Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er sakens ordfører, Laila Dåvøy. – Laila Dåvøy er ikke til stede, og vi går videre på talerlisten. Første taler er da Espen Granberg Johnsen.

Presidenten vil for øvrig minne om at det er viktig at representantene er til stede når en sak skal behandles i salen, og det gjelder spesielt saksordføreren.

Espen Granberg Johnsen (A) [12:45:11]: Eg skal ikkje leggje fram saka på vegner av saksordføraren, men det er i og for seg hyggeleg at dette er ei sak som komiteen i all vesentleg grad er einig om. Velferda i Noreg generelt og innanfor helse- og omsorgssektoren spesielt har heile tida utvikla seg og blitt bygd opp og ut gjennom eit godt samspel og samarbeid mellom offentlege myndigheiter og frivillig sektor. Det har vore viktig, det er viktig i dag, og det kjem også i framtida til å vere viktig.

Arbeidarpartiet og regjeringa er opptekne av å vidareutvikle samarbeidet med brukarorganisasjonar og andre frivillige organisasjonar som gjer ein stor innsats for velferdssamfunnet. Mange av desse frivillige og ideelle organisasjonane finn vi nettopp innanfor helse- og omsorgssektoren, og vi finn dei òg innanfor andre delar av velferdsproduksjonen i landet vårt.

Frivillig aktivitet er først og fremst viktig i seg sjølv for dei som engasjerer seg. Det gjev meining å delta, ein opplever det viktig og nyttig å engasjere seg for saker ein brenn for, ein blir både klokare og flinkare. Derfor er kanskje det aller viktigaste med ein stor og sterk frivillig sektor at mange får delta i meiningsfylt aktivitet. I tillegg sørgjer frivilligheita for at vi når viktige samfunnsmål som frivilligheita skaper i seg sjølv, f.eks. demokrati og deltaking, men også samfunnsmål innanfor f.eks. helse- og omsorgssektoren og mange fleire.

Noreg ligg heilt på topp samanlikna med andre land når det gjeld befolkninga si deltaking i frivillig verksemd. Det finst ca. 115 000 lag og organisasjonar over heile landet, og til saman utgjer det ein greier å berekne, rundt 115 000–120 000 årsverk frivillig arbeid. I løpet av året er det nesten seks av ti som deltek i frivillig arbeid. Vi har dobbelt så mange medlemskap i Noreg som vi har innbyggjarar. Det er veldig mange som deltek, og det er òg veldig mange som jobbar i organisasjonar og institusjonar som er viktige bidragsytarar i velferdsproduksjonen.

Regjeringa har teke mange grep for å leggje til rette for og betre forholda for frivillig og ideell sektor. Vi gjorde det gjennom frivilligheitsmeldinga som vi la fram i førre periode, og som vi følgjer opp år for år. Vi gjorde det gjennom omsorgsmeldinga, der partnarskap med familie og lokalsamfunn er ein av hovudstrategiane for å møte omsorgsbehovet i framtida, og vi gjer det i Samhandlingsreforma, der ein er særleg oppteken av kva som bør vere roller, oppgåver, rammevilkår og samarbeidsforhold for og mellom dei frivillige organisasjonane og myndigheitene.

Forslagsstillarane i denne saka er opptekne av eit betre samspel mellom offentleg og ideell sektor. Det er opplagt at vi må vere opptekne av frivillig, ideell sektor, og at vi òg framover kjem til å vere det. Det er nettopp derfor dette er eit viktig tema i Samhandlingsreforma. Dei utfordringane vi står overfor innan helse- og omsorgssektoren i åra som kjem, kjem til å krevje omfattande og gode tilbod i regi av det offentlege, kommune og stat, primærhelseteneste, spesialisthelseteneste, omsorgstilbod i smått og stort. Det er eit hovudansvar for offentlege myndigheiter å sikre desse tenestene. Men det er òg slik at vi framover i enda større grad kjem til å måtte samarbeide med eit levande lokalt sivilsamfunn, med familiar, med frivillige organisasjonar. Derfor er vi opptekne av at ideelle og frivillige organisasjonar som bidreg til velferdsproduksjonen, skal sikrast føreseielege arbeidsforhold og avtalevilkår, samtidig som det skal stillast klåre krav til kvalitet, kostnader og arbeidsvilkår.

Ein del institusjonar melder no om dagen frå om enkelte akutte problemstillingar som dei opplever. Det tek vi alvorleg. Vi er opptekne av ein god dialog mellom myndigheitene og frivillig sektor, m.a. for å gjere dette så føreseieleg som vi alle er avhengige av at det er, og vi meiner at dei overordna retningslinjene for samhandlinga mellom offentleg og frivillig sektor kan bli vareteken ved at ein i fellesskap utarbeider ei avtale med nettopp dette som formål, slik fleire av dei frivillige organisasjonane sjølve òg har vore opptekne av.

Desse og andre forslag vil statsråden heilt sikkert vurdere på ein god og hensiktsmessig måte, slik at vi òg i framtida, både den nære og den litt meir langsiktige, har eit godt samspel mellom offentleg og frivillig sektor. Det vil vere bra for frivillig sektor, for offentlege myndigheiter og ikkje minst for alle som mottek ei eller anna form for teneste i regi av ein organisasjon, ein institusjon eller kva det no måtte vere.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:49:54]: Ideelle og frivillige organisasjoner og stiftelser utfører årlig over 38 000 årsverk innen velferdsfeltet i Norge, med hovedvekt på helse- og omsorgssektoren. Ideelle velferdsprodusenter har historisk sett vært pionerer på en rekke helse- og omsorgsoppgaver som siden har blitt oppgaver for velferdsstaten. Samtidig som de ideelle aktørene er en integrert del av det samlede offentlige tjenestetilbudet, opptrer de også som et alternativ og korrektiv til de offentlige institusjonene. Fremskrittspartiet har merket seg at det har kommet sterke signaler om at disse ideelle tjenesteleverandørene kan være borte i løpet av 5–10 år, om det ikke nå blir tatt sentrale grep for å forhindre en slik utvikling, og det er denne bekymringen som danner bakteppet for Fremskrittspartiets representantforslag. Bakgrunnen for denne utviklingen er regjeringens ideologiske tilnærming til alle aktører som ikke er offentlige. Vi hørte det senest i forbindelse med spørretimen sist onsdag, da kommunalministeren ble spurt om hvorfor ikke boligbyggelag kunne få bygge ut omsorgsboliger. Da svarte kommunalministeren at

«eg trur det norske folket forstår at høgresida i norsk politikk har eit anna ideologisk syn på dette enn den raud-grøne regjeringa, som er oppteken av fellesskapet, og av at fellesskapet skal ha ei styring over eit så viktig område som helse og omsorg er».

Det er denne type signaler som sendes ut, og som i tillegg til oppdragsdokumenter danner grunnlag for beslutningene ute bl.a. i helseforetakene. Resultatet ser vi gjennom at det offentlige nå bygger opp tjenestetilbud som har som eneste mål å konkurrere ut velfungerende helse- og omsorgstilbud som i en årrekke har vært levert av ideelle organisasjoner eller private leverandører. Vi ser at meget velfungerende fag- og kompetansemiljø blir brutt opp, mens det offentlige må bygge opp tilsvarende nærmest fra bunnen av. Et eksempel har vi i saken vi skal behandle etterpå: Sanitetskvinnenes tilbud på Kløverhagen er lagt ned, det gode fagmiljøet går i oppløsning, og de som blir skadelidende, er de mange pasientene som får et langt dårligere tilbud. Frelsesarmeen har nå sluttet å drive sykehjem. Kløverinstitusjoner er lagt ned eller står i fare for å bli lagt ned. Det spøker for flere av de tilbudene Bymisjonen gir. Dette er dårlig samfunnsøkonomi, det er kortsiktig tenkning, og det er en forringelse av helsetilbudet.

Fremskrittspartiet vil understreke behovet for et mangfold av tjenesteleverandører for å kunne sikre brukerne av helse-, omsorgs- og sosialtjenester en større valgfrihet, samtidig som det kan bidra til å fremme bedre kvalitet på tjenestene. Det er derfor viktig å få på plass et godt samspill mellom det offentlige, privat kommersiell sektor og privat ideell sektor for å sikre god samfunnsutvikling. Forståelse for og kunnskap om de ulike aktørenes rammebetingelser og samfunnsbidrag er etter vår oppfatning av stor betydning for demokratiutvikling, vitalisering, fornyelse og kvalitetsheving av velferdstilbudene.

Den ideelle sektoren er ikke en homogen masse, like lite som private kommersielle.

Noen baserer seg i stor grad på innsats fra medlemmer og frivillige, mens andre kan bygge sin drift på et verdigrunnlag og utføre sitt arbeid i stor grad ved hjelp av fast ansatte, kanskje med et lite innslag av frivillighet. Andre igjen kan framstå som sterke talerør og opinionsdannere for pasientgrupper, samtidig som de tilbyr hjelp til disse gruppene. Noen private kommersielle driver nærmest på samme grunnlag og på nonprofitbasis som de ideelle. Andre klarer å levere de tjenestene som blir bestilt av det offentlige, og likevel drive butikk ved siden av.

Jeg skulle ønske at vi i langt større grad hadde brukerfokus og konsentrerte oss om kvalitet og omfang på tjenestene, og i langt mindre grad var opptatt av hvem som yter tjenestene. Forutsetningen er selvsagt at de tjenester som skal betales av fellesskapet, skal leveres i henhold til den kvalitet og i det omfang som fellesskapet har bestilt.

Vi har lang tradisjon i Norge for at det offentlige kjøper tjenester fra private helsetilbydere, både kommersielle og ikke-kommersielle. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at vi som nasjon ville bli mye fattigere hvis vi ikke hadde denne muligheten. Individet har rett til å kunne påvirke sin hverdag i et demokrati. Et økt tilbud av ulike leverandører med ulike løsninger er derfor et viktig bidrag til å bryte sosialt utenforskap. Kjente rammebetingelser og forutsigbarhet er også viktige forutsetninger for leverandørene for å skape innovasjon og nytenkning, noe vi absolutt trenger for å møte utfordringene vi vet kommer. Og her har, som sagt, de private vært pionerer.

I Europa er det flere land som har fått på plass en slik samfunnskontrakt, noe vi kan se av oversikten vi finner hos CEDAG. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har pekt på den svenske overenskomsten. Vi mener det haster å få på plass noe tilsvarende i Norge. For Fremskrittspartiet er det viktig at en samfunnskontrakt ikke må ha som formål å forskjellsbehandle en gruppe aktører framfor en annen, men at hensikten må være å definere de ulike tjenesteleverandørenes roller og gjennom det bidra til likeverdige rammebetingelser for alle aktører uavhengig av eierform.

Det haster med å få løst situasjonen for de ideelle organisasjonene, men de private kommersielle må også holdes løpende orientert om dette arbeidet, slik at de har en mulighet til å komme med sine innspill, og at vi slipper konkurransedrivende effekter.

Med dette vil jeg få ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bent Høie (H) [12:54:36]: (komiteens leder): Når en hører historien om det norske velferdssamfunnet, kan en av og til få det inntrykk at det er staten som har gått foran når det gjelder å bygge opp velferdssamfunnet vårt. Det er et inntrykk som en prøver å skape gjennom en historiebeskrivelse som ikke er riktig. Det er de private frivillige ideelle organisasjonene, Kirken og andre typer organisasjoner utenfor staten som i realiteten alltid har gått foran når det gjelder å bygge opp nye velferdstilbud i vårt samfunn. De har kontinuerlig – stort sett – alltid tatt fatt i de gruppene som samfunnet som fellesskap ikke har tatt godt nok vare på, ikke hatt et tilbud til, og utviklet nye tilbud. De har også stort sett alltid vært tidligst ute med å ta i bruk nye behandlingsformer og ta i bruk ny teknologi. Og så har det offentlige kommet etter.

Det betyr at det offentlige veldig ofte har tatt over ansvar som frivillige private først har etablert. Det er det ingenting galt i. Det som er den store faren, er hvis en etter hvert utvikler rammebetingelser som gjør at vi framover ikke vil oppleve den samme utviklingen, nemlig at private ideelle og kommersielle institusjoner har muligheten til å etablere tilbud ved siden av det offentlige. Det er ikke slik at vi har nådd et stadium der det ikke er behov for andre på siden av det offentlige. For utviklingen har ikke stoppet opp, det er fortsatt grupper i samfunnet som vi som stat og fellesskap ikke tar godt nok vare på, og som har behov for at private ideelle og kommersielle ser behovet og etablerer et tilbud. Det vil også kontinuerlig være behov for private ideelle og kommersielle som ser nye behandlingsmetoder, som ser ny teknologi, og tar den i bruk for å være spydspiss, slik at det offentlige også kan lære av dette. Det er det denne saken dreier seg om for Høyres del, nemlig å etablere gode nok, trygge nok, forutsigbare nok rammebetingelser for at vi også i framtiden skal sikre at vi har noen på siden av det offentlige som kan stille spørsmål, som kan gå foran, og som kan løfte opp nye grupper som flertallet og staten ikke nødvendigvis ser.

Et eksempel på en privat kommersiell aktør som har gjort dette – og på en diskusjon vi har hatt i Stortinget flere ganger – er Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad, som på et kommersielt grunnlag, med en kommersiell eier, har tatt fatt i og etablert et unikt tilbud til en pasientgruppe som det offentlige ikke har et godt nok tilbud til.

Når vi allikevel er med på å fremme et forslag om at det skal være et utvalg som jobber spesielt med de frivillige ideelle organisasjonenes vilkår, er det bl.a. på grunn av erfaringene fra Sverige, der en ser at disse kan ha behov for en type rammekontrakt som definerer deres arbeidsbetingelser. Men erfaringene fra Sverige er veldig tydelige på at denne kontrakten ikke skal virke konkurransevridende i forhold til andre private aktører. Det er også grunnen til at vi er veldig opptatt av i forbindelse med det forslaget som fremmes av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, at også de private kommersielle aktørene skal være med i utvalget, nettopp for å skape trygghet om at dette ikke er et virkemiddel for å etablere en konkurransevridning.

Når en hører regjeringspartiene snakke om denne saken, kan det virke som om en ønsker å bruke denne typen argumentasjon, denne typen utvalg, for å lage en ekstra skvis mot de private kommersielle. Det er en utvikling som jeg vil advare veldig sterkt imot. For eksempel vil det være slik at når det gjelder en del av de rammebetingelsene som en beskriver at de private ideelle har f.eks. knyttet til pensjonsutgifter og investeringsutgifter som knytter seg til avtaler med det offentlige, f.eks. på den tiden fylkeskommunene hadde ansvaret for spesialisthelsetjenesten, vil en finne nøyaktig den samme situasjonen for private AS-selskaper som også driver innenfor det samme området. Det er utgangspunktet for at Høyre er med på dette forslaget, som fremmes av Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:00:00]: Jeg vil kanskje innledningsvis si at jeg reagerer på at man prøver å åpne en debatt om hvordan den norske velferdsstaten er skapt og utviklet over tid her i landet, premissene for det og den private delen av helsesektorens bidrag i så måte. Det er jo ikke det denne debatten handler om. Det vi diskuterer nå, er hvordan den private delen, ideelle organisasjoner, på en best mulig måte skal kunne samarbeide med det offentlige helsevesenet for å få best mulige resultater. La nå det ligge fast.

I innstillingen er det bred enighet i saken. Komiteen er langt på vei enig i at det er viktig at man får til en overenskomst, et partnerskap, et samarbeid – gjerne forpliktende og tydelig formulert – og at man går i en prosess med de ideelle organisasjonene, slik at det blir langsiktighet. Og det er jo det de har etterspurt. Jeg er helt enig i det, og jeg har stor tro på at det en slik prosess kan medvirke til, er at man får på plass en avtale som de ideelle organisasjonene har bedt om, ønsket, og som det er riktig at vi får til. Dette er det bred enighet om.

La meg gå videre og si at de ideelle organisasjonene, de frivillige, er helt avgjørende for om vi i Norge skal nå de målsettingene vi har i vår helse- og omsorgspolitikk, både sett i en nasjonal dimensjon og lokalt og regionalt. De betyr svært mye, og de er avgjørende for at vi skal kunne nå målene. Sånn har det vært tidligere, og sånn vil det være i tiden framover. Derfor er dette en sak jeg er glad for at det er bred enighet om.

Det jeg har lyst til å tilføye – det ble også sagt i representanten Espen Granberg Johnsens innledning – er at det ikke bare er viktig at vi får til gode avtaler på nasjonalt nivå, slik som de har gjort det bl.a. i Sverige, men også på regionalt og lokalt nivå. Det er jo der dette utføres, det er jo der frivillig sektor spiller en stor rolle. Det har vi understreket bl.a. i forbindelse med behandlingen av Samhandlingsreformen – gjennomføringen av folkehelseperspektivet i Samhandlingsreformen i helsepolitikken, det at man inngår partnerskap med idrettsorganisasjoner, frivillige organisasjoner, folkehelseinstitusjoner, mellom fylkeskommunene, mellom organisasjonene og kommunene. Dette er et område som det er viktig å utvikle, ikke bare på nasjonalt plan, men også regionalt og lokalt – fylkeskommunene, helseforetakene, ikke minst i denne sammenhengen.

Det er en god sak som er tatt opp, og som jeg er glad for at det er bred enighet om. Men det er ikke en sak, en debatt, om privatisering av helsevesenet, og det er ikke en sak som omhandler at dette på en måte skal være porten til en debatt om økt privatisering. Det er en sak som handler om et nødvendig og viktig samarbeid mellom offentlig sektor og de private ideelle organisasjonene, og som betyr mye for at vi skal nå målene i den politikken som er vedtatt.

Kjersti Toppe (Sp) [13:04:12]: Noreg har, som andre nordiske land, sterke tradisjonar for at religiøse, humanitære og kooperative organisasjonar samarbeider om velferdstenester på ei rekkje område. Ideelle organisasjonar har fleire viktige roller innan omsorgssektoren i Noreg. Dei er betydelege aktørar som leverandørar av tenestetilbod på oppdrag av og etter avtale med kommunar og helseføretak. Historisk sett har dei vore pionerar som har vist veg for det som seinare er blitt naturlege oppgåver for velferdssamfunnet.

Den største utfordringa for omsorgssektoren i dei nærmaste ti åra vil vera å skaffa nok arbeidskraft. Innan omsorg treng vi derfor å spela på lag med aktørar som kan involvera enkeltpersonar og sivilsamfunnet og motivera til å ta ansvar. Ein sterk offentleg omsorgssektor må gå hand i hand med ein omfattande og aktiv ideell og frivillig sektor i Noreg. Eg synest derfor det er eit viktig representantforslag vi behandlar i dag, og eg er glad for at komiteen i denne saka i realiteten står veldig samla bak kravet om at det trengst tiltak for å sikra betre samhandling mellom frivillig og offentleg sektor.

Ein samla komité meiner at frivillig og offentleg sektor i fellesskap bør utarbeida ein avtale med overordna prinsipp og retningslinjer for å sikra ei god samhandling. Komiteen viser òg til behovet for at det raskt blir sett ned ei arbeidsgruppe som vurderer særskilt vilkår for ideelle og nonprofitbaserte institusjonar med sikte på å løyse dei akutte problemstillingane som institusjonane opplever.

Ein samla komité understrekar at ein sterk og livskraftig frivillig sektor er av stor betydning for samfunnet. Vi er einige om at det er viktig å sikra ein sjølvstendig og uavhengig ideell sektor, og at dette er ein garanti for demokrati og mangfald.

Regjeringspartia har gjennom regjeringserklæringa eit mål om å vidareutvikla samhandling mellom offentleg sektor og frivillige aktørar som viktige bidragsytarar til velferdsproduksjonen. Regjeringspartia er opptekne av at ideelle og frivillige organisasjonar som bidreg til velferdsproduksjonen som leverandørar til det offentlege, skal få føreseielege avtalevilkår og arbeidstilhøve, samtidig som det skal stillast krav til kvalitet, kostnader og arbeidsvilkår. St.meld. nr. 25 for 2005–2006, omsorgsmeldinga, har partnarskap med familie og lokalsamfunn som éin av fem hovudstrategiar nettopp for å møta omsorgsutfordringane i framtida. Eg er glad for at statsråden òg i brevet sitt har vore så tydeleg på at regjeringa som oppfølging av regjeringserklæringa skal komma tilbake til samarbeidet med ideell sektor.

Laila Dåvøy (KrF) [13:07:23]: (ordfører for saken): Som ordfører for denne svært viktige saken vil jeg takke komiteen for godt samarbeid og også gjøre rede for hva komiteen står sammen om, selv om jeg dessverre kom for sent og flere av innleggene allerede er holdt. I tillegg skal jeg si litt om Kristelig Folkepartis syn i saken.

Komiteen er enig om at ideell sektor skal ha stabile og forutsigbare rammevilkår. Komiteen er enig om at det er positivt at forslagsstillerne ønsker bedre dialog mellom frivillig sektor og myndighetene, og at de ønsker større forutsigbarhet for aktørene i denne sektoren. Komiteen har derfor samlet seg om merknader der det slås fast at frivillig og offentlig sektor i fellesskap bør utarbeide en avtale med overordnede prinsipper og retningslinjer for å sikre en god samhandling mellom frivillig og offentlig sektor, en samfunnskontrakt.

I tillegg mener komiteen det er behov for at det umiddelbart nedsettes en arbeidsgruppe som vurderer særskilt vilkårene for ideell sektor, dvs. alle ideelle og nonprofittbaserte aktører som driver institusjoner og arbeid, og at dette utvalget raskt må komme med løsninger på de akutte problemstillingene som institusjonene opplever i dag. En samlet komité ber regjeringen vurdere dette og komme tilbake til Stortinget så raskt som overhodet mulig. Vi har et sterkt ønske om at det nedsettes et slikt utvalg umiddelbart. Det haster, for – som blant andre HSH har varslet oss om – det er mange som er alvorlig bekymret for at de ideelle tjenesteleverandørene i helse- og sosialsektoren er borte i løpet av en periode på fem til ti år, som de sa, om det ikke tas sentrale grep for å forhindre dette.

Situasjonen er helt akutt, og det er svært positivt at hele komiteen har samlet seg om å ta tak i dette, og at alle er innforstått med at vi nå trenger å arbeide langs to linjer, både et langsiktig arbeid for å få på plass en helhetlig samfunnskontrakt og et mer kortsiktig arbeid som umiddelbart løser den helt akutte situasjonen som de ideelle aktørene opplever.

Komiteen arrangerte en høring som samlet sentrale aktører på dette området, aktører som ga gode innspill til komiteen. Frivillighet Norge og HSH er organisasjoner som sammen med bl.a. KS lenge har arbeidet med ideer om samfunnskontrakt og utvalgsarbeid som skal sikre rammevilkårene for frivilligheten. Det er mange måter å organisere dette arbeidet på, dette er gjort på ulike måter i andre land. Jeg regner med at arbeidet som er gjort både i England, i Sverige, i Tyskland og i EU, bl.a. kan benyttes som utgangspunkt og ses på som gode eksempler.

Når Kristelig Folkeparti har valgt å gå inn for forslaget fra Fremskrittspartiet om å be regjeringen oppnevne et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk samfunnskontrakt, er det fordi vi mener et slikt arbeid bør gjøres nå. Og vi ser frem til at Stortinget får seg forelagt et forslag til en norsk samfunnskontrakt, uten at vi i dag legger sterke føringer for hvordan den skal se ut. Det vil måtte gjøres i en dialog med de involverte parter.

Avslutningsvis vil jeg imidlertid understreke fra mitt ståsted at det som haster aller mest akkurat nå, er å få på plass en arbeidsgruppe som løser de helt akutte problemstillingene. Vi har dessverre altfor mange eksempler på at ideelle aktører også i disse dager må legge ned driften av institusjoner, fordi de presses ut av markedet – ikke fordi de driver for dårlig, men fordi de, som de selv sier, på mange måter skvises mellom på den ene siden den holdningen at det offentlige skal sørge for alt selv, og, på den andre siden, økonomisk rasjonalitet og anbuds- og konkurransetenkning som spres til alle samfunnsområder. Begge holdningene truer frivilligheten i dag, slik de selv presenterer det. Begge er i ferd med – jeg må si det så sterkt – å ta livet av de ideelle institusjonene. Derfor er jeg veldig glad for at en samlet komité i dag i merknads form ber regjeringen om å se på disse to forslagene.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:12:00]: Vi vet at samfunnet står overfor krevende helse- og omsorgsutfordringer de neste tiårene. Utfordringene vil kreve at de offentlige tjenestene i større grad spiller sammen med familieomsorg, ideelle organisasjoner og et levende sivilsamfunn. Både utvikling i behov og framtidig knapphet på helse- og sosialpersonell tilsier at oppgavene må løses på andre måter enn i dag, og i et tettere samspill med frivillig sektor.

Jeg er glad for at vi i Norge har en frivillig sektor med høy kompetanse og stort engasjement, og som har vilje og evne til å presentere nye løsninger på dagens og fremtidens velferdsutfordringer.

Frivillige organisasjoner har flere viktige roller i helse- og omsorgstjenesten. For det første er de leverandører av tjenestetilbud på oppdrag eller etter avtale med kommunene. Mer enn 60 pst. av den totale døgnkapasiteten innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige ytes av private institusjoner eller organisasjoner som har avtale med de regionale helseforetakene, altså mer enn halvparten.

For det andre har organisasjonene ofte vært pionerer, som har vist vei for det som senere er blitt naturlige oppgaver for velferdssamfunnet. Dette er fortsatt den viktigste rollen de frivillige organisasjonene kan ha som tjenesteprodusent: å ta fatt i områder der velferdssamfunnet er lite utviklet, være kritisk korrektiv til offentlig virksomhet, gå nye veier, drive nybrottsarbeid og utvikle nye behandlingsmetoder.

På en frivillighetskonferanse i 2004 om samspillet mellom de ulike samfunnsaktørene sa generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel:

«Vårt samfunn kan beskrives ved hjelp av bildet av en fjøskrakk! På samme måte som krakken holdes oppe av tre bein, hviler vårt samfunn på tre pilarer: offentlig, privat og frivillig sektor. Alle er selvstendige og unike, men avhengig av de øvrige to: Tar du bort et bein, raser det hele sammen.»

Jeg er glad for at en samlet komité er opptatt av at ideelle organisasjoner, som bidrar til velferdsproduksjonen, skal få forutsigbare avtalevilkår og arbeidsforhold. Samtidig må det stilles klare krav til kvalitet, kostnader og arbeidsvilkår. Regjeringen har et tydelig mål om å videreutvikle samhandling mellom offentlig sektor og frivillige aktører.

I omsorgsmeldingen, Mestring, muligheter og mening, legges det til grunn at de fremtidige omsorgsutfordringene må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer, og ved å støtte og utvikle frivillig engasjement fra familie og lokalsamfunnet, organisasjoner og virksomheter.

Partnerskap med familie og lokalsamfunn er én av fem hovedstrategier for å møte fremtidens omsorgsutfordringer. I Samhandlingsreformen legges det til grunn at videreutviklingen av den offentlige helse- og omsorgstjenesten må kombineres med hva som bør være rolle, oppgaver, rammebetingelser og samarbeidsmønstre for de frivillige organisasjonene.

Det finnes ulike modeller for utvikling av samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor. Jeg er – i tråd med komiteens flertall – opptatt av at det offentlige i samarbeid med berørte aktører må finne frem til de gode løsningene som sikrer forutsigbarhet og langsiktighet i samarbeidet mellom offentlig og frivillig sektor.

Bruk av samfunnskontrakt mellom private og ideelle leverandører og staten kan være et nyttig tiltak for å videreutvikle samspillet mellom frivillig og offentlig sektor. Den konkrete nytteeffekten vil bl.a. avhenge av innretning og detaljeringsnivå. Ulike aspekter ved samfunnskontrakter bør derfor utredes nærmere, herunder en vurdering av erfaringer fra andre land.

Jeg vil, sammen med kulturministeren, som har ansvaret for den overordnede frivillighetspolitikken, følge opp forslaget fra komiteens flertall og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:16:38]: Statsråden peker i sitt første svar til komiteen på St.meld. nr. 25 for 2005–2006. Så peker hun videre på St.meld. nr. 47 for 2008–2009, og så til slutt sier hun at hun skal komme tilbake til samarbeidet med ideell sektor.

Allerede i dag mister vi viktige tjenesteleverandører, som f.eks. Kløverhagen. Spørsmålet blir da: Når vil statsråden gå over til konkret handling, slik at vi så snart som mulig kan få på plass en slik samfunnskontrakt, slik at vi kan få løst de problemene vi ser ideell sektor sliter med i dag? Vil statsråden også forsikre at hun vil påse at en slik avtale ikke virker konkurransevridende?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:17:16]: Når det gjelder forslagene som ligger i komiteen, og som alle er enige om, vil jeg selvfølgelig følge opp dem raskest mulig. Det er jo også slik at vi har en god dialog med frivillig sektor. Vi er veldig tydelige i regjeringserklæringen på at det er særdeles viktig å ha gode vilkår for ideelle og frivillige virksomheter.

Når det gjelder det å ha avtaler, må man skille noe mellom ideell sektor og kommersiell sektor. Det har vi også muligheter for i innkjøpsreglementet vårt.

Jeg synes det er viktig at vi har en god dialog med frivillig ideell sektor fordi vi er avhengig av denne sektoren, som jeg også sa i innlegget mitt. Jeg ønsker å ha gode vilkår og et godt samspill. Det trenger vi i fremtiden.

Bent Høie (H) [13:18:23]: Det er godt å høre at statsråden vil følge opp det som en enstemmig komité sier når det gjelder å etablere et utvalg som skal jobbe med en samfunnskontrakt. Men vi vet jo alle at den type arbeid kan ta noe tid.

Mitt spørsmål til statsråden er: På hvilken måte vil statsråden sørge for at spesielt de regionale helseforetakene overfor denne sektoren har rammebetingelser når arbeidet er ferdig, som gjør at det vil være institusjoner som kan inngå i disse rammekontraktene – at de ikke har forsvunnet på veien i det samme tempoet man har sett de siste årene?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:19:08]: Jeg vil følge opp det som komiteen er enig om: Dette med å nedsette en arbeidsgruppe og det å foreta vurderinger med hensyn til samfunnskontrakt, men selvfølgelig i den hensikt at det skal være gode rammevilkår for de ideelle organisasjonene.

Så er det også slik at dette er en viktig del av det tilbudet vi har innenfor f.eks. de regionale helseforetakene. Jeg kan bare gå til min egen by, Bergen, hvor Haraldsplass Sykehus er en helt naturlig del av det offentlige helsetilbudet. Vi hadde ikke hatt et lokalsykehus for hele den regionen hvis ikke Haraldsplass hadde vært der. Det samme ser vi med ideelle organisasjoner som driver sykehus her i Oslo.

Dette er en sektor som regjeringen har vært veldig klar på at vi skal ha gode rammevilkår for. Vi har også sett at en del virksomheter sliter. En del når ikke opp i konkurransen, men vi er opptatt av å jobbe videre med rammevilkårene.

Laila Dåvøy (KrF) [13:20:22]: Jeg har lyst til å takke statsråden for hennes klare holdninger til det som ligger her, og til det som skal gjøres videre når det gjelder samfunnskontrakt.

Men jeg lyst til å spørre om dette med et utvalg som umiddelbart kan se på de ideelle institusjonene som pr. i dag har det svært vanskelig. Spørsmålet mitt er: Er statsråden kjent med disse institusjonene? Det er mange institusjoner som i disse dager frykter at de må avvikle. Og jeg vil spørre om hun vil se på mulighetene for at man raskt kan komme i gang og se nettopp på disse – jeg tenker da på denne mer hurtigarbeidende gruppen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:21:12]: Nå opplever jeg at det her er et forslag om en arbeidsgruppe som hele komiteen stiller seg bak, og hvor hele komiteen er opptatt av at vi skal legge til rette for gode vilkår for frivillig og ideell sektor. Det er jeg opptatt av at vi skal følge opp.

Så er det nok også slik at når det gjelder en del av de tilbudene som finnes, selv om det er mange – som jeg sa, så skjer 60 pst. av all virksomhet innenfor rusfeltet i frivillig eller privat sektor – når ikke alle opp i den konkurransen som er. Det kan gå på kvalitet, og det kan gå på andre forhold.

Det å ha en generell gjennomgang av denne sektoren og denne sektorens rolle innenfor hele helse- og omsorgssektoren er viktig. Det skal jeg jobbe videre med. Som sagt skal jeg også vurdere nettopp dette med samfunnskontrakt, og så får vi se om det er en egnet måte. Jeg skal i hvert fall komme tilbake til Stortinget på egnet måte med resultatet av arbeidet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jorodd Asphjell (A) [13:22:45]: Det er et viktig tema som blir tatt opp i dette forslaget. Frivillig sektor er selve limet i mange lokalsamfunn i dag, og gjør en viktig oppgave når det gjelder både integrering og inkludering og ikke minst for folkehelsen. De gjør i dag en viktig oppgave på mange samfunnsområder. Denne regjeringen har virkelig tatt frivillig sektor på alvor. Det er ikke lenge siden den første frivillighetsmeldingen, St.meld. nr. 39 for 2006–2007, Frivillighet for alle, ble behandlet her i Stortinget. Hele frivillig sektor var med og bidro til å sette frivilligheten på dagsordenen, ikke minst for å få aksept for at de også kunne gjør en viktig jobb i framtiden.

Samhandlingsreformen handler også om dette. Hvordan skal vi samhandle bedre i offentlig sektor, innad mellom kommuner, fylkeskommuner og staten, og ikke minst mellom det offentlige og de private og ideelle organisasjonene som driver institusjoner.

Nå har kulturministeren meldt at det også vil komme en idrettsmelding. Idretten er den største frivillige organisasjonen i Norge, og den gjør i dag en kjempejobb på mange områder innenfor folkehelsearbeidet.

Helseministeren har også sagt at det kommer en ny nasjonal helse- og omsorgsplan, hvor man skal følge opp Samhandlingsreformen, og hvor det vil være naturlig at også frivillig sektor har en plass på grunn av de oppgavene de gjør på ulike områder.

Private og ideelle organisasjoner utgjør et viktig supplement. Det er ikke slik at vi skal overlate det offentliges oppgaver til dem. De skal være et supplement, men, som sagt, kanskje også et korrektiv til de tilbudene vi har i dag. Vi ser det innenfor rehabilitering, vi ser det innenfor rusfeltet, vi ser det innenfor barnevernet osv.

Det er klart, som mange har sagt, at det er viktig at disse organisasjonene har forutsigbarhet både for drift og for investeringer. Det er viktig at de får gode økonomiske rammer. Det er også viktig at det settes krav om kvalitet i alle tilbud, uavhengig av om det er en ideell organisasjon, en privat bedrift eller det offentlige som driver tilbudet.

Samfunnskontrakt kan være en måte å skape en enda bedre dialog på mellom offentlige helsemyndigheter og de ideelle og private organisasjoner. Det tror jeg statsråden har sagt, at man ønsker å se på mulighetene, og også på hvilke erfaringer andre land har på dette området.

Min erfaring er ikke at vi tar livet av ideelle organisasjoner og frivillig sektor. I Norge øker antallet slike organisasjoner. Frivilligheten i Norge har gode rammevilkår. Denne regjeringen har lagt til rette for det gjennom bl.a. frivillighetsmilliarden. Det er viktig at vi skal understøtte det frivillige arbeidet, men samtidig må vi ha god dialog om hvordan tilbudet skal utvikles og videreføres.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.