Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:30:29]: (ordfører for saken): Dokument 8:98 S er et forslag fra representantene Ketil Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll, Oskar Jarle Grimstad og Torkil Åmland om å styrke lokal forvaltning av arealer i strandsonen ved å gjøre endringer i kapittel 11 i plan- og bygningsloven om byggeforbud i strandsonen og ved å begrense statlige myndigheters innsigelses- og klageadgang.

Det er ikke første gang et slikt forslag er blitt fremmet og behandlet, men Stortinget har ikke tidligere gitt sin tilslutning til lignende forslag.

Det har i mange år vært et viktig prinsipp at strandsonen skal være tilgjengelig for alle, og at en trenger verktøy til å stå imot et vedvarende press om å bygge i strandsonen. Det er nok et press som alle vi som enten bor eller oppholder oss mye i kystnære kommuner med fin skjærgård e.l., er veldig godt kjent med, og som er gjenstand for mye politisk diskusjon både på lokalt, regionalt og nasjonalt plan.

I Norge har det vært lovfestet byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen helt siden 1965. I motsetning til den siste tids signaler fra enkelte partier er vi, de rød-grønne partiene, opptatt av at allmenne interesser skal gis fortrinn i dette 100-metersbeltet.

Det er grunn til å minne om at det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet har vært gjenstand for bred politisk enighet i lang tid. Det kan dermed ikke være noen overraskelse for høyresiden at ønsket om å ivareta allmennhetens interesser har ført til en innstramming i adgangen til dispensasjon.

Saken er egentlig enkel. Folk som ikke eier, skal ha tilgang til sjøen og strendene. Folk som ikke eier, skal kunne ha denne tilgangen uten å føle at de gjør noe galt. Kysten vår må ikke mures igjen av bebyggelse som gjør strandsonen utilgjengelig absolutt overalt. Det er viktig å ivareta.

En kan enkelte ganger i denne debatten få et inntrykk av at det ikke er kommunene som har ansvaret for å behandle slike saker, men det er det. At Fremskrittspartiet likevel er overrasket over at fylkesmennene er en medvirkende aktør i dette arbeidet, er derfor litt spesielt. Fylkesmennenes oppgave er å ivareta nasjonale interesser til vårt felles beste i strandsonen. Fremskrittspartiet, som i andre sammenhenger gjerne roper etter mer statlig styring, mer sentral kontroll, har derfor begrenset troverdighet når de på prinsipielt grunnlag kritiserer dagens ordning.

Utkastet til retningslinjer om strandsonen har fått mange høringsuttalelser. Her er det mange som har påpekt at inndelingen av områder med stort og mindre press ikke bør følge kommunegrensene. Det er et innspill regjeringen følger opp, og som statsråden også har uttalt er en god innvending. Det samme gjelder innspillene fra de 24 kommunene som uttaler at de er feil plassert i kategorien for kommuner med stort press på arealene. Her har både statsråden og departementet en fornuftig og lyttende holdning, og de skal se nærmere på hver enkelt kommunes sak.

Det er i denne sammenheng verdt å minne om at Høyre i regjering ikke praktiserte en slik differensiering. Høyres nåværende iver for liberalisering og privatisering av våre fellesverdier tar seg derfor litt dårlig ut, for vi vet av erfaring at partiet er i stand til så mye bedre.

Som det går fram av innstillingen, er flertallet, bestående av de rød-grønne partiene pluss Kristelig Folkeparti, opptatt av arbeidet for å få til en god håndheving av forvaltningen av strandsonen, samtidig som behovet for differensiert forvaltning mellom ulike deler av landet samt differensiering innad i kommunene ivaretas. Derfor anbefaler vi å ikke bifalle forslaget.

Eirin Kristin Sund (A) [13:34:43]: Forslaget som vi debatterer her i dag, er et veldig godt forslag i den forstand at det på en veldig god måte avslører forskjellen mellom den rød-grønne regjeringen og høyresiden i norsk politikk. Det søkes framstilt slik at saken dreier seg om en er for eller imot lokalt selvstyre, men det er ikke riktig. Det er ikke en riktig framstilling av hva denne saken dreier seg om.

La oss så ta forslagsstillerne på alvor. Spørsmålet blir da hvor godt egnet det lokale selvstyret er til å ivareta en nasjonal verdi som allmennhetens tilgang til attraktive strandområder rundt omkring i hele landet er. Hvordan vi forvalter våre felles nasjonale naturverdier, er selvsagt en sak som er nasjonal.

Det er ikke utelukket at det for hvert enkeltstående vedtak i dette land som omhandler utbygging eller nedbygging av vår strandsone, kan føres en rimelig god og rasjonell argumentasjon isolert sett. Dette er heller ikke poenget, og det er heller ikke bakgrunnen for vår innstramming. Poenget er at summen av alle de kanskje isolert sett fornuftige og rasjonelle enkeltvedtakene skaper et samfunn som vi ikke vil ha – et samfunn der tilgangen til attraktive strandområder blir for de få og ikke for oss alle sammen. Det er dette saken dreier seg om. Det er vår alles allemannsrett vi skal ivareta. Ivaretakelsen av våre fellesgoder er et ansvar som ikke kan påhvile hver enkelt kommune alene. Vi kan ikke ha 430 ulike typer politikk for å ivareta en strandsone for alle. Både erfaringene og historien de siste tiårene har lært oss alt om det. Det er noe med å ta virkeligheten inn over seg og utforme politikken etter det.

Tar man f.eks. reisen fra grensen ved Svinesund og følger kysten rundt til f.eks. Stavanger, er svaret på dette spørsmålet helt klart og tydelig: Det lokale selvstyret har ikke ivaretatt strandsonen på en måte som har vært i allmennhetens interesser. Erfaringene er entydige. Våre mest attraktive strandområder er sterkt utbygd med den konsekvensen at vanlige folk – og da snakker jeg om hundrevis av mennesker – ikke har tilgang til disse områdene lenger, til tross for at det har vært lovfestet byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen helt siden 1965. Dette byggeforbudet er også videreført i den nye plan- og bygningsloven.

Vi har justert lovverket for å stoppe en videre utestenging av vanlige folk fra attraktive strandområder.

I forbindelse med den nye loven blir de statlige planretningslinjene presisert og strammet inn når det gjelder forvaltningen av 100-metersbeltet. Samtidig vedtok vi i den nye loven at kommuner som gjentatte ganger gir dispensasjon i strid med statlige retningslinjer, kan miste adgangen til å gi dispensasjon. Alle de tingene som er blitt gjort, er blitt gjort fordi det som har vært før, ikke har virket.

Jeg registrerer at enkelte ting sjelden eller aldri forandrer seg. Der vi i Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene setter grunnleggende rettigheter for folk flest i første rekke, setter markedsliberalistene på ytterste høyre fløy i norsk politikk den sterkestes rett i første rekke. Gjennom knitrende sedler og klingende mynt skal vanlige folk holdes på mer enn en armlengdes avstand. På disse politikkområdene er det i dag, som før, fortsatt veldig stor avstand mellom de sosialdemokratiske verdiene og dem som forsvarer pengemakten. Og da mener jeg Fremskrittspartiet.

Så må jeg si at jeg har vært lokalpolitiker i 18 år. Jeg har den største respekt for lokaldemokratiet. Men jeg vet etter 18 års virke som kommunepolitiker hvor vanskelig det var å stå imot både sterke næringsinteresser og folk som betydde noe i kommunen, og som ville bygge ned både strandsonen og fjellheimen, hvor vanskelig det var å si nei. Jeg opplevde til stadighet – og jeg sier igjen at jeg var kommunepolitiker i 18 år – at lokalpolitikere på høyresiden ble holdt oppe av skinnet og ikke av ryggraden. Det er vanskelig å se de nasjonale interessene når en sitter i sin egen lille kommune og skal tenke på hva som er godt innenfor sine egne gjerder.

Jeg fikk lov til å være politisk rådgiver i Miljøverndepartementet i et år under Thorbjørn Berntsen. Å være der i et år bekreftet alt for meg, at alt ville sett ut som et eneste lappeteppe – og tilgangen for vanlige folk ville vært enda mer begrenset – hvis en ikke hadde hatt det regelverket en har.

Henning Skumsvoll (FrP) [13:40:01]: Spørsmål og problemer rundt kommunenes selvråderett i strandsonen har gradvis hardnet til de siste 30 år. Fylkesmannens miljøvernavdeling er en av de minst likte offentlige organer. Svært mange har opplevd at drømmer og byggeplaner er blitt stoppet av fylkesmannen. I begynnelsen av 1980-årene var lovverket og retningslinjene for strandsonen mindre strenge.

Hvem har vel ikke opplevd å få avslag fordi tiltaket kunne ses fra sjøen, fra luften, fra riksvegen nær tiltaket eller fra den andre siden av fjorden? Senere kom også begrunnelsen om det biologiske mangfoldet. Oppfinnsomheten når det gjelder avslag hos saksbehandlerne både på fylkesnivå og på departementsnivå, kjenner ingen grenser.

Grunntanken om å være restriktiv med bebyggelse i strandsonen deles også av Fremskrittspartiet. Problemet er imidlertid at i stedet for å ha fornuftige retningslinjer har verneinteressen og forbudspolitikken tatt helt overhånd.

Fastlands-Norge har ca. 25 000 km kystlinje, og størsteparten er ubebygd. Lovforslagene har kommet på grunn av bygging ved Oslofjorden, ved kysten mot Sverige og ved Kristiansand. Med dagens politikk ville f.eks. ingen av de ettertraktede hvite sørlandsbyene blitt bygget. Ønsket fra regjeringens side om å kontrollere utbyggingen er nok den største drivkraften for innstrammingen i lovverket og de rikspolitiske retningslinjer.

Fremskrittspartiet vil med sitt representantforslag sette lys på den utviklingen som har pågått under skiftende regjeringer, med stadig strengere lover og håndheving av disse. Lokalpolitikerne er i virkeligheten fratatt enhver avgjørelse av saker i strandsonen. Dette ønsker Fremskrittspartiet å endre, slik at disse får tilbake styringen over egne arealer.

Jeg vil nevne eksempler på tiltak i strandsonen som tidligere kunne tillates, men som nå blir stoppet: Har boligen eller hytta landfast forbindelse, tillates det ikke å bygge en liten brygge for å lande sin båt. Hvem husker vel ikke saken om mannen til en statsråd som hadde festet en ubetydelig brygge til grunnen utenfor sin hytte? Rikspressen slo dette opp som om det skulle være en stor forbrytelse. Dersom «latterlig» er et egnet parlamentarisk ord, så er dette ordet det eneste som kan beskrive det offentliges inngripen, men også pressens håndtering av saken.

Andre eksempler på avslag gjelder tilbygg på hytter. Størrelsen på tilbygget har ingen betydning. Frittliggende anneks på tomten avslås også. Det hadde vært interessant dersom statsråden kunne utdype det rasjonale i å nekte tilbygg eller anneks på ellers egnet tomt.

Ordet «presedens» går ofte igjen i avslagene. Er betingelsene for tillatelse til stede, bør dette gis. Det er feil å avslå en sak i påvente av at andre søker i samme område.

Grunnen til den strenge praksisen for å få bygge i strandsonen er ønsket om allmennhetens tilgang. Problemet er at generelle regler for hele landet ikke tar hensyn til lokale forhold. Lokale politiske myndigheter vurderer hver sak ut fra dens realiteter. Det er neppe tilfellet når saken avgjøres på fylkesmanns- eller departementsnivå. Fremskrittspartiet mener at en slik politikk er med på nærmest å stoppe utviklingen i svært mange kystkommuner, og er bekymret for en slik overstyring. Regulering av strandsonen er nødvendig, men dette kan best gjøres av lokalpolitikere uten innblanding fra overordnede organer. I plandelen til kommunene må det klart fremgå hvor bygging kan og ikke kan tillates. Med dagens lovverk setter regjeringen en stopper for enhver fornuftig utnyttelse av strandsonene.

Mange steder langs kysten ferdes det aldri mennesker, fordi terrenget er uegnet. Ofte vil det være mulig å utnytte disse områdene til fritidsbebyggelse. Allmennheten ville ikke forsake noe om disse områdene ble utbygget. Dispensasjoner fra byggeforbudet må kunne bestemmes av lokale politikere. Byråkrater hos fylkesmannen eller i departementet er neppe bedre skikket til å ta disse avgjørelsene enn lokalpolitikerne. Statsråden vil sikkert hevde at dette er feil, fordi han er departementets øverste politiske myndighet. Min påstand er likevel den at statsråden helt og holdent må høre på anbefalinger fra byråkratene.

Til slutt tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Presidenten: Representanten Henning Skumsvoll har tatt opp det forslaget han refererte til.

Siri A. Meling (H) [13:44:59]: Det er ikke så lenge siden vi hadde en tilsvarende diskusjon i Stortinget, da Høyres representant Arve Kambe tok opp dette temaet i en interpellasjon. Det er en viktig sak for Høyre som vi har til debatt akkurat nå.

Det er ingen tvil om at friarealene i kystområdene våre har en stor betydning. Friluftslivet i disse områdene er rikt. Mange ønsker å benytte seg av disse arealene, og det er viktig også for Høyre at allmennheten skal ha tilgang til kystnære områder. Derfor er vi også positive til de oppkjøpene som staten selv har gjort for å sikre uberørt natur i kystområdene våre. Også ut fra et folkehelseperspektiv er det viktig å stimulere til et rikt og mangfoldig friluftsliv.

Når det er sagt, har regjeringen varslet at de vil komme tilbake med en mer differensiert håndheving av byggeforbudet langs kysten vår innenfor og mellom kommuner. Det synes vi fra Høyres side er positivt, fordi kysten vår er differensiert. Det er store forskjeller på pressområdene bl.a. her i Oslofjorden og nedover mot Agder-fylkene og det som vi opplever bl.a. på Vestlandet og lenger nord. Det er ikke det samme presset når det gjelder verken hytter eller befolkning. Dermed mener vi fra Høyres side at det blir feil automatisk å overføre de samme reguleringene som er i Oslofjorden og Agder-områdene, til andre deler av landet. Fra vårt ståsted ser vi fram til et mer differensiert syn og differensierte retningslinjer i disse spørsmålene.

Det går på mange måter et ideologisk skille mellom de rød-grønne partiene og Høyre når det gjelder hvem det er som skal ha makt, og hvem det er som skal ha råderett i arealpolitikken? Fra Høyres ståsted har vi stor tillit til lokale myndigheter – lokalpolitikere som kjenner til sine egne områder, og som kan gjøre gode avveininger i balansegangen mellom urørt natur ved å sikre tilgang for et mangfoldig friluftsliv, men også kunne tilby bl.a. hyttebygging og andre inngrep i kystsonene våre. De rød-grønne partiene, særlig Arbeiderpartiet og SV, mener at staten vet bedre enn det lokalpolitikerne gjør. Jeg kan forstå at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har det ståstedet, men jeg er litt mer spørrende til Senterpartiet, som også stiller seg bak denne politikken – Senterpartiet, som på mange måter ønsker å fremstå som et parti som er opptatt av den lokale råderetten og den private eiendomsretten. Dette synet er veldig fraværende i regjeringens politikk. Det er mulig at Senterpartiet her har lite gjennomslag for å kunne støtte opp om den lokale råderetten i arealspørsmål.

Erling Sande (Sp) [13:48:56]: (leiar i komiteen): Strandsoneforvaltninga er eit tema som mange innbyggjarar er opptekne av, og i mange kommunar utgjer strandsona ein svært viktig del av det samla arealet til kommunen.

Senterpartiet har over mange år peika på at det er ulike behov og omsyn å ta i strandsoneforvaltninga alt etter kvar i landet ein er. Nokre plassar er det stort press på strandsona og uheldig bruk av dispensasjonar og unntak, eller at dårleg planlegging har gjort at særs mykje av strandsona er bygd ned og allmenta har dårleg tilgang til strandsona, mens i mange andre kommunar rundt om i landet har ein massevis av ledig strandsone og er faktisk avhengig av å kunne forvalte ho for å skape den ynskte utviklinga i kommunen sin.

Nettopp derfor har den raud-grøne regjeringa presentert ei differensiert forvaltning av strandsona som tek omsyn til kvar i landet ein er, og kva press det er på strandsona den aktuelle staden.

Dei statlege planretningslinene er no under utarbeiding. Dei opnar for at kommunar utan press på strandsona kan bruke strandsona aktivt i planlegginga si og ta omsyn til t.d. næringsutvikling. Senterpartiet er oppteke av at den differensierte forvaltninga mellom kommunar og i kommunar nettopp gjev lokalpolitikarane høve til å planleggje arealet sitt på ein heilskapleg måte.

Så er det slik at òg vi frå Senterpartiet si side ser at dette stiller høge krav til både planleggingsevne og -kapasitet i kommunane, og derfor er det viktig at styrking av kommunesektoren held fram, og at strandsona òg har prioritet i kommunane si arealplanlegging.

Premissen forslaget byggjer på, er heller ikkje Senterpartiet 100 pst. einig i. Det som ligg til grunn, er jo ein tankegang om at dispensasjonar og unntak er meir demokratisk enn planlegging, altså at dispensasjonar og unntak er riktigare lokaldemokratisk enn planlegging. Det er eg ueinig i. Faktisk er dei prosessane ein har kring planlegging av strandsona, meir demokratiske. Det betyr at i område som er ikkje-pressområde, vil kommunane ha ein betre reiskap til å planleggje sitt totale areal i den nye lova, mens det i dei kommunane der ein har forvalta strandsona si dårleg, vil bli vanskelegare å ta i bruk strandsona til tiltak som t.d. næringsutvikling og busetjing.

Denne differensierte forvaltninga, som seier noko om at landet er ulikt, at det er store forskjellar mellom indre Oslofjord og store delar av Nord- og Vestlandet, var det Senterpartiet og den raud-grøne regjeringa som innførte, ikkje Høgre. Ein fekk eit inntrykk her av at det var eit forsøk på å dra opp den store prinsipielle forskjellen mellom Høgre og dei regjerande raud-grøne partia fordi ein her tok omsyn til at landet var ulikt. Det er vi som tek det omsynet! Det er vi som innfører eit nytt system som gjer forskjell på forvaltninga i område der det er stort press og i område der presset er lite. Det Høgre gjorde då dei regjerte, var ikkje å endre dette lovverket. Tvert om sende den regjeringa ut brev til fylkesmennene og bad om ei generelt strengare handheving av regelverket, noko som gav det utslaget at òg i ikkje-presskommunar fekk ein ei innstramming av regelverket for strandsona. Så eg synest ikkje at Høgre har veldig mykje å skryte av når det gjeld strandsonepolitikken. Dei retningslinene som no er under utarbeiding, vil ta omsyn til at landet ser ulikt ut, og eg er faktisk stolt av at det prinsippet har kome med no under den raud-grøne regjeringa.

Statsråd Erik Solheim [13:53:23]: Når vi går rett ned i krangelen om paragrafer og byråkrati, er det lett å glemme hvorfor en sak kommer opp – vi kan glemme at denne saken kommer opp fordi norskekysten er et fantastisk område som, i hvert fall i sentrale strøk, i betydelig grad er nedbygd.

Skumsvoll var inne på at med dagens regler ville ikke sørlandsbyene kunne vært bygd. Men poenget er jo nettopp at de er bygd, og at det er bygd kolossalt mye langs kysten, og så skal vi ta vare på de relativt få – spesielt ved Oslofjorden – urørte områdene for at folk skal kunne drive båtliv, skal kunne slå opp telt, skal kunne campe, grille, spille ball og hva det måtte være. Den helgen vi har bak oss nå, er vel det fremste av alle eksempler på hvilken fantastisk berikelse det er for folk å ha en sånn mulighet. Regjeringen mener at denne muligheten også skal være for folk flest, inkludert de som ikke har hytte eller landsted, men også de som har hytte eller landsted, men som gjerne ønsker å kunne ha en videre horisont, og bevege seg andre steder. Vi mener også at kysten skal tas vare på for kommende generasjoner, slik at de som ikke har stemmerett i dag, og som vi ikke kan fri til i dag, men som ønsker å kunne oppleve denne kysten i årene framover, også skal få den muligheten. Da tror vi at det er langt bedre å basere utbyggingsmønsteret langs kysten på planlegging. Erling Sande var veldig tydelig inne på det. Fordelen med det er at kommunen da kan klargjøre hvilke områder av kommunen man ønsker å ta vare på for allmennheten og for kommende generasjoner, og hvilke områder man vil bygge ut. Denne prosessen er helt transparent, alle kan se inn i det. Velforeninger, idrettslag, pensjonistforeninger og hvem som helst som måtte ha interesser i saken, kan gjøre sitt syn kjent, og det er en helt åpen prosess. Jeg sier ikke at det er kameraderi i kommunene i alle andre prosesser. Jeg bare sier at faren for det, og mistanken om det, vil alltid være til stede når det er prosesser basert på enkeltstående unntak framfor denne typen åpenhet.

Så har altså Erling Sande helt rett i at det er den rød-grønne regjeringen som har innført en differensiert strandsonepolitikk. Senterpartiet har en betydelig del av æren for det. Det var nettopp da ulike synspunkter brynet seg mot hverandre at vi fikk denne differensierte politikken, som tidligere regjeringer ikke har ført. Det betyr at vi har en langt mer liberal praksis i de områdene av landet hvor det ikke er et sterkt press, enn i de områdene hvor det er det. Det betyr at Oslofjorden og sørlandskysten singles ut som et helt særlig område hvor det er en streng forvaltning. Så gjenstår det arbeid med noen ytterst få kommuner. Det er hovedsakelig kommuner i Haugesund-regionen, i Hordaland, og noen få kommuner på Fosenhalvøya, og så er det noen ytterst få spredte andre kommuner. Men hvordan man skal utforme regelverket for disse kommunene, gjenstår, og det skal vi komme tilbake til, men det blir nettopp i tråd med prinsippet om differensiert strandsonepolitikk: streng der det er nødvendig, ikke på langt nær så streng når den ikke trenger å være streng.

Så må jeg bare si at jeg er bekymret for Høyre. Det er to måter å danne regjering på. Den ene er demonstrert av de rød-grønne ved at Kristin og Jens begynte å snakke sammen, og etter hvert også begynte å snakke med Åslaug. De brukte lang tid på å snakke sammen, til å snakke seg fram til et politisk grunnlag for en regjering. Det vi nå ser, er en helt annen metode, nemlig at et parti løper etter og kopierer et annet. I dag har vi altså fem saker, tror jeg det er, hvor Høyre nå plutselig løper og kopierer Fremskrittspartiet, med standpunkter som ikke Høyre er kjent for.

Jeg står her med hva Børge Brende sendte ut da han var miljøvernminister, det er ikke så veldig lenge siden:

«Jeg vil spesielt understreke kommunenes ansvar for å forvalte områdene i tråd med nasjonale interesser. Fylkesmennene og fylkeskommunene må også sørge for at de nasjonale retningslinjene følges.»

Han skriver også:

«Kommunene har som ansvarlig plan- og byggesaksmyndighet plikt til å følge nøye med på hva som skjer i strandsonen og sørge for at plan- og bygningsloven håndheves. Fylkesmannen må fortsatt holde intensiv kontroll» – intensiv kontroll, intet mindre – «med hva som skjer av tiltak i strandsonen for å sikre at nasjonale målsettinger blir ivaretatt.»

Jeg er bekymret når vi ser på summen av de sakene vi har her i dag – rovdyr, strandsone, kjøpesenterutbygging – hvordan Høyre altså løper fra det som var partiets standpunkt inntil helt nylig. Det er ikke mulig å kjenne igjen Børge Brendes Høyre, og langt mindre Willochs Høyre, i det Høyre vi nå ser kappløpe med Fremskrittspartiet. Jeg tror ikke verdikonservative velgere vil sette pris på dette – når det blir kjent. Foreløpig vet de ikke om det. Men vi skal bruke de to og et halvt årene fram til valget i 2013 til å gjøre dette uttrykkelig klart for de Høyre-velgere som måtte ha interesse av miljøvern.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Har Skumsvoll anmodet om to replikker?

Henning Skumsvoll (FrP) [13:58:46]: Ja takk.

Presidenten: Da er det to replikker fra Skumsvoll først, vær så god.

Henning Skumsvoll (FrP) [13:58:51]: Takk, president!

Både statsråd Solheim og representanten Sande legger det fram som at vi ikke ønsker å ha planlegging. Det gikk klart fram i mitt innlegg at vi vil ha planlegging. Vi vil ikke bare ha dispensasjoner. Men vi vil at de som har mest kjennskap til området, som er kommunalpolitikerne, skal gjennomføre planleggingen. Vi tror nemlig ikke at byråkrater hos fylkesmannen eller i Miljøverndepartementet er bedre egnet enn lokalpolitikerne som kjenner området helt ut. Det er overprøvingen i fylkesmannens miljøvernavdeling og i Miljøverndepartementet som vi har sett oss veldig lei på.

Mitt spørsmål til statsråden er om han mener at byråkratene hos fylkesmannen og departementet er så mye bedre egnet enn lokalpolitikerne til å avgjøre strandsoneutviklingen.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [13:59:52]: Svaret på det er et veldig klart nei.

Selvsagt skal det være de lokale politikerne og for den del den lokale forvaltningen som skal lage planen. Det er det som er utgangspunktet. Alt dette er en lokal plan fra den enkelte kommune, utarbeidet av kommunens politikere, selvsagt i samarbeid med forvaltning og eksperter i kommunen. Men for å sikre at vi også får en nasjonal politikk hvor vi f.eks. unngår at én kommune overbyr en annen ved å legge til rette på en måte som skaper vanskeligheter for andre, at én kommune ødelegger for en annen, må vi også ha en nasjonal politikk for å sikre at kommunene holder seg innenfor de retningslinjer som Stortinget fastsetter.

Derfor: Basis er kommunal planlegging, men vi har fylkesmannen og det statlige apparatet for å sikre at vi også henger sammen som ett rike – slik Harald Hårfagre en gang samlet oss.

Henning Skumsvoll (FrP) [14:00:48]: Det som vi ønsker å få fram i dagen, er at gang på gang blir det minste tiltak som skal gjøres – et tilbygg på 5 m² på en hytte – nektet, fordi det kan ses fra sjøen, det kan ses fra luften, det kan faktisk ses, fordi det er et tilbygg. Hvis man har en slik politikk, er ikke det med på å gi tilgang for allmennheten. Det finnes jo tilgang i dette landet. Det er heldigvis ikke forbudt å bygge hytte, men det er måten dette blir gjennomført på – det er strategien fra departementet gjennom fylkesmannen – som gjør at vi ikke får noen utvikling. Det er stopp. Det er den utviklingen som vi i opposisjonen er sterkt imot, og vi håper at man med disse differensierte retningslinjene kan få en endring her.

Statsråd Erik Solheim [14:01:44]: La meg for det første si at de aller, aller fleste – det overveldende flertall av denne typen konflikter – løses lokalt i en dialog mellom kommunen og fylkesmannen og den personen eller den familien det måtte gjelde. Det er et ytterst lite antall saker som vi i Miljøverndepartementet får inn til overprøving, og da tar vi standpunkt til dem.

Jeg må også si at jeg er enig med representanten Skumsvoll i at det å gå inn i bagatellmessige detaljer som ikke har betydning for selve dette viktige, nemlig allmennhetens adgang til strandsonen, bør offentlige myndigheter unngå. Strandsonen i Norge står og faller ikke med en enkelt utedo eller en fasadeendring eller slike ting, men vi ser også en serie eksempler på folk som helt bevisst legger opp hindre i terrenget for å hindre at allmennheten kan gå tur på en helt vanlig måte. Det burde kommunene være veldig strenge mot og gripe resolutt inn mot.

Siri A. Meling (H) [14:02:54]: Det er jo slik at vi på en måte har hatt en differensiert strandsonepolitikk, i og med at vi har hatt rikspolitiske retningslinjer, og så har vi hatt områder uten disse. Det som ble sendt ut på høring, gjaldt å utvide området når det gjelder rikspolitiske retningslinjer, men heldigvis har regjeringen i denne prosessen vært lydhør for geografiske forskjeller, befolkningsforskjeller osv. og signalisert at det vil komme en differensiert strandsonepolitikk som også Høyre synes er fornuftig.

Så sier statsråden i sitt innlegg at det vil også innebære at en vil bli mer liberal enn tidligere i enkelte områder. Da er mitt spørsmål til statsråden: I hvilke områder vil en bli mer liberal enn tidligere?

Statsråd Erik Solheim [14:03:43]: Jeg vet ikke om jeg brukte uttrykket «mer liberal enn tidligere». Jeg sa at vi ville være liberale i områder hvor det ikke er et sterkt press på strandsonen. Eksempler på det er stort sett hele Nord-Norge og Sogn og Fjordane – for å ta et par opplagte eksempler. Men også i disse områdene er det slik at man må ha en viss differensiering. Det er klart at det finnes enkeltsteder langs kysten i Nord-Norge og i Sogn og Fjordane hvor presset på arealene er veldig stort, og hvor det er viktig å sikre at også allmennheten får tilgang til badestrender eller til steder hvor man ønsker å fiske eller hva det måtte være. Men dette er ikke områder hvor det er et generelt press på samme måte som det det er i Oslofjorden eller tett på byer som Bergen og Trondheim. Det er denne differensieringen vi nå har lagt til rette for – veldig liberalt i Nord-Norge og i Sogn og Fordane, veldig strengt i Oslofjorden, og så skal vi finformulere retningslinjene for de mest omstridte områdene, som er Haugesunds-området og i deler av Hordaland.

Henning Skumsvoll (FrP) [14:04:52]: Jeg har lang erfaring som bygningssjef, teknisk sjef og lokalpolitiker, så disse sakene har jeg arbeidet med i ca. 30 år. Jeg har sett utviklingen hele tiden. Det gledelige svaret på mitt forrige spørsmål var da statsråden sa at han syntes det var feil når bagatellmessige tiltak ble nektet. Det er akkurat det som skjer!

Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Kan vi nå forvente at statsråden går ut og forteller fylkesmannens miljøvernavdeling at et tilbygg på 8 m² kan tillates, og at en liten brygge kan tillates? Det er ikke å lage et område mer til hinder for offentligheten; det er et tiltak som kan hjelpe folk som allerede er etablert.

Statsråd Erik Solheim [14:05:43]: Jeg har gjentatte ganger i Stortinget sagt at jeg mener at når disse tingene håndteres – først av kommunen og siden i dialog med fylkesmannen – er det ingen grunn til å slå ned på bitte små ting som ikke har noen praktisk betydning for det som er formålet. Formålet her er jo allmennhetens alminnelige adgang. Enkelttiltak som ikke er til vesentlig hindring for det, bør man se liberalt på. Derimot bør man være langt strengere på andre områder. La meg få ta et eksempel fra Fredrikstad kommune, hvor det er helt åpenbart at man har anlagt alle uteanleggene med det formål å hindre allmennheten i å passere. Den typen ting bør man være veldig streng på. Så er det altså slik at det lokale vettet er stort, og kommunene og fylkeskommunene klarer nesten alltid å finne praktiske løsninger på dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:06:52]: La meg aller først takke statsråden for sin rørende omtanke for Høyre. Jeg er redd for at det er snakk om krokodilletårer som han nå deler i denne sal når det gjelder omtanken, men vi legger oss det på sinne likevel.

For Høyre er det helt åpenbart at vi er utrolig privilegert. Vi har en fantastisk norsk natur, og den skal vi ta vare på. Kysten er en del av den naturen vi selvfølgelig tar og skal ta vare på. Men det er stor forskjell. Det er ikke alle områder, selv ikke på Sørlandet eller i indre Oslofjord, som er lik hverandre. Det er det verken regjering eller storting som kjenner til i stor grad, det er det lokalpolitikerne som kjenner til. Det handler om hvorvidt man skal gi lokalpolitikerne makt og myndighet i egen kommune. Det handler om at vi som storting skal sette noen mål og også tillate at lokalpolitikerne nyanserer innenfor et handlingsrom. Det handlingsrommet som nå legges til grunn når det gjelder utvikling, utbygging, langs kysten og i hundremetersbeltet, er med det for øye å slå fast et totalforbud i indre Oslofjord og på sørlandskysten fram til Lindesnes.

Det er ikke å slå et slag for det lokale selvstyret. Det er heller ikke å slå et slag for sunn fornuft. For å illustrere dette ønsker jeg å nevne et eksempel fra Hestvika i Kristiansand kommune, eller rettere sagt på Flekkerøy, hvor en familie som har bodd på øya i generasjoner, gjør en avtale med kommunen om å gi fra seg størstedelen av sin tomt vederlagsfritt til kommunen, slik at kommunen kan bygge skole, bygge ut skolen. Det er først når kommunen skal gjøre sin del av jobben, nemlig å gi tillatelse til en liten hytteutbygging, at innsigelsene kommer. Da har tomten allerede blitt bebygd fra kommunens side, og fylkesmannen kommer med innsigelse. Denne saken er flere år gammel. Vedkommende familie har stanget hodet i det offentlige byråkratiet over lang tid. Sluttsummen av saken er at man har mistet størsteparten av tomten sin og fått intet tilbake. Kommunens og øyas barn leker i en ny skole som er aldeles fabelaktig, men den store taperen er det offentliges troverdighet og denne familien.

La meg utfordre statsråden: Ønsker statsråden denne type avtaler hvor man fra kommunens side får vederlagsfritt en kjempetomt med fantastiske strandområder som betyr at allmennheten får muligheten til å bevege seg i et område de ikke har gjort tidligere, mot at det da foretas en liten utbygging, i dette tilfellet én hytte?

Bjørn Lødemel (H) [14:10:18]: Høgre ønskjer, i motsetnad til Senterpartiet og ein del andre raud-grøne politikarar, at makt og sjølvråderett over strandsona skal tilbake til kommunane og til lokaldemokratiet.

I Sogn og Fjordane er fråflytting ei stor utfordring. I kystkommunane Gulen, Solund og Askvoll er det ei svært aktuell problemstilling, og det er eit svært viktig spørsmål kvar ein skal busetje folk når det meste av areala er verna. I desse kommunane bur det vel 6 000 innbyggjarar. I dei same kommunane er det om lag 4 000 holmar og skjer. Når ein ser på kart over kva som er verna og kor liten del av landareala som er til disposisjon, ser ein at dette har gått over stokk og stein, for å bruke eit folkeleg uttrykk.

Det er, og har alltid vore, kultur for å byggje i strandsona i mange delar av landet. Dersom ein skal få til ei positiv utvikling i kystkommunane, må ein vidareutvikle lokal styrke og attraksjon, og då er bruk av strandsona viktig. Forbodet mot bygging i hundremetersbeltet er svært negativt både for næringsutvikling og for busetnad. Saman med ei stadig meir radikal statleg handsaming av buplikt, jordvern og frådelingsspørsmål skaper dette både motløyse og maktesløyse i lokaldemokratiet og i lokalmiljøet.

Høgre ønskjer å ta vare på naturen og naturmangfaldet, og vi ser det som svært viktig at naturområde er utan inngrep. Høgre ønskjer også at det skal vere strandsoner som er urørte. Likevel meiner Høgre at dagens forvalting bryt med all forståing av tidlegare kultur- og strandsoneforvalting. Det skaper unødige konfliktar og mangel på respekt for lover og reglar. Den statlege harde forvaltinga er øydeleggjande for initiativ frå tiltaksføre innbyggjarar.

Staten erklærer på mange måtar mistillit til lokalpolitikarane i spørsmål om arealforvalting. Råderetten over eigen eigedom blir stadig redusert, og lokaldemokratiet står for fall saman med mykje flott kulturlandskap som generasjonane før oss har forvalta på ein god måte.

I innstillinga vi handsamar, blir det vist til at partisekretæren i Arbeidarpartiet, Raymond Johansen, har uttala at lovdelen om strandsoner er eit problem, og at det er absurd at same regelverk skal gjelde for store delar av Vestlandet.

Vi ser òg at Liv Signe Navarsete har brukt strandsoneproblematikken i sin motmaktturné. Det har også kome mange liknande utsegner frå raud-grøne politikarar der dei er i fullt firsprang vekk frå ansvaret for strandsonedelen av den nye plan- og bygningslova, og dette har dessverre blitt ei vanleg øving i desse dagar.

Torkil Åmland (FrP) [14:13:10]: Jeg har nesten lyst til å begynne der forrige taler slapp, nemlig med signalene. Noe av det statsråden også var inne på, er hva som er bakgrunnen for den debatten vi har i dag. Hvorfor ligger dette forslaget her i dag? Dette har for så vidt vært diskutert før også. Bakgrunnen for det er nettopp det at det har kommet ganske sterke og entydige signaler fra representanter fra regjeringspartiene om at det forslaget som regjeringen har lagt fram, har en del elementer i seg som gjør at det blir absurd. Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet, brukte det uttrykket da han snakket om at man skulle ha samme regelverk for store deler av Vestlandet som for Oslofjorden og sørlandskysten.

Det blir også sagt her, fra Senterpartiet, at dette med differensiering på en måte er noe som den rød-grønne regjeringen har stått i spissen for. Det tror jeg vel kanskje er å snu det litt på hodet. Grunnen til at vi har fått dette kystopprøret dette året, er jo nettopp forslaget fra denne regjeringen om at store deler av Vestlandet skal behandles på samme måte som Oslofjorden. Nordmarka også – jeg husker debatten her i februar da statsråden sto og pekte på Oslomarka og på Oslofjorden og sa: Se på dette flotte forvaltningsregimet vi har der, det skal vi ha langs hele kysten.

Jeg er glad for at statsråden gir litt andre signaler nå. Jeg tror nok at det opprøret som har kommet langs kysten – det er 14 kystkommuner i Hordaland bl.a. som står bak det, og noen av dem er styrt av lokale rød-grønne politikere – også har gått inn til regjeringen, at de retningslinjene man har lagt fram forslag om, innebærer en absurd måte å styre på.

Så har man vært inne på dette med fylkesmannen.

Det står i brevet fra Miljøverndepartementet i forbindelse med denne saken:

«Derimot skal staten vise stor varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.»

Jeg holdt på å si at hadde bare vært slik, hadde det ikke vært noe problem. Men det er jo mange av oss som også har bakgrunn fra lokalpolitikken, og som ser at slik er det faktisk ikke i realiteten. Jeg tror vi alle kan si at vi er opptatt av allmennheten og av å sikre de områdene som allmennheten faktisk bruker. I fremskrittspartikommuner langs vestlandskysten gjør man det. Kommunene kjøper opp disse områdene for å sikre at allmennheten skal kunne ha tilgang. Men det er jo ikke alle områder som egner seg for det. Vi har nå en sak i Bergen, hvor en person har søkt om å få legge en flytebrygge langs et bratt fjellparti. Et nærmest enstemmig tverrpolitisk bygningsråd i Bergen har gått inn for det, og så opplever man altså at fylkesmannen snur den saken på tvers av hele det lokalpolitiske regimet. Den som har gått krassest ut mot fylkesmannen, er Arbeiderpartiets leder av bygningsrådet.

Men jeg opplever vel at det er litt mer imøtekommenhet fra regjeringen nå. Det synes jeg er positivt. Det er vel kanskje kommet en del signaler inn til regjeringen som viser at slik som man har tenkt, kan man ikke gjøre det. Så får vi bare håpe at det til sjuende og sist kan løses på en måte som ikke bare ivaretar allmennhetens interesser, men også dem som faktisk bor langs kysten.

Henning Skumsvoll (FrP) [14:16:38]: Disse tre minuttene skal jeg bruke til å vise et par eksempler fra hjemkommunen min, Farsund, og nabokommunen Flekkefjord.

På Sørlandet er det en gammel tradisjon å bygge båthus. Der kan båtene legges sikkert under tak. Muligheten for båthus ligger i liten forskjell mellom flo og fjære. Båt og sjøliv er viktig for mange i kystkommunene, og behovet for båtplasser er stort. Ventelistene er lange, og mange opplever aldri å få båtplass.

En reguleringsplan med 500 båtplasser og 23 båthus ble vedtatt av Farsund kommunestyre, men det ble reist innsigelse fra fylkesmannen. Miljøverndepartementet stadfestet fylkesmannens innsigelser og bestemte at båthusene måtte tas ut av planen.

Jeg har arbeidet med kommunale reguleringsplaner i 30 år både som byråkrat og politiker, men jeg har aldri vært borti en avgjørelse fra departementet som er så graverende som denne. I spørretimen den 17. februar tok jeg opp denne saken med statsråd Solheim, hvor jeg ba om at departementet igjen så på denne avgjørelsen.

Statsråden ville ikke vurdere saken på nytt, men svarte i generelle vendinger at årsaken var at strandsonen skulle brukes til turgåing, fotballspilling og grilling. Dette gjelder et anlegg som skal legges i en meget bratt skråning mellom riksveien og sjøen, og som er ubrukelig til noen av de nevnte aktiviteter.

Dette er en så feil avgjørelse at jeg vil sammenligne saken med et justismord. Forsvaring av et konkret avslag med en generell begrunnelse gjør at opinionen mister all respekt for politiske vedtak. Innbyggerne merker seg at Miljøverndepartementet og også settefylkesmenn tillegger byråkratene hos fylkesmannen større vurderingsevne enn lokalpolitikerne. Båthusavslagene i Farsund må stå som en bauta over en av de største statlige overkjøringer og feilinngrep i lokaldemokratiet som statsråd Solheim har gjort.

I nabokommunen Flekkefjord ligger det en godkjent kystsoneplan regulert til hytteformål. Når denne planen skal realiseres, forlanger fylkesmannen at nåværende retningslinjer benyttes med tilbakevirkende kraft. Planen ligger i Miljøverndepartementet, og kommunen venter spent på departementets avgjørelser. Dersom vi ikke snart får en styrking av lokaldemokratiet, forsvinner all interesse for lokalpolitikk. All bygging i strandsonen må utføres etter plan, men ingen avslag må gjøres på generelt grunnlag.

Til slutt: Mitt sterkeste ønske for feilavslaget i Farsund og ankesaken fra Flekkefjord er at statsråden er ydmyk overfor kritikken. En omgjøring av vedtaket om båthusavslag i Farsund ville bli meget godt mottatt av både sosialistiske og borgerlige velgere. På folkemunne i Farsund skrattler man av Solheims uttalelser og avgjørelse i båthussaken.

Torstein Rudihagen (A) [14:19:48]: Det å søkje ut i naturen, vere nysgjerrig på flora og fauna, ta inn over seg naturopplevinga, sjå verdien i å bruke fjell, sjø, skog og natur for å få opplevingar og rekreasjon i den stadig meir urbaniserte kvardagen er av dei viktigaste kvalitetane vi har i dette landet. Vi har jo ein fantastisk natur! Derfor er det så avgjerande viktig for oss at vi tek vare på allmentas interesser og moglegheiter for å kunne bruke denne praktfulle naturen, og derfor har Arbeidarpartiet heile tida vore oppteke av fri ferdsel og allmentas rettar. Det er jo det denne saka dreier seg om.

For brukaren av naturen speler det jo inga rolle om det er staten eller fylket eller kommunen som forvaltar dette regimet, dersom ein er sikker på at allmentas rett til fri ferdsel og bruk av naturen er mogleg. Dette gjeld på fjellet, og det gjeld langsmed sjøen, som det her no er snakk om.

I utgangspunktet meiner eg at det er veldig bra at det er kommunane som har moglegheit til å forvalte naturen. Men når det gjeld denne saka langs strandsona, har jo restriksjonane kome nettopp fordi veldig mange kommunar har vore altfor liberale med å gi dispensasjonar, slik at ein god del av kysten har blitt bygd ned. Som mange har peikt på, gjeld det fyrst og fremst Oslofjordområdet og nedover mot Sørlandet. Derfor står den raud-grøne regjeringa for ein differensiert politikk på dette området.

Siri Meling sa at det ikkje er uventa at Arbeidarpartiet og SV står for denne haldninga. Ja, det var veldig bra at Høgre sa at vi er veldig attkjennelege på akkurat det, for Høgre eller andre bør så klart ikkje vere overraska over at vi ønskjer å ta vare på allmentas rettar til fri ferdsel. Det har vi kjempa for gjennom tidene. Det vil vi stå for, og det vil vi slåst for i tida framover – «to the bitter end». Mange av oss har jo sett i andre land korleis private eigarar, hotell osv. rett og slett byggjer nytt og beslaglegg delar av kysten. Eg har prøvd å jogge langs kysten når eg har vore på ferie enkelte plassar. Ein kjem ikkje fram, ein får ikkje lov til å setje foten inn på eigedomane – faktisk er det slik nokre stader i Noreg også. Dette måtte vi jo stoppe, dersom denne utviklinga ikkje skulle stengt nettopp for den enormt viktige verdien som skal takast i vare.

Eirin Kristin Sund (A) [14:23:16]: Det har blitt sagt av flere representanter fra Fremskrittspartiet og Høyre at Norge er om ikke et stort land, så i alle fall et land der det er store forskjeller. Ja, det er helt riktig. Det er store forskjeller.

Men jeg må si at jeg blir ganske forundret over debatten. I forbindelse med veldig mange andre, tidligere stortingsmeldinger har Høyre som parti vært med på å støtte de nasjonale målene om å ivareta strandsonen – de sa til og med så langt tilbake som på 1990-tallet en eller annen gang at de ønsket seg differensierte retningslinjer når det gjelder strandsonen, og har argumentert ut fra at en skal ha det i pressområder. Rogaland og Hordaland er noen av de fylkene som bl.a. blir diskutert her, hvor det i framtiden – om ikke lenge – vil bo om lag en million mennesker. At en da ikke ser at det er pressområder, synes jeg er utrolig rart. I denne saken har Høyre snudd i forhold til hva de har stått for før, da de har ment at det er områder som skal ivaretas.

Her har representanten Skumsvoll gode eksempler, synes han. Jeg kunne ramse opp akkurat like mange andre gode eksempler, men med motsatt fortegn – i Stavanger kommune, i Sandnes kommune, i Ryfylke og opp gjennom Hordaland. Men det som blir feil, er at vi debatterer ikke noe enten–eller eller et totalforbud, som representanten Skovholt Gitmark sier fra denne talerstolen. Saken er at vi ikke ønsker å havne i den situasjonen, i f.eks. Hordaland og Rogaland, som en har havnet i i Oslofjordområdet og på deler av Sørlandet. Det er ikke slik, som representanten Skumsvoll sier, at det ikke hadde vært noen sørlandsbyer hvis det ikke var for at det ikke var fritt fram for å bygge. Jeg tror sørlandsbyene hadde vært der, uansett. Det som kanskje kunne vært, var at en både i Blindleia og langs kysten på Sørlandet kunne kommet seg inn, eller gått langs sjøen til fots. Det er helt umulig i dag på store deler av sørlandskysten, og det er til og med umulig å komme med båt fra havet inn til sørlandskysten og legge seg til som et vanlig menneske.

Denne saken er ikke en sak om totalforbud eller enten–eller. Statsråden har sagt nå – som statsråder har sagt før – at han på sikt ser at en må differensiere mellom kommunegrenser. Han har sågar sagt, lenge før dette forslaget kom, at en må se på mulighetene for å differensiere også internt i kommunene. Her opplever jeg at hele bevisbyrden i saken er overveldende på regjeringens og de rød-grønnes side. Kommunene har i lokaldemokratiets ånd sagt ja, ja, og områder har blitt bygd ned og bygd ut. Det forundrer meg veldig at Høyre nå snur i noe som har vært viktig for dem i flere tiår – å ha nasjonale mål for strandsonepolitikken – og også mener at det er i nasjonal interesse at kommunepolitikere og fylkespolitikere også ser de nasjonale målene.

Erling Sande (Sp) [14:26:35]: Berre nokre kommentarar til det som har blitt sagt i debatten.

Representanten Åmland seier at differensiert forvaltning ikkje er noko nytt. Jo, det er det. Det er noko nytt. Sidan det generelle byggjeforbodet kom, har det ikkje vore differensiert forvalta rundt omkring i landet, ifølgje lov- og regelverk. Nettopp derfor er det viktig å få slått dette prinsippet fast. Det har ein gjort, og ein varsla allereie i plan- og bygningslova at det kom til å bli gjort. Og så er det jo gledeleg at så mange av opposisjonen sine representantar støttar denne tankegangen.

Når ein høyrer representanten Lødemel uttalar seg, kan ein jo få inntrykk av at Høgre, i motsetnad til Senterpartiet, ynskjer lokaldemokratiet inn. Ein kunne nesten få inntrykk av at det var like før ein var i ferd med å foreslå fjerning av heile byggjeforbodet, ut frå retorikken som Høgre har ført i denne salen. Det er i alle fall eit forslag som eg ikkje har registrert har kome enno. Det er større forskjell på Høgre no og Børge Brende sitt Høgre enn det er på Høgre no og det den raud-grøne regjeringa har presentert. Det synest eg illustrerer ganske godt at den differensieringa som vi no legg opp til, har ganske brei støtte i Stortinget, sjølv om retorikken skulle tyde på at ein her har foreslått ein heilt annan politikk – ein mykje strammare politikk – enn tidlegare. Det er ikkje tilfellet.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [14:28:27]: Knapt noka sak i samband med arealforvaltninga langs vår langstrakte kyst er meir kontroversiell enn strandsoneforvaltninga. Vi har pressområde som det er verdt å verne om. Men mange opplever at dei områda som slett ikkje er pressa, likevel får ei restriktiv behandling trass i det som blir sagt i dag.

Regjeringa si innstramming i strandsonepolitikken dei siste åra vitnar om ein formyndarskap som ikkje høyrer heime i Noreg, og svært mange saker viser at det er på høg tid å få fram ei ny og framtidsretta forskrift som tek i vare lokaldemokratiet, og ikkje minst lokal kunnskap.

Dagens retningslinjer er så rigide og lite formålstenlege for lågpressområde at dei manglar legitimitet og forståing. No høyrer vi at statsråden hevdar at det er annleis, men ein opplever det ikkje slik ute i distrikta. Då er det ein link som manglar.

Manglande kunnskap om lokale forhold og rigide retningslinjer skaper stor frustrasjon og blir forsterka av overkøyring av gjerne samrøystes tilrådingar frå lokaldemokratiet, representert ved kommunestyre og ansvarlege utval. Dette er med på å forsterke ein monaleg flyttestraum frå distrikta til sentrale strøk, grunna mangel på lokal handlefridom, og vi har sett mange av dei.

Strandsoneproblematikken blir ikkje meir oversiktleg av alle dei signala som kjem frå dei ulike statsrådane når dei blir utfordra i media. Motmaktturneen til Navarsete er eit eksempel. Og igjen ser vi at Senterpartiet, som skulle vere partiet til distrikta, sviktar og lèt Sosialistisk Venstreparti vere totalt dominerande – og brukar tida på vikarierande prosjekt som gir eit skin av distriktsengasjement. Alle ser etter kvart at dette er eit spel for galleriet og lite anna.

Når så representanten Sund meiner at høgresida er utan ryggrad i strandsoneforvaltinga, får nok det stort gehør langs den kyststripa som Arbeidarpartiet no har proklamert at dei vil ta tilbake. Så dersom det er den medisinen vi ser i dag som skal skrivast ut, så er det berre ein ting å seie: Feil medisin kan sjølv den beste skrive ut.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:30:51]: Representanten Eirin Sund tar feil. Det bildet representanten tegner av sørlandskysten, er ikke korrekt. Det er ikke en eneste kommune langs hele sørlandskysten som har bebygd mer enn 50 pst. av arealene. Faktisk er de aller færreste av kommunene i nærheten av slike tall. Det har vært en fornuftig utbygging langs sørlandskysten – en utbygging som enkelte rød-grønne politikere mener har gått altfor fort – som har gjort at vanlige folk har fått hytter, som har gjort at vanlige folk faktisk får lov til å tilbringe en sommer eller noen uker langs kysten. For meg er det grunnleggende positivt.

Men vi skal selvfølgelig være vare med tanke på at våre arealer bygges ned. Derfor er det viktig at vi har kombinasjonen av rikspolitiske retningslinjer. Høyre er ikke motstander av de rikspolitiske retningslinjene, men vi ønsker et lokalt demokrati, et velfungerende lokalt demokrati i tillegg. Det er nemlig slik at en stupbratt skråning faktisk kan ha en liten hytte uten at det har noen som helst betydning for allmennheten. Men i et system hvor alt er myntet på at enten er man innenfor eller utenfor et hundremetersbelte, da er det i realiteten et totalforbud det som Eirin Sund legger opp til.

Jeg vil gå så langt som til å invitere Eirin Sund til sørlandskysten, slik at vi sammen kan dra ut i båt og se på de fantastiske uberørte perlene som er, og at vi kan svinge innom en og annen uthavn også og se på de fantastiske bebygde perlene som Sørlandet har å tilby. Vi har flere muligheter enn sterke statlige restriksjoner, eller for den saks skyld nærmest totalforbud å by på. Det finnes muligheter som skjærgårdspark, et alternativ som jeg mener blir betydelig bedre dersom man faktisk betaler grunneier det eiendommene er verdt, og ikke de tre kroner og femti øre som har vært vanlig per kvadratmeter i så altfor mange tilfeller.

Man har også muligheten til å si at et lokalt flertall også betyr noe, at det ikke er uten grunn at Farsund, med et sterkt Høyre og et sterkt Fremskrittsparti, faktisk legger opp til at flere skal få båtplasser i områder hvor allmennheten ikke ferdes. Dette ville ha vært områder som ville ha vært åpnet opp for allmennheten, ikke stengt igjen for allmennheten. Den type beslutninger skal vi aldri fatte i Stortinget, det må tilligge et lokaldemokrati. Det styrende prinsippet for Høyre er jo nettopp kombinasjonen av føre var-holdning, et lokalt selvstyre og eiendomsrett. Alt dette går det an å kombinere, men da må man ikke være så sneversynt å tro at alt kan styres fra denne sal.

Presidenten: Representanten Henning Skumsvoll har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henning Skumsvoll (FrP) [14:34:07]: Jeg vil følge opp representanten Gitmarks innlegg og si at det er riktig at det er veldig få kommuner som har bygd ned mye av strandsonen. Farsund kommune bygde over en 20-årsperiode ned 2 pst. Det vil ta 100 år å bygge ned 10 pst. med denne farten – og de er blitt kritisert fordi de gir så mange dispensasjoner.

Men det som er tilfellet, er at sosialistene og deres holdning hindrer at de minst bemidlede får seg hytte på Sørlandet, for på Sørlandet og langs Oslofjorden er det helt forskjellig. Der hvor jeg kommer fra, Farsund – som er så langt sør i landet som mulig – kan alle få bygd seg en hytte hvis man får tillatelse. Så må man differensiere og si at her kan det bygges, og her kan det ikke bygges. Jeg inviterer statsråden og komiteen til å komme og se hvordan det er i Farsund. Da ville man kanskje få en annen oppfatning av denne saken.

Torkil Åmland (FrP) [14:35:18]: Jeg har en liten kommentar til representanten Sandes innlegg.

Jeg kan ta utgangspunkt i det som står i representantforslaget vårt når det gjelder bakgrunnen for differensiering. I Bergens Tidende 7. mars 2010 sier partisekretæren i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, at han har et ønske om å få Arbeiderpartiet tilbake til makten på Sør- og Vestlandet. Da peker han spesielt på strandsoneloven som et problem, og sier at forslaget til ny strandsonelov som framsettes – og her snakker vi om den rød-grønne regjeringens forslag til strandsonelov –

«er lett å forsvare i forhold til Oslofjorden og sørlandskysten, der det er sterkt byggepress. Men det blir absurd at det samme regelverket skal gjelde for store deler av Vestlandet.»

Dette er det verken Høyre eller Fremskrittspartiet som har funnet på, dette er det partisekretæren i Arbeiderpartiet som har sagt. Det er veldig godt sagt. Litt av utgangspunktet for debatten her var jo at vi ville se om de rød-grønne hadde tenkt å følge opp det partisekretæren i Arbeiderpartiet sier, eller om dette er bare retorikk fordi man har lyst på makt og å komme i posisjon på Vestlandet. Man har forstått at da må man lytte til folk, og spesielt når det gjelder strandsoner, har det vært et problem. Derfor vakte det store protester og opprør da dette forslaget ble lagt fram, ikke bare fra borgerlig styrte kommuner, men spesielt fra dem som har vært styrt av Senterpartiet og Arbeiderpartiet langs kysten.

Helt til slutt har jeg lyst til å ta opp igjen det jeg så vidt nevnte i mitt forrige innlegg, nemlig det statsråden skriver i brevet til komiteen i forbindelse med denne saken:

«Derimot skal staten vise stor varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.»

Vi som er ute i distriktene, opplever at slik fungerer det veldig ofte ikke. Jeg vil gjerne få lov til å framsette et ønske til statsråden: Er statsråden villig til å sende ut retningslinjer som understreker dette for fylkesmennene rundt omkring, at de skal vise varsomhet med å gå inn der hvor kommunen har hatt en grundig prosess? Vi har en slik sak som jeg nevnte, i Bergen. Jeg må si at hvis det er snakk om at allmennheten skal bruke en del av disse områdene, som i den saken fra Bergen, og også i andre saker som noen har nevnt her, hvis allmennheten skal gå i land der og grille, så må de i hvert fall ha med seg solid, avansert klatreutstyr for å komme i havn. Jeg vil ikke anbefale det heller, for det er såpass steinete og ulendt at jeg ikke tror det er noen som går i land der for verken å grille eller spille fotball eller noe annet. Da er det fornuftig at man kan bruke disse områdene til næringsutvikling – skape arbeidsplasser. Det vil faktisk skape tilgjengelighet til områder som i dag ikke er tilgjengelige langs kysten.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:38:20]: Kristelig Folkeparti står, som det framgår av innstillingen, sammen med flertallet i denne saken – sammen om ikke å støtte forslaget som er fremmet.

Det har vært mange debatter om strandsonen og forvaltningen av strandsonen i salen her de siste årene. Det er ikke uten grunn, for det er spørsmål som vekker stor oppmerksomhet og stort engasjement blant folk.

Ja, det er viktig med lokalt selvstyre. Ja, det er viktig med lokal frihet til å bestemme innenfor ansvarlige rammer. Men det vil også være slik – ikke minst i miljøpolitikken, men også på andre områder – at et godt demokrati bestandig vil være et samvirke, en balanse, mellom lokalt selvstyre og nasjonal politikk. Ja, for det er jo riktig at det er mange kommuner, både på Sørlandet og i andre deler av landet, som har bygd ut mindre enn 50 pst. av sin strandsone og har relativt store ubebygde områder igjen.

Men så lenge den utbyggingen bare fortsetter, som det jo faktisk er rom for å gjøre med dagens regelverk, er det bare et tidsspørsmål før man har bygd over 50 pst., før man har bygd over 60 pst., og før man har bygd 70 og 80 pst. Så lenge man spiser av et eple, blir det mindre og mindre igjen av eplet. Så enkelt er det. Og derfor må på en måte strandsonepolitikken ta det inn over seg. For spørsmål om demokrati i forvaltningen av strandsonen er ikke bare et spørsmål om balanse mellom nasjonale myndigheter og lokale myndigheter. Det er også et spørsmål om balanse mellom dagens befolkning og de generasjonene som kommer etter oss. For vi kan, gjennom å slippe dette for fritt, ødelegge handlefriheten for de generasjonene som kommer etter oss. Det er også et faktum at lokaldemokratiet har sine utfordringer når det gjelder arealplanlegging. Det kan være så enkelt som at et kommunestyreflertall i en kommune i en periode ønsker å bygge ut den sørlige delen av kystsonen sin, mens kommunestyret i perioden etterpå ønsker å bygge ut den nordlige delen av kystsonen og har et annet syn på det. Og sånn kan man fortsette å spise opp en strandsone år for år, periode for periode. Derfor er det, og skal det være, en balanse mellom nasjonal politikk og lokalt selvstyre i strandsonespørsmål. Det er veldig viktig at det er nasjonale retningslinjer, og at politikken brukes for å ivareta hensynet til kommende generasjoner.

Statsråd Erik Solheim [14:41:33]: Bare for å kommentere et par-tre ting til slutt:

Gitmark, Skumsvoll og andre har ønsket at jeg skal kommentere prinsipielt, men i lokale saker. Det er en øvelse som jeg ber om forståelse for er veldig, veldig vanskelig. Det er veldig vanskelig å si noe prinsipielt om en sak som det er et stort lokalt engasjement om uten å gå inn i den. Men la meg bare si det generelle, som jeg har sagt gjentatte ganger her – jeg er helt sikker på at fylkesmennene hører veldig nøye etter – og det er at min innstilling er at man skal være veldig restriktiv der det dreier seg om å privatisere nye områder som er allment tilgjengelige – hindre dem i å bli alminnelig brukt av folk flest – mens man kan være langt mer liberal på små endringer der det allerede er bebyggelse, der det dreier seg om fasadeendringer, små tilbygg, små endringer, der man ikke privatiserer områder som har vært tilgjengelige for allmennheten. Der kan man være langt mer liberal. Nå snakker vi altså om de tett utbygde områdene langs Oslofjorden og andre steder.

Så har flere henvist til partisekretær Raymond Johansen. La meg da få si at jeg har kjent ham i 30 år – jeg var sammen med ham senest i helgen – så jeg påberoper meg retten til å vite mer om hva Raymond Johansen mener enn Fremskrittspartiet og Høyre gjør. Jeg er helt sikker på at det han sa, var nøyaktig det regjeringen nå gjør – nemlig at vi legger opp til en differensiert politikk hvor vi skal gå grundig gjennom disse kommunene i Nord-Rogaland og Hordaland, også Farsund og Flekkefjord, som Skumsvoll er veldig engasjert i, og noen kommuner i Sør-Trøndelag – det er de kommunene som mener seg feilplassert. Vi skal finne ut hvordan de skal håndteres i det nye, differensierte systemet, og også om mulighetene for eventuelt å se på forskjeller mellom disse kommunene og innad i de kommunene.

Så må jeg bare til slutt si at det ble hevdet at i de færreste av sørlandskommunene er over halvparten nedbygd. La oss ikke da glemme at også på sørlandskysten er det fundamentale forskjeller mellom områder som både er attraktive for allmennheten og attraktive for hyttebygging, og områder som ikke er attraktive for noen av delene, av forskjellige årsaker.

Verdens Gang har en gang regnet ut at en eiendom som min familie hadde oppe i Gudbrandsdalen, var verdt 800 mill. kr, hvis ikke jeg husker beløpet Verdens Gang hadde funnet ut, feil. Det var på basis av at hvis vi kunne selge hyttetomter på baksiden av Gudbrandsdalslågen, nede ved Lågen, der hvor ikke en solstråle har vist seg siden Adam og Evas tid, for samme pris som man kan selge hyttetomter i Hafjell, hvor vi ikke har noen eiendom, så ville vår skogseiendom i Gudbrandsdalen være verdt 800 mill. kr. Men det regnestykket går ikke helt i hop, for man skal være ganske god i salg for å få solgt en tomt på baksiden av dalen, nede ved Lågen for samme pris som der det er attraktivt – nemlig i Hafjell. Samme resonnement gjør seg selvfølgelig gjeldende langs kysten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.