Stortinget - Møte torsdag den 4. mars 2010 kl. 10

Dato: 04.03.2010

Sak nr. 10 [18:00:45]

Interpellasjon fra representanten Elisabeth Aspaker til forsknings- og høyere utdanningsministeren:
«I etterkant av stortingsbehandlingen av Stjernø-utvalget er det tatt ulike initiativ for å skape mer robuste institusjoner ved sammenslåing av høyskoler og/eller fusjon med universitet. Motivasjonen for slik konsolidering er at høyskolene mangler ressurser til nødvendig faglig videreutvikling og frykter at de vil bli tapere i fremtidig konkurranse om studenter og fagpersonale. Det er viktig at tilbud om høyere utdanning fortsatt skal gis flere steder enn i universitetsbyene, at det utenfor disse skal være forskningsbaserte fagmiljøer og at profesjonsfagenes videreutvikling ivaretas i møte med universitetskulturen. Nye sammenslåinger må ikke få som resultat en storstilt sentralisering i UH-sektoren.
Hvordan vil regjeringen legge til rette for at lokalt initierte og hensiktsmessige sammenslåinger kan gjennomføres etter en modell som sikrer attraktive campuser også utenfor universitetsbyene?»

Talere

Elisabeth Aspaker (H) [18:02:08]: Det foregår mye interessant kurtise i UH-sektoren nå for tiden. Høyskoler beiler til høyskoler, universitet beiler til høyskoler, og i tillegg har departementet engasjert seg med føringer i retning av et tvangsekteskap i Nordland.

Fellesnevner for alle framstøtene er ønsket om å bygge sterkere institusjoner for å få et overtak på naboen og for å vinne studentenes gunst. For alle som er opptatt av kvalitet, bør denne nasjonale konkurransen hilses velkommen.

For de største norske utdanningsinstitusjonene er det som skjer, også et uttrykk for ambisjoner utover det å bli noe større og hevde seg her i landet. Også det trenger kunnskapsnasjonen Norge.

Høyre har stor sans for ambisiøse utdanningsinstitusjoner som vil legge listen på et internasjonalt nivå og måle seg med de beste ute. Derfor bør institusjonene absolutt oppmuntres til dette. Vi har gode eksempler på norske kompetansemiljøer som kan måle seg med det aller ypperste i verden, men ikke hele institusjoner i samme toppklasse. Det bør inspirere både oss politikere og sektoren selv til å strekke seg videre, fordi det er viktig for landets verdiskaping og konkurranseevne i et litt lengre perspektiv at vi har utdanningsmiljøer også i toppklasse. Da er det vår oppgave som politikere å sørge for rammebetingelser som legger til rette for utvikling og vekst i samarbeid med sektoren.

Stjernø-utvalget fikk på mange måter en litt ublu skjebne. Mye av budskapet druknet i debatten om institusjoners berettigelse og forslag om nedleggelser. Noen pustet sikkert lettet ut da Stortinget konkluderte med at strukturendringer i sektoren burde tuftes på frivillighet. Men siden har altså det skjedd at flere og flere institusjoner har funnet hverandre og gått i dialog om en felles framtid. Først ute var kanskje Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø, som nå er forbi fusjonsfasen. Siden 1. januar 2009 har de vært lykkelig gift, virker det som, med spennende visjoner for hvordan den nye, større institusjonen skal kunne utvikle mer attraktive studietilbud av høy kvalitet. Det er interessant å følge utviklingen av den nye lærerutdanningen i Tromsø, et ektefødt barn av den nysammenslåtte institusjonen som kan presentere en bredde som neppe matches av noe annet lærerutdanningsmiljø i Norge.

Hvor vil jeg med dette? Hensikten med å ta opp denne interpellasjonen er at også Stortinget skal kunne la sin stemme høre i en periode med større dynamikk enn på lenge når det gjelder struktur i norsk høyere utdanning – og fordi Stortinget ikke har noen konkret sak om dette til behandling.

Det er spennende at det tas så mange initiativ i sektoren, og at disse nesten uten unntak kommer nedenfra. Nordlandsprosessen er et slikt unntak, og jeg registrerer at utvalgsrapporten har skapt bølger hos dem som føler sin frie vilje truet. Men ser vi bort fra det som skjer i Nordland, tyder de mange initiativene som er tatt, på at endringene er ønsket og kommer.

Likevel er det nok også en realitet at særlig de minste høyskolemiljøene føler pusten i nakken fra dem som er større. Strategien om å alliere seg med andre for å unngå å sakke akterut bunner vel i en erkjennelse av at alternativet kan være verre. Hva sluttresultatet blir, vil tiden vise. Dette avhenger også av på hvilken måte store institusjoner vil møte tilnærmelsene fra dem som er mindre.

Selv kjenner jeg godt til den dialogen som er etablert mellom Høgskolen i Harstad og Universitetet i Tromsø om en mulig sammenslåing av de to institusjonene. Senere er Høgskolen i Finnmark blitt en del av prosessen, og Høgskolen i Narvik har meldt seg på som observatør.

Da styret ved Høgskolen i Harstad sommeren 2009 gjorde vedtak om å innlede samtaler med Universitetet i Tromsø, var det med det utgangspunkt at Høgskolen i Harstad har utdanninger og kompetanse som er komplementær til universitetets, og fordi man tror på økt utviklingskraft gjennom universitetsstatus.

Et annet, sentralt poeng for styret er at en fusjon kan bane vei for relokalisering og etablering av nye utdanningstilbud på områder hvor Harstad-regionen har spisskompetansemiljøer, eksempelvis innenfor petroleum. Målet er å få til smarte koblinger som kan gi en vinn-vinn-situasjon for utdanning og arbeidsliv, der alle parter vil kunne høste frukter av et tettere samarbeid.

Allerede ved budsjettbehandlingen sist høst kom forvarslene om trangere tider for utdanningssektoren, og nå går det snart ikke en dag uten at finansministeren hever en advarende pekefinger og ber alle sektorer innstille seg på tøffere tider. Når Regjeringen forspilte sjansen til en større utdanningssatsing i de gode årene vi har bak oss, kan vi nå frykte hva vi har foran oss.

Mye av Norges verdiskaping er kompetansebasert, og da er det livsviktig – bokstavelig talt – for norske arbeidsplasser at Regjeringen greier å prioritere utdanning på tross av tøffere økonomiske tider.

Høyre er opptatt av at også utdanningssektoren skal drive effektivt, og vi skal stille krav om at de betydelige ressursene som hvert år investeres i utdanning og forskning, gir resultater tilbake til samfunnet både på kort og på lang sikt. Derfor er Høyre også tilhenger av tettere samarbeid og fusjoner i universitets- og høyskolesektoren når initiativet kommer nedenfra. For vi tror resultatet blir best når sammenslåing er en villet utvikling av de involverte parter.

I Tromsø-fusjonen kom det en mindre premiering fra departementet – eller i hvert fall oppfattet man det sånn – etter at ekteskapet var inngått, og min første utfordring til forsknings- og høyere utdanningsministeren i dag er om Regjeringen nå vurderer gulrøtter for å smøre de pågående prosessene.

Min andre utfordring til statsråden er hvordan Regjeringen vil sikre god tilgjengelighet til høyere utdanning i en situasjon med færre og større enheter, slik utviklingen synes å gå i retning av.

Utdanningskomiteen har til behandling St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, som har som rød tråd å få til bedre kobling og interaksjon mellom utdanning og arbeidsliv på alle nivåer. Samtidig er meldingen en ny understreking av noe det er tverrpolitisk enighet om; at samfunnet må legge enda bedre til rette for etter- og videreutdanning i et yrkeslangt perspektiv. I tillegg er det en klar forventning om at våre høyere utdanningsinstitusjoner skal bidra til regional utvikling gjennom sin rolle som kompetanseleverandør.

Selv om norgeskartet på UH-sektoren om få år kan se radikalt annerledes ut med hensyn til antall institusjoner, må det ikke bety at store regioner tømmes for høyere utdanningstilbud.

Rammebetingelsene for sektoren må utformes sånn at disse bygger opp under kvalitet, men samtidig legger til rette for at universitetene kan ha campuser flere steder – ja, i flere byer.

Særlig med tanke på samspill, utdanning og næringsliv, og i forbindelse med etter- og videreutdanning i kombinasjon med å være i arbeid, er det viktig at høyere utdanning også i framtiden kan tilbys utenfor universitetsbyene. Tilstedeværelse flere steder vil også sikre en bredere kontaktflate mellom utdanningssektoren og det arbeidsmarkedet institusjonene skal forsyne med arbeidskraft. Spørsmålet er om finansieringen av sektoren og institusjonene er godt nok innrettet for å ivareta dette.

Det heter «small is beautiful», men ikke alltid, tror jeg. Den samme erkjennelsen har tydeligvis mange av våre mindre utdanningsinstitusjoner kommet til når man frivillig har tilnærmet seg storebrødre i sektoren for å se om en framtid sammen er et bedre alternativ enn livet som singel og lillebror.

Enten vi liker det eller ikke, ser universitetene ut til å være større magneter på ungdom enn mange høyskoler. Det handler bl.a. om at det har mer status å studere ved et universitet. Mindre høyskoler opplever i tillegg hard konkurranse fra universitetene om lærekrefter fordi universitetene, naturlig nok, i kraft av sin størrelse gir flere og mer attraktive karrieremuligheter. Begge disse faktorene, som mindre høyskoler frykter vil slå negativt ut for dem, vil langt på vei kunne elimineres i et universitetsfellesskap, selv om campus har en annen geografisk lokalisering.

Jeg er oppmerksom på departementets SAK-initiativ om samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon for å få en mer slagkraftig, høyere utdanningssektor, og jeg mener det er viktig at Stortinget kan delta i debatten om den videre utviklingen av høyere utdanning i Norge.

Jeg ser fram til å høre statsrådens utdyping av Regjeringens strategi for å sikre alle deler av landet tilgang på sektorens kompetanse og utdanningstilbud.

Statsråd Tora Aasland [18:11:33]: Jeg takker for denne anledningen til å få en diskusjon med Stortinget om det som foregår innenfor høyere utdanningssektor, og som interpellanten ganske riktig sier, pågår det for tiden en utvikling der høyskoler og universiteter i ulike deler av landet utreder nærmere samarbeid, eventuelt også sammenslåing. Dette skjer i innlandet, rundt Oslofjorden, på Vestlandet og i Nord-Norge. I Tromsø slo høyskolen og universitetet seg sammen med virkning fra 1. januar 2009, og siden har høyskolene i Harstad og Finnmark innledet samtaler om en mulig fusjon med det sammenslåtte universitetet. I Nordland har et utvalg nedsatt av Kunnskapsdepartementet etter initiativ fra Nordland fylkeskommune nylig anbefalt at de tre høyskolene i fylket slås sammen til én institusjon.

Disse prosessene har skutt fart etter at Stjernø-utvalget la fram sin NOU 2008:3 Sett under ett – Ny struktur på høyere utdanning i januar 2008, men flere av dem var i gang allerede før det. Stjernø-utvalget foreslo som kjent en politisk styrt strukturreform som skulle samle de statlige universitetene og høyskolene i åtte–ti store institusjoner. Like velkjent er det at departementet avviste dette forslaget, og Stortinget sluttet seg til. Jeg deler imidlertid langt på vei utvalgets analyse, som peker på behovet for mer profilerte institusjoner og mer robuste fagmiljøer. Jeg er derfor positiv til at de høyere utdanningsinstitusjonene på eget initiativ undersøker hvilke muligheter økt samarbeid kan gi. Med unntak av utredningen om høyere utdanning i Nordland er alle samarbeidsprosessene jeg nevnte, initiert av institusjonene selv.

Representanten Aspaker sier i interpellasjonen:

«Motivasjonen for slik konsolidering er at høyskolene mangler ressurser til nødvendig faglig videreutvikling og frykter at de vil bli tapere i fremtidig konkurranse om studenter og fagpersonale.»

Dette er etter mitt skjønn en for ensidig negativ framstilling av begrunnelsene for høyskolenes samarbeidsinitiativ. Mange høyskoler har utfordringer, men samtidig ser både fagpersonale og ledelse at samarbeid gir større muligheter for å utvikle høyere kvalitet i utdanning og forskning, gi studentene et bredere fagtilbud og bli en mer attraktiv samarbeidspartner for samfunnet omkring og for andre utdanningsinstitusjoner i inn- og utland.

Dette kan illustreres ved at også den største av de statlige høyskolene, Høgskolen i Oslo, med over 11 000 studenter og god rekruttering, har funnet at de vil bli faglig sterkere ved å gå sammen med Høgskolen i Akershus. Departementet har gitt prinsipiell tilslutning til at de to høyskolene kan slås sammen til en ny institusjon, og dette utredes nå videre.

For ytterligere å stimulere til samarbeid og faglig styrking har Regjeringen satt av 50 mill. kr i statsbudsjettet for 2010 under overskriften Samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, SAK. Alle de høyere utdanningsinstitusjonene skal omtale sitt arbeid med SAK, som vi kaller dette initiativet, i budsjettdokumentene som de nettopp har sendt departementet, og midlene vil bli fordelt på grunnlag av dette. Så her kommer de gulrøttene som Aspaker etterlyser.

Videre vil det bli gjennomført møter både på embetsnivå og på politisk nivå med de aktuelle gruppene av institusjoner for å diskutere målet for samarbeidet, gevinster, utfordringer og suksessfaktorer. Med andre ord ønsker departementet å være en aktiv medspiller i prosessene, samtidig som vårt utgangspunkt hele tiden har vært at eventuelle sammenslåinger skal skje frivillig.

Jeg er helt enig med representanten Aspaker i at det er viktig at det fortsatt tilbys høyere utdanning med utgangspunkt i forskningsbaserte fagmiljøer også utenfor universitetsbyene, men deler ikke hennes frykt for en storstilt sentralisering. Stjernø-utvalget viste til at det til sammen er 57 permanente studiesteder ved de statlige universitetene og høyskolene, definert som avdelinger med fast tilknyttet faglig personale. Det nøyaktige antallet vil selvsagt kunne endre seg over tid. Poenget er at vi i Norge har en svært godt utbygd desentralisert struktur av høyere utdanningsinstitusjoner som har vært avgjørende både for å gjøre høyere utdanning tilgjengelig i alle deler av landet og for å sikre de ulike landsdelene tilgang på nødvendig kompetanse og kvalifisert arbeidskraft. Dette har det også vært, og er, stor politisk oppslutning om. Jeg deler helt og fullt representanten Aspakers meninger om dette.

Dette hovedbildet vil ligge fast også i framtiden. For eksempel er det lagt til grunn i flere av samarbeidsprosessene som pågår, at eksisterende studiesteder skal videreføres og styrkes. Derimot er det ikke sikkert at de skal se ut nøyaktig slik som de gjør i dag, dvs. ha det samme fagtilbudet og de samme funksjonene. Nordlandsutredningen foreslår f.eks. at ansvaret for all lærerutdanning i en sammenslått institusjon eventuelt skal legges til avdelingen i Nesna. Det betyr ikke at all lærerutdanning i fylket skal flyttes dit, men at faglig ledelse, styring og koordinering av utdanningen eventuelt skal skje derfra. Hvis dette forslaget blir realisert, vil det bety en styrking av Nesna som studiested.

I andre tilfeller kan det kanskje også være aktuelt å flytte virksomhet og ansatte for å samle og styrke fagmiljøene. Slike interne omrokeringer foregår allerede i dag. Høgskolen i Hedmark har f.eks. samlet sin allmennlærerutdanning på Hamar og rendyrket folkehelseprofilen ved avdelingen i Elverum. Dette reflekterer at de statlige høyskolene i seg selv er sammenslåtte institusjoner. Flere av dem hadde f.eks. mer enn én sykepleierutdanning på tidspunktet for høyskolereformen i 1994. Det ville vært lite hensiktsmessig om disse skulle fortsatt som selvstendige enheter uten noen form for faglig samordning. Samordning kan altså skje på flere måter, men innebærer nødvendigvis at det etableres en enhetlig beslutningsstruktur.

Hvor beslutningene skal tas, blir opp til styret for institusjonene å bestemme. Lov om universiteter og høyskoler skiller mellom beslutninger som skal tas av styret selv, og beslutninger som kan delegeres til andre organer ved institusjonen. Alle beslutninger tas imidlertid på vegne av styret, og styret står ansvarlig for dem. Etter loven bestemmer styret selv den interne organiseringen av institusjonen på alle nivåer. Dette vil også gjelde ved de eventuelle framtidige fusjonerte institusjonene.

Spørsmålet fra representanten Aspaker gjelder institusjoner som slår seg sammen. Hvis slike sammenslåinger skal ha noen hensikt, må det nødvendigvis føre til endringer. Men det er snakk om kompliserte og tidkrevende prosesser. Ved det sammenslåtte Universitetet i Tromsø pågår f.eks. fortsatt arbeidet med å gjennomføre en felles avdelingsstruktur for den nye institusjonen. For de fleste fagansatte innebærer det at de inngår i nye organisatoriske enheter og har fått nye kolleger. Forskning på området viser at det kan ta opptil ti år før den nye organisasjonen setter seg, men i Tromsø har man altså vurdert gevinstene ved dette til å være større enn kostnadene.

Ny organisasjonsstruktur betyr også endringer i besluttende organer. Ved det nye Universitetet i Tromsø ligger alle avdelingene, og dermed beslutningsorganene, i samme by, men prinsippet om at styret bestemmer fordelingen av studietilbud og funksjoner mellom de ulike avdelingene, blir det samme ved institusjoner som er lokalisert på flere steder.

Sammenslåing av høyere utdanningsinstitusjoner er saker av nasjonal betydning som behandles i statsråd. Regjeringen vil da vurdere alle sider av saken og kan stille betingelser for fusjonen. Én mulig betingelse er at eksisterende studiesteder skal opprettholdes. Hvilken avdeling som skal ta ansvaret for en bestemt utdanning, eller fra hvilket studiested den skal ledes eller koordineres, vil derimot være opp til styret å bestemme ut fra styrets helhetlige ansvar for alle sider av virksomheten ved institusjonen.

Dette er selvsagt ikke til hinder for attraktive campus også utenfor institusjonens hovedcampus. Jeg forutsetter at institusjoner som går inn i frivillige samarbeidsprosesser, gjør det med god vilje og en klar hensikt om at alle parter skal komme styrket ut av samarbeidet. Gjennom å bli del av en større institusjon kan også campus utenfor hovedcampus bli styrket gjennom tilgang til større fagmiljøer og ressurser, kanskje også større fagmiljøer og nye studietilbud og funksjoner på stedet. Andre utdanninger kan bli flyttet, f.eks. for å samlokaliseres med et større miljø et annet sted. Slik kan studiestedet få en mer rendyrket profil, bli styrket faglig og dermed bli mer attraktiv for studenter og som samarbeidspartner for omkringliggende samfunns- og næringsliv.

Spørsmålet fra representanten Aspaker tar også opp behovet for å sikre at «profesjonsfagenes videreutvikling ivaretas i møte med universitetskulturen». Som nevnt har de korte profesjonsutdanningene, som f.eks. sykepleier-, lærer- og ingeniørutdanning, vært gitt ved sammenslåtte institusjoner – de statlige høyskolene – siden 1994. To av disse institusjonene er i dag universiteter. Sammenslåingen av Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø viser at det å bli del av et universitet innebærer et stort utviklingspotensial for disse utdanningene. Den nye femårige lærerutdanningen i Tromsø, som bygger på ressurser fra både universitet og høyskole, er bare ett – men et ganske godt – eksempel på dette. Jeg tror derfor at sammenslåing mellom institusjoner, også hvis en av institusjonene er et universitet, først og fremst innebærer en mulighet for disse utdanningene og ikke en fare. Igjen er det styrets ansvar å ta ut dette potensialet, men departementet følger profesjonsutdanningene tett og vurderer fortløpende behovet for tiltak på nasjonalt nivå, slik vi har iverksatt for lærerutdanningen i oppfølgingen av lærerutdanningsmeldingen. Den er et godt eksempel på at man samarbeider på tvers av institusjoner, ikke minst når det gjelder våre tre fylker i nord.

Elisabeth Aspaker (H) [18:21:07]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Jeg tror at for mange av de prosessene som foregår, er det ganske viktig hvilke signaler som sendes ut fra dette hus, slik at man kan føle seg trygg på at man ikke eksisterer i et vakuum, men at noen faktisk følger med og er interessert i det som foregår ute. Jeg vil derfor bare understreke at det er av stor betydning at Stortinget både involveres i utviklingen og får et ord med i laget når det handler om en så strategisk viktig ressurs som UH-sektoren faktisk er for samfunnet.

Ordtaket sier: «Nød lærer naken kvinne å spinne», og kanskje er det noe av bakgrunnen for at vi er der vi er i dag. Debatten både før og etter Handlingsromutvalget har jo vist at Regjeringen og UH-sektoren kanskje ikke er helt på linje i situasjonsbeskrivelsen av hvordan man opplever tiden nå. Den oppleves trang mange steder, og mange er også veldig opptatt av at man har en handlefrihet som ikke er som den en gang var, og at det derfor legger litt bånd på mulighetene til videre utvikling.

Jeg oppfatter at Regjeringen med sitt initiativ, SAK, er med på å sende signaler om at vi ønsker en utvikling mot sterkere institusjoner, større faglig tyngde. Det er viktig nasjonalt, men det er også viktig for Norge i den internasjonale konkurransen at vi har det fokuset. Spørsmålet blir jo da hvordan vi best oppnår dette. Vi kan sette oss på sidelinjen og håpe at disse prosessene lykkes, eller vi kan bidra med tiltak som gir drahjelp, slik at flere faktisk lykkes i de samtalene og dialogene som er etablert.

Jeg var inne på at Tromsø fikk noen midler i ettertid, i hvert fall opplevde de det slik selv. Men alle som fulgte den sammenslåingsprosessen, vet at den var meget krevende, og at fusjonsmidlene måtte framskaffes gjennom ordinære prosesser mens to institusjoner var i full drift. Det var tøft. Så hvis vi ønsker å forebygge havarier i de prosessene som nå går, er det spørsmål om Regjeringen vil vurdere å gi noe man kunne kalle et omstillingstilskudd til de fusjonsprosessene som faktisk er i gang, eller til samtalene eller dialogene – man er i litt forskjellige faser.

Dernest tenker jeg også at det kunne være ønskelig at statsråden var enda tydeligere på hvordan Regjeringen vil sikre kontakt med og tilgjengelighet til høyere utdanning dersom vi får noen færre institusjoner.

Jeg var inne på det sentrale tjenesteområdet, som har et stort behov for etter- og videreutdanning i årene som kommer – jeg nevner helsesektoren og utdanningssektoren, altså skolen. Men i tillegg vet vi at arbeidslivet generelt har et slikt behov. E-læring og IKT er viktig, men jeg tror ikke det kan erstatte muligheten for et fysisk møte, enten det er med foreleser, eller det er med medstudenter. Så spørsmålet er jo da om statsråden er enig i at det ikke går an å se for seg en eventuell sammenslåing av Tromsø og Finnmark, der man skulle ende opp med at Høgskolen i Finnmark ikke lenger var en realitet.

Statsråd Tora Aasland [18:24:25]: Jeg tror både representanten Aspaker og Stortinget for øvrig kan være trygg på at regjering og fagstatsråd følger opp institusjonene gjennom de prosessene de nå er inne i. Vi vil selvsagt på betryggende og korrekt måte involvere Stortinget i eventuelle viktige fusjonsbeslutninger, som vi har gjort hittil.

Da Stortinget vedtok budsjettet og deriblant de 50 mill. kr som var satt av til nettopp samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, lå det i budsjettdokumentene en begynnelse til det som nå er et bedre system for økonomisk oppfølging av fusjonsprosessene enn det kanskje Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø opplevde, for det var før vi fikk etablert denne strategien som en mer nasjonal satsing. Men jeg kan love representanten at vi siden det, også til institusjonene i nord, både har satt av og kommer til å bevilge stimuleringsmidler nettopp til disse prosessene. Det kan være i form av stipendiatstillinger, og det kan være ulike former for støtte, som alle vet at de nå kan rapportere inn ønsker om i sine rapporteringsdokumenter til departementet.

Jeg er opptatt av dette, reiser mye rundt selv og følger de ulike prosessene, men samtidig har vi en ganske viktig balansegang i forhold til institusjonenes autonomi. Det er autonome institusjoner med egne styrer som skal foreta de mer formelle vedtakene. Det er viktig for meg som statsråd å være klar på rollen min som overordnet nasjonal myndighet, som gjerne kan stimulere og motivere og komme med forslag, men det er altså styrene ved de enkelte institusjonene som skal ta de endelige og viktige formelle vedtakene. I den grad dette blir fusjonsvedtak, er det klart at det må behandles av Regjeringen.

Representanten Aspaker var inne på arbeidsgruppen for handlingsrom, som i forrige uke leverte sin innstilling. Jeg vil jo karakterisere den rapporten på en helt annen måte, for her har vi faktisk gjennom et veldig intenst, men grundig arbeid fra en bredt sammensatt arbeidsgruppe fått en mye større grad av felles forståelse for hvorfor det er et problem at man til tross for økte bevilgninger til sektoren ikke opplever et økt handlingsrom. Her er det mer enn nok av viktige oppgaver å ta fatt på, ikke minst for institusjonene selv, men selvfølgelig også for meg og for Regjeringen.

Så jeg håper at vi ved de prosessene som er nå, både kan få til en faglig styrket utdanning, som selvfølgelig også inkluderer gode tilretteleggelser for desentralisert utdanning for å opprettholde nødvendige studiesteder, fordi geografien spiller en rolle, og som sagt også en god, desentralisert utdanning for både etter- og videreutdanning og for fagutdanning.

Tor Bremer (A) [18:27:39]: Debatten som Stjernø-utvalet starta om ein ny struktur i høgare utdanning, har ikkje stoppa opp. Det vil seia at sektoren no går frå ord til handling. Det vitnar om at ein ikkje berre har teke konsekvensane av dei store utfordringane ein ser, men at ein òg ser dei spennande moglegheitene som opnar seg.

Eg trur at timinga og retninga for dei prosessane som går, er god. Dei ber preg av at utdanningsinstitusjonane møter stigande forventningar. Dei møter krav til internasjonal kvalitet i undervisninga, og forskinga blir berre større. Det er bra. Vi kan faktisk ikkje tillata oss at Noreg som kunnskapsnasjon berre er middelmåtig på dette området. Det er av ulike årsaker god grunn til å tru at det norske kostnadsnivået kjem til å liggja høgt i ganske lang tid framover. Difor må vi ikkje sakka akterut når det gjeld kvaliteten på undervisninga og forskinga. Vi må faktisk vera i forkant.

Noreg har i dag ein godt utbygd struktur av universitet og høgskular som på ein vellykka måte har sikra alle delar av landet tilgang til høgare utdanning. Men denne strukturen blir no opplevd av mange som å vera under press. Nokre studiestader opplever svak rekruttering av studentar, og vi ser at evalueringa har påvist sviktande kvalitet i mange sentrale utdanningar. Dette er naturlegvis urovekkjande. Mange av dei prosessane vi no er vitne til, som statsråd Aasland gjekk gjennom, er eit resultat av denne utviklinga. I Arbeidarpartiet ønskjer vi naturlegvis dette velkome. Det er viktig at institusjonane, gjerne i samspel med nasjonale myndigheiter, finn dei løysingane som på ein best mogleg måte kan balansera omsynet til fremjing av kvalitet i undervisning og forsking med framleis tilgang til høgare utdanning i heile landet.

Det er også slik at meir og meir av forskinga er basert på eit internasjonalt samarbeid. Det er utelukkande positivt, men det kan vera utfordrande og til dels vanskeleg å meistra for dei minste institusjonane og dei svakaste faglege miljøa våre.

Men det er grunn til å tru at mange institusjonar gjennom ei nødvendig oppgåvefordeling og spissing av tilbodet vil kunna utfylla kvarandre på ein økonomisk og rasjonell måte, slik at dei møter desse utfordringane på ein god måte. Dette vil også gjera dei meir attraktive når det gjeld tilgangen på studentar og ikkje minst tilgangen på høgkvalifiserte fagfolk, noko som er ei stor utfordring for mange institusjonar. Ei slik spissing av tilbodet på spesielt dei små studiestadene vil kunne styrkja det faglege miljøet og gjera det meir attraktivt for personar med t.d. doktorgradsutdanning.

I framtida vil institusjonane innan høgare utdanning bli heilt sentrale kryssingspunkt i den regionale utviklinga. Dette kjem tydeleg til uttrykk gjennom aukande forventningar til høgskulane om å bidra til utvikling av regionalt og lokalt næringsliv og offentleg sektor. Den regionale utviklinga må i framtida bli endå tydelegare på at ho er forskings- og kunnskapsbasert. Men desse forventningane blir vanskelege å koma i møte utan ein høgare kompetanse enn kva mange av dei minste miljøa har i dag. Det er difor naudsynt også av denne grunn med ei spesialisering og spissing av tilboda.

Etter Høgskulereforma i 1994 har den geografiske strukturen på studiestadene vore tilnærma fastfrosen. Dei pågåande samtalene som har som siktemål tettare samarbeid, oppgåvefordeling og i nokre tilfelle samanslåing, er difor heilt naturlege. Lat gå at representanten Aspaker frå Høgre skrur på sjarmen og prøver seg med verbale slengkyss til heimbygda frå Stortinget sin talarstol. Men dersom vi tolkar representanten sin interpellasjon rett når det gjeld at Regjeringa bør gripa inn i dei pågåande prosessane, er eg veldig spørjande til det, og eg er veldig spørjande til kva som er Høgre sin overordna prinsipielle politikk. Eller kanskje det er slik at Høgre ikkje har nokon overordna politikk på eit så viktig område og at det berre er dei situasjonsavhengige lokalpolitiske omsyna som er styrande? Eg vil, som statsråden gjorde, tillata meg å minna Aspaker og Høgre om at det faktisk er opp til styra i dei ulike høgskulane og universiteta å fastsetja dei strategiske måla og den interne organiseringa.

Tord Lien (FrP) [18:32:54]: I likhet med interpellanten ser jeg at det er behov for å diskutere SAK fra Stortingets talerstol. Jeg er ikke enig i at vi ikke har hatt muligheten til å diskutere SAK, for det har vi allerede hatt i forbindelse med budsjettet, hvor SAK, i hvert fall for Fremskrittspartiet, faktisk var en sak, som vi forsøkte å adressere i den anledning. Vi har også til behandling i komiteen nå Utdanningslinja, som jeg mener at SAK også bør adresseres.

Men det som vi ikke har hatt anledning til å diskutere ennå, som henger litt sammen med dagens interpellasjonstema, er den helhetlige strukturen i sektoren. For det er altså slik at flere høyskoler fusjoneres inn i universitetene, mange andre høyskoler vil bli universiteter, og på kontaktkonferansen dette år la statsråden fram et kart med mange snøfnugg på, og min region, Trøndelag, hadde altså ingen snøfnugg. Det er på grunn av at hvis en kommer i havn med alle disse prosessene som var illustrert med disse snøfnuggene, kommer Norge til å ha to høyskoler, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Så kan man jo anta at de aller fleste OL-vinnerne også i 2014 kommer til å ha hatt befatning med en av dem, men vi har altså to høyskoler en gang i framtiden. Det mener jeg at det for så vidt hadde vært større grunn til å diskutere enn selve saksarbeidet som nå pågår. Det kan godt hende at vi trenger bare to høyskoler i Norge, men jeg tror at Stortinget på et eller annet tidspunkt må få anledning til å diskutere det, og jeg håper at statsråden på et egnet tidspunkt kommer til Stortinget og sier litt om hva hun og Regjeringen tenker om hvor mange universiteter vi har behov for i Norge, hvor mange høyskoler vi har behov for, slik at Stortinget får sjansen til å ta en skikkelig debatt om det. Alternativet kan jo bli at det er behov for at opposisjonen fremmer en slik sak til debatt.

Men så sa interpellanten at høyskolens egenart må ivaretas. Jeg er for så vidt litt enig med Bremer i at å diskutere Høgskolen i Harstad kan være greit nok enkelte ganger, men jeg tror ikke at det er egenarten til Høgskolen i Harstad som er viktig å ta vare på. Jeg har satt meg så mye inn i prosessen i Harstad at jeg har forståelsen av at grunnen til at Høgskolen i Harstad har selvtillit nok til å si at de vil bli en del av Universitetet i Tromsø, er at de har tillit til at de fagmiljøene i Harstad de har bygd opp, er så sterke at de vil overleve også i en fusjon med Universitetet i Tromsø. Det har jeg troen på er riktig. Høgskolen i Harstad har sterke fagmiljø, og jeg tror at de fagmiljøene vil bli styrket ved en fusjon med Universitetet i Tromsø.

Så er det jo også helt rett, som interpellanten sier – ikke direkte, jeg skal være enda mer direkte – at antallet rektorer, direktører og prorektorer i norsk høyere utdanning har ingen avgjørende betydning for kvaliteten på høyere utdanning og forskning. Men jeg vil jo i likhet med interpellanten si at antallet campuser er viktig. Det handler imidlertid først og fremst om to ting: Det handler om de nære ting, skulle jeg til å si, de tingene som er nært for kommunene, nemlig helsefaglig utdanning og lærerutdanning. Det er viktig at storting og regjering passer på at denne typen utdanning finnes på flest mulig campuser i Norge. Det gjelder selvfølgelig Harstad, det gjelder mange av studiestedene i Nord-Norge, og jeg kunne tenke meg å si at det strengt tatt også burde ha gjeldt Kristiansund. Men det er i hvert fall en debatt Stortinget må delta i, å produsere lærere og helsefaglig utdannede folk til kommunene.

Så vil jeg helt til slutt adressere prosessen i Nordland. Statsråden trekker fram at den prosessen som nå skjer der, er litt særskilt. Det må den gjerne være. Jeg noterer meg at Høgskolen i Narvik ikke nødvendigvis har konkludert med at en fusjon med Høgskolen i Bodø, eventuelt universitetet i Bodø, er riktig vei å gå. Da håper jeg at Høgskolen i Narvik, og styret ved Høgskolen i Narvik, får anledning til selv å avgjøre hvorvidt de vil stå alene, hvorvidt de vil fusjoneres med Universitetet i Tromsø eller hvorvidt de vil fusjoneres med Høgskolen i Nordland, eventuelt universitetet i Bodø.

Jeg ser at tiden går. Jeg må si at jeg er litt undrende til Høyres tilnærming i denne saken. Sist vi diskuterte akademisk frihet i denne salen, var Høyre klar på at den skulle være total og endelig, og at styrene skulle ha full frihet til å styre – men altså ikke i dag.

Henning Warloe (H) [18:38:17]: La meg først si at siste talers referat fra en tidligere stortingsdebatt om akademisk frihet var særdeles spissformulert. Men det var egentlig ikke det jeg skulle si noe om.

I denne saken er det helt åpenbart at vi har en strukturendring på gang i universitets- og høyskolesektoren i Norge, en strukturendring som kan få store konsekvenser på sikt. Da er det litt pussig at Regjeringen ikke er så veldig meddelsom overfor Stortinget når det gjelder dette. Det er svært liten omtale av disse spørsmålene i Utdanningslinja, altså St.meld. nr. 44 for 2008–2009, som er til behandling i Stortinget nå. Kun et kort avsnitt er ofret denne viktige saken. Det kan virke som om dette er en prosess med et visst demokratisk underskudd, i alle fall sett fra Stortingets ståsted. Denne interpellasjonen er derfor nyttig og viktig.

Utfordringene for universitets- og høyskolesektoren er store. Handlingsromutvalget, som tidligere ble nevnt, har illustrert det veldig godt. Kravene til sektoren er også tidvis mange.

Regjeringen viser ofte stor vilje til å styre i alle fall deler av dette feltet, bl.a. forskningsfeltet, som det tidligere har vært debatt om her i Stortinget. Men når det gjelder strukturen på universitets- og høyskolesektoren, viser både statsråd og departement en noe avventende holdning. Jeg vil ikke si at det nødvendigvis er galt, men vi ser i alle fall en annen holdning til dette spørsmålet enn til andre. Departementet avviste jo Stjernø-utvalgets anbefalinger, som statsråden sa i sitt innlegg.

Utover knappe omtaler i Utdanningslinja og i årets statsbudsjett er ikke Stortinget involvert i disse diskusjonene. I statsbudsjettet sies det at departementet vil komme tilbake til prosess med fordeling av midlene. Dette dreier seg altså om de 50 mill. kr som statsråden nevnte, som er satt av til såkalte strategiske SAK-midler. Mitt spørsmål til statsråden blir på hvilken måte departementet vil komme tilbake til prosessen med fordelingen av disse midlene, slik det framgår av statsbudsjettet.

Statsråden sa også i sitt innlegg at Stortinget kunne være trygg på å bli involvert i disse spørsmålene. Men utover denne interpellasjonen og, som sagt, svært knappe omtaler i viktige dokumenter, er det litt uklart – for meg i alle fall – hvordan Stortinget skal bli involvert. Kanskje statsråden kan gå litt mer i detalj om akkurat det i sitt neste innlegg.

Tor Bremer fra Arbeiderpartiet etterlyste Høyres overordnede politikk på dette området. Det er litt pussig, for det må jo være mye viktigere at vi får klart for oss hva som er Regjeringens overordnede politikk når det gjelder strukturen på universitets- og høyskolesektoren. Statsråden sa i sitt innlegg at hun var enig i svært mye av innholdet i Stjernø-utvalgets rapport, men siden hun også, sammen med Regjeringen, avviste anbefalingene fra utvalget, er det i dag litt uklart hva Regjeringen egentlig vil.

SAK-midlene, de 50 millionene, skal ifølge omtalen i statsbudsjettet fordeles etter både faglige og politiske vurderinger. Så da håper jeg at statsråden kan si noe mer om hvilke politiske vurderinger som vil bli lagt til grunn for fordelingen av disse 50 millionene.

Aksel Hagen (SV) [18:42:39]: Høgskole- og Universitets-Norge er i bevegelse – av ulike årsaker og med ulike hensikter og med mange involverte. Det er mange som har mye å ivareta i slike prosesser. Det er en av årsakene til at dette er en innfløkt og spennende debatt.

Noe av det gledelige ved disse debattene, disse endringene og disse bevegelsene, er at vi ser at kommuner og fylkeskommuner, og ikke minst næringsliv og lokalt og regionalt samfunnsliv, er så aktive. Hele Norge har nå oppdaget hvor viktig høgere utdanning og forskning er for god samfunnsutvikling.

Vi som brukte de beste årene av vårt liv på å kjempe fram en forvaltningsreform – og tapte – lærte bl.a. at en region pr. definisjon er en geografisk enhet eller et samfunn som har i seg egne institusjoner for høgere udanning og forskning. Dermed er vi ved en av hovedårsakene til at dette endringsarbeidet nå foregår så kraftfullt; det er nemlig knyttet til begrepet regional utvikling – eller litt bedre formulert: Målet for mye av det som foregår – for mange engasjerer seg nå, i kommuner, fylkeskommuner og næringsliv – er regional utvikling, mens virkemidlet er å styrke høgere utdanning og forskning. For å få til det trengs det vekst i studenttall og forskning. Dette forstyrrer og vanskeliggjør debatten som vi har på dette området litt, nettopp ved at vi har fått en ny begrunnelse parallelt med at vi har fått inn nye aktører. Men det å få inn disse aktørene – kommuner, fylkeskommuner og næringsliv – er udelt positivt, etter min mening, med hensyn til eierskap til og forståelse for høgere utdanning og forskning i samfunnet vårt. Og så tar de med seg friske penger inn i prosessen.

Dette er godt nedenfra og opp-arbeid. Men det gjør bildet vårt mer innfløkt. Alt var jo så mye enklere før, da det meste var en relasjon mellom et departement og et gitt og stabilt antall universiteter og høgskoler. Men jeg er glad for at det nå er blitt litt mer kaotisk, at det er noe mer bevegelse.

Det er stor kraft i den mobiliseringen som ligger i at kommuner og fylkeskommuner pluss andre kommer på banen. Og jeg mener bestemt – og det skal vi legge merke til – at alle som nå står bak den type mobilisering, vet at det går ikke an å slurve med kvalitet. For ikke minst alle som driver med høgere utdanning og forskning utenfor universitetsbyene, vet at det nettopp er på kvalitetsområdet en må konkurrere. Kvalitet – ikke minst i betydningen hva som er relevant eller nyttig for lokalt og regionalt nærings- og samfunnsliv. Det er dette distriktene kan konkurrere på, for normalsituasjonen er, som flere har vært inne på, for både studenter, forskere og forskningspenger, å velge storby – distriktene må derfor i særlig grad satse på kvalitet i denne forbindelse.

Så har det vært en dominerende og litt problematisk diskusjon knyttet til universitetsutvikling, slik Tord Lien riktig påpeker. Vi må også gjenoppdage høgskolene og tenke på hva slags rolle de skal spille framover. Da forstyrrer det litt at hva som er et universitet og hva som er en høgskole, det er jo i og for seg ikke et gitt begrep som vi har valgt, men noe vi har definert. Men jeg synes da – og det er mitt klare utgangspunkt – at pr. i dag har regjering og storting i tett samarbeid med sektoren selv valgt en god definisjon, som er passe faglig kraftig og bred, på hva som er et universitet – både for norske forhold og i forhold til hvordan begrepet brukes i utlandet.

Jeg synes videre det er klokt det som ligger i denne SAK-tilnærmingen, om at det primært er et spørsmål om faglig kvalifisering. Det er ikke et politisk kart som skal tegnes og vedtas her i salen. Vi kunne jo ha gjort det, som et element i denne før nevnte kraftfulle regionformen. Men regionformen har vi sagt at vi ikke vil ha. Da er det også riktig at det er SAK-tilnærmingen vi skal legge til grunn – det er her det kloke grepet er tatt.

Så er det forståelig – det har jeg vel allerede vært inne på, og det var også interpellanten på en god måte inne på – at det er lett å se at det er mange som er lett, eller kanskje til og med mye nervøse i slike omskiftelige tider. Det er alltid tryggest å sitte stille på kort sikt. Her kan struktur stå på spill – her kan kvalitet stå på spill. Det er problematisk, tror jeg, for både oss stortingsrepresentanter og regjering, å sitte og føle seg mer som tilskuere enn som styrende. Men som sagt: Jeg tror det er lurt – la oss ta sjansen på å være passe tilbakelente, men smøre såpass de spennende prosessene som nå foregår, og så ser vi litt hva som kommer til å skje. Så langt tyder mye på at det er riktig så bra, det vi ser foregår rundt omkring. Så skal jeg senere komme litt inn på hva jeg tror kommer til å skje.

Irene Lange Nordahl (Sp) [18:48:02]: Først vil jeg få takke interpellanten for interpellasjonen, og for mulighet til en debatt om dette viktige temaet. Jeg vil også takke statsråden for det svaret hun ga.

Senterpartiet er kjent med at det foregår fusjonssamtaler mellom høyskoler og universitet med sikte på fusjoner. Motivasjonen for dette er at høyskolene håper at en fusjon skal bidra til at de styrkes i konkurransen om både studenter og fagpersonell, og at de dermed styrker sin posisjon.

Sånne fusjonssamtaler foregår bl.a. mellom Høgskolen i Harstad, Høgskolen i Finnmark og Universitetet i Tromsø, som interpellanten nevnte i sitt innlegg. Jeg kan også nevne at jeg var selv med i høyskolestyret i Harstad fram til valget sist høst, og jeg har fulgt prosessen på nært hold.

Senterpartiet støtter dette initiativet, og vi deler synspunktene til høyskolestyret i Harstad når de i sitt vedtak viser til at hensikten med disse fusjonssamtalene er å styrke Høgskolen i Harstads framtidige posisjonering i landskapet for forskning og høyere utdanning. Styret viser videre til at de la utviklingstrekkene i sektoren og et overordnet samfunnsmessig perspektiv til grunn for sine drøftelser og vurderinger. Jeg vil også vise til at høyskolestyret i Harstad i sin vurdering viser til at utviklingen i sektoren gjør det naturlig og nødvendig å vurdere tettere integrasjon med en større enhet, og at de dermed anser Universitetet i Tromsø som den mest naturlige fusjonspartneren.

Etter at høyskolestyret i Harstad gjorde sitt vedtak om fusjonssamtaler, vedtok også styret ved Høgskolen i Finnmark å starte en prosess for å avklare rammene for at også Høgskolen i Finnmark kan delta i en slik integrasjon. Disse prosessene vakte ganske stor oppmerksomhet, og bakgrunnen for at de kunne gjennomføres på det nivået de er nå, er nettopp at de kommer nedenfra.

Fra Senterpartiets side vil vi understreke viktigheten av å sikre fortsatt lokalt lederskap ved høyskolene – også etter en fusjonsprosess – samt at studietilbudet blir styrket ute ved høyskolene.

Det er viktig å følge denne prosessen nøye. Jeg føler meg også trygg på at både statsråden og Regjeringen vil gjøre det.

Det er av sentral betydning at også universitetene deler dette synet og har samme utgangspunkt i en fusjonsprosess, og at man ser dette på samme måte – både fra universitetenes og fra høyskolenes side.

Det er videre viktig at høyskolesektoren ikke utarmes og sentraliseres, som interpellanten var inne på – dette med bakgrunn i at også høyskolene har en svært viktig funksjon som aktiv tilrettelegger for nærings- og samfunnsutvikling i sine regioner, i tillegg til universitetene.

Et annet moment som Senterpartiet er svært opptatt av, er at sånne fusjonsprosesser må være lokalt bestemt – de må komme nedenfra. Dette innebærer også at vi må sikre finansieringsordninger som legger grunnlaget for en høyere utdanning og forskningsbaserte fagmiljøer på dagens høyskoler. Jeg er glad for at statsråden i sitt innlegg la vekt på dette, og jeg er helt trygg på at Regjeringen er opptatt av å følge dette opp i forhold til finansieringsordninger.

Senterpartiet er opptatt av å legge til rette for en framtidsrettet satsing på høyere utdanning, og sikre forskningsbaserte fagmiljøer. Det gjelder både på universitetene og rundt om på dagens høyskoler. Dette er viktige kompetanseleverandører i det framtidige kompetansesamfunnet som vi bygger.

Senterpartiet mener det er viktig å legge til rette for samfunns- og næringsutvikling i hele landet, og å fremme nyskaping og entreprenørskap. Satsing på høyere utdanning er viktig for å få til en sånn utvikling.

Trine Skei Grande (V) [18:52:05]: Jeg vil takke interpellanten for at hun ønsker å løfte dette inn på stortingsplan, sjøl om jeg syns at debatten har blitt litt underlig og litt ute av fokus – og kanskje kommer jeg til å bidra til det jeg også, jeg vil ikke avfeie det.

Det som er en stor utfordring for oss, og som er en utfordring når man har en flertallsregjering, er at vi ofte behandler dokumenter med stor grad av selvfølgelighet, mens det som ofte er konfliktfylt, eller store debatter i miljøer, ikke nødvendigvis havner på vårt bord i Stortinget. Det ligger litt i flertallsregjeringens dynamikk, og det gjør at stortingsdebattene kanskje ikke blir så spennende som de burde være.

Det er to aspekter jeg har lyst til å løfte, som ikke blir nevnt så ofte. Vi ser at problemstillingene knyttet til Stjernø-utvalget er veldig reelle. Sjøl om man ikke er enig i konklusjonen, er problemstillingene knyttet til hvilke utfordringer man ønsket løst, veldig reelle. Det er den utviklinga vi ser, med stadig mer spesialisering og med et stadig større behov for å få forskningsbasert kunnskap ut også til yrker som vi tradisjonelt ikke har knyttet det til. En sykepleier i dag forventes det en helt annen kompetanse av når vedkommende kommer ut i yrkeslivet, enn hva man gjorde av en sykepleier for 15 år siden. En lærer i dag stilles det også helt andre krav til. Man må forholde seg til ny kunnskap, ny faglig utvikling og ny kompetanse, som er helt annerledes enn hva det var før.

Men på den andre siden er det viktig å huske på at desentraliseringa i utdanningssystemet vårt er sjølve kjernen i velferden vår. Det at vi har klart å spre kunnskap over hele landet på den måten som ligger i vår desentraliserte struktur, har ført til den høye utdannelsen hos hele befolkninga som vi har i Norge, og som er basisen for vår velferd. Da må vi huske på at i framtida vil ikke den utfordringa bli mindre, den vil bli større, for i framtida vil det kreves stadig mer at vi fyller på kunnskapen vår underveis. Det betyr at du må koble jobb og kompetanseheving på mange flere yrkesgrupper, på mange flere faser i livet. Det vil igjen skape store forventninger til en desentralisert struktur. Så det vi må huske på i vår higen etter å skape forskningsbasert kunnskap, er å øke kompetansen og skape kvalitetsmiljø. Så må vi likevel huske på at den desentraliserte strukturen har vært med på å skape den velferden og det kunnskapsnivået som vi faktisk har. Det er noe som vi må prøve å holde på framover.

Så er det soleklart at ingen kan være god på alt. Det å utvikle gode ekspertmiljøer – eksellensmiljøene våre – er ikke nødvendigvis i konflikt med det å ha en desentralisert struktur som ivaretar kompetansen hos befolkninga.

Så tror jeg at utfordringa for å klare de problemstillingene som er løftet her i dag, sjølsagt er knyttet til finansiering som gir rom for endring. Venstre la inn 300 mill. kr ekstra i SAK-midler for å få til å stimulere til den type endring.

For noen dager siden hadde vi en stor debatt om Nav og Nav-omstillinga, som jo var en enorm omstilling i offentlig sektor. En av lærdommene etter Nav-omstillinga er at det å omstille koster penger. I det private er store omstillinger og store omorganiseringer noe som en bedrift regner med koster penger som de må spare inn etterpå. Det offentlige, som statsråden sikkert kjenner, godt representert ved Finansdepartementet med sin logikk, mener at man må spare i omorganiseringa for å klare å få til den innstramminga man skal gjøre.

Jeg tror at man må erkjenne at store omstillingsprosesser koster noe, og de forventede innsparingene kommer ikke i omstillinga, men faktisk etter omstillinga. Så det er en utfordring til statsråden å prøve å klare å få den erkjennelsen også inn i Finansdepartementets mørkeste ganger, at skal du klare å få til en omstilling som fører til både en kvalitetsforbedring og en effektivisering, må det gis rom for å gjøre den omstillinga på en god måte.

Elisabeth Aspaker (H) [18:56:42]: Jeg vil takke for debatten.

Jeg må jo si at noen av innleggene har vært av det litt merkelige slaget, hvor jeg føler at man nesten insinuerer at jeg har en annen agenda med å ta opp denne interpellasjonen enn det jeg faktisk har.

Jeg har holdt mitt første innlegg, og det er det som er uttrykk for det jeg mener om den saken – og det Høyre mener om den – og da synes jeg det var litt vanskelig å sitte her i salen og oppleve at motivene så til de grader ble trukket i tvil.

Det kan ikke være noe galt i at man tar utgangspunkt i et eksempel man kjenner. Det er nå slik at når det gjelder prosesser med fusjoner, er man faktisk kommet lengst i Nord-Norge i denne sammenhengen. Man går i front der. Man har slått sammen et universitet og en høyskole, og man er altså nå inne i en fase hvor man kanskje skal slå sammen det sammenslåtte universitet med en til to nye høyskoler. Og da må det være lov å bruke et sånt eksempel uten at også det blir harselert med fra denne talerstolen.

Det er altså min oppfatning at veldig mange store saker som behandles i Stortinget, er helt avhengig av at vi har en utdanningssektor som fungerer, for å sikre at de målene vi setter oss i andre sammenhenger, faktisk blir nådd. Jeg nevner kvalitetsutviklingen i skolen med tanke på det som skal gjøres i forhold til lærerutdanningen, jeg nevner barnevernet, jeg nevner helsevesenet, jeg nevner eldreomsorgen – ja, hele Samhandlingsreformen står og faller med at vi greier å få til kompetanseutvikling og god samhandling mellom alle de aktørene som er involvert i denne sammenheng. Da har jeg ikke nevnt det arbeidslivet som skal skape de verdiene, som skal sikre velferden framover, og som også er avhengig av at vi har utdanningsinstitusjoner som greier å fylle på med den kompetansen som skal til for at vi får det store regnestykket til å gå i hop.

Norge er ulikt skrudd sammen geografisk, og det tror jeg også gjør at det kreves ulik tilnærming med hensyn til å nå de målene vi setter oss på viktige samfunnsområder. Jeg tror det er viktig at vi her ikke går på akkord med kvalitet, men jeg tror ikke det er noen motsetning mellom desentraliserte utdanningssystemer og å samtidig ha utdanningstilbud av høy faglig kvalitet. Vi har jo også NOKUT som et ris bak speilet, og som både kan godkjenne og avskilte hvis utdanningene og utdanningsmiljøene ikke holder mål.

Så har jeg merket meg det statsråden sier om økonomi, og jeg er helt enig. Jeg tror også de beste resultatene av slike sammenslåinger får vi hvis sammenslåingen er villet av alle parter. Men da er det kanskje litt pussig å se det som skjer i Nordland, og jeg skulle ønske at statsråden her kunne avkrefte at man vil bruke noen pisk i Nordland overfor høyskolene der når det gjelder om de skal få sin vilje med hensyn til hva slags struktur man ønsker å ha i framtiden.

Statsråd Tora Aasland [19:00:06]: Jeg takker også for debatten og skal prøve å forholde meg til noen av de utfordringene jeg har fått fra flere av talerne, og samtidig gi min tilbakemelding på situasjonen.

Når det gjelder Stjernø-utvalgets innstilling, tror jeg alle er enige i analysen. Mange av forslagene er også gode og er fulgt opp eller i ferd med å bli fulgt opp, f.eks. det å ha et fremragende senter for utdanning eller undervisning og ikke som tidligere bare for forskning. Men det konkrete forslaget om en mer ovenfrastyrt tvangssammenslåing av institusjoner skrinla vi, og det fikk også oppslutning i Stortinget.

SAK-begrepet, altså samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, ble først lansert i St.meld. nr. 30 for 2008–2009, Klima for forskning. Der ble begrepet introdusert, og det er fulgt opp i stortingsmeldingen om utdanningslinja. I tillegg til de to meldingene til Stortinget er det selvfølgelig omtalt i budsjettdokumentene. Jeg tror nok det fra Regjeringens side blir det rette stedet å ta SAK-midlene også i framtiden. Stortinget kan ikke være saksbehandler når det gjelder disse 50 millioner kronene. Man har akseptert at formålet er å stimulere til faglig styrking og samordning, og det er først og fremst den faglige styrkingen det gjelder når man diskuterer samarbeid. Dette skjer selvsagt i tett kontakt med dem det gjelder, nemlig de institusjonene som har fått en veldig klar melding og ikke er usikre på noe i hva de melder inn av behov, så her tror jeg det er en god prosess. I den grad det kan være noe som kan kalles politiske sider ved dette, må det være å sikre en god geografisk fordeling av disse midlene. Men vi har mange gode forslag og mange gode tiltak på de forskjellige stedene rundt omkring i land hvor slike prosesser er i gang.

Når det gjelder Nordlandsprosessen, kan jeg jo berolige representanten Aspaker med å si at det også der selvfølgelig vil være styrene som har et avgjørende ord. Vi har fått en spennende utredning som diskuteres heftig. Jeg har god kontakt med de tre høyskolene i Nordland som er berørt av dette, og jeg har kontakt med resten av systemet i Nord-Norge, både i Troms og i Finnmark. Vi har altså samtaler med både Nordland, Troms og Finnmark i den sammenhengen, men det kommer ikke til å bli noen tvang i dette. Jeg håper at de prosessene vi har nå, kan føre fram til fornuftige løsninger når det gjelder styrket faglig innhold og styrket kvalitet. Det er det som er meningen.

Så tror jeg vi alle må etterstrebe i disse prosessene, som alle synes er positive, at vi beholder et mangfold, at ikke alt skal være likt i hele landet – også her. At vi beholder et mangfold, betyr at vi må ha både spesialisering og bredde, ikke minst når det gjelder profesjonsutdanningene.

Presidenten: Dermed er sak nr. 10 ferdigbehandlet.