Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arild Stokkan-Grande (A) [10:57:25]: (ordfører for saken): Jeg vil i starten av mitt innlegg utfordre forsamlingen til å tenke igjennom hvordan det ville vært å oppleve at du en gang i barndommen fikk høre at den du trodde var din far, viste seg ikke å være din far likevel, eller å vokse opp uten å vite hvem farsfiguren er. Når vi diskuterer sånne typer forslag, tror jeg det er viktig at hele Stortinget reflekterer over hva dette faktisk handler om for de menneskene det er snakk om, og ikke bare avfeier forslag, som man dessverre har tradisjon for i denne sal.

Det er sånn sett et prisverdig engasjement som ligger til grunn for forslaget som vi i dag drøfter, nemlig: Hva kan vi som samfunn gjøre for å bidra til at alle mødre gir riktige opplysninger om hvem som er rette barnefar? Det kan være mange grunner til at mødre velger å la være å fortelle om hvem som er far, og også at de oppgir en annen far enn han som er den rette. Det redegjøres det også for både i svarbrev fra statsråden og i merknader fra komiteens flertall. Men det finnes også eksempler på at enkelte bevisst forteller om en feil farsfigur. Et eksempel på det fikk jeg høre fra en barnehageansatt som en dag opplevde at et barnehagebarn på fire år kom til ham og sa: Vet du hva, pappaen min er ikke lenger pappaen min. Det er en annen som er pappaen min.

Det er vanskelig for oss å forstå hva som rører seg i barn og unge voksne når sånne ting skjer, og når det som er den trygge roten i ditt liv, røskes opp og du kommer i flyt. Derfor er også komiteen opptatt av at vi må gjøre det vi kan for å sørge for å bidra til at flest mulig gir riktige opplysninger. Det er nedfelt i bl.a. EMK og også i norsk lovverk at barn har rett til å vite både hvem som er mor, og hvem som er far, men likevel velger altså noen å gi feilaktige opplysninger.

Spørsmålet blir da: Hva gjør vi så med det? Jo, i dag har mor en forklaringsplikt. Hun blir innkalt til bidragsfogden og informeres om rettsvirkningene av at farskap blir fastslått eller ikke. Vi anser det altså som at mor allerede har en informasjonsplikt til å gi opplysninger om far. Vi anser det heller ikke som formålstjenlig å skjerpe inn regelverket i forhold til det, for alle vet at det her er snakk om hensynet til barnets beste og behovet for at man vet hvem som er foreldrepersonene. Så langt er komiteen enig.

Vi ber også «regjeringen vurdere hvordan man kan bidra til at kvinner velger å gi riktige opplysninger om barnefar, og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med en vurdering av hvordan intensjonene i forslaget kan ivaretas». Statsråden har også signalisert at det er behov for en gjennomgang av disse ordningene.

Så deler komiteen seg i synet på straff. Det kan være mange gode grunner til å være hard i klypa overfor de personene som bevisst gir feil opplysninger, som f.eks. saken om den fireåringen som jeg snakket om tidligere i mitt innlegg. Men spørsmålet er: Hva vil vi tjene på å innføre strafferettslige reaksjoner overfor de kvinnene? Jo, i første omgang kan det være tilforlatelig å tenke at straff kanskje er en enkel måte å gå fram på for å presse mødre til å gi rett svar. Selv kunne jeg tenkt at det kanskje kan være en enkel løsning. Og det er problemet: Det er en for enkel løsning. Det vil overhodet ikke gjøre noe med det som er grunnlaget for at mødre velger å gi feilaktige opplysninger. Det kan være snakk om overgrep. Det kan være mange forskjellige årsaker til at mødre ikke velger å gi de riktige opplysningene. Da tror jeg overhodet ikke at straff er veien å gå. Vi må vurdere spørsmålet om hvordan vi kan bidra til at flere mødre gir opplysninger grundigere enn det både behandlingen av dette Dokument 8-forslaget og debatten her gir mulighet til. Derfor er jeg glad for at vi skal få en sak fra statsråden om det.

Solveig Horne (FrP) [11:02:50]: Det er ikke ofte jeg får klump i halsen av å høre innlegg i denne salen, men det var rørende å høre på saksordfører Arild Stokkan-Grandes innlegg her. Jeg vet også at han er engasjert i denne saken, så saksordføreren skal ha ros for det engasjementet han har vist i denne saken.

Det er også gledelig for forslagsstillerne og Fremskrittspartiet å vite at det er en samlet komité – det er ikke ofte når vi fremmer et Dokument 8-forslag – som har et engasjement i saken, og som også ser de utfordringene dette temaet tar opp. Jeg håper statsråden tar med seg at det er en samlet komité som ønsker at regjeringen jobber videre med denne problemstillingen.

Det har vært debatt om dette før, men det startet vel i forbindelse med en sak om en far som etter 32 år fikk beskjed om at datteren han hadde trodd var hans datter, ikke var datteren hans. Dette er en sak som ikke bare dreier seg om et enkelttilfelle, men det er mange slike saker der ute. Det er nok et større omfang enn det Stortinget faktisk er klar over. Jeg tror ikke vi har sett det siste av denne debatten.

Det er en stor psykisk påkjenning for en far som kommer opp i en slik situasjon, men ikke minst for barnet. Det er barnets rettigheter til å vite hvem som er det biologiske opphavet, som er viktig for Fremskrittspartiet i denne saken.

Altfor mange barn har en ukjent far. Jeg tror det er 9 000–10 000 barn i Norge som ikke vet hvem som er deres far. Det er et altfor stort antall. Det er viktig å få lov til å vite hvem som er biologisk opphav. Det kan føre til psykiske problemer dersom en ikke vet det, men det kan også føre til andre sykdommer. La oss si at en skal stifte familie. Så viser det seg at en er bærer av en arvelig sykdom. Men den faren en trodde var faren, er ikke faren, og en må da finne ut hvilken sykdom en kan være bærer av. Det kan være en problemstilling. Barn har rett til å vite hvem som er biologisk opphav. Det må være hovedfokuset i denne saken.

Det må være et pålegg om og en plikt til å oppgi navnet på barnefaren. En ser av overskrifter at alenemødre som oppgir barnets far i fødselsattesten, taper penger i forhold til mødre som ikke oppgir farens navn, og som får en helt annen sum. Så det er mange ting i forhold til regelverket her i dette landet som ikke samsvarer, og som en er nødt til å gjøre noe med.

Det er synd at flertallet vegrer seg for å innføre en konsekvens av ikke å oppgi rett far. Da lurer jeg på hvorfor. I forslaget til Fremskrittspartiet og Høyre ber vi om at en skal «vurdere» konsekvensene. Alle vet at dersom du stjeler en sjokolade i en butikk i dag, får det en konsekvens. Men det bevisst å lyve om hvem som er den biologiske faren, får ingen konsekvens i det hele tatt. Det snakkes om at vi må gå inn i en dialog, og at vi må ha bedre rutiner. Ja vel, det har vi prøvd. Men hvorfor ikke også vurdere en konsekvens av dette? Fremskrittspartiet har tro på at det kan virke preventivt. Det vil tvinge mor, for hun ser at det faktisk får konsekvenser hvis hun bevisst lyver om barnefaren.

Det er mange barn, som har blitt voksne, som har tatt kontakt etter at denne debatten har kommet i avisene, fordi de ikke klarer å få mor til å oppgi hvem som er far. Så kan en si at i enkelte tilfeller, i få tilfeller, er det en grunn til at mor ikke vil oppgi det. Likevel tror jeg det er viktig at vi som lovgiver er nødt til å fokusere på barns rettigheter, barns rett til å vite hvem som er foreldrene. Da er det viktig at det også får en konsekvens for mødre som bevisst lyver om hvem som er barnefaren. Derfor vil jeg ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet i saken, og de forslagene som Fremskrittspartiet er sammen med Høyre om.

Jeg har også lyst til igjen å takke saksordføreren for det arbeidet han har gjort. Jeg håper statsråden tar med seg de innspillene som er kommet, i det videre arbeidet med dette viktige temaet.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:08:04]: Jeg vil gi honnør til representanten Solveig Horne for å ha satt denne viktige saken på dagsordenen. Det fortjener den i aller høyeste grad. Det er en viktig sak for veldig mange, og i denne saken er det også slik at man i mange tilfeller opplever at dagens lovverk er svært urettferdig.

Kvinner har etter norsk rett en forklaringsplikt, selv om en nektelse av å oppgi potensielle fedres identitet i praksis ikke vil møtes med straffansvar eller kutt i velferdsytelser.

Høyre vil understreke at rutinene for forklaring bør forbedres, og det er vi glad for at regjeringen nå skal se på. Vi synes det er veldig bra at regjeringen skal vurdere hvordan man kan bidra til at flere kvinner velger å gi riktige opplysninger om barnefaren, og at det vurderes hvordan intensjonene i dette forslaget kan ivaretas. Høyre er enig i intensjonene i forslaget, men det er også en del sider ved forslaget som nok bør vurderes nærmere – ikke minst ber Høyre, sammen med Fremskrittspartiet, regjeringen vurdere om det vil være hensiktsmessig med en strafferettslig konsekvens ved bevisst å unnlate å overholde plikten til å bidra med informasjon om barnefaren. Det tror jeg er viktig informasjon som Stortinget bør få utredet, og som Stortinget bør ha på plass før man tar stilling til alle sider ved denne saken.

Gina Knutson Barstad (SV) [11:10:22]: Det er liten tvil om at det er bred enighet om at det beste er å ha en fødselsattest der det står navnet på ens biologiske foreldre. Som det er nevnt fra talerstolen her, er det nedfelt i FNs barnekonvensjon at barn har rett til å vite hvem som er biologisk far og mor. Derfor er det vi diskuterer, 1) om det er riktig å straffe mødre som oppgir feil barnefar, eller ikke vil oppgi barnefar, og 2) om dette er et forslag som vil føre til at flere som i dag ikke kjenner sin biologiske far, vil få kjennskap til hvem han er, som en følge av forbudet. Jeg går ut fra at det er det siste som er forslagsstillernes mål.

Er det riktig å innføre et forbud? Lovene vi lager, gjelder alle i Norge. En lov som kriminaliserer og straffeforfølger alle kvinner som ikke kan eller vil oppgi barnefar, vil gå ut over alle mødre, uansett årsak til at far ikke er offentlig kjent. Ikke alle er så heldige at de lever et liv uten overgrep, uten incest eller uten å være i prostitusjon.

Fremskrittspartiet vil mene at dette er ekstreme tilfeller, men vi har mørketall når det gjelder overgrep. Eksempelvis antas antallet voldtekter i Norge å være mellom 8 000 og 16 000 hvert år, og vi vet at vold i nære relasjoner dessverre er et stort samfunnsproblem.

Lovverket Fremskrittspartiet vil innføre, gjelder alle, også disse kvinnene.

Noen ganger er det mindre alvorlige grunner til at kvinner oppgir feil barnefar. Noen ganger kjenner ikke mor identiteten hans, og noen ganger kan det være slik at det er flere kandidater. Det kan ikke være vår rolle verken som folkevalgte eller som lovgivere å moralisere over dette. Det kan heller ikke være vår rolle å kriminalisere og straffeforfølge disse kvinnene.

Så til om dette forslaget vil føre til at flere får vite hvem faren sin er. Her har jeg lyst til å sitere fra NOU-en Farskap og annen morskap, Karl Harald Søvigs utredning, der han sier:

«Eventuelle sanksjoner rettet mot kvinner – enten sivil- eller strafferettslige – vil kunne lede til at hun forklarer seg, men det finnes få rettslige botemidler mot dårlig hukommelse, som lett vil kunne bli strategien i slike saker.»

Jeg deler Søvigs oppfatning at et forbud og strafferettslige konsekvenser ikke vil bidra til at flere saker blir løst, så hva kan da være formålet med et slikt forslag?

Som det står i komiteens merknader, har kvinner i Norge en forklaringsplikt med hensyn til å oppgi barnefar. Vi er villig til å diskutere om det fungerer godt nok, men straff er verken riktig eller hensiktsmessig.

Helt til slutt: Høyre hadde landsmøte i helgen, og på Politisk kvarter i går morges hørte jeg Høyres nye kvinnepolitiske leder mane til kamp for borgerlig feminisme. Det var en gammel sang vi har hørt før, om at venstresiden ikke har tillit til at individer selv kan treffe riktig valg for seg selv og sin egen familie, og en klar beskjed om at staten skal holde seg utenfor familiens anliggende. Da er det underlig at det første eksempelet på konkret, blå likestillingspolitikk er en politikk som vil kriminalisere og straffeforfølge mødre som ikke kan eller vil oppgi fars navn. Det stemmer ikke overens med min definisjon av en fornuftig politikk, som ivaretar både individet og maktstrukturer i samfunnet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:14:04]: Aller først vil jeg gi honnør til forslagsstillerne for at de tar opp en viktig problemstilling. Så synes jeg det er positivt at komiteen og Stortinget i dag har to saker på dagsordenen som begge dreier seg om barns behov for å kjenne og rett til kontakt med sine foreldre.

Utgangspunktet for denne saken er forholdet mellom barn og deres biologiske opphav. Jeg synes statsråden i brevet til komiteen uttrykker dette på en god måte når han skriver følgende:

«Det er en allmenn oppslutning om at det er viktig å kjenne sin biologiske opprinnelse. Tidligere var det særlig økonomiske hensyn, som bidragsplikt og arv, som var viktig begrunnelser for å fastsette farskap. I dag legges det større vekt på det psykologiske og følelsesmessige aspektet. Slektskap og identitet henger nøye sammen.»

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fastslår også at det er en menneskerett å kjenne sin mor og far.

Barneloven gir det offentlige et ansvar for å få fastslått farskap. Kvinner har også, etter de flestes mening, en moralsk plikt til å oppgi riktig informasjon om hvem som er, eller kan være, barnefar. Kvinner har også juridisk sett en forklaringsplikt etter norsk rett, selv om, som flere har vært inne på, det å nekte å oppgi potensielle fedres identitet i praksis ikke vil møtes med straffansvar eller kutt i ytelser.

Men nå ser vi en rekke eksempler på at det rammeverket og de rutinene vi har i dag, ikke fungerer godt nok i alle tilfellene. Hele komiteen synes derfor å være enig om at dette må forbedres og arbeides videre med. Kvinner må bevisstgjøres om barnets rett til å kjenne sine foreldre. Vi må sikre at kvinner gir riktige opplysninger om barnefar for barnets skyld, fordi det er viktig for barna å kjenne sitt biologiske opphav.

Spørsmålet er så: Hvordan sikrer vi at kvinner oppgir riktig barnefar, og ikke minst om det skal åpnes for strafferettslige konsekvenser? Fremskrittspartiet og Høyre åpner i sitt forslag for at det vurderes.

Nå er jo virkeligheten ofte ganske kompleks, og av og til kan den dessverre også være brutal. Graviditet kan også være en følge av overgrep, som statsråden også har nevnt i brevet. Det er en komplisert verden vi lever i, og vi skal også nærme oss en del av disse problemstillingene med en viss ydmykhet. Jeg må derfor si at jeg er veldig i tvil om hvorvidt det vil være riktig å innføre straff i denne sammenhengen. Jeg føler vel at det er sterke argumenter for at man skal være veldig varsom og forsiktig med det, og ønsker derfor ikke å gå inn for Høyre og Fremskrittspartiets forslag på det området.

Farskapsutvalget har jo også påpekt at eventuelle sanksjoner rettet mot kvinner vil kunne føre til at hun forklarer seg, men at det finnes få rettslige botemidler mot dårlig hukommelse, som lett vil kunne bli strategien i slike saker. Det er likevel et viktig arbeid som komiteen har signalisert at man ønsker at departementet gjør, når man jobber videre for å se om det går an å forsterke de føringene og signalene som kan bidra til at kvinner forklarer seg så langt som mulig og gir barna kunnskapen de fortjener og trenger om sitt opphav.

Jeg ser derfor fram til å se resultatet av departementets arbeid med disse problemstillingene og tilbakemeldingen til Stortinget.

Statsråd Audun Lysbakken [11:19:01]: Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å endre barneloven slik at kvinner gis plikt til å oppgi riktig informasjon om hvem som er barnefar. De foreslår å vurdere om det bør være straffbart ikke å oppfylle opplysningsplikten.

Jeg vil understreke at det er viktig å kjenne sine foreldre, og at problemstillingen som tas opp, er reell, og den er viktig. Slektstilhørighet er av stor betydning for oss mennesker. For barn er det nedfelt som en egen menneskerettighet i FNs barnekonvensjon. Det er noe som alle, uavhengig av partitilhørighet, kan være enige om.

I dag diskuterer vi jo ikke om barn skal ha rett til å kjenne sine foreldre. Vi diskuterer om det skal innføres straffebestemmelser i familiesakene etter barneloven. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet og jeg har ulike holdninger til hvilke virkemidler man bør benytte for å få fastsatt farskap. Alle familiesaker er personlige, de er følsomme. Farskapssaker angår folks liv på det mest intime. Jeg har tro på at vi kan finne bedre måter å løse disse sakene på enn å true med – eller idømme – straff.

Når et barn blir født uten at det er fastsatt farskap, vil det offentlige, ved Nav, kalle inn moren. Kvinnen har i sånne tilfeller forklaringsplikt, men hun blir ikke straffet om hun ikke kan eller nekter å gi opplysninger om mulige fedre. En enslig mor som ikke oppgir barnefar, vil ikke miste retten til trygdeytelser som følge av dette, og jeg har ikke tro på at en lovfesting av selve forklaringsplikten vil føre til at disse sakene får et annet utfall enn i dag.

Dersom moren ikke gir opplysninger, vil det offentlige kunne fastsette farskap på bakgrunn av opplysninger fra en mann som påstår at han er far, eller fra andre. Det gjelder også i tilfeller hvor saken opprinnelig er henlagt.

Hvis det ikke tidligere er etablert farskap, vil det offentlige ha ansvar for å få fastsatt farskap, også for barn som har blitt voksne. Det offentlige har altså et betydelig ansvar i farskapssakene, og jeg legger til grunn at vi oppfyller våre menneskerettslige forpliktelser på dette området.

Kvinnene som ikke oppgir hvem som er far til barnet, er i ulike situasjoner. Noen kjenner ikke barnefarens identitet, noen har fått barn ved anonym sæddonasjon i utlandet, og noen ønsker ikke å oppgi barnefar. Vi vet ikke noe om antallet barn dette gjelder, men vi vet at det ikke er noen stor gruppe. Det dreier seg om godt under 1 pst. av barna som blir født.

Det er også slik at noen kvinner får barn etter voldtekt eller incest. Jeg synes det ville være brutalt om disse kvinnene skulle straffes for ikke å oppgi hvem som er barnefar. Andre kvinner får barn etter en tilfeldig forbindelse. De har kanskje ikke mulighet til å oppgi navn og adresse på barnefaren selv om de hadde ønsket å gjøre det. Og jeg spør meg: Er det disse kvinnene Fremskrittspartiet ønsker å straffe?

Jeg skulle ønske at vi greide å fastsette farskap for alle barn. Derfor vil jeg understreke at jeg mener at problemstillingen som forslagsstillerne tar opp, er viktig og reell. Men jeg innser også at det ikke er mulig å få det til i alle tilfeller. Heldigvis gjelder dette et lite antall saker, og det er viktig å ha det for øye i diskusjonen. Vi må ikke la det bli en hovedproblemstilling i barneloven at kvinner ikke oppgir barnefar. I den store majoriteten av saker ordner dette seg uproblematisk til alles tilfredshet, men likevel må vi vurdere hvordan man kan få fastsatt farskap til enda flere barn, fordi det er så viktig for det enkelte barn. Å lovfeste en forklaringsplikt vil ikke innebære noen realitetsendring for saksbehandlingen i disse sakene, fordi mødrene allerede har et slikt ansvar i dag.

Et offentlig utvalg har foreslått endringer i farskapsreglene, og departementet arbeider nå med oppfølging av forslagene. Jeg synes at det er en god anledning til også å gå gjennom rutinene for innkalling av mor og oppfølging av disse sakene. Jeg tror at bedre rutiner kan være et godt virkemiddel for å få fastsatt flere farskap, og at det vil være langt bedre enn å straffe kvinner som allerede er i en sårbar situasjon.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [11:24:01]: I mars i år sa statsråd Lysbakken til TV 2 at han mener det er altfor mange barn som opplever å ha en ukjent far, og at dagens rutiner er altfor dårlige for å få avklart farskapet. Statsråden sa også at det er viktig at barn får vite hvem som er deres biologiske opphav, og understreket retten alle barn har til å få vite hvem som er deres biologiske foreldre. Statsråden sa også at han mener vi må sørge for at flere kvinner oppgir navnet på far, gjennom å styrke og forbedre de møtene vi har med kvinner når de blir innkalt etter å ha oppgitt ukjent far.

I sitt innlegg sier også statsråden at man må endre rutiner, at man må ha andre virkemidler, og at han ikke liker Fremskrittspartiets virkemidler på grunn av at vi har bedt regjeringen «vurdere» om det kan være rett med en strafferettslig konsekvens. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvilke rutiner er det han vil endre? Og hvilke virkemidler er det statsråden da vil ta i bruk for å få orden på dette?

Statsråd Audun Lysbakken [11:25:16]: Som jeg sa, er det en mulighet til å gå gjennom regelverket på dette feltet nå, fordi regjeringen allerede har varslet en gjennomgang av farskapsreglene. Vi har hatt et offentlig utvalg som har gått gjennom det, og vi vil komme til Stortinget med vår oppfølging av det arbeidet. Da mener jeg at det er naturlig at vi ser på rutinene rundt den samtalen som Nav har med mødre, og håndhevelsen av den plikten det offentlige har til å få fastsatt farskap, fordi jeg mener at denne problemstillingen er viktig for de barna det særlig gjelder. Det er en rettighet å få muligheten til å få vite om sitt biologiske opphav.

Jeg mener at vi ikke trenger å vurdere forslag om straffereaksjoner, fordi vi vet mye om hvem disse kvinnene er. Jeg føler meg trygg på at det ville være en urimelig og uhensiktsmessig reaksjon å straffe kvinner som f.eks. etter overgrepssaker ikke vil oppgi barnefar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ib Thomsen (FrP) [11:26:41]: Stortinget har et ansvar. Vi har et ansvar overfor barna i denne saken, og da er det viktig og riktig å fokusere på barna. Barna har rett til å vite, og det er til barnets beste. Det kan oppleves som meget dramatisk og traumatisk for de barna som kommer opp i denne situasjonen.

Vi diskuterer virkemidler vi skal ha overfor mødrene. Jeg tror ikke det er nok med holdningsskapende kampanjer overfor mødrene i denne saken. Det kan ikke være slik at vi har som hovedmål å beskytte mor. Mor har plikt til å oppgi navn på barnets far, og da må det få konsekvenser for mor om hun ikke oppgir hvem barnets far er. Mor kan faktisk ødelegge resten av livet for et menneske. Barns rettigheter må ivaretas, og det har vi, som sagt, et ansvar for.

Vi hører mange historier om mennesker som har opplevd dette, og det er ikke noen hyggelige historier vi hører. Det er mennesker som har fått sår på sjelen – ja, dype sår. Er det disse barna vi ønsker å ivareta? Eller er det mødrene?

Gunn Olsen (A) [11:28:20]: Ja, dette er en viktig sak, som igjen beviser at verden faktisk ikke er rettferdig. Mange fedre har samvittighetsfullt tatt på seg farskap og vært pliktoppfyllende fedre for barn som de ikke har vært far til. Mange barn har opplevd det som vanskelig at de ikke vet hvem som er far.

Ja, mor har forklaringsplikt, og barn har rett til å vite. Men kjære vene, vi kan altså ikke true mor til å oppgi hvem som er far. Vi kan godt straffe mor, men det hjelper jo ikke barnet. Og hva med de tilfellene der mor ikke vet hvem som er far – «at det er flere kandidater», som representanten Knutson Barstad sa.

Skal vi bøtelegge vet-ikke-gruppen? Men det hjelper ikke barnet at mor taper penger fordi hun ikke vil oppgi hvem som er far til barnet. Det straffer bare barnet økonomisk også – dobbelt opp – fordi det aldri er noen økonomisk bistand å få fra far. Og når det å oppgi far er så vanskelig for mor, er jo det en alvorlig sak også for mor.

Jeg tror at det beste vi kan håpe på, er at mor på et eller annet tidspunkt som er til sitt barns beste, tar det oppgjøret på kammerset. Vi kan altså uansett ikke true mor til å fortelle hvem som er far til barnet.

Gina Knutson Barstad (SV) [11:30:18]: Jeg ønsker å ta ordet for å presisere at verden ikke er så svart-hvit som representanten Thomsen prøver å framstille den. Jeg lurer på om Fremskrittspartiet har tatt inn over seg at det finnes en del mødre i dette landet som ikke oppgir korrekt barnefar for å beskytte sine barn. Så kan man vurdere om det er riktig eller ikke, men det finnes situasjoner i Norge der barnefar også er bestefar. Det ville være ødeleggende og ikke nødvendigvis til barnets beste å bli konfrontert med dette fra tidlig alder. Disse ekstreme, groteske og brutale eksemplene blir også omfattet av Fremskrittspartiets forslag.

Solveig Horne (FrP) [11:31:16]: Jeg hadde ikke trodd det skulle være nødvendig å lese opp Fremskrittspartiets forslag for enkelte representanter i denne salen, men det står faktisk i forslaget:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan man kan bidra til at kvinner velger å gi riktige opplysninger om barnefar, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering av hvordan intensjonen i forslaget kan ivaretas.»

Det er det ene forslaget.

Så ber vi «regjeringen vurdere om det vil være hensiktsmessig med en strafferettslig konsekvens ved bevisst unnlatelse av å overholde plikten til å bidra med informasjon om barnefar» – altså kvinner som bevisst unnlater det.

Vi er fullt klar over at det kan være enkelte spesielle tilfeller, men intensjonen i forslaget gjelder kvinner som bevisst velger å lyve om barnefaren. Det er faktisk barn som ber mor om å få lov til å vite det, men mor gjør dette bevisst, for hun vil ikke si det. Det kan være situasjoner der det ikke er snakk om verken voldtekt eller at det er f.eks. bestefar som kan være far.

Det er en menneskerett å kjenne sin mor og far, og i § 5 i barneloven gis det offentlige ansvar for å fastsette farskapet. Dette er merknader som også representanten Barstad har vært med på. Vi må her se på om vi kan vurdere strafferettslige konsekvenser, noe som også kan virke preventivt for mor. Så det er nok ikke bare Fremskrittspartiet som ser på denne saken i sort-hvitt – det tror jeg også representanten Barstad gjør.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.