Olemic Thommessen (H) [10:06:38]: Vi har i Norge en god tradisjon for å gjøre kunnskap tilgjengelig for mange. I ethvert norsk hjem har det å ha et godt leksikon vært en del av – jeg får nesten si – standardinventaret. Det er en del av vår kultur – jeg tror det er mange som har brukt mange vinterferier på kunnskapsspill – rett og slett å ha faktakunnskap tilgjengelig.
Det er en viktig kultur å ta vare på. Det er en viktig kultur å bringe videre, det at hvem som helst på en enkel måte skal kunne skaffe seg kunnskap som man i rimelig grad kan stole på er riktig.
Nå er denne saken koblet opp mot Store norske leksikon, men la oss ikke gjøre det til bare en sak om vi skal ha Store norske eller ikke, la oss gjøre det til en sak om hvordan vi i vårt land i fremtiden tenker oss å ivareta det behovet som jeg innledningsvis pekte på. Men det er klart at slik situasjonen nå er, så er Store norske det mest iøynefallende utgangspunktet for å bringe denne tradisjonen videre. Ett er sikkert: Blir Store norske nå nedlagt, skal det svært mye til at man greier å etablere noe nytt i samme gate. Jeg tror vi med nokså stor sikkerhet kan si at det ikke vil komme til å skje.
Denne debatten kom som et ledd i en mangeårig debatt og en mangeårig prosess. Det tradisjonelle leksikon har slitt. Papirutgavene er for lengst en saga blott, og vi ser også at nettutgavene – ikke bare i vårt land, men i mange land – sliter med å holde det gående med hensyn til å greie å finansiere det som en leksikal, redaksjonell virksomhet krever.
Denne saken var også oppe i Bondevik II-regjeringens tid, og Kristin Clemet sa da nei til å støtte Store norske i forhold til videre drift. Bakgrunnen for det var at vi den gangen trodde det ville være et fungerende marked innenfor kunnskapsformidling. Vi trodde at nettet skulle være den allmenningen hvor nye forretningskonsepter og de mange slapp til, og hvor det demokratiske elementet skulle gjøre det mulig å holde gående en sterk og godt markedsbasert kunnskapsformidling. I det bildet var det også klart at de restriksjonene som EU legger på oss når det gjelder konkurransevridning, når det gjelder hvordan et marked skal fungere, også gjorde det svært vanskelig å tenke seg å støtte én aktør. Det regner jeg med også er noe av bakgrunnen for den holdningen og de innspillene som er kommet fra regjeringen i denne saken.
Men siden den gang har vi gjort noen viktige erfaringer. Vi har erfart at markedsmekanismene i cyberspace nok ikke var slik vi trodde. Vi trodde at dette var den store demokratiske allmenningen – og det er det i og for seg. Det har sin store tilgjengelighet, hvem som helst kan komme inn, det er billig å bruke, mulighetene er mange. Men erfaringene forteller oss også at det er svært vanskelig å skape lønnsomme forretningskonsepter basert på åpne løsninger i nettet. Vi har erfart at det også er sterke monopoliseringstendenser – ikke bare ut fra et nasjonalt marked, slik vi er vant til fra før, men også i forhold til internasjonale aktører.
Den naturloven som vi har sett i pressen i alle år, nemlig at det er den største avisen som får annonsene, og nummer to-avisen sliter, ser vi til den ekstreme ytterlighet i nettverdenen. Den som treffer spikeren på hodet, har nesten ingen grenser for suksess, mens alle de andre stamper og sliter. Dette er en stor problemstilling i mediepolitikken som vi ikke skal komme inn på så mye her, men vi ser også at andre typer virksomheter rammes av det, f.eks. leksikon, som er det vi diskuterer nå. Konkurransen om annonsene er større enn noen gang, og betalingsviljen hos et publikum som er vant til å få tjenestene gratis, er svært begrenset.
Mitt og Høyres utgangspunkt er altså at vi må diskutere dette ut fra at det ikke er et fungerende marked for kunnskapsformidling. Det er ikke slik at køen er lang av dem som vil bruke penger på å redigere, oppgradere og bearbeide kunnskap med tanke på formidling til et bredt publikum. Erfaringen har fortalt oss at alle de aktørene stort sett er borte. Den aktøren som har utkonkurrert de andre, nemlig Wikipedia, bygger sin virksomhet på andre prinsipper og på en mye mer – la oss innrømme det – tidsriktig måte å jobbe på. Det tar nemlig aktivt i bruk nettverkene og inviterer brukeren inn både som leverandør av kunnskap og som korrektiv der det er feil, eller til diskusjon om hva som er riktig. Det er et veldig godt grep, men det er også et grep som har sine klare svakheter.
For det første er Wikipedia ingen gammel virksomhet. Det er en relativt ung virksomhet, som har spredt seg med eksplosiv kraft, og som altså har hatt en utkonkurrerende virkning på resten av dette markedet. For det andre ser vi at også Wikipedia har svakheter med hensyn til det å gjøre seg selv til arena for interessegrupper som har behov for – hva skal jeg si – en definerende makt. Makt er ikke alltid et spørsmål om penger, makt er også et spørsmål om å forvalte sannheten, og Wikipedia er en egnet og åpen arena for nettopp å gjøre det, å arbeide aktivt for at ens egen oppfatning av riktighet blir det gjeldende. Så kan man spørre seg om dette blir en demokratisk allmenning, og om faktaopplysninger er egnet for debatt, eller om det i virkeligheten er en arena som blir spesielt egnet for interessegrupper. Vi har sett interessante artikler i internasjonal presse i det senere som illustrerer nettopp dette.
Wikipedia har heller ikke noen systematisk kvalitetssikrende aktivitet, og det redigeres heller ikke ut fra de leksikale prinsipper vi er vant til i forhold til hvilke kvalitetskrav man vil sette til et leksikon.
Et annet spørsmål er også om det ikke er slik at Wikipedia også har behov for konkurranse. Vi må stille oss spørsmålet om det er behov for å ha et tilgjengelig kvalitetssikret leksikon på nett i Norge, eller om vi klarer oss med Wikipedia. Hvis svaret er at Wikipedia trenger et korrektiv, at vi trenger noe ved siden av Wikipedia som ivaretar andre funksjoner og kvaliteter enn det vi nødvendigvis kan forvente at Wikipedia vil gjøre over tid, så blir det neste spørsmålet: Er dette et statlig ansvar, er dette et område for politikk? Og i så fall, hvordan skal vi håndtere det i fremtiden?
Høyres utgangspunkt er at staten som sådan ikke bør drive et leksikon. Det bør være en god avstand mellom statlige myndigheter og det å kunne komme i en posisjon hvor man kan beskyldes for å opphøye seg til å ha definisjonsmakt, eller på noen måte opphøye noe til å være offisielle statlige sannheter. Men dersom man kunne komme frem til en ordning som den som nå er skissert f.eks. fra universitetenes side, for å imøtekomme det initiativet som Kunnskapsforlaget har tatt med hensyn til å overlate basen til en stiftelse, mener vi at ved en indirekte statlig støtte – for jeg opplever det som indirekte hvis det er universiteter, Nasjonalbiblioteket, høyskoler eller andre som har aktiv interesse i dette, som kommer inn i bildet – vil alt ligge til rette for en god løsning på et behov som vi mener er svært viktig å ivareta. Om dette er en løsning vi skal ha for evigheten, vites ikke. Men i en digital tidsalder da endringene skjer i stort tempo, blir det en løpende debatt om hvilke verdier og hvilke behov vi vil ivareta i fremtiden. Det er veldig fort gjort at vi nå kan helle barnet ut med badevannet, rett og slett fordi samfunnsendringene går fortere enn det politiske miljø greier å håndtere.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:16:57]: Interpellanten har bedt om en redegjørelse for regjeringens tanker om behovet for en allment tilgjengelig, redigert, faglig fundert kunnskapsformidling i framtiden. I tillegg spør han om regjeringen vil bidra til å finne løsninger for videreføring av Store norske leksikon. La meg ta det siste spørsmålet først. Som jeg har informert Stortinget om tidligere, har jeg avslått en søknad på 32 mill. kr fra Kunnskapsforlaget. Søknaden gjaldt videre drift og oppdatering av Store norske leksikon i årene fram til 2014. Det er flere grunner til dette avslaget. Vi kan ikke gi støtte til én enkeltaktør. Det ville være i strid med EØS-avtalens regelverk for statsstøtte. Dersom staten skulle gi støtte til leksikondrift, måtte det skje gjennom opprettelse av en generell ordning som flere enn Store norske leksikon kunne søke på. Store norske leksikon drives etter en svært kostnadskrevende modell i dag, og jeg mener at det ikke er en naturlig oppgave for staten å drive et leksikon. Vi har ikke funnet eksempler på andre nordiske/europeiske land der staten bevilger midler til faglig oppdatering av leksikon som tilsvarer Store norske.
Jeg har vært i møte med Kunnskapsforlaget for å diskutere problemstillinger knyttet til videre drift av Store norske leksikon. Jeg er informert om det arbeidet som pågår med å overføre leksikonets innhold og bruksrettigheter til en uavhengig stiftelse. Jeg har også tatt initiativ til at Nasjonalbiblioteket skal ha dialog med stifterne for å se om det er noe Nasjonalbiblioteket kan bidra med i den sammenheng. Fritt Ord og Sparebankstiftelsen vil bidra med å finne en løsning for leksikonet, og de har bevilget til sammen 2 mill. kr til videre drift. At private stiftelser engasjerer seg i leksikondrift, har vi bl.a. sett eksempler på fra Danmark. Fra universitetshold har det også kommet signaler om at det er positivt at flere vil engasjere seg. Det er interessant å se på muligheten for at fagfolk innenfor universitets- og høyskolesektoren kan bidra med oppdatering av leksikon som en del av sitt formidlingsoppdrag. Det er selvfølgelig ikke noe jeg som kulturminister kan pålegge dem. En slik løsning vil heller ikke utløse statlige midler.
Saken har engasjert mange. Det er skrevet mye i debatter, aviser og blogger. Det er ikke slik at alle som deltar i debatten, har engasjert seg eller tatt til orde for et statsfinansiert Store norske leksikon. Flere har påpekt at staten ikke bør engasjere seg i konkurransen på leksikonmarkedet, og at vi ikke bør etablere et «statsautorisert» leksikon. Men debatten om SNL har også utviklet seg til å handle om noe mer enn leksikon. Det reiser også prinsipielle spørsmål om vårt kunnskaps- og informasjonssamfunn. Her har det skjedd betydelige endringer de siste årene. Informasjonsmengden er enorm sammenliknet med den gangen jeg satt hjemme i stua og slo opp i leksikon når jeg lurte på noe. Det finnes flere tilbydere og aktører. Mye er tilgjengelig på nett, bare noen tastetrykk unna. I økende grad går vi i dag rett til primærkilden. Mangfoldet av informasjon er større enn noen gang. Denne informasjonsstrømmen kan virke overveldende på mange. Det flommer over av informasjon, sies det, vi trenger en kilde vi kan stole på i alt dette kaoset. Ja, det nye kunnskapssamfunnet rokker ved vårt tradisjonelle syn på kunnskap og kunnskapsformidling. Ja, det tilbys enorme mengder informasjon. Og ja, det stilles nye krav til oss som brukere. Men jeg er ikke uten videre enig i at svaret på den utfordringen ligger i ambisjonen om å opprettholde og drifte et såkalt nasjonalleksikon – at løsningen skal ligge i én autoritativ kunnskapsbase.
Samfunnet har endret seg, og med det endrer også forutsetningene for de politiske virkemidlene seg. Men målene ligger fast. Regjeringens visjon er at Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon. Vi legger stor vekt på kultur i alle deler av vårt samfunnsliv, og vi har forpliktet oss til dette gjennom Kulturløftet. I perioden 2006–2010 har de statlige overføringene økt med til sammen 2,7 milliarder kr. I den sammenheng er det verdt å understreke kulturpolitikkens betydning for kunnskapssamfunnet og for språket vårt. Vi har et mål om å gi flest mulig tilgang til et bredt spekter av kilder til kunnskap og kultur. Vi bevilger store midler til språk, litteratur og bibliotekformål. 110 mill. kr går til innkjøpsordningene for litteratur. Det bidrar til å sikre en ny, norskspråklig litteratur. Det sikrer at folk over hele landet finner aktuell litteratur i sitt bibliotek. Arkiver, biblioteker og museene våre forvalter samlinger vi gjerne omtaler som vår kollektive hukommelse. Det er kilder som gir oss innsikt i framveksten og utviklingen av samfunnet vårt. Kildene er en uerstattelig ressurs for forskning, for undervisning, for kultur- og samfunnsutvikling. Kulturarven er et kollektivt gode. Vi vil at flest mulig skal få tilgang til den.
Bruk av IKT gir nye muligheter for bevaring, tilgjengeliggjøring og formidling av både arkiv-, bibliotek- og museumskilder. Derfor satser vi nå offensivt på digitalisering av samlinger i både biblioteker, arkiver og museer. Digital tilgjengeliggjøring på nett gjør samlingene våre tilgjengelige for langt flere enn tidligere. Populære eksempler på det er Nasjonalbibliotekets bokhylla.no og Arkivverkets digitalarkivet.no.
Til sammen har Arkivverket digitalisert 26,5 millioner dokumentsider. Det er en oppgave det offentlige har tatt for å gjøre tilgjengeligheten mye bedre, og langt flere enn tidligere får med dette tilgang til primærkilden. Det aller meste er lagt fritt tilgjengelig på digitalarkivet.no. I 2009 åpnet publikum hele 180 millioner sider med digitalt materiale i Digitalarkivet.
Den 6. mai åpnet arkivportalen.no. Arkivportalen er en nasjonal søketjeneste for arkivsektoren. Det gjør det mulig å søke etter arkivkilder på tvers av institusjonsgrenser. Tjenestene vil gjøre arkivmateriale lettere tilgjengelig for publikum.
Men ikke alle går rett til primærkilden. En sentral del av det som både arkivene, bibliotekene og museene våre driver med, handler om å sammenstille og tilrettelegge informasjon. God faglig formidling skaper innsikt og forståelse. Det gir kunnskap og opplevelse. Derfor skal vi fremdeles satse på aktiv formidling av kunnskap og kultur, både fysisk og på nett.
Regjeringen bidrar til å utvikle Norge som kultur- og kunnskapssamfunn. Det står og faller ikke med statlig drift av Store norske leksikon. Vi sørger for at norskspråklige kilder skapes og bevares. Og vi sørger for at kunnskap formidles til allmennheten av fagfolk, bl.a. i museer, arkiver og biblioteker.
Kunnskapsformidling er et viktig mål for kulturpolitikken og en oppgave som vi prioriterer svært høyt. Slik er vi med på å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale, dvs. praktisering av ytringsfriheten og bred deltakelse i samfunnet.
Olemic Thommessen (H) [10:25:14]: Jeg merket meg at statsråden henviser til EØS-avtalen og systemene rundt det, og jeg har i og for seg forstått at det har vært utgangspunktet med hensyn til tenkningen rundt konkurransevridning, som vi er vant til når vi snakker om konkurranse i EØS-sammenheng.
Jeg har et spørsmål som jeg ikke kan se at jeg får svar på. Dette forutsetter at man mener at det er et fungerende marked. At man mener at det er et fungerende marked, er jo bunnplanken i hele EØS-avtalens tilnærming. På områder hvor det ikke er et fungerende marked, altså på kulturområdet ellers, er det ikke noe problem at vi bruker statlige midler direkte eller indirekte for å holde aktiviteter i gang. Vi har store teaterinstitusjoner, store musikkinstitusjoner, og vi har NRK som drives med offentlige midler – her er rekken av unntak lang når det gjelder hvor man bringer konkurransetenkningen inn. Jeg mener at det her burde være en oppgave også å bringe disse problemstillingene inn i en tilsvarende argumentasjon i forhold til EØS-avtalen.
Så synes jeg det er positivt at statsråden er lyttende til Nasjonalbibliotekets arbeid. Det er vel i og for seg det eneste halmstrå som ligger igjen etter statsrådens innlegg, i den forstand at hun jo står på det hun har stått på i hele vår. Jeg hadde kanskje håpet på at formuleringene hadde lagt seg på et litt mer – skal jeg si – dust nivå, men slik leser jeg henne ikke. Det er synd, fordi jeg mener at regjeringen og statsråden overser noen viktige perspektiver.
Jeg mener at det demokratiske elementet er svært viktig. Det at man har enkel vei til kvalitetssikret kunnskap, mener jeg er et viktig demokratisk hensyn som gjelder med tanke på å formidle til alle. Det å skulle søke primærkilden, som statsråden viste til, rote seg frem gjennom krevende landskap for å finne frem til relevante kilder, og så rydde opp blant dem, er et anliggende som fagfolk vil gjøre uansett, men det er ikke en vei som er demokratisk i forhold til det å kunne finne frem.
Jeg merket meg også statsrådens synspunkter på fagmiljøenes rolle, der hun hele tiden snakker om fagfolk som eventuelt frivillig skal levere her. Jeg mener at det interessante perspektivet er hvorvidt universitetene aktivt vil bruke en slik institusjon som den vi snakker om, som en del av sin kunnskapsformidling.
Jeg ser frem til den videre debatten.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:28:31]: Representanten Thommessen sier at dagens ungdom må «rote seg frem» på nettet for å finne kunnskap. Ja, det er slik de ungdommene som sitter på galleriet her, finner fram til informasjon – de roter seg fram på nettet uavhengig av hva som står i Store norske leksikon. Det er slik at vi må lære ungdommene til å være kritiske til alt de finner på nettet, uansett. Den delen av å lære opp framtidens ungdom til å søke selv kan vi rett og slett ikke hoppe bukk over. Slik er det også med Store norske leksikon. I Store norske leksikon er det heller ikke kildehenvisninger, hvor den enkelte forfatter har hentet sin informasjon. På mange områder har vi den siste tiden sett at vi har fått en sunn debatt om hva som er vitenskapelige fakta, og hva som er diskutabelt.
Skal vi legge til rette for et stort norsk leksikon som formidler én type autoritativ sannhet, må man kreve at det også har kildehenvisninger, noe Store norske leksikon ikke har i dag. Det mener jeg er en oppgave som ikke staten bør påta seg.
Så er det spørsmålet om EØS-avtalen. Der er det sånn at vi ikke har anledning til å gi statsstøtte til én enkelt aktør som tidligere har fungert på kommersielt grunnlag. En slik regelendring må notifiseres og være søkbar også for andre. Lager vi en statlig leksikondrift, vil vi, på linje med pressestøtten, måtte gjøre den søkbar også for andre, slik at f.eks. Wikipedia kan søke på den samme støtteordningen.
Når det gjelder de ordningene som vi allerede har innenfor en del ordbøker, ble de etablert før vi fikk EØS-avtalen. Disse ordningene må derfor ikke notifiseres. Det er ikke mulig å sammenligne støtten til disse ordbøkene med statsstøtten til Store norske leksikon.
Jeg vil være positiv dersom det finnes en løsning, slik at universitets- og høyskolefolk ser på det som en del av sitt formidlingsoppdrag at de også skal formidle kunnskap til de ungdommene som sitter på galleriet her, og at det kan være vel så viktig som det å foreta en vitenskapelig publisering. Det vil være et viktig bidrag til fellesskapet fra universitets- og høyskolemiljøene. Jeg håper de vil bidra gjennom den nye stiftelsen, men å bidra til ensidig statsstøtte for å opprettholde en forretningsmodell som i dag brukes av svært få mennesker, mener jeg ikke er god bruk av statlige midler.
Hadia Tajik (A) [10:31:27]: Store norske leksikon har fylt en vesentlig rolle som kunnskapskilde i mange hjem og skoler. Det har vært et godt gjennomarbeidet oppslagsverk, et siteringsverktøy og en felles minnebank i generasjoner. Men det har ikke klart å holde tritt med tiden, den moderne delekulturen eller ønsket om oppdatert kunnskap.
Store norske leksikon blir ofte sammenlignet med det nettbaserte leksikonet Wikipedia, der alle kan bidra til artikler og redigering. Den sammenligningen vil jeg også dra. Det gjør jeg fordi Wikipedias funksjonsmåte og suksess samtidig sier noe om hvorfor Store norske leksikon så til de grader er blitt spilt på sidelinjen – av seg selv, av konkurransen og av brukerne.
Mange ankepunkt kan bli reist mot måten Wikipedia fungerer på. Det er f.eks. variabel kvalitet på artiklene, de er sårbare for sabotasje, og artiklene er usignerte. Det er utfordringer som de selv også erkjenner. Samtidig, mener jeg, er Wikipedia et sterkere uttrykk for sin tid enn det Store norske leksikon er, og det til tross for at Store norske ofte blir holdt fram som et minnesmerke for virkelighetsforståelsen som vi har hatt i ulike tidsperioder. Nettleksikonet er interessant som fenomen fordi det er et tydelig uttrykk for den moderne delekulturen som man gjenfinner i alle sosiale medier.
På sitt beste er Wikipedia betydelig bedre enn mange andre oppslagsverk. Populære artikler er grundige. Fotnoter og lenker dirigerer leserne videre til nettsider der man kan fordype seg i temaet man er opptatt av. I tillegg er det et uttrykk for et samfunn uten noen nyhetsdeadline. De mest populære artiklene blir hyppig oppdatert, og nye blir opprettet fortløpende. Søker man f.eks. i Store norske leksikon på nyordet «askefast», får man ingen forklaringer på det begrepet. Isteden foreslår søkemotoren at man heller skal se på ordet «askefis», som viser seg å være det fellesnordiske navnet på Askeladden. Søker man på «askefast» hos Wikipedia, får man flere avsnitt på nyordet som vulkanutbruddet på Island førte med seg.
Interpellanten er opptatt av at faktakunnskap skal være lett tilgjengelig for det alminnelige publikum. Få oppslagsverk er så lett tilgjengelige som Wikipedia. Det er også et av de første treffene man får når man søker på Google, nesten uansett hva man søker på. Det gjør at brukerterskelen for Wikipedia er veldig lav. Store norske leksikon når ikke ut på samme måte. Det er et problem for Store norske, og det er også et problem for representanten Thommessen. Jeg lurer på hvor mye penger i revidert eller i statsbudsjettet Høyre vil sette av til en mastodont som blir brukt lite, og som har høy brukerterskel, slik som Store norske leksikon er i dag.
Det er klart at det minnesmerket som leksikonartikler er over sin tids virkelighetsforståelse, og som Store norske leksikon har vært i mange runder, det kan Wikipedia ikke være. Men kanskje er nettopp det det tydeligste minnesmerket etter vår tid – nemlig at vi utfordrer ideen om den objektive sannhet. I så fall vil det være en veldig viktig lærdom både for barn og unge, som må trene sin kritiske sans, og en viktig påminnelse for alle oss andre om at virkeligheten ikke kan defineres og nedtegnes én gang for alle i et skinninnbundet statussymbol som man kan putte i hylla.
Jeg har fulgt debatten om Store norske leksikons framtid og er glad for å se at man diskuterer hvordan Store norske kan bli gjort mer relevant, mer brukervennlig og mer oppdatert. Det er nemlig en lang vei å gå. Klarer man å kombinere den faglige kvaliteten til Store norske leksikon med de dynamiske artikkeloppdateringene til Wikipedia, vil det være det aller, aller beste. I sin nåværende form er imidlertid dessverre Store norske leksikon dysfunksjonelt som oppslagsverk på nett, og det er uinteressant som oppslagsverk i papirformat. Jeg ser ingen grunn til at staten skal overta ansvaret for dette.
Ib Thomsen (FrP) [10:36:07]: Jeg ser at det er kaldt i salen i dag – mange bruker skjerf. Jeg vil kanskje anbefale presidenten å skru opp varmen.
Så til saken. Fritt Ord er en privat stiftelse som bygger infrastruktur for ideer, ganske uavhengig av offentlige penger. Resultatet er ikke sjelden at en del tiltak i kultur- og kunnskapsliv som ellers ikke ville blitt realisert, faktisk blir noe av.
De allmennyttige stiftelsene og fondene i Norge har hatt tøffe tak under finanskrisen. Fritt Ord er blitt den mest kjente kilden av dette slaget, med sin formue fra salget av aksjer i Narvesen og senere investeringer. 2,5 mdr. kr forvalter de nå, og de deler ut over 70 mill. kr pr. år.
Aller størst av de allmennyttige er Sparebankstiftelsen DnB NOR, som eier aksjer i landets største bank og deler ut 110 mill. kr hvert eneste år, stort sett til tiltak for barn og unge, og som jeg mener er en meget positiv og god bidragsyter.
For begge stiftelsenes del kommer andre store investeringer i tillegg. Mest synlig i Fritt Ords profil er nok de store prosjekttildelingene, de som bygger infrastruktur – først og fremst for gode ideer.
Jeg støtter statsrådens avslag på søknad om å få 32 mill. kr til Store norske leksikon inn på statsbudsjettet. Vi må samarbeide med flere, og der kommer statsråden med gode ideer, som Universitetet, Nasjonalbiblioteket, Fritt Ord og DnB-stiftelsen. Det er viktig med et samarbeid for å få Store norske leksikon ut på nettet igjen.
Av de to største Fritt Ord-prosjektene de siste tiårene er imidlertid kjøpet av Morgenbladet for syv år siden. Noen titalls millioner kroner fra pengebingen har skapt en meget populær ukeavis, så det går an å tjene penger på informasjon og kunnskap. Og så er det opprettelsen av Stiftelsen Litteraturhuset, som jeg vil trekke fram, institusjonen ved Slottsparken som er blitt en arena for en hel rekke arrangører i kultur- og samfunnslivet. Desto viktigere bør det være for Fritt Ord å finne fram til motstrømsprosjekter, som et eksempel. Her må vi finne nye løsninger. Fritt Ord er en idéentreprenør bak mye.
Så finnes det jo mange gode eksempler på private bidragsytere. Industrimannen Trond Mohn har f.eks. gitt bort 1,5 mrd. kr. de siste årene, og i vinter ga skipsrederfamilien Jebsen 800 mill. kr til forskning – muligens den største enkeltgave til formålet i norgeshistorien. Så det går an å finne private bidragsytere.
Fondene og stiftelsene er, som sektor, på ingen måte blitt heiet eller hjulpet aktivt fram av rikspolitikerne. Her har vi et ansvar, her har Stortinget et ansvar. Særlig har politikere fra regjeringspartiene betraktet bidragene som «privatpraktiserende statsråder» – og uff a meg, det skal vi ikke ha noe av – hinsides politisk kontroll.
Nå virker det som om både regjeringen og statsråden er på vei til å snu. Motstanden er nå i ferd med å forvitre, når man ser hva bidragene skaper, og man innser at det er et viktig supplement til flommen av offentlige penger. Men fortsatt har regjeringen ingen som helst aktiv politikk for å gjøre fondene og stiftelsene flere og større. Nå skuler man imidlertid mot de private for å få til et samarbeid om Store norske leksikon. Det er i riktig retning, og det er jeg glad for.
Svein Harberg (H) [10:40:53]: Jeg er oppvokst i den type hjem som har vært omtalt her, et hjem der en måtte ha et leksikon. Og ja, det var en skinninnbundet sak, men jeg oppfattet det ikke som et statussymbol. Det var rett og slett en nødvendighet, for det var der en kunne finne alt en lurte på, og det var der en kunne stole på at det som sto, var riktig. Det var definitivt et barn av sin tid som det var behov for, og som en hadde stor nytte av, men i dag er vi utfordret på en helt annen måte.
I dag er det en ny tid. Det er helt nye metoder, det er nye vaner og rutiner. Og jeg er litt forundret over at så mye av debatten går på å omtale det gamle oppslagsverket, når det ikke er det vi snakker om i det hele tatt. Det er den nye måten å formidle på i framtiden, på nettet, som er temaet i dag.
Vi er nødt til, mener jeg og mener Høyre, å ta inn over oss den realiteten at det eneste kvalitetssikrede nettbaserte oppslagsverket vi har, kan forsvinne. Det er etter vår oppfatning en stor trussel. Vi skulle ønske at det var et marked som kunne ta vare på dette, men per i dag er det ikke et slikt marked. Hva er muligheten da? Jo, det er en stor mulighet at en nå har fått tilbud om aktivt å være med på å bidra til at det kan drives videre i en stiftelse.
Så spør vi om det er et statlig ansvar å gjøre det. Jeg tror alle her på talerstolen, slik jeg oppfatter det, er helt enige om at staten ikke skal drive et slikt oppslagsverk. Men jeg tror alle også er enige om at staten har et ansvar for å sørge for at det finnes et oppslagsverk som er til å stole på.
Det har vært stort engasjement, og det er vi glad for. Det viser jo at mange fortsatt har et forhold til denne type oppslagsverk. Det er ikke slik at de nye mulighetene helt har erstattet det behovet vi har.
Jeg er glad for at Nasjonalbiblioteket nå ser ut til å få en rolle, og at statsråden vil be dem om å jobbe videre med det. Men jeg skulle nok ønske meg en større positivitet og et større engasjement – og gjerne dialog med andre statsråder – for å få universiteter og høyskoler sterkere inn i dette arbeidet. Universiteter og høyskoler har kompetanse og har et samfunnsoppdrag som kan kombineres med å bidra til å sikre et norsk kvalitetsleksikon. De kan involveres i det på en god måte. De kan ha det som en del av sin formidling. Og ikke minst tror jeg det er viktig at vi fortsatt skal sette fakta på prent – hadde jeg nær sagt – eller på nettet, formulert på norsk. Det er slik i dag at i hvert fall de som er gode på det, kan surfe rundt og finne fakta, men det er ikke alt de finner på vårt eget språk. Og for mange er fortsatt det et behov.
Jeg la merke til at det ble referert mye til de unge som sitter på galleriet. Det er bra, for disse skal vi satse på, men vi skal jo ha et oppslagsverk for hele folket. Jeg må si at jeg som voksen mann kjenner uro i magen hvis min mulighet til å slå opp i et kvalitetssikret oppslagsverk på nettet forsvinner. Hvor skal jeg da kunne kvalitetssikre de motstridende meldinger som jeg får, og de steder der jeg finner fakta som åpenbart er betonet av noens meninger? Det ville ikke være bra. Det er ikke snakk om det gamle minnesmerket, som det ble sagt her, men det er snakk om et nytt oppslagsverk, tilpasset dagen i dag, oppdatert i forhold til dagen i dag. Og det er stor forskjell på statlig drift og aktiv deltakelse for å få på plass det tilbudet en nå har fått om en stiftelse.
Jeg håper statsråden kan formulere seg enda sterkere og mer positivt, også når det gjelder det initiativet som er kommet fra universiteter og høyskoler. At de får en god mulighet til å gå inn, og gjerne også støtte til å gå inn og starte opp en deltakelse i dette arbeidet for å sikre kvalitetssikrede fakta formulert på norsk, er en viktig bit for å ta vare på språket vårt.
Gina Knutson Barstad (SV) [10:45:42]: Representanten Thomsen var bekymret for temperaturen i rommet – om det var kaldt her. Men kaldest er det nok i Fremskrittspartiets gruppe. Skjerfene her i dag er åpenbart et varmt uttrykk for solidaritet til fredsaktivister og folket i Gaza. Så til saken.
Jeg deler mange av interpellantens tanker om et faglig basert leksikon. Wikipedia representerer noe viktig både i kunnskaps- og demokratisammenheng, nemlig deltakelse. Om du skulle trykke deg inn på en Wikipedia-artikkel om f.eks. sionisme – et tilfeldig valgt eksempel – vil du finne at den er blitt redigert fram og tilbake av diverse aktører x antall ganger. Folk er rett og slett ikke helt enige om hva sionisme er for noe. Det samme var tilfellet for den gamle Wikipedia-artikkelen om Sosialistisk Ungdom, der ingen var helt enig om hva som egentlig skjedde på landsmøtet i 1981. I denne debatten deltar jeg, du, bestemoren min og verdens fremste forskere på like fot, dvs. at vi har samme redigeringsmuligheter. At alle kan delta, alle kan redigere, gir en levende diskusjon om hva som er kunnskap, og ikke minst om hva som er sant. Det er en verdi i seg selv. Men det erstatter ikke behovet for et nasjonalt kunnskapsbasert oppslagsverk som baserer seg på forskning og vitenskap. Det er viktig å legge til at høy deltakelse i Wikipedia gir høy kontroll, og dermed artikler av svært høy kvalitet, men vi vet fremdeles ikke hvem som skriver dem, og hvorfor.
Hvorvidt løsningen Store norske leksikon har valgt, er den riktige, vil jeg ikke være skråsikker på, men derimot er jeg skråsikker på at vi trenger et forskningsbasert oppslagsverk som er tilgjengelig for alle. For selv om ingen kunnskap er objektiv, er det forskjell på forskningsbasert kunnskap og annen kunnskap. Et slikt leksikon er også viktig for språket i et lite språksamfunn som Norge.
I tillegg har jeg lyst til å legge til at leksikon er et viktig dokument om samtidens kunnskapssyn. Å slå opp i arbeiderbevegelsens leksikon for 50 år siden forteller oss mye om vår egen historie, og hva slags kunnskap de syntes var viktig og riktig.
Jeg tror verken interpellanten, statsråden eller undertegnede ønsker seg et statlig leksikon, men jeg håper statsråden ser verdien av faglig kunnskap til alle, og tar en rolle i å finne løsninger.
Øyvind Håbrekke (KrF) [10:48:24]: Grunnloven § 100 innebærer at det påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Vi hadde også den såkalte Ytringsfrihetskommisjonen, som i sin tid la til grunn at det såkalte infrastrukturkravet kan omfatte et bredt spekter av offentlige tiltak som spenner fra skole, utdanning, kunst, kultur, offentlig støtte til organisasjoner, via pressestøtte til økonomisk støtte til medier for minoritetsgrupper.
Utviklingen er jo som kjent dynamisk, samfunnet er i stadig forandring. Forutsetningen for en aktiv informert deltakelse i samfunnsdebatten er fri tilgang til et mangfold av informasjon og synspunkter. Ikke minst er det viktig å ta vare på infrastrukturen og sørge for tilgang til kilder med høy troverdighet. Den statlige pressestøtten – momsfritaket – utgjør en del av infrastrukturkravet.
Vi er også opptatt av bevaring av norsk som vitenskapelig språk. Det handler om å sikre det norske språk også innenfor akademia. Det er det også bred politisk enighet om, som bl.a. kom til uttrykk da vi behandlet språkmeldingen.
Så er vi også opptatt av å ivareta norsk kulturhistorie. Det krever kilder som ikke bare er dugnadsbasert, men som også er fagkildebasert. Da er det en stor fordel å ha et redaksjonelt miljø som kvalitetssikrer informasjonen. Derfor er det også viktig å ta vare på og styrke de tradisjonene i Norge som bidrar nettopp til det.
Så kan man stille spørsmålet: Er det en statlig oppgave å drive et leksikon? Nei, det er det ikke. Men det betyr heller ikke at statlige myndigheter bør melde seg ut av en så viktig diskusjon som nå pågår, om framtiden til Store norske leksikon. Et viktig utgangspunkt kan være nettopp Grunnloven, som sier at det påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Spørsmålet om statens rolle når det gjelder Store norske leksikon, er ikke bare et ja eller nei-spørsmål. Det er et spørsmål om aktiv kulturpolitikk for å bidra til å sikre at de partene som bør snakke sammen, snakker sammen, og de partene som eventuelt kan tenkes å bidra, faktisk kommer på banen. Her kan staten og kulturministeren spille en rolle.
Jeg er for så vidt enig i mye av kulturministerens prinsipielle utgangspunkt her. Men kulturpolitikk er utfordrende, med tanke på at vi ikke alltid har de samme markedene som vi har i andre sektorer. Det krever til tider stor pragmatisme for å sikre at vi har de virksomhetene, den aktiviteten, det kulturelle mangfoldet og den kvaliteten vi ønsker.
Jeg noterer meg for øvrig også at i næringspolitikken er regjeringen langt mindre prinsipiell, for å si det sånn, når det gjelder statens rolle med hensyn til hva slags grep man skal ta for å sikre aktivitet og virksomhet i Norge.
Min konklusjon vil være at jeg vil utfordre kulturministeren ikke bare til å resonnere prinsipielt, men kanskje i enda større grad enn før bidra aktivt til å lete etter løsninger, snu de steinene som kan snus, for å se hvordan staten kan bidra eventuelt i en overgangsperiode, eventuelt på andre måter enn direkte støtte – ikke minst gjennom bidrag fra universitets- og høyskolesektoren, fagmiljøene. Hvordan kan de krediteres og få uttelling gjennom at fagfolk f.eks. bidrar i denne typen publisering vi her snakker om? Jeg forutsetter at det er et stort engasjement for å sikre at vi har fagmiljøer som bidrar og legger til rette for en åpen og opplyst debatt.
Trine Skei Grande (V) [10:53:59]: Store norske leksikon har vært en viktig kunnskapsbase i mange hjem. Det har også ført til mange sosiale hopp for mange elever som har hatt mor og far som ikke har visst svaret, men som faktisk hadde noe i hylla som visste svaret. Det har ført til at kunnskapen har økt i det norske folk – ja, det har faktisk ført til at mange familiekrangler eller krangler på sene fester har blitt avklart med et enkelt lite oppslag i boka. Så dette har ført både til at familier kan mer og til mer harmoniske hjem, vil jeg påstå!
Det å kjempe for dannelse i et samfunn er en kamp som det av og til føles at man har glemt som politiker, i hvert fall for mange. Jeg må si at jeg liker ikke begrepet å «rote seg frem» i informasjon. Jeg tror det nye klasseskillet når det gjelder barn og ungdom i norsk skole, vil gå mellom dem som klarer å finne fram i informasjonssamfunnet, og dem som ikke klarer å finne fram i informasjonssamfunnet.
All informasjon kommer til å finnes. Den kommer til å finnes ved et enkelt tastetrykk på hver enkelts mobiltelefon. Men det betyr ikke at alle klarer å forholde seg til den informasjonen, at man klarer å skjønne hva som er forskjellen mellom det som står om nazisme i Store norske leksikon, og det som står om nazisme på en nettside til noen nynazister. Det er en ganske viktig forskjell.
Det er veldig viktig hvis du skal kjempe for dannelse i et samfunn at du også kjemper for at ungdom ikke bare skal rote seg fram på nettet, men også faktisk vet hva som er riktig informasjon, hva som er feil informasjon, og på hvilken måte du skal lese informasjon. Derfor er dette en mye viktigere debatt enn det kan virke som. Det er ikke snakk om å sponse en bedrift eller ikke.
Jeg mener at politisk arbeid handler om en mye større kreativitet enn å si ja og nei til søknader. Det handler faktisk om av og til å sette seg noen litt djerve mål ut fra at man tror man står overfor noen nye utfordringer. Utfordringene som informasjonssamfunnet står overfor, er i hvert fall en soleklar og viktig utfordring for dette stortinget. Da handler det ikke om å si ja eller nei til en statsstøttet søknad. Da handler det om at man må tenke noen moderne tanker om hva et leksikon er i et informasjonssamfunn. Jeg syns Wikipedia er helt fantastisk. Det er veldig bra, og det er også veldig bra for alle oss som vet hvordan vi skal ta inn informasjon. Men som førstehåndskilde når du som åtteåring skal slå opp for første gang, tror jeg som lærer at jeg ikke hadde kommet til å foreslå Wikipedia, fordi det forutsetter mange kunnskaper for å kunne ta i bruk den kunnskapen som ligger der. Det er først og fremst en kilde for oss voksne, som faktisk vet hvordan man kritisk leser kilder.
Derfor er det viktig at vi har tenkt en moderne tanke om hva som er leksikon. Da er jeg litt skeptisk til at Nasjonalbiblioteket skal være navet i en slik tanke. For meg er det soleklart at det er universitetene som er navet i en slik tanke. Tankegangen om å få med universitetene på laget for å lage en ny type leksikon, moderne, som en inngangsport til den informasjon som sitter der, som også tvinger våre forskere og våre beste formidlere til å sette seg ned og tenke ut hvordan man formidler det også til et publikum som er ikke-akademisk, som ikke nødvendigvis har en universitetsgrad å slå i bordet med, eller som bare ganske enkelt er åtte år og skal slå opp på noen av de basistingene man lurer på – jeg ser for meg at en slik modell hadde vært mye mer drivende enn det som ligger i bibliotektanken. Jeg tror bibliotekene blir enda viktigere i et slikt informasjonssamfunn, men jeg tror at det er universitetene som burde være basen i en slik modell. Da burde de også vært drivkraften for å få det fram. Jeg tror at hvis kulturministeren hadde satt seg ned med forskningsministeren – hvis vi fortsatt har det – og laget en modell som først og fremst hadde vært navet i en slik ny leksikontanke ved universitetene, og koblet det opp mot formidling, hadde vi fått en spennende løsning, som jeg tror både Norges barn, norsk fagspråk og det norske folk hadde fått god nytte av. Kanskje det også hadde stoppet noen familiekrangler eller sene diskusjoner på byen, for man kunne slått opp og funnet ut hva det er som er fakta i saken.
Kåre Simensen (A) [10:59:15]: Å ta vare på historien, på fakta, har vært nedfelt i folkesjela så langt tilbake som en finner spor av menneskeheten.
Som flere har vært innom her i dag, er mange vokst opp i et hjem der leksikonet i en eller annen form har hatt sin plass i bokhylla. Som foregående taler var innom: Hadde man behov for å stoppe hete diskusjoner, som gjerne oppsto når fakta skulle diskuteres, var det greit å hente ned leksikonet. Der sto svaret, og det ble ofte stille rundt bordet.
At Stortinget i dag diskuterer leksikonets plass i det framtidige norske samfunnet, var en utenkelig tanke bare for kort tid tilbake. Men det gjør vi. Årsakene kan være mange. Men oppsummert er tilbakemeldingen fra markedet tydelig. Publikum søker andre løsninger.
Som både interpellanten, statsråden og de som har hatt ordet før meg, har vært inne på, engasjerer situasjonen mange. Det ser vi gjennom utallige avisinnlegg, engasjerte blogger og debatter i andre fora. Skal noen ha ansvaret for den videre driften av Store norske leksikon? Det er nok hovedspørsmålet. Hva skjer videre? Og i tilfelle, i hvilken form?
Jeg skal ikke gå inn på denne delen av debatten av den enkle grunn at jeg synes statsråden i sitt innlegg var svært tydelig på hva som vil være statens ansvar framover. Jeg gir samtidig min fulle støtte til statsråden for hennes engasjement, sammen med andre aktører, for å finne framtidige løsninger som sikrer driften av den store kulturarven som ligger i det arbeidet som til nå er gjort innenfor Store norske leksikon. Alle er enige om at det må tas vare på i en eller annen form. Men hva vil framtidens løsninger være? Og hva vil vi møte? Vi har nok allerede møtt «framtiden», om man kan uttrykke seg slik.
Bare noen tastetrykk unna møter vi et informasjonssamfunn som er enormt. Det finnes utallige tilbydere og aktører, og vi begynner etter hvert å se at noen aktører har fått større plass enn andre. Det er nok å nevne Google og Wikipedia som de to store, som også flere har vært inne på. Ser vi hva de har å tilby, virker innholdet imponerende for de aller fleste, meg inkludert. Du finner svar på det meste, men kritikken og spørsmålene som reiser seg mot disse to store, er om man kan stole på det som legges ut. For mange er det viktig at man kan stole på det fordi man oppfatter det som legges ut, som evig sannhet. Men erfaringene så langt er at vi dessverre ikke kan gå god for alt som legges ut. Hovedkritikken mot Wikipedia er at mye av det som legges ut, gjøres anonymt, og av den grunn skaper det usikkerhet.
En av våre store utfordringer blir: Hvordan skal vi kunne tilby sikker og kvalitativt god informasjon gjennom det som tilbys i det gigantiske informasjonssamfunnet som vi alle er en del av? Jeg har på langt nær noen gode svar på denne utfordringen. Men jeg er ganske sikker på at framtidens digitale leksikon vil være forankret etter de samme prinsippene som Wikipedia er bygd opp etter. Wikipedia-modellen, der alle kan registrere seg og skrive hva de vil om alt mellom himmel og jord, er demokratisk og viktig, men den store utfordringen er at den også kan åpne for både personangrep og politiske agendaer. Det må vi unngå.
Jeg leste en interessant artikkel i Morgenbladet om et nytt nettsamfunn som er i ferd med å etablere seg i USA, kalt Citizendium. Nettleksikonet, som ble lansert i 2007, fylles med innhold av alle som måtte ønske å bidra, som på Wikipedia. Men det som er interessant ved denne løsningen, er at man ikke kan opptre anonymt. Man må forholde seg til bestemte kjøreregler. Kanskje den aller viktigste forskjellen likevel er at Citizendium gir eksperter en rolle i nettsamfunnet. Alle artiklene skal godkjennes av en navngitt person med kompetanse på det aktuelle området.
Det er viktig å få fram at også dette tilbudet strides de lærde om. Det er ikke åpent nok, sier kritikerne. Det er i seg selv en viktig debatt, men etter min mening er det svært viktig å ha gode og tydelige kjøreregler. Man må stille kvalitative krav overfor bidragsyterne. For meg, og mange med meg, er det et svært viktig prinsipp å ha med seg i debatten om hva som eventuelt vil være morgendagens norske løsning.
Uansett hva som skjer, frykter jeg ikke for det framtidige norske kultursamfunnet. Statsråden redegjorde godt for det i sitt innlegg, og jeg skal derfor ikke gjenta det fra talerstolen nå. Men debatten i dag er svært viktig. Men for egen del håper jeg man finner fram til organisatoriske løsninger som gjør at vi kan sikre drift av en norsk leksikonløsning innenfor de rammer statsråden redegjorde for i sitt innlegg.
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Olemic Thommessen (H) [11:04:36]: Representanten Simensen sa at alle egentlig er enige om at vi trenger et redigert leksikon. Mitt svar til det er: Nei, vi er ikke enige om det. Så får vi fortsette debatten videre andre steder.
Realiteten er følgende: Regjeringen har ikke gitt noen konsesjoner i retning av hvordan staten skal være noen aktiv bidragsyter til å videreføre Store norske leksikon, eller for den saks skyld til å bringe en ny aktør på banen som vil ivareta rollen som en redigert, kvalitetssikret kunnskapsbase. Det er ikke gitt noen signaler om at man ønsker noen debatt rundt EØS-avtalens begrensninger. Det er ikke gitt noen signaler om at universitetene som sådanne skal kunne gå inn og være aktive aktører i dette. Statsråden har helt konsekvent holdt seg til å si at det er hyggelig hvis fagfolk bidrar frivillig inn i dette. Det er jo greit, men det gir altså ingen forpliktelser i noen retning. Realiteten er at regjeringspartiene, med Arbeiderpartiet i spissen, ikke synes det er så farlig hvordan dette går, og at man er forberedt på at Store norske leksikon nedlegges per 1. juli. Jeg synes det er greit å sette navn på det og kalle en spade en spade.
Så synes vi i opposisjonen, de fleste av oss – jeg gleder meg over at Kristelig Folkeparti tydeligvis har beveget seg noe i dette – at det er å trekke kjappe slutninger i en tid som er preget av store endringer. Representanten Tajik hadde hovedfokus på Wikipedia. Nei, dette er ikke noe angrep på Wikipedia. Opposisjonspartiene, med Høyre, synes ikke det er noe galt med Wikipedia i og for seg. Men i tillegg til å ha noen åpenbare styrker, store styrker, har også Wikipedia noen åpenbare svakheter, og de svakhetene mener vi det er grunn til å ta med seg og se om det går an å kompensere på en eller annen måte, der det offentlige antakelig må spille en rolle, for så vidt som markedsmekanismene ikke fungerer som vi er vant til.
Vi skal komme til å få sak etter sak tilbake i denne salen, hvor vi ser at med de store endringene i markedet som inntrer, vil den avveiningen vi har hatt mellom marked og offentlig ansvar, bli satt på nye prøver. Dette er et eksempel på det. Da er det viktig å være konservativ. Da er det faktisk viktig å se hvilke verdier man vil ta med seg inn i fremtidens samfunn, og se hvordan man kan finne løsninger på det ut fra nye premisser. Selvfølgelig må en videreføring av en redigert kunnskapsbase tilpasse seg tiden, og kanskje har ikke Store norske leksikon vært flink nok til det. Men de store nettverkene som statsråden innledningsvis viste til, gjennom Nasjonalbiblioteket, museumsnettverk, kultur.no – her finnes det mange ting som kan kobles inn – bør til sammen kunne skape en base som vil være en berikelse for det norske samfunn i fremtiden.
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:07:56]: Jeg tror det er muligheter til å videreutvikle Store norske leksikon, men da er det viktig for meg å være tydelig på hva staten kan bidra med, og hva staten ikke kan bidra med. Vi bidrar ikke med statsstøtte til en videreutvikling av den eksisterende forretningsmodellen. Det jeg derimot har sagt, er at Nasjonalbiblioteket kan bidra i en sammenheng hvor Fritt Ord og sparebankstiftelser bidrar med midler. Men jeg mener at statens rolle er å bidra til videreutvikling og ikke til en modell hvor vi skal si: Fortsett som dere har gjort til nå, og det skal dere få statlig støtte på bordet for.
Jeg har ennå ikke registrert at representanten Thommessen har sagt at Høyre vil sette av midler til dette. Og det er vel det som er typisk for Høyres engasjement i denne saken, at de er positive – her tar ikke regjeringen nok ansvar, sier de – men han har altså ikke svart på hvor mye penger Høyre ønsker å legge på bordet for å bevare denne forretningsmodellen.
Jeg legger også merke til at engasjementet i stor grad handler om å bevare den norske kulturarven. Jeg er veldig opptatt av å bevare den norske kulturarven, men å bevare kulturen rundt det at vi har et aktivt kunnskapssamfunn hvor terskelen blir lavere slik at flere kan få tilgang til kunnskap, handler om helt andre virkemidler i vår tid enn det det handlet om den gang jeg og Olemic Thommessen hadde et leksikon hjemme i stua.
Og jeg må nok skuffe representantene Harberg og Skei Grande. Når representanten Harberg sier han vil være urolig dersom han oppdager at ungdommer eller barn er hjemme og søker på nettet innenfor kunnskapskilder som ikke er autorisert, må jeg skuffe ham med å si at ja, der er de! Og representanten Skei Grande sier at hun ikke vil anbefale Wikipedia til barn – vel, den virkeligheten står vi rett og slett ikke oppe i. Barn er på nettet, og de søker der de vil. Da må vi lære dem å være kritiske til all kunnskap som de finner på nettet. Selv om Store norske leksikon finnes i dag, kan ingen foreldre tvinge sine barn til å si: Du får kun lov til å søke på Store norske leksikon når du gjør lekser! Det hører de rett og slett ikke på; de søker på alle typer informasjonskilder.
Jeg er positiv dersom stifterne finner en løsning her, men det påhviler ikke meg å skissere en retning for stifterne. Jeg har sagt hva staten kan bidra med, og jeg har tro på at man kan komme til å finne en løsning, men da må også staten være tydelig på hva vi ikke ønsker å bidra med. Og EØS-avtalen har begrensninger – det kan det ikke være noen tvil om – men jeg vil, som Olemic Thommessen har vært inne på, være positiv til om fagfolk ser på dette som en del av sitt formidlingsoppdrag. Det ligger egentlig i kjernen av det å være universitets- og høyskoleansatt at man har et ansvar også for formidling til allmennheten.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed avsluttet.