Torgeir Trældal (FrP) [11:46:03]: Næringsmiddelindustrien er i stor grad basert på norske råvarer fra jordbruk og fiskeri. Mens den landbruksbaserte delen av næringsmiddelindustrien først og fremst leverer til det norske markedet, er den fiskeribaserte delen av industrien eksportrettet. Store samvirkeselskaper som Tine og Nortura har en sterk posisjon innenfor den landbruksbaserte delen av næringen. Næringsmiddelindustrien er den nest største industrinæringen i Norge målt i antall sysselsatte.
I 2007 var det 46 300 personer sysselsatt i næringen. Næringens andel av verdiskapingen utgjorde 1,5 pst. Matvareindustrien er lokalisert i alle deler av landet. Næringen har stor betydning for alle fylker i hele landet.
Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industrinæring målt i sysselsetting. Kjøttvarebransjen står for om lag en fjerdedel av sysselsatte i næringen og fiskeindustrien for om lag en femtedel. De forskjellige bransjene er ulike både med hensyn til produkter, konkurranseforhold og reguleringsforhold. Næringsmiddelindustrien baserer sin produksjon i stor grad på norske råvarer, som kommer enten fra jordbruket eller fra fiskeriene.
Bedrifter med flere enn 100 ansatte står for om lag 45 pst. av sysselsettingen og knapt halvparten av produksjonsverdien i næringen.
Den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien leverer først og fremst til det norske markedet. Det innebærer at det er vanskelig å utnytte stordriftsfordeler i like stor grad som for mange utenlandske konkurrenter. Konkurrentene til norsk næringsmiddelindustri er ofte store multinasjonale selskaper som kan bruke betydelige ressurser på å etablere og vedlikeholde markedsposisjoner.
I den landbruksbaserte delen av næringsmiddelindustrien har samvirkeselskaper som Nortura og Tine en sterk posisjon.
Fiskeindustrien eksporterer det meste av sin produksjon og må ha god konkurransekraft for å få omsatt sine produkter internasjonalt. Fiskeindustrien er avhengig av god markedsadgang.
Den landbruksbaserte delen av norsk næringsmiddelindustri har tradisjonelt blitt betraktet som hjemmekonkurrerende og med begrenset importkonkurranse. Næringen har imidlertid over tid blitt mer utsatt for internasjonal konkurranse. I perioden 1995 til 2006 har det vært mer enn en fordobling av importen av nærings- og nytelsesmidler, mens veksten i eksporten eksklusiv fiskevarer har vært vesentlig lavere. Næringen har likevel fortsatt en hjemmemarkedsandel på 85,6 pst. i 2006.
Spesielt konkurranseutsatt er industrien som produserer og bearbeider landbruksvarer, og som er omfattet av ordningen med råvarekompensasjon, RÅK. Handelen med slike landbruksvarer er regulert i EØS-avtalen og innebærer at bedrifter som produserer og bearbeider landbruksprodukter, er mer utsatt for importkonkurranse enn bedrifter som produserer tradisjonelle landbruksvarer. Denne delen av næringsmiddelindustrien produserer ferdigvarer som iskrem, pizza, bakervarer, sjokolade, sauser og sukkertøy. Importen av RÅK-varer har økt jevnt de siste årene, fra 2,6 milliarder kr i 1995 til 6 milliarder kr i 2007. Norsk eksport av RÅK-varer har vært stabil på 0,9 milliarder kr i perioden.
Forskjeller i det generelle kostnadsnivået, råvarepriser og særavgifter mellom land kan bidra til betydelige prisforskjeller på en del matvarer og drikkevarer. Slike prisforskjeller gir også grunnlag for grensehandel. For enkelte næringsmiddelbransjer som sjokoladeprodusenter, øl- og mineralvannprodusenter og kjøttindustrien representerer slik grensehandel en stor utfordring.
Den proteksjonistiske norske landbrukspolitikken har medført et kostbart norsk landbruk som har tapt konkurransekraft for land som har mindre reguleringsstøtte. Dette har igjen gitt seg uttrykk i et ønske om eksport fra disse landene, og landbruket kom for første gang med i WTO-forhandlingene i Uruguay-runden som startet i 1986 og trådte i kraft i 1995. Utvidelsen av EU førte til økt liberaliseringspress, eksempelvis ved at New Zealand mistet sitt marked i Storbritannia da landet ble EU-medlem. Dette ga støtet til en full liberalisering av landbruket i New Zealand, noe som har skapt stor konkurransekraft for New Zealands landbruk og et ønske om markedsadgang for kjøtt som motytelse for markedsadgangen de selv ga på andre områder som forhandles i WTO, eksempelvis industrivarer. Denne typen landbrukspolitikk har vært et av EUs største mareritt – de har et ønske om å bruke mindre av totalbudsjettet sitt på landbruk.
Sverige vedtok deregulering av landbruket i 1989, dvs. før de ble medlem av EU.
I Finland var det hard debatt om landbrukspolitikken på starten av 1990-tallet. Det Finland gjorde, var å styrke næringsindustrien ved å myke opp rigide produksjons- og markedsreguleringer som begrenset konkurransen og hindret næringsindustrien i å utvikle seg.
Tidspunktet for inngåelse av hovedavtalen for landbruket var da Norge fortsatt var i en situasjon der det handlet om å produsere nok mat – volumorientering. Den industrielle bearbeidingsgraden av råvarene var liten og næringsmiddelindustrien liten og lite avansert. Den politiske forståelsen av og tenkningen rundt næringsmiddelindustrien og forbrukerbehov utover å bli mett var liten. Dette medførte at industrien ble sett på som et haleheng til primærproduksjonen, og at man fokuserte på bondens inntekter framfor konkurransekraft i forhold til naboland. Man mistet fokus på konkurransekraft i forhold til konkurrerende produktgrupper, som er et av problemene i dag.
Summen av dette er at vi får høyere forbrukerpriser og produksjonskostnader enn nødvendig. Vi er ikke kritiske nok til hvilke ordninger som innføres, og hvordan de finansieres. Vi forblir produksjonsvolumfokusert framfor forbrukerbehovfokusert.
Vårt mål må være å sikre at vi over tid, uavhengig av politiske svingninger og internasjonale avtaler Norge velger å inngå, skal ha en næringsmiddelindustri som har forutsigbare rammebetingelser. Det kan ikke være som i dag, at vi har Europas høyeste gebyrer og kontrollavgifter for næringsmiddelindustrien.
Vi vet at utenlandske konkurrenter har, og vil ta, økende konkurranseandeler av det norske markedet framover. Da må den norske industrien kunne kompensere dette markedstapet gjennom eksport.
Vi må sørge for at rammebetingelsene i Norge ikke må være mer kostnadsdrivende enn for sammenliknbare land, samt legge til rette for at råvareprisene beveger seg ned mot nabolandnivå.
Kjøtt og fisk må likestilles når det gjelder avgiftssatser. Det er helt urimelig med ulik avgiftssetting. Begge deler er mat og er verdikjeder fra råvare til foredlet produkt. Også for fisk er det myndighetenes ansvar å følge opp avl, yngel- og settefiskproduksjon, dyrevelferd etc. Vi må anta at sjømatsatsen er satt lavt fordi produktet skal klare konkurransen i et internasjonalt marked.
For importert råvare påløper betydelige kostnader ved innfortolling, også til Mattilsynet. Mattilsynet krever gebyr for «særskilte ytingar (…) for konkrete brukarar» og for «tilsyns- og kontrolloppgåver der desse eintydig rettar seg mot konkrete brukarar». Samlet skal dette i 2010 utgjøre 137 mill. kr, hvorav 94 mill. kr er knyttet til kjøttkontroll i slakteriene. 14 mill. kr kommer fra særskilte tjenester til konkrete brukere. Kjøttkontrollgebyret tilsvarer ca. 32 øre kiloen på alt slakt fra firbeinte dyr og fjørfe.
I EU fastsetter det enkelte land satsene innenfor direktiv 85/73/CEE.
Metoden å foreta en beregning på varierer også mellom land, men normalintervallet går fra 6 til 20 øre pr. kg i avgift.
Gebyrene må ikke utgjøre mer enn i våre naboland, dvs. halvparten av dagens nivå.
I 2009 er det forventet innkrevd 134 mill. kr som forskningsavgift. Satsene er 13 øre pr. kg for alt kjøtt og 6 øre pr. kg for egg. Den innkrevde avgiften benyttes som næringens egenandel i forskningsprosjekter. Fondets styre forvalter og fordeler midlene på vegne av de ledd i verdikjeden som deltar. En slik kollektiv løsning er ikke vanlig i andre land. Der må aktuelle parter stille med egenandel selv.
De høye kostnadene i Norge er også knyttet til målene i landbrukspolitikken om spredt produksjon og små enheter. Myndighetene burde se at dette ikke er et næringsansvar. Politikerne må ta ansvar for de systemene de etablerer.
Landbruks- og matdepartementet har nettopp instruert Omsetningsrådet om å innføre en «frivillig avgift» på kjøtt som skal gå til delfinansiering av opplysningskontoret for kjøtt og egg. Det skal legges på industrileddet og må være frivillig fordi det ikke finnes hjemmel for en slik avgift i dag. Det er antydet en plass mellom 1 og 5 øre pr. kg. I dag finansieres opplysningskontoret av bonden på grunn av at det er en del av markedsreguleringen.
Hos de EU-land som utøver en slik opplysningsvirksomhet, er det ingen klar modell. I Storbritannia var dette tidligere finansiert av bonden, men ble endret til at også industrien og handelen skulle bidra. Handelens deltakelse er nå avviklet.
Opplysningskontoret er også en del av virkemidlene i markedsordningene og underlagt markedsregulatoren Nortura. Målet med markedsreguleringen er å bidra til å holde markedsprisen oppe, slik at bondens inntekt sikres. Det er klart uttalt at den ikke er til for industriens skyld eller skal igangsettes for å løse deres problemstillinger i markedet.
Så lenge opplysningskontoret er en del av markedsreguleringen forvaltet av Nortura og de ansatte i opplysningskontoret er ansatt i Nortura, er det uhørt at industrien skal være med og finansiere dette.
Jeg vil i mitt neste innlegg ta for meg problematikken i grensehandelen.
Statsråd Lars Peder Brekk [11:55:50]: Først vil jeg takke representanten Trældal for interpellasjonen.
Som matminister er jeg svært opptatt av matindustriens rammevilkår og utvikling. Den norske næringsmiddelindustrien er Norges nest størst industribransje etter verkstedindustrien, og den hadde i 2008 en produksjonsverdi på ca. 120 milliarder kr og ca. 40 000 sysselsatte fordelt på i overkant av 1 000 større og mindre bedrifter. Da har vi ikke regnet med fiskeindustrien. Dette er alt fra store børsnoterte foretak og samvirker med mange tusen ansatte til enkeltpersonforetak med hjemmeproduksjon eller produksjon bare for et lokalt marked.
Næringsmiddelindustrien er en helt nødvendig del av en komplett verdikjede for produksjon av mat i Norge. Bedriftene er spredt over hele landet og er en del av en verdikjede som har et bredt samfunnsansvar. Svaret på interpellanten Trældals spørsmål er derfor ja. Jeg er svært opptatt av å sikre denne industrien rammevilkår som gjør den konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører.
Vi vet at det blir behov for å øke norsk matproduksjon framover, både på grunn av internasjonal matsikkerhet og økt befolkningsvekst innenlands. Vi skal i Norge produsere den maten vi har grunnlag for. Forbrukerkravene til kvalitet og mangfold øker, og konkurransen øker. Skal vi lykkes med å møte denne situasjonen, er en oppegående og innovativ næringsmiddelindustri nødvendig. Da må også rammebetingelsene samlet sett være konkurransedyktige i forhold til utenlandske aktører.
Men vi har et annet utgangspunkt for matproduksjon enn konkurrerende land har. Vi har høyere råvarepriser i Norge enn i andre land, for vi er avhengige av lønnsomhet også i jordbruket som skal produsere råvarene her nord. Men den internasjonale matkrisen har vist at norske råvarepriser også er mer stabile. Norge er også et høykostland. Norske timelønnskostnader for alle ansatte i gjennomsnitt i industrien var 28 pst. høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt for våre handelspartnere i 2008. Forskjellene har økt de siste årene.
Særlig disse to forholdene understreker betydningen av et effektivt importvern som en avgjørende offentlig gitt rammebetingelse, dette både for primærproduksjon og næringsmiddelindustri. Dette gjør det også mulig å ha et prisnivå på råvarene som er tilpasset norsk kostnadsnivå, klima og topografi, og dermed legge grunnlag for at vi kan bruke våre begrensede arealressurser til råvareproduksjon. Importvernet beskytter så vel primærproduksjonen som matindustrien, som er i et skjebnefellesskap. Likevel hører det med til bildet at norske forbrukere på grunn av høy kjøpekraft er blant forbrukerne i verden som bruker den laveste andelen av sin inntekt på mat.
Til tross for importvernet er den norske matsektoren konkurranseutsatt. Importen har vært økende over flere år. Fra 1995 til 2008 er hjemmemarkedsandelen redusert fra 90 pst. til ca. 84 pst. Sterkt svingende internasjonale priser gjør at graden av importbeskyttelse også varierer for noen basisråvarer hvor vi har norsk produksjon. Det har igjen blitt tydeligere etter det kraftige prisfallet internasjonalt. Fra toppen i 2008 til 1. januar 2009 falt FAOs prisindeks med over 30 pst., for så å ha steget noe gjennom 2009.
I jordbruksoppgjørene har både jeg og avtalepartene vært opptatt av at industriens konkurransevilkår skal opprettholdes som følge av avtalene. Dette vil jeg også selvsagt ha oppmerksomhet om i de kommende oppgjørene.
Særlig konkurranseutsatt er den bearbeidede industrien, den såkalte RÅK-industrien, som har lavere tollsatser og omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon, med grunnlag i protokoll 3 til EØS-avtalen. Betydelige deler av norsk jordbruksproduksjon foredles i denne industrien. Med de svært sterke prissvingningene vi har sett internasjonalt, har bevilgningene til prisnedskriving for råvarene til næringsmiddelindustrien også variert mye de siste årene. Men resultatet av denne posten, som er finansiert over jordbruksavtalen, har vært at denne industrien har hatt forutsigbare og vesentlig mer stabile råvarekostnader enn konkurrerende industri og rimelig like konkurransevilkår med utenlandsk industri de siste årene. Bevilgningen til råvareprisordningen er 250 mill. kr i 2010, og bl.a. pizzafabrikken på Stranda er helt avhengig av denne ordningen, som er en del av jordbruksavtalen.
Også matindustrien er konjunkturavhengig, men i mindre grad enn annen industri, fordi etterspørselen er mer stabil. Men en økonomisk politikk som bidrar til et fornuftig rentenivå og stabil valutakurs, er viktig også for næringsmiddelindustrien. En økonomisk politikk som bidrar til forutsigbarhet, er den enkeltfaktoren industrien oftest peker på når det er snakk om rammebetingelser gitt av det offentlige. Norge har så langt klart seg godt gjennom finans- og økonomikrisen, og norske matbedrifter har vært mindre påvirket av de sterke internasjonale svingningene i prisene på råvarer til mat enn de fleste andre land.
Det foregår for tiden forhandlinger knyttet til handel med jordbruksvarer i ulike internasjonale fora. WTO-forhandlingene har pågått siden 2001, vi fører forhandlinger med EU gjennom artikkel 19 i EØS-avtalen, og vi har andre handelsforhandlinger med store land som Ukraina, India og Kina. Det er viktig at disse forhandlingene føres slik at vi også i framtiden kan ha et sterkt importvern for å opprettholde landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri. Ved en eventuell WTO-avtale skal Regjeringen ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon og norsk næringsmiddelindustri. Ved en avtale må det også gis kompensasjon til råvareprodusentene for tap av inntekt, slik at vi kan sikre konkurransedyktige leveranser av norske råvarer til næringsmiddelindustrien.
Matindustrien møter i økende grad også konkurransen vertikalt i verdikjeden fra fire sterke dagligvarekjeder, for industrien selger sine varer til forbrukerne via handelsleddet, og det er flere forhold ved utviklingen de siste årene jeg ønsker å få nærmere belyst. Derfor vil jeg i nær framtid nedsette et utvalg som skal gjennomgå styrkeforholdene i verdikjeden. Hovedmålet er å beskrive hvilke konsekvenser utviklingen innen matvarekjeden har hatt og vil kunne få framover. Utvalget skal foreslå tiltak som kan ivareta forbrukernes interesser med hensyn til pris, kvalitet, vareutvalg og tilgjengelighet, men også muligheten for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden som sikrer tilstrekkelig og tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll og effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Det er en grunnleggende forutsetning at maten vi spiser, er trygg. Det gjelder uavhengig av konkurransesituasjonen med omverdenen. Matindustrien produserer varer hovedsakelig til det norske forbrukermarkedet. I en situasjon med økende internasjonal konkurranse er produksjon av trygge matvarer av høy kvalitet en viktig konkurransefaktor. Folk skal ha tillit til norskproduserte matvarer.
En rekke rammebetingelser påvirker konkurranseforholdene i kjøttindustrien, som representanten Trældal nevner spesielt. Gebyrer og avgifter er en av flere slike betingelser. Gebyrsatsene skal ikke overstige de reelle kostnadene ved kontroll, og således holdes lavest mulig. Mattilsynet oppgir at ressursbruk til kjøttkontroll er større enn inntektene fra kjøttkontrollgebyret. Gebyrfinansieringen bygger for øvrig på felles regelverk og harmoniserte prinsipper på tvers av landegrensene i Europa. Norge har imidlertid noen særnorske avgifter, som matproduksjonsavgiften. Disse gebyrene og avgiftene i matforvaltningen representerer en vesentlig del av finansieringen av Mattilsynets tilsyns- og kontrollaktivitet. Ved behandlingen av matloven la et flertall i Stortinget vekt på at inntektene fra gebyrer og avgifter ikke skal overstige 80 pst. av Mattilsynets samlede driftsutgifter. I dag er brukerfinansieringen på ca. 64 pst.
Gebyrer og avgifter i matforvaltningen skal, uavhengig av denne interpellasjonen, nå gjennomgås i lys av Mattilsynets erfaring gjennom fem år med dagens system.
Regjeringen er opptatt av konkurranseforholdene og utviklingen i hele den norske matsektoren. Dette vil bli ett av temaene i den kommende stortingsmeldingen. Gode rammebetingelser er viktig for å sikre en utvikling i tråd med målsettingene vi har for matproduksjon i Norge, for matsikkerheten, for kvalitet, for mangfold og for trygghet for forbrukerne.
Utviklingen i internasjonale råvarepriser, med stor variasjon, gjør at vi følger den tett i vurderingen av tollvernet, og spesielt i forhold til RÅK-industrien. Men det er ikke bare rammebetingelsene som det offentlige gir – eller påvirker i sterk grad – som avgjør industriens konkurranseevne. Den har selvsagt også selv et stort ansvar for å sikre sin egen konkurransekraft, gjennom innovasjon, gjennom omstilling og gjennom ikke minst en sunn kostnadsutvikling.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Torgeir Trældal (FrP) [12:05:43]: Jeg vil først få takke ministeren for svaret. Jeg var selvfølgelig ikke helt enig i alt han kom med, men det er jo ikke noe nytt.
Grensehandelen er langt fra et nytt fenomen, men har tiltatt på grunn av en sosialistisk landbrukspolitikk og lavere svenske særavgifter. Det norske landbruket er regulert til minste detalj. Vi har også en dramatisk økning i grensehandelen som kan koste oss 10 000 arbeidsplasser. Aldri har det vært flere nedlagte gårdsbruk her i landet enn nå.
Ved riksgrensen mot Sverige ved Narvik i Nordland er det stor byggeaktivitet. Der har man bygd butikker, men man er ikke ferdig med å åpne butikken før man begynner å utvide den til det dobbelte – fordi det er en boom av grensehandel med kjøtt. Det kommer også folk helt fra Lofoten som kjører 20 mil for å handle i Sverige.
Fremskrittspartiet vil ha en ny landbrukspolitikk med færre reguleringer, der matprodusentene som selvstendig næringsdrivende skal få mulighet til å styre egen produksjon. Dette betyr at dagens system med markedsregulering og konsesjonsgrenser må avvikles. Vi mener at den særnorske jordbruksavtalen skal erstattes med full eiendomsrett og produksjonsfrihet for matprodusentene. Vi mener også at moderniserte rammebetingelser for landbruket vil styrke konkurransen i det norske matvaremarkedet og bidra til et bedre produktutvalg og lavere priser enn dagens regulerte rammebetingelser gir grunnlag for.
Vi ser at dagligvarehandelen i Sverige jubler over statsbudsjettet fra regjeringen Stoltenberg. Det er beregnet at grensehandelen vil nå over 10 milliarder kr i 2009. Når det gjelder ulike kjøttyper, er det hele 50 pst. billigere å handle i Sverige. Det kan – ifølge næringen – gi opp mot 10 000 arbeidsplasser. Jeg siterer fra avisen Dagligvarehandelen, der det er gjort et intervju med Remas regiondirektør i nord, Pål Hultgreen, som viser til at
«det lenge har vært en omfattende grensehandel nordpå og nevner Umbukta ved Mo i Rana, Graddis ved Fauske, Riksgrensen ved Narvik og Kilpisjervi ved Skibotn mot Sverige som utsatte områder. (…)
Relativt sett er nok grensehandelen i nord like stor som i Sør-Norge. 15–20 mil i bil er ikke noen strekning å snakke om her nordpå, framholder Hultgreen, og tilføyer:
Selv er jeg fra Mo i Rana, og det er innpå ti mil til Tärnaby. Den strekningen tilbakela vi titt og ofte (...)».
Så trekker han også fram at det er vesentlig billigere i Finland og Sverige, og viser til prisforskjeller på grunn av avgifter og politiske beslutninger som årsak i tillegg til at den svake svenske kronen stimulerer til økt grensehandel.
Jeg vil bare anbefale ministeren at vi har mer fokus på å få gjort noe med systemene, sånn at vi slipper å miste masse arbeidsplasser i dette landet på grunn av at vi ikke er konkurransedyktige i forhold til våre naboland.
Statsråd Lars Peder Brekk [12:08:57]: Siden representanten Trældal tar opp grensehandelen spesielt i sitt andre innlegg, vil jeg også kommentere dette temaet i mitt andre innlegg.
Ifølge Statistisk sentralbyrå handlet vi de tre første kvartalene i fjor for ca. 7,6 milliarder kr, og det er, som også Trældal understreker, en betydelig økning, på over 15 pst., sammenlignet med samme periode året før. Nå har vi ikke fått de siste tallene pr. årsskiftet, men antakelig er nivået på rundt 10 milliarder kr, som det også ble sagt.
Den norske kronen er for tiden sterk, og det gjør det også mer lønnsomt å handle i Sverige. Ifølge Eurostat er prisnivåjustert BNP pr. innbygger i Norge hele 90 pst. over snittet i de 27 EU-landene, og prisnivået på totalnivå var 39 pst. over gjennomsnittet. Det er et viktig faktum som også påvirker grensehandelen. Vi har Europas høyeste prisnivå på matvarer og alkoholfrie drikkevarer, alkoholholdige drikkevarer, tobakk, klær, sko og transporttjenester samt hotell- og restauranttjenester. Alkohol, tobakk og en del matvarer er ofte viktige, men det handles alle typer forbruksvarer: biler, reparasjon av forbrukerelektronikk, interiør, dagligvarer. Vi har sett – og det er understreket av SIFO – at prisene i Sverige er lavere på grensen på de typiske grensehandelsvarene enn ellers i Sverige, og det betyr jo at grensehandelen også styres av lokkevarer. Senest den 9. desember viste Forbrukerinspektørene på NRK at en omfattende handlekurv med typiske julevarer var billigere på Rema i Norge enn i Sverige.
Grensehandelen er et fenomen som finnes på alle grenser mellom land der forskjeller i lønns- og prisnivå gjør det lønnsomt å handle billigere varer på den andre siden av grensen. Nordmenn grensehandler i Sverige, svensker i Danmark, dansker i Tyskland, tyskere i Polen, finner i Estland osv. Vi kan ikke ha et norsk lønnsnivå og et bulgarsk prisnivå. Eurostat dokumenterer at vi har vesentlig høyere prisnivå på de fleste varer og tjenester i Norge enn i EU. Det henger selvsagt sammen med det norske lønns- og kostnadsnivå. Det tekniske beregningsutvalg har sagt at lønnsnivået i Norge er over 30 pst. høyere enn i Sverige, hvis vi skal ta det poenget.
For de mest typiske grensehandelsvarene skyldes grensehandelen delvis politiske vedtak, avgifter og landbrukspolitiske vedtak. Og politikken må løpende avveie de kryssende hensyn. Så kan en da spørre seg: Er vi opptatt av å hindre handelslekkasje? Selvsagt. Men det viktigste her er å føre en økonomisk politikk som ikke svekker konkurransekraften over tid. Det er grunn til å hevde at land med høyt lønnsnivå og særskilte politiske mål kan ha spesielle prisforskjeller på enkelte varetyper med grunnlag i en avgiftsbelegging. Vi er nødt til å leve med en viss grensehandel.
Arne L. Haugen (A) [12:12:13]: Det er ingen tvil om at interpellanten tar opp viktige tema og problemstillinger i sin interpellasjon, som jeg mener statsråden har gitt gode svar på. Bare noen få kommentarer og presiseringer fra min side.
Regjeringen vil føre en næringspolitikk som legger til rette for et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv. Da er det behov for gode, langsiktige og stabile rammebetingelser. Næringsmiddelindustriens rammebetingelser er noe denne regjeringen er særlig opptatt av. Det er en viktig bransje, faktisk den nest største industribransjen, i overkant av 1000 bedrifter som står for verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet. Det er viktig at denne industrien får utviklet seg, og det er særlig viktig at vi får utviklet en industri som kan stå for mer bearbeiding av råvarene enn det en gjør i dag, spesielt innenfor fiskeområdet.
Forholdet mellom landbruket og næringsmiddelindustrien er på en måte, som statsråden ga uttrykk for, et gjensidig avhengighetsforhold, eller et skjebnefellesskap. Bøndene er avhengig av å få levert sine råvarer, og industrien må få tak i dette til en forsvarlig pris. For å ivareta disse interessene kom det i 2007 på plass et nytt regelverk for utenlandsk bearbeiding. Forskriften innebar at omfanget av utenlandsk bearbeiding av kjøtt og meierivarer skal reguleres gjennom kvoter. Et aktivt landbruk over hele landet forutsetter at vi har en næringsmiddelindustri som kan avta og videreforedle råvarene, på samme måte som industrien er avhengig av landbruket som råvareleverandør.
Vi må vel si at vi har etablert en relativt komplisert struktur i Norge for å ivareta behovet for å ha landbruk og foredlingsindustri høvelig distribuert i hele landet. Men jeg er ikke med på den svartmalingen som representanten Trældal bedriver. Industri som markedsregulator og forholdet til den øvrige industrien kan ofte oppfattes komplisert og uoversiktlig. Men vi har i hvert fall i dette landet klart å opprettholde et landbruk over hele landet og en næringsmiddelindustri som er den nest største industribransjen vår. Jeg synes i og for seg at det er et ganske brukbart resultat så langt.
Denne problemstillingen er en av flere grunner til at vi i Arbeiderpartiet har ivret for at det skal utarbeides en stortingsmelding om landbruket og matproduksjonen som omfatter hele verdikjeden fra jord til bord. Da får vi et solid faktagrunnlag å drøfte disse sakene på. Det er avgjørende viktig at vi lykkes med det. Vi må sikre industrien rammevilkår som gjør den konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører, og vi må sikre muligheter for økt matproduksjon i Norge av trygg og god kvalitet. Jeg oppfatter at det er en av de viktigste utfordringene vi står foran i arbeidet med den nye stortingsmeldingen, og som vi er nødt til å lykkes med.
Per Roar Bredvold (FrP) [12:16:23]: Norsk landbruk sliter. Det har det dessverre gjort i mange år. Antallet gårdsbruk har aldri vært mindre, antallet bønder har aldri vært mindre, og antallet dekar dyrket areal har en nedadgående trend. Nydyrking forefinnes nesten ikke.
Også inntektene til bøndene blir mindre, selv om jeg har registrert at dette tallet ikke er riktig for enkelte. Vi får se. Svært mange bønder har landbruket som en bigeskjeft, og er enten selvstendig næringsdrivende utenfor gården eller er ansatt i det offentlige eller det private.
Norsk landbruk er sterkt regulert gjennom lover og regler. Det gjennomføres årlige landbruksforhandlinger der staten og næringsorganisasjonene forhandler om priser og andre tiltak. Sånn har det vært i mange år, og overføringene over statsbudsjettet har vel heller aldri vært større enn nå. Tross dette reduseres altså antallet bønder, gårdsbruk, dyrket areal etc., også dette uansett regjering – sosialistisk eller borgerlig, flertall eller mindretall.
Da skulle man tro at man ville prøve noe nytt for å forandre på det eksisterende. For det kan ikke fortsette sånn at de barna som vokser opp på en gård, mer eller mindre alle sammen ønsker å gjøre noe annet enn å bli bonde. Rekrutteringen er heller laber. Hvis dette fortsetter, vil produksjonen av mat bli mindre enn det forbruket vi har, og vi må kjøpe mer fra våre naboland. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi må redusere skatter, avgifter og reguleringer, slik at næringsmiddelindustrien får bedre rammevilkår. Dette må være et regelverk som er såpass fleksibelt at industrien kan overleve, men også så fleksibelt at den kan utvikle seg og bli enda bedre og dermed mer konkurransedyktig og få inntekter.
Når det nå kun koster 80 øre for en svensk krone, er det billig å handle matvarer i Sverige. Når prisene også er betraktelig lavere enn de norske, selv om biffkjøttet i Norge skulle bli 2 kr billigere pr. kg, er det ikke rart at grensehandelen eksploderer. Det er så enkelt at der hvor folk finner de billigste varene av en grei kvalitet, handler man. Og kjøper man først de billige varene, følger også de andre med.
Det er gjort ca. fem millioner dagsturer til utlandet, i hovedsak til Sverige, i 2009. På disse dagsturene er det lagt igjen ca. 10 milliarder norske kroner. Mens vi har reist 12 pst. mer enn i fjor, har forbruket økt med hele 21 pst. – vi handler altså mer pr. tur.
Disse ca. 10 milliarder kr utgjør drøye 9 000 arbeidsplasser, kanskje 10 000, vesentlig i serviceyrker, men også innenfor landbruk og næringsmiddelindustrien. Dette er med på å svekke disse næringene. Derfor må Fremskrittspartiets landbrukspolitikk prøves for å redde landbruket og næringsmiddelindustrien. Det blir mindre overføringer, men lavere skatter og avgifter, færre lover og reguleringer, ja til f.eks. mer samdrifter og AS-er, færre rovdyr, etc. samt 1,5 milliarder kr i omstillingsmidler, som vil redde næringsmiddelindustrien og f.eks. norsk landbruk.
Slik det er i dag, er det kun en seigpining av næringen, og kun de største og mest kapitalsterke vil overleve – uansett. Det vil ramme landbruket og næringsmiddelindustrien. Vi vil få avfolkning ute i distriktene, kulturlandskapene vil vokse igjen m.m. Derfor må vi gjøre noe – ikke slik som i dag, hvor alt er styrt av det offentlige og det gis lite rom for nytenkning.
Svein Flåtten (H) [12:20:53]: Det er alltid interessant og bra når Stortinget fokuserer på konkurranse for næringslivet, og særlig innenfor matvareindustrien, hvor mye er gjennomregulert og konkurranseelementene av og til kan være litt skjult. Det er konkurransemuligheter her som ellers. Det dreier seg om råvarepriser, om produksjonskostnader, om gebyrer, om skatter, om valutakurs, om kostnader på kapitalbruk, og når det gjelder eksport og import, også om tollsatser og tilgang til markedene.
Strukturen i inntektsstrømmen i norsk landbruk og dermed i matvareindustrien og resten av kjeden er på mange vis unntatt fra Stortingets påvirkning gjennom jordbruksavtalen. Det har skapt et kostbart norsk landbruk. Det har antakelig også påført oss tapt konkurransekraft. Jeg tror på mange vis at jordbruksavtalen i sin eksisterende form tilhører en svunnen tid.
Vi har mistet fokus på konkurransekraft i forhold til naboland. Vi trenger en sterkere fokusering på den forbruker- og industridrevne råvareproduksjonen når det gjelder kvalitet og produkter, og en generelt forbedret strukturutvikling i alle ledd av verdikjeden. Derfor har vi fått høye forbrukerpriser, produksjonskostnader og råvarekostnader, og vi har fått en for dårlig lønnsomhet og utvikling i matvareindustrien.
Jordbruksavtalen, som er en del av dette, kom før den moderne forbruker og det moderne forbrukersamfunn var oppfunnet, for å si det sånn, og vi trenger omstilling. Det sa også statsministeren noe om på NHO-konferansen i dag, hvor jeg kommer fra. Han snakket om omstilling. Han sa også en annen interessant ting, nemlig at statlig inngripen av og til er viktig – men ikke alltid. Jeg tror at vi her er inne på et område hvor vi kanskje kan se på om den statlige innblandingen alltid bringer det beste med seg, og om det kanskje også finnes andre måter å løse dette på.
Derfor er jeg litt overrasket når landbruksministeren i sitt første innlegg avslutter med å snakke om maktmeldingen innenfor matvareomsetningen, altså i matvarekjedene, fordi dette har vært undersøkt veldig mange ganger av konkurransemyndighetene og er relativt godt belyst. Jeg tror ikke det store problemet for matvareindustrien ligger der, og heller ikke når det gjelder prisene til forbruker. Men la oss gjerne få denne maktmeldingsgjennomgangen – det er helt utmerket, hvis også den tar med seg hele kjeden.
Men det som er viktigere, tror jeg, er at den bebudede landbruksmeldingen tar med seg hele verdikjeden. Jeg tillot meg å spørre landbruksministeren i oktober i et skriftlig spørsmål, om hvorvidt han ville se på det. Jeg oppfattet svaret den gangen som veldig halvveis. Temaet konkurranse ble ikke berørt i statsrådens svar. Det var berørt i mitt spørsmål. Jeg tror at matvareindustrien, ikke bare dens rolle i forhold til hva den kan gjøre for produksjonsleddet og for landbruket, men hva en slik melding kan si om selve matvareindustriens muligheter, rammebetingelser og roller, blir veldig viktig. Derfor er det interessant å høre representanten Haugens innlegg i dag, hvor han etter min oppfatning går lenger enn statsråd Brekk. Arbeiderpartiets holdning, sier Haugen, etter mine lite skjønnsomme notater her, er at de vil bruke denne meldingen til å gjennomgå og legge grunnlaget for en konkurransedyktig matvareindustri. Det er bra. Da er de på linje med Høyre. Og det vil være gledelig hvis også statsråden i dag, eller på et passende tidspunkt, sier det samme, slik at Regjeringen, som den alltid forsøker, forsøker å si det samme.
Alf Egil Holmelid (SV) [12:26:13]: Næringsmiddelindustrien er, som veldig mange har peikt på her i dag, ein veldig viktig del av norsk industri, som kanskje ofte blir oversett i industridebattar, for det er ein tendens til at jo større bedriftene er, og jo meir tungmetall dei produserer, jo meir merksemd får dei. Sånn sett er det veldig positivt at interpellanten har teke opp spørsmålet om næringsmiddelindustrien.
No har jo landbruksministeren gitt ei veldig god utgreiing om kva som er Regjeringa sitt syn på næringsmiddelindustrien, kor viktig han er, og korleis det skal skaffast fornuftige rammevilkår. Det som eg har lyst til å leggje til, er at vi i Noreg har ein modell når det gjeld landbruksprodukt, som byggjer på landbruksforhandlingane, og som byggjer på prisregulering. Det er ein modell som har fungert. Det er ei målsetjing med den politikken vi fører i Noreg i dag, å sjå på heilskapen mellom landbruksproduksjonen og næringsmiddelproduksjonen som følgjer etter. Den heilskaplege politikken har hatt som målsetjing at vi skal ha landbruk i heile Noreg, og at vi skal ha livskraftige bygder. Det er ein del av den relativt allment anerkjente målsetjinga for det som vi driv med innanfor landbrukspolitikk og næringsmiddelindustri. Det er f.eks. berre å sjå til vårt naboland Sverige i kor stor grad dei har hatt mindre lykke med ei målsetjing i retning av å ha landbruk i heile landet enn det vi har klart i Noreg med den modellen som vi har utvikla, med forhandlingar og med prisreguleringar.
Det som er eit poeng når vi skal sjå på sysselsetjingssituasjonen, er at vi ikkje berre tek ut eitt element av totalbiletet. Det som interpellanten gjer, er i veldig stor grad å ta ut næringsmiddelindustrien av totalbiletet. Dersom du som ordførar eller som ein politisk engasjert person bur i ein distriktskommune i Noreg, vil du sjå at arbeidsplassane der er mykje meir heilskaplege. Det er deltidsbonden, det er næringsmiddelindustrien, og det er ikkje minst reiselivsindustrien, som etter kvart har begynt å få stor betydning for akkurat målsetjinga om å ha levande bygder og det å ha eit heilskapleg perspektiv på det, slik at ein har eit regulert system som gjer at vi held liv i distriktslandbruket og dermed skaper basis ute i distrikta for også andre arbeidsplassar enn landbruket. Det er ein viktig del av landbrukspolitikken som ein ofte gløymer når ein berre grip fatt i sluttenden, nemleg konkurransesituasjonen for næringsmiddelindustrien.
Det er også eit anna element som vi meir og meir må ta på alvor i dag, og det er å ta vare på produktiv jord. I den situasjonen vi har når det gjeld klima, og når det gjeld verdas matvaresituasjon, er det eit poeng å ordne seg sånn at ein ikkje lagar konkurransesituasjonen slik at ein skaper driv i retning av så store einingar at ein får avfolking av bygdene og dermed også reduserer landbruksproduksjonen og aktiv drift av dyrkbar jord.
Så det er mange element i dette som gjer at spørsmål rundt næringsmiddelindustrien har ein større heilskap enn det som kjem fram i interpellantens spørsmål. Så er det sånn, som fleire nettopp har vore inne på, at vi no har fått varsla ei landbruksmelding der vi vil få sjå dette i heilskap og ikkje trekkjer ut eitt element aleine.
Geir Pollestad (Sp) [12:30:13]: Næringsmiddelindustrien er en viktig nøkkel i den helhetlige verdikjeden som vi har for matproduksjon i Norge. Jeg tror det er viktig at vi ser politikken for næringsmiddelindustrien i denne helheten. For Senterpartiet er det et mål å ha et landbruk og en tilhørende næringsmiddelindustri over hele landet. Jeg oppfatter dette som en klar motsetning til Fremskrittspartiets politikk på området, der de ønsker fri konkurranse og fri etablering i alle produksjonsledd. Det var iallfall det representanten Trældal framførte i budsjettdebatten før jul.
Jeg tror representanten Trældal bør ta fram norgeskartet, og ut fra det forklare hvordan han med Fremskrittspartiets løsninger skal kunne opprettholde produksjon og foredling av mat over hele landet når en skal ha samme vilkår for dem som holder til i det sentrale østlandsområdet, som dem som holder til lengst nord i landet, eller at en skal ha samme rammevilkår som dem som driver landbruk i Sør-Sverige og i Danmark. Det er bekymringsverdig at Fremskrittspartiet ikke ser at klima og topografi i Norge er forskjellig fra det man har i andre deler av verden.
Jeg har problemer med å se hva som er Fremskrittspartiets visjon for norsk landbruk. Jeg har fått med meg at en ønsker et kraftig kutt i overføringene. Jeg har fått med meg at en ønsker en kompensasjon eller omstillingsmidler, og jeg har fått med meg at en ønsker å slippe bonden fri. Den politikken som jeg ser, er en politikk for å slippe flere og flere bønder fri fra bondeyrket. Det ønsker ikke Senterpartiet.
Det som er gledelig med representanten Trældals interpellasjon, er at han går fra å foreslå å svekke rammebetingelsene for næringen ved å trappe ned på næringssubsidiene, slik som det ble argumentert for i debatten om statsbudsjettet for 2010, til nå å ønske å styrke rammebetingelsene.
Landbruket og verdikjeden knyttet til dette spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning. Vi må også evne å se norsk matproduksjon i et internasjonalt perspektiv. En milliard av verdens befolkning sulter i dag, og vi har en kommende matvarekrise på gang. Vi vet at befolkningen både i Norge og i resten av verden vil øke de nærmeste årene. Det gjør norsk landbruk og den samlede matproduksjonen viktig. Det betyr at matproduksjonen framover må økes.
For Senterpartiet er det faktisk et mål å øke den norske matproduksjonen. Jeg har ikke drevet valgkamp på å love folk billigere mat. Nei, jeg har drevet valgkamp i Rogaland på å love folk dyrere mat hvis det er nødvendig for å opprettholde et norsk landbruk. Jeg er opptatt av at en ser på landbruket som en langsiktig næring som er helt avhengig av stabile rammebetingelser. Vi kan ikke skille næringsmiddelindustrien fra matproduksjonen. Vi må se på dette som en helhet. Den skjermingen som kommer landbruket til gode, kommer også næringsmiddelindustrien til gode.
Hvis en skal ha et levende landbruk i hele landet, må en ha gode rammebetingelser. Jeg er glad for at det nå er varslet at Regjeringen er i gang med å lage en stortingsmelding om landbruket. Jeg ser fram til den diskusjonen, ikke om hvordan vi skal konservere det norske landbruket, men om hvordan vi skal klare å ha et levende landbruk i hele landet også i framtiden. For utforingene er der, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror at både norske bønder og den norske næringsmiddelindustrien er best tjent med at det er en landbruks- og matminister fra Senterpartiet som leder det arbeidet, og at det er en rød-grønn regjering som skal legge fram den meldingen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:35:05]: Jeg er veldig glad for interpellasjonen, og det trengs flere interpellasjoner for å drøfte norsk politikk i en brytningstid hvor det internasjonalt stakes ut en ny kurs, vekk fra en friest mulig frihandel av mat til en verdenshandel som ivaretar de store utfordringene knyttet til klima og matvaresikkerhet.
Næringsmiddelindustrien gjelder vår mat knyttet til korn, melk, kjøtt og grønnsaker, altså vårt daglige brød. Det er spørsmål om nok mat, trygg mat og sunn mat. Kvalitet er viktig i Norge, i et land med et svært høyt inntektsnivå. Det er viktig at vi får sunn mat, for de negative konsekvensene av usunn mat og tilsetningsstoffer ser vi først etter mange år.
Det er veldig mange som jobber i denne industrien, som er dyktige bedriftsledere, dyktige fagarbeidere. Det er en industri som på grunn av sitt antall ansatte er mye, mye viktigere enn det folk flest er klar over.
Som næringslivet ellers ber næringsmiddelindustrien om forutsigbare og robuste rammebetingelser, som Høyre pleier å si. Altså: Myndighetene må gi næringslivet – dette næringslivet består av eiere, ansatte og råvareleverandører – en akkord som det er mulig å oppfylle uten at det skjer gjennom en dårligere lønnsomhet for eierne, en dårligere arbeidsbetaling enn ellers i det norske samfunnet, samt råstoffpriser som er på nivå med vårt ekstremt høye internasjonale lønnsnivå. Med dagens offentlige pålegg og kostnadsnivå er denne akkorden allerede for stram. Det er altfor pressede marginer. Det ser en når en ser på hvem som holder fast på sitt eierskap i næringsmiddelindustrien.
Det er i næringsmiddelindustrien, som foredler korn, melk, kjøtt og grønnsaker, enighet om at det er nødvendig å ha et sterkt importvern som er tett og ikke undermineres, for å sikre et nasjonalt marked med tilhørende prisnivå for mat. Parallelliteten til dette importvernsynet er i Regjeringas arbeid det som skjer overfor næringslivet ellers, hvor en ønsker å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for lønnsmottakerne generelt i Norge.
Fremskrittspartiet sier her gjennom sine representanter Bredvold og Trældal at det er en dårlig utvikling, og at en må forandre. Det bør da være et tankekors at de som jobber i den industrien, de som er eiere av den industrien, ikke velger Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet er ellers opptatt av å ha kontakt med det virkelige liv. Her finnes ikke slik kontakt. Det ser en på oppslutningen i den bransjen vi her snakker om. En avviser forslagene, sjølsagt fordi politikken er til enda større ugunst for næringsmiddelindustrien.
Næringsmiddelindustriens NHO-forening sier klart at det er en illusjon å tro at næringsmiddelindustrien kan konkurrere på verdensmarkedet. Jeg vil gjerne høre om det er noen her som tør å imøtegå det standpunktet og den påstanden fra min side som er forankret i NHOs egne foreninger. For disse eierne, som altså er i næringsmiddelindustrien, som Fremskrittspartiet, ja også Høyre og Venstre, sier de lytter til, er det verste som kan skje at det skapes politisk uforutsigbarhet gjennom bl.a. kvoteimport og hull i importvernet, fordi dette åpner for at handelsleddet, de monopoliserte matvarekjedene, importerer direkte fra utlandet – les: i hovedsak fra EU-land – og dermed er næringsmiddelindustrien enda mer sjakk matt. Derfor er Fremskrittspartiets, Høyres og Venstres politikk den største trussel mot den norske næringsmiddelindustrien.
I tillegg til et nødvendig sterkere importvern er det viktigst at Regjeringa nå ser på maktforholdene mellom næringsmiddelindustrien kontra handelsleddet. Det er det stor oppslutning om i det produserende næringslivet, og Senterpartiet er svært glad for at Regjeringa har nedsatt det. Og vi registrerer med interesse at Høyre sjølsagt ikke er glad for dette.
Senterpartiet ønsker å bedre lønnsomhetsmulighetene for produksjonslivet. De siste 20 år har det skjedd en dramatisk endring i produksjonslivets disfavør. Ingen land har en slik monopolutvikling i et uregelrett matvarehandelsledd som Norge. Det er så utbredt med hemmeligholdte avtaler som skviser produsent – enten det er såpe eller kjøtt – at ingen ser den urettferdige konkurransen og tør å stå fram med det offentlig. Derfor er Regjeringas gjennomgang av maktforholdene mellom industri og handelsledd svært viktig, men det er neppe mulig å gjøre noe med det uten at eierforholdet på handelssida endres, i tråd med eksempelvis amerikansk trustkontroll, hvor en ikke ville tillatt slike monopoler.
Torgeir Trældal (FrP) [12:40:28]: Jeg synes det er litt søtt å sitte på plassen min i salen og høre representantene Lundteigen og Pollestad fra talerstolen. Lundteigen har brukt timeglasset og sett framover og funnet ut at Fremskrittspartiet ikke har velgere og ikke har støtte hos næringsmiddelindustrien. Pollestad lover at hvis Senterpartiet får fortsette å sitte i regjering, skal maten bli dyrere.
I motsetning til kanskje disse personene har jeg vært ute og sett på industrien og vært i kontakt med dem som jobber der. De sier akkurat det motsatte av representantene fra Senterpartiet. Så kan man kanskje spørre seg hvorfor Senterpartiet nærmer seg sperregrensen.
Fremskrittspartiet vil ha en ny landbrukspolitikk som kan legge grunnlaget for en robust norsk matproduksjon over hele landet, og som offensivt kan møte internasjonal konkurranse og utnytte eksportmuligheter ved en friere matvarehandel.
Fremskrittspartiet mener også at det sosialistiske landbrukspolitiske styringssystemet er et hinder for å utvikle matproduksjon i retning av forbrukerhensyn og bort fra byråkratiske begrensninger. Fremskrittspartiet er skuffet over at de øvrige partier på Stortinget ikke tar et oppgjør med en landbrukspolitikk som har sviktet i forhold til målsettingene om bosetting, sysselsetting og inntektsnivå.
Det vil etter hvert bli en friere verdenshandel også for matvarer, og da er det viktig at vi nå benytter tiden til å sikre at norsk landbruk og tilknyttet industri får de rammebetingelser som er tilpasset et nytt handelssystem, og sikres vilkår som er konkurransedyktige. Det må bli slutt på at norsk landbruksrelatert industri skal pålegges langt større kostnader og gebyrer enn våre naboland. Det er et politisk ansvar å rydde opp i en landbrukspolitikk som ikke fungerer. Ansvaret skal ikke skyves over på industrien, som vi hører alle fra Senterpartiet fra denne talerstolen i dag si. Det er ikke de som har skylden; det er industrien.
Vi ser allerede at utenlandske aktører etablerer seg i det norske markedet, og nå er det vårt ansvar å legge til rette for at norsk landbruk og industri offensivt kan møte en ny konkurransesituasjon. En friere handel med landbruksprodukter vil gi sterkere konkurranse i det norske markedet til glede for forbrukerne, men vil også gi norsk landbruk og industri store eksportmuligheter – slik som i New Zealand. Derfor mener vi det er viktig at det etableres en eksportstrategi for norske landbruksprodukter, noe vi fremmet forsalg om i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet. Vi må sørge for at en større del av verdiskapingen blir igjen i bedriftene for videreutvikling gjennom lavere skatter og avgifter. Vi må sørge for omfattende reduksjoner i gebyrer og kontrollavgifter pålagt næringsmiddelindustrien, som er blant de høyeste i Europa.
Det er nå vi har mulighet til å sørge for rammebetingelser for næringsmiddelindustrien som gjør det mulig offensivt å møte en friere verdenshandel med landbruksprodukter og en styrket konkurranse.
Ministeren har på sine hjemmesider uttalt at han vil gjøre alt for å gjøre forandringer i WTO-forhandlingene. Da vil jeg stille ministeren følgende spørsmål: Hva har du tenkt å forandre i WTO-forhandlingene som du ikke har gjort tidligere?
Presidenten: Presidenten vil minne interpellanten om at all tale skal rettes til presidenten.
Statsråd Lars Peder Brekk [12:43:50]: For det første har jeg lyst til bare å få avklart en liten unøyaktighet i representanten Flåttens innlegg. Jeg tror nok at jeg tidligere – både i debatten rundt budsjettet for Landbruks- og matdepartementet og i andre sammenhenger – har understreket at hele verdikjeden for norsk matproduksjon skal gjennomgås i den nye meldingen om landbruks- og matpolitikken. Så der er vi helt enige. Det ser jeg fram til skal bli en viktig jobb. Ikke minst ser jeg fram til at det skal skje i lys av de globale og internasjonale forholdene som er knyttet til matsikkerhet, mattrygghet, til spørsmål om dyrevelferd og ikke minst til matmangfold.
Jeg har lyst til å understreke at når vi har varslet en gjennomgang av styrkeforholdene i verdikjeden for mat, er også målsettingen der at vi skal bruke det arbeidet til å legge grunnlaget for utføring av en framtidig, ny politikk.
Det er riktig, som også representanten Lundteigen understreker, at vi er nødt til å se på konkurranseforholdene i hele verdikjeden, fordi det her øyensynlig er mangel på konkurranse i deler av verdikjeden som går ut over forbrukernes interesser og ikke minst også går ut over produsentenes og industriens interesser. Min ambisjon i dette arbeidet er at vi skal få en verdikjede der det er konkurranse innenfor et regime der vi har importrestriksjoner, der vi skal få konkurranse som gjør at vi beholder en matproduserende bondestand, at vi beholder en næringsmiddelindustri, og at vi beholder en dagligvarebransje. Det arbeidet blir spennende, og det skal bli interessant å se hvorledes de andre partiene i Stortinget vil se på det arbeidet når vi kommer videre med det.
Til slutt har jeg lyst til å understreke at det – etter min mening i alle fall – er ganske naivt av Fremskrittspartiets representanter å tro – og her er jeg glad for at Fremskrittspartiet heldigvis står alene, for heller ikke Høyre går så langt som Fremskrittspartiet på det området – at et fullt frislipp innenfor norsk matvareindustri og norsk matproduksjon skal føre til et større antall matprodusenter, et større omfang når det gjelder norsk næringsmiddelindustri, og en større eksport. Årsaken til at jeg sier det, er selvsagt at vi ellers i verden ser at alle land som har en positiv utvikling innenfor sin næringsmiddelindustri og sin matvareproduksjon, har rammevilkår som sikrer dem mot den importkonkurransen som Fremskrittspartiet ønsker. Så Fremskrittspartiets politikk vil føre til en rasering av norsk landbruk, ikke minst en nedlegging av store deler av norsk næringsmiddelindustri. Det vil være resultatet.
Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.