Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Mette Hanekamhaug (FrP) [10:14:21]: (ordfører for saken): Først ønsker jeg å takke forslagsstillerne for å ha fremmet forslag om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen – et tema som har fått stort, tverrpolitisk fokus det siste halvåret. Dette er tredje gang det er oppe til debatt i denne salen, og samtlige partier har engasjert seg. Det viser at temaet er svært aktuelt og viktig, samtidig som det viser at tiden er moden for virkelig å ta tak i det. Videre takker jeg statsråden for gode svar i saken.

Komiteens arbeid har vært godt og konstruktivt. Prosessen har vist oss at vi har en bred, tverrpolitisk enighet om sakens viktighet og om målet. Det er virkemidlene vi ønsker, som er forskjellige.

Vi i Fremskrittspartiet er glad for at mobbing er så i fokus. Vi ser at problemet har økt de siste fem årene, og vi mener at tiden er overmoden for nå virkelig å ta tak i problemet.

Tidlig i høst tok kunnskapsministeren til orde for at mobbing var en av hennes viktigste prioriteringer. Det var vi svært glad for, men vi savnet de tiltakene som virkelig skulle starte kampen. Dem kommer vi i Fremskrittspartiet med nå. Senest i dag slo flere medier opp at halvparten av landets skoler mangler gode rutiner i kampen mot mobbing. Det har ofte ført til situasjoner hvor verken lærer, skoleledelse eller skoleeier vet hvordan de skal gå fram i en mobbesak, og at det derfor altfor mange ganger ikke er blitt gjort noe som helst.

Det finnes i dag flere gode antimobbeprogrammer tilgjengelige på skolene, f.eks. Zero, Olweus o.a. Slike programmer sørger for en bevisstgjøring rundt problemet, både hos elever, lærere, skoleledelse og skoleeier. Gjennom å implementere et slikt program eller å utforme et forpliktende handlingsprogram mot mobbing sørger vi for at skolene blir forpliktet til å følge gitte retningslinjer, innarbeide gode rutiner og aktivt arbeide med problemet på sin skole. Slik får de skolene som i dag sliter med å finne gode rutiner, dette gitt i et program, enten utformet lokalt eller sentralt, og slik unngår en at skolen føler seg rådløs i en slik situasjon.

Dessverre ser en at det kun er en tredjedel av skolene som tar i bruk slike programmer. Derfor mener vi at et antimobbeprogram eller et forpliktende handlingsprogram mot mobbing skal være obligatorisk ved enhver skole.

Videre har vi eksempler på skoler hvor problemet med mobbing ikke har vært tatt tak i på en god nok måte av skoleeier og ledelse. Det mener vi er svært uheldig. Historier om foreldre som gjennom flere år har slåss for sitt barns rett til en hverdag uten mobbing, men er blitt motarbeidet av skoleeier og -ledelse, er kommet fram. Dem er det dessverre ikke få av.

Fremskrittspartiet ser at det ikke nytter med et godt lovverk dersom det ikke medfører konsekvenser å bryte det. 50 000 barn blir mobbet hver uke. Det begås altså 50 000 lovbrudd hver uke uten at de ansvarlige blir ansvarliggjort. Vi mener det må innføres sanksjoner ved brudd på loven, og at elever og foresatte som blir utsatt for dette, skal få en reell rett til erstatning.

Fremskrittspartiet mener at opplæringsloven er svært viktig og god, og at en må sørge for at elevene blir ivaretatt på en god måte i henhold til denne. Vi mener derfor at vi må innføre et eget skoleombud som skal sikre og ivareta at elevenes rettigheter i henhold til denne loven blir fulgt opp. Dette skoleombudet skal samarbeide med Barneombudet og gjelde som en sikkerhetsinstans også for dem som arbeider i skolen. Slik styrker vi rettighetene til både lærerne og elevene.

En kan ikke snakke om mobbing uten å fokusere på et viktig moment, nemlig ansvarliggjøring av mobberne. En ser at dagens praksis ofte er at i tilfeller av mobbing er det offeret som må bytte skole. Senest den 27. januar trakk Namdalsavisa fram et eksempel på en elev som hadde blitt utsatt for mobbing og trakassering i flere år. Det det endte med, var at eleven ble tatt ut av skolen, ble satt i et tomt administrasjonsbygg i kommunen og tilbudt undervisning tre dager i uka, uten faglig kompetent lærer. Vi i Fremskrittspartiet mener at når det er en mobbesituasjon, er det alltid mobberen som skal ansvarliggjøres, og ikke offeret som skal straffes på en slik måte som tydelig kom fram i denne saken.

Med dette tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller til i innstillingen.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Mette Hanekamhaug har tatt opp de forslag hun refererte til.

Anna Ljunggren (A) [10:19:34]: Forslagene fra Kristelig Folkeparti er i hovedsak behandlet av Stortinget tidligere, og prosesser er igangsatt i Kunnskapsdepartementet. Opposisjonens rolle er å være utålmodig, og det er bra at et så viktig tema som mobbing ofte kommer på dagsordenen i Stortinget.

Jeg vil knytte noen kommentarer til forslagene.

Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, handler om et krav om at skoler enten skal ha et antimobbeprogram eller en forpliktende handlingsplan mot mobbing. Dette har tidligere vært behandlet i Stortinget, og hele komiteen stilte seg bak det å få Regjeringen til å utarbeide et forslag til hvordan disse tiltakene på en best mulig måte kan innføres. Det er viktig å presisere at skolene i dag er forpliktet til å arbeide aktivt og systematisk for å fremme et godt psykososialt læringsmiljø, som det står i opplæringsloven § 9a. I dette ligger det en forventning om at skolene skal ha en plan for hvordan dette arbeidet skal gjennomføres og følges opp, uavhengig av om skolen benytter seg av et program eller ikke.

Forslagene nr. 2, 3 og 4 er forslag som Fremskrittspartiet står alene om. Forslagene illustrerer enkle løsninger på sammensatte problemer. Når det gjelder forslagene om tvangsflytting av mobbere og erstatningsspørsmålet for mobbeofre, er dette ikke tiltak som tar tak i det som virkelig er problemet. Jeg mener at mobbing først og fremst må forebygges. Ved å gå for slike forslag aksepterer man at mobbing forekommer, og at det vil forekomme i framtiden. Jeg vil være tydelig på at det er uakseptabelt at mobbing forekommer, og at vi må finne forebyggende tiltak. Det er behov for at skolene massivt jobber med trivsel og sosial tilhørighet hver dag, uavhengig av om det er mobbing på skolen eller ikke. Forslag nr. 2, som går ut på å tvangsflytte mobberen, tar ikke tak i det som virkelig er problemet, men overlater det til noen andre, til en annen skole.

Det er sammensatte problemer som gjør at noen mobber og andre mobbes. Det er heller ikke så enkelt at det er én som mobber på en skole, og én som er mobbeoffer. Det kan like gjerne være en hel klasse som står bak mobbing av en enkelt elev, og da lurer jeg på hva som er Fremskrittspartiets løsning. Skal hele klassen tvangsflyttes? Jeg tror på tydelige skoleeiere som ønsker å forebygge mobbing og setter dette høyt på dagsordenen både blant sine ansatte, elevene og foreldrene. Elevene må så tidlig som mulig forstå hva mobbing kan forårsake. Mange får psykiske problemer og havner utenfor samfunnet på en eller annen måte senere i livet.

Når det gjelder erstatningsspørsmålet, lurer jeg på om Fremskrittspartiets løsning handler om at alle skal gis erstatning hvis man føler seg litt urettferdig behandlet i samfunnet. Jeg er opptatt av å finne ordninger som fører til mindre mobbing, ikke til mer byråkrati. Dette forslaget innebærer en ordning som ikke vil føre til mindre mobbing. Man må jo innse at problemet er mer komplisert enn at kommuner og fylkeskommuner, som er skoleeiere, bare kan betale seg fri hvis de ikke følger opplæringsloven. Hvilken holdning er det vi lærer barna våre? Gjør du noe galt og kan betale for det, så er saken glemt. Føler du deg tråkket på, er det bare å saksøke. Det er en amerikanisering av samfunnet som jeg ikke ønsker.

Forslag nr. 4 og forslag nr. 5, fra henholdsvis Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, henger sammen. Fremskrittspartiet foreslår å opprette et skoleombud, mens Kristelig Folkeparti foreslår å opprette et mobbeombud. Dette arbeidet er tidligere varslet, og det skal utredes om elevers sikkerhet er godt nok ivaretatt gjennom det eksisterende regelverket. Flertallet i denne salen avventer denne utredningen.

Det fins ingen enkle løsninger for å hindre mobbing. Alle gode tiltak lokalt og sentralt vil kunne være med på å hindre dette. Jeg tror samtidig vi skal være forsiktige med å vedta mange ulike tiltak her i denne salen som man ikke vet konsekvensene av. Den viktigste oppgaven er først å få skoleeier til å ta tak i problemene før de utvikler seg, før sanksjoner må iverksettes, og før noen får ødelagt livene sine og føler at de har krav på erstatning.

Avslutningsvis vil jeg si en gang til at det er uakseptabelt at noen utsettes for mobbing over lang tid uten at noen får stanset det. I opplæringsloven står det at lærerne og skolelederne må ta tak i problemet med én gang en elev forteller om mobbing. Det hjelper ikke å vente og håpe at det går over.

Svein Harberg (H) [10:24:08]: Som saksordføreren sa, er det godt å oppleve en sak der det er enighet i salen. Det lyder godt, og det gir litt optimisme i forhold til at dette er noe som en bør få gjennom. Samtidig må vi jo minne oss selv om at den enigheten har vel egentlig vært i denne salen i lang tid, uten at det har fjernet den problemstillingen vi diskuterer omkring mobbing. Det er vel en virkelighet vi må forholde oss til, at i en sånn sak skal vi ha nullvisjon, men vi ser ingen snarlig løsning for å få fjernet problemet med mobbing.

Jeg må si at jeg stadig blir sjokkert når konkrete saker løftes fram, der en ser at ting har foregått over tid, som mange har visst om, enten det er mellom voksne og barn eller mellom barn og barn, og det ikke er grepet inn. Det betyr for meg og for oss i Høyre at vi har enda en jobb å gjøre når det gjelder å ansvarliggjøre enkeltmenneskene rundt oss. For det som er utfordringen i en sånn sak, er: Hvem tar oppgaven, hvem griper fatt i det? Da er det ikke vedtak i stortingssalen som løser problemet, men det at vi får hvert enkelt menneske til å ta oppgaven og til å gripe fatt i det. På den bakgrunnen er Høyre skeptisk til forslaget om ombud. Vi er rett og slett litt bekymret for at det kan virke som en ansvarsfraskrivelse fra andre – ja, nå er det noen som skal ta seg av de sakene – mens vi mener at dette er noe som ikke må legges på enkeltpersoner som får en oppgave, men på hver enkelt av oss som medmennesker.

Vi må aldri miste fokuset på at alle som er omkring barna våre, må ha god kunnskap om mobbing, om hvordan det oppstår, kunnskap om å oppdage det og kunnskap om å følge det opp. Her er medelever et viktig element. Her er ikke minst læreren, klasselederen, de voksne på skolen et viktig element, og her er skole–hjem-samarbeidet et viktig element. Vi syns at det er viktig å ha fokus på den biten når det gjelder å forebygge og å takle mobbing i skolen. Det må skapes en kultur for ikke å tåle, og det må skapes en kultur for å gripe inn.

Som flere før har vært inne på, er dette kompliserte saker. Det er vel slik at det er ikke to mobbesaker som har den samme konkrete løsningen, fordi det er enkeltmennesker vi snakker om. Derfor blir det vanskelig å vedta ordninger som skal gripe inn og gi erstatning eller flytte på folk. Det er også når det gjelder dette, fokus på å være dyktige nok til å løse problemstillingene som må fram.

Forslaget om å stille krav til skolene om å ha en plan, om å ha gjennomarbeidede og gjennomtenkte løsninger for hvordan en skal håndtere mobbeproblematikken når den oppstår, er et godt forslag når det gjelder å dyktiggjøre og å skape kunnskap omkring mobbing. Derfor støtter Høyre absolutt at en bør se på det, og mener at det er det som skal være hovedfokuset i denne saken framover.

Jeg er veldig glad for at statsråden også har vært veldig tydelig på i flere av de diskusjonene vi har hatt om mobbing, at dette vil en følge opp, og dette vil en se på.

Oppsummert: Høyre har tro på å bruke hvert enkelt menneske og hvert enkelt medmenneske for å gripe fatt i mobbesakene, for å dyktiggjøre skolene gjennom å kreve at de har tenkt gjennom og lagd en plan og dermed komme i forkant når det gjelder mobbeproblematikken.

Aksel Hagen (SV) [10:28:32]: Mobbing – rekk opp handa den som er for! Det er ingen, sjølsagt. Derfor vekker det harme og oppgitthet når mobbehistorier presenteres, når modige mobbeofre tar den belastninga det gjerne er å stå fram med historien sin. Samtidig, like sjølsagt som at vi alle er imot, som representanten Hanekamhaug også godt understreket, er det, og det bør vi alle innrømme, at de enkle svarene på spørsmålet om hvordan bli kvitt denne styggedommen, fins ikke.

I denne salen her, og særlig de første dagene etter at en sak er kommet på dagsordenen, er det liksom et forventningspress, særlig ute i vandrehallen, om at vi politikere skal komme opp med de enkle, forløsende svarene. Vi skal vise handlekraft. Ut av slikt blir det ofte mye aksjon, og det kan av og til gå litt på bekostning av refleksjonen. En del av Fremskrittspartiets forslag i denne saken er et eksempel på det. Godt argumentert imot av Svein Harberg og Anna Ljunggren.

Når vi prater om mobbing, er det viktig at en prøver å bli sånn noenlunde enig om hva mobbing er for noe. Sjøl gikk jeg til Arbeidstilsynets definisjon, for dette har jo i stor grad med arbeidsmiljøet å gjøre også. Mobbing er når en person gjentatte ganger over tid utsettes for negative handlinger som trakassering, klaging, utfrysing, sårende erting o.l. Så er det typisk for situasjonen at mobbeofferet ikke er i stand til å forsvare seg. Og så kommer det en siste setning som er interessant, der det understrekes:

«Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.»

Det høres riktig ut, men det siste er vanskelig, for sett fra utsida er det ikke så lett å vite om det er likeverdighet i et forhold eller ikke. Da tror jeg det er veldig viktig å ha i minne at den enkeltes opplevelse av situasjonen er den enkeltes sannhet. I en mobbesak vil det stadig være ulike historier og ulike oppfatninger av hva som har skjedd eller skjer. Men utgangspunktet må være: Når noen hevder å bli mobbet, eller noen påpeker at noen blir mobbet, er det en sak pr. definisjon. Da er vi nødt til å ta tak i det. Og da er det ofte lettere å se at mobbing foregår, og at noen mobber, og så i neste omgang prøve å slå ned på det og senere forebygge slike handlinger. Det kan være lettere enn å ta tak i den som blir mobbet.

Vi lever i en tid der det blant store grupper i det offentlige rom, i det offentlige ordskiftet faktisk er akseptert at det mobbes. Det gjelder mange grupperinger utenfor skolen. Jeg kan ta en tilfeldig oppramsing: asylsøkere, homofile, innvandrere, muslimer, kronisk sjuke, overvektige, funksjonshemmede, uføretrygdede, rusavhengige – det er bare å ramse opp. Mange av dem står med jamne mellomrom fram og sier at de føler seg mobbet, at de føler seg trakassert, plaget, utfrosset osv., ikke minst av mange politikere. Mange medier legger jo godt til rette for at slik mobbing skal foregå, og nettet og mobiltelefonen inviterer jo nærmest til slik trakassering.

Når så dette problemet dukker opp i skole og barnehage, blir det nærmest en bekreftelse på at skolen speiler samfunnet. Den skaper ikke samfunnet. Vi får nærmest de problemer i skolen som vi/samfunnet fortjener. Vi kan se langt etter en mobbefri skole hvis samfunnet fortsatt nærmest velger å forutsette en slik mobbekultur. Sjøl er jeg faktisk overbevist om at samfunnet har en større mobbeutfordring enn skolen. Og det som verre er: Skolen aksepterer at det er et problem. Debatten her er et godt bevis på det. Statsrådens svar i debatten er et godt bevis på det. Skolen aksepterer at en har et problem, og ønsker å gjøre noe med det. Det samme gjør til en viss grad også arbeidsplassene for tida, men i det offentlige debattrom er ofte mobbing nærmest en forutsetning for å bli hørt, bli sett, bli lest. Det er noe å tenke over.

En skal ikke ha arbeidet lenge med dette – det er godt understreket allerede i innleggene – for å se at det blir gjort mye fra nasjonale myndigheter, av skole/skoleeier, av foreldre- og elevorganisasjoner. Det er mange aksjoner, og det er mange grupperinger på gang. Ære være dem for alt dette! Det foregår mer og mer god forskning. Det er også veldig viktig. Ikke minst er det viktig for oss å se at det i den enkelte skole foregår og lenge har foregått mye godt arbeid. La oss for all del legge merke til det! For det er jo på det laveste nivået dette først og fremst kan bli løst.

Når det gjelder antimobbeprogram og forpliktende handlingsplan, støtter vi i SV det. Jeg er i utgangspunktet sjølsagt positiv til det. Men husk: Dette kan bli veldig rituelt og gi oss en falsk trygghet. Slike planer blir bare gode hvis de kommer som resultat av et ektefølt engasjement ute i det enkelte skolesamfunn og det enkelte lokalsamfunn.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:33:52]: Først en takk til forslagsstillerne for ønsket om å forsterke innsatsen mot mobbing. Det er veldig bra at temaet er så ofte på dagsordenen, og jeg synes det er flott at vi har så stor tverrpolitisk enighet om dette.

Før jul snakket jeg om Per i mitt innlegg om mobbing. Jeg skal ikke snakke om Per i dag, sjøl om det finnes mange Per-er rundt omkring. Jeg snakket også om mobbing som et samfunnsproblem, som representanten Hagen også var inne på nå, som noe som ikke oppstår av seg sjøl, men som læres. Siden mobbing ikke bare finnes i skolen, men også på arbeidsplasser og i det offentlige rom, er det derfor viktig at det tas opp i mange sammenhenger – også i andre komiteer enn vår. Så oppfordringen er herved gitt!

Dagens debatt handler dog om skolen og om oppriktige ønsker om tiltak for å få bukt med de problemene som knytter seg til mobbing i skolen. Mobbing er uakseptabelt. Det handler om elevers arbeidsmiljø, men det handler også om elevers sjølbilde, tro på framtida og muligheter for å lykkes seinere i livet. Derfor er vi nødt til å arbeide kontinuerlig for å unngå mobbing. Senterpartiet er derfor glad for at Regjeringa er i gang med et arbeid for å innføre antimobbeprogram eller handlingsplaner mot mobbing i alle landets skoler. En lærer og et lærerkollegium må likevel med en gang vite hva de skal gjøre dersom de oppdager mobbing.

Jeg har fått innblikk i en del av de metodene som så langt anbefales, og de virker veldig bra. Særlig bra er det at hele læringsmiljøet tas med i det arbeidet.

Skoleeiere har et stort ansvar for at antimobbearbeid kommer i gang i kommuner og fylkeskommuner. Dernest er det svært viktig at skoleleder eller rektor drar med seg hele lærerteamet i arbeidet mot mobbing. Samarbeid og engasjement i skoleledelsen er helt nødvendig.

Den enkelte lærer er likevel avgjørende for å skape et godt klassemiljø hvor det ikke er rom for mobbing. En trygg lærer setter klare grenser og er tydelig på å overholde dem, både med hensyn til akseptabel atferd og respekt overfor voksne og medelever.

Mobbing oppstår av mange grunner. Noen kan være helt irrasjonelle. Det vanskeligste med mobbesaker kan være at det ofte ikke er den synlige mobberen som står bak den fysiske eller psykiske mobbingen, men «bakmenn» som ikke synes. Derfor er det så veldig viktig at en går nøye inn i problematikken når en oppdager mobbing. Det er viktig at en tar hele kjeden av involverte, ikke bare en «sendemann» eller en «doer». Kompleksiteten gjør at en skal være veldig forsiktig og veldig nøye med hva en driver med når det går så langt at en snakker om flytting av elever.

Bare det å oppdage sjølve mobbingen kan være komplisert. Det er mange grunner til at de som mobber, ikke vil stå fram eller fortelle det til noen. Disse skal en også være klar over. Den digitale muligheten for mobbing gjør det ekstra vanskelig, men om mulig enda mer viktig å jobbe kontinuerlig mot mobbing og trakassering.

Senterpartiet mener at dagens elevombud i fylkene og det sentrale barneombudet er instanser som naturlig bør håndtere mer alvorlige mobbesaker. Å opprette et sentralt elevombud, slik de fylkesvise elevombudene ønsker, er en spennende idé som må vurderes. Det er viktig at det ikke opprettes ombud bare for at en har opprettet noe og vist handling, men at det faktisk har et innhold og en misjon med mening.

Senterpartiet er glad for at Regjeringa har skjerpet arbeidet mot mobbing, og er fornøyd med de tiltakene som er planlagt og iverksatt. Vi ser fram til tilsynsrapportene fra fylkesmennene, og vi har store forventninger til arbeidet med innføring av antimobbeprogammer rundt omkring på de forskjellige skolene.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:38:10]: I dag leser vi igjen, i Dagsavisen, at over halvparten av norske skoler bryter barnas arbeidsmiljølov ved at de mangler skikkelige rutiner i kampen mot mobbing. Vi leser også at det er 50 000 som opplever ukentlig mobbing, og at det utgjør 10 pst. av skolebarna våre.

Det er ikke tvil om at det å bli mobbet kan sette varige spor. Seks av ti barn og unge som blir henvist til barnepsykiatriske institusjoner, har vært utsatt for mobbing. Vi leser at det er mange som opplever dette ukentlig. De vet at når de går på skolen igjen, skal de plages, fornedres, trakasseres og kjenne seg utstøtte og ensomme. Det er mange som bruker hele livet på å bearbeide vonde opplevelser fra barne- og ungdomsårene. Noen klarer å finne ressurser i alt det vonde de har opplevd, og tar kampen for eget liv og står på videre.

I 2002 startet Bondevik II-regjeringen Manifest mot mobbing og lanserte nullvisjonen, og sto heldigvis imot den litt latterliggjøringen som det politiske miljøet møtte den innsatsen med, etter at både kong Harald og statsminister Bondevik holdt nyttårstaler mot mobbing, og skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer med dokumentert effekt. Selv om det kanskje ikke var selve manifestet som ga fokus og effekt, så vi den målbare effekten etter hvert. Det sterke fokuset og de ambisiøse målene ga resultater. Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. i året i perioden 1995–2001, var mobbingen i 2004 redusert med 30 pst.

Dessverre ser vi at fokuset har forsvunnet de senere årene, og at antallet som blir mobbet, har gått opp. Økningen er spesielt stor på ungdomstrinnet. Det er også vesentlig færre skoler som tar i bruk antimobbeprogram, og dette viser at vi stadig vekk må opprettholde kampen mot mobbing. Den må føres tydelig, og den må føres hele tiden.

Det er noen lærere som har en skepsis i forhold til mobbeprogram, og de har en idealistisk holdning om at dette skal vi klare å få integrert i det vanlige skolearbeidet. Men vi vet også at hverdagen ofte blir tatt av alle de andre målene man skal ha. Derfor tror vi på at det å få til en forpliktende handlingsplan eller et antimobbeprogram vil være utrolig viktig for at det trykket skal holdes oppe, og at vi ikke skal miste det.

Vi ser også at dette ikke bare handler om hva vi skal gjøre når mobbing oppstår, men det handler også om hva får vi til å gjøre i skolen før mobbing – i forebyggende kontekst. Jeg tror at det å utruste våre barn og unge med større relasjonskompetanse bør høyere opp på dagsordenen. Jeg henviser til at f.eks. Skal/skal ikke-programmet nettopp er et slikt program som er med på å øke relasjonskompetansen mellom elever og lærere og lager noen felles regler som vi kan handle ut fra.

Så forstår jeg advarselen fra SV og representanten Hagen om at det kan bli «rituelt»: Vi har et handlingsprogram, vi har en handlingsplan, og så blir det på en måte en sovepute. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti, som vi har forslag om, et eget mobbeombud ute i hvert fylke som nettopp skal påse at det ikke bare blir et papir som er i orden, der en kan krysse av på det en har å gjøre – et mobbeombud som kan være med og bidra i de vanskelige konfliktene som skolene ikke klarer å løse, som lærerne kan få råd og hjelp fra, men som ikke minst familiene kan henvende seg til når de opplever at skolen ikke tar tak i det. For når familier kommer med sin utfordring til skolen, er det fortsatt ikke alle skoler som møter dem med forståelse. Vi ser jo i Dagsavisen i dag at de ikke har en gjennomtenkt plan for hvordan de skal få dette til.

Jeg er glad for – og det har jeg skrytt av før i denne salen – at den nye statsråden, Kristin Halvorsen, har et nytt engasjement og et nytt trykk på denne saken. Det gir meg håp, men det betyr ikke at ikke vi i Stortinget stadig vekk kommer til å være med og trykke på for å se om vi kan få bedre løsninger. Jeg tror at hadde vi klart å få til et mobbeombud ute i hvert fylke – som kunne vært de pådriverne som både kong Harald og statsminister Bondevik var før, på det nasjonale plan – hadde vi kanskje sluppet jevnlig å ha disse debattene i denne salen.

Jeg har tro på at vi kan få til en holdningsendring, at vi kan ta større grep for å bli kvitt disse problemene, og at vi kan få stoppet mobbingen, men da trenger vi en dyp mobilisering av holdninger basert på at vi har bestemt oss for at vi ikke vil ha mobbing i skolen.

Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Trine Skei Grande (V) [10:43:56]: Jeg vil begynne med å fremme de to forslagene fra Venstre som er omdelt i salen, som jeg mener berører mye av kjernen her, og som jeg gjerne skulle hatt med i komitébehandlingen også.

Jeg mener at den viktigste av alle innsatsfaktorer for å bekjempe mobbing kan beskrives med ett ord: lærere. Gode lærere, trygge lærere, lærere som kan det å være ledere i klassesituasjonen, lærere som kan ledelse, lærere som er trygge på faget sitt, og som er trygge på det å være voksenleder i forhold til ungene, det er det viktigste. Derfor er lærerutdanning – etter- og videreutdanning av lærere, det å sørge for at vi har en god lærerutdanning – sjølve kjernen for å bli kvitt mobbing. Derfor har vi fremmet forslag nr. 6.

Min redsel her er at vi tror at vi skal drepe mobbingen med byråkrati. Det tror ikke jeg. Jeg tror snarere tvert imot, at den læreren som er en god klasseleder, som tør å ha et stort handlingsrom for virkemidler for hva man kan gjøre for å komme ut av den situasjonen man er i, er den læreren som klarer å finne de beste løsningene også. Det å snu trenden i den ungdomsgruppa man er leder for, er av og til å tenke veldig utradisjonelt og prøve noe helt nytt, og av og til å gå litt utenfor de vanlige rammene. Så min redsel for Fremskrittspartiets tilnærming i denne saken er at de tror at vi skal komme oss ut av dette med jus og byråkrati og et regelverk, mens jeg mener man gjør det med gode, dyktige voksne som tar kloke valg, og som også har et handlingsrom for å gjøre det.

Det andre er at dette er et felt vi egentlig ikke vet så mye om, sjøl om vi slår rundt oss med veldig mye kunnskap. Senteret for atferdsforskning sier at det i det siste året har vært en dramatisk økning. Likevel har vi i Venstre et forslag her, da dette virkelig er et område hvor vi burde ha forsket mer, funnet ut hva som er grunnlaget, hva som skaper situasjonene, hvilke ting som fungerer, hvilke ting som ikke fungerer. Det er viktig å gi de lærerne som skal gå inn i det, den fagballasten.

Grunnen til at vi i Venstre ikke støtter det obligatoriske mobbeprogrammet, som skal innføres i alle skoler, er at de ulike mobbeprogrammene vi har, bare er en metode. Det finnes skoler som har innført mobbeprogram, og som har fått økt mobbing. Det hjelper ikke å innføre en metode hvis man ikke jobber etter den, og hvis man ikke også har et arbeidsteam som er dedikert og tror på at dette fungerer. Derfor tror ikke jeg på at det å styre skolene til å jobbe på bestemte måter er det som løser dette, det er snarere tvert imot friheten til å jobbe på gode måter som gjør det.

Så er jeg litt bekymret for hele Stortingets tro på at alt kan løses med ombud. For meg handler det om en undergraving av hele vår rolle som folkevalgt. Grunnen til at denne saken er i Stortingets sal nå, er at mange foreldre har kontaktet oss. Det har vært startet folkeaksjoner, det har vært kampanjer på nettet, det har vært en masse ting som har skjedd, noe som gjør at folkevalgte løfter dette inn i salen. Hadde vi hatt et ombud som hadde tatt seg av det, hadde dette aldri vært noen sak i Stortingets sal. Det hadde aldri vært noe problem for oss som politikere at noen har vært utsatt for dette, hvis vi delegerte det til et ombud. Nå skal vi ha Nav-ombud, og vi skal ha alle mulige andre ombud for alle ting som vi mottar ubehagelig mail om. Jeg er for at politikere mottar ubehagelig mail, og at vi ordner opp i det. Det er jobben vår. Det å sette ut det på anbud til en eller annen ombudsordning, mener jeg er å undergrave hele vårt folkevalgte system. Jeg mener at det ikke skal være et ombud som får beskjed. Jeg mener at lokalpolitikere kan få beskjed om at denne skolen ikke ordner opp. Så er det lokalpolitikere som skal ordne opp, det er deres jobb som folkevalgte å gjøre det. Det å utsette alt til en ombudsordning, mener jeg er å undergrave hele vårt demokrati. Så fikk jeg sagt det – dette kjenner jeg et stort engasjement for.

Så mener jeg at vi må ha systemer som hjelper foreldre som skal ta opp problemer, og kanskje bør vi lage maler for foreldre for hvordan man skal ta opp det. Jeg tror også at et veldig mye større virkemiddelapparat knyttet til helsesøstre, vaktmestre, spesialundervisning og alt som ligger i det, må til for å få løst dette. Jeg tror at vi også må se på utearealene på skolene våre, at vi ikke har utearealer som er så små at knuffingen mellom ungdomsmiljøene blir enda større. Men i bunnen her ligger det også et foreldreansvar – et foreldreansvar som handler om hvordan man snakker om andre mennesker rundt middagsbordet med barna sine til stede, og hvilken backing man gir barna sine med hensyn til hvordan de skal opptre overfor andre.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:49:27]: Først vil jeg gjerne berømme både komiteen og Stortinget for å ha denne debatten, for det er faktisk en del av kampen mot mobbing det også. Det å ha høyt politisk fokus på denne saken inspirerer alle de der ute som er avgjørende for hvordan det går, til å stå på.

Jeg har ikke tenkt å bruke noe tid på hvilken statsminister som er best i kampen mot mobbing, heller ikke på diskusjonen om hvorvidt den øker eller ikke, men det største og bredeste kunnskapsgrunnlaget vi har nå, nemlig Elevundersøkelsen, viser at 5 pst. av elevene opplyser at de mobbes hver uke. Det er uansett for høyt. Det har holdt seg stabilt over mange år. Det er uakseptabelt at så mange barn og ungdom gruer seg til å gå på skolen hver dag, og opplever et liv hvor de krympes og plages og er utsatt for overgrep fra andre.

I den kampen må vi tenke langsiktig og kortsiktig på samme tid. Vi må tenke på det både som et maratonløp og som en hundremeter, fordi det handler om å ta affære umiddelbart, men det handler også om å jobbe systematisk med et læringsmiljø over tid. Det handler ikke om et skippertak nå og da, det handler om systematisk jobbing hver eneste dag rundt omkring på alle landets skoler.

Det er veldig viktig å involvere mange hvis en skal ta kampen mot mobbing alvorlig, og derfor har vi fulgt opp Manifest mot mobbing. Det er nettopp et slikt samarbeid som involverer mange parter. Jeg har hatt møter med et utall av forskjellige aktører på dette: Barneombudet, Foreldreutvalget for grunnskolen, jeg har snakket med dem som står bak Ulweus-programmet, forrige uke var jeg i Stavanger på Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, og jeg skal en runde på Universitetet i Oslo også om dette.

Gjennom de møtene jeg har hatt, får vi jo et mye klarere bilde. Jeg legger også merke til at komiteen har brukt mye tid på å sette seg inn i dette, for det er lett å være – hva skal jeg si – moralsk opprørt over overgrep som foregår, men det er også viktig at man har et høyt kunnskapsnivå om hva man gjør.

Vi trenger mer kunnskap – Trine Skei Grande har helt rett. Vi trenger mer kunnskap og forskning om hva som skaper mobbing. Vi har bestilt en spesialanalyse av mobbetallene i Elevundersøkelsen, og vi vil se på hva som kjennetegner skoler med høy grad av mobbing over tid, og med lav grad av mobbing over tid, for å sørge for at vi har mest mulig kunnskap. Det er faktisk en viktig del av kampen mot mobbing i seg selv.

I 2010 skal vi gjennomføre nasjonalt tilsyn med skoler. Den spørreundersøkelsen som er referert i Dagsavisen i dag, er et forarbeid til det tilsynet som går. Vi har nettopp spurt, fordi vi fryktet at skriftligheten i hvordan man går fram hvis man er i nærheten av en mobbesak, er for dårlig. Det viser at tilsyn og forberedelse til tilsyn virker og er en metode som vi må bruke.

Det er også viktig at tilsynet skal fungere veiledende, gi råd om hva man gjør, og det er viktig at man ikke gir seg før man har lukket alle saker. Altså, der hvor man har funnet at noe mangler, må man ikke gi seg før det er ordnet opp i det.

For å få et bedre utgangspunkt for det videre arbeidet har jeg bedt Utdanningsdirektoratet om å utrede hva som er fellestrekk i alvorlige mobbesaker, altså saker som går over lang tid uten å bli løst. Den utredningen skal ta utgangspunkt i at fylkesmennene nettopp tar tak i de eksemplene de har, og så bruker vi det til å vurdere hva slags ytterligere tiltak vi skal gjøre på sentralt og lokalt nivå. Denne utredningen skal foreligge første halvdel av 2010.

Så til forslaget om mobbeombud: Jeg har bedt om en utredning for å se på om vi trenger et sentralt ombud. Det kan godt være barneombudet som får utvidete oppgaver, det er ikke sikkert vi trenger et nytt. Meningen med det er ikke å avpolitisere eller å ta ansvaret vekk fra politikerne, men det er en del foreldre som er fra seg av fortvilelse i forhold til hvor man kan få hjelp i en enkeltsak til å nå fram for å stoppe mobbing. Det går litt utover det som er stortingspolitikeres rolle, men det er selvsagt lokalpolitikeres rolle. Da er ombudets funksjon å hjelpe og følge vedkommende, hvis man trenger det, nettopp til det lokalpolitiske miljøet. Det er viktig å ha den debatten som Venstre drar opp. Det er for mange som ikke når fram, og man trenger mye ressurser for å nå fram.

Jeg kan komme tilbake til noen av de andre problemstillingene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [10:54:48]: Senest i dag slår media opp at halvparten av norske skoler mangler gode rutiner for å forhindre eller forebygge mobbing. Verken lærer, skoleledelse eller skoleeier vet hva de skal gjøre, eller hvordan de skal ta tak i det. Dessverre ser man da at det i flere tilfeller ender med at ingen tar tak i det, og ingenting blir gjort.

Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvordan ser hun på denne situasjonen, og hvordan ønsker hun eventuelt å sørge for at alle skoler får gode nok rutiner for å løse opp i slike problemer?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:55:30]: Denne kunnskapen om at det står for dårlig til når det gjelder skolens beredskap – det er vel egentlig det dette dreier seg om – i alvorlige mobbesaker, skyldes at vi har spurt om nettopp det, fordi vi skal ha tilsyn med læringsmiljøet i 2010 og 2011. Det er vårt tiltak i kampen mot mobbing som viser disse resultatene. Det er uakseptabelt, for loven som virker i dag, er slik å forstå at man skal ha skriftlig beredskap – et opplegg for en slags brannøvelse – for å ta tak i alvorlige mobbesaker. Det er det ingen tvil om. Gjennom tilsynet, avdekkingen og klargjøringen, at det er det man forventer når man leser loven, skal vi sørge for at det er høyt fokus både i 2010 og 2011 på hvordan man helt konkret skal gå fram.

Svein Harberg (H) [10:56:38]: Det blir oppfølging på samme tema. Det er kanskje ikke unaturlig når vi har denne saken her nå og har avisoppslag i dag.

Jeg vil berømme statsråden for varsling av tilsyn, og at de skal være med og hjelpe til med å gjøre situasjonen bedre. Men vi blir jo veldig betenkt når vi nå ser at det er så mange som ikke er på plass i dag. Det betyr at det er elever i skolen hver eneste dag framover som ikke får den hjelpen de skulle hatt. Har statsråden på grunnlag av de tallene som kommer fram, vurdert noen strakstiltak for hvordan vi kan få løftet dette opp på dagsordenen før tilsynene kommer?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:57:16]: Tilsyn i 2010 er et strakstiltak. Det er rett rundt hjørnet at en begynner å gjennomgå dem. Men jeg tror det kan være noen skoler som ikke er klar over hva loven betyr, og at Utdanningsdirektoratet forventer at man har en skriftlig plan på hver enkelt skole om hva man gjør hvis man kommer bort i denne typen saker. Nå er det helt tydelig for alle. Så det er bare å gå i gang. Det er ingen grunn til å sitte og vente på et tilsyn for å ta disse problemene på alvor.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:58:01]: Bare til det siste først: Jeg vil også si at dette er særdeles viktig å få på plass, men vi må heller ikke glemme forebygging, og ikke bare se på hva vi gjør når situasjonen er oppstått.

Fylkesmannen har i dag en rolle som kanskje omfatter litt av det som Kristelig Folkeparti har i sitt forslag, nemlig et mobbeombud ute i fylket. Men jeg tror kanskje ikke at det er slik at når en familie opplever mobbing, så tenker de: Aha, jeg ringer til fylkesmannen. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti at vi klargjør den rollen som fylkesmannen har i dag, på en annen måte og kanskje bruker betegnelsen «mobbeombud» for å få dette til. For da kan man komme tidlig inn, man kan være en pådriver og bidra med kompetanse og nettopp løse enkeltsakene. Vil statsråden i den gjennomgangen hun skal ha med tanke på ombud, se om det går an å flytte det litt nærmere dem det faktisk gjelder, slik at det blir en ressurs for lærere, familie og for skolen?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:59:01]: Det vi først og fremst har tatt utgangspunkt i når vi diskuterer ombud, er om den svenske løsningen for en ombudsfunksjon er noe som vi også kan benytte oss av. Det er et par grunner til det. Den ene er at vi vet at det er alvorlige mobbesaker også i Norge, men det er ingen som har nådd fram i rettssystemet med denne typen saker. Jeg ønsker selvfølgelig ikke mange av denne typen saker, men det er ikke noe godt tegn at vi vet om grove overgrep hvor man ikke når fram. Det aktualiserer at vi ser på om lovverket er godt nok, men også at man får muligheten til å få hjelp et sted, også juridisk hjelp, hvis man er i en ekstremsituasjon knyttet til mobbing. Det er det som er utgangspunktet.

Men så har representanten Dagrun Eriksen helt rett i at fylkesmannen har en viktig rolle her, som jeg ikke er sikker på om alle vet om. Jeg skal absolutt bidra til å skape mer oppmerksomhet rundt at det er et sted du kan forvente å få hjelp.

Trine Skei Grande (V) [11:00:11]: Jeg har en veldig kort replikk.

Venstre har lagt fram to forslag her i dag. Det ene går på, som sikkert statsråden er kjent med, lærere og lærerkompetanse og klasseledelse, og det andre går på kunnskap og forskning på området. Dette var to ting som også statsråden i sitt innlegg nevnte som viktige. Jeg er åpen for å gjøre forslagene om til oversendelsesforslag hvis bare statsråden kan si at dette er kloke ting, så jeg kan være helt sikker på at hun følger dette opp videre.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:00:37]: Ja, jeg er helt enig i det som disse forslagene inneholder, og vi er i full gang med det. Jeg var i innlegget mitt særlig opptatt av det som dreier seg om at vi trenger mer kunnskap. Jeg fikk litt mindre tid til lærerne, men jeg bruker gjerne anledningen nå.

Det som er en rød tråd i Trine Skei Grandes innlegg, er at vi er avhengig av at man bruker hodet og har det engasjementet som skal til for at kampen mot mobbing og for et godt læringsmiljø faktisk virker i siste ledd. Da hjelper det ikke å vedta all verdens planer eller noe som helst. Da er vi avhengig av at læreren og rektoren har kompetanse. Det er helt avgjørende for at vi skal lykkes.

Jeg er veldig opptatt av at både lærerutdanningen og det vi har av etter- og videreutdanningstilbud – og det som nå tilbys på rektorskolen – nettopp inneholder hvordan vi skal jobbe med et godt læringsmiljø. Så ligger det et godt opplegg på Utdanningsdirektoratets hjemmesider om hvordan man skal jobbe med et godt læringsmiljø, så alle skoler har egentlig en mulighet til raskt å sette i gang med dette, og alle lærere kan også gå inn og se der. (Presidenten klubber.) Det er nøkkelen rett og slett.

Trine Skei Grande (V) [11:01:49]: Da gjør jeg de to forslagene om til oversendelsesforslag.

Presidenten: Utenom taletid er det registrert.

Presidenten vil minne statsråden om at også hun må vente til hun får tildelt ordet.

Tord Lien (FrP) [11:02:07]: La meg begynne med å berømme statsråden for det som jeg opplever å være en noe mer konstruktiv tilnærming til opposisjonen enn den enkelte av hennes kolleger i komiteen har.

Tilsyn er viktig. Det mener også statsråden. Mange av de tilsynene vi har hatt, avdekker klare brudd på opplæringsloven – en arbeidsmiljølov som skal gjelde for elevene; elever som vi på Stortinget har pålagt å gå på skole. Men når vi vet at de tilsynene vi har hatt, stadig vekk avdekker brudd på opplæringsloven, hva skal til for at statsråden vil vurdere om disse bruddene på opplæringsloven skal få konsekvenser for skoleeieren? Hva skal til for at det skal få konsekvenser for skoleeieren når skoleeieren gjentatte ganger bryter opplæringsloven?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:03:07]: Det er ikke slik at det ikke er konsekvenser knyttet til brudd på lovverket, men det er heller ikke slik at det vi først og fremst jakter på når vi driver tilsyn, er skurker i Skole-Norge som vi kan ta på fersken, så vi virkelig får hengt dem ut til spott og spe. Tilsyn er et tiltak. De fleste som driver skole, ønsker å drive den skolen godt, men de vet ikke alltid hvordan de skal gjøre det, og de er ikke alltid oppmerksomme nok på hvordan lovverket er å forstå.

Tilsyn er et tiltak for å bevisstgjøre skolene på hvordan man følger loven, og hvordan man sørger for et godt læringsmiljø. Vi kommer ikke til å gi oss med tilsyn før de skolene som er plukket ut, har alt på plass, og det lærer opp skolene rundt også. Det skal også være veiledning knyttet til disse tilsynene, slik at skolene vet hva det forventes at de skal gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.