Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erling Sande (Sp) [14:45:52]: (leiar i komiteen og ordførar for saka): Representantforslaget om miljø- og klimaarbeidet i kommunane gjev oss høve til å setje fokus på ei viktig sak: kommunane si sentrale rolle i å oppnå måla i det nasjonale miljø- og klimaarbeidet.

I hovudsak går forslagsstillarane inn for å auke kompetanseutvikling og -utveksling i kommunane for å gjere dei i stand til å følgje opp nasjonale mål på miljø- og klimaområdet. Forslagsstillarane legg vekt på bevaring av biologisk mangfald, jordvern, bevaring av friluftsområde, tilgang på grøne lunger, opprydding av forureina grunn, lokal luftforureining, avfall og klimagassutslepp, og dei meiner at kommunane i større grad må rustast til å løyse desse oppgåvene lokalt.

Kommunane er med på å forvalte all natur i Noreg. Kommuneforvaltninga skal bidra til å gjennomføre både lokal og nasjonal miljøpolitikk.

Kommunane har mange roller og mange verkemiddel for t.d. å få ned klimagassutsleppa i Noreg. Dei er politiske aktørar, dei er tenesteytarar, dei er innkjøparar, dei er eigedomsinnehavarar, og dei er ansvarlege for gode stader å leve på for befolkninga. Derfor kan dei bidra betydeleg til å få ned utsleppa av klimagassar både i eiga drift gjennom å stille strenge krav som innkjøparar, og gjennom å påverke andre aktørar. Dei kan i særleg grad påverke utslepp frå transport, avfallsfyllingar, stasjonær energibruk og landbruk. Kommunane sit med mange av nøklane for å nå desse måla.

Vi må auke bevisstheita om naturmangfald for å skape forståing for dei tiltaka som trengst for å nå nasjonale og internasjonale mål. Som forslagsstillarane er òg regjeringa oppteken av at kommunane skal vere i stand til å fylle den rolla. Derfor har regjeringa hatt fokus på nettopp miljø- og klimaarbeid i kommunane. I innstillinga nemner ein følgjande døme:

Gjennom programmet «Framtidens byer» samarbeider staten og Noregs 13 største byar om å redusere klimagassutsleppa og gjere byane meir miljøvennlege. Gjennom erfaringsutveksling med andre byar og samarbeid med både stat, næringsliv og innbyggjarar skal byane bli grønare.

I «Framtidens byer» er klimavennlege produkt kvardagslege, kollektivreiser vanlegare og lufta reinare.

I programmet «Livskraftige kommuner» har 200 kommunar arbeidd i læringsnettverk med andre kommunar. Dei gode råda og erfaringane som blir utveksla, handlar om alt frå korleis kjempebjørnekjeks kan slåast tilbake, til avfallshandtering og energieffektivisering. Programmet er knytt saman med prosjektet «Grønne energikommuner», som fokuserer på energieffektivisering og bruk av grøn energi for å få ned utsleppa. I tillegg har Kommunal- og regionaldepartementet finansiert klima- og energikurs for kommunane sidan 2007.

I tillegg er det sett av midlar til opplæring i den nye plan- og bygningslova. Rettleiarrolla som direktorat, fylkesmenn og fylkeskommunar har overfor kommunane, skal styrkjast. Fylkesmennene har i oppgåve å hjelpe kommunane med utvikling av robuste, interkommunale fagmiljø på plan- og miljøområdet.

Regjeringa har fokusert sterkt på kommunane si rolle i miljø- og klimadugnaden. Utan kommunane sin innsats, når vi ikkje måla. Derfor har regjeringa lagt vekt på kompetanseutvikling og -utveksling i kommunane – og skal fortsetje å gjere det i framtida.

Fleirtalet i komiteen meiner at representantforslaget sitt ibuande ynske er vareteke gjennom regjeringa sin politikk. Fleirtalet si innstilling er derfor at forslaget blir lagt ved protokollen.

Torstein Rudihagen (A) [14:50:12]: Kommunane er heilt avgjerande, sentrale aktørar om vi skal nå våre overordna nasjonale mål. Det gjeld på klima- og miljøområdet så vel som på nær sagt alle andre område. Derfor må kommunane ha ressursar, dei må ha kompetanse, vilje og evne til å vareta miljøområdet på ein god måte. Det dreier seg om alt frå arealplanlegging, renovasjon, avfallshandtering, varetaking av det biologiske mangfaldet, friluftsområde, jordvern, utslepp av klimagassar osv.

Staten har sjølvsagt eit ansvar – ikkje berre for å trekkje opp nasjonale overordna mål, vedta nye lover, retningslinjer og krav, men òg for å hjelpe – og rettleie – kommunane med å handtere desse miljøoppgåvene.

I mi tid som kommunepolitikar og ordførar opplevde eg at staten sette inn øyremerkte tilskot for oppretting av miljøkonsulentar. Så her blei det mange arbeidsplassar for nyutdanna høgskulekandidatar innanfor eit område som då ikkje var så stort, men som seinare har vakse nokså formidabelt – både i direktorat, departement og fylkeskommune, og hos fylkesmenn.

Men desse miljøkonsulentane fekk sanneleg òg sett miljøarbeidet på dagsordenen, og fekk fokusert på det rundt om i norske kommunar. Etter det har det òg vore eit utstrakt samarbeid mellom stat og kommune på dette området.

I programmet «Framtidens byer» samarbeider Miljøverndepartementet med de 13 største byane om å redusere klimagassutsleppa og gjere byane meir miljøvennlege. Her står jo transportsektoren for ein sentral del. Og her har Samferdselsdepartementet og transportmyndigheitene, samferdselsmyndigheitene, ei stor oppgåve å gjere når det gjeld verkemiddel som påskjønningsordning for kollektivtiltak. Det må knytast opp mot kommunanes vilje til restriksjon på bruk av bil og kanskje av og til på differensierte bompengeordningar osv. Det er spørsmål om bygging av gang- og sykkelveg. Det er spørsmål om god tilrettelegging for kollektivtransport, og ikkje minst ei god arealplanlegging, der ein på sikt kan få redusert behovet for køyring mellom arbeidsplassar og bustadområde.

Eg trur det er veldig viktig at vi utfordrar kommunen og respekterer kommunens totale skjønn på dette området. Eg har sett nokre eksempel på at staten har overprøvd kommunen der ein verkeleg har prøvd å ta dette store heilskapsomsynet for å få nærleik mellom arbeidsplassar og bustadområde, men der omsynet til jordvern har blitt viktigare for regjeringa enn heilskapsomsynet.

Programmet «Livskraftige kommuner» er enda eit slikt program som staten bidreg med. Så brukar ein midlar til opplæring i den nye plan- og byggingslova og ny naturmangfaldlov. I tillegg skal direktoratets, fylkesmennenes og fylkeskommunanes rettleiingsrolle styrkjast i tida framover.

I programmet «Grønne energikommuner», frå 2007–2010, er det eit mål om energieffektivisering, fornybar energi og reduksjon av klimautslepp. Når det gjeld energiøkonomisering, trur eg rett og slett at kommunane har eit gedigent potensial f.eks. i dei nye, store hytteområda. Dersom ein får innført krav om fjernvarmeanlegg osv., er det mykje å hente på det området.

Enova finansierer ein god del tiltak. Det er òg verkemiddel for å styrkje kommunanes plan- og miljøkompetanse som blir vurderte i budsjettarbeidet for 2011.

Alt dette er vel og bra, men det aller viktigaste er jo at vi har ein god rammeøkonomi for kommunesektoren, der ein har moglegheit til å kunne gjere eit godt arbeid på dette området, og at miljøomsynet blir ein integrert del av all verksemda i kommunen.

Nikolai Astrup (H) [14:55:40]: Høyre støtter Venstres forslag. Norske kommuner trenger tilstrekkelig med ressurser, kunnskap og kompetanse til å ivareta den viktige rollen kommunene har i miljø- og klimaarbeidet. De færreste av norske kommuner har det i dag. De største kommunene har muligheter til å utarbeide og følge opp en offensiv, faglig forankret miljø- og klimapolitikk. Oslo er et godt eksempel på en stor kommune med svært ambisiøse klimamål og gode resultater å vise til. Den norske gjennomsnittskommunen er imidlertid liten målt i antall innbyggere, men stor målt i antall kvadratmeter hver av dem kan boltre seg på. Det gjør det faglig og ressursmessig krevende å ivareta nasjonale mål som bevaring av biologisk mangfold, jordvern, friluftsområder, opprydding av forurenset grunn, luftforurensing, avfallshåndtering og klimagassutslipp.

De fleste av miljøutfordringene i Norge må finne sin lokale løsning. Derfor er det avgjørende at vi setter kommunene i stand til å gjøre den jobben på en god måte. I påvente av den kommunereformen mange av oss kan være enige om at er en forutsetning for å styrke og videreutvikle det lokale selvstyret, er Venstres forslag riktig og nødvendig.

I Oslo ser vi hva som er mulig å få til dersom kommunen har ressurstilfang og politisk prioritering av klima- og miljøarbeid. Klimagassutslippene skal kuttes med 50 pst. innen 2030. Det er et ambisiøst mål som krever ambisiøse tiltak. Kommunens 750 virksomheter er i ferd med å bli miljøsertifisert. Oljefyring vil være faset ut av alle kommunale bygg innen 2012. Fjernvarmeproduksjonen er doblet, og biogass- og biogjødselproduksjon er under etablering, basert på husholdningenes matavfall og kloakk. På Skøyen i Oslo er det 5 000 boliger som får varme og varmtvann basert på spillvarme i hovedkloakken. Stort mer kretsløpsbasert blir det vel neppe. I Bjørvika skal det etableres fjordvarme som vil kjøle byggene om sommeren og varme dem om vinteren. Elvedrag gjenåpnes. Fjorden har aldri vært renere enn i år. Vannet i springen renses i et splitter nytt vannrenseanlegg på Oset, og marka rundt byen er ivaretatt på naturens premisser helt siden Christiania kjøpte sine første skoger på 1800-tallet. Med en vekst på 10 000–15 000 mennesker i året praktiserer Oslo en miljøvennlig fortettingspolitikk rundt kollektivknutepunkt, ikke minst illustrert gjennom fortettingen ved Norges største kollektivknutepunkt, Oslo S.

Det må være en viktig og riktig prioritering å sette kommunene i stand til å kartlegge lokale miljøutfordringer, enten det er forurenset grunn eller vann, avfallshåndtering eller registrering av naturtyper. Like viktig er det å gi kommunene verktøy til å følge opp i praksis. Den som står nærmest problemet, er ofte den som er best egnet til å løse det – så også med kommunene i Norge.

Dersom vi skal innfri målet i klimaforliket om å kutte utslippene i Norge med 15–17 millioner tonn CO₂ innen 2020 – og det har jeg gjort nokså klart her i dag at Høyre stiller seg bak – er vi helt nødt til å handle på bred front. I dag er det de store kommunene som går foran og viser vei i mange viktige spørsmål, mens staten og regjeringen lunter etter. Vi bør la alle kommunene få mulighet til å være med og dra lasset.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:59:27]: Jeg kan stille meg bak det meste som ble sagt fra forrige taler. Jeg vil bare legge til at det er i kommunenes egen interesse å bruke de energi- og miljøressursene en har, fornuftig. I så måte er det en grei påminnelse å ha et forslag som dette og en debatt som dette for å stimulere kommunene til å gjøre det. Samtidig synes jeg at vi skal unngå at en fra sentrale myndigheters side ender opp med å legge stadig mer press på kommunene i klimaarbeidet, mens regjeringen selv utsetter sin klimamelding og ikke minst overfor f.eks. Lindås kommune ødelegger fullstendig ethvert forsøk på å få et normalt CO₂-regnskap etter at regjeringen har skrinlagt Mongstad-prosjektet.

Samtidig er det viktig at en gjør kommunene i stand til å utføre de oppgavene som er fornuftige, og ikke minst at en gjør kommunene i stand til å utføre de oppgavene som sentrale myndigheter pålegger dem å gjøre. Vi kan ikke ha det sånn at en nasjonalt ikke klarer å forplikte seg til noe, ikke legger fram helhetlige stortingsmeldinger fordi en venter på utenlandske prosesser, samtidig som en forventer at en kommunalt har framdrift på disse områdene og gjør vedtak nærmest koste hva de koste vil.

Fremskrittspartiet har derfor en merknad i denne innstillingen der vi ber om at Miljøverndepartementet sørger for at klimaplaner som nå lages i kommunene, blir evaluert – ikke nødvendigvis samtlige, men at et representativt utvalg av tilfeldige kommuner blir gjennomgått for å se at de planene som er lagt til grunn, og som det er blitt brukt mye tid på i mange kommuner, faktisk gir noe igjen, at ikke dette blir byråkratiske oppgaver som en gjennomfører uten at en egentlig får så mye igjen for de pengene og den tiden som lokale politikere bruker. Fra Fremskrittspartiets side mener vi det er, hvis en skal kutte CO₂-utslippet og ta den delen av forslaget, en nasjonal og ikke minst global tilnærming som må til. Det å legge et stort press på kommunene har relativt liten nytte i forhold til hva de faktisk kan påvirke.

Jeg vil også påpeke at det er mange områder der en fra sentrale myndigheter har store gap. For eksempel handler det om noe så enkelt som innkjøp av strøm, der alle i denne salen er veldig glad for at vi har fornybar energi i Norge, og mange tar avstand fra kjernekraft, og gasskraft også er svært problematisk, men det er veldig få statlige bedrifter eller kontorer som kjøper strøm med opprinnelsesgaranti. Sånne tiltak ville gjort regjeringens krav mer troverdige, når de er ute og forteller kommunene hva de skal gjøre, for da har man i hvert fall gått foran som et godt eksempel selv. Det gode eksempelet mangler mange steder. Regjeringen er veldig flink til å stille krav til kommunene uten å levere på egen hånd.

Men alt i alt: Det er i kommunenes egeninteresse og i nasjonal interesse at en bruker sine energi- og miljøressurser på en god måte, og det å gjøre kommunene i stand til dette er noe også Fremskrittspartiet støtter.

Snorre Serigstad Valen (SV) [15:02:59]: Alle utslipp er lokale. Det kan virke som en klisjé, men likevel er det all grunn til å slå dette fast ved enhver passende anledning, og dette er jo en passende anledning. For det mangler ikke på politiske aktører som mener at hva vi gjør i Norge, er ubetydelig fordi det finnes så mye større utslipp andre steder. Det kan jo alle si. Alle vil kunne peke på noen andre, som er større eller slipper ut mer – nabolandet vårt, nabokommunen vår, den andre fabrikken, butikken over gata. Derfor er det så viktig også å fokusere på kommunenes rolle i miljøarbeidet og i klimaarbeidet.

Derfor er også eksempler som Arendal så oppløftende – en kommune som har satt seg som mål å bli klimanøytral i løpet av 2017, hvis jeg ikke husker feil, og de ligger an til å lykkes. Sånne eksempler synliggjør handlingsrommet kommuner har allerede i dag for å ta grep for miljø og klima, og hvilket potensial som ligger i offentlig sektor i Norge, som utgjør mange millioner tonn med CO₂. Ofte er en sånn innsats også lønnsom. Det er ikke bare klima og natur som vil tjene på mer energisparing f.eks., det gjør også den som sparer.

Jeg deltok selv på miljøarbeiderkonferansen i Sør-Trøndelag i regi av fylkesmannen i Sør-Trøndelag i mars i år, som samler miljøarbeidere fra alle kommunene i fylket. Bredden i arbeidsoppgavene deres er stor, og mengden utfordringer desto større. Kompetansen deres er variert og bred, som den må være, men mange føler seg nok litt alene til tider og føler behov for mer oppfølging. Derfor er det også gledelig at Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning vil styrke sitt arbeid med tilrettelegging, oppfølging og veiledning av kommunene som miljøvernmyndighet. Miljøverndepartementet vil på sin side styrke fokuset på miljøet i folkevalgtopplæringen.

Det er en viktig debatt Venstre tar opp med dette forslaget. Derfor føler jeg meg også trygg på at regjeringen kommer til å vurdere ulike virkemidler for å styrke miljøkompetansen i kommunene i prosessen med statsbudsjettet som kommer til neste år.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:05:29]: De nasjonale målsettingene og ambisjonene i miljøpolitikken, for ikke å si de internasjonale, har økt kraftig de siste tiårene, etter hvert som vi har blitt klar over størrelsen og dimensjonene på de utfordringene vi står overfor. Det gjelder på klimaområdet, der vi gradvis, i løpet av flere tiår, har sett at alvoret er enda større enn man først hadde trodd, at endringene skjer raskere enn man tidligere har trodd. Tilsvarende, uten at det har vært like mye oppmerksomhet om det, ser vi også at utfordringene for økosystemene gjennom endringer og reduksjon av artsmangfoldet representerer en minst like stor utfordring. Til sammen utfordrer dette all verdens land – til store grep, nasjonale handlingsplaner og en radikal politikk på mange områder.

Til sjuende og sist skal de ulike tiltakene gjennomføres i lokalsamfunn, i lokalmiljø, i kommuner. Det er ikke alle beslutningene som fattes lokalt, men mange viktige beslutninger fattes lokalt. De skal tilrettelegges, og man bærer konsekvensene av beslutningene lokalt.

Hver eneste dag tas det beslutninger i norske kommuner, det jobbes med langsiktige arealplaner, andre typer planer, som legger føringer for utslippsmønster og belastning på arealene og arealbruk for generasjoner framover. Nettopp derfor er kommunene så viktige i miljøpolitikken og for å realisere de ambisjonene vi har.

Så har vi ikke bare klimaet og biologisk mangfold som utfordringer, men vi har, som forslagsstillerne også peker på, jordvern, bevaring av friluftsområder, tilgang på grønne lunger, opprydding av forurenset grunn, vi har lokal forurensning og ikke minst også avfallspolitikken. På alle disse områdene spiller lokale myndigheter en viktig rolle. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er behov for større oppmerksomhet omkring kommunenes rolle og potensial i miljøpolitikken. Statsråden viser i sitt svarbrev til ulike tiltak som allerede er i gang og har vært i gang over tid på dette området, for å styrke kommunene.

Kristelig Folkeparti mener imidlertid at det er behov for en enda mer dedikert innsats på dette området, og at det er behov for tiltak, som det forslagsstillerne har pekt på i forslaget som er fremmet fra Venstre.

På den bakgrunn tar jeg opp det forslaget som Kristelig Folkeparti er med på i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp det forslaget han refererte til.

Borghild Tenden (V) [15:09:25]: Innledningsvis vil jeg takke Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti for at de ivaretar Venstres forslag i innstillingen fra komiteen. Bakgrunnen for at vi fremmer dette forslaget, er at vi har fått kunnskap om at mange kommuner opplever et misforhold mellom de nasjonale målsettingene og de ressursene som stilles til rådighet for å følge opp disse.

Det er en styrke for miljø- og klimaarbeidet og lokaldemokratiet dersom man i større grad ruster kommunene til å løse miljøutfordringene lokalt. Derfor ønsker Venstre at mest mulig av kompetansen innenfor dette feltet skal ha lokal forankring. Det har vi fått kunnskap om ikke er tilfellet i dag, og verst stilt er de små kommunene. Jeg er glad for den positive ordlyden i brevet fra statsråden, der han sier at han vil se på andre mulige virkemidler for å styrke kommunenes plan for miljøkompetanse i forbindelse med budsjettprosessen for 2011. Jeg stiller meg mer undrende til flertallet i komiteen, som viser til Enova som vil avvikle direktestøtten til energi- og klimaplaner, når det nå blir pliktig å utarbeide slike planer. For kommuner som ennå ikke har kommet i gang med arbeidet, er siste frist for innsending til statsstøtte satt til 1. juli 2010.

Når vi ser på Enovas hjemmesider, ser vi at kun 160 kommuner har utarbeidet energi- og klimaplan. 239 har gjort vedtak om å utarbeide en plan, mens i 32 kommuner er status ukjent eller uten vedtak om plan. Igjen er det de minste kommunene som henger etter – uten at vi skal ta debatten om store og små kommuner her. Jeg har også inntrykk av at det i hovedsak dreier seg om energiplaner og mindre om klimaplaner, som kommunene har utarbeidet – uten at jeg har noe godt statistisk belegg for å mene sterkt om dette.

Avslutningsvis: Venstre er glad for den støtten vi føler i denne saken, og ser fram til initiativ fra regjeringen i budsjettet for 2011.

Statsråd Erik Solheim [15:11:54]: Regjeringen deler Borghild Tendens hensikt, nemlig å få kommunene til å være mer aktive, gjøre mer i klimaarbeid og miljøpolitikk mer generelt. Vi tror det er positivt at det legges vekt på det, og som mange av talerne i debatten har sagt, er det jo lokalt og konkret utslippene foregår – ikke i en slags abstrakt verden der ute. En må ta tak i det der det foregår, og kommunene er veldig viktige aktører.

Det pågår jo allerede en serie prosesser som har et skjæringspunkt mot det som her foreslås. Vi har programmet «Framtidens byer», hvor de 13 største byene er aktive – det gjøres mye der. Astrup hadde en god start på kommunevalgkampen med en gjennomgang av hva som gjøres i Oslo, men det gjøres mye bra arbeid både i Oslo og i de andre kommunene på mange områder. Vi har programmet «Livskraftige kommuner», hvor langt flere kommuner er med, og det er en serie andre tiltak. Det er sendt ut statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging i kommunene, hvor veldig mange kommuner har fulgt opp med egne planer. Selv om det ofte er et betydelig antall kommuner som ikke er med, er det klart at de kommunene som er med, dekker den altoverveiende delen av befolkningen – og også av utslippene.

Kommunene har stor innflytelse på en serie sider ved klimapolitikken: Arealplanlegging – jeg kommer tilbake til kjøpesentre ganske snart, men det er et eksempel på det – kollektivtrafikk er et annet eksempel. Energiforsyning, både kommunens egen energibruk og tilrettelegging for innbyggerne, er et annet område. Ganske snart kommer klimatilpasningsutvalgets innstilling, og kommunene vil få klare oppgaver der også.

Til slutt vil jeg peke på et tema som jeg mener det er viktig å ta tak i. Det er at vi ikke kan ha det sånn at hver gang det kommer nye og viktige oppgaver, skal det nødvendigvis være slik at alle aktører skal gjøre alt de gjorde før, så kommer dette på toppen, og de skal ha nye penger for å gjøre det. Jeg hadde for ikke lenge siden en god meningsutveksling med noen av mine meget gode venner i Den norske kirke, der de erklærte at Den norske kirke skulle bli en veldig viktig klimapolitisk aktør. Men forutsetningen var at staten bidro med penger, slik at de kunne få noen stillinger for å gjøre dette. Det må være mulig for Den norske kirke, innenfor rammen av de svære bevilgningene de har, og alle de stillingene de har, å se på om ikke noe av det kan brukes på klimaområdet. Så gikk det ikke lenge før jeg møtte noen fra LO, og jammen var det akkurat det samme budskapet der også. LO skulle også bli veldig aktive på området – så sant de kunne få statlige bevilgninger til å gjøre noe. Treffer man folk fra næringslivet, er det langt fra sjelden å høre det samme, at også de skal gjøre en hel masse på klimaområdet så sant staten betaler for det – og nå er det kommunene.

Det er altså ikke slik at klima kommer på toppen av alt annet man gjør her i verden, som en ny utfordring. Klima er en av de mest sentrale eller kanskje den mest sentrale utfordring som menneskeheten står overfor, helt avgjørende å ta tak i for alle, enten det er Kirken, fagbevegelsen, næringslivet eller kommunene. Det kan ikke være slik at man skal gjøre alt akkurat som før – på den gamle måten – og få ekstrabevilgning før man begynner å gjøre noe på klimaområdet.

Når jeg sier dette, er det fordi vi må se på alle støtteordningene vi har, og hvordan vi kan bidra til at de blir mer effektive, og se på alle retningslinjene som kommer fra statlig hold. Men vi skal være forsiktige med å lage nye systemer som først og fremst har den effekt at ting man likevel ville ha gjort, blir gjort ved å sende søknad om nye penger.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Borghild Tenden (V) [15:15:55]: Det er godt med de nasjonale målsettingene, men som jeg var inne på i mitt innlegg, er det en utfordring, spesielt i små kommuner, at man mangler kompetente folk – vi får stadig tilbakemeldinger om det – og det er så viktig med lokal forankring når det gjelder å ta seg av planarbeidet f.eks.

Hva kan vi gjøre med dette? Har statsråden noen ideer om hva man kan gjøre med dette?

Statsråd Erik Solheim [15:16:28]: Dette er jo selvfølgelig helt reelt. Det er klart at Utsiras evne til å drive klimaplanlegging er vesentlig forskjellig fra Oslos med hensyn til ekspertise, kunnskap, apparat osv. Men jeg tror svaret på det må ligge dels i at kommuner samarbeider om kompetanse, dels i at større kommuner som har et svært apparat, og som ofte gjør utredninger som i praksis også vil angå nabokommunene, kan stille det til rådighet, og at fylkeskommunene og det statlige apparatet må kunne stille kompetanse, personer og mer kunnskap til rådighet for de minste kommunene.

Det er jo selvfølgelig også et spørsmål om politisk vilje, men det er i veldig stor grad spørsmål om størrelsen på kommunene når det gjelder evnen til å ta tak i disse problemene.

Borghild Tenden (V) [15:17:19]: Jeg tar gjerne en replikk til mens jeg først står her.

Vil miljøvernministeren bidra med noe – altså incentivordninger – i forbindelse med budsjettet til høsten for å få litt mer lokal forankring og litt mer kunnskaper ut i kommunene om dette viktige arbeidet?

Statsråd Erik Solheim [15:17:37]: Hva vi konkret skal bidra med i budsjettet, kan jeg selvfølgelig ikke si nå. Det finnes mange ordninger allerede, og vi skal se på behovet for eventuelt nye, men jeg avviser den tanken at man alltid må ha nye penger for å gjøre noe. Ofte dreier det seg om på en fleksibel måte å bruke alle de ressursene som er der, ved at de større kommunene hjelper de mindre, ved at kommuner går sammen om kunnskap, og at stat og fylkeskommune kan bidra til å hjelpe de mindre kommunene.

Men det er et helt reelt problem som representanten peker på, at mange mindre kommuner ikke har apparat, kunnskap og kompetanse nok til virkelig å ta tak i utfordringene.

Nikolai Astrup (H) [15:18:28]: Det er jo fullt mulig å være enig med Erik Solheim i at ikke alle oppgaver skal få kastet nye, friske penger etter seg. Det går jo også an å tenke seg at kommuner fikk beholde litt mer av sine egne skatteinntekter – at det var en mulig finansieringsmodell.

Men for å følge opp spørsmålet fra Borghild Tenden: Tolker jeg deg rett hvis jeg tolker deg dit hen at større kommuner hadde lyktes bedre i klimaarbeidet? Vil statsråden være enig i at det kunne være en fordel med færre og større kommuner i Norge?

Presidenten: Presidenten må minne om at all tale skal rettes til presidenten, selv om jeg registrerte at representanten forbedret seg underveis.

Statsråd Erik Solheim [15:19:17]: Jeg tror jeg har gleden av å kunne få lov til å si at det er noen spørsmål jeg er veldig glad for å slippe å ha så mange meninger om, og dette er et av dem.

Jeg tror ikke jeg skal ha noen sterke meninger om kommunesammenslåing nå. Jeg registrerer at noen kommuner slår seg sammen frivillig – som Vindafjord og Ølen, som frivillig har slått seg sammen. Jeg hørte det også var folkeavstemning i Nord-Trøndelag, med en tilsvarende prosess. Det er selvsagt noe man bare kan applaudere. Hvorvidt det er fornuftig å ha en større kommunesammenslåingsprosess, skal jeg ikke ha noen veldig sterke oppfatninger om, men det er klart at det er reelt at små kommuner i seg selv ikke kan besitte tilstrekkelig kompetanse om energispørsmål eller kommuneplanlegging for klimaendring, når kommunene bare har noen få hundre innbyggere. Da må man søke den andre steder – i samarbeid med andre kommuner eller få den fra staten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.