Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Henning Warloe (H) [10:04:44]: (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om det som kalles akademisk frihet. Akademisk frihet er en flott ting; det er hele Stortinget sikkert enig om. Akademisk frihet innenfor forskningssektoren kan på mange måter sidestilles med ytringsfrihet i samfunnet for øvrig. Akademisk frihet er nærmere definert i en NOU fra 2006 til å omfatte frihet til å stille spørsmål, frihet til å bestemme hvilket materiale og hvilke metoder man vil benytte for å finne svar, og frihet til å legge frem hypoteser, resultater og resonnementer offentlig.

Det har vært bred enighet i komiteen om at praktisering av akademisk frihet for forskere bidrar til en bedre og mer opplyst samfunnsdebatt og samfunnskritikk, og dermed også samfunnsutvikling.

Representantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden har i sitt representantforlag prisverdig tatt opp spørsmålet om hvorledes den akademiske friheten kan tydeliggjøres og forsterkes ytterligere for den delen av forskningsfeltet som faller utenfor og ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven.

Stortinget har gitt forskere som er ansatt ved universiteter og høyskoler, et særskilt lovfestet vern om sin akademiske frihet i universitets- og høyskoleloven. Spørsmålet er da: Kan man gjøre noe tilsvarende for øvrige forskere som ikke omfattes av denne loven, dvs. forskere som f.eks. er ansatt i ulike forskningsinstitusjoner og forskningsinstitutter mv.

Disse forskerne, disse institusjonene utenfor loven, står for ca. 70 pst. av den samlede norske forskningsinnsatsen. Det er altså en betydelig sektor som i dag ikke har et særskilt lovfestet vern for sin akademiske frihet.

Representantforslaget reiser en viktig prinsipiell problemstilling og setter fokus på et viktig prinsipielt spørsmål om akademisk frihet.

Men representantforslaget har også sitt konkrete utspring i – eller er foranlediget av – en konkret episode der en høytstående embetsmann i Landbruksdepartementet gjorde det vi må kunne oppfatte som et forsøk på å kneble en forsker ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, som i en kronikk i Klassekampen i september i fjor hadde ytret seg kritisk om Regjeringens landbrukspolitikk.

Komiteens flertall har likevel sett det slik at dette enkeltstående tilfellet, som er et svært uheldig overtramp, likevel ikke kan benyttes til å så tvil om hvorvidt den akademiske friheten er truet på generelt grunnlag.

Komiteens flertall er også opptatt av at en lovregulering av den sektoren som i dag faller utenfor universitets- og høyskoleloven, vil være et uheldig og uønsket virkemiddel. Det vil være nødvendig å lovregulere denne sektoren dersom man skal kunne lovfeste den akademiske friheten for sektoren på lik linje med universitets- og høyskolesektoren og lov om universiteter og høyskoler. Det er likevel slik at et forsøk, som beskrevet mot denne forskeren ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, er å anse som et overtramp.

Vi har fra komiteens side likevel ønsket å innstille til Stortinget om at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som på egnet måte tydeliggjør den akademiske frihet for forskere ved akademiske institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven. Statsråden har selv i et brev til komiteen gjort rede for at det finnes måter å tydeliggjøre den akademiske friheten på. Det kan skje gjennom tydeliggjøring av krav om akademisk frihet i brev til de institutter og institusjoner som mottar bevilgninger fra staten. Det kan sannsynligvis også tydeliggjøres på andre måter, men dette ønsker altså en samlet komité at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om.

Hadia Tajik (A) [10:10:12]: God ledelse truer aldri den akademiske friheten – dårlig ledelse kan true den.

Denne debatten handler egentlig om dette – ikke om forståelsen av akademisk frihet, som alle partiene er enige om, og som er gjeldende rett for forskere i instituttsektoren. Det debatten handler om, er rammevilkårene for den akademiske friheten. Alle som forsker, uansett hva slags institusjon de arbeider i, er avhengige av arbeidsbetingelser som gir uttrykket «akademisk frihet» et meningsfylt innhold.

Akademisk frihet handler om frihet til å forske og om å gjøre det innenfor forskningens egne, høye fagetiske krav til hypoteser, framgangsmåter og formidling. Men akademisk frihet er ikke frihet fra omverdenen og institusjonenes krav til kompetanse, arbeidsinnsats og kvalitet.

Dette Dokument 8-forslaget omtaler først og fremst instituttsektoren. Det er en viktig del av den samlede forskningsinnsatsen i Norge. Store deler av denne forskningen er helt eller delvis offentlig finansiert. Dette er fellesskapets midler, og derfor er det rimelig at det blir lagt noen føringer for alle aktører som mottar en sånn finansiering.

Jeg merker meg at komiteens mindretall, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at målstyring og politiske føringer truer den akademiske friheten. Her er vi helt klart uenige. Vårt flertall mener at målstyring og politiske føringer også handler om ledelse. God ledelse er helt nødvendig, også ved forskningsinstitusjoner, for at forskerne skal ha det handlingsrommet som skal til for å fokusere på forskningen.

• God ledelse sikrer god infrastruktur og gode betingelser.

• God ledelse bidrar til stabile rammer og handlingsrom.

• God ledelse skaper et systematisk driv for kvalitet og frihet i forskningen.

Faktisk vil jeg gå så langt som å si at god ledelse er minst like viktig som god økonomi for forskningen og den akademiske friheten. Også forskere trenger lederskap og retning. Da styrer man selvsagt ikke fagetikken eller forskerens framgangsmåte – ei heller problemhypotesene de velger å arbeide ut fra. Forskeren skal òg være fri til å legge fram hypoteser, resultater og resonnementer offentlig, sånn som den akademiske friheten forutsetter. Man styrer forholdene de arbeider under, nettopp for å sikre at forholdene er gode. Man setter ambisiøse mål for arbeidet, nettopp for å sikre framdrift og framgang.

Mangel på målstyring og politiske føringer er mangel på lederskap, noe som i sin tur kan føre til manglende resultater.

Det er en misforståelse å tro at mindre ledelse gir mer frihet. Det kan tvert imot gi mindre frihet – både fordi dårligere rammevilkår kan gi flere distraksjoner, slik at forskeren ikke har frihet til å fokusere på forskningen, og fordi det kan gi mer spillerom for mindre synlige føringer, som dårlig arbeidskultur kan føre med seg. De mindre synlige føringene kan føre til at man velger det som er trygt framfor det som utfordrer rådende oppfatninger, eller det kan føre til at man ikke tør å ta faglig risiko fordi fallhøyden da blir så stor. I disse sammenhengene handler ledelse om å sikre arbeidsforhold som gir rom for å gå motstrøms.

Det forundrer meg at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at samarbeid mellom ulike aktører i Norge og internasjonalt truer den akademiske friheten. Ledende akademiske institusjoner i andre land prioriterer forskere utenfra. Det er en strategi som òg norske forskningsinstitusjoner adopterer. De ser at et sånt samarbeid kan fremme god kvalitet i forskningen, ved at ulike kunnskapsmiljøer utfordrer og samarbeider med hverandre. De store, internasjonale utfordringene som verden står overfor – enten det er matkrise, klimakrise eller energikrise – løses best når flere kunnskapsmiljøer arbeider sammen.

Samarbeid kan skjerpe de høye fagetiske kravene den akademiske friheten stiller. Sett i lys av det blir det et paradoks at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger opp til en debatt i stortingssalen om hvorvidt internasjonalisering egentlig er en trussel mot den akademiske friheten.

At det nevnte mindretallet er bekymret for betydningen oppdragsforskningen i instituttsektoren kan ha for den akademiske friheten, er et mer forståelig standpunkt. Men den akademiske friheten innen oppdragsforskningen er bl.a. ivaretatt av de etiske retningslinjene for statstjenestemenn, slik at oppdragsforskning ikke skal sette den akademiske friheten under press.

Å sikre den akademiske friheten er kontinuerlig arbeid, og jeg ser fram til at Regjeringen kommer tilbake til oss med en tydeliggjøring av den akademiske friheten også i instituttsektoren.

Tord Lien (FrP) [10:15:30]: Det at det er så vidt bred enighet i komiteen om dette, illustrerer at det var veldig viktig og riktig at Venstre valgte å løfte denne saken til debatt i Stortinget. Det gjør for så vidt at jeg på den andre siden ikke nødvendigvis har behov for å trekke ut denne debatten. Men det er klart at instituttsektoren er en viktig del av norsk forskning. Særlig når det gjelder det man kaller anvendt forskning og utvikling, utgjør instituttsektoren en signifikant del av forskningen vi holder på med i dag.

Men så er det slik at en betydelig del – man kan gjerne si en for stor del, men det er jo en annen debatt – av forskningen som pågår i instituttene, er direkte eller indirekte finansiert over statsbudsjettet. Det gjør jo at det er viktig at Stortinget, som faktisk bevilger disse midlene, engasjerer seg i saken. At engasjement er påkrevet, illustrerer denne saken ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning – som vel var den direkte foranledningen til at saken ble løftet inn i Stortinget.

Denne – jeg tillot meg å bruke ordet – «stygge» saken, det tror jeg faktisk det må være lov å si, illustrerer at debatten er fryktelig viktig. Dette at en embetsmann, en statstjenestemann, hadde gjort dette overfor et universitet i Norge, mot en heltidsansatt, statsansatt forsker, hadde vært fullstendig utenkelig og etter min ringe vurdering også lovstridig. Da blir det et paradoks at når man bruker offentlige midler til å kjøpe forskning i instituttsektoren, må de samme vilkårene ligge til grunn for at både opposisjonen på Stortinget, flertallet på Stortinget, media og ikke minst, selvfølgelig, andre forskere har tilgang til det materialet som framstilles – som tilfellet er ved universitetene, og som også den sittende regjering legger til grunn skal være en viktig premiss for finansieringen av universitetene i framtiden, nemlig publisering og åpenhet om det som foregår.

Så er det slik at Fremskrittspartiet denne gangen ikke er helt enig med de øvrige ikke-sosialistiske partiene i Stortinget. Akademisk frihet og fravær av målstyring har ingenting med hverandre å gjøre. Akademisk frihet handler om retten til å bruke sitt materiale på den måten man ønsker, i samarbeid med andre forskningsmiljøer rundt omkring i Norges land. Det handler ikke om retten til å forske på det man vil. Det må være slik at en strategisk utvikling av norsk forskning må storting og regjering få lov å ha en mening om.

Så vil vel jeg sikkert ofte være uenig med den sittende regjering i deres prioriteringer. Men skal vi bygge internasjonalt konkurransedyktige forskningsmiljøer, må noen kunne styre dette strategisk fra et høyere nivå. Så jeg skjønner ikke helt den sammenblandingen et mindretall i dag har gjort av debatten om målstyring, strategisk styring av norsk forskning, og prinsippet om akademisk frihet.

At det er et behov for økte basisbevilgninger til alle instituttene, er vi jo enige om alle sammen, i hvert fall opposisjonen, og jeg gjetter jo på at halvparten av posisjonen er enig i det også. Men det er altså ikke noe vi skal blande inn i en debatt om målstyring av akademisk frihet.

Jeg mener at i en sånn type debatt burde man – og det prøvde jo Fremskrittspartiet å løfte i budsjettdebatten – også ha diskutert det man diskuterte på 1970- og 1980-tallet, nemlig hvorvidt man skal skille forskning og forvaltning. Mye av den statsfinansierte forskningen skjer jo i forsknings- og forvaltningsinstitutter, og det er klart at der er det grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt den forskningen som skjer, er fri og uavhengig og i tråd med prinsippene om akademisk frihet. Den debatten ønsker ikke jeg å løfte nå, den løftet vi i budsjettet, og den kommer Fremskrittspartiet til å løfte ved en senere anledning.

Så er det også slik at de ikke-statseide instituttene har betydelig forskjell på sin basisfinansiering. Det er også et problem. Men – som sagt – dette handler ikke om fravær av målstyring. Det handler om å styrke basisfinansieringen til norsk institutter, som selvfølgelig vil føre til økt akademisk frihet. Fravær av målstyring bidrar ikke til å styrke akademisk frihet.

Aksel Hagen (SV) [10:20:56]: Innstillinga her i dag er så godt som enstemmig, slik som Henning Warloe sa innledningsvis. Det er vel egentlig bare Venstre som skiller seg ut i sin sterke tiltro til en ekstra dose med ny og forsterket lovregulering.

At komiteen deler seg i sin refleksjon over styring, føringer, oppdragsforsking osv., og det at det samarbeides stadig mer nasjonalt og internasjonalt, tror jeg ikke vi skal dra for langt. Det er ikke noe feil, tvert imot, å hevde at det ligger utfordringer her, men i vår flertallsmerknad sier vi mer offensivt at en nettopp må aktivt fokusere på hvorvidt infrastruktur, rammebetingelser og styring muliggjør arbeidsmåter og forskningsperspektiver på en faglig anstendig måte.

Innstillinga er god. Debattinnleggene så langt er gode. Da er det lett å slutte seg til alle sammen. Rent generelt for hele utdannings- og forskningsfeltet sett under ett er den akademiske friheten på institusjonsnivå knapt omstridt. Det gjelder både lærerfriheten, hvis vi skal kalle det det – altså det at en ikke kan pålegges å stå for et bestemt eller, skal vi kalle det, regimevennlig vitenskapelig syn i undervisninga si – og det gjelder forskningsfriheten. Men det er likevel lett å se at finansieringa ikke minst avgjør hvor reell denne blir på forskningssida.

Jeg tror den akademiske friheten på individnivå nok er noe mer omstridt enn det vi kanskje innrømmer i debatten. Denne debatten kan ikke reduseres til en slags «borgerlig ideologi» om uavhengighet, for det er sjølsagt legitimt – og det er det viktig å understreke, syns jeg – av myndigheter på vegne av fellesskapet og andre som eventuelt finansierer, å stille krav om hva det skal forskes på. Men det er sjølsagt er spørsmål om balanse her, for tipper det for langt i eksternt styrt forskning, vil akademia miste særpreget sitt og i og for seg noe av sin begrunnelse. Retten til egendefinert forskning er veldig viktig og helt avgjørende for at kvaliteten på forskninga skal holde seg oppe framover. Noen må forsvare nytten av det tilsynelatende unyttige, som mange har sagt før meg, for vi vet ikke på forhånd hva som i det lange løp vil være viktig kunnskap.

Jeg er derfor svært glad for at kunnskapsministeren i sitt svarbrev av 30. november i fjor til komiteen understreket at hun ytterligere vil understreke dette poenget i sine basisfinansieringstildelinger til instituttsektoren. Måtte så flere slike institutter bli anstendig basisfinansiert framover.

Så til den akademiske friheten for instituttene til å ta del i samfunnsdebatten. Der tror jeg det kanskje kan være litt problematisk. Hvis vi får de samme hierarkiske styringssystemene med krav til lojalitet og lydighet i akademia som vi ser i en del andre organisasjoner, mister vi en veldig viktig del av demokratiet. Frie, uavhengige folk i akademia er en veldig viktig del av demokratiet vårt og et levende sivilsamfunn. Så ser vi i debatten at noen fra den eldre garde av samfunnsforskere med jamne mellomrom hevder at dagens unge og middelaldrende forskere i for liten grad tar del i det offentlige politiske ordskiftet. De hevder gjerne at alt var så mye bedre da de sjøl var unge – og kanskje var det slik. Kanskje var det slik at på 1970-tallet var det en klar forventning om at innen forskerfamilien skulle en synes og høres ute i det offentlige rom. Kanskje har vi nå en motsatt profesjonskultur. Nå skal forskerne publisere i anstendige, vitenskapelige tidsskrift, men ellers forbli tause og inaktive.

Tja, jeg vet ikke. Det er alltid vanskelig å lese sin egen samtid. Muligens er dette en debatt av den typen Ole Paus karakteriserer i «Alt Var Mye Bedre Under Krigen».

Til slutt, så langt tida rekker, har jeg lyst til å sitere et av de innspillene jeg fikk da jeg på forhånd gikk ut i instituttsektoren og ba forskere som jobbet der, om å komme med noen innspill og hjertesukk til meg:

«Den «akademiske friheten» har sjelden vært truet i snever forstand, og i den forstand komiteen tar opp. Få oppdragsgivere holder i pennene som formulerer rapportene.

Men muligheten til metodevalg og rapporteringsform er etter hvert blitt skarpt målstyrt innenfor «etterspørsel – tilbyder» markedet. Det kjentes pinlig å skulle legge inn «anbud» på et forskningsoppdrag med rammer på mellom 3 måneder og et år. Det ble en vridning mot inntjening, konsulentvirksomhet og enkel bruk av kvantitativ, ureflektert metode, – som gjerne resulterer i enkle og av og til medieoppslagsverdige rapporter. I forhold til forsknings- og kunnskapsutvikling opplevde og opplever vi hva jeg vil kalle en markant målforskyvning. Det viktigste er ikke nysgjerrighet, innhold, substans og forsøk på kritisk blikk og overskridelse, men at du tjener inn nok ved at det du gjør er salgbart i et marked.»

Vedkommende gikk over til høgskole- og universitetssektoren.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:26:27]: Akademisk frihet er grunnleggende for all forskning, både som et nødvendig premiss for å framskaffe ny viten og for å sikre legitimitet til sjølve forskninga. Forskeren må sjøl velge hvilke hypoteser som skal prøves, og hvilke metoder som skal legges til grunn for arbeidet.

Spørsmålet i denne saken handler om hvorvidt den akademiske friheten for den delen av forskninga som ikke foregår i institusjoner der virksomheten er hjemlet i lov om universiteter og høyskoler, står svakere enn i de institusjoner som omfattes av loven.

I saken vedrørende forholdet til instituttet som har skapt mulighet for denne debatten, understreker også instituttet sjøl at departementet har vedtaksfestet uavhengighet, og at den akademiske friheten skal ivaretas i tråd med den lovbestemte formålsparagrafen i universitets- og høyskoleloven.

Som det framgår av innstillinga, mener også flertallet at den akademiske friheten som sådan ikke kan tolkes innskrenkende, men at det er gjeldende rett også utenfor UH-sektoren, lovfestet eller ulovfestet.

Mitt inntrykk er, heldigvis, at direkte overstyring eller forsøk på direkte å legge begrensninger på forskernes arbeid og presentasjon av forskninga ikke representerer noe stort problem. Vi registrerer likevel, som det konkrete eksempelet det refereres til i representantforslaget, påstander om at disse grunnprinsippene blir utfordret, direkte eller indirekte. Det er bl.a. reist spørsmål om sjølve finansieringa av visse forskningsinstitusjoner og prosjekter i seg sjøl kan begrense den akademiske friheten.

Som kunnskapsministeren har gjort rede for i sitt brev til komiteen, mener Senterpartiet og flertallet i komiteen at det vil kunne være både uheldig og uhensiktsmessig å lovfeste et vern for den akademiske friheten for den øvrige delen av forskningsfeltet.

Det kan likevel være klokt å styrke prinsippet om akademisk frihet gjennom en ytterligere tydeliggjøring fra statens side, bl.a. ved tildeling av statlig basisfinansiering til de forskningsinstitutter som ikke er omfattet av UH-loven. Jeg er derfor glad for at statsråden vil vurdere det nærmere.

Som innstillinga viser, er det ingen politisk uenighet om hvor viktig akademisk frihet er som et grunnleggende forskningsetisk prinsipp. Det er også brei politisk enighet om at en kontinuerlig må påse at dette prinsippet blir overholdt.

Det er derfor bra at en samlet komité enstemmig understreker betydninga av å verne den akademiske friheten, og at dette skal gjelde uansett hvem som er oppdragsgiver, og hvem som står for finansieringa.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:29:23]: Jeg har lyst til å berømme Venstre for å ha levert et godt og viktig forslag. Jeg tror dette er en debatt som det er sunt at Stortinget tar med jevne mellomrom, og at man på alle områder der man holder på med forskning, er bevisst på dette.

Noe av bakgrunnen for denne saken er debatten som gikk i media i fjor høst om den akademiske friheten. Den delen av forskningsfeltet som omfattes av universitets- og høyskoleloven, har fått et nødvendig lovfestet vern om den akademiske friheten. I debatten har det imidlertid blitt sådd tvil om hvorvidt private bedrifter, frittstående forskningsinstitutter, helseforetak m.m. har det samme vernet. Denne delen av forskningsfeltet som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven, antas å utgjøre ca. 70 pst. av den samlede forskningsinnsatsen i Norge.

Akademisk frihet er en selvfølge, ja det er et grunnleggende element i all høyere utdanning, og det står hele komiteen støtt bak. Slik bør det også være i alle sektorer som driver med forskning. Vi ser til stadighet at denne friheten kan settes under press gjennom økt krav til produktivitet, kommersiell utnyttelse av forskningsresultater og et sterkere krav om umiddelbar samfunnsutnyttelse. Derfor tror jeg det mer enn noen gang er avgjørende å hegne om den akademiske friheten innenfor all forskning. Akademisk frihet er en viktig forutsetning for at forskningen både skal kunne videreføre demokratiske verdier og oppfylle sin samfunnsrolle.

Så er det en diskusjon i komiteen – og jeg opplever at både flertallet og mindretallet har en reell bekymring for det – om at målstyring, flere politiske føringer og oppdragsforskning kan føre til hindringer i akademisk frihet. For det krever en høy grad av varsomhet fra myndigheter når man legger både målstyring, politiske føringer og oppdragsforskning til grunn – en høy grad av integritet, en høy grad av varsomhet og det som vi ofte bruker når vi snakker om andre lands demokratiske prinsipper, nemlig «transparency». Derfor mener jeg at det er naturlig å ha både diskusjonen og forslaget, og at vi enes om at det er naturlig med en sterkere tydeliggjøring av de grunnleggende prinsippene for akademisk frihet for alle forskere, uavhengig av hva slags arbeids- eller oppdragsgiver de har. Gjennom høringen er det kommet forslag til hvordan dette kan bli ivaretatt på en god måte. Det gir Regjeringen, mener Kristelig Folkeparti, gode verktøy i arbeidet med å sikre den akademiske friheten for alle.

Trine Skei Grande (V) [10:32:42]: Denne saken er framstilt også som en enkeltsak, men vi hadde et ganske prinsipielt utgangspunkt da vi fremmet saken. Det var bare et eksempel vi la fram, som viser at det som vi alle regner som en selvfølgelighet, også oppleves å være under press mange steder.

Som saksordføreren sa: Akademisk frihet er en grunnleggende frihet knyttet til ytringsfriheten. Vi lever jo i en tid der ytringsfriheten blir debattert, og vi ser at det er mange ulike meninger om hvordan den skal utøves, men på det akademiske området forventet jeg egentlig at det skulle være stor prinsipiell enighet.

Så hadde jeg trodd at dette skulle være en glad-dag, der man kunne vise at et initiativ på Stortinget kunne føre til et flertall og en bred enighet om viktige prinsipper. Men debatten, spesielt representert ved representanten Tajik, viser at Arbeiderpartiet legger seg på en linje i komiteen der man skal prøve å lage uenighet der man ikke har det, og der man skal prøve å vise forskjeller der de ikke fins. Det å påstå at det ikke fins krefter i instituttsektoren som utfordrer den akademiske friheten, er en ganske arrogant holdning. Det å påstå at alle som påpeker at det fins utfordringer, er imot alle de virkemidlene som eventuelt kan utformes, vil jeg påstå er feil. Det eneste jeg er enig i i det representanten Tajik sa, er at rammevilkårene er en trussel mot den akademiske friheten. Ja, det er derfor noen av oss har kjempet imot hvileskjæret.

Så er det påpekt at noen er veldig for å lovregulere dette. Grunnen til at Venstre ikke har gått inn på merknaden som avviser en lovregulering, er at vi ikke vil avvise noe. Vi vil faktisk at man går åpent inn i denne prosessen og gjør slik som Forskerforbundet sier, at man setter ned et utvalg som ser på hvordan dette skal gjøres på best mulig måte, og også ser på hvordan det gjøres i andre land, og at man ikke går inn i en prosess med å avvise mulighetene for å regulere dette. Så vi vil ha en mest mulig åpen runde på hvordan det skal gjøres.

Et tema som også ble tatt opp da UH-loven ble behandlet, var ønsket om en regulering når det gjaldt den akademiske friheten, for den sektoren som falt utenfor UH-loven. Det har tatt sin tid. Men jeg håper at dette kanskje er et push for å få det til.

Så håper jeg at tonen i debatten handler om at når man klarer å få til enighet, får man holde på enigheten og ikke tillegge folk meninger man vet de ikke har.

Statsråd Tora Aasland [10:36:03]: President, tillat meg før jeg begynner på taletiden, å rette en feil i komiteens innstilling som har gått igjen i flere representanters innlegg. Det står at man viser til kunnskapsministerens svarbrev. Det svarbrevet kom fra forsknings- og høyere utdanningsministeren.

La meg først understreke at akademisk frihet er et svært viktig prinsipp. Det er helt grunnleggende at forskere har rett til selv å velge metoder og publisere sine forskningsresultater.

Vi har et samfunnsmessig behov for en felles, forskningsbasert kunnskapsbase. Samfunnet må derfor ha tillit til at kunnskapsutviklingen og oppfatningen av hva som er gyldig kunnskap, ikke styres av særinteresser. Vi er alle avhengig av at forskningen har legitimitet. For forvaltningen og for oss politikere som er storforbrukere av forskning for å begrunne vår politikkutvikling og valg av tiltak, er tilliten til forskning og forskerne ekstra viktig.

Akademisk frihet er en samlebetegnelse på ideer som betoner tenkefrihet og ytringsfrihet som grunnleggende for søking etter sann kunnskap og forståelse. Akademisk frihet har dermed også en stor betydning for demokratiutvikling og åpen samfunnsdebatt. Jeg støtter komiteen fullt ut i deres understrekning av disse ideenes betydning for en fri og uavhengig forskning.

Akademisk frihet er lovregulert i mange land, f.eks. i en særlov for høyere utdanning, slik vi har valgt å gjøre det her i Norge. Enkelte land har valgt å beskytte den akademiske frihet gjennom grunnloven. Det er også mange land der den akademiske frihet er ulovfestet, men like fullt gjeldende rett. Dette er utgangspunktet i Norge for forskere ansatt i forskningsinstitutter utenfor universitets- og høyskolesektoren.

Akademisk frihet har både en institusjonell og en individuell side. Grunnprinspippene i den individuelle akademiske frihet ble av Underdal-utvalget beskrevet som frihet til å stille spørsmål, frihet til å bestemme hvilket materiale og hvilke metoder man vil benytte for å finne svar, og frihet til å legge fram hypoteser, resultater og resonnementer offentlig.

Underdal-utvalget uttrykte også at forskningsinstituttenes virksomhet ikke alltid er sammenlignbar med universitets- og høyskolesektorens, og det er store variasjoner også innenfor instituttsektoren hva gjelder kjernevirksomhet og organisering. Prinsippene i universitets- og høyskoleloven kan derfor ikke uavkortet legges til grunn for alle organisasjoner der det drives forskning. Men kjernen av grunnprinsippene, slik de er beskrevet av Underdal-utvalget, bør gjelde all vitenskapelig søking etter sann kunnskap og forståelse, uavhengig av hvor den finner sted. Metodevalg og rett til publisering vil stå sentralt i slike prinsipper.

I denne debatten må vi ikke glemme at alle forskere også har ytringsfrihet – flere har vært inne på det. For forskere som er statsansatte, er dette understreket i de etiske retningslinjene for statsforvaltningen. Det er videre framhevet at ansatte ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har som en del av sine arbeidsoppgaver å bidra til samfunnsdebatten.

Prinsippet om offentliggjøring av forskningsresultater er grunnleggende også for forskningsinstituttene. Kunnskapsdepartementet har utarbeidet en standardkontrakt for det offentliges bruk av oppdragsforskning, der forskerens rett til å offentliggjøre resultater er nedfelt.

Det er også viktig å være klar over at den akademiske friheten ikke gjelder uten begrensninger, verken ved universitetene, høyskolene eller i instituttsektoren. For instituttene framkommer nok begrensningene oftere. Begrensningene i den individuelle akademiske frihet kan altså deles i allmenne og det som gjelder spesielt ut fra type oppdrag en forsker har. Begrensningenes formål og art avgjør om de anses som legitime.

Enkelte begrensninger er satt av hensyn til andre. Andre begrensninger kan være personvern og vern av bedriftshemmeligheter. Sistnevnte vil trolig instituttsektoren oftere møte enn universitets- og høyskolesektoren på grunn av omfattende oppdragsforskning eller planer om patentering eller annen næringsvirksomhet.

Akademisk frihet betyr ikke at en forsker til enhver tid kan velge hva han eller hun vil forske på. Forskningsinstituttene anses som vår felles kunnskapsbase og mottaker av oppdrag. Oppdragsgivere må selvfølgelig kunne velge hva som er tema for forskningsoppdraget, men selvsagt da ikke styre valg av metoder eller sette begrensninger på publiseringsretten. Det er legitimt for samfunnet og for politikere å prioritere. En institusjon vil derfor være bundet av mål satt av overordnede myndigheter, og instituttledelsen må kunne styre slik at disse målene nås. Målstyring og politiske føringer er nødvendige verktøy for å sikre god forvaltning av statlige midler.

For å sikre forskningen legitimitet i samfunnet er vi avhengig av at den akademiske friheten er tilstrekkelig vernet. Med bakgrunn i sektorens heterogenitet framstår lovregulering som vanskelig – virksomhetene er ulike, og eventuelle begrensninger i den akademiske friheten vil variere. Jeg er glad for at komiteens flertall er enig i dette.

Jeg er enig i at akademisk frihet i utgangspunktet bør gjelde for offentlig støttet forskning, og jeg vil derfor vurdere hvordan retten til akademisk frihet bedre kan tydeliggjøres i retningslinjene for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter. Den offentlige finansieringen av norsk forskning kanaliseres i stor grad gjennom Forskningsrådet. Der har de utarbeidet vilkår for forskningsstøtte som alle støttemottakere må forholde seg til. Jeg vil i samråd med Forskningsrådet se på hvordan generelle krav til akademisk frihet vil kunne nedfelles i disse vilkår.

Presidenten: Det blir adgang til replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [10:41:40]: Jeg er glad for at statsråden understreker krav og rett til publisering av de tingene som blir produsert ved disse instituttene.

Jeg synes representanten Hagen, som representerer samme parti som statsråden, holdt et godt innlegg. Han snakket om en forsker som gikk fra instituttsektoren til høyskolen fordi han ikke fikk drive med store og langsiktige prosjekter i instituttsektoren. Han snakket om retten til å forske på det unyttige, og da regner jeg med at han refererer til prosjekter der det er lite betalingsvilje ute i et kommersielt marked.

Mitt spørsmål til statsråden dreier seg om noe som er lite omtalt i innstillingen, men som vi snakket mye om før jul: Hvor store mener statsråden basisbevilgningene i prosent bør være til de store støtteberettige instituttene? Hvor store må de være for å nå målet om at også forskere i instituttsektoren skal ha muligheten til å drive med langsiktige prosjekter der det er lite betalingsvilje i markedet?

Statsråd Tora Aasland [10:42:48]: Jeg synes jeg oppfattet i Tord Liens eget innlegg tidligere fra talerstolen at man ikke skulle blande den økonomiske situasjonen inn i debatten om akademisk frihet. Nå gjør han jo akkurat det. Jeg vil bare bemerke at det er egentlig en litt annen debatt. Men for å fylle ut litt det som Aksel Hagen la opp til, vil jeg si at jeg er helt enig i at det også må være noen som forsker på det såkalt unyttige – det man kanskje ikke helt vet svarene på – men jeg tror den forskningen først og fremst skjer som grunnforskning og dermed i universitetene og ikke så mye i instituttsektoren, som mer er anvendt forskning. Det er den debatten vi har nå, om akademisk frihet for den anvendte forskningen.

Trine Skei Grande (V) [10:43:44]: Jeg oppfattet statsrådens svar som veldig positivt og i en litt annen tone enn regjeringspartiene her i dag, så derfor skal jeg holde den samme tonen tilbake. Jeg tenkte jeg skulle spørre om statsråden kunne være litt mer konkret om hvordan hun kan tenke seg å følge opp et slikt vedtak i Stortinget.

Statsråd Tora Aasland [10:44:03]: Som jeg sa i innlegget mitt, ser jeg absolutt behov for å tydeliggjøre kravene til akademisk frihet overfor forskningsinstituttene. Og det har jeg tenkt å gjøre – selvfølgelig selv med departementet, med en gjennomgang av det som nedfelles og skrives om dette, men også i en dialog med Forskningsrådet, for der sitter det også folk som utarbeider retningslinjer, vilkår og krav i forhold til forskningen. Jeg er helt enig med representanten Skei Grande i at dette må være tydeliggjort i de grunnlagsdokumentene som forskningen bygger på.

Henning Warloe (H) [10:44:56]: Jeg er enig med statsråden i at debatt om økonomi – skal vi si handlingsrom, som jo er navnet på det utvalget som vurderer universitets- og høyskolesektoren akkurat nå, Handlingsromutvalget – er en litt annen debatt enn den prinsipielle debatten om akademisk frihet. Men de støter jo mot hverandre, det er en grenseflate et sted. Jeg tror statsrådens partifelle Aksel Hagen egentlig sa det ganske godt: Man kan naturligvis stille spørsmål ved hvor reell friheten er når også de økonomiske mulighetene og det økonomiske handlingsrommet forringes kraftig.

Jeg lurer på om statsråden er enig i den vurderingen, at et sted går det en grense for hvor reell den akademiske frihet er, hvis den i praksis er bundet av et redusert handlingsrom.

Statsråd Tora Aasland [10:45:51]: Den arbeidsgruppen som er nedsatt for å se på handlingsrommet i universitets- og høyskolesektoren, er bedt spesielt om å vurdere en helhet som går langt utover det økonomiske. Det er en del utfordringer i forhold til, la oss si, barrierer av forskjellige slag, som både kan handle om arbeidsrutiner og måter å jobbe på internt i institusjonene, og som sluker penger på veien fra de sendes fra Regjeringen, til de kommer til den enkelte forsker. Dette har ikke bare med selve pengestrømmen å gjøre, det har også å gjøre med arbeidsvilkår. Jeg må si at det var et interessant innlegg fra representanten Hadia Tajik her også, om ledelse i instituttene og i forskningssektoren i sin alminnelighet.

Dette er viktige debatter og viktige diskusjoner om handlingsrom på alle måter. Jeg vil foretrekke at denne debatten, som spørsmålsstilleren har lagt opp til, er en debatt om hvordan den akademiske friheten på best mulig måte kan tas vare på i instituttene.

Tord Lien (FrP) [10:47:10]: La meg begynne med å oppklare en liten misforståelse. Det var representanten Hagen som trakk inn det økonomiske i debatten, og da følte jeg behov for å gi statsråden mulighet til å følge opp det. Når det gjelder forholdet mellom strategisk styring og basisbevilgning, er det en debatt vi har rik mulighet til å komme tilbake til, og det er det helt åpenbart også behov for.

I slutten av sitt innlegg er statsråden inne på forskjellen mellom den privatfinansierte forskningen og offentlig finansiert forskning i instituttsektoren. Det er klart at vi har forståelse for at det i hvert fall i en del tilfeller vil måtte være en del begrensninger på privat finansiert forskning. Men vi vet altså om en rekke eksempler på at også offentlig finansiert forskning, eller det jeg liker å kalle for skattebetalerfinansiert forskning, ikke tilflyter skattebetalerne. Jeg hadde ønsket at statsråden kunne være mer kategorisk på at forskning – med mindre det er sikkerhetspolitiske årsaker som tilsier noe annet – skal tilfalle allmennheten, og at forskerne skal ha muligheten til å diskutere dette på et akademisk fritt grunnlag.

Statsråd Tora Aasland [10:48:26]: En viktig sak og et viktig tiltak i forskningsmeldingen som Stortinget diskuterte i forrige periode, var det vi har kalt for åpen tilgang, «open access», altså at statlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig, og ikke bare ved vanlig papirpublisering, men også på nett og på andre måter.

Jeg tror det er et veldig viktig prinsipp at det skal være åpenhet. Det kan være, som også representanten er inne på, forhold av næringsmessig og annen karakter som gjør at noe ikke kan være åpent. Men det aller meste vil være i den kategori at finansieres det statlig, bør det være tilgjengelig for offentligheten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hadia Tajik (A) [10:49:23]: I innlegget mitt tok jeg utgangspunkt i merknadene i innstillingen til Dokument 8-forslaget. I deler av den innstillingen finnes det et flertall og et mindretall. Da mener jeg at det er naturlig å synliggjøre politisk uenighet der det finnes. Jeg har ikke tillagt mindretallet noe standpunkt, men tvert imot benyttet mitt innlegg til å begrunne Arbeiderpartiets standpunkt i innstillingen.

Venstre har valgt å stille seg på mindretallets side i spørsmålet om målstyring og politiske føringer, men de gir ingen begrunnelse for sitt standpunkt. Det kunne representanten fra Venstre ha gjort i debatten, men viser isteden til økonomiske rammevilkår, noe som hører hjemme i en budsjettdebatt.

Så vil jeg gjerne legge til at undertegnede representant vil fortsette å påpeke politisk uenighet der det finnes, slik som innstillingen viser i denne saken. Jeg håper at representanten fra Venstre ikke vil knytte sitt følelsesliv til politisk uenighet. Og jeg håper at resten av dagen blir en glad dag!

Aksel Hagen (SV) [10:50:48]: Jeg skal først ta avstand fra to utsagn i mitt tidligere innlegg. For det første beskyldte jeg Venstre for sterk tiltro til ekstra dose med ny og forsterket lovregulering. Etter Trine Skei Grandes innlegg har jeg ingen grunn til å påstå det. Hun sa at Venstre hadde en åpen tilnærming til lovregulering eller ikke. For det andre skal jeg ta avstand fra min titulering av statsråden. Unnskyld!

Så over til temaet akademisk frihet. Lover og retningslinjer, krav og forskrifter osv. er bra. Men dette dreier seg først og fremst om det vi kan kalle god ledelse, som er et viktig stikkord. Jeg tror det har mye med en profesjonskultur ute blant forskerne å gjøre, hva som blir sett på som god og anstendig oppførsel. Jeg tror også det har mye med hva slags sunnhetstilstand vi har i den offentlige debatten i et gitt tidsrom, at vi setter pris på at meninger brytes på en fri og åpen måte. Hvis vi har den type offentlig debattkultur, vil også forskere lettere kunne gå ut og delta i den. Det synes jeg – og hele komiteen, tipper jeg – er et godt ideal.

Så litt om økonomi. Det den ene oppdragsforskeren viste til her, tror jeg har sammenheng med at på den ene sida er det mange bestillere, både i det offentlige og i det private, som bestiller svar på store spørsmål – og så skal svarene komme på veldig kort tid. Så er det kanskje ikke så veldig godt betalt. Det kan ikke minst gå ut over det som forskeren har av krav til seg selv på hva som er anstendig metode for å kunne svare på disse spørsmålene. Ved å føle at man ikke har blitt fullfinansiert, slik at man må begynne å gå litt på akkord med sine egne metodiske krav, føles som et press på den akademiske friheten til å gjøre anstendig akademisk arbeid. Det er et tankekors, og jeg skjønner veldig godt at det blir opplevd der ute, ikke minst av oppdragsforskere.

Henning Warloe (H) [10:53:08]: Denne debatten som vi nå snart avslutter, har jo ikke handlet direkte om økonomiske betingelser. Den har heller ikke handlet direkte om temaet politisk styrt forskning kontra fri forskning. Men begge disse temaene og dagens tema, akademisk frihet, er en del av en helhet, og det kan nok sikkert være litt vanskelig av og til å gjøre grensedragningene mellom disse diskusjonene, for de henger naturligvis sammen. Slik sett synes også jeg, i likhet med noen andre representanter, at innlegget fra representanten Tajik inneholdt – skal vi si – noen litt spesielle resonnementer med hensyn til at mer ledelse gir økt frihet for forskere. Jeg tror hun formulerte det slik. Hvis man skulle trekke det svært langt, er det ingen tvil om at mye ledelse går over i mye styring, og dermed er man over i noe som kan true en del grunnleggende frihet innenfor forskningen. Spørsmålet her blir jo egentlig hva slags dosering man velger. Fravær av ledelse er sannsynligvis ikke bra. Et diktatorisk lederskap er heller ikke bra. Spørsmålet er altså hva slags dosering man velger før det eventuelt blir for mye. Det å kunne slå fast at mye ledelse gir økt frihet, synes jeg er et litt spesielt og tvilsomt resonnement.

Så gjorde representanten Tajik også et nummer av at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti pekte på en indirekte trussel mot akademisk frihet og forskningsfrihet som følge av redusert økonomisk handlingsrom, bl.a. Vi hadde denne debatten for noen uker siden i Stortinget som følge av en interpellasjon om politisk styrt kontra fri forskning. Det er ingen tvil om at en sterk vekst i øremerkede midler, en reduksjon i frie midler, flere politiske mål og føringer og større midler bundet opp av samarbeidsprosjekter også internasjonalt – som vi vet binder opp store norske forskningsmidler – reduserer handlefriheten for forskningsfeltet. Det kan ikke være noen tvil om det. Men igjen blir det et spørsmål om dosering, spesielt når det gjelder de relativt mange politiske målene som er vedtatt for forskningsfeltet.

La meg til slutt ta sjansen på å beklage overfor statsråden på vegne av en enstemmig komité at den inkurien har skjedd at vi har brukt feil navn på statsråden. Det tror jeg ikke skal gjenta seg, og det er kanskje merkelig at det har passert alles våkne blikk, men det har altså skjedd. Vi i komiteen vet naturligvis hvilken tittel statsråden har.

Trine Skei Grande (V) [10:56:49]: Jeg er en type politiker som syns det er veldig morsomt å diskutere politiske uenigheter. Det er litt av drivkraften min for å stå opp om morgenen. Det jeg kanskje syns er litt meningsløst, er å bruke tid på politiske uenigheter som ikke finnes, og det syns jeg kanskje denne saken bærer preg av. Jeg trodde at dette skulle være en plankedebatt om noe som vi faktisk var enige om, der vi kunne diskutere hvordan man skulle implementere dette. Nå finner jeg for første gang i mitt liv på Stortinget behov for å presisere en merknad:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener likevel at flere forhold kan bidra til å utfordre de grunnleggende prinsipper for akademisk frihet, bl.a.»

Og dermed er vi imot alt det som står i «bl.a.», fordi vi ramser opp noe som kanskje kan være med på å utfordre! Det er det jeg reagerer på, at man blir tillagt en mening man ikke har.

Så kan representanten Tajik påpeke at akademisk frihet ikke skal ha noe med rammevilkår å gjøre, derfor skal vi ikke diskutere dette. Grunnen til at jeg tok opp rammevilkår, var at representanten Tajik refererte til at rammevilkår er noe av det som faktisk påvirker akademisk frihet.

Jeg syns bare vi skal diskutere det vi er reelt uenige om, og det fins det mye av på dette feltet. Da kan vi heller bruke tida på å diskutere det enn på å tillegge folk meninger vi vet at de ikke har.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.