Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Marthinsen (A) [18:53:21]: (ordfører for saken): Forslaget vi nå behandler, handler om rask iverksettelse av samfunnsøkonomisk lønnsomme klimatiltak fra Klimakur 2020 og oppfølging av klimaforliket.

Jeg vil begynne med å understreke hvor enormt viktig arbeid som er lagt ned i Klimakur. Det er en svært omfattende analyse, og det helt unike med denne er at alle de statlige etatene som har vært involvert, NVE, Oljedirektoratet, Statens vegvesen, SSB og Klima- og forurensningsdirektoratet, er enige om analysen. Det gir oss et utrolig solid utgangspunkt, et utrolig viktig verktøy for å meisle ut den planen som skal vise oss hvordan 2020-målsettingene kan nås.

Det var jo aldri meningen med Klimakur at man skulle sette en slags strek, et tak, en pris som definerte en grense for hva slags tiltak som skulle gjennomføres eller ikke. Skulle man gjennomføre alt under streken og ingenting over? Det kan godt hende at det er tiltak som er dyre, og som tar tid, som skal være på listen over ting vi går i gang med raskt, nettopp fordi at det tar tid. Det kan f.eks. være fordi det er tiltak som vil føre til betydelig teknologiutvikling, som jo har vært til debatt tidligere i dag, hvor det finnes muligheter for næringsutvikling. Klimakur er et utrolig godt gjennomarbeidet dokument, en usedvanlig godt dokumentert analyse av kostnadene ved ulike klimatiltak.

Men skulle man peke på én svakhet, ville jo det være at man ikke har noen analyse av inntektssiden. Det er i og for seg forståelig. Det er utrolig vanskelig og ville fort ha båret preg av mye synsing, men det er tross alt noe som vi er nødt til å ta med. All klimapolitikk er ikke nødvendigvis utgifter. Det ligger også næringspolitiske muligheter og teknologiutviklingsmessige muligheter i det.

Mandatet til Klimakur-arbeidsgruppen var å analysere klimaeffekten av tiltak. Men klimatiltak kan også ha andre positive effekter, på luftforurensning og på bymiljøet. Det kan redusere vårt behov for energi og dermed spare oss for naturinngrep, osv. Om man skal gjøre tiltak i sektorer som er omfattet av andre virkemidler, slik som kvoter og avgifter, er også en veldig viktig prinsipiell debatt.

Så vet vi at det er en utfordring at klimatiltak som er lønnsomme, ikke bare samfunnsøkonomisk, men til og med bedriftsøkonomisk lønnsomme, ikke settes i verk. Vi så det veldig godt da Klimakur ble lagt fram, at en ikke ubetydelig mengde tiltak hadde en negativ kostnad. 30 av 160 ble definert som samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det er jo mange grunner til at de ikke blir realisert. Manglende kunnskap er helt åpenbart, men også andre ting. For et års tid siden la Bellona og Siemens fram en barrierestudie når det gjelder energieffektivisering i bygg. Der ble dette forholdet mellom eier og leier påpekt som kanskje den viktigste barrieren for at man ikke hadde sett flere tiltak som åpenbart er lønnsomme der. Det betyr jo at tiltak som man i utgangpunktet ville ha trodd skulle bli realisert, kan kreve politisk fokus, politiske tiltak – allikevel.

Det er ganske naturlig og også nødvendig at man bruker noe tid på å gå gjennom et dokument som er så omfattende og komplisert som det Klimakur 2020 er. Det er bra for norsk klimapolitikk, for Klimakur gir ingen anbefalinger om hva som bør velges. Men jeg får et inntrykk av at forslagsstillerne tror at det at vi skal ha en klimamelding i 2011, betyr at vi ikke kommer til å sette i gang åpenbart fornuftige klimatiltak før det. Selvfølgelig vil man det. Man får en sjanse i forbindelse med høstens budsjett. Vi har allerede varslet 500 mill. kr til klimateknologi over tre år, som et eksempel. Her er det egentlig ganske liten uenighet. Egentlig er dette en litt unødvendig debatt, men det er helt fint å få en mulighet til å presisere at det selvfølgelig ikke er slik at regjeringen ikke har tenkt å sette i verk et eneste fornuftig klimatiltak før i 2013. Det er også grunnen til at man foreslår å vedlegge dette forslaget protokollen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [18:58:07]: Først vil jeg bare minne forsamlingen om at Fremskrittspartiet ikke ble invitert til å være med i forhandlingene om klimaforliket. Derfor føler heller ikke Fremskrittspartiet seg forpliktet av forliket som ligger der, og da er det også unaturlig for oss å være med på et slikt forslag.

Samtidig forstår jeg, som en nøytral tilskuer, hvorfor Bondevik-partiene er så utålmodige som de er, for jeg oppfatter at de gikk inn i et forlik med betydelig alvor og mening, men blir møtt med forsinkelser og avmakt. Fornuftige miljø- og energitiltak er bra. Det støtter Fremskrittspartiet. Da klimaforhandlingene pågikk på Stortinget, var Fremskrittspartiet først ute med å fremme en konkret liste over hvordan vi mente Kyoto-forpliktelsene burde innfris – en rekke tiltak Fremskrittspartiet ønsket å få fram. De ble ikke tatt til etterretning, selv om del av forslagene våre også var en del av forliket, viste det seg.

Allikevel oppfatter vi klimaforliket som urealistisk ambisiøst. En har tenkt på et tall, og en kunne ikke sannsynliggjøre hvordan en skulle innfri de målsettingene en hadde. Forliket innebar at en økte utslippskuttnivået fra 13–16 mill. tonn til 15–17 mill. tonn. De klarte aldri på noen måte å sannsynliggjøre hvordan klimaforliket faktisk kunne sannsynliggjøre økte utslippskutt. Det er egentlig forlikspartnernes problem. Jeg bare konstaterer at Klimakur, da den ble framlagt, for det første burde ha vært framlagt før klimaforliket ble inngått – da kunne en ha fått et mer realistisk forlik – og at Klimakur, slik som den nå foreligger, viser at det er både dyrere og mer komplisert å innfri det forliket som ligger til grunn. Derfor vil min anbefaling være at en går vekk fra det klimaforliket som er, tar en ny runde i Stortinget, får et bredere forlik enn det en hadde, og et mer realistisk måltall der en går vekk fra en nasjonal, patriotisk tilnærming med at så og så mye absolutt skal gjøres i Norge, basert på hvor en får mest igjen globalt for en sum penger over f.eks. en 30-årsperiode.

Jeg registrerer at i etterkant av forliket har regjeringen endret retorikk betydelig. Der stasråden før – nesten fram til valget – snakket om hvor viktig det var å gjøre ting i Norge, skryter en seg nå mest i hjel av at en klarer å kutte utslipp og redde regnskog i andre land. Nå er det også vel så viktig at hele verden er med på CO₂-renseprosjekter, ikke bare Norge. Det synes jeg på ingen måte er negativt – jeg synes det er veldig bra at statsråden er i fri bevegelse i en fornuftig retning. Jeg skulle bare ønske at det hadde ligget til grunn da Stortinget gjorde sine vedtak for et par år siden, og ikke at det kom i etterkant. Da har man i realiteten surret bort et par år i retorikk, framfor i praktisk politikk.

Det jeg ønsker å få statsråden til å bekrefte, er fortolkningen av klimaforlikets mål. Er det slik at en skal kutte 15–17 mill. tonn i Norge, eller er det et mål å kutte 15–17 mill. tonn i Norge? Det siste gir en betydelig større grad av fleksibilitet, og jeg antar at det er det regjeringen til slutt kommer til å ende opp med. Men det er greit å vite om regjeringen allerede nå er på det punktet, eller om man fortsatt gir et inntrykk av at en skal kutte 15–17 mill. tonn på hjemmebane?

Nikolai Astrup (H) [19:01:56]: Det er bred enighet i denne salen om hvor store klimagassutslipp Norge skal kutte hjemme, og hvor store som skal kuttes ute. Den debatten ble avgjort med klimaforliket, etter at opposisjonen bidro til en betydelig skjerping av regjeringens klimamelding.

Debatten bør nå dreie seg om hvilke tiltak vi skal gjennomføre for å nå målene om å kutte 20 pst. av Norges utslipp hjemme og 10 pst. ute innen 2020 – og samtidig bidra til at Norge er karbonnøytralt i 2030. Det er imidlertid grunn til å være svært bekymret for regjeringens tempo og resultatene som er oppnådd så langt. Regjeringens handlingslammelse i klimapolitikken gjør at vi neppe vil se konkrete tiltak hjemme før tidligst i 2012 eller 2013.

Det er helt i tråd med den holdningen regjeringen har til klimaspørsmålet. Det er skuffende langt mellom ord og handling. Vi ser til og med at regjeringen nokså konsekvent og aktivt velger bort de miljøvennlige løsningene, og det gjør denne debatten langt mer aktuell enn det representanten Marthinsen legger til grunn.

Det holder å minne om innføring av autodieselavgift for biodiesel, den særnorske forbrenningsavgiften som har ført til søppelkonvoier fra Vestlandet til Sverige, vid adgang til dispensasjoner fra deponiforbudet og manglende mål og tiltak for å fremme energieffektivisering – det siste ble kanskje best illustrert gjennom den ambisjonsløse energistandarden i R6, det nye regjeringsbygget.

Når regjeringen i tillegg har utsatt prestisjeprosjektet på Mongstad, utsatt rensing på Kårstø på ubestemt tid og sliter med å lykkes med kvotekjøp gjennom den grønne utviklingsmekanismen, er det grunn til å minne miljøvernministeren om at våre etterkommere ikke vil dømme oss på vår vilje til å love, men på vår evne til å levere. Den jobben må begynne nå.

Vi erkjenner at det vil være vanskelige avveininger i debatten om hvilke tiltak som skal iverksettes. Samtidig tror vi at det vil være bred enighet om å gjennomføre mange av de samfunnsmessig lønnsomme tiltakene som er identifisert i Klimakur.

Potensialet er stort. Tar vi med tiltak med en pris tilsvarende forventet fremtidig kvotepris, utgjør potensialet 6 mill. tonn CO₂-ekvivalenter per år. Lønnsomme og billige klimatiltak utgjør dermed til sammen rundt halvparten av de nasjonale utslippsreduksjonene som er nødvendige for å oppfylle klimaforliket.

Dette er tiltak som spenner fra økt kollektivtilbud i seks byer, hovedveinett for sykkel, økokjøring, effektivisering av personbiler, innfasing av gassferger og landstrøm for ferger i rutetrafikk, energiledelse og økt bruk av bioenergi i industrien, overgang fra fossil energi til andre energibærere i bolig- og næringsbygg, optimalisert gjødsling i jordbruket og økt bruk av gjødsel i skogbruket, for å nevne noe.

Høyre mener det er hevet over tvil at hoveddelen av de lønnsomme og billige tiltakene identifisert i Klimakur 2020 må gjennomføres, hvis Norge skal ha mulighet til å nå målene i klimaforliket.

Det er ingen grunn til å la være å gjøre i dag det du uansett må gjøre i morgen – særlig ikke når forutsetningen for å lykkes med våre mål for 2020 er at vi setter i gang så raskt som overhodet mulig. Dersom vi følger regjeringens tidsplan, er jeg redd det vil være ønsketenkning å innfri målet om å kutte 20 pst. hjemme innen 2020.

Erling Sande (Sp) [19:05:30]: (leiar i komiteen): Forslagsstillarane freistar å framstille det slik at regjeringa sin klimapolitikk er sett på vent inntil ny klimamelding blir lagd fram i 2011. Det er slett ikkje slik at regjeringa avviser rask iverksetjing av samfunnsøkonomiske og billege klimatiltak. Når Høgre og Kristeleg Folkeparti påstår det, er det mot betre vitende.

I dag har vi debattert ei rekkje klimarelaterte saker i denne salen. Her har både dyre og langsiktige, billege og raske tiltak blitt lyfta frå denne talarstolen, både frå opposisjonen og posisjonen. Vi har vore innom alt frå verkemiddelapparat for utvikling av klimavenleg teknologi til fokus på energieffektivisering i kommunane, for å nemne noko.

Klimakur viser oss at det er mogleg å nå Noreg sine mål om ein reduksjon på 15–17 mill. tonn innan 2020, men det krev tiltak.

Framstegspartiet viser rørande omtanke for klimaet ved å vere med og vere positive til å prioritere kostnadseffektive tiltak for å kutte CO₂-utslepp. Våre vegar skilst likevel raskt, når Framstegspartiet vil refortolke klimaforliket slik at det skisserte kuttpotensialet ikkje lenger blir oppfatta som eit forpliktande kuttal, men at ein i staden bør setje av ein fast pengepott og sjå kor mykje klimakutt ein får for det. Då er skilsmissa definitivt eit faktum. Det blir ikkje betre av at Framstegspartiet ikkje har forstått at klimaet ikkje berre treng langsiktige kutt, men også raske og substansielle kutt for å få ned feberen.

Under dei pågåande klimaforhandlingane i Bonn har USA fleire dagar på rad nekta å delta i ein diskusjon om utsleppsmåla for dei rike landa. Det fekk den amerikanske miljørørsla til å peike ut USA som «Dagens fossil», sidan tilnærminga deira hindrar framgang i forhandlingane. Det er ikkje eit heidersteikn. Regjeringa sitt klimaarbeid er tosidig, vi treng både å få ned utsleppa i Noreg, og vi skal vere ein pådrivar internasjonalt. I Framstegspartiet har vi ein heimleg kandidat til tittelen «Dagens fossil», og då Framstegspartiet synte ansikt i innstillinga, fekk vi ei god påminning om kvifor dei ikkje blei med på klimaforliket – i fall nokon treng det.

Sjølv om nokre lågthengjande frukter òg kan plukkast raskt, er det like fullt slik at vi ikkje skal gløyme det heilskaplege perspektivet. Klimakur 2020 er eit godt og solid arbeid. Men fordi mandatet var begrensa til å sjå på utsleppskutta i Noreg, er det vi som politikarar som har ansvaret for å velje dei tiltaka som gjev best effekt på sikt utan at det har negative konsekvensar på andre sektorar og andre politikkområde. Lat meg ta eit døme: Klimakur reknar ei storstilt satsing på innføring av biodrivstoff for å vere eit av dei tiltaka som kan gje best effekt. Derimot seier ikkje rapporten noko om kva konsekvensar og kva utslepp det kan føre til når biodrivstoffet skal produserast ein annan plass på kloden – og kva konsekvensar det kan få for verdas matproduksjon f.eks. Klimaet bryr seg lite om kor utsleppa kjem frå. Så om biodrivstoff blir ei prioritert løysing, er det heilt naudsynt at vi veit at det er produsert på berekraftig vis.

Eit anna døme er avgiftsnivå og distriktspolitikk, for å nemne det. Dersom ein generelt aukar drivstoffavgifta, kan det få store konsekvensar for område i landet der ein ikkje har alternativ til privatbilismen. Så når tiltaka blir valde, må ein vurdere konsekvensane av dei for daglegliv og næringsverksemd i heile landet, slik at dette blir teke vare på.

Regjeringa har trykk på klimaarbeidet. Klimaforliket er langt på veg oppfylt. Likevel har vi grunn til å vere utålmodige vidare. Vi må fokusere på utsleppsreduksjonar når vi vedtek skatte- og avgiftspolitikk. Vi må fokusere på omlegging frå fossil til fornybar energi, på produksjon av meir fornybar energi, på energieffektivisering og på langsiktige prosessar knytte til ny teknologi.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [19:10:05]: FNs klimapanel har gitt oss en krevende analyse av jordens tilstand. Kloden vår har feber. Klimapanelet har også gitt oss noen forslag til hvor vi bør være når, hvis temperaturen ikke skal overstige 2 grader. For å holde meg litt lenger til sykdomsbildet: Hvis det er slik at man er syk over lengre tid, så oppsøker man hjelp, og man begynner behandling.

Det er snart tre år siden, 22. juni 2007, at regjeringen la fram sin klimamelding etter nesten to års arbeid. I januar 2008 ble klimaforliket inngått, der vi skjerpet regjeringens klimamålsetting gjennom opposisjonens arbeid, ved Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Så kom Klimakur i mars dette året. Nå har vi da ti år på oss med tanke på det kuttet som skal skje på 15–17 mill. tonn CO₂-ekvivalenter.

Regjeringspartiene vil i dag stemme ned forslaget om at vi skal sette i gang med de samfunnsøkonomiske tiltakene og de tiltakene som er billigere enn forventet framtidig kvotepris, slik som Klimakur la det fram i mars i år. Det er det forslaget går ut på. Det er for meg litt oppsiktsvekkende og overraskende, fordi jeg anser de politikerne som leder Miljøverndepartementet, for å være viljesterke politikere, handlingssterke politikere og politikere som vil noe. Miljøvernminister Erik Solheim sa jo selv den dagen han fikk rapporten:

«Dette er et kvantesprang forover i klimapolitikken her til lands, og det beste forskningsgrunnlaget som noensinne er gjort i hele verden.»

Dette påsto en engasjert Erik Solheim da han tok imot rapporten, ifølge NRK. Ja, statsråden er engasjert, og det var litt dette vi ønsket å gå videre på i arbeidet her i Stortinget. Men i stedet har regjeringen viklet seg inn i en argumentasjonsrekke om at en må se helhet.

Da jeg var ung og lovende, var jeg med i KrFU. Vi hadde et slagord som het: «Hva gjør du i dag med i morgen?» For meg handler denne debatten litt om det. Hva gjør jeg i dag for å skape en bedre morgendag? Da mener jeg at vi burde tatt de enkleste, de laveste, fruktene. 3 mill. tonn er samfunnsøkonomisk lønnsomt, sier Klimakur. 3 mill. tonn kan vi få vekk til en pris under 350 kr per tonn, som vi tror er framtidig kvotepris. Da har vi nesten nådd halvparten av den målsettingen som klimakameratene satte seg i 2008, og jeg tror ikke vi kommer i mål hvis vi ikke også tar disse lavthengende fruktene.

For Kristelig Folkeparti handler også denne debatten om å være med i klimadugnaden. Jeg tror at hvis vi skal få flere med oss i klimadugnaden, må vi politikere vise at vi tar ansvar for å få folk til å fortsette å sortere søppel, for å få flere til å kjøre kollektivtransport – da må vi ikke gå i feil retning når det gjelder biodiesel – og vi må ikke gjøre det verre når det gjelder småkraft, men vi må gå riktig.

I Rogalands Avis hadde mine klimakamerater, Erling Sande, Eirin Sund og Snorre Serigstad Valen, en kronikk 19. februar. De skriver:

«Klimakur 2020 gir oss politikere en meny av alternativer for hvordan vi kan kutte. Noen av forslagene vil være både dyre og radikale. Andre er kanskje billige og lette å bli enig om.»

Det er nettopp disse forslagene, disse billige forslagene, vi lett kunne bli enige om. Det var de vi mente at vi nå burde ta tak i for å komme videre på denne veien. Det er ikke slik, som saksordføreren prøver å antyde, at vi skulle sette en strek med tanke på kostnader, for det er dyre tiltak som må iverksettes, og de må kanskje iverksettes raskt. Men nå håpet vi fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre at vi kunne blitt enige om de billige og de samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltakene, og starte der, for da blir det mer troverdighet. Vi hadde også hjulpet statsråd Erik Solheim som sier:

«Vi må gjennomføre de billigste, enkleste og mest kosteffektive tiltakene først. Det er ren og skjær fornuft.»

Vi i Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti er fornuftige politikere.

Snorre Serigstad Valen (SV) [19:15:17]: Jeg kan skrive under på at representanten Hjemdal er svært fornuftig som leser kronikker skrevet av undertegnede, representanten Sund og representanten Sande, og det å sitere disse kronikkene gir hennes innlegg en god form. Jeg anbefaler henne å fortsette med det.

For ikke så mange år siden var det færre fornuftige politikere. Da mente Fremskrittspartiet at klimaendring var noe SV hadde funnet på for å få stemmer i valgkamper. Det er en holdning vi fortsatt ser spor av i den stortingsgruppen. Men over hele fjøla var det liten vilje til å gjennomføre noen klimatiltak i det hele tatt. Bare det å innse at vi hadde et klimaproblem, var svært utfordrende å få gjennomslag for i norsk politikk. Først litt ut i dette årtusenet fikk vi noe som lignet på en samlet oppfatning av viktigheten av å kutte i klimagassutslipp også her i Norge. Men jeg blir i tvil innimellom. Den forestillingen vi fikk tidligere i dag, da Høyres gasskraftpolitikk gikk i oppløsning, kan jo få en til å stusse. Viljen til klimatiltak er uansett til stede, og jeg oppfatter jo at den er til stede blant alle stortingspartiene – nesten, i hvert fall.

Opposisjonen tror innimellom at de plager oss i SV når de etterlyser mer klimahandling. Det kan jeg avkrefte én gang for alle. I mange år var SV alene om å presse på i klimapolitikken. At opposisjonen har begynt å adoptere vår utålmodighet, er et veldig godt tegn, og det gjør oss alle bedre. Jeg oppfordrer opposisjonen til å fortsette å gjøre det.

En av de virkelig store seierne for miljøbevegelsen har vært erkjennelsen av at klimatiltak ikke er selvpisking, som enkelte representanter kaller det, og ikke er smertefullt. Det er av to grunner, for det første fordi mange tiltak gir direkte gevinst med en gang. Energisparing i industri og husholdninger gir f.eks. kraftig reduserte energikostnader. En mer hensiktsmessig bruk av overskuddsgjødsel gir mer energi, klimagevinst og kan fjerne lokale forurensingsproblemer. Man kan kjøre mange sånne eksempler, osv. osv. For det andre er det nesten alltid billigere å gjennomføre klimakutt så tidlig som praktisk mulig enn å vente med å gjøre det. Alternativet, nemlig kostnadene ved å måtte tilpasse seg svært omfattende klimaendringer, vil være mye, mye høyere, og det vil også være mye større, negative konsekvenser for jordens befolkning. Sett i et sånt lys vil nesten alle klimatiltak, uansett hvor mye de måtte koste nå, falle inn under forslagsstillernes begrep «samfunnsøkonomisk lønnsomt». Det vil alltid være samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjennomføre kutt i utslipp av klimagasser.

Mange bedriftsøkonomisk lønnsomme tiltak blir ikke iverksatt, vet vi, selv om det nesten umiddelbart vil være økonomisk gevinst å hente på det. Vi må jobbe mer med å finne ut hvorfor, men vi har noen forklaringer. Industrien, f.eks., har et energieffektiviseringspotensial som kan være på så mye som 10 TWh. Da blir vår jobb å finne virkemidler som kan utløse det. Det samme gjelder husholdninger. Vi har dramatisk økt støtten til ENØK via Enova, og likevel har vi mye å gå på. En årsak kan være at det ikke nødvendigvis er nok at noe på sikt lønner seg. En må også ha likviditeten til å kunne ta investeringen der og da. Det er det mange husstander som ikke har. Her bør vi se nærmere på f.eks. hvite sertifikater, som jeg ynder å snakke om i enhver stortingsdebatt når jeg har muligheten, kanskje etter modell fra Storbritannia, der vi i komiteen var innom temaet på besøk hos Energidepartementet. Det er en ordning som også har sosialt utjevnende effekt.

Slik kan vi også gå gjennom de fleste sektorer. Potensialet er stort. Mye av veien er lagt, men samtidig bør vi være sikre på at tiltakene vi gjennomfører, faktisk fungerer og gir den ønskede effekten.

Klimakur leverte sin rapport i år, og jeg tror det er viktig med en god og grundig høring, selv om jeg også gleder meg veldig til den ferdige behandlingen. Det gjør jeg.

Til slutt er det illustrerende – jeg må jo innom Høyre i dette innlegget også – at representanten Astrup i sin sedvanlige liste over hvor ille regjeringen er, av fem eller seks saker nevnte én sak der regjeringen leverte, og det før opposisjonens forslag var ferdigbehandlet i Stortinget, nemlig forbrenningsavgiften, og én sak representanten Astrup selv avlyste i dag, nemlig kravet om rensing av gasskraft, som Høyre på svært forvirrende vis prøvde å forsvare for et par debatter siden.

Borghild Tenden (V) [19:20:18]: I Stortinget i dag vil nok et viktig bidrag til en mer offensiv oppfølging av klimapolitikken bli nedstemt av de rød-grønne partiene. Det må være et tankekors for representantene fra SV og Senterpartiet – partier som jeg oppfatter har et genuint engasjement for miljøet.

Da det ble kjent at klimameldingen, som opprinnelig skulle vært lagt fram for Stortinget i år, blir utsatt til høsten 2011, understreket miljøvernministeren ved en rekke anledninger at dette ikke nødvendigvis innebar en utsettelse av viktige tiltak for å nå klimaforlikets mål om reduksjoner. Dette skulle man komme tilbake til i forbindelse med budsjettbehandlingen i Stortinget. Vel, som medlem av finanskomiteen følger jeg dette arbeidet svært tett, og jeg må med hånden på hjertet si at det er vanskelig å finne lyspunkter i regjeringens opplegg i revidert budsjett når det kommer til klimaområdet. Hovedproblemet med oppfølgingen av klimapolitikken er at den fra regjeringshold er innrettet på en slik måte at der det finnes penger til tiltak ute, finnes det ikke gode prosjekter, mens der prosjektene står i kø hjemme, finnes det ikke penger. Et godt eksempel er regjeringens opplegg for kvotekjøp i utlandet. Årlig bevilges det milliardbeløp til dette formålet, men pengene blir ikke brukt. Det er åpenbart at regjeringens bevilgninger til kvotekjøp i utlandet er et ledd i en strategi for å grønnvaske de årlige statsbudsjettene. Det settes inn store ressurser på å selge ut budsjettprofilen som klimavennlig, på bakgrunn av bevilgningene til kvotekjøp, mens statsregnskapet, der det går fram hvor lite som faktisk blir brukt, levnes liten oppmerksomhet. Denne øvelsen gjentar seg år etter år. Samtidig ser vi en rekke gode, samfunnsøkonomiske og kostnadseffektive klimatiltak hjemme, som mangler nødvendig vilje og finansiering fra regjeringshold til å la seg realisere. Det har flere vært inne på her i dag.

Det dokumentforslaget som nå er til behandling, er et godt begrunnet forslag om å iverksette tiltak raskt, tiltak som er samfunnsmessig fornuftige eller som uansett ville måtte bli realisert som en følge av en forventet stigende karbonpris.

At dette forslaget stemmes ned i dag, vil jeg karakterisere som en usedvanlig tilbakelent holdning i klimapolitikken fra det rød-grønne flertallet, og nok et eksempel på at det er de borgerlige og de sentrumsorienterte partiene som står for initiativet i klimapolitikken, slik vi også opplevde det under forhandlingene om klimaforliket.

Statsråd Erik Solheim [19:23:13]: Målet i klimaforliket om å redusere norske utslipp med 15–17 mill. tonn CO₂ er et ambisiøst mål som bare kan nås på basis av betydelig politisk vilje til å redusere på nær sagt alle områder i samfunnet. Men når man skal tenke gjennom hvordan man skal gå fram for å gjøre det, tror jeg vi skal starte med et grunnleggende utgangspunkt, og det tar jeg fra bistandsverdenen, hvor det finnes et prinsipp som vi prøver å følge, og det er: «Do no harm», som oversatt til norsk betyr: Gjør ingen skade. Hvis man ønsker å redusere norske utslipp, må vi iallfall ikke starte med å øke dem. Her har vi i dag sett to vesentlige forslag fra høyresiden om først å øke norske utslipp, for så å kutte dem etterpå. Det ene er forslaget om gasskraftverk som skal være uten rensing, og det andre er å redusere betydningen av kjøpesenterforskriften, og dermed få mer biltrafikk. Og la meg nevne det tredje som er aktuelt akkurat nå: Høyres landsmøte vedtok å stille krav til regjeringen om umiddelbart å sette i gang konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, som vi skal ha høringskonferanse om i morgen.

Høyre har historisk vært et parti som mente at Norge ikke skulle bli så avhengig av olje, men ved hver eneste korsvei hvor det er mulig å kreve at Norge skal bli mer avhengig av olje, gjør man det. Og det er klart at gjør man dette i tillegg til alt det andre som er foreslått, starter vi arbeidet med å redusere norske klimautslipp i virkelig oppoverbakke – først øker vi dem på en serie områder, for så å skulle arbeide med å få dem ned.

Nå registrerer jeg i debatten at det er bred oppslutning om hva regjeringen gjør internasjonalt på klimaområdet. Det er jeg glad for å høre, fordi det å få ros fra opposisjonen er så sjeldent for den sittende regjering at når vi får det, må vi iallfall tro at det virkelig er genuint ment. Regjeringen gjør mye på klimaområdet. Vi får masse ros internasjonalt på klimaområdet, f.eks. fra høyresidens konservative partifeller i Storbritannia, som kom hit for en uke siden, og var fulle av ros for hva Norge gjør internasjonalt på klimaområdet. Man snakket om Norges sterkt ledende rolle på dette området, og hvordan de kunne bli inspirert og lære av oss, men også selvsagt ha dialog om gode ting som de gjør.

Så er det spørsmål om hva vi kan gjøre mer i Norge i tillegg til Klimakur. Klimakur blir altså lagt fram neste år og vil tegne det brede bildet. Det er altså ikke slik som det skapes inntrykk av her, at det ikke gjøres noe. Veldig mye gjøres. Vi har gjennomført klimaforliket i all hovedsak. Det kan krangles om detaljer i det, men i all hovedsak er klimaforliket gjennomført punkt for punkt. Kvotesystemet, som er grunnmuren i ethvert klimaregime, er på plass. Det satses betydelig på forskning på klimaområdet. Beløpene til Enova er tredoblet. Jeg sliter hele tiden med å gjenta dette i forhold til hvordan det var under Bondevik-regjeringen, men det er altså en dramatisk økning på det området. Også når det kommer til de tingene som det spesifikt etterspørres her, nemlig de raske, kostnadseffektive tiltakene, gjøres det mye, men det kan gjøres mer.

Snorre Serigstad Valen var inne på forbrenningsavgiften. Det var altså en avgift som ble innført for å få til større materialgjenvinning i avfallspolitikken, men når det etter hvert ble klart at den hadde uheldige klimapolitiske og også konkurransemessige sider for norsk næringsvirksomhet, er den lempet på, og det kan forhåpentlig ha betydning for å få redusert noe transport på det området.

Så krever opposisjonen miljøteknologi, og den krever det i dag. Ja, den krever det altså noen uker eller måneder etter at regjeringen har lagt dette fram og sagt at dette skal vi gjøre. Vi skal sette i gang et vesentlig program for miljøteknologi i forbindelse med statsbudsjettet. Det er helt all right å slå inn åpne dører – men det er altså noe som gjøres.

Så kom vi med nye byggregler fra 1. juni – også det en av de lavthengende fruktene – hvor det ikke vil være anledning til å installere ny oljekjele. Vi vil også fortløpende komme med ulike slike tiltak på de mange områdene som her er foreslått.

La meg til slutt si at ett av de problemene som vi sliter med når det gjelder de enkle og billige tiltakene, er at på en god del områder blir ikke tiltak som er direkte markedsøkonomiske, umiddelbart lønnsomt iverksatt av markedsaktørene. Man kan spørre om hvorfor det skjer. Jeg tror svaret ligger i at det også er andre hindringer enn de rent økonomiske. Det er folks kjennskap til mulighetene, det er så enkle ting som at jeg bor i mitt hus, og det er betydelig andre problemer knyttet til å innføre mer fornuftige energitiltak i hjemmet enn de rent kostnadsmessige. Det kan være forhold som er pekt på av flere her, nemlig forholdet mellom leier og eier av en bolig. Det er altså en serie av slike strukturelle ting i samfunnet som vi må angripe hvis vi skal få gjennomført selv de tiltakene som umiddelbart er rent markedsøkonomisk kostnadseffektive.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:28:39]: I dag er vi blitt tutet ørene fulle fra de rød-grønne partiene om at når regjeringspartiene bygger et gasskraftverk, så er det bra. Hvis opposisjonen foreslår et gasskraftverk, er det dårlig. Tilsvarende vet vi at regjeringen gjerne sender statsråder og får med kongefamilien hvis man skal åpne et gasskraftverk eid av norske aktører i utlandet. Men ønsker man å bygge det samme i Norge, stiller ingen. Og da får man også kjeft, for da er man klimabølle.

Hvis regjeringen kan hjelpe u-land med å komme i gang med oljevirksomhet, er det bra. Hvis man kan komme i gang med oljevirksomhet langt fra fastlandet i Norge, f.eks. i Gråsonen mot Russland eller Jan Mayen, er det bra. Men hvis Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å ha oljevirksomhet utenfor Vesterålen, er det plutselig galt for klimaet. Er det slik at CO₂-utslipp blir bedre jo lenger vekk fra Norge de er?

Statsråd Erik Solheim [19:29:28]: La meg etter den lange harangen av eksempler konsentrere meg om ett for å få satt dette litt tydelig på plass: Norge hjelper ingen land med å komme i gang med oljevirksomhet, men en rekke land ønsker, av samme grunn som oss, å utnytte de ressursene de har på havbunnen. Jeg går ut fra at verken Solvik-Olsen eller jeg tror at vi kan hindre Ghana, Nigeria eller Angola i å gjøre det. En rekke land ønsker det. Da kommer Norge inn og bidrar med hjelp, slik at dette kan bli på en mest mulig miljøforsvarlig måte, at disse pengene i så stor grad som det lar seg gjøre, kan komme befolkningen til gode, at man får et så korrupsjonssikkert system som mulig – altså bidra med de mange erfaringer vi har med å lage oljevirksomhet her, som er blant de mest miljøvennlige i verden. Men det er en virksomhet som vi likevel gradvis må la gå over i mer fornybare og varige energikilder.

Nikolai Astrup (H) [19:30:42]: Representanten Sande tok opp biodrivstoff. Vi vet jo at Klimakur anbefaler biodrivstoff som et av de aller viktigste tiltakene for å få ned klimagassutslippene fra transportsektoren.

Regjeringen har ved flere anledninger varslet at den ønsker å innføre en avgift tilsvarende autodieselavgift også på andre former for biodrivstoff enn biodiesel. Da snakker vi om biogass, som er svært bærekraftig, basert på matavfall og kloakk. Det kan være bioetanol, fremstilt av restavfall fra trevirkeindustrien i Norge.

Er regjeringen villig til å revurdere det standpunktet, i lys av den store klimautfordringen vi står overfor?

Statsråd Erik Solheim [19:31:31]: Jeg etterlyser en mer edruelig og vettug debatt i Stortinget om fordeler og ulemper med biodrivstoff. For å illustrere poenget med det, siden Kristelig Folkepartis leder kom inn her – jeg tror ikke det er mer enn et år siden statsminister Stoltenberg fikk et brev fra Kristelig Folkepartis leder der han tok til orde for at vi ikke skulle drive med biodrivstoff overhodet i Norge, fordi det ville være å ta maten ut av munnen på sultne barn. Jeg kjøper ikke det argumentet, men det er også en av de mange problemstillingene i den nødvendige etiske vurderingen av biodrivstoff.

Nå er vi i tett forhandling med EU for å bidra til at EUs regelverk på dette området kan klargjøre hva som er bærekraftig biodrivstoff, og hva som ikke er det. Jeg er en ihuga tilhenger av bærekraftig biodrivstoff, men jeg mener at vi skal være veldig forsiktig med å inkludere alle mulige former for biodrivstoff. Det er også biodrivstoff som kan ha rene negative effekter.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [19:32:36]: Aller først vil jeg ta opp forslaget som Høyre og Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

Så en liten kommentar til forrige svarreplikk fra statsråden: Det er nok sånn at verken Sosialistisk Venstreparti eller Kristelig Folkeparti vil ta maten fra sultne barn og legge den på tanken – det tror jeg er en politikk og en visjon som vi begge deler. La det være klart, slik at vi kan parkere det en gang for alle.

Så over til det vi diskuterer nå. Det gjøres noe, men det kan gjøres mer, sa statsråden i sitt innlegg. Da er vi ved kjernen – Klimakur 2020, 160 tiltak. 30 av tiltakene har en prislapp som gjør at vi kan oppnå halvparten av den målsettingen som klimakameratene ble enige om i januar 2008. Ja, det kan gjøres mer. Vi har liten tid i forhold til FNs klimapanel. Hvorfor kan vi ikke sette i gang nå, eller iallfall i budsjettet?

Statsråd Erik Solheim [19:33:41]: Fordi vi har satt i gang! Vi er i gang. Jeg nevnte fra talerstolen flere av de tiltakene som vi har satt i gang. Men det er ingenting som er meg mer fremmed enn å skulle si at vi gjør nok, at vi ikke kan gjøre mer. Jeg ønsker å vurdere hvert eneste av de konkrete forslagene for å se på hva vi kan få i gang nå, og hva som må vente og være en del av den bredere vurderingen som ligger i Klimakur. Enkle tiltak som ikke får store konsekvenser på andre områder, og som ikke skaper store vanskeligheter for bransjer, næringsliv eller hva det måtte være, bør vi selvsagt sette i gang så fort som overhodet mulig. Eksempel på det er forbud mot oljekjeler fra 1. juni og andre byggforskrifter, som vil bidra konstruktivt på det området. Jeg mener at mange av de tiltakene vi kan gjøre for trafikkreduksjoner på kommuneplan, støter mot Høyre og Fremskrittspartiet i nesten alle kommunene. Men også innføring av rushtidsavgift og mye annet som vil redusere biltrafikken lokalt, er noe som vi umiddelbart kan sette i gang med. Det er mye annet også. Jeg vil gjerne være med og vurdere hvert eneste ett. Så jeg er helt enig i utgangspunktet, nemlig at dette haster, og at vi ikke har kommet langt nok, vi heller.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Borghild Tenden (V) [19:35:00]: Som vi begge kjenner til, og som jeg var inne på i innlegget mitt, får man ikke brukt alle kvotepengene som er avsatt utenlands. Venstre har flere ganger foreslått at de kvotepengene man ikke får brukt ute, kan man bruke til større investeringer i Norge. Vi har f.eks. foreslått at man kan øke satsingen på jernbane. Hva synes statsråden om det forslaget fra Venstre?

Statsråd Erik Solheim [19:35:29]: Jeg beklager å måtte meddele at jeg synes det er et veldig dårlig forslag, for blant de ting utviklingsland krever mest i klimaforhandlingene, er større overføringer fra de rike til de fattigste landene. Det er tema nr. 1, 2 og 3. Hovedtemaet når klimaforhandlerne sitter i Bonn akkurat i disse dager, er at de ønsker større overføringer.

Den grønne utviklingsmekanismen, som jeg er veldig enig med representanten Tenden i, er meget langt fra å være perfekt. Det er store problemer ved den. De norske ubetalingene har gått for sakte. Vi sliter med å få gode nok FN-godkjente prosjekter. Men dette er altså en av de virkelige mekanismene som er utbygd for overføring av midler fra den rike til den fattige del av verden. Hvis vi skulle ta penger derfra for å bruke hjemme, er det mulig at det ville score kortsiktige poenger i Norge, men det ville altså være et direkte tiltak for å redusere tilliten mellom den fattige og den rike del av verden. De fattige ønsker pengeoverføringer fra de rike mer enn noe annet i klimaforhandlingene.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:36:41]: I forbindelse med mitt forrige spørsmål fikk vi bekreftet at norsk kapital brukes til å tilrettelegge for oljevirksomhet i fattige land. Statsråden kommenterte ikke at Norge i stor grad bidrar med kapital til å bygge gasskraftverk i andre land, mens det altså er grusomt å gjøre det i Norge.

Regjeringen skryter i sin retorikk av at de har en offensiv oljepolitikk. Til og med SV er med i merknader i komitéinnstillingen om at en skal opprettholde nivået i Norge. Men det jeg påpeker, er hykleriet – forskjellen mellom det regjeringen sier om andre partier, og det den faktisk gjør selv. Det siste er jo at Norge gjennom Verdensbanken er med på å finansiere et kullkraftverk i Sør-Afrika, samtidig som en opprettholder kullgruvedriften på Svalbard. Vil statsråden på noen måte bidra til at Norge kutter kulldriften hvis det går ut over klimaet, eller mener han at det er en fornuftig politikk å opprettholde kullgruvedrift så lenge det er de rød-grønne som administrerer den?

Statsråd Erik Solheim [19:37:46]: Med all respekt: Fremskrittspartiet bør først definere sitt eget ståsted i klimapolitikken og så på basis av det bestemme hvordan de vil angripe andre.

Vi har i debatten til nå nærmest fått inntrykk av at Fremskrittspartiet, i hvert fall sånn omtrentlig, godtok klimaforlikets målsettinger. De ble ikke invitert inn, men i det store og hele er det skapt inntrykk av at det var noe de kunne stå for. Men så forsøker man å raljere med det faktum at vi forsøker å redusere klimagassutslippene i Norge. Det er to viktige grunner til å gjøre det: Det ene er at hvis vi ikke gjør det, har vi ingen tillit når vi skal diskutere Sør-Afrika eller Ghana eller noe annet land; hvis vi ikke gjør noe hjemme, er det ingen som har tiltro til hva vi vil gjøre ute. Det andre er at det er hos oss teknologiutviklingen kommer; det er de rike, avanserte industrilandene som utvikler den nye teknologien. Derfor må vi gjøre alle disse tiltakene hjemme, selv om det er riktig at man kunne få til mye større og mer kostnadseffektive reduksjoner ved å gjøre dette i utlandet isteden.

Presidenten: Presidenten reagerer på et så sterkt begrep som «hykleri» og håper at det ikke forekommer i salen igjen.

Replikkordskiftet er dermed over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Nikolai Astrup (H) [19:39:13]: Tilbake til biodrivstoff; jeg er ikke helt ferdig med det.

Jeg deler statsrådens syn på bærekraftindikatorer. Det er absolutt veldig viktig. Samtidig må det vel være nokså klart at biogass fremstilt fra norsk kloakk og norske husholdningers matavfall er nokså bærekraftig, også sett med statsrådens øyne. Det må være ganske klart at restavfall fra norsk trevirkeindustri i Østfold, som norske busser i Oslo går på, også er nokså bærekraftig. Og når da regjeringen har varslet at den ønsker å innføre autodieselavgift også på denne type drivstoff – og det gjelder jo også for elektrisitet, jeg minner om det – er det på sin plass å spørre om det er forenlig med den vurderingen som kom frem i Klimakur. Det synes jeg statsråden skal kunne svare på. Det går an her å differensiere mellom nettopp bærekraftig og ikke-bærekraftig biodrivstoff.

Så har jeg lyst til å utfordre statsråden på én ting: Statsministeren uttalte i denne sal til spørsmålet om hvorfor klimameldingen var utsatt, at den var utsatt i påvente av de internasjonale klimaforhandlingene i Mexico. Mitt syn på dette er at de kuttene vi skal gjøre her hjemme, må foregå helt uavhengig av de resultatene vi eventuelt oppnår, eller ikke oppnår, i Mexico. Jeg spør derfor statsråden om han er enig i den analysen som statsministeren har, og om det medfører at dersom vi ikke lykkes i Mexico, så vil det bli ytterligere utsettelser i den norske klimameldingen, som jo handler om utslipp her hjemme.

Så har det også blitt sagt at klimaforliket er oppfylt punkt for punkt. Da antar jeg at det bare er å lene seg tilbake, og at utslippene vil gå ned 15–17 mill. tonn innen 2020. Men min forståelse er at vi må gjøre langt mer enn det lille regjeringen til nå har gjort. Og i det arbeidet setter iallfall dette partiet pris på om vi også kan bli inkludert, og at man ikke venter helt til 2011 med det.

Så til forbrenningsavgiften. Det ble nevnt av statsråden, og også av representanten Snorre Serigstad Valen, at regjeringen faktisk hadde gjort noe med den. Ja, det er riktig. Men vi foreslo å fjerne den allerede i statsbudsjettet for 2010. I mellomtiden har det gått betydelige kontrakter til Sverige på grunn av regjeringens sendrektighet. Det betyr at man i mange år fremover vil ha søppelkonvoier gående fra Vestlandet og ned til Skåne for å forbrenne søppelet der. Det mener jeg er svært uheldig for norsk klimapolitikk og kunne ha vært unngått hvis regjeringen hadde reagert raskere.

Statsråd Erik Solheim [19:42:26]: Jeg vil overlate til finansministeren å kommentere framtidig avgiftspolitikk i Norge, men jeg kan bekrefte det Astrup sier, at det var fascinerende å delta på åpningen av dette biogassanlegget i Oslo. Tanken på at mine etterlatenskaper driver 37-bussen 50 meter, sånn omtrentlig, fra regjeringskvartalet og opp til Deichmanske bibliotek, er fascinerende. Legger man til kona og ungene, kommer man omtrent opp til den katolske kirken, og hvis Astrup og Solvik-Olsen også trår til, kommer 37-bussen helt opp til St. Hanshaugen! Det tror jeg er en måte folk kan skjønne betydningen av biogassanlegg på. Kan man i tillegg få inn matavfall i dette, er det et stort potensial for fornuftig klimapolitikk.

Vi trenger likevel, og jeg er glad for at Astrup var enig i det, EUs bærekraftkriterier. Jeg frykter at de blir for svake. Jeg mener det er veldig avgjørende at vi får tydelige bærekraftkriterier som sikrer oss mot at biodrivstoff på det europeiske og dermed det norske markedet kommer fra regnskogsødeleggelse, eller kommer fra tiltak hvor man har omtrent de samme innfallsfaktorene; man bruker så mye kunstgjødsel, energi, vanningsanlegg osv. på å produsere biodrivstoffet at det nærmest er et nullsumspill, det biodrivstoffet som kommer inn. Det kan ingen være tjent med, og vi bør være årvåkne slik at vi får gode nok bærekraftregler.

Vi kommer også helt sikkert til å få et problem som jeg ikke har svaret på i dag, men som må diskuteres i forbindelse med Klimakur, og det er det fenomenet at det største enkelttiltaket Klimakur foreslår for reduserte utslipp, er stor innførsel av biodrivstoff til Norge. Det vil være et positivt innslag i det norske klimagassregnskapet, men med mindre man har gode, tydelige bærekraftkriterier, vil jo det måtte kompenseres med at det da er en tilsvarende økning av utslippene andre steder. Det er jo motstykket til ren energi, hvor vi altså teoretisk kunne fått utslippsreduksjoner ved å ta dem i andre land, men ikke får det i Norge fordi vi bruker vannkraft. Dette er den motsatte logikken, og vi må tenke gjennom hvordan vi håndterer det.

Jeg nevnte klimaforliket og oppfyllelsen av det som et eksempel på at regjeringen gjør mye. Klimaforliket er i all hovedsak oppfylt, som jeg nevnte. Det kan krangles på enkelte detaljer, men i all hovedsak er det oppfylt, og vi bør stoppe diskusjonen om det. Men klimaforliket er ikke nok til å nå det målet som Stortinget har satt i klimaforliket; det er ikke nok virkemidler i klimaforliket til å nå Stortingets mål, som er 15–17 mill. tonn. Derfor kommer Klimakur, for å legge fram nye og sterkere virkemidler, men denne debatten får vi da neste år.

La meg bare helt til slutt si at debatten i dag har vist at i en serie viktige saker har Høyre dessverre nå skilt lag med regjeringspartiene og sentrumspartiene og alliert seg med Fremskrittspartiet. Det klargjør den politiske debatten, men jeg synes det er synd at i fem store, viktige miljøsaker ser vi nå en allianse mellom Høyre og Fremskrittspartiet, mot regjeringspartiene og sentrumspartiene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

(Votering, se side 3748)