoff gjennom å doble omsetningspåbudet, er gode nok virkemidler til å introdusere dette i Norge. Uansett hvordan man vrir og vender på det, kan jeg ikke forstå at det også med høyinnblandet biodrivstoff vil være slik at du gir avgiftsfordeler for veitransport, i motsetning til jernbane og transport til sjøs. Det er i mine øyne ikke grønt. Det er ikke klimavennlig. Og det er ikke miljøvennlig.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:24:16]: For ordens skyld: Jeg representerer Kristelig Folkeparti.

Representanten Micaelsen sa at han hadde hatt den tvilsomme glede å jobbe med avgifter. Det tror jeg ham på. Samtidig sa han at budsjettet innbærer at man kjemper for å bevare norske arbeidsplasser. Da er det jo et stort paradoks at et av de vedtakene som gjelder biodieselavgift, bidrar til permitteringer av norske arbeidsplasser – altså stikk motsatt av det representanten Micaelsen hevder. Med den begrunnelsen at det skal koste å kjøre på norske veier, er det også et klart signal om at det kommer avgifter f.eks. på elbiler. Det må være konsekvensen av det finanskomiteens leder nå bedyrer.

Mitt spørsmål er: Er representanten Micaelsen enig i at det er kun et formelt flertall her i salen som støtter Regjeringen på dette punkt? Reelt har ikke dette forslaget noe flertall i salen.

Torgeir Micaelsen (A) [10:25:23]: Jeg har som leder av finanskomiteen og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet – og som en del av flertallet – hele tiden forholdt meg til at det er en samlet regjering, bestående av Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, som har fremmet dette forslaget. Forslaget har vært til helt normal behandling og er forankret i stortingsgruppene på en normal måte etter at en flertallsregjering har foreslått noe for Stortinget.

Jeg mener at forslaget er saklig sett begrunnet, men det har vært en krevende sak. Man skal ha respekt for at det er ulike syn på hvordan man kan introdusere forskjellige typer klimavennlig drivstoff i Norge. Man skal da også ha respekt for dem av oss som står opp og forsvarer at det skal være forurenser som betaler, og som i tillegg forsvarer den noble hensikt, som jeg mener det er, å skaffe penger til fellesskapet, penger som vi skal bruke til barnevern og investeringer i veier, jernbane og andre gode formål. Det i seg selv er en god nok begrunnelse.

Borghild Tenden (V) [10:26:27]: Etter at budsjettet ble lagt fram, har det kommet en rekke innspill til komiteen, som vi begge sitter i. I tillegg har vi gjennomført høringer over hele to dager, der det etter mitt syn har kommet en del innvendinger som det har vært nyttig å lytte til, og som har vært saklige og godt fundert og argumentert. Opposisjonen har også kommet med en del innspill til regjeringspartiene. Hva mener finanskomiteens leder er poenget med å gjennomføre to hele dager med høringer om statsbudsjettet dersom det ikke er meningen at noe som helst skal endres på? Hvilke innspill er det Micaelsen i løpet av denne perioden og de dagene som er gått etter at budsjettet ble lagt fram, har hørt på og gjort noe med?

Torgeir Micaelsen (A) [10:27:29]: Jeg mener at de dagene vi har hatt høringer i vår komité – og jeg antar at det også har vært det i mange andre komiteer – har vært nyttige. Det er veldig mange dyktige organisasjoner – og vil jeg si – gode, dyktige lobbyister som har en nobel sak, i den forstand at de fremmer sine interesser i møte med de folkevalgte her i Stortinget. Jeg mener på ingen måte at det har vært fånyttes. Vi har f.eks. vist at når det ble skapt usikkerhet om hvorvidt det vil være et omfattende marked for biodrivstoff i framtiden, har bl.a. innspill ført til at Regjeringen nå sender på høring et forslag om å doble markedet når det gjelder omsetningspåbudet. Hvis man leser innstillingen, har Regjeringen bedt om utredninger knyttet til forskning på og utvikling av biodrivstoff. I tillegg har vi også bedt om en gjennomgang av rammebetingelsene for avfallssektoren i Norge.

Til slutt vil jeg legge til at selv om man ikke godtar ting rett over bordet etter høringer i finanskomiteen denne høsten, er det i hvert fall fra regjeringspartienes side helt klart at vi har fått mange gode forslag og innspill som kan brukes i arbeidet med neste års budsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ulf Leirstein (FrP) [10:28:58]: Regjeringens forslag til statsbudsjett og det som flertallet i finanskomiteen har sluttet seg til, bærer preg av mangel på klare prioriteringer, til tross for at man bruker mer oljepenger over statsbudsjettet enn noen gang før. Med en slik ekspansiv pengebruk skulle man forvente at man hadde klart å løse noen av de store utfordringene som velferdssamfunnet står overfor. Men Regjeringen er tydeligvis mer opptatt av å administrere enn av å fornye.

Fremskrittspartiet mener at det framlagte statsbudsjettet er lite egnet til å møte de utfordringene Norge nå står overfor. Spesielt er det underlig når man med en så ekspansiv pengebruk argumenterer med at man nettopp skulle rette opp og hjelpe eksportrettet næringsliv, det næringslivet som vil slite neste år – og så er Regjeringens forslag til statsbudsjett kjemisk fritt for tiltak som kan hjelpe det næringslivet.

Fremskrittspartiet foreslår derfor klare omprioriteringer i dette statsbudsjettet. Vi fremmer budsjettiltak hvor formålet er å redusere de negative ringvirkningene, som fortsatt er der, av den internasjonale finanskrisen. Videre har vi i Fremskrittspartiet klare prioriteringer, slik at man kan få til bedre tilbud i kommunene, helsevesenet og skolesektoren. Videre vil Fremskrittspartiet styrke Forsvaret og investeringene i infrastruktur.

Våre budsjettiltak omfatter bygging og vedlikehold av infrastruktur med fokus på veier, jernbane, skolebygg og sykehjem. Gjennom en slik satsing vil norsk infrastruktur få et etterlengtet løft, samtidig som slike offentlige prosjekter vil kunne sysselsette arbeidstakere innenfor bygg- og anleggssektoren som ellers kan stå i fare for å bli permittert eller arbeidsledige.

Som en del av de nevnte budsjettiltakene foreslår Fremskrittspartiet videre at det neste år gis skatte- og avgiftslettelser med fokus på dem med lave og midlere inntekter. For at disse tiltakene skal ha den ønskede virkning, foreslår vi at skattelettelsene gis gjennom økt minstefradrag og økt personfradrag. Vi foreslår også en reduksjon i formuesskatten og avvikling av arveavgiften, slik at flere bedrifter og enkeltpersoner kan benytte sin kapital til reinvesteringer i næringslivet. Reduksjonen vi foreslår i formuesskatten, er første skritt i arbeidet med å avvikle denne særnorske dobbeltbeskatningen.

Vi har kommet i en situasjon hvor Fremskrittspartiet foreslår en noe mindre pengebruk over statsbudsjettet enn Regjeringen. Vi konstaterer at Regjeringens framlagte statsbudsjett innebærer at handlingsregelen som finanspolitisk styringsverktøy ikke lenger har relevans, dette fordi Regjeringen varsler en oljepengebruk som går langt utover finanskriseåret 2009.

Vi forholder oss ikke til Regjeringens handlingsregel og ønsker en alternativ handlingsregel. Ellers forholder vi oss i budsjettprosessen til den økonomiske situasjonen som landet faktisk befinner seg i. Vi fremmer derfor forslag til endringer på en rekke områder.

Norge har med sin oljerikdom muligheter mange andre land kan misunne oss. Allikevel skal dette ikke bli noen sovepute. Men vi skal gjøre gode, fornuftige og nødvendige investeringer nå, som vil gi bedre rammebetingelser for dagens innbyggere og dem som kommer etter oss.

Norge har en stor offentlig sektor. Dette krever etter Fremskrittspartiets oppfatning at vi kritisk gjennomgår den offentlige driften for å sikre at skattebetalernes penger blir brukt mest mulig fornuftig og effektivt. Som folkevalgte forvalter vi de pengene vi har til rådighet, på vegne av innbyggerne. Derfor har vi gjennom vårt alternative statsbudsjett systematisk gått igjennom alle deler av offentlig forvaltning, byråkrati og subsidieordninger. Dette gjør vi bl.a. for å frigjøre midler til å kunne prioritere sterkere på de områder vi mener at Regjeringen gjør for lite, og vi gjør det for å kunne foreta kutt i statens inndrivelse av skatter og avgifter. Vi ønsker at folk flest skal få beholde mer av sine lønninger og pensjoner, slik at det skal være mulig å leve av sin egen inntekt, og at man i mye større grad selv skal foreta valg for seg selv og sin familie.

Vi blir stadig minnet om hvordan situasjonen er for pasientene på sykehusene og i eldreomsorgen. Vi ser med sterk bekymring på utviklingen. Ventelistene øker, og det hele vitner om en situasjon som er ute av kontroll. Innenfor eldreomsorgen er det store forskjeller kommunene imellom, og alle burde egentlig se behovet for et krafttak for en bedre eldreomsorg. Men det krafttaket Regjeringen varsler, uteblir.

Fremskrittspartiet mener at vi skal gi et bedre kvalitetsmessig tilbud til mennesker innenfor eldreomsorg og helse, men da må det også bevilges mer midler. Fremskrittspartiet foreslår derfor en klar satsing på pasientbehandling og en styrking av eldreomsorgen. Dette gjør vi ved å foreslå systemendringer ved å ta i bruk private tilbud som et supplement til det offentlige, men hvor det offentlige betaler, samt mer penger øremerket til sykehus, pasientbehandling og eldreomsorg i våre kommuner.

Regjeringens fattigdomssatsing har igjen vist seg mangelfull. Regjeringen har ikke tatt i bruk de virkemidler man kunne for å rette opp den situasjonen man er i. Vi legger derfor i vårt alternative statsbudsjett inn en rekke forslag som vil være med på redusere arbeidsledigheten, samt øke produktiviteten og effektiviteten i arbeidslivet.

Skal vi løse utfordringer for dem som har lite å rutte med, handler det om å gi folk mulighet til å klare seg på egen inntekt. Vi foreslår derfor skatte- og avgiftskutt som vil komme dem med lave inntekter til gode, og vi foreslår et tydelig løft for alle minstepensjonister, som muliggjør en anstendig inntekt.

Bilister, reisende med kollektivtrafikken og næringslivet blir minnet hver dag om manglende satsing på investering i infrastruktur. Vårt forslag er derfor i dette budsjettet i dag en varig storsatsing på veiutbygging, vi ønsker å stanse bruken av bompengeinnkreving, og vi ønsker å etablere varig og forutsigbar finansiering av disse utbyggingsprosjektene som er så nødvendige, både på vei og jernbane/kollektiv. Dette gjør vi bl.a. ved å foreslå oppbygging av et infrastrukturfond hvor avkastningen øremerkes realinvesteringer i samferdsel.

Regjeringens budsjettforslag vil ikke bedre tryggheten for folk flest. Situasjonen virker dessverre nesten ute av kontroll, og mange føler utrygghet. Det må derfor gjøres langt mer enn det Regjeringen gjør, også på området justissektoren. Vi vil derfor øke politiets driftsbudsjett neste år betydelig, dette for å sikre at enda flere politifolk kan bli ansatt. Vi ønsker også i enda større grad å gjøre det mulig å gi eldre, erfarne politifolk et tilstrekkelig tilbud om å stå lenger i tjeneste, og vi vil gi politiet et eget investeringsbudsjett, som er sårt tiltrengt.

Fremskrittspartiet mener at Norge bør ha som mål at landets utdanningssystem skal ligge i verdenstoppen når det gjelder kvalitet og læringsresultater, og gjenspeile at framtidige arbeidsplasser i stor grad vil være kunnskapsintensive. I budsjettforslaget fra Regjeringen satses det for lite på utdanning og forskning i forhold til de uttalte målsettingene. Det er noe vi har sett gjenta seg over flere år.

Fremskrittspartiets hovedprioriteringer på dette området er klar satsing på høyere utdanning og forskning, bedre kvalitet i grunnopplæringen, tilpasset undervisning, leirskoleopphold for alle elever og styrking av tilbudet til elever med spesielle behov.

Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, som vi har fremmet gjennom finanskomiteens innstilling, viser en alternativ måte å løse de utfordringene samfunnet står overfor på, og ikke minst de utfordringene som nasjonen står overfor også neste år, med fortsatt internasjonal og nasjonal turbulens og uro i økonomien. Vi er ikke over den krisen vi har opplevd i 2009. Spesielt burde det budsjettvedtaket vi i denne sal i dag skal fatte, lagt til rette for bedre rammebetingelser for norsk næringsliv. Fremskrittspartiets forslag gir næringslivet forutsigbarhet, en bedre hverdag og bidrar til å trygge arbeidsplassene.

Avslutningsvis tar jeg opp alle de forslag som Fremskrittspartiet, alene eller sammen med andre, har fremmet gjennom budsjettinnstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [10:38:04]: I de beste årene i norsk næringsliv som vi hadde før finanskrisen, med lav arbeidsledighet, høy vekst og stort press i norsk økonomi, mente Fremskrittspartiet at vi skulle bruke 10, 30, 40, ja, det var litt uklart av og til hvor mange milliarder Fremskrittspartiet skulle bruke, men i alle fall langt flere oljemilliarder enn Regjeringen la opp til. Det gjorde de til tross for at sentralbanksjefen advarte om at en slik politikk ville føre til økt rente og dermed til problemer for eksportindustrien.

Nå er vi inne i en økonomisk krevende tid med lavere vekst og økende arbeidsledighet. Jeg er ingen økonom, men alt jeg har hørt og lest om økonomisk teori, tilsier at man da skal gi litt mer gass. På tross av en del pussige inndekningsforslag i Fremskrittspartiets opplegg gjør altså Fremskrittspartiet nå et poeng av at de bruker mindre oljepenger enn den norske regjeringen. Jeg må ha en leseanvisning på hvordan man har kommet fram til at i de beste tidene i norsk næringsliv var det fornuftig å gi mye mer gass i form av mer oljepenger, mens det nå er omvendt, man gjør et poeng av det motsatte. Hva slags seminar var det i Fremskrittspartiets stortingsgruppe som kom opp med denne ideen?

Ulf Leirstein (FrP) [10:39:18]: Når Torgeir Micaelsen snakker om at man i krisetider skal gi litt mer gass, er det et tankekors at regjeringspartiene gir så mye gass at det selv for Fremskrittspartiet blir for mye penger. Men situasjonen er jo den at for oss er det hvordan man eventuelt bruker noe ekstra oljepenger, som er viktig.

Jeg vet at Torgeir Micaelsen som medlem av finanskomiteen har sett på Fremskrittspartiets budsjett de siste fire årene, og da vil man se en klar innretning. Vi har foreslått å bruke ekstra oljepenger på skatte- og avgiftslettelser, på investeringer i infrastruktur, i kunnskap og i forskning – altså klare investeringer i velferdssamfunnet, som vil gjøre vårt velferdssamfunn bedre rustet til også å møte nedgangstider. Det er det som har vært hele poenget. Framfor at man bare skal komme på etterskudd, slik Regjeringen nå har opplevd i 2009, med krisetiltak, er det mer fornuftig å gjøre noen investeringer fortløpende som sikrer oss mot nedgangstider.

Torgeir Micaelsen (A) [10:40:23]: Det som ikke går fram av svaret, er jo at det ikke er Fremskrittspartiets stortingsgruppe eller Ulf Leirstein som bestemmer rentenivået i Norge. Det er det sentralbanksjefen som gjør, og han har vært ganske klar i sin tale om hva slags konsekvenser en sånn type politikk ville føre til. Men la nå det ligge.

Jeg vil følge opp den saken som har dominert nyhetsbildet de siste ukene, for på Politisk kvarter sist fredag sa Fremskrittspartiets energi- og miljøpolitiske talsmann Solvik-Olsen at det ville være riktig å innføre avgift på biodiesel i framtiden, og på NRKs Her og nå samme dag ble partileder Siv Jensen konfrontert med dette, og hun svarte: «På lang sikt – og det er han og jeg helt enige om.»

Etter, hva skal vi si, den omfattende baluba eller kritikken Fremskrittspartiet har satt i gang mot den norske regjering knyttet til dette spørsmålet, er representanten enig med partileder Siv Jensen i at det er riktig å innføre avgift på biodiesel? Er det Fremskrittspartiets berømte miljøengasjement som er bakgrunnen for at det ikke skal skje nå, men i stedet når folk flest eventuelt har begynt å kjøre på ren biodiesel?

Ulf Leirstein (FrP) [10:41:24]: Det er interessant at man kommenterer at det er sentralbanksjefen som fastsetter rentenivået; det er helt korrekt. Men jeg registrerer jo at mens regjeringspartiene var veldig opptatt av å gi Norges Bank æren eller skylden for alle disse renteøkningene man fikk i forrige stortingsperiode, så var man ganske snar med å si at det var Regjeringens fortjeneste at renten plutselig gikk kraftig ned. Man må bestemme seg for hvem som har ansvaret, men da må man eventuelt også ta ansvaret i dårlige tider.

Når det gjelder det som er uttalt av min partiformann, er det for så vidt helt naturlig at man innretter en type avgiftssystem, men dette handler om forutsigbarhet. Det handler om forutsigbarhet for næringslivet, som investerer og skal investere, at man faktisk tar med det samme næringslivet på råd før man gjør store endringer, og at man faser inn over tid og lager et system som er bærekraftig. Det man gjør nå, som lyn fra klar himmel, er å kvele disse investeringene i oppstartsfasen. Man ser konsekvensene: Man risikerer at folk mister jobben, og at man får problemer med å få internasjonal kapital til å investere i norske arbeidsplasser.

Karin Andersen (SV) [10:42:37]: Representanten Lunstein (munterhet i salen) sier de har gått gjennom budsjettet og kuttet unødvendige ting for å bruke midlene på det som er viktig, og da er det litt hårreisende å se at det betyr skattelette til folk med millioninntekter og kutt til de fattigste. Hvorfor er det nødvendig? Hvorfor foreslår Fremskrittspartiet at titusen av de mest vanskeligstilte i landet skal miste sin faste inntekt og lille inntektsøkning ved å delta i kvalifiseringsprogrammet, som kan få dem i arbeid. Også representanten mener jo det er viktig å gi folk mulighet til å klare seg på egen inntekt. Ikke nok med det, de kutter også støtten til enslige forsørgere for å kunne ta utdanning. Utdanningsstøtten virker. Folk kommer i jobb, og mange tusen unger slipper å vokse opp i fattigdom. Det er gammeldags politikk: Pisk for de fattige, og gulrot for de rike. Hva er det egentlig Fremskrittspartiet har imot enslige forsørgere og folk som er vanskeligstilte?

Presidenten: Representanten Leirstein får ordet.

Ulf Leirstein (FrP) [10:43:41]: Tusen hjertelig takk, ærede president!

Det har vært en litt spesiell start på denne finansdebatten. Her glemmer man navn, her glemmer man partitilhørighet, så hva blir det neste? Vi får se. Det kan jo bli spennende å se om man glemmer hvordan man egentlig skal stemme senere i kveld!

Fremskrittspartiet tar absolutt de svakeste på alvor. Jeg synes det er noe spesielt at representanten Karin Andersen, som måtte be sin partileder om å si unnskyld til de fattigste, står og beskylder Fremskrittspartiet for å straffe de fattigste. Tvert imot: Vi har lagt opp til et budsjett hvor skattelettelsene våre kommer dem som har det dårligst, mest til nytte. Vi sørger også for at vi får flere i arbeid. Da kan vi senke noen av de anslagene som ligger på enkelte budsjettposter. Vi får flere i arbeid, slik at færre trenger de tiltaksplassene som SV legger opp til.

Vi ønsker at folk skal leve av sin egen inntekt. Det gir verdighet. Fremskrittspartiet er stolt av at vi legger inn tiltak som vil bedre situasjonen for mange av landets fattigste, noe dagens regjering dessverre ikke gjør.

Karin Andersen (SV) [10:44:50]: Representanten Leirstein framstiller jo Fremskrittspartiets budsjett helt feil.

De menneskene som går på kvalifiseringsprogrammet, får ikke skattelette. De er ikke i arbeid, men de er inne i et opplegg som gjør at de kan komme i jobb. Dette er av de mest arbeidsrettede tiltakene som fins for de mest vanskeligstilte. Grunnen til at vi har gitt dem økt inntekt, fast inntekt, er at det skal skape ro rundt en vanskelig livssituasjon, og for å kunne komme ut i arbeidslivet igjen.

Enslige forsørgere trenger utdanning, slik at de ikke bare kan få en jobb, men at de også kan stå i en jobb. Det er et direkte arbeidsrettet tiltak for noen av de mest vanskeligstilte familiene i dette landet, som kan bringe disse familiene ut av fattigdom og inn i arbeidslivet. Hvorfor har ikke Fremskrittspartiet råd til disse enkle tiltakene, når en har penger til alt mulig annet?

Ulf Leirstein (FrP) [10:46:00]: Hvis man ser på det som vi i Fremskrittspartiet fremmer gjennom arbeids- og sosialdelen av vårt budsjett, er det en rekke tiltak der vi spesielt bruker Nav for å få folk ut i arbeid igjen. Vi sørger for å fremme en rekke budsjettiltak, en rekke tiltak for å få Nav til også å fungere for å hjelpe disse menneskene. Det er masse enkelttiltak som hjelper den enkelte. Men dette var jo det Nav skulle ordne. Det var jo Nav som skulle finne ut hva den enkelte trengte av tiltak for å få dem tilbake i arbeid, eller få dem på riktige ordninger. Dessverre har vi en situasjon nå med et Nav-system som ikke fungerer. Veldig mange henvendelser til oss stortingsrepresentanter er nettopp om at dette systemet faktisk har spilt fallitt – det må vi ta!

Fremskrittspartiet fremmer tiltak i sitt budsjett hvor disse menneskene absolutt vil få hjelp gjennom Nav-systemet – hvis Nav begynner å fungere – og det håper vi kan skje meget fort, og dette burde Regjeringen være opptatt av å få løst.

Geir Pollestad (Sp) [10:47:05]: I Fremskrittspartiets egen presentasjon av sitt alternative budsjett vektlegger en at Fremskrittspartiet bruker mindre penger enn det Regjeringen gjør. Men det er jo også sånn at Fremskrittspartiet har valgt en rekke kreative løsninger for å skjule sitt pengeforbruk. Blant annet velger Fremskrittspartiet å slette bompengegjelden i nysalderingen av 2009-budsjettet. Det ville være fullt mulig å stenge bomstasjonene 1. januar 2010, selv om det lå inne i statsbudsjettet.

Er det da sånn at Fremskrittspartiet ikke har evnet å finne penger til dette i 2010-budsjettet og derfor må bruke denne type knep, eller er det sånn at Fremskrittspartiet tror at budsjettpengenes virkning på økonomien er avhengig av hvilket budsjett det er ført på?

Ulf Leirstein (FrP) [10:48:05]: Fremskrittspartiet prøver ikke å gjøre noe stort poeng av at vi bruker mindre enn Regjeringen. Tvert imot prøver vi å komme med gode poenger om hva vi bruker pengene på, for det er det som må være viktig.

Det er egentlig et problem for dagens regjeringspartier, som bruker så mye penger som man nå gjør, samtidig som finansministeren flyr land og strand rundt og forteller at man skal bruke mye mindre i 2011. Jeg gleder meg til å se det salderte budsjettet som kommer om ett år.

Så til denne såkalt kreative budsjetteringen i forhold til sletting av bompengegjeld: Den er ikke noe mer eller mindre kreativ enn da stortingsflertallet i sin tid slettet gjelden knyttet til Gardermobanen. Det ble gjort med et pennestrøk. Det er også det Fremskrittspartiet foreslår. Derfor legger vi opp til i nysalderingen at det er fullt mulig å slette bompengegjelden på denne måten. Så sørger vi for at landets bilister slipper å betale bompenger. Med tanke på hvor mange nye bompengeprosjekter som er i kjømda nå, tror jeg at norske bilister ville vært veldig glad for dette, framfor den store regningen som kommer nå kommende, og kommende, år.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:49:14]: Fremskrittspartiet kutter betraktelig i overføringene til landbruket. Samtidig understreker partiet at det ønsker å slippe bonden fri, og at bonden skal ses på som en ordinær næringsdrivende.

Kristelig Folkeparti foreslår i dette budsjettet å øke avskrivningssatsene for driftsbygninger i landbruket fra 4 til 6 pst. Driftsbygninger i landbruket har et større verdifall enn andre produksjonsbygg, og den skattemessige avskrivningstida, slik den er i dag, er 100 år lenger enn den driftsøkonomiske og 100 år lenger i Norge enn den er for tilsvarende bygg i Sverige og Danmark, ifølge Bondelaget. Den lave avskrivningssatsen hemmer investeringsevnen i norsk landbruk og gir stor likviditetsbelastning ved større investeringer.

Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet støtte dette velbegrunnede forslaget når partiet stemmer for alle mulige andre forslag når det gjelder skatte- og avgiftslettelse til næringslivet og enkeltpersoner?

Ulf Leirstein (FrP) [10:50:15]: Jeg hører at vi angivelig stemmer for alt annet av skatte- og avgiftskutt. Jeg har vært på nyhetene i dag tidlig og forklart hvorfor det er noen ting vi ikke har vært med på, som sikkert representanten Andersen Eide også har fått med seg.

Det er sånn at vi prioriterer i vårt skatteopplegg. Vi er veldig for å gjøre store endringer innenfor dagens avskrivningssystem – også i den satsen og den saldogruppen som representanten nevnte – men vi har valgt å prioritere saldogruppe d, som går på maskiner, og som kanskje er den aller viktigste. Den var også en del av tiltakspakken for inneværende år. Så vi er ikke uenig i at dette er tiltak som hjelper.

Når det gjelder landbruket, er det sånn at alle våre andre kuttforslag knyttet til skatt og avgift også vil hjelpe bonden og de som lever i Distrikts-Norge. Når vi fjerner eiendomsskatten, vil det bety noe. Når vi ønsker å trappe ned og fjerne formuesskatten – som vi er enige med Kristelig Folkeparti om å fjerne, i hvert fall på arbeidende kapital – vil det også hjelpe bønder og selvstendig næringsdrivende. Vi er også enige om – og vi fremmer forslag om – at vi skal fjerne arveavgiften. Så vi gjør en rekke tiltak som ville gjort norske bønder, som er selvstendig næringsdrivende, meget friere til å klare sin egen hverdag i forhold til den bedriften de selv driver.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jan Tore Sanner (H) [10:51:45]: Da vi for ett år siden var samlet for å diskutere budsjettet for 2009, var det finanskrisen som stod på dagsordenen. Det var stort alvor i debatten, og den var preget av usikkerhet om hvordan finanskrisen ville slå inn i norsk økonomi.

I dag kan vi med glede slå fast at Norge har kommet bedre igjennom finanskrisen enn det de fleste av oss fryktet. Arbeidsledigheten har steget mindre enn det prognosene viste før sommeren, og det er ventet vekst i økonomien neste år. Det har vært handlet i et godt samarbeid mellom storting, regjering og Norges Bank. Det har vært med på å bidra til at Norge har kommet bedre gjennom krisen.

Samtidig er det denne høsten blitt åpenbart at Norge og norsk økonomi står overfor tre store utfordringer. Den første utfordringen er at vi kan se en sterkere todeling av økonomien, hvor skjermet sektor og offentlig sektor går godt, og hvor de som jobber der, vil oppleve stor jobbtrygghet og bedre økonomi i det året vi går inn i. På den andre siden er det mange lokalsamfunn, særlig langs kysten vår, som lever av konkurranseutsatt virksomhet, som vil oppleve usikkerhet i forhold til jobb, at mange bedrifter vil gå konkurs, og at mennesker vil miste jobben. Sjefen i Norges Bank, Svein Gjedrem, har advart mot det han kaller for hollandsk syke, en situasjon hvor skjermet sektor eser ut, og hvor konkurranseutsatt sektor bygges ned.

Den andre hovedutfordringen er at utgiftsveksten er ute av kontroll. Den økonomiske politikken er ikke bærekraftig. Når vi bruker mer penger av vår felles formue i dag, betyr det mindre til morgendagen. Da må enten skattebetalerne betale mer eller mottakerne av velferd i fremtiden få mindre. Valgene blir ikke enklere av å skyve dem foran seg; de kommer til å bli tøffere.

Den tredje store utfordringen er at vi ser ganske store hull i velferdssamfunnet vårt, hvor flere faller utenfor. Bak de store milliardene som utgiftene til sykelønn og uføretrygd vokser med, er det mennesker som er i ferd med å falle ut, eller som har falt ut av arbeidsmarkedet – ikke alle på grunn av sykdom, noen også på grunn av manglende kompetanse, eller fordi de ikke fikk hjelp i tide til å komme tilbake til en jobb, komme tilbake til arbeidsmarkedet. Denne utfordringen er det også mulig å gjøre noe med.

Disse tre hovedutfordringene preger den politiske debatten, men er nesten fraværende i Regjeringens forslag til budsjett.

I løpet av denne høsten har det blitt byttet ut både statsråder og rød-grønn retorikk. Før valget fikk vi høre av daværende finansminister Kristin Halvorsen at det skulle ikke stå på pengene, og den politiske suksessen ble i veldig stor grad målt i bevilgningenes størrelse. Nå får vi høre fra den nye finansministeren at vi må stramme inn livreima, og den nye næringsministeren sier at det kan ikke fortsette som før.

Jeg er enig med Giske og med Sigbjørn Johnsen. Det er behov for en ny kurs for å trygge jobbene og skape varig velferd. Regjeringens forslag til budsjett for 2010 er for ekspansivt i en periode hvor rente- og kronekurs er på vei opp, og hvor finanskrisen fortsatt sliter i eksportbedriftene – bedrifter som har fått både høyere skatt og svekket konkurranseevne hvert år under rød-grønt styre. Det brukes for mye penger til neste år. Regjeringens egne tall viser at man langt på vei har brukt opp det økonomiske handlingsrommet frem til 2018. Det mener jeg er alvorlig, for det tiåret vi nå går inn i, jo skulle være det tiåret hvor vi virkelig skulle investere for fremtiden – i infrastruktur, i kunnskap, i forskning – for å ha et robust næringsliv, slik at vi kan bære velferdsutfordringene som kommer etter 2020, hvor det blir flere som må bære en tyngre bør, fordi det blir flere pensjonister og færre folk i yrkesaktiv alder.

Høyre mener at politikken må legges om. Man kan velge å starte med en gradvis omlegging i 2010, eller man kan velge å skyve problemene foran seg til 2011. Vi tar de første skrittene i dette budsjettet. Vi reduserer oljepengebruken med 2,3 milliarder i 2010. Men det som er viktigere, er at vi fremmer reformforslag som kan bidra til redusert oljepengebruk hvert år fremover, slik at det kan bli større rom for investeringer og større muligheter til å bære fremtidens velferd. Vi sørger for å gi større rom for vekst i privat sektor – ja, vi reduserer de offentlige utgiftene til næringsoverføringer og til administrasjon for å senke skattene, slik at det blir større rom for jobbvekst i privat sektor. Vi mener at det må være større rom for jobbskaperne i privat sektor. Det skal lønne seg å jobbe. Vi må sørge for større vekst i privat sektor.

Dette mente også nåværende finansminister da han var finansminister sist, nemlig på begynnelsen av 1990-tallet, da han pekte på at det var ikke i offentlig sektor at utfordringene var med tanke på jobbsikkerhet. Det var i privat sektor. Den gang argumenterte finansminister Sigbjørn Johnsen for behovet for lavere formuesskatt for å sikre de små og mellomstore bedriftene. Jeg håper at Sigbjørn Johnsen får med seg den nåværende rød-grønne regjeringen på en slik politikk, for det er nødvendig å senke skattene for å trygge jobbene.

Høyre vrir offentlige utgifter fra drift og administrasjon til investeringer i kunnskap og i samferdsel. Det lovet vi i valgkampen, og det oppfyller vi i dette budsjettet ved at vi satser på et kompetanseløft for lærerne, og ved at vi legger til rette for bygging av vei. Vi fremmer forslag for å få flere fra trygd til arbeid ved å stille økte krav til aktivitet og målrette tiltak for personer som faller utenfor. Vi fremmer forslag til reformer som skal bidra til en mer effektiv og mindre overadministrert stat. Det er reformer vi mener er viktig å komme i gang med nå, slik at vi kan få større rom i budsjettene fremover. Og vi fremmer forslag som skal sikre både mangfold og maktspredning. Vi mener at de velferdsoppgavene som det norske samfunnet står overfor, må løses i et samspill mellom offentlige og private aktører.

Det er en offentlig oppgave å sikre en verdig eldreomsorg, moderne sykehus og gode skoler, men det kan da ikke være en offentlig oppgave å bestemme at det bare er staten og det offentlige som skal løse oppgavene. Der ønsker vi et samspill mellom offentlige og private og frivillige organisasjoner.

Så noen ord om den saken som ser ut til å splitte Regjeringen og samle opposisjonen. Biodieselsaken handler om mer enn noen avgiftskroner i 2010. Den handler om hvilken forutsigbarhet vi skal gi til dem som står klar til å investere milliarder av kroner i grønn teknologi, i grønne jobber og i miljøvennlig drivstoff. Den handler om hvilken tillit forbrukerne skal ha til oss som politikere – forbrukere som ønsker å opptre miljøvennlig, som mange allerede har begynt med.

Jeg er enig med representanten Torgeir Micaelsen når han sier at «forurenser skal betale». Ja, forurenser skal betale. Men det må da også bety at de som forurenser mindre, skal betale mindre. Vi må som politikere også legge til rette for at nye miljøvennlige produkter kan komme ut på markedet, slik vi gjorde da vi skulle få flere til å velge blyfri bensin. Da senket vi avgiften på blyfri bensin for å gjøre det miljøvennlige valget gunstigere for forbrukerne.

Det paradoksale er at vi i dag skal vedta noe som Stortinget egentlig er imot. Jeg har i løpet av de siste dagene hatt store problemer med å finne noen på Stortinget som virkelig er for at man skal innføre avgift på miljøvennlig diesel. Arbeiderpartiet trumfer denne saken igjennom, og så hører jeg Arbeiderpartiets partisekretær si på radio at Arbeiderpartiet er et åpent, lyttende og demokratisk parti. Vel, i denne saken har man vel vist alt annet. Man har vist en ganske stor grad av maktarroganse.

Det jeg mener er problemet med denne saken, er at man gjør det vanskeligere for bedriftene å ha tillit til forutsigbarhet, og man gjør det vanskeligere for forbrukerne å velge miljøvennlig. Derfor ønsker vi at man nå skal komme opp av skyttergravene og prøve å finne kompromisser. Og derfor legger vi på bordet forslag som innebærer at ja, Stoltenberg skal få beholde avgiften på den biodieselen som blandes inn i vanlig diesel, mens det miljøvennlige produktet biodiesel, som skal utkonkurrere det forurensende, skal slippe avgift. Det synes jeg er et kompromiss som også Regjeringen burde si ja takk til.

Presidenten: Det blir anledning til replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [11:02:09]: Mye kunne vært sagt om det siste Jan Tore Sanner snakket om, nemlig biodieselsaken. Jeg bare konstaterer at Høyre med både retorikk og forslag nå beveger seg bort fra prinsippet om at forurenser skal betale, for uansett hvordan man vrir og vender på det, blir det billigere å kjøre bil hvis man gjør det Høyre foreslår. Men la det ligge.

Jeg mener at representanten Sanner startet innlegget sitt veldig godt. Han beskriver de utfordringene som norsk økonomi og norsk arbeidsliv nå står overfor. Jeg er i likhet med representanten Sanner bekymret for utgiftsvekst, for situasjonen i eksportindustrien, for arbeidsplassene osv. Men jeg synes det blir noe spesielt at Høyre skal belære regjeringspartiene om oljepengebruk når man i sitt eget alternative budsjett legger seg kun 2 milliarder kr under. Det er 0,01 pst. av BNP neste år, så det er marginalt. I tillegg har Høyre styrt landet mange ganger og vet at mange av inndekningsforslagene i deres eget budsjett – bl.a. må man si opp jordbruksavtalen midt i året – ikke er måten å styre landet på.

Hvordan mener representanten Sanner at deres budsjett er bedre i stand til å ivareta interessene i norsk økonomi enn vårt?

Jan Tore Sanner (H) [11:03:20]: Det redegjorde jeg for i mitt innlegg. Vi tar viktige skritt for å legge bedre til rette for små og mellomstore bedrifter, for verdiskapende sektor. Og vi starter reduksjonen i oljepengebruken.

Som konservativ politiker er ikke jeg tilhenger av de brå kast, men av gradvise endringer. Det vi foreslår, er en forsiktig reduksjon i oljepengebruken til neste år. Så fremmer vi en rekke reformforslag som skal bidra til en mindre overadministrert stat, som skal bidra til at vi reduserer de offentlige utgiftene, som bidrar til at vi får ned næringsoverføringene.

Skal vi klare å få en mer bærekraftig økonomi, må vi både redusere den offentlige utgiftsveksten og samtidig stimulere veksten i privat sektor. Det er det siste Arbeiderpartiet svikter fundamentalt på, fordi det de gjør i 2010-budsjettet, er faktisk å nappe ut de siste forslagene som var rettet mot private bedrifter, bl.a. bedre avskrivningsregler for den industrien som i dag sliter.

Torgeir Micaelsen (A) [11:04:28]: Jan Tore Sanner sa noe annet som ikke er riktig: Skattene må ned for å bevare norske arbeidsplasser. Det er jeg ikke enig i.

Jeg har lyst til å utfordre representanten Sanner på hvordan han mener det kan ha seg at Norge gjennom fire år med rød-grønt styre, der vi gang på gang har fått høre om skattefiendtlige forslag for små og mellomstore bedrifter, at man er nødt til å gjeninnføre aksjerabatten i formuesskatten, som bl.a. Høyre foreslår, og som fører til at folk med 3 mill. kr og oppover i inntekt får skattelette i 70 000 kr-klassen – det er klassisk Høyre-politikk – kan ha høyere økonomisk vekst enn våre samarbeidsland, at vi ligger på plass nr. 10 av 186 land i verden der det er best å drive næringsvirksomhet, med en slik type skattepolitikk? Det høres nesten ut som at vi bare kan lukke døren og kaste nøkkelen hvis Regjeringens skatteopplegg blir vedtatt. Alle andre rapporter sier det stikk motsatte. Hvordan forklarer Høyre-representanten Sanner dette?

Jan Tore Sanner (H) [11:05:31]: Da budsjettet ble lagt frem, fikk jeg store overskrifter på at jeg sa at Norge er et godt land å bo i. Det gjentar jeg gjerne. Norge er et godt land å bo i. Samtidig er jeg bekymret for at vi er i ferd med å få en todeling av norsk økonomi, hvor konkurranseutsatt sektor sliter.

Det er ingen tvil om at i en situasjon hvor markedet er på vei oppover, kan bedriftene tåle ganske høye skatter. Men i en situasjon der markedet faller, er det åpenbart at de bedriftene som har fått svekket konkurranseevne hvert år med rød-grønt styre, de bedriftene som har fått høyere skatt hvert år med rød-grønt styre, er mer utsatt. Jeg konstaterer at den sittende finansminister åpenbart er mer enig med Høyre enn med lederen av finanskomiteen, i hvert fall utgaven av Sigbjørn Johnsen fra 1993, hvor han argumenterte for lavere formuesskatt for å trygge jobbene i små og mellomstore bedrifter.

Jeg glemte å gjøre det i sted, så la meg ta opp de forslagene Høyre har fremmet i finansinnstillingen og her i Stortinget, enten alene eller sammen med andre partier, som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [11:06:59]: I det budsjettforslaget som vi har lagt fram, har vi en omfattende omlegging av ligningsverdien på bolig. Det forslaget har fått oppslutning fra alle partiene her på Stortinget, fra Fremskrittspartiet til Venstre, og selvfølgelig oss selv, SV, som har lagt det fram – bortsett fra Høyre. Høyre er ikke med. Den omleggingen av ligningsverdien i formuesskatten vil innebære at de aller, aller fleste mennesker må betale mindre formuesskatt, og noen få mennesker må betale mer. I Oslo snakker vi vel om at 92 pst. får lik eller mindre. Det er en omlegging som er dypt rettferdig, for det er slik i dag at har man en leilighet på Frogner som vil ha en markedsverdi på 19 mill. kr, vil leiligheten ha en ligningsverdi på omtrent 200 000 kr, mens en leilighet på østkanten som har en markedsverdi på under 3 mill. kr, vil få en vesentlig høyere ligningstakst. Jan Tore Sanner, hvorfor vil ikke dere være med på den rettferdige omleggingen som vi foreslår?

Jan Tore Sanner (H) [11:08:10]: Det er ganske enkelt fordi Høyre er imot formuesskatten. Vi er imot formuesskatt på bedrifter og jobber, og vi er imot formuesskatten på bolig. Det Regjeringen nå fremmer forslag om, er å erstatte ett urettferdig system med et annet urettferdig system. Det finnes mange eksempler på at også det nye systemet innebærer urettferdigheter. Vi ser ikke noen grunn til å være med på å vedta et nytt urettferdig system for å erstatte et annet.

Dernest er det også slik at med det systemet man nå lager, hvor alle landets boligeiere må rapportere inn til staten hvor stor bolig de har, hva slags boligtype det er, og når boligen ble bygd, lager Regjeringen noe som kan være en skikkelig melkeku for fremtiden for rød-grønne politikere som ønsker å gradvis øke boligskatten enda mer. Vi vet jo at representanten Heikki Holmås egentlig ønsker at boligeierne skal betale mer. Det ønsker ikke Høyre. Vi ønsker å trappe ned formuesskatten.

Heikki Holmås (SV) [11:09:22]: Dette er jo ikke riktig, det er helt feil. Samlet sett gir vi en skattelette i formuesskatten for å sørge for at den omleggingen vi legger til rette for, faktisk innebærer en skattelette for de aller fleste av de folkene som har en bolig i dag. Men jeg merker meg at Høyres sans for rettferdighet går ut på at folk som bor i 20 millioner kroners Frogner-leiligheter og folk som bor i dyre villaer, skal slippe unna med en lav formuesskatt, mens folk som bor på østkanten i atskillig rimeligere leiligheter, skal betale mye mer i formuesskatt.

Det er litt underlig at Jan Tore Sanner sier at man har en målsetting om å fjerne formuesskatten, når man i løpet av de fire årene de har sittet i posisjon, ikke i et eneste av statsbudsjettene har evnet å fjerne formuesskatten. I løpet av de fire årene de før satt i regjering, har de altså ikke evnet å fjerne formuesskatten i det hele tatt. Da er det underlig at de har et mål som er så stort og altså er fullstendig impotent i sin utføring av dette målet. Det viser vel noe om at de er mer for å ta vare på sine kjernevelgere i Indre Frogner og i Bærum enn å sørge for rettferdighet.

Jan Tore Sanner (H) [11:10:35]: Det siste synes jeg ikke var et særlig seriøst innslag i denne diskusjonen.

Når Høyre ønsker å fjerne formuesskatten, er det fordi vi ønsker å trygge jobbene i Norge. I løpet av sommeren og høsten har jeg reist fra bedrift til bedrift, som har fortalt meg hvordan de nå må tappe bedriften sin for kapital for å sende skattepenger inn til staten – til Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg – penger som kunne vært brukt til å trygge jobbene. Det er det dette handler om. Representanten Holmås prøver å få debatten om formuesskatt til å handle om noen boligeiere på Frogner. Det er ikke det dette dreier seg om. Det handler om arbeidsplasser, det handler om å trygge jobber i Norge.

Vi foreslår i vårt alternative budsjett å kutte formuesskatten med 2,5 milliarder kr. Det betyr at vi har mulighet til å fjerne den i løpet av fire år. Det mener vi er et riktig og nødvendig tiltak. Jeg registrerer at nåværende finansminister, da han var finansminister forrige gang, var enig med Høyre i at å redusere formuesskatten er viktig for å trygge jobbene i små og mellomstore bedrifter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:11:50]: Formuesskatt og Høyre kjenner vi jo til. Det som ikke blir sagt, er at hvis Høyre får tatt vekk formuesskatten, vil det i Norge bli samme system som i alle andre vestlige land, nemlig eiendomsskatt, som er enda mer urettferdig, og som rammer enda sterkere enn det Høyre her sier. Men det er noe som Høyre unnlater å si.

Jeg ønsker å henlede oppmerksomheten på Innst. 2 S, side 106, hvor Høyre og en samlet opposisjon har en merknad og et forslag angående 2. generasjons biodrivstoff. Det er direkte avskrift av et lobbyinnspill, som også jeg har fått. Det er ikke direkte tillitvekkende med tanke på å vise egen evne til å sette seg inn i saken. Mitt spørsmål er imidlertid: Regjeringspartiene foreslår 140 mill. kr i statsstøtte til investeringsstøtte til miljøteknologi, til privat næringsliv, derav 100 mill. kr øremerket til satsing på 2. generasjons biodrivstoff basert på trevirke, altså treforedlingsindustrien. Høyre er ikke med på det. Hvorfor er ikke Høyre med på det? Er det fordi man er for næringsnøytralitet i praksis?

Jan Tore Sanner (H) [11:12:57]: Høyre har foreslått å øke bevilgningene, og øke bevilgningene mer enn det Regjeringen gjør, til utvikling av miljøteknologi. Vi mener at det er et godt forslag.

Jeg er glad for det engasjementet som representanten Lundteigen har i forhold til videreforedling av trevirke til 2. generasjons drivstoff. Da er bevilgninger til forskning og utvikling bra. Men bedriften trenger også forutsigbarhet. Man trenger å ha rammebetingelser i markedet slik at produktet er konkurransedyktig. Derfor hadde jeg håpet at representanten Lundteigen hadde stått ved det han har uttalt til media, nemlig at han er motstander av å innføre denne avgiften på biodiesel. Da ville vi kunne gitt forutsigbarhet og trygghet til å kunne investere i grønn teknologi, grønne jobber og miljøvennlig drivstoff.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:14:38]: Jeg vil starte med det store bildet, slik det ble presentert av Kristin Halvorsen da hun la fram budsjettet 13. oktober. Det store bildet handler om en finanskrise, klimakrise og matvarekrise skapt av grådighet, manglende reguleringer, urettferdig fordeling av verdens ressurser, overforbruk og spekulasjon. La meg bare slå fast med det samme at enkelte ikke har lært noen ting av disse krisene – Fremskrittspartiet fortsetter å kritisere oss for en for ambisiøs klimapolitikk, ikke minst i forkant av København, samtidig som de kutter dramatisk både i landbruk og bistand og i de institusjonene som skal sørge for kontroll og tilsyn med finansmarkedene. Dem om det.

Vi har nylig fått fastslått at norsk økonomi har klart seg bra gjennom finanskrisa, av flere grunner, bl.a. fordi vi har ført en aktiv og ekspansiv motkonjunkturpolitikk, og fordi vi har en omfattende velferdsstat og en rimelig god regulering av finanssektoren. Dette har ført til mye lavere arbeidsløshet i Norge enn i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. Lav ledighet er det viktigste for vår regjering. Likevel er det sånn at deler av næringslivet fortsatt sliter. Dessuten har vi brukt såpass mye oljepenger for å komme ut av krisa at vi vil få en stor utfordring i å få ned oljepengebruken.

Finans- og matvarekrisa er fortsatt akutt i mange land. Klimakrisa vil komme mer og mer, og prege og true norsk økonomi kanskje for all framtid. Vi diskuterer nå hvordan vi skal komme oss ned på 4 pst.-banen, fordi vi har ansvar for å dele rikdommen vår med kommende generasjoner.

La oss være ærlige: Det er bare minimale forskjeller mellom partiene når det gjelder oljepengebruk i dette budsjettet. Høyre, som bruker minst – 2,3 milliarder mindre enn oss – lå mange milliarder over Regjeringas opplegg i revidert – 6,2 milliarder, for å være nøyaktig – og foreslo også 5 milliarder mer i tiltakspakka for i fjor. I tillegg har de mange useriøse kutt, bl.a. tar de et par milliarder i midler vi er bundet av etter jordbruksavtalen. Det er ikke særlig seriøst. Kristelig Folkeparti skryter av å bruke mindre oljepenger enn oss, men hvor mye? Jo, under 0,1 milliard mindre. Det er bare symbolske forskjeller her, som i alle fall ikke ville hatt noe å si for presset i økonomien.

Det er klimakrisa som kommer til å være det som setter oss på virkelig store prøver framover, sjøl om ingen av oss trenger å se for oss statsråd under vann med dykkermasker, som Maldivenes regjeringsmedlemmer nylig gjennomførte. De ville vise hvordan en del av øystatene i verden vil få det hvis dagens urettferdige utslippspolitikk videreføres av verdens stater. Vi er nødt til å spørre oss sjøl om vi vil overlate et uoverstigelig problem til neste generasjon og la regninga vokse seg større for hvert år som går. Dette er en større oppgave enn å komme ned på 4 pst.-banen.

Finanskrisa har mobilisert voldsom kraft fra internasjonale statsledere. Klimakrisa er imidlertid en minst like stor trussel mot økonomien og velferden til verdens land og folk. Det er deprimerende at København-forhandlingene ser ut til å ende opp i langt mindre forpliktende formuleringer enn vi hadde håpet fra norsk side. Vi har jobbet for en juridisk forpliktende avtale, lagt på bordet penger til regnskog og utvikling, et finansieringsforslag som har fått mye støtte – ikke minst fra u-land – samt tilbudt oss å kutte 40 pst. av egne utslipp innen 2020, hvis dette kan bidra til en offensiv avtale. Dette fikk vi også nylig applaus for i Bangkok på et forberedende møte der.

Vi har også satt i gang viktig arbeid, bl.a. fra Finansdepartementets side, under Kristin Halvorsen, for å synliggjøre klimaendringenes trusler mot økonomien, inkludert Statens pensjonsfond – Utland. Det er lagt opp til å opprette et nytt investeringsprogram som skal rettes mot miljørelaterte investeringsmuligheter. Finansdepartementet deltar i et utredningsprosjekt sammen med andre investorer der en utreder hvordan klimautfordringer kan påvirke de finansielle markedene, og hvordan investorer bør handle ut fra dette. Gjennom Norges Banks eierskapsutøvelse stilles det klarere forventninger til selskapers håndtering av klimaendringer i egen virksomhet og leverandørkjeden. Vi utreder nå hvilke konsekvenser klimaendringer kan få for de globale kapitalmarkedene generelt og for porteføljen til Statens pensjonsfond – Utland spesielt. Forhåpentligvis vil vi få svar på hvilke konsekvenser de ulike scenarioene kan få for kapitalmarkedene og fondenes sårbarhet overfor klimarisiko.

Norsk økonomi er på mange måter oljeavhengig. Vi gjør klokt i å redusere denne avhengigheten og rette oss inn mot mer fornybare næringer. I Nord-Norge har de skapt et lite soleventyr, og er i ferd med å få til en satsing på tidevannskraft, takket være tilskudd fra Enova og med press fra bl.a. SV. Leverandørindustrien har gode muligheter framover hvis vi klarer å legge til rette for offshore vindkraft. Omtrent 95 pst. av nasjonalformuen vår fins i hodene og hendene til innbyggerne våre. Derfor er det også så viktig å satse videre på kunnskap og forskning. Etter klimaforliket har vi hatt en kjempesatsing på klimaforskning, og vi oppretter nå også et miljøteknologiprogram. Neste år skal vi bruke flere milliarder kroner på CO₂-håndtering, som er et eksempel på at vi kan få til store løft hvis vi setter noen grenser for forurensende virksomhet. CO₂-håndtering hadde aldri vært et satsingsområde for Norge hvis vi ikke hadde fått gasskraftsaken som satte det hele på spissen i sin tid. På samme måte vil det være uklokt å satse videre på oljeutvinning i stadig mer sårbare områder langs kysten vår, i stedet for å omstille oss og vise at vi mener alvor med klimapolitikken. Dette bør også partiet Høyre tenke på, som advarer mot oljeavhengighet i innstillinga til budsjett, samtidig som de nå også er for en raskest mulig åpning av de mest sårbare havområdene våre, bl.a. i Lofoten.

Det innføres fra neste år en CO₂-avgift på innenlandsk bruk av gass til oppvarming i bygg. Dette er en lenge etterlengtet avgift som kan bidra til å styrke bioenergiens konkurransekraft opp mot fossil gass. Også her vil jeg si at det er merkelig å se hvordan Høyre opptrer, for denne avgiften vil de ha bort, sjøl om den altså er viktig for å styrke bioenerginæringa.

Skole og oppvekst er viktig for SV og Regjeringa. Fra høsten 2010 økes undervisningstimetallet med én uketime fordelt på første til sjuende trinn, og vi innfører åtte timer gratis leksehjelp på SFO for elever på første til fjerde trinn, som var en viktig valgkampsak for SV. I løpet av perioden vil vi ha på plass én time gratis SFO daglig for alle barn i første til fjerde klasse. Vi har forskningsrapporter som tyder på at deltakelse i SFO gir bedre læring. Leksehjelp er viktig for å gi alle like muligheter. SFO handler derfor også om utjamning. At Kristelig Folkeparti, som sier at de er opptatt av fattigdom – og utjamning, tror jeg – går imot dette, syns vi er vanskelig å forstå.

Regjeringa er opptatt av å beholde velferdsstaten som et spleiselag, der alle yter etter evne til fellesskapet. Det krever at vi har tillit til skattesystemet, og at også de mest formuende bidrar. Formuesskatten er den viktigste kilden til skatt fra de aller rikeste i samfunnet, og den bidrar med store inntekter til fellesskapet – drøyt 12 milliarder kr i 2009. Derfor er det viktig å beholde formue som skattegrunnlag, men samtidig gjøre formuesskatten mer rettferdig. Vi har sikret en mer reell og lik verdsetting av ulike typer formue, og vi har fjernet en del muligheter som de mest formuende hadde til å redusere formuesskatten.

I 2010-budsjettet følger vi opp med forslag om nye og mer treffsikre regler for å verdsette boliger. Som representanten Heikki Holmås nettopp var inne på, kan vi registrere at det nå bare er Høyre som orker å kjempe imot dette forslaget, mens de andre støtter oss i at vi trenger en mer rettferdig verdsetting av boliger. Det mener vi er bra, for meningene var både sterke og uinformerte da Kristin Halvorsen la fram budsjettet.

Noen ord til slutt om biodieseldebatten som har rast: Da det ble klart at det ikke var mulig å få til en enighet knyttet til avgiften på biodiesel, kastet vi oss rundt fra SVs side for å prøve å finne andre løsninger som vil bidra til at vi fortsetter å fase biodrivstoff inn i den norske bilparken. Det er viktig, for i tillegg til at dette handler om grønn næringsvirksomhet, som veldig mange har vært opptatt av, handler det også om å få ned utslippene fra veitrafikken. Da trenger vi et virkemiddel som er effektivt, noe omsetningspåbud er, og vi trenger også bærekraftskriterier som sikrer at biodrivstoffet faktisk er bærekraftig og faktisk gir klimaeffekt. Fra 2011 kommer vi til å få ned utslippene fra den norske bilparken med 200 000 tonn mer, på bakgrunn av den økninga i omsetningspåbud som vi nå skal få til. Jeg vil utfordre opposisjonen til å støtte opp om dette, slik at vi får til dette ambisiøse forslaget om å øke omsetningspåbudet til 5 pst., og ikke fly rundt og spre tvil om dette faktisk lar seg gjennomføre. SFT bekrefter overfor oss at dette er fullt mulig å få til, men det er altså ambisiøst.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:24:54]: Det var interessant å lytte til representanten Thorkildsen. Det virket nesten som om man var kommet inn i årsmøtet til Bellona eller en annen miljøorganisasjon, men dette er altså finansdebatten. Siden hun er så glad i å snakke om klima og miljø, tenkte jeg at man i dag har sjansen til å gjøre retorikk til politikk. Derfor skal jeg være veldig presis og veldig konkret, slik at man ikke kan prate rundt svaret. Mener representanten Thorkildsen det er riktig eller galt å innføre avgift på biodiesel 1. januar 2010?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:25:28]: Jeg har likevel lyst til å starte med en liten visitt til Fremskrittspartiet og Tybring-Gjedde, for egentlig mener jeg at Fremskrittspartiet burde være glad for, hvis man hadde tatt både hensynet til klimaet og til norsk økonomi på alvor, at jeg brukte såpass mye tid på det som faktisk er den virkelig store utfordringa som vi står overfor framover også i et generasjonsregnskap – eller kanskje ikke minst i et generasjonsregnskap.

Til spørsmålet: Jeg har vært veldig tydelig på det i mediene. Hvis Tybring-Gjedde har fulgt med i mediene i den siste tida, tror jeg ikke det kommer som en overraskelse at SVs stortingsgruppe primært hadde ønsket at vi skulle reversere deler av den avgiften som nå blir innført, dvs. den delen som knytter seg til rein biodiesel og høyinnblandet biodiesel. Men vi har hele tida stått på at det er riktig å innføre avgift på den delen som omhandler omsetningspåbudet, for da har vi et annet virkemiddel for å få fase inn biodiesel. Da det ble klart at vi ikke fikk til det, heiv vi oss rundt for å få økt omsetningspåbudet, og det har vi nå fått til.

Jørund Rytman (FrP) [11:26:42]: Regjeringen har lagt fram sine ambisjoner og mål for denne perioden gjennom sin regjeringserklæring. Deriblant registrerer jeg at Regjeringen bl.a. vil ha som hovedoppgave å sikre fattige lands muligheter og rettigheter til å ta del i økonomisk utvikling. Regjeringen har også uttrykt at økonomisk utvikling skal sikres ved å styrke deres mulighet til å produsere varer til eget bruk, men også gjennom handel, noe vi i Fremskrittspartiet har sagt i alle år. For at fattige land skal kunne øke handelen, spesielt med den vestlige verden, er det meget viktig at de høye tollmurene fjernes. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å fjerne toll på varer fra alle u-landene i verden. Dessverre får vi ikke gjennomslag for dette.

Jeg har merket meg at SV prøver å gi inntrykk av at man vil bedre kårene for palestinere. Det samme gjelder f.eks. u-landet Pakistan, dit faktisk stortingskandidater fra SV drar for å drive valgkamp. Men å løfte en finger for å fjerne toll på varer fra disse landene, det vil man ikke.

Hvorfor synes ikke Inga Marte Thorkildsen at varer fra f.eks. palestinsk administrerte områder og Pakistan burde vært fritatt for toll?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:27:50]: Akkurat når det gjelder palestinerne, tror jeg nok det er andre virkemidler som ville hatt litt større betydning for deres utvikling enn om vi skulle fjernet tollen. For eksempel en mur som er høyst konkret, kunne jo representanten Rytman bidratt til å prøve å få gjort noe med, en mur som dessuten er folkerettsstridig.

Når det gjelder spørsmålet om toll fra u-land generelt, har vi jobbet for at vi skulle fjerne toll fra de minst utviklede landene og fra noen av de fattigste landene, mens en del av u-landene er storprodusenter og ikke vil ha behov for den samme beskyttelsen som det de minst utviklede landene vil ha. Men vi har også et ansvar for å beskytte jordbruksnæringa vår, og det er vi opptatt av. Det er ikke bare Senterpartiet som er opptatt av det, vi er også opptatt av å sikre det videre. Det skjønner vi at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av, og derfor foreslår man også å kutte 6 milliarder kr, tror jeg det er, i landbruksstøtten for neste år.

Arve Kambe (H) [11:29:02]: Etter at SV gjorde et dårlig valg, er det helt naturlig at SV taper stort sett alle viktige saker i Regjeringen. Det synes vi i Høyre er helt ok og stort sett bra for landet. I finanskomiteen har vi nå hatt snart 100 skriftlige tilbakemeldinger på statsbudsjettet, vi har avholdt mange høringer med viktige organisasjoner for landet, og mange har hatt håp om at Stortinget skulle forbedre Regjeringens budsjettforslag lite grann. Høyre har i hele vårt alternative statsbudsjett jobbet for å skape en mer miljøvennlig industri, mer miljøvennlig drivstoff og en mer miljøvennlig bilpark – vi har en rekke forslag til det. Representanten Thorkildsen er kjent med at det er utarbeidet en handlingsplan for elektrifisering av veitransport i Norge. Høyre følger opp denne planen, vi gir 30 000 kr i støtte til alle som kjøper elbiler eller oppladbare biler inntil det er 50 000 slike biler i Norge. Spørsmålet til Thorkildsen og SV er: Hvorfor vil ikke SV bidra til en økning i salg av elbiler gjennom å støtte Høyres forslag?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:30:01]: Jeg syns det er et veldig dårlig forslag at man skal gi kontantstøtte til folk som i utgangspunktet har god nok råd til å kjøpe seg en bil, for at de skal velge den mest miljøvennlige bilen. Det syns vi faktisk er veldig dårlig.

Jeg har registrert at man heldigvis fra Kristelig Folkepartis, og jeg tror også Høyres, side har endra noe politikk, sånn at man nå i hvert fall ikke går for kontantstøtte også til de beste fossilbilene, som er minst miljøfiendtlige, for å si det sånn, og at man også har gått bort fra forslag, som er helt meningsløse, om å la disse bilene, som har under 120 g CO₂ i utslipp, få lov til å bruke kollektivfeltet, parkere gratis – ha alle de samme virkemidlene som vi nå bruker overfor elbilen for å få faset den inn.

Kontantstøtte til noen som i utgangspunktet har råd til å kjøpe seg en bil, det syns vi ikke er riktig bruk av fellesskapets ressurser. Da tror jeg også at en del vil spørre hvorfor i all verden de ikke skal få penger f.eks. for å bruke kollektivtrafikk, noe som jo er mye mer miljøvennlig enn å bruke bil uansett. Så dette tror jeg rett og slett vi bør skrinlegge, og heller se på mer treffsikre virkemidler.

Nikolai Astrup (H) [11:31:22]: Det er interessant å høre på representanten Thorkildsen når hun skryter av Regjeringens store miljøambisjoner, spesielt fordi Norge i europeisk sammenheng må sies å være en sinke når det gjelder nasjonale tiltak. Jeg imøteser derfor en mer kraftfull politikk.

Det er interessant at da Erik Solheim var på P4 denne uken, sa han at direktørene og næringslivet leder an med høye klimaambisjoner mens politikerne dilter etter. Det må jo kunne sies å være et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt fra statsråden.

Men jeg synes også representanten Thorkildsen har frekkhetens nådegave når hun sier at hun håper opposisjonen skal støtte forslaget om 5 pst. innblanding når det gjelder biodiesel. Det ligger jo i klimaforliket. Det er jo vedtatt. Det eneste statsministeren har varslet, er at det kommer til å komme litt senere enn det han trodde.

Men det ligger altså et forslag til votering i salen i dag om høyinnblanding av biodiesel, som Thorkildsen akkurat har sagt hun er for. Kommer representanten Thorkildsen til å stemme for dette forslaget? Hvis ikke, hvorfor det?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:32:36]: Jeg tror jeg vil si at representanten Astrup er unnskyldt som ny representant når han tror at det er vedtatt allerede at man skal øke omsetningspåbudet til 5 pst. Det stemmer ikke. Representanten må gå tilbake til hva som ligger i klimaforliket. Der lå det en intensjon om å øke omsetningspåbudet til 5 pst. i år, men dette ble skjøvet på allerede i desember 2008.

Klimaforliket ble inngått 17. januar 2008. I mai samme år reiste kollegaen til Astrup, Dagfinn Høybråten fra Kristelig Folkeparti, et parti som han ynder å samarbeide tett med, en interpellasjon her, og han skrev også en kronikk hvor han bad om at vi skulle skrinlegge hele biodrivstoffsatsinga. Høyre hadde også en interpellasjon i mai samme år hvor man reiste spørsmålet om bl.a. matvarekrisa. Det er legitimt, men på bakgrunn av den situasjonen som var, valgte man å skyve på dette, og det var alle enige om.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:33:43]: Her var det mykje å ta tak i, fyrst Regjeringas grunngiving for auka avgift på biodiesel i statsbudsjettet som ligg her. Så viser Regjeringa til klimaforliket, der ein er einig om å trappe opp omsetningspåbodet til 5 pst. frå 1. juli 2010. Det representanten Thorkildsen sa i stad, vil eg påstå i alle fall er ein god bløff. Når vi fyrst snakkar om omsetningspåbod, vil eg seie at i diesel blandar ein inn biodiesel, i bensin må ein blande inn bioetanol.

Bioetanol er som kjent alkohol. I tre år har bransjen venta på ei avklaring på korleis dei skal importere alkohol utan å måtte betale alkoholavgift. Dei har purra og purra. Det same har me i Kristeleg Folkeparti gjort, seinast i 2008, då blei me lova ei avklaring i løpet av oktober. Men avklaringa kom fyrst for tre veker sidan. Klok av skade har sjølvsagt ikkje bransjen valt å investere pengar. Dei veit ikkje kvar Regjeringa hoppar. Derfor seier dei no at det vil ta 18 månader før tankanlegg er på plass. Kva er det som har teke så lang tid, og korleis skal Regjeringa klare å nå målet sitt når dei ikkje har komme med noka avklaring tidlegare?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:34:54]: For det første har det i hvert fall ikke ligget i klimaforliket at man skulle innføre 5 pst. fra 1. juli 2010. Det har vært en intensjon, det også, etter at man altså skjøv på det som lå opprinnelig, om at man skulle innføre det i 2009, og som viste seg umulig, bl.a. av de grunnene som representanten har vært inne på, men også fordi man var usikker på hvor stort bidrag biodrivstoff hadde til bl.a. situasjonen med matvarekrise.

Når det er sagt, så hadde jeg en diskusjon i dag morges med bl.a. Norsk Petroleumsinstitutt og Høyre, knytta til om det er mulig og realistisk å få til 5 pst. fra 2011. Det er mulig. SFT bekrefter at det er mulig i dag. Noe av det man kanskje da må presse bransjen til å gjøre fram til man får infrastruktur for etanol på plass, er å prise høyinnblanding av biodrivstoff og rein biodiesel mer gunstig, slik at man faktisk får solgt det. Det er bransjen sjølsagt imot, men det er fullt mulig å gjøre.

Borghild Tenden (V) [11:36:00]: Representanten Thorkildsen er prisverdig opptatt av miljø, og jeg vil utfordre henne på noe som ikke har vært tema her ennå. Det gjelder satsing på jernbane og kollektivtransport. Grunnen til det kan kanskje være at det er langt igjen til Regjeringens egen lovnad i NTP og Soria Moria nås. I SVs program er det sågar lovet at «SV vil trappe opp investeringene i jernbanen til 10 milliarder kroner per år». Skal dette lykkes, anbefaler jeg representanten å stemme for Venstres forslag i stedet for Regjeringens forslag, men det blir sikkert ikke aktuelt.

Vi har også foreslått et skatteskifte i Venstres program på om lag 4 milliarder kr, og det ønsker også SV.

Mitt spørsmål til representanten Thorkildsen er: Har ikke SV fått gjennomslag for sin politikk når det gjelder jernbane, og når det gjelder omlegging til mer grønn skattepolitikk?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:37:05]: Både da vi var utafor regjering, og etter at vi kom i regjering, har vi hatt innflytelse når det gjelder transportpolitikken og hvor mye penger vi skal bruke på jernbane. Vi inngikk forlik før vi kom i regjering, som vi videreførte i regjering, og vi fikk med den nye nasjonale transportplanen en opptrapping, en historisk økning til jernbane.

Så både Venstre og SV er spesielt opptatt av tog og av jernbane – og det er bra. Jeg syns det er fint at Venstre fortsatt vil ha trøkket på jernbane. Det vil vi også – i allianse med andre på utsiden som er opptatt av dette. Også i klimaforliket – som jeg har lyst til å trekke fram – lå det inne en økning til jernbane som allerede det første året ble innfridd i budsjettet.

Det er riktig at vi ikke kommer til å stemme for Venstres forslag til budsjett. Da måtte vi bl.a. også ha stemt for en skattelette til de aller rikeste i Norge – de som har over 3 mill. kr i bruttoinntekt – på 70 000 kr. Det ønsker vi heller ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:38:26]: I finansdebatten skal vi se budsjettet i en sammenheng, hvor vi også løfter blikket og ser framover, og inviterer til debatt om hva partiene vil med Norge, og om Norges plass i det internasjonale samfunnet framover.

I interpellasjonsdebatten 12. november dette året om Regjeringas økonomiske politikk og praktisering av 4 pst.-handlingsregelen framover klargjorde jeg Senterpartiets hovedlinje i den økonomiske debatten. I dette korte femminuttersinnlegget vil jeg derfor konsentrere meg om det viktigste saksfeltet i dagens offentlige debatt, nemlig klima og biodiesel. Dette er nødvendig, sjøl om temaet angår langt mindre enn en tusendel av budsjettet.

Først fakta: 1 liter mineralsk olje gir om lag 3 kg karbondioksid ved forbrenning. Bare planter over vann og organismer under vann binder karbondioksid eller – i praktisk språkdrakt – spiser karbondioksid.

Mitt yrke er noe så sjeldent i denne sal som å være gårdbruker. Flere i mitt hjemfylke, Buskerud – spesielt Venstre-ledere – mener at en gårdbruker er inhabil når han eller hun snakker om å forstå og utnytte fotosyntesen, og dermed produsere fornybart karbon som et avgjørende viktig grep i løsningen av utfordringene med å tilføre mindre CO₂ fra fossilt karbon til atmosfæren. Sjøl mener jeg at nettopp vi som har vår erfaring og utdanning i biologi, er habile i denne saken.

Politikk må bygge på faglig faktum. Så legges politisk skjønn og visjoner på denne basis, slik at den folkevalgtes jobb – gjennom et politisk ordskifte – er å foreslå og vedta framtidas samfunnsløsninger ut fra de behov og levemåter som en mener gir folk et trygt liv. Dette er lederansvar – på samme måte som vi i min kultur skal levere fra oss gården i bedre stand enn da vi overtok.

Fornybart karbon fra planter kan erstatte fossilt karbon fra olje, gass og kull i nærmest alle produkter som inneholder karbon. I alle våre hus og klær og i alt vårt tekniske utstyr som vi omgir oss med, har vi karbon. Dette er viktig for alle. Ved å foredle planter og trær til slike nødvendige produkter kan vi altså bli karbonnøytrale. Det gir samtidig grunnlag for lange verdikjeder som kalles grønt næringsliv, fordi vi foredler fornybare naturressurser.

Til dette nødvendige samfunnsstyringsskiftet – for i praksis å redusere våre reelle utslipp av CO₂ til luft – trengs ulike og nye virkemidler.

Forskning er avgjørende som kontinuerlig, langsiktig satsing. Prosjekt og utviklingsarbeid må følge på. Så må nye produksjonsmåter understøttes av en aktiv stat, gjennom statstilskudd til investering, for at risikoen for private næringsdrivende reduseres, og slik at det dermed kan være foretaksøkonomisk lønnsomt for dem som vil satse inn i framtida.

Dernest må det legges til rette for et marked som er voksende for framtidas miljøvennlige produkter. Når det gjelder både investering og marked – som sjølsagt henger nøye sammen – må det til enhver politisk ledelse stilles store krav om forutsigbarhet.

Biodiesel som drivstoff for forbrenningsmotorer i kjøretøyer som krever stor effekt, er uomtvistet i overskuelig framtid.

I de rød-grønne regjeringspartienes finansinnstilling er 100 mill. kr øremerket til omstilling av treforedlingsindustrien vår, slik at vi kan starte bygging av flere anlegg for 2. generasjons biodrivstoff basert på trevirke. På treforedlingsspråket er dette kalt 2. generasjons biodiesel eller tømmerdiesel og bioetanol eller tresprit. Dette er bra, og det er en forsiktig start på en ny epoke fra Regjeringas side.

Disse produktene er langt dyrere å produsere – det vet alle som har erfart fakta – enn å tappe og raffinere mineralsk olje, men de har samtidig en klimagassreduserende effekt på om lag 90 pst. Derfor må både forbruker og stat ta økte kostnader – stat i en introduksjonsfase og forbruker i en ordinær drifts- og markedssituasjon. For å opparbeide et marked for f.eks. biodiesel er det etter Senterpartiets stortingsgruppes syn best å bruke flere virkemidler, både lavere avgift og innblandingskrav.

På denne basis har Senterpartiet og jeg arbeidet for en annen løsning i utvikling av markedet for biodiesel. Alle her er kjent med det fra det offentlige ordskiftet.

Når vi ikke tar opp eller stemmer for andre forslag her i dag, er det fordi vi vet at dagens rød-grønne regjering og dens helhetlige budsjett er et bedre alternativ for våre samfunnsverdier enn en regjering ledet av – eller støttet av – Høyre.

Imidlertid vil en regjering som ikke vekker begeistring og framtidshåp hos alliansens mange pådrivere, forvitre ganske snart.

Presidenten: Representanten rakk akkurat å holde innlegget innenfor taletiden.

Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:43:54]: Lundteigen har et engasjement for biodiesel. Det står det respekt av. Noe det ikke står fullt så stor respekt av, er hvordan han har taklet det engasjementet. Han var inne på bondens habilitet når det gjaldt karbon og grønt næringsliv. Biodieselhåndteringen skaper ikke akkurat forutsigbarhet. Man skremmer investorer vekk fra å investere i noe det er et kjempestort behov for – muligens unntatt investor og gårdbruker Lundteigen. Investorene skremmes altså vekk fra det å investere i grønn teknologi framover.

Mitt spørsmål er: Er Lundteigen komfortabel med den måten Arbeiderpartiet i regjering – og ikke minst i Stortinget – har kjørt denne saken på?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:44:48]: Siden jeg fikk litt dårlig tid til avslutningen av mitt hovedinnlegg, skal jeg gjenta den – slik at den sitter godt:

«På denne basis har Senterpartiet og jeg arbeidet for en annen løsning i utvikling av markedet for biodiesel. Alle her er kjent med det fra det offentlige ordskiftet.

Når vi ikke tar opp eller stemmer for andre forslag her i dag, er det fordi vi vet at dagens rød-grønne regjering og dens helhetlige budsjett er et bedre alternativ for våre samfunnsverdier enn en regjering ledet av – eller støttet av – Høyre.»

Det er poenget i et nøtteskall.

Jørund Rytman (FrP) [11:45:36]: I valgkampen argumenterte Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet – sammen med den berømte kvisten sin – for bedre rammevilkår for økt produksjon av 2. generasjons biodrivstoff. Kvisten har Lundteigen til og med hatt med her på Stortingets talerstol. Jeg ser at kvisten ikke lenger er her sammen med Lundteigen. Regjeringspartiene foreslår nå at avgiften på biodiesel skal innføres, slik forslaget ligger i statsbudsjettet.

Jeg lurer på om Lundteigen kan forstå at veldig mange velgere og næringslivet – spesielt i Lundteigens og mitt fylke, Buskerud – føler seg direkte lurt av Lundteigen og regjeringspartiene?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:46:18]: Jeg kan ikke forstå at de er lurt av Lundteigen. Lundteigen har i det offentlige ordskiftet og fra Stortingets talerstol argumentert for sitt og partiets syn, og jeg har samtidig klargjort helt nøyaktig hvorfor vi stemmer sånn som vi gjør her i dag. Jeg kan forsikre representanten Rytman at jeg kommer til å ta med meg den grankvisten flere ganger, fordi jeg merker i det offentlige ordskiftet at det er en skremmende kunnskapsløshet med hensyn til hvordan en kan løse klimaspørsmålet. Det er nesten ingen som vet at én liter diesel gir, ved endt bruk i en forbrenningsmotor, 3 kg karbondioksid. Og det er nesten ingen som vet at den eneste organismen som vi har over vann, som kan binde CO₂ eller spise CO_2, er grønne planter. Dess grønnere plantene er, dess flere av dem det er, dess mer av de produktene vi bruker i vårt liv, dess bedre blir det. Med tanke på framtida, lurer jeg på om Fremskrittspartiet snart også kunne forstå biologien.

Trond Helleland (H) [11:47:26]: Etter å drevet flere valgkamper med Per Olav Lundteigen i Buskerud har jeg i hvert fall – det skal jeg innrømme – lært litt om biologi og fotosyntese av representanten Lundteigen. Det er jo vanskelig å ikke lære når en hører om det i alle innlegg. (Munterhet i salen) Allikevel må det jo være forsmedelig for representanten Lundteigen i dag å ha som eneste halmstrå at Regjeringens forslag er dårlig – som han sier. Men en regjering ledet av Høyre – han vurderer Høyre høyt her, skjønner jeg; vi skulle lede en regjering, og det er jo flott – hadde altså vært et dårligere alternativ.

Han sier til Drammens Tidende i går at «han vil analysere innholdet i Stoltenbergs utspill før han bestemmer hva han gjør når Stortinget stemmer over saken torsdag». Nå har han altså konkludert, men analysen har jeg ennå ikke hørt. Hvordan analyserer Lundteigen Stoltenbergs utspill om innblanding og ingen avgiftsfritak?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:48:35]: Jeg synes innlegget mitt var rimelig klart på det punktet. Analysen er slik at det som angår biodiesel, er for dårlig, og det er annerledes enn det som Senterpartiets stortingsgruppe ønsket. Men i den situasjonen man er i, er valget lett når alternativet er en regjering utgått av, eller med støtte fra, partiet Høyre. Jeg har tidligere sagt i replikkordskiftet etter representanten Sanner, at Høyre evner ikke engang sjøl å skrive en merknad som står på egne bein, men bare tar blåkopi av hva en lobbyorganisasjon spiller inn, og det burde representanten Helleland vært god for å kunne korrigere, dersom han har lært biologi gjennom mange møter. (Munterhet i salen)

Gunnar Gundersen (H) [11:49:35]: Nå skjønner jeg i hvert fall hvorfor representanten Helleland er lys våken hver gang vi diskuterer det biologiske kretsløpet i Høyres stortingsgruppe – han er meget med. Men det må jo være et lite plaster på såret for Lundteigen at forskning skal erstatte at produktet gjøres ulønnsomt. Det kommer til å bety at det ikke blir mye investeringer i biodiesel i Norge framover, så lenge man opprettholder det avgiftsvedtaket som ligger der i dag.

Jeg tenkte også at jeg skulle dreie det over på et annet avgiftsvedtak som ligger inne i dag, og det er søppelforbrenningsavgiften. Nå da lastebiler ikke lenger skal kjøre på biodiesel, blir det ikke lenger særlig klimavennlig å kjøre all søpla til Sverige. Vi vet at det ligger inne et avgiftsvedtak der som vil gjøre at om lag 15 000–20 000 lastebiler går til Sverige med søppel fra Norge, og mange søppelforbrenningsanlegg i Norge kommer til å bli lagt ned. Synes Lundteigen det også er et fornuftig klimavedtak?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:50:33]: Jeg setter ikke så veldig pris på å få framlagt utsagn som er direkte feil. Representanten Gundersen sier her at Senterpartiet står for at forskning skal erstatte at produksjonen gjøres ulønnsom, det er saklig sett feil. Det jeg sa, var at vi skal ha forskning, vi skal ha utvikling, vi skal ha investeringsstøtte, og vi skal ha oppbygging av et marked. Det sa jeg på en presis måte, det henger sammen som en helhet, og jeg er stolt av det som regjeringspartiene har fått til, nemlig 100 mill. kr øremerket til 2. generasjons biodrivstoff. Da er det sagt.

Videre: søppelforbrenning. Regjeringspartiene har tatt den utfordringen på alvor. Det er et komplisert spørsmål. Det har vært svært vanskelig for oss ved høringen å få oversikt over hva som faktisk skjer, for det vi har fått i søppelbransjen, det er søppelentreprenører som kjøper og selger søppel, som er et så uoversiktlig terreng at det er nødvendig å se på det fram til revidert nasjonalbudsjett. Det er en skikkelig forutsigbar behandling av et viktig spørsmål.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:52:00]: Høstens budsjettbehandling har lært oss mye om biologi og en god del om demokrati. Harald Stanghelle har i gårsdagens Aftenposten skrevet følgende:

«Striden om biodieselavgiften har fått utvikle seg til et absurd politisk teater.»

Jeg vil også for øvrig gratulere Senterpartiet med at ifølge dagens Aftenposten har de nå sittet i Regjering 42 dager lenger enn Kristelig Folkeparti.

Kristelig Folkeparti har jo også erfaring med å sitte i koalisjonsregjeringer med ulike programmer, inngå kompromisser og så stå samlet bak de forslagene som legges fram.

Nybrottsarbeidet fra Senterpartiet her er at man har lagt inn et skille mellom det å sitte i regjering og det å ta ansvar for helheten. Lundteigen har i media tydelig erklært at denne saken formelt ligger i Stortinget, reelt har saken ligget i Regjeringen. Spørsmålet til Lundteigen er derfor: Hvilke deler av det budsjettet vi i dag vedtar, kan Senterpartiet stå bak, og hvilke deler kan Senterpartiet ikke stille seg bak? Det er en nyttig avklaring i lys av uttalelsene knyttet til biodieselavgiften i høst.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:53:12]: Sjølsagt står Senterpartiet bak alle forslag som vi stemmer for her i dag. Det er ingen tvil om det. Det er jo bare gjennom avstemming en viser hvilke forslag en står bak.

Det representanten Håbrekke imidlertid tar opp, er i hvilken grad Stortinget i dag har endringsmakt i forhold til det som kommer fra Regjeringa. Det er ingen overraskelse når jeg nå sier at den endringsmakt som Stortinget har i dette budsjettet, er betydelig mindre enn den endringsmakt det har hatt ved tidligere budsjetter. Det er Senterpartiet og jeg de første til å beklage.

Presidenten: Da har vi fått avklart at alle regjeringspartiene står bak. Noen står relativt langt bak. (Munterhet i salen)

Borghild Tenden (V) [11:54:17]: Nå er det en anledning for meg til å følge opp forrige spørrer. Da er mitt konkrete spørsmål: Hvilke av følgende forslag, som Senterpartiet har programfestet, vil Lundteigen og Senterpartiet stemme for i dag: heve frikortgrensen, heve grensen for BSU, økte avskrivningssatser for bygninger, bruke avgiftspolitikken for å fremme salg av biodrivstoff, redusere gebyr for næringslivet, utvide øvre grense for SkatteFUNN og gi skattefradrag til personer som investerer i nyetablerte kunnskapsbedrifter. Alt dette er Senterpartiets forslag. Hvilke forslag vil Senterpartiet stemme for i dag?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:55:07]: Ut fra det som jeg har sagt, og dersom hun hadde fulgt med, burde et slikt spørsmål være unødvendig, men jeg skal svare. Det er, kort og enkelt, ingen, president!

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:55:43]: Da presidenten summerte opp replikkordskiftet med representanten Lundteigen, sa han at «noen står relativt langt bak» Regjeringens forslag. Da må det vel også bety at noen er skjøvet i bakgrunnen. Det tror jeg er en god oppsummering av det vi har sett rundt én spesiell sak i dette budsjettet, nemlig biodieselavgiften. Den skal jeg komme tilbake til. Det var også sterkt å høre at Lundteigen beklaget den prosessen som hadde vært fra Regjeringens side i akkurat den saken.

Hvis vi går ett år tilbake, var hovedtesen da dette budsjettet for inneværende år ble behandlet, at renten skulle ned og at vi stod overfor en finanskrise. Bildet er et helt annet et år senere. Renten er meget lav, og vi er i ferd med – kanskje – å komme ut av en finanskrise.

Som andre har pekt på, er det nisjer i økonomien, og ikke minst krever eksportrettet industri årvåkenhet fra politisk hold, slik at vi har rammevilkår som sørger for at arbeidsplasser kan bestå og ikke legges ned.

Når vi nå bruker 150 milliarder oljekroner, 50 milliarder kr mer enn det handlingsregelen mekanisk skulle tilsi, er det klart at en må spørre seg hvordan vi bruker disse pengene. Bruker vi dem til å ese ut en lang rekke budsjetter, eller bruker vi dem riktig?

For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å få et mer sosialt budsjett på plass gjennom den behandlingen vi har hatt i Stortinget. Jeg må også si at over 100 høringsinstanser og en endring på budsjettet på 40 mill. kr gir grunn til visse refleksjoner. Det er helt rett som Lundteigen var inne på: Aldri har man flyttet på så lite i budsjettsammenheng.

For vår del har det ikke minst vært viktig å få en forsterket kamp mot fattigdommen. Vi øker bevilgningene til fattigdomstiltak i Norge med 1 milliard kr. Det er avgjørende å satse på å få folk tilbake i arbeid, målrette disse tiltakene mot dem som trenger det mest, få økte sosialhjelpssatser, flere tiltaksplasser, lavere egenandeler for helsetjenester for dem som er lavtlønte. Å innføre inntektsgradert foreldrebetaling i barnehagene vil også bidra positivt i så måte.

Vi har også vært opptatt av at vi måtte gjøre noe med Regjeringens reelle kutt til verdens fattige. Det er et faktum at med Regjeringens forslag og det vedtaket vi får her i dag, går den fattigdomsorienterte bistanden ned.

Oppvekst for barn og unge er kanskje den beste investeringen vi kan foreta framover for vårt velferdssamfunn. Da har vi i Kristelig Folkeparti en annen profil enn Regjeringen. Vi øker engangsstønaden ved fødsel og adopsjon. Vi ønsker å gi foreldre som ikke har opptjent rettigheter til foreldrepenger, en bedre mulighet til å bruke tid sammen med sitt barn den første tiden. Vi øker kontantstøtten, som nå har stått på stedet hvil altfor lenge. Vi ønsker å styrke det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge gjennom en styrking av barnevern og familievern.

Når det gjelder skolen, satser vi mer på læreren enn timene. Flere lærere gir bedre kvalitet. Det er bare å se hen til Finland for å se at det er en riktigere vei å gå enn kun å snakke om å øke timetallet.

I valgkampen la Kristelig Folkeparti fram en handlingsplan for livshjelp. Denne planen følger vi opp i vårt alternative budsjett med forslag om økte bevilgninger på en rekke områder, som f.eks. bygging av 500 flere sykehjemsplasser enn Regjeringens forslag, og flere hospice-plasser for døende pasienter. Så setter vi altså av 100 mill. kr til dem som trenger behandling for sitt rusproblem. Fortsatt er det altså slik at denne regjeringen velger å sitte stille og se på at institusjonene legges ned, samtidig som mange står i kø for å få behandling. Det er en uverdig situasjon som burde opphørt for lenge siden.

Så skal man ikke bare fordele penger, men man skal også skape noe i dette landet. Vi ønsker en endring når det gjelder avskrivningssatsene, vi ønsker å halvere arbeidsgiveravgiften for lærlinger, og vi ønsker å styrke SkatteFUNN-ordningen, alt sammen for å bidra til vekst i næringslivet, som igjen gir arbeidsplasser og på sikt også flere skattekroner. Vi har også lagt inn en svart økonomipakke for nettopp å sørge for at fellesskapet får det som er nødvendig, ved å styrke både Økokrim, skatteetaten og tolletaten.

Så til den enkeltsaken i statsbudsjettet som har skapt størst debatt både innenfor og utenfor disse veggene, nemlig Regjeringens forslag om å fjerne fritak for autodieselavgift for biodiesel. Forslaget har skapt enorm debatt også internt i Regjeringen. Det er ikke noe reelt flertall for denne avgiften – det har debatten avklart. Senterpartiet og SV sier åpent at de er imot, mens Arbeiderpartiet står på den, i hvert fall utad. Regjeringspartiene stemmer i dag for en avgift som flertallet på Stortinget er imot. Det er et tankekors, ikke minst i forhold til demokratiske prinsipper om folkestyre, maktfordeling og parlamentarisme.

Så til sakens realiteter. Kristelig Folkeparti mener det er viktig for vår troverdighet at vi evner å iverksette nasjonale tiltak for reduksjon av klimagassutslipp. Utslippene fra veitrafikken har i gjennomsnitt økt med 2 pst. hvert år siden 1990, og står i dag for 20 pst. av de samlede klimagassutslippene. Økt bruk av biodrivstoff er et av de enkleste og billigste klimatiltakene i transportsektoren på kort sikt.

Den 3. desember 2008 ble partene i klimaforliket enige om at omsetningspåbudet skulle skjerpes til 5 pst. fra 1. juli 2010. Klimaforliket innebærer også at det skal arbeides videre med en grønn omlegging av kjøretøyrelaterte skatter og avgifter og annen regulering som fremmer lavutslipps- og nullutslippsalternativer. Etter vår mening bryter man i dag disse punktene i forliket, og det uten å snakke med avtalepartene på forhånd. Det som kanskje er mest overraskende, er at statsministeren prøver å framstille hestehandelen om skjerping av omsetningspåbudet til 3,5 pst. i 2010 som en seier for SV og Senterpartiet. Men i Regjeringens begrunnelse for avgiftsforslaget i statsbudsjettet vises det jo til at partene i klimaforliket er enige om 5 pst. i 2010. Sannheten er altså at Regjeringen svekker satsingen på biodrivstoff på to områder samtidig. De struper markedet med avgifter, og svekker inngåtte avtaler om skjerping av omsetningspåbudet. Vi kan med dette få nedleggelser av arbeidsplasser. Planlagte milliardinvesteringer på Follum uteblir, Schenker, Posten, Ruter og andre avblåser satsingen på høyinnblanding av biodiesel på sine kjøretøyer.

Arbeiderpartiet har de siste ukene begynt å argumentere med manglende klimaeffekt og hensynet til matsikkerhet som grunnlag for biodieselavgiften. Dette argumentet er ikke å finne i begrunnelsen i statsbudsjettet, men er åpenbart blitt veldig viktig nå. Fra Kristelig Folkepartis side har vi vært opptatt av denne problemstillingen. Våren 2008 fremmet Dagfinn Høybråten en interpellasjon hvor han tok opp de etiske utfordringene knyttet til at store landområder tas ut av matproduksjonen for å produsere biodiesel. Vi utfordret Regjeringen til straks å utarbeide et rapporteringssystem med bærekraftskriterier for biodrivstoff i påvente av EUs varslede sertifiseringsordning. Denne debatten som Kristelig Folkeparti var sterkt delaktig i, la grunnlaget for den avtalen som kom i stand mellom partene i klimaforliket 3. desember 2008. Der står det fast at bærekraftskriterier skal innføres i 2010. Men der har vi ikke sett noe fra Regjeringen i så måte, og de vil jo heller ikke stemme for forslaget om dette i dag.

Til sist: Oljeselskapene har nå fått skylden for at det ikke lar seg gjøre å komme i mål med et omsetningspåbud, slik det ble framstilt tidligere i dag. Da må vi minne om at da vi 9. oktober 2008 spurte finansministeren om forskrifter for hvordan dette skulle gjøres, svarte hun at det skulle komme i oktober 2008, for vel ett år siden. Det kom for tre uker siden, altså over ett år etter det man sa. Da er det ikke rart at oljeselskapene ikke skjønner hvordan man skal leve opp til forventninger man ikke kan, når Regjeringen ikke leverer.

Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [12:06:20]: Kristelig Folkeparti kaller sitt alternative budsjett «Mer sosial økonomi», og ønsker med det et mer sosialt budsjett, som representanten poengterte i sitt innlegg. Og det er gledelig å se at Kristelig Folkeparti, i motsetning til de andre borgerlige partiene, ikke har skattelette til de rikeste på toppen av sin prioriteringsliste.

Vil Kristelig Folkeparti garantere at de også i et eventuelt regjeringssamarbeid med Høyre går for en mer sosial økonomi, slik som tittelen på det alternative budsjettet tyder på, framfor skattelette til dem som har mest fra før?

Hans Olav Syversen (KrF) [12:07:00]: Jeg skjønner at Arbeiderpartiets Irene Johansen er opptatt av framtiden, og jeg kan forsikre om at Kristelig Folkeparti i et eventuelt regjeringssamarbeid kommer til å være krystallklare på at vi skal ha en sosial økonomi. Det skal vi få til – om det blir med den ene eller den andre. Men jeg synes kanskje det er mer grunn til å gå inn i det budsjettet vi i dag skal vedta for 2010, å se på hvor man kunne bedre den sosiale innretningen for 2010. Dessverre har ikke det vært mulig fordi regjeringspartiene ikke har hatt handlingsrom til å gjøre noe som helst, dessverre.

Presidenten: Neste replikant er representanten Torfinn Opheim. – Det hadde kanskje vært mindre forvirrende for representantene i salen hvis den som skal svare på replikken, inntar den talerstolen som vanligvis brukes til det. Jeg er fullt innforstått med at representanten Syversen ofte tar replikk, men i dag skal han også svare på replikk.

Torfinn Opheim (A) [12:08:06]: Jeg vil først si at Kristelig Folkeparti er vel det opposisjonspartiet som har et budsjettforslag som ligger nærmest regjeringspartienes budsjettforslag når det gjelder pengebruk. Jeg tror forskjellen på regjeringspartienes forslag og Kristelig Folkepartis forslag er under 1 pst. I det ligger det at avstanden til de andre opposisjonspartiene vel må være større.

Samtidig har Kristelig Folkepartis leder i lag med andre partiledere gått ut den siste tiden og spekulert i at dagens regjering har kort levetid. Det betyr jo at Kristelig Folkeparti antakeligvis vil være med og danne et alternativ til dagens regjering. Da blir spørsmålet mitt, sett i forhold til de andre budsjettforslagene som er lagt fram: Hvilket budsjettforslag vil Kristelig Folkeparti påstå ligger nærmest Kristelig Folkepartis budsjettforslag?

Hans Olav Syversen (KrF) [12:09:00]: Først til plasseringen: Det er litt uvant for meg å se til høyre når jeg skal svare på replikker fra Arbeiderpartiet og SV, så jeg får beklage det!

Når det gjelder budsjettforslagene, som representanten Opheim var innom, er det klart at vi legger til grunn vårt eget budsjettforslag når vi fremmer det i opposisjon, akkurat som Arbeiderpartiet har gjort. Jeg er glad for at man har registrert at Kristelig Folkeparti har lagt fram et sosialt budsjett. Det er et adelsmerke for oss.

Det vi skulle ønske, var – ikke minst når en ser det faktum at man legger ned institusjoner som behandler rusavhengige – at det var mulig å snakke med flertallspartiene om dette. Men døren har jo vært lukket når vi har villet snakke om det, om biodiesel eller hva det måtte være. Jeg vil derfor svare ved å si at den dagen Arbeiderpartiet her i Stortinget, selv om de sitter i regjering, er interessert i å forbedre budsjettet, håper jeg vi kan få til noe.

Gina Knutson Barstad (SV) [12:10:15]: Med Regjeringens storsatsing på full barnehagedekning synes jeg det er litt underlig å registrere at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger tar til orde for å øke kontaktstøtten. Kontantstøtten er et blindspor i norsk politikk. Det er høyresidens betaling for at man ikke skal benytte seg av et offentlig tilbud.

Jeg mener at full barnehagedekning, som gir trygghet og forutsigbarhet for småbarnsfamilier, er viktigere enn kontantstøtte. Valgfrihet er å la begge kjønn delta i yrkeslivet – ha en skikkelig lønnsinntekt og tjene opp egne pensjonsrettigheter. I tillegg til å være likestillingsfiendtlig er kontantstøtten et tiltak som er inkluderingshemmende, for vi vet at de fleste som mottar kontantstøtte, har minoritetsbakgrunn.

Anerkjenner representanten Syversen det problematiske ved en videreføring av kontantstøtten?

Hans Olav Syversen (KrF) [12:11:09]: Nå snakker representanten ut fra en regjering som faktisk har kontantstøtte på programmet neste år. Det er derfor en voldsom kritikk av egen regjering representanten nå avleverer. Så vidt jeg vet, er Senterpartiet også – prisverdig nok – fortsatt en klar forsvarer av at familiene skal ha valgfrihet.

Jeg er helt klar over at det er en stor forskjell på SV og Kristelig Folkeparti når det gjelder familiepolitikken. SV vil bestemme over andre. De vet hva som er best for familiene, og er ikke villig til at det skal være noen form for valgfrihet. Kristelig Folkeparti mener at barnehager, men også kontantstøtte, er viktig for å gi valgfrihet, som gjør at foreldrene selv kan velge den omsorgsformen som er riktig for dem. Det valget trenger ikke vi å overta for dem – tvert imot, den tilliten bør foreldrene ha.

Geir Pollestad (Sp) [12:12:19]: I dagens Aftenposten slås det fast at Senterpartiet nå har lengre ansiennitet enn Kristelig Folkeparti i regjeringskontorene. Når en ser på Kristelig Folkepartis budsjettforslag, som ligger så tett opptil Regjeringens budsjett, skulle en nesten tro at det er et ønske om å få godskrevet regjeringsansiennitet også fra opposisjonens posisjon. For det er ingen tvil om at dette budsjettet ligger tettere opptil Regjeringens budsjett enn det gjør til Høyres og Fremskrittspartiets budsjett.

For regjeringspartiene er dette budsjettet et stort første skritt mot å nå målene i Soria Moria II. Skal jeg driste meg til å oppsummere det som ligger i Kristelig Folkepartis budsjett, skal Regjeringen nå målene i Soria Moria II på fire år. En kan få inntrykk av at Kristelig Folkeparti har mål om å nå målene i Soria Moria II på tre år. Mitt spørsmål er: Føler Kristelig Folkeparti seg fortsatt hjemme i selskap med Høyre og Fremskrittspartiet?

Hans Olav Syversen (KrF) [12:13:21]: Jeg skjønner at det er en viss grad av stolthet over antall dager man har sittet i regjering, så jeg får skynde meg å gratulere Senterpartiet! Jeg ble litt i tvil da jeg hørte på representanten Lundteigen om hvor vel man egentlig følte seg i regjering, men etter å ha hørt på Pollestad skjønner jeg at man fortsatt regner med å sitte der en stund til.

Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti. Vi har lagt fram et budsjett i tråd med det vi sa i valgkampen, i tråd med vårt program. Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene ser at det er mye god sosialpolitikk der som de kanskje selv ville ha støttet, men som de dessverre ikke har hatt myndighet til eller rammer for å gjøre fra sine sjefer i Regjeringen. Hvis dette er et forsøk på å si at vi har noe å snakke om, f.eks. for å forbedre innsatsen mot fattigdom, blir vi gjerne med på en samtale om det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:14:30]: Jeg vil fortsette der forrige representant fra Senterpartiet slapp. Jeg vil sitere fra finansinnstillingen. Kristelig Folkeparti skriver at

«det er bred politisk enighet om svært mye av innholdet i statsbudsjettet. Mange av prioriteringene som er gjort, vil Kristelig Folkeparti være enig i».

Det er veldig hyggelig, og det er veldig bra. Så kan jeg sitere et annet parti i opposisjon. Fremskrittspartiet skriver at

«det fremlagte statsbudsjettet er lite egnet til å møte de utfordringene Norge står overfor».

Tidligere i debatten tok en representant for Kristelig Folkeparti en replikk når det gjelder det landbrukspolitiske området, der vi ser at Fremskrittspartiet ønsker å kutte over 6 milliarder kr, og Høyre ønsker å kutte over 2 milliarder kr, selv om jordbruksavtalen er inngått.

Leser vi videre i budsjettet, ønsker Kristelig Folkeparti å øke bistandsbudsjettet ytterligere, selv om Regjeringen har økt bistandsbudsjettet kraftfullt.

Hvordan kan Kristelig Folkeparti – uten å gå sammen med de rød-grønne – klare å få gjennomslag for sin politikk, når vi ser at de to andre partiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som er de som har noen kraft i opposisjonen, er fundamentalt uenig i den politikken Kristelig Folkeparti står for?

Hans Olav Syversen (KrF) [12:15:37]: Først må det om at bistanden er økt kraftig, korrigeres. Det som har skjedd, er faktisk at man for første gang på mange år reelt kutter til de fattigste i verden. Det burde det vært langt mer oppmerksomhet på, for det er et stort paradoks at man ikke minst kutter støtten til de fattigste i Afrika.

Så er det vel ingen stor overraskelse at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har en litt ulik politikk når det gjelder landbruk. Det var vel også det som kom til uttrykk i replikkordskiftet mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet tidligere i dag. Den uenigheten har vi hatt, den har vi i dag, og det vil ikke forbause meg om den er der også framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Borghild Tenden (V) [12:16:47]: I Venstres stortingsvalgprogram for perioden 2009–2013 har vi pekt på tre store utfordringer som krever nasjonale reformer, og som ikke minst krever en helt annen politisk vilje til å ta tak i de store utfordringene enn det Regjeringen og regjeringspartienes budsjettopplegg gjør. Disse utfordringene er:

• å ta steget over i lavutslippssamfunnet

• å bygge kunnskapssamfunnet

• å reformere velferdssamfunnet

Venstres alternative budsjett for 2010 er det første betydelige skrittet for å endre kursen i en slik retning. Vi har tydelige prioriteringer som peker ut en vilje til å satse på fremtiden. Vi prioriterer gjennomgående en satsing på flere arbeidsplasser, særlig i det nyskapende miljø- og klimavennlige næringslivet. Dette gjør vi gjennom et målrettet skattesystem i en mer miljø- og bedriftsvennlig retning. Vi gjør det gjennom en rekke tiltak som skal gjøre det mer attraktivt å være selvstendig næringsdrivende, og vi gjør det med en målrettet satsing på virkemidler for å stimulere til et mer miljøvennlig næringsliv. Samlet innebærer Venstres alternative budsjett mer enn 7 milliarder kr til ulike tiltak for å få flere arbeidsplasser.

Venstres prioriteringer videre er en kraftig satsing på nyskaping, forskning og høyere utdanning. Regjeringen forsøker så godt den kan, med retorikk om at det aldri har vært satset mer, men sannheten er at Regjeringen fortsatt ikke har kommet ut av det hvileskjæret som både forskning, høyere utdanning og nyskaping har befunnet seg i de siste fire årene. Samlet foreslår Venstre ca. 2,2 milliarder kr i ekstratiltak for en målrettet satsing på forskning, utdanning og nyskaping. Venstre foreslår også en gjennomgående styrking av og satsing på miljø- og klimavennlige løsninger, med en spesiell satsing på jernbane og kollektivtransport og et kraftfullt skatteskifte fra rød til grønn skatt. Samlet foreslår Venstre nesten 1 milliard kr mer til jernbane og 320 mill. kr mer til kollektivtransport. I tillegg foreslår Venstre et skatteskifte fra rød til grønn skatt på om lag 4 milliarder kr. Dessverre bærer Regjeringens skattepolitikk snarere i retning av at man går fra grønn til rød skatt. Og sist, men ikke minst, har Venstres alternative budsjett for 2010 en målrettet innsats mot fattigdom blant barn og ungdom. Vi foreslår ulike tiltak som innebærer en påplussing på vel 1,8 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag. Det viktigste enkelttiltaket er det som alle er enige om er best og mest virkningsfullt, men som Regjeringen ikke vil eller evner å gjennomføre, nemlig å heve sosialhjelpssatsene opp til det nivået SIFO mener bør være minimumsnivået.

Vi hadde en meget interessant runde her i Stortinget for nøyaktig 14 dager siden om utfordringer for norsk økonomi fremover. Blant annet sa finansministeren at bare siden perspektivmeldingen i 2009 ble lagt fram, har inndekningsbehovet i en generasjonssammenheng økt fra 3,25 pst. til i overkant av 6 pst. av fastlands-BNP i 2060. Det innebærer at vi på lengre sikt må gjennomføre tiltak i denne størrelsesorden for å begrense utgiftene i offentlig sektor, eller gjøre ting smartere og annerledes, slik at ting gjøres mer effektivt, eller at inntektene økes. Det finansministeren i realiteten sa mellom linjene, er at det statsbudsjettet som i dag får flertall, egentlig ikke er godt nok tilpasset den økonomiske situasjonen og de utfordringene vi står overfor. I så måte blir det som en aldri så liten déjà vu fra fjorårets budsjettbehandling, hvor det som kjent ble varslet samme dag at det om kort tid ville komme en tiltakspakke, en budsjettrevidering. Venstre har derfor valgt å legge fram et budsjettopplegg som samlet innebærer vel 1 milliard kr mindre i oljepengebruk enn Regjeringens og regjeringspartienes opplegg. Sammen med en netto skattelette på 442,5 mill. kr vil Venstres alternative budsjett virke noe mindre ekspansivt på norsk økonomi og dermed i seg selv være et bidrag til å trygge arbeidsplasser gjennom mindre press på rente og kronekurs.

Til slutt verker jeg etter å bruke noe tid på å kommentere Regjeringens mange og rare bortforklaringer om avgift på biodiesel, men det får jeg komme tilbake til senere i debatten.

Jeg tar helt til slutt opp de forslagene som Venstre er medforslagsstiller til – og som ikke allerede er tatt opp – eller er alene om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:22:05]: Halvparten av formuesskatten betales av de 2,5 pst. rikeste menneskene i Norge. Her vil Venstre bidra til lettelser i beskatningen. Samtidig øker Venstre barnehageprisene, som vil gjøre det vanskeligere både for barn og for småbarnsforeldre. Venstre kutter i Den kulturelle spaserstokken, som er et tilbud rettet mot eldre som ellers har problemer med deltakelse ved kulturarrangement, og Venstre kutter i frukt- og grøntordningen i skolen.

Mitt spørsmål til representanten Tenden blir da: Hvorfor har Venstre valgt å prioritere mer til de rikeste på bekostning av barn og kulturtilbud til eldre? Er det dette som er Venstres bidrag til fornyelse av velferdsstaten?

Borghild Tenden (V) [12:23:01]: Jeg skulle gjerne gått inn på hvert enkelt av disse tilfellene, men det håper jeg vi kan komme tilbake til senere. Det undrer meg at en representant som jeg vet er veldig opptatt av forskning og utdanning, ikke ser hva Venstre gjør innenfor det feltet, og heller tar opp ting som kutt i tilbudet til barn og eldre. Det vi gjør innenfor barnehage, for å ta én av de tingene som du tok opp, gjør vi rett og slett fordi vi ønsker mer kvalitet i barnehagen. Vi ønsker rett og slett at det skal være sånn at det ikke skal være minstepris. Vi vil at de som har dårligst råd, faktisk skal betale mindre. Vi vil ha en mer behovsprøvd barnehagebetaling. Og så er det sånn at vi går inn for en skattelette på 442,5 mill. kr. Det er ikke mye, men det er etter Venstres syn nok til å sikre arbeidsplasser, og det burde også denne representanten være opptatt av.

Gunvor Eldegard (A) [12:24:09]: Sjølv om Venstre har omtrent same pengebruk som Regjeringa, er det ulike prioriteringar, bl.a. innan fordeling: Mindre skatt til dei med høge inntekter, altså 69 000 kr for dei med over 3 mill. kr i inntekt, og nærmast ingenting for dei med låge inntekter. For å dekkja inn sine prioriteringar har dei brukt ulike innsparingstiltak som faktisk ikkje er i tråd med god budsjetteringspraksis. Eg berre nemner reduserte dagpengeutbetalingar, 3 200 færre tiltaksplassar som følgje av at Venstre legg til grunn lågare arbeidsløyse, anslått effekt av samordningstiltak ved helseføretak, færre AFP-pensjonistar og sal av eigedom, som berre er ei eingongsinntekt. Eg har veldig lyst til å spørja representanten Tenden om korleis Venstre ville ha prioritert dersom dei skulle lagt fram eit reelt budsjett.

Borghild Tenden (V) [12:25:11]: Jeg er veldig stolt av Venstres alternative budsjett fordi vi vil ha mer skatt på forbruk, helse- og miljøskadelig atferd, vi vil ha mindre skatt på arbeid for at flere folk skal komme i arbeid, og vi vil legge om fra rød til grønn skatt med 4 milliarder kr. Det er jeg faktisk veldig stolt av. Så nevnte representanten det med fattigdom, hvis jeg ikke husker feil. Der er det faktisk sånn at vi øker sosialhjelpssatsene, og, som jeg nevnte i sted, vi vil ha gradert foreldrebetaling i barnehagene, noe som fører til at de som tjener minst, kan betale minst. Så er det sånn at vi også bruker mye penger på rusbehandling. Det burde også denne representanten, som kommer fra Akershus, der vi har store utfordringer på rusfeltet, være opptatt av.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:26:22]: Det er interessant å høre på representanten fra Venstre når hun snakker om jernbane. Nå er de blitt veldig opptatt av jernbane etter at de kom i opposisjon. Under den forrige regjeringen hadde Venstre samferdselsministeren. Hvis vi ser på hva Venstre gjorde da de satt med regjeringsmakt, gjorde de så å si ingenting på jernbane. Hvis man ser på budsjettallene, vil man se at de har over doblet seg, til opp mot 180 pst. mer til jernbane nå enn for fire år siden. Det har skjedd en enorm satsning på jernbane. Det er satt i gang flere prosjekter. Hvorfor gjør ikke Venstre noen ting når de er i posisjon? Når de er i opposisjon, snakker de, mens det er Senterpartiet og de rød-grønne som handler og klarer å få fart på jernbaneutbyggingen. Hovedutfordringen nå innenfor jernbane er ikke mangel på penger. Hovedutfordringen er at det er så mange prosjekter at det er fagfolkene det skorter på.

Borghild Tenden (V) [12:27:08]: Dette var en veldig forutsigbar øvelse fra Senterpartiet. Jeg har sittet på Stortinget i fire år, og jeg har ikke hørt noe annet enn at Senterpartiet snakker om forrige regjering. Det synes jeg er veldig lite offensivt. Jeg hadde kanskje trodd, når jeg kom inn denne gangen også, at vi kunne begynne, og kanskje sammen, å se framover.

Men jeg skal svare på det representanten spør meg om. Vi har mer penger å bruke nå. Senterpartiet har mer penger å bruke, og Venstre har mer penger å bruke. Derfor prioriterer vi slik vi gjør, og vi har brukt mer penger på jernbane og kollektivtrafikk enn Senterpartiet. Det er faktisk også sånn at vi ligger etter NTP som vi behandlet i vår. Det synes jeg er ganske alvorlig, spesielt med tanke på at finansministeren varsler at vi må ha innstramminger. Jeg kommer til å følge nøye med på om Senterpartiet holder de lovnadene som ligger i NTP.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:28:16]: Sett med SV-øyne er det en del elementer i budsjettet fra Venstre som jeg syns er veldig bra og fortjener skryt. Men jeg syns ikke at representanten Eldegard svarte bra på spørsmålet fra Gerd Janne Kristoffersen som dreide seg om en del kutt som Venstre foretar som særlig rammer barn og eldre og deres livskvalitet, og som også bidrar til å øke forskjellene, ikke minst mellom barn i Norge. Hvis man ønsker mer kvalitet i barnehagene, kan man jo prioritere det i stedet for å prioritere f.eks. en målretta skattelette til de aller rikeste. Det er 69 000 kr til de som har over 3 mill. kr i bruttoinntekt, og på toppen av det fjerning av arveavgiften som også er veldig målretta for å øke forskjellene mellom folk i Norge, og som særlig går til de som har mest. Hvordan kan man forsvare det med det handlingsrommet som vi tross alt har hatt, hvorfor har ikke Venstre prioritert annerledes?

Presidenten: Presidenten går ut fra at det er representanten Tenden som skal svare på spørsmålet, og ikke Eldegard som feilaktig ble nevnt.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:29:24]: Jeg nevnte Kristoffersen, hun hadde et spørsmål i sted som jeg fulgte opp.

Presidenten: Jeg tror Tenden skal få anledning til å svare uansett.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:29:32]: Unnskyld.

Borghild Tenden (V) [12:29:33]: Tusen takk for det. Jeg er glad for det representanten sa. Vi har mye felles, SV og Venstre, innenfor miljøpolitikk. Jeg er veldig glad for skrytet jeg fikk innledningsvis. Så er det dette med skattelette, som ble nevnt her flere ganger. Vi er forskjellige partier. Vi mener at det vi har gjort innenfor skattepolitikken, vil skape flere arbeidsplasser. Venstre er genuint opptatt av gründere og det å skape nye arbeidsplasser. Men da må vi legge til rette for dette, da må vi faktisk gjøre noe med rammevilkårene. Vi må gjøre noe med SkatteFUNN-ordningen. Den må økes. Den har vært en suksess. Vi startet med den under Bondevik II-regjeringen. Heldigvis har denne regjeringen fortsatt med den. Venstre har forslag om en KapitalFUNN-ordning. Venstre har forslag om mange incentiver som går på å skape arbeidsplasser, men da må man legge forholdene til rette for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:30:54]: Norsk økonomi har vært gjennom det sterkeste internasjonale tilbakeslaget på mange tiår. Vi har klart å komme oss godt gjennom det, og det er også noe som blir lagt merke til utenfor landets grenser. Men samtidig er det fortsatt store utfordringer som venter på oss.

Vi er et av verdens rikeste land. Det gjør at vi er heldig stilt. Oljeressursene har hjulpet oss til å komme dit vi er nå. Men dette handler ikke bare om olje, det er arbeidskraften og menneskene som er vår viktigste ressurs. Det er innsatsen fra den enkelte, både fra våre forfedre og fra dem som lever i dag, som har gjort utviklingen av velferdssamfunnet vårt mulig.

En sentral utfordring for den økonomiske politikken er å oppfylle generasjonskontrakten. Vi som lever i dag, må dekke våre behov uten å ødelegge kommende generasjoners mulighet til å dekke sine. Ikke bare våre barn, men også de som kommer deretter og etter det igjen, skal kunne vokse opp i et trygt og godt samfunn. Det krever at ressursene vi har fått fra våre foreldre og besteforeldre, forvaltes på en god og bærekraftig måte.

De som kjempet fram folkeskolen, folketrygden og nasjonal kontroll over naturressursene, gjorde valg som kommer oss som lever i dag, til gode. Sammenlignet med andre land har Norge høy levestandard, lav arbeidsledighet, omfattende fellesskapsløsninger og en jevn inntektsfordeling. Det er dette som kjennetegner den norske modellen.

Nå er det opp til oss å ta vare på og videreutvikle denne samfunnsmodellen, etter hvert som flere blir eldre og inntektene fra oljevirksomheten begynner å falle. Skal vi kunne oppfylle generasjonskontrakten, må vi holde orden i økonomien og forvalte ressursene våre på en god måte, ikke minst arbeidskraften og oljeformuen. Vi forvalter et samfunn og en rikdom som det hviler odel på. På samme måte som vi har kunnet bygge videre på det fundamentet våre forfedre la for oss, har vi en plikt til å legge grunnlaget for at våre etterkommere skal få det like bra som oss. Dette er vår generasjonskontrakt med våre barn og dem som kommer etter.

Regjeringens politikk skal bygge på at denne kontrakten skal overholdes. Vi fører en politikk for en stabil og bærekraftig økonomisk utvikling, med lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Rammeverket rundt handlingsregelen for budsjettpolitikken og sparing gjennom pensjonsfondet støtter opp om dette. Regjeringen ser det som særlig viktig at dette rammeverket blir videreført.

Det budsjettet som vi diskuterer i dag, ivaretar disse hensyn på en god måte. Budsjettet for 2010 er et godt budsjett. Det er et godt budsjett på mange måter. I tillegg til å ta inn over seg de utfordringene vi ser framover, satser vi på å sikre velferden for folk. Vi fremmer flere tiltak som styrker områder som er grunnleggende for å ha en god velferdsstat – omsorg, helse, skole og barnehager. I tillegg øker vi innsatsen på samferdsel, miljø, utvikling og forskning. Forskjeller i levekår utjevnes, noe som er viktig for å kunne sikre et godt samfunn for alle. Dette budsjettet viser at Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap.

Det budsjettet vi diskuterer, må ses i lys av situasjonen i norsk økonomi. Vi har lagt bak oss et vanskelig år. Den internasjonale finanskrisen har stilt politikken på prøve. Både under krisen og tidligere har Norge og norske myndigheter gjort valg som har hjulpet oss til å takle den vanskelige situasjonen:

• Vi har en god og sammenhengende regulering av finanssektoren.

• Vi har en stor offentlig sektor som bidrar til å stabilisere norsk økonomi.

• Vi har penger på bok. Det har gitt oss en handlefrihet som vi i denne situasjonen har valgt å bruke.

• I tillegg har aktiviteten i oljevirksomheten holdt seg oppe. Dette kommer bedrifter i Fastlands-Norge til gode.

Alt dette gjorde at vi stod godt rustet til å møte de utfordringer som finanskrisen skapte.

Men krisen er ikke over. Deler av det konkurranseutsatte næringslivet er fortsatt i en krevende situasjon. Enkelte norske bedrifter, arbeidsplasser og sektorer har blitt rammet hardere enn andre. Særlig enkelte eksportrettede virksomheter har merket fallet i etterspørsel og priser på produktene sine det siste året. Når lønnsomheten for disse bedriftene presses ned, blir det vanskeligere å bære de høye lønningene i Norge. Derfor er det viktig å få kostnadsveksten ned.

Her må partene i arbeidslivet selv bidra til at vi får en kostnadsvekst i norsk næringsliv som er bærekraftig over tid. Det har vi klart før, og det skal vi klare på nytt. Det inntektspolitiske samarbeidet og den norske lønnsforhandlingsmodellen, der konkurranseutsatt sektor forhandler først, legger til rette for det. Det er dette vi nå må lære å dra nytte av framover.

Heldigvis har utsiktene for både norsk og internasjonal økonomi bedret seg den siste tiden, men usikkerheten er fortsatt betydelig. Arbeidsledigheten er langt lavere i Norge enn i andre land, men selv om den økonomiske veksten i Norge ventes å ta seg opp framover, vil ikke det være nok til å forhindre at arbeidsledigheten vil øke noe fra i år til neste år. Ledigheten er nå lavere enn forventet, men samtidig går sysselsettingen ned. Dette viser noen av de utfordringer vi står overfor i tiden som kommer.

For å unngå varig utstøting og tap av kompetanse er det viktig at vi tar vare på arbeidskraften i krisetider. Dette har vært en hovedoppgave for Regjeringen det siste året. Vi er nødt til å legge til rette for verdiskaping og høy yrkesdeltakelse. Det er en kvalitet i seg selv for samfunnet, for skal vi lykkes med utfordringene framover, er det viktig at vi lykkes med en fornyet arbeidslinje. Jo færre som kommer over på trygder og stønader, desto lavere blir de offentlige utgiftene. Men ikke minst gir deltakelse i arbeidslivet økt velferd for den enkelte, både med tanke på inntekt og sosial utfoldelse.

Budsjettet for 2010 støtter opp under den gryende oppgangen i økonomien. Budsjettet er godt begrunnet og i tråd med handlingsregelen. Den har egentlig vært der helt siden oljen kom og går ut på at oljeinntektene skal brukes for å jevne ut svingninger i økonomien.

Bruken av oljeinntekter er brakt opp på et høyt nivå. En aktiv bruk av finanspolitikken i krisetider krever at vi holder igjen i budsjettpolitikken når det går bra. Etter hvert som utsiktene bedres og veksten i økonomien tar seg opp, må bruken av oljeinntektene igjen bringes tilbake til 4 pst.-banen for realavkastningen av Statens pensjonsfond – Utland. Jeg er den første til å innrømme at dette blir vanskelig og krevende, men det er både nødvendig og mulig. Og vi har klart det før.

Opposisjonspartiene har lagt fram sine alternative budsjetter. Vi har ulike syn på prioriteringene, og på hvilken samfunnsutvikling vi ønsker. Regjeringen er uenig i opposisjonens forslag om å senke det generelle skattenivået for dem med de høyeste inntektene og formuene. For Regjeringen er det viktigere å bruke de store pengene på å styrke velferden framfor å gi skattelettelser til dem som har mest fra før.

Med unntak av Fremskrittspartiet er det bred oppslutning i Stortinget om rammeverket som er etablert for den økonomiske politikken, og om at handlingsregelen skal følges. Det er også støtte til at vi framover må komme tilbake til 4 pst.-banen innen rimelig tid. Det lover godt.

Opposisjonspartiene legger i sine budsjettalternativer opp til om lag samme oljepengebruk som Regjeringen gjør i sitt budsjettforslag. Noen framstiller det endog som lavere pengebruk enn i Regjeringens forslag. Så er det vel slik at de ulike partienes forslag til konkret inndekning i en del tilfeller er svært luftige og noen ganger til dels fraværende. Noen har basert seg på midlertidige inntekter fra salg av eiendom. Hvis en nå tar inn over seg at budsjettvirkningen av de foreslåtte skattelettelsene må regnes på helårsbasis, synes det vel som om den samlede oljepengebruken i de alternative budsjettene er noe høyere enn den er i Regjeringens forslag.

Budsjettet er godt tilpasset de utfordringene vi står overfor i det kommende året med tanke på de etterdønninger vi vil se av finanskrisen. Samtidig er det viktig å minne om at de utfordringene vi står overfor i de kommende årene, er vanskelige og harde å ta tak i. Det er et politisk ansvar å slå ring rundt og trygge den framtidige finansieringen av den norske velferdsmodellen.

Det er en stund til jeg blir pensjonist og faller for aldersgrensen, som for min del, som fylkesmann, er 70 år. Forhåpentligvis vil det den dagen bli holdt takketaler på Hamar, som det seg hør og bør for en avgående fylkesmann. Men egentlig ønsker jeg meg bare én takketale den dagen, og det er at junior, Jens Åge, holder en tale for sin far og sier: Takk for at du og din generasjon la til rette for at min generasjon skal klare generasjonskontrakten.

Det er det utviklingen i norsk økonomi vil dreie seg om framover. Derfor må vi føre en ansvarlig økonomisk politikk, slik at vi kan sikre en god velferdsstat for våre barn og våre barnebarn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Ulf Leirstein (FrP) [12:41:05]: Jeg skjønte på finansministeren at han ikke hadde noen tro på at han skulle sitte som finansminister til evig tid – og det er et godt utgangspunkt. Det kommer et valg om noen år.

Når jeg hører på finansministeren, får jeg nesten inntrykk av at han ikke er helt komfortabel med det statsbudsjettet han forsvarer her i dag. Det er riktignok ikke han som finansminister som la fram dette statsbudsjettet, det var det en annen finansminister som gjorde.

Hvorfor sier jeg at jeg opplever at han ikke er komfortabel med det? Jo, jeg registrerer at finansministeren er veldig opptatt av hva som skal skje fra 2011 og framover – om man skal få ned pengebruken i statsbudsjettet. Da er det noe pussig at man har et statsbudsjett i dag hvor man bruker veldig mye penger, og sprer dem til veldig mange gode formål. Det kommer til å gjøre jobben med å få pengebruken ned atskillig vanskeligere fra 2011, noe som finansministeren er opptatt av. Er det da slik at man med dette budsjettet, som finansministeren nå anbefaler, vil gjøre jobben med å kutte utgiftene i 2011 enklere eller vanskeligere?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:42:11]: Det var ikke et varsel om en forestående avgang, men når en blir 70, er det vel kanskje på tide å trekke seg tilbake.

Jeg synes dette er et godt budsjett. I dag har vi fått de siste arbeidsledighetstallene som viser at den registrerte ledigheten i Norge er på 2,6 pst. Det er et uttrykk for at den økonomiske politikken virker. Handelspartnerne våre har i gjennomsnitt en arbeidsledighet på 7,8 pst. – altså tre ganger så høy – så jeg synes dette er et godt budsjett. Men det er ingen tvil om at det er et budsjett hvor vi bruker mye penger, og som gjør det krevende å få ned pengebruken og få redusert veksten i utgiftene i årene framover. Det må vi! Men det vil avhenge av mange ting, bl.a. hvordan utviklingen i internasjonal økonomi går, hvordan oljeprisen utvikler seg, og om de land som nå har brukt betydelige midler for å bekjempe finanskrisen, trekker seg gradvis og kontrollert tilbake, eller om det skjer over natta. Det er mye som skal klaffe for at vi skal få dette til, men den jobben skal vi gjøre.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:43:24]: Statsråden hever seg egentlig over realitetene i norsk økonomi og i norsk politikk. Han snakker mest om fremtiden, hvordan det blir når han blir 70, og hvordan det skal se ut når han går av med pensjon. Det som betyr noe, er hvordan det er nå, og det er den politikken statsråden må stå inne for. Regjeringen pleier ofte å vise til at norsk arbeidsledighet, som vi i dag fikk høre er på 2,6 pst., ligger an til å være den laveste i Europa. Det er bra!

Samtidig og i samme åndedrag burde man si at 25 pst. av samtlige nordmenn mellom 18 og 65 år lever på offentlige overføringer. Det er dobbelt så mange som i de landene vi konkurrerer med. Så mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at denne fordelingen av folk på leting etter jobb, og folk permanent ute av arbeidslivet, er et sunnhetstegn for norsk økonomi? Eller ville statsråden ha foretrukket høyere arbeidsledighet dersom dette hadde betydd et redusert antall på ulike trygdeordninger? Altså: slik det er i våre konkurrentland, slik at de har mulighet til å skape arbeidsplasser og få folk tilbake i arbeid. Det har vi ikke mulighet til i Norge, når vi bare har 2,6 pst. som faktisk leter etter en jobb.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:44:28]: Det er riktig at vår virkelighet er her og nå. Altså: Vi er i 2009, og vi behandler i dag budsjettet for 2010. Men samtidig er det slik at vi som er i denne sal – både de som skal stemme, og vi andre – har et ansvar for å forvalte de muligheter og de verdier som Norge har, slik at generasjonen etter får nytte av det. Det er det politikk dreier seg om. Det er det politikk alltid har dreid seg om, helt fra vi begynte å bygge den norske velferdsstaten, at generasjoner etter oss skal få en tryggere og bedre framtid.

Så peker representanten på noe som er en stor utfordring i økonomien, nemlig at det er ca. en halv million mennesker i arbeidsfør alder som permanent eller på kortere basis er ute av arbeidslivet. Så et av de store prosjektene i årene som kommer, handler om hvordan vi skal ta vare på arbeidskraften på en bedre måte, hvordan vi skal bygge opp under og ikke uthule arbeidskraften. For det er samfunnets viktigste og største ressurs – mye, mye større enn oljeformuen. Så det blir en formidabel politisk oppgave, og jeg ser fram til fortsettelsen også i salen her når det gjelder akkurat det spørsmålet.

Jan Tore Sanner (H) [12:45:46]: Når finansministeren snakker om fremtiden, får jeg nesten hornmusikk i brystet som Høyre-mann. Når det ikke ender med et halleluja, er det fordi det er litt avstand mellom analysen og de tiltakene og den konkrete politikken som finansministeren forsvarer. Særlig opplever jeg at det er en forskjell mellom den analysen som finansministeren gir av etterdønningene etter finanskrisen for konkurranseutsatt sektor, og det budsjettet som er presentert, for finansministeren sa at budsjettet bygger opp under situasjonen i norsk økonomi.

Hvis man mener at konkurranseutsatt sektor sliter, er det jo påfallende at Regjeringen har nappet ut alle de konkrete tiltak man iverksatte for å gi drahjelp til konkurranseutsatt sektor, enten det gjaldt innovasjonslån, forskning eller bedre avskrivningsregler. Alle de forslagene er borte, samtidig som man har et budsjett som bidrar til å øke presset på rente- og kronekurs.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:46:56]: Den overordnede økonomiske politikken er det viktigste for konkurranseutsatt næringsliv – det at vi klarer å føre en økonomisk politikk som fører til lave renter, som fører til lite press på kronekursen, som fører til at Norge totalt sett har en god konkurransekraft, og det å investere i utdanning o.l. Hvis vi ser på noen konkrete forslag, er det slik at vi i 2009 har foreslått betydelige økninger i GIEKs garantirammer, vi har satset betydelig på forskning, og ikke minst var vi raskt ute i fjor høst – for omtrent et år siden – og sørget for å bygge et soliditetsvern rundt norsk bankvesen og norsk finansvesen. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape et godt grunnlag for næringsvirksomhet. Jeg er helt overbevist om at innsatsen for å bygge opp under det norske finansvesenet og finansmarkedene kanskje er det aller viktigste grepet vi har gjort for å passe på at det er muligheter for norske bedrifter til å konkurrere og til å produsere.

Jan Tore Sanner (H) [12:48:03]: Nå snakker finansministeren om fortid. Jeg snakket om fremtid, de forslagene som da ligger inne i budsjettet for 2010 og fremover. Hvis vi er enige om at det er den overordnede økonomiske politikken som er viktigst for konkurranseutsatt sektor, henger ikke det sammen med at finansministeren legger så stor vekt på at budsjettet bygger opp under situasjonen i norsk økonomi, for det blir mer krevende for de konkurranseutsatte bedriftene. Vi vet at konkurranseevnen har blitt svekket hvert eneste år siden den rød-grønne regjeringen kom til makten.

Vi faller også på Verdensbankens statistikk over land som det er gunstig å drive næringsvirksomhet i. Man har falt fra sjetteplass under den borgerlige regjeringen til tiendeplass under den rød-grønne regjeringen, og vi vet også at den kostnadsmessige konkurranseevnen for norske industriarbeidsplasser er svekket. Det er krevende i en situasjon hvor det internasjonale markedet faller. Da må vi som politikere ta tak i de virkemidlene som vi kan gjøre noe med. Markedet kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan gjøre noe med rammebetingelsene, og vi kan bidra til at vi ikke øker presset på konkurranseutsatt sektor.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:49:22]: Som jeg sa i stad: Det å passe på at vi har et finansvesen som fungerer godt, er avgjørende for at bedriftene våre skal gjøre det bra. Ser vi på budsjettet for 2009 og 2010, bygger det opp en politikk som skal passe på at ikke ledigheten skal bite seg fast i Norge, at arbeidsledigheten er lav slik at vi også i en krisetid kan passe på at den kompetansen som er i arbeidskraften, også blir der.

Så er det klart at hvis vi ser litt lenger framover, er det viktig at vi får et lønnsoppgjør på plass til våren. Som jeg nevnte i innlegget mitt, må frontfagene på en måte komme i forgrunnen. Det er klart at inntektspolitikken også skal bygge opp under konkurransekraften til norsk næringsliv, og når samspillet mellom finanspolitikk, pengepolitikk og inntektspolitikk fungerer på sitt beste, er det det som virkelig er med på å sørge for at det blir gode vilkår for å produsere fra Norge og selge i utlandet. Så det er i grunnen noe av det viktigste Regjeringen skal jobbe med gjennom 2010-budsjettet og i tiden framover.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:50:42]: Jeg har sans for at finansministeren også ser budsjettet for 2010 i et generasjonsøyemed. Det minner meg vel om det som står i skriften – jeg vet ikke om inspirasjonen kommer derfra. Der står det at «Alt har sin tid», og fra 2011 og framover skjønner jeg at det er tid for innstramning, innstramning og innstramning. Det er det jo mye rett i når en ser på oljepengebruken for neste år.

Finansministeren sier, helt riktig, at oljepengebruken må ned, vi må nærme oss en 4 pst.-bane. Vi har greid det før, og da sikter han vel til forrige gang han var finansminister. Forskjellen var jo at den gang gikk antall eldre ned samtidig som man skulle stramme til. Det er det motsatte som nå skjer framover. Så mitt spørsmål er: Hvordan ser finansministeren for seg mulighetene for innstramninger, og på hvilke områder mener han det må skje?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:51:48]: Jeg tror ikke jeg er i stand til å gå i detalj nå, men jeg kan komme med et par betraktninger. Det ene er at de utfordringene vi ser i dag, er litt forskjelllige fra de vi hadde tidlig på 1990-tallet, hvis en skal gå tilbake til den tiden. En veldig stor forskjell er at da hadde vi lite penger på bok – de kom i 1996. Nå har vi et pensjonsfond på 2 600 milliarder kr, så det er klart at pengerikeligheten i seg selv i det norske samfunnet gjør antakeligvis både forventninger større og innstramminger vanskeligere.

Men dette skal jo ikke bare handle om å redusere veksten i utgiftene, det skal også handle om en politikk som bl.a. skal gjøre det lettere for et lite mindretall som ikke har det så bra i Norge – barnevernsbarn, barn som faller ut av skolen, rusmisbrukere og andre. Vi skal også bruke denne perioden til å bygge noe for dem som ikke har fått ta del i velstandsutviklingen slik som vi andre. Så skjer det jo noe fra 1. januar 2011, nemlig pensjonsreformen, som Stortinget har bidratt til – og det er veldig bra. Den er et viktig innslag i det å kunne få en redusert vekst i utgiftene i årene framover, når eldrebølgen etter hvert siger inn over landet.

Borghild Tenden (V) [12:53:10]: Jeg vil snakke litt mer om de nære ting.

Jeg vil utfordre finansministeren litt på biodiesel, som er veldig pop om dagen. Miljøvernministeren, Erik Solheim, har innrømmet at det var et arbeidsuhell. Nå har jeg lyst til å høre med finansministeren: Er finansministeren enig med Venstre i at denne saken kunne ha vært håndtert litt annerledes, at man kanskje kunne fått et varsel tidligere, i revidert, om hva som kom til å skje? Slik det er nå, blir det satt opp mot jernbane, mot fattige – ja, argumentene skifter fra dag til dag. Er finansministeren enig med Venstre i at det kunne vært håndtert annerledes og mer forutsigbart?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:54:01]: Man får jo inntrykk av at dette er noe som har kommet nesten som julekvelden på kjerringa. Men hvis vi går tilbake til bl.a. St. prp 1 for 2006–2007, den såkalte skatteproposisjonen, sier Regjeringen at

«på prinsipielt grunnlag bør alle trafikanter betale avgift som tilsvarer de kostnadene de påfører samfunnet i form av ulykker, kø, støy, utslipp til luft og veislitasje. Det meste av kostnadene ved bruk av personbil er knyttet til ulykker, kø og støy. Dette er kostnader som i liten grad varierer med valg av drivstoff».

Så det er i grunnen ikke helt nye tanker som kommer i statsbudsjettet for 2010 – et forslag som jeg stiller meg fullt og helt bak. Bare som et lite apropos: Det er ikke første gang avgifter har skapt brudulje i Stortinget. Jeg minnes en debatt som var i salen her i april 1986. Da var det spørsmål om å øke bensinavgiften med 5 øre. Det korrekte er 35 øre. Selv om det har vært mye støy nå, var det mye støy den gangen, og som kjent fikk det store konsekvenser – konsekvenser som vi ikke ser i denne saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Helga Pedersen (A) [12:55:31]: Regjeringen har lagt fram et godt budsjett for 2010. Det er tilpasset den økonomiske situasjonen. Det er et budsjett for å holde folk i arbeid og for å sikre gode velferdstjenester.

Likevel har det de siste ukene vært høylytte diskusjoner rundt budsjettforslaget, særlig knyttet til det som handler om biodiesel. Mange har gitt uttrykk for sterke meninger, og Arbeiderpartiet har ved flere anledninger blitt beskyldt for maktarroganse. Det har også blitt gjentatt fra opposisjonspartiene her i dag.

Vi skal selvfølgelig vokte oss for å være arrogante, og vi må tåle at Arbeiderpartiet som et stort parti får dette søkelyset på seg. Samtidig kunne man si mye om arroganseanklagene som kommer mot et parti som ved hvert stortingsvalg siden krigen har vært det største, men som har gått inn i et forpliktende regjeringssamarbeid sammen med to andre partier og i tillegg har inngått forlik med opposisjonen på flere områder i forrige stortingsperiode. Det er heller ikke slik at arroganse må forveksles med evne til styring, vilje til å ta ansvar og den ryggraden som trengs for å stå i en storm – og det å ha en bevissthet om at de beslutningene vi tar nå, har betydning for hvordan samfunnet ser ut om noen år.

Dette gir ikke alltid kortsiktig gevinst på meningsmålingene, men å styre landet handler om å tenke langsiktig, og å stå opp for tiltak som ikke får stående applaus her og nå. Vi vet fra tidligere tider at vi har tapt oppslutning på å stå for upopulære, men nødvendige reformer. For eksempel ble våre endringer i momssystemet i 2001 i all hovedsak opprettholdt av den påfølgende borgelige regjeringen, sannsynligvis i dyp takknemlighet for at Arbeiderpartiet tok støyten. Det forventer jeg ikke at de sier høyt her i dag heller.

Budsjettet vi skal vedta i dag, inneholder også upopulære forslag, og i særdeleshet innføring av normal autodieselavgift på biodiesel. Det er flere som har tatt avstand fra forslaget med bakgrunn i at motivasjonen «bare» er å skaffe inntekter til staten. Når ble det et mindreverdig og nærmest tvilsomt motiv å sikre framtidige inntekter for fellesskapet?

For Arbeiderpartiet går dette rett inn i kjernen av vårt store prosjekt, nemlig en videreutvikling av velferdsstaten og et samfunn som inkluderer alle.

Inntekter til fellesskapet er en forutsetning for en fellesskole som er gratis og av høy kvalitet. Inntekter til fellesskapet er en forutsetning for et helsevesen som ikke spør, som i USA, hva du har betalt inn i privat forsikringspremie før du kan få behandling. Inntekter til fellesskapet er en forutsetning for å ruste opp veier, jernbane og havner, og inntekter til fellesskapet er en forutsetning for at det økende antallet eldre pleietrengende skal få et verdig og godt tilbud tilpasset ønsker og behov.

Når biodieselsaken har tatt så stor plass i media og hos opposisjonen som den har, handler det nok også om at statsbudsjettet for øvrig har blitt sjeldent godt mottatt. Budsjettet inneholder kraftige satsinger på tiltak for å få folk i arbeid, på kommunene, på samferdsel, på sykehus, på forskning, på kultur og en rekke andre områder. Dette er helt nødvendig i de tidene vi er inne i.

Finanskrisen er fortsatt ikke over. Det ble senest bekreftet mandag denne uken, da NHO la fram sin siste kvartalsrapport. En undersøkelse der viser at av 2241 norske bedrifter som er intervjuet, planlegger én av fire bedrifter å si opp ansatte i løpet av de neste tre månedene.

Arbeid til alle er og blir en hjertesak for Arbeiderpartiet og vår regjering, og vi følger læreboka for hvordan dette skal sikres. I de tre første årene i forrige periode, da veksten var historisk sterk og bedriftene slet med å skaffe arbeidskraft, ble pengebruken holdt igjen. Regjeringspartiene måtte tåle mye kritikk for dette, ikke minst pisket opp av Fremskrittspartiets retorikk og overbud. Men det var avgjørende for de konkurranseutsatte næringene at presset i økonomien, renter og kronekurs ble holdt i sjakk. Uten denne disiplinen i den økonomiske politikken hadde industrien stått dårligere rustet til å møte de tøffe tidene som kom i ettertid.

Da finanskrisen så satte inn, økte Regjeringen oljepengebruken for å motvirke en raskt økende ledighet. Dette kalles motkonjunkturpolitikk. Den er effektiv, og den er logisk. Det kan man dessverre ikke si om Fremskrittspartiets linje, slik den er kommet til uttrykk i salen her i dag. I årene med utbredt mangel på arbeidskraft og sterkt press i økonomien foreslo Fremskrittspartiet konsekvent å legge flere titalls milliarder oppå Regjeringens budsjettforslag. Nå, når det fortsatt er fare for høy ledighet, er budskapet at det bør brukes mindre penger enn det Regjeringen legger opp til. Forstå det den som kan.

Likevel tror jeg det er viktig å skille mellom det som Fremskrittspartiet sier, og det de faktisk gjør i sitt alternative budsjett. Det kan synes som om Fremskrittspartiet satser på «wow»-effekten når de legger seg under Regjeringens oljepengebruk, samtidig som de sier at de vil begrave handlingsregelen. Fremskrittspartiet har åpenbart hatt et ønske om å lystre Høyre når det gjelder oljepengebruk, men når man går inndekningsforslagene nærmere etter i sømmene, er neppe Høyre-folkene helt fornøyd ennå. I realiteten mangler det mange milliarder i inndekning for de utgiftsøkningene Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett.

Fremskrittspartiet har så langt i debatten brukt mye tid på å snakke om forutsigbarhet, men det er verken forutsigbarhet eller tydelighet som preger Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Som finansministeren var inne på i sitt innlegg, må vi forberede oss på at det nå kommer år med strammere rammer. Handlingsregelen lever i beste velgående, og vi skal tilbake til 4 pst.-banen i handlingsregelen etter at vi har vært igjennom en helt ekstraordinær situasjon, nemlig det største tilbakeslaget i verdensøkonomien siden 1930-tallet.

Handlingsregelen handler om å ta vare på arbeidsplasser i Norge, og den handler om solidaritet mellom generasjonene. Vi ønsker at oljeformuen, også når den er gjort om til en finansformue, ikke skal brukes opp, men kaste av seg til glede for stadig nye generasjoner.

Norge er internasjonalt anerkjent for den måten vi har håndtert oljeformuen og oljeøkonomien på. Det er knapt noe land som har maktet å kombinere olje- og gassinntekter med en videreutvikling av fastlandsøkonomien, slik som Norge har klart. Bevisbyrden ligger derfor på dem som vil endre dette fundamentet og denne politikken, ikke på oss som forsvarer det.

Norge skal fortsatt være verdens beste land å bo i, og utfordringene med strammere budsjetter er små sammenlignet med problemene de fleste andre land har å stri med. Det er likevel all grunn til å forberede seg på kritikk og harde tak når prioriteringene etter hvert vil bli tøffere enn før. Vi skal ikke se bort fra at den politiske turbulensen som har vært i forkant av denne debatten, vil fortone seg som beskjeden sammenlignet med det vi har i vente. Men det handler om å gjøre det som trengs for å holde arbeidsledigheten nede og videreutvikle den norske velferdsstaten. Arbeiderpartiet er beredt til å ta ansvar og stå i de stormene som måtte komme.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [13:04:06]: Jeg merket meg at Arbeiderpartiets parlamentariske leder i sitt innlegg sa at avgifter har vi for å sikre inntekter til fellesskapet. I alle tidligere sammenhenger når Arbeiderpartiet har forsvart avgiftsbelegging, har argumentasjonen vært at man ønsker å legge om adferden på ulike områder. Man har sagt at når man opprettholder alkoholavgift eller tobakksavgift, så er det for å påvirke folks konsum. Da blir det litt underlig at når man nå skal innføre en biodieselavgift, som for så vidt har en helt annen effekt, er det ikke for å redusere bilkjøringen man gjør det, og det er ikke for å oppnå noen miljøgevinst at man gjør dette. Det man ender opp med å gjøre, er å oppfordre bilistene til å bruke mest mulig av de mest forurensende drivstoffene. Da har jeg litt problemer med å følge logikken til Arbeiderpartiet når den forandrer seg avhengig av hvilke avgifter vi snakker om.

Da blir mitt spørsmål til Helga Pedersen: Hva er den egentlige grunnen til at Arbeiderpartiet ilegger avgifter?

Helga Pedersen (A) [13:05:17]: Gjennom skatte- og avgiftssystemet skal vi sikre inntekter til velferdsstaten også i framtiden. Jeg registrerer at også Fremskrittspartiets leder har tatt til orde for at det vil være riktig å innføre en biodieselavgift på sikt, og da kan ikke jeg skjønne hvorfor vi skal skyve en beslutning som fortoner seg som vanskelig, foran oss. Avgiftssystemet skal også bidra til å fremme ønsket adferd, men det vil være veldig, veldig rart om vi om fire–fem år har en situasjon der vi bruker mer penger på å subsidiere biodiesel enn det vi f.eks. gjør på å bygge jernbane og å fremme sjøtransport.

Siv Jensen (FrP) [13:05:59]: Nå som Helga Pedersen har kommet til Stortinget fra Regjeringen, håper jeg at hun også er litt bekymret for maktfordelingsprinsippet i samfunnet. Det er nemlig et prinsipp som stadig færre mennesker i vårt samfunn – selv de med høy utdanning – er i stand til å redegjøre for, når vi nå har hatt langt over fire år med en flertallsregjering. Man får jo inntrykk av at Regjeringen ikke bare er den utøvende makt, men den lovgivende makt og snart også den dømmende makt. Det mener jeg er et problem. Det burde også bekymre Arbeiderpartiet som i hvert fall historisk sett har vært opptatt av å ta vare på disse verdiene i vårt samfunn, og som er et helt grunnleggende element i vårt styringssystem.

Hva vil Arbeiderpartiet gjøre for å ta større vare på maktfordelingsprinsippet og vise det norske folk at det faktisk er Stortinget som er lovgiver og fatter de endelige beslutningene?

Helga Pedersen (A) [13:07:02]: Vi skal slå ring om maktfordelingsprinsippet. Når Regjeringen legger fram et budsjett, er det bl.a. på bakgrunn av brede prosesser der våre stortingsgrupper har vært involvert. Det har også skjedd i denne sammenhengen.

Så har vi merket oss den debatten og den kritikken som har kommet mot biodieselopplegget etter at budsjettet ble lagt fram. Vi har også imøtekommet mange av de kritiske merknadene fra bl.a. opposisjonspartiene i den forbindelse. Derfor har vi lagt inn mer penger til å fremme annengenerasjons biodrivstoff i Norge, og vi har varslet at vi vil øke omsetningspåbudet slik at markedsandelene på biodiesel ikke skal gå ned når biodieselavgiften blir gjennomført.

Siv Jensen (FrP) [13:07:50]: Jeg skjønner at maktfordelingsprinsippet ikke er like viktig.

Erna Solberg (H) [13:08:03]: Det er vel slik at Stortinget ikke er partienes stortingsgruppe, men denne sal og hele det valgte storting. Der kunne man kanskje rydde litt opp i maktfordelingstankegangen.

Mitt spørsmål til representanten gjelder noe annet. Biodieselsaken dreier seg egentlig om tre forskjellige saker. Den ene dreier seg om substansen, nemlig at man nå fremmer et forslag som kommer til å bidra til at det blir mer forurensende drivstoff i Norge, at det kommer til å bli mer CO₂-utslipp. Det andre det dreier seg om, er forutsigbarhet for investorer som har trodd på politikerne, og som opplever at rammebetingelsene endrer seg over natten. Det tredje dreier seg om Regjeringens forhold til et inngått forlik med andre parter om skattleggingen i transportsektoren, om biodiesel, og hvor forlikspartnerne mener at det som er foreslått, er brudd på forliket. Så ber de statsministeren om et møte før denne saken behandles i salen, men hører ikke et kvekk. Hva mener parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet om det?

Helga Pedersen (A) [13:09:13]: Maktfordelingsprinsippet ligger fast. Men det er også slik at det norske folk har valgt et flertall i dette storting, og Arbeiderpartiet og våre samarbeidspartnere, SV og Senterpartiet, har forpliktelser overfor sine velgere til å føre rød-grønn politikk. Noe annet ville være et svik.

Innføringen av biodieselavgiften handler blant flere ting også om at forurenser skal betale. De som kjører på biodiesel, vil fortsatt være fritatt for CO₂-avgift, selv om de fortsatt slipper ut CO₂. Når det gjelder investorene, mener jeg at de kan leve veldig trygt, puste rolig. Vi har lagt inn betydelig med penger, 100 mill. kr, som er øremerket, og 40 mill. kr til kan brukes til å utvikle 2. generasjons biodrivstoff i Norge. Staten bidrar. I tillegg har vi innført et omsetningspåbud og varslet at det skal trappes opp, helt i tråd med det som man ble enig om i klimaforliket.

Erna Solberg (H) [13:10:25]: Jeg forstår at iallfall parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet er innforstått med at det som nå er fremmet som et nytt forslag, egentlig bare er en utsettelse av noe som vi har vært enige om i forliket tidligere. Det er en oppklaring i forhold til tidligere debatter her.

Men mitt spørsmål er: Hvordan ser parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet på det faktum at hennes forgjenger undertegnet en avtale med tre andre partier i fjor? Så ble det endringer i disse spørsmålene. Da ble det innkalt til samtaler på Erik Solheims kontor. Vi så hverandre i øynene og sa at det var greit at Regjeringen trengte lengre tid, og at vi kunne utsette innblandingspåbudet fra 2009 til 2010. I år får vi ikke ett ord tilbake som svar på et brev til statsministeren om en samtale om disse spørsmålene siden de ligger innenfor rammen av forliket. Mitt spørsmål er igjen: Hva mener parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet om det? Hvordan har hun tenkt å reparere dette? Har hun tenkt å sette i gang en prosess der vi kan komme til enighet om hvordan vi skal sørge for at utslippene i transportsektoren i Norge blir mindre, når Arbeiderpartiet nå bidrar til å ødelegge sjansene for det med forslagene sine?

Helga Pedersen (A) [13:11:37]: Vi har veldig stor respekt for klimaforliket, og vi står selvfølgelig bak det. Vi står fast på det og skal følge det opp med forlikspartnerne også i fortsettelsen.

Så vidt jeg minnes, stod det ikke noe i klimaforliket om avgift. Det stod at man skulle vurdere å øke omsetningspåbudet for biodiesel basert på de høringene som skulle gjennomføres om biodiesel. Dette kom det mange kritiske merknader til, også fra opposisjonspartiene. Det har vært dialog mellom miljøvernministeren og forlikspartnerne om det. Vi trapper opp omsetningspåbudet til neste år og opprettholder det markedet som er i dag. Jeg håper at de øvrige forlikspartnerne er tilfreds med det. Så har vi varslet en ytterligere opptrapping fra 2011. Jeg håper at også forlikspartnerne våre er opptatt både av at næringslivet skal ha noen måneder til å omstille seg til det på, og at vi har skikkelige bærekraftskriterier på plass, slik at vi sikrer at den biodiesel som omsettes i Norge, er bra, både for klimaet og for verdens fattige som trenger mat på bordet.

Dagfinn Høybråten (KrF) [13:12:54]: Kristelig Folkeparti er part i samtlige forlik som er inngått i dette hus under den rød-grønne regjeringen. Som part i alle disse forlikene er vi opptatt av at de følges opp. Vi kjenner oss forpliktet til det, og vi forventer det fra Arbeiderpartiets side. Derfor ble vi meget overrasket da statsministeren den siste uken gikk ut og sa at omsetningspåbudet skal forskyves i forhold til den avtalen vi inngikk på dette tidspunktet i fjor. Jeg må minne representanten Helga Pedersen om at vi hadde en runde for et år siden, der samtlige parlamentariske ledere var enige om det som står i proposisjonen, som Stortinget i dag behandler:

«Partene i Klimaforliket har blitt enige om å trappe opp omsetningspåbudet til 5 pst. fra 1. juli 2010.»

Det har statsministeren ensidig endret på i sin tale til Fagforbundet, uten å snakke med noen av oss. Er dette en lojal oppfølging av klimaforliket? Er det slik vi kan forvente at Regjeringen vil behandle partene i klimaforliket framover?

Helga Pedersen (A) [13:14:04]: Regjeringen og Arbeiderpartiet har stor respekt for klimaforliket. Jeg mener at vi også har fulgt opp klimaforliket på dette punktet. Vi har også merket oss de kritiske merknadene som Kristelig Folkepartis leder og parlamentariske leder har hatt på dette området. Vi skal gjerne komme tilbake for å diskutere oppfølgingen mer inngående, men jeg håper og tror at også Kristelig Folkepartis stortingsgruppe er opptatt av at en opptrapping av biodiesel skal kombineres med en innføring av ordentlige bærekraftskriterier.

Trine Skei Grande (V) [13:15:00]: De store parlamentariske forlikene i det norske stortinget er kanskje en av de tingene vi kan være mest stolte av på vegne av norske politikere – det at vi i store, viktige saker setter oss ned og blir enige på tvers av de store skillelinjene i politikken. Den siste utviklinga når det gjelder klimaforliket, har ikke vært god sett i lys av den tradisjonen. Jeg merker meg – om jeg skal følge opp representanten Høybråten – at de viktige talene som statsministeren har om oppfølginga av et slikt viktig forlik, ikke blir holdt i denne salen, men for de ulike fagforeningene som opptrer som sponsorer for partiets valgkamp. Det er de viktige arenaene for statsministeren å meddele slikt på. Vi har nå en rekke brudd på avtalen. Det er på sjølve oppfølginga, det er på hele petroleumssektoren, det er på grønne sertifikater, det er på handlingsplanen for fossil energi, og det er på energibruk i både offentlige bygg og private bygg – mange brudd. Vi får ikke til en dialog, og vi opplever at det viktige ikke blir gjort.

Hvorfor er dette forliket ikke viktig for Arbeiderpartiet?

Helga Pedersen (A) [13:16:11]: Jeg er ikke enig i representanten Skei Grandes konklusjon. Klimaforliket er viktig for oss, og vi er veldig glad for at vi fikk på plass et forlik på dette viktige området. I løpet av de fire siste årene har vi skjerpet Norges klimaforpliktelser. I budsjettet ligger det en solid satsing på miljøteknologi. Vi har fulgt opp i forhold til grønne sertifikater, som jo har vært et tema i mange, mange år. Vi er offensive i forhold til et testsenter på Mongstad, karbonfangst og lagring, og vi er en pådriver i forhold til toppmøtet som snart skal være i København. Vi følger også opp i forhold til biodiesel, som jo partiet Venstre er opptatt av. Så får vi komme tilbake og diskutere mer inngående de andre oppfølgingene av klimaforliket, men jeg føler meg trygg på at også Venstre er opptatt av at opptrapping av biodiesel skal følges med strenge bærekraftskriterier, slik at vi faktisk er helt sikre på at det gir ønsket klimaeffekt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Siv Jensen (FrP) [13:17:39]: Jeg merker meg at nå som alle de parlamentariske lederne skal på talerstolen, har statsministeren ikke funnet det bryet verdt å lytte til debatten. Det kan vel kanskje være nok et tegn på at det Stortinget sier, ikke er like viktig for statsministeren i en flertallsregjering.

Det som blir stående igjen som det debatterte fotavtrykket i forbindelse med statsbudsjettet for 2010, er altså at det nå blir dyrere å kjøre bil på miljøvennlig drivstoff, og at Regjeringen ikke skyr noen virkemidler for å gjennomføre det, deriblant å legge ned en bedrift som også har mottatt støtteordninger gjennom statlige instanser, til tross for at finansministeren og en rekke andre representanter for Regjeringen forsikrer oss om at dette er et budsjett for å redusere ledigheten. Det henger ikke sammen, og jeg skjønner at det er ubehagelig for Regjeringen å bli konfrontert med dette.

Når det er sagt, synes jeg det er trist at denne budsjettdebatten i det alt vesentlige dreier seg om en bitte, bitte liten brøk av hva et statsbudsjett tross alt handler om. Et statsbudsjett handler om hva slags fremtid vi skal tilby innbyggerne i dette landet, næringslivet i dette landet, og hvilke posisjoner Norge skal ha i forhold til verden omkring seg. Det ville vært helt på sin plass å ha en mer omfattende debatt om hvor det ble av Regjeringens fattigdomssatsing, om hvor det ble av Regjeringens løfter i valgkampen om å få til en mer verdig eldreomsorg for alle de tusener av syke, eldre mennesker i vårt land som nå må konkurrere med skolebarn når kommunene skal gjøre opp sine budsjett. Det er altså en helt uvirkelig situasjon i det som kalles for verdens rikeste land. En statsbudsjettdebatt burde jo handle om hvilke mål og visjoner vi har for dette landet, om hvordan vi skal løse de uløste oppgavene. I stedet handler dette altså kun om biodiesel, og det handler om en regjering som går på autopilot, og som har lagt alle mål og visjoner i skuffen.

Fremskrittspartiet, derimot, har i sitt alternative budsjett vist at det er mulig å foreta prioriteringer som løser de uløste oppgavene, og som frigjør den enkelte innbygger fra mange av de tvangstrøyene som sosialdemokrater liker å trekke nedover ørene på dem. Det å redusere skatte- og avgiftstrykket innebærer jo at hver enkelt familie får større frihet til selv å råde over sin egen økonomi. Det handler om verdighet, det handler om stolthet, og det handler om å overlate prioriteringer til den enkelte i stedet for å frata dem det gjennom et veldig høyt skatte- og avgiftstrykk. Det handler om at vi ønsker å sette vårt næringsliv – eller ufødte bedrifter – i stand til å omsette gode ideer i nye arbeidsplasser. Da må vi gi dem muligheter gjennom gode insentiver, i stedet for å straffe dem når de faktisk er i ferd med å lykkes.

Vårt alternative budsjett handler også om å satse på de uløste oppgavene – få ned helsekøene, få en mer verdig eldreomsorg på raskere tid enn det Regjeringen legger opp til, ha en fornuftig bruk av skattebetalernes penger ved å redusere byråkrati og redusere den stadig mer omseggripende offentlige forvaltning som med fordel kunne ha vært effektivisert og redusert.

Det handler om å stramme inn asyltilstrømningen, som jeg hørte Regjeringen var opptatt av å gjøre noe med da det var valgkamp, men som det ikke er mulig å finne spor av i budsjettet for 2010. Når anslagene i statsbudsjettet for 2010 er at det vil komme minst like mange asylsøkere til Norge neste år som i år, som var rekord, har man holdt velgerne for narr, når man har sagt at man vil sette i verk tøffere tiltak for få asyltilstrømningen ned. Det er jo verdt å merke seg, men med en betydelig grad av avmaktsfølelse, siden det altså er fire år til neste gang velgerne har mulighet til å gjøre noe med det.

Det er omdelt et forslag i salen fra de fire opposisjonspartiene, og jeg tar herved opp det. Jeg vil bare kort si at da jeg hørte Lundteigens innlegg, fikk man inntrykk av at man ikke kunne stemme for dette forslaget fordi man da ville stemme imot Regjeringens budsjett. Det er feil. Det er to endringer som gjøres fra opposisjonen. Det ene er at man fjerner forslaget om å innføre avgift på biodiesel. Det andre er at man finansierer det gjennom å redusere ymseposten. Alle andre forslag som Stoltenberg-regjeringen har lagt frem i dette budsjettet, er ivaretatt gjennom dette subsidiære forslaget. Det betyr at er man mot avgift på biodiesel, kan man trygt støtte forslaget fra opposisjonen.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [13:22:41]: Jeg registrerer at representanten Jensen i sitt innlegg tok selvkritikk på vegne av opposisjonen for sitt noe ensidige fokus på biodiesel. Det skal hun i og for seg ha ros for, også for at hun trekker opp litt andre og bredere perspektiver i sitt innlegg.

Betydelige deler av de inndekningsforslagene som Fremskrittspartiet har i sitt budsjett, framstår som noe luftige og kreative. Det synes jeg er veldig synd fordi vi da ikke får se hva Fremskrittspartiets reelle prioriteringer er. På ett punkt er imidlertid Fremskrittspartiet ikke til å misforstå. På et av de mest målrettede tiltakene vi har for å få folk ut i jobb og ut av fattigdom, kutter partiet 80 pst. av Regjeringens foreslåtte bevilgning. Representanten Leirstein ble tidligere i debatten utfordret på dette, på hvorfor man kutter i kvalifiseringsprogrammet. Det fikk vi ikke noe godt svar på. Kan representanten Jensen forklare hvorfor Fremskrittspartiet vil utradere kvalifiseringsprogrammet i Nav?

Siv Jensen (FrP) [13:24:15]: For det første vil jeg utfordre Helga Pedersen til å være litt mer konkret når hun kommer med påstander om Fremskrittspartiets såkalte luftige og kreative inndekning. Jeg vil gjerne vite hva det er som er luftig og kreativt i Fremskrittspartiets inndekning, for det tror jeg ikke Helga Pedersen har belegg for å hevde.

Så til hvordan vi skal få flere folk i jobb. Vel, nå har vi altså hatt en rød-grønn flertallsregjering i fire år, og aldri før har flere mennesker stått på utsiden av arbeidslivet. Da er det kanskje på tide at vi begynner å lete etter nye virkemidler, som bidrar til at flere av dem som står på utsiden og banker på døren, men som ikke slipper inn, får anledning til å komme i jobb. Det er altså 92 000 funksjonshemmede som ber om muligheten for en tilrettelagt arbeidsplass, slik at de kan bruke kompetansen sin i arbeidslivet, men det passer Regjeringen bedre at de ikke kommer på arbeidsledighetsstatistikken, men i stedet kommer på uførestatistikken. Det burde være flaut for Arbeiderpartiet.

Helga Pedersen (A) [13:25:24]: Et av de urealistiske inndekningsforslagene som Fremskrittspartiet har, er at man kutter bevilgningene til uføreområdet, vel 5,1 milliarder kr, uten at ytelsene skal reduseres. Kan representanten Jensen forklare hvordan Fremskrittspartiet skal gjøre mange tusen norske uføretrygdede friske og arbeidsføre på de fem ukene som gjenstår før budsjettet for 2010 trer i kraft? Man kutter altså kvalifiseringsprogrammet, utraderer det nærmest totalt, men uten at representanten Jensen her kan gi svar på hvordan man skal få disse menneskene ut i arbeidslivet.

Siv Jensen (FrP) [13:26:10]: Det svaret vil jeg gjerne gi. Helga Pedersen forutsetter jo at alle som i dag får uførestønader, er syke og ute av stand til å jobbe. Sannheten er jo den motsatte. Vi får daglig rapporter om mennesker som er definert inn i uførekøen til Arbeiderpartiet, som er friske, eller som i hvert fall har en betydelig restarbeidsevne som de ønsker å tilby norsk næringsliv. Problemet deres er at de har ikke mulighet, på grunn av et ineffektivt Nav, på grunn av firkantede regelverk, på grunn av stivbeint byråkrati. Da burde heller Helga Pedersen rette blikket inn i sin egen regjering og råde den til å tenke nytt i forhold til hvordan vi kan frigjøre disse menneskene fra en varig tilværelse som uføretrygdet, når det eneste de ønsker, er en mulighet til å delta i arbeidslivet på linje med alle oss andre.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:27:21]: Framstegspartiet foreslår som vanleg i sitt alternative budsjett massive skatte- og avgiftslettar, i all hovudsak til dei med store inntekter frå før, men under retorisk dekke av det motsette. Ved ein liten kikk i fordelingstabellane på kven som faktisk vil få dei skattelettane, ser ein nemleg at i gjennomsnitt vil personar som tener mindre enn 150 000 kr, få ca. 100 kr i lette med Framstegspartiet sitt opplegg, men ein person som tener over 3 mill. kr, vil få ca. 107 000 kr i skattelette. Det eg ønskjer å spørje om, er: Kvifor meiner Framstegspartiet at det er riktig at ein skal få over 1 000 gonger så mykje i skattelette dersom ein tener over 3 mill. kr, som dersom ein har låg inntekt og har dårleg råd og kanskje tener 100 000 kr?

Siv Jensen (FrP) [13:28:26]: For det første er jeg jo glad for at Bård Vegar Solhjell nå er i ferd med å adoptere ideen om at det kunne være lurt også å gi skattelettelser til dem som har lav inntekt i dette landet. Det er et mulig nytt forlik i Stortinget, som jeg med glede bidrar til.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett gjør vi flere ting. Vi gir skattelettelser til næringslivet bl.a. ved å opprettholde avskrivningssatser som Regjeringen fjernet, som vil være viktig når vi fortsatt ikke har kommet ut av finanskrisen. Men så gir vi altså skattelettelser til brede grupper i folket. Vi gir skattelettelser i bunnen som vil være et bidrag til de med lave og midlere inntekter. Vi fjerner arveavgiften, som vil komme alle til gode, rik eller fattig, den dagen de mister sine kjære og skal arve deres etterlatte eiendeler. Vi har påbegynt avviklingen av formuesskatten, som Fremskrittspartiet gikk til valg på. Det er altså ingen hemmelighet at vi vil ta den bort, og det vil gi den effekt at både de som har lite, og de som har mye i inntekt, vil kunne nyte godt av ikke å måtte betale formuesskatt på inntekter de allerede har skattet av flere ganger tidligere.

Geir Pollestad (Sp) [13:29:48]: Fremskrittspartiet drev en valgkamp der de evnet å skape stor begeistring for enkelte populære avgiftskutt på bensin og alkohol. Når vi ser det forslaget som ligger inne nå, foreslår riktignok Fremskrittspartiet et kutt i bensinavgifter på 50 øre, men det sier også at Fremskrittspartiet godtar en pris på drivstoffet på over 11 kr literen, selv om de ønsker at det skal bli 4–5 øre billigere å kjøre bil én kilometer.

Når det gjelder alkohol, støtter Fremskrittspartiet opp om Regjeringens forslag, og da er mitt spørsmål: Er dette et uttrykk for en ny og mer ansvarlig alkoholpolitikk fra Fremskrittspartiets side? Og vil representanten Jensen bekrefte at det norske avgiftsnivået på alkohol er fornuftig?

Siv Jensen (FrP) [13:30:42]: Svaret på det spørsmålet er nei. Og nå har vi akkurat hørt Arbeiderpartiets parlamentariske leder forklare oss at man ikke har avgifter på alkohol i Norge fordi man ønsker å påvirke folks konsum, man har det fordi man ønsker å fylle statskassen til ymse formål, og det ber jeg representanten fra Senterpartiet om å merke seg når han i fremtidige statsbudsjett skal vurdere avgiftsnivået på ulike produkter.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:31:23]: Eg ønskjer å følgje dette litt vidare, for då eg las Vårt Land i dag tidleg, var det to ting som gjorde meg glad. Det første var at Framstegspartiet ikkje lenger vil redusere alkoholavgiftene, og det andre var at dei har kalla inn alle sine stortingsrepresentantar for å stemme for solidarisk høge avgifter.

Men så les eg vidare i artikkelen og ser at avgiftspolitisk talsmann i Framstegspartiet, Kenneth Svendsen, uttaler:

«Det er ikke noe dramatisk som har skjedd, annet enn at vi har hatt en finanskrise. På grunn av den har vi valgt å justere avgiftene på en annen måte enn tidligere. (…) Når situasjonen normaliserer seg kommer vi nok til å prioritere kutt på alkoholavgiftene igjen.»

Så mitt spørsmål til representanten Siv Jensen er: Kvifor er eit høgt alkoholforbruk og -misbruk farlegare under finanskrisa?

Siv Jensen (FrP) [13:32:15]: Det kunne egentlig vært et veldig godt spørsmål hvis det hadde sammenheng. La meg si det sånn: Fremskrittspartiets utgangspunkt er at nordmenn ikke er spesielt annerledes enn folk i resten av Europa. Vi ønsker over tid å harmonisere avgiftene i Norge med det som er gjennomsnittet for andre europeiske land. Så ja, vårt mål er å få avgiftene ned, fordi vi har en generell tillit til at den enkelte nordmann fullt ut er i stand til å ha en hyggelig omgang med alkohol.

Så er det viktig at vi også i en slik situasjon er opptatt av å forhindre misbruk og sette ressurser inn overfor dem som ikke klarer det. Det opplever vi i veldig mange situasjoner i samfunnet. Men det betyr jo ikke at hver eneste nordmann har potensial for et grovt misbruk av alkohol. Jeg tror vi skal ta utgangspunkt i at de aller fleste av oss har en hyggelig omgang med det.

Trine Skei Grande (V) [13:33:27]: Jeg har et spørsmål til Fremskrittspartiet som gjelder et område der Venstre og Fremskrittspartiet vanligvis ikke er så veldig enige, og det er innvandringsfeltet – og her er det mer undring fra min side. For slik jeg har forstått Fremskrittspartiets politikk, mener man at en som søker asyl til Norge, skal få komme inn, skal få behandlet sin søknad så fort som overhodet mulig, og så skal man avklare det i forhold til et regelverk som vi da er uenige om. Men da er jeg veldig forundret over budsjettforslaget, for i budsjettforslaget kuttes det dramatisk på saksbehandling. Det kuttes dramatisk på hele innvandringsfeltet. Og ut fra min forståelse av hva det fører til, må det jo bli enorme asylmottak, med utrolig mange tusen mennesker som sitter og venter på å få saken sin behandlet.

Jeg mente å tro at ut fra Fremskrittspartiets logikk skulle man øke saksbehandlingskapasiteten i UDI, sørge for at sakene faktisk går fortere, og heller støtte Venstres forslag, som gjør at man får en raskere avklaring av hvem som skal få være her eller ikke, og ikke bare bidra til at en hel bråte med folk blir sittende i evigheter og vente på at søknadene deres blir behandlet.

Siv Jensen (FrP) [13:34:42]: Jeg er helt enig med Trine Skei Grande i at det er viktig å få ned saksbehandlingstiden hos UDI, men hun hopper jo over mange av de andre forslagene som Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett knyttet til asyl- og innvandringspolitikken.

Vi tror altså på vår egen politikk. Vi tror at hadde vi fått vedtatt og gjennomført våre innstrammingsforslag, så hadde det kommet langt færre asylsøkere til Norge. Og det må selvsagt gi seg utslag i lavere budsjettrammer der man ellers bruker enormt med tid og kapasitet på en overdreven flyktningtilstrømming til Norge, som er basert på en noe naiv måte å håndtere dette på fra den sittende regjering.

Nå skal det legges til at vi også mener at Venstres tilnærming til asyl- og flyktningspørsmålet er naiv, og hadde vi ikke snart fått strammet inn, ville altså Norge ende opp med å være det eneste landet i Europa som har liberale regler på dette området, og da er vi på full fart ut i et uføre som vi ikke kan kontrollere.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Erna Solberg (H) [13:36:10]: Stortinget er i dag samlet for å finne ut om to representanter blant de 86 rød-grønne representantene er mer opptatt av klima enn av avgiftsinntektene. Slik kunne man altså spissformulert hvordan hoveddelen av denne debatten går, men det er også den saken vi kommer til å få til slutt i kveld, når vi endelig ser hvordan det går med det forslaget vi har lagt opp til knyttet til biodiesel. Man kan stemme for hele Regjeringens budsjett, med unntak av én ting: Man kan sikre både arbeidsplassene og miljøet gjennom fortsatt avgiftsfritak på biodiesel.

Men denne debatten dreier seg selvfølgelig om mer, og burde også dreie seg om mye mer. Jeg synes det er bra at finansministeren løfter blikket og ser fremover. Jeg mener at det er en jobb alle politikere har hele tiden: å være sikker på at hvert skritt vi går, er et skritt i retning av det samfunnet vi ønsker, og løsninger som bidrar til at våre barn opplever en like god eller bedre verden enn den vi har opplevd. Og det gjelder ikke bare våre barn, her i Norge, men også globalt. Derfor er det viktig å stille seg det kritiske spørsmålet: Er vi på riktig vei med de politikkgrepene som tas i dette budsjettet?

Jeg tror også at vi må slå fast, som også Regjeringen gjør i nasjonalbudsjettet, at man tar feil skritt i dette budsjettet i forhold til generasjonsregnskapet. Man bruker mer enn det man klarer å spare for fremtiden. Man går feil. Generasjonsregnskapet går for andre år på rad i feil retning. Derfor er det også viktig å ta på alvor – og det kommer Høyre til å gjøre – signalene fra finansministeren om at vi må raskt ned igjen på en bærekraftig økonomisk utvikling, representert bl.a. med handlingsregelen.

Men det er ikke, som vi sier i Bergen, «ett fett» hva du bruker de pengene du har, til. Mye av spørsmålet om hvorvidt du tar vare på samfunnet for neste generasjoner, dreier seg om innholdet i budsjettet – hva du satser på og hvilke områder du griper fatt i. Derfor mener vi at vi må gripe mer fatt i de tingene som løfter den langsiktige vekstevnen for vårt samfunn. Vi må ha bedre rammebetingelser for små og mellomstore bedrifter. Vi er nødt til å gjøre noe med skattetrykket for de bedriftene som er privateide. Skatten på arbeidsplassene stiger nå alvorlig, og dette kommer til å gjøre flere arbeidsplasser ulønnsomme og øke omstillingstakten.

Vi må satse mer på kunnskap, innovasjon og nyskaping. Derfor er vi sterkt kritiske til at når Regjeringen bare tar vekk litt av pakken fra i sommer, velger de stort sett å ta vekk alt det som er rettet mot den delen av næringslivet som fortsatt sliter, nemlig eksportorienterte industrier.

Så må vi satse på skole, kompetanse og utdanning. Vi må få gjort mer på samferdselssektoren. For vi har ti år fremover – de ti årene fra 2010 til 2020 – hvor det fortsatt vil være rom, både når det gjelder oljeinntekter og avkastning, før belastningene på utgiftspostene knyttet til de eldre kommer til å være så store at det er vanskelig å satse på vekstevnen fremover.

Det andre vi er nødt til å gjøre i tillegg til å satse på vekstevnen i de tiltakene vi gjør, og som Høyre har lagt inn i sitt budsjett, er alvorlig å sørge for at den største utgiftsbomben nå reduseres – de største utfordringene for enkeltmenneskene i Norge – nemlig det store og voksende utenforskapet for mennesker som får trygd, men som ikke får lov til å bidra i samfunnet vårt sånn som de selv hadde ønsket. Derfor er vi nødt til å gjøre noe med sykelønn, og vi må gjøre noe med trygdesystemet. Derfor har vi også laget en rapport om en helhetlig strategi knyttet til hvordan vi kan ta fatt i og stoppe det store tilfanget av personer som blir sendt gjennom sykefraværssystemet og ut i uføretrygd. Vi er nødt til å gjøre mer enn bare å se på sykelønnsordningen. Vi må også se på hvordan vi får instrumentene innenfor sykelønnssystemet vårt til å fungere.

Vi har en invitt til Arbeiderpartiet – gjerne til hele Regjeringen – om å diskutere dette nærmere også med oss, ikke bare med partene i arbeidslivet. Vi stiller opp for å gjøre noe med dette. Men det krever noe. Det krever f.eks. at man ser at en hovedutfordring er mangel på kompetanse blant mange når omstillingene skjer i arbeidslivet.

Norge er et flott land, med høyt kostnadsnivå og høy produktivitet. Problemet er at de som ikke er produktive nok, de som ikke har god nok kompetanse, ramler raskt ut.

Det er fint at ledigheten ikke har økt så mye, men det er et faresignal at i en periode med uro har sykefraværet likevel økt, og det er 16 000 flere årsverk som er på sykelønn i andre kvartal. Det kan være et signal om at sykelønn nå brukes til direkteovergang til uføretrygd, og at det ikke blir en arbeidsledighetsperiode.

Oppgavene står foran oss. Jeg håper vi kan ta noen felles tak for å gjøre noe med dem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [13:41:35]: Først må jeg få lov til å kommentere det bemerkelsesverdige i at den fremste representanten for den konservative økonomiske politikken i Norge ikke makter å ta inn over seg de fantastiske resultatene Regjeringens politikk har skapt, og som får topp internasjonal karakter, ikke minst ved håndteringen av finanskrisen.

Høyre krever alltid ansvarlige budsjetter, prisverdig nok. I år har Høyre kritisert Regjeringen for at vi bruker for mye oljepenger. Deres bruk er ca. 2,3 milliarder kr mindre enn det Regjeringen har lagt opp til.

Så er det sånn, når man går gjennom Høyres alternative budsjett, at mange av deres inndekningsforslag er i strid med kravet om realistisk budsjettering. For eksempel kalkulerer man med skatteinntekter fra seniorer i arbeid, uten nærmere spesifisering, og man legger også opp til å bryte jordbruksavtalen midt i perioden. Med andre ord strammer ikke Høyre inn på oljepengebruken. Hvis Høyre virkelig er opptatt av å stramme inn, hvorfor bruker man ikke muligheten?

Erna Solberg (H) [13:42:46]: Jeg skjønner at i Arbeiderpartiet er det sånn at hvis man ikke står med glorifisert hyllest av hva Arbeiderpartiet til enhver tid gjør, så har man ikke skjønt realitetene. Realiteten er faktisk at i løpet av de siste fire årene har flere og flere mennesker ramlet utenfor arbeidslivet. Selv om det er kjempeflott – vi har den beste økonomiske situasjonen verden har sett, og vi har også fått flere i arbeid – så har vi likevel ikke klart å få funksjonshemmede mer i arbeid. Vi har mange store sosiale problemer, og jeg synes at Arbeiderpartiet skulle løfte blikket og se litt på det.

Så har jeg lyst til å si at vi stemte for alle de tiltakene som dreide seg om finansverdenen. Vi stemte for stort sett alt det Regjeringen foreslo, men vi mente at innretningen på noen områder skulle vært mer i retning av dem som nå sliter mest: eksportorientert næringsliv, som er kjernen i fremtidens verdiskaping i Fastlands-Norge. Det er bunnplanken i det vi skal leve av etter oljealderen. Det er de som nå tar belastningen med Regjeringens politikk, og det kommer jeg til å stå og kritisere helt til Regjeringen skjønner at de må gjøre noe annet.

Martin Kolberg (A) [13:43:58]: Vi har i denne debatten igjen hørt veldig tydelig Høyres syn på formuesskatten. Det er velkjente argumenter som har vært gjentatt. Høyre vil fjerne skatten, som jo er den mest omfordelende skatten vi har i vårt skattesystem. Vi hørte tidligere i debatten Høyres finanspolitiske talsmann, Sanner, si at de ikke ville stemme for Regjeringens forslag til en mer rettferdig verdifastsettelse av boliger i formuesskatten, for de var mot hele skatten. Det vil jeg si er en mildest talt veldig merkelig tilnærming.

Høyres argument mot formuesskatten er at den er dårlig for næringslivet. Men spørsmålet er: Er det Høyres mening at så lenge vi har formuesskatten, skal den være mest mulig urettferdig? Og mener Høyre virkelig, slik som Sanner antydet, at takseringen av boliger slik som Regjeringen nå har foreslått mer rettferdig, er en fare for utviklingen av norske arbeidsplasser? Er det virkelig Høyres mening?

Erna Solberg (H) [13:45:07]: Vi tror ikke at det nye takstsystemet til Regjeringen nødvendigvis kommer til å bli mer rettferdig. Vi tror ikke det nødvendigvis kommer til å være mer bærekraftig. Man kommer til å få mange nye eksempler på at dette er urettferdig med måten man legger det opp på. Sist gang Arbeiderpartiet forsøkte å lage et takstsystem for boliger i Norge – som ble nedstemt i Stortinget den gangen – kunne de ikke tvinge et flertall i kne, slik de kan gjøre med en flertallsregjering nå.

Så har vi det prinsipielle standpunktet at vi ønsker å fjerne formuesskatten. Når vi ønsker å øke innslagspunktet – og kommer til å øke innslagspunktet betydelig i årene fremover – og fjerne formuesskatten på arbeidende kapital som de to første skrittene vi ville tatt hvis vi hadde sittet i regjering nå, ville urettferdighet knyttet til boligbeskatningen ikke vært et problem, for det ville ikke vært formuesskatt å betale av vanlige boliger.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:46:02]: Lat meg først følgje opp det siste temaet her, for tidlegare i dag sa representanten Sanner at formuesskatt ikkje handla om rettferd. No seier representanten Solberg at det ikkje ville ha løyst problemet med våre endringar. Men det som er litt interessant her, er at her er også parti med svært ulike syn på formuesskatten – frå det synet SV har, til det synet Høgre har. Alle støttar den omlegginga som no er foreslått, bortsett frå Høgre.

Og til spørsmålet om rettferd: Dersom vi ser på det, er det sånn at for bustader som har omsetjingsverdi på over 10 mill. kr, var gjennomsnittleg likningsverdi i 2007 ca. 10 pst. av det. For dei under 1 mill. kr var gjennomsnittleg likningsverdi tre gonger så høg. Det er altså ein djup urett. Mitt spørsmål til Erna Solberg er: Kvifor vil representanten Solberg at den uretten skal bestå? Kvifor vil ho ikkje senke formuesskatten for menneske som bur f.eks.i Oslo aust eller på Romerike eller i Follo?

Erna Solberg (H) [13:47:14]: Den grunnleggende urettferdigheten i formuesskatten er at det ikke er en skatt på hva du tjener, ikke på avkastning, men f.eks. på hvilken bolig du tilfeldigvis har. Det betyr at uansett hva postadressen din måtte være, trenger ikke den som bor i boligen, nødvendigvis å ha den type inntekt som boligadressen skulle indikere. Derfor vet vi at formuesskatten for mange er en belastning. Det betyr f.eks. at det kan bli vanskeligere å beholde en bolig for folk med lav inntekt. Det betyr at du kan få vanskeligheter med å beholde en hytte som du har arvet, om du er uføretrygdet, fordi du ikke har råd til å betale formuesverdien på den hytten, fordi den tilfeldigvis er i et område som er blitt veldig attraktivt.

Vi tenker litt annerledes, vi. Jeg tror det er noen gode verdier i folks liv som også skal gjøre det mulig å beholde barndomshjemmet ditt, eller hytten som du er vokst opp i, selv om du har vanskeligheter i livet. Derfor synes vi at det er like rettferdig å si: Vi fjerner denne formuesskatten. Så skattlegger vi det vi har fortjeneste på, og så skattlegger vi det vi har avkastning på.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:48:25]: Eit tema her i debatten i dag har jo vorte klimaforliket, etter at Høgre og Venstre i går varsla at dei meiner – det er litt uklart om dei vil gå ut av klimaforliket – at «klimaforliket er dødt», ifølgje m.a. VG-nett. Erna Solberg er der sitert på at forslaget om biodieselavgift fører til at «målene i klimaforliket ikke kan nås», trass i at det som no vert gjennomført, er ei oppfølging av det det er einigheit om i klimaforliket. Så seier ho vidare:

«Det betyr at vi ikke trenger å være bundet av resten og kan føre til at vi eksempelvis går mot rushtidsavgift hvis det kommer opp, eller vi kan komme til å gå inn for å senke bensinavgiften».

Mitt spørsmål til Erna Solberg er: Er det sånn at dersom klimaforliket består av ei einigheit med Regjeringa, er det god miljøpolitikk å ha rushtidsavgift og eit rimeleg høgt nivå på bensinavgifta, men dersom det ikkje er einigheit med Regjeringa, då er det dårleg miljøpolitikk, og ein vil ikkje stå for det?

Erna Solberg (H) [13:49:30]: Jeg har ikke sagt at klimaforliket er dødt. Det er ikke et sitat av meg. Men jeg har sagt at Regjeringen har brutt klimaforliket. Og jeg synes det er veldig arrogant av statsministeren – det er hyggelig at han er i salen, så kan han høre meg si det på nytt igjen, jeg sa det i sted også – å ikke svare på et brev fra de tre partiene med et ønske om et møte for å diskutere biodieselavgiftssystemet før denne behandlingen skjer, tatt i betraktning at vi i fjor satt sammen med Erik Solheim og forhandlet om å utsette den lille endringen fra 2009 til 2010, på Regjeringens ønske, fordi vi ikke klarte å nå målene. Å svare på det synes jeg hadde vært en respektfull måte å behandle folk på som har gått inn i en opposisjon.

Jeg har påpekt to punkter i klimaforliket som for oss er vanskelig. Vi syntes det var latterlig med 25 øre ekstra. Det betød jo ingen ting, men vi skjønte at det var SVs lille disiplinæraksjon for at Høyre skulle være nødt til å stemme for noe de egentlig ikke var for, og for at vi skulle gi noe i klimaforliket. Vi er for en aktiv klimapolitikk, men vi er også for anstendighet i norsk politikk når man inngår forlik og undertegner det. Som parlamentarisk leder vil jeg foreslå at Bård Vegar Solhjell snakker med de to andre parlamentariske lederne på sin side, og nå inviterer de andre forlikspartnerne til et møte, så vi kan rydde opp i dette.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:50:45]: Høyre ønsker å framstå som et ansvarlig økonomisk parti, og legger veldig vekt på at en bruker om lag 2,3 milliarder mindre enn regjeringspartiene i statsbudsjettet for 2010.

Jeg må da rette fokus bare mot ett eneste tall, og tallet har en størrelsesorden på 2 146 mill. kr, som er en del av jordbruksoppgjøret i 2009. I henhold til dagens forhandlingssystem, som Høyre var tilhenger av i regjering, skulle en forhandle i 2009, og det ville ha forpliktende økonomiske konsekvenser for staten i 2010. Slik er forhandlingene blitt gjennomført. Det er en minimumsbevilgning. Staten er forpliktet, og vedtaket er fattet i besluttende fora, og næringa har fått dette som en del av sin inntektsmulighet.

Er det flere næringer der Høyre har en like uforutsigbar holdning til rammebetingelsene, at det ikke skal gjelde engang for ett år?

Erna Solberg (H) [13:52:01]: Vi stemte imot landbruksforhandlingene og landbruksresultatet, fordi vi mente at det var for stort og for mye. Men i vårt alternative budsjett har vi vist hvordan Høyres politikk med skritt i riktig retning vil slå ut. Blant annet vil vi redusere landbruksoverføringene med omtrent 2,1 milliarder kr – mye på byråkrati, men noe også i de direkte overføringene. Det er en konsekvens av en politikk som er veldig forutsigbar for Høyre. Man kan gå inn i hvert eneste budsjett de siste fem årene, lese dem og se at det har vært Høyres politikk. Den er forutsigbar, det er gjennomført.

Det er helt klart at noen ting kan du gjennomføre annerledes hvis du sitter i regjering. Da kan du f.eks. ikke inngå en så dyr avtale med landbruksorganisasjonene over statsbudsjettet. Men vi kan ikke ta alle forutsetningene for feilgrep gjort av Regjeringen og legge dem inn i budsjettet. Vi må faktisk legge vår egen politikk inn i budsjettet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:53:05]: Jeg er fullstendig klar over at Høyre har en annen mening om bevilgningene til jordbruk bl.a. Det er helt parallelt med at Stortinget har partier som har svært forskjellige meninger i ulike saker. Men til slutt blir det gjort vedtak, vedtak som forplikter staten. Det som her er det spesielle, er at Høyre bryter de forpliktelser som staten har påtatt seg gjennom vedtak i denne sal, og forsøker å si at det er ansvarlig budsjettering og er inndekning, noe som det umulig kan være. Slik er Høyres «ansvarlige» budsjettering på dette sentrale området. Størrelsen er om lag like stor som Høyres såkalte besparelse på hele budsjettet.

Erna Solberg (H) [13:54:03]: Det er en interessant øvelse å diskutere om vi skal legge alle premissene fra hva en regjering gjør i løpet av et år som vi stemmer imot, og som vi eventuelt ville gjort endringer i hvis vi satt i regjering, inn som et de facto, og så kan vi ikke gjøre andre ting for å synliggjøre hva vi ville ha gjort av satsinger i et budsjett.

Vi har valgt å lage et annerledes budsjett hvor vi synliggjør hvordan våre prioriteringer ville slått ut. Vi har altså stemt imot landbruksavtalen. Vi mener at den er feil, at det er for høyt nivå. Vi mener at landbruksbyråkratiet er for stort. Men det vi også mener, er at vi har mange muligheter til å gjøre det bedre å være bonde i Norge ved å ta vekk en del av reguleringene, de smålige reguleringene f.eks. for sambruk som Senterpartiet har stått i spissen for. Vi kan skape et mer dynamisk og levedyktig landbruk i Norge hvis vi gir mer frihet til bøndene istedenfor den detaljreguleringen som de nå utsettes for. Da ville også muligheten for å overleve og klare seg på gården være betydelig større.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:55:34]: Overordna den debatten om statsbudsjettet som har dominert dei siste vekene, meiner eg at budsjettet for neste år og for så vidt dei siste budsjetta til Regjeringa og krisepakkene som har vorte vedtekne tidlegare i år, viser to ting veldig tydeleg. Det eine er at Noreg har klart seg betre enn nesten alle andre land gjennom ei finanskrise som har vore massiv og gjort enorm skade internasjonalt. Vi har hatt – og har – våre utfordringar med ho i Noreg. Men dei nye arbeidsløysetala på 2,6 pst som kom i går, og som har vore refererte her før, gjer politikarar og folk i andre land nesten utan unnatak misunnelege på det vi har klart å oppnå gjennom finanskrisa. Det er ein imponerande innsats som Regjeringa har gjort, og det grunnlaget vi har klart å leggje for framtida.

Men samtidig har vi i budsjettet for neste år og i tidlegare budsjett snudd politikkens retning mot venstre og gjennomført viktige omleggingar av politikken steg for steg. Vi gjennomfører den største velferdsreforma i nyare tid, med barnehagar og eit storstilt lyft for omsorg og skule. Vi tar igjen leiartrøya i internasjonal klimapolitikk i dette budsjettet, med f.eks. ei stor skogsatsing. Vi fører ein langt meir aktiv utanrikspolitikk. Vi har realisert målet om å bruke 1 pst. av BNI til bistand og ligg over det. Og vi gjennomfører gradvis ein meir og meir rettferdig fordelingspolitikk i dette budsjettet gjennom endringar i verdifastsetjinga av bustad i formuesskatten.

Det er politisk klare og tydelige forskjellar til ein samla opposisjon. Fordelingspolitikken er ein veldig klar og tydeleg forskjell, for opposisjonen gjennomfører i større eller mindre grad store skattelettar til dei rikaste i Noreg, som svekkjer moglegheita til den typen velferdslyft som dei raud-grøne gjennomfører.

Satsinga på velferd versus skattelette er sjølvsagt ein annan dimensjon ved det, og det er andre politiske forskjellar. Men eg meiner det er veldig tydeleg å sjå kor lite samla opposisjonen framleis er i haust når det gjeld retninga på viktige politiske spørsmål. Det er ikkje eit klimapolitisk alternativ som vert presentert. Det er ikkje ein felles alternativ politikk på velferd, omsorg og kunnskap som vert presentert. Det er ikkje ei ny felles retning i utanrikspolitikken, i integreringspolitikken. Tvert imot ser vi framleis ein kanskje endå meir splitta opposisjon på viktige felt. Klimapolitikken, som har dominert debatten i dag, er kanskje det tydelegaste eksempelet på det, for på viktige felt vert det ikkje gjennomført sentrale klimagrep frå opposisjonen. Det som ville ha skjedd dersom det hadde vorte eit anna fleirtal på Stortinget, var at dei tre partia som har vorte med på eit viktig lyft gjennom klimaforliket, ville drege på ein stor møllestein med namnet Framstegspartiet på når dei skulle gjennomføre sin alternative klimapolitikk, som dei hevdar å ha. Derfor er kanskje den største forskjellen der opposisjonen står samla – i tillegg til biodiesel – karakteristikkane av Regjeringa meir enn ein alternativ kurs.

Vi har hittil klart å prioritere kunnskap, klima og fordeling både i oppgangstid og gjennom finanskrisa. Eg trur alle må erkjenne at det kan det kome til å bli enda tøffare å gjere i åra som kjem. Men det kjem òg til å bli endå viktigare. Det blir viktigare å sørgje for å utvikle humankapitalen, satse på menneske i Noreg gjennom tøffe tider. Det kjem no òg til å verte viktigare med den grøne omstillinga som er heilt nødvendig når vi skal gå ned på pengebruken. Ikkje minst er det avgjerande nødvendig å skjerme dei som har minst, dei med låge inntekter, dei som lever i fattigdom og dei som står utan arbeid, gjennom den prosessen vi skal gjennom dei neste åra. Den største utfordringa er å leie Noreg gjennom resten av finanskrisa og redusere pengebruken, men på ein slik måte at vi framleis satsar på kunnskap, klima og rettferdig fordeling.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:00:51]: SV er jo en varm tilhenger av alle typer avgifter, nå også avgift på biodiesel. Det er ikke avgift på biodiesel jeg skal spørre om.

SV er bl.a. også en veldig varm forsvarer av arveavgiften – eller en skatt på død, som enkelte har kalt det. Det gjør staten til medarving i alle dødsbo i dette landet. Pengene som staten får inn på arveavgiften, er ikke veldig mange, så provenyet er relativt lite sett i statsbudsjettsammenheng. Arveavgiften er da politisk eller ideologisk begrunnet. Da vil jeg spørre representanten Solhjell: På hvilket ideologisk grunnlag forsvarer representanten Solhjell arveavgiften – avgift på allerede beskattede midler, som går fra én generasjon til den neste?

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:01:46]: Det er riktig at det ikkje er det store provenyet. Det er likevel ein del av mange skattar og avgifter som i sum gjer at vi kan behalde den omfattande velferda, og ikkje minst utvikle ho vidare.

Det er òg ein del av dei skattane og avgiftene som har betydeleg fordelingseffekt, fordi vi veit at generasjonseffekten her er viktig å ta omsyn til. Det er slik at arv vidarefører urettferdig fordeling til nye generasjonar. Derfor er ei grunngjeving for avgifta at ho har ein betydeleg fordelingseffekt, i tillegg til at dersom vi skal ha eit skatte- og avgiftssystem som kan finansiere velferda, er det summen av veldig mange typar inntekter som kan få til det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:02:38]: Det betyr jo egentlig at SV mener at dersom noen har og ikke andre har, så er det urettferdig i prinsippet. Men det jeg er ute etter, er rettferdighetsprinsippet i å avgiftsbelegge allerede beskattede og oppsparte midler. Som eksempel kan nevnes et barndomshjem som går til neste generasjon, la oss si det er verdsatt til 3–4 millioner. Da skal staten ha ca. 300 000–400 000 kr. Hva er grunnlaget for at staten fortjener disse pengene? Hva slags rettferdighetssans har SV, når de mener det er rettferdig at bare fordi en opplever sorg i familien, noen dør, og neste generasjon tar over, så skal staten være medarving i dette oppgjøret? Hvilket ideologisk grunnlag ligger bak? Representanten Solhjell prøvde å begrunne dette ut fra at man trengte pengene, for alle monner drar – tar du den, så tar du den. Men det holder ikke. Man må ha et ideologisk grunnlag for hvorfor det er korrekt å gjøre dette.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:03:33]: Det er fordi SV i motsetnad til Framstegspartiet meiner det er riktig at dei som tener mykje, skal bidra meir enn dei som tener lite, og at dei som har større formue, skal bidra meir. Ein liten kikk i Framstegspartiets alternative skatteopplegg viser jo at effekten av det er at ein person som har inntekt på over 3 mill. kr, i gjennomsnitt vil ha meir enn tusen gonger meir å hente enn den som tener 150 000 kr, med det skatteopplegget. Derfor er ulike skattar og avgifter som kan sikre ei rettferdig fordeling, riktig, fordi det overfører ressursar ved at det blir innbetalt meir frå dei som har mest, som ein kan bruke på velferdsordningar, men som òg gjer at dei som har mindre, betalar mindre.

Henning Warloe (H) [14:04:40]: Det er ikke så lenge siden valgkampen. Representanten Solhjell drev valgkamp som statsråd og kunnskapsminister. Han uttalte på et stort debattmøte – jeg tror det var på Lillehammer – at han skulle være personlig garantist for en utvidet studiefinansiering, altså elleve måneders studiestøtte. Nå er jo ikke representanten lenger med i Regjeringen, men jeg lurer på om denne personlige garantien fortsatt gjelder. Det står ingenting om den utvidede studiestøtten i Soria Moria-erklæringen, og heller ikke finner vi den i statsbudsjettet. Men representanten har jo fortsatt muligheter til å utøve innflytelse, vil jeg tro. Spørsmålet er da om han fremdeles er en personlig garantist for at dette skal gjennomføres.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:05:26]: Debattmøtet var ikkje på Lillehammer, det var på Romerike Folkehøgskole. Eg vil ikkje seie at det var stort heller, det var middels stort. Men det vart teke opp på video, det vart det. Det er heilt riktig at eg sa noko i den retninga. Ein kan vel seie at eg gjekk litt langt i forhold til det eg kunne halde. Det skal eg innrømme.

Når det gjeld saka, er det slik at det vart ikkje einigheit om ho i forhandlingane om Soria Moria II. Ho står ikkje nemnt der. Det er heller ikkje fremma noko forslag om det i budsjettet. Det betyr at SV, og andre som er opptekne av det spørsmålet, må jobbe vidare med det, utan at Regjeringa forplikta seg til det i Soria Moria II.

Svein Flåtten (H) [14:06:16]: De som står til knærne i problemer i norsk eksportindustri, vil neppe være enige i de panegyriske betraktningene som representanten Solhjell gir til beste, om at krisen er løst. De finner det underlig at en del av disse tiltakene som kom i tiltakspakken i februar – som økte avskrivninger, bedre lånerammer i Innovasjon Norge og f.eks. på representanten Solhjells tidligere område, bevilgningen til Forskningsrådet og brukerstyrt innovasjonsarena – etter seks måneder avlyses, når man vet, som finansministeren har sagt tidligere her i dag – det har riktignok ikke representanten Solhjell sagt – at krisen ikke er over.

Hvordan kunne SV og representanten Solhjell gå inn på at slike tiltak ble avlyst så fort, når man vet hvor mange arbeidsplasser dette gjelder, særlig langs hele kysten av Norge?

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:07:35]: Eg sa ikkje at ho var over. Tvert imot presiserte eg: har vore gjennom og står oppe i. For det er framleis utfordringar framfor oss. Men eg trur at det vanskeleg kan vere ueinigheit om at folk i Noreg som har vore usikre på om dei vil miste jobben sin, føler det som betre å vere i ein slik situasjon i eit land med 2,6 pst. arbeidsløyse enn i land der talet er 10 eller 20 pst. Vi har kome oss langt betre gjennom denne fasen enn mange andre land.

Så er det slik at nokre av tiltaka som vart presenterte tidlegare i vår, er tekne ut av budsjettet for neste år. Mange av tiltaka vart introduserte som førebelse og er derfor ikkje vidareførte. Andre tiltak er vidareførte til neste år. Det dreier seg om ei vurdering av tiltak, om korleis dei passar til den situasjonen vi står oppe i. For eksempel er mange kompetansetiltak vidareførte. Så vil sjølvsagt Regjeringa òg etter kvart vurdere om det er behov for ekstra tiltak for norsk næringsliv.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:08:54]: Det er fortsatt altfor mange fattige i Norge. Det er derfor positivt at budsjettet fra Regjeringen har noen gode fattigdomstiltak, men Kristelig Folkeparti skulle gjerne sett at man hadde gått enda mer radikalt til verks, bl.a. når det gjelder sosialhjelp. SVs leder var i valgkampen tydelig på at det viktigste enkelttiltaket i kampen mot fattigdom er normerte, økte sosialhjelpssatser. Kristelig Folkeparti foreslår nettopp å øke de veiledende satsene for sosialhjelp med 5 pst. som et første skritt, og å gjøre disse veiledende satsene til normerte, bindende satser som skal gjelde for hele landet. På den måten kan vi få slutt på dagens uverdige situasjon, hvor sosialhjelpen varierer urimelig mye fra kommune til kommune. Og jeg spør meg selv hvorfor SV ikke kunne støtte dette forslaget. Tror representanten fra SV at det blir noe av partiets høyst prioriterte fattigdomssatsing i denne regjeringen?

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:09:56]: Først har eg lyst til å seie at eg verdset ikkje berre Kristeleg Folkeparti sitt engasjement mot fattigdomen, men ikkje minst at dei no har innteke det same standpunktet som SV har hatt i ein del år, nemleg at vi bør ha nasjonale satsar for sosialhjelp. Eg trur at dersom enda fleire tek det standpunktet, så vil vi få dette etter kvart, for det er betydelege forskjellar mellom dei ulike kommunane. Så vil eg seie at det er eit mykje breiare bilete enn det som er avgjerande for fattigdom. For å førebyggje framtidig fattigdom meiner eg f.eks. at investeringar i barnevern, barnehage, skule osv. er heilt avgjerande. Så har eg vist til ting som ikkje minst aukingane i minstepensjon, bustøtte, andre tiltak, aukinga i sosialhjelp i to rundar, som har kome. Så er det i tillegg andre fattigdomstiltak, og f.eks. leksehjelp i SFO, som ligg inne i budsjettet no.

Så eg trur at den fattigdomssatsinga vi har hatt, kjem til å fortsetje med enda større styrke i åra som kjem. Og eg vil eigentleg utfordre til å fortsetje å samarbeide om det, f.eks. når det gjeld spørsmålet om sosialhjelp.

Trine Skei Grande (V) [14:11:08]: Det er alltid hyggelig å høre på SVs parlamentariske leder. Han har en retorikk som ofte ligger nær Venstres hjerte. I dag snakket han om den humane kapitalen og hvordan man skulle bygge den humane kapitalen i samfunnet – et perspektiv Venstre deler i veldig sterk grad. Det som jeg ikke får til å stemme, er når man kommer til den praktiske politikken. For når man har sjølransakelse på elleve måneders studiestøtte – og det er flott, kanskje man skulle ta opp politikere på tape mer – er problemet at dette var noe alle mente før valget, men regjeringspartiene har alle sammen snudd. Så problemet er ikke å få noen på laget, problemet er å få dem som er på laget, til å gjøre det de lovet at de skulle gjøre. Vi har et hvileskjær når det gjelder forskning, og vi har en skolesatsing som handler om bananer og SFO. Er det dette som er å satse på human kapital? Er det nedskjæringer på hele UH-sektoren, er det ikke å støtte studenter, eller er det det å satse på SFO og bananer som er framtida for norsk human kapital?

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:12:14]: Alt saman og mykje meir!

Eg er litt usikker på om det var ein kompliment eller ikkje at eg har ein retorikk som ligg tett opp til Venstre, men eg vel å tolke det sånn. Og iallfall når det gjeld området kunnskap, veit eg at Venstre er oppteke av det. Men å satse på å utvikle humankapitalen, kunnskap, det begynner eigentleg med små barn og sluttar med doktorgradar og systematisk vidareutdanning heile vegen. Det er eit ekstremt breitt spekter. Vi har gjennomført den største velferdsreforma i nyare tid med barnehagesatsinga, som er ei enorm investering i velferd. Vi gjennomfører no ei omfattande skulesatsing med fleire lærarar, fleire timar – og ei satsing på SFO, som heng saman med det, for ungar lærer òg utanfor akkurat timane i skulen. Vi gjennomfører ei stor satsing mot fråfall i vidaregåande skule. Vi har auka basis dei siste åra, vi har auka forskinga langt meir enn det den regjeringa som Venstre sist sat i, gjorde. Sånn kunne eg ha fortsett på mange felt. Déter ei investering i humankapital.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:13:36]: Verden er rammet av en finanskrise, og Norge har hatt forutsetning for og politisk vilje til å takle krisen på en god måte. Tiltakene som har blitt satt i verk, har skapt aktivitet, gitt folk arbeid og ført til at skoler har blitt vedlikeholdt, jernbaneplattformer bygd og rør til fjernvarme lagt. Selv om mye går bra i Norge, er det allikevel grunn til å være bekymret på vegne av deler av industrien. Som innbygger i et grensefylke, Hedmark, vet jeg hvor kort vei vi trenger å dra for å se en helt annen situasjon enn den vi har i Norge. Der er ledigheten skremmende høy i nordisk sammenheng.

Finanskrisen er svært alvorlig og vil internasjonalt bidra til at mange personer mister husene sine og blir skjøvet ut i fattigdom. Finanskrisen har rammet mange, men de globale krisene vi ser i forhold til klima og mat, rammer ikke minst fattige folk enda hardere. Det skal jeg komme tilbake til.

Jeg er opptatt av at folk skal ha frihet til å realisere sine drømmer, også når drømmene går på tvers av sentraliseringspress og kapitalkrefter.

Senterpartiet aksepterer ikke en passiv politikk med hensyn til bosettingsmønster og næringsutvikling. Som dagpendler med familie på Hedmarken vet jeg alt om betydningen av å ha en infrastruktur som gjør ting mulig.

Det skal ikke være noen bosettingstvang i Norge. Men når fire av ti mellom 18 og 44 år svarer at de kunne tenke seg å flytte ut av Oslo dersom de fikk muligheten til det, så oppfyller ikke vi som folkevalgte vår ombudsrolle dersom vi ikke fører en politikk som gir folk muligheter, som gir folk reelle valg hvis de ønsker å velge annerledes enn den store strømmen.

Unge i dag tar høyere utdanning. Vi i Norge må gjøre de teknologiske mulighetene, utvikle nye og krympe avstandene gjennom aktiv bruk av teknologi og kompetanse.

Norge er et mangfoldig land. Et så mangfoldig land som Norge er, med dype fjorder og høye fjell og små og store kommuner, hvor det er kaldt og varmt, krever et mangfold av løsninger og respekt for forskjellighet. Det som ser ut som gode løsninger fra sentrum, er ikke alltid det i periferien. Ja, hva som er sentrum og hva som er periferi, avgjøres i stor grad av hvor du står.

Senterpartiet tar dette på alvor. Derfor er et levende folkestyre og desentralisering av eiendomsrett, makt, kapital og bosetting grunnleggende i Senterpartiets politikk. Det er sentrale sentrumsverdier som Senterpartiet står som den fremste forvalteren av.

En regjering der Senterpartiet er med, vil derfor alltid ha en balanse mellom eksempelvis samferdselsutviklingen i by og i bygd. Vår målsetting er likeverdige konkurransevilkår, infrastruktur og potensial for næringsutvikling, og gode liv over hele landet. Vi i Senterpartiet har hjerte for hele landet, og det gjenspeiles i det statsbudsjettet vi nå behandler. I samferdselsbudsjettet på vel 27 milliarder kr er det et historisk høyt nivå på det som brukes til vei og bane både her og der.

Med respekt å melde har ikke de høye, mørke samferdselspolitikerne i opposisjonspartiene noen gang vært i nærheten av å kunne vise til det samme når de har hatt innflytelse over politikken.

Vi i Senterpartiet er i ferd med å sette vårt preg på norgeskartet, og det vil vi fortsette med. Vi binder landet sammen, og det lukter – det har luktet rundt omkring i Norge i sommer. Har man kjørt på norske veier i sommer, har det luktet asfalt, for på veiene er det gjennomført vedlikehold og nybygginger. Ting skjer, og folk har merket det.

Med et rød-grønt flertall bevilger vi mer enn 14 milliarder kr til Statens vegvesen og godt over 8 milliarder kr til Jernbaneverket. Det har blitt bevilget så mye penger til jernbane at det kritiske er mangel på fagfolk, ikke mangel på penger.

Selv om mye er bra, er Senterpartiet likevel oppmerksom på at det er uro ute i fylkeskommunene med tanke på om de i framtiden vil være økonomisk i stand til å skjøtte sitt nye ansvar for de øvrige riksveiene. Vi tar den problemstillingen på alvor, for de øvrige riksveiene og fylkesveiene er de små blodårene som binder landet vårt sammen, og det har vært mye forsømmelser. Vi har økt bevilgningene, og vi kommer til å sørge for en videre opprustning i årene som kommer.

Kommunene er både navet og knutepunktet i landets mange lokalsamfunn. Norges geografiske mangfold gjør at skjematiske løsninger for kommunestruktur ikke kan gi gode løsninger. Tvang er ikke bare et angrep på lokaldemokratiet, det kan fort vise seg å bli dyrt, at man finner lite praktiske løsninger, og at man kveler lokal skaperkraft.

Med et rød-grønt flertall har vi nå lagt et godt grunnlag. Kommunene får en realvekst i sine inntekter på 8 milliarder kr neste år, hvorav 4,2 milliarder kr er vekst i frie inntekter. Vi styrker bl.a. det forebyggende helsearbeidet i kommunene i forbindelse med samhandlingsreformen. Senterpartiets ambisjon er at samhandlingsreformen skal bli en stor desentraliseringsreform der en skal satse på forebygging og behandling ute der folk bor. Et desentralisert helsetilbud vil gi kompetansearbeidsplasser rundt omkring i hele landet, og det vil gi et bedre tilbud for deg og meg.

Klimatoppmøtet i København er nært forestående. Norge er helt tydelig på at en løsning på klimakrisen aldri vil bli en god løsning om vi ikke samtidig sikrer verden nok mat og vann.

Jordbruket lever med og av klimaet og er blant de sektorene som er mest sårbar for klimaendringer og temperaturøkninger. Vi snakker om en kraftig redusert matproduksjon i mange deler av verden. Halvparten av verdens befolkning vil oppleve mangel på vann, mange vil måtte flytte på seg.

Verdens landbruk står overfor en stor utfordring de nærmeste tiårene, siden det trengs å bli produsert 70 pst. mer mat innen 2050. Bare i Norge vil vi ha 1 million flere munner å mette innen 2030. Forutsatt samme forbruk som i dag, krever dette ca. 20 pst. mer mat. Vi vet at vi allerede i dag importerer 50 pst. av maten vi spiser.

Jeg kjenner Høyre som et parti som har et stort næringsengasjement, og derfor er det trist å se at Høyre er helt blinde for de utfordringene vi har når det gjelder en god matproduksjon og et levende landbruk. Når de velger å kutte over 2 milliarder kr til jordbruket, er Høyres svar på Norges bidrag til å sikre mat ganske stusslig.

Som vanlig går Fremskrittspartiet enda lenger med et kutt på over 6 milliarder kr, eller over 50 pst. av avtalen. Hvordan ville Norge ha sett ut hvis Høyre og Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sin politikk? Og hvordan kunne Norge gjennomført sitt bidrag til å produsere mat i en verden som sulter? Hvis vi tar det nære først: Primærnæringen sysselsetter om lag 60 000 personer. Matindustrien er med sine 50 000 arbeidsplasser en av Norges største industrigrener. Det er mer enn 1 400 bedrifter rundt omkring i landet som baserer sin virksomhet på mat. Det er disse bedriftene og de 110 000 arbeidsplassene Høyre og Fremskrittspartiet vender ryggen til når de tar pengene fra landbrukssektoren.

Ufordringene i verden er mangfoldige, men noen utfordringer er helt grunnleggende. Det å ha nok mat til en stadig økende befolkning er det. Jeg er glad for at Regjeringen i tillegg til å ha en ansvarlig og god landbrukspolitikk varsler at den vil øke satsingen på landbruksbistand, for verden trenger mer mat, ikke mindre.

Senterpartiet er godt fornøyd med helheten i dette budsjettet som er på over 900 milliarder kr. Det budsjettet vi vedtar i dag, bidrar til en utvikling i hele landet, både i sentrum og periferien. Det er et budsjett som viser at vi i Norge er villig til å bruke vår rikdom på å løse problemer også andre plasser i verden.

Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre, og dette budsjettet legger et godt grunnlag for fortsatt utvikling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henning Skumsvoll (FrP) [14:22:10]: Senterpartiet er imot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Det synes som om enigheten med SV er stor om at olje og gass kan erstattes med fornybar energi innen en nokså kort tidsperiode. Er Senterpartiet uenig med Det internasjonale energibyrået i at olje og gass vil være hovedbærende energi de neste tjue år?

Det andre spørsmålet er: Er Senterpartiet enig med miljøvernminister Solheim i at det nå lages en søknad til UNESCO om verdensarvstatus for Lofoten?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:22:47]: Det er helt uten enhver tvil at olje og gass kommer til å være en avgjørende energikilde i uoverskuelig framtid. Men poenget er at når vi er så heldige å forvalte en stor olje- og gassressurs i Norge, samtidig som vi også forvalter andre store ressurser, må vi forvalte dem på en slik måte at vi klarer å få mest mulig ut av de ressursene vi har.

Det som vi i Senterpartiet har sagt i vårt program, og det som også er slått fast i Soria Moria-erklæringen, er at man ønsker å bruke tid, så man er helt sikker på at hvis man eventuelt skal åpne opp Lofoten og Vesterålen, så gjør man det på en forsvarlig og god måte, slik at man sikrer de fornybare ressursene som er der, fisk. Det er en enorm kapital for Norge at vi har både fiskeriressursene og olje- og gassressursene, og da må vi klare å ha en forvaltning som gjør at vi får mest mulig ut av begge deler.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:23:40]: For Fremskrittspartiet er et næringsliv som mest mulig kan stå på egne ben og skaffe seg inntekter uten altfor mye statlig innblanding og økonomisk overføring, det beste.

Reiseliv er den fjerde største næringen i Norge, noe jeg tror den også er i Slagsvold Vedums og mitt fylke, Hedmark. Mange slike arbeidsplasser er skapt rundt omkring i Norge, hvorav mange også er kvinnearbeidsplasser, noe som er svært viktig i et ellers forholdsvis snevert utvalg.

Fremskrittspartiet ønsker å bruke mer penger på markedsføring av Norge i utlandet, og vi ønsker noe så enkelt som f.eks. å liberalisere bruk av snøscooter, lavere skatter og avgifter, et mindre og enklere regelverk, å fjerne formuesskatten, bedre avskrivningsmuligheter m.m. – altså være på lag med dem som skaper og tar i bruk nye arbeidsplasser.

Da blir spørsmålet: Hvorfor har ikke Senterpartiet med sine muligheter som regjeringsparti både i perioden som har vært, og i dette budsjettet, gjort alt de kan, i en finanskrise, for å hjelpe bl.a. turist- og reiselivsbransjen?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:24:54]: Politikk handler om helhet. Når man snakker om reiseliv, handler det ikke minst om helhet. Hvis man tar utgangspunkt i det fantastiske fylket vi representerer, Hedmark, er det veldig langstrakt, og noe av det aller viktigste vi gjør for turisme og næringsliv, er at vi har en offensiv samferdselspolitikk. Med de prosjektene som er satt i gang i vårt fylke, som satsing på jernbane, E6, rv. 3 og et bedre vedlikehold av veinettet, ser vi at det vil være en helt annen tilgjengelighet i fylket vårt når vi er ferdige enn det var før vi begynte.

Veldig mye av det reiselivet som er i Hedmark, er basert på landbruket og det kulturlandskapet vi har. Fremskrittspartiet velger å kutte over 6 milliarder kr i én smell i en inngått avtale. En gjennomføring av kuttet ville vært å knekke ryggen på hele landbruket i det fylket vi er så glade i. Hva hadde da reiselivet sittet igjen med? Det hadde bare vært noe vinterturisme, mens veksten i Hedmark er innen bygdeturisme. Knekker man den delen av det, knekker man også reiselivet i fylket vårt.

Gunnar Gundersen (H) [14:25:57]: Jeg noterer meg at det kan være langt mellom teori og praksis. Det kunne vært morsomt å ta en debatt om sentralisering og en del av de tingene man var inne på.

Jeg noterer meg at representanten sa at Høyre vender ryggen til landbruket. Det gjør vi absolutt ikke. Men det er et ganske interessant oppslag i Nationen i dag, hvor det står at Brekk skal se på støttesystemet og statistikken. Der vet vi at vi har store utfordringer. Jeg tipper at den gjennomgangen kommer til å vise at Senterpartiet har overlatt bondens eiendomsrett til et byråkrati og et system som er så komplisert at nå forstår knapt Vårherre hva som foregår. Jeg tror det er et ganske stort rom for innsparing hvis man bare får en skikkelig gjennomgang, så den gjennomgangen støtter jeg.

Men det er merkelig at Senterpartiet ikke ser rom for at man kan gå en helt annen vei enn det man gjør i dag, for dette er viktige næringer i mye av Distrikts-Norge, og det er viktig å få tilbake optimismen. Den veien Senterpartiet har vært på, har vist seg ikke å duge.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:27:07]: Innenfor landbruket har vi to hovedgrener. Det er skogbruk, og det er jordbruk. Da vi overtok makta for fire år siden, gjorde vi en del skattemessige grep som har stimulert skogbruket veldig. I tillegg gjeninnførte vi tilskudd til bl.a. planting og sørget for at verdien på skogen økte. Men ikke minst med skattemessige grep har vi stimulert skogbruket.

Når det gjelder norsk jordbruk, er det helt avhengig av støtte. Skal vi klare å ha overskudd i næringen, trenger man overføringer. Det er riktig at man hele tiden må ha et kritisk syn på det overføringssystemet man har, se om man kan gjøre forbedringer, om det er svakheter i det systemet som ligger der. Det er det Lars Peder Brekk har sagt i dagens Nationen at man må gjøre. Men i bunnen ligger det at hvis vi skal ha et levende norsk landbruk i hele landet, trengs det økonomiske midler, og det er denne regjeringen villig til å gi. Det er dessverre ikke Høyre lenger.

Gunnar Gundersen (H) [14:28:08]: Heldigvis har myndighetene stort sett holdt seg unna skogbruket. Der har vi en veldig sunn næring. Det er den andre delen av landbruksnæringen. Men når det gjelder jordbruket, sitter vi nå med en næring som snart har færre bønder pr. landbruksbyråkrat enn man har barn pr. ansatt i barnehagen eller elever pr. lærer i skolen. Så det er noen store utfordringer her, og det får vi sikkert muligheten til å diskutere mange ganger framover.

Vi kommer begge fra Hedmark. I et intervju med NRK før valgkampen svarte Slagsvold Vedum på spørsmål om hva som var den viktigste saken, at det var å skape grønne arbeidsplasser: «Vi må få folk i arbeid samtidig som vi bidrar til å løse klimakrisen.»

I lys av biodieselsaken og tidligere debatter i dag, hvordan er han fornøyd med praksisen i forhold til den teorien som valgkampen tydeligvis var?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:29:07]: I forbindelse med dette budsjettet har vi bl.a. økt overføringene til Enova med 5 milliarder kr – veldig viktig, et veldig godt og effektivt virkemiddel. Vi så i forrige periode at det økte fornybarsatsingen, produksjon av fornybar varme, med over 12 TWh, så det er en god satsing og et virkemiddel vi satser videre på.

I dette budsjettet legger vi nå inn 100 mill. kr øremerket for videreforedling, slik at vi kan få på plass 2. generasjons biodrivstoff. Vi øker innblandingsgraden, omsetningspåbudet.

Så vi er fornøyd med mye av det som ligger i budsjettet. Men budsjettet er til sjuende og sist en helhet, og vi er opptatt av helheten i budsjettet. Vi ser at det er sammen med de to andre partiene vi klarer å finne de beste løsningene, og den helheten er vi fornøyd med.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:30:01]: I avisene i sommer kunne vi lese at Senterpartiet ville ha Kristelig Folkepartis løsning for skolen. Og det er ikke rart, for det er en god sentrumsløsning – flere lærere og mer kvalitet framfor timer.

Det er mange utfordringer med de timetallsutvidelsene som de rød-grønne har kommet med. En utfordring har representanten selv pekt på i Nettavisen i juli:

«Hvis vi nå skulle øke timetallet ytterligere, så frykter jeg at det blir mange ufaglærte som skal undervise våre barn. De som har vanskeligst for å lære vil tape på en slik situasjon, sier Sp-representanten fra Hedmark»

– som også er den som får spørsmål nå.

Likevel fortsetter Senterpartiet i regjering opptrappingen mot heldagsskolen gjennom dette budsjettet. Mener representanten fortsatt at det er de som har vanskeligst for å lære, som taper på den timetallsutvidelsen som ligger i dette budsjettet?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:31:00]: Det er viktig at representanten Dagrun Eriksen leser Soria Moria II-erklæringen og ser hvilken retning og hvilken fokusering som ligger der når det gjelder Regjeringens framtidige skolepolitikk. Fokuseringen der er helt klart at man nå ønsker å prioritere flere lærere, slik at man får fylt de timene man har valgt å utvide med, med best mulig innhold. Det står de tre rød-grønne partiene sammen om, etter at man har gått runder.

Man har vært enige om å øke timetallet, men man mener at tiden nå er inne for å satse på lærere og på innhold, slik at man øker læringsmengden – styrker innholdet – men ikke timetallet. Dette er felles rød-grønn politikk, som altså er slått fast i Soria Moria II-erklæringen.

Borghild Tenden (V) [14:31:48]: I trontaledebatten hadde Venstres Trine Skei Grande en replikk til representanten Slagsvold Vedum hvor hun påpekte at ordet «gründer» ikke var nevnt en eneste gang i Soria Moria II. Slagsvold Vedum bad Skei Grande og Venstre heller sjekke ordet «næringsutvikling», som han mente var samme sak. Det har vi gjort. Ordet står nevnt fem ganger, i generelle vendinger.

På samme måte er det statsbudsjettet som får flertall i dag, blottet for en politikk – slik vi ser det – som går på tiltak for gründere og for dem som skal skape morgendagens arbeidsplasser. I Aftenposten for en uke siden kunne vi lese at SIVA samlet hadde brukt 280 mill. kr på å skape totalt 139 nye arbeidsplasser i distriktene – eller 1,6 mill. kr for hver eneste nye arbeidsplass. Er representanten Slagsvold Vedum tilfreds med en slik form for næringsutvikling?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:32:50]: Jeg anbefaler folk å lese Soria Moria-erklæringen veldig ofte, for den er veldig god. Og den handler om mye mer enn bare ordet «næring» eller ordet «gründer». I den står det bl.a. om samferdselssatsing, om jordbruk, om innovasjon og om fylkeskommunenes rolle for å skape mer aktivitet.

Det er en rekke virkemidler som man vil klare å skape næringsaktivitet i Norge med. Men det aller viktigste for norsk næringsliv og for utviklingen framover er at vi klarer å holde orden i norsk økonomi – at vi klarer å holde et lavt rentenivå, og at vi klarer å ha en lønnsutvikling som gjør at norsk næringsliv kan konkurrere. Men i tillegg trengs det mange virkemidler. Noen virkemidler vil over tid vise seg å være gode – andre ikke fullt så gode. Man må da hele tiden evaluere om man skal bruke andre virkemidler for å skape aktivitet og utvikling rundt omkring i hele Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:33:54]: «Vil vi ha mer, eller vil vi ha det bedre?» Svaret på det spørsmålet er nok for mange dette: «Ja takk – begge deler.» Mange vil si at når man får mer inntekt, får man også bedre forutsetninger for å oppleve et bedre liv. Det er en virkelighet veldig mange vil kjenne seg igjen i.

Men det er også mye viktig lærdom å hente fra den delen av nasjonalbudsjettet som handler om livskvalitet. Jeg vil gi honnør til tidligere finansminister for arbeidet med å utvikle nye målestokker for livskvalitet i Norge. Jeg håper den nye finansministeren følger dette opp, slik at det i de årlige nasjonalbudsjettene kan bli presentert brede indikatorer for livskvalitet som måler samfunnsutviklingen langs flere akser enn bare den som har med økonomisk målbar verdiskaping å gjøre. Det vil kunne bidra til en bredere finansdebatt om utviklingen i Norge, målt med andre mål enn kroner og øre.

Gjennomgangen i nasjonalbudsjettet forteller at selv om det er en klar sammenheng mellom inntekt og opplevd livskvalitet, er nære relasjoner, familiefellesskap og helse enda viktigere for at folk skal oppleve at de har det bra. Undersøkelser tyder også på at personer med et idealistisk verdisyn har det bedre enn personer med et såkalt materialistisk verdisyn. En tredje observasjon er at i samfunn med et velstandsnivå som vårt kan relativ velferd være minst like viktig som absolutt velferd for at befolkningen skal oppleve å ha det bra.

For Kristelig Folkeparti er det et mål å styrke de faktorene som betyr mest for livskvalitet, gjennom de politiske virkemidlene vi rår over – vel vitende om at mye av dette ligger utenfor politikkens domene. Vi vil derfor fokusere på de nære relasjoner. Vi vil at arbeidslivet skal tilpasse seg familienes behov – og ikke omvendt. Familiene må i større grad selv få velge hvordan de vil innrette omsorgen for egne barn. Vi vil styrke de krefter i samfunnet som fremmer ideelle verdier, og som er opptatt av ansvaret for hverandre – og særlig for dem som ikke har sterke interesseorganisasjoner til å tale sin sak. Vi vil ha miljø og vårt globale ansvar høyere på dagsordenen, fordi det gir et bedre samfunn både i dag og i morgen og et bedre samfunn både her hjemme og utenfor landets grenser.

Vi fremmer et budsjettforslag som har en spissere sosial profil.

I den alminnelige velferdspolitikken er det understreket fra samtlige politiske partier at hovedveien bort fra fattigdom heter «arbeid». Det er åpenbart riktig, men for mange som tilhører de mest utsatte gruppene, er ikke det et tilstrekkelig svar. Vi mener derfor at det er behov for å styrke de målrettede tiltakene mot fattigdom – først og fremst for å bedre levekårene. Arbeidsrelaterte tiltak virker dårlig hvis levekårene til dem det gjelder, er elendige. Derfor vil vi ha en sterkere satsing på rusbehandling i regi av de ideelle organisasjonene, som fortsatt skvises av hardhendt anbudspolitikk. Vi vil senke – og på sikt fjerne – egenandeler på helseområdet for de mest utsatte gruppene i samfunnet. Og vi vil øke sosialhjelpssatsene og fjerne ubegrunnede forskjeller mellom kommunene. Det var dette tiltaket som kom opp som det aller viktigste på den fattigdomshøringen i valgkampen der SVs Kristin Halvorsen, jeg og flere andre deltok. Kristelig Folkeparti følger dette opp i sitt alternative budsjettforslag.

Norske klimapolitiske forpliktelser, økt flyktningstrøm til Norge og et redusert anslag i bruttonasjonalinntekt har gjort at bistandsbudsjettet setter ny rekord, målt som andel av BNI. Likevel presterer Regjeringen å få til en reell nedgang på viktige bistandsområder som næringsutvikling, utdanning og helse i fattige land. Kristelig Folkeparti retter opp dette i sitt alternative forslag. Målt som andel av BNI vil det gå 1,11 pst. til bistandsformål med vårt opplegg.

Kristelig Folkeparti fremmer et budsjett hvor vårt solidariske ansvar for miljøet forsterkes i forhold til Regjeringen. Det skjer på skattesiden, både med økte avgifter på miljøødeleggende utslipp og gjennom premiering av miljøvennlig adferd. Vi innfører en miljøbilpremie for elbiler og ladbare hybridbiler, som også miljøbevegelsen ber om. Og vi vil – i likhet med de andre opposisjonspartiene – gi produsenter av biodiesel mer forutsigbarhet enn hva regjeringspartiene legger opp til. Det betyr selvsagt ikke – slik noen har antydet – at vi vil begunstige all biodiesel uavhengig av hva som er kilden til drivstoffet. Det framkommer tydelig av forslag i denne innstillingen at det er tale om fortsatt fritak for biodiesel når klimaeffekten er dokumenterbar, og det ikke er konflikt i forhold til matproduksjon i fattige land. Så styrker vi bevilgningene til jernbane og til trygge skoleveier – for trafikksikkerhet og miljø.

Sittende statsminister har ved flere anledninger sagt at det ikke er slik at et budsjettforslag i seg selv er avgjørende for velferd og velferdsfordelingen, men at det er retningen det kommer an på. Kristelig Folkepartis alternativ viser en retning, en retning for bedre livskvalitet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [14:39:05]: Regjeringen har i den forrige stortingsperioden gjennom sin økonomiske politikk og sin budsjettpolitikk hatt to siktemål: folk skal ha arbeid, og vi skal sikre velferden. Det samme ligger til grunn for det budsjettet som er til behandling i dag.

Jeg vil si det slik at Kristelig Folkepartis økonomiske politikk på veldig mange måter ligger veldig nært opp til de samme hovedmålsettinger som Regjeringen har. Det ser vi i det budsjettforslaget som er lagt fram, og vi hørte det nå også ganske tydelig, vil jeg si, i Høybråtens innlegg.

I motsetning til høyrepartiene ser vi her ikke kutt i velferdsordninger, og vi ser ikke unødvendige skattelettelser. Bruken av oljepenger er også på linje med Regjeringens forslag. Betyr dette at Kristelig Folkeparti slutter seg til hovedlinjene i budsjettpolitikken, og at oljepengebruken er tilpasset situasjonen for 2010?

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:40:10]: Det er riktig observert av representanten Kolberg at Kristelig Folkeparti slutter seg til om lag den oljepengebruken som Regjeringen legger opp til, men vi har en helt annen fordeling. Vi omfordeler nær 10 milliarder kr på vårt alternative budsjett, og det er for å sikre at dette budsjettet i større grad enn Regjeringens forslag ivaretar hensynet til de svakeste.

Vi er f.eks. ganske provosert over at Regjeringen svekker kommunenes økonomiske evne til å gi et godt tilbud til enkeltpersoner som har store tjenestebehov. Det er penger som vi mener at kommunene hadde rett til å forvente, og som Regjeringen nå endrer med tilbakevirkende kraft. Det har skapt et opprør i Kommune-Norge, og det er et lite, men svært viktig eksempel på at det har vært nødvendig å rette opp den sosiale profilen i det forslaget som Regjeringen har lagt fram.

Thomas Breen (A) [14:41:19]: Aller først vil jeg gi honnør til Kristelig Folkeparti, som jeg oppfatter som det av opposisjonspartiene som har de mest ryddige inndekningsforslagene i sitt alternative budsjett. Dernest vil jeg si at jeg har stor sans for mange av elementene i Kristelig Folkepartis politikk.

Nå er det slik at hvis noen hadde kommet til Arbeiderpartiet og spurt om regjeringssamarbeid og sagt at det viktigste for oss på kuttlisten er å senke ambisjonsnivået totalt i forhold til arbeidsliv og sysselsetting, så hadde vi avfeid dem som en mulig samarbeidspartner.

Hvordan stiller Kristelig Folkeparti seg i den settingen i forhold til Fremskrittspartiet, som vil utradere bistandspolitikken totalt, når de kritiserer Regjeringen for den nominelle økningen som faktisk er der?

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:42:06]: Jeg takker representanten Breen for anerkjennelsen når det gjelder ryddighet i forhold til inndekning i budsjettet. Vi prøver så godt vi kan å legge fram seriøse, men profilerte forslag.

Men representanten Breen må ha fulgt veldig dårlig med i valgkampen hvis han nå, tre måneder etter at valgkampen var på sitt mest intense, fortsatt har behov for å få avklart om Kristelig Folkeparti kunne tenke seg et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Det svaret gav vi klart til velgerne før valget, og det gjelder selvfølgelig for et ryddig parti også etter valget.

Thomas Breen (A) [14:42:44]: Nå også i denne sal.

Aksel Hagen (SV) [14:42:57]: Kristelig Folkeparti er opptatt av livskvalitet, sosial fordeling og et inkluderende samfunn – det er bra. I den forbindelse er SV, Kristelig Folkeparti og Regjeringen veldig enige om at kunnskap spiller en viktig rolle. Det som nå undrer oss litt, er at når Kristelig Folkeparti på den ene siden sier det, så sier Kristelig Folkeparti umiddelbart nei til flere timer i grunnskolen, uten tilsvarende å justere ned læringsmålene. Kristelig Folkeparti sier nei til SFO-satsing, som ikke minst har i seg et tilbud om frivillig, gratis leksehjelp. Vår satsing muliggjør at vi gjennom å ha flere timer til rådighet kan skape en mer spennende og variert skole, mens Kristelig Folkeparti, ved at en har færre timer til rådighet, må klemme alt sammen på færre timer.

Vår satsing har i seg et gratis, frivillig tilbud om leksehjelp, som vi alle vet er ett av de viktigste tiltakene for å oppnå noe som Kristelig Folkeparti er opptatt av, nemlig det å unngå reproduksjon i for stor grad av sosiale forskjeller og det å stimulere til både læring og danning.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:44:03]: Jeg vet ikke om jeg har oppfattet representanten Hagens spørsmål, men jeg kan gjerne kommentere hans påstander om Kristelig Folkepartis politikk. Det er på ingen måte slik at Kristelig Folkeparti er imot å satse på kunnskap i skolen – vi har bare en litt annen resept enn det SV har. Vår resept ligner – som det framgikk av det foregående replikkordskiftet – langt mer på regjeringspartner Senterpartiets resept, nemlig at vi nå mener at det er riktig å satse sterkere på flere lærere for å øke kvaliteten i grunnskolen, for å øke voksenkontakten og for å heve kunnskapsnivået til elevene.

Vi ser klare konturer i SVs utdanningspolitikk til å gjøre skolen, og for så vidt også barnehagen, til et heldags oppbevaringstilbud. Vi vil ha en mye sterkere fokusering på den pedagogiske kvaliteten, og den finnes først og fremst hos lærerne. Derfor må vi ha flere lærere før vi får flere timer.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:45:23]: Jeg må igjen lese opp fra Kristelig Folkepartis merknader i finansinnstillingen. Det er bra lesning. Det står at

«det er bred politisk enighet om svært mye av innholdet i statsbudsjettet. Mange av prioriteringene som er gjort, vil Kristelig Folkeparti være enig i».

Det er veldig bra.

Så til spørsmålet til representanten Høybråten. I den perioden vi har bak oss, var det en årlig aktivitetsvekst i kommunesektoren på 3,5 pst. i snitt. Under den regjeringen Høybråten satt i, var det en årlig aktivitetsvekst på 0,8 pst. i snitt. Så tar representanten Høybråten opp ressurskrevende tjenester. Da er spørsmålet til Høybråten: Hvis en sammenlikner den endringen vi nå har gjort når det gjelder ressurskrevende tjenester, med den ordningen som var da han gikk ut av statsrådskontoret, hva er hans vurdering av dagens ordning – er den bedre eller dårligere enn da han gikk ut av kontoret?

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:46:22]: La meg først si at hvis Kristelig Folkepartis alternative budsjett er så fortreffelig som regjeringspartiene nå stadig hevder, er det underlig at vår invitt til regjeringspartiene om en viss bevegelse i finansinnstillingen ble blankt avvist. Det er nok et uttrykk for at det representanten Lundteigen kalte «endringsmakt» i denne sal, ikke eksisterer – i hvert fall ikke på rød-grønn side.

Så tror jeg representanten Slagsvold Vedum og jeg skal bli enige om at når vi er ferdige med denne stortingsperioden, kan vi sammenlikne stortingsperioder. Det vi har foran oss i denne stortingsperioden, er innstramminger. Det kommer også til å ramme kommunesektoren. Det var situasjonen som Bondevik II-regjeringen stod overfor da vi i 2002–2003 måtte stramme inn i norsk økonomi. Det måtte også gå ut over den store utgiftssektoren som kommunesektoren er, men jeg vil tro at det skal bli et gjennomsnitt etter denne perioden som godt kan tåle sammenlikning.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:47:51]: Lat meg først få seie at eg har sett at representanten Høybråten har sete her og høyrt på alle dei ulike parlamentariske leiarane sine innlegg, i motsetning til f.eks. representanten Jensen, som først klaga over at andre ikkje var til stades under hennar innlegg, og ikkje sjølv er til stades og høyrer på representanten Høybråtens innlegg. Det framstår for meg som eit lite respektfullt trekk.

Det eg ville spørje om, var kontantstøtta, ei sak eg veit er veldig viktig for Kristeleg Folkeparti. Eg reknar ikkje med at partiet skal endre syn. Men eg vil likevel utfordre dei: Vi har no ekstremt god kunnskap om kor viktig perioden 1–3 år er for små borns sosiale og språklege læring, og om korleis det er å henge med då og byggje vidare på det seinare – ikkje minst for dei med fleirspråkleg eller minoritetspråkleg bakgrunn. Vi veit at rundt åtte av ti som mottek kontantstøtte i Oslo, har minoritetsbakgrunn. Eg forventar ikkje at partiet skal skifte syn, men fører ikkje dette til i alle fall ein viss refleksjon om det er riktig å foreslå ein auke i kontantstøtta, om det er eit riktig tiltak for å sikre god inkludering og integrering i Noreg.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:48:56]: Å øke kontantstøtten er et riktig tiltak for å sikre at alle foreldre, uansett etnisk bakgrunn, skal ha den samme muligheten til å velge omsorgsform for de aller minste barna. Mange foreldre synes det er for tidlig å sende ettåringer i barnehager. Vi vet ennå svært lite om hva som er de langsiktige effektene av å bryte opp den voksenkontakten som er mellom foreldre og barn, ved å sende ettåringer i barnehagen. Derfor mener vi at det er en god familiepolitikk.

Vi erkjenner og reflekterer over at i deler av landet, i deler av denne byen, er andelen som bruker kontantstøtte, veldig stor blant innvandrerforeldre, som vi også ønsker skal ta større del i samfunnslivet generelt og være med på de fellesarenaene for barn som spesielt barnehager er. Det mener vi kan gjøres med andre virkemidler enn å fjerne kontantstøtten, f.eks. med gratis kjernetid.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trine Skei Grande (V) [14:50:21]: Ibsen sa en gang:

«Det er viljen som det gjelder!

Viljen frigjør eller feller.»

Målet må være at en regjering både har vilje, visjoner og virkelighetsorientering. Vi i Venstre er engstelige for at virkelighetsorienteringa ikke er god nok, og at man feiler slik man gjorde ved forrige statsbudsjett, der man ikke tok den økonomiske krisen nok inn over seg og måtte komme med et tillegg, der man utvidet pengebruken. Nå mener man at man ikke har tatt virkeligheten godt nok inn over seg, og jeg tror nok også, når man hører på finansministeren, at det kommer til å bli en større virkelighetsorientering framover – i tråd med det vi andre har lagt fram.

Det er også mangel på visjoner i dette budsjettet. Venstre har sagt at det er tre store utfordringer samfunnet i dag står overfor: lavutslippssamfunnet, reformering av velferdsstaten og hvordan vi skal bygge kunnskapssamfunnet i framtida. Venstre har lagd et budsjett der vi møter alle de tre store utfordringene.

Det har vært en rekordvekst i budsjettet til denne regjeringa de siste fem årene. Sjøl om det har vært en rekordvekst, har vi sett at høyere utdanning og forskning er de store taperne. Hvileskjæret fortsetter, og man benekter virkelighetsforståelsen litt etter mal av dronning Marie Antoinette, som mente at når folk klagde over mangelen på brød, fikk de spise kake i stedet.

Vi har lagt inn 350 mill. kr ekstra i basisfinansiering, noe som faktisk er med på å understøtte den akademiske friheten og kvaliteten til studentene våre. Vi lovte et forskningsfond på 150 milliarder kr i 2010 i valgkampen, og det holder vi. Vi har også bygd opp baser for hvordan vi skal bygge kunnskapsbasert næringsvirksomhet framover, gjennom SkatteFUNN, og videreføring av BIA og klimagründere. Venstre holder faktisk det vi lover med elleve måneder studiestøtte og full indeksregulering for studenter som i 2005. Vi ønsker faktisk å stimulere til studier, og vi ønsker kvalitet på de studiene som folk tar. Det er det det handler om når du skal bygge opp human kapital.

Men kunnskapssamfunnet bygges allerede fra de første barnehagestegene. Det vi nå har gjort i fellesskap, er å bygge flere plasser. Regjeringa skal ha skryt for at de har gjort det, og det har ført til at prisene har blitt mye, mye lavere for de aller rikeste. Det som Venstre syns er utfordringen nå, er å få barnehageplasser med mer differensierte priser som kan hjelpe dem med dårlig råd, og å få kvaliteten inn sånn at dette ikke bare blir en oppbevaring, men et kvalitativt sterkt, godt tilbud til barn.

Så er det sånn at vi heller prioriterer lærere og den faglig baserte undervisningen foran bananer og fritidsordninger. Jeg tror at hvis man skal satse på å bygge et kunnskapssamfunn i framtida, handler det ikke om bananer og fritidsordninger, men om skikkelig gode lærere. Det handler om prosjekter innen skrivevansker, det handler om en sammensatt god fagmasse på en skole med flere spesialpedagoger og flere helsesøstre, slik Venstre legger det fram i sitt budsjett.

Venstre har også et kjempeløft på miljø: på teknologi og forskning på fornybar energi, på jernbane og kollektivstøtte. Vi er egentlig det eneste partiet som oppfyller det vi sa vi skulle gjøre i NTP. Men Venstre er også for å bruke de økonomiske mekanismene. For ti år siden snakket alle partiene om å gå fra rød til grønn skatt, om skatt basert på misunnelse kontra skatt basert på forurensning. Vi er de eneste som faktisk gjør det i budsjettet. Vi bruker også momssystemet til å få en sunnere befolkning, ved å fjerne moms på frukt og grønt og øke den på sukkerholdige varer, som vi ønsker at folk skal bruke mindre av. Det må være lønnsomt å være grønn, det må være lønnsomt å være sunn.

Gjennom sitt budsjett bryter Regjeringa egentlig både når det gjelder vilje, visjoner og virkelighetsorientering. Vi i Venstre oppfyller alle punktene, både på miljø, på kunnskap og fornyet fellesskap. Vi har vilje til å gjøre det, vi har visjoner til å gjøre det, og vi har virkelighetsorientert oss i forhold til økonomien.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [14:55:12]: Jeg mener det er god grunn til å gi Venstre ganske mye honnør for deres engasjement og satsing på det som Skei Grande i et tidligere replikkordskifte kalte for samfunnets humane kapital. Det kom også veldig tydelig fram i det innlegget som vi nå hørte.

Det er da et paradoks at i det forslaget som nå ligger her, ser vi at det er kutt i formuesskatten som går ut over viktige velferdsordninger innenfor den humane kapitalen og utviklingen av den humane kapitalen. Derfor en min utfordring til Skei Grande: Hvorfor gjør Venstre slike prioriteringer når de har en så tydelig målsetting som hun nå også har gitt uttrykk for i sitt innlegg?

Trine Skei Grande (V) [14:56:11]: Vi deler nok ikke Arbeiderpartiets holdning om et avgiftssystem som bare handler om å få inn penger til fellesskapet. Det handler jo om veldig mye annet. Det handler om å snu forbruk, sånn som vi ønsker, det handler om at folk skal handle sånn som vi ønsker det, og det fører også til at vi kan bruke skattesystemet til å skape arbeidsplasser.

Det skatteskiftet Venstre har lagt inn her, handler først og fremst om et skatteskifte som gir 2 milliarder kr til dem med aller, aller lavest inntekt. Men det betyr også at vi gir en stor hjelp til alle dem som har lyst til å skape arbeidsplasser. Det er derfor vi gjør disse grepene i formuesskatten, og det er derfor vi gjør de andre grepene i næringsbeskatningen. Vi ønsker å skape arbeidsplasser, vi ønsker å stimulere næringslivet til å skape arbeidsplasser. Derfor gjør vi de grepene. Vi ønsker også en mindre rød og mer grønn skatt. Derfor øker vi miljøavgiftene, og så gir vi 2 milliarder kr i skattelette til dem med lavest inntekt. Det er sosialt, og det er framtidsretta.

Dag Ole Teigen (A) [14:57:20]: Jeg vil gjerne følge opp dette med formuesskatten, og da vil jeg først få bekreftet at det er slik at Venstre ikke bare vil fjerne formuesskatten for bedriftene, men at man også ønsker å fjerne den for privatpersoner. Er ikke det rett? I så fall – hvis det er bedriftene som er den egentlige begrunnelsen for det, og de dårlige fordelingsvirkningene nærmest en bieffekt, hvorfor erstatter ikke da Venstre dette grepet med andre grep som gir en tilsvarende rettferdig fordeling? Og hvorfor mener man at det er rett å prioritere nesten 1 milliard kr til skattekutt for dem som har inntekter på over 1 mill. kr, istedenfor å bruke den milliarden på tiltak som er mer treffsikre for å skape arbeidsplasser og hindre arbeidsledighet?

Trine Skei Grande (V) [14:58:05]: Det er faktisk sånn at vi bruker en del på næringsbeskatningen, men vi bruker veldig mye mer på dem med lavest inntekt, over dobbelt så mye bruker vi til skattelette for dem med lavest inntekt. Det henger sammen med vårt avgifts- og skatteskifte, fra rød skatt til grønn skatt. Vi har fokus på dem med aller lavest inntekt, de som da også får nytte av en lettelse i formuesbeskatningen som skaper flere arbeidsplasser. Det ligger mange tusen – over 7 000, ifølge Finansdepartementet – flere arbeidsplasser i Venstres alternative statsbudsjett enn i Regjeringas.

Vi mener faktisk at man kan bruke skattesystemet til å skape arbeidsplasser, men også til å utligne forskjeller. I tillegg har vi lagt inn 2 milliarder kr til en ekstra fattigdomssatsing utover det som Regjeringa har gjort. Vi har økt sosialhjelpssatsene, og vi har satt inn en rekke tiltak for å nå de med aller dårligst råd. Så er det noen vi har god samvittighet overfor i Venstre med dette budsjettet, er det folk med dårlig råd. Vi skaffer dem jobb, vi støtter opp om alle de sosiale støttesystemene, og vi gir dem skattelette.

Heikki Holmås (SV) [14:59:14]: Det er vanskelig å være uenig i noe av det som Trine Skei Grande sa om sine hovedpunkter og hovedutfordringer for tiden vi går inn i. Det handlet om klima, det handlet om å sørge for en god utdanning og kompetanse for folk, og det handlet om å sørge for en reformering av velferdsstaten, som hun snakket om, dvs. en videreutvikling av velferdsstaten. Alle disse tre tingene er helt klart de viktigste utfordringer som vi står overfor.

Hvis vi trekker fram det som går på kunnskap, og det som går på utvikling av velferdsstaten, er det ett forslag i Venstres budsjett som jeg bare mener er komplett uforståelig, og det er det som sørger for å gjøre det dyrere for foreldrene å sende ungene sine til barnehagen. Det er negativt for begge disse områdene. Det er negativt i forhold til å gi unger like muligheter. Vi vet at mange av de ungene som ikke går i barnehage, særlig her i byen vår, har behov for å gå i barnehage for å få bedre språkutvikling, for å få bedre muligheter på skolen. Det andre er i forhold til velferdsstaten. Sitter en igjen med 750 kr mindre hvis en går ut i jobb, fra å gå fra uføretrygd eller sosialhjelp, så taper en penger, taper muligheter.

Trine Skei Grande (V) [15:00:25]: Jeg kjenner ikke Heikki Holmås som en veldig dum representant. Jeg tror derfor at jeg skal klare å forklare ham dette på ett minutt, siden han ikke forstår det.

Vi har tatt 73 kr mer fra dem som har god råd, for å overføre det til to andre tiltak i barnehagen. Det ene er at vi vil få en inntektsdifferensiert betaling. For den store barnehagereformen som SV har kjørt igjennom – all ære for flere plasser – har ført til at prisene har gått ned for de aller rikeste, mens de som har dårlig råd, fortsatt har de samme prisene rundt omkring i landet. Det syns vi er urettferdig. Vi vil bruke pengene på at de med dårligst råd får billigere plasser.

Det andre tiltaket er en satsing på kompetanse. Barnehagen skal ikke bare være en oppbevaringsplass. Den skal også være et sted der ungene får med seg en god ballast, som de trenger, i livet. Det er de ungene som får dårligst ballast hjemmefra, som trenger den kompetansen i barnehagen. Vår andre satsing – og dette er et nullsumspill – er å bygge opp kompetansen i barnehagen, gjøre den bedre, få flere fagfolk, utdanne flere folk som kan jobbe og gi ballast til disse ungene.

Heikki Holmås (SV) [15:01:31]: Venstre regner altså selv med at det kommer til å bli flere unger som får kontantstøtte i stedet for å være i barnehage som følge av det grepet som Venstre her velger å gjøre. Det er ingen tvil om at det at vi går ut og sier at dette skal være en universell ordning, lav pris, og at vi skal holde den prisen lav, er nettopp det som er avgjørende for alle dem som sitter hjemme og regner på om det lønner seg å være hjemme, eller om det lønner seg å komme i jobb, og som sier: Hvis vi skal betale en høy barnehagepris, går det ikke så mye i pluss at det er verdt å gå ut i arbeid.

Jeg mener at det å sørge for at alle får tilgang til barnehageplass med lav pris, er kjempeviktig. Dette er jo ikke noe nytt. Venstre har i hvert eneste budsjett foreslått å øke prisen for en barnehageplass, så dette er ikke noe nytt i det hele tatt. Det er ikke sånn at Venstre alle de andre gangene har måttet sørge for at pengene har gått til akkurat de samme styrkingstiltakene i barnehagen som vi er opptatt av, og som vi nettopp legger inn midler til, delvis i disse budsjettene og delvis i budsjettene i årene som kommer.

Trine Skei Grande (V) [15:02:39]: Det er ikke noe nytt i det hele tatt. Regjeringa foreslo det faktisk sjøl i 2007. Det vi nå har foreslått, er helt lineært med det Regjeringa gjorde for to år siden. Det er helt likt i sum. Det er helt likt i virkning. Da var det bare en indeksregulering. Når vi foreslår det, er det en katastrofe og en rasering. Det får jeg ikke til å henge på greip! Jeg tror nok at man må ha et litt lavere støynivå med tanke på hva 73 kr mer i måneden egentlig betyr.

Det får faktisk ikke de følgene som Holmås snakker om for dem med dårligst råd, for hvis en bruker de pengene for å få til en større inntektsgradering rundt omkring i kommunene, vil det hjelpe akkurat dem det her er snakk om, dem som må telle kroner og øre for å se hvorvidt det lønner seg.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsminister Jens Stoltenberg [15:03:44]: Regjeringens overordnede mål i den økonomiske politikken er arbeid for alle. Det er altså hovedmålet med det budsjettet som Stortinget har til behandling nå, og det er hovedmålet med den økonomiske politikken som er ført gjennom de senere årene. Grunnen til at det er hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk, er at arbeid for alle er så avgjørende både for å nå målet om sosial rettferdighet, og for å nå målet om høy verdiskapning.

Vi vet at høy ledighet og lav sysselsetting alltid rammer dem som har minst fra før, og vi vet at høy arbeidsløshet er den største sløsingen med samfunnets økonomiske ressurser. Lykkes vi med å bekjempe ledigheten, lykkes vi med både å skape og dele på samme tid. Det var nettopp dette som var truet da finanskrisen satte inn for alvor i fjor. Det var nettopp et av de fineste kjennetegnene ved den norske modellen, nemlig at vi har lyktes med å ha lavere ledighet enn de fleste land, og vi har lyktes med å holde flere i jobb, noe som var truet da finanskrisen satte inn for alvor.

Det var dramatisk det vi så, spesielt det vi så i fjor høst. Penge- og kredittsystemene var i ferd med å stoppe helt opp. Tilførselen av kreditt var i ferd med å tørke helt inn. Vi så et kraftig fall i produksjonen. I flere land så vi på kvartalsbasis en nedgang i produksjonen på 10–12 pst. i nasjonalproduktet. Sterkere fall har vi ikke sett siden 1930-tallet. Vi så at banker og bedrifter gikk over ende. Derfor var det viktig å iverksette betydelige og veldig sterke tiltak. Det har blitt gjort i år, og det følges opp i budsjettet for 2010. Bankene er tilført penger og gitt økt trygghet for sin virksomhet. Vi har iverksatt og følger opp viktige tiltak for å styrke eksportnæringene våre. Vi bruker budsjettet til å holde hjulene i gang – til å pusse opp skoler, vedlikeholde veier, for å holde folk i jobb.

Denne politikken har gitt betydelige resultater. Vi satte oss som mål at vi skulle komme igjennom finanskrisen med den laveste ledigheten i Europa. Norge har nå den laveste ledigheten i Europa. Tallene på ledigheten som ble offentliggjort i dag, viser at vi har 67 000 arbeidsløse i Norge – rundt 2,5 pst. I våre naboland er situasjonen veldig annerledes. I Sverige ser vi nå at ledigheten nærmer seg 9 pst. – over 400 000 arbeidsledige. Vi ser det samme i Finland, i Danmark og i resten av Europa, der ledigheten nå er over 9 pst. Man frykter at den kan komme opp i 10 pst. neste år. Tallene for 2009 viser at 22 millioner er arbeidsløse i EU. Det sier noe om hvor dramatisk situasjonen er i våre naboland.

Det er ikke slik som noen later til å tro, at fordi Norge har oljeinntekter, har vi automatisk lav arbeidsløshet. I 2005 hadde vi også oljeinntekter, men da var det flere land i Europa som hadde en ledighet som var lavere eller omtrent på nivå med den vi hadde i Norge. I dag har alle disse landene klart høyere ledighet enn det vi har i Norge. I 2009 – et år med finanskrise – har vi lavere arbeidsløshet i Norge enn det vi hadde i hvert eneste år i perioden 2001–2005, da det ikke var finanskrise. Dette viser at det ikke er noen selvfølge at vi skal ha lav ledighet. Det er ikke minst et resultat av en sterk økonomisk politikk for å sikre lav ledighet og høy sysselsetting. Årsaken til at vi har lyktes bedre enn mange andre land i å bekjempe ledigheten, er at vi har lyktes med å få mange i jobb. Sysselsettingen har vokst med rundt 200 000, og tre av fire av de nye jobbene har kommet i privat sektor. Det viser at påstanden om at en sterk offentlig sektor – satsing på kommuneøkonomi, satsing på offentlig velferd – står i motsetning til privat verdiskaping, er feil. Vi har hatt en kraftig vekst i privat verdiskaping, en kraftig vekst i privat sysselsetting, nettopp i denne perioden hvor vi har hatt en rød-grønn regjering som har satset på offentlig sektor gjennom de siste fire årene.

Det at det nå går noe bedre i verdensøkonomien og bedre i Norge enn det vi fryktet for et års tid siden, gjør ikke at vi nå skal slappe av, og jeg vil veldig sterkt advare mot forestillingen om at finanskrisen er over. Vi ser at arbeidsløsheten vokser kraftig i våre naboland. Det skumle med veksten i ledigheten i våre naboland er ikke bare at den vokser, men det er stor fare for at den kommer til å bite seg fast på et høyt nivå og bli et varig problem for veldig mange arbeidsløse og veldig mange økonomier i mange land.

Den andre grunnen til at det er altfor tidlig å avlyse finanskrisen, er at vi fortsatt har lav produksjon, lav vekst i mange land. Men det mest alvorlige er at vi har en veldig alvorlig gjeldssituasjon. Det er nå mange av våre naboland i Europa – og i USA – som bygger opp en gjeld som ikke er bærekraftig. Før eller siden skal denne gjelden tilbakebetales. I den ubalansen ligger det en fare for nye kriser, nye tilbakeslag. Flere land i Europa har ikke hatt større statsgjeld siden Napoleonskrigene. EU har stilt som krav at man maks skal ha minus 3 pst. budsjettunderskudd. Nå ligger mange av dem på 6 pst. Selv Tyskland ligger på 6 pst. underskudd, altså at statsbudsjettets underskudd tilsvarer rundt 6 pst. av nasjonalproduktet – det dobbelte av det som fastsettes i Maastricht-kriteriene. Storbritannia har rundt 10 pst., USA over 10 pst. Det er ikke bærekraftig, det er alvorlig. Og det er meget, meget krevende å komme ut av den gjeldssituasjonen disse landene har kommet opp i.

Det gjeldsproblemet mange land står overfor, minner oss om at forutsetningen for å kunne gjøre det Norge har gjort, nemlig å bruke mye penger i nedgangstider, er at vi holder igjen i gode tider. Det har vært bred tilslutning i Norge for at vi skal øke pengebruken i de dårlige tidene vi nå har vært igjennom, men det er ikke like stor og bred tilslutning til at vi skal holde igjen i de gode tidene. Det som blir utfordringen for norsk økonomisk politikk i årene som kommer, er at vi på nytt skal vise at når økonomien snur, når veksten igjen tar seg opp, skal vi greie å holde igjen, begrense oljepengebruken, for å bygge opp de reservene som gjør at vi har en sterk økonomi til å møte nedgangstider også i framtiden.

I Soria Moria-erklæringen sier vi at vi skal vende tilbake igjen til en oljepengebruk som tilsvarer avkastningen av Pensjonsfondet. Det er viktig ikke bare for å sikre flere generasjoner glede av oljepengene, men det er også viktig for å kunne ha styrke i økonomien, bygge opp reserver, for å kunne øke pengebruken når konjunkturene på nytt snur.

Mange sier at det blir en umulig oppgave. Det er feil. Det er mulig å rette opp de underskuddene også Norge nå har, før oljepengebruk. Vi har gjort noe tilsvarende på 1990-tallet. Da var underskuddene – eller avvikene fra det vi sa skulle være handlingsregelen den gangen – faktisk større enn de er nå. Vi greide å rette opp de underskuddene. Det gjorde vi gjennom flere virkemidler, gjennom å holde igjen på utgiftene. Det må vi også gjøre nå. Det er det lettere å gjøre i teori enn i praksis, men man har gjort det i praksis før. Da må vi også kunne få det til i denne perioden.

Det andre vi gjorde, var å gjennomføre mange tiltak for at økonomien skulle virke bedre, fremme økonomiens virkemåter, slik at vi får økt økonomisk vekst og økte inntekter. Det er ikke en dynamisk skattepolitikk, men det er en dynamisk næringspolitikk, og den er jeg tilhenger av. Vi gjorde det med mange ulike virkemidler, men ett av virkemidlene var skattepolitikken, der vi hadde en skattereform som bidrog til å fremme investeringer, som bidrog til å unngå feilinvesteringer, og vi har også i denne perioden gjort viktige ting for å lage et bedre skattesystem, bl.a. gjennom det vi har gjort med hensyn til formuesskatten, ved å sørge for at veldig mange nå slipper formuesskatt, at det blir mer lønnsomt å investere og mer lønnsomt å spare.

Det vi også gjør med grønne skatter, er en viktig del av det å ha et godt skattesystem. Grunnene til at Regjeringen har ønsket å fjerne fritaket for autodieselavgift på biodiesel, er flere. Den ene er at det er et bidrag til at økonomien virker bedre, det er et bidrag til at vi sikrer inntekter til fellesskapet. Jeg vet ikke om noen avgifter som er populære, men jeg vet om veldig mange penger som kommer fra skatter og avgifter, som brukes på viktige og populære formål – som eldreomsorg, som barnehager, som skole. Én grunn til at vi har grønne avgifter som autodieselavgift, er at det bidrar til betydelige inntekter til fellesskapet. Dessuten er det slik at vi må følge prinsippet om at forurenser betaler. Også biler som går på biodrivstoff, forurenser. De slipper ut en del CO₂, forhåpentligvis noe mindre enn vanlig diesel, men også fra biodiesel er det CO₂-utslipp. Den andre grunnen er at det bidrar til betydelig lokal forurensning og andre miljøproblemer knyttet til veitransport. Derfor er det galt med mange milliarder kroner i skattesubsidier til bruk av denne type veitrafikk, og det er grunnen til at Regjeringen har gjort det den har gjort.

Budsjettet er et miljøbudsjett også på mange andre områder. Det er en betydelig økning i investeringene på jernbane, vi trapper opp innsatsen for å få til karbonfangst på Mongstad med halvannen milliard kroner, og vi øker betydelig innsatsen for å verne regnskog – alt sammen betydelige tiltak for bærekraftig utvikling. Budsjettet er et budsjett for arbeid, for velferd og for bærekraft. Det er et rød-grønt budsjett vi er stolte av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [15:14:01]: For kort tid siden besøkte statsministeren landsmøtet til Fagforbundet. Der kom han med to ganske oppsiktsvekkende påstander. Den ene påstanden var at man ikke kunne la være å innføre denne biodieselavgiften fordi det ville bety et inntektsbortfall til statskassen på 16 milliarder kr. I sitt innlegg nå omformulerte statsministeren det til å være «mange milliarder kroner».

Men mitt spørsmål er: Er virkelig den informasjonen statsministeren kommer med, korrekt?

Den andre påstanden han kom med på det samme landsmøtet, var – og nå skal jeg sitere:

«Når vi har en autodieselavgift på biodiesel, så betyr det at vi får mindre trafikk på veiene enn det vi ellers ville ha hatt.»

Mener statsministeren virkelig det, når han vet at konsekvensene av å gjøre biodiesel dyrere er at folk bruker drivstoff som forurenser mer?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:15:01]: Jeg fastholder det jeg sa på Fagforbundets landsmøte. Jeg viste til at disse drivstoffavgiftene gir staten samlet sett 16 milliarder kr, og så viste jeg til i det samme foredraget at avhengig av hvor stor andel man mener går over til biodrivstoff, vil tapet være en andel av disse 16 milliarder kr. Jeg gjennomførte faktisk en enkelt prosentregning. Jeg sa at hvis 10 pst. går over, så er 10 pst. av 16 lik 1,6 milliarder kr. Hvis 20 pst. går over, er det over 3 milliarder kr. Det var det jeg sa på Fagforbundets landsmøte. Jeg gjentar det gjerne på Stortingets talerstol, at hensikten med dette avgiftsfritaket må være at man skal få mange over på det. Om det er 10 pst., 20 pst. eller 30 pst., vel, det kan man spekulere i, men det er milliardbeløp – milliardbeløp som vi vil bruke på andre ting.

Så fastholder jeg også at det er klart at hvis man gir over 4 kr i skattesubsidier til veitransport, og man da får en avgift eller en total pris som er lavere enn dagens pris, fremmer det veitransport. En av grunnene til at vi har grønne veiavgifter som autodieselavgift, er at vi vil begrense total bruk av veitransport, fordi det bidrar til mindre forurensning – enten det er autodiesel eller annen diesel.

Siv Jensen (FrP) [15:16:09]: Jeg skjønner nå at det ikke er viktig for statsministeren om folk bruker miljøvennlig eller mindre miljøvennlig drivstoff, og tar det til orientering. Jeg er ganske sikker på at hvis en statsminister som hadde ledet en mindretallsregjering, hadde kommet med en så vidt lemfeldig omgang med tall som vi nå hører statsministeren har, hadde ikke den regjeringen overlevd.

Jeg merket meg det Lundteigen sa i sitt innlegg i salen i dag. Det var ganske oppsiktsvekkende, for det han faktisk sier, er at det har vært fremsatt nærmest et internt kabinettspørsmål rettet mot de tre regjeringspartiene, og det tror jeg er første gang jeg har opplevd. Det kunne være interessant å spørre om statsministeren faktisk har fremmet et slikt, hva skal vi kalle det, internt kabinettspørsmål overfor sine egne på en avgift som de facto fører til at man ikke får den omleggingen til mer miljøvennlig kjøring i Norge som man ville fått uten denne avgiften.

Statsminister Jens Stoltenberg [15:17:08]: For det første er min omgang med tall presis og vesentlig mer presis enn det Fremskrittspartiets omgang med tall er. Det jeg har vist til, er at den samlete inntekten fra disse avgiftene er 16 milliarder kr, og hvis man antar at 10 pst. går over, er det 1,6 milliarder kr i tapte inntekter for fellesskapet. Tror man det blir 20 pst., blir det det dobbelte, og sånn kan man fortsette å regne. Men poenget med disse lave avgiftene har nettopp vært at mange skal ta det i bruk og da blir det store netto utgifter for staten. Det er det jeg har sagt, og det fastholder jeg absolutt også her.

For det andre er det slik at vi ønsker at folk skal bruke miljøvennlig drivstoff, men vi ønsker å gjennomføre det gjennom prinsippet om at forurenser betaler. Det å ha betydelige skattesubsidier er ikke forurenser betaler-prinsippet. Det som er forurenser betaler-prinsippet, er å skattlegge forurensning. Derfor har vi bl.a. en CO₂-avgift og denne type veiavgifter. Det fremmer to ting: for det første mindre veibruk, det er bra for miljøet og styrker jernbanen. For det andre bidrar det til å vri over til mer miljøvennlig drivstoff. Derfor er f.eks. biodrivstoff unntatt fra CO₂-avgift.

Erna Solberg (H) [15:18:22]: Det representanten Lundteigen sa på slutten av sitt innlegg tidligere i dag, var at begrunnelsen for at han og Senterpartiet ikke stemmer for andre forslag her, er at de ikke vil ha en regjering ledet av eller støttet av Høyre. Det betyr at det må ha vært en diskusjon om denne regjeringen skulle gå av hvis man får vedtatt et annet budsjett, eller får vedtatt et biodieselavgiftsfritak, som er det eneste spørsmålet dette dreier seg om. Jeg ber statsministeren enkelt og greit svare ja eller nei. Har han stilt kabinettspørsmål internt på dette spørsmålet?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:19:08]: Dette spørsmålet er behandlet på helt vanlig måte i Regjeringen. Det ble behandlet på de første budsjettkonferansene, lagt fram skriftlig og behandlet med alle de tre stortingsgruppene til stede på budsjettkonferansene, slik vi har innført som praksis i denne regjeringen, og det er lagt fram av en samlet regjering. Jeg kommer aldri til å svare på spørsmål om de interne prosessene i Regjeringen. Hvis jeg gjør det én gang, vil jeg alltid måtte stå her og redegjøre for det. Det mener jeg er feil. Det avgjørende er at det er en samlet regjering etter helt normal budsjettprosess, der alle partiene har deltatt, som har lagt fram forslaget. Stortingsgruppene har deltatt i utarbeidelsen av budsjettforslaget og også dette forslaget.

Erna Solberg (H) [15:19:52]: Jeg registrerer at statsministeren ikke vil svare på det, men jeg mener altså at det er blitt forelagt oss reelt sett et innsyn i dag med det innlegget som Lundteigen holdt. Hvis man f.eks. fikk vedtatt det forslaget som er lagt ut på plassene i dag, som innebærer å vedta hele Regjeringens budsjett med ett unntak, nemlig at man fortsatt har med et avgiftsfritak på biodiesel, så ville konsekvensen være at man faktisk hadde fått en regjering som var ledet av eller støttet av Høyre. Det er den oppfatningen Senterpartiet har. Noe må jo ha brakt den forståelsen inn i Senterpartiet og andre partier, at det ville være konsekvensen. Kan statsministeren forklare meg på hvilken måte dette kunne ha kommet frem, hvis ikke han har gitt uttrykk for det selv?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:20:39]: Jeg tror det er veldig viktig at vi forholder oss til det Regjeringen faktisk har foreslått, og det alle de tre regjeringspartiene er enig i. Denne saken er blitt behandlet på helt vanlig måte, lagt fram på de ulike budsjettkonferansene enhver regjering har, med deltakelse fra stortingsgruppene, parlamentariske ledere og finanspolitiske talsmenn, og fremmet av en samlet regjering. Utover det mener jeg av prinsipielle grunner at det er galt at jeg redegjør for de interne budsjettforhandlingene. For å si det sånn, det har vært engasjement og sterke følelser i alle regjeringer jeg har deltatt i. Også i ettpartiregjeringen har jeg følt, hva skal jeg si, engasjementet hos mange statsråder og sterke uttalelser fra mange statsråder. Det er jeg temmelig sikker på også var i både Bondevik I- og Bondevik II-regjeringen. Det avgjørende er at forslagene fra Regjeringen er gode, og at regjeringspartiene står bak dem.

Dagfinn Høybråten (KrF) [15:21:40]: Jeg skjønner at vi ikke får mer ut av statsministeren om de interne forhold, men vi har vel fått såpass mye ut om de interne forhold gjennom den siste ukens medieoppslag at vi vet at Per Olaf Lundteigen treffer spikeren på hodet når han sier at Regjeringen har bestemt seg, og det er Regjeringen som styrer Norge.

Jeg ønsker å be statsministeren om en avklaring fordi det er blitt påstått her i salen i dag av representanter fra regjeringspartiene at det ikke er en del av klimaforliket at man er enig om å opptrappe omsetningspåbudet for biodrivstoff med 5 pst. fra 1. juli 2010. Det står i proposisjonen som Regjeringen har lagt fram, at det er noe man er blitt enig med partene i klimaforliket om. På tross av det gikk statsministeren på talerstolen på Fagforbundets konferanse på tirsdag og endret den målsettingen, uten noen som helst kontakt med de partene som Regjeringen har avtalt denne politikken med. Er det en måte å behandle avtaleparter på i et så viktig spørsmål som kjernen i denne debatten dreier seg om?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:22:50]: Først vil jeg gjerne lese fra klimaforliket. Der står det følgende:

«Partene mener at det videre arbeidet med biodrivstoff bør vurderes på bakgrunn av høringen av forslaget om at minimum to volumprosent av årlig omsatt volum drivstoff til vegtrafikk skal bestå av biodrivstoff, stigende til fem prosent i 2009.»

Så det som står, er at det bør vurderes «på bakgrunn av». Det er noe annet enn å si at det skal.

Så har det vært en runde der man har justert dette til 2010, men også der ble det ikke gitt noen forpliktelser om at det skulle gjennomføres noe. Man skulle fortsatt ha høringer og utredninger. Det er det vi nå gjør, men i tillegg sier vi at vi skal ha en forpliktelse på 3,5 pst. så raskt som mulig i løpet av 2010. Så gjør vi det vi kan for å få på plass 5 pst. innblanding, senest 1. januar 2011. Det vil vi også ha på høring og gjøre så fort vi kan.

Dagfinn Høybråten (KrF) [15:23:46]: President, kan jeg få ordet til en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Presidenten antar at det vil være fullt mulig å komme tilbake til denne saken i løpet av debatten.

Dagfinn Høybråten (KrF) [15:23:52]: Men president, landets statsminister feilinformerer nasjonalforsamlingen med det han nå sier.

Presidenten: Presidenten mener at det er fullt mulig å komme tilbake til denne saken senere i denne debatten.

Dagfinn Høybråten (KrF) [15:24:02]: Det står i proposisjonen som Regjeringen har lagt fram, at partene i klimaforliket er enige om å trappe opp omsetningspåbudet til 5 pst.

Trine Skei Grande (V) [15:24:16]: Jeg ønsker å stille et spørsmål som jeg også stilte til Arbeiderpartiets parlamentariske leder, men som jeg ikke syntes at jeg fikk noe svar på.

Jeg oppfatter at Venstre og Arbeiderpartiet har stått sammen i en politisk tradisjon der man dyrker de brede forlikene i de viktige, store sakene. Vi har stått sammen i mange saker. Jeg har alltid oppfattet at Arbeiderpartiet er av dem som virkelig støtter at man står for noen brede forlik i noen store saker.

Nå gjelder det ikke bare biodiesel, men det er flere andre punkter der vi ser at klimaforliket er brutt. Alle opposisjonspartiene har bedt om å få et møte for å diskutere den videre oppfølginga. Venstre har også lagt fram et Dokument nr. 8-forslag i salen for å få til de oppfølgingene. I stedet for at statsministeren forholder seg til de andre partiene i parlamentet, ser vi at det er på sponsormøter man legger fram hva man mener om de store forlikene og de store utfordringene samfunnet står overfor.

Så spørsmålet er igjen: Hvorfor er ikke klimaforliket viktig for Arbeiderpartiet?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:25:22]: For det første: Klimaforliket er viktig for Arbeiderpartiet. Jeg har referert til klimaforliket flere ganger, både her og på andre møter, sist på Fagforbundets landsmøte, som er veldig opptatt av klimaet.

For det andre har vi fulgt det opp, og for det tredje er det slik at når det gjelder det som nå skal skje i København, har vi, bl.a. fordi Stortinget har vært opptatt av det, sørget for at det blir en egen redegjørelse fra Erik Solheim med en egen debatt før klimamøtet i København.

Så har vi i tråd med klimaforliket varslet en ny klimamelding, der hele Stortinget får anledning til å gå inn i både oppfølging, iverksetting og eventuelt endring, justering og forbedring av klimaforliket når den nye klimameldingen kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:26:26]: For en tid tilbake mottok jeg en e-post hvor det stod følgende:

«Det forundrer meg at ikke opposisjonspartiene imøtegår Stoltenberg når han beskriver skattelettelser som noe man bruker penger på. Stoltenbergs retorikk betyr jo da at skattebetalernes inntekter i utgangspunktet er statens penger, og at staten er gavmild som lar lønnstakerne beholde en del av sin egen inntekt. Man bør vel ha såpass respekt for folks arbeidsinnsats at man ikke beskriver det som å bruke penger, når man i realiteten unnlater å kreve inn deler av lønnsinntekten til folk?»

En betimelig observasjon fra en reflektert skattebetaler!

Fremskrittspartiet reduserer innkrevingen av folks lønnsinntekter med i underkant av 10 milliarder kr i sitt alternative statsbudsjett for 2010. Dette gjør vi gjennom å øke minstefradraget og personfradraget med totalt 8,3 milliarder kr og ved å øke innslagspunktet for toppskatt trinn 1 til 480 000 kr, noe som har en provenyeffekt på ca. 1,4 milliarder kr.

Fremskrittspartiets skatteprofil er innrettet slik at det er de med lavere og midlere inntekter – jeg gjentar lavere og midlere inntekter – som vil ha mest nytte av våre skattelettelser. For en familie med to voksne medlemmer, hvor begge er i arbeid, og som har en inntekt på 550 000 kr til sammen, vil skattelettelsene utgjøre ca. 8 000 kr. For en tilsvarende familie med totalt 800 000 kr i inntekt vil Fremskrittspartiets skattelettelser utgjøre ca. 10 000 kr. Innenfor dagens skattesystem er det ikke mulig å foreslå mer sosiale skattelettelser for folk som er i arbeid.

Det er en rekke grunner til at Fremskrittspartiet foreslår skattelettelser som først og fremst kommer dem med lavere og midlere inntekter til gode.

For det første: Skattelettelser har størst nytteverdi for den enkelte og for samfunnet dersom disse gis lavinntektsgrupper. Dette skyldes at folk med lav lønn i større grad vil velge å benytte sin økte økonomiske handlefrihet til forbruk og derigjennom bedre sin egen velferd. Dette er positivt for den enkelte og bra for veksten i norsk økonomi.

For det andre: Skattelettelser til lavinntektsgrupper har størst effekt når det gjelder tilbudet på arbeidskraft. Ønsket om å jobbe litt ekstra øker dersom den enkelte sitter igjen med merkbart mer i lommeboken. I økonomisk terminologi beskrives dette som skatteinnretningens dynamiske effekter. Med andre ord: Skattelettelser fremstår som en utgift i statsbudsjettet det året lettelsene blir introdusert, men vil på sikt bidra til økte inntekter for staten fordi skattelettelser bidrar til større aktivitet i økonomien og derigjennom også økte inntekter for staten.

Statsminister Stoltenberg latterliggjorde den måten å se på økonomien på, men da kan jeg informere Stoltenberg om at dette er noe som hans kamerater i resten av det sosialdemokratiske Europa hyller og gjennomfører hver eneste dag. Disse sammenhengene ble i valgkampen av statsministeren kalt «voodoo-økonomi». Videre sa Stoltenberg at alle forstår at penger kun kan brukes en gang, og har man brukt pengene på skattelettelser, så blir det mindre penger å bruke på fellesskapet. De fleste journalister, ikke minst i NRK, syntes det var et svært så godt svar. Men det merkverdige er jo at samtidig som Stoltenberg latterliggjør skattelettelser som et finanspolitisk virkemiddel, benytter Regjeringen akkurat samme dynamiske effekt som argument for at skattene ikke skal økes utover nivået til regjeringen Bondevik. Regjeringen Bondevik! Bondevik fant akkurat det perfekte skattenivået i 2004, og det skal vi ha nå og i all fremtid.

Dersom Regjeringen hadde trodd at skatt ikke reduserer aktiviteten i økonomien, kunne den jo sette opp skattene og hatt enda mer penger å bruke på fellesskapet. Men, det gjør Regjeringen altså ikke – foreløpig i hvert fall! Men Regjeringen har jo god tradisjon for å motta ordrer fra fagforeningene. Senest på tirsdag i denne uken var lederen av Fagforbundet, Jan Davidsen, ute og hevdet at Regjeringen burde øke skattene. Disse angivelig økte statlige inntektene skulle ifølge den samme Davidsen finansiere de galopperende offentlige velferdsutgiftene. Verre medisin for norsk økonomi skal man lete lenge etter.

For det tredje: Skatt er i utgangspunktet konfiskering av deler av lønnsinntekten til folk. Begrunnelsen er at fellesskapet må finansieres, og det må gjøres gjennom et spleiselag. Det er vi alle enige om. Men det er omfanget av og innholdet i dette fellesskapet vi diskuterer. For Fremskrittspartiet er én krone i skattelette, én krone hver og en av oss kan disponere på den velferden vi selv prioriterer. Hva som er god velferd, oppfattes ulikt av den enkelte. Og vi tror ikke at samfunnet blir bedre dersom noen få utvalgte statsråder skal kunne definere hva som er god velferd for alle – dette samtidig som ca. 20 øre av hver skattekrone forsvinner i byråkratiske øvelser på veien.

For det fjerde: Skattelettelser gjør behovet for dyre lønnsoppgjør mindre. For hver enkelt arbeidstaker spiller det ingen rolle om den økte kjøpekraften skyldes økt timebetaling, eller om han eller hun får beholde mer av sin eksisterende timebetaling. I en slik situasjon vil lønnsoppgjørene bli rimeligere for bedriftene, noe som igjen vil gjøre bedriftenes internasjonale konkurranseevne bedre, og som igjen vil bidra til å trygge arbeidsplasser og på sikt skape nye.

2010 ser ut til å bli et nytt tøft år for norsk eksportrettet næringsliv og industri. Dette skyldes i første rekke svikt i etterspørselen fra utlandet, men vi må være varsomme med å tro at etterspørselen automatisk vil ta seg opp igjen på det tidspunktet finanskrisens virkninger avtar i våre tradisjonelle eksportland. Problemstillingene er sammensatte, og det er flere forhold som spiller inn.

På kort sikt er det viktig at vi gir bedriftene de aller beste muligheter til å overleve selv om eksportmarkedet svikter. Dette gjør vi ved å fjerne økonomiske hindre for bedrifter som i en periode ikke tjener penger. Med andre ord: Vi må ikke tvinge bedriftseiere til å betale skatt på de produksjonsmidlene som ligger i bedriftene. En slik skatt på arbeidende kapital legger unødvendig sten til byrden for bedriftene.

Det er jo merkelig at Regjeringen inndrar egenkapitalen fra bedrifter som beviselig har skapt verdier over tid, for så å gi denne kapitalen gjennom Innovasjon Norge til idéer som man ikke vet om virker.

Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at formuesskatten trappes gradvis ned, og at den fjernes helt i løpet av denne stortingsperioden.

I de neste årene står tusenvis av familieeide bedrifter foran et generasjonsskifte. Det er da unødvendig og uklokt å kreve inn arveavgift på produksjonsmidler som gjør overtagelse av familiebedrifter økonomisk lite attraktivt. Det er dessuten prinsipielt urimelig at staten skal være medarving når allerede beskattede verdier blir overført til neste generasjon. Fremskrittspartiet foreslår derfor at arveavgiften fjernes.

Skal det lykkes norske bedrifter å opprettholde sin konkurransekraft også etter finanskrisen, er det avgjørende at staten spiller på lag med bedriftene. Fremskrittspartiet foreslår derfor å redusere næringsbeskatningen ved å øke avskrivningssatsen for investeringer i bl.a. maskiner og annet utstyr til 25 pst. Videre foreslår vi å redusere drivstoffavgiftene med i underkant av 2 milliarder kr, samtidig som vi finansierer et gigantløft innenfor samferdselssektoren – begge tiltak som vil bedre bedriftenes konkurransekraft.

Dårlige tider bør også brukes til å se fremover og til omstilling, og Fremskrittspartiet foreslår derfor å forbedre SkatteFUNN-ordningen betydelig. Ønsker man å oppnå gode forskningsresultater, trenger man dyktige forskere, og da kan man ikke bruke forskningsmidler ut fra et omfordelingsprinsipp. Fremskrittspartiet foreslår derfor å likestille egen FoU med oppdragsbasert FoU opptil 15 mill. kr, samtidig som vi fjerner beløps- og timegrense pr. person.

Utfordringene for norsk næringsliv på sikt kan imidlertid ikke tilskrives den internasjonale finanskrisen. Norges avhengighet av eksport av råvarer har økt betydelig de siste årene, samtidig som annen industrivirksomhet sliter med å opprettholde konkurransekraften. Det er ikke å forvente at et høykostland som Norge skal kunne konkurrere innenfor arbeidsintensive næringer, og en gradvis avskalling av tradisjonell industri vil være uunngåelig.

Det er likevel bekymringsfullt at norsk industri og næringsliv de seneste årene har bevilget seg lønnsbetingelser som langt overgår våre konkurrentland.

Samtidig har antall ansatte i offentlig sektor blitt langt flere, og lønnsnivået i denne sektoren har økt betydelig, alt dette samtidig som offentlige sosiale ytelser har hatt en sterk vekst – ytelser som i hovedsak skyldes at det i dag står ca. 700 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Utgifter til denne gruppen utgjør faktisk ⅓ av hele statsbudsjettet. Dette er ikke bærekraftig.

Skal vi lykkes med å gjenskape konkurranseevnen i norsk næringsliv på sikt, må vi unngå å bevilge oss velferdsgoder den økonomiske veksten ikke kan bære.

Vi må samtidig redusere omfanget av offentlig sektor, næringslivet må få bedre og langsiktige rammebetingelser, vi må redusere omfanget av innvandring av mennesker som har få forutsetninger for å kunne forsørge seg selv, og vi må gi stimulanser, slik at det blir mer attraktivt å stå i jobb.

Avslutningsvis har jeg lyst til å rette en forespørsel til finansministeren. I spørretimen her i går svarte finansministeren på et spørsmål om kildeskatten. For det første er den urimelig, men Regjeringen trumfer den gjennom. Skatteetaten sendte et brev til norske pensjonister bl.a. bosatt i Spania den 18. november om at denne kildeskatten blir iverksatt automatisk dersom ikke disse pensjonistene innen 1. januar 2010 skaffer seg et bevis på at de bor i og skatter til Spania. Man kan tenke seg selv hvilken stemning det brakte blant norske pensjonister i Spania. I spørretimen i går sa finansministeren at han var sikker på at ligningsmyndighetene ville vise «fleksibilitet». Da vil jeg gjerne få konkretisert fra finansministeren hva han mener med «fleksibilitet», for det er slik at innholdet i det brevet nemlig er at pr. 1. januar vil man bli trukket 15 pst. av pensjonen. Det er enten–eller her – det er ikke «fleksibilitet». Det hjelper faktisk ikke for minstepensjonister bosatt f.eks. i Spania at de blir trukket 15 pst. og det så viser seg at man viser fleksibilitet tre måneder senere. Disse minstepensjonistene trenger denne inntekten, fordi de allerede skatter til Spania. Men de rekker altså ikke å finne den legitimasjonen som statsråden og skatteetaten etterlyser, på så kort tid, og mange fortviler i dag.

Presidenten: Presidenten er i tvil om «voodoo-økonomi» er et godt parlamentarisk uttrykk, men uansett blir det åpnet for replikkordskifte.

Thomas Breen (A) [15:36:38]: Våre beregninger av Fremskrittspartiets skatteopplegg gjør at jeg må si meg veldig uenig i Tybring-Gjeddes egen beskrivelse av fortreffeligheten i skatteopplegget. Våre beregninger viser at en person med en inntekt opp mot 400 000 kr vil få en skattelette på inntil 3 500 kr, mens for dem som tjener over 3 mill. kr, vil skatteletten være på over 100 000 kr.

I det perspektivet – når man omtrent ikke gir noe til folk flest og gir kjempemye til de aller rikeste – hvordan kan man si at man er et parti for folk flest?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:37:16]: Det var et veldig godt spørsmål. Tallene er helt gale, for det første. Hvis man ser på oversikten over våre skattelettelser, har vi beregnet dem på samtlige inntekter fra 50 000 kr. Den som tjener 50 000 kr, får mest både i kroner og i prosent når det gjelder skattelettelser, av våre beregninger. At Arbeiderpartiet finner på egne beregninger som passer Arbeiderpartiet, får være deres sak. Vi har gjort beregninger som viser hva det betyr.

Og så er det slik at når man tjener relativt lite, så betaler man også relativt lite i skatt, og derfor kan man ikke i beløp gi like mye i skattelette. Det er slik skattesystemet fungerer, representant Breen! Jeg anbefaler at representanten Breen setter seg inn i hvordan skattesystemet faktisk fungerer – på samme måte som Kristin Halvorsen gav seg selv 20 000 kr i skattelette det første året hun var finansminister. Det er slik skattesystemet er lagt opp, og vi har gjort dette. Bunnfradragene er de mest sosiale skattelettelsene man kan ha. I tillegg ønsker vi å redusere formuesskatten fordi den er urimelig, den er særnorsk, og det er dobbeltbeskatning.

Thomas Breen (A) [15:38:15]: Jeg har aller først et enkelt spørsmål til Tybring-Gjedde, for at han liker enkle spørsmål, har jeg skjønt: Avviser representanten Tybring-Gjedde at en som tjener over 3 mill. kr, vil få skattelette på over 100 000 kr? Det er det første. Det andre er at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har kritisert Regjeringen for manglende stimuli for å opprettholde arbeidsplasser i Norge det siste år. Hvorfor foreslår da Fremskrittspartiet et utenlandsbudsjett? Hensikten med å kanalisere pengene til utlandet er å unngå press i markedet. Nå er det imidlertid stimuli vi trenger i Norge, noe også Fremskrittspartiet har påpekt i sin kritikk av Regjeringen. Hvorfor har en da et utenlandsbudsjett som undergraver norske arbeidsplasser?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:38:54]: Jeg avviser at en som har 3 mill. kr i inntekt, får over 100 000 kr i skattelette. Det er på grunn av skattesystemet. Dessuten gjelder det bare noen få tusen mennesker i hele Norge. Det systemet som vi legger opp til, er for dem som har lavere og midlere inntekter, noe som utgjør det brede flertall. Det er jo hele poenget med vårt skattesystem. Når man spør på den måten, så angriper man mitt eget intellekt. Poenget med våre skattelettelser er jo å effektivisere norsk økonomi og for å få arbeidskraften tilbake i næringslivet, å gjøre det mindre attraktivt å leve på trygdeoverføringer og gjøre det mer attraktivt å stå i arbeid. Det er jo hele poenget med bunnfradragene. Hvis det var slik som representanten Breen mener, hvorfor blir vi da beskyldt for å være uintelligente for å appellere til folk flest uten utdannelse? Hvorfor skulle vi ha interesse av å gi skattelette til dem som har mest fra før? Hva skulle være Fremskrittspartiets motiv for å gjøre det?

Når det gjelder utenlandsbudsjettet, er det slik at virkningen av penger brukt i utlandet og virkningen av penger brukt i Norge er forskjellig. Det markerer vi gjennom vårt budsjett, selv om vi allikevel holder oss under den rammen som denne regjeringen har lagt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [15:40:08]: Fra skatteforvirring til de etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – Utland, som åpenbart har falt representanten Tybring-Gjedde tungt for brystet, skal vi dømme ut fra representantens uttalelser om at retningslinjene er å anse som «etisk imperialisme». Jeg tror vi alle som utgangspunkt vil være enige om at etisk imperialisme er å foretrekke framfor praktisk og faktisk imperialisme, som da Fremskrittspartiet f.eks. gikk inn for å bombe og invadere Irak i 2003.

Så spørsmålet melder seg jo: Når representanten Tybring-Gjedde mener vi ikke har noe med å presse det han kaller våre 2009-normer over hodene på folk rundt omkring i verden, hører jeg da en stilltiende aksept for den manglende grad av utvikling, menneskerettigheter og likestilling rundt om i verden som Fremskrittspartiet til nå har brukt som retorisk brekkstang i debatt om alt fra asyl til integrering?

Å gå til bombeangrep er altså greit for å sikre folk frihet, men å bruke økonomiske virkemidler, er det å gå for langt?

Presidenten: Presidenten er i tvil om «bombeangrep» er et godt parlamentarisk uttrykk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:41:13]: Det er tydelig at Regjeringen mener at den etikken som er vedtatt, godkjent og akseptert i Norge anno 2009, som er helt annerledes enn den etikken vi hadde for 20 år siden, er den etikken de skal påtvinge alle over hele jordkloden dersom våre penger skal investeres. Det mener vi er galt. Vi mener det er prinsipielt galt. Vi mener det er galt at land som er på et helt annet utviklingsnivå enn Norge, skal påtvinges f.eks. 40 pst. kvinnerepresentasjon i styrene, eller finn på hva du vil. Vi mener det er galt. Vi mener det er mer etisk at de kan få utvikle seg på den måten de kan utvikle seg på. For eksempel når det gjaldt kampen mot barneprostitusjon, som var et av kriteriene, viste en undersøkelse fra Bangladesh at disse 15-åringene som jobbet, alle som én, ble det dokumentert, gikk over i gateprostitusjon istedenfor å jobbe for bedriften som finansministeren den gang mente det var uetisk å investere i.

Snorre Serigstad Valen (SV) [15:42:10]: Jeg skal prøve å omformulere spørsmålet mitt. Jeg fikk ikke svar på spørsmålet. Fremskrittspartiet argumenterer ofte slik – de gjorde det i forhold til Irak-krigen, og det synes jeg er et viktig poeng, for Fremskrittspartiet var det partiet på Stortinget som gikk inn for å gå til angrep ved bombing og invasjon av Irak for å trygge det irakiske folks frihet og rettigheter, som Fremskrittspartiet formulerte det da. Mener Fremskrittspartiet at det er å gå over streken å sette en del grunnleggende etiske standarder for hva slags selskaper vi skal investere i, mens det å bruke militær makt for å oppnå de samme målene er akseptabelt?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:42:49]: Vi mener ikke at det er akseptabelt. Det vi sier, er at vi må bruke de etiske retningslinjene der de faktisk virker. Og det er på en måte korrupsjon. Så må vi sette inn støtet på de områder hvor de internasjonale organisasjonene bl.a. går inn og ser på hvordan bedriftene styrer. Derfor har vi organisasjoner som vi ønsker å støtte opp under, som ser på handelssystemer, handelshindringer osv., og vi ønsker ikke å investere i bedrifter som bl.a. driver med korrupsjon og annet som vi kaller uetisk virksomhet. Men vi aksepterer ikke at det er SVs etikk anno 2009 som skal styre investeringene til det norske pensjonsfondet.

Når du blander inn Irak, er det helt irrelevant i denne sammenhengen. Hvis du mener det er en likhet mellom det å investere penger og å gå til et bombeangrep på Irak, og det er det du prøver å få meg til å si, og hvis du ønsker et svar om de etiske retningslinjene, så er det etisk imperialisme.

Jeg kan godt fortsette, men jeg gir meg der.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Dermed er replikkordskiftet omme.

Gunnar Gundersen (H) [15:44:04]: Miljøfrakt er en liten gründerbedrift på mitt hjemsted Flisa i Hedmark. De har bygget sin forretningsidé rundt miljøvennlig transport. De skulle kjøre på 100 pst. biodiesel og for øvrig gjøre alt etter boka i forhold til miljøet. Etter dagens debatt har de kanskje fått seg en lekse i hva det å ha tillit til løfter betyr.

Biodieselavgiften slår beina fullstendig under satsingen. Det gjør den for alle som har tenkt å bruke mer enn innblandingspåbudet sier, og den slår beina under alle som har tenkt å satse på produksjon av biodiesel som skal konkurrere fullt ut med vanlig diesel, altså ikke blandes inn.

Forskjellen er tydelig: Arbeiderpartiet sier de er opptatt av klima, men de viser hvor glad de er i avgifter.

Biodiesel har også avslørt – om jeg kan si det forsiktig – en oppsiktsvekkende dynamisk tenkning i Regjeringen. Både statsminister og finansminister, og i dag finanspolitisk talsmann, har snakket om provenytap på 16 milliarder kr på biodiesel. Det er i så fall 40 ganger effekten slik den framkommer i budsjettet, og avdekker at statsministeren framstiller dette som om man momentant får en full overgang til biodiesel før produktene er ferdig utviklet og på markedet. Denne holdningen står i sterk kontrast til tenkningen knyttet til skatt. Da er alt statisk. En krone i skattelettelse framstilles da alltid som en krone tapt for staten. Begge deler er, med respekt å melde, like håpløst. Finansdepartementet skal ha ros for at de i proposisjonen erkjenner, slik Høyre har påpekt lenge, at skattemodellene vi bruker, er statiske, mens avgiftsberegningene tar inn dynamiske effekter. Departementet innrømmer at dette er en svakhet og at modellene må forbedres. Måtte det også gi som resultat at de rød-grønne innser utfordringen i å utforme et godt skattesystem. For med dagens tenkning i Regjeringen er risikoen tosidig: Avgifter blir brukt til å opprettholde gammel og lite framtidsrettet adferd, fordi man frykter dynamikken som endringen setter i gang, mens skattenivået blitt satt for høyt fordi man ikke anerkjenner den samme dynamikken.

Skal Norges unge klare å bære vårt velferdsnivå når vi blir gamle, må vi i dag være opptatt av å stimulere til innsats, inkludering, skapervilje og evne til vekst og utvikling. Vi må kort og godt utvikle humankapitalen. Dette er en av skattesystemets hovedutfordringer. Det er en balansegang mellom skattetrykk og fordelings- og skadevirkningene. Skattesystemets innvirkning på vekst og verdiskapingsevne må mer i fokus. Da må man erkjenne at det er en sammenheng mellom skatt og vilje til innsats, sammenheng mellom solide bedrifter, solide eiere, trygge arbeidsplasser og skatt, og sammenheng mellom unndratt skatt og skattenivå. Det må erkjennes at det er en dynamikk her. Høyre viste i regjering hva fornuftige vekstfremmende skatteletter kan gi som resultat: De øker vekstevnen, og de øker over tid statens inntekter. Bare så synd at gevinsten nå er omdannet til et høyt offentlig utgiftsnivå av en rød-grønn regjering.

Høyres budsjettforslag viser vei mot mer fokus på verdiskaping igjen. Vi gjør grep som, om de hadde blitt vedtatt, ville ha bidratt til tryggere og sterkere arbeidsplasser, et sterkere næringsliv, stimulering av den private sparing og sikring av folks hjem. Det er i privat sektor og i næringslivet vi har utfordringen. Regjeringen har ikke tatt inn over seg at verdiskapingen i offentlig sektor i stor grad finansieres av verdiskapingen i privat sektor. En todelt økonomi der konkurranseutsatt næringsliv jobber i motbakke og i tunge internasjonale konjunkturer, mens skjermet sektor opplever en oljebasert optimisme, vil komme til å svekke det offentliges mulighet til velferdsproduksjon. Balansen må være der.

Finanskrisen er ikke over. Optimismen er på tur tilbake, men for store deler av næringslivet frykter vi at man bare så vidt har begynt å se konturene av ettervirkningene av krisen. Det er derfor bemerkelsesverdig at Regjeringen strammer inn på mange av krisetiltakene som var rettet mot næringslivet, mens de offentlige utgiftene fortsetter sin sterke vekst. Dette illustrerer utfordringene med krisetiltak godt. I den offentlige sektor har krisetiltak lett for å bli permanente. I et internasjonalt bilde der de fleste av våre handelspartnere fortsatt sliter med finanskrisen, vil den særnorske optimisme, basert på kraftig oljepengestimulans og en optimistisk skjermet sektor, lett føre til særnorsk renteøkning og dermed styrket norsk krone. Dette tar Høyre på alvor. Vårt alternative budsjett innebærer skatte- og avgiftsreduksjoner netto på omtrent 10 milliarder kr påløpt og over 6 milliarder kr bokført. Dette er en betydelig dreining av retningen på norsk økonomi, særlig når man ser effekten over flere år.

Det største skattegrepet Regjeringen foretar i statsbudsjettet for 2010 er omlegging av formuesskatt på boliger. Det skal innføres et helt nytt takseringssystem til en kostnad av 65 mill. kr. Dette takseringssystemet skal legge til rette for svingninger i boligverdsettingen i takt med utviklingen av markedsverdiene hvert år. I tillegg innføres begrepene «primærbolig» og «sekundærbolig». Alle som har investert i leilighet eller hybel til barn, vil få denne boligen beskattet som sekundærbolig. Regjeringens siste grep er å heve bunnfradragene kraftig. Det siste er Høyre enig i. Det vil medføre at mange vil slippe formuesskatt på bolig, men samtidig har Regjeringen ved å innføre en modell der formuesverdiene skal justeres med utviklingen i markedsverdiene hvert år, lagt mulighetene åpne for automatiske formuesøkninger, og det kommer kanskje til å komme godt med når man skal redusere oljepengebruken så kraftig som denne regjeringen har behov for.

Høyre vil over litt tid fjerne hele formuesskatten. Vi ser derfor ikke noe behov for eller nytte i å innføre et nytt takseringssystem. Vi vil fortsette å bruke de gamle takstene inntil vi har fjernet hele formuesskatten, og vi vil heve bunnfradraget til samme nivå som Regjeringen.

Heving av bunnfradragene er også et lite, men utilstrekkelig bidrag til å styrke eierskapet i norsk næringsliv, men det er kanskje et plaster på såret siden arbeidende kapital synes å være glemt. Høyre foreslår derfor også en gjeninnføring av aksjerabatten, heving av fribeløpet ved aksjekjøp i egen bedrift, og vi vil beholde startavskrivningssatsen for maskiner på 30 pst. I sum vil disse grepene stimulere til investeringer for å skape nye og bevare eksisterende arbeidsplasser gjennom en målrettet satsing på en mangfoldig, sterkt privat eierskap og trygging av arbeidsplasser.

Det snakkes mye om kunnskapsbasert næringsliv. SkatteFUNN er vel den eneste ordningen som også treffer SMB-segmentet med stimulans av FoU. Høyre vil derfor reversere de innstramningene som er skjedd i regjeringsperioden, og gå tilbake til den opprinnelige SkatteFUNN-ordningen og også innføre tilskudd til ulønnet forskningsinnsats.

Høyre øker i sitt skatteopplegg både minstefradraget og innslagspunktet på trinn 1 i toppskatten. Det sikrer skattelettelser til alle, og med vårt opplegg ville 100 000 færre ha betalt toppskatt neste år. I tillegg foreslås et direkte skattefradrag for personer fra 62 år til 67 år som fortsetter å jobbe. En lønnsjustert heving av frikortgrensen og et utvidet fribeløp ved arbeid i hjemmet gjør at Høyre gjennom skattereduksjon på nær 3,1 milliarder kr vil få flere til å jobbe, flere til å jobbe mer og flere til å stå lenger i arbeid. Det er viktige grep.

Vi vil sørge for at folk kommer fortest mulig tilbake i jobb i forbindelse med sykdom og skader og foreslår å gjeninnføre skattefritak for fordelen av arbeidsgivers dekning av behandlingsforsikringer og sykdomsutgifter.

Regjeringen går i gal retning når de fjerner eller reduserer muligheten for sparing eller unnlater å stimulere til sparing i hvert eneste budsjett. Fjerning av formuesskatt er helt sentralt for å stimulere til sparing og for å gjøre det nøytralt hvilket formuesobjekt man sparer i.

Individuell privat pensjonssparing, IPS, sikrer at de som ikke har en arbeidsgiver som sørger for tilleggspensjon, kan velge å prioritere dette selv. Vi vil tilbake til ordningen slik den var før Regjeringen amputerte den i 2007, og innfører 40 000 kr som sparebeløp. Vi fjerner også maksimum sparebeløp i BSU-ordningen for ungdom. I tillegg fjerner Høyre arveavgiften helt, og stimulerer dermed til at familiebedrifter skal kunne gå i arv og videreutvikle hele Distrikts-Norge.

Når det gjelder hjemme-PC-ordningen, synes det som om Arbeiderpartiet har glemt sitt slagord «Alle skal med». Man har glemt den gruppen som ikke har tilgang til PC eid av arbeidsgiver. Derfor beholder vi hjemme-PC-ordningen for lønnsmottakere som har under 350 000 kr i inntekt. Høyre vil at alle skal med.

Så en liten kommentar angående Spania-pensjonistene. Der håper jeg at finansministeren tar med seg det som forrige taler sa.

Vi skulle gjerne ha støttet et forslag fra Fremskrittspartiet knyttet til RISK. Slik det forslaget er framsatt, kan ikke vi støtte det, fordi det ligger under et rammeområde. Men vi støtter det i prinsippet. Det er oppretting av en feil fra 2004.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunvor Eldegard (A) [15:54:25]: Eg synest det er fint at Høgre vil at alle skal med. Men det var ikkje det eg skulle spørja Høgre om i dag.

Høgre har i sitt alternative budsjett fleire angrep på midlar som skal gå til regional utvikling, til næringsutvikling, bedriftsetablering og nyskaping i heile landet. Høgre kuttar ein halv milliard kroner til fylkeskommunane på eit tidspunkt da fylkeskommunane faktisk skal få ei sterkare rolle i utviklingsarbeidet, og 800 mill. kr i midlane som går direkte til regional utvikling i fylkeskommunane. Det er eit dobbelt kutt som vil ramma næringsutvikling i distrikta.

Eg vil gjerne spørja representanten Gundersen om ein i Høgre ikkje er oppteken av næringsutvikling og bedriftsetablering i distrikta. Representanten Gundersen er jo frå Hedmark, der me møttest i valkampen. Tilbakemelding frå det publikumet var vel heller sterkare satsing på distrikta.

Gunnar Gundersen (H) [15:55:28]: Dette svarer jeg gjerne på.

Jeg tror den viktigste næringsutviklingen i Norge er å satse på samferdsel og gode forbindelser. Høyre øker satsingen på samferdsel med 1 milliard kr utover det Regjeringen har i sitt budsjett.

Når det gjelder fylkeskommunen, ønsker vi å nedlegge den fra 2012. Så det er ganske logisk at vi begynner å kutte i overføringene til fylkeskommunene. For øvrig har jeg vært tett inne på det virkemiddelapparatet, og jeg tror at man ved å gå gjennom det finner at mye går til å opprettholde en del konsulenter ute i distriktene, men at det ikke blir så veldig mye næringsutvikling ut av mange av prosjektene. Men det er nå en høyst personlig oppfatning.

Høyre vil satse mye på næringsutvikling. Vi tror på et friere næringsliv, og vi tror at det næringslivet må bli tilrettelagt gjennom god kommunikasjon og mulighet til å utvikle seg på egne premisser. Det ligger bak budsjettforslaget.

Irene Johansen (A) [15:56:36]: Jeg skal gå litt videre på det med samferdsel.

Høyre sier i sine merknader til budsjettet at de er «opptatt av å finne nye løsninger som kan gi raskere og mer rasjonell utbygging, drift og vedlikehold» av samferdselsprosjekter. Høyre påstår i sine merknader at Regjeringens varslede modell for bygging av infrastruktur, nemlig prosjektfinansiering, er skrinlagt. Jeg kan berolige representanten Gundersen med at modellen overhodet ikke er skrinlagt, men at et jernbaneprosjekt og to veiprosjekter ligger inne i budsjettet.

Er det slik at Høyre kan støtte denne form for prosjektfinansiering? Eller er det bare OPS, som jo er en dyrere løsning, som er aktuell for Høyre?

Gunnar Gundersen (H) [15:57:23]: Jeg tror Høyre kan støtte all nytenkning knyttet til hvordan vi skal få en raskere og bedre samferdselsutvikling. Hvis Regjeringen makter å fylle begrepet «prosjektfinansiering» med et innhold som er mulig å forstå, og som kan vise seg å bringe fram samferdselsprosjekter raskere enn det vi har sett til nå, tror jeg Høyre helt sikkert støtter det, selv om det ikke er OPS. Foreløpig har ikke jeg i hvert fall sett at det har blitt noe innhold i begrepet «prosjektfinansiering» annet enn det som statsminister Stoltenberg svarte her i en spørretime i forrige regjeringsperiode, og det var at man finansierte prosjektene. Da ønsker vi å gå videre.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:58:16]: Då Regjeringa la fram statsbudsjettet, gjekk Høgre til frontalangrep på budsjettrammene. Budsjettet var for ekspansivt, og vi brukte for mykje oljepengar, blei det hevda. Det var ikkje måte på kor skadeleg det var for næringslivet. Høgre skulle no vise veg bort frå oljeøkonomien. Men då Høgre la fram sitt alternative budsjett, brukte partiet berre forsiktige 2 milliardar kr mindre enn Regjeringa. Korrigerer vi for ein del litt spesiell bokføring, er det i beste fall marginale forskjellar i ekspansjon og bruk av oljepengar mellom Høgre sitt budsjett og Regjeringa sitt framlagde budsjett. Dagens Næringsliv kalla derfor forskjellen mellom liv og lære i Høgre sin budsjettbalanse for pinleg. Dei andre opposisjonspartia har hamna i same grøfta som Høgre. Dei snakkar om innstramming, men har hamna på same nivået som Regjeringa når vi går bak tala. Kan vi no slå fast at opposisjonen ikkje har ein alternativ politikk for bruk av oljepengar, og at alt snakk om å vaksinere Noreg mot oljeavhengig økonomi er tom retorikk frå Høgre si side?

Gunnar Gundersen (H) [15:59:23]: Med respekt å melde må jo representanten ha studert vårt alternative statsbudsjett dårlig hvis han ikke ser at det her ligger en rekke forslag og en helt annen dreining i økonomien enn om en bare ser på de 2,3 milliardene. Våre skatteforslag og innsparingsforslag i offentlig sektor viser en helt annen retning på norsk økonomi. Jeg vil sterkt ta avstand fra begrepet «spesiell bokføring». Hadde vi tatt inn tilsvarende dynamiske effekter som statsministeren regner med i biodieseldebatten, hadde vi kommet til å ligge mange, mange milliarder under Regjeringens oljepengeforbruk, for vi har vært svært moderate med å ta inn dynamiske effekter av våre skatteforslag. Men vi vet at de dynamiske effektene ligger der, og de er også dokumentert av Statistisk sentralbyrå i en rapport. Så vi lever godt med kritikken av vårt budsjett i Dagens Næringsliv. De er de eneste som kritiserer oss fra den siden, og noen skal jo også gjøre det.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:00:28]: Berre for å ta eit eksempel på bokføringa: Høgre brukar jo pengar som er bundne i jordbruksforhandlingane. Er det riktig budsjettpraksis?

Gunnar Gundersen (H) [16:00:37]: Jeg vet ikke hvordan man skal synliggjøre innsparinger i landbruket hvis man ikke skal kunne gjøre det, for jordbruket har jo den spesielle ordningen at de forhandler midt i året. Vi har stemt imot det i mange år, og vi foreslår også at jordbruksavtalen skal koordineres med budsjettåret. Dermed er vi nødt til å gå inn og synliggjøre hva vår politikk ville ha gjort for landbruket. Vi har en veldig offensiv politikk for landbruket. Vi vil slippe bonden mer fri, vi vil deregulere landbruket og gi bonden mulighet til utvikling. Det kommer til å gi store muligheter også for innsparing på de offentlige budsjettene, og jeg tror det er høyst realistisk det vi budsjetterer med.

Presidenten: Dermed er den reglementsmessige tiden for formiddagens møte over. Presidenten foreslår at møtet heves, og at nytt møte settes kl. 18. – Det anses vedtatt.

Behandlingen av sak nr. 1-4 fortsatte på kveldsmøtet.