Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte mandag den 7. desember 2009 kl. 10

Dato: 07.12.2009

Sak nr. 8 [14:32:33]

Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til kunnskapsministeren:
«Til tross for at utfordringene knyttet til mobbing har vært løftet høyt på den politiske dagsorden gjennom flere regjeringsperioder, er det fortsatt et faktum at svært mange barn og unge utsettes for mobbing i skolehverdagen. Det er en situasjon vi ikke kan akseptere. Prisverdig nok har den nye kunnskapsministeren løftet kampen mot mobbing frem som en av sine prioriterte arbeidsområder i tiden som kommer, og i VG 30. oktober i år lanserer hun 14 antimobbetiltak. Undertegnede vil gjerne rose dette initiativet, men vil understreke at det er behov for en sammensatt og kontinuerlig innsats for å fjerne mobbingen. Et avgjørende element i denne forbindelse handler om både klasse- og skoleledelse.
Hvilke tiltak, ved siden av «breddetiltakene» referert i VG, ser statsråden for seg for å styrke lærerens autoritet i klasserommet samt ledelsesfunksjonen ved skolene?»

Talere

Trine Skei Grande (V) [14:33:51]: Jeg mener at den saken vi snakker om i dag, er en veldig viktig sak som angår veldig mange barn. Vi vet at kanskje opptil 50 000 barn opplever å bli mobbet hver uke. Senter for atferdsforskning sier at de de siste årene har sett en dramatisk økning i antallet.

Vi voksne har tross alt et lovverk som vi kan bruke. Vi har et rettssystem som vi kan bruke, og vi har hjelp gjennom fagforeninger og alle de andre som kan hjelpe oss i hverdagen, mens barn ikke ser ut til å ha den samme lovbeskyttelsen.

Kanskje er det ikke bare gjennom lovverk man kan gjøre noe heller. Hvorfor det er viktig å bekjempe dette, handler ikke bare om barns hverdag, men det handler om å forebygge alle de problemene man kan møte senere i livet. Vi vet at seks av ti barn som oppsøker den psykiatriske tjenesten for barn, BUP, faktisk har et mobbeproblem i hverdagen sin.

Jeg tror ikke at det fins noen magisk løsning – bare man hadde gjort det, så hadde man blitt kvitt det. Jeg tror at det viktigste for politikerne er at vi hele tida er oppmerksomme på problemet, og at vi hele tida klarer å ha et trykk og en debatt i offentligheten om at dette er viktig.

Jeg har bedt om innspill til denne interpellasjonen og fått veldig mange, både via e-post og gjennom andre sosiale medier. Det som går igjen hos mange voksne, er at de snakker om at vi som voksne skal skape trygge og aksepterende fellesskap, og at voksne må se barn. At barn – både de som opplever mobbing, og de som er mobbere – ikke blir sett, er kanskje det verste sviket vi gjør mot ungene.

Jeg tror at det er mange tiltak som trengs, og jeg har tenkt å ramse opp noen. Jeg tror kanskje at det aller, aller viktigste tiltaket, som jeg ville satt øverst på lista mi hvis jeg skulle lage en liste, handler om lærernes rolle. Læreren er leder i klassesituasjonen. Som leder på en arbeidsplass har man faktisk et ansvar for hvilken arbeidssituasjon man gir alle rundt seg. Lederrollen i klassesituasjonen tror jeg det har vært fokusert altfor lite på i det siste. Tidligere var ikke det å være leder med tanke på å sørge for at det ikke skjer mobbing, en del av lærerutdanninga, sjøl om komiteen nå i flere behandlinger har sagt at det bør det bli.

Jeg tror at det beste forebyggende tiltaket er gode, trygge lærere som er trygge på seg sjøl, som er trygge på faget sitt, og som er trygge ledere i et klasserom. Det er de som skaper det som foreldrene snakker om når de skriver til meg om trygge og aksepterende fellesskap.

Men vi opplever også lærere som mobbere, og mange henvendelser jeg får, handler om de flinke barna som blir utsatt for mobbing ved lærer. Jeg tror dette er dårlige lærere også i faget sitt. Det er lærere som utøver autoriteten sin ved å rakke ned på noen i klassen når det passer seg. Jeg tror vi må erkjenne at det problemet faktisk fins. Vi må erkjenne at i ytterste konsekvens bør sånne lærere bli ansett som uegnede. Men vi må lage rettferdige systemer for å plukke dem ut når sånt skjer. Kanskje burde man gjennom en god lærerutdanning faktisk ha plukket ut sånne lærere.

Jeg tror at en av grunnene til at mobbinga øker, er at det oppfattes som veldig vanskelig for foreldre å si fra. Jeg har fått veldig mange henvendelser om foreldre som er fortvilet over at det ikke går an å si fra og få gjort noe. Man opplever ofte en skole som går i skyttergravene. Gjennom lang tid nå har vi sett at de kommunale skolekontorene har blitt nedlagt, og man gjør rektor til høyeste myndighet under kommunestyret. Det er tatt bort et ledd som for mange ser ut som et unødvendig byråkrati, men som jeg tror handler om det å ha en ledelse også av rektorer. Jeg tror at det at vi har mistet skolesjefene i veldig mange kommuner, gjør at den pushinga av rektorer gjør det vanskeligere for familier å ta det opp. Mange av henvendelsene jeg har fått fra Oslo, handler om at man har syntes at man har stanget hodet i systemet når man har kontaktet skolen, men når man har gått et hakk lenger opp, har man følt at man har blitt tatt på alvor. I mange kommuner kan man ikke gå et hakk lenger opp, og man kan heller ikke løfte det opp på et høyere nivå.

Det er mange mobbeprogrammer som er laget. Mange av dem fungerer i og for seg godt, men det må ikke bli noen sovepute, for jeg har også mange historier fra skoler som har fulgt mobbeprogrammer, men som ikke har klart å bekjempe mobbing. Som en lærer skrev til meg, er mobbeprogrammer et av de mange verktøyene man har, og hvis man ikke vedlikeholder det programmet hele tida, har det liten verdi.

Statsråden har sjøl trukket fram elevombud og å se på hvordan vi kan bruke Barneombudet. Vi i Venstre er litt kritiske til ombudinflasjonen som skjer i samfunnet, men elever er en gruppe som ikke har stemmerett. Sånn sett har de en større rett til å få et ombud enn andre. Det jeg tror er viktig, er at man ser på hvordan man skal klare å opprette fagteam som kan hjelpe til, som kommer utenfra og inn og hjelper til i en sånn konfliktsituasjon. Jeg tror at et elevombud som er godt, kan prøve å gjøre den jobben. Så jeg er også positiv til å se på hvordan vi kan bruke elevene mer aktivt i konflikthåndteringa.

Digital mobbing har blitt et nytt og viktig område å bekjempe. Slik som vi jobber for vanlig folkeskikk og vanlig debattkultur i vår analoge verden, er det fortsatt litt igjen før vi klarer å styre den digitale verdenen på samme måte. Her trengs det systematisk jobbing fra alle parter for å få dette gjort på en god måte. Det er ikke alle deler av Skole-Norge som klarer å være i front når det gjelder synet på unger og ungers privatliv og hvordan man skal bruke nettet. Jeg må si at jeg er litt skremt over de nye datasystemene knyttet til skole, som Classfronter osv., som behandler elevers personvern som om det ingenting var verdt. Når man snakker om at det er viktig å hindre inngripen i personvernet, og at det er viktig å respektere individet i den digitale verden, er det rart at skolen er dobbeltkommuniserende – man opplever at skolen gjerne kan begå overtramp mot det samme personvernet, til det samme barnet.

Jeg er litt kritisk mot å tro at vi klarer å lage jus som skal sikre oss alt dette. Jeg mener at vi må lage gode foreldrerutiner for hvordan foreldre skal ta opp dette. Det må ikke være sånn at foreldrene må være ressurssterke for å klare å nå igjennom når noe skjer.

Så må jeg si at jeg har tro på noen av de gammeldagse tingene. Jeg tror at norsk skole har blitt svekket uten det som jeg opplevde som veldig store lynavledere i min skolegård da noen problemer oppstod. Det handlet om helsesøster, som var der tre dager i uka, som man kunne gå inn til når noe hadde skjedd, som hadde en helt annen innfallsvinkel, og som også hadde en autoritet i lærerrommet på en helt annen måte, og kunne ta tak i ting på en ny måte. Det handlet om vaktmestere – litt store, staute karer, brede over skuldrene – som tro til når det trengtes noen til å trå til, og det handlet om spesialpedagoger som kunne gå inn tidlig og faktisk jobbe med unger, istedenfor det systemet vi har i dag, der spesialpedagoger stort sett jobber med papir, mens ufaglærte assistenter er de som skal jobbe med unger.

Jeg tror vi må si at skolen helt klart har det største ansvaret, men at vi må lage systemer som gjør at når skolen går i skyttergravene, må noen kunne komme inn og hjelpe. Kanskje betyr det noen flere tverrfaglige fagteam. Kanskje betyr det gode rutiner. Kanskje betyr det, som statsråden sier, å utrede mer hva § 9 faktisk betyr. Jeg tror at det først og fremst handler om at de i skolen må senke skuldrene når de får kritikk, og gå inn i hver enkelt situasjon og se hva det er de skal gjøre. Folk må føle at rettssikkerheten deres er ivaretatt.

Jeg vil nevne tre små eksempler til slutt. Det første er uteareal. Vi ser stadig vekk at mange skoler har mindre og mindre uteareal, som er mindre og mindre krevende for barna. Det å ha store nok uteareal er faktisk ganske forbyggende når det gjelder mobbing. Det andre er barnehager. Vi har nå bygd mange barnehager, og vi ser at det er mange ufaglærte i barnehagene. Jeg tror at vi allerede på barnehagenivå må begynne å lære ungene å behandle hverandre på en skikkelig måte. Kanskje er det å bruke mer tid på kvalitet og fagfolk i barnehagen også en viktig del. Det siste er å behandle konflikter mellom unger. Det å bruke konfliktråd til å diskutere og løse konflikter er en god arbeidsmåte for å lære unger å takle konflikter på annen måte enn å rakke ned på hverandre som personer. Konfliktarbeid tror jeg også er viktig for å komme i inngrep med dette problemet.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:44:25]: Jeg setter stor pris på anerkjennende ord i interpellasjonen fra representanten Trine Skei Grande og er veldig glad for at spørsmålet rundt mobbing og læringsmiljø er noe som kan samle på tvers av partigrensene. Det tror jeg er veldig viktig hvis vi skal nå så langt som det er mulig å komme i denne saken. Jeg er veldig glad for at det er bred enighet om at mobbing er uakseptabelt i vår skole.

Jeg er også enig i at et veldig viktig element i innsatsen mot mobbing er at ledere på alle nivåer tar sitt ansvar alvorlig. Mitt budskap til ledere og lærere er veldig klart: Mobbing må tas tak i med en gang. Skoleeierne på sin side må se til at alle skoler de har ansvaret for, gir elevene et trygt læringsmiljø. Framover skal vi sette inn tiltak som vil styrke ledelsesfunksjonen i kampen mot mobbing på alle nivåer.

La meg starte med skoleeiernivået. I 2010 og 2011 skal det føres nasjonalt tilsyn med at skoleeierne og skolenes ansvar etter § 9a i opplæringsloven følges opp. Det vil innebære et betydelig tiltak og bidrar til at vi får operasjonalisert den bestemmelsen som skal sikre elevenes psykososiale læringsmiljø. Tilsyn er et tiltak i seg selv, for tilsyn skal fungere på en slik måte at man ikke gir seg før hvert enkelt avvik man kommer over, er lukket, og at man faktisk har fått til læring for alle som har behov for læring i en sånn type situasjon.

I tillegg skal vi sette ned en gruppe med utgangspunkt i fylkesmannsembetene som skal gjennomgå erfaringene fra et representativt utvalg av mobbesaker som har kommet til fylkesmennene, og som dermed er saker hvor foreldre og elever har funnet grunn til å klage på skolenes behandling. Vi ønsker å skaffe oss kunnskap om hva som kjennetegner disse vanskelige sakene, for å kunne sette inn tiltak her. I de vanskeligste mobbesakene er det grunn til å stille spørsmål om hvorvidt elevens rettssikkerhet er godt nok ivaretatt – og som Trine Skei Grande også var inne på i sitt innlegg – vi får for mange historier fra foreldre som føler at de har møtt veggen, og det er ikke akseptabelt.

Jeg vil ta initiativ til en uavhengig juridisk vurdering også av disse spørsmålene. Om lovverket er godt nok, er et spørsmål vi må stille oss, og om det er behov for en elevombudsordning, er også noe vi ønsker å få nærmere vurdert. Jeg er ikke sikker på om løsningen er et nytt ombud, eller om Barneombudets virkeområde kan utvides. Jeg tror det er behov for at de foreldre og elever som ikke når fram når de tar kontakt med læreren, rektor, kommunen eller med fylkesmannen, må ha et sted de kan gå til, hvor de vet de får hjelp til å ivareta sine rettigheter.

Det nasjonale tilsynet vil også være veldig viktig i forhold til skoleledernivå. Her vil jeg trekke fram at den nye rektorskolen er veldig viktig. Vi har en OECD-studie fra 2008 som viser at skoleledelsen har vesentlig innvirkning på elevenes læringsutbytte og på trivsel. Først og fremst handler det om å ha ansvar for å sette felles mål og inspirere til felles innsats for å nå målene og vurdere om målene er nådd. Det er også skolelederens overordnede ansvar å gi klare signaler om at mobbing ikke skal aksepteres, og at det skal følges opp med en gang, når det likevel forekommer.

Det er satt i gang en nasjonal satsing på utdanning av rektorer med oppstart høsten 2009, og utdanningen er i første omgang rettet inn mot nyansatte rektorer, dvs. de som har vært i stillingen mindre enn to år. På sikt vil den også omfatte rektorer som ikke har fått slik utdanning. Utdanningsløpet er lagt opp til å ta mellom 18 og 24 måneder og skal gjennomføres mens rektoren er i arbeid, og omfanget av studiet skal være 30 studiepoeng.

Målsettingen for rektorutdanningen er nettopp å støtte opp om rektorenes lederoppgaver, og gjennom utdanningen som rektorene får, skal man få bedre forståelse for den rollen man har. De fem kompetanseområdene som er valgt ut, er:

  • elevenes læringsresultater og læringsmiljø

  • styring og administrasjon

  • samarbeid og organisasjonsbygging, veiledning av lærere

  • utvikling og endring

  • forholdet til lederrollen

Alt dette trekker i retning av å ta ansvar i de situasjoner som interpellanten er opptatt av. Dette er et etterspurt studium. Vi hadde 300 plasser fra i høst, og 223 rektorer er tatt opp til rektorutdanningen – de fleste av dem er nyansatte.

Interpellanten trekker også fram behovet for lærere som tydelige ledere i klasserommet. Vi vet at dette er veldig viktig, både for læringsutbyttet og for læringsmiljøet. Lærere som går inn i gode relasjoner med elevene sine, skaper trygge og gode miljøer. Derfor er også de endringene vi nå har gjort når det gjelder lærerutdanningen, viktig i forhold til å jobbe for å få et godt læringsmiljø og bekjemping av mobbing. Lærerutdanningen legges nå opp med to løp, et for 1.–7. trinn og et for 5.–10. trinn. Den vil gi vekt på større faglig fordypning enn tidligere, men samtidig er det viktig å understreke at utdanningen får et nytt og styrket fag som heter pedagogikk og elevkunnskap, som gir 60 studiopoeng. Det, sammen med en mer praksisorientert lærerutdanning, vil også sko lærerne bedre til å være den lederen i klasserommet som Trine Skei Grande er inne på.

Vi trenger også mer kunnskap om mobbing. Vi har noen undersøkelser, f.eks. Elevundersøkelsen, der veldig mange elever rundt om kring i hele landet blir spurt. Det oppsiktsvekkende med Elevundersøkelsen er at den viser stabile mobbetall over tid, litt uavhengig av hvor stort fokus det har vært politisk på saken. Men Elevundersøkelsen viser altså at ett av 20 barn oppgir at de blir mobbet hver uke i norsk skole. Det vi ikke vet så mye om, er hvor langvarige disse forholdene er. Er mobbingen noe som varer i en uke, og så har noen voksne grepet inn og fått slutt på det med en eneste gang, vil det ikke ha like store konsekvenser, som hvis mobbingen varer år ut og år inn, og man kommer ingen vei. Derfor er nettopp det å ta raskt affære så viktig.

Vi skal nå gjennomføre en spesialanalyse av Elevundersøkelsen som bl.a. skal se på hva som kjennetegner skoler med høy grad av mobbing over tid, og hva som kjennetegner skoler med lav grad av mobbing over tid. I tillegg skal Utdanningsdirektoratet gjennomføre en kvalitativ undersøkelse blant elever, lærere og skoleledere ved et utvalg av skoler med høy rapportering om mobbing og diskriminering.

Lærernes faglige og pedagogiske kompetanse er veldig nødvendig for å klare å gjøre et offensivt arbeid med læringsmiljøet og kampen mot mobbing. Derfor har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten mot det som nå foregår på etter- og videreutdanningsfronten for lærere, som Stortinget er vel kjent med.

Så har vi også fra skoleåret 2009–2010 etablert et prøveprosjekt med veilederkorps i Vest-Agder og Hordaland. Det er et organisert veilederteam på fire–fem veiledere. De skal rykke ut for nettopp å kunne gjøre skoleeiere og skolene bedre i stand til å drive eget utviklingsarbeid ut fra de opplysningene man får ut fra nasjonale prøver eller Elevundersøkelsen.

Jeg tror aldri vi kommer dit at vi kan si at nå er vi kvitt mobbing. Det som må til, er nettopp det nitide arbeidet over tid, som også representanten Skei Grande var innom, nemlig at man hele veien må jobbe med læringsmiljøet, at man hele veien må ha den holdningen til det at man slår ned på mobbing med en eneste gang. Da er jeg kanskje uenig i noen få ting som Trine Skei Grande var innom. Det er viktig med konfliktråd på skoler, men mobbing er ikke en konflikt mellom elever som det skal megles om. Mobbing er et overgrep. Mobbing er at en som er sterkere enn en annen, krenker en medelev. Derfor er det handlinger som skal ta slutt. Konfliktråd kan man bruke når det er konflikter, hvor den ene og andre part har skyld.

Det er mye en kan gjøre når det gjelder uteareal, aktiviteter i friminuttene, og at man ser i hvilke situasjoner mobbing oppstår, ut og inn av klasserom – alle slike ting kan man ta tak i. At helsesøster, vaktmester og andre voksne på en skole kan ha veldig viktige funksjoner for læringsmiljøet og i mobbesaker, er jeg helt enig i.

Trine Skei Grande (V) [14:54:59]: Jeg er faktisk enig i veldig mye av det statsråden gjør. Jeg er veldig glad for mye av det som blir gjort også. Jeg er spesielt glad for det som gjøres i forbindelse med rektorutdannelsen.

Sjøl begynte jeg som lærer på en skole der rektor var skytshelgen for alle, og som hadde åpen dør ut til kantina, og vi lærere visste at hvis vi hadde gjort noe dumt, kom vi på kontoret til Lucia etter en stund fordi det var noen som sa fra. Det var en veldig god ledelse for oss som lærere, men det var også en god skytshelgen for alle elever.

Det er en litt åpen spørsmålsstilling om ombud, og mitt klare råd til statsråden er nok å se på hvordan vi kan utvikle Barneombudet, slik at det får en mye viktigere rolle i slike saker. Jeg tror nemlig det er viktig å lage rutiner uten å byråkratisere lærernes hverdag mer. Vi må ikke lage rutiner – noe vi ser innenfor norsk skole nå – som betyr at lærerne blir så opptatt av å dokumentere sin uskyld gjennom dokumentasjon at man ikke får løst problemet. Vi må gjerne lage rutiner før det oppstår noe, så vi har en enkel dreiebok til foreldre om hvordan det er lurt å ta dette opp, i hvilken rekkefølge og hva bør man si. Vi bør også ha en enkel dreiebok for andre parter, men vi må ikke byråkratisere lærerhverdagen, slik at lærerne blir så redd for å bli tatt for noe at de til slutt bare gjør ting for å ha ryggen fri, slik vi oppdager på mange andre områder innenfor skolen akkurat nå.

Så tror jeg at mobbing nok er mer sammensatt. Det er ikke bare å spørre folk om de har opplevd det eller ikke. Jeg er enig med statsråden i at det er forskjell her. Å oppleve å bli mobbet noen dager og at voksne fikser det – det kan faktisk være en positiv ting å merke at det blir fikset, og merke at du sjøl også fikser å ta tak i ting. Det kan være noe du kan vokse på som menneske. Det er forskjell på klossete, flørtende 12-årige gutter som ikke helt vet hvordan de skal gjøre det, og dem som regelrett trakasserer.

Det kan også opptre på høyere nivå i skolesystemet at man ser at mobbing og trakassering skjer som følge av konflikter som har bygd seg opp over lengre tid. Grunnen til at jeg nevnte konfliktråd, var nemlig at noen foreldre i mailer til meg har skrevet at for voksne elever har dette vært konflikter som har bygd seg opp over tid, og som har endt med trakassering.

Jeg tror vi skal ha hele dette aspektet med oss. Det er faktisk viktig også å ta tak i klossete, flørtende 12-årige gutter og kanskje lære dem hvordan dette skal gjøres, eller gi dem beskjed om hva som ikke er akseptabelt å gjøre. Det er det også viktig at voksne gjør i ungers hverdag. Jeg tror vi skal ta tak i hele aspektet, men se at det skal gjøres på veldig forskjellige måter.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:58:22]: Heldigvis er vi ikke i den situasjon at vi må lete med lys og lykte for å finne noe å være uenige om i en så viktig sak som dette. Måten Skei Grande omtaler nytten av konfliktråd på, er jeg helt enig i. Vi må bare ha hele skalaen. Det er bedre å jobbe skikkelig systematisk med bedre læringsmiljø – vi vet at det er bare plussfaktorer med det. Det forbedrer læringsmiljøet på alle mulige måter ellers. Det skaper trygge borgere for samfunnet framover. Det er viktige bidrag som spiller sammen. Så kan man sette i gang med konfliktråd og megling i konflikter som oppstår. Hvis man er der at man har en alvorlig mobbesak foran seg, så er det bare én ting som gjelder, og det er resolutt å sette en stopper for de handlingene som pågår. – Hele dette spekteret må vi ha med.

Så tror jeg at skolene må ha som utgangspunkt at når unger melder fra om at de blir mobbet, så snakker de sant. Det er ikke noe man skryter på seg eller gjør seg interessant for i utgangspunktet. Antakelig har de ventet for lenge allerede. Det dreier seg om å innrømme selv at man er i en utsatt sosial situasjon. De som er litt avventende og tenker at dette kan ikke være en så alvorlig situasjon, tar som regel feil, og de som tror på ungen, har som regel rett.

I spørsmålet om lærere som mobber, kan nok bildet være litt mer komplisert. Jeg har vel også vært utsatt for forholdsvis obsternasige elever som påstår at læreren mobber, mens det lærerne egentlig gjør, er å utøve klasseledelse og grensesetting. Men på den andre siden er det langt mer alvorlig å bli utsatt for mobbing fra en voksen enn å bli utsatt for det fra et annet barn, fordi det er et så utrolig ulikt styrkeforhold, og fordi det vil være så utrolig mye vanskeligere å bli trodd. Dette er spesielt vanskelige og kompliserte saker.

Så har jeg en oppfordring til foreldre – de har jo har en veldig viktig plass i dette, når det gjelder hvordan man omtaler og respekterer andre barn, hvordan man omtaler og respekterer lærere, og hvordan man støtter opp om den jobben som lærere gjør for å få godt arbeidsmiljø i sin klasse: Ikke la samtalen rundt middagsbordet bli daglig underholdning og nedrakking av den læreren som prøver å gjøre en jobb i en skole, det er lite drahjelp. Og det er ikke sikkert at ungene alltid har rett når de beskriver det generelle læringsmiljøet. Melder de fra om mobbing, er det en annen type sak. Men også alle foreldre i skolen som ikke noen gang kommer i direkte kontakt med mobbesaker fordi de verken er foreldre til mobberen eller til den som blir mobbet, har et stort ansvar for å bidra til å støtte opp om den jobben som lærerne gjør for å få til et godt læringsmiljø.

Anna Ljunggren (A) [15:01:29]: Først vil jeg takke representanten Trine Skei Grande for at hun tar opp dette viktige temaet i Stortinget.

Mobbing har jo vært et tema i denne salen før, og vil så lenge mobbing eksisterer, fortsette å være et tema.

Som skolepolitikere er en av våre viktigste oppgaver å utforme en skole som får elevene til å gjennomføre den obligatoriske skolegangen med gode resultater. Mange av dem som opplever mobbing på skolen, mister mye av sin barndom. De gruer seg til å gå på skolen, de føler seg ensomme, og konsentrasjonen rundt skolearbeidet blir naturlig nok gradvis fraværende. Ingen skal behøve å føle uro og usikkerhet på skolen. Når en opplever å være redd for å gå på skolen, svekkes også evnen til å lære.

Jeg er enig med representanten Skei Grande i at et avgjørende element er klasse- og skoleledelse. Under Barnas spørretime for noen uker siden fortalte noen elever fra Charlottenlund barneskole i Trondheim om hvordan de mente en kunne hindre mobbing. Deres råd var at lærerne måtte ta tak og hindre at elever ble mobbet, spesielt i friminuttene. Vi er flinke til å pålegge lærerne flere oppgaver enn det de strengt tatt har. Vi må ikke glemme at lærerens viktigste oppgave er å lære bort. Men samtidig er det så mye mer vi gjerne ville at barna skulle fått gjennom skolen. Blant annet skal læreren hindre og forebygge mobbing.

Det finnes ingen enkle løsninger for å hindre mobbing. Alle gode tiltak lokalt og sentralt vil kunne være med på å hindre dette. Jeg tror at færre elever i hver klasse og en klar og tydelig skoleledelse som tar tak i problemene og ikke bare lukker øynene, er nøkkelen.

Skistua skole i Narvik har tatt tak i problemet. Gjennom hele høsten har mobbing stått på dagsordenen, spesielt i en såkalt kampanjeuke. Da gikk alle barna med grønne armbånd hvor det stod «alle på banen mot mobbing». Gjennom hele året er det mobbefri sone på skolen. Olweus-programmet står sentralt i anti-mobbearbeidet på skolen. Dette innbærer enkle ting – som at læreren som har inspeksjon i friminuttene, bærer gule vester.

Mobbing må først og fremst forebygges. Elevene må fra så tidlig som mulig forstå hva mobbing kan forårsake. Mange får psykiske problemer og havner utenfor samfunnet på én eller annen måte senere i livet.

Det er uakseptabelt at noen utsettes for mobbing over lang tid uten at noen stanser det. I opplæringsloven står det klart at lærerne og skoleledere må ta tak i problemet med en gang en elev forteller om mobbing. Det hjelper ikke å vente og håpe at det går over. Når foreldre tar kontakt med skolen og er bekymret for barnet sitt, skal de få hjelp fort.

Mange barn tør ikke å fortelle læreren sin at de blir mobbet, fordi de er redd for at det kan gjøre ting mye verre. Barn må også lære at mobbing ikke er lov på skolen deres, og at hvis de ser at noen blir mobbet, må læreren varsles.

Den usynlige mobbingen, den mobbingen som er umulig for læreren og skoleledelsen å se, er blitt et større problem, noe som også interpellanten var inne på. Barn og ungdom sender sms med innhold som støter mottakeren, og nettet er blitt en ny arena for å utøve mobbing. For den som blir rammet av dette, kan det være vel så ille som fysisk mobbing. Bilder som legges ut på Internett, og som er tilgjengelig for alle, er vanskelig å fjerne og kan forfølge deg i mange år senere.

Med den økende mobbingen via sms og på nettet føler stadig flere foreldre seg handlingslammet. Hvor går grensen for at barna dine kan ha et privatliv? Et nært samarbeid mellom skolen og hjemmet er sentralt for å forebygge og hindre mobbing, men spesielt opplysningsarbeid når det kommer til nettvett, er det betydelig behov for. Dette kan være krevende for lærere og for foreldre som kanskje ikke så godt kjenner til hvordan nettet kan brukes. Hvordan skal de da gripe inn i elevenes nettbruk?

IKT er, som alle kjenner til, en grunnleggende ferdighet, og da kreves det også at lærerne har kunnskap om de negative sidene ved den digitale verden. Når det kommer til dette, tror jeg ikke grunnleggende IKT-ferdigheter er nok. Nettvett hos elevene bør bli en sentral del av undervisningen. Her vil det nok for enkelte skoler være behov for å hente inn kunnskap og hjelp fra andre instanser. Skolene bør også ha ansvar for kursing av foreldre i nettvett for barn.

Igjen vil jeg takke interpellanten for å ha satt dette på dagsordenen. Jeg ser fram til den videre debatten og til å se hvordan kunnskapsministerens tiltak som er lagt fram, fungerer i praksis.

Mette Hanekamhaug (FrP) [15:06:42]: Jeg vil også takke Trine Skei Grande for å ha satt fokus på dette.

Jeg har sett at denne debatten de siste månedene har vært tverrpolitisk. Vi har alle sammen, fra alle partier, valgt å fokusere på denne saken. Det er jeg utrolig glad for. Vi snakker om de samme tiltakene, vi har mange av de samme forslagene. Jeg tror også at vi vil komme fram til veldig mange gode løsninger sammen. Jeg er glad for mye av det arbeidet som er satt i gang. Jeg skulle ønske at vi også hadde forslag om enda mer. Men det er en god start, og det er jeg utrolig glad for.

Jeg vil gjerne i debatten fortelle litt om egen erfaring fra mitt hjemfylke, for på den videregående skolen jeg gikk på, hadde vi enorme problemer med mobbing. Man kan finne eksempler på at rektor prøver å fortrenge problemene og sier at det ikke er mobbing på sin skole. Rektoren på skolen min gikk ut i lokalavisen og sa: Vi har et stort problem med mobbing på skolen vår. Dette trenger vi hjelp til. Vi trenger hjelp av foreldre til å snakke med elevene hjemme, og vi trenger forståelse og støtte for det arbeidet vi vil igangsette nå.

Det første vi gjorde, var å opprette et meglingsråd. Jeg ser den forskjellen statsråden tenker på når det gjelder konfliktråd og mobbing, men det er et viktig element at de elevene som satt i elevrådet, var med i meglingssituasjonene dersom elevene som var i mobbesituasjonen, selv ønsket det. Det var slik at hvis en følte seg mobbet og sa fra til skoleledelsen eller læreren sin, så ble det sagt fra til meglingsrådet. Da kunne mobbeofferet enten få hjelp av lærerne eller sine medelever som også satt i det meglingsrådet. Da ble begge parter innkalt, både de som mobbet, og de som ble mobbet. De satte seg ned og fikk en arena der begge parter fikk lov til å fortelle sin versjon av historien.

Det vi ofte så i disse sakene, var at mye var misforståelser, som at jeg har hørt at du har sagt det om meg, at hun sa at du har sagt det, og man oppklarte veldig mye. I andre tilfeller der det faktisk var snakk om mobbing, der det var snakk om overtramp med vilje, fikk man hver av partene til å skrive ned sin forklaring. Man måtte skrive en kontrakt på at man ikke skulle mobbe, ikke skulle slenge stygge ord og slike ting, som begge måtte skrive under på. De fikk beskjed om at dersom denne kontrakten brytes, ville de få melding med hjem, og det ville få alvorlige konsekvenser for deres karakterer i orden og oppførsel. Den ble veldig sjelden brutt.

Vi har også et elev- og lærlingombud i Møre og Romsdal, som det er valgfritt å opprette i dag. Hun har opplevd at flere foreldre og elever har kommet til henne og fortalt om mobbeepisoder, som hun har tatt tak i med skolene. Problemet er at hun ikke har noen sanksjonsmuligheter. Problemet er at skolelederen på de skolene hun kan ta kontakt med for å fortelle at det foregår mobbing på skolen, kan fornekte problemet og velge å ikke ta tak i det. Hun savner sanksjonsmuligheter.

Nå er det igangsatt et arbeid med å utarbeide dette med et eget elevombud. Jeg tror at et strakstiltak vi i hvert fall kan sette i verk nå, er å koordinere dem vi allerede har. Jeg tror 15 av 19 fylker allerede har et elevombud. Vi må få en nasjonal koordinering av dem og samkjøring av hva de gjør, hva de har fokus på, eventuelt gi dem større myndighet og sanksjonsmuligheter i de situasjonene de jobber med. Problemet er at det kun er i videregående skoler i dag. Vi må få det også i grunnskolen.

Samtidig er det veldig viktig å se på læreren. Læreren har en veldig viktig rolle i klasserommet. Jeg tror at en sterk leder, og å fokusere på det i lærerutdanningen, er utrolig viktig. Det å ha en sterk leder, og også det at læreren får tilbake autoriteten i klasserommet, er veldig viktig. For jeg tror også at mye av mobbingen blant små barn kommer av at barn er usikre på seg selv og på andre. Mye av det er foreldrenes ansvar, men skolen har i dag også en viss funksjon når det gjelder å lære elevene verdier og å bli sikre på seg selv, både faglig og når det gjelder det sosiale som foregår på skolen. Jeg tror klasseledelse er utrolig viktig for å styrke lærerens autoritet og forhindre bråk og uro, og for å hjelpe elevene med å ta tak i problemene.

Representanten Anna Ljunggren var også inne på det med flere lærere. Jeg tror at det er veldig, veldig viktig å få flere voksenpersoner inn i skoleverket. Vi har i dag lærere som fungerer som vernepleiere, som psykologer, som helsesøster, som samtaleperson, mens den rollen de egentlig skal ha, nemlig som kunnskapsformidler, kanskje blekner litt. Jeg tror det er viktig å få flere voksenpersoner inn – flere vernepleiere, flere miljøarbeidere – som kan arbeide målrettet med å forbedre læringsmiljøet til elevene.

Ellers vil jeg som sagt takke for at en fokuserer på dette. Jeg tror og håper at vi alle – alle partiene – kommer til å fortsette med det.

Elisabeth Aspaker (H) [15:12:04]: Interpellanten skal ha stor ros for å ta opp dette temaet. Komiteen har videre til behandling et representantforslag om mobbing. Kunnskapsministeren skal også ha ros for at hun ved sin tiltredelse igjen har satt mobbing på dagsordenen i departementet.

Kristin Halvorsens problem, eller utfordring, er imidlertid at innsatsen mot mobbing ikke har vært prioritert høyt nok av hennes forgjengere. Holdningsskapende arbeid krever utholdenhet, og mobbing kan ikke bekjempes gjennom rykk og napp-tiltak eller skippertakspolitikk. Derfor er det synd at Regjeringen ikke har greid å holde trykket oppe etter at man overtok i 2005.

Bondevik II-regjeringen tok et svært viktig initiativ med sitt mobbemanifest, frontet av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik og kunnskapsminister Kristin Clemet. I allianse med lærere, foreldre og elever, skoleeiere, barneombud og forskere greide man i 2002 å løfte mobbing øverst på skoledagsordenen. Arbeidet med å forebygge mobbing gikk parallelt med utarbeidelsen av Kunnskapsløftet, fordi det er en sammenheng mellom fravær av mobbing, et godt læringsmiljø og elevenes utbytte av opplæringen. Daværende kunnskapsminister slapp aldri saken. Helt fram til regjeringsskiftet i 2005 var det regelmessig møter for å følge utviklingen og vurdere ytterligere tiltak i bekjempelsen av mobbing.

Jeg husker godt diskusjonen da Bondevik II-regjeringen lanserte manifestet og vår nullvisjon mot mobbing. Mange var den gang mer opptatt av å latterliggjøre nullvisjonen som en umulig målsetting enn av det virkelige alvoret i saken, at altfor mange barn og ungdommer får oppvekst og skolegang helt eller delvis ødelagt som følge av mobbing. Mange foreldre føler oppgitthet og manglende støtte fra skolen, og slik kan vi ikke ha det.

Vi kan ikke tolerere litt mobbing. Ambisjonen må være å få slutt på all mobbing, uansett hvor krevende dette kommer til å bli for de involverte partene. Skolen, skoleeier og departementet har alle en plikt til å påse at opplæringsloven § 9a – også kalt elevenes arbeidsmiljølov – faktisk etterleves. Alle – og jeg understreker alle – elever har krav på et fysisk og psykososialt arbeids- og læringsmiljø på skolen som fremmer helse, trivsel og læring, som Læringsplakaten i St.meld. nr. 30 for 2003–2004, Kultur for læring, uttrykker det. Sagt på en annen måte: Alle elever har krav på å møte en skole som motiverer til læring og positive mestringsopplevelser.

Manifestet mot mobbing resulterte i en storstilt mobilisering mot mobbing og var en klar markering av at mobbing er en totalt uakseptabel atferd. De første årene etter manifestet kunne vi spore en positiv utvikling. I dag opplever vi at denne positive trenden kan være brutt, og utviklingen kan se ut til å gå i gal retning, med flere tilfeller av mobbing og andre typer mobbing, gjennom nett og den nye digitale verden.

Mobbing engasjerer mange, og det er tatt en rekke verdifulle lokale initiativ. Det er flere grupper på Facebook om samme tema. Felles for mange av ytringene er at man opplever at mobbing ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor ved den enkelte skole og i den enkelte kommune. Ut fra dette tyder mye på at det fortsatt er behov for klarere kjøreregler i slike saker, og en klargjøring av de klagemuligheter elever og foreldre har om man møter veggen i møte med skolen.

Jeg har to spørsmål til statsråden: Har Kunnskapsdepartementet en oversikt over hvor mange mobbesaker årlig som ender med at elever må flyttes til en annen skole? Og i forlengelsen av dette: Har departementet kunnskap om hvorvidt det er mobber eller offer som i disse tilfellene må flytte?

Interpellanten skal få min fulle støtte når hun i kampen mot mobbing også retter oppmerksomheten mot lærerens autoritet i klasserommet, og hvordan ledelse utøves ved norske skoler. Det kan ikke herske noen tvil om at kampen mot mobbing først og fremst må tas opp i klasserommet ved at lærerne og skoleledelsen tydelig markerer hvordan elevenes respekt for og omgang med hverandre skal være. All uakseptabel atferd må slås ned på, og jeg er veldig glad for at statsråden her i dag har vært så tydelig på nettopp det.

For framtidige lærere er lærerutdanningen nøkkelen til tydelige lærere med høy kompetanse på klasseledelse. Kan statsråden i dag forsikre Stortinget om at de nye lærerutdanningene i tilstrekkelig grad vil vektlegge nettopp denne ferdigheten hos morgendagens lærere? Og har kunnskapsministeren en strategi for hvordan de lærere som allerede er i skolen, kan settes enda bedre i stand til å fremme et positivt læringsmiljø i klassen og gode relasjoner mellom elevene?

Aksel Hagen (SV) [15:17:12]: Jeg synes at dette er en interessant og viktig interpellasjon, og det er en bred interpellasjon. Det er bra. Og akkurat som i f.eks. frafallsproblematikken er det en helhet som må forstås og reflekteres over, og som i neste omgang må forbedres, for å minske mobbingen. Slik sett gir også kunnskapsministeren et godt svar, nettopp på grunn av at også ministeren angriper dette på den samme, brede måten.

Selv vil jeg derimot ta opp en delproblemstilling som interpellanten, Trine Skei Grande, presenterte og funderte litt over. Det gjelder dette med at skolesjefen er i ferd med å bli historie rundt omkring i Kommune-Norge og Fylkeskommune-Norge. I og for seg har en vel fått som en har bedt om, da en rundt omkring i Kommune-Norge innførte tonivåmodellen for noen år siden. En ville jo nettopp ta vekk disse fagsjefene – i og for seg også disse fagkomiteene – som teknisk sjef, omsorgssjef, skolesjef osv., for det ble for mye fag, det ble for mye sektor, det ble for mye «delhet». Svaret skulle være at vi skulle få kommunalsjef, gjerne med nummer på – kommunalsjef 1, 2 og 3. Så skulle vi ta skolene og spre dem utover på disse kommunalsjefene, og så skulle vi virkelig få den helhetlige tilnærmingen. Og ja, jeg tilhører også dem som priser helhet, drømmer om helhet og mener at vi har for lite helhet, men samtidig har jeg alltid vært skeptisk til dette med at en skal vise mistillit til fag og faglighet, den samme skepsis som jeg hørte at interpellanten også hadde.

La meg dvele litt nettopp ved dette med helhet. Da Lillehammer i sin tid, mot tre stemmer, innførte tonivåmodellen – innlandet ville jo heller ikke være motesinke – gjorde Lillehammer kommunestyre et interessant unntak nettopp når det gjaldt skole. Flertallet sa at på skole er det kanskje fortsatt behov for noe helhetlig, og de definerte noe som heter Lillehammer-skolen som et unntak fra tonivåmodellen, der en spredde barnehagene utover på kommunalsjefer, og så beholdt en tross alt en viss faglig helhet når det gjaldt skole.

Når nå kunnskapsminister, regjering, storting, alle, fokuserer på ledelse, ikke minst knyttet til rektor og rektorskole – dette er jo så bra – blir det kanskje enda viktigere å fundere litt på om ikke nettopp disse lederne som vi nå sender på kurs, på opplæring, noe som er bra, fortsatt skal få lov til å fungere når de etter at de har vært på skolebenken, kommer tilbake til kommunen sin og inngå i nettopp en slik faglig enhet, eller helhet, gjerne med en opplæringssjef eller en skolesjef på topp. For det å være rektor er jo ofte, som jeg tror alle skjønner, et ensomt liv, nærmest en ensom kamp mot mange ulike grupperinger – det er veldig mye mellom barken og veden. Nettopp da, skal en klare å fungere alene, fungere på en god måte som leder, er en avhengig av kanskje samtidig å inngå i en slik fagenhet, som vi i stor grad hadde tidligere.

Så kanskje vi oppi denne nye fokuseringen på ledelse, deriblant på rektor, nettopp burde ta en ny refleksjon omkring dette at det burde være en fagetat og en skolesjef, som selvsagt ikke skal lukke seg inne og bli seg selv nok, men som skal samhandle med det samfunnet og den kommuneorganisasjonen som skolen er en del av.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:21:04]: Temaet mobbing er veldig viktig – 50 000 barn, sa representanten Skei Grande. Kanskje det også er 50 000 voksne. Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at jeg kjenner noen som er blitt mobbet, og jeg kjenner noen som har mobbet.

Jeg vil gå så drastisk til verks at jeg vil si at mobbing er en type svulst som vi har i samfunnet vårt. Den er det vanskelig å få has på, og den utvikler seg dersom den ikke stoppes.

Egen erfaring med mobbing kan gjøre at det er vanskelig å prate om dette temaet, men kanskje det er akkurat derfor vi skal prate om det. Jeg vet ikke hva vi som stortingsrepresentanter kan si, om vi kan legge hånden på hjertet og si: Har jeg gjort det jeg kan for å forhindre mobbing? Har jeg gjort det jeg kan som skolekamerat, som lærer, som mor eller som kollega i arbeidslivet eller i politikken? Dessverre mener jeg at kampen mot mobbing i skolen handler like mye om oss selv, om hvordan vi som voksne forholder oss til hverandre. Barn blir nemlig født inn i en verden uten mobbegener. Barn lærer seg å mobbe, og hvor lærer de det? Og hva lærer vi politikere barn i skolen, når harselering, kjefting, latterliggjøring og sterke ord om andre mennesker ofte blir brukt i politikken? Det er ikke alltid like vakkert.

Mobbing henger altså sammen med det samfunnet vi alle er med på å skape hver dag. Det henger samme med hvordan vi omtaler våre medmennesker, og hvordan vi behandler ulike grupper, om de er kvinner, menn, naboer, afrikanere, bønder, muslimer, prester eller kolleger. Derfor er dette ikke bare en sak som skal tas i klasserommet, som Høyres representant sa.

Torsdag pratet jeg lenge med Per i telefonen. Per er en kjekk ung mann, alltid snill og god på skolen. Men Per ble et mobbeoffer. Per kontaktet meg på nett tidligere i høst om mobbing. Han ba om at vi måtte bli flinkere til å se mobbing i skolen. Han ble mobbet helt fra siste året på barneskolen. Pers historie om knuffing, dytting, slengbemerkninger og hard håndtering gjennom hele ungdomstiden endte med at karakterene ble dårlige, og ikke bare det, men selvtilliten og lysten på livet forsvant. Det har heldigvis gått bra med Per. Han er nå en kjekk ung mann, som fikk hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien, i tillegg til at han fikk en helt ny start ved å flytte ut for en tid. Men det ligger der fortsatt.

Pers historie er dessverre ikke unik. Per og jeg har imidlertid vært opptatt av hva som kan gjøres. Kunnskapsministeren har presentert en rekke tiltak som nå skal iverksettes. Men det aller viktigste er kanskje at mobbing til stadighet er på dagsordenen, og det skal interpellanten ha ros for å ha bidratt til.

Rask reaksjon mot mobbing er veldig viktig, men interpellanten reiser også spørsmålet om hva som skal gjøres for å styrke autoriteten til lærerne i klasserommet. Det er et viktig spørsmål. Jeg er derfor veldig glad for at det i den nye lærerutdanningen igjen erkjennes at kunnskap om klasseromsledelse er viktig, og derfor fordobles timene til pedagogikk og praksis. Autoriteten til læreren er viktig, men det aller viktigste vi må sørge for å gi lærerne og sørge for at de besitter, det er mot. Lærere, rektorer og vi andre voksne må tørre å gripe inn. Det er ikke alltid det er like lett å oppdage mobbing. Det er heller ikke like lett å stå mot unger og ungdom som er i affekt. Det krever også mot å stå opp overfor foreldre som føler seg overrumplet og vil gå i forsvar, eller å møte foreldre som ikke bryr seg i det hele tatt. Vi er også nødt til å gi elevene selv mot til å si fra.

Kampen mot mobbing er et voksenansvar, om vi er lærere, rektorer, foreldre eller politikere. Vi har også mobbelærere, som en tidligere har vært inne på, og disse må rektor ta et særskilt ansvar overfor. Disse må også konfronteres og fjernes dersom de ikke endrer atferd. Det handler bl.a. om å gjøre narr av elever og har egentlig ingenting med klasseromsledelse å gjøre.

Jeg er glad for at det er en tverrpolitisk enighet om å sette mobbing på dagsordenen. Jeg regner med at det blir et tema som vi ofte vil få anledning til å diskutere i denne salen. På den måten vil vi også selv bli minnet om vårt ansvar som voksne. Dette er ikke en dem og oss-debatt, dette gjelder oss alle.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:26:18]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp dette temaet. Og så har jeg også lyst til å gi ros til statsråden, som signaliserte at Regjeringen ville sette fokus på dette da hun tiltrådte. Dessverre har det fokuset vært litt borte i den tiden som har gått, og resultatet har vært at antallet som har blitt mobbet, har gått opp siden 2005.

En landsomfattende undersøkelse ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger viste at 28 000 elever fra 5. til 10. klasse blir mobbet hver uke. Det er 10 500 flere elever enn i 2004, og det utgjør 7,5 pst. av alle elevene i disse årsklassene. Økningen er spesielt stor på ungdomstrinnet, og det er også vesentlig færre skoler som nå tar i bruk antimobbeprogram. Dette viser at kampen mot mobbing må føres hele tiden, og at her nytter det ikke med hvileskjær. Jeg tror at interpellasjonen vi har her nå, viser at det ikke er tvil heller om at mobbing kan sette varige spor hos barn og unge.

I 2002 lanserte Bondevik II-regjeringen Manifest mot mobbing og sin nullvisjon. Som representanten fra Høyre redegjorde for, var det mange som ytret at de var uenige i den nullvisjonen, og man prøvde å harselere med dette som et tiltak. Jeg er glad for at vi i 2009 er kommet mye lenger, og at vi sammen kan sette fokus på den negative utviklingen. Men én erfaring vi gjorde den tiden, da både kong Harald og statsminister Bondevik holdt nyttårstale om mobbing, skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer med dokumentert effekt, var at de ambisiøse målene og det stadige trykket gav resultater. Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. i året i perioden 1995–2001, var mobbingen i 2004 redusert med 30 pst. Derfor er jeg glad for at statsråden ved sin inntreden har sagt at hun vil holde trykk og fokus på dette. Mange barn og unge trenger at noen gjør det på toppnivå.

Jeg ønsker meg også at den planen som statsråden har lansert, skal være dynamisk. Jeg ønsker meg noen utviklingsmidler til gode programmer i den. Jeg kan nevne ett, Stiftelsen Arkivet, som egentlig er et historisk senter som dokumenterer noe av hva som skjedde under krigen. De stiller spørsmål i overført betydning til elevene: Hva skjer når menneskeverdet trues? Gjennom det setter de fokus både på tilskuere og på hva det er som skjer, og overfører noen av de erfaringene vi har fra vår vonde historie, rett inn i klasserommet og til hva som skjer der.

Lærere som mobber, har det også blitt fokusert på. Jeg ønsker meg det inn i handlingsplanen og i manifest. Det er et vanskelig problemområde. Men vi svarer litt for ofte at vi tror ikke helt på det for dette kan handle om klasseledelse og at elevene ikke liker måten man utøver autoritet på. Det skal vi ta særs på alvor, og det bør inn i handlingsplanen som et faglig punkt, så vi faktisk finner ut av hvordan vi skal ta tak i dette.

Statsråden sa noe meget godt som jeg nesten kunne ønske meg på forsiden av VG, selv om det ville være å drømme, nemlig: Når unger sier ifra, tro dem! Det burde vært en overskrift over all jobbing som vi gjør. Statsråden nevnte også kanskje det beste argumentet, som Kristelig Folkeparti har hevdet mange ganger, nemlig hvorfor det er så viktig med hjem–skole-samarbeid, at hjemmet positivt støtter opp om lærerne, lærernes rolle og lærernes måte å være på, for bare på den måten kan vi kanskje få tatt tak i de vanskelige situasjonene mellom lærere og elever og bygge opp om hjemmet.

Over nyttår skal Stortinget behandle et representantforslag fra Kristelig Folkeparti om å forsterke innsatsen i skolen i kampen mot mobbing. Jeg håper at den gode og åpne debatten som vi har hatt her i dag, kan videreføres, slik at vi kan klare å enes om noen konkrete tiltak når vi skal behandle det forslaget. Vi ønsker å ha klare krav om at alle skoler skal ha enten et antimobbeprogram eller en handlingsplan. Og så ønsker vi oss et mobbeombud i hvert fylke – et sted som både kan være pådriver, og som kan ta tak i de historiene og situasjonene som blir for store å takle på hver enkelt skole.

Svein Harberg (H) [15:31:39]: Det er heldigvis – det skulle bare mangle – stor enighet i salen om det vi diskuterer i dag. Slik skal det være. Sånn sett kunne jeg kanskje latt være å gå på talerstolen, men jeg har allikevel lyst til å knytte noen tanker til saken.

Først takk for at dette blir tatt opp som interpellasjon! Jeg har også lyst til å slutte meg til dem som sier takk til statsråden, som har satt dette på dagsordenen. Hvis vi fra denne sal holder et visst trykk på statsråden, og statsråden gjør det videre, har jeg tro på at vi kan få gjort noe med mobbeproblematikken. Vi burde kanskje ha hatt dette som sak her i salen med jevne mellomrom, fordi det da blir løftet opp og blir aktuelt – og helst, som Dagrun Eriksen sa, med overskrifter i pressen. Det er ikke så lett å få til.

Det er noen tanker omkring dette som gjør det litt vanskelig. Ofte føler jeg at mobbedebatten dreier seg om at det er riktig å snakke om det, kanskje mobbing til og med i enkelte sammenhenger er blitt et moteord som skal være med. Det må det ikke bli, for mobbing er grusomt. Det må heller ikke bli en debatt om mange praktiske tiltak og regler som skal løse problemet. Jeg ønsker at vi i langt større grad skal arbeide med det forebyggende og med det holdningsskapende. Jeg har tro på at det må bli en kultur for å finne ut av mobbing. Jeg har selv vært ordfører i en kommune der vi nærmest fikk sjokk etter en elevundersøkelse, hvor det ble avklart at mobbing var et stort problem blant elevene på en skole – og ingen hadde oppdaget det! Men så oppdaget de det, og så grep de fatt i det, og så kom skolen mye bedre ut på de neste undersøkelsene. Det må bli en kultur for å finne ut av det. Det må bli en kultur for å se problemet. Det må bli kultur for å ta det på alvor og si stopp, enten det skjer mellom elever, eller det skjer blant de foresatte på skolen og elevene, og det må bli en kultur for å bli gode forbilder.

Jeg er nok litt skeptisk til å oppnevne det ene eller det andre, enten det er ombud eller annet, for jeg er redd for at hver enkelt av oss fraskriver seg et ansvar ved at andre skal passe på. Det må i hvert fall ikke være det som blir resultatet. Derfor tror jeg vi skal arbeide mye mer med at vi alle sammen har et ansvar.

Jeg har sansen for ordene nulltoleranse og nullvisjon når det gjelder mobbing. Jeg tror det må være det soleklare målet. Alt som lukter av mobbing, må avstedkomme en reaksjon.

Det er lov å si ja til å bry seg. Det er òg lov til å lære hverandre opp til å bry seg, eller som den ene representanten sa her – rett og slett ha mot til å bry seg. Akkurat det begrepet har jeg plukket fra en organisasjon som driver med dette. Jeg vil gjerne inn på det på slutten. Jeg har gode erfaringer med å bruke MOT, som er en organisasjon som ikke er imot, men det handler om å ha mot til å gripe inn i hverdagen. Det er god hjelp å få av organisasjonen MOT og andre organisasjoner som har tilsvarende formål med sin virksomhet.

Det kunne være spennende å høre om statsråden har en reaksjon eller en tilbakemelding på hva hun konkret vil gjøre for å inkludere dette både i skoleledelsen og i skolehverdagen. Her tror jeg det er mye å hente, som en kan hente inn fort, og som griper inn i hele hverdagen vår.

Karin Andersen (SV) [15:36:05]: Mobbing skader. Det skader alle parter. Det skader sjølsagt den som blir mobbet, det forstår alle. Det skader dem som ser på, slik som representanten fra Kristelig Folkeparti sa. Det er ufattelig hva man kan venne seg til hvis man bare blir vant til å stå og se på det. Det flytter grenser. Det skader også den som mobber. Det viser all statistikk. Det går veldig dårlig med mange som mobber. Det er de voksne som har ansvaret, men det er ikke alle de voksne som tar det ansvaret.

Hvor mye av dette vi finner igjen i den statistikken som noen av oss i de andre komiteene steller med innafor helse, psykisk helse, arbeidsledighet og uføretrygd, vet jeg ikke, men jeg kan nok spå at vi finner et stort flertall både av dem som er blitt mobbet og dem som mobber, i disse statistikkene, for dette skader mange.

Jeg var til stede i Barnas spørretime. Det som var veldig klart der, var at de for det første var veldig opptatt av de forskjellige måtene det ble mobbet på. Nå er det jo ikke bare denne åpenbare plagingen og piningen som foregår, men også den som foregår mer i stillhet, og som kanskje handler mer om å stenge ute, som skader barn veldig, for alle har behov for å høre til. De var opptatt av hvordan vi kunne forhindre det. Men det andre de også etterlyste, var konkrete aksjoner. Hva gjør vi med dette? Hva skal vi gjøre for å stoppe dette nå? En av de tingene som jeg så virket i min tidligere yrkeskarriere, var at foreldrene til elever som mobbet, måtte følge sine barn, f.eks. til og fra skolen, og faktisk passe på at alt foregikk skikkelig. Det var en ganske tøff affære både for foreldrene og barna, men det hjalp!

Noen ganger er det dessverre slik, som flere har sagt her, at man er redd for en ombudsordning – for at det skal gripe inn i noe av det som er foreldrenes ansvar. Man skal ikke ta fra dem det ansvaret. Jeg har dessverre opplevd at det har vært foreldre som nekter å akseptere at poden mobber, som forsvarer slik oppførsel, eller som ikke er villig til å være med på noen form for forbedringsopplegg eller noe slags tiltak. Da kan det jo hende at det kan være behov for en litt mer uavhengig oppmann. Det er viktig å styrke de voksnes autoritet i dette arbeidet, men det er viktig å styrke autoriteten til de voksne som fortjener det. Det er viktig at vi ikke lager systemer som styrker autoriteten enten til en lærer eller en voksen som ikke vil være med på å hindre mobbing.

Det er også viktig at de voksne er til stede i barnas liv. Det har vært snakket mye om klasserommet i denne debatten. Jeg har alltid vært veldig opptatt av friminuttene og av skolevegen. Det er uhyre viktig at det er personer til stede der. Representanten Hanekamhaug var inne på hvor mange forskjellige yrkesgrupper eller «voksenpersoner» som egentlig trengs å være til stede i barns liv for at det skal være trygt, og for at man skal kunne hindre mobbing.

Klasseledelse har vært et viktig tema, og det er jeg veldig enig i. Jeg er også veldig glad for at statsråden tar tak i det. Ved lærerutdanningen på høgskolen på Hamar er det en professor som heter Thomas Nordahl, som veldig ofte blir sitert i skoledebatter. Han er veldig opptatt av dette med klasseledelse, og at læreren skal være lederen i klassen. Det er selvfølgelig noe av det som fungerer aller best for å forhindre mobbing, for da blir læreren en god autoritet som kan lede det faglige arbeidet i klassen. Når man har en god klasseledelse, ser man også stor forbedring i det faglige, men man ser også store forbedringer i det sosiale i klassen. Jeg tror at når vi nå skal ha lærerutdanningen i støpeskjeen, må dette også være en veldig viktig faktor på alle trinn. Det å være dyktig når det gjelder klasseledelse, er en av de mest primære lærerkompetansene alle lærere må ha. Det er helt grunnleggende for at alle lærere skal være i stand til å hindre og stoppe mobbing.

Trine Skei Grande (V) [15:41:27]: Jeg vil takke Stortinget for en bra debatt. Jeg synes dette stortinget er på sitt beste når det faktisk blir en idéutveksling om hvordan en bør jobbe.

Jeg tror den viktigste lærdommen når det gjelder mobbing, er at dette er noe det må jobbes med hele tida. Det må aldri slippes, og det må aldri slippes opp for gode ideer for å prøve nye vinklinger.

Jeg har også opplevd at barn kan lage sanksjoner, som representanten Karin Andersen snakket om. På en skole i Oslo bestemte barna sjøl at sanksjoner mot mobbere ikke bare var at foreldre måtte følge til og fra skolen, men at foreldre faktisk måtte være med på skolen. Når de ikke kunne oppføre seg overfor andre, måtte de ha noen voksne til å passe på seg. Straffen som disse barna bestemte, var at de måtte ta med seg mamma eller pappa på skolen for å passe på at de klarte å oppføre seg overfor andre. Det synes jeg var en morsom og kreativ måte å gjøre dette på, og det var spesielt interessant at det var barn som bestemte at dette skulle være sanksjonene overfor dem som hadde mobbet.

Jeg tror at foreldreansvaret ikke kan understrekes godt nok. Jeg er ikke skeptisk til at ombudsrollen vil svekke foreldrerollen, for det tror jeg ikke den vil gjøre. Det jeg er redd for, er at hvis vi får for mange ombud, slutter vi å få mailene som alle som jobber med skolepolitikk, får. Vi slutter å få fortellinger fra foreldrene, vi slutter å få fortellinger fra elevene om hva de har opplevd, og da slutter vi å fokusere på at dette er viktig. Det er vi som er borgernes ombud, men jeg mener at barn har rett til å ha et ekstra ombud, for barn har ikke stemmerett. Derfor må de ha lettere for å nå autoritetene.

Jeg er også veldig glad for det som representantene Harberg og Hagen sa, som egentlig uttrykte litt av det samme. Harberg snakket om at det er viktig at ordførere faktisk spør om hvordan tilstanden er. Da kommer vi tilbake til det som både representanten Hagen og jeg sa, at når vi mister et ledelsesnivå i skolen, blir rektors ansvar bare å ivareta sine ansatte – ikke å svare overfor sine overordnede. Kommunestyret er de overordnede. Kommunestyret er de som skal passe på at alle har det bra på skolen, og hvis kommunestyret ikke spør om alle har det bra, får det heller ikke svaret. Da blir rektors fokus på arbeidet feil, for da fokuserer rektor bare på å ivareta sine ansatte.

Jeg håper at statsråden nå kommer til å si at hun har fått mange gode ideer til å jobbe videre med dette saksfeltet. Jeg synes det er fint å bruke interpellasjoner til å ta opp akkurat slike saker der konfrontasjonen mellom partiene ikke er så stor, men der behovet for nye politiske ideer er enormt.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:44:37]: Jeg vil gjerne takke for en god debatt og for den tonen som er i debatten, der vi alle sammen skjønner at her er vi på jakt etter de virkemidlene som virker best, og er med på å støtte opp om det arbeidet som foregår rundt omkring i Skole-Norge hver eneste dag for å ta tak i mobbeproblemene.

Så tror jeg at noe av det som er hovedutfordringen, er nettopp det som flere har vært inne på, nemlig det å holde innsats over tid. For idet en skole skaffer seg et nytt program, setter i gang og prøver å finne ut av hvordan den skal jobbe med dette, så har det på en måte nyhetens interesse. Det er fokus, elevene er opptatt av det og foreldreutvalget osv. er opptatt av det. Så har man gjennomført dette, og så kommer liksom den litt traurige hverdagen. Hvordan klarer man å holde fokus da? Det er utrolig viktig.

Jeg tror det er noe av det som skjedde med dette manifestet mot mobbing også. Første gang det kommer, er det litt nytt, det er nullvisjon, og det blir diskusjoner rundt det. At statsminister Stoltenberg da undertegner det samme manifestet mot mobbing, har ikke like mye nyhetens interesse. Så noe av utfordringen i dette som dreier seg om læringsmiljø, er det daglige arbeidet som gjør at man må holde fast hele tiden.

Men vi kan jo bidra hver på vårt vis til å ta tak i og støtte opp om alt det arbeidet som er. Vi har alle talerstoler og muligheter til å være med og si noe opplysende om hvordan det går an å jobbe i forhold til mobbing.

Karin Andersen var inne på noe veldig viktig, og det er at det er bare tapere i mobbesaker. Den som blir mobbet, er opplagt en som kan oppleve noe som setter merker i livet. De som mobber, er noen som kanskje kan klare seg så lenge de går i en klasse og på en skole, men i det øyeblikket de er avhengige av å skaffe seg venner som frivillig kan være sammen med dem og som ikke må være sammen med dem i friminutt, kan de veldig fort bli isolerte og uten de kunnskapene og egenskapene som skal til for å kunne klare seg i et samfunn videre. Og de som går gjennom sitt voksne liv og vet med seg selv at de har visst om noen situasjoner der de ikke grep inn, og der de kanskje hadde kunnet gjøre noe på et tidligere tidspunkt – kanskje for noen som det ikke går noe særlig med – er også tapere. Den tausheten der er forbudt i skolen. Men det bør også være forbudt for alle oss andre som kan være vitne til det.

Vi vet ikke hvor mange av dem som blir mobbet som bytter skole, bl.a. fordi det ofte er noe man tyr til før man har klart å løse en sak. Foreldrene tenker i sin avmakt at de ikke vil vente på at dette blir løst. Nå gir vi ungen vår en ny start og bytter skole – og dermed er det kanskje noe som aldri når fram. Men det er nettopp denne typen saker fylkesmennene nå skal hjelpe oss å belyse, slik at vi får litt mer bakgrunn her.

Jeg takker Stortinget for en meget inspirerende, lærerik og god debatt om hvordan vi i fellesskap kan støtte opp om alt det arbeidet som skjer for å forbedre læringsmiljøet, og mot mobbing.

Presidenten: Sak nr. 8 er dermed avsluttet.