Sakene 1-3 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 40 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Medlemmer av Regjeringen gis til sammen en taletid på inntil 5 minutter. Taletid utover dette må statsrådene eventuelt få fra regjeringspartienes taletid.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Truls Wickholm (A) [10:06:38]: (ordfører for sakene): I 1913 vedtok Kristiania Arbeiderparti følgende om folkeskolen i Kristiania:

«Klasseforskjellen begynder allerede med barneskolen! Vi har kjæmpet og arbeidet mot denne samfundsuhyrlighet. I al retfærdighets navn har vi krævet, at starten dog bør være lik for alle til livets store løp, at ikke noen faa begunstiges fra skolen på de manges bekostning. La vore barn begynde på like linje og under like kaar!»

På mange måter er det fortsatt det det dreier seg om: Alle barn og unge skal ha lik rett og lik tilgang til utdanning. Målet må være at hver og en opplever at de får utvikle seg i tråd med egne evner og behov.

Utdanningspolitikk skal handle om å gi alle muligheter til utdanning gjennom tidlig innsats og økt kvalitet i hele utdanningsløpet. Tilgang til gratis utdanning er et grunnleggende gode og en grunnleggende forutsetning for et velferdssamfunn, fordi kunnskap er nødvendig for å kunne leve gode liv i et moderne samfunn og for å kunne skape verdiene vi skal leve av.

Den offentlige fellesskolen har vært et av de viktigste virkemidlene for å utvikle det norske samfunnet til det vi kjenner i dag, et samfunn der det er små forskjeller mellom folk, og der alle, uavhengig av bakgrunn, har mulighet til å skape et godt liv for seg selv.

Jeg vil gjerne takke komiteen og komitésekretæren for et godt samarbeid under behandlingen av denne meldingen. Det har vært et stort arbeid som har vært lagt ned av de ulike fraksjonene. Jeg tror kanskje også vi til tider har opplevd at vi har satt noe korte frister for oss selv, men det har vært utrolig spennende å få lov til å jobbe med en melding som er så bred, og hvor vi har kunnet se sammenhengen mellom de ulike utdanningene og samfunnets behov for disse. Jeg vil også takke alle som har kommet med innspill gjennom høringer, brev, telefoner og på Arbeiderpartiets utdanningsportal.

Meldingens hovedmål er å sikre arbeidslivet nødvendig kompetanse i framtiden og gi den enkelte et trygt ståsted i arbeidslivet. Hovedstrategiene for å sikre dette er å redusere frafallet i videregående opplæring, gi tilbud om formell og uformell voksenopplæring og sikre kvalitet og tilgjengelighet til høyere utdanning. Jeg vil si mye om dette, men flere talere fra Arbeiderpartiet vil også utdype partiets syn på de ulike områdene.

Denne meldingen klargjør på en god måte ambisjonene Regjeringen har for den samlede utdanningspolitikken. Det er allikevel ikke bare opp til Regjeringen om vi lykkes med å møte samfunnets stadig økende behov for mer og høyere kompetanse. En forutsetning er at alle aktørene på utdanningsfeltene tar de tilstrekkelige og nødvendige grepene.

Den omstillingen som vi har sett i norsk arbeidsliv, og som har vart de siste 20–25 årene, vil etter all sannsynlighet fortsette. Norge er allerede det landet i OECD som har den laveste andelen av arbeidstakerne ansatt i yrker som består av enkle, rutinepregede oppgaver, og som ikke stiller krav til utdanning. Bedriftenes evne til å overleve nye endringer vil være knyttet til arbeidstakernes evne til å omstille seg raskt og dermed også til deres kunnskap og kompetanse.

Framover vil det være stadig færre jobber i Norge som ikke krever videregående opplæring eller høyere utdanning. De som begynner på skolen i 2012, vil gå ut i et arbeidsliv hvor det ifølge SSB kun vil være 3 pst. som vil klare seg med grunnskole som høyeste utdanning. Når vi samtidig opplever at én av tre ungdommer ikke gjennomfører videregående opplæring, og dermed ikke lykkes med utdanningen sin, er det ikke vanskelig å peke på at dette er en av de mest alvorlige utfordringene samfunnet vårt står overfor. Lav gjennomføring er ikke noe nytt, men det er blitt mer synlig etter Reform 94. Da økte gjennomføringen fra 30 til ca. 60 pst., samtidig som over 90 pst. kom inn i opplæringen. Problemet er allikevel for stort, og det er også blitt mer alvorlig.

Vi har fått et økende antall unge på uføretrygd. I september 2009 var 11 250 mellom 18 og 29 år på uføretrygd. Det er en økning på 36 pst. over ti år.

I et kunnskapsbasert arbeidsliv er det de med lavest utdanning som står i størst fare for å havne utenfor arbeidsmarkedet. Det er derfor avgjørende at alle fullfører videregående opplæring og settes i stand til å ta videre studier eller gå ut i arbeid.

I denne debatten kan det virke som om det er noen som tror det vil være en løsning å gjøre skolen lettere. Høyre skriver bl.a. at de «mener samfunnet må ta konsekvensen av at terrenget ikke stemmer overens med kartet og endre kartet». OECD konkluderer imidlertid med at den store andelen underytere skyldes en skole som i liten grad utfordrer den enkeltes kapasitet. Frafallet skyldes med andre ord ikke at vi stiller for høye krav, men at det er for dårlige opplegg og manglende styringssystemer i utdanningssektoren.

Det er altså ikke en løsning å senke teorikravet. Det å ha kunnskap om teori er viktig, men man trenger ikke å lære teori utelukkende gjennom teoretisk arbeid. Vi får bedre fagarbeidere når de kjenner teorien bak det arbeidet de skal utføre. Da settes den enkelte i stand til å ta egne beslutninger under utførelsen av arbeidet, og man blir eier av egen kunnskap. I dag sier åtte av ti faglærte at deres kompetanse gjør det enkelt å søke ny jobb. Jeg mener det er en meget god indikator på at utdanningen som blir gitt, er god. Utfordringen vår er å få alle med.

Vi i regjeringspartiene tror ikke at det er elevene som er problemet. Vi har utallige eksempler på skoler og lærere som lykkes med å få opp gjennomføringen, eksempler på elever som lærer, bare de blir møtt på en riktig måte. Lav gjennomføring har ikke én løsning, det er ikke ett problem, og det finnes ingen politisk «quick fix». Det krever innsats fra alle, fra statsråd og departement, utdanningsdirektorat, fylke, skolesjefer, rektorer, lærere, foreldre, men ikke minst også fra den enkelte elev selv.

Avgangskarakterene fra grunnskolen er det som har størst betydning. Altså er det som skjer før du begynner på videregående, avgjørende for om du kommer deg gjennom. Mange slutter også fordi de ikke får læreplass. Det er derfor viktig at vi får på plass en strategi for å få flere læreplasser i det offentlige.

Forslaget i meldingen om at staten må ta «initiativ overfor alle aktuelle parter for å vurdere å inngå en ny samfunnskontrakt om forpliktelser til å opprette læreplasser», støttes av alle partier utenom Fremskrittspartiet. Det bør også vurderes om det i større grad bør stilles krav om at de som inngår kontrakt med offentlige virksomheter, skal være lærebedrifter. Regjeringspartiene støtter også at det bør utredes en lovfestet rett til lærlingplass.

Det er også rart at norske gutter og jenter fortsatt gjør utdanningsvalg og yrkesvalg som fører til et sterkt kjønnsdelt arbeidsmarked. Det er viktig at vi motiverer både gutter og jenter til å velge kjønnsmessig utradisjonelt. Derfor fremmer regjeringspartiene et forslag om dette i dag. Flere jobber allerede godt med dette, og prosjektet Jenter i Bil & Elektro, som er et samarbeid mellom NHO og LO, kan være en mal å se til for andre yrker.

Det er mange store utfordringer denne meldingen trekker opp, og som også komiteen adresserer i innstillingen. Vi vil få større ungdomskull, med flere som ønsker å ta høyere utdanning. Dette gir mulighet for å fylle behovet for kompetanse i årene som kommer, men det blir også en utfordring å skaffe nok studieplasser og sikre at utdanningen holder høy kvalitet.

Vi har altfor mange voksne som sliter med mangel på grunnleggende ferdigheter, og som har problemer med å mestre hverdagen og delta i samfunnet. Det er alvorlig, når omstillinger i arbeidslivet ofte skjer raskt. Da er det nødvendig å ha gode rammevilkår for livslang læring, og det er viktig at vi fortsetter satsingen på programmet BKA – Program for basiskompetanse i arbeidslivet – og at vi har mange gode studieforbund.

Helt til slutt: SSBs framskrivinger viser at vi vil ha et stort behov for mennesker med mellomlang utdanning. Det betyr bl.a. at flere enn i dag bør velge fagskoleutdanning. Fagskole er en god karrierevei etter endt fagbrev eller svennebrev, og tydelige overganger fra fagbrev til fagskole kan også være med på å bedre rekrutteringen til yrkesfag.

Vi må også ha ordninger som gjør det lettere å gå over til høyere utdanning etter at man har tatt en fagskoleutdanning, og et styrket samarbeid mellom fagskolene og høyskolesektorene. Det er derfor et poeng at det bør utredes om vi skal ha et system med fagskolepoeng, et system som vil gi kandidatene en ekstra dokumentasjon på oppnådd kompetanse, og som også bør forenkle og føre til en større grad av forutsigbarhet ved opptak til høyere utdanning eller avkorting av studiene.

Meldingen og innstillingen gir et godt grunnlag for videre arbeid. Alt slutter ikke her. Jeg takker for samarbeidet igjen og ser fram til at vi i årene som kommer, skal bygge et enda sterkere utdanningssystem for Norge.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [10:16:50]: Representanten påpekte i sitt innlegg at arbeidslivet har behov for god arbeidskraft. Han var også innom mangelen på læreplasser i sitt innlegg. Alle er klar over mangelen på læreplasser. Flertallet går inn for å utrede en garantert læreplass, uten å slutte seg til merknaden om muligheten til å ta fullverdig fagbrev i skolen. 75 pst. av bedriftene i Norge består av en til fem ansatte. Da sier det seg selv at kapasiteten ikke er altfor stor. Spørsmålet er: Tror virkelig flertallet at en garanti er gjennomførbart, eller blir dette å kaste blår i øynene på elevene?

Truls Wickholm (A) [10:17:30]: Jeg er glad for at det er flere partier som også er engasjert i flere læreplasser.

Det vi har sett, er at de elevene som til nå har skullet ta lære gjennom å ta de siste årene i skole, ikke har lyktes når de har kommet til fagprøven, og ikke i samme grad vært attraktive for arbeidslivet. Det har vært stor etterspørsel blant elevene for å kunne ta denne utdanningen i bedrift.

Jeg tror at å gi den enkelte en rett til læreplass vil legge et helt annet press på bedrifter, samfunnet og oss for å levere nettopp de læreplassene som er nødvendig for at de som går i yrkesfag, skal få en fullgod utdanning.

Elisabeth Aspaker (H) [10:18:36]: Elevene møter i dag en yrkesutdanning med fellesfag og teori tilpasset kravene til studiekompetanse. Regjeringen tar til orde for mer yrkesretting, men problemet er at felles eksamen styrer og begrenser hvor langt yrkesrettingen kan gå.

Høyre har foreslått egne læreplaner og eksamen for yrkesfag, og vi har med interesse merket oss at en samlet komité mener at en felles sentralt gitt eksamen er til hinder for yrkesretting av engelsk. Kan representanten Wickholm forklare hvorfor det er slik at engelsk må få egen eksamen, men ikke sentrale fag som norsk og matematikk, der det etterlyses mer relevant yrkesfaglig innhold både fra elever og fra lærere?

Truls Wickholm (A) [10:19:18]: Det kan representanten Wickholm. Det er bl.a. fordi engelsk er et avgangsfag når man går på yrkesfag, etter de to første årene. Det er en sentralt gitt eksamen, mens de andre eksamenene kan være lokalt gitt. Derfor har man mulighet til å utforme dem på en slik måte at de ivaretar behovet for yrkesrettingen. Men det står ingenting i flertallspartienes merknader om at vi ikke ønsker dette. Vi peker på at eksamen er en utfordring for å kunne yrkesrette, og vi peker spesielt på at engelsk er et fag det må tas tak i. Jeg tror ikke det er noen uenighet der. I tillegg mener jeg at det er viktig at vi også får sterkere fokus på å yrkesrette programfagene og ikke bare fellesfagene.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:20:26]: Det er en sak i meldingen som jeg tror hele komiteen er bekymret for, men som jeg kanskje tror man har forskjellig svar på. Hvis du tar videregående opplæring og bruker opp retten din, kanskje tar et omvalg og ikke klarer å fullføre, er det slik i dag at du må vente til du er 25 år før du får mulighet til å starte igjen på videregående opplæring, hvis du blir motivert for det.

LO har tidligere i denne komiteen – i høringer – sagt at de ønsker denne 25-års grensen vekk, fordi de mener at når folk er motivert, må det være en mulighet for dem til å komme tilbake. Det har også Kristelig Folkeparti tatt til orde for i denne innstillingen. Vi mener at 25-års grensen er unaturlig, for da har man kanskje kommet inn i et mønster man ikke kommer seg ut av.

Derfor utfordrer jeg nå representanten Wickholm: Hva er årsaken til at man vil opprettholde denne 25-års grensen, og dermed utsetter muligheten for folk til å komme inn igjen i utdanning og ut i arbeidslivet?

Truls Wickholm (A) [10:21:32]: Man har en rett til utdanning, men det står ingen steder at man ikke kan få utdanning. Det finnes mange eksempler på elever som har brukt opp retten sin, som får lov til å ta enda noen år på videregående skole.

Grunnen til at man ønsker å ha denne 25-årsgrensen, er at man skal ha mulighet til etter det å søke om realkompetanse, altså at man skal kunne ta høyere utdanning uten å ha gjennomført f.eks. påbygningskurs eller bestått andre eksamener.

Presidenten: Presidenten lurer på om representanten Wickholm har noen forslag han vil ta opp.

Truls Wickholm (A) [10:22:26]: Representanten vil gjerne ta opp forslag nr. 35, fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som er omdelt i salen.

Presidenten: Da er presidenten fornøyd. Representanten Truls Wickholm har tatt opp det forslaget han refererte til.

Replikkordskifte er avsluttet.

Tord Lien (FrP) [10:22:57]: Jeg vil ikke takke saksordføreren for samarbeidet. Jeg vil takke representanten Wickholm for at han på en god måte har sørget for at vi fått en innstilling til behandling i salen i dag. Men jeg har i hvert fall ikke opplevd noe utpreget behov fra posisjonens side for å lytte til forsøk på gode innspill fra høyresiden. Men som sagt: Takk til saksordføreren for at han har gjort en god jobb for å få innstillingen inn i salen. Samarbeidet tror jeg vi får jobbe videre med.

Det er klart at det vi diskuterer i dag, har enorm betydning for velferdssamfunnet Norge i tiårene som kommer. Helt uavhengig av hva vi skal konkludere med når det gjelder Lofoten og Vesterålen, er det dette grunnlaget og det som kommer ut av det vi vedtar i dag, vi skal leve av i framtiden.

Jeg må si – apropos Lofoten og Vesterålen – at jeg har savnet energi- og miljøkomiteen enkelte ganger underveis i denne prosessen. Der er det svart og hvitt – enten er man for ulv, eller så er man mot, enten er man for åpning i Lofoten og Vesterålen, eller så er man mot. Men kunnskap oppfatter jeg at alle er for. Så er det veien fram til mest mulig kunnskap som det er noe større grad av uenighet om.

Den stortingsmeldingen vi i dag debatterer, har jeg også tidligere fra Stortingets talerstol kalt «alle skolepolitiske stortingsmeldingers mor». Det står jeg fast ved. Jeg mener den på en grundig måte går gjennom situasjonen i skolen og UH-sektoren i dag, de utfordringene som er der, de nasjonale og internasjonale trendene som vil påvirke og utfordre situasjonen, og hvordan det vil kunne påvirke kunnskapsøkonomien og kunnskapsforvaltningen i det norske velferdssamfunnet i tiårene som kommer.

Men med tanke på de utfordringene som blir beskrevet i meldingen, er jeg ikke trygg på at vi har gått veldig konkret til verks. Vi vet at Norge bruker 40 pst. mer på utdanning enn gjennomsnittet i OECD. Samtidig får vi 20 pst. dårligere resultat. Da må jeg si at fraværet av konkrete tiltak er noe urovekkende.

Flertallet av det man kan si likner på konkrete tiltak, synes jeg heller ikke er gode. Det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning, også til de tingene som jeg tror er riktig.

Jeg skal ta et tilbakeblikk på historien. Jeg opplever at norsk utdanningspolitikk siden 1970-tallet har vært styrt av ideologi. Det har vært store reformer som har vært som bautaer over kunnskapsstatsråder – den ene etter den andre med forskjellige navn og titler. Det har ført til at vi har hatt store endringer i norsk skole med skoleledere som har god pedagogisk kompetanse, men ikke nødvendigvis endringskompetanse. Resultatet har vært at de endringene man har vedtatt, så vidt har vært halvferdig implementert før man har satt i gang med en ny reform. Jeg sier ikke nå at dette er venstresidens feil. Jeg har lyst til å bruke et eksempel fra en dekan som jeg møtte i forbindelse med en av fraksjonens reiser. Denne dekanen sa at norsk skole har vært utsatt for ideologisk fyllekjøring fra grøft til grøft. Det synes jeg er en god beskrivelse av de reformene som norsk skole har vært utsatt for. Dette er ille, fordi man vet fra internasjonal forskning at de landene der man har parlamenter og partier som er enige om de store linjene i utdanningspolitikken og prioritering av skole, utdanning og forskning, er de landene som lykkes best.

I lys av dette mener jeg faktisk at både St.meld. nr. 44 for 2008–2009 og komiteens behandling i noen grad må sies å være positiv. Jeg opplever at det er mindre grad av ideologi denne gangen enn det har vært ved tidligere skolepolitiske korsveier i denne salen. Det anser jeg for å være et godt tegn.

I SVs program fra 2005 står det:

«På bakgrunn av et stadig økende internasjonalt samfunns- og næringsliv mener SV det er viktig å tilrettelegge slik at alle» – min understreking – «studenter skal ha lik rett til å ta kvalitetsutdanning i utlandet, både hel- og delgradsstudier, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn. For å sikre bred internasjonal kompetanse mener SV det er viktig at flere studenter får muligheten til å ta gradsstudier i ikke-engelskspråklige land.»

På slutten av mitt innlegg vil jeg forhåpentligvis komme på å fremme et forslag bl.a. om dette. Det er ikke mange av SVs programformuleringer jeg helhjertet støtter, men denne formuleringen jeg nettopp leste opp, støtter jeg helhjertet. Det er synd at SV i dag kommer til å stemme mot dette forslaget, som jeg vil fremme på vegne av hele opposisjonen.

Konsekvensen vil være at det også i framtiden vil være få studenter som reiser til Brasil, Russland, India og Kina – de store vekstøkonomiene i verden. Det vil være sønner og døtre av de bemidlede som vil studere ved de beste amerikanske universitetene også i framtiden, fordi folk med vanlig økonomi ikke kan reise og ta et freshman year i USA. Da får vi nok et eksempel på at vi sitter her på Stortinget og vedtar en politikk som forsterker de sosial forskjellene i samfunnet.

Det er slik at vi i Norge tror at vi har den beste skolen i verden. Statsråd Halvorsen har tidligere sagt at jeg er veldig pessimistisk – det er mye bra i den norske skolen også. Jeg har lyst til å sitere fra Vildanden. Hedvig i Vildanden hadde en villand, og det brukte Ibsen som et bilde på livsløgn. En av karakterene i Vildanden sa:

«Tar De livsløgnen fra et gennemsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»

Troen på at vår skole er forberedt på å takle de utfordringene som de neste 100 årene vil gi velferdssamfunnet, er en livsløgn.

Jeg har tatt for meg de store tallene i forhold til OECD. Jeg har lyst til å si at jentene gjør det dårligere enn gjennomsnittet i OECD, marginalt dårligere enn snittet. Guttene gjør det mye dårligere, og trenden er fallende. Unntaket er lesing, så slipper jeg å bli utfordret på det, men trenden er ikke veldig optimistisk. Jeg tror at en av grunnene til det, i tillegg til at vi krangler for mye – vi kjører altså denne skolepolitikken fra høyregrøfta til venstregrøfta – er at vi lar skolen si at om 4.-klassingene ikke når kompetansemålene sine, er det greit. Hvis man ikke gjør det i 6. klasse heller, er det greit, for det ordner seg sikkert i 8. klasse, og når elevene da kommer i 9. klasse, setter man inn tiltakene.

Når kompetansen når det gjelder ingeniørfagene i Norge går ned, sier vi det samme: Det er fordi videregående gjør en for dårlig jobb. Og når frafallet i videregående øker, handler det om at vi gjør for lite i grunnskolen. Jeg tror nøkkelen er tidligere tiltak i større grad enn i dag. Jeg tror formelle karakterer og måling av oppnåelse av kompetansemålene så tidlig som i 5. klasse er en del av veien å gå. Jeg tror også at veien å gå for å endre på frafallet i videregående skole er å gjøre noe med måten man underviser på.

Det er fortsatt tre sentrumspartier i spørsmålet om Kunnskapsløftet. Men jeg opplever for så vidt at kanskje Fremskrittspartiet og Høyre har byttet plass. Jeg tror ikke vi skal ha yrkesfagarbeidere som går ut av yrkesfaglig utdanning uten også å kjenne det samfunnet de skal være en del av. Men jeg fikk et kjempegodt eksempel i går. Hvorfor ikke undervise yrkesfagelevene i hvordan deres fag har opptrådt i historien? Hva hadde den franske revolusjonen vært uten læresvennene som gikk ute på gaten med høygafler osv? Det tror jeg kan være en måte å vekke entusiasmen og forståelsen på når det gjelder hvordan også faget deres står i den europeiske kontekst, for de aller fleste fag står i en vesteuropeisk historisk kontekst. Kanskje man til og med da kan vekke interessen for at murer- og bakersvenner også ønsker å lære fransk. Jeg ønsker i hvert fall at de skal ha muligheten til å gjøre det. Men det er åpenbart at dette må tilpasses de enkelte fagene.

Så går tiden overraskende fort når man snakker om noe viktig. Jeg har ikke kommet så mye inn på ungdomsbølgen som jeg hadde håpet. Jeg skal komme tilbake til den senere, men jeg har bare lyst til å si at ungdomsbølgen er en gavepakke til Regjeringen. I tillegg til at vi må styrke fagskolen – som Wickholm var inne på – ikke gi den til fylkeskommunene, men ta den tilbake til staten, kan vi gjøre en del ting. Vi kan redusere forskningen i UH-sektoren, vi kan ta inn færre studenter, eller vi kan gå i fella fra 1990-tallet: Vi kan ta inn flere studenter uten å gi mer midler. Det er tre alternativer jeg mener er dårlig. Den gode løsningen er mer penger til høyre utdanning og forskning.

Da avslutter jeg med nok et Ibsen-sitat: «Ikke tusind Ord sig prenter som en Gjernings Spor.» Handling teller mer enn ord.

Jeg tar herved opp de forslagene som Fremskrittspartiet står alene om, og de forslagene som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp de forslagene han refererte til.

Presidenten vil ellers anmerke at komitébyttet til representanten Tord Lien har ført til kunnskapsøkning, og det er presidenten glad for.

Ellers er presidenten i tvil om «ideologisk fyllekjøring» er et parlamentarisk uttrykk. Men det var jo et sitat fra en dekan, så vi lar det stå der.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [10:33:50]: Jeg vil i hvert fall starte med å gi ros til representanten Lien, først fordi han fortsetter vår tradisjon med å sitere Ibsen i denne komiteen, som vi gjør i salen, og dernest fordi jeg må si meg enig i analysen omkring dette med den ideologien som har preget norsk skole, og at den med fordel kan dempes, ikke minst av hensyn til at skolen er en svært viktig arena for alle barn som vokser opp, og vi som politikere har et ansvar for ikke å gjøre den til en partipolitisk kamparena.

Når det er sagt, er det én ting jeg vil henge meg opp i i innlegget, og det er hva som er galt med dagens vurderingssystem på barnetrinnet. De tallene som gis i karakterer, er et intervall som bare forteller noe om bra eller dårlig, ikke noe om innhold. Barneskolen har et veldig godt vurderingssystem når det gjelder innhold. Hva er galt med dagens system? Systemet på ungdomsskolen må selvfølgelig være rettet inn mot at man skal inn i en videregående opplæring, og man må da ha et tallsystem. Det behovet er ikke til stede på barneskolen.

Tord Lien (FrP) [10:35:03]: Jeg er først og fremst opptatt av at vi har et system som gjør det mulig å komme med tidlige tiltak. Det er slett ikke sikkert at det eneste saliggjørende da er karakterer. Nå er det riktignok noen år siden jeg gikk ut av grunnskolen. Jeg er av den oppfatning at omgivelsene rundt meg fulgte mer med på hvordan jeg nådde mine kompetansemål da jeg fikk karakterer, enn i situasjonen før. Jeg tror at å gi karakterer er fornuftig fordi du skaper større fokus på i hvor stor grad elevene har nådd sine kompetansemål, og det blir da lettere, forhåpentligvis, å allokere ressurser til å hjelpe dem som har de største utfordringene med å nå disse kompetansemålene.

Men det er jo ikke karakterene i seg selv som er målet. Det er å kartlegge graden av oppnåelse av kompetansemål og muligheten til å allokere tidlig innsats som er hovedpoenget. Har Arbeiderpartiet et bedre forslag, er jeg villig til å lytte.

Aksel Hagen (SV) [10:36:07]: Jeg er også enig i at Tord Lien hadde et godt innlegg, hans første i debatten, så dette blir noen fine timer framover.

Så er jeg uenig i hvordan ideologibegrepet brukes, for etter min mening er det like ideologisk det vi gjør i dag, men det er en annen type ideologi. Det kan jeg komme tilbake til i hovedinnlegget mitt.

Jeg har et spørsmål til Fremskrittspartiet som går på det som helt innledningsvis står på side 7. Nederst i første spalte sier en samlet komité at «det må være et mål at alle skal fullføre videregående opplæring og settes i stand til å ta videre studier eller gå ut i arbeid». Så går vi over til neste spalte. Der får vi en egen merknad fra Fremskrittspartiet som viser at Fremskrittspartiet egentlig angrer på det de var med på nederst i første spalte. Her står det at nå skal ikke «absolutt alle» gjøre det. Det skal være noe med å «ønske». De skal mer kunne få lov til å gå ut med «en eller annen form» for kompetanse, men at det «ikke gjelder alle» – en gang til – og man må ha aksept for at det må gå litt på «evner eller ønsker».

Hva er det Fremskrittspartiet egentlig mener, ikke minst sett opp mot punkt 1 at vi mener det å få utdanning er viktig, og punkt 2 arbeidslivets behov framover.

Tord Lien (FrP) [10:37:30]: Før det første må jeg si at jeg er enig med begge replikantene i at representanten Lien holdt et godt innlegg.

Når det er sagt, må jeg si at vi for det første er opptatt av at hvis nå et samlet storting så til de grader sier at det kun er de som faktisk har en formell videregående utdanning utover grunnskolen, som skal få delta i yrkeslivet framover, så frykter jeg at det er stigmatiserende.

Så føler jeg et sterkere og sterkere behov for å minne venstresiden om et av de gamle slagordene fra venstresiden: «Gjør din plikt, krev din rett.» Så vidt jeg vet, var det ingen tilfeldighet at «gjør din plikt» kom før «krev din rett». Det må være sånn at man må ha en vilje selv til å delta i dette utdanningssystemet for at det skal være et mål at også de som ikke har noen interesse for dette, kommer igjennom. Men først og fremst handler dette om stigmatisering av dem som ikke vil ta den utdannelsen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:38:48]: Nå har Tord Lien tatt opp Fremskrittspartiets forslag. I et av forslagene foreslår de å endre opplæringsloven § 8-2 slik at en kan lage klasser for flinke elever og klasser for dumme elever. Det var noe Norge gikk bort fra på 1970-tallet. OECD mener det er en kvalitet ved norsk skole at alle unger tilegner seg læring der aksept for ulike funksjons- og kunnskapsnivå blir en naturlig del av skolehverdagen.

Fremskrittspartiet ønsker også karakterer fra 5. trinn, som representanten har vært inne på. Jeg lurer på: Når mener Fremskrittspartiet at vi skal begynne å dele elevene inn i klasser etter hvorvidt de er dumme eller flinke? Og hvem skal stå for denne utvelgelsen? Skal det gjøres på bakgrunn av karakterer, eller skal det være en generell testing av teoretisk eller praktisk nivå?

Tord Lien (FrP) [10:39:34]: Det var mange spørsmål, må jeg si.

For det første er nivådeling av klasser ikke lenger hjemlet i noe vi sysler med her på huset. Men vi vet at nivådeling av undervisningen foregår i dag. Det vet vi foregår på mange skoler.

Jeg hadde den glede å drive valgkamp sammen med Øystein Djupedal – vi representerte i sin tid samme fylke – og selv han har gitt ros for at man nivådeler undervisningen f.eks. i matematikk, fysikk, kjemi og naturfag. Når man vet at det skjer i dag, og åpent aksepterer at det skjer i dag, hvorfor kan man ikke fjerne lovforbudet mot nivådelt undervisning i skolen?

Det er ikke sånn at Fremskrittspartiet foreslår å pålegge skoleeierne å innføre nivådelt undervisning. Vi foreslår å oppheve et forbud mot nivådelt undervisning. Jeg mener at det får være opp til skoleeierne å finne ut om de vil gjøre det, og på hvilken måte de finner det mest hensiktsmessig.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Elisabeth Aspaker (H) [10:40:58]: Jeg vil takke saksordføreren for gjennomgangen. Selv om komiteen stort sett er enig i diagnosen, er vi noe uenig når det kommer til tiltak og dimensjonering.

Kunnskapsløftet betyr at skolen fra første dag skal fokusere på elevenes læringsutbytte, der de grunnleggende ferdighetene er de minste og viktigste byggesteinene. Med stadig mer kompetente lærere må vi ha som ambisjon at norske elever skal kunne øke sitt læringsutbytte, og at Norge skal klatre på resultatlistene i de internasjonale undersøkelsene. Høyre er tilfreds med at også kunnskapsministeren er opptatt av at Norge skal gjøre framgang på PISA-rankingen.

En grunnskole som utruster elevene med gode, grunnleggende ferdigheter, er avgjørende for å forebygge problemer når de daglige kravene øker på ungdomstrinnet og i videregående opplæring.

Tidlig innsats må innebære at skolen aktivt bruker kartleggingsverktøy og nasjonale prøver for å fange opp elever som har problemer. Tidlig hjelp, som gjør at flere unge fullfører et utdanningsløp, er penger spart for samfunnet, men aller viktigst er det å spare ungdommene for det nederlaget det er å falle ut av opplæringen.

Norsk skole har et problem med betydelige kjønnsforskjeller knyttet til elevprestasjoner. De er større i Norge enn i andre land. Høyre er tilfreds med at en samlet komité ber Regjeringen om å øke forskningsinnsatsen for å finne svarene på hvorfor og hvordan skolen bedre kan ivareta gutters behov, og derigjennom forebygge frafall.

Foreldrene er etter Høyres mening fortsatt en underutnyttet ressurs i skolen. Mange foreldre har et sterkt ønske om å følge mer med på elevenes faglige og sosiale utvikling. Skolen må involvere og informere foreldrene slik at disse kan bli en enda bedre støtte i skoleårene.

Utdanningslinja kan betraktes som et brobyggingsprosjekt mellom utdanning og arbeidsliv for å fylle et voksende kompetansebehov fra første til siste arbeidsdag. Innenfor både privat og offentlig sektor vil de fleste arbeidstakere måtte tilegne seg ny kompetanse gjennom hele sin yrkesaktive del av livet. Det stiller krav til dialog mellom utdanning og arbeidsliv dersom utdanningssystemet på en effektiv måte skal kunne forsyne samfunnet med kvalifisert arbeidskraft. Fleksibilitet og tilgjengelighet er to sentrale stikkord for å få en grunnutdanning og et etter- og videreutdanningstilbud som treffer.

Høyre frykter at Norge vil sakke akterut som kunnskapsnasjon fordi det ikke satses nok på utdanning. Regjeringen har ikke på en god nok måte brukt de mulighetene som de gode årene ga. Nå venter trangere tider. Høyre foreslo i sitt alternative budsjett for 2010 en ekstra kunnskapsmilliard for å styrke Norge som kunnskapsnasjon, men forslaget falt på stengrunn.

Selv om det er tverrpolitisk enighet om utfordringene, mener Høyre at Regjeringen ikke gjør det som er nødvendig

• for å stoppe frafallet i videregående opplæring

• for å møte en betydelig studentvekst de nærmeste årene

• for å sikre at alle voksne behersker de grunnleggende ferdighetene

• for å tilrettelegge for et mer fleksibelt utdanningstilbud

• for å rekruttere flere og bedre lærere fra grunnskolen til våre universiteter

Regjeringen har nå sittet i fem år og må da regne med å bli stilt til ansvar også for det som ikke fungerer.

Skole og læring krever arbeidsinnsats, enten man er 6, 16 eller 26 år. Vi trenger en skole som møter elevene med større ydmykhet, der ulike elever skal gis like muligheter. Og selv om mange elever i dag sliter i ungdomsskolen og i videregående skole, er ikke svaret å slakke av på kravene og gjøre skolen kulest mulig.

For noen uker siden besøkte statsminister, kunnskapsminister og kommunalminister Sogn videregående skole. Tilbakemeldingen fra rektor var klar: Regjeringen er kanskje for naiv i sin skolepolitikk, og skolens innhold må ikke gjøres til et spørsmål om å være kul eller ikke. Stoltenberg og Halvorsen kvitterte da med at det skulle strammes inn på fravær, og at det måtte stilles krav til elevene. Likevel stemmer regjeringspartiene i dag ned forslag om dette.

Opposisjonspartiene har fremmet en rekke forslag under behandlingen av utdanningsmeldingen. Fra posisjonen, derimot, har vi lest om forslag i avisene: fra Arbeiderpartiet om førskole for ungdom, om dobling av antall lærlinger i staten og om innstramming av fraværsregler, fra SV om en lærlingskatt for bedrifter og om lovfestet rett til læreplass. Men det gåtefulle er hvor det er blitt av disse forslagene i innstillingen.

Utdanningslinja kunne blitt en større dugnad, som Tord Lien var inne på, men i dag får vi igjen demonstrert at det knapt nok flyttes på et komma under komitébehandlingen av saker fra Regjeringen – til tross for mange kloke innspill bl.a. under høringen om Utdanningslinja.

Høyre har særlig engasjert seg i problemene knyttet til frafall fra yrkesfagene, og presenterte i januar Yrkesfagløftet, et sett forslag for å heve statusen til yrkesfagene og bygge opp under deres egenart.

I et intervju litt senere, etter at dette var presentert, kommenterte faktisk Rolf Jørn Karlsen, lederen av Karlsen-utvalget, forslagene i Yrkesfagløftet slik:

«Det Erna Solberg har foreslått, er en blåkopi av Karlsen-utvalgets innstilling.»

En slik tilbakemelding fra lederen i Karlsen-utvalget er selvsagt hyggelig, men med denne attesten fra Karlsen er det skuffende at de rød-grønne ikke kan støtte noen av forslagene.

På høringen om Utdanningslinja var flere opptatt av at politikerne må handle raskt for å få frafallet under kontroll. Til Aftenposten har kunnskapsministeren sagt at hun vil bli målt på resultater om tre år. Vi må ha større ambisjoner om tempo enn dette! Staten må gå foran og allerede fra kommende høst stille opp med langt flere læreplasser, og landets skoler må få bedre veiledning for å motvirke frafall. Spørsmålet er også om vi bruker ressursene riktig Får vi det vi ønsker ut av oppfølgings- og rådgivningstjenesten i dag?

Frafallet må ned av to grunner: Samfunnet trenger arbeidskraften, vi trenger flere faglærte i tiden som kommer, og flest mulig ungdommer må gis et best mulig utgangspunkt for sitt yrkesaktive liv.

Høyre utfordrer nå Regjeringen til å gjøre mer av det som faktisk virker, for å hindre frafall i videregående skole. Høyre mener det må tas mer omfattende grep for å få en yrkesopplæring på yrkesfagenes egne premisser.

Kunnskapsministeren har gjort det til et hovedpoeng at det ikke er tid til å vente på nye læreplaner med tilhørende eksamener i fellesfagene. Statsråd Halvorsen viser samtidig til at en yrkesretting av fagene skal skje innenfor dagens rammer. Men jeg tror statsråden tar feil. Nå innrømmes det jo at dette ikke fungerer for engelsk. Faktisk står hele komiteen bak at ny, tilpasset eksamen må til i faget for å kunne få til en god nok yrkesretting.

Vi har lyttet, og det er Høyres syn at vi ikke vil oppnå fullgod yrkesretting uten endringer i fagplaner og egne eksamener på yrkesfag i de såkalte fellesfagene.

Fravær av læreplasser er en viktig årsak til frafall etter to år på yrkesfag. Men det er et farlig blindspor når regjeringspartiene nå vil bruke tid på å utrede lovfesting av læreplass i den tro at det vil løse problemet. Lovfesting er diskutert og klart avvist av Karlsen-utvalget som et tiltak som ikke vil la seg gjennomføre.

Nylig er det fra SV-hold tatt til orde for også å innføre en lærlingskatt for alle bedrifter.

Med respekt å melde: Begge forslagene er like ubrukelige. Lovfesting er og blir symbolpolitikk så lenge det er en tredje part, bedriftene, som skal oppfylle en statlig læreplassgaranti. Og nye skatter er det siste norsk næringsliv og bedriftene nå trenger.

Høyre etterlyser positive stimuleringstiltak for å skaffe flere læreplasser. Å påtvinge bedriftene lærlinger kommer ikke til å fungere for verken bedrift eller elev.

Høyre har tro på en ny samfunnskontrakt, slik Karlsen-utvalget foreslår, mellom utdanningsmyndighetene og partene i arbeidslivet for å senke terskelen for å ta inn lærlinger.

Vi har tro på å fjerne arbeidsgiveravgiften, vi må vurdere størrelsen på lærlingtilskuddet, vi må legge bedre til rette for at også mindre bedrifter kan bli lærebedrifter, og vi må ha klare måltall og ambisjoner for lærlinger i offentlig og privat sektor. Og staten kan ikke fortsette som lærlingversting!

Vi har ingen flere ungdommer å miste. Høyre vil ha tiltak som raskt settes i verk, og som kan få virkning allerede fra kommende skoleår. Om Regjeringen kommer til Stortinget med slike tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i mai, vil Høyre være positive til det.

Utdanningslinja spenner over et vidt tema, og senere talere fra Høyre vil komme tilbake til særlig fagskoler og høyere utdanning.

Jeg tar herved opp forslagene fra Høyre. Så vil jeg komme tilbake i et senere innlegg og kommentere forslagene fra Venstre og regjeringsfraksjonen som er lagt fram i dag.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [10:50:08]: Først vil jeg si at det er slik at Høyre er med på dette forslaget om at det skal innføres forkurs; de står inne i en merknad i innstillingen.

Høyre sier at de vil ha skreddersydde læreplaner for yrkesfag i videregående skole. Men det var jo nettopp det de fjernet sist de hadde makt. Tidligere statsråd Hernes la opp til styring av hvert enkelt fag med konkrete læreplaner. Tidligere statsråd Clemet, med politisk rådgiver Aspaker, fjernet dette, og viste det fram for Stortinget i Kultur for læring, som kom i 2004. Kunnskapsløftet innførte også et enda bredere løp enn Reform 94. Det er kanskje dette Tord Lien snakker om, når han sier at man går fra grøft til grøft. Det er litt vanskelig å få tak på hva det er Høyre egentlig mener, for de mener tydeligvis det som er veldig opportunt å mene, når de er i opposisjon, og så har de på en måte en fornuftig og rasjonell skolepolitikk når de er i posisjon. Da må vi antakeligvis bare vente til neste gang med å se hva Høyre egentlig mener.

Elisabeth Aspaker (H) [10:51:16]: Jeg kan berolige representanten Wickholm med at Høyre fører en skolepolitikk der vi er opptatt av at elevene skal mestre skolen, at de skal få utbytte av skolen, og at de skal greie å fullføre skolen.

Høyre har tatt til orde for at vi nå skal ta konsekvensen av at vi har et stort frafall, og at det er en mismatch mellom det innholdet som læreplanene på yrkesfag har fått, og det behovet som også bransjeorganisasjonene sier de har for kunnskap hos de elevene som kommer ut. Det kan umulig være en politisk fallitt at vi får en skole som faktisk gir elevene den kunnskapen de trenger for å utøve yrket sitt når de kommer ut, er ferdige og har fullført en utdanning.

Så vil jeg bare si at det som har ødelagt for yrkesfagene, er at det ble satt et studiekompetansekrav som gjorde at selv de elevene som ikke skal studere videre, er påtvunget masse teori som de ikke vil ha behov for i sitt yrkesaktive liv.

Aksel Hagen (SV) [10:52:36]: Først en kommentar til dette om at posisjonen ikke støtter i mange av opposisjonens merknader. Det skyldes i veldig stor grad at opposisjonen i liten grad har tatt inn over seg det utviklingsarbeidet som er i gang i departementet på veldig mange områder. Der vi registrerer at positivt arbeid er på gang, har opposisjonen valgt å lukke øynene for det og kommet med egne forslag.

Så vil jeg forfølge litt dette med hva Høyre gjør i opposisjon i forhold til det de gjør i posisjon. Blant annet gjør Høyre stort nummer av, i innstillingen, at posisjonen ikke har regulert studiestøtten. Men da Høyre selv satt i regjering, så gjorde ikke Høyre det i det hele tatt; den regjeringa gjorde ikke det i det hele tatt. Bondevik II-regjeringa foretok ikke den reguleringen. For meg blir dette enda et typisk eksempel på at det kjøres offensivt og tøft når man sitter i opposisjon, og så glemmer man hva man selv gjorde da man satt i posisjon.

Elisabeth Aspaker (H) [10:53:43]: Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal begynne her, for det som er litt av problemet med utdanningsmeldingen og med en del andre utspill som kommer fra Kunnskapsdepartementet og statsrådene, er at man sier at man er i full gang med et eller annet, men poenget er at vi ikke har fått saken presentert i Stortinget – man har redegjort for forslag og ting som det refereres til i avisene. At regjeringspartienes representanter har en annen dialog med sin fagstatsråd og sine partifeller i regjeringskvartalet, det er naturlig, sånn er det, men det betyr ikke at opposisjonen sitter med all den kunnskapen som regjeringspartienes representanter gjør. Jeg skulle ønske at vi fikk flere saker til Stortinget og at vi fikk større sjanse til å gå inn i mange av de problemstillingene som er viktige og som meldingen bare tøtsjer borti.

Når det så gjelder studiestøtten, så kan representanten Hagen ha rett i at vi ikke nådde de ambisjonene vi hadde, da vi selv satt i regjering, men den gangen var det vesentlig andre økonomiske tider i kongeriket enn det denne regjeringen har hatt som sitt utgangspunkt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:54:58]: Høyre har fremmet en rekke forslag som skal være et løft for yrkesfagene. Jeg har lest disse forslagene nøye, og jeg skjønner ikke helt hvor løftet ligger. Som brevet fra statsråden til komiteen viser, og som meldingen også viser, er det ikke akkurat mye nytt i de forslagene. Det som er mest oppsiktsvekkende, er at en mener at yrkesfagene får økt status hvis man får mindre teori. Mitt spørsmål er derfor: Hvordan mener Høyre at norske fagarbeidere og bedrifter framover skal kunne ivareta f.eks. bransjestandarder og sertifiseringskrav og samtidig øke yrkesfagenes status, ved bl.a. å redusere kravene til fellesfagene?

Elisabeth Aspaker (H) [10:55:38]: Jeg er veldig glad for å få det spørsmålet, for vi har ikke sagt vi skal ha mindre teori, vi har sagt at vi skal ha mer yrkesrelevant teori. Det bransjeorganisasjonene sier til oss, er at når de får det de tror er ferdig utdannete lærlinger og fagfolk ut til seg, så har de mange, ofte flere hundre timer med etterutdanning av denne fagarbeideren fra dag én, fordi det er så mye som skolen ikke har hatt tid til å gå igjennom og å lære dem. Det gjelder å ta faget på alvor, å gi så mye tid i utdanningen at man rekker å utdanne og gi det innholdet i utdanningen som faktisk er kravet den dagen du skal ut i jobb, enten det er som rørlegger, frisør eller hva det måtte være.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Aksel Hagen (SV) [10:56:41]: Denne stortingsmeldingen og foreliggende innstilling gir et godt situasjonsbilde av Utdannings-Norge, Forsknings-Norge inkludert. Den har på en god måte fanget opp de problemstillinger som preger den politiske og faglige debatten for tiden, og det er bra.

Jeg vil også rose saksordfører og alle andre tekstforfattere, og ikke minst komitésekretæren vår som har klart å sy dette sammen. Mange kan ha mye å lære av å lese disse sidene. De langt fleste av oss liker å ha kunnskap, vi liker å vite og vi liker å lære. Det gir personlig glede og trygghet og ikke minst god mestringsfølelse i vår sosiale omgang med folk, på skole, i organisasjonslivet og i arbeidslivet.

Fellesskapet, ikke minst i en kunnskapsøkonomi som vår, er også avhengig av at kunnskap blir verdsatt, og at vi alle søker kunnskap og kompetanse, men også at vi alle er med på å utvikle kunnskap, kompetanse og ferdigheter. Kunnskap og ferdigheter må telle, må gjøre en forskjell, om et samfunn skal kalle seg et moderne kunnskapssamfunn. Derfor er jeg glad for at vi har to statsråder som prater utdanning og forskning opp, som stimulerer og oppmuntrer, som gir tillit, som vet at de langt fleste av oss både vil og kan, både enkeltmennesker og skoleeiere, lærere osv. Jeg tror langt mer på en slik positiv offensiv tilnærming, enn denne telle-, måle- og kontrolliveren som Høyre og Fremskrittspartiet gjerne vil utsette både elever, lærere og skoleeiere for.

Når det skrives over 100 sider – det skrev jeg her opprinnelig, for det var det i kladden, men nå er det 50 sider i den trykte formen – med merknader, så kan gode poenger lett drukne i all teksten. Men hvis vi i SV skal trekke fram én setning ut av denne omfangsrike innstillingen som virkelig varmer våre hjerter, så er det følgende:

«Komiteen vil understreke»

NB! – en samlet komité –

«at framtidens verdiskaping avhenger av nåtidens utdanningssystem –»

– og så kommer hovedpoenget –

«fra barnehager, via skole og høyere utdanning til livslang læring i yrkeslivet.»

En enstemmig komité konkluderer altså i dag med at barnehager er viktige for framtidens verdiskaping – hurra!

SV har jo, jeg holdt på å si i generasjoner, vært forkjempere for å inkludere barnehager i utdanningsbegrepet, i verdiskapingsbegrepet. Det ble lenge latterliggjort, nå er det på plass. NHO hadde for noen uker siden en oversikt over det vi i Norge hadde sløst bort penger på, og barnehager var én av de tingene. De inkluderte dem i hvert fall ikke i verdiskapingen, men det gjør heldigvis nå et samlet storting.

De såkalte klimaskeptikerne har klart å rydde seg stor plass i de siste måneders klimadebatt. De prater en stor faglig majoritet midt imot, og har et ganske så avslappet forhold til fakta på feltet. På utdanningsfeltet synes mange av oss nå at vi har et litt tilsvarende fenomen – vi har allerede vært innom det i debatten – vi har fått noen kunnskapsskeptikere, skal vi si utdanningsskeptikere, som sier: Er det så nøye da, dette med kunnskap, dette med teori? De mener tilsynelatende at fagekspertisen og bransjeorganisasjonene – representanter for både arbeids- og samfunnsliv – bommer litt når de sier at man i arbeidslivet framover i all overveiende grad vil ha folk med formell kompetanse og utdanning, fra fagbrev og oppover. Kan vi ikke ta en liten kontrollsjekk i denne debatten? I hvilke yrker framover vil det ikke være tjenlig med utdanning med faglig kompetanse og fagbrev? Jeg venter spent på svaret. Jeg vil virkelig advare mot disse utdanningsskeptikerne. Jeg er glad for at vi har en regjering, en stortingsmajoritet og ikke minst næringslivsorganisasjoner som i ord og handling markerer en avstand til slike holdninger. Jeg synes deler av Høyres merknader, og til dels Fremskrittspartiets, representerer slike utdanningsskeptikere.

Nei, la oss holde fram med det offensive utgangspunktet: De langt fleste av oss mennesker både vil og kan utdanne oss og ta imot læring. Derfor er det så fint at så mye bra er på gang.

Dette er ikke intern informasjon, det er bare å følge med på nettsidene til Kunnskapsdepartementet. Alt står der: Vi er i gang med et leksehjelptilbud i barneskolen fra høsten, og det viser riktig retning. Vi gir ungdomsskolen en stor, ny oppmerksomhet – det samme skjer i videregående – som ikke minst likestiller praksis og teori. Der har vi hatt en asymmetri, takket være Kristin Clemet da hun var statsråd. Vi har fått en helt ny forståelse av samfunnet som læringsarena, og vi framhever viktigheten av fagskolen. Jeg er en veldig varm tilhenger av det såkalte SAK – samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Vi er offensive i forhold til utdanningsbølgen som møter oss, og ikke minst satser vi på voksnes læring framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [11:02:15]: Jeg skal ikke spørre representanten om hvor SV står i forhold til tidligere lovnader når det gjelder varm mat i skolen – jeg kunne være fristet til det også.

For at elevene skal få et godt læringsutbytte i skolen, er hele komiteen enig om at lærerens kompetanse er noe av det viktigste for elevenes læring. Etter- og videreutdanning for lærerne er derfor av stor betydning, men det er et problem at dagens finansiering av videreutdanningen faktisk er så kostbar at mange kommuner rett og slett ikke har anledning til å delta i det tilbudet. Flertallet er voldsomt positivt til at det nå er kommet på plass et varig tilbud om denne videreutdanningen, noe Fremskrittspartiet selvsagt slutter seg til.

Spørsmålet er: Hvorfor slutter ikke flertallet seg til merknadene i innstillingen? Der ber vi om at Regjeringen tar en gjennomgang av retningslinjene for frikjøp av lærere, slik at flere får delta i tilbudet? I dag er det slik at kommunene faktisk må dekke 40 pst. av den kostnaden som det er å ta denne utdanningen, og det utgjør et formidabelt beløp pr. lærer.

Aksel Hagen (SV) [11:03:32]: Dette er et typisk spørsmål som går på forholdet mellom posisjon og opposisjon, og forholdet mellom posisjon og regjering. Altså: Vi vet og har flere ganger fått klare signaler om at regjeringa vår er veldig opptatt av dette. KS er veldig opptatt av det. Dette dreier seg mindre om spørsmålet om å endre retningslinjer osv., men det dreier seg mye om økonomi, og det dreier seg antageligvis veldig mye om kommune- og fylkeskommuneøkonomi. Denne regjeringa er veldig opptatt av at den skal styrkes – heldigvis i langt større grad enn tidligere regjeringer fra borgerlig side har vært opptatt av det.

Svein Harberg (H) [11:04:25]: Først vil jeg bare kommentere det at det er underlig at Høyres forslag om at flere skal gjennomføre et kunnskapsløp, oppfattes som kunnskapsvegring. Men det kan vi ta i en senere debatt.

Grunnen til at jeg ba om replikk, er at jeg har lest i avisen at Aksel Hagen, sammen med lederen for Sosialistisk Ungdom, står fram og er glad for at et stortingsflertall har gått med på at «det nå skal utredes en modell der bedrifter og offentlige etater må betale et større tilskudd i en stor læringpott». Altså: I stedet for stimulerende tiltak for at bedrifter skal ta inn flere lærlinger, vil en nå belaste næringslivet. Dette skal det altså være et stortingsflertall for. Jeg har verken sett dette i meldingen eller hørt det i debatten, så jeg lurer på om representanten Hagen kan avklare det for Stortinget.

Aksel Hagen (SV) [11:05:19]: Jeg har heller ikke lest det i meldingen, men jeg har lest oppslaget i VG. Det var en tanke fra lederen i Sosialistisk Ungdom – det kan sikkert være en interessant tanke. Det er en av flere tanker og ideer som sikkert vil dukke opp når det gjelder det vi veldig varmt støtter – at vi nå får på plass en god utredning om hvordan vi skal møte det behovet som alle er enige om: Skal vi få en god utdanning for yrkesfag, må ungdommene ut av skolestua. Da må vi på et eller annet vis få det på plass. Den eventuelt lovfestede plikten vi som skoleeier skal oppfylle overfor disse ungdommene, utfordrer jo først og fremst skoleeier, ikke næringslivet, for det er skoleeier som i tilfelle har ansvaret. La oss få et godt utredningsarbeid – det får vi – og så tar vi debatten når det foreligger.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:06:37]:

«En gang i 1999 startet lille Per på skolen. Han var i godt humør og likte å lære. 10 år senere derimot følte han at alt var kjedelig. Spesielt norsk. På barneskolen var alle fag morsomme. Helt til han kom på ungdomsskolen. Ungdomsskolen var som en magnet som sugde lærergleden ut av lille Per.»

Dette er et direkte sitat fra en skolestil fra en elev i dagens videregående skole – en elev som strevde med norsk rettskriving, og dermed også med engelsk rettskriving, skriveoppgaver i samfunnsfag, naturfag osv., og dermed hadde han lav selvtillit i ungdomsskolen. Lille Per kunne ha vært en av dem som hadde havnet på frafallsstatistikken. Heldigvis fant han noe av interesse på videregående. Han begynte på yrkesfag. At han fant noe han mestrer, samtidig som han sjøl skriver at han egentlig liker å lære, er kanskje det som har holdt han på plass i klasserommet sjøl om rettskrivingen ikke har forbedret seg særlig.

Frafallet i videregående skole er en av de største utfordringene vi står overfor. Norge er et av de landene i OECD hvor utdanning er et av de aller viktigste premissene for å kunne delta i arbeidslivet og sikre seg økonomisk sjølstendighet. Vi har verken menneskelig eller økonomisk råd til at ca. en tredjedel av den framtidige arbeidsstyrken ikke gjennomfører videregående skole.

St.meld. nr. 44 og de meldinger denne bygger på, gir en god oversikt over hva som er utfordringene i skolen i dag og hva Regjeringa mener må gjøres for å motvirke frafall.

Tidlig innsats er viktig, og kan ikke gjentas ofte nok. Det må ikke bli slik at vi skal forutsette at det skal være spesialundervisning for at det skal betegnes som tidlig innsats. Skolen og undervisnningen skal ikke være tilpasset gjennomsnittseleven. Varierte undervisningsmetoder som legger opp til at alle elever lærer forskjellig, må legges til grunn i alle klasserom. Det må gis tid og rom nok for læring. Kanskje kunne lille Per ha blitt bedre i rettskriving dersom han hadde fått litt ekstra oppmerksomhet om akkurat denne utfordringen. Kanskje kunne jobben ha vært gjort av den vanlige læreren som ikke har spesialutdanning. Kanskje hadde Per klart seg med litt ekstra hjelp i en periode bare også, og altså uten å bli definert som et enkeltvedtak.

Det er ingen tvil om at læreren er av stor betydning for elevenes motivasjon og utvikling av evner til å lære. Å bli «sett», det å bli møtt med en positiv forventning og føle at en får hjelp og støtte i læringssituasjonen, er kanskje det aller viktigste. Derfor er jeg glad for at den framtidige lærerutdanningen nå legger større vekt på pedagogikk og elevkunnskap.

Faget pedagogikk, som betyr læren om oppdragelse og undervisning, blir igjen løftet fram og understreker nettopp betydningen av at læreren er den profesjonelle pedagogen med kunnskap om hvordan en skal legge opp undervisningen for å få barn til å lære.

Det er nå 13 år siden 6-åringene for første gang begynte i norsk skole. Første kull med 6-åringer skal faktisk først uteksamineres denne våren. Det betyr at vi ennå ikke har sett første utgave av hvordan et 13-årig løp har påvirket kunnskapsnivået for avgangselevene. I tillegg har Kunnskapsløftet blitt innført midt i dette skoleløpet.

En kan si mye godt om Kunnskapsløftet, men at det har lagt grunnlaget for en mer variert og praktisk grunnopplæring, kan en neppe si. Skolestilen fra lille Per viser at det finnes store utfordringer – ikke minst i ungdomsskolen. Derfor er jeg glad for at kunnskapsministeren har hørt på Senterpartiet og vil vie ungdomsskolen mye større oppmerksomhet framover.

Likevel: Det er for mange som dropper ut av skolen nå – før de er ferdige med skoleløpet. Vi må da sørge for tidlig innsats, en bedre ungdomsskole, men også spørre oss sjøl om det er antall år i skolen som skal til. Hvis vi ser mot Finland, har de bedre faglig uttelling enn den norske skolen sjøl om de har 9-årig skole. Så har nok Finland sitt å slite med, men det er altså ikke bare antall år som er viktig for faglig nivå. Tvert imot finnes det ikke forskning til støtte for å hevde at flere timer eller skoleår i seg sjøl fremmer bedre læringsresultat.

Senterpartiet er opptatt av innholdet i skolen. Vi har i flere år tatt til orde for en mer praktisk rettet skole, for yrkesfagene og for fagutdanningene. Jeg er derfor veldig glad for at vi nå endelig fokuserer på de praktiske mulighetene. I vår iver etter å heve det faglige kunnskapsnivået, har vi sunket hen til boken. De fleste har sett ut til å tro at bare vi leser i bok, så blir vi klok. Det er nok mye sant i mange sammenhenger, men en god bok utelukker ikke gleden ved å skape noe med egne hender eller forståelsen vi får ved å gjøre det. Det er hodet og hånden sammen som gir utvikling. Det er det vi snakker om nå! Det er det Senterpartiet har vært opptatt av lenge. Vi vil at alle elever skal få utløp for både sine kreative og praktiske – og boklige sider.

Senterpartiet mener at forsøkene med et nytt arbeidslivsfag er et skritt i riktig retning. Det at skoler over hele landet viser så stor interesse for å delta i forsøket, betyr at det er et enormt sug etter mer praktisk rettet opplæring på ungdomstrinnet. Bare i Oppland har 35 av fylkets 43 ungdomsskoler søkt om å få delta i forsøket. Kun fire skoler kom med i denne omgang. Jeg ser fram til erfaringene forsøksskolene gjør seg, og til at alle skoler får dette faget.

Når manglende motivasjon for læring er en av hovedårsakene til frafall, er det nødvendig å innrette opplæringen slik at alle elever opplever mestring. Det å gi elever mulighet til å velge praktiske fag og bruke sine praktiske ferdigheter vil bidra til å bygge sjøltillit og mestringsfølelse hos elevene. Det vil i sin tur virke motiverende i andre fag. Det er ikke snakk om å senke ambisjonene i basisfag som norsk, matematikk og engelsk, men snarere å legge bedre til rette for bedre læringsutbytte både for praktikerne og akademikerne. Praktisk tilnærming i fellesfagene er viktig gjennom hele skoleløpet.

Jeg har fra jeg begynte her i Stortinget – allerede under trontaledebatten – framhevet både ungdomsskolen, yrkesfag og fagskoler.

Senterpartiet mener – i likhet med Byggenæringens Landsforbund – at vi skal ha høye krav til teori også innenfor yrkesfagene. Men vi er opptatt av å få rett teori og at læreplanene gir rom for å yrkesrette både fellesfag og programfag. Jeg er derfor glad for at Kunnskapsdepartementet allerede er i gang med en slik gjennomgang. Vurdering av den sentralgitte eksamensordningen i fellesfaget engelsk vurderes også. Og det er bra.

Gjennom arbeidet med denne meldingen har jeg stusset over partiet Høyres forslag til det de kaller et yrkesløft. De foreslår bl.a. egne læreplaner for yrkesfagene. Det er litt merkelig ettersom vi har ca. 260 læreplaner for yrkesfag allerede i dag.

Når det gjelder forslag om praksisbrev som nasjonal ordning, ble alle fylkeskommuner invitert til å tilby det allerede for to år siden. I dag er det vanligst å gå to år i skole og to år i lære. Praksisbrevet gir mulighet for å gå rett i lærebedrift og oppnå kompetanse på lavere nivå allerede etter to år. Det positive er likevel at de fleste av disse kandidatene fortsetter til fullt fagbrev. Det viser igjen av innretningen på opplæringsløpet er viktig for å oppnå læringsmålene, og at det er en oppnåelig mulighet for de aller fleste.

Så foreslår partiet Høyre alternative opplæringsløp i bedrift. Det er også mulig etter dagens opplæringslov. Og med hensyn til fagskoleforslagene er de anerkjent som alternativ høyere utdanning allerede i dag. Det er også allerede lagt til rette for at de som fullfører en toårig fagskoleutdanning og tilfredsstiller kravene til norsk, får studiekompetanse.

Det er for meg en gåte at partiet Høyre slipper unna med en tilsynelatende satsing på yrkesfagene. Tiltakene de fremmer, er i det store og hele tiltak som Regjeringa allerede har igangsatt eller er i ferd med å gjennomføre. Og det er heller ingen hemmelighet.

At dette skjer, gjør at jeg stiller spørsmål ved om vår allmenne kjennskap til de yrkesfaglige studieretningene er god nok. Dessverre tror jeg at vi har vært mest opptatt av den akademiske utdanningsveien.

Jeg mener det er en fallitterklæring ikke å forvente at de fleste som velger en yrkesfaglig studievei, skal gjennomføre fellesfag som norsk, engelsk, matte og naturfag. Sjøl Per deltar i disse timene. Ørene og evnen til å tilegne seg kunnskap er det jo ikke noe vi veien med sjøl om en snubler i dobbeltkonsonanter og store bokstaver. I tillegg til fellesfagene skal de ha programfagene med yrkesteori.

En øker ikke statusen til yrkesfagene ved å stille lavere krav og forventninger til elever som skal gå der. Lavere forventninger betyr at vi bygger ytterligere opp under yrkesfag som en studieretning du velger hvis du ikke er så flink på skolen. Det er uklokt i en tid der vi trenger mer kunnskap og mer kompetanse også innenfor disse fagene, ikke minst om klima- og miljøutfordringer, om framtidas helse- og omsorgsarbeid, om teknologi og innovasjon. Jeg vil gjerne ha hus som står støtt og rett også i framtida.

Det er sjølsagt sånn at ikke alle har samme forutsetninger for teori. Det betyr likevel ikke at vi ikke skal ha forventninger! Positiv forsterkning, eller positive forventninger, gjør at vi ofte strekker oss litt lenger enn vi trodde var mulig sjøl. Det er jeg sikker på at flere av oss som er stortingsrepresentanter nå, også har erfaring med. Vi trodde ikke at vi skulle greie det, men vi gjorde det.

Det er mange Per-er i norsk skole. Det er mange som synes det er tungt å komme gjennom ungdomsskolen med høye krav til teoretisk kunnskap. Mange sånne Per-er dropper ut av videregående skole. Jeg er derfor utrolig fornøyd med å få være en representant med en regjering som tar tak i dette, som ikke er mest opptatt av nye reformer, men som setter i gang arbeidet med en dreining som legger vekt på praksis som læringsarena, i kombinasjon med teori, helt fra grunnskolen til høyskolen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [11:16:59]: Representanten Tingelstad Wøien fortalte en rørende historie om Per og hvor utrolig viktig det er med tidlig innsats, flere tiltak tidligere osv. Men det er ikke mangel på flotte ord som er utfordringen i skolen. Det er mangel på flotte tiltak.

Mitt spørsmål til representanten Tingelstad Wøien blir derfor: Kan representanten peke på tre konkrete tiltak fra Regjeringa i meldinga Utdanningslinja som nettopp sikrer den tidlige innsatsen i barneskolen, som hun snakker så fint om i sitt innlegg?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:17:36]: Jeg synes jeg kunne ane en liten ironi i det representanten Hanekamhaug sier når det gjelder en «rørende historie». Jeg vil at representanten Hanekamhaug skal være klar over at dette er en faktisk historie og ikke noe jeg har funnet på sjøl.

Når det gjelder tidlig innsats, er det noe Regjeringa jobber aktivt med. Det jeg var mest inne på her nå, var den praktiske tilretteleggingen, ikke minst i ungdomsskolen, der praktiske arbeidslivsfag er et godt tiltak.

Elisabeth Aspaker (H) [11:18:20]: Ingen fylker sliter mer med frafall enn Finnmark. Hver tredje elev må flytte hjemmefra, og risikoen for frafall øker dramatisk med det.

Båtsfjord kommune har drevet forsøk med drift av videregående skole i nært samarbeid med ungdomsskolen, og forsøket må beskrives som en stor suksess. De har hatt radikalt mindre frafall fordi flere elever kan bo hjemme og mer kompetente og motiverte lærere, noe som har kommet hele skoleløpet til gode.

Den rød-grønne regjeringen har nå satt bom stopp for forsøket, til tross for at et samlet kommunestyre, inkludert de rød-grønne partiene, har ønsket at skoletilbudet skulle videreføres.

Hvordan kan representanten fra Senterpartiet forsvare en sånn distriktsfiendtlig skolepolitikk, som vil bety at flere elever i Båtsfjord nå må flytte hjemmefra, med stor risiko for at mange vil falle fra?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:19:12]: Nå må jeg si at jeg ikke kjenner til det som representanten Aspaker her beskriver.

I forhold til borteboernes situasjon er vi klar over at det er veldig stort frafall blant dem som bor borte. Der er det også igangsatt veldig mange ikke bare forsøk, men også gode, varige tiltak i fylkeskommunene rundt omkring, både oppfølgingstjeneste, egne mentorordninger, vertsfamilier osv.

Akkurat det eksempelet du viser til, er noe jeg må få komme tilbake til og svare på senere.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:19:52]: Det er noen ting vi i sentrum har stått sammen om selv om vi har hatt vekslende samarbeidspartnere på regjeringshold, og det har bl.a. vært folkehøyskolene.

Folkehøyskolene er en viktig aktør sett med Kristelig Folkepartis øyne, også i utdanningsøyemed, fordi man ser at elever gjennom et år på folkehøyskole får større, utvidet horisont, kanskje velger andre typer fag enn de har gjort og kommer ut som styrket både etter det året og etter den totale utdanningen. Derfor er det litt forunderlig at ikke folkehøyskolene nevnes med ett ord i meldingen Utdanningslinja. Jeg ser også at regjeringspartiene ikke går inn på den merknaden som Kristelig Folkeparti og andre partier står sammen om, hvor vi faktisk sier noe om folkehøyskolenes betydning.

Betyr det at Senterpartiet nå forlater det engasjementet de tidligere har hatt for folkehøyskoler? Har man utelatt dem av Utdanningslinja ved en inkurie, eller er det enda verre, er det bevisst?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:20:56]: Jeg tror vi er enige om at folkehøyskolene fortsatt er viktige. Jeg vet ikke årsaken til hvorfor det ikke ble stående noe om folkehøyskoler i utgangspunktet i utdanningsmeldingen, men jeg tror vel egentlig ikke at det er noen som ser ned på det skoleslaget i det hele tatt. Jeg tror vi fortsatt skal stå sammen i sentrum om å styrke folkehøyskolene. Vi ser at det har en veldig stor gevinst for mange elever, som nettopp sier, som representanten Eriksen her gjør, at folkehøyskolene styrker mulighetene og selvtilliten hos den enkelte elev. Jeg kan forsikre representanten Eriksen om at jeg fortsatt skal bidra til å følge opp folkehøyskolen i den rød-grønne fraksjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:21:59]: Olje og fisk har lagt grunnlaget for den velferdsstaten som Norge i dag er. Men vår største ressurs befinner seg ikke i havet. Den er på land. Den er i byer, tettsteder og grender. Der finner vi en ressurs som vanskelig kan måles i penger – det enkelte mennesket og den kunnskapen man har. Det er en ressurs for framtiden, og derfor må også utdanning være et helt grunnleggende satsingsområde. Vi må sikre at alle ledd i utdanningslinjen – fra grunnskole til høyere utdanning – har den kvalitet som er nødvendig for å kunne gi kunnskap. Jeg opplever at denne meldingen er et forsøk på det.

Regjeringen har nå kampen mot frafallet som jobb nummer én. Det er virkelig på tide etter at Regjeringen de siste fem årene har hatt dette litt for langt nede på listen. Antall elever som ikke fullfører videregående skole, er bekymringsfullt. Dessverre finner vi igjen mange av de menneskene som faller ut av skolen, i andre statistikker senere knyttet til både sosialhjelp, arbeidsledighet og uføretrygd. Derfor er det avgjørende raskt å sette i gang tiltak for å bidra til at flere fullfører videregående skole. Min erfaring etter å ha reist rundt ganske mye er at det er mange gode lokale tiltak på skolene for å snu denne utviklingen. Vi må i langt større grad nyttiggjøre oss de gode eksemplene for å få snudd den trenden.

Realiteten er at Regjeringen til nå har hatt flere timer som eneste virkemiddel som skal løse alt. I stedet for å satse på en bedre ungdomsskole, kampen mot frafall og mobbing, sterkere satsing på enda bedre lærere, så har pengene og satsingen i norsk skole gått til flere timer, til tross for at det ikke finnes dokumentasjon på at flere timer gir flinkere elever.

Jeg har også tidligere berømmet statsråd Halvorsen for at Regjeringen nå endelig går inn for et større innslag av praksis på ungdomstrinnet og uttrykt et håp om at dette vil innebære et kursskifte i Regjeringens skolepolitikk. Min bekymring er imidlertid om det vil være mulig å satse også økonomisk på dette. En virkelig satsing på ungdomsskolen må også innebære et økonomisk løft.

Situasjonen for ungdomsskolen er at det har vært drevet lite eller ingen forskning på dette trinnet. Undervisningen er for teoritung, det er store utfordringer knyttet til bråk og uro, og mange lærere gruer seg for det daglige arbeidet på dette trinnet. Det er grunn til å tro at dette forplanter seg og fører til at vi har en dramatisk høy frafallsprosent også i videregående.

Ungdomsskolen må bli en mestringsarena for barn og unge. Når elever ikke henger med i det teoretiske, må de tilbys en mer praktisk skolehverdag. Derfor mener jeg og Kristelig Folkeparti bl.a. at valgfagene bør gjeninnføres, og at det er behov for en langt sterkere satsing på kvalitetsutvikling i ungdomsskolen. Jeg vil vise til en nordisk forfatter, nemlig Astrid Lindgren, og karakteren Pippi, som sier: Det har jeg aldri prøvd før, så det er jeg helt sikker på at jeg kan klare. Jeg ønsker at flere elever skal kunne si som henne.

Flertallet i komiteen viser til at det er større sannsynlighet for at barn av foreldre med høyere utdanning fullfører videregående enn elever med foreldre som har grunnskole som høyeste utdanning. Jeg er imidlertid uenig i at dette ensidig er skolens oppgave å utjevne. Det undervurderer foreldrenes avgjørende rolle i barns læring og gjør også kanskje avstanden mellom hjem og skole større enn den burde vært.

Jeg mener meldingen mangler et sentralt element, og det er mobilisering av foreldrene. Alle foreldre kan ha en aktiv og sentral rolle i barnas læring, og vi må satse enda mer på utvikling av et godt hjem–skole-samarbeid og en dyktiggjøring av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn. De påviste sosiale forskjellene viser nettopp hvor viktig det er med en bevisstgjøring av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene. En myndiggjøring av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.

I meldingen går også Regjeringen inn for at unge som allerede har falt ut av utdanningen, skal følges bedre opp enn i dag. Det er positivt, men jeg må si at jeg ble bekymret da jeg hørte representanten Truls Wickholms svar på min replikk. Hvis du i dag er mellom 19 og 24 år og har brukt opp rettigheten din, er det ingen som har plikt til å ta deg inn til å kunne få videregående utdanning. Det er en rettighet som mangler for en stor gruppe elever. Det er jo så avgjørende at man får mulighet til en plass når man er mellom 19 og 24 år. LO har vært kjempeklar på det. Senest nå har nestlederen i LO, Solbakken, gått ut og sagt at han er overrasket over at Regjeringen ikke støtter det forslaget som ligger på bordet i dag fra Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor vi nettopp ville ha adressert den utfordringen som ligger for 19–24-åringene. Om ikke de hører på oss, så kanskje kunne de hørt på LO.

Meldingen nevner dessverre i liten grad private skoler, fagskoler og høgskoler. Jeg ser det som helt naturlig at disse utdanningsinstitusjonene medregnes på lik linje med det offentlige i en melding om utdanningslinjen. Disse institusjonene er en uvurderlig ressurs som man må benytte seg av og gi likeverdige rammevilkår. Jeg mener at de private skolene gjennomgående må innlemmes i de systemer man nå legger opp til, f.eks. når det gjelder avtaler om hospitering for elever oppover i systemet, ulike former for samarbeid i utdanningssystemet og rett til opplæring for voksne.

Det er helt utrolig at Regjeringen har valgt ikke å nevne folkehøgskolene i en melding som sies å skulle omhandle hele utdanningssystemet. Jeg vet at departementet har fått innspill på dette, og vi har i komiteen lagt inn en merknad om folkehøgskolenes viktige rolle i en utdanningslinje. Men regjeringspartiene ville likevel ikke være med på merknaden, og heller ikke i meldingen nevnes folkehøgskolene med ett ord. Vi mener at folkehøgskolene er en viktig del av vårt utdanningssystem, og jeg begrunnet i en replikk til Tingelstad Wøien hvorfor jeg mener det.

En forventet ungdomsbølge inn i høyere utdanning og et økt fokus på voksnes læring skaper behov for flere studieplasser i høyere utdanning. Dette er svært positive resultater. At 75 pst. i en ny undersøkelse er tilfreds med studiekvaliteten, er veldig bra. Det kan tyde på at Kvalitetsreformen er på rett spor og gir resultater. Jeg er imidlertid mer spent på hvordan kommende undersøkelser vil bli gjennom den kraftige økningen av studieplasser som nå vil komme. Vi er positive til utvidelsen, men det er avgjørende at dette ikke går ut over kvaliteten. Spørsmålet er om UH-sektoren er i stand til å ta imot en slik økning, f.eks. knyttet til bygg, lokaler og undervisningspersonell. Økes ikke finansieringen til UH-sektoren, er jeg redd tallene om noen år kommer til å se helt annerledes ut enn de gjør i dag. Jeg mener også at private høyskoler vil kunne avhjelpe dette. De private høyskolene bidrar til å sikre nasjonalt mangfold – diversitet – i høyere utdanning, forskning, formidling og innovasjon. I dag utdannes totalt 10–12 pst. av alle norske studenter ved private høyskoler. For enkelte fagområder er prosentandelen langt større. Denne prosentandelen bør minst opprettholdes også i de kommende år. Skal vi lykkes med å ta imot ungdomsbølgen, trenger vi alle, og da trenger vi kanskje på nytt å se på om grunnbevilgningen til private høyskoler må økes.

La meg ta en annen forfatter, Ibsen, som tidligere har vært sitert. Jeg lette etter et godt Ibsen-sitat i dag. Jeg vil si at jeg kjenner meg ganske rik når jeg nå kommer med sitatet, for sitatet er: «Evig eies kun det tapte».

Fra opposisjonen i komiteen har det kommet konkrete forslag til denne meldingen og til mange meldinger som vi har behandlet gjennom den tid de rød-grønne har styrt. Men mange av disse forslagene har blitt kontant avvist av flertallet. Saken er gjennomkompromisset fra Regjeringens side. Forslagene fra opposisjonen blir litt brysomme innspill, for vi har jo noe på gang, sa representanten Aksel Hagen. Slik kan en flertallsregjering velge å arbeide, men om målet er å sette i gang en bred debatt om utdanningen i vår nasjon for å få til noen framtidsrettede visjoner om hvor vi skal gå, må en flertallsregjering kanskje ikke ha nok med seg selv. «Evig eies kun det tapte.» Jeg kjenner meg rik.

Jeg tar opp de forslagene i innstillingen som Kristelig Folkeparti har sammen med andre.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [11:32:27]: Representanten Eriksen bruker mye av innlegget sitt til å snakke om sosial utjevning i skolen og skole–hjem-samarbeid. Men i en merknad sier Kristelig Folkeparti at de er uenig i at skolen må kompensere for ulik sosial bakgrunn hos elevene. De mener videre at det er viktig med en bevisstgjøring av hjemmets rolle overfor skolen, og at et godt samarbeid mellom hjem og skole vil kunne føre til større grad av sosial utjevning. Det er flott at representanten Eriksen har et engasjement for skole–hjem-samarbeidet. Men jeg har imidlertid problemer med å se at hjemmet selv skal kunne forebygge sosiale forskjeller. Kan representanten utdype det?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:33:09]: Ja, det kan jeg gjøre. Det er gjort utrolig lite forskning på dette, men det finnes noe. Professor Thomas Nordahl har gitt ut en bok som heter «Hjem og skole», der han kommer med ganske mye kritikk av at det norske politiske systemet gjennom 30 år har sagt at det må være skolens oppgave å ta tak i den sosiale forskjellen som reproduseres i neste generasjon. Han sier tvert om at vi er helt avhengige av å få hjemmene på banen for å kunne klare den sosiale utjevningen. Så for hver gang det politiske miljøet sier – og det fortsetter de rød-grønne med – at alle tiltakene for å utjevne dette må settes inn i skolen, sier han at vi tar feil. Han sier at det vi må gjøre, er å sette inn tiltak slik at vi involverer hjemmene på en helt annen måte enn det norsk skole gjør i dag. Man kan være verdens beste pedagog, men hvis foreldrene motarbeider læring i hjemmene, får man ikke til en god læring. Det er en prinsipiell forskjell som jeg håper at Kristelig Folkeparti kanskje snart når igjennom med, også her i dette miljøet.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:34:21]: Jeg skal ikke sitere Ibsen. Jeg skal sitere Margaret Thatcher, som er kjent for uttalelsen: «There is no such thing as society.» Hun avviser eksistensen av et samfunn, det er individene som defineres. Det var det som falt meg inn da jeg hørte representanten Dagrun Eriksens svar til Arbeiderpartiet.

Stikkordet for hvordan mange gjør det på skolen og hvem som faller fra, er jo påviselig sosial bakgrunn. Det er direkte feil det Eriksen sier, at det ikke er forsket mye på det. Det er et oppsiktsvekkende, selv til Kristelig Folkeparti å være, individualistisk syn på hva det er som definerer et samfunn.

Så er det ingen som er uenig i målet om et godt skole–hjem-samarbeid. Men spørsmålet mitt er: Mener virkelig Kristelig Folkeparti at sosial utjevning ikke bør være en oppgave for den institusjonen der alle samfunnslag og grupper møtes, der demokratiforståelsen til barn bygges, og der kunnskapen skal fordeles? Det får meg til å undre.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:35:24]: Det er slik at det finnes mye statistikk på sosial utjevning. Men det finnes lite forskning på hvordan man faktisk kan snu den. Gjennom 30 år har det politiske miljøet satt i gang tiltak bare sett fra skolens side. Kristelig Folkeparti mener at skolen kan være en sosialt utjevnende faktor. Det kan leses i innstillingen til stortingsmeldingen om sosial utjevning i skolen, der vi sier veldig nøye hva vi mener om det.

Men det er feil å tro at dette kan løses av skolen alene; man må koble en forbindelse til hjemmet. Jeg mener at man ikke tar på alvor hvor viktig det er å utruste hjemmene, ha tro på hjemmene og få dem involvert i å være med på å jevne ut de sosiale forskjellene. For vi har ikke klart å sette inn alle tiltak i norsk skole. Vi er nødt til å få hjemmene på banen. Jeg er enig i at det er en statistikk som viser at vi i dag reproduserer forskjeller, men de som har forsket litt på det, (presidenten klubber) sier at det ikke må være slik. Det går an å gjøre noe, men da må man også sette i gang tiltak også overfor … (presidenten klubber).

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trine Skei Grande (V) [11:37:04]: Truls Wickholm begynte innlegget sitt med å sitere fra en gammel arbeiderpartiresolusjon, og det var hyggelig lesning. Grunnlaget for den norske fellesskolen, tankegangen om at bondesønnen, husmannssønnen og dattera til håndverkeren skulle sitte på samme benk, ble lagt av Venstre-mannen Johannes Steen da han innførte det som ble den felles offentlige folkeskolen i Norge. Det er et ektefødt barn av Venstre, og vi vedkjenner oss morskapet.

Ellers understreket saksordføreren det gode samarbeidet i komiteen, noe som jeg finner litt spesielt hvis man leser komiteens merknader. I denne saken ligger også et Dokument 8-forslag fra Venstre, som vi trodde skulle være med i den dugnaden som statsråden har stått på denne talerstolen og sagt at hun gjerne vil ha når det gjelder frafall i videregående skole, og at alle ideer mottas med takk. Jeg har egentlig også oppfattet statsrådens svar til komiteen som veldig positivt til veldig mange av forslagene. Stor var undringen da det ikke var noe verdt under komitébehandlingen og hos regjeringspartiene. Her var alt måtet til fra utgangspunktet, og det var ingen rom for endring eller gode ideer fra noen andre. Det var heller ikke mulighet for å lage en arbeidsform som gjorde at forslagene kom fram, noe som gjør at både regjeringspartiene og opposisjonen har måttet legge fram saker i salen. Det er vel en arbeidsmåte som ikke er helt ideell.

Utfordringen som vi står overfor når det gjelder Utdannings-Norge, krever absolutt en innsats fra alle, og det krever en politisk dugnad som lager brede kompromisser. Det er blitt sagt her på talerstolen at man ønsker mindre ideologi. Jeg er opptatt av at skolesystemet og utdanningssystemet vårt i hvert fall ikke trenger mindre politikk, og det er faktisk slik at de aller fleste store reformer, så å si alle store reformer på utdanningsfeltet i Norge, har hatt veldig stort og bredt flertall her i salen. Det gjør dem også mye sterkere når de skal gjennomføres.

Så må jeg bare si at hvis man setter seg ned og analyserer det norske samfunnet og ser på hvilke store utfordringer vi står overfor, er kunnskap svaret på alle. Vi står overfor en økonomi der vi har lenet oss på en oljeformue i mange, mange år, og der vi har bygd opp et velstandsnivå basert på den. Skal vi overleve når oljen ikke lenger blir så viktig, og når den tar slutt, må vi opprettholde vårt velstandsnivå med kloke hoder. Det er bare kloke hoder med gode ideer og god kunnskap som kan klare å bygge velferden vår videre. Vi står overfor en svær klimautfordring, som gjør at samfunnet vårt må endres helt fra grunnen av med tanke på organisering. Skal vi klare både å takle klimautfordringen og opprettholde vår velferd og den livsmåten som vi har vent oss til, krever det store teknologiske sprang, mye kunnskap og mye forskning. Hvis vi skal fornye velferdsstaten vår, hvis vi skal sørge for at den velferdsstaten vi alle er glad i, skal overleve i framtida, er det gjennom økt bruk av kunnskap, nye løsninger og innovasjon vi klarer å takle den utfordringen. Skal vi klare å lage arbeidsplasser for framtida som vi kan leve av, gjør vi det gjennom å satse på kunnskap, satse på forskning og satse på gründerideer. Det betyr at alle våre store samfunnsutfordringer løses med kunnskap.

Det er flott å ha en stortingsmelding der vi klarer å se hele løpet under ett, sjøl om jeg ikke syns at den pranger når det gjelder gode politiske løsninger. Men sjøl om man har blitt slått handa av når det gjelder å komme med gode forslag, vil jeg gå gjennom litt av hva Venstre har foreslått gjennom sitt forslag:

Vi har i dag et system med spesialundervisning, som det har vært en offentlig utredning om, men som, for å sette det på spissen, er laget som et meget byråkratisk system der vi bruker alle de dyktige fagfolkene til å behandle papir, mens vi ofte bruker ufaglærte assistenter til å hjelpe barna. Vi burde ha sett mye mer på det finske systemet og andre systemer der man har fokus på å flytte de gode fagpersonene nærmere barna, og vi burde kanskje ikke være så opptatt av byråkratiet, men prøve å få til en plan for hvordan vi skal få flere spesialpedagoger ut i norsk skole, inn i norsk skolehverdag – bort fra skrivepulter som gjør at de bare ser elever i form av søknadspapirer, og over til å hjelpe elever i hverdagen deres.

Det har blitt diskutert her hvordan skolen skal utjevne sosiale forskjeller. Det vi har forskning på, det vi vet om det, er at for å gjøre noe med familien er det mye mer virkningsfullt å gjøre noe med læreren. Gode lærere er mye mer sosialt utjevnende enn alle andre indikatorer som du kan gå inn og endre. Det er ingen ting som utjevner de sosiale forskjellene i en klasse så mye som en god lærer. Derfor mener Venstre at vi burde ha satset på videreutdanningssystemet for å gjøre lærerne enda bedre til å gjøre jobben sin, og vi burde med en gang ha innrømmet at vi trenger en femårig lærerutdannelse for å få den kvaliteten i skolen som vi ønsker.

I tillegg mener vi at vi må ha en gjennomgang av skolen i forhold til det byråkratiske. Veldig mange lærere melder tilbake til oss at hverdagen deres er preget av mange byråkratiske rutiner, og at de heller hadde villet bruke tida på elevene. Vi tror også at skolen hadde hatt godt av å få inn andre yrkesgrupper med fagkompetanse, som har mulighet til å putte pedagogikk på sin fagkompetanse, og at det kunne ha vært et godt innspill for å gjøre skolen bedre, bringe den nærmere yrkeslivet, og kanskje få en mer variert skolegang.

Skal du få til en god oppfølging av elever som sliter med ikke bare det faglige, men med alle de andre tingene som er slitsomt ved å være tenåring, og som er slitsomt ved å være ungdom generelt, er det å satse på skolehelsetjenesten viktig. Det å ha et barnevern, en skolehelsetjeneste og en skole som samarbeider, er viktig for å kunne hjelpe ungdommer som møter andre problemer i livet enn det som akkurat ligger i norsk- eller matteboka.

Så er jeg bekymret for situasjonen innenfor høyere utdanning. Vi vet at det nå kommer en stor bølge av ungdommer inn i høyere utdanning, mens vi ser at det ikke akkurat er kø når det gjelder vitenskapelige stillinger for å få en god undervisning av dem som skal inn i høyere utdanning. Derfor har vi også fremmet forslag om å lage en opptrappingsplan i forhold til vitenskapelige stillinger for å være sikker på at vi klarer å få kvalitet inn i det høyeste nivået på utdanningssystemet vårt også.

Jeg er også forundret over at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke får mer støtte når det gjelder retten til videregående skole. Vi har nå i realiteten et 13-årig skoleløp. Jeg ser ingen grunn til at de tre siste årene skal bli behandlet på en annen måte når det gjelder å ha en rettighet til utdanning, som jeg mener at alle burde ha.

Så vil jeg løfte fram noe som også Fremskrittspartiet løftet fram, nemlig at vi hadde tjent mye som land, og som utdanningsland, på å gjøre det lettere å være utenlandsstudent. Jeg skal kanskje ikke si at det å sende dem utenlands, er en veldig billig måte å produsere studenter på, men jeg tror vi kunne ha vunnet mye faglig, og vi kunne ha vunnet mye i forhold til spennende utvikling ved at flere studenter hadde reist til utlandet. Og freshman-året er da et system som ville ha ført til at mange flere hadde sett det økonomisk mulig å gjøre det, og at man ikke trengte å ha en rik mamma og pappa for å få lov til å prøve å studere i utlandet.

Så er det sånn at Venstre ikke fremmer forslag nr. 28, men vi fremmer forslagene nr. 29–34, som er omdelt i salen. Vi støtter ellers de forslagene som vi er medforslagsstillere til.

Det skal siteres Ibsen i vår komité. Det som rant meg i hu i dag, var at det manglende samarbeidet, den manglende evnen til å lytte til hva opposisjonen sier, egentlig ikke skyldes at vi bare kommer med dårlige forslag, jeg tror også det har litt med viljen å gjøre. Til det har Ibsen sagt: Viljen, det er den som teller, viljen frigjør eller feller.

Presidenten: Da oppfattet presidenten det slik at alle forslag, utenom forslag nr. 28, er tatt opp. Representanten Trine Skei Grande har altså tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hadia Tajik (A) [11:47:08]: Jeg betviler ikke Venstres engasjement for å få ned frafallet i videregående skole, men når jeg leser innstillingen, blir jeg litt i tvil om de ser hvor sammensatt bildet egentlig er. De skriver f.eks. at frafallet er spesielt høyt blant «innvandrerungdom» – og det er et begrep som ikke skiller mellom ungdom som selv har innvandret, og ungdom som er barn av innvandrere. Det er relativt uheldig, for det underslår at barn av innvandrere har langt høyere fullføringsgrad enn barn som selv har innvandret til Norge. Utfordringene er ulike. Er det da sånn at Venstre ikke vet at det er en statistisk forskjell her, eller synes de bare at det ikke er så nøye å presisere det?

Trine Skei Grande (V) [11:47:51]: Jeg mente at innvandrerungdom var ungdom som hadde innvandret, og ikke at det varer i mange generasjoner bakover. Vi trodde at begrepet var presist, og nå håper jeg at jeg har gjort det mer presist.

Aksel Hagen (SV) [11:48:15]: Det foregår en debatt i salen i dag, og det har foregått en debatt ute i det offentlige rom i noen uker som går på hva Høyre egentlig mener med yrkesfagutdanning. Høyre føler seg misforstått, og det er årsaken til at Høyre blir stående alene om sin merknad på dette. Venstre har levert en veldig interessant merknad i så måte, på side 31. Jeg siterer:

«Dette medlem vil på generelt grunnlag advare mot en tankegang som devaluerer teori-innslag i dagens yrkesfaglige studieretninger. Det er, etter dette medlems mening, ikke nødvendigvis teorien i seg selv som er problemet – snarere dreier det seg om hvordan teorien er innrettet.»

Spørsmålet mitt er da: Er dette en direkte kommentar til Høyres forslag?

Trine Skei Grande (V) [11:49:02]: Det kan man jo lese som man vil, men vårt poeng er at dagens «vifter» i videregående skole er såpass brede at det er vanskelig for lærere å innrette teorifagene mot det faget som utløser det brennende engasjementet til hver enkelt elev. Det er klart at det er lett å undervise i historie – det vet jeg sjøl – for f.eks. gullsmeder eller for frisører, dvs. å relatere faget til yrkesfaget deres. Problemet er når man sitter med både gullsmeder og frisører i det samme klasserommet. Hvordan skal man da innrette historiefaget for å gjøre det ekstra spennende for den gruppen? Det er det vi har tatt opp her.

Kanskje betyr det at man må dele opp klasser i noen fag, kanskje betyr det at man må organisere det på andre vis. Vi tror at det er mulig å formidle teori på en spennende måte også til folk som har en annen innfallsvinkel enn at de skal bli historikere.

Truls Wickholm (A) [11:50:11]: Det er litt interessant når Venstre bruker mesteparten av sitt innlegg til å framstille det som om de er offer for en slags flertallsarroganse. Jeg har lyst til å se på forslag nr. 28, fra Venstre: Stortinget ber Regjeringen om å forsterke innsatsen mot frafall i skolen basert på følgende momenter: spesialpedagoger, flere og bedre rådgivere, lærerkompetanse, yrkesfagreform, mindre byråkrati i skolen, andre yrkesgrupper, praktiske fag, utplassering, åpenhet og kartlegging og fremmedspråk – altså temaer som er gjennomgående i hele meldingen.

Egentlig er denne meldingen en melding om at Regjeringen skal forsterke innsatsen mot frafall i skolen og skape et bedre utdanningssystem i Norge. Man må påta seg noe ansvar selv når man fremmer Dokument 8-forslag som går rett inn i en melding som allerede er levert. At Stortinget skal gå særskilt inn i alle forslagene fra Venstre, synes jeg kanskje er litt mye å forvente, og da bør man ikke innta den offerrollen som Venstre nå gjør.

Trine Skei Grande (V) [11:51:15]: Jeg undrer på om ikke også presidenten mener at når man fremmer forslag, så er det noe man skal gå særlig inn på. Jeg forventer at når man fremmer et forslag, så blir det behandlet seriøst såfremt det er sendt til en komité og skal behandles der. Om Regjeringa er enig eller ikke, kan regjeringspartiene vise ved stemmegivningen i dag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:51:57]: Dette er en stortingsmelding og en stortingsdebatt om sammenhengen mellom arbeidslinja og utdanningslinja; det er ikke om alt vi driver med i norsk utdannings- eller skolepolitikk. Og det er en veldig vesentlig og viktig sammenheng, som jeg er glad for at hele Stortinget er enig om. Det vi kan oppnå gjennom påfyll av kompetanse og et godt utdanningssystem, er nettopp at folk kan ha et langt liv som deltakere i arbeidslivet, og det er det mest effektive for å hindre at vi får den situasjonen at mange som utmerket godt kunne bidratt i samfunnet, og som selv ville hatt stor glede av en meningsfull jobb, er på ulike trygdeordninger.

Hvis vi skal minne hverandre om noen fakta, er det sånn at framtidens arbeidsmarked vil ha stort behov for at flere gjennomfører videregående opplæring og at mange tar fagbrev, men det kommer til å være liten plass for dem som bare har grunnopplæring.

Vi har et betydelig frafall fra videregående opplæring – 30 pst. – og det har vært stabilt i 15 år. Vi har enormt mye å hente på en mye mer samordnet innsats for å hindre frafall. Det er egentlig overraskende at det ikke har stått på toppen av den nasjonale politiske dagsordenen i alle disse 15 årene. Vi har bare ting å hente på å få det til. Vi sparer penger – mellom 5 og 9 milliarder kr pr. årskull hvis vi reduserer frafallet med 10 pst. Vi øker muligheten for den enkelte til å lykkes.

Det er mange som i denne debatten har vært inne på at det er humankapitalen – mennesker – som er Norges viktigste formue, og ikke oljen. Likevel er det fryktelig mange som fremdeles går rundt og tror at det er den som egentlig gjør oss til et rikt land. Det er det ikke. Når mellom 70 og 80 pst. av vår nasjonalformue er mennesker, så sier det noe om hvor enormt avgjørende det er for at vi skal lykkes som land – også når det gjelder å løse miljøproblemer – å bruke den kompetansen vi har. Det er mye mer avgjørende enn om vi får den siste oljedråpen opp fra havets bunn, for oljeformuen vår er i underkant av 10 pst.

Jeg har lyst til å invitere alle som er opptatt av kunnskap, og som nå sitter i denne salen, til å være veldig obs i den offentlige debatten på hvordan vi skal bruke det økonomiske handlingsrommet framover. Det er nemlig mange utenfor denne komiteen – og utenom de som nå deltar i denne debatten – som tror at den egentlige verdiskapingen og det egentlig mest lønnsomme vi kan investere i, er realkapital. Jo mer stål, betong og asfalt, jo mer lønnsomt. Det er helt feil! Så alle triks for å lure stål, betong og asfalt foran i køen i kampen om kronene må avvises av alle som er opptatt av skole og utdanning, for det vil måtte gå på bekostning av investering i humankapitalen.

Vi har tatt initiativ overfor fylkene til en samordnet innsats for å få ned frafall i skolen. Det foregår veldig mye bra rundt omkring i mange fylker, og vi må samordne den innsatsen. I tillegg har jeg gått igjennom læreplanene for videregående opplæring, for mange har trodd at læreplanene i seg selv begrenser muligheten for yrkesrettet teori i yrkesfagene. Vi skal justere læreplanene, men det er ikke i læreplanene utfordringen først og fremst ligger. Vi trenger å gjøre yrkesfagene mer relevant og fellesfagene i yrkesfagene mer relevant. Det er det full mulighet til innenfor det som blir de justerte læreplanene. Det er veldig viktig at vi får «trøkk» på det. Det er veldig viktig det meldingen sier om mulighet til hospitering, mulighet til å tilrettelegge, mulighet for dem som skal undervise i matematikk til å se innsiden av en rørleggerbedrift – det er utrolig viktig å tilrettelegge matematikken sånn sett. Vi skal sørge for at det signalet går tydelig ut allerede fra dette skoleåret – at fra høsten justeres læreplanene – sånn at det er på plass.

Så starter ikke frafall i videregående opplæring. Det starter heller ikke i ungdomsskolen. Men jeg har varslet en egen melding om ungdomsskolen, fordi det er helt opplagt at der er det en voldsom utviklingsmulighet, slik at flere elever skal oppleve at den undervisningen de får, er relevant, og at de får med seg gode kunnskaper.

Til slutt: Voksenopplæring. Det er altfor mange voksne som har fått altfor liten del i utdanningsgodet. Jeg er veldig glad for at basiskompetanse i arbeidslivet er etterspurt, og at mange ønsker å delta i det. Vi trenger flere muligheter for at voksne kan få fylle på med kompetanse – i resten av sitt mulige yrkesliv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [11:57:30]: Både statsrådens innlegg, stortingsmeldingen, flertallets merknader og den offentlige debatten setter et viktig og riktig fokus på dem som faller fra, på dem som har utfordringer med teorien. Det er nok et rett fokus. Men det opplever jeg fører til at vi også noen ganger glemmer de teoristerke – de som ikke blir utfordret i dagens skole. En opplæringslov som det i stor grad er bred enighet om i denne salen, hjemler retten til opplæring på et høyere nivå når man har dokumentert at man har nådd kompetansemålene for det nivået man er på rent aldersmessig. I praksis er det sånn – noe Fremskrittspartiet har prøvd å påpeke i merknadene – at det er bare et fåtall steder i landet der dette lar seg gjennomføre – altså at de teoristerke elevene faktisk får mulighet til å ta fag på høyere nivå.

Er statsråden opptatt av at flere skal få denne muligheten, og hva vil statsråden gjøre for å oppnå det målet?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:58:37]: Ja, jeg er opptatt av at vi skal kunne klare å utvikle det som er alle elevers og studenters potensial. Og vi har en helt klar utfordring her, at mange av dem som ikke fullfører videregående opplæring, har et potensial som de ikke får tatt ut. Men det finnes også, som representanten Lien er inne på, selvfølgelig dem som trenger større teoretiske utfordringer gjennom et videre løp. Derfor er det så godt samarbeid mellom videregående opplæring og høyere utdanning. I praksis er det nødvendig å sørge for at det blir reelt flere steder, men vi er inne på en tankegang her som nettopp skal kunne tilpasses ut fra de mulighetene og det potensialet som hver enkelt har.

Mette Hanekamhaug (FrP) [11:59:36]: I SVs handlingsprogram for skolen for 2005–2009 pekte de på hvordan de skulle løse en av de viktigste oppgavene i skolen – nemlig at de som gikk ut av skolen uten basisferdigheter i lesing og skriving, skulle reduseres til et minimum.

Men etter fem år i regjering og tre statsråder på området har situasjonen forverret seg. 20 pst. går i dag ut fra videregående opplæring uten å kunne lese og skrive tilstrekkelig for å fungere i næringslivet.

Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvilke av SVs tidligere politiske virkemiddel og tiltak har de nå gjort om på for å klare å løse situasjonen denne gangen?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:00:18]: Det er jo ikke riktig at dette er en situasjon som er forverret ut fra tiltak som er gjort i den perioden, 2005–2009.

Det som er et viktig utgangspunkt når man driver med utdanning, er jo at forandringer tar tid. Jeg er helt sikker på at det fokuset vi nå har f.eks. i forhold til tidlig innsats, i forhold til å konsentrere oss om grunnleggende ferdigheter – f.eks. kartlegge raskt hvilke hull man har på ungdomsskolen, eller når man begynner i videregående skole, i norsk, matte, tiltak for å følge opp hver enkelt elev – er tiltak som virker. Så det som er den store utfordringen, er å klare å få gjennomført med kraft de tiltakene vi vet virker, og vi vet at tett oppfølging, rask kartlegging samtidig som man stilles forventninger til at man kan komme langt, virker.

Elisabeth Aspaker (H) [12:01:22]: Frafall er et av samfunnets alvorligste problem. Regjeringspartiene vil nå utrede lovfestet rett til læreplass, til tross for at et samlet Karlsen-utvalg har uttalt at dette ikke lar seg gjennomføre. Kan statsråden forklare hvorfor Regjeringen vil kaste bort tid og penger på å utrede et forslag som er forkastet av Karlsen-utvalget?

Det Karlsen-utvalget derimot foreslår, er en ny samfunnskontrakt mellom aktuelle parter for å få til flere lærebedrifter. Kan statsråden i dag avklare om det kommer et snarlig initiativ fra staten for å få på plass en slik samfunnskontrakt? Og er statsråden enig i at samarbeidslinjen vil være mer fruktbar enn konfrontasjonslinjen i møte med et arbeidsliv som nå må motiveres til å ta imot flere lærlinger?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:02:22]: Det som vi arbeider med, er hvordan vi skal følge opp spørsmålet om å lovfeste retten til en lærlingplass. Det er ikke det samme som å lovfeste en plikt for privat næringsliv til å tilby en lærlingplass. Så et samarbeid mellom privat næringsliv og utdanningsmyndighetene er den frivilligheten og den samfunnskontrakten som egentlig er veldig godt utviklet i Norge i forhold til veldig mange andre land – og det avgjørende virkemidlet. Hvordan man så skal kunne realisere en rett til lærlingplass, er jo et virkemiddel som vi ønsker å gjennomføre fordi det er så avgjørende for den enkelte elev om man får lærlingplass eller ikke for å kunne fullføre et utdanningsløp og for å hindre frafall.

Vi er i full fart med fornyelse og videreutvikling av den samfunnskontrakten vi har mellom partene. Det er avgjørende for å få til en god fagopplæring og avgjørende for å få ned frafallet. Og vi skal jobbe for å styrke elevenes rettigheter til å få en lærlingplass.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:03:37]: Da jeg hørte statsrådens innlegg om hvor viktig det var å få flest mulig gjennom videregående utdanning, må jeg si jeg er forundret over at Regjeringen ikke støtter det forslaget som ligger fra Kristelig Folkeparti, om også å få 19–24 åringer inn der, og som også LO støtter.

Men jeg har også lyst til å stille et annet spørsmål. Det nye arbeidslivsfaget er det mange forventninger til, og det foreslås nå for ungdomsskolen i denne meldingen, selv om det allerede kanskje er i gang. Jeg mener jo det kanskje hadde vært viktigere å satse på også flere tiltak hvis man skal få en praktisk rettet ungdomsskole. Så det håper jeg man ser på i meldingen som kommer. Men jeg vil allikevel understreke viktigheten av at dette faget da må være for alle for å kunne være et bidrag til at vi får flere praktiske fag i skolen, og at dette faget heller ikke må binde elevene til å fortsette kun i en yrkesfaglig retning, men at de ved å ta arbeidslivsfag kan gå på studiespesialiserende. Er det sånn faget skal bli? Det har jeg fortsatt ikke fått svar på.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:04:43]: Sånn som faget er nå, i forsøket, er dette en smakebit på yrkesfag inn i ungdomsskolen som alternativ til 2. fremmedspråk. Det betyr ikke at man ikke kan gå videre på studieforberedende i videregående, men det betyr at man må ta 2. fremmedspråk tre år i videregående, så man raskt får muligheten til fremdeles å ha begge veier åpne.

Så er det viktig å understreke at dette er et fag som skal ha kompetansemål, og som det skal gis karakterer i, for det skal ikke være et sted man parkeres på utsiden. Men jeg er jo enig i at dette er ett grep for å få til en mer praktisk innrettet ungdomsskole, og at det ikke er det eneste, eller at vi kan si oss ferdig med jobben. Jeg tror diskusjonen om valgfag må være en viktig del av en melding om ungdomsskolen, men ikke minst at måten man jobber praktisk på i alle fag i ungdomsskolen og gjør det mer relevant, interessant og mer knyttet til det som er ungdoms virkelighet, er enormt viktig for motivasjonen.

Trine Skei Grande (V) [12:05:56]: Det gjelder innsatsfaktorene i skolen, det å få til en sosial utjamning og få til gode resultater for elevene. Forskning viser at det er ikke først og fremst bananer, og det er heller ikke flere timer som er det viktigste. Det viktigste er læreren. Så egentlig er mitt spørsmål ganske åpent – om statsråden er enig i den type forskning, om hun er enig i min virkelighetsforståelse, at den viktigste innsatsfaktoren for å få til en god skole er en god lærer.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:06:35]: Det er helt riktig. Det er en god lærer som er det avgjørende – en god, motivert lærer som har interesse og respekt for eleven, som har mange virkemidler til bruk, som kan ulike læringsstrategier, som har faglig god kompetanse, som er en tydelig klasseleder, som klarer å få elvene interessert og motivert og samtidig stiller krav til at de også skal lære. Det er den viktigste suksessfaktoren.

Men la meg si: Det er begrenset hvor mange av den typen lærere man får for en banan. Også det som dreier seg om fysisk aktivitet, ernæring – frukt f.eks. i ungdomsskolen, som Venstre synes er så latterlig, sier mange ungdomsskolelærere til meg er det eneste en del ungjenter faktisk spiser i løpet av en dag. Det er faktisk også en liten, viktig drivkraft. Men når det er sagt, er det læreren – lærerens kompetanse, engasjement, muligheter for påfyll – som er det viktigste. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå er i gang med ny lærerutdanning fra høsten av, og at vi skal sørge for påfyll i etter- og videreutdanning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Tora Aasland [12:08:04]: For første gang behandler Stortinget en melding som gir et helhetlig grunnlag for planer og tiltak for å møte framtidens kompetansebehov.

Utgangspunktet er – for Norge som for mange land – at det er behov for flere arbeidstakere med høyere utdanning og færre med lav formell utdanning, at det er behov for tettere samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv, og at det er behov for bedre systemer for å forutsi framtidige kompetansebehov i arbeidsmarkedet.

Tre forhold er særlig viktige. For det første må vi være forberedt på å ta imot det stadig økende antallet unge som ønsker å ta høyere utdanning, og bruke den muligheten det gir oss. For det andre må vi ha et variert utdanningssystem med ulike alternativer for utdanning og kompetanseheving, og for det tredje må vi sørge for at utdanningstilbudene er relevante for arbeidslivet.

Utdanningsbølgen gir selvsagt muligheter. Vi må bruke økningen i ungdomskullene framover til å videreutvikle Norge som kunnskapsnasjon med utgangspunkt i at alle skal ha lik rett til utdanning.

Samfunnets behov for kvalifisert arbeidskraft i de sentrale velferdsyrkene må bli godt dekket i alle deler av landet. Gjennom et mangfold av utdanningstilbud av god kvalitet må grunnlaget sikres for verdiskaping og vekst i årene som kommer.

Det er usikkerheter knyttet til vurderingen av framtidige behov for studieplasser og hvordan disse bør fordeles innen ulike sektorer. I tråd med forslag i Utdanningslinja fortsetter derfor departementet arbeidet med å bedre kunnskapsgrunnlaget for å sikre god nasjonal og regional dekning av ulike studietilbud.

Stortinget vil gjennom de årlige budsjettprosesser få presentert et oppdatert kunnskapsgrunnlag og nye søkertall, slik at studiekapasiteten hele tiden kan vurderes for ulike deler av sektoren og i lys av behov i arbeidslivet. Regjeringen har alt økt kapasiteten med over 6 400 studieplasser i 2010 når vi sammenlikner med 2008. En forventet konsekvensjustering av disse vil alene gi en samlet økning på 9 400 studieplasser innen 2014. Sammen med bedre utnyttelse av ledig kapasitet og flere studenter i utlandet, som også er en god ting i denne sammenheng, må studieplasser fra myndighetene møte utdanningsbølgen.

Fagskoleutdanningen er en viktig del av utdanningsmangfoldet. Med unntak av de tekniske og maritime fagskolene, som er godt innarbeidet, er fagskoleutdanning en ganske ny del av det norske utdanningssystemet. Disse skolene fortjener ekstra oppmerksomhet. Jeg setter derfor stor pris på Stortingets støtte og engasjement i arbeidet med å utvikle fagskolene.

Fagskoleutdanningene må være yrkesrelevante. Tilbyderne må derfor gjøre rede for hvordan de ivaretar yrkesrelevans og kontakt med den aktuelle sektoren eller næringen når de søker NOKUT om godkjenning for et nytt utdanningstilbud.

En av de spennende oppgavene vi står overfor når det gjelder fagskoleutdanning, er å utvikle generelle læringsutbyttebeskrivelser for fagskoleutdanning og dermed søke å få til et kvalifikasjonsrammeverk for denne delen av utdanningene våre. Et forslag til endring av fagskoleloven med sikte på å få hjemmel til å innføre kvalifikasjonsrammeverk har vært på høring, og jeg vil legge fram en proposisjon om dette for Stortinget nå i løpet av våren.

Arbeidet med å etablere et felles råd for fagskoleutdanning er i gang. Det vil være til stor hjelp i oppfølgingen av disse skolene. Jeg er også opptatt av at overføringen av budsjettansvaret for fagskoleutdanningene til fylkeskommunene fra og med i år skjer på en så god måte som mulig for alle parter.

Det er behov for en mer målrettet og strategisk tenkning rundt samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjoner og samfunns- og arbeidslivet. Derfor ønsker vi at alle høyere utdanningsinstitusjoner skal utvikle langsiktige strategier for dette.

Disse strategiene må utvikles i dialog med partene i arbeidslivet og studentene. Et av tiltakene som er foreslått, er derfor et samarbeidsforum som vi har kalt Råd for samarbeid med arbeidslivet. Formen må i stor grad defineres av institusjonene selv. I mange tilfeller kan det være mest hensiktsmessig at grupper av institusjoner går sammen om å opprette slike råd. Dette vil også være i tråd med oppmerksomheten omkring SAK, samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, ved universitetene og høgskolene.

Forhåpentligvis vil et tettere samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv bidra til at man kan trekke erfaringer på tvers av disse ulike læringsarenaene, slik at utdanningen som helhet blir bedre og mer relevant. Her trenger man større bruk av praksis som læringsarena.

De nye tiltakene må selvsagt ses i sammenheng med det som allerede gjøres når det gjelder samarbeidet med arbeidslivet. Entreprenørskapssatsingen vil bli videreført. Den er styrket gjennom handlingsplanen for entreprenørskap i utdanningen med vekt på høyere utdanning som ble lagt fram i 2009. Professor II-ordningen og programmene innenfor innovasjon gjennom Forskningsrådet og Innovasjon Norge bidrar også til å styrke samarbeidet mellom universitets- og høgskolesektoren og arbeidslivet.

Jeg håper at tiltakene som blir foreslått i Utdanningslinja, vil bidra til at Norge videreutvikler sitt fleksible utdanningssystem som gir alle muligheter til å øke sin kompetanse og få relevant utdanning som arbeidslivet trenger.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir åpnet opp for replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [12:13:21]: Jeg angrer egentlig litt på at jeg hadde forberedt et spørsmål, for når statsråden snakket i fem minutter om denne store meldingen uten å nevne realfag, burde man kanskje ha adressert det.

Men jeg skal adressere utdanningsbølgen. Det jeg prøvde å si i mitt innlegg, er at det egentlig er fire måter å møte den på. Tre av de måtene er dårlige, og en av dem er etter min oppfatning bra.

Måte nr. 1 er å redusere forskningen innen universitets- og høgskolesektoren.

Måte nr. 2 er å ta inn færre studenter enn dem som er kvalifisert, altså ikke la økt studietilbøyelighet komme til uttrykk i økt studentmasse.

Måte nr. 3 er å gå i den samme fella som man gikk i på 1990-tallet: ikke gjøre noe som helst annet enn å ta inn flere studenter.

Måte nr. 4 er å la økt studietilbøyelighet komme til uttrykk gjennom flere studenter, men at det da følger med mer penger.

Hvilken av disse fire alternativene mener statsråden er mest fornuftig?

Statsråd Tora Aasland [12:14:23]: For det første: Det er grenser for hva man får sagt på fem minutter. Jeg skulle gjerne ha snakket om realfagstrategi. Men for å svare på Tord Liens spørsmål om hva som er best for å møte utdanningsbølgen, tror jeg det er en kombinasjon av flere av de alternativene representantene nevner. Vi har allerede begynt. Denne meldingen som Stortinget diskuterer i dag, er grunnlaget for de planer som er helt nødvendig å legge hvert eneste år framover. Her har vi grunnlaget både når det gjelder nye studieplasser, fordeling på ulike profesjonsutdanninger, som samfunnet har behov for, og når det gjelder tiltak som kan sette oss bedre i stand til å være beredt, både til å legge til rette for nye studieplasser og til å sette institusjonene i stand til å gjøre det også økonomisk. Vi fullfinansierer nye studieplasser, men jeg har fått mange innspill om finansieringssystemer som vi selvfølgelig vurderer veldig nøye. Poenget er å holde kvaliteten på topp, selv om vi da legger til rette for nye studieplasser.

Bente Thorsen (FrP) [12:15:34]: Jeg er veldig glad for at statsråden tok seg tid til å beskrive viktigheten av fagskolene.

Det som forundrer meg, er hvordan tilskuddene til fagskolene blir tildelt i dag. Det gjøres etter folketall i fylket. Dette gjør at f.eks. Oslo får masse tilskudd, samtidig som de nesten ikke har elever på fagskolene. De fylkene som har flest elever i fagskolen, rammes hardt økonomisk fordi de har lavt innbyggertall. Investering og driftskostnader varierer på de ulike linjene. Disse skolene er også med på å ivareta arbeidslivet, slik at arbeidslivet har godt utdannet personell, og er derfor viktige i mange samfunn. Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne skjevfordelingen til skolene, som hun beskriver som viktige i samfunnet?

Statsråd Tora Aasland [12:16:29]: Jeg er veldig glad for at mange deler mitt syn på viktigheten av fagskolene og behovet for å gi dem større oppmerksomhet.

Men det er ikke riktig som representanten sier, at tilskuddet fordeles etter folketall. For 2010, når dette blir overført til fylkeskommunene, har vi overført til fylkeskommunene nøyaktig de beløp som vi brukte på fagskolene i 2009. Nå vurderer vi, sammen med Kommunal- og regionaldepartementet hvordan kriteriene skal være i forhold til det nye inntektssystemet. Den vurderingen er ikke ferdig ennå, men den vil Stortinget få i kommuneproposisjonen som kommer i mai. Men jeg er opptatt av – vi har jo en utfordring med forholdet mellom øremerking og generelle tilskudd – at vi skal stimulere til fortsatt god fagskoleutdanning og gode tilbud de stedene hvor det er i dag, og også stimulere til at nye fylker kan etablere gode fagskoletilbud. Så der tror jeg vi har en fellesinteresse.

Svein Harberg (H) [12:17:38]: Kunnskapsministeren innledet med å si at det viktige med denne meldingen er at man skal ha et utdanningsløp som dyktiggjør for arbeidslivet, slik at flest mulig kan være med hele livet i arbeidslivet. For statsråden for høyere utdanning blir det da viktig å samarbeide med arbeidslivet om å få på plass de rette studieretningene og de rette studietilbudene. Det synes jeg er flott. Jeg må innrømme at da jeg leste meldingen, ble jeg veldig glad da jeg leste avsnittet om samarbeid med arbeidslivet og et råd for å få disse tilbudene gode.

Så jeg fikk jeg et lite sjokk da jeg leste Dagens Næringsliv 17. mars, for der sto det at vi har til behandling i Stortinget en sak om å lovbestemme at hver enkelt skole skal ha et råd som skal ha et forpliktende samarbeid med næringslivet. Det finner jeg ikke noen steder. Hvordan har statsråden tenkt at man skal forplikte næringslivet lovbestemt?

Statsråd Tora Aasland [12:18:44]: Det er ikke alt som står i avisene som er hundre prosent riktig. Det tror jeg både representanten og jeg har erfart. Det er slett ikke meningen at dette skulle være lovfestet. Det var en misforståelse fra journalistens side. Så jeg får herved muligheten til å rette opp det. Jeg er veldig glad for at representanten og jeg er helt enige om at dette er et viktig tiltak. Jeg så gjerne at det hadde vært enda mer tydelig omtalt i innstillingen fra komiteen. Men jeg har oppfattet komiteen som enstemmig idet man slutter seg til at det bør være et slikt råd ved våre høyere utdanningsinstitusjoner, nettopp for at næringslivet og deres behov kan møte de utdanningstilbudene som institusjonene skal lage. Jeg vil ikke tvinge det på noen, men vi håper likevel at de aller fleste oppretter et slikt råd.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:19:43]: Jeg håper at man også bruker de private når man nå skal dimensjonere for å ta imot den nye ungdomsbølgen. – Så har jeg fått sagt det.

Jeg har også behov for å trekke linjene til grunnskolen, videregående skole og ungdomsskolen. Statsråden sitter jo med ansvaret for utdanningen av lærerne. De er jo en vesentlig faktor for å få til en god skole. Det er kommet bekymringsmeldinger til meg om at det nå pågår en ganske stor kamp ute om man skal lage lærerutdanningen som en ren fagutdanning, eller om man klarer å beholde den som en sterk profesjonsutdanning. Det er slik at hvis man skal klare å bli en god lærer, må man kunne fag. Men man må også kunne didaktikk og formidling, og man må kunne ha mer praksis inn. Synes statsråden at vi har fått en god balanse i det vi ser konturene av nå, eller er hun enig med Kristelig Folkeparti om at vi står i fare for å få redusert profesjonsfaget i lærerutdanningen?

Statsråd Tora Aasland [12:20:49]: Jeg er veldig glad for at vi har kommet så langt som vi har gjort med å iverksette den nye lærerutdanningen. Den starter opp nå. Jeg kan si til representanten at jeg følger veldig nøye med i de mange diskusjoner som mange ulike faggrupper har om hvordan utdanningen skal være.

Jeg er veldig trygg på at det blir en god profesjonsutdanning. Det er det vi trenger. Vi trenger lærere som er stolte av sin profesjon. En av grunnene til at jeg er trygg på det, er for det første at jeg har den kontakten jeg har med prosessen. Jeg er det også fordi det nye, utvidede pedagogikkfaget, med elevkunnskap, er med på å bygge opp under den profesjonsutviklingen som lærerne skal ha, pluss at vi legger mye større vekt på praksisfaget. Det er to av de viktige tiltakene vi gjør i den nye lærerutdanningen. Begge de to er med på dels å bygge stolthet og profesjon og dels å sette lærerne i stand til også å være gode fagpersoner.

Trine Skei Grande (V) [12:21:57]: Statsråden sa i sitt innlegg at hun var veldig opptatt av kvaliteten i denne utdanninga. Det er jeg veldig enig med henne i. Hun har også nedsatt en gruppe som heter Handlingsromutvalget, som har kommet med rapporten sin. En av konklusjonene i deres rapport er at vi nå står overfor et så stort press med studenter. Vi har et så stort etterslep på vitenskaplig personal, at vi egentlig ikke – står det i rapporten – står foran en kamp om å øke kvaliteten i høyere utdanning, men å unngå å minske den. Spørsmålet mitt er: Bekymrer det statsråden?

Statsråd Tora Aasland [12:22:34]: Jeg er veldig opptatt av at vi skal holde kvalitet, både når det gjelder nye og gamle studieplasser. Det betyr at vi må ha kvalitet på det vitenskapelige personalet, og det betyr at vi må ha gode studievilkår for studentene. Jeg er opptatt av at dette skal videreføres og videreutvikles. Neste år og årene etter der vil fortelle oss at vi får så eller så mange nye studenter. Her i dag legger vi grunnlaget for bl.a. å ta imot nye studenter gjennom nye studieplasser. Det arbeidet har Regjeringen allerede begynt på. I arbeidsgruppa for handlingsrom har man pekt på en rekke tiltak som også institusjonene selv kan gjøre for både å bedre kvaliteten og kanskje minske noen av kostnadene på ting som man ikke trenger å bruke tid og krefter på i dag.

Vår dialog går videre. Jeg har mitt å gjøre med å sørge for gode og skikkelige rammebetingelser, og institusjonene har absolutt sitt å gjøre for å bidra til et bedre handlingsrom.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Aasen (A) [12:24:04]: (komiteens leder): I går var jeg, som en del andre foreldre på denne tiden av året, på påskeforestilling og så 60 andreklassinger opptre – og de imponerte, disse 7-åringene. De hadde lært seg mye utenat, både på engelsk og på norsk, de viste solid innlevelse på scenen, og ikke minst sto alle sammen fram i sine egne, små roller. Det var ingen nervøsitet å spore, så vidt vi kunne se, og de hadde god selvtillit og mot til å stå framfor en stor forsamling med voksne, som vi som nå er voksne, egentlig kanskje ikke torde.

Dette måles ikke i PISA-tester eller på nasjonale prøver, men det har en egenverdi for den enkelte og for oss som samfunn som vi skal ta vare på. For trygge mennesker er mer robuste og takler livet generelt bedre enn i motsatte tilfeller. Norsk skole er svært god på akkurat dette, og det må vi ta vare på, ikke minst på veien videre for å gjøre skolen og utdanningsløpet enda bedre. Det er det denne meldingen handler om.

Men idet vi gikk ut av auditoriet i går etter forestillingen, kom en av foreldrene bort til meg og sa at hun var mor til en av dem som hadde hovedrollene. Det var selveste Jesus han hadde spilt, som først hadde ankommet Jerusalem på palmeblader – og det var da en mengde yuccapalmer som var brukt som palmeblader. Det endte jo tragisk med korsfestelsen. Men moren sa til meg: Vi er så godt fornøyd med den nye læreren. I fjor hadde ikke min sønn tort å stå på den scenen. Nå stråler han av selvtillit – på en helt annen måte enn han gjorde i fjor.

Det synes jeg er ganske tankevekkende, og viser noe som er svært viktig, nemlig at vi har et systemproblem i norsk skole. Norsk skole er veldig god. Det er mange som har det veldig bra der, men det for ujevnt. Det er for ujevnt mellom lærere, det er for ujevnt mellom skoler, og det er for ujevnt mellom kommuner. Finland trekkes stadig fram som et godt eksempel med tanke på PISA-undersøkelsen. Komiteen har nylig vært der på tur, og det som slo meg, var at de har en kultur i lærerstanden i det landet som gjør at de er mer omforent i vekten på læring og kunnskap, på hvordan man håndterer utfordringer, og om hvordan man gjør det. Vi har en jobb å gjøre i forhold til dette som ikke bare handler om PISA-undersøkelser, men som også handler om utdanning, etter- og videreutdanning, og at vi nå f.eks. gjør dette løftet innen lærerutdanningen.

Den omfangsrike meldingen som vi behandler, handler jo nettopp om dette utdanningsløpet. Det er verdt å merke seg, synes jeg, at innstillingen viser at et samlet storting har store ambisjoner om å styrke dette feltet, fordi det er nødvendig for den enkelte, og fordi det er nødvendig for samfunnet. Det er særlig det at flest mulig fullfører videregående opplæring som er viktig – og nøkkelen – slik at de klarer å gå videre på studier eller ut i arbeid.

Selv om meldingen og innstillingen handler om alt fra grunnskolen til universitet og høyskolene, er det altså den videregående skolen som er i størst fokus. Frafallet derfra er høyt, og det gir store konsekvenser i form av at færre får den fagutdanningen som vi så sårt trenger. Samtidig ser vi en ganske sterk økning av antall unge på attføring og blant uføretrygdede. Det er en svært uheldig utvikling både for den enkelte som det gjelder, og for samfunnet for øvrig.

Innstillingen er omfangsrik, og det er ikke uten grunn. Det kommer veldig tydelig fram i komitéarbeidet for alle, vil jeg mene, at det meste henger sammen i utdanningspolitikken. Kveles nysgjerrigheten i småskolen, får vi færre forskere. Svikter det i grunnopplæring i sentrale ferdigheter som skriving, lesing og regning, påvirker det direkte hvor mange som fullfører yrkesfag. Hvor god språkopplæringen er på barneskolen, bestemmer hvor mange som kommer til å velge å studere i utlandet.

Samfunnet omkring oss, ikke minst den internasjonale, økonomiske og globale verden vi er en del av, gir også føringer på dette. I EU er man svært opptatt av hvordan man skal håndtere det faktum at det blir stadig færre arbeidsplasser hvor det ikke kreves spesialkompetanse. Mange klassiske mannsdominerte yrker forsvinner, og gruppen med ufaglærte menn uten jobb er stor. Framtidsutsiktene for denne gruppen er også små. OECD antar at kun 3–5 pst. av den totale arbeidsstyrken i framtiden vil bestå av ufaglærte. Det innebærer at en god fagutdanning eller en solid akademisk utdanning må være målet for alle – og de som ikke får det, blir svært sårbare.

Utfordringen vår som politikere blir da å skape en skole som klarer å gi alle et slikt utdanningsgrunnlag, men som samtidig er en skole for alle. For verken kan eller ønsker alle å bli akademikere, og mange er hva man kaller skoletrette og så lei teori at utdanning framstår som et ork. Mange har kontaktet alle oss i salen med en bønn om at skolen må bli mindre teoritung. Men i et kunnskapssamfunn som vårt kan vi ikke nøye oss med å si at noen ikke skjønner teori. Det er viktig å ha respekt og forventning til dem som begynner på yrkesfaglig studieretning, på samme måte som vi har det overfor dem som tar studiespesialisering. Erfaringer viser også at elever som blir møtt med respekt, tatt på alvor og som opplever klare forventninger, har mye større sannsynlighet for å gjennomføre – også de teoritrøtte.

Det er for mange elever som går ut av ungdomsskolen med mangler i grunnleggende basiskunnskaper. Det er en av grunnene til frafallet i videregående skole. Dette kunnskapshullet er vanskelig å tette senere, og i dag er mulighetene begrenset for å kunne ta igjen det man har mistet av kunnskap tidligere. Derfor ønsker vi å utvikle et tilbud basert på erfaringer rundt om i landet, et forkurs før man begynner på videregående skole, som kan bøte på dette. Muligheten til å ta opp igjen sentrale deler av ungdomsskolen er ikke alltid til stede. Blant ungdom fra 18 til 30 år som fanges opp av Nav-systemet, oppleves dette som en mangel og et hinder på veien mot utdanning og jobb.

Det er ingen tvil om at integreringen mellom teori og yrkespraksis må bli bedre. Den som mener at Reform 94 har skyld i denne mangelen, retter skytset feil. Et av grepene som ble tatt den gang, var nettopp å fagrette teorifagene, men det er ganske klart for oss alle at dette ikke har skjedd i alle klasserom.

Trine Skei Grande var inne på en av forklaringsfaktorene, men det er også andre. Det finnes eksempler på at teorilærere – f.eks. de som underviser engelsk – nekter å gå inn på kjøkkenet eller inn i verkstedet for å undervise, men insisterer på å stå foran tavla med kritt, der vedkommende føler seg trygg. Da handler det ikke om fagplanene, som Høyre synes å tro, men det handler om ledelse, det handler om å utøve lærerrollen, og det handler om å være trygg i yrkesfaglige miljøer. Vi må ha en teoriutdanning som elevene opplever som meningsfylt, og det er det rom for i dag.

Men hvorfor er det ikke mulig å legge lista lavere? Det er mange, særlig i skolen, som ønsker det. Da har jeg en opplevelse av at de ikke helt vet hva som venter elever som skal ut i arbeidslivet.

Jeg lyst til å vise til Møller Bil. Det var et stort oppslag i Dagsavisen for en tid tilbake, der Møller Bil var knallharde på hva de forventer av de lærlingene som kommer til dem: «Lærlingenes manglende teorikunnskaper er vår største utfordring», sier de. Det som er resultatet – når skolen ikke har levert den teorien som skal til – er at de går på en egen skole hos Møller Bil, hvor de får den teorikunnskapen som de ikke har fått på skolen. Det er en fallitterklæring når det er på den måten. Så vil jeg vise til Mehmet, som går på denne skolen. Han smiler lett og sier at han har jo «behov for å friske opp teorien» når han skal bli bilmekaniker. Han sier at han synes «undervisningen var kjedelig, men fikk raskt erfare nødvendigheten av den da han kom».

Her tror jeg vi er ved et kjernepunkt i den debatten rundt teori som foregår i denne salen nå. Det er muligens en skinndebatt. Jeg mener at Høyre på mange måter bidrar til det, for det er uklart hva de mener med egne fagplaner for yrkesfag og sånn, når vi egentlig har egne planer for yrkesfag. Jeg lurer også på om Høyre vil fjerne det med at yrkesfag skal gi rett til studiekompetanse – det henger litt i lufta. Men det er mulig det er en skinndebatt. For det jeg tror er svært viktig at Stortinget gir beskjed om, er at teorien må være mer praksisrettet enn mange opplever den i videregående skole i dag. Samtidig kan vi ikke fire på kravene, og det er ganske viktig.

Haakon Lie har sagt mye klokt. På 1930-tallet drev han med opplæring og utdanning. Det var hans store mantra, han ville utdanne arbeiderklassen, og snakket direkte til arbeidsfolk. Det han sa, er at det er hardt å lære, og du kommer ikke til å skjønne det med en gang, men da må du bare prøve på nytt, for det er der nøkkelen til utvikling ligger. Det tror jeg ikke vi skal legge skjul på. Det å innbille barn og unge at de kan velge yrkesfag hvis de ikke liker teori, for det er et veldig enkelt løp, som det ikke er, er å undergrave teorifagene, det undergraver norsk arbeidsliv.

Jeg tror det er svært viktig at vi ikke firer på kravene, men gir klare signaler til skolen om at hvis de yrkesretter teorien bedre enn de gjør i dag, vil også frafallsprosentene gå ned, og da har vi oppnådd mye.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:34:14]: Vi i Fremskrittspartiet ble glad da ideen om en utdanningslinje ble lansert. Vi har lenge pekt på at spørsmål rundt utdanning og hele utdanningssystemet har fått for lite fokus de siste åra, og at det var på tide med en total gjennomgang av systemet som helhet. Vi har også ment at vi må få et bredere perspektiv på utdanninga. Vi ønsker ikke å videreføre den sektorvise tankegangen vi har hatt tidligere, der en deler opp skolen etter forvaltningsnivå, men at en evner å se utdanninga i et helhetlig perspektiv.

Her er Fremskrittspartiets modell for finansiering aktuell, og den ville vært en mye bedre løsning enn dagens for å sikre at nettopp denne helheten som linja legger til grunn, ville blitt ivaretatt. Vi ser i dag at flere av utfordringene knyttet til overgang mellom ungdomsskole og videregående nettopp kommer av ulike forvaltningsnivåer og eieransvar mellom kommune, fylke og stat, når det kommer til både finansiering, informasjonsflyt og fleksibilitet i fag.

Denne finansieringa gjør også at flere gode tiltak og ordninger som fungerer utmerket i enkelte skoler, ikke blir gjennomført i andre kommuner på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Dette skaper store forskjeller i hvordan rettighetene til elevene – knyttet til både kvaliteten på undervisninga, tilgang til fag- og helsepersonell tilknyttet skolen, skolebygg, læremateriell og andre ting – blir ivaretatt.

Vi ønsker derfor å understreke at en statlig stykkprisfinansiering av skolen i hele Norge ville vært nødvendig for å ivareta nettopp intensjonen bak utdanningslinja og å se utdanninga i et helhetlig perspektiv. Men det må også sies at gleden over denne meldinga fikk en liten bismak da Regjeringa og kunnskapsministeren lanserte at det skulle komme en egen ungdomsmelding – ikke fordi vi ikke mener det er viktig å ha fokus på det trinnet, men fordi vi mener at dette dokumentet skulle legge grunnlaget for hele utdanninga og være det viktigste dokumentet. Og da er det synd at slike ting blir luftet allerede før denne meldinga var ferdigbehandlet.

Kampen mot mobbing er et av de temaene som virkelig har stått på dagsordenen i høst. Fra å være et tema som har vært totalt fraværende i den offentlige debatt de siste åra, er det nå blitt løftet inn igjen og har fått den oppmerksomheten det fortjener. Det er vi glad for, til tross for at ingen i dag har nevnt det i sine innlegg.

Dessverre ser vi også at alt snakket og engasjementet rundt temaet ikke har ført til et eneste tiltak som vil forbedre situasjonen for dem som lider under mobbing i dag. Vi har pr. dags dato 50 000 barn som blir utsatt for mobbing hver uke – 50 000 lovbrudd som begås – uten at verken mobberen, skoleledelse eller skoleeier blir stilt til ansvar. Regjeringa har satt i gang tiltak – utgreiinger, rapporter, undersøkelser, forskning, tilsyn o.l. Men ingen konkrete tiltak har blitt gjort for å forbedre situasjonen for de tusener av barn som lider under dette i dag. Det synes vi er synd.

Videre har kampen mot frafall i videregående skole vært et hett tema. Det er tverrpolitisk enighet om at dette er en av våre største utfordringer. Men et vesentlig punkt i Utdanningslinja – eller som mangler i Utdanningslinja – er hvordan vi skal heve kvaliteten i skolen. Mens Regjeringa er opptatt av å gjøre skolene og elevene like, er vi i Fremskrittspartiet opptatt av å gjøre skolene og elevene bedre.

Et godt eksempel på det ser vi i innstillinga og merknadene når det kommer til nasjonale prøver. Her kan en lese at Regjeringas mål med nasjonale prøver er å jevne ut forskjellene mellom skolene. Det er enkelt, det er jo bare å senke de gode skolene. Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av å heve kvaliteten i skolene. Målet for oss er ikke at alle skolene skal ha lik kvalitet, men bedre kvalitet. Akkurat dette området, med flere, viser de klare politiske og ideologiske skillelinjene, og det er jeg glad for blir synliggjort i linja.

Retten til tilpasset opplæring, spesialundervisning og tidlig innsats er bredt omtalt av alle parti. Dette er viktig, og vi er alle enige om at vi må få tidligere innsats for å hindre framtidig frafall. Det er det tverrpolitisk enighet om, og det er utrolig bra.

Filosofen Aristoteles sa en gang at den verste formen for forskjellsbehandling er å forsøke å behandle ulike ting likt. Representanten Tingelstad Wøien valgte i sin replikk til Tord Lien i dag å dele elever inn i smarte og dumme elever. En slik stigmatisering og karakterisering av elever og barn vil jeg bare understreke at vi i Fremskrittspartiet ikke er enig i. Vi mener derimot at økt bruk av faglig differensiering i undervisninga vil gjøre det enklere å tilpasse undervisninga etter elevenes faglige nivå. En slik pedagogisk differensiering gjør at lærerne enklere kan gi elevene ulikt fagstoff, ulik arbeidsmengde, tilbakemelding, ulike krav og ulik vurdering. Fagforeninga Akademikerne støtter også en slik åpning, nettopp med grunnlag i en understrekning av at lik tilgang til god grunnutdanning forutsetter at opplæringa tilpasses hver enkelts faglige nivå.

Samtidig mener vi i Fremskrittspartiet at det er viktig å understreke elevenes personlige og individuelle ansvar for egen læring. Skolen skal være et sted ikke for å være, men for å lære. Det bør utformes mer spesifikke og konkrete målsettinger innenfor hvert fag som går på den faglige forståelsen og kompetansen elevene skal ha ervervet. Vi må ha registrering og testing underveis for å kontrollere at elevene på hvert trinn og hvert nivå faktisk har nådd de kompetansemålene som settes for hvert trinn. Vi må etablere et slikt system for å stille klarere krav og komme med klarere underveisvurderinger av hver elev. En slik innsats vil gjøre det vanskeligere for lærere, skoleledelse eller andre å presse problem lenger fram og opp i systemet, og bare si at dette fanges opp seinere. Det vil tvinge hver enkelt til faktisk å ta tak i problemet der det foreligger, for å se om man har prestert godt nok til å nå de faglige kompetansemålene før en går videre.

Når det kommer til frafall, vet vi at dette er størst på yrkesfaglige linjer, og det er ofte knyttet til manglende tilgang på læreplass. I Utdanningslinja tar regjeringspartiene til orde for, og har også gjort det i den offentlige debatten den siste tida, en ordning med lovfestet rett til læreplass. Vi i Fremskrittspartiet håper dette bare føyer seg inn i rekken av litt mindre gjennomtenkte forslag i håp om å tekkes velgere, og ikke kommer til å komme inn i et reelt lovforslag, nettopp fordi det er merkelig og spesielt at Regjeringa ønsker å pålegge det private næringsliv og bedrifter å ta inn lærlinger uansett økonomiske ressurser eller kompetanse på området. Jeg tror at en slik løsning på sikt vil kunne senke kvaliteten på yrkesfagopplæringa, og således ikke vil gjøre at vi når målet vårt om å heve kvaliteten og statusen til yrkesfagopplæringa.

Sjøl om vi i Fremskrittspartiet ofte blir beskyldt for å være et mannsdominert parti, klarer vi faktisk å ha to tanker i hodet samtidig. Vi mener det er viktig å se på tidlig innsats for å fange opp dem som faller fra, men det er også viktig å se på hvordan vi bedre kan ivareta de elevene som er faglig sterke, og som ligger foran.

Man har sitert Ibsen her, jeg skal nå sitere Nils Arne Eggen. Han sa en gang at det er en pedagogisk villfarelse å tro at enere skaper tapere. Det er et viktig moment. Opplæringsloven gir i dag åpning for at elever kan ta fag og avsluttende eksamen på et høyere nivå enn det trinnet de er tilknyttet. Problemet er at ordninga er svært lite kjent, både hos elevene sjøl, foresatte, lærere, skoleledelse og skoleeiere. Man har også eksempler på at elever og foresatte sjøl har ønsket å ta i bruk denne ordninga, men har blitt aktivt motarbeidet av skoleledelsen eller lærerne. Vi mener det må informeres mye bedre om denne ordninga, og sikres at den blir ivaretatt mye bedre. Det er veldig viktig å understreke at elever får mulighet til å ta fag også på tvers av nivået når de kommer fra ungdomsskole til videregående, men også fra videregående til høyere utdanning. Dette henger også sammen med det prinsippet man legger til grunn i Utdanningslinja – å se utdanningsløpet som helhet, ikke inndelt bare etter år og forvaltningsledd.

Til slutt vil jeg bare understreke at vi i Fremskrittspartiet er positive til intensjonen og tanken bak Utdanningslinja. Det er flott å se at vi er enige om hva som er de viktigste utfordringene. Vi ser at skolesystemet i dag har mange vesentlige områder som trenger forbedring. Resultatene fra norske skoler har vært nedslående år etter år, og det er gledelig å se at Regjeringa nå også ønsker å snu denne trenden. Med det håper jeg at regjeringspartiene kommer til å stemme for de forslagene vi i opposisjonen fremmer i dag, slik at vi faktisk kan nå dette målet i fellesskap.

Svein Harberg (H) [12:44:36]: Det er spennende – og krevende – å behandle en sak som skal se på det helhetlige utdanningstilbudet vi gir våre barn og unge. Det er en komplisert helhet, og vi vil nok også etter denne behandlingen oppleve at det er deler av utdanningen som krever ytterligere gjennomgang. Det har for så vidt kunnskapsministeren allerede varslet gjennom å varsle en stortingsmelding om ungdomsskolen. Jeg synes nok deler av begrunnelsen for en slik melding, nemlig at det er viktig å se ungdomsskolen i en helhet, virker underlig med tanke på at vi i dag behandler meldingen som skal se utdanning i en helhet, men vi imøteser absolutt en melding om ungdomsskolens viktige, ja helt sentrale rolle i et vellykket utdanningsløp.

Vi har et godt utdanningstilbud i Norge, og for de fleste gir det fantastiske muligheter. Det er samtidig vårt ansvar hele tiden å evaluere og gripe fatt i de tingene som kan forbedres. Når vi ser at systemet gjør det vanskelig for deler av elevene og studentene å fullføre på en god måte, er det vår plikt å gjøre de nødvendige grep for å endre på dette. Jeg må nok si at jeg hadde forventet at denne meldingen hadde vært preget av flere konkrete forslag til forbedringer. Gjentatte debatter her i salen har jo løftet fram mange av de utfordringer meldingen omtaler, nå er det tid for handling. Det er urovekkende at en flertallsregjering som har styrt i fem år, fremdeles er preget av utredninger, nedsetting av utvalg og svaret «dette er vi i full gang med», uten at klare grep og forbedring kommer.

Høyre er glad for at både meldingen og komiteen gjennom sitt arbeid gjennomgående fokuserer på kvaliteten i utdanningen, og at det er et felles ønske at kvalitetskravet må ivaretas når utfordringene skal håndteres. Den største utfordringen for universiteter og høyskoler i årene som kommer, synes å være muligheten for å ta imot nye og større studentkull på en god måte og – som sagt – uten at kvaliteten i tilbudet til den enkelte student svekkes. Det opereres med mange forskjellige tall når det gjelder behovet for flere studieplasser, fra meldingens 70 000–80 000 til merknadenes 20 000, men uansett hvilket tall man bruker, er det langt over det antall studieplasser vi kan tilby i dag, og det finnes fortsatt ingen konkret og forutsigbar plan for hvordan dette skal løses. Jeg vil derfor gjenta mitt spørsmål til statsråd Aasland, som jeg håper noen kan formidle, om det som en samlet universitets- og høyskolesektor har bedt om: Når kommer det en konkret plan for økning i studieplasser, en plan som kan skape forutsigbarhet for aktørene?

Jo, jeg har registrert at statsråden har snakket om å ta alle ledige plasser i bruk, og at flere må studere i utlandet, men heller ikke dette er fulgt opp med de nødvendige konkrete forslag. Ett eksempel på dette er den forskjellsbehandling det i dag er mellom studenter ved en statlig og en ikke-statlig utdanningsinstitusjon. For det første er ikke institusjonene gitt de samme rammer. Dersom de derfor, for å gi et kvalitativt godt tilbud, velger å innføre skolepenger, vil dette gjøre at en student ved den institusjonen avslutter studiene med flere hundre tusen mer i studielån enn den studenten som valgte den offentlige institusjonen. Dette gir ikke lik rett til utdanning, og stimulerer ikke til å velge de tilbud som allerede er på plass og tilbys fra flere av de private aktørene. Har statsråden virkelig råd til å la denne forskjellsbehandlingen fortsette?

Det er også underlig at de private selv må invitere seg inn og nærmest forlange å få bli med som deltakere når ledige studieplasser skal kartlegges. Hvordan kan statsråden tenke seg at ledige studieplasser skal kartlegges uten å ta med det private tilbudet? Ser ikke statsråden på de private som et fullverdig og godt nok tilbud? Burde de ikke vært godkjent? Flere enn meg er spent på om statsråden kan gi et klart svar på dette, og en begrunnelse for måten det private tilbudet er behandlet på.

Heller ikke når det gjelder studiefinansiering for utenlandsstudenter vil regjeringspartiene legge inn de nødvendige forbedringer for å gi flere mulighet til å ta dette valget. Jeg er glad for at opposisjonen er samlet i ønsket om å gi samme låne- og stipendordninger til det såkalte freshman-året i USA og til første år av bachelorgrad i ikke-vestlige land som til annen høyere utdanning i utlandet, og jeg er forundret over at statsrådens ønske om flere studenter til utlandet ikke følges opp med at regjeringspartiene gir støtte til dette forslaget.

Etter mye kritikk og press fra flere hold etablerte statsråd Aasland Handlingsromutvalget. Det er i seg selv skremmende at statsråden må nedsette et utvalg for å finne ut om den samlede tilbakemeldingen fra sektorens organisasjoner kan være riktig. Nå har statsråden fått svaret. Konklusjonen er klar: Handlingsrommet er blitt mindre. Rapporten peker klart på manglende økning i de grunnleggende bevilgninger for å dekke inn økte kostnader. I tillegg har rapporten flere klare anbefalinger statsråden kan følge opp. Jeg lurer nå på om statsråden kan berolige Stortinget med at hun og sektorens aktører har felles forståelse for hva som er utfordringene? Har rapporten gitt klarhet i hvilke grep som må gjøres? Dette er jo helt avgjørende for at intensjonen i denne stortingsmeldingen skal kunne følges opp. Jeg venter igjen spent på statsrådens svar.

Å være en kunnskapsnasjon med et kunnskapsbasert, internasjonalt næringsliv krever bevisst arbeid med rekruttering til de studier næringslivet trenger. Det har i lengre tid vært en bevisst satsing på å få flere til å velge realfagstudier. Det er med stor bekymring vi ser at kunnskapsnivået hos realfagstudentene er stadig dårligere sammenlignet med andre land. Dette krever ytterligere fokusering på etter- og videreutdanning av lærerkreftene og samarbeid med næringslivet for å øke kunnskapsnivået.

En samlet komité peker i denne sammenheng også på den viktige rollen vitensentrene har for valg av studier. En satsing på vitensentre spesielt rettet mot realfag er et sikkert og godt virkemiddel for å rekruttere flere til disse studiene. Høyre er derfor bekymret over at Regjeringen ikke følger opp de regionale vitensentrene med midler nok til å sikre kvalitet og utvikling. Tilskuddet til vitensentrene må økes, slik at statens bidrag kan komme opp på det nivå som var utgangspunktet for satsingen. Høyre er heller ikke enig i Regjeringens klare melding om å lukke døren for flere vitensentre, men mener den nasjonale satsingen må ivareta de sentre som er nødvendig for å sikre rekruttering til realfag der det finnes relevante studietilbud og kompetansemiljøer.

Så må jeg si at jeg er veldig bekymret for fagskolene. Fagskolene er et viktig og godt tilbud, og noe av det viktigste er den fleksibiliteten som gjør at utfordringer både i næringslivet og offentlig sektor kan fanges opp og ivaretas. Den samme fleksibiliteten vil gjøre at antallet studenter vil variere sterkt fra skole til skole, fra fylke til fylke og ikke minst fra periode til periode. Det som gjør meg bekymret, er at disse endringene ikke vil bli ivaretatt i finansieringsmodellen som nå brukes. Det gjør det heller ikke enkelt at fylkeskommunene, som selv er skoleeiere, skal fordele disse midlene. Staten må ta et helhetsansvar for dette, og det er mulig det beste ville være å gå tilbake til direkte statlig finansiering. Det må i alle fall etableres en ordning som fanger opp den fleksibilitet en ønsker skal være i fagskolene, som sørger for likebehandling, og som sørger for at den enkelte skoleeier får tilført ressurser i forhold til det tilbud som gis, og det antall som får undervisning.

Jeg har i dette innlegget hatt hovedfokus på studentenes muligheter og opplevelse av utdanningen som tilbys. Det er jo dem vi lager tilbudet for! Det er likevel mye en kunne si om forholdene og forutsigbarheten for dem som arbeider i sektoren, men jeg kan love at det skal vi komme tilbake til både i dag og ved senere anledninger.

Jeg håper inderlig at denne stortingsmeldingen, Utdanningslinja, og komiteens grundige engasjement gjennom merknader nå vil bli fulgt opp med konkrete saker for å sikre gjennomføring av intensjonene. Vi trenger handling og oppfølging.

Denne uken er det altfor mange elever og studenter som tar påskeferie med en følelse av at de ikke mestrer hverdagen, og de lurer på om de skal komme tilbake etter påske. Hver enkelt av disse trenger et klart signal fra oss om at dette tar vi på alvor, og et løfte fra oss om at vi vil gjøre noe konkret for å sikre at flere opplever mestring og lyst til fullført utdanning. Det skylder vi de unge, de som skal være med og sikre nasjonens framtid.

Tor Bremer (A) [12:53:41]: Mitt hovudfokus skal no vera kvifor Noreg som kunnskapsnasjon må vera i europeisk eliteserie innanfor høgare utdanning og forsking. Kvifor er det så nødvendig å vera tydeleg på dette perspektivet, president? – Eg forventar ikkje at presidenten skal svara, det skal eg gjera sjølv.

Jau, det er basert på forventningane om at ikkje berre noverande, men også framtidig norsk offentleg velferdsproduksjon skal vera den fremste i verda både når det gjeld kvalitet og tilgjengelegheit for alle. Dei forventningane er og skal vera ambisiøse. Dette, kopla til det faktum at norsk økonomi, som er svært petroleumsbasert, og som difor med all sannsynlegheit vil halda eit høgt kostnadsnivå i oversiktleg framtid, tilseier at me må vera nettopp i europeisk eliteserie når det gjeld utdanninga og forskinga vår. For dersom me slår oss til ro og tenkjer som så at me har då så mykje pengar i dette landet at det er ikkje så farleg om me senkar litt på krava til kvalitet i skulen, slik som nettopp Høgre gjer når det gjeld yrkesutdanninga, eller om me i all bedagelegheit synest det er ok at utdanninga og forskinga ligg på middels europeisk nivå, ja då er det stor fare for at det går ut over innovasjonsevna i næringslivet, og at det går ut over sysselsetjinga, verdiskapinga og i neste omgang kvaliteten på dei offentlege velferdstenestene. Det er dette som må vera perspektivet når me diskuterer denne saka.

Arbeidarpartiet og Regjeringa har teke eit prisverdig oppgjer med høgresida sin næringsnøytrale næringspolitikk. Sjølv om Noreg geografisk har eit visst omfang – ja, me er faktisk det 13. største i verda – så er me ikkje akkurat verdas mest folkerike land. La gå at me kan få inntrykk av det når me les norske aviser, men det får vera avisene sitt problem.

Me har altså ei avgrensa folkemengd og difor også ein avgrensa humankapital, sjølv om utdanningsnivået er prisverdig høgt. Difor er Regjeringa sin næringspolitikk tydeleg innretta mot dei næringane og dei næringsklyngjene der Noreg i global samanheng har openberre komparative, altså anten menneskeskapte eller naturgitte, fortrinn. Eg vil minna om Torger Reve, som heilt korrekt har påpeika at vi innanfor maritim/marin sektor, energi, petroleum, fiskeri, havbruk, reiseliv – og for eigen del vil eg leggja til lettmetall – har internasjonale næringsklyngjer som ligg heilt i front. I motsetnad til høgresida meiner me i Arbeidarpartiet at dette er område der me må vera ekstra merksame. Desse næringsklyngjene har større innovasjon, dei har sterkare vekst, dei har høgare produktivitet, og for oss som er opptekne av arbeidarrørsla, er det hyggeleg å konstatera at her finn ein òg den høgaste gjennomsnittlege lønna til dei tilsette.

Då er me ved litt av mitt hovudpoeng igjen. Skal vi lykkast med denne næringspolitikken, må også den næringsretta utdannings- og forskingspolitikken ha ei tydeleg kopling mot nettopp dette perspektivet. Eg vil skunda meg å leggja til at delar av den forskinga som alt føregår i næringslivet, er i global eliteserie. Eg vil her spesielt peika på Hydro si forskingsavdeling i Årdal, som ligg heilt i front når det gjeld både forsking og – i neste omgang – produksjon av miljøvennleg teknologi til aluminiumsindustrien. Her er Noreg verdsleiande. Det er elles denne industrien partiet Venstre sin leiar omtala som ei solnedgangsnæring som me bør kvitta oss med.

På same måten som den overordna nasjonale utviklingspolitikken er forskingsbasert, må det regionale utviklingsarbeidet gå hand i hand med forskinga. Det er tenkinga bak dei regionale forskingsfonda, som Framstegspartiet utruleg nok vil nulla ut.

Eg har hatt ein kort visitt innom den regionale og nasjonale forskingdimensjonen. Min konklusjon er at me har gode moglegheiter for å kunna hevda oss blant dei fremste i europeisk perspektiv, men då må me i større grad konsentrera oss om dei områda der me har eit fortrinn. Og me har gode moglegheiter til å lykkast, for det hyggelege er at 90 pst. av alle forskarar som har levd, ja dei lever i dag, dei lever framleis.

Kunnskap, og ikkje minst læreevne, er no langt viktigare enn kapital, lønnsnivå og naturressursar for verdiskapinga og konkurranseevna i eit land. Kunnskap er med andre ord det viktigaste verktøyet for å skapa eit betre samfunn.

Då er eg tilbake der eg starta: Norsk forsking og høgare utdanning må så absolutt spela i europeisk eliteserie.

Bente Thorsen (FrP) [12:59:04]: Utdanningslinja har mye godt i seg. Den belyser mange problemer og kommer for så vidt med gode løsninger på de utfordringene vi står overfor i utdanningsløpet.

Dessverre er det lite eller ingenting som blir tidfestet når det gjelder å ta i bruk løsningene, selv om en god del av dem kunne blitt gjennomført ved omprioritering av dagens ressursbruk. For eksempel vil krav om ro og orden i klassen og bedre disiplin føre til at skoletimen blir bedre utnyttet. Tiden vil gå til undervisning, og læreren får tid til å konsentrere seg om det viktigste, nemlig å lære vekk, noe ikke minst de elevene som trenger ekstra hjelp for å forstå, vil ha nytte av. God oppførsel, ro og orden gjør det også enklere å tilpasse undervisningen til den enkelte elev og kan muligens redusere mobbing.

Videre må det iverksettes et godt system med vurdering og konstruktiv tilbakemelding til elever og foresatte allerede fra 1. klasse. Tidlig innsats er viktig for hele utdanningsløpet. Det bidrar til økt læringsutbytte, og man får grepet tak i eventuelle problemer på et tidlig stadium. Dersom dette ikke blir gjort i grunnskolen, kan det medføre frafall i videregående skole, noe som er et stort problem.

Ifølge en artikkel om frafall skolen som sto i Haugesunds Avis den 19. mars, har andelen skolesluttere «sterk sammenheng med elevenes inntakspoengsum». Dette viser at det er viktig å ta i bruk tilrettelagt undervisning tidlig for å ivareta de elevene som av ulike grunner ikke klarer å tilegne seg pensum/kunnskap like hurtig som andre. Derfor var det positivt at representanten Aasen i sitt innlegg signaliserte sin støtte til forkurs, som bl.a. Oslo har gode erfaringer med.

En vesentlig del av frafallet på ca. 30 pst. ved yrkeslinjene i videregående kan også tilskrives at teorien er for lite yrkesrettet. Dette ser det nå ut til at alle partiene er enig i. Fremskrittspartiet ser med glede på at enkelte av stortingsflertallets partier har snudd helt om på egen politikk på dette området. Det betyr at yrkesfagene igjen får den status og anerkjennelse som de selvsagt skal ha.

Fremskrittspartiet er for å gjeninnføre praktiske valgfag på ungdomstrinnet – dette fordi vi vet at noen er mye flinkere i praktiske fag enn i teoretiske, og dermed tilegner seg teoretisk kunnskap bedre gjennom praktisering av teorien.

Enkelte fylker har tatt i bruk en prøveordning med praksisbrev for elever som av ulike grunner ikke vil eller ikke er i stand til å ta full utdanning i ordinær skole. Fremskrittspartiet ser på praksisbrevet som en god ordning og vil innføre det i alle fylker, under forutsetning av at brevet kan føre direkte til fullverdig fagbrev. Tilbudet må også gjelde utviklingshemmede, som også har rett til opplæring etter egne evner og forutsetninger.

Utdanning og kompetansebygging er viktig uansett alder. Fremskrittspartiet er positive til at folk i alle aldersgrupper har mulighet til å tilegne seg kompetansegivende kunnskap, som en rekke aktører tilbyr. Ikke minst viktig er tilbudet om basiskompetanse i arbeidslivet, som bidrar til at arbeidstakere styrker sin egenverdi på arbeidsmarkedet. Arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor har behov for ansatte som behersker det norske språk. Dette tilbudet må gjøres mye bedre kjent enn det er i dag.

Voksenopplæringen, som også studieforbundene ivaretar, tilbyr 37 000 kurs, og de mottar årlig 179 mill. kr i tilskudd fra staten. Det er mye penger, med tanke på at bare 10 pst. av deltakerne på kursene får tilbud som kan gi kompetansebevis. Kurs i hagestell, akvarellmaling og hvordan vi skal lage tapas, har Fremskrittspartiet vanskelig for å se skal kvalifisere til massiv statsstøtte. Vi mener at kompetansegivende kurs rettet mot arbeidslivet må prioriteres.

Fremskrittspartiet vil også legge vekt på behovet for og betydningen av flere lærlingplasser. Muligheten til å ta fullverdig fagbrev i skolen må utredes. Offentlig sektor må bli langt flinkere enn i dag. Offentlige etater og arbeidsgivere må utarbeide klare målsettinger om dette. Det bør også innføres positive stimuleringstiltak overfor næringslivet for å få flere lærlingplasser der. Dette er en viktig faktor i arbeidet for å hindre frafall i opplæringen.

Avslutningsvis vil jeg si om mindretallsmerknaden fra Fremskrittspartiet og Høyre når det gjelder fagskolen og framtidig finansiering av den, at jeg for all del håper at stortingsflertallet er seg sitt ansvar bevisst og følger opp fagskolen, slik at den får en god framtid.

Anna Ljunggren (A) [13:04:15]: For første gang legges det fram en stortingsmelding som omhandler helheten i samfunnets kompetansebehov. Navnet «Utdanningslinja» viser på en utmerket måte hvor viktig utdanning og kompetanse vil være i framtidens Norge.

En kan dra paralleller mellom Utdanningslinja og arbeidslinjen. Arbeidslinjen ble en viktig velferdsstrategi i USA allerede på 1970-tallet. Landene i Norden har fulgt opp, og i Norge ble arbeidslinjen introdusert som en strategi tidlig på 1990-tallet. Målet er å få flest mulig i arbeid og å gi den enkelte muligheten til å forsørge seg selv.

I St.meld. nr. 35 for 1994–95 Velferdsmeldingen heter det:

«Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger (…) tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle.»

Det står også at de sosiale stønadsordningene må motivere til arbeid. Og det heter videre:

«Målet om høy sysselsetting, som også inkluderer dem som stiller svakt i konkurransen på arbeidsmarkedet, forutsetter gode velferdsordninger som den enkelte kan falle tilbake på hvis arbeid av helsemessige eller andre grunner ikke lenger er mulig.»

For å trekke en parallell til Utdanningslinja kan en si at målet er utdanning til alle. De som stiller svakt, skal gis en mulighet i den norske skolen. Og de som ikke fanges godt nok opp i grunnskolen og faller fra i videregående, skal ikke gis opp. Elever som faller fra, skal gis nye muligheter. En skal videre motivere og legge til rette for at flest mulig kan ta høyere utdanning.

Et vesentlig punkt i meldingen vi behandler i dag, er å hindre og å forbygge frafall. Flere må fullføre utdanningen for å komme i arbeid og ha et trygt ståsted i arbeidslivet. Den viktigste innsatsen mot frafall i videregående opplæring skjer i grunnskolen. Hvis en ikke kan lese og skrive når en går ut av ungdomsskolen, er det større risiko for å falle fra i videregående. Vi er ansvarlige for at alle som går i grunnskolen, utvikler de grunnleggende ferdighetene, slik at de ikke får problemer i videre utdanning og arbeidsliv.

I St.meld. nr. 16 for 2006–2007, … og ingen stod igjen Tidlig innsats for livslang læring, ble det dokumentert at en stor andel av dem som faller fra i videregående opplæring, går ut av grunnskolen uten å ha tilegnet seg tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter. Frafallet er derfor ikke bare et anliggende for videregående opplæring.

I St.meld. nr. 31 for 2007–2008 Kvalitet i skolen ble klare mål for grunnopplæringen lansert. Det ble pekt på god kartlegging av elevenes nivå og ferdigheter i fag slik at skoleeiere, skolen og lærerne lettere kunne sette inn målrettede tiltak. Det ble foreslått en betydelig styrking av den tidlige innsatsen på barnetrinnet, bl.a. gjennom å forsterke opplæringen i lesing og regning på 1.–4. trinn og å innføre kartlegging av lesing på 1.–3. trinn. Timetallet på barnetrinnet er økt i fagene norsk, matematikk og engelsk.

For mange er det på ungdomsskolen motivasjonen er dalende. Mange har problemer med å finne seg til rette og å henge med i undervisningen. Det som betyr mest for elevenes læring og motivasjon i fagene, er læreren. Men mange dyktige lærere kan ha problemer med å vekke elevenes interesse for fag som matematikk, engelsk og norsk. Arbeiderpartiet mener derfor at en bør vurdere å tilby de elevene som har store mangler i grunnleggende ferdigheter fra ungdomstrinnet, kortere kurs eller halvårskurs. Men det er mye som kan tyde på at dette kan gjøres gjennom et eget trinn – dette fordi disse ungdommene kan ha vanskelig for å klare seg i den videre videregående skole eller i arbeidslivet.

Det finnes mange dyktige lærere i den norske skolen i dag, men mange faller fra i utdanningsløpet og mange som er utdannet lærer, velger å gå over til andre yrker. Dette viser at utdanningen slik den er i dag, ikke forbereder studentene godt nok til den hverdagen som møter dem i klasserommet. Derfor må vi gjøre lærerutdanningen bedre.

Det igangsettes en ny lærerutdanning fra høsten som retter seg mer mot trinn, og som gir studentene økt kompetanse i fagene de skal undervise i. I tillegg styrkes pedagogikken gjennom et nytt fag som skal hete «pedagogikk og elevkunnskap», og det er igangsatt etter- og videreutdanning av lærere.

Det sies at det tar ti år før en ser effekten av et utdanningsvedtak. Det gjelder å ha et langsiktig perspektiv på å bygge gode utdanningssystemer. Selv om vi har satt inn forsterket innsats tidlig i skoleløpet, tar det likevel noen år før vi ser effekten av denne.

Hadia Tajik (A) [13:09:19]: Partier som føyser den manglende kjønnsbalansen i akademia bort, har ingen troverdighet når de hevder at de vil ha høyere kvalitet i forskningen. Høyere kvalitet i forskningen handler nemlig ikke bare om forskernes arbeidsvilkår, men også om å rekruttere de aller beste hodene. Da må mulighetene til å bli rekruttert som vitenskapelig ansatt være like for begge kjønn.

Tallenes tale er tydelige. Blant antall uteksaminerte kandidater utgjør kvinner 60 pst., men blant professorene utgjør kvinner i snitt bare 20 pst. Dette snittallet skjuler en mer dramatisk virkelighet. På helse- og sosialfagsavdelinger utgjør kvinnelige professorer 30 pst. – altså over snittet – men på teknologiavdelinger utgjør kvinnelige professorer 2,7 pst.

NIFU STEP dokumenterer også i en av sine rapporter at menn raskere får fast stilling enn det kvinner gjør. Disse enkle faktaene kan ikke begrenses til bare å være kvinne- eller likestillingsspørsmål. Slik jeg ser det, er dette først og fremst spørsmål om å bruke all den kompetansen og de talentene som finnes i befolkningen, uavhengig av kjønn.

Kjønnsbalanse i akademia handler om å dra nytte av forskertalentene. Når tallene viser en klar skjevhet i menns favør i vitenskapelige stillinger, er det et problem som må rettes opp. Jeg er derfor glad for at alle partier omtaler denne manglende kjønnsbalansen i akademia. Men jeg undrer meg over at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har valgt ikke å delta i flertallets merknad om at man trenger «ulike tiltak, som økonomiske insentiver for institusjonene, for å bedre andelen kvinnelige vitenskapelige ansatte på institusjoner der denne andelen er lav».

I stedet har de fulgt opp med en generell merknad der de skriver at når «stadig flere kvinner tar høyere utdanning», så vil dette «bidra til at flere kvinner kvalifiserer seg for vitenskapelige stillinger».

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre kunne like gjerne skrevet i merknadsform at de vil sette seg ned og vente på Godot. Da kan jeg bare ønske dem lykke til. For kjønnsbalansen i akademia ordner seg ikke av seg selv. Jeg skulle ønske at de gode ordene disse partiene bruker om positive stimuleringstiltak for å rekruttere studenter av begge kjønn, også hadde handlet om vitenskapelig ansatte – det hadde vært noe.

Med forundring og glede seg jeg imidlertid at Fremskrittspartiet stiller seg på linje med oss, og vil ha økonomiske insentiver for å få opp kvinneandelen. Det er i så fall et taktskifte i politikken deres. Jeg ønsker dem velkommen etter, og jeg utfordrer dem til å forklare denne endringen i politikk. Jeg vil også gjerne at de forklarer hvorfor de noen linjer senere ser ut til å motsi seg selv når de skriver at de «tar for gitt» at det om én generasjon vil bli en overvekt av kvinner i akademiske stillinger. Vil de, eller vil de ikke ha tiltak? De insinuerer i hvert fall begge deler.

Vi vil ikke sitte og vente på, eller bare håpe, at kjønnsubalansen ordner seg over tid. Vi vil handle.

Ett mulig tiltak om økonomiske insentiver er nevnt i innstillingen, men flere vil bli drøftet av den partssammensatte gruppen til statsråd Tora Aasland som heter «Tall og tiltak» der hun bl.a. vil vurdere effekten av tiltak for å få ned bruken av midlertidige ansettelser – et fenomen man vet særlig kan ramme kvinner. Vi vil også fortsette å lytte til analysene fra komiteen «Kvinner i forskning», som ble etablert av det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet.

Jeg har et håp om at opposisjonen i framtiden ser at arbeidet for likestilling i akademia ikke handler om å være urimelig snill mot ukvalifiserte kvinner som ikke får de jobbene de ønsker seg. Det handler i stedet om å sikre at forskningen har høyest mulig kvalitet ved at de beste hodene – uansett om det er kvinner eller menn – faktisk blir ansatt.

Gunvor Eldegard (A) [13:13:56]: Dersom me ønskjer oss eit likestilt samfunn og likelønn, eller eit betre samfunn der me utnyttar alle ressursane våre, er me nøydde til å ta tak i den kjønnsdelte arbeidsmarknaden.

Men kanskje det viktigaste me kan oppnå da, er at me gir ungdomane våre reelle valmoglegheiter – dei får dobbelt så mange moglegheiter, og at dei får utnytta talenta sine. Berre høyr: Dobbelt så mange moglegheiter for ungdomane våre!

Eg vil takka saksordførar Truls Wickholm for ein god jobb, og for at han før i dag la fram forslaget som lyder:

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak som kan motvirke dagens kjønnsdelte arbeidsmarked og øke gutter og jenters reelle muligheter til å ta i bruk egne talenter gjennom utradisjonelle utdannings- og yrkesvalg.»

Eg reknar med at dette forslaget vil få brei støtte.

Kva kan me gjera for å få endra på yrkesvala? Eg trur det første me må ta tak i, er rådgjevingstenesta. Komiteen skriv òg i ein merknad at dei ønskjer at rådgjevingstenesta skal rustast opp, slik at elevane kan få betre støtte til å ta rette val i vidaregåande opplæring.

Så trur eg at i tillegg til den personlege rådgjevinga, er det viktig at skulen har mest mogleg kunnskap om det lokale yrkeslivet og kva slags moglegheiter som faktisk finst. Det trur eg me kan oppnå gjennom auka samarbeid med bedrifter og å trekkja ungdom som går på vidaregåande eller er i lære, inn i ungdomsskulen som rollemodellar.

Forskinga viser heilt klart at i tillegg til foreldras påverknad er eigne opplevingar og møte med rollemodellar viktig påverknad for dei unges val, og spesielt om dei skal tora å ta utradisjonelle val. Her trur me at me har mykje å henta.

Her om dagen møtte eg 30 unge jenter som anten var bilmekanikarar eller elektrikarar. Ingen av dei hadde fått råd av rådgjevaren sin om å ta dei faga – faktisk heller motsett!

SINTEF har laga rapportar for Utdanningsdirektoratet i eit prosjekt om rådgiving i norsk skole. Den eine rapporten heiter «Kjønn i skolens rådgiving – et glemt tema?» Rapporten tek utgangspunkt i den kjønnsdelte arbeidsmarknaden og rådgjevinga, og han konkluderer med at det er veldig lite fokusering på og tiltak mot dette, og kjønnsperspektivet i rådgjevinga vert karakterisert som eit ikkje-tema, sjølv om det faktisk i vår eigen handlingsplan for likestilling er eit av hovudmåla. Eit av hovudmåla der er betra kjønnsbalanse i val av utdanning og yrke, med eit spesielt fokus på fag- og yrkesopplæringa.

Rapporten etterlyser ein tung strategisk satsing frå politisk hald, som eit ledd i å motarbeida den kjønnsdelte arbeidsmarknaden, som stadig vert reprodusert gjennom yrkesvala. Dette må me ta alvorleg.

Eg trur òg at auka rekruttering og auka status for yrkesfaga er viktig for yrkesfaga sjølve, det er viktig for arbeidslivet og det er viktig for å auka talet på utradisjonelle val.

Så meiner eg det er viktig at når ungdommane våre først har valt utradisjonelt, må me ta vare på dei. Det er viktig at du kjem i ei klasse der det går andre jenter eller gutar som har valt utradisjonelt. I Oslo kommune har ein eit eige prosjekt for dei jentene som søkjer på typiske gutefag på yrkesskulen. Alle får tilbod om å bli slusa inn til éin skule, rett og slett for å komme i same klasse. Dei får tilbod om «Ta plassen-kurs», og dei får tilbod om nettverk. Dette er eit veldig bra prosjekt, men det er eit prosjekt som kjem an på eldsjeler. Det kjem ikkje av rutine i systemet. Eg skulle ønskja at òg gutar som søkjer utradisjonelt, fekk tilbod om liknande prosjekt. Eg veit pr. i dag ikkje om nokon slike prosjekt, men me har i alle fall mange gode eksempel på kva me kan gjera.

Saksordføraren nemnde òg prosjektet Jenter i Bil & Elektro før i dag. Det er eit bedriftsutviklingsprosjekt, der bedriftene sjølve jobbar for at arbeidsplassane skal bli meir eigna både for gutar og jenter, ikkje berre fordi dei er så opptekne av likestilling, men fordi dei òg ønskjer å rekruttera dei beste i framtida. Det handlar om det. Dette prosjektet kan òg nyttast i andre samanhengar, f.eks. om å få gutar over til helse- og omsorgsfag.

Eg har berre lyst til å gjenta det: Det handlar om å gje ungdommen vår (presidenten klubbar) dobbelt så mange moglegheiter (presidenten klubbar igjen) og la dei bruka talenta sine.

Presidenten: Det handler også om å holde den tilmålte taletiden!

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Gjelseth (A) [13:19:29]: Menneskeleg kapital er den største ressursen vi har. Han er viktigare enn både olje og gass og all anna næring til saman. Vi likar å prate om at vi er verdsleiande på ei rekkje område. Eg synest vi også skal ha som visjon å verte verdsleiande på å investere i kunnskap.

Vi politikarar har eit stort ansvar for å vere tilretteleggjarar for gode lærestader. Barn og unge må møtast på det nivået dei er og førast så langt den enkelte evnar. Det må vere eit mål at alle føler seg som vinnar på sitt nivå. Det vil skape arbeidslyst, motivasjon og sjølvstende.

Faktum er at ein av tre ikkje fullfører vidaregåande opplæring innan normert tid. Dette er ikkje eit problem som plutseleg dukkar opp når ein startar i vidaregåande skule. Nei, dette er ei utfordring som startar allereie i barneskulen, og som byggjer seg meir og meir opp gjennom ungdomsskulen. Diagnosen er skuletrøtt ungdom, elevar som er leie av skulebenken, teori og skulebøker. Vaksinen er førebygging – førebygging frå første dag på barneskulen til ein er trygt ute av vidaregåande skule og i jobb eller vidareutdanning. Eg trur at ein stor del av denne førebygginga må vere å innføre ein god del meir praksis i alle fag både i barneskulen og på ungdomstrinnet.

Ein bør verte mykje flinkare til å ta elevane med ut i kvardagslivet. Her kan ein i praksis vise dei samanhengen mellom det ein lærer på skulen og det som kan brukast ute i samfunnet. Det held ikkje å seie at det står i pensum og derfor skal du lære det.

Tenk om læraren tok med seg elevane til arkitektkontoret når dei skulle lære om arealberekning, eller om bord i båten når dei skulle lære sjømannskap. To enkle eksempel – berre fantasien set grenser.

I vidaregåande skule meiner eg samarbeid skule–næringsliv må gjerast til noko heilt anna enn det vi ser i dag. Elevane bør mykje meir ut i det arbeidslivet dei vil møte som lærlingar og ferdig utdanna fagarbeidarar.

Det har til alle tider vore ei stor utfordring for dei vidaregåande skulane å vere oppdaterte med utstyr. Oftast er det slik at utstyret som finst rundt om på dei vidaregåande skulane, ikkje lenger finst ute i næringslivet. Eg trur heller ikkje vi maktar å oppdatere alle dei vidaregåande skulane med dagens teknologi. Derfor må vi få til ordningar mellom skulane og det lokale næringslivet der elevane i bolkar, gjerne ein månad i slengen, er ute og får praktisere på det utstyret som vil møte dei når dei er ferdige på vidaregåande skule. Også for fagskulane, høgare utdanning og forsking er det heilt nødvendig å få til eit mykje tettare samarbeid med næringslivet.

Vi må skaffe oss mykje betre oversikt over arbeidslivet sine behov og kople desse behova både til forsking og utdanning.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:22:45]: Dette er en spennende debatt som jeg har fulgt med interesse – og det er sikkert en spennende komité å jobbe i.

Jeg har lyst til å si noe om linjer i norsk utdanningspolitikk, for de er det ofte mulig å spore langt tilbake. I tilfellet videregående opplæring ser vi fortsatt trekkene helt tilbake til Steen-komiteens arbeid på 1960-tallet. Vi bygger kombinerte videregående skoler med et horisontalt og integrerende forhold mellom yrkesfag og studiespesialisering.

Dette er politikk vi kan kjenne igjen, politikk som har vært førende i Norge i mange tiår. Den kontinuiteten finner jeg imidlertid ikke veldig mye av i deler av opposisjonens skolepolitikk, kanskje spesielt gjelder det Høyre ut fra det Høyre har sagt i debatten her til nå. Den politikken har lenge båret preg av at en kaster seg ivrig inn i nyvunne standpunkt. Fra å stå helhjertet inne for Kristin Clemets omfattende teoretisering av den videregående skolen for få år siden, herunder yrkesfag, har Høyre gjort en 180 graders helomvending og ber nå Regjeringen utarbeide egne lærerplaner for yrkesfag. Det er ikke mange årene siden jeg og mange SV-ere ble gjort narr av av Høyre. Høyre gjorde narr av SV-ere og lærere og elever som kritiserte Høyres – på den tiden – ganske ensidige fokus på det de kalte «økt læringstrykk». Den klare viljen som var til stede i stortingsmeldingen Kultur for læring – som representanten Wickholm nevnte tidligere – til å stramme inn kravene til studiekompetanse og muligheten for yrkesfagelever til å kunne ta videre utdanning, står i klar kontrast til den linjen Høyre har lagt seg på nå. Er det virkelig det samme Høyre som i Kultur for læring definerte skolens kjerneoppgave som en kompetanseinstitusjon alene og devaluerte kunnskapsbegrepet til noe rent kvantitativt, der sosiale ferdigheter, inspirasjon og mestring ble avfeid polemisk som «leke-skole»?

Det er jo gledelig at Høyre har tatt et oppgjør med den linjen, men jeg må innrømme at det oppleves litt rart å høre f.eks. Høyres representant Hofstad Helleland kritisere SV for å ville kartlegge for mye – med Høyres offentliggjøring og bruk av nasjonale prøver og svært aggressive retorikk mot kritikere friskt i minne.

Det er likevel fortsatt noen spor igjen av denne gamle konfliktlinjen i skolepolitikken i noen av Høyres merknader, f.eks. der de ønsker å innføre karakterer fra 5. klasse. Der heter det:

«Disse medlemmer mener karakterer er den mest presise tilbakemeldingen på faglig nivå vi har.»

Jeg vil gjerne utfordre Høyre på det. Mener virkelig Høyre at karakterer til 10-åringer er et mer presist verktøy for faglige tilbakemeldinger enn den faktiske kontakten mellom lærer og elev hver dag? Det får meg til å lure.

Frank Bakke Jensen (H) [13:26:00]: Jeg skal ikke trekke linjen tilbake – slik at vi bruker mye tid på det – til dem som datt ut av videregående skole på 1960-tallet. Vi har vel viktigere oppgaver foran oss nå.

Jeg er helt enig med foregående taler i at dette er en viktig debatt. Jeg er også enig i at periodevis har det vært en god debatt.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på den del av debatten som går på frafall i videregående skole, og registrerer med tilfredshet at alle i denne debatten ser på dette som et alvorlig problem.

La meg først begynne med to viktige moment som venstresiden ofte glemmer. Det ene er at Norge er et langt og mangfoldig land. Dette gjør at en løsning på et problem som passer i Oslo, nødvendigvis ikke vil passe i Båtsfjord. Det andre momentet som vi blir nødt til å ta inn over oss, enten vi vil det eller ikke, er at vi har en mangfoldig befolkning i dette landet. Det vil altså si at det som får Per til å prestere, ikke nødvendigvis passer for Pål.

I Båtsfjord, hvor jeg kommer fra, gjorde bortfallet av to store industriarbeidsplasser tidlig på 2000-tallet at problemene med å få Per og Pål til å gjennomføre videregående skole, ble høyaktuelt og kom tydelig opp i dagen. Ansvaret for Per, Pål og de andre unge i Båtsfjord ble som en forsøksordning overført til kommunen. Kort fortalt startet vi en egen kommunal videregående skole der mange av ungdommene våre gikk. I erkjennelsen av at Per og På er forskjellige kjøpte vi plasser hos fylkeskommunen til de av våre unge som enten ville gå på en linje vi ikke hadde, eller hadde andre gode grunner for å reise bort fra Båtsfjord for å gå på skole.

I Båtsfjord bygde vi opp det pedagogiske rundt prinsippet om det 13-årige skoleløpet. Vi så elevene gjennom hele skolegangen, noe som ga oss veldig gode resultater. For Båtsfjord-skolen, inkludert videregående skole, førte dette til at vi fikk tydeligere elevfokus. Vi lettet overgangen fra grunnskole til videregående skole. Vi ga lærerne i en liten kommune høyere motivasjon til å ta videreutdanning. Det gjorde at foreldrene sparte ca. 50 000 kr pr. år pr. elev, noe som faktisk også er en motivasjon for å få ungene til å gå på skolen. Og sist, men ikke minst fikk vi et tett samarbeid mellom skole og næringsliv, slik at vi kunne gi rådgivning til de unge tidlig, før de skulle gjøre linjevalgene sine, noe som vi også så var suksessfullt. Kort fortalt fikk vi veldig, veldig mange flere av våre unge til å gjennomføre og bestå videregående skole enn det vi klarte før.

Nå var det slik at modellen selvfølgelig ikke passet inn i det sentralstyrte skoleregimet til de rød-grønne, så skolen ble lagt ned så snart forsøket var over. Modellen ble faktisk ikke sluttevaluert engang, selv om vi hadde gode resultater å vise til. Prosjektet passet bra i Båtsfjord, og båtsfjordingene lar seg ikke stoppe. Så statsråden vil på sin kontorpult i god tid før 1. april finne en søknad fra Båtsfjord kommune om å starte en privat videregående skole basert på de erfaringene vi har gjort, og de resultatene vi kan dokumentere.

Jeg har brukt opp tiden min, så jeg får slutte der.

Presidenten: Det er helt riktig. Tiden går fort.

Are Helseth (A) [13:29:23]: Min bestefar var skolemann, og han pleide å si at kunnskap er lett å bære. Det er kunnskap hos de mange som skaper gode og trygge liv.

Parallelt med utdanningslinjen arbeider Stortinget denne våren med Samhandlingsreformen. Reformen er nødvendig for at vi skal ha likeverdige helsetjenester til alle 10 og 20 år fram i tid.

Vi blir mange eldre. Derfor trenger helse- og omsorgssektoren flere og flere varme hender og kloke hoder.

Statistisk sentralbyrå beskriver i rapporten Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot 2030 hvordan tilbud og etterspørsel for i alt 20 grupper personell vil utvikle seg. Når alle grupper vurderes under ett, vil det samlet bli en negativ balanse på 38 000 årsverk i slutten av perioden. Hvis et høyere alternativ på etterspørselssiden legges til grunn, blir det en samlet underdekning på hele 84 000 årsverk.

Vi vet at det tar tid å utdanne fagpersoner. Derfor må vi trappe opp utdanningskapasiteten i tide. Utdanningssektoren og helsetjenesten har et skjebnefellesskap – Samhandlingsreformen blir vellykket når vi samtidig skaper en utdanningsbølge.

Underbalansen i fremtidig helsepersonell varierer betydelig mellom forskjellige grupper. Hovedbildet er at kapasiteten i universitetsutdanningene er nær behovet, mens det blir stor underdekning av helsefagarbeidere fra videregående skole. Underdekningen her er 41 500 årsverk i et referansealternativ. For å korrigere dette må det utdannes og ansettes 20 pst. flere helsefagarbeidere hvert år.

På denne bakgrunn er det alarmerende at ferske tall fra Beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten viser at antallet helsefagarbeidere i norske sykehus har gått ned med 22 pst. i perioden 2002–2008. Denne negative utviklingen forsterkes av stor mangel på praksisplasser for helsefagarbeidere.

Jeg er svært bekymret for denne utviklingen. Et stort og underdekket fremtidig behov for årsverk i helse- og omsorgssektoren kan bare løses ved riktig bruk av kompetanse, ved at flere årsverk kommer i direkte kontakt med dem som trenger behandling og pleie, og ved at det blir færre deltidsstillinger. Jeg kan ikke se at vi kan klare å skape likeverdige helsetjenester for alle i fremtiden uten en klar rolle for og betydelig vekst i antall helsefagarbeidere.

Torkil Åmland (FrP) [13:32:25]: Jeg får begynne med å beklage at jeg ikke har noe sitat av Ibsen klart. Jeg var ikke klar over at det sto så sentralt i denne skoledebatten. Men jeg har merket meg at en del av de sitatene som er brukt, er hentet fra dramaet Brand, og som vi vet, døde Brand under snøraset. Vi får håpe at det ikke er symptomatisk for skoledebatten.

Jeg har lyst til å kommentere et par av de tingene som har vært opp her i debatten. Representanten Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet siterte Haakon Lies visdomsord om at det er hardt å lære. Det er riktig. Selv har jeg arbeidet 15 år i skolen som lærer og rektor, og jeg kan si at slik er det faktisk. Men noe av problemet er at de reformene som har vært innført, og som Arbeiderpartiet har stått i spissen for, har rett og slett gått i strupen på prinsippet at det er hardt å lære.

Med L97 og Reform 94 fikk vi en skole hvor man skulle lære gjennom lek. Det var faktisk slik at de som gikk i 1. klasse, ikke fikk lov til å lære å lese og skrive. Jeg var selv rektor da og syntes det var litt frustrerende å si til lærerne: Dere har ikke lov til å lære elevene å lese og skrive. De skulle være sosiale, de skulle være kulturelle, de skulle leke, det skulle være prosjekter, men de skulle ikke lære å lese og skrive.

Da ble det ikke mye kunnskap i skolen, og læreren ble redusert til en veileder. Han skulle stå i bakgrunnen og passe på at elevene tok ansvar for egen læring, og så skulle det bli flotte resultater. I dag tror jeg vi alle er enige om at venstresidens skole og pedagogikk har havarert fullstendig. Jeg tror ingen vil tilbake til det eksperimentet. Mye av skolepolitikken og debatten i dag er nesten som en opprydningsaksjon etter denne eksperimenteringen i skolen. De store taperne er selvfølgelig elevene. Det er det også skrevet en doktorgrad om. Trippestad i Bergen har skrevet en doktorgrad om dette. Han sier:

«Yrkesskoleelever, det flerkulturelle Norge, lærere og demokratiet. Alle er taperne etter politikernes skolepolitiske reformiver.»

Han bygger på tre års forskning.

Hvordan kan vi så komme videre? Jeg har lyst til å ta opp én ting som har vært oppe her. Representanten Tingelstad Wøien fra Senterpartiet snakket om at vi vil ha klasser for dumme elever og klasser for flinke elever. Jeg tar sterkt avstand fra den måten å karakterisere elever på. Det finnes ikke dumme elever. Det kan finnes teorisvake elever, det kan finnes elever som har ulik bakgrunn, det kan finnes elever som er i ulike situasjoner, som har ulike psykiske eller emosjonelle utfordringer, men det finnes ikke dumme elever. Alle elever – alle mennesker – har sterke sider, har talenter som de kan bruke.

Hvis en tenker på faglig differensiering, vil det faktisk være en hjelp både for de teoristerke og de teorisvake elevene. Man kan også differensiere i praktiske og estetiske fag, slik at mange av dem som ikke er flinke i teoretiske fag, kan gjøre det bra i praktiske og estetiske fag. På den måten kan de øke mestringsfølelsen, øke motivasjonen og øke læringen i skolen. Derfor er det et godt tiltak for alle elever i skolen.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:35:43]: Jeg deler representanten Helseths analyse av behovet for å trappe opp utdanningskapasiteten innenfor helse- og omsorgsfag. Det er et stort behov for et utdannings- og kvalitetsløft i omsorgstjenestene for å sikre et faglig forsvarlig og verdig tilbud. Det trengs flere hender i omsorgssektoren, ikke minst trenger vi kompetente hender. Ufaglærte gjør en formidabel innsats og står for mer enn 30 pst. av årsverkene i omsorgssektoren. Men de har et urimelig stort ansvar med pleie av alvorlig syke og døende mennesker i forhold til sin kompetanse.

Høyre vil investere mer i de ansatte i omsorgstjenestene og tilby ufaglærte et kunnskapsløft for å gi dem større trygghet i sin yrkesutøvelse og bedre kvaliteten i omsorgen. Og det haster med å rekruttere flere kvalifiserte ansatte for å bedre tilbudet i dag, og for å sikre nok kvalifisert hjelp i årene som kommer. I denne sammenheng vil jeg ta opp situasjonen for fagskolene.

Da Forvaltningsreformen ble innført 1. januar i år, ble ansvaret for finansieringen og forvaltningen av fagskolene overført fra Kunnskapsdepartementet til fylkeskommunene. Fylkeskommunene eier en del av fagskolene, men godt over halvparten er eid av private og ideelle organisasjoner. Gjennom forvaltningsloven har fylkene fått en vanskelig dobbeltrolle. De skal forvalte og finansiere all fagskoleutdanning i fylket for å dekke arbeidslivets kompetansebehov i sin egen region samtidig som de eier egne fagskoler.

Det er allerede nå mange eksempler på at enkelte fylkeskommuner ikke håndterer denne dobbeltrollen på en forsvarlig måte, men gir økonomiske fordeler til egne fagskoler. Dette gjelder bl.a. innen helse- og sosialfag, til tross for at det eksisterende regelverk for helse- og sosialfagenes fagskoleutdanning forutsetter at offentlige og private tilbydere skal likebehandles når det gjelder tilskudd. Konsekvensen blir at vi mister faglige tilbud som helsemyndighetene har definert som svært viktige utdanningstilbud for å sikre kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene.

Friskolers Landsforbund, Norsk forbund for fjernundervisning og fleksibel utdanning og Abelia har vist til konkrete eksempler fra fylkeskommuner som kutter i overføringene til de private skolene, og gir mest til sine egne. De er i ferd med å monopolisere fagutdanningene i helse- og sosialfag. Dette vil få alvorlige konsekvenser for hvilke utdanningstilbud som blir tilgjengelige over hele landet. Rekrutteringen og oppgraderingen av kompetansen innen helsesektoren vil bli redusert, samtidig som behovene vokser enormt.

Jeg vil spørre statsråden hva hun helt konkret vil gjøre for å få slutt på denne forskjellsbehandlingen som nå vokser fram i enkelte fylkeskommuner, og hvordan hun vil sikre at de private helsefagskolene som vi er svært avhengig av, skal bestå også i framtiden.

Tord Lien (FrP) [13:38:54]: Frafallet i videregående skole starter i grunnskolen. Det har flere av talerne vært inne på. Mange har også snakket om at det er læreren som er viktigst for de teoristerke, men ikke minst for de teorisvake. Da er det bra at lærerutdanningen styrkes. Det er synd at man ikke samtidig tok en skikkelig debatt om hvorvidt det er på tide å innføre en femårig lærerutdanning også i Norge, slik mange vestlige land har, f.eks. Finland, som vi sliter tungt med å konkurrere med.

Det er klart at en enkel løsning for å stoppe frafallet i videregående skole er å fjerne krav om kompetanse og oppmøte og allikevel gi studiekompetanse og fagbrev til alle. Det er en enkel løsning. Men jeg tror at en del felles kompetansemål for yrkesfagene er viktig. Jeg vil at mureren, ingeniøren og arkitekten også i framtiden skal kunne snakke med hverandre, ikke bare på arbeidsplassen, men også på julebordet. Å gjøre ting enklere styrker i hvert fall ikke statusen til fagene. Når det er sagt, har jeg lyst til å snakke om realfagene og hva vi skal leve av i framtiden.

Det er mange politikere gjennom historien som har bestemt hva man skal leve av i framtiden. Noen av dem gikk til og med så langt at man laget femårsplaner. Det gikk ikke så veldig bra. Det håper jeg i hvert fall flertallet i salen kan være enig i. Men det er helt åpenbart at en sterk kunnskapsøkonomi vil stå seg godt også i århundrene framover.

General Electric har i dag kunngjort at de kommer til å etablere både utviklings-, produksjons- og forskningsavdeling i Norge. Verdens største produsent av teknologi for energiproduksjon etablerer en stor forsknings- og utviklingsavdeling i Norge. Begrunnelsen er at nordmenn vet hvordan man skal gjøre det, nordmenn har kunnskapen. Men slik vil det ikke nødvendigvis være bestandig. En illustrasjon på at St.meld. nr. 44 ikke gikk langt nok, er Regjeringens strategi for realfag for framtiden som på en – vil jeg si – klar og tydelig, men skremmende måte illustrerer utfordringen realfagene stå overfor i Norge. 10 pst. av søkerne til allmennlærerutdanningen har full fordypning i matematikk, og 15 pst. har fordypning i kjemi. På videregående skole har 40 pst. mindre enn ett års utdanning, og bare 7 pst. har hovedfag i realfagene. Dette er de som i dag forvalter realfagene, og som underviser de som i framtiden skal sørge for at General Electric og andre etablerer seg i Norge.

Da har jeg lyst til å utfordre statsråden, som ikke hadde tid i sitt første innlegg til å snakke om realfagene, til å adressere oss i forbindelse med denne viktige saken, med hensyn til hva vi skal gjøre for å prioritere realfagene (presidenten klubber), og om det medfører også en nedprioritering av f.eks. samfunnsfagene, som Harald Eia har illustrert (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Taletiden er fremdeles 3 minutter!

Else-May Botten (A) [13:42:18]: Jeg er glad for at Regjeringen vil forbedre norsk skole gjennom å se på helheten i framtidens kompetansebehov. Det å se helheten også i menneskene som skal lære, er en viktig nøkkel for å lykkes i det arbeidet. Arbeiderpartiet mener at en framtidsrettet utdanningspolitikk må ha en opplæring som ivaretar alle, ikke bare noen få.

Alle elever ønsker å bli sett og ivaretatt. Derfor er det viktig at man ser på hvilken breddekompetanse skolen skal by på. Hver enkelt elev må også lære å ta ansvar for egen læring, og foreldrene må involveres og ansvarliggjøres dersom barna får problemer på skolen.

Skolen må bidra til økt kompetanse i realfagene og ta i bruk flere læremetoder som får elevene med. For å unngå frafall må man ta tak i gutten eller jenta med atferdsvansker, i 1. klasse, og ikke la humla suse til man kommer på ungdomsskolen eller videregående. Om man har det vanskelig på hjemmebane, er det på mange måter med på å stenge for å ta inn noe som helst av læring, og faller man først av, er det tungt å ta igjen det tapte.

Skolen skal forberede elevene på å ta fatt på framtidens arbeidsplasser, noe som er ganske så krevende. Derfor er Arbeiderpartiet opptatt av at man har en PP-tjeneste som har et 13-årig løp som gir gode tilbud også til dem som flytter hjemmefra når de begynner på videregående.

Jeg merket meg at Fremskrittspartiet og Høyre påpeker at den norske grunnskolens svakhet er at den reproduserer sosiale forskjeller. Jeg må i den sammenheng få minne høyresiden om at den offentlige fellesskolen har vært et av de aller viktigste virkemidlene på det motsatte, nemlig å utvikle et samfunn med små forskjeller mellom folk, uansett hva slags bakgrunn de har. I land hvor høyrepolitikken råder, er derimot dette et virkelighetsbilde man må se langt etter.

Jeg har fått innspill fra lokalpolitikere som ønsker seg klarere signaler fra statsråden om hva som skal prioriteres ute i kommunene, og ber henne ta med seg det innspillet.

Framtidsskolen er en skole som har personell som ser elevene, og som kan gi tilpasset, god undervisning for alle. Arbeiderpartiets grunnleggende ideologi bygger på fellesskap, respekt og likeverd. Det må også fellesskolen ha som sin grunnpilar. Det tror jeg kan være med på å dra oss inn i en god skole også i framtiden – og en bedre skole enn det vi har i dag.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [13:45:15]: Å gi alle gode muligheter til å ta utdanning er en hovedstrategi for å utvikle det norske velferdssamfunnet. Jeg har tenkt å fokusere på arbeidet med å redusere frafallet i videregående opplæring og noen av tiltakene som er foreslått.

Tiltak må settes inn tidlig. Det betyr at grunnskolen og ungdomsskolen er svært viktig for å ha fart og motivasjon inn i videregående skole. Ekstrahjelp for elever som sliter i engelsk, matematikk og norsk, er viktig. Og like viktig er det at praktiske fag kommer sterkere inn. Senterpartiet mener at forsøk med arbeidslivsfag i ungdomsskolen er rett vei å gå.

Rådgivningstjenesten skal styrkes. Det er viktig. Det er også viktig å følge opp elevene når de begynner i videregående skole, og kanskje må vi styrke det arbeidet vesentlig i forhold til det som er i dag.

Borteboende elever har en særlig utfordring. For mange er det tøft å skulle klare både å bo alene og å styre hverdagen med skolegang og fritid. Fritidstilbudene kan bli så fristende at det går ut over skolehverdagen. Derfor er en forbedret oppfølgingstjeneste, en mentorordning og en kontaktlærerordning viktige steg mot en bedre tiltakskjede.

Så vet vi at mange vertskapskommuner og fylker har satt i gang tiltak som virker. Det er kanskje særlig viktig at vi greier å sørge for at andre kan lære av det som fungerer godt. Jeg har lyst til å nevne et eksempel på noe som Nordland fylkeskommune praktiserer, LOSA-modellen. Der gir man i noen kommuner tilbud om det første året i videregående skole i samarbeid med arbeidslivet, derav navnet LOSA: lokal opplæring i samarbeid med arbeidslivet. Der er man ute i praksis på ulike typer arbeidsplasser, og kombinerer det med klasseromsundervisning og undervisning gjennom IKT. Det har ført til at man har minimalt med frafall, og elevene har veldig gode karakterer. Jeg mener at det er et godt forsøk på en løsning.

Senterpartiet mener at vi må sørge for at flere unge kommer gjennom utdanningsløpet med seier i sekken. Praksisnære tiltak vil være viktige tiltak for å gjøre nettopp dette.

Tor Bremer (A) [13:47:54]: Overskrifta på kapittel 1 i stortingsmeldinga Utdanningslinja – et solidarisk kunnskapssamfunn fekk meg til å reflektere over meldinga i eit historisk perspektiv. Om dette som står der ikkje er ordrett sitat frå kva Marcus Thrane sa alt i 1850-åra, så er det i same ånda. Arbeidarrørsla laga nemleg det same året, altså for 160 år sidan, eit skuleprogram som sa følgjande: Ein lærar skulle ha maksimum 40 elevar i klassen, skuletida skulle vera på minst 15 timar i veka, lærarløna skulle opp på minst 100 spesidalar – eg tvilar på at Undervisningsforbundet hadde vore nøgd med dette i dag. Vidare sa programmet at evnerike elevar frå almueskulen skulle få friplassar ved høgare utdanning. Men programmet gjekk også mykje lenger. Det var radikalt, og det tok føre seg innhaldet i skulen. Unnskyld, Kristeleg Folkeparti, men i programmet stod det at det ikkje berre skulle handla om pugging av religionsbøker, men òg om opplæring i naturfag, geografi, matematikk, skriving osv. Eg heldt på å seia at dette kan jo gå rett inn i skuledebatten den dag i dag.

Mitt poeng er at arbeidarrørsla alltid har vore ei opplysningsrørsle. Eg skal gje partiet Venstre honnør for det engasjementet dei hadde på slutten av 1800-talet. Men grunnlaget for den norske fellesskulen la altså arbeidarrørsla fleire tiår tidlegare. Og første gongen dette vart formalisert i eit politisk vedtak i eit parti, det var på Arbeidarpartiet sitt landsmøte i 1892: Over- og underklassesystemet skal avskaffast, stat og kommune syter for éin skule, fri og felles for alle.

Eg vil invitera forsamlinga med tilbake til tida etter den siste verdskrigen og oppbygginga av velferdsstaten, som i all hovudsak er historia om dei mange skulereformene. Einskapsskulen vart altså utvikla gjennom ein lang serie med lover. Eg nemner i fleng: felles folkeskule for by og land, niårig grunnskule, etablering av Universitetet i Tromsø, Ottosen-komiteen, Steen-komiteen, ny lov om vaksenopplæring, om fagopplæring, om folkehøgskulane, ny lov om universitets- og vitskaplege høgskular, og vi må naturlegvis stoppa opp ved Gro Harlem Brundtland og Gudmund Hernes sine mange utdanningsreformer. Reform 94 dobla talet på elevar som tok fagutdanning.

Kvifor tek eg så denne gjennomgangen? Jau, det er for å visa at det er tette band mellom desse reformene og Arbeidarpartiet sine verdiar i skulespørsmål: Det grunnleggjande prinsippet om lik rett til utdanning, ein lik rett til tilpassa opplæring og prinsippet om at alle bør fortrinnsvis verta underviste på same staden. Dette er viktige ideologiske prinsipp (presidenten klubber) som er tidlause, og som ein aldri (presidenten klubber igjen) må gløyma.

Presidenten: Nå må man ikke glemme den tilmålte taletiden.

Kjersti Toppe (Sp) [13:51:20]: Aasmund Olavsson Vinje sette standarden for 150 år sidan. Folkeopplysaren og diktaren sine linjer om at «Kunnskap skal styra rike og land» er like aktuelle i dag. Regjeringa seier det same, om enn med andre ord. Regjeringa tek i saka utgangspunkt i det solidariske kunnskapssamfunnet, med vekt på behova i framtidsretta arbeidsliv, investering i kunnskap i krisetider og vidareutvikling av Noreg som velferdssamfunn i framtida. Regjeringa vil førebyggja fråfall i vidaregåande opplæring frå eit tidleg tidspunkt.

Eg har sjølv barn, både i vidaregåande skule, ungdomsskule, barneskule og barnehage – heile utdanningslinja. Mi erfaring er at det spesielt er ungdomsskulen som no treng eit lyft. Desse åra er heilt avgjerande, og spesifikke tiltak mot fråfall må setjast inn her. Det oppfattar eg at denne saka gjer, og det er veldig positivt. Blant anna får fleire elevar anledning til å velja praktiske fag.

I arbeidet mot fråfall er det òg viktig å sjå på heilt enkle faktorar, slike som fysisk aktivitet, kosthald og gode helsetenester. Dette er faktorar som vi veit skapar grunnlag for god læring, som igjen er ein viktig faktor for å hindra fråfall. I dag er faktum at aktivitetsnivået fell bratt ved overgangen til ungdomsskulen. Berre halvparten av tenåringane er i fysisk aktivitet i ein time dagleg, slik anbefalingane tilseier. Mi erfaring er at gymnastikkfaget på ungdomsskulen har vorte meir prestasjonsorientert og karakterstyrt, noko som kan verka mot målsetjinga om generell auke i fysisk aktivitet. Vi veit også at norske barn og unge er blant dei dårlegaste i Europa når det gjeld inntak av frukt og grønsaker. Derfor er denne regjeringas innføring av gratis skulefrukt på ungdomsskulen og på kombinerte skular eit veldig bra tiltak for betre læring, meir trivsel og reduksjon av sosiale helseforskjellar. Eg meiner det er avgjerande viktig at denne ordninga på sikt vert utvida til barneskulen.

Styrking av skulehelsetenesta og PPT er også sentrale tiltak for å hindra fråfall. Eg kjenner til eit konkret eksempel der ein ungdomsskuleelev måtte venta eit år før han fekk time hos PPT, etter at skulen søkte. Sein hjelp skapar fråfall. Dette må endrast.

Meldinga legg stor vekt på sosial utjamning. Det er positivt. I dag har vi store sosiale ulikskapar i helse i Noreg. Vi ser at befolkningas helsetilstand er direkte relatert til utdanningsnivået. Det er vårt problem og vår utfordring. I Noreg har ein mann med ungdomsskuleutdanning i gjennomsnitt fem år kortare levetid enn ein mann med universitetsutdanning. Grunnlaget for gode levevanar vert lagt tidleg i livet. Sjølv om heim og foreldre legg viktige premissar, er og vert barnehage og skule viktige arenaer for å redusera sosiale forskjellar i åra framover.

Truls Wickholm (A) [13:54:20]: Så langt synes jeg det har vært en spennende debatt, men det har jo kommet noen påstander eller framstillinger.

Fra opposisjonen framstilles det som om dette på en måte er en debatt mellom Regjeringen og opposisjonen, men går man nærmere gjennom innstillingen, vil man se at det er store sprik også mellom opposisjonspartiene. Jeg beklager at man føler at det ikke har vært noe samarbeid i jobbingen med denne meldingen, men jeg vil advare mot å forveksle ordet «samarbeid» med enighet.

Høyre har f.eks. et helt avvikende syn fra de andre borgerlige partiene når det kommer til Kunnskapsløftet – i hvert fall så vidt jeg kan lese det. Skal det bli lettere når det gjelder yrkesfag? Er det blitt for lite teori på studiespesialisering? Dette har Høyre ikke kommet noe særlig inn på. Det kunne vært interessant om Høyre også kunne kommentere om de fortsatt står ved Kunnskapsløftet.

Det er heller ingen andre partier som støtter Fremskrittspartiet i at vi må ha karakterer i 5. klasse, og forslaget om faglig differensiering finner også liten støtte blant de andre partiene. Jeg vil også ta avstand fra at dette er en god idé som vil føre til en styrking både blant de faglig sterke og blant de som ikke er så faglig sterke. Tvert imot viser Bergensforsøket at i klasser med ulikt nivå vil det være læreren og den innsatsen som gjøres der, som vil ha den største påvirkningen på om man lykkes eller ikke. I klasser hvor fokuset er på å lykkes, lykkes alle i sterkere grad – både de faglig svakere og de faglig sterke.

Mette Hanekamhaug sier at det kan synes som om Regjeringens mål med nasjonale prøver er å svekke nivået i norsk skole – i hvert fall var det mulig å forstå henne slik. Det må være helt klart at regjeringspartienes mål med å ha nasjonale prøver er å heve nivået. Når vi skriver at vi ønsker å utjevne forskjellene, handler det selvfølgelig ikke om å gjøre alle skolene dårlig. Jeg håper inderlig ikke at Fremskrittspartiet kommuniserer utad at Regjeringens mål med å ha nasjonale prøver er å svekke nivået i norsk skole. Går man rundt og sier det, da har vi jo en alvorlig situasjon. Da er det også grunn til å trekke i tvil om man egentlig bør delta i disse prøvene, og prøvene får heller ikke den effekten de er ment å skulle ha. Vi vet fra PISA at det er store forskjeller innad i norsk skole når det gjelder resultater. Da trenger vi nasjonale prøver, og vi trenger å løfte alle.

Elisabeth Aspaker (H) [13:57:41]: Meldingen Utdanningslinja understreker sammenhengen og viktigheten av å satse på utdanning og forskning, og vi skal sikre framtidig verdiskaping og evne til innovasjon.

Høyre har vært en kompromissløs forkjemper for kvalitet på alle nivåer i utdanningen, og ambisjonene må være høye fra 1. klasse. I tillegg er det viktig å sikre sektoren gode økonomiske rammer.

I 2001 uttalte daværende utdanningsminister Trond Giske: Det er ingen sammenheng mellom teori og frafall. I dag vet vi at det er en slik sammenheng, og vi gjør noe med det.

Yrkesfagløftet er en anerkjennelse av yrkesfag. Det er et oppgjør med tankegangen fra Reform 94, der all dannelse og utdannelse ble koblet til studiekompetanse. Høyre vil ha både–og – både mer yrkesretting i programfagene og mer relevant yrkesteori inn i de såkalte fellesfagene, kombinert med en rett til påbygging til studiekompetanse uten noen øvre aldersgrense. Høyre vil gjøre det lettere med alternative løp for elever som trenger det.

Til Tingelstad Wøien vil jeg si: I dag er det mange forskjellige ordninger som er fleksible, og som prøves ut rundt omkring. Vi må slutte med forsøk, vi må normalisere, og så må vi avbyråkratisere at elever trenger tilpasset opplæring og litt annen tilpasning enn det som er den brede vei, der de fleste går.

Representanten Snorre Serigstad Valen siterte fra Høyres merknad i innstillingen om karakterer fra 5. klasse. Fra forskningshold er det pekt på at vurderingskulturen på barnetrinnet er for svak. Karakterer fra 5. klasse skal derfor komme i tillegg til, ikke erstatte, dagens evalueringsformer.

Så lurte representanten Wickholm på om Høyre hadde forlatt Kunnskapsløftet. Jeg kan berolige Wickholm med at vi er veldig stolte av Kunnskapsløftet. Endelig fikk vi fokus på kvalitet og elevenes læringsutbytte, og vi sa altså et farvel til den norske koseskolen. En samlet komité slutter opp om reformen, og SV-statsråder gjennomfører den.

Kunnskapsministeren har ønsket en dugnad mot frafall på grunn av skoletretthet. På de dugnadene jeg har vært, er det slik at man sørger for at alle får delta. Slik kan vi vel ikke si at arbeidet i Stortinget fungerer for tiden. Når debatten om Utdanningslinja er over, er alle utfordringene i utdanningssektoren fortsatt der. Men sakslisten til utdanningskomiteen er tom. Vi har ingen flere saker til behandling, og det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende.

Jeg vil derfor konkret utfordre de to fagstatsrådene i Kunnskapsdepartementet om å komme til Stortinget med en sak der man virkelig tar opp den utfordringen vi står foran når det gjelder pensjoneringsbølgen i utdanningssystemet. Ny lærerutdanning er viktig, men det må mer omfattende tiltak til for å veie opp for det kompetansetapet vi får, når de mest erfarne lærerne kommer til å forsvinne fra skolen. Særlig stor er utfordringen knyttet til realfag.

Freddy de Ruiter (A) [14:00:46]: Jeg vil aller først støtte representanten Harberg når han sier at vitensenter er viktig. Jeg vil da bare peke på at det er et regionalt vitensenter under etablering i Arendal, sammen med en kunnskapshavn, som vi lokalt, regionalt og tverrpolitisk ønsker å støtte i det videre arbeidet.

Så tror jeg det er veldig viktig ikke å «snakke ned» norsk skole. I de siste årene har vi dessverre opplevd at karakteristikker som «lekeskole» er blitt brukt fra opposisjonen, da særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet. Nå nettopp ble karakteristikken «koseskole» brukt. Jeg tror det er fryktelig viktig å ikke snakke ned norsk skole, for da blir det selvoppfyllende.

Det gjøres en stor innsats fra lærere og andre ansatte for å gjøre skolen best mulig. Dem skal vi backe opp, dem skal vi gi honnør og ikke nedvurdere det arbeidet de gjør, med den typen karakteristikker. Det gjør ingenting bedre. Det gjør sannsynligvis situasjonen vanskeligere for dem som arbeider der. Vi kommer ikke videre, og vi kommer ikke til å få bedre resultater på den måten.

Den egentlige årsaken til at jeg tok ordet her i dag, var representanten Hanekamhaugs uttalelser. Først viser representanten til Akademikerne. Jeg tror nok heller at representanten burde vist til f.eks. Utdanningsforbundet, hvor de aller fleste lærerne er organisert. Jeg føler meg helt sikker på at Utdanningsforbundet og de aller fleste med pedagogisk kompetanse avviser Fremskrittspartiets konkurranseskole.

Jeg opplevde også å høre at representanten Hanekamhaug misbrukte – vil jeg si – sosialdemokraten Nils Arne Eggen når hun tar uttalelsen hans, at «det er en pedagogisk villfarelse at enere skaper tapere», til inntekt for Fremskrittspartiets skolepolitikk. Selvfølgelig skaper ikke enere tapere, men Fremskrittspartiets skolepolitikk, med fokus på konkurranse, karakterer langt ned i barneskolen og privatisering av skolen, er en pedagogisk villfarelse som i aller høyeste grad skaper tapere.

Nei, det det handler om, er å forbedre skolen langs de sporene som norsk skole og det norske samfunnet er bygd på, nemlig like muligheter. Alle skal med, ingen skal glemmes, og alle skal få realisert seg selv. Det er det fullt mulig å få til, og samtidig fornye og forbedre norsk skole.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Hadia Tajik (A) [14:03:51]: Ibsen er blitt sitert en del ganger i løpet av denne debatten. Hvis Ibsen hadde lest merknaden fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om studiestøtte, ville han kanskje ha sagt «Peer, du lyver».

Jeg kommer ikke til å gå så langt, for det ville ha vært uparlamentarisk, men jeg skylder i hvert fall å gjøre oppmerksom på at påstanden om at «studiestøtten ikke lenger blir regulert», er feil på minst to måter. For det første har vår regjering justert støttesatsene i Lånekassen med forventet prisvekst i hvert budsjett for å opprettholde studentenes kjøpekraft. For det andre er det etter hvert en ganske kjent sak at Bondevik II-regjeringen ikke foretok en slik regelmessig justering da den satt i posisjon.

Noen representanter fra ulike opposisjonspartier har også utfordret regjeringspartiene på at de vil ha studiestøtte til freshman-året i USA. Jeg vil gjerne forklare resonnementet bak dette, hvorfor det ikke ligger inne. Vi ønsker flere studenter i utlandet, men tiltak for å få til dette gjennom studiefinansiering må ha kvalitet som hovedbegrunnelse. Generell støtte til freshman-året er derfor ikke høyt prioritert. Det er enighet mellom alle land i Bologna-prosessen med 12-årig skolegang, eller mer, om at man regner det første året i høyere utdanning i USA som tilsvarende siste året på egen videregående utdanning. Vi ønsker ikke å gi støtte på generell basis til utdanning som ikke er på nivå med norsk høyere utdanning, men det arbeides i Europa for å få flere studenter inn på andre års studier ved høyere utdanningsinstitusjoner i USA. Vi vil arbeide for at norske studenter skal starte i det andre året av utdanningen i USA, og dermed få den samme lånebyrden som ved tilsvarende utdanning i Norge. Generelt å åpne for støtte til freshman-året kan bety fem år med støtte, inkludert ett år med forsinkelse, til en utdanning som bare gir tre års uttelling i Norge. Vi vil også utvide mulighetene for å få den type støtte til en slik utdanning i andre land enn USA ved å utvikle en kvalitetsliste. En slik liste vil øke antallet læresteder det er mulig å få støtte til det første året, men samtidig vil det oppmuntre studentene til å velge utdanning av høy kvalitet. Regjeringen kommer også til å følge opp stortingsmeldingen om internasjonalisering. En del av det er å gå gjennom mulige virkemidler for å senke barrierene for å studere på et annet språk enn engelsk.

I sum er dette gode tiltak for å stimulere til at flere studenter tar utdanning i utlandet. Vi vet at det er en kompetanse som Norge vil nyte godt av.

Mette Hanekamhaug (FrP) [14:06:59]: Representanten Tajik tok i sitt innlegg opp at Fremskrittspartiet var med på en merknad som gjaldt støtte og økonomiske incentiver for å sikre flere kvinner inn i høyere stillinger i akademia. Vi står inne på denne merknaden på side 48 ved en inkurie.

Vi er i dag i en situasjon hvor vi kvinner er i flertall i høyere utdanning. Vi er i en situasjon hvor vi kvinner er fullstendig – juridisk, teoretisk og praktisk – likestilt menn. Og vi er i en situasjon hvor vi kvinner har mulighet, vilje og evne til å ta egne valg for vårt liv.

Som en ser, er disse valgene ofte også å ta høyere utdanning. Å tro at menn i akademia klarer å holde kvinner unna høyere stillinger i framtiden, er naivt og vitner dessverre om liten tro på hvor sterke vi kvinner faktisk er.

Representanten Gunvor Eldegard fra Arbeiderpartiet roste i sitt innlegg et tiltak her i Oslo som gikk på å oppmuntre til kjønnsmessig segregering av elever på yrkesfag i videregående skole for å få flere kvinner inn i utradisjonelle yrker. Videre pekte hun på at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en enorm utfordring og et problem i dag. Det er etter min oppfatning en mye større utfordring at staten skal legge seg borti de yrkesvalgene jeg eller andre gjør.

Kvinnekamp, frigjøringskamp, kamp for likestilling – etter mitt syn har dette vært viktige kamper nettopp for å sikre at vi skal få lov til å ta egne valg for eget liv. Jeg har vanskelig for å tro at dette har vært kamper for å sikre at staten skulle vedta at alle er like, oppheve kjønnsforskjeller og styre hvilke yrker vi velger.

Representanten Wickholm sa i sitt innlegg at regjeringspartiene tok avstand fra mer faglig differensiering, og argumenterte for dette med at lærerens innsats er det viktigste for å nå de målene som nettopp faglig differensiering skal gjøre. Som jeg pekte på i mitt første innlegg i dag, klarer vi i Fremskrittspartiet å ha to tanker i hodet samtidig. Vi klarer å se to løsninger samtidig. Da ser vi at både faglig differensiering og bedre lærere er en veldig bra kombinasjon.

Videre pekte representanten Wickholm på min omtale av regjeringspartienes merknad når det kommer til nasjonale prøver. Jeg synes det er synd at representanten tolket det på denne måten da jeg leste opp det han hadde skrevet. Det var på ingen måte min intensjon å tillegge regjeringspartiene meninger de ikke har.

Representanten de Ruiter valgte å si at konkurranse i skolen – at det å gi elever muligheten til å få mål, krav, noe å strekke seg etter, å faktisk ønske å nå noe – vil skape tapere i skolen. Jeg mener at denne argumentasjonen egentlig faller på sin egen urimelighet, så jeg ser ingen vits i å kommentere det videre.

Svein Harberg (H) [14:10:09]: Det er slik at i en sånn debatt dukker det opp mange ting, og nå skulle jeg gjerne hatt de ti minuttene jeg hadde innledningsvis. Men en får velge å kommentere noe.

For det første er det så mange som nå har prøvd å si at Høyres satsing på yrkesfagene er en reduksjon av teorien, og selv om det nå har vært svart på før, vil jeg si det igjen, og presisere det igjen, nei, det er en økt satsing på den faglige teoribiten, helt i tråd med hva organisasjonene for disse fagområdene sier er viktig, og hva det er behov for.

Så må jeg bare en visitt innom det med folkehøyskoler. Senterpartiet har fått den utfordringen før i dag. Denne gangen går utfordringen til SV. Statsråd Halvorsen uttalte på et rektormøte hos folkehøyskolene:

«Folkehøgskolens egenverdi fortjener en større plass når vi snakker om utdanning.»

Videre sa hun:

«Jeg vil gjerne synliggjøre folkehøgskolen i den norske kunnskapsfloraen.»

Til bladet Folkehøgskolen, der det er et særdeles flott bilde av statsråden på framsiden, er statsråden sitert på:

«Folkehøgskolen treffer noen av de strengene som er underutviklet i grunnskolen og den videregående skolen i dag.»

Da blir det relevant å gjenta spørsmålet: Hvorfor er ikke dette nevnt i meldingen som skal være en helhetlig melding og ta med den helhetlige skolen, kanskje spesielt med tanke på frafall og modning? Er det bevisst, eller er det en forglemmelse? Hvis det er en forglemmelse, hvorfor har en ikke da gått inn på merknaden som opposisjonspartiene har om folkehøyskole?

Til slutt bare en kommentar til begrepet «kunnskap». Jeg frykter den trenden at når vi snakker om kunnskap, skal vi helt til topps. Kunnskap kan være på mange nivåer. Edmund Burke sa:

«Det finnes ingen kunnskap som ikke er verdifull.»

Den kunnskapen vi skal ha i samfunnet i dag, er kunnskap til å gjennomføre det vi ønsker å gjennomføre i arbeidslivet på de forskjellige nivåene. Det er ikke slik at en har kunnskap dersom en har en master. Nei, dersom en har kunnskap til å mestre hverdagen, har en fått en kunnskap en har behov for. Så skal vi legge til rette for systemer der en kan bygge på den kunnskapen når en er moden for det, eller har fått interesse for det.

La oss utvide begrepet «kunnskap» til å gjelde de forskjellige nivåene vi har i skolen, og presisere at alle de nivåene er verdifulle for det norske samfunnet i dag.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:13:06]: Svaret fra representanten Lien og Hanekamhaug på mitt spørsmål vedrørende § 8-2 gjør at jeg lurer på hva Fremskrittspartiet egentlig mener.

Hanekamhaug tok det igjen opp og pratet om faglig differensiering generelt. Fremskrittspartiet har fremmet forslag hvor det står at man ønsker å fjerne forbudet mot faglig nivådeling av klasser eller basisgrupper – altså de permanente gruppene. I svaret fra Lien sier han at dette skjer i dag. Da lurer jeg på: Hvor skjer det hen? Ja, man deler opp i ulike grupper, i ulike fag, etter ferdighetsnivå også i dag, men man beholder klasse med de ulike ferdighetene den enkelte elev har.

Paragraf 8-2 tredje ledd sier at vanligvis skal ikke organiseringen – i klasser eller basisgrupper – «skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør». Fjerner man dette, kan man altså fritt differensiere klasser etter faglig nivå. Derfor lurer jeg på om hva som skal ligge til grunn for en slik utvelging av de klassene. Er det sånn at det er de som er flinke i praktisk-estetiske fag en skal samle i en klasse, eller er det de som strever med norsk rettskrivning? Hvorfor mener Fremskrittspartiet det er nødvendig å endre denne paragrafen hvis en ønsker en tilpasset undervisning, eller en faglig differensiering, som vi har i dag? Så jeg spør Fremskrittspartiet igjen: Er det denne faglige tilpasningen en mener, eller er det å differensiere i permanente klasser alt etter hva en er god til?

Til slutt: Harberg sier nå noe som skal være en oppklaring, og da blir bare forvirringen enda større for meg. Han sier at Høyre ønsker en økt satsing på den faglige teorien. Det er altså ikke fellesfagene han snakker om, men det er programfagene. Da lurer jeg på: Skal vi fjerne en del av fellesfagene? Betyr det at vi skal ha mindre norsk, engelsk og matte, sånn at vi får plass til det? Eller betyr det at vi skal ha lengre skoledag? Det som er utfordringen i dag, er jo bl.a. at man går to år på skole og to år i lære. Før hadde man tre år med mer faglig utvikling. For eksempel innenfor bygg- og anleggsteknikk er det 22 ulike fag man skal igjennom i løpet av de to årene. Innenfor TIP – teknikk og industriell produksjon – har man 59 ulike fag man skal innom. Da er det det vi må se på, og ikke det som Høyre prøver å gjøre her.

Aksel Hagen (SV) [14:15:46]: Først vil jeg så vidt innom karakterdebatten mellom Aspaker og Valen. Det Snorre Serigstad Valen påpeker i særlig grad, er at Høyre sier at tallkarakterer er den mest presise tilbakemelding på faglig nivå når det gjelder femteklassinger. Det har vi SV-ere veldig vanskelig for å skjønne, og vi er dermed veldig uenig i det.

Så er jeg enig med representanten Tingelstad Wøien, og kan slik sett anbefale Høyre å skrive en god og grundig kronikk omkring utspillet når det gjelder yrkesfag, slik at vi kan ta denne debatten videre. For her er det enten noe som vi har forstått veldig godt, og er uenig i, eller noe som samtlige andre partier i komiteen har misforstått veldig. Så lykke til med å følge opp den, gode Høyre-representanter.

Så skal jeg prate litt om noe som er i ferd med å skje, nærmest som en oppvåkning eller mentalitetsendring i mange kommuner og fylkeskommuner, nemlig det som i innstillingen heter voksenopplæring, men som vi kanskje heller skal kalle livslang læring.

Det er ikke tvil om at rundt omkring i mange kommuner og fylkeskommuner – og det blir snart i langt flere – skjønner de i stadig større grad hvor viktig kunnskap og kompetanse er i folks liv. For å sikre at folk skal være påkoblet, faktisk få livet til å fungere, og til å trives i og med hverdagen, er læring og kunnskap viktig gjennom hele livet. Og det må være tilgjengelig der folk bor.

De ser på dette også i neste omgang stadig mer som et virkemiddel, eller – unnskyld, statsråd Kristin Halvorsen – ikke som et virkemiddel, men som et samfunnsperspektiv i det samfunnsutviklingsarbeidet som kommuner og fylkeskommuner driver med, og som de er pålagt å drive med. Og jeg tror vi kommer til å bli veldig positivt overrasket om et års tid når kommuner og fylkeskommuner begynner sitt plan- og bygningslovpålagte planstrategiarbeid som går på at man da skal sette seg ned og finne ut hva som er de viktigste utfordringene, og i neste omgang hvordan man skal løse dem. Jeg er overbevist om at veldig mange kommuner og fylkeskommuner kommer til å ta kunnskap, læring og kompetanse opp som en hovedutfordring, som ikke bare det offentlige skal ta fatt i, men som hele samfunnet skal inviteres til å ta fatt i sammen. Det er det som ligger i dette begrepet om plan- og bygningslovstrategi, og jeg er helt sikker på at dette perspektivet vil komme kommuner og fylkeskommuner til gode om noen få år. Det ser jeg virkelig fram til. Og da blir ikke dette noe vi driver med for å reparere eller kompensere for noe som har gått galt tidligere i utdanningsløpet; det blir nemlig en grunnleggende viktig aktivitet i seg selv.

Statsråd Tora Aasland [14:19:03]: Bare et par kommentarer til noen innlegg som har vært knyttet til mitt område.

Først til Tord Lien angående realfagstrategien. Vi har nettopp lagt fram en ny strategi som er en videreføring av de vi har hatt tidligere. Den heter «Realfag for framtida, Strategi for styrking av realfag og teknologi 2010–2014», og den utvikler vi fordi det er – og det tror jeg representanten og jeg har felles – et langsiktig mål å få kunnskapsnivået i realfag og teknologi opp på et høyt internasjonalt nivå og få rekruttert flere til å starte på realfag. Det er ikke en tiltaksplan; det er en strategi. Vi vil utvikle planer på bakgrunn av utfordringene som ligger i denne strategien. Det er flere viktige søyler i denne: Det er samarbeid, f.eks. i forbindelse med Nasjonalt forum for realfag, det er at det skal gjelde hele utdanningsløpet, det er at det er en systemrettet satsing, som går inn i Regjeringens store satsing på rammeplaner og læreplaner, i lærerutdanning og kompetanseutvikling og i forskning, og det er en kunnskapsbasert satsing som det ligger en langsiktighet i.

Jeg har også lyst til å nevne som en nyhet i lærerutdanningen – som starter opp nå til høsten – at vi har delt lærerutdanningen i to løp med ett spesielt løp for ungdomstrinnet. Der er det meningen at vi skal utdanne lærere som er gode i fagene, og vi er jo veldig opptatt av at så mange som mulig velger nettopp realfag for å kunne bli gode lærere i matematikk, i naturfag og i andre fag innenfor realfag. Så vi har stor tro på strategien. Vi har ikke tenkt å gi opp å forsøke å få flere til å studere realfag og få god kompetanse på det området.

Så til Harberg. Den saken vi diskuterer i dag, er jo hele grunnlaget for de planene vi har når det gjelder hvordan vi skal ta imot nye studenter. Grunnlaget er i denne stortingsmeldingen. Vi har allerede begynt på jobben med å ta inn nye studenter, målrettet innenfor området. Vi vet hvor det er behov for utdanning og kompetanse, nemlig innenfor ingeniør-, lærer- og helsefag. Så jeg viser til det jeg sa i innlegget mitt om sammenhengen mellom den plattformen som ligger i stortingsmeldingen og Stortingets behandling av den, og de tiltakene som videreføres på bakgrunn av denne behandlingen, ikke minst forholdet mellom arbeidsliv, næringsliv og behovet der, og den utdanningen vi legger til rette for i utdanningsinstitusjonene.

Så til Sonja Sjøli og alle som har vært innom fagskolene. Jeg viser også der til tidligere innlegg, men man må jo ha tillit til at fylkeskommunene, når de nå har ansvaret for videregående og voksenopplæring, også klarer å ha ansvaret for fagskolene. Finansieringen er der på samme måten som den var i 2009. Den er lagt inn, spesielt for å ta seg av fagskolene, og dette vurderer vi, som sagt. Hvordan kriteriene for den finansieringen skal være, kommer i kommuneproposisjonen i mai.

Torkil Åmland (FrP) [14:22:23]: Under debatten her har jeg opplevd noe av det største en lærer kan oppleve. Det var å treffe en tidligere elev, som plutselig satt her i presselosjen. Det er artig å se hvordan det går. Hvis en kan si at det går bra når en sitter i presselosjen, er det tydelig at det går bra med vedkommende.

Det har blitt sagt tidligere i debatten at alle skal med. Det er noe av utgangspunktet for den såkalte fellesskolen. Siden annen verdenskrig har vi hatt mange store sosialdemokratiske skolereformer, men så har det vist seg at alle kommer ikke med. De sosiale forskjellene øker i skolen. Forskning viser at de sosiale forskjellene blir større, og mange faller ut, slik at disse sesam–sesam-løsningene som man stadig snakker om – dette skal jo alltid skje en gang i framtiden – har vist at de i praksis faktisk skaper det stikk motsatte. Man har nå gått bort fra å kalle det enhetsskole. Det har blitt et litt belastet begrep. I stedet kaller man det fellesskole. Det man gjør, er at man legger opp til en gjennomsnittselev som ikke eksisterer. Så kjører man alle inn i det systemet og tenker at alle vil komme likt ut på andre siden. Slik fungerer selvfølgelig ikke virkeligheten. Derfor er vi opptatt av f.eks. differensiering, som har vært tatt oppe her, nemlig at alle elever skal få en undervisning som er tilpasset deres evner og talenter. Det er faktisk å ha respekt for eleven, det er å ha respekt for forskjellene, og det er å få fram det beste i hver elev – ikke det samme i hver elev, men det beste i hver elev. Det bygger på en grunnleggende oppfatning om at vi som mennesker er forskjellige, og dermed har forskjellige evner og talenter som vi skal få lov til å utvikle. Dermed utvikler man også mestring og motivasjon for det å lære å utvikle seg.

Noe av det som har vært oppe i dag, gjelder de private skolene, som også representerer en del av mangfoldet, av valgmulighetene for elevene. Enten det er på religiøst-etisk grunnlag eller på annet grunnlag representerer det et veldig viktig mangfold i denne debatten. Da er det litt spesielt at noen av regjeringspartiene – ikke Regjeringen, men det står i partiprogrammene – har foreslått å fjerne statsstøtten til disse skolene. Hvis man gjør det, er vi iallfall garantert å få et klasseskille. Da vil vi få en skoleavgift på ca. 5 000 kr pr. elev, og man er garantert at disse blir en slags eliteskoler. Når det gjelder private skoler, kan man da iallfall slå fast at alle ikke kommer med. Da er det de med penger som kommer med, ikke de som velger det fordi de har en interesse av det.

Så har jeg bare lyst til å komme med et siste punkt, om noe som har vært lite oppe i dag, til kunnskapsministeren, som sitter her nede. Jeg tror at det i norsk skole er veldig viktig å ta litt tak i den sterke detaljreguleringen. Mange av de problemene vi har, f.eks. når det gjelder fravær i skolen i dag, vurderinger, eksamen, osv., kommer faktisk fordi det er en sentral detaljstyring som gjør det veldig vanskelig for skolen å finne ut hvilke retningslinjer som gjelder. Man må hele tiden forandre måten å gjøre ting på. Det tar mye energi, og det tar fokus vekk fra det som skulle være skolens kjerneoppgave.

Marianne Aasen (A) [14:25:39]: Årsaken til at jeg nå tar ordet, har å gjøre med Høyre og den uklarhet som fortsatt råder om hva de mener. Jeg viser rett og slett til innstillingen, og det handler om teori og yrkespraksis.

Komiteens flertall er, alle bortsett fra Høyre, med på videreføring av ordningen med felles læreplaner i fellesfagene, og viser til at det gir studiekompetanse. Videre er det et borgerlig flertall som viser til Kunnskapsløftet, og at det er viktig å sørge for at både studieforberedende programmer og yrkesfag likestilles som fullverdige utdanningsløp.

Så har Høyre en egen merknad der de mener at samfunnet må ta konsekvensene av at terrenget ikke stemmer overens med kartet, hvilket skal bety at yrkesretting alene ikke vil være tilstrekkelig for å gjøre yrkesfagene mer praksisnære. Videre heter det at forutsetningen om generell studiekompetanse i bunnen undergraver muligheten for en opplæring med tydelig fokus på yrkesfagene.

Er Høyre imot at yrkesfagene skal gis studiekompetanse? I så fall: Er måten dette er bygd opp på i kombinasjonen studieforberedende fag og yrkesfag ikke god nok i forhold til Kunnskapsløftet og det man var inne på sist? Det er uklart for oss.

Det er liten kritikk mot at en fagarbeider ikke kan faget sitt når han kommer ut av 2 + 2-ordningen, altså to års skole og to års praksis i bedrift. Problemet for bedriften er jo at vedkommende kan for lite teori. Det er der vi i Arbeiderpartiet synes, som saksordføreren, Truls Wickholm, har vist til, at det er vanskelig for oss å forstå hva Høyre mener med teorifagene sine. Og hvorfor de skiller lag med de andre borgerlige partiene her, er også noe vi setter spørsmålstegn ved. Det har ikke blitt noe klarere, dessverre, i løpet av debatten.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:28:03]: Det er to temaer som jeg vil følge opp litt. Det ene er realfag. Det er bra at det ble nevnt av statsråden nå i siste runde. Samtidig skulle jeg ønske at det ble tatt litt mer tak i akkurat det området.

I Norge har vi toppidrettsgymnasene og en del slike satsingsområder, men når det gjelder realfag, har vi ikke noe lignende. Fremskrittspartiet har i innstillingen tatt til orde for at en burde hatt f.eks. fire nasjonale gymnas rettet inn mot realfag, nettopp for å kunne styrke dette faget. Det er veldig relevant i forhold til den debatten som er populær nå, der næringsministeren setter opp samråd med diverse personer om hva vi skal leve av etter oljen. Den debatten bør gå på hva vi skal leve av i framtiden sammen med olje og gass, for den tiden bør ikke være forbi ennå, selv om statsrådens parti har sagt at en skal styre ungdom vekk fra petroleumsrettet utdanning.

Når en ser at Norge har seks fysikkmiljøer som anses å være internasjonalt tunge, men at flere av dem har problemer med å rekruttere nasjonalt, når vi ser at petroleumsutdanningen i Stavanger på doktorgradsnivå har over 90 pst., nesten 95 pst., utenlandske elever, burde det være et varsku om hvordan vi klarer å bygge denne kompetansen i Norge – vi må ikke bare utdanne, men også sikre at nordmenn i større grad enn nå er med på det, slik at en opprettholder kompetansen på hjemmebane. Det er ikke viktig bare for å øke verdiskapingen i olje og gass de neste ti årene, for det bør være et mål ikke å avvikle den, men også i forhold til den fornybarsatsingen som alle er enige om skal bygge videre på det som petroleumsindustrien har satt i gang, skulle jeg ønske at det var en mer konkret spesialsatsing på realfagene.

Så til representanten Tajik når det gjelder USA-studier. Jeg har tatt min mastergrad i USA. Jeg forstår ikke logikken når en sier at en skal måtte gå det første året i Norge for så å ta de tre neste årene av bachelorgraden i USA, istedenfor at en kan ta første til fjerde år i USA. For papiret du ender opp med, som du skal levere til arbeidsgiver når du søker, er jo det samme om du har tatt alle fire årene der borte, eller om du må ta det første her og de tre neste der. Det er ikke mer kvalitet på utdanningen i det diplomet du får til slutt. Det som en derimot gjør ved ikke å ta med det første året i studiefinansieringen, er å legge opp til at de fattigste studentene ikke tar seg råd til å begynne der borte, mens folk med en velformuende familie kan begynne rett på Harvard og Berkeley. – Du kan riste på hodet så mye du vil, representant, men jeg har erfaring fra dette, egen livserfaring.

Det jeg også merket, var at å ha gått International Baccalaureate, som jeg har, fikk jeg kredit for der borte. Hadde jeg kommet med norske eksamenspapirer fra videregående skole, hadde jeg ikke fått noe. Så det å rakke ned på USAs bachelorgrad eller «freshman year» når en ikke får noe særlig kredit for sin egen norske videregående, er ikke så veldig bra i denne sammenheng. Jeg skulle ønske freshman også innebar studiestøtte.

Gunvor Eldegard (A) [14:31:17]: At Framstegspartiet er imot likestilling, er kanskje ikkje noko nytt. Representanten Hanekamhaug snakka om å ta eigne val. Representanten høyrde kanskje ikkje etter kva eg sa, for noko av det viktigaste i innlegget mitt var at folk skal ha reelle valmoglegheiter. For det er faktisk slik i dag at teoretisk sett kan du godt velja å verta røyrleggjar dersom du er jente, og dersom du er gut, kan du velja eit omsorgsyrke. Men det ligg ein del hindringar i vegen, ser eg. Derfor seier eg at det er så utruleg viktig å tora å ta vare på dei som tør å velja utradisjonelt, og det var det prosjektet i Oslo kommune handla om, at dei tok vare på dei som valde utradisjonelt. For vel du eit fag der du er einaste guten eller einaste jenta, kan det faktisk vera einsamt. Da er det godt at nokre har tenkt på moglegheita for dette, og at ein byggjer eit miljø rundt dei.

Så snakka eg om betre rådgjeving, og det er fordi folk skal få fleire moglegheiter. Betre rådgjeving og fleire rollemodellar vil opna fleire vegar for ungdommar. Det er det som betyr noko. Me veit at val av yrke skjer gjennom for det første påverknad av foreldre, for det andre eigne opplevingar og for det tredje rollemodellar. Da må me sørgja for at ungdommane får fleire rollemodellar. Det handlar ikkje om at staten skal bestemma, det handlar om at fleire vegar skal vera opne. Da TV 2 engasjerte Storm Weather Center, som hadde berre jenter som meteorologar, vart det mange fleire jenter som søkte på meteorologstudiet. Det handlar om identifisering, det handlar om rollemodellar. For meg handlar det om å gje ungdommen vår større valfridom når det gjeld yrke, og gje dei faktisk dobbelt så mange moglegheiter, uavhengig av om du er gut eller jente.

Presidenten: Elisabeth Aspaker har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Elisabeth Aspaker (H) [14:33:44]: Det er stilt utrolig mange spørsmål nå som kunne vært stilt under behandlingen i komiteen, men jeg konstaterer at det hadde man altså da ikke behov for.

For Høyre er det ikke et mål å ha en studiekompetent rørlegger. Det er essensen i Høyres forslag. Det betyr at man senere skal ha rett til – uten noen øvre aldersgrense – å bygge på for å skaffe seg den studiekompetansen, eller via Y-veien eller på andre måter, eller gjennom realkompetanse. Men vi er på jakt etter å rydde rom i fellesfagene for teori som er mer yrkesrelevant, for å få til den største grad av yrkesretting og bane vei for mer yrkesteori, slik som bransjeorganisasjonene og de vi har møtt, faktisk har tatt til orde for.

Så konstaterer jeg bare at alle de forslagene som de rød-grønne har lansert i media osv., fortsatt ikke er til stede i innstillingen, og jeg skjønner jo at man heller ikke har noe behov for å forklare dem her.

Så til stemmegivningen: Høyre kommer til å stemme for forslagene nr. 29–32, stemme mot forslagene nr. 33 og 34, men stemme for forslag nr. 35.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:35:07]: Jeg satt og funderte på hva de rektorene som gjorde opprør gjennom Dagbladets artikkel, tenker om dagens debatt i dag. Har Stortinget virkelig forstått den hverdagen som de sliter med, og som de har utfordret både statsråden og Stortinget på? Jeg tror kanskje at de ikke har fått de svarene som de ønsker, at de fortsatt sitter igjen med rammevilkår som gjør at de målene som dette storting ønsker for utdanningen, ikke kan realiseres, dessverre. Så må gjerne folk kalle det for en svartmaling av norsk skole, men jeg kaller det for en forståelse av den situasjonen som veldig mange rektorer setter ordet på i norsk skole i dag.

Så synes jeg det er ganske frimodig av representanten Tajik å kritisere Kristelig Folkeparti og Venstre spesielt i forhold til studiefinansiering. Hvor ble 11 måneders studiefinansiering av? Det har studenter over hele landet spurt om, de tre rød-grønne partiene spanderte ikke å ta det inn i Soria Moria engang. Så her synes jeg man bør gå litt stillere i dørene enn det man gjør.

Så har jeg lyst til å gratulere Freddy de Ruiter med å holde et så langt skoleinnlegg uten å nevne privatisering mer enn én gang. Det tror jeg aldri jeg har hørt før. Nå ser jeg at han har tegnet seg igjen, så jeg er jo redd for at det ryker, men la meg ha gratulert ham enn så lenge!

Så registrerer jeg at folkehøyskolene er glemt, og at man ikke ønsker dem inn i denne sammenhengen. Det synes jeg er trist. Og når vi har snakket så mye om frafallet: Vi vet at mange av dem som har falt fra i videregående skole, har brukt opp rettigheten sin. De kan være 18–19 år gamle, og Regjeringen vil opprettholde grensen på 25 år før de kan få lov til igjen å bli tatt inn igjen i utdanningsløpet. Da begynner jeg å lure på om man virkelig mener det man sier om at man vil ha en tettere oppfølging for dem som detter ut av skoleløpet. Jeg synes ikke det er verdig at en har en sånn type grense, når vi samtidig vet at vi har bruk for hver eneste person som vi kan klare å få gjennom utdanningen, og ikke minst har hver person som kommer gjennom utdanningen, bruk for det. Så jeg skulle ønske meg støtte til forslagene nr. 26 og 27. Det første handler da om å endre aldersgrensen for dem som er under 25 år, men som har brukt opp rettigheten sin, og det andre går på 11 måneders studiefinansiering. Og så skal vi stemme for forslag nr. 35.

Presidenten: Representanten Hadia Tajik har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hadia Tajik (A) [14:37:57]: Jeg er glad for at representanten Solvik-Olsen har tatt utdanning i utlandet, og jeg håper at han fikk noe ut av det. Men mens han deler anekdotiske bevis for kvalitet i utdanningen, viser jeg til at alle land i Bologna-prosessen med tolvårig skolegang eller mer er enige om at man regner første året i høyere utdanning i USA som tilsvarende det siste året i egen videregående utdanning. Det gjelder alle de store landene, som Frankrike, Spania, Tyskland, Italia osv. De østeuropeiske Bologna-landene, med tidligere russisk system, har større vanskeligheter.

Vi i regjeringspartiene vil at flere studenter skal ta utdanning i utlandet, og vi vil legge til rette for det, både ved å gå gjennom hvordan man kan senke språkbarrierene, og også ved å jobbe langsiktig med hvordan norske studenter får tilgang til gode utenlandske studieinstitusjoner.

Freddy de Ruiter (A) [14:39:07]: Jeg kan nok ikke glede representanten Eriksen med at ikke jeg vil nevne privatskoler mer, for det er klart at skolepolitikk handler i aller høyeste grad om samfunnsutvikling, og da er det med privat kontra offentlig en viktig dimensjon i så måte. Men jeg opplever jo at vi som representerer regjeringspartiene, og Kristelig Folkeparti langt på vei er enige; vi har også et privatskoleforlik i så måte. Så jeg opplever egentlig ikke at det er de store uenighetene mellom oss der.

Så er det fokusert på det med forskjeller. Særlig Fremskrittspartiet har påstått at dagens skole reproduserer forskjeller. Ja, vi erkjenner det. Vi erkjenner at det heller ikke er noen «quick fix». Men vi tror nok at et av de beste virkemidlene for å hindre at det utvikler seg store forskjeller, og at skolen reproduserer forskjeller, er tidlig innsats.

Det er også interessant å se Norge i et internasjonalt perspektiv når det gjelder forskjeller. For mens det i Norge, som har en relativt enhetlig skole, er store forskjeller internt i skolene, ser en et helt annet trekk i utlandet, nemlig at det er veldig store forskjeller mellom skolene, særlig kanskje i de landene som Fremskrittspartiets representanter liker å sammenligne seg med, der det i veldig stor grad er lommeboka til foreldrene som styrer hvilke muligheter barn og ungdom får.

Det jeg tror det handler om, er tidlig innsats, mer fokus på skrive- og leseopplæring og mer individuell oppfølging. Vi har aldri påstått at en ikke skal ha individuell oppfølging, at en ikke skal se på de enkelte elevers og enkelte barn og ungdoms muligheter og ulike forutsetninger. Vi har ikke noe ønske om at alle skal være like. Vi erkjenner også at ikke alle vil komme like ut av skolen. Det har aldri vært noe mål og kommer aldri til å bli noe mål, selv om noen ønsker å påstå det.

Til slutt private alternativer: Fremskrittspartiet er veldig bekymret i sine innlegg over at det kan bli dyrt med private alternativer hvis en kutter støtten til noen, som det ble sagt her. Men da synes jeg det er veldig rart at Fremskrittspartiet vil at de private skolene skal kunne ta utbytte. Da synes jeg det er veldig rart at Fremskrittspartiet også har i sitt program at det ikke skal være tak på egenandelene når det gjelder private skoler. Hva vil det føre til? Det vil i hvert fall ikke føre til at det blir billigere å gå på private skoler. Det vil i hvert fall ikke føre til at de som har lite, får større sjanse til å benytte seg av de private alternativene. Så her biter Fremskrittspartiet seg selv i halen.

Truls Wickholm (A) [14:42:10]: Representanten Aspaker prøvde å klarlegge hva Høyre mente, og hovedpoenget var da at samfunnet ikke trengte studiekompetente rørleggere. Men det er ingen som utdanner seg til rørlegger, som har studiekompetanse etter å ha gått gjennom det norske utdanningssystemet. Skal man ha studiekompetanse, må man velge å ta ett år til etter at man har avlagt fagprøve. Det er altså sånn systemet virker. Det kan virke som om Høyre er forvirret når det gjelder hvordan dette fungerer.

Jeg synes også det er rart at Høyre gjennom dette nå synes å skulle frata elever som velger yrkesfag, muligheten til å få skikkelig påbygging etterpå, i hvert fall på en ganske fornuftig måte, for sånn som det er i dag, har man to år på videregående skole med fagteori, men også med fellesfag. Det at man har disse fellesfagene i bunnen, gjør at man i løpet av ett år kan oppnå studiekompetanse og velge å begynne på universitet eller høyskole. Fjerner man mange av disse fagene, og gjør dem om til ren yrkesteori, som jeg nå skjønner at Høyre vil, vil jo det bety at man vil få enda større behov for å bygge på i etterkant, dersom man ikke skal gjøre det jeg også skjønner at Høyre er bekymret for, nemlig å redusere kravet til kompetanse for å få studiekompetanse. Et eller annet sted her imellom må jo svaret finnes. Det er nettopp dette som gjør meg så forundret på hva Høyre egentlig mener, også fordi – som jeg tok opp i min replikk – at da Høyre hadde ansvar og la fram Kultur for læring, så gikk man bort fra de konkrete læreplanene, man gikk over til en mer målstyrt skole, mens man nå tar til orde for bransjedrevent opplæringsløp – og det er liksom ikke måte på. Det kan virke som om Høyre har vært på en rundtur i forskjellige bedrifter og hørt på hva som passer best akkurat der, og samlet inn en rekke forslag. Jeg greier i hvert fall ikke å se retningen og helheten i det Høyre nå foreslår.

Presidenten: Tord Lien har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tord Lien (FrP) [14:44:57]: Vi kommer til å stemme for forslagene nr. 31 og 32 som er lagt fram i dag.

Når det gjelder realfagene, så takker jeg statsråden for at hun var inne på det, og jeg noterer meg at både statsråden og jeg – og sikkert mange andre – har hatt altfor liten tid til å snakke om realfagene. Så da får vi heller invitere til en interpellasjonsdebatt over påske.

Så var jeg inne på i mitt første innlegg at ideologi kanskje var mindre sentralt i denne debatten enn det ofte har vært før. Jeg har notert meg at representanten de Ruiter har gjort hva han kan for å spore av den gode linjen vi var inne på, og jeg minner nok en gang om at de landene som klarer å holde ideologien unna skolen, er de landene som lykkes best.

Vi har sagt mange fine ord om kunnskap i dag. Jeg minner nok en gang om Ibsen, som sa at handling teller flere ganger mer enn ord.

Presidenten: Ja, presidenten kunne gjerne tiltre det siste ved avslutning av debatten, men det er fortsatt talere som har tegnet seg.

Bente Thorsen (FrP) [14:46:13]: Jeg må si at det er ganske fantastisk å høre på de Ruiters første innlegg og den tolkningen han har av Fremskrittspartiets skolepolitikk. Nå har vi hatt en fellesskole i mangfoldige år, og resultatet er at det stadig går elever ut av skolen uten å kunne verken lese eller skrive. At representanten da står og forsvarer denne skolen, som faktisk samtlige partier er enige om å forlate, er meg en gåte. I Utdanningslinja er vi i dag enige om viktigheten av faktisk å stille krav til elevene. Det har kommet fram i mange flere rapporter at vi i Norge stiller for små krav til elevene våre.

Vi har også kommet fram til at det er viktig å gi konstruktiv og god – og ærlig – tilbakemelding i løpet av skoleløpet, nettopp for å sette inn tiltak overfor dem som trenger litt ekstra hjelp. Fremskrittspartiet vil derfor også ha vurdering av elever mellom hvert klassetrinn for å se til at elevene har fått med seg det de skal i løpet av klassetrinnet – sånn at det går an å sette inn tiltak.

Men de Ruiter tok seg ganske fint inn igjen i sitt andre innlegg, selv om han brukte helt andre ord. Faktisk var han med og støttet den politikken som Fremskrittspartiet – og samtlige partier her i dag – står for, når det gjelder det med vurdering og viktigheten av å sette inn tiltak tidlig. Det er det vi alle sammen står og sier, og da er det – jeg må bare gjenta det – ufattelig at det går an å bruke sånne uttrykk som kom fra ham. Så var det snakk om å bite seg selv i halen. Det tror jeg faktisk ganske mange gjør i denne sal – ikke minst representanten de Ruiter selv.

Til Eldegard vil jeg si at jeg synes at det at Fremskrittspartiet ikke vil være med på merknaden – som vi ved en inkurie er kommet med på – vil jeg bare minne om at for Fremskrittspartiet er det helt fjernt at staten skal være den som blander seg inn i hvilke valg folk tar når det gjelder utdanning.

I dag ligger alt til rette for at vi kan ta all slags utdanning, om vi er hun eller han. Vi har fullt ut tillit til at det valget er den norske befolkning i stand til å gjøre – selv om det tydeligvis er andre som ikke har den tilliten til egen befolkning.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:48:52]: Bare et par bemerkninger på slutten av debatten, som jo egentlig viser at det er bred enighet om mange ting som står i denne utdanningsmeldingen – f.eks. hele snuoperasjonen som har vært når det gjelder å tenke tidlig innsats, grunnleggende ferdigheter, det å tenke mer praktisk innretting av undervisningen i ungdomsskole, og når det gjelder yrkesfag, når det gjelder å påpeke hvor utrolig viktig det er at vi får flest mulig til å gjennomføre videregående opplæring, og hvordan vi må være på tå hev i forhold til framtidens utdanningsbehov når vi planlegger høyere utdanning og universitetskapasiteten.

Det jeg synes er av litt kiving i debatten, er vel heller en litt småsur tone i komiteen – om jeg kan tillate meg å si det. Men det tror jeg kanskje en litt frisk påskeferie kan rette opp.

For det er riktig som representanten Tord Lien sier, at selv om det er noen tilløp til litt mer ideologiske debatter, er det egentlig oppsiktsvekkende hvor lite høyresiden kjører på privatisering og rangering. Det er noen litt halvhjertede forsøk på karakterer i 5. klasse, men det er jo ikke med glød de framføres. Det er selvfølgelig fordi det ikke er noen faglig begrunnelse for at det er noe godt virkemiddel i skolen.

Så er det noen som har etterlyst hvorfor ikke folkehøyskolene var en del av dette. Jeg tror i hvert fall jeg har forklaringen på det: Det er at her har vi vært opptatt av det som kombinerer arbeidslinje og utdanningslinje – altså hvordan vi skal sørge for at flest mulig finner en plass i arbeidslivet, at vi får relevant påfyll og kompetanse hele veien, og at flest mulig kan gjennomføre videregående opplæring. Men folkehøyskolen er kanskje den fremste skolen man har når det gjelder dannelse – det som handler om alle de andre tingene som ikke er så lett målbare, men som er utrolig viktige for kunnskap og utdanning, og som kanskje har noen andre dimensjoner inne. Men det er jo også sånn at mange av de som er elever på folkehøyskole, har nettopp det året som et år der det går an å få tenkt seg litt om og finne ut av hva man egentlig har lyst til å gå videre med. Så det er helt opplagt at folkehøyskolen er med på en personlig modningsprosess.

Bare til slutt: Det er nesten umulig å forstå hva Høyre egentlig mener når det gjelder yrkesfag og læreplaner. De kan umulig ha tenkt igjennom på hvilken måte elever som starter på yrkesfag, men som ombestemmer seg, skal kunne gå videre og ta studiekompetanse. Jeg kan gjerne komme tilbake til det.

Når det gjelder rettigheter for ungdom til utdanning – også videregående – som Dagrun Eriksen har vært inne på mange ganger, så skal vi avveie både det med å få folk gjennom et løp på videregående – det er jo ikke sånn at man bare har rett til tre år, men man har rett til fem år før man fyller 24 – og det at voksne skal ha mulighet til å fylle på.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:52:39]: Jeg vil takke representanten Tajik for å gi en grei avklaring både overfor NHO, ANSA og andre som faktisk ser en verdi av å ha flere enn i dag som studerer i f.eks. USA, Russland og Brasil, for det Arbeiderpartiet her i debatten har tilkjennegitt, er jo nærmest en prinsipiell motstand mot å støtte freshman-året i disse landene, men de gjemmer seg bak andre lands standpunkt. Men for en regjering som liker å gå alene i utenrikspolitikken på en del områder, burde jo dette også vært et område der en slet seg vekk fra de andre for å gi norske studenter et best mulig tilbud.

Jeg hadde håpet på et logisk resonnement fra representanten for hvorfor det er fornuftig ikke å støtte freshman-året i USA. Det fikk jeg dessverre ikke. Representanten må også gjerne kalle mine opplevelser for anekdoter, men de reflekterer opplevelsen av ulike system som møtes. Der registrerer jeg at representanten ikke klarer å påvise at mine opplevelser eller anekdoter var feil i forhold til sånn systemet er.

Poenget er at jeg mener det er en verdi for folk å reise ut i den store verden, oppleve kulturer, få ulike impulser, ulike typer kunnskaper, og for min egen del, som har studert sosialøkonomi, er jeg veldig glad jeg ikke kom inn i den ensrettingen som sosialøkonomer fra Blindern kom i. Men det er gjerne det som er det eneste gangbare i denne regjeringen, og derfor er det ikke så ønskelig med utenlandske impulser. Men uansett: Det som er kjernen i dette, er jo at det er mer attraktivt for en student å kunne reise til utlandet og få et fireårig, helhetlig løp på et universitet enn å måtte begynne et år i Norge av politiske grunner, der du ikke har hjertet til stede, og der du bare ser det som en omvei, for så å kunne reise ut i tre år i verden.

Så sier representanten Tajik at det er fordi freshman-året i USA ikke anses som mer enn videregående – det tolvte året – i Norge. Ja, representanten må gjerne mene det, men da er jo spørsmålet: Vurderer hun det slik at bachelorgraden fra USA er et år dårligere enn en bachelorgrad fra Norge? Hvis en mener det, er jo spørsmålet: Hvorfor i alle dager finansierer vi folk som tar en bachelorgrad i utlandet, eller i USA, i det hele tatt, hvis de kommer hjem med dårligere kvalitet? Hvis en anser det for å være like godt, må det jo være noe galt med norske universitet hvis du kan komme som freshman i USA og egentlig bare være på tolvte året i Norge, men i løpet av sophomore-, junior- og senioråret komme opp på det samme nivået som en bachelorgrad i Norge. For det er jo det som er poenget her. Når en tillater folk å studere i USA og de får en bachelorgrad, som gir deg et bevis på det du har gjort, er det stempelet, det er det som teller, det er det du viser arbeidsgiver. Du viser ikke det til arbeidsgiver, og så kommer du med ett års studiekompetanse fra Norge som du fikk først. Det er jo det som er det viktige her: Hvordan har du oppnådd den bachelorgraden? Hvis du faktisk motiverer flere til å reise til USA for å studere og lar dem få hele fireåresperioden der, med mulighet for studiefinansiering fra Norge, må jo det være det beste, hvis målet faktisk er å få flere til å reise utenlands.

Presidenten: Aksel Hagen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Aksel Hagen (SV) [14:55:55]: La meg også avslutte med folkehøyskoler, nærmest som en invitasjon til opposisjonen om at neste gang vi møtes muntlig og skriftlig til duell på den måten, synes jeg vi absolutt skal ta med noen linjer om folkehøyskole. Det er en flott aktivitet – bl.a. sist begrunnet fra statsråd Kristin Halvorsen.

Til gjengjeld synes jeg Fremskrittspartiet og Høyre skal unngå å skrive den merknaden de skriver på side 39 mot studieforbundene, for noe som er det vakre og flotte med aktiviteten på folkehøyskole, er jo nettopp den aktiviteten som studieforbundene driver på med, og som Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil ha noe av – på side 39.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–3.

(Votering, se sidene 2697 og 2700)

Sak nr. 4 er utsatt.

Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 5 og 6 behandles under ett. – Det anses vedtatt.