Frank Bakke Jensen (H) [14:01:04]: Tilgang til EUs indre marked er en av forutsetningene for å sikre velferden i det norske samfunnet. Norge har i dag tilgang gjennom EØS-avtalen, men den gir oss ikke medbestemmelse over alle de lovene og reglene som vedtas i EU. Det norske samfunnet formes altså av beslutninger tatt i et politisk system der norske velgere ikke er representert. Fra enkelte hold hevdes det, og etter min mening med rette, at vårt valgte utenforskap svekker norske velgeres grunnleggende demokratiske rettigheter.

EU har nylig vedtatt et forbud mot salg av selprodukter. Dette får negative konsekvenser for den norske næringen så vel som norsk marin ressursforvaltning. Den norske regjering har fått kritikk for å ha vært for passiv i denne prosessen. Vi skal ikke bruke all verdens tid på dette, men selsaken er i alle fall et godt eksempel på at vi ikke sitter ved bordet når problemstillinger som i aller høyeste grad angår oss, blir debattert.

Den fiskeripolitikk EU fører, er av stor betydning for forvaltningen av våre felles fiskebestander. Mye tyder på at mange av disse fiskebestandene er på vandring, kanskje på grunn av klimaendringer. I debatten rundt Norges fiskeriavtaler med andre land påpekte Høyre viktigheten av å ha gode avtaler med EU og andre land. Dette mener vi er så viktig at vi gjerne gjentar budskapet i denne debatten.

EU viser nå betydelige muskler overfor Norge – ved at Norge i høst ble utestengt fra makrellfisket, ved det faktum at man ennå ikke har en gyldig fiskeriavtale med EU, og ved at EU ikke er villig til å benytte seg av en lisensavtale i påvente av at forhandlingene om faste avtaler skal bli ferdigstilt.

For oss som har hjertet i fiskerinæringen, har det siste året vist hvilken betydning EU som marked har for det gode liv på kysten. Bortfall av store markeder og drastiske fall i prisen på torsk er nå i ferd med å påføre kysten store strukturelle endringer både i næringsaktivitet og i bosettingsmønster. Næringskomiteen var nylig på reise i Troms. Der fikk vi presentert både mange og konkrete eksempler på hvor avhengig vi er av et godt forhold til EU. Markedsadgang, miljømerking av produkter, sporing av opprinnelse ned til hver enkelt båt og kvoteavtaler med EU og tredjeland var noen av de temaene som ble drøftet.

EU er nå i gang med en reform av sin fiskeripolitikk. Den skal tre i kraft i 2013. Prosessen er omfattende, og EU varsler at målet er gjennomgripende endringer i sin fiskeripolitikk. Kommissæren for maritime anliggender og fiskeri uttaler at EU ikke reformerer for reformens del, men har som mål å skape en moderne politikk basert på prinsippene om enkel og bærekraftig forvaltning. Til hjelp i arbeidet er det vedtatt en grønnbok, som har to mål: Det ene er å øke bevisstheten om de utfordringene som finnes. Det andre målet er å engasjere bredest mulig i arbeidet med å forme den nye politikken. Tydeligst er grønnboken på problematikken rundt bærekraftig forvaltning. Dette er også det området der EUs fiskeripolitikk med rette har fått hardest kritikk fra norsk hold.

Europakommisjonens ærlige virkelighetsbeskrivelse og klare selvkritikk i forhold til egen ressursforvaltning gir håp om at man nå kan få en virkelig reform, slik at EUs fiskeripolitikk kan bli mer i tråd med de gode prinsippene som ligger til grunn for den norske forvaltningsmodellen. Dette betinger dog at alle gode krefter bidrar med politisk trykk og politiske innspill i arbeidet, inklusiv den norske regjering. Jeg vil derfor be ministeren orientere om hvilke grep hun har tatt i så henseende.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:04:58]: Jeg vil først takke interpellanten for å ta opp en viktig sak for Fiskeri-Norge, nemlig vårt forhold til EU på fiskeriområdet og spesielt EUs reform av den felles fiskeripolitikken. Sammen forvalter vi viktige fiskebestander i Nordsjøen og store pelagiske bestander. Derfor er den felles fiskeripolitikken i EU av stor interesse og betydning også for Norge.

Det er positivt at EU har tatt initiativ til en omfattende reform av sin felles fiskeripolitikk. Europakommisjonen offentliggjorde en såkalt grønnbok 22. april i fjor, og etter det har man hatt en bred høringsprosess. Norge ble invitert til å kommentere spørsmålene som ble trukket opp i grønnboken, og vi leverte et omfattende bidrag til Europakommisjonen i oktober i fjor.

Grønnboken er omfattende, og den tar opp mange viktige elementer i moderne fiskeriforvaltning. Selv om Norge og EU har ulik tilnærming på viktige områder, står vi likevel overfor de samme utfordringene. Det handler om langsiktig, bærekraftig forvaltning. Det handler om å redusere overkapasitet som sakte kveler grunnlaget for lønnsomme fiskefartøy. Og det handler om å bygge en næring som står på egne ben og tar ansvar for høstingen av fellesskapets ressurser.

Grønnboken gir en åpen framstilling av dagens situasjon. Det etterlates ingen tvil om at det er nødvendig å reformere den felles fiskeripolitikken. I en situasjon der bestandene beskattes for hardt, og der fiskeflåten er langt større enn ressursene gir grunnlag for, er det nødvendig med grunnleggende endringer.

Vi har vært gjennom mange av de samme omstillingene i norsk fiskerinæring, og derfor håper vi at noen av de tankene vi diskuterer i vårt svar, blir hensyntatt når den nye politikken skal utformes og besluttes.

På fiskeriområdet går det formelle samarbeidet mellom Norge og EU tilbake til 1980 gjennom den årlige fiskeriavtalen, der vi hvert år forhandler om forvaltning av fellesbestander. Det er en rett og en plikt vi har, uavhengig av den felles fiskeripolitikken, og samarbeidet er omfattende. For fellesbestandene i Nordsjøen har vi utviklet felles forvaltningsplaner for sei, hyse, sild og torsk. Målet må være å oppnå stabilitet og høyt langtidsutbytte fra bestandene, til beste for både forbrukere og fiskere.

På kontrollsiden har også Norge og EU hatt et nært samarbeid. I pelagisk sektor har vi oppnådd svært mye. EU er blant våre nærmeste allierte i kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske – det såkalte UUU-fisket. Her har vi sammen tatt viktige skritt og nådd en milepæl nå i høst, med godkjenningen av en global havnestatsavtale i FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Et annet viktig bidrag er EUs egen UUU-regulering, som trådte i kraft nå 1. januar 2010. Disse eksemplene viser hvor viktig det er med et tett og tillitsfullt samarbeid bilateralt, regionalt og globalt.

En utfordring i vår felles forvaltning er praksisen som gjelder utkast av fisk. Mens norske fiskere er pålagt å levere all fisk de tar opp av havet, må EUs fiskere kaste fisken ut igjen hvis de får fisk de ikke har kvote på, eller som er under minstemålet. Jeg vil tro at de fleste ser at det gir ikke noen mening å kaste fisk på sjøen. For det første vanskeliggjør det havforskernes arbeid, og for øvrig er det en sløsing med verdifulle ressurser. Vi har imidlertid registrert at holdningene EU er i ferd med å endres, og at dette blir tatt opp i grønnboken.

Spørsmålet om utkast sto veldig sentralt under forhandlingene om en kvoteavtale for 2009, og det resulterte i en rekke tiltak for å redusere utkastet i fiskeriene. Norge vil fortsatt ha fokus på denne saken, og vi håper reformen vil resultere i et utkastforbud.

Utkastproblematikken var også et sentralt tema i vårt innspill til EU om reformen av den felles fiskeripolitikken. I innspillet ble den norske utkastpolitikken grundig gjennomgått.

Ikke bare reformen, men også det kontinuerlige samarbeidet mellom Norge og EU har selvsagt konsekvenser for vår næring. Det er totaliteten som betyr noe, og de områdene som jeg har pekt på, har samlet sett som konsekvens at vi oppnår en mer bærekraftig forvaltning av de ressurser vi deler og har et felles ansvar for. Det er bare på den måten norske fiskere vil oppnå langsiktige og lønnsomme arbeidsplasser. Når det gjelder påvirkning, har vi i tillegg til vårt omfattende bidrag til EU om reformen også hatt en rekke møter der problemstillingene er drøftet. Men vi påvirker også gjennom forhandlinger og konsultasjoner. Ett eksempel er at vi i 2009, i samarbeid med EU, etablerte et system for åpning og stenging av fiskefelt i Nordsjøen for å beskytte småfisk.

Jeg ønsker at vi fortsatt skal prioritere vårt fiskerisamarbeid med EU, og vi arbeider nå med å få avtalt et møte med fiskerikomiteen i Europaparlamentet for å legge fram norske synspunkter. Jeg håper også å møte den nye fiskerikommisæren så raskt som mulig.

I den siste tiden har vi i vårt fiskerisamarbeid med EU opplevd problemer, som må løses sånn at vi igjen kan komme inn på det gode sporet. Jeg har allerede vært i Stortinget, der makrell og EU har vært tema, så jeg skal ikke si så mye om det.

Vi forhandlet med EU i mange runder sist høst for å oppnå en tilfredsstillende fiskeriavtale, men lyktes dessverre ikke i å komme fram til enighet. Vi er nå i en situasjon uten avtale, men vi skal faktisk møtes igjen til nye forhandlinger i morgen. Det er klart at saken er alvorlig. At vi nå står uten en avtale, er ingen enkel beslutning å ta, men vi kunne altså ikke akseptere det som lå på bordet. Jeg kan forsikre at vi skal stå på for å oppnå en avtale som ivaretar norske interesser.

Så noen ord om selsaken, som interpellanten også er opptatt av: Det er i Stortinget redegjort for det omfattende arbeidet myndighetene har gjort i saken ved flere anledninger, både av min forgjenger og av utenriksministeren. Jeg har derfor ikke tenkt å gå igjennom saken på nytt. Jeg vil bare konstatere at vi begynte arbeidet i 2006, og at vi konsekvent har fremmet norske interesser på politisk nivå og på embetsnivå fram til prosessen var over i Rådet og EU-parlamentet i fjor vår.

Nå er vi inne i et WTO-spor. Vi avholdt tvisteløsningskonsultasjoner med EU i desember, uten at det brakte oss nærmere en løsning. Det er nok lite som tyder på at denne saken løses i dialog med EU. Jeg utelukker ikke at det kan bli nødvendig å gå videre med en panelsak i WTO, slik vi gjorde det i laksesaken.

Vi har brukt, og vi har fått gjennomslag i WTO-panel før. Hvis forutsetningene er på plass, vil vi vurdere om vi igjen ser oss tjent med å bruke dette virkemiddelet for å forsvare og ivareta norske interesser.

I selsaken er det viktig å huske at EU-parlamentet og Rådet hele tiden har ønsket å ramme den kanadiske og norske selfangsten. Våre argumenter om selfangstnæringens betydning og viktigheten av å høste av havets ressurser fant ikke gehør i EU. Det er et tankekors for oss, selv om det kanskje ikke er spesielt overraskende i en slik sak med klare, følelsesmessige overtoner.

Helt avslutningsvis: At EU har valgt å overse norske argumenter i selsaken, betyr ikke at det er umulig å påvirke EUs framtidige fiskeripolitikk. Selsaken er en helt annen sak enn uenighet om fiskeripolitikk og kvoter. Interessefellesskapet mellom Norge og EU er også et helt annet. Jeg tror derfor at våre påvirkningsmuligheter er gode, og at det ikke er relevant å trekke paralleller mellom selsaken og våre påvirkningsmuligheter når det gjelder EUs framtidige fiskeripolitikk.

Frank Bakke Jensen (H) [14:14:10]: Jeg vil takke statsråden for et utfyllende svar.

Fiskerikomiteen i Europaparlamentet arrangerte den 1. desember 2009 en åpen høring hvor de diskuterte grønnboken og den nye, felles fiskeripolitikken. Her var det bred enighet om at det var behov for å se på fiskeriforvaltningen, sosiale forhold for fiskerne, økt lønnsomhet og økte investeringer i kunnskap. Uenigheten der besto altså ikke i hva slags mål man hadde, men hvordan man skulle nå målene – ikke ukjent den politiske debatten vi av og til har i Norge.

Med våre erfaringer med å være utenforlandet i selsaken friskt i minne er det merkelig å registrere at ingen representanter for Norge fant det betimelig å ta ordet i denne høringen. Det var altså en åpen høring der det var mulighet også for Norge til å delta, men man benyttet seg ikke av den muligheten. Selsaken viste oss jo at den norske regjeringen ikke alltid henger med når EU behandler saker. Etter 1. desember har Europaparlamentet fått større innflytelse. Det vil da være enda viktigere at Norge kommer tidlig på banen i saker av så stor viktighet som fiskerinæringen f.eks.

Høyre har lang erfaring med å ha politiske samarbeidspartnere som kniper igjen øynene og helst innbiller seg at EU ikke er til stede. Tillat meg derfor å stille spørsmål til statsråden om hvilke endringer hun mener er nødvendig for å sikre oss at vi ikke kommer på hælene i forhold til EUs endring av fiskeripolitikken.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:15:52]: Jeg vil først være veldig ærlig og innrømme at jeg jo er av dem som mener at vi absolutt burde hatt et tettere forhold til EU, og har jobbet sterkt for det. Det har det ikke vært gehør for blant norske velgere, og da får norske velgere ta konsekvensene av at vi ikke er representert rundt de bordene der disse beslutningene fattes.

Når det gjelder EU-parlamentet og eventuelt manglende interesse for å delta i åpne høringer der, tør ikke jeg å kommentere akkurat det, men det jeg kan si, er at jeg faktisk tidligere hadde avtalt et møte med EU-parlamentet, der jeg var gitt adgang til å komme og legge fram de norske synspunktene igjen. Kall det gjerne en repetisjon av det som har vært tatt opp tidligere, men for meg som ny statsråd var det et ønske om å få til det.

Dessverre ble jeg rammet av det som mange andre ble rammet av før jul, nemlig det som heter influensalignende symptomer, og fulgte da de norske anbefalingene om å holde meg hjemme åtte dager. Det inntraff dessverre akkurat på det tidspunktet jeg skulle ha vært i Brussel og tatt opp dette. Men, som sagt, jeg vil benytte enhver anledning til både å få til et møte i parlamentet og med kommisjonæren.

Jeg tror på at gode argumenter igjen og igjen fra norsk side er det som går inn. Fornuftig argumentasjon opplever jeg faktisk blir lyttet til, og Norge har i så måte en veldig god historie å vise til. Vi har hatt de samme diskusjonene i Norge, om ikke av like stor alvorlighetsgrad, for vi har vel heldigvis ikke latt ting gå så langt som det man ser at de har gjort i EU. Men det er jo bare å gjenta og gjenta og bruke alle muligheter vi har. Jeg kan for øvrig nevne at vi i Regjeringen har hatt et EØS-seminar om akkurat det for at vi som statsråder og forvaltning skal kunne reise til EU og argumentere for våre saker. Da vil Brussel, parlamentet og kommisjonen være viktig, men også medlemslandene, og der vil vi fortsette det nitide arbeidet.

Lillian Hansen (A) [14:18:23]: Når EU utformer ny fiskeripolitikk, er det viktig at vi følger med. Det er derfor en svært viktig sak interpellanten tar opp her i dag.

Som en betydelig fiskerinasjon har vi fra norsk side både ansvar for og interesser i hvordan det internasjonale samfunnets forhold til vern og bruk av havet utvikler seg. Et viktig stikkord i denne forbindelse er selvfølgelig at vi sikrer en mest mulig bærekraftig forvaltning. Norge deler viktige fiskeriressurser med EU, og i mange år har det vært en stor utfordring i forvaltningssamarbeidet mellom Norge og EU at vi forvalter disse fiskebestandene i Nordsjøen så forskjellig.

EU har en flåte som er altfor stor i forhold til de tilgjengelige ressursene, og her har nok EU mye å lære av den aktive og bevisste strukturpolitikken vi har ført fra norsk side. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske – såkalt UUU-fiske – er en betydelig utfordring for å få en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. Norge er en aktiv pådriver i kampen mot UUU-fiske, og jeg er stolt av den store innsatsen Regjeringen har gjort i dette viktige arbeidet. På dette området er EU blant våre nærmeste allierte, og vi har et nært samarbeid på kontrollsiden.

Som fiskeriministeren var inne på, er imidlertid et område der vi har store utfordringer i vår felles fiskeriforvaltning, utkast. Mens EU som sagt har et utkastpåbud og pålegger sine fiskere å kaste ut fisk de ikke har kvote på, eller som er under minstemålet, gjør vi det motsatte, nemlig å forby utkast av fisk. Også på dette området har EU uten tvil mye å lære av Norge. Det norske utkastforbudet er kjerneelementet i vår fiskeriforvaltning, og vi har over flere år bygd opp viktige tiltak rundt dette forbudet for å gjøre det effektivt.

Jeg har registrert at vi har levert et omfattende innspill til grønnboken fra norsk side, der vi bl.a. vektlegger problemene med utkast av fisk. Jeg er glad for signalene om at EU nå ser ut til å ta dette på alvor. Jeg er optimist med hensyn til det arbeidet som nå er i gang med å reformere EUs fiskeripolitikk.

Det er svært viktig at vi har nær og god dialog mot disse landene og prioriterer fiskerisamarbeidet med EU i tiden som kommer. Sammen med interpellanten skal jeg selv delta på et møte om arbeidet med EUs nye fiskeripolitikk i forbindelse med Nordisk Råds møte i København i slutten av denne måneden.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:22:19]: Først av alt vil jeg få lov til å takke interpellanten for å ha reist denne debatten, for jeg tror den høsten som vi har lagt bak oss, muligens har vist oss en dreining knyttet til konfliktnivået i fiskeripolitikken mellom Norge og EU. Jeg håper ikke det er en dreining. Men da vi så hva som skjedde i makrellstriden sør for 62 grader og øst for 4 grader, der norske fiskere, til tross for at vi hadde en åpenbar avtale om å kunne fiske den norske makrellkvoten der, ble kastet ut av det feltet, viser det at vi muligens kan vi få konflikter også i framtiden.

Det er også på mange måter makrellsaken som gjør at vi ikke har den endelige fiskeriavtalen på plass. Man har vist til at når det gjelder sild og andre fiskeslag, har vi på mange måter en enighet i bunnen, men så viser man til makrellstriden, og at man der er så uenig at man ikke har fått på plass det endelige rammeverket. Jeg tror det er på tide at vi setter alle kluter til for å få det på plass. Jeg håper at fiskeriministeren gjennom bruken av sine folk og i de forhandlingene som man skal begynne på igjen i morgen, så vidt jeg forstod på fiskeriministeren, kan komme til enighet.

Jeg føler på mange måter at det interpellanten tar opp, er forholdet til EU. Er vi gode nok, eller kan vi bli bedre for å få på plass et rammeverk her? Hvis vi velger å fortsette på den stien som vi har gått fram til nå, altså at vi ikke tar inn over oss at vi har fått på plass en Lisboa-traktat innenfor EU, der EU-parlamentet kommer til å bli svært mye viktigere i framtiden enn det det har vært til i dag, og hvis arbeidsmetodikken vår ikke tar høyde for det og måten å jobbe på, kommer vi til å se mange konflikter i framtiden.

Apropos selforordningen: Det er på mange måter den endringen som skjedde i parlamentet, som gjorde at vi fikk den konflikten knyttet til selbiten, for det opprinnelige forslaget knyttet til omsetningsforbud av selprodukter var for så vidt ikke det mest skadelige for Norge. Men den endringen som ble gjort etter at det kom til behandling i parlamentet, og den muligheten parlamentet har til å gjøre endringer i forordninger, er jo det som gjør at vi har den problemstillingen som vi faktisk har.

Så kan vi også si at vi mener at det ikke er EØS-relevant. Men det nytter jo ikke når EU selv skriver inn i teksten at selforordningen er EØS-relevant. Det som skjer, er at vi kommer på etterskudd hele tiden, og at vi må jobbe oss bakenfra og framover, og det er mye tyngre enn om vi hadde gjort jobben i forkant. Det er ikke til å komme bort fra at det har vært kritikk knyttet til at vi kom for sent inn i den saken. Vi kan vise til når vi begynte å jobbe med det, men det hjelper jo ikke hvis man har jobbet på feil spor. Det er jo det man faktisk har gjort, fordi man ikke tok inn over seg at det kunne komme endringer i parlamentet.

Jeg vil også si følgende – det er mulig det er litt betent, i og med at saken ligger til behandling, muligens i Presidentskapet: I og med at EU-parlamentet kommer til å bli så viktig i framtiden, håper jeg man kan komme med viktige bidrag i dette hus når det gjelder å vurdere hvordan også Stortinget på en måte kan være representert i tilknytning til sine parlamentariske kolleger i Brussel. Det tror jeg kommer til å bli viktig. Den dialogen er helt på sin plass, og derfor er det gledelig at både EFTA- og EØS-delegasjonen sammen med enkelte her fra huset skal ha møte med personer fra fiskerikommisjonen i EU i nær framtid. La oss håpe at det kan være første steg på veien til nettopp å få på plass en bedre dialog.

Jeg håper at man både i Regjeringen og også i Stortinget tar en enda bredere debatt knyttet til hvordan Lisboa-traktaten kan gi seg utslag i måten å jobbe på, fordi her blir det tverrpolitisk, og også over landegrensene, mye viktigere enn det har vært tidligere.

Nå skal ikke jeg dra opp en EU-debatt her, det er jo opp til flere partier som kan være relativt delt i den saken. Men at vi hadde vært stilt i en annen situasjon om vi hadde vært medlem, er helt åpenbart. Da hadde man kanskje fått være med og diskutere og ikke bare stått på utsiden og sett inn.

Jeg håper at man, både i dette hus og andre steder, kan gjøre seg opp en mening og legge en ny strategi for hvordan vi raskere kan komme inn i prosessene for å være med og bidra inn mot EU.

Svein Flåtten (H) [14:27:44]: All honnør til interpellanten, som i interpellasjonen tar opp mange ting. Men det som er felles, og det han egentlig tar opp, er norske myndigheters arbeidsform i forhold til myndighetene i EU. Det er det dette gjelder.

Så registrerer jeg med glede at både interpellanten og stasråden er enige om at hvis vi hadde vært medlem av EU, som vi sier i Høyre, eller hatt en bedre tilnærming til EU, som man sier i de EU-vennlige kretser i Regjeringen – hvis jeg tolker statsråden riktig, hadde dette vært enklere. Det er helt riktig, for man er jo enig om mye og om hva man skal vektlegge i forhold til EU, ikke minst når det gjelder fiskeriene: det er to ting, nemlig at det er lønnsomhet i det som foregår, og at det er bærekraft i den fiskeripolitikken vi skal ha. Så har vi mye felles med EU, og man burde kunne komme frem til gode resultater. Men det viser seg ofte, og det har jo gjort det i det siste, bl.a. i makrellstriden, at tyngden i EU ofte slår ut i vår disfavør.

Så sier statsråden i sitt innlegg at selsaken er noe helt annet, for interpellanten har jo tatt utgangspunkt i den. Det er jeg uenig i fordi jeg synes at selsaken illustrerer på en veldig god måte arbeidsformen i EU, og at vi blir for små, og at vi ikke rekker frem. Så kan man gjerne si at selfangst kanskje er marginalt, men jeg tror det viser noe av arbeidsformen.

For et par ukers tid siden besvarte utenriksministeren et spørsmål fra representanten Ivar Kristiansen fra Høyre, da man diskuterte dette. Utenriksministeren svarer at nå har man hatt disse tvisteløsningskonsultasjonene i WTO, osv., at man vil gå videre med dette, og at selforordningen har trådt i kraft, men at selve unntaket trer i kraft 20. august. Så sier utenriksministeren, og det sier for så vidt også statsråden i dag, at disse konsultasjonene bare er det første trinnet, og at man senere får en diskusjon om dette i et tvisteløsningspanel. Der mener jeg at det ligger noe. Hvis man går videre med en panelsak – slik vi gjorde i laksesaken, som statsråden er inne på – mener Regjeringen at man kan nå frem. Men så sier man at dette vil man komme tilbake til «etter evalueringen». Det er da jeg undrer meg, for jeg mener at dette haster. Jeg mener at 20. august er deadline for dette. Utenriksministeren sa riktignok at man ville jobbe parallelt med å påvirke EU. Men først og fremst må man jo få til denne jobben i panelet – man må kjøre på, slik at man ikke skyver ut det hele, og så kommer fristen den 20. august. Og når det ligger på bordet, er det i hvert fall min oppfatning – uten å være ekspert – at da er tingene atskillig vanskeligere å få til.

Selfangsten er liten, men derfor viktig i denne sammenhengen. Jeg tror det er riktig, som representanten Nesvik sa før meg, at det er en følelse av at man er kommet for sent ut av startblokkene i denne prosessen. Det er det veldig viktig å peke på. Det tror jeg det er veldig viktig for statsråden å ta med seg videre i arbeidet.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:32:35]: Interpellanten tar opp et viktig og aktuelt tema. Satt på spissen: Verdenshavene kan være i ferd med å gå tomme for fisk. Dette er skremmende, men så godt som ni av ti fiskebestander i EU er overfisket, ifølge en fersk rapport fra EU-kommisjonen. Hvis vi sammenlikner omfanget av store fisk i havet, som torsk, sei, flyndre og tunfisk, med det som var nivået i 1950, kan det være bare 10 pst. igjen. Dette er dramatisk for miljøet og for fiskere over hele verden, ikke minst i fattige land, hvor alternative næringsveier kan være få. Verden trenger derfor mer enn noen gang en langsiktig og bærekraftig fiskeripolitikk.

I stedet for å bidra positivt er EU dessverre en av verstingene. En samlet næringskomité på Stortinget sier i innstillingen til statsbudsjettet for 2009:

«Komiteen peikar på at EU sin felles fiskeripolitikk (…) har gjennomgåande vore prega av høge, ikkje-berekraftige kvotar, svake reguleringar og mangelfull handheving og sanksjonering. (…) resultatet (…) er sviktande bestandar i EU sine farvatn, og at EU inngår fiskeriavtalar mellom anna med fattige land på vilkår som er særs uheldige både i eit utviklings- og havmiljøperspektiv.»

EU har innledet en prosess om reform av den felles fiskeripolitikken, CFP, og har i den forbindelse utarbeidet en grønnbok. EU vedtok en felles fiskeripolitikk allerede i 1972, men EU innvilget seg en overgangsordning i ti år for såkalte gjenstående spørsmål. 1. januar 1983 skulle den ferdig utformede politikken begynne å virke. Det slo imidlertid feil. EU besluttet å innvilge seg selv en 20 års overgangsperiode, med en Mid Term Review i 1993.

Heller ikke ved utløpet av 2002 var medlemslandene kommet til enighet om enkelthetene i EU-ordningen. Igjen ble EU nødt til å forlenge overgangsperioden, denne gangen fram til 2013. Det arbeides nå fram dokumenter som skal danne basis for den nye politikken. Det har kommet to viktige dokumenter i henholdsvis 2007 og 2009 som forteller hvilke retninger trenden nå går i. De tiltakene som EU måtte iverksette i oppfølgingen av reformprosessen, vil få betydning for Norge bl.a. når det gjelder forvaltningen av felles fiskebestander.

Den viktigste utfordringen er å bedre beskatningsmønsteret i Nordsjøen. Regelverket for ilandføring av fisk er ikke harmonisert mellom Norge og EU, og for Norge er det etter Kristelig Folkepartis syn viktig å få gjennomslag for et regime som innebærer at dagens utkastpåbud i EU erstattes av en generell ilandføringsplikt, slik det er i Norge. Dette tok statsråden opp i sitt innlegg. EUs utkastpolitikk innebærer at store mengder fisk kastes ut og dermed ikke blir registrert i fangststatistikken. Denne praksisen vanskeliggjør en forsvarlig forvaltning av fellesbestandene.

Norge har gitt innspill til grønnboken om reform av CFP. Norges erfaringer med strukturtiltak for fiskeflåten for å tilpasse fangstkapasiteten til fangstgrunnlaget er viktig i den sammenheng. Det samme gjelder innføring av ilandføringsplikt og andre tiltak for å redusere utkast.

Makrellkonflikten mellom EU og Norge, som flere har vært innom, må få en løsning som sikrer hensynet til norske fiskere. EUs opptreden er et uakseptabelt brudd på den bilaterale avtalen med Norge, og Regjeringen må vurdere å bruke alle virkemidler mot EU, inkludert, som Kristelig Folkeparti har gitt uttrykk for tidligere, å stenge EU-fiskebåter ute fra norsk sone.

Det er positivt at interpellanten tar opp selsaken. Beskatningen av sjøpattedyr i våre havområder er svært lav i forhold til bestandene. Samtidig vet vi at sjøpattedyr konsumerer flere hundre tusen tonn kommersielt viktige fiskeslag, og at selfangstnæringen sliter økonomisk. Derfor er det svært uheldig at EU har vedtatt et forbud mot salg av selprodukter. Norge må spille en aktiv rolle for å få bredest mulig internasjonal aksept for norsk sjøpattedyrforvaltning.

Frank Bakke Jensen (H) [14:37:50]: Jeg takker for innleggene.

Jeg sa i mitt innlegg at Høyre har lang erfaring med å ha politiske samarbeidspartnere som kniper igjen øynene og innbiller seg at EU ikke finnes. Fraværet av SV og Senterpartiet i denne debatten kan faktisk tyde på at statsråden har lignende kamerater. Det er betenkelig at et så viktig spørsmål overhodet ikke interesserer de to mest profilerte nei-partiene i Stortinget.

Grønnboken til EU om fiskeripolitikken kan være tilforlatelig lesning. Men vi skal også ha i minne at sett fra EU framstilles ofte Norge som en gjeng med stappmette originaler. Det er uten tvil slik at i EU er man enige om målene, men overhodet ikke enige om midlene. Derfor er det så viktig at vi følger prosessen tett. Derfor er det så viktig at vi fotfølger EU og hele tiden prøver å påvirke slik at vi får dreid prosessen i vår retning. For veldig fort kan det dukke opp ting som vi ikke vil være tjent med i framtiden. Det viser eksemplet med selsaken oss på en god måte. Derfor er det på et vis betryggende at statsråden har klargjort at man jobber tett med det. Men det vil også være viktig å poengtere at for Norge som fiskerinasjon er det essensielt at vi deltar på dette, og det er viktig å merke seg at to av de tre regjeringspartiene snur ryggen til en slik debatt som dette. Det må følges fra Stortinget.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:39:59]: Jeg vil igjen få takke interpellanten for å ta opp en viktig debatt med mange viktig fasetter. Vi har vært innom noen av dem, ikke alle. Men det at det norske parlamentet engasjerer seg, er i seg selv viktig, og det setter jeg stor pris på.

Så kan det oppfattes som at vi i fiskeripolitikken og i samarbeidet mellom Norge og EU blir sett på som bitte små – og ja, vi er små. Norge er et lite land i Europa, og vi er et lite land i verden. Men når det gjelder fiskeripolitikk, er vi en stormakt. Det må vi ikke underkommunisere. Vi bør heller snakke mer om hvilken stormakt vi er. For når det kommer til forhandlinger, forhandler vi som likeverdige partnere. Vi har en god historie å ha med oss, og vi har gode resultater å vise til. Det betyr at vi faktisk påvirker også gjennom det samarbeidet som disse forhandlingene gir oss. Men så er det nå engang slik at vi ikke er med under avstemningene. Der står vi utenfor. Vi kan selvfølgelig bruke de mulighetene vi har gjennom gode venner som er innenfor – de blir brukt hele tiden. Men det er faktisk EU selv som må bestemme hvilke tiltak de selv vil sette i verk. Vi forvalter store ressurser, og det er vår hovedoppgave. Vi har kommet langt, men det er også et langsiktig arbeid. Vi bruker alle påvirkningsmuligheter, også innenfor EU-parlamentet. Men jeg må legge til at jeg synes det er interessant at det tenkes nye måter å diskutere og påvirke parlamentet på.

Så to ord om selsaken. Vi kan diskutere att og fram om det er en vanlig sak eller ikke. Jeg mener at det er en sak som er full av følelser og mindre politikk, så i så måte er den forskjellig. Men i alle fall: Vi forbereder alle sider ved saken. Og Regjeringen vil ta sin beslutning i god tid for å kunne kjøre en eventuell WTO-sak på best mulig måte. Det er selvsagt nært knyttet til de juridiske sidene ved saken. Jeg er veldig glad for at vi har WTO. Vi har visst som et lite land hvor viktig det er for oss, og vi har også visst at det er mulig å nå fram.

Helt til slutt: Representanten Nesvik var innom den pågående konflikten i forhold til EU, og at vi muligens kan få konflikter på andre områder. Jeg kan forsikre Stortinget om at vi vil sette alle kluter til for å komme fram til en enighet. Jeg har hatt møter med fiskerne, senest i forrige uke, og for meg er det avgjørende at vi er omforent. Det er vi. Og jeg har oppfattet at det er tverrpolitisk enighet om viktigheten av den saken.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.