«I generasjoner har vi i Norge utdannet og skolert norske sjøfolk, utviklet kunnskap og teknologi og ekspertise om sjøen. En del av vår nasjonale kunnskapsformue er en maritim kompetanse i produkter og tjenester som nå etterspørres verden over. I Norge i dag skaper nærmere 100.000 mennesker i maritim næring verdier for over 100 milliarder kroner årlig.»

Disse innledende linjene er sitat fra en pressemelding fra Maritimt Forum, uttrykt av daglig leder Jørn Prangerød.

Jeg er redd den kunnskapsformuen Prangerød refererer til, raskt vil forvitre om den utviklingen som nå er i gang, får fortsette uhindret. Det er bakgrunnen for denne interpellasjonen, som like gjerne kunne vært rettet til næringsministeren som til arbeidsministeren. Men når jeg har valgt arbeidsministeren, er det fordi vi ser at verdifulle norske arbeidsplasser på skip som opererer i norske farvann og på norsk kontinentalsokkel, holder på å forsvinne til utlandet. Mange norske sjømenn er allerede tvunget i land og erstattet av underbetalte asiatiske mannskaper. Dette er sosial dumping av klassisk karakter.

Rederiet Teekay Norway AS, som i det vesentligste driver bøyelastingsfartøy i Nordsjøen, leder an i denne utviklingen – til skarpe protester fra norske sjømannsorganisasjoner. De krever at norske lønns- og arbeidsbetingelser skal gjelde både på norsk sokkel og i norske farvann. Det er et rimelig krav. Ellers i norsk arbeidsliv sikres arbeidstakernes lønns- og arbeidsforhold gjennom avtaleverket. Men i dette tilfellet står vi overfor en arbeidsgiverpart som ikke har vært villig til å ta sin del av ansvaret for norske arbeidsplasser og norske lønns- og arbeidsvilkår.

Det finnes oljeselskaper på norsk kontinentalsokkel som krever norsk registrering og norske avtalevilkår av de rederiene som skal utføre oppdrag på norsk kontinentalsokkel. Vårt eget statsoljeselskap er dessverre ikke blant dem.

Men det er verre enn som så. Vi har til og med erfart at norske statlige myndigheter også kjøper tjenester fra et norsk rederi som har registrert sine skip under bekvemmelighetsflagg, og som nekter å inngå tariffavtale med norske sjømannsorganisasjoner. Nå vil jeg tro at inngåelsen av en slepebåtkontrakt i nord først og fremst er uttrykk for forvaltningsmessig bevisstløshet – og neppe en politisk holdning. I hvert fall har vi fiskeriministerens ord for at kontrakten vil bli avviklet så snart som mulig. Men dette viser hvor langt jakten på kostnadsreduksjoner i det offentlige kan drives – og hvilke konsekvenser det kan få.

Til forskjell fra Norges Rederiforbund har Byggenæringens Landsforening gjort felles sak med arbeidstakerorganisasjonene for å bli kvitt useriøse byggefirmaer som undergraver arbeidsvilkårene i en hel næring. Rederiforbundet går i stedet motsatt vei. Der i gården ivrer de nå for innføringen av norsk internasjonalt skipsregister i norsk innenriksfart, vel vitende om at det nettopp betyr at norske sjøfolk i så fall utkonkurreres av sjøfolk fra andre land med langt lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår.

Nå vet jeg selvfølgelig at skipsfarten er en global næring, og at norske rederier er avhengig av internasjonale konkurransevilkår. Og vi kan naturligvis ikke hindre at utenlandske skip med utenlandsk mannskap anløper norsk havn, men vi kan og bør sørge for at skip som frakter varer mellom norske havner, har like konkurransevilkår.

Et springende punkt i denne forbindelsen er om en lastebøye på norsk kontinentalsokkel, tillike med en plattform som står forankret på bunnen, er å betrakte som norsk havn. Men her strides altså ekspertisen – for ikke å si de ulike interessene. Heller ikke på dette området får vi hjelp fra Norges Rederiforbund, snarere tvert imot. Da de norske sjømannsorganisasjonene med støtte fra Den internasjonale transportføderasjonen ba om et tillegg til en avtale for bekvemmelighetsflaggede offshore servicefartøy som opererer «world wide», i den gode hensikt å skape likhet mellom norskregistrerte og bekvemmelighetsflaggede skip når de opererer på norsk kontinentalsokkel og mellom norske havner, sa rederne et rungende nei. Dermed ble hele avtalen sagt opp. Konsekvensen er at alle norskeide skip under bekvemmelighetsflagg som opererer på norsk sokkel, nå seiler uten tariffavtale, altså må sjøfolkenes lønns- og arbeidsvilkår sikres på annen måte. Vi kan rett og slett ikke leve med en situasjon som gjør at de fleste fartøyene som laster olje fra bøyer på norsk kontinentalsokkel, flagger ut, jager de norske mannskapene på land og erstatter dem med asiatisk mannskap med lav betaling og helt andre arbeidsvilkår. Om dette nå får spre seg, er norsk sjøfart snart redusert til noen ferjer og fraktefartøy – og knapt nok det.

Jeg setter imidlertid min lit til at de tiltak Regjeringen har satt i verk for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår i norsk sjøfart, vil hindre omfattende utflagging og ytterligere tap av norske arbeidsplasser.

Fra 1. mai gjeninnføres kravet om arbeidstillatelse for sjøfolk utenfor EØS-området som søker hyre på skip i norske farvann, hvilket betyr at det i fortsettelsen blir vanskeligere å erstatte norske mannskaper med utlendinger i norsk fartsområde.

En av de største politiske dumhetene Bondevik-regjeringen gjorde, var å angripe nettolønnsordningen for sjøfolk – altså samme ordning som flere av våre europeiske naboland har sett seg nødt til å innføre for å beskytte egne sjøfolk og egne rederier mot ublu konkurranse fra redere som registrerer sine skip under bekvemmelighetsflagg. Bondevik-regjeringen ønsket å innføre en såkalt kompetansemodell, hvilket i praksis betyr at ordningen skulle begrenses til sertifikatpliktige stillinger om bord. Dette ville fått store konsekvenser. Ikke bare sjømannsorganisasjonene reagerte. Hele kysten reagerte da det ble gjort oppmerksom på følgene av den daværende regjerings forslag.

Vårt største ferjeselskap, Color Line, truet umiddelbart med å flagge ut til Danmark. Bare i mitt fylke, Vestfold, ville det ført til tap av 1 500 arbeidsplasser. Jeg er ikke alene om å mene at angrepet på nettolønnsordningen bidro sterkt til Bondevik-regjeringens fall, og at landet fikk en flertallsregjering som siden har stått vern om sjøfolks lønns- og arbeidsvilkår, og som har gitt norsk rederinæring nye og bedre rammevilkår.

Utviklingen av en konkurransedyktig og innovativ maritim næring er faktisk en av hovedpilarene i norsk næringspolitikk. Sammen med nettolønnsordningen har denne satsingen skapt optimisme og pågangsmot. Søkningen til maritim utdanning har økt de siste årene fordi mange unge i økende grad ser sjøen som en karrieremulighet.

På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet har konsulentselskapet Econ Pöyry gjort en evaluering av nettolønnsordningen for sjøfolk. Evalueringen viser at ordningen har tjent sin hensikt, at rundt regnet 5 000 sjøfolk har berget jobbene sine, og at ordningen har hatt en positiv effekt på sysselsetting og kompetanseutvikling i den maritime næringen. Likevel mener Econ at nettolønnsordningen samfunnsøkonomisk sett ikke er lønnsom. Eller sagt med andre ord: Det ville vært bedre om de 11 000 norske sjøfolkene som omfattes av ordningen, fant seg annet å gjøre og bidro til verdiskapingen på annet vis.

Nå er det i og for seg ikke nytt at «blårussen» gjør slike vurderinger. Også i Rederiskatteutvalget var det et flertall som mente at rederinæringen har for dårlig inntjening og derfor ikke bidrar tilstrekkelig til verdiskapingen i det norske samfunnet.

Nå skal vi selvfølgelig ikke overvurdere betydningen av slike utredninger. Det er tross alt regjering og storting som gir rammebetingelsene for den maritime næringen. Det er alltid viktig og nyttig at eksisterende ordninger og systemer ettergås etter at de har virket en tid. Men det er unektelig problematisk, og det skaper betydelig usikkerhet når slike konklusjoner legges på bordet. De bidrar nemlig til å skape grobunn for ytterligere utflagging av norske arbeidsplasser. Det kan få skjebnesvangre konsekvenser. Jeg har nemlig vanskelig for å forestille meg en norsk maritim næring helt uten norske sjøfolk – og det er dette utviklingen nå handler om.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:12:54]: Representanten Gullvåg tar opp et tema som har vært – og er – viktig for Regjeringen. Spørsmålet berører både mitt og nærings- og handelsministerens område.

For å motvirke sosial dumping til sjøs har Regjeringen vedtatt å innføre krav om tillatelse til å arbeide for utenlandske sjøfolk på utenlandsk registrerte skip i norsk innenriksfart. Kravet innebærer at norske lønns- og arbeidsvilkår må etterleves. Bestemmelsen er tatt inn i utlendingsforskriften og vil, som representanten viste til, tre i kraft 1. mai, altså i morgen. Innføringen av dette kravet er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og Soria Moria-erklæringen.

Forskriften er blitt utformet i samsvar med Havrettskonvensjonens bestemmelser om havenes frihet, herunder retten til fri skipsfart og navigasjon på verdenshavene. Forskriften omfatter dermed kun skip under fremmed flagg i trafikk av et visst omfang mellom norske havner og ikke skip som benytter seg av havenes frihet til fart gjennom norske havområder. Som nevnt trer forskriftsbestemmelsen i kraft 1. mai. Vi har således ikke høstet erfaringer med den nye reguleringen.

For tiden har vi dessuten til vurdering spørsmålet om å utvide kravet til også å gjelde utenlandske sjøfolk som arbeider om bord på utenlandsk registrerte skip i fast trafikk på norsk sokkel. Bakgrunnen for dette er at vi ønsker å sikre lønns- og arbeidsvilkårene for sjøfolkene også i denne virksomheten.

På sokkelen vil Havrettskonvensjonens regler om fri ferdsel på verdenshavene slå sterkere inn, ettersom skipene beveger seg utenfor norsk territorialfarvann. Vi legger til grunn at fast trafikk mellom norske fastlandshavner og norsk sokkel kan omfattes av en slik regulering. Utenlandsk registrerte skip i internasjonal trafikk mellom utenlandske havner og innretninger på norsk sokkel faller utenfor området for norsk jurisdiksjon og er omfattet av våre internasjonale forpliktelser, bl.a. EØS-avtalen, WTO, frihandelsavtaler samt bilaterale avtaler.

Dersom norske myndigheter kjøper sjøfartstjenester fra utenlandsk registrerte skip, kan anskaffelsesregelverket, nærmere bestemt forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, være et virkemiddel. Etter disse reglene kan oppdragsgiver i sine kontrakter stille krav om at ansatte skal ha lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale. Dette regelverket implementerer ILO-konvensjon nr. 94, om arbeidsklausuler i offentlige kontrakter. For skip som seiler under norsk flagg, vil også allmenngjøring av tariffavtaler kunne være et virkemiddel. Med visse begrensninger kan allmenngjøringsordningen også omfatte flyttbare innretninger og fartøy i petroleumsvirksomheten.

Regjeringen arbeider på flere plan for å legge til rette for norsk skipsfart. I Regjeringens maritime strategi, «Stø kurs» fra 2007, er visjonen at Norge skal være en ledende maritim nasjon. Vi har mål om å være verdensledende på maritim kompetanse. «Stø kurs» inneholder en rekke tiltak for å gjøre rammebetingelsene i Norge mer konkurransedyktige. Disse omfatter en ny rederibeskatning, videreføring av nettolønnsordningen samt målrettet satsing på maritim kompetanse, maritim forskning og tiltak for mer miljøvennlig skipsfart ledsaget av budsjettmidler.

Tilskudd for sysselsetting av sjøfolk, herunder nettolønnsordningen, skal sikre norsk maritim kompetanse og rekruttering av norske sjøfolk og berører om lag 11 500 sjøfolk om bord på NOR- og NIS-registrerte skip, og årets bevilgning er på 1 750 mill. kr. I en evalueringsrapport som nylig ble lagt fram om tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk, går det fram at ordningen virker etter formålet og har hatt en positiv effekt på sysselsettingen av sjøfolk. Rapporten sier at uten nettolønnsordningen hadde et betydelig antall skip flagget ut, og bortimot halvparten av sjøfolkene i ordningen ville ikke hatt jobb til sjøs. Dessuten har ordningene gjennom innbetalinger til Stiftelsen Norsk Maritim Kompetanse medført en sterk økning i antall opplæringsstillinger om bord på norske skip og en økning i rekrutteringen til maritim utdanning.

Regjeringen ønsker å legge forholdene til rette for at de maritime næringene fortsatt skal velge Norge som vertsland. Dette betyr satsing på maritime arbeidsplasser både til sjøs og i de tilknyttede virksomheter på land. Jeg vil nevne næringsministerens kampanje «Norge som maritimt vertsland», som ble lansert i november 2009. Formålet med kampanjen er å få lagt ny maritim aktivitet til Norge, både gjennom å få utflyttet norsk virksomhet tilbake og å tiltrekke oss utenlandske aktører. Nærings- og handelsdepartementet er i gang med å kartlegge regelverk og prosedyrer som kan være til hinder for valg av norsk flagg. Bruk av norsk register bidrar til økt tilknytning mellom rederiene og det norske maritime miljøet. Dette vil kunne gi positive sysselsettingseffekter i Norge både om bord på de aktuelle skip og på land gjennom kjøp av norsk maritimt utstyr og maritime tjenester.

Et viktig tiltak i den maritime strategien var også norsk ratifikasjon av ILO-konvensjonen om sjøfolks arbeids- og levevilkår. Konvensjonen ble vedtatt i 2006 og vil ventelig kunne tre i kraft i 2012. Norge ble den første europeiske stat, og den femte totalt, som ratifiserte den, noe som skjedde 10. februar 2009. Konvensjonen er en milepæl i det internasjonale arbeidet med å styrke sjøfolks rettigheter globalt, og den vil være et viktig bidrag i arbeidet med å begrense sosial dumping.

Dette viser at Regjeringen arbeider aktivt for å ivareta konkurranse- og rammebetingelser, samtidig som det stilles vilkår for konkurransen i form av tiltak som skal forhindre sosial dumping.

Steinar Gullvåg (A) [10:19:04]: Jeg takker for statsrådens utmerkede svar, som ikke bare antyder, men som viser at Regjeringen vil gå videre i arbeidet med å avskaffe det jeg vil kalle sosial dumping både i norsk innenriks sjøfart og på kontinentalsokkelen. Jeg har spesielt merket meg at Regjeringen faktisk vil vurdere, nær sagt allerede før ordningen med krav om arbeidstillatelse i norsk innenriksfart har trådt i kraft, også å utvide kravet til å gjelde utenlandske sjøfolk som arbeider om bord på utenlandsk registrerte skip i fast trafikk på norsk sokkel. Dette vil i høy grad også ramme bøyelastingsfartøyene, som i dag er det store problemet på norsk sokkel.

Kampen mot sosial dumping i norsk innenriks sjøfart og på norsk kontinentalsokkel handler i like høy grad om å skape like konkurransevilkår mellom norske og utenlandskflaggede skip. Det sier seg selv at dersom det tillates at sjøfolks lønns- og arbeidsvilkår blir brukt som et konkurransemiddel mellom ulike rederier, vil man til slutt lande på det minst tenkelige nivå. Derfor er dette en kamp vi er nødt til å ta, dessverre mot redernes interesser. Det burde ha vært etter redernes ønske også.

Så har jeg merket meg videre at Regjeringen vil vurdere å bruke anskaffelsesregelverket, nærmere bestemt forskriften om lønns- og arbeidsvilkår, ved inngåelser av offentlige kontrakter i norsk sjøfart. Det er også et viktig signal, som vil bidra til å skape like konkurransevilkår, men som også vil bidra til at sjøfolks lønns- og arbeidsvilkår kan ivaretas allerede gjennom kontraktene. Det spiller også en betydelig rolle, og jeg takker for det gode signalet.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:22:33]: Jeg takker for takken for svaret. Jeg er glad for at det ble så klart oppfattet at kampen mot sosial dumping er en av Regjeringens og arbeidsministerens viktigste, prioriterte områder, i denne sammenheng i forhold til maritim næring.

Jeg har gått gjennom de ulike virkemidlene vi har for dette arbeidet. Jeg har understreket på hvilke områder vi er veldig tydelige på at dette vil vi gå videre med, men jeg har også vist til – som jeg må gjøre – at det på noen områder er begrensninger i forhold til internasjonalt regelverk. Ingen skal mene at Regjeringen ikke ønsker det, men vi må se hvor langt vi kommer i forhold til regelverket. Jeg vil understreke at det har vi også når det gjelder ILO-94 og innkjøpsregelverket, og vi er i en dialog med ESA om det systemet. Jeg har lyst til å understreke at for Regjeringen og for arbeidsministeren er det at vi har lov til å fortsette å stille disse kravene i de internasjonale kontraktene, en veldig viktig prinsipiell sak som vi kommer til å fronte på alle måter.

Jeg kan ikke si noe mer annet enn at jeg, ikke overraskende, deler målsettingen til interpellanten. Vi skal nå utrede alle sider av denne saken for også å gå videre på det som nettopp interpellanten var inne på, og også se på hvordan dette kan fungere i forhold til transport med norske bøyelastere på kontinentalsokkelen.

Bendiks H. Arnesen (A) [10:24:43]: Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp denne meget viktige saken. Jeg synes også at statsråden ga klare og gode tilbakemeldinger som burde kunne berolige norske sjøfolk i dagens situasjon. Jeg skal prøve å bidra med enda flere gode argumenter for nettopp det statsråden sa.

Jeg er helt enig med interpellanten i hans omtale av skipsfartens betydning her til lands. Jeg tillater meg å påstå at uten Norges fantastiske historie som skipsfartsnasjon, og med sjøfolk av ypperste klasse, hadde vi heller ikke vært der vi er i dag, som olje- og gassnasjon, og som leverandør av teknologi i toppklasse. Uten å overdrive kan vi trygt si at dette er en suksesshistorie.

Dette må vi selvfølgelig ta vare på, også inn i framtiden, og jeg vil hevde at uten norske sjøfolk på norske skip ville ikke Norge kunne ha kalt seg en av verdens fremste skipsfartsnasjoner, uansett hvor mange redere med norsk navn vi måtte ha. Derfor trenger vi gode virkemidler, som sikrer at denne viktige kompetansen opprettholdes, og at rekruttering av norske sjøfolk kan bli enda bedre i tiden som kommer.

Jeg er glad for at den sittende regjering og dagens stortingsflertall har tatt konsekvensen av dette gjennom å få på plass en nettolønnsordning som gjør at Norge kan hevde seg i forhold til dem vi konkurrerer med. Uten en slik nettolønnsordning ville veien ligge åpen for uflagging og minst like gode overskudd for rederne, mens de norske sjøfolkene omgående ville bli satt på land. Derfor må ikke denne viktige nettolønnsordningen svekkes på noe punkt. Den fungerer godt, og den betyr svært mye for sysselsetting og for helheten i alle deler av landet. Etter det jeg kjenner til, har vi sjøfolk bosatt i absolutt alle Norges kommuner. Dette er det få andre yrkesgrupper som kan vise til.

I Soria Moria II er det slått fast at nettolønnsordningen skal videreføres, og det er jeg svært godt tilfreds med. Jeg slutter meg også til interpellantens synspunkter når det gjelder sosial dumping til sjøs.

I Soria Moria II framheves det at felleskontrollen fra ulike offentlige myndigheter for å hindre sosial dumping, skatteunndragelser og andre straffbare forhold skal styrkes ytterligere. Dette må også gjelde for arbeidsplasser til sjøs, og nå følges altså dette opp, slik statsråden gjorde rede for.

Det blir da helt uforståelig for meg at det kan skje en form for sosial dumping i offentlig regi i dag. Jeg tenker da på det forholdet interpellanten nevnte vedrørende innleie av slepebåtkapasitet fra et norsk rederi som er registrert under bekvemmelighetsflagg, og som nekter å inngå tariffavtale med norske sjømannsorganisasjoner. Jeg finner ikke noen annen forklaring på denne hendelsen enn at det må være en inkurie, og jeg tar det for gitt at dette blir rettet opp, om det ikke allerede er gjort.

Skal vi bekjempe sosial dumping, må selvfølgelig dette gjelde for alle norske arbeidsplasser, også de til sjøs, og her må selvfølgelig det offentlige selv gå foran som det beste eksempel.

Jeg vil berømme Regjeringen for de grep som nå gjøres for å sikre norske sjøfolks arbeidsplasser på beste måte, og for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår i norsk skipsfart. Jeg tenker her bl.a. på gjeninnføringen av kravet om arbeidstillatelser for sjøfolk, som vil gjelde fra 1. mai, altså i morgen, slik både statsråden og interpellanten var inne på.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:29:29]: Interpellanten tek opp ei viktig sak og stiller spørsmål ved kva Regjeringa kan gjera for norske arbeidsplassar innan sjøfarten. Noreg er ein av dei største skipsfartsnasjonane i verda. Norske reiarlag kontrollerer den femte største flåten i verda målt i talet på skip. Det er ei næring som er prega av sterk internasjonal konkurranse, der rammene som skipsfartsnæringa arbeider under, i stor grad blir fastsette utanfor Noregs grenser. Noregs sterke internasjonale posisjon blir forsterka ved at Noreg har eit komplett maritimt miljø, med ei samla verdiskaping på nærare 100 milliardar kr og om lag 100 000 tilsette. Sjølv om Noreg er ein stor skipsfartsnasjon, er Noregs del av verdsflåten markert redusert dei siste åra. Det er slik at finanskrisa har vore og er merkbar også i denne næringa, til liks med i industrien.

Den norske sjømannen og -kvinna startar med at ein vel ei utdanning innan dei ulike faga ein kan utdanna seg i innan sjøfarten. Ein vil trenga bortimot 20 000 fleire medarbeidarar innan sjøfarten dei neste åra. Mange må ein nok rekruttera frå utlandet, slik ein også må innanfor andre næringar, sjølv om ønsket er at fleire frå Noreg vel ei maritim utdanning.

Her som elles i samfunnet vel ein del å avbryta utdanninga si, dessverre. Men trøysta kan vera at det innan dette området ikkje er fleire som avbryt enn i andre utdanningar.

Det er viktig å nemna skuleskipa, der det faktisk er stor søkning, men få plassar, då desse ikkje fell inn under kriteria for godkjenning i privatskuleloven § 2-1 andre ledd bokstav a. Det er ille at ein innan eit område der det er store behov, der ein kan utvida talet på plassar, og der det også er søkjarar, ikkje får lov til å gjera dette. Det må då vera mogleg å sjå ein samanheng her, slik at ein kan få utdanna fleire innan desse yrka, som det er eit skrikande behov for innan sjøfarten.

Sosial dumping er ord som er brukte i interpellasjonen. Det er då på sin plass å nemna modellavtalen, som er ein internasjonal avtale utan fartsavgrensingar, der lønna til den einskilde sjømannen vil variera med type skip og avløysingsordningar. For skip i internasjonal fart registrerte i NIS skil tariffavtalane mellom norske/nordiske borgarar og andre nasjonalitetar. Norges Rederiforbund har inngått overeinskomstar med dei norske sjømannsorganisasjonane for nordiske borgarar og med tolv ulike nasjonale sjømannsorganisasjonar, der dei norske fagforeiningane også er part i avtalane. Det er frivillig om eit rederi vil bruka desse avtalane eller ikkje, men for skip drivne av medlemer i Norges Rederiforbund blir desse i all hovudsak nytta. Minstelønna for ein matros i nordisk NIS-avtale er ca. 27 500 kr pr. månad før skatt.

Når det gjeld utanlandske flagg, blir modellavtalar forhandla fram med dei same partane som er nemnde ovanfor. For utanlandsk registrerte offshorefartøy er overeinskomsten nasjonalitetsnøytral. Denne avtalen har to forskjellige lønnsnivå, avhengig av om skipet skal operera på nordeuropeisk sokkel eller på fjernare soklar. Etter denne avtalen vil minstelønna i Nordsjøen for ein matros vera ca. 10 700 kr pr. månad. Den tilsette betalar svært låg eller ingen skatt i heimlandet sitt. Han vil elles ha utgiftene sine i heimlandet, ikkje i Noreg.

For skip under såkalla opne register har ITF teke på seg rolla som kontrollør for alle skip, og for å unngå boikott skal ein ha ein avtale med ITF om kva for lønns- og arbeidsvilkår som gjeld. For norske rederi inngår då ein avtale med ITF Norge om kva for modellavtale som skal gjelda for sjøfolka om bord. ITF og sjømannsorganisasjonane har vore part i desse avtalane i meir enn ti år, men definerer no plutseleg sitt eige avtaleverk som sosial dumping. Eit eksempel er saka med Troms Offshore, som eigentleg ikkje har noko med sosial dumping å gjera.

Vi er motstandarar av sosial dumping, men vi minner om Regjeringas eigen definisjon:

«Det anses som sosial dumping (…) hvis (…) arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø-, og sikkerhetsregler og tilbys lønn som er uakseptabel lav.»

Norges Rederiforbund har halde på med utanlandske sjøfolk, og dei har gått i front og framforhandla avtalar for utanlandske sjøfolk saman med dei norske fagforeiningane. Avtalane er ikkje sosial dumping.

Skipsfart er ein internasjonal næring, og det meste av verksemda går føre seg utanfor Noreg. Som eit lite land, men ein stor skipsfartsnasjon er vi derfor avhengige av fri tilgang til utanlandske marknader.

Vi meiner at f.eks. boikott for å tvinga fram norske tilsette om bord ikkje vil gi fleire arbeidsplassar. Det er rett og slett feil medisin og eit ueigna verkemiddel. Norsk kompetanse er viktig, men løysinga ligg ikkje i å boikotta skip. Derimot vil ei styrking og stabilisering av nettolønnsordninga bidra betydeleg.

Ingvald Fardal, administrerande direktør i Fjord Line, seier det på ein enkel måte:

«De to nye skipene som settes i drift i 2010 vil ikke ha norske flagg i hekken på grunn av manglende langsiktig stabilitet i nettolønnsordningen.»

Derfor er det at Framstegspartiet no har fremma eit eige forslag, fordi vi ønskjer stabilitet i nettolønnsordninga, og det fremma vi den 28. april i år.

Svein Flåtten (H) [10:35:00]: Jeg registrerer at interpellanten langt inn i det femte året til Regjeringen er bekymret over utviklingen for norske sjøfolk, og det kan mange slutte seg til.

Vi må være klar over at Norge er verdens sjette største skipsfartsnasjon, og at vi er nest størst på offshore skipsfart. Ikke minst har den internasjonale virksomheten gjennom årene lagt grunnlaget for norske sjøfolks arbeidsplasser. Det betyr at vi trenger tilgang til andre nasjoners områder. Vi må ikke diskriminere andre nasjoner mer enn det som følger av nasjonal lovgivning. I så fall kan vi bli utsatt for en tilsvarende proteksjonisme. Og da tror jeg vi må søke å delta på mest mulig like konkurransevilkår og åpne oss for konkurranse.

Jeg oppfatter interpellanten som kanskje mer opptatt av løsninger som hindrer utlendingers adkomst og deltagelse i konkurransen i norske farvann. Det kan det være en risiko med, ved at man kan komme i konflikt med andre nasjoner, og også med internasjonale havrettsbestemmelser. Dette var statsråden inne på, og jeg skal komme litt tilbake til det.

Det kravet om oppholdstillatelse som nå innføres, har vært en balanseøvelse på kanten av det, men slik det nå er utformet, må man også være klar over at en rammer ikke-EU-skip, og det er relativt enkelt å flagge fra land utenfor EU og inn dit for å unngå det. I tillegg har vi denne tremånedersfristen, som også kan avbrytes ved å gå ut av norske farvann. Så det er huller i dette, og jeg oppfatter at det er det som gjør at interpellanten er på jakt etter ytterligere tiltak.

Jeg er ikke noen tilhenger av sosial dumping og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår, og synes vi skal jobbe for å bli kvitt det i alle bransjer. Men jeg tror vi skal være forsiktige med å dele ut for mange merkelapper i den diskusjonen, slik at den ikke blir så unyansert at de som setter spørsmålstegn, anklages for å ønske sosial dumping.

Det er jo et faktum at betegnelsen sosial dumping på denne type arbeidsavtaler – altså for sjøfolk med lavere lønninger enn de norske – ikke inntrer før skipene krysser norskegrensen. Vi har en rekke avtaler som virker ute, og som norske sjømannsorganisasjoner faktisk tiltrer, som man ville betegnet som sosial dumping i Norge. Når vi jubler over å få en John Fredriksen-båt hjem til NIS, må vi være klar over at det er sjøfolk på det som interpellanten kaller underbetalte utlendingers tariffer.

Så litt til det som interpellanten tar opp rundt nettolønnsordningen, som jeg forsto var den saken som brakte Regjeringen inn i regjeringskontorene. Det er kommet en rapport som viser at dette virker, det har sørget for flere norske arbeidsplasser. Samtidig sier rapporten at dette er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Interpellanten er glad for rapporten når den sier noe om at ordningen har bevart norske arbeidsplasser, men det er «blåruss» som har sagt noe om den, når det er samfunnsmessig ulønnsomt. Jeg synes man kanskje skal ha et litt mer balansert syn på den typen rapporter, og jeg registrerer at også Regjeringen har satt et tak på nettolønnsordningen.

Så til slutt til statsråden, som jeg er svært glad for sier at det Regjeringen skal gjøre videre, baserer seg sterkt på ønsket om å motarbeide sosial dumping. Men hun understreker både i sitt første innlegg og faktisk enda sterkere i sitt annet at dette begrenses av internasjonale forpliktelser, av internasjonale havrettskonvensjoner – og jeg håper også av ønsket om å kunne operere best mulig i en internasjonal verden med den store næringen som norsk skipsfart er for dette landet.

Alf Egil Holmelid (SV) [10:40:01]: Eg vil takke representanten Gullvåg for å ta opp ei veldig viktig problemstilling og gi oss anledning til å drøfte denne saka, som passar godt dagen før 1. mai. Eg vil også takke arbeidsministeren for eit fyllestgjerande svar, som viser at Regjeringa tek denne problemstillinga på alvor og går inn i ho, og allereie no har ting på teiknebrettet som vil betre situasjonen.

Norsk fagrørsle kjempar ein hard kamp for norske lønns- og arbeidsvilkår på norsk område. Det må også gjelde sjøfolk. Derfor er det viktig med dei nye reglane som trer i kraft i morgon, og som arbeidsministeren har orientert grundig om.

Dessverre har vi ikkje arbeidsgivarane og Rederiforbundet med oss i arbeidet mot sosial dumping. Tvert om arbeider Rederiforbundet for å endre reglane for NIS på ein måte som vil presse ut norske sjøfolk, og det er ein kamp som SV vil setje seg sterkt imot. Vi kan ikkje endre reglane for NIS på ein sånn måte at vi i ytterlegare grad set press mot norske sjøfolk, og i ytterlegare grad legg til rette for sosial dumping.

Norsk maritim næring er viktig for norsk økonomi. Det såg vi seinast i går då Regjeringa gjekk ut med ei stor pakke for å sikre at den kompetansen vi har i norsk maritim næring, kan vidareførast også i vanskelege tider, også i ein vanskeleg leveringssituasjon. Men det ein må hugse på, er at norske sjøfolk er ein vesentleg del av norsk maritim næring. Utan norske sjøfolk vil det vere ei større utfordring å halde oppe den teknologiske og marknadsmessige kompetansen som vi har i heile den maritime næringa. Derfor er det så viktig at vi held oppe kampen for å ta vare på norske arbeidsplassar, held oppe kampen mot sosial dumping, og at vi ikkje lèt oss presse av Rederiforbundet til å endre NIS og andre reglar, slik at norske sjøfolk får ei vanskeleg framtid i Noreg.

Tone Merete Sønsterud (A) [10:42:31]: Først en takk til interpellanten for å sette en viktig sak på dagsordenen. Og så en liten visitt til Fremskrittspartiet, for etter innlegget fra representanten Reiertsen er jeg litt usikker på om Fremskrittspartiet vet hva sosial dumping egentlig er, men jeg skal la det ligge.

Sosial dumping forekommer dessverre fortsatt i norsk arbeidsliv, selv om Regjeringen har iverksatt mange riktige og viktige tiltak for å bekjempe dette. Innsatsen mot sosial dumping har i stor grad vært rettet mot byggebransjen, og mye er gjort. Men vi vet at problemet forekommer andre steder også, bl.a. innen landbruket, innen renholds- og servicebransjen og – som interpellanten tar opp – innen skipsfarten.

Utnytting av arbeidskraft er uakseptabelt. Når det gjelder utenlandske arbeidstakere, er de ofte i en svært utsatt situasjon. De er kanskje langt hjemmefra, mangler språkkunnskaper og kjenner ikke til våre lover og regler. Sosial dumping rammer også arbeidsgivere og bedrifter som opptrer seriøst og følger reglene. Når de mister kontrakter til useriøse, kan de gode arbeidsplassene bli usikre, og arbeidstakernes lønns- og arbeidsforhold kommer under press. Det er altså de useriøse bedriftene som får en konkurransefordel.

Sosial dumping rammer også framtidig rekruttering, fordi vi vet at vi ikke får ungdom til å ta utdanning innen bransjer som har fått et useriøst stempel. Vi må sørge for at dette ikke skjer innen den maritime næringen.

I sin ytterste konsekvens er dette også en trussel mot hele vår samfunnsmodell. Velferdsstaten er tuftet på et attraktivt arbeidsmarked med anstendige lønninger og regulerte forhold. Det sikrer den enkeltes levestandard, men også finansieringen av velferdsstaten. Sosial dumping må også ses i sammenheng med kampen mot svart arbeid, skatteunndragelser og økonomisk kriminalitet.

Den norske samfunnsmodellen er bl.a. bygd på et trygt og likeverdig arbeidsliv. Dette har gitt oss velferdssamfunnet, med en høy grad av sosial likhet. Derfor er det så viktig å verne om de mest sentrale ingrediensene i denne vellykkede modellen.

Når det gjelder sosial dumping innen norsk sjøfart, er det viktig å fokusere mye på dette, slik interpellanten på en god måte redegjorde for i sitt innlegg. Det er en av våre viktigste næringer og en del av Norges ansikt utad. Vi må ta ansvar for dette og opprettholde et arbeidsmarked også innen denne næringen, der alle følger spillereglene. Og jeg er glad for at statsråden i dag har understreket at dette er en viktig sak som Regjeringen fokuserer mye på og jobber aktivt videre med.

Kari Henriksen (A) [10:45:43]: Takk til interpellanten for å sette en viktig sak på dagsordenen, og takk til statsråden for et veldig bra svar.

Det er betimelig å minne om at det er 1. mai i morgen. Det er et signal om at det er forskjeller mellom venstresiden og høyresiden. Venstresiden har vært pådriver for å fremme arbeidsfolks rettigheter også til sjøs.

Jeg kan underskrive på representanten Gullvågs oppsummering av engasjementet i Vestfold, og jeg kan forsikre representanten og andre i salen om at det var ikke mindre i Vest-Agder. Det var et omfattende engasjement og et stort fagpolitisk «trøkk» for å endre de vedtakene som Bondevik-regjeringen hadde satt i verk. Og det «trøkket» gjenspeilte seg ikke bare blant sjøfolk og fagorganisasjonene, det vant også gjenklang i befolkningen generelt. Vest-Agder er et fylke med store tradisjoner innenfor sjøfarten.

Arbeiderpartiet mener at sosial dumping må bekjempes i alle næringer. Derfor er jeg svært fornøyd med de signaler som nå er kommet fra statsråden. Jeg vil si at disse signalene bidrar til å løfte næringen og sikrer kvaliteten og fagutviklingen i sjøfartsyrkene. Representanten Tone Sønsterud var også inne på at dette dreier seg om kvalitet i næringen.

I det store bildet handler dette om å ta politiske grep for å sikre likeverdige arbeidsforhold og respekt for det arbeidet som utføres av våre sjøfolk. I det lille bildet handler dette om enkeltmenneskers hverdag og muligheter til å få levd et godt liv.

Den 1. mai representerer arbeidernes dag. Noe av det viktigste som gjør at vi i dag har et så godt land å bo i som Norge, er at vi har et godt samarbeid med fagorganisasjonene, og at vi samarbeider godt med næringslivet. Det er den viktigste bærebjelken i utviklingen av et godt velferdssamfunn.

De politiske skillelinjene går her nettopp mellom venstresiden, som ser at det å kombinere næringsutvikling med politisk styring gir gode resultater, gir trygghet til enkeltpersoner og trygghet og forutsigbarhet til næringer, og den konservative høyresiden, som er lite opptatt av systemer. De angriper oss for at vi er så opptatt av systemene at vi ikke ser individene. De tror at det å se bare individet skaper trygghet. Vi ser at det å være opptatt både av systemet og av enkeltindivider og klare å kombinere dette i politiske vedtak og politisk arbeid, er det som sikrer trygghet til folk flest.

Så ser vi politiske skillelinjer i debatten også her, i form av i hvor stor grad en skal styre, og i hvor stor grad markedet skal styre når det gjelder regler for sjøfarten. Realiteten er at høyresiden vil ikke ha styring – de vil ikke ha styring. Og når Fremskrittspartiet står her og sier at de har fremmet et representantforslag om nettolønnsordningen, samtidig som de ikke vil ha fagpolitisk samarbeid på sentralt nivå, de vil ikke ha styring av næringsvirksomhet overhodet – de skal ha det frie markedet, nettopp fordi enkeltindividet selv skal skape sin egen trygge arbeidsplass – henger det ikke på greip, president, hvis det er et parlamentarisk uttrykk jeg kan bruke. I hvert fall er det ikke god politikk.

Så jeg er veldig glad for at Regjeringen tar disse politiske grepene og viser at det faktisk går an å kombinere politikk i det store bildet med enkeltindividers behov, og sørger for at disse to tingene kombineres på en god måte – til beste både for sjøfolkene, for Norge og for fagorganisasjonene.

Presidenten: Presidenten kan ikke se noen grunn til at uttrykket «henger ikke på greip» skulle være uparlamentarisk.

Steinar Gullvåg (A) [10:50:32]: I den grad det fra denne talerstol er tillatt å tale for galleriet, vil jeg gjøre det akkurat her og nå, for der sitter det en del mennesker med oransje t-skjorter som er direkte avhengig av at vi får like konkurransevilkår på norsk kontinentalsokkel og i norsk innenriks sjøfart. Det er deres arbeidsplasser det egentlig står om.

I sitt innlegg tidligere i dag sa statsråden at allmenngjøring av tariffavtaler er én mulighet også når det gjelder norsk innenriks sjøfart. Haken ved det lovverket vi har på dette området, er at det er Tariffnemnda som er nødt til å avgjøre hvorvidt man skal gjøre tariffavtalene gjeldende innenfor et bestemt område. Og der er forholdet at der sitter også Rederiforbundet, som hittil har gjort hva de kan for å blokkere ethvert forsøk på å allmenngjøre tariffavtalene på dette området.

Jeg er glad for at statsråden nevnte muligheten for å bruke offentlige kontrakter som et virkemiddel for å oppnå like konkurransevilkår og dermed også gode lønns- og arbeidsvilkår på sokkelen og i innenriksfarten. Dersom vi fikk statsoljeselskapet Statoil til å gjennomføre slike prinsipper i sin innkjøpspolitikk, ville vi tatt et langt skritt nærmere det å sikre like arbeidsvilkår og like lønnsvilkår på norsk sokkel.

Så har jeg til slutt lyst til å si, fordi vi i går var vitne til at flere statsråder sto sammen om å legge fram en pakke for verftsindustrien, at jeg kunne ønsket meg at like mange statsråder sto fram en dag og sikret norske sjøfolk gode og likeverdige lønns- og arbeidsvilkår. Det er en tverrpolitisk oppgave som jeg håper vi etter hvert får se resultater av.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at dersom det ikke var anledning til å tale for galleriet, ville mange av innleggene i denne salen aldri vært holdt! Men det er kanskje litt uvanlig at det blir innrømmet.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:53:29]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for interpellasjonen, og jeg vil takke for debatten, som tar opp et veldig viktig område. Det har vært en god og konstruktiv debatt som er viktig for det arbeidet som Regjeringen holder på med.

Jeg har lyst til å peke kort på noe som ble tatt opp av en representant her om Troms Offshore. Jeg skal ikke si noe om lovligheten av varslet boikott osv. Noe av dette skal til retten. Men jeg bare understreker, som også interpellanten understreket, at i hvert fall fiskeri- og kystministeren har gjort det helt klart at i framtidige kontrakter her vil man i tråd med de reglene som gjelder for offentlige innkjøp, stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår.

Så har jeg bare lyst til å si til den diskusjonen som har vært her om hva sosial dumping er: Jeg for min del er veldig tydelig på at når man har systematisk manøvrering for å unngå å ansette folk på norske lønns- og arbeidsvilkår, men, som man ofte ser i mange bransjer, leier inn utenlandsk arbeidskraft på helt andre vilkår, kan ikke jeg se noe annet enn at det nettopp er kjerneområdet for sosial dumping. Det er det man ser veldig tydelig både i bygg- og anleggsbransjen, i hotell- og restaurantbransjen og i renholdsbransjen. Det er alle områder, sammen med dette området, som Regjeringen nå er veldig tydelig på at det jobbes systematisk med gjennom ulike typer tiltak.

Så ble det sagt her at det finnes internasjonale regler som setter begrensninger for hva man kan gjøre. Det er helt riktig. Man kan like det eller ikke, men sånn er det. Derfor er det nettopp viktig at vi har – og det er det jeg har prøvd å si noe om her – et mangfold av ulike typer virkemidler, for gjennom det settet av virkemidler å forsøke å oppnå det vi virkelig er tydelige på at vi ønsker.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.