Svein Harberg (H) [10:02:03]: Bakgrunnen for at jeg i dag tar opp problemstillingen omkring utstrakt bruk av midlertidige stillinger i universitets- og høyskolesektoren er at jeg gjennom høringer og i dialog med de ansattes organisasjoner denne vinteren har fanget opp bekymringsmeldingene som påpeker en altfor høy andel midlertidig ansatte og hva det betyr i kampen for å beholde kompetanse og ikke minst rekruttere nye og gode medarbeidere. Det bekymrer meg at jeg opplever mangel på oppfølging av disse signalene fra politisk ledelse i departementet.

Det er ingen tvil om at det er et behov for fleksibilitet ved ansettelser ved universiteter og høyskoler, som i mange andre arbeidsgrupper. Det er også helt naturlig at det er en høyere andel midlertidige stillinger blant vitenskapelig ansatte – enkelte stillinger er jo av natur midlertidige. Vi ønsker på ingen måte å legge hindringer for denne nødvendige fleksibiliteten, den som lovverket er ment å fange opp. Det er likevel ingenting som skulle tilsi at vi skal ha en årlig jevn og betydelig prosentvis økning. Det er heller ingenting som tilsier at tallet skal være tre–fire ganger så høyt som i arbeidslivet for øvrig.

I 2008 var andelen midlertidig ansatte i alle næringer samlet 9 pst. I undervisnings-, forsknings- og formidlingsstillinger ved universiteter og høyskoler var andelen 43,7 pst. – 43,7 pst.! Om en ser på alle ansatte ved universiteter og høyskoler under ett, er andelen likevel 32 pst. Dette er etter mitt syn en klar indikasjon på at regelverket ikke brukes etter intensjonen, og det burde helt klart ha vekket statsrådens interesse. Hvorfor er det blitt slik? Hva kan gjøres for å få til en endring?

Disse altfor høye tallene underbygges av historier om sentrale kompetansepersoner som har gått i midlertidige stillinger i 10–12 år, ja helt opp til 14 år. Dette er selvsagt ingen akseptabel situasjon. Det utvises en genuin interesse for arbeidet når en fortsatt er der etter en slik behandling. For den ansatte gir det stor usikkerhet, det må føles som lav anerkjennelse, og for den ansatte og familiene betyr det stor økonomisk usikkerhet. I et rekrutteringsperspektiv er dette også klart negativt. Vi har klare tilbakemeldinger på at gode kandidater ikke ser det som attraktivt å søke stillinger på disse vilkårene. Dermed mister sektoren viktig fornying og styrking av kompetansemiljøene, og spesielt unge i etableringsfasen vil naturlig nok være skeptiske til å gå inn i denne usikkerheten. Unge, og spesielt unge kvinner, blir underrepresentert i stillingene. Dette er svært uheldig og er i seg selv grunn til å ta en debatt om dette. Hvordan skal vi for framtiden sikre allsidige og gode kompetansemiljø blant akademisk ansatte med en slik personalhåndtering? Manglende rekruttering vil være en stor trussel mot den satsingen vi som nasjon ønsker å ha på høyere utdanning, og på kvaliteten i oppfølgingen av den enkelte student. Høyre er derfor enig med Handlingsromutvalget i at det må tas et initiativ for å finne muligheter for rekruttering av yngre akademikere i faste stillinger.

I tillegg til kompetanse- og rekrutteringsproblematikken som jeg nå har påpekt, vil jeg også peke på den urimelighet som oppstår når private utdanningsinstitusjoner har andre lover å forholde seg til enn de statlige. De private gjennomfører da også sine utdanningstilbud med et antall midlertidig ansatte som tilsvarer eller er mindre enn gjennomsnittet i arbeidslivet. Staten skal ta på alvor sitt ansvar for å være en god arbeidsgiver. Det er da først og fremst underlig at nettopp staten gjennom tjenestemannsloven er gitt utvidet mulighet til å ansette midlertidig. Jeg vil jo si at dersom det skulle være en forskjell innen arbeidslivet når det gjelder dette, burde en heller vurdere om staten burde gå foran som et godt eksempel og sørge for å ha lavere andel midlertidig ansatte enn arbeidslivet for øvrig. Slik er det altså ikke – tvert imot. Vi opplever altså en privat sektor som forholder seg til arbeidsmiljøloven og har en lav andel midlertidig ansatte, og en statlig sektor som har en helt annen lovhjemmel og ikke minst personalstrategi på dette punktet. Dette er en underlig situasjon.

Statsråden hadde for en stund siden behov for å sjekke ut om virkeligheten i sektoren virkelig var så ille som noen ville ha det til. Det har hun langt på vei fått bekreftet gjennom rapporten fra Handlingsromutvalget. Et av de viktige punktene som der ble tatt opp, var nettopp den store andelen midlertidige stillinger. Utvalget kom derfor med en klar anbefaling om å redusere antallet og viser til at det er uheldig at andelen ved de statlige universiteter og høyskoler er høyere enn i arbeidslivet for øvrig. Statsråden vil nok vise til at det nå er grepet fatt i dette, det skal jo opprettes enda en virkelighetsgruppe – «Tall og tiltak» – men her trengs det ikke utredning for å finne tall, dem har vi jo. Om ikke statsråden har dem, kan hun få tallene fra meg brutt ned på stillingskategorier.

Det underlige er at statsråden heller ikke følger rådet fra Handlingsromutvalget, som vil ha andelen ned på samme nivå som i arbeidslivet for øvrig, men lager et eget mål om å få bruken ned på nivå med sammenlignbare kunnskapsyrker. Jeg lurer på hva det betyr. Hvilket mål er det statsråden her har valgt? Hva er det hun skal sammenligne med, og hva blir målet?

Etter nærmere fem år med ansvaret og et flertall i ryggen har SV altså etter statsrådens mening tatt grep. Det kan være flott med en slik partssammensatt arbeidsgruppe som kommer med forslag til tiltak, men da må jo regjering og storting først komme med et mål for det arbeidet som skal gjøres. Jeg utfordrer derfor i denne interpellasjonen statsråden til å fortelle Stortinget om hva de har gjort med dette disse årene. Jeg utfordrer også statsråden til å komme til Stortinget med en klar og forpliktende nedtrappingsplan, med mål for arbeidet. Forutsigbarhet er et viktig moment for det enkelte universitet og den enkelte høyskole, som tross alt til syvende og sist må ta de nødvendige grep. Ved å vedta en slik plan vil en også kunne få klare svar fra sektoren om hva som må til for å kunne gjennomføre reduksjonen, hva det er som utløser denne utstrakte bruken av midlertidige stillinger, og om hva som skal til for å ha det nødvendige handlingsrom.

Bondevik II-regjeringen så den uheldige utviklingen i bruk av midlertidige stillinger i universitets- og høyskolesektoren og ville derfor endre lovverket slik at det var lik behandling av alle i arbeidslivet. Dette var klart for innføring fra 2006. Dessverre satte regjeringsskiftet en stopper for det. Når statsråden nå likevel sier at dette må det gjøres noe med, vet hun altså at hun kan hente støtte fra de partiene som ville gjøre noe med dette for fire–fem år siden.

Jeg håper statsråden nå vil vise politisk lederskap – ikke gjennom ytterligere utredningsgrupper, men gjennom konkrete planer og gjennomføringsgrupper.

Vi må sikre rekruttering. Hvilke grep vil statsråden ta? Vi må sikre kompetansen. Hvordan vil statsråden følge opp? Staten må være en god og sikker arbeidsgiver. Vil statsråden se på tjenestemannsloven? Jeg ser med spenning fram til å høre statsrådens innlegg.

Statsråd Tora Aasland [10:10:13]: Jeg takker for initiativet til denne debatten og vil slå fast innledningsvis at det i dag er for mange midlertidige ansettelser i universitetene og høgskolene – ikke bare når det gjelder ansettelser i vitenskapelige stillinger, men også når det gjelder ansettelser i administrative stillinger. Universitets- og høgskolesektoren er imidlertid en sammensatt sektor. Det er derfor viktig å finne ut hvilke konkrete stillinger som har en stor andel midlertidig ansatte, årsakene til dette, og hvilke lovhjemler som brukes ved ansettelsene.

Ikke alle former for midlertidige ansettelser er uønskede, noe representanten Harberg også var inne på. Men representanten viser i sin interpellasjon til at det er opp i mot 40 pst., eller kanskje til og med mer enn det, midlertidig ansatte i vitenskapelige stillinger, og at dette vanskeliggjør rekrutteringen. Etter en foreløpig gjennomgang av deler av tallmaterialet kan jeg konstatere at når det snakkes om en andel på rundt 40 pst. midlertidig ansatte, inkluderer dette også ansatte i rekrutteringsstillinger som f.eks. stipendiat og postdoktor. Så det er et noe lavere tall som er virkeligheten her.

Ansatte i en stipendiatstilling skal i løpet av ansettelsesperioden gjennomføre en doktorgradsutdanning. Gjennom ansettelsen sikres doktorgradsstudenten lønn til livsopphold mens forskerutdanningen gjennomføres, og man sikres også sosiale rettigheter på linje med andre arbeidstakere. Alternativet til slik ansettelse ville vært stipend- eller låneordninger. Vi ser at bl.a. flere EU-land praktiserer dette. Slike ordninger gir mindre sosial og økonomisk trygghet for unge forskere. Det er derfor en sentral del av EUs politikk nå å forbedre vilkårene for unge forskere i retning av de vilkår som eksisterer for stipendiater i Norge og en del andre nordeuropeiske land. Så her er vi faktisk et foregangsland.

Universiteter og høgskoler utdanner ikke bare unge forskere for egen sektor. Også instituttsektoren, næringslivet, helsevesenet og andre etterspør personer som har gjennomført en forskerutdanning ved universitet eller høgskole. Følgelig er kapasiteten dimensjonert for å ivareta hele samfunnets behov for personer som har gjennomført en slik opplæring. Det sier seg da selv at en ikke kan eller skal tilsette fast i rekrutteringsstillinger. Universitetene og høgskolene vil derfor, på grunn av mange rekrutteringsstillinger, alltid ha en relativt høy andel midlertidig ansatte når en ser alle undervisnings-, forsker- og formidlingsstillinger samlet. Det er noe av bakgrunnen for at man må sammenligne seg med sammenlignbare virksomheter for øvrig.

Videre er det en del midlertidige ansettelser i faglige lederstillinger ved institusjoner som har innført styringsordninger, der ledere ansettes på åremål framfor å velges. Disse vil det også være naturlig å videreføre. Det som bekymrer meg, er at sektoren også har en høy andel midlertidig ansatte når en ser bort fra rekrutteringsstillingene og disse lederstillingene.

Universiteter og høgskoler ligger godt over gjennomsnittet i bruken av midlertidige ansettelser når en sammenligner de rene tall med andre sektorer i samfunnet. Det er imidlertid store variasjoner også mellom de andre samfunnssektorene. Sektorene med lavest andel midlertidig ansatte lå ifølge Statistisk sentralbyrå i 2008 rundt 5 pst., mens sektorene med høyeste andel lå rundt 14 pst. Universiteter og høgskoler hadde samme år i overkant av 17 pst. midlertidige ansettelser i saksbehandlingsstillinger og i underkant av 20 pst. i undervisnings- og forskerstillinger.

Men det er også store variasjoner i andelen midlertidige ansettelser både mellom ulike institusjoner og mellom de ulike undervisnings- og forskerstillingene. I 2008 ser det f.eks. ut til at høgskolene hadde en større andel midlertidig ansatte i professorater enn universitetene, mens universitetene hadde en større andel midlertidig ansatte i førstestillingene. Institusjonene bruker også stillingene ulikt. Det kan f.eks. se ut til at midlertidige ansettelser i eksternt finansierte forskerstillinger betyr mye for den totale andelen midlertidig ansatte ved universitetene. Ved høgskolene kan det se ut som de laveste undervisnings- og forskerstillingene har en tilsvarende betydning for totalandelen. Men samtidig som det er ulikheter mellom universitetssekktoren og høgskolesektoren, er det også variasjoner mellom universitetene og mellom høgskolene.

Jeg mener derfor det er viktig å få kartlagt årsaken til disse variasjonene. Hvilke lovhjemler bruker institusjonene når de ansetter midlertidig i de ulike stillingene? Hvilken betydning har forhold som forskjeller i finansieringsformer for de ulike oppgavene, problemer i forhold til å rekruttere kvalifisert personale, vikarbehov på grunn av permisjoner og tilrettelegging av praksisopplæring for studentene? Det er også viktig å avklare om noen strekker lovhjemlene til å ansette midlertidig for langt, eller om det er lovhjemler som bidrar til en uhensiktsmessig utvikling.

For å få en bedre oversikt over disse variasjonene og årsakene til dem annonserte jeg derfor i mars i år at jeg vil nedsette en arbeidsgruppe med representanter fra bl.a. institusjonene og tjenestemannsorganisasjonene, nettopp for å avklare disse spørsmålene. Denne arbeidsgruppen skal også foreslå tiltak, herunder eventuelle justeringer av lovverket, som kan bidra til å redusere andelen midlertidig ansatte i sektoren. Arbeidet med å etablere denne arbeidsgruppen er vi nå i full gang med.

Men jeg har selvsagt ikke til hensikt å avvente denne gjennomgangen før institusjonene må starte arbeidet med å redusere denne formen for ansettelser. Høsten 2009 ble det i tildelingsbrevet til institusjonene gjort klart at de fra og med 2010 må rapportere til departementet om hvilke tiltak de har iverksatt for å redusere antall midlertidige ansettelser. I de årlige styringsmøtene mellom departementet og institusjonene vil departementet legge stor vekt på oppfølgingen på dette området.

Det er jo en erkjennelse av at statsråd og departement her er tilretteleggere når det gjelder denne typen ansvar og virksomhet. Ansvaret er i institusjonsledelsen. Det er viktig for meg å påpeke ansvaret som både ledelse og styre har.

Jeg har lagt til grunn at universiteter og høgskoler sammen med Norges forskningsråd må ha en strategisk diskusjon om karriereutviklingen til forskere som ansettes midlertidig på programmer og prosjekter som er finansiert av Forskningsrådet. Konsekvensene for de ansatte må også i større grad enn i dag inngå i arbeidet med å utforme forskningsprogrammer og i evalueringen av programmene. Videre må institusjonene gjennomføre årlige drøftinger med tjenestemannsorganisasjonene om bruken av midlertidige ansettelser.

Jeg regner med at de tiltak som nå iverksettes, vil føre til en bedring på dette området. Dersom en i det videre arbeidet kommer til at det bør gjennomføres tiltak som krever Stortingets medvirkning, f.eks. endring av lovbestemmelser, vil selvsagt Regjeringen komme tilbake til Stortinget med dette.

Representanten Harberg spør også om hvilke tiltak statsråden eller hennes forgjengere har gjennomført for å redusere andelen midlertidig ansatte i universitets- og høgskolesektoren. Jeg vil da vise til at tidligere statsråd Øystein Djupedal la fram Ot.prp. nr. 79 for 2005–2006. Ved behandlingen av denne fikk han Stortingets tilslutning til å fjerne en hjemmel i universitets- og høyskoleloven som ga institusjonene adgang til å ansette midlertidig, bare arbeidsoppgavene var prosjektorganisert. Dette var en hjemmel som ble innført i loven etter framleggelsen av Ot.prp. nr. 40 for 2001–2002 fra daværende statsråd Clemet. Den gang var altså Høyre svært raske med å innføre ytterligere hjemler til å kunne foreta midlertidige ansettelser da de kom i regjeringsposisjon. Det er derfor oppløftende, synes jeg, at representanten Harberg, fra samme parti som tidligere statsråd Clemet, i interpellasjonen nå viser til at det i lang tid har vært en utfordring at vitenskapelig ansatte i altfor stor grad ansettes i midlertidige stillinger. Jeg ser selvsagt fram til støtte fra Høyre i Regjeringens arbeid med å redusere bruken av midlertidige ansettelser ved våre universiteter og høgskoler.

Svein Harberg (H) [10:18:48]: Jeg vil takke statsråden for et grundig svar. Det er godt å se at man iallfall kan slå fast det samme: Det er for mange i midlertidige stillinger. Det er kanskje spesielt bekymringsfullt at det er i de stillingene man ikke skulle forvente det. Så det er fint at statsråden peker på det. En felles forståelse er alltid et godt utgangspunkt for å få gjort noe med saken.

Lovverket er ment å fange opp de forskjellige utfordringene som forskjellige institusjoner eller arbeidsmarkeder har. Det mener vi langt på vei er gjort. Når statsråden viser til at endringen i universitets- og høyskoleloven som ble fremmet av vår regjering, hang den sammen med det andre forslaget vi hadde, om å endre tjenestemannsloven, slik at det var samme lov som gjaldt både for statsansatte og for andre, nemlig arbeidsmiljøloven. Så det må ses i sammenheng. Da man beholdt tjenestemannsloven slik den er nå, var det naturlig å fjerne det tillegget. Det var en naturlig konsekvens.

Det er to problemstillinger som skal gripes fatt i i denne saken. Det ene er å få færre midlertidig ansatte. Det snakket statsråden mye om. Det andre er å få til kortere varighet for midlertidige stillinger. Jeg håper at statsråden har merket seg at akademikerne har kommet med konkrete forslag til måter å gjøre det på. Én måte kan f.eks. være at når en midlertidig ansatt har levert utgivelser eller på andre måter har vist dyktighet i sitt arbeid og levert varene, bør det føre til fast stilling. Jeg håper at det er noe statsråden også vil ta med seg.

Styringsdialogen med institusjonene er en viktig møteplass for å gripe fatt i dette. Jeg er glad for at statsråden vil bruke det, både til å være med på å påvirke kulturen i institusjonene og for å høre hva som skal til av hjelp og støtte fra storting og regjering for at de skal få gjennomført dette på en god måte. Så jeg ser fram til det videre arbeidet med saken, og er spent på debatten som følger her nå.

Statsråd Tora Aasland [10:21:34]: Jeg er enig med interpellanten i at jeg tror vi har en felles virkelighetsforståelse.

Det er viktig for meg å understreke at det faktisk er grenser for hva statsråden kan gjøre, det gjelder f.eks. dette med å opprette faste stillinger. Det er lenge siden statsråd og departement gjorde det. Det jeg kan gjøre, er, som jeg sa i innlegget mitt, å være tilrettelegger for institusjonene selv – for det er de som har ansvaret, og det er viktig for meg å påpeke at de har et ansvar – derfor dette initiativet om sammen med Forskningsrådet å følge opp karriereutvikling, å legge en karriereplan for den enkelte forsker, slik at man unngår den triste historien vi har hørt fra mange, at de går i for lang tid som midlertidig ansatt.

Jeg har hele tiden pekt på at dette ikke direkte er mitt ansvar, men ut fra rapporten fra Handlingsromutvalget har jeg tatt initiativet til å sette i gang en videre prosess, med denne arbeidsgruppen som jeg nå setter ned. Grunnen til at jeg gjør det, er som sagt ikke at vi skal vente med å gjøre noe, for vi gjør noe hele tiden, men det er for å få et tallgrunnlag, fordi det er så mye variasjon og så mye forskjellighet i dette systemet, slik det er nå.

Så vi er enige om at det skal være færre midlertidig ansatte. Vi er enige om at det skal være en bedre oppfølging av de enkelte som er i midlertidige stillinger. Så er det sannsynligvis for mange midlertidig ansatte også i administrative stillinger. Ingen av disse grunnene skulle tale for det, så her er det et viktig oppryddingsarbeid å gjøre.

Men jeg forstår at Høyre er opptatt av bakgrunnen for de endringene som ble gjort i forholdet mellom tjenestemannsloven og universitets- og høyskoleloven og arbeidsmiljøloven. En helhetlig tenkning lå bak fra tidligere statsråd Clemets side, og også for så vidt fra tidligere statsråd Djupedals side da han endret loven tilbake igjen. Jeg vet ikke hvor stor betydning dette har hatt, men det er ikke tvil om at Høyre gjennom tidene har vært mer opptatt av at det skal være mulig for en arbeidsgiver å bruke midlertidig arbeidskraft. Regjeringspartiene har vært opptatt av at det også skal være forutsigbarhet og gode forhold i arbeidslivet for den ansatte.

Så ingenting er bedre enn at vi er enige om det. Og ingenting er bedre enn at vi kan få støtte også fra Høyre, og kanskje også andre opposisjonspartier, i det viktige arbeidet som nå må gjøres både med lovverket og med hvordan vi motiverer og stimulerer til en bedre oppfølging av de enkelte ansatte.

Tor Bremer (A) [10:24:46]: Det er kjekt at representanten Harberg tek opp dette. Eg registrerer ei erkjenning frå Høgre, at det er uheldig at dyktige tilsette må gå i midlertidige stillingar år etter år. Dersom det i spørsmålet frå Harberg også ligg ei erkjenning av at den lange og lite ærefulle kampen som Høgre har ført for meir bruk av midlertidige stillingar i arbeidslivet, no er over, ja då skal eg meir enn gjerne bøya meg i støvet for det.

Innanfor høgare utdanning vil ein nok alltid oppleve ein viss bruk av midlertidige tilsetjingar fordi det faktisk er eit godt alternativ. Sektoren har eit ikkje ubetydeleg tal tilsette i stipendiatstillingar som skal ta ei utdanning. Alternativet for desse vil vera ordinære låne- og stipendordningar. Det vil i så fall gje mindre økonomisk og sosial tryggleik. Og sidan bl.a. doktorgradsutdanninga også bidreg med kompetanse til resten av samfunnet, seier det seg sjølv at ein ikkje kan gå inn i ei fast stilling i utdanningsperioden. Men sjølv om me korrigerer for desse faktorane, er omfanget altfor høgt. Me kan ikkje innanfor høgare utdanning over tid ha ein tilsetjingspolitikk som er basert på meir bruk av midlertidige tilsetjingar enn kva som er akseptert i andre sektorar.

Noko av dei beste konkurransefortrinna ein kan ha innanfor offentleg sektor, er nettopp tryggleik i stillinga. I kampen om dei beste studentane må ein akseptera at ein i forhold til privat sektor lett tapar når det gjeld lønnsnivået. Men dersom ein tapar både på løn og på tryggleik, ja då vil det i neste omgang også gå ut over kvaliteten på norsk høgare utdanning. Det har me så definitivt ikkje råd til.

Frå Arbeidarpartiet sin ståstad er me overbevist om at meir bruk av faste stillingar lettare kan gje oss både fagkritiske og engasjerte forskarar. I akademia er det alltid ein viss fare for at det kan utvikla seg ein ukultur, der det å leggja fram kontroversielle forskingsresultat og meiningar lett kan skapa frykt med omsyn til vidare karriere. Difor er retten til fast tilsetjing også viktig for karriereutvikling. Det verkar som om akademia den siste tida har opplevd ein auke i arbeidskonfliktane på mange institusjonar. Då er det passande å spørja om det er slik at det som er aksepterte og respekterte prinsipp i det norske arbeidslivet, ikkje blir praktisert innanfor høgare utdanning. Sjølv om mykje av grunnlaget for eit godt arbeidsmiljø er knytt opp til faktiske rettar og spelereglar i arbeidslivet, handlar dette også om styringsutfordingar og satsing på leiarkompetanse på dei fleste nivå innan høgare utdanning. Det handlar også om korleis utøving av godt leiarskap kan sikra god ressursutnytting til meiningsfull og god forsking.

Svak fagleg leiing har vore påpeika i mange av dei evalueringane Noregs forskingsråd har gjort av universitetssektoren. Det er peika på fleire årsaker. Det har ved lærestadene herska mykje uklarleik kring kva fagleg leiing bør vera. Dette er synleggjort i debatten om vald eller tilsett leiing.

Det har lenge vore ein praksis at fagleg leiing blir vald blant dei tilsette og difor fungerer som representantar og talsmenn for dei. Denne modellen gjev leiaren tillit, men samtidig eit avgrensa handlingsrom.

Etter Kvalitetsreforma vart det auka fokus på strategisk og effektiv leiing, og det vart difor opna for at leiarane eventuelt kunne tilsetjast i staden for å bli valde. Det er eit problem at det kan vera vanskeleg å finna personar som er både fagleg dyktige og gode leiarar. Og sidan den faglege løna med å vera leiar er liten og belastningane desto større, er kampen om desse posisjonane på nivået under rektor heller liten. Då blir det som elles i samfunnet, at sidan prestisjen i desse verva ofte er låg, er det ikkje nødvendigvis dei som er best eigna som blir leiarar. Eg trur at dette er litt av bakteppet for at akademia i media den siste tida har opplevd mykje negativ omtale av arbeidsmiljøet.

I dette perspektivet blir naturlegvis dei midlertidig tilsette dei store taparane. Og som han sa, stipendiaten frå Bergen som etter mange år ved universitetet vart hivd ut: Dei som står lågast på rangstigen, kan samanliknast med den som kjem sist inn i togkupeen – ein vil aldri vera heilt velkomen.

Det er difor bra at statsråden har gripe fatt i dette.

Tord Lien (FrP) [10:30:07]: Det er mange – eller i alle fall tre – talere som nå har pekt på at bruken av midlertidige stillinger er for stor. Da er det for så vidt greit å stille seg spørsmålet om det er noen åpenbare grunner til at bruken av midlertidige stillinger er stor, og egentlig både hva det er, og hva det er forårsaket av. Mange av de foregående talere har vært inne på at en god del av ledelsen ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge er valgt. Det burde vi kjenne til, alle vi 169 som er representert i dette hus, at valgt ledelse også innebærer at man er midlertidig ansatt. Det kjenner vi godt til. Det er klart at når 17 pst. av funksjonærene i denne sektoren er midlertidig ansatt, er det et tall som er så høyt at man må kunne sette spørsmålstegn ved hvorvidt det er noen som misbruker den friheten som man har fått.

Jeg har noen utfordringer når det gjelder å forstå hvor Høyre er i dette bildet, for dette handler om at noen har brukt den akademiske friheten de har blitt tildelt, i noe for stor grad. Sist vi diskuterte akademisk frihet i denne sal, sa Høyre at det ikke skulle være noen grenser for den, strategisk ledelse fra storting og regjering sin side skulle man helst ikke ha, eller i alle fall minst mulig. Det er klart at det i alle fall er ett av virkemidlene som må til for å få ned bruken av midlertidige ansettelser.

En annen ting som jeg tror statsråden skal ta med seg, er at stadig skiftende rammevilkår og lav basis også gjør at universitetene og høyskolene føler seg presset til å bruke midlertidige ansettelser, også blant funksjonærer. Både interpellanten og statsråden har for så vidt redegjort for dette med rekrutteringsstillinger i vitenskapelige stillinger. Vi har en ordning i Norge som er meget bra, som gjør at både doktorgradsstipendiater og postdoktorer har et godt sikkerhetsnett. Men det gjør selvfølgelig at de blir registrert som midlertidig ansatte i Norge. Jeg er glad for at de er ansatt. Jeg er også veldig glad for at mange med doktorgrad og mange post doc.-er forlater universiteter og høyskoler, for de havner i, noe som i alle fall Fremskrittspartiet er veldig opptatt av, norsk næringsliv. Sånn sett er det bra at vi har det systemet, at vi har et utdanningssystem som faktisk også leverer folk med veldig høy kompetanse til norsk næringsliv. Det var vel også statsråden innom.

Internasjonalisering av høyere utdanning og forskning har bred støtte i Stortinget. Hvis en sender en professor eller en amanuensis til studieopphold i utlandet – noe jeg mener vi i større grad bør legge til rette for at skjer – må noen fylle den stillingen i Norge. Da får en et vikariat, som er en midlertidig stilling. Når det gjelder prosjekter, er Stortinget ekspert på å forlange at regjeringen innfører det og det forskningsprosjektet. Når man da gjennomfører store prosjekter, har man behov for å få inn nye forskere, og man har også behov for å gi de forskerne som allerede er i norske høyere utdanningsinstitusjoner, sammenhengende tid til forskning. Når man da gir forskere som er ansatt i høyere utdanning og forskning, mer sammenhengende tid til forskning, som er en viktig kampsak også for Forskningsforbundet, må den stillingen som brukes til undervisning fra før, fylles av en vikar.

Men det betyr ikke at den luftingen som foregår på en del universiteter i Norge, er bra. Vi har fått servert en rekke eksempler på at folk blir ansatt på et institutt, er der så lenge at de nesten blir fast ansatt, så blir de luftet i tre, fire, fem, seks måneder, og så blir de ansatt på samme institutt på nytt igjen. Det er bruken av midlertidige stillinger i høyere utdanning og forskning som vi først og fremst må til livs. Derfor er jeg glad for at man har satt i gang et arbeid, men det er kommet altfor seint i gang, og jeg er glad for at vi har satt i gang et arbeid med kartlegging av hvorfor man bruker midlertidige stillinger. Jeg håper at Stortinget i forhold til budsjett for 2011 kan legge til rette for at universitetene kan planlegge mer langsiktig og få redusert antall midlertidige stillinger på administrativ side. Så håper jeg at vi kan finne ut hvor stor andel av forskningsstillingene som faktisk misbruker midlertidighet, og hvilke institusjoner som bruker lufting i for stor grad.

Henning Warloe (H) [10:35:28]: La meg først si til sistnevnte taler at jeg tror at det å bruke begrepet «akademisk frihet» om den frihet som arbeidsgiver – i dette tilfellet arbeidsgiver innenfor universitets- og høyskolesektoren – har når det gjelder ansettelsespolitikk, er en noe merkelig sammenlikning. Men det får stå for forrige talers regning.

Situasjonen når det gjelder midlertidige ansettelser innefor akademia, er i bunn og grunn rett og slett oppsiktsvekkende. Universitets- og høyskolesektoren er en viktig del av offentlig sektor i Norge. I forhold til arbeidslivet for øvrig har vi her å gjøre med en absolutt versting. Det er en versting som statsråden, attpåtil fra partiet SV, har et direkte ansvar for. Når vi kjenner SVs trang til å stemple private arbeidsgivere som brutale når det gjelder ansettelsesvilkår av denne typen, blir forholdet ganske spesielt. Midlertidige ansettelser gir en arbeidsgiver fleksibilitet. Det kan vi nok slå fast. I en usikker verden, ikke minst for private bedrifter, kan det være nødvendig. Men at usikkerheten skulle være så mye større innenfor universtitets- og høyskolesektoren – som altså er en del av offentlig sektor – enn i et konkurranseutsatt privat næringsliv, virker direkte uforklarlig og usannsynlig. Det vitner i alle fall ikke om at sektoren har tiltro til Regjeringens langsiktige økonomiske politikk overfor sektoren.

Etter min oppfatning er det ikke slik at det først og fremst er Høyre som møter seg selv i døren, slik som kanskje både statsråden og Tor Bremer var inne på i sine innlegg. Det må jo først og fremst være regjeringspartiene som får døren midt i fleisen når de forklarer og forsvarer – slik de har gjort i dag – en utstrakt bruk av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren.

Det er viktig for samfunnet at noen av de beste hodene og talentene kan rekrutteres til vitenskapelige stillinger og til forskningsfeltet. Hvordan man skal klare det når usikkerheten er så stor at den som blir rekruttert, uansett sitt talent sannsynligvis ikke kan regne med fast jobb før en har passert 40 år, er en ganske stor utfordring. I dag er det også slik at universitets- og høyskolesektoren ikke kan konkurrere verken på lønn eller på viktige arbeidsvilkår av den typen vi diskuterer her i dag.

Etter mitt skjønn er en viktig del av det å jobbe innenfor denne sektoren, som likevel gjør at sektoren er attraktiv, den frihetsgraden man har til å følge sine egne ideer i arbeidet, f.eks. som forsker. Da er vi inne på noe som har vært tema her i salen tidligere, nemlig i hvor stor grad forskningsfeltet er fritt, i hvor stor grad vi slipper talentene fri. Eller er forskningsfeltet, slik som vi oppfatter det fra Høyres side, i økende grad et styrt felt hvor oppgavene er gitt på forhånd og hvor frihetsgraden er innsnevret? Da nærmere vi oss kanskje noe av det som representanten Tord Lien var inne på i sitt innlegg, da han nevnte akademisk frihet. Det er på mange måter en annen debatt, men jeg føler i alle fall at hvis vi ikke nå gjør mer for å sikre konkurransedyktigheten, attraktiviteten for denne sektoren, vil det ikke lenger være mulig å rekruttere de beste hodene og de beste talentene til vitenskapelige stillinger og forskningsstillinger innenfor universitets- og høyskolesektoren.

Presidenten: Presidenten vil mene at uttrykket «døren midt i fleisen» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Kristine Kvam (SV) [10:39:59]: Når man snakker om at det er for mange midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren, må man også nevne praksisen rundt disse ansettelsene. Som de forrige representantene var inne på, er det kjent at mange enheter ved Universitetet i Oslo unnlater å gi aktuelle arbeidstakere fornyet eller forlenget engasjement, eller legger inn en pause mellom ulike typer midlertidige engasjement for å omgå fireårsregelen. I praksis vil det si at staten motarbeider sine egne lover. Poenget her er at denne praksisen foregår mer eller mindre i skjul, og man kan enkelt hevde at den er lovstridig.

Vi mener imidlertid, i tråd med juridisk teori og rettspraksis, at lufting som definert opphold eller avbrudd i sammenhengende tjenestetid med det formål å unngå å måtte ansette vedkommende, er ulovlig. Særlig små fag og institutter er avhengige av timelærere, og det er ikke alltid at praksisen med lufting av midlertidig ansatte kan erstattes med andre lærere i den perioden de er borte, noe som går hardt ut over kvaliteten og tilbudet på fagene. Timelærere eller ferdige doktorgradsstipendiater holdes i tilfeller langt unna med en gang fordi de nærmer seg grensen for makstid på midlertidig ansettelse, noe som blir et problem for fagområder med få vitenskapelige ansatte fordi disse må fokusere på innføringsfagene for å øke antallet studenter.

Det er et poeng, kanskje særlig på de humanistiske instituttene, at antallet elever svinger veldig fra år til år, eller fra periode til periode. Slik vil det alltid være på disse fagene. Dette er det viktig å huske på, for et fag man ett år ønsker å legge ned grunnet lav søkning, f.eks. tyskstudiet ved Universitetet i Oslo, kan få en enorm økning i interesse og søkere det neste året. Om man da kun har midlertidig ansatte timelærere, vil det gå ut over kvaliteten på fagtilbudet. Jeg kjenner personlig til studenter som kanskje ikke får fullført utdanningen sin fordi instituttet de går på, ikke har nok faste fagansatte til å sette i gang fagene som trengs. Resultatet av dette er en sterk uforutsigbarhet og usikkerhet både for studentene og for de ansatte. Vi mener dette er umoralsk og en dårlig håndtering av mennesker og deres karrierevei.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:42:37]: Å ha en jobb gir en muligheter for inntekt og et ståsted i livet. Å ha en jobb med fast ansettelse gir en mulighet for å trygge både inntekten sin og med det ståstedet sitt. Det gir en også trygghet og mulighet til å kunne låne til leilighet eller hus, og det gir en stillingsvern.

Jeg kan registrere at det er stor enighet i dag om at det er for stor bruk av midlertidige stillinger i høyskole- og universitetssektoren. Jeg synes derfor at representanten Harberg skal ha ros for å ha fremmet denne interpellasjonen, uansett hvem som får en dør hvor. Jeg synes også at statsråden skal ha ros for å ha tatt tak, bl.a. gjennom tildelingsbrevene til institusjonene der de ber om tilbakemelding på hva den enkelte institusjon foretar seg for å få ned antallet midlertidig ansatte. Det er også bra at det blir nedsatt en bredt anlagt gruppe som skal bli enige om tallene, altså hvor mange midlertidig ansatte det er, og finne ut av årsaken til at det er forskjell mellom grupper ansatte og de forskjellige institusjonene. Det blir også interessant å høre nærmere om de ulike institusjonenes praksis.

Skal vi kunne rekruttere de beste hodene til norsk forskning, må vi kunne tilby gode arbeidsforhold. Å være midlertidig ansatt for en periode er ikke ukjent i Norge, og slik må det også være i framtida, tror jeg. Men det må ikke bli slik at gjennomsnittsalderen for faste ansettelser blir godt over 40 år. Da bidrar sektoren og vi til å spille sektoren utover sidelinjen. Det har vi ikke råd til. Jeg tror mange av oss kjenner til tilfeller der midlertidig ansettelse gjør at den ansatte naturlig nok føler stor usikkerhet, snuser litt på andre jobber – en kvier seg fordi en har lyst til å ha denne jobben, men tør f.eks. ikke å ta opp lån osv.

Jeg mener at statsråden har grepet fatt i problemstillingen på en god måte, og jeg ser fram til å høre nærmere om resultatet fra arbeidsgruppa. Imidlertid er det også mye opp til institusjonene sjøl å gripe fatt i dette og gjøre noe med det. Jeg tror det er gode muligheter til å tenke nytt og hente erfaringer både fra egne institusjoner – «best practice», som det heter – og også fra andre forskningsinstitusjoner. Jeg ser fram til å høre nærmere om resultatene av de arbeidene som nå er satt i gang.

Hadia Tajik (A) [10:45:27]: Jeg blir nesten rørt av Høyres sterke engasjement for å få ned bruken av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren. Jeg håper veldig sterkt at de vil overføre dette engasjementet også til andre sektorer, all den tid de har programfestet et veldig positivt syn på midlertidige ansettelser generelt.

Interpellanten henviste i sitt innlegg, helt riktig, til endringer i arbeidsmiljøloven som lå klare for ikrafttredelse i 2006, men han unnlot å nevne helheten i de endringene som lå på bordet da. Man ville bl.a. svekke stillingsvernet, man ville åpne for mer bruk av overtid uten overtidsbetaling, og man ville øke adgangen til midlertidige ansettelser generelt. Høyre burde ikke være overrasket over at vi og vår regjering ikke tillot dette. Vi vil jo at færrest mulig skal bli utsatt for den usikkerheten midlertidige ansettelser gir, noe arbeidstakersiden også er veldig glad for. Denne historikken gjør Høyres resonnementer om bruken av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren litt underlige, men veldig gledelige.

En annen historikk, som også er verdt å huske i denne debatten, er at man hadde en debatt om endringer i universitets- og høyskoleloven i denne salen i 2006. Da var situasjonen langt mer akutt enn den er nå, og man diskuterte adgangen til midlertidige stillinger eller såkalte prosjektstillinger. Da protesterte Høyre og Fremskrittspartiet ganske høylytt. Nå har pipen fått en annen lyd, i hvert fall for Høyre, uten at man redegjør for hva som har endret seg siden sist.

Skal Norge klare å rekruttere de beste hodene av begge kjønn, må universitets- og høyskolesektoren tilby arbeidsforhold som gjør sektoren mer konkurransedyktig. Derfor er prosessen med å redusere bruken av midlertidige ansettelser som statsråden har tatt initiativ til, ved også å diskutere det med partene, veldig bra, både for sektoren generelt og for kvinner spesielt.

Ifølge lederen for Database for statistikk om høgre utdanning, Benedicte Løseth, er det en større andel av kvinnelige vitenskapelig ansatte i midlertidige stillinger, mens menn oftere får faste stillinger. Dette er dessverre en del av et mønster der kvalifiserte kvinner opplever at menn lettere slipper til i vitenskapelige stillinger, lettere får toppstillinger og lettere får fast jobb. Arbeidet med å redusere omfanget av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren er derfor også et veldig viktig likestillingsprosjekt.

Svein Harberg (H) [10:48:34]: Jeg har lyst til å takke alle som har deltatt i debatten. Det er godt å merke at tross forskjellige omtaler av dører og litt forskjellig retorikk omkring noe av problematikken så er det en felles forståelse. Jeg føler også at det er klarhet når det gjelder hvilke typer midlertidige stillinger vi bør gripe fatt i.

Jeg vil bare kommentere kort, for det er ikke grunn til å gjenta de poengene som mange har vært inne på. Men det har vært noen spørsmål om Høyre og midlertidige stillinger. Det vi snakker om i denne saken, er misbruken av muligheten for midlertidige stillinger. Jeg tror ingen noen gang har oppfattet at Høyre ikke vil gripe fatt i ulovligheter og misbruk. Det er altså denne balansegangen mellom bruk og misbruk vi roper et varsko om her, og som jeg oppfatter at alle i salen også slutter seg til. Jeg ser fram til det videre arbeidet. Det må være godt for statsråden å vite at det er tverrpolitisk enighet om å gripe fatt i problematikken, få på bordet hva som må til for å løse det, og dermed gjøre de konkrete grepene for å få ned antallet og ikke minst få gjort noe for dem som går lenge i midlertidige stillinger.

Statsråd Tora Aasland [10:50:10]: Jeg takker også for debatten og for interpellasjonen. Jeg har en sterk følelse av at Stortinget gir støtte til den viktige prosessen som jeg nå har tatt initiativet til, som både handler om å få klarlagt de faktiske forhold innenfor denne delen av arbeidslivet og de enkelte gruppene, og som skal være til god hjelp for å komme med fornuftige tiltak.

Litt av historien bak dette, og litt av den politiske ulikheten, ligger jo i at Høyre i sin tid ønsket å avvikle tjenestemannsloven og gjorde en del manøvre når det gjaldt det, bl.a. med den paragrafen som ble opphevet da den rød-grønne regjeringen kom til makten. Det avspeiler den ulikheten man har rent politisk og ideologisk i dette forholdet. Men jeg er nå veldig betrygget og positiv til at Høyre, sammen med meg, ønsker å få gjort noe med det som ikke er en ønsket midlertidighet ved universitetene og høgskolene.

Når Warloe sier at jeg forklarer og forsvarer midlertidighet, og framstiller det som at jeg forsvarer de tallene som opprinnelig kom her, nemlig at det er over 40 pst. midlertidig ansatte ved universitetene og høgskolene, er det mildt sagt en stor overdrivelse. Jeg vil på ingen måte forsvare det som ikke er ønsket, men jeg vil erkjenne – sammen med Høyre, tror jeg, og alle andre som har hatt ordet her – at det er nødvendig med noen grad av midlertidighet i rekrutteringsstillinger, og ikke bare nødvendig, men også ønskelig.

Så har Hadia Tajik et meget godt poeng om likestilling. Jeg tror hun har god dekning for å si at midlertidighet i uønsket form oftest rammer kvinner, av mange ulike årsaker, så det er også et viktig perspektiv i saken.

Jeg mener at det i denne fasen kanskje er aller viktigst – samtidig som vi får tallgrunnlaget – å endre kulturen for midlertidige ansettelser gjennom de instrumentene vi allerede rår over, f.eks. styringsdialog, f.eks. ulike grader av motivasjon til universitetenes og høgskolenes ledelse.

I arbeidet med rapporten fra arbeidsgruppen for handlingsrom erklærte partene i arbeidslivet sin vilje til å få redusert bruken av midlertidige ansettelser. Det ønsker jeg å ta på alvor. Derfor er partene med i den arbeidsgruppen jeg har nedsatt, og derfor er jeg også åpen for at vi eventuelt kan diskutere regel- og lovendringer dersom det skulle være nødvendig. Men før vi eventuelt kommer så langt, kan vi gjøre mye. Og den prosessen som er i gang nå, tror jeg er positiv for alle parter.

Presidenten: Sak nr. 1 er dermed avsluttet.