Erna Solberg (H) [12:05:54]: Det å få muligheten til å trene seg opp etter en skade eller en operasjon, eller det å få muligheten til å mestre en kronisk sykdom ved å få tilbud om opptrening og hjelp, er blant de viktige tingene for å kunne mestre livet for mange av dem som er skadet. For mange av dem som kan bidra og jobbe litt mer, eller som bare kan mestre hverdagslivet sitt, er nettopp den delen det dreier seg om, nemlig å få bruke kroppen og lære å bruke kroppen på en ny måte, blant de viktigste tingene vi kan prioritere i helsevesenet.

Vi bruker mye penger i Norge på et vanlig somatisk helsevesen knyttet til å behandle folk. Vi bruker for lite penger på å trene, enten ved å habilitere eller rehabilitere, eller ved å hjelpe kronikere eller andre til å mestre et liv hvor kanskje kroppen ikke fungerer like godt som gjennomsnittsbefolkningens og den unge befolkningens kropper gjør. Det gjør at fysioterapi, opptrening og rehabilitering bør være viktige satsingsområder fremover.

Litt av denne erkjennelsen mener jeg har ligget i en del av de debattene vi har hatt knyttet til Samhandlingsreformen. Vi har diskutert spørsmål om hvordan vi kan flytte andre tjenester, og hvordan vi kan forebygge sykdommer, og kanskje litt for lite – vi burde i større grad gjøre det – hvordan vi mestrer å leve med sykdommer og kunne delta fullt ut i samfunnslivet selv om man har en kronisk lidelse. Det at en operasjon ikke er sluttbehandlingen, men kanskje er starten på en behandling, er en viktig erkjennelse å ha med seg.

Jeg var for noen måneder siden på Privatsykehuset Haugesund. Der fortalte de at en av grunnene til at de hadde lavere anbud og brukte mindre penger på hofteoperasjoner enn det offentlige gjør, er at de har et fullt integrert løp med fysioterapi ved siden av. De trekker folk raskt opp av sengen og setter raskt i gang intensiv fysioterapibehandling, og kan dermed skrive folk ut fra sengene mye raskere enn det som er vanlig på tradisjonelle sykehus.

Jeg bruker litt tid på å si dette, for jeg har lyst til å understreke behovet for at dette burde vært et satsingsområde. Dessverre oppleves det av brukerorganisasjoner, pårørende og dem som jobber i sektoren, som et nedprioriteringsområde og et område hvor rammebetingelsene endrer seg uten at man har klart for seg hva resultatet blir av de endringene som er gjort. Dette er for øyeblikket en sektor hvor stykkevis og delt-politikken dominerer på en måte som gjør at pasienter får et dårligere tilbud, og de som jobber i sektoren har det vanskeligere.

Siden denne regjeringen tiltrådte, har det vært støy rundt og nedbygging av rehabiliteringstjenestene. For øyeblikket er det usikkerhet om konsekvensene og rammebetingelsene rundt omleggingen knyttet både til poliklinisk fysioterapi ved sykehusene i Norge og til rammebetingelsene for fysioterapi utenfor sykehusene – altså den som drives av avtalefysioterapeuter eller fysioterapeuter med refusjonsordninger – fordi man på begge disse to områdene har gjennomført omlegginger i løpet av det siste halvannet år. Dette er omlegginger hvor det er vanskelig å se at man har tenkt grundig gjennom hva konsekvensene blir for samfunnet og for pasientene, men man har kanskje tenkt gjennom hvordan man skal spare penger for statskassen. Det synes ikke høyrefolk er noen dårlig tanke å ha med seg, men man må gjøre det slik at effekten for pasientene blir riktig.

Hva er det som har skjedd? For det første fikk vi fra 1. januar i år en omlegging av refusjonsordningen for poliklinisk fysioterapi. Nyhetsoppslagene etter det har vært mange. På Kristiansund sykehus legges varmtvannsbassenget ned. Det kuttes i pasientopplæring. Rehabiliteringstilbudet til barn og syke eldre kuttes. Tilbud som viser seg å kunne forebygge operasjoner med 50 pst., må avbrytes. Bare kuttet i bassengtrening rammer 9 000 pasienter.

I 2010 har Martina Hansens Hospital fått redusert bevilgningene med 1,65 mill. kr i forhold til i 2008 på grunn av denne omleggingen. De avvikler bassengtreningen, og de kutter i poliklinisk fysioterapi.

Røros sykehus avvikler bassengtreningen, stikk i strid med intensjonen om bedre helsetjenester der pasienten bor, jf. Samhandlingsreformen.

Diakonhjemmet Sykehus i Oslo og Sykehuset Levanger er også på samme måten eksempler på at man kutter betydelig i tilbudet. Det gjør de på grunn av endringer i de finansielle rammebetingelsene og flytting av bevilgninger.

For de private som jobber utenom sykehusene, startet man i fjor vår en omlegging hvor mer av inntektene skulle komme fra tilskuddet til kommunen – fasttilskuddet som hver fysioterapeut har – og mindre i direkte refusjon fra trygden. En fjerdedel ble gjennomført i fjor. Allerede nå rapporterer mange fysioterapeuter om store problemer. For tre fjerdedeler er det varslet at det vil skje ved dette nye refusjonsløpet.

Hva er konsekvensen? Konsekvensen, sier de fleste, er ikke at kommunene øker de lave stillingsbrøkene på avtaler fra 20, 30 eller 50 pst. De fleste kommunene sier at de allerede har for store utfordringer på mange andre områder til at de kan gjøre det.

Hvis man ser på hvordan konsekvensene blir av omleggingen av fysioterapitjenestene, så kan jeg oppsummere noe. Noen av de fysioterapeutene jeg har snakket med, sier: Jeg vurderer å slutte som fysioterapeut, eller bare jobbe i en stillingsbrøk på 50 pst., og så må jeg finne en annen jobb, for jeg kommer ikke til å få dette til å gå rundt. Noen sier: Fordi jeg har en 20 pst. avtale om å jobbe for det offentlige, så kommer jeg til å jobbe en dag i uken for det offentlige og fire dager helt privat. Da får jeg to køer, en kø for dem som kanskje har størst behov for fysioterapi som kommer rett fra operasjon og har refusjon. De må stå lenger i kø enn de som velger å betale direkte av egen lomme. Køene eksisterer allerede i dag. Den tredje konsekvensen er at mange av dem som har 100 pst. stilling, men som i dag jobber ganske mye mer enn normalarbeidsdagen, sier at det ikke lenger lønner seg å jobbe overtid. Det betyr at de vil kutte på tilbudet sitt. Det er fint å få en 9–16-jobb, men det blir færre pasienter. Konklusjonen på alle de tre scenarioene som nå ser ut til å utvikle seg, er at det blir dårligere pasienttilbud, og det blir større forskjeller.

Hvis jeg hadde vært veldig ironisk, hadde jeg sagt at de rød-grønne nok en gang privatiserer mer av helsetjenestene i Norge, og de kommer til å lage to køer inn til fysioterapi. Jeg antar ikke at det er en villet politikk, men det er en konsekvens av de omleggingene som for øyeblikket skjer. Konsekvensen kan vi bl.a. lese av det vi ser allerede nå, med pasienthistorier der folk ser at det ikke er tingen å stå i kø lenger. Dette gjelder bl.a. en alenemor i Ålesund som jobber som førskolelærer. Hun ble sykmeldt på grunn av vond skulder. Etter to måneder viste det seg at det var en senebetennelse som satt veldig godt. Hun fikk rekvisisjon fra legen til fysioterapi, og fikk da beskjed om at ventetiden var fra to måneder til et halvt år. Hun ville altså måttet vente minst fire måneder på sykepenger fra hun ble sykmeldt, til hun fikk behandling. Hun valgte, til tross for lav lønn, til tross for omsorgsforpliktelsene, å prioritere å gå til privat fysioterapi og å bruke 600 kr pr. uke av egne penger til dette. Hun er for øyeblikket på bedringens vei, har begynt på gradert sykmelding, men har fortsatt mange fysioterapitimer foran seg. Men hun kan gå tilbake igjen i delvis jobb fordi hun valgte å gå til privat fysioterapi, uten å få støtte fra Nav eller refusjonsordningen.

Situasjonen er at dette kommer til å bli mer normen enn unntaket hvis vi ikke nå setter foten ned og tenker på nytt hva som skjer med fysioterapibehandlingen i Norge. Min konkrete utfordring til statsråden er at statsråden nå må tenke gjennom hvor sterkt virkemiddel økonomiske incentiver er. De omleggingene som skjer, får åpenbart mer dramatiske konsekvenser enn jeg antar har vært helseministerens intensjon. Derfor bør man for det første stoppe omleggingen av refusjonsordningen for private og sørge for at man får en full gjennomgang av konsekvensene av måten man har valgt å styre bevilgningene på over trygden, for det andre gjennomføre det Høyre og Kristelig Folkeparti ikke fikk flertall for i høst ved budsjettbehandlingen: en evaluering av omleggingen av fysioterapi knyttet til poliklinikkene. Og så må det snart komme en klar og konsis opptrappingsplan for rehabiliteringstjenester, slik at ikke denne stykkevis og delt-utviklingen av viktige tjenester går ut over liv og verdighet og gjør at mange fortsatt går for lut og kaldt vann, som vi har sett over mange år nå.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:16:24]: Det skal ikke være tvil om at Regjeringen er opptatt av både rehabilitering og fysioterapi. Det er også helt klart at Regjeringen vil sikre rehabilitering og opptrening til dem som trenger det. Det målet er det bred politisk oppslutning om. Det er ikke slik at Regjeringens politikk fører til at rehabiliteringstilbudet i helseforetakene blir redusert.

I Oppdragsdokument for 2010 har vi presisert at tjenester som de regionale helseforetakene kjøper fra private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, skal ha minst samme omfang som i 2009. I tillegg har de regionale helseforetakene brukt midler fra ordningen Raskere tilbake til å kjøpe tjenester fra disse institusjonene. Antall opphold har økt de siste årene.

Regjeringen ser habilitering og rehabilitering som svært viktig for å oppnå mestring, som interpellanten var inne på, og deltakelse og for å øke evnen til å fungere med funksjonshemning og kronisk sykdom. Rehabilitering er også viktig for å bidra til at sykmeldte kommer tilbake i arbeid. I Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011 er det et tydelig mål at dette feltet skal styrkes. Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene følger opp denne strategien.

Rehabilitering i helsetjenesten skjer både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. I spesialisthelsetjenesten gis det rehabiliteringstjenester i avdelinger for fysikalsk medisin og rehabilitering og i andre typer avdelinger, i poliklinikker, gjennom rehabiliteringsteam og ved lærings- og mestringssentre. Videre gis det tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med de regionale helseforetakene. Det er viktig at faggrupper, tjenestenivåer og tjenesteytere samarbeider om gode og helhetlige tjenester til pasientene. Fysioterapitjenesten er en sentral del av det tverrfaglige rehabiliteringstilbudet – både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med de regionale helseforetakene, inngår i det helhetlige tjenestetilbudet i regionen. Fra 2006 til 2009 har vi økt den øremerkede bevilgningen til kjøp av tjenester fra slike institusjoner. For 2010 er de øremerkede midlene videreført i rammene til de regionale helseforetakene. Målet med Samhandlingsreformen er å få til helhetlige og bedre koordinerte tjenester til pasienter som trenger det. Oppfølging av Samhandlingsreformen vil være viktig for hvordan tjenestene innen habilitering og rehabilitering skal utvikles fremover.

Fra og med 2010 har vi avviklet ordningen som innebærer at enkelte helseforetak kan kreve takster etter takstsystemet for fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten. Disse midlene ble utbetalt over poliklinikkbudsjettet. Endringen som gjelder fra 2010, innebærer at 35 mill. kr ble overført fra poliklinikkbudsjettet til de regionale helseforetakenes basisbevilgninger.

Omleggingen skal legge til rette for likere fordeling av midler mellom helseregioner og sykehus, slik at pasientene skal få et mest mulig likeverdig tilbud om spesialisthelsetjenester. Det forutsettes at helseregionene viderefører de nødvendige behandlingstilbudene, slik at sørge for-ansvaret deres ivaretas på en best mulig måte.

Endringen er en opprydding og forenkling i forbindelse med at finansiering av somatisk poliklinisk virksomhet er lagt om. Tidligere ble utgiftene dekket over takstsystemet for offentlige poliklinikker. I dag er disse utgiftene en del av ISF- og DRG-systemet, på samme måte som for innlagte pasienter.

I forbindelse med avviklingen av ordningen er det reist spørsmål om ikke poliklinisk fysioterapi ved sykehusene kan inngå som en ordinær del av den innsatsstyrte finansieringen, og omfatte alle helseforetak. Regjeringen vil vurdere en slik eventuell endring i den innsatsstyrte finansieringen i forbindelse med det videre arbeidet med Samhandlingsreformen.

Så bare en kort kommentar til noe av det som ble tatt opp av interpellanten, i tillegg til det jeg har sagt. Jeg vil jo gjerne understreke at jeg er veldig enig i at fysioterapi kan være veldig viktig for det å mestre og leve med sykdom. Samhandlingsreformen har et stort fokus på forebygging, og habilitering og rehabilitering er faktisk noe av viktigste i forbindelse med denne reformen. De endringene som gjøres nå, har som målsetting å gi samme tilbud i hele landet. Det er det som ligger i de endringene som er gjort. Det har ikke dreid seg om å spare penger. Vi bruker fremdeles de samme pengene på dette området.

Erna Solberg (H) [12:22:36]: Jeg er litt forbauset over statsrådens svar, basert på de klare mediemeldinger vi for øyeblikket har om at den aktiviteten og de tilbudene som har vært tidligere, ikke opprettholdes ved enkelte sykehusforetak. Tvert imot er det en omstrukturering og en nedlegging av tilbud, bl.a. knyttet til bassengterapi, som jeg altså nevnte konkrete eksempler på, systematisk mange steder. Dette er en del av den jobben som gjøres for at folk kan komme seg tilbake igjen på jobb. Og da er mitt spørsmål: Har statsråden oversikt over hva som foregår ved sykehusene?

Den andre siden av dette er spørsmålet om avtalene og omleggingen av refusjonen for de private fysioterapeutene, som statsråden ikke nevnte noe om. Situasjonen er altså at vi har litt mer enn 1 000 flere årsverk i denne fysioterapien enn det kommunene de facto betaler for. Vi har en omlegging nå, initiert av at man ønsket å spare på refusjonsordningene på trygdesiden, som kan bidra til at disse 1 000 årsverkene flyttes ut av den delen av fysioterapien som det offentlige finansierer, og der folk, og kanskje de som har størst behov, vil kunne komme og få hjelp, og man vil tvert imot få to forskjellige køer. Den neste delen av denne omleggingen skal det forhandles om i løpet av få måneder. Vil statsråden stoppe dette og dermed sikre at vi ikke får en nedbygging av de tjenestene som skjer innenfor den kommunale fysioterapien? For det som kan komme til å skje, er at vi nå enten får en nedbygging eller en veldig klar privatisering av deler av dette. Jeg har møtt fysioterapeuter som helt slutter i den typen praksis og går over til fullfinansiert privat praksis, fordi de er usikre på om de f.eks. kan beholde bare 20 pst. avtale og ha privat praksis ved siden av. Dette er et ganske kritisk resultat, som vil bli synlig utover høsten, hvis man nå ikke bestemmer seg for å stoppe videre omlegging, se disse tingene i en sammenheng og sørge for at den usikkerheten som mange av de fysioterapeutene med avtale nå lever med, ganske raskt blir avklart. Helsekomiteen får ukentlig – nesten daglig – brev fra fysioterapeuter som er fortvilet over denne situasjonen, og som forteller pasientene sine, som blir enda mer fortvilet, at de ikke kan garantere at de tilbudene en får i dag, vil være tilbud som videreføres til høsten.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:25:56]: Bare la det være helt klart: Jeg ønsker verken en reduksjon i det kommunale tilbudet eller en nedbygging av fysioterapitilbudet, og jeg ønsker heller ikke at resultatet av omleggingen skal bli en privatisering. Det er en omlegging av tilskuddene. Det er også basert på det faktum at mange kommuner har delt driftstilskuddet til fysioterapeuter ut i veldig små andeler, istedenfor det som var forutsetningen, nemlig at 40 pst. av driftstilskuddet skulle gå gjennom kommunen, 40 pst. gjennom egenandel og 20 pst. gjennom trygd.

Det som er viktig i denne saken, er at det er en omlegging, og det er klart at når vi gjør en omlegging, er det jo ikke slik at man ikke følger med i hva som foregår. Vi har tvert imot prøvd å finne ut: Har det virkelig vært en nedbygging i tilbudet, er det fysioterapeuter som avvikler? I noen grad har man grunn til å anta at kommuner har ansatt flere fysioterapeuter, fordi de har hatt det valget enten å ha fysioterapeuter med driftstilskudd eller å ansette egne, men jeg kan i hvert fall forsikre om at vi følger dette nøye. I 2009 har ikke fysioterapeutene redusert virksomheten sin i kommunene, i hvert fall ikke slik vi kan se dette så langt. Men som sagt, dette er noe som vi følger veldig nøye.

Så hører jeg også at sykehus legger om og avvikler bassengene sine. Det er klart at jeg har veldig stor forståelse for at mange pasienter har behov for dette. Det er noe som vi vil følge opp, fordi det er en helt klar forutsetning når det gjelder helseforetakene at de ikke skal bruke mindre på habilitering og rehabilitering i år enn det man har brukt tidligere.

Per Arne Olsen (FrP) [12:28:37]: Jeg vil få lov til å starte med å gi litt ros og litt ris. Ikke uventet går rosen til interpellanten, Erna Solberg, for å ta opp denne problemstillingen, som er svært viktig for mange pasienter og enkeltmennesker, og som mange av dem er opptatt av. Ris vil jeg gi til Regjeringen og helseministeren, som etter min oppfatning nok en gang har foretatt systemendringer som fører til at enkeltmennesker rammes hardt, gjennom at viktige opptrenings-, rehabiliterings- og habiliteringstilbud de facto er redusert. Når Regjeringen har lagt om fysioterapitjenesten slik at det er vanskeligere å få tilgang til denne tjenesten, da kan det umulig være noe annet enn økonomiske motiver som ligger bak – dessverre.

Jeg må innrømme at jeg har problemer med å tolke svaret fra statsråden. Man skal være svært overbevisende og tøye sannheten rimelig langt for å hevde at fysioterapitilbudet har blitt bedre etter Regjeringens systemendringer. Sannheten er at endringene nettopp har rammet enkeltmennesker. Summen av alle mennesker som er rammet, utgjør en stor og betydelig pasientgruppe. Det er helt riktig, som statsråden sa her i sted, at oppdragsdokumentet ikke forutsetter noen reduksjon, men det er altså de faktiske og praktiske resultater som gjelder. Og listen som ble ramset opp av representanten Solberg, kunne vært gjort enda lenger. Det er sannheten.

Det er ingen nyhet at Regjeringen lar være å satse på rehabilitering og habilitering. Jevnlig har det vært store demonstrasjoner, underskriftskampanjer og andre opprop mot Regjeringens manglende vilje og evne til å satse på dette feltet. Dessverre er ikke dette noe som kun rammer de mange enkeltmenneskene som har behov for rehabiliteringstjenester, det er noe som rammer oss alle gjennom dårlig samfunnsøkonomi, større sykepengeutgifter, uføretrygdutgifter, lavere produktivitet mv.

Det å ikke satse på rehabilitering er en unnlatelsessynd som Regjeringen har gjort seg skyldig i gjennom de siste fem årene.

Når det gjelder fysioterapitjenester, vil jeg vise til Fremskrittspartiets gjentatte forslag om å fjerne avtalehjemlene samt å innføre fri etableringsrett for fysioterapeuter. Fremskrittspartiet var selvfølgelig også imot endringene knyttet til bortfallet av refusjoner for poliklinisk fysioterapi, og omleggingen av tilskuddsordningen som ble foretatt foregående år.

Som tidligere nevnt ser jeg dessverre ingen annen grunn for Regjeringen til å stramme inn helsetilbudet enn å spare penger. Vi husker alle hvordan den usosiale egenandelen på fysioterapi ble innført av den rød-grønne regjeringen, for så å bli fjernet nettopp etter press fra Fremskrittspartiet, brukeorganisasjoner og enkeltmennesker.

Hva må til denne gangen for at Regjeringen innser at man nok en gang har satt hensynet til systemet og finansministerens sparekniv foran hensynet til enkeltmenneskers behov for adekvate og gode fysioterapitjenester? Jeg kan i alle fall love at Fremskrittspartiet kommer til å stå på barrikadene for å få reversert den negative utviklingen som Regjeringens politikk har ført til. Forhåpentligvis vil helseministeren og Regjeringen innse at man har tråkket svært feil når man har endret systemet for økonomiens skyld og ikke for pasientenes beste.

Det er mange aspekter ved dagens system som taler for å reversere og endre systemet – bl.a. de endringene som ble gjort i fjor – både for fysioterapeutene, for samfunnsøkonomien og ikke minst for den enkelte pasient, som venter på rehabilitering, muligheter til bassengtrening osv.

Det er ikke så lenge siden påske. Reklamene rullet over tv-skjermen med svært fornuftige fjellvettregler. Én av dem var at det er ingen skam å snu. Det er etter min oppfatning på tide at Regjeringen snur i denne saken før stormen kommer.

Bent Høie (H) [12:33:11]: Når en hører helseministerens innlegg, kan en nesten få det inntrykk at den virkeligheten som er rundt om i landet, ikke eksisterer – at det er den beskrivelsen som Helsedepartementet gir i sine offentlige dokumenter, som er virkeligheten, mens den virkeligheten en opplever hvis en leser landets lokalaviser eller snakker med de berørte, ikke eksisterer: f.eks. at en ved sykehuset i Kristiansand legger ned varmtvannsbassenget, at det kuttes i pasientopplæringen, at det kuttes i rehabiliteringstilbudet til barn og syke eldre, at tilbud som viser seg å kunne forebygge operasjoner med 50 pst., nå avvikles. Bare kutt i bassengtrening vil ramme 9 000 pasienter.

I år har Martina Hansens Hospital fått redusert sine bevilgninger med 1,65 mill. kr. De avvikler bassengtrening og kutter i poliklinisk fysioterapi. Røros sykehus har avviklet bassengdriften. Diakonhjemmet sykehus i Oslo har fått melding om kutt på 3 mill. kr, og vil måtte legge ned bassengtilbudet og store deler av den polikliniske behandlingen. Og på Sykehuset Levanger har pasientene fått beskjed om at det nå kuttes betraktelig i bassengtilbudet til revmatikere og hjertesyke, noe som rammer over 200 pasienter. Sykehuset nedprioriterer samtidig tilbudet til muskel- og skjelettsyke, som utgjør den største gruppen blant sykmeldte og uføretrygdede.

Dette er virkeligheten i Helse-Norge, som jeg håper at helseministeren etter hvert tar inn over seg.

Det er helt riktig at det bevilges like mye penger til sykehusene, men pengene brukes annerledes. Sykehusene bruker pengene annerledes nettopp ved at de ikke prioriterer rehabilitering og tilbud til denne pasientgruppen, men tilbud til andre pasienter – sannsynligvis – eller annen virksomhet. Og jeg har en mistanke om at den begrunnelsen som brukes i styrene i de lokale helseforetakene og internt i sykehusene for denne type omlegging, faktisk er Samhandlingsreformen. Det brukes som argument at dette er tilbud som kommunene kan ta seg av, at dette er tilbud som hører hjemme i den kommunale fysioterapiordningen, og derfor kan de gjøre dette. Det er en trend en ser: at helseforetakene opptrer som om Samhandlingsreformen er vedtatt. Men det gjøres samtidig som det ikke er bygd opp alternative tilbud til disse pasientene i kommunene. Tvert imot – pasientene opplever at også kommunene er i en omleggingsfase, der fysioterapitilbudet bygges ned.

Det kan virke besnærende at helseministeren later til å tro at den omleggingen der en samler disse 20-prosentene til 100 pst., dvs. én fysioterapeut, eller én ansatt, i 100 pst. avtale, betyr akkurat det samme. Men det er jo feil. Grunnen til at kommunene delte opp avtalene i fem, og ga fem fysioterapeuter 20 pst. avtale, var jo at de fikk 500 pst. fysioterapeuter til 20 pst. pris, fordi disse da fikk 100 pst. trygderefusjon. Det som nå skjer, er at når kommunene samler disse avtalene i én avtale, blir det altså én fysioterapeut der det tidligere var fem fysioterapeuter. Og en skal være ganske fjernt fra virkeligheten hvis en ikke da forstår at tilbudet til pasientene som følge av dette blir betraktelig redusert.

Det betyr altså at denne pasientgruppen nå opplever at tilbudet i sykehusene og i kommunene bygges ned. Samtidig dreier den nasjonale debatten omkring Samhandlingsreformen seg om at tilbudet til disse pasientene skal bygges opp, at en skal drive med mer forebyggende virksomhet, at en skal drive med mer fysioterapi, at det er behov for flere fysioterapeuter i kommunene. Det er de politiske signalene som gis nasjonalt – når en hører på helseministerens festtaler, når en leser dokumentene fra Helsedepartementet, når en leser stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen. Så møter en altså den stikk motsatte virkeligheten ute i Helse-Norge. Det er helseministerens ansvar å sørge for at dette stopper. Det er lov å snu! Det er lov å bruke hodet, og det er lov å lese lokalaviser og se hva som faktisk skjer i dette landet.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:38:14]: Det er ikke vanskelig å være enig med interpellanten i at fysioterapi og rehabilitering er svært viktig for at pasienter skal kunne bli friske, mestre hverdagen og komme raskt tilbake til jobb.

Derfor er det da også i Soria Moria-erklæringen tydelig formulert at Regjeringen skal sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det – og la meg tilføye: uansett størrelsen på pengeboka, og uansett hvor i landet man bor.

I innstillingen til Samhandlingsreformen, som helsekomiteen vil avgi neste uke, og som skal behandles i Stortinget den 27. april, vil forebygging, tidlig innsats, og ikke minst rehabilitering stå sentralt, som et av de områdene som skal gis størst politisk prioritet i årene som kommer.

Representanten Solberg påstår at som følge av en omlegging av finansieringssystemet i sykehusene på dette området gjennomføres det omfattende kutt i helseforetakene. Det er ikke riktig – det skal jeg komme tilbake til.

Den finansieringsordningen det her er snakk om, har vært en midlertidig ordning som bare en del helseforetak har kunnet benytte seg av. Helseforetakene har kunnet kreve refusjon for takster etter takstsystemet for kommunehelsetjenesten. Dette er nå avviklet, og pengene – 35 mill. kr – er overført til helseforetakenes basisbevilgninger. Det vil bl.a. gi en mer riktig fordeling av pengene og bidra til at vi får et mer likeverdig tilbud landet over.

Denne omleggingen, sammen med presisering fra helseministeren til helseforetakene om at rehabilitering skal prioriteres, bl.a. ved at de øremerkede bevilgningene til kjøp av rehabilitering i private helseinstitusjoner skal videreføres på 2009-nivå – og 2009-nivå er altså en økning av rammen med 120 mill. kr i forhold til 2006-nivå – vil bidra til dette.

Så vil også finansieringsordningen for fysioterapitjenesten på sykehusene, som statsråden sa i sitt innlegg, bli vurdert i forbindelse med det videre arbeidet med endringene i økonomien i Samhandlingsreformen.

Så hevder representanten Solberg at det er blitt lang ventetid i kommunene som følge av omleggingen der. Det er altså en omlegging som Stortinget har vedtatt. Omleggingen betyr at fysioterapeutenes inntekt i større grad vil komme i form av kommunale driftstilskudd.

Det er heller ikke riktig at det foregår omfattende kutt i kommunene. De tallene vi har fått fra Statistisk sentralbyrå, forteller at årsverkinnsatsen for fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten aldri har vært større enn i 2009. Statistikk over utbetalinger over folketrygden til fysioterapeuter viser også at aktiviteten blant fysioterapeuter ikke har gått ned. Det er realiteten.

Dette forteller at den virkelighetsbeskrivelsen som Solberg kommer med, ikke er korrekt når det gjelder det nasjonale nivået. Så bestrider ikke jeg enkeltoppslag i avisene. Men når vi skal beskrive hvordan situasjonen er nasjonalt, så foregår det altså ikke omfattende kutt.

Det betyr ikke at vi har en god nok rehabilitering i Norge. Dette er en del av helsetjenesten som selvfølgelig må forsterkes i årene som kommer, ikke minst i kommunehelsetjenesten. Det kommer også til å bli en viktig del av den opptrappingen som vil komme som følge av Samhandlingsreformen.

Geir Pollestad (Sp) [12:42:00]: Sist høst og vinter har vi hatt en meget grundig debatt om tiltak for å få ned sykefraværet. Det er positivt at det ble så bred enighet om en ny IA-avtale og de tiltak som kom for å få redusert sykefraværet. Ingen kan være i tvil om at Regjeringen og de rød-grønne partiene tok denne debatten på alvor, og at oppfølgingen av den vil bli høyt prioritert.

Dersom det skulle medføre riktighet, som representanten Solberg hevder, at Regjeringen midt under denne debatten fikk vedtatt endringer i finansieringen av fysioterapitjenestene som medfører en redusert innsats for å få pasienter tilbake i jobb, ville det vært grunnlag for kritikk. Men jeg føler meg helt trygg på at de endringene som er gjort, ikke har de negative virkningene som representanten Solberg hevder. Jeg er godt fornøyd med statsrådens redegjørelse og med de endringene som er gjort. Jeg forstår at det er ønskelig å få til et likt system for finansiering av poliklinisk fysioterapi ved alle helseforetakene. Jeg har tro på at de sykehusene som berøres av omleggingen, vil videreføre det behandlingstilbudet de er pålagt bl.a. gjennom oppdragsdokumenter. Det er viktig at de regionale helseforetakene påser dette.

I Senterpartiet er vi tilfreds med den økte satsingen på habilitering og rehabilitering som har vært, og som vil bli betydelig forsterket som følge av Samhandlingsreformen. Vi ser for oss at kommunene vil ansette flere fysioterapeuter når de får et utvidet ansvar for innbyggernes helse gjennom forebyggende arbeid, og ved den styrkingen av kommunehelsetjenesten som skal skje.

Muskel- og skjelettlidelser er de hyppigste enkeltårsakene til smerte og redusert livskvalitet i Norge og står for omtrent 40 pst. av de totale trygdeutgiftene. Det har vist seg at disse lidelsene i særlig grad rammer kvinner og dem med lavere utdannelse og inntekt. Kunnskap om og tiltak mot muskel- og skjelettlidelser er derfor viktig for å utjevne sosial ulikhet innenfor helsefeltet.

Senterpartiet er opptatt av å redusere ventetidene på alle typer helsebehandling, ikke minst for å redusere sykefraværet og unngå at rehabiliteringsperioden etter sykdom skal bli forlenget på grunn av venting. For å unngå at vi får et klassedelt helsevesen, er det viktig at vi lykkes med å redusere ventetiden i alle ledd av behandlingskjedene. Og selvsagt er tilstrekkelig kapasitet i lærings- og mestringstilbudet viktig for dem som plages av kroniske lidelser. Også her vil det være behov for fysioterapeuter.

Jeg er glad for at vi gjennom de endringer som er gjennomført i finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i kommunene, har fått slutt på et system med oppdeling av avtalehjemler i små deltidshjemler og omsetning av slike til høye priser. For et par år siden var det store medieoppslag om de negative sidene ved denne utviklingen for Helse-Norge og for mange som ville etablere seg med egen fysioterapipraksis. For de framtidige tjenestene og for å få mest mulig igjen for bevilgingene er det positivt, det som nå har skjedd.

Så vil alle omlegginger kunne gi uventede og uønskede utslag. Jeg er glad for at departementet har gjort det klart, og statsråden har gjort det klart, at en skal ha god kontakt med fysioterapeutenes organisasjoner og med kommunene for å følge med på at aktiviteten ikke blir redusert, slik som interpellanten hevder.

Filip Rygg (KrF) [12:46:10]: Det er bra at rammevilkårene for poliklinisk fysioterapi er oppe til debatt i Stortinget i dag. Det er rett og slett på tide at fysioterapi kommer på dagsordenen. Stortinget mottar for tiden sterke bekymringsmeldinger der mange sier at Regjeringen er i ferd med å rasere fysioterapitjenesten. Dette går ut over store pasientgrupper, og spesielt kronikerne.

Dette er alvorlig, og jeg er egentlig ganske forundret over både svaret som gis, og noen av innleggene i denne salen i dag. Fysioterapien må få levelige rammevilkår, og det har den tydeligvis ikke i dag, det viser mange meldinger. Nå står fysioterapien uten refusjonsrett, uten ISF-rett – altså rett til innsatsstyrt finansiering – og uten rett til å kreve egenandeler.

Fysioterapiforbundet har gjennomført en kartlegging av konsekvensene av at stortingsflertallet avviklet refusjonen for poliklinisk fysioterapi da Stortinget behandlet budsjettet for 2010. Det viser seg at når de regionale helseforetakene har fordelt midlene gjennom inntektsmodellen for helseforetak, har denne fordelingsmodellen slått svært uheldig ut for enkelte foretak. Ja, det er riktig som statsråden sier, at det er stilt krav i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene om at tilbudet om poliklinisk fysioterapi skal opprettholdes. Likevel skjer det som Kristelig Folkeparti uttrykte bekymring for, og som flere her i salen har nevnt: Ved Sykehuset Namsos legges deler av fysioterapitilbudet ned. Dette er pasienter som står helt uten annet tilbud. Ved Sykehuset Levanger mister over 200 pasienter i året tilbud om bassengtrening. Sykehuset i Kristiansand stengte bassenget 1. mars. Dette rammer 9 000 pasienter. Røros sykehus legger ned bassengdriften. Diakonhjemmet Sykehus vil måtte legge ned hele bassengtilbudet og store deler av den polikliniske behandlingen.

Men dette har flere nevnt, og da er det litt forunderlig at man ikke kan erkjenne at det er store utfordringer. Det er rett og slett en alvorlig situasjon. Det store bildet er altså ifølge Norsk Fysioterapiforbund at bassengtreningstilbud legges ned, og at poliklinisk virksomhet reduseres betraktelig. Dette får igjen store konsekvenser for behandlingstilbudet til mange pasienter, og det vil også få innvirkning på sykehusenes totale virksomhet. Vi vet det får konsekvenser for mange med hensyn til å holde seg i arbeidslivet. Spesielt er mange revmatikere avhengig av tilbudet for å opprettholde funksjoner og arbeidsevne. Vi vet at behovet for smertestillende og andre medisiner vil øke.

Vi ser at bortfallet av refusjon for poliklinisk fysioterapi fører til nedleggelser av tilbud, uten at annet tilbud er etablert i kommunehelsetjenesten. Dette er forferdelig irrasjonelt, og det er så trist å se at fagmiljøer bygges ned, for så å skulle bygges opp igjen, men da er det kanskje store utfordringer som venter.

Regjeringen og de rød-grønne partiene kan ikke være bekjent av at fysioterapitjenesten nå raseres. Tilstanden er så alvorlig ved så mange sykehus at noe må gjøres, og det svært raskt. Situasjonen er fortvilet for pasientene og for helsepersonellet som berøres av dette.

Jeg tror debatten i dag har vist at det er behov for handling nå. Kristelig Folkeparti mener ISF-refusjon også for fysioterapitjenester er den riktige løsningen. En forutsetning for at poliklinisk fysioterapi også skal inkluderes i den innsatsstyre finansieringen, er at aktiviteten i poliklinikkene registreres og kostnadsberegnes. Dette er på plass, aktiviteten har vært registrert i mange år, og alt som har vært tatt ut i refusjon fra helseforetakene til poliklinisk fysioterapi fra HELFO, burde være tilgjengelig for departementet.

I disse dager kuttes det i tilbudet til pasientgrupper som er helt avhengig av opptrening og etterbehandling i basseng. Pasienter med store behov for polikliniske fysioterapitjenester rammes. Kristelig Folkeparti forventer at statsråden umiddelbart gjør sitt for å snu utviklingen og løse situasjonen.

Erna Solberg (H) [12:50:37]: Jeg betviler ingen andre politiske partiers intensjoner og deres ønsker om at den politikken de står for, er en politikk som gjør det bedre for pasienter og brukere, men jeg tviler litt på de rød-grønnes evne til å se konsekvensene av sin egen politikk, evnen til å skjønne at den stykkevis og delt-greien de nå driver på med, med fysioterapi som rehabilitering, bidrar til de omvendte virkningene av det intensjonen sannsynligvis var.

Det er ikke så vanskelig å forstå noen enkle regnestykker. Når en kommune har fått fem årsverk i fysioterapien for verdien av ett årsverk som de betaler for, og det nå er en forventning om at kommunen skal betale for de fem årsverkene og ikke bare det ene, og kommunen ikke har penger, vil det bli en reduksjon. Det er heller ikke så rart å tenke seg den nyutdannede fysioterapeuten som får beskjed om en 20 pst. avtale. Den avtalen kommer jo til å fortsette, men med 20 pst. avtale får du et inntektsnedslag på 100 000 kr. Som en konsekvens av omleggingene, hvis de gjennomføres fullt ut, kommer dette til å bety noe for hvordan man organiserer tjenestene sine. Det kommer til å bety noe for hvilke tilbud pasienter får. Jeg er ikke først og fremst opptatt av fysioterapeutene, men jeg er opptatt av at pasientene skal ha et godt tilbud. Og konsekvensene, når man gjennomfører den siste tre fjerdedelen, kommer til å bli store, hvis man nå ikke stopper opp og tenker seg om når det gjelder de avtalepraktiserende fysioterapeutene.

Jeg skjønner jo at de rød-grønne ikke vil snu om og se, men da må de ta ansvaret for at vi kan fortelle at rød-grønn politikk betyr et mer klassedelt helsevesen. Det betyr en større grad av privatisering. Det betyr at kronikerne må stå i kø. Men hvis jeg får senebetennelse, har jeg råd til å betale meg ut av køen. Det er konsekvensen, Geir-Ketil Hansen, av den politikken SV nå er med på å føre. Da holder det ikke å se bakover på SSB-tall. Da må du tenke: Hvordan blir reaksjonene på de omleggingene som kommer? Og så må du si: Har du lyst til å vente i to år og ha det mer klassedelte samfunnet? Vil du ha det helsevesenet hvor kronikerne må stå mer i kø enn oss som er relativt friske, men har små plager? Eller vil du stoppe opp nå og tenke på nytt og si at det vedtaket som ble fattet, kanskje ikke var så lurt? For det var ikke lurt, selv om det ble fattet i Stortinget. Det var ikke så lurt ikke å tenke på at økonomiske incentiver har en utrolig sterk sprengkraft, ikke minst for et enkeltmenneske som nå står overfor spørsmålet: Hva skal jeg gjøre videre? Neste år får jeg 100 000 kr mindre i lønn. Det kommer til å gjøre noe med tilbudet, og vi kommer til å få et mer klassedelt samfunn. Det synes jeg er dumt. Jeg hadde ikke trodd at rød-grønn politikk betyr at det er lommeboken som skal bestemme.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:54:00]: Representanten Pollestad beskrev egentlig veldig godt hvordan ordningen i kommunene var tidligere, og hva som var utgangspunktet for den omleggingen som er gjort. Utgangspunktet har jo ikke vært at man skulle rasere fysioterapitilbudet, sånn som representanten Filip Rygg beskrev det. Det var rett og slett en intensjon og en målsetting om at man skulle få en mer rettferdig ordning i kommunene. Også i alle helseforetakene skulle en få en mer rettferdig ordning.

Det er et faktum at vi bruker mye mer penger på habilitering, rehabilitering og disse områdene nå enn det vi har gjort tidligere. Så kan vi være enige om at dette er et veldig viktig område som vi må satse på, nettopp – som interpellanten var inne på – for å hjelpe spesielt kronikere til å kunne fungere i hverdagen. Utgangspunktet er at pasientene skal få et bedre tilbud. Det skal alltid være det som er vår målsetting og det vi har å jobbe etter.

Jeg har også sagt at vi vil følge nøye med i den omleggingen som nå er gjort, eller som man i hvert fall er i gang med. Men så er det også slik at budsjettene i spesialisthelsetjenesten er lagt ut til helseforetakene. Det er helt klart at de må prioritere dette området. De må prioritere fysioterapi, som er et så viktig område, og det samme må kommunene. Kommunene må også føle et ansvar for sine innbyggere og prioritere dette området. Hele kommunesektoren må følges opp her. Så skal jeg selvfølgelig ta mitt ansvar oppe i det hele.

Når det gjelder hvorvidt den polikliniske delen av fysioterapien skal inn i ISF-ordningen, vil vi vurdere det. Det er en vurdering som vi gjør i forbindelse med innføringen av Samhandlingsreformen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.