Sak 7–8 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til l time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at statsråden får en taletid på inntil 10 minutter, og at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer fra regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:48:09]: (ordførar for sak nr. 7): Representantane Nesvik, Bredvold og Trældal har foreslått at staten skal seie opp hovudavtalen med jordbruksorganisasjonane. Fleirtalet i komiteen avviser dette forslaget.

Hovudavtalen for jordbruket regulerer forhandlingane om næringsavtale mellom staten og næringa. Fleirtalet i komiteen, alle med unntak av Framstegspartiet, legg vekt på verdien av eit forpliktande samarbeid mellom staten og næringa. Hovudavtalen legg opp til at det skal vere samsvar mellom dei rettane næringa får, og dei pliktane næringa tek på seg. Gjennom hovudavtalen tek næringa også på seg ansvaret for å gjennomføre jordbruksavtalen, noko som er veldig viktig for den praktiske gjennomføringa av eit viktig avtaleverk.

Fleirtalet peikar på at jordbruket er ei ressursbasert næring, og at dei naturgitte føresetnadene for å drive jordbruk er svært varierande i vårt langstrakte land. Derfor kan ikkje marknadsmekanismen aleine ta vare på dei landbrukspolitiske og dei samfunnsmessige interessene som Stortinget har vedteke i ulike samanhengar.

Avtaleverket skal ikkje berre ta vare på inntektspolitikken og forholdet i næringa. Jordbruket skapar viktige samfunnsmessige verdiar som mattryggleik, kultur, miljøkvalitetar og levande bygder. Derfor er det rimeleg at staten er ein aktiv part i forholdet og i samarbeidet med landbruksorganisasjonane. Landbruket er også ein viktig basis for andre næringar som næringsmiddelindustri og opplevingsbasert turisme og reiseliv. Det er viktig at vi har eit avtaleverk som kan sikre stabile forhold for næringa og for dei næringane som byggjer på landbruket, samtidig som vi tek vare på viktige samfunnsmessige interesser som skapar livskvalitet rundt om i heile landet.

Den økonomiske utviklinga i Noreg har vore meir stabil enn i alle land det er naturleg å samanlikne seg med. Regjeringspartia konstaterer i innstillinga at trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidstakarane og arbeidsgivarane kan vere ei viktig årsak til den stabiliteten vi har i norsk økonomi. Og jordbruksavtalen er ein viktig del av den heilskapen: den norske, eller nordiske, modellen, som gir god stabilitet for livskvalitet og for arbeidsplassar.

Medlemmene frå Framstegspartiet ønskjer å seie opp hovudavtalen for landbruket og la landbruket utvikle seg ut frå dei rammevilkåra som marknaden og samfunnet elles gir. Medlemmene frå Høgre støttar ikkje forslaget frå Framstegspartiet om å seie opp hovudavtalen, men dei ønskjer å fjerne ein del reguleringar og styrkje konkurransen og redusere overføringane til jordbruket. Eg reknar med at representantane frå mindretalspartia vil argumentere for sitt syn i løpet av debatten her i salen i dag.

SV konstaterer at denne saka tydeleg viser skiljelinene i norsk politikk. Høgresida i politikken vil fjerne solidariteten og erstatte han med marknadsstyring. I dette tilfellet vil det føre til omfattande fråflytting frå distrikta. Det vil i sin tur føre til mindre utnytting av viktige nasjonale ressursar som utmarksbeite og grovfôrproduksjon. Avreguleringa vil føre til at det blir meir lønsamt å slutte som bonde og mindre lønsamt å halde fram i landbruket. Det vil kome til å bli ei sterk avfolking av bygdene kring om i landet.

Høgresida viser til at vi også i dag har fråflytting og sentralisering. Det er riktig at vi over tid har hatt tilbakegang i talet på bruk, men vi ser no konturane av ei stabilisering av den utviklinga. Og løysinga er ikkje å gi opp kampen mot sentralisering og fråflytting frå bygdene, løysinga er å bruke verkemidla som kan skape levande bygder også i framtida. Det er liten tvil om at avregulering og marknadsstyring av landbruket vil føre til dramatisk fråflytting og konsentrasjon av landbruksaktiviteten.

Framstegspartiet bør vedgå at dette er prisen dei er villige til å betale for å redusere dei statlege overføringane og kanskje få ned matprisane noko.

Framstegspartiet bør vere ærleg nok til å innrømme at deira politikk vil føre til ei dramatisk fråflytting, ein dramatisk reduksjon i bruk av naturgitte ressursar som grovfôr og beite.

Arne L. Haugen (A) [13:53:10]: (ordfører for sak nr. 8): Innledningsvis vil jeg legge fram et brev til Stortinget, datert 14. juni 2010, fra Landbruks- og matdepartementet ved statsråden, gjeldende en rettelse i vedtak i Prop. 133 S. Statsråden redegjør der for at det i forslaget til vedtak ved en inkurie er blitt feil tall i I for kap. 4150 post 70; det har falt ut tre nuller. Det er rettet opp i brevet med vedlegg som følger saken, og som skal legges til grunn for vedtaket.

Årets jordbruksforhandlinger ble gjennomført i rekordfart. Til tross for det har Stortinget hatt svært kort tid på seg. Saken kunne vanskelig vært behandlet raskere i komiteen, etter mitt skjønn, og jeg takker komiteens medlemmer for både fleksibilitet og samarbeidsvilje. Det har vært viktig for å få behandlet dette på en god måte.

Tallene fra Budsjettnemnda for jordbruket viste at det i år lå godt til rette for jordbruksforhandlingene. Prognosene forhandlingene baserte seg på i fjor, stemte med de faktiske forhold. Det er et godt utgangspunkt.

Jordbrukets forhandlingsutvalg la fram kravene sine til årets jordbruksavtale med en ramme på 1 865 mill. kr den 27. april. De la til grunn at den positive utviklingen som jordbruket har hatt på inntektssiden de siste fire årene, skulle forsterkes i inneværende periode, og at forsterkingen måtte gjelde fra første forhandlingsår.

Tallene er detaljert gjort rede for i proposisjonen. Jeg vil bare minne om at jordbruket stort sett er imøtekommet på det de krevde av målprisøkninger, der prosenttoll på meieriprodukter var et sentralt krav. Slik har det for så vidt vært de senere årene. Innenfor kravet om inntektsvekst vil jeg framheve noe av det viktigste, styrking av melke- og storfekjøttproduksjon og distriktsjordbruket. Det er helt i samsvar med både Arbeiderpartiets og de andre rød-grønnes politikk. Dette var rådet den rød-grønne fraksjonen spilte inn til landbruksministeren før statens tilbud ble lansert. Det var nærmest også et unisont krav fra ordførere i Distrikts-Norge: Melkebøndene måtte prioriteres.

Overgangen fra krone- til prosenttoll har vært mye omdiskutert og advart mot fra flere hold. Det er viktig å være klar over at vi avtalerettslig står fritt til å innføre prosenttoll på meieriprodukter, slik det er gjort i jordbruksoppgjøret. Overgangen til prosenttoll påvirker eksisterende handel helt marginalt. Det er praktisk talt ikke handel med drikkemelk og fløte i dag over landegrensene. Norske varer utgjør 99,9 pst. av forbruket. Det foregår lite handel med slike produkter over nasjonsgrensene i Europa for øvrig.

Det er verdt å merke seg at Norsk Bonde og Småbrukarlag brøt forhandlingene med begrunnelse i at rammen var for lav, mens Norges Bondelag og staten inngikk avtale den 15. mai, der brevet fra Finansdepartementet om prosenttoll på melk for Bondelagets del var en viktig premiss. Og som kjent, rammen ble på 950 mill. kr, derav nettoeffekt av budsjettmidler på 375 mill. kr og en målprisøkning på 420 mill. kr, pluss 60 mill. kr i overførte midler og 95 mill. kr i økt inntektsverdi av jordbruksfradraget.

Etter mitt syn har jordbruksoppgjøret fått en profil som imøtekommer jordbrukets krav, og som svarer på de mest påtrengende utfordringene i norsk landbruk i dag. Jeg innser at organisasjonene ikke er fornøyd med rammen, men jeg forutsetter at det må gå an å akseptere at alle grupper må bidra når bruken av budsjettmidler skal ned mot det som anses forsvarlig ut fra hensynet til en stabil og forsvarlig økonomisk politikk. Budsjettpolitikken er viktig i så måte. Lav rente og stabil kronekurs er viktig for den videre utviklingen i landet vårt, også for bøndene.

Årets jordbruksavtale prioriterer der det er viktigst å prioritere. Det grasbaserte husdyrholdet i distriktene har blitt hengende etter de sentrale og sterke jordbruksområdene. Derfor måtte dette prioriteres nå. Skal vi ha landbruk over hele landet, som jeg opplever at det er bred enighet om, da er det ufattelig for meg at noen kan tro at det kan overlates til markedet alene.

Jordbruket er en politisk næring. Jordbruksavtalen tjener flere hensikter. Den skal først og fremst ivareta bondens behov for et forsvarlig inntektsnivå med tanke på den viktige jobben som gjøres med å produsere mat av trygg og sikker kvalitet. Det er selve hovedbegrunnelsen for jordbruket.

Dernest skal dette forpliktende samarbeidet mellom bonden og storsamfunnet bidra til å holde kulturlandskapet i hevd og tilrettelegge for andre typer aktiviteter. Kultur- og reiselivsarbeidsplasser muliggjøres ved at vi har et åpent kulturlandskap og levende bygder. Kort sagt: For å lykkes med det må vi ta vare på det forhandlingsinstituttet som jordbruksavtalen er. Det vil bøndene ha nytte av, og ikke minst har storsamfunnet og vi som forbrukere glede av det.

Jeg anbefaler at jordbruksavtalen blir vedtatt, slik den foreligger, med den rettelsen det ble redegjort for innledningsvis.

Presidenten: Da har representanten Haugen vist til brev fra departementet om feil i I kap. 4150 post 70. Presidenten vil gjøre oppmerksom på at dette er rettet opp i innstillingen.

Torgeir Trældal (FrP) [14:00:23]: Fremskrittspartiet regner selvstendig næringsdrivende bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange steder i landet. Vi vil arbeide for at bonden skal få utviklingsmuligheter framover. En robust landbruksnæring bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, en differensiert bosetting og et vakkert kulturlandskap. Landbruket, i likhet med f.eks. reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn.

Vi registrerer at omstillingen i landbruket fortsetter. Det er anslått at 35 000 gårdsbruk med bolig står tomme, mange står til forfalls. Omstilling til større og mer effektive enheter er nødvendig for å sikre at jordbruksnæringen blir mer framtidsrettet og mindre avhengig av overføringer. Vi mener at jordbrukspolitikken bør legge bedre til rette for dette.

Det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen, og at de årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser ikke er lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som legges til grunn for oppgjørene, er tynt.

Fremskrittspartiet vil at bøndene, som andre næringsdrivende, har ansvar for egen verdiskaping ut fra de rammebetingelser samfunnet setter, og mener det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av oppgjøret skal kunne ses i sammenheng med andre politiske prioriteringer, er det ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet og følger kalenderåret. Staten skal fortsatt gi økonomisk tilskudd til landbruket, men slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag.

Fremskrittspartiet ser det som sentralt å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk, ved bl.a. å fremme forslag om å oppheve boplikt. Boplikten er til hinder for en framtidsrettet utvikling av jord- og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til bosetting. Prisreguleringen gir i mange tilfeller kunstig lave priser, er til hinder for omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer på gården. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris skaper også grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlaget holdes skjult for myndighetene. Vi mener at det er et grovt inngrep i eiendomsretten, og at staten tvinger folk som vil selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til å betale.

Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til den landbrukspolitikken som den rød-grønne regjeringen fører, og kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den framforhandlede jordbruksavtalen. Den nye avtalen legger ikke opp til ny retning i landbrukspolitikken, dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging. Til tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til makten, har det ikke skjedd. Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble framlagt av bondeorganisasjonene, og det tilbudet som kom fra staten. Den framforhandlede avtalen ligger også på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra organisasjonene.

Det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge andre produkter dersom prisen på produktet er for høy. Da vil prisene på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være markedsorienterte i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor forbrukerne etterspør mer enn norske bønder kan produsere, vil et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert system vil det også oppstå konkurranse mellom produsentene, noe som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for de produsenter som er dyktige, innovative og gode forretningsmenn.

Fremskrittspartiet vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer i alle andre markeder, og at det derfor ikke er noen grunn til å unnta landbruket fra dette. Den kraftige nedgangen i antall bønder og bruk vil fortsette i de kommende årene, antakeligvis med økt kraft. Aktørene i landbruket har altfor liten framtidstro, og tilliten til regjeringens landbrukspolitikk er på et lavmål. Den politikken som har vært ført mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et «nett» og et system som det er tilnærmet umulig å komme ut av. Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere næringen helt ned til den minste detalj, og offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte, og bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen, slik som de burde ha vært i utgangspunktet. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler av landbruket.

Jeg finner det merkelig at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye rundt inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene i næringen. Det blir derfor viktig å påpeke at jordbruksavtalen har blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke noen andre land innenfor OECD-området som har funnet dette formålstjenlig.

Det kan være skadelig for annen eksportindustri, bl.a. eksport av fisk, når man setter en melketoll på svimlende 388 pst.

Norge må belage seg på at det vil bli et redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en blåmandag når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Vi må få en ny utvikling. En robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må ha topp prioritet og må utvikles før importvernet faller.

Vi ser i dag at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra utlandet, og det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket, slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører når det gjelder foredling og industriell produksjon, men råvarekostnadene er for høye i forhold til i våre naboland og kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i industrien. Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et felles trekk er at produksjonen gjennomgående er arbeidsintensiv, til tross for at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må derfor benytte den tiden som ennå er igjen, til å tilpasse primærproduksjonsleddet til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær framtid. Det er derfor viktig at regjeringen har en aktiv holdning til dette, og ikke som i dag forholder seg helt passiv til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien.

Fremskrittspartiet er skuffet over at regjeringen ikke tar et oppgjør med det landbrukspolitiske styringssystemet og det juridiske grunnlaget for landbrukspolitikken, som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre forhold. Vi registrerer at resultatet av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den førte politikken har vært mislykket, for den har ikke nådd målene knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i drift og antallet aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at den samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale. Dette er også uttalt av Norsk Bonde- og Småbrukarlag da de brøt ut av jordbruksoppgjøret.

Nye tall for bosettingsutviklingen i distriktene viser en sterkt synkende tendens. Dette må være et stort nederlag for regjeringen, som har bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har landbrukspolitikken medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Det er derfor viktig å peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom konsesjonsbegrensninger, målpriser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Fremskrittspartiet vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Prosessen må innledes snarest for å unngå at vi senere kan risikere å få en næring i full oppløsning.

Vi har stor tro på det norske landbruket og på norske bønder. Flertallet i Stortinget har vist en mistillit til den norske bondestanden ved å begrense næringens frihet sterkt. Jeg er ikke det minste i tvil om at det norske landbruket har store muligheter til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold, genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn som kan utnyttes til vår fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne matvarer, som også er av høy kvalitet og har god smak.

Ved å slippe bonden fri vil bøndene ha alle forutsetninger til å kunne levere slike produkter her i landet, men det forutsetter målrettet satsing og dyrking av en gründerkultur, slik man har erfart fra andre næringer. Norsk industri og mange andre næringer er blitt internasjonalt ledende innenfor sine segmenter. Dette har gjort at Norge på mange områder har høy kompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt.

Jeg tar herved opp de forslagene Fremskrittspartiet har, alene eller sammen med Høyre. Jeg vil også varsle at vi kommer til å støtte Venstres forslag nr. 23, og at vi kommer til å støtte Venstres forslag nr. 26 subsidiært.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Svein Flåtten (H) [14:10:55]: Først vil jeg gi ros til sakens ordfører, som alltid gjør et ordentlig og grundig arbeid. Når han takker komiteen for at vi har fått igjennom saken raskt, har jeg lyst til å si at hvis man hadde hatt en annen innretning på dette, ved at jordbruksforhandlingene, jordbruksoppgjøret, hadde fulgt de ordinære budsjettprosessene, ville han kanskje ikke hatt grunn til å takke oss så mye, for da ville Stortinget rett og slett hatt den tiden som det hadde trengt på en så viktig oppgave.

Det er jo i utgangspunktet stor enighet om den viktige rollen som jordbruket spiller i det norske samfunnet. Høyre stiller seg bak de sentrale målsettingene vi har for jordbrukspolitikken. Vi ønsker et aktivt jordbruk, vi ønsker en lønnsom norsk foredlingsproduksjon, og vi ønsker å ta vare på kulturlandskapet. Men slike målsettinger betinger at vi fører en god næringspolitikk for utøverne, for bøndene, at vi fører en jordbrukspolitikk som sikrer at folk forblir i næringen, og at nye satser, at folk tør å investere. Da trenger vi en næringspolitikk for jordbruket som gir økt frihet, frihet til å øke inntektene og til å kunne investere ved å bedre kapitalsituasjonen. Derfor må man stimulere til økt konkurranse og økt effektivisering, og ikke minst må næringen forberedes på friere internasjonale handelsvilkår. Da tenker jeg på forberedelse til friere internasjonale vilkår gjennom deltakelse og ikke ved å finne nye muligheter til å bygge opp murer, til å grave skyttergraver mot omverdenen. Jeg synes nok at melketollen fra oppgjøret i år egentlig viser det motsatte. Det er heller ikke riktig som saksordføreren sier, at dette ikke har noen betydning for norsk foredlingsproduksjon. Det er ganske mange oppblandede produkter som man kommer i konkurranse med.

For å få til den næringspolitikken som vi ønsker, mener vi det er nødvendig at også reguleringene på eiendomssiden må oppmykes. Boplikt og priskontroll er helt sentrale i den sammenhengen, også delingsforbud og odelsbestemmelser, som henholdsvis bør oppmykes og moderniseres.

Høyre har for sin del stor respekt for alle næringsutøvere, ikke minst for bøndene. Som i mange andre yrker er dette hardt arbeid for å oppnå lønnsomhet og for å oppnå de målene både samfunnet og en selv setter når en velger et slikt yrke. Mange investerer mye kapital, mye av sin arbeidstid og mye av sitt liv i yrket som bonde.

I den innstillingen som ligger her i dag, presenterer vi en rekke forslag og avvikende merknader i forhold til dagens situasjon innenfor jordbrukspolitikken. Men våre endringsforslag vil alltid basere seg på respekten for dem som driver i næringen, respekten for den tid og den kapital som er nedlagt. Derfor vil det være uaktuelt for oss med noe annet enn en gradvis modernisering av jordbruket. Alle næringsdrivende må ha forutsigbare rammebetingelser, og endringene må være praktikable. De endringene som kommer, vil måtte gjelde over en del tid.

Jeg har lyst til å si at i denne innstillingen legger vi vekt på at det i jordbruksoppgjøret er prinsipielt uheldig at enkeltnæringer forhandler egne rammebetingelser direkte med staten utenom andre eller de vanlige budsjettprioriteringene.

Men det er også mange andre sider ved jordbruksoppgjøret som det er grunn til å ta opp til revisjon: mer målretting av tilskuddene og ikke minst mindre byråkratisk. Vi mener derfor at periodiseringen av jordbruksoppgjøret må endres slik at det følger budsjetterminene, og at avtalene kan inngås parallelt med budsjettprosessen og ses i sammenheng med andre prioriteringer i statsbudsjettet. Jeg synes det resonnementet er helt logisk.

Det er grunnen til at vi ikke slutter oss til årets jordbruksoppgjør i denne innstillingen, og at vi fremmer forslag om at oppgjøret forskyves og blir en del av budsjettbehandlingen for kommende år med de endringene som da vil følge av revidert nasjonalbudsjett.

Med det tar jeg opp de forslag som vi fremmer i innstillingene, enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp de forslag han refererte til.

Irene Lange Nordahl (Sp) [14:16:18]: Den rød-grønne regjeringen har lagt fram sitt femte jordbruksoppgjør. Årets oppgjør kan betegnes som et moderat oppgjør, men samtidig langt mer enn våre politiske motstandere har vist og sagt at de er villige til å legge fram. Jeg vil påpeke at dette på ingen måte er en hvilepute for Senterpartiet og regjeringen. Soria Moria II-formuleringen om at regjeringen skal videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode, er klar.

Årets jordbruksoppgjør er målrettet mot å styrke det grasbaserte husdyrholdet, og da spesielt innenfor melkeproduksjon. Gjennom å få på plass en overgang fra kronetoll til prosenttoll vil vi kunne styrke melkeproduksjonen ytterligere i framtiden. Vi mener at et høyere tollvern er et viktig grep for å sikre melkeproduksjonen i Norge, som står for den klart største andelen av verdiskapingen i norsk landbruk.

Årets oppgjør har også lagt vekt på en stor utfordring for landbruket, nemlig å rekruttere ungdom inn i næringen. Viktige tiltak er økt tilskudd til generasjonsskifte til personer under 35 år, og at ungdom prioriteres ved kjøp av nyetableringskvote for melk.

Det vil også bli igangsatt et treårig prosjekt på til sammen 4,5 mill. kr for å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning samt at fylkeskommunenes ansvar for rekruttering, kompetanseheving, likestilling og etterutdanning i landbruket videreføres med 20 mill. kr i 2011.

Frakttilskudd er et viktig landbrukspolitisk virkemiddel for å utjevne prisforskjeller til produsenter i ulike deler av landet. Senterpartiet er godt fornøyd med at innfraktordningen for kjøtt legges om, og at bevilgningen økes med 60 mill. kr. Dette er et særdeles viktig distriktspolitisk tiltak som er med på å sikre like vilkår for alle produsenter.

Sammen med jordbruksavtalen debatteres forslaget fra Fremskrittspartiet om oppsigelse av hovedavtalen for jordbruket. Vi kan lett bli enige med Fremskrittspartiet om å mene at det er viktig å opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk over hele landet, men selvmotsigelsen om at løsningen er å ta vekk jordbruksavtalen, er noe Senterpartiet ikke vil være med på. Det kunne vært en fordel om Fremskrittspartiet gikk i seg selv og satte mål og handling i sammenheng med hverandre.

I Senterpartiet mener vi det er en grundig fallitterklæring overfor norsk matvaresikkerhet å overlate norsk jordbruk til de frie markedskreftene. Jordbruksforhandlingene er ikke bare en avtale som er til for bøndene. Det er også en avtale som sikrer forbrukeren stabile matvarepriser og tjenester i form av et levende kulturlandskap og et levende Bygde-Norge.

I Senterpartiet mener vi at en variert landbruks- og matproduksjon over hele landet forutsetter den norske modellen med et sterkt samvirke, jordbruksavtalesystemet og en balansert fordeling av produksjonen. Derfor vil jeg tilråde dem som er opptatt av norsk landbruk i framtiden, å styre unna et korttenkt forslag fra Fremskrittspartiet som vil sparke beina under norsk distriktslandbruk én gang for alle.

Norge og verden trenger mat. Befolkningsøkningen gjør at verdens matvareproduksjon må økes med 70 pst. innen 2050. I Norge må matproduksjonen økes med 20 pst. innen 2030 for å brødfø 1 million flere nordmenn. Vi som ansvarlige politikere må ta ansvaret internasjonalt gjennom å sikre større grad av selvforsyning av norskprodusert mat, basert på norske råvarer. Da er det viktig at vi gjennom jordbruksoppgjøret og generelle rammevilkår fastsetter betingelser som fordrer økt matproduksjon. Politisk har vi fortsatt en vei å gå før vi kan enes om utfordringene.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:20:23]: Jeg konstaterer at jordbruket ligger inntektsmessig betydelig under andre yrkesgrupper. I årets jordbruksoppgjør manglet det 210 mill. kr på å gi bøndene en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet. En rimelig inntektsutvikling ville bidratt til rekruttering til yrket og bevaring av en variert bruksstruktur over hele landet. Kristelig Folkeparti ber derfor regjeringen gjennom jordbruksoppgjøret legge til rette for at bøndenes inntekt får samme kronemessige utvikling som andre grupper i samfunnet, samt et lavinntektstillegg.

Nivået på budsjettmidlene er viktig for å tilgodese mindre bruk med moderat produksjon og som i mindre grad nyter godt av prisstøtte enn bruk med stor produksjon. I tillegg gir budsjettmidler lavere kostnader for vanlige forbrukere. For det tredje er økt bruk av budsjettmidlene mer i tråd med utviklingen vi etter alt å dømme må igjennom for å tilpasse oss en mulig fremtidig WTO-avtale.

Såkornlagrene i Norge er nå tomme, og vi har vært nødt til å importere 6 000 tonn korn fra Sverige og Finland for å dekke behovet i år. Kristelig Folkeparti fremmer forslag i tråd med kravet fra jordbruket om å gjeninnføre beredskapslagring av korn. På tross av at manglende beredskapslagring av korn gjør oss svært sårbare, får forslaget dessverre ikke flertall i Stortinget.

Stadig større del av matproduksjonen blir konsentrert i de beste jordbruksområdene her i landet. Det er særlig bekymringsfullt i de tre vestlandsfylkene og i Agder. Effektivitetsutviklingen og nye driftsmåter er en spesiell utfordring for det arbeidskrevende husdyrholdet med klima og jordbunnsforhold, arealstruktur og topografi, som er i disse områdene. Dette truer viktige nasjonale mål om matproduksjon over hele landet, og særlig vestlandsfylkenes spesielle verdi for nasjonal identitet og reiseliv. Kristelig Folkeparti foreslår derfor at regjeringen bør vurdere en egen tiltakspakke for grasbasert husdyrhold i distriktene, med målrettede investeringsmidler for å opprettholde flere bruk i drift.

Kristelig Folkeparti vil legge godt til rette for både enkeltbruk og samdrifter, men vi vil stimulere til mer samarbeid mellom gårdsbruk. Kristelig Folkeparti mener begrensningene på antall medlemmer i en samdrift må oppheves, at maksavstanden mellom gårder som inngår i samme samdrift, må oppheves, og at samdrifter gis anledning til å leie kvote. Samtidig er det viktig at hver enkelt bonde selv vurderer miljøkonsekvensene og begrenser avstanden mellom gårder som inngår i samdriften.

Stortinget har nylig behandlet en egen stortingsmelding om landbruk og klima. Målretting av virkemidler for å møte klima- og miljøutfordringene var en av hovedprioriteringene for jordbrukets forhandlingsutvalg ved årets oppgjør. Investeringer i energisparende tiltak i veksthus og bioenergi- og biogassanlegg er blant de tiltak som bør prioriteres. Kristelig Folkeparti fremmer derfor forslag om å be regjeringen komme med nye incentiver for miljøinvesteringer i landbruket i forbindelse med statsbudsjettet for 2011.

Det er få land i verden som har et lavere areal fulldyrket jord per person enn det Norge har. Ifølge SSB ble det omdisponert 8 130 daa dyrket mark i 2009. Arealet fulldyrket jord i Norge er nå nede på 1,75 daa per person.

Nedbygging av matjord er et stort problem. Dette er uheldig både av hensyn til norsk landbruk, miljø og internasjonal matkrise. Kristelig Folkeparti vil derfor støtte tiltak som begrenser omdisponering av jordressursene våre. Bruksnedlegging fører også til at muligheten for å utnytte tilliggende ressurser i utmark blir sterkt redusert, fordi det aktive jordbruket er borte eller redusert til et minimum i noen bygdelag. Dette er særlig uheldig, fordi vi i dag importerer kraftfôr som tilsvarer 2,5 millioner daa kornjord i utlandet. Kristelig Folkeparti mener vi må ha et strengt jordvern for å sikre fremtidens generasjoner muligheten for nasjonal matforsyning. Vi har derfor bedt regjeringen vurdere å overføre retten til å omdisponere matjord fra kommunene til fylkesmannen.

Til slutt vil jeg ta opp de seks forslagene fra Kristelig Folkeparti som ligger i innstillingen om jordbruksoppgjøret.

Presidenten: Representanten Rigmor Andersen Eide har tatt opp de forslag hun refererte til.

Borghild Tenden (V) [14:25:44]: For Venstre er bonden en selvstendig næringsdrivende med et spesielt forvalteransvar. Derfor er det viktig at gründermentalitet, nytenkning og et økt miljøfokus får en sentral plass innenfor landbruket. Venstre vil derfor endre innretningen på de samlede overføringene til landbruket mot mer miljøtilpassede og produksjonsnøytrale tilskuddsordninger.

Internasjonale endringer krever en omstilling av den norske landbrukspolitikken. Subsidier og importbarrierer i industriland hindrer utviklingsland i å produsere mat til eget marked og eksportere sine varer til industriland. WTO-forhandlingene og en mulig global matkrise, med underskudd på mat og betydelig økte priser på verdensmarkedet, nødvendiggjør en mer solidarisk landbrukspolitikk. Venstre vil at Norge skal gå foran og fortsette en reduksjon av importbarrierer og produksjonsrelaterte subsidier. Jeg ber representanten fra SV, som var opptatt av dette, høre hva Venstre sier her.

I et slikt perspektiv er årets jordbruksavtale flere skritt i feil retning. På den ene siden økes tollvernet for norske melkeprodukter, og på den andre siden opprettholdes og videreføres ordningen med eksportstøtte til norsk osteproduksjon. Dette er, etter Venstres syn, dobbeltmoral, og det rimer lite med at landbruksministeren flere ganger har varslet at denne ordningen skal avvikles, og at utenriksministeren så sent som i Stortinget den 26. mai i år kategorisk slo fast at han mente eksportstøtten «bør avvikles». Jeg viser derfor til utdelt forslag fra Venstre, om at Stortinget ber regjeringen avvikle ordningen med eksportstøtte til osteproduksjon gjennom prisutjevningsordningen.

Det må bli mer mangfold i landbruket. Lokale myndigheter må få større frihet til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk. Venstre ønsker derfor en full gjennomgang av regelverket, med sikte på en kraftig modernisering, færre skjemaer, enklere retningslinjer og gradvis reduserte markedsreguleringer. Venstre ønsker å videreføre jordbruksforhandlingene, men som en rendyrket inntektsavtale mellom bønder og stat. Alle andre tilskudd og ordninger som ikke gir direkte inntektsvirkning for bonden, bør overføres til ordinære poster på statsbudsjettet.

Det å satse på lokal produksjon av mat og drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, reiselivsnæring og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet. Regelverk knyttet til produksjon, distribusjon og servering er ofte en hemsko for at produsenter skal lykkes. Venstre vil stimulere til en renessanse for norsk matkultur, bl.a. ved å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering av regelverket for foredling av mat og drikke på egen gård, uten at det går ut over helsesikkerheten. I så måte viser jeg til forslag fra Venstre, som helse- og omsorgskomiteen har til behandling, om å tillate demonstrasjonssalg og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning til disse og å tillate produsenter av alkoholholdige drikker å informere om produktene sine på en egen Internett-side, slik Vinmonopolet i dag har adgang til. Jeg har registrert at både landbruksministeren og næringsministeren har uttrykt seg positivt til forslaget, og forventer denne gang at regjeringspartienes representanter følger opp.

Norsk landbruk har en viktig rolle i arbeidet for et mer bærekraftig samfunn. Landbruket produserer mat på en i global sammenheng lite miljøbelastende måte. Det tar vare på kulturlandskapet og produserer fornybare materialer og energi. De største miljøutfordringene innenfor landbruket er å redusere utslippene av klimagassene metan og lystgass, øke den økologiske produksjonen samt å øke produksjonen av bioenergi, uten at det går på bekostning av det biologiske mangfoldet.

Jeg registrerer at det er rimelig langt mellom den forrige landbruksminister Terje Riis-Johansens uttalelser om at «hvert nedlagt gårdsbruk er et nederlag» til dagens innstilling, hvor regjeringspartiene skriver at det er viktig å ha fokus på problemstillingene for å hindre at denne utviklingen – altså strukturrasjonaliseringen og nedleggingen av bruk – går for langt. Det er bra at virkelighetens brutale sannhet har åpnet øynene også hos regjeringspartienes næringspolitikere. Det som er mindre bra, er løftene velgerne har fått med seg, hvor det ble forespeilet at man faktisk skulle snu denne utviklingen.

Jeg tar til slutt opp de forslagene fra Venstre som er omdelt i salen, og varsler samtidig at Venstre vil støtte forslagene nr. 1, 2, 4, 6, 7 og 21 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:31:04]: Den norske landbrukspolitikken kjennetegnes av stabilitet for bøndene, for matindustrien og for norske forbrukere. Stabilitet og forutsigbarhet om rammevilkår er et gode som næringsdrivende vektlegger sterkt overfor myndighetene. Det gir større trygghet for riktige beslutninger, det gir mindre risiko. Ser vi på verden rundt oss, har den de siste årene vært preget av stor ustabilitet, initiert av matkrisen, råvarekrisen, finanskrisen og ikke minst påvirkninger fra vær og klima.

Vi er i noen grad skjermet fra denne virkeligheten i Norge, men vi er ikke upåvirket. Også den norske matsektoren er konkurranseutsatt, og det er det nødvendig å ta hensyn til i politikkutformingen. Det gir selvsagt begrensninger i handlingsrommet, men resultatet for de norske aktørene er klart mer forutsigbare rammevilkår enn det bønder og industri i andre land har.

Viktige deler av rammevilkårene for bøndene utformes i den formaliserte samhandlingsprosessen som jordbruksavtalen er. Den gir jordbruket rettigheter og plikter, og jeg mener den er en naturlig del av den norske samhandlingsmodellen. Vi får bedre løsninger over tid gjennom ansvarlighet og samarbeid og den gjensidige forpliktelsen som følger med det. Jeg er derfor glad for at det er så bred støtte til å videreføre forhandlingsinstituttet i denne sal, slik det framkommer i innstillingen til Dokument 8:118 S, med forslag om oppsigelse av hovedavtalen.

Slik jeg leser dette representantforslaget, er forslagsstillerne først og fremst uenig i landbrukspolitikken som føres. Men jordbruksforhandlingene føres innenfor de rammene Stortinget legger. På det grunnlaget vil jordbruksavtalen også framover være et tjenlig redskap i videreutviklingen av samhandlingen mellom det offentlige og bøndene, som utfører et viktig arbeid for det norske samfunnet. Mange av landbrukets samfunnsoppgaver har karakter av å være produksjon av kollektive goder, som det per definisjon ikke finnes markeder for. Det er etter min mening rimelig at bøndene har rett til å forhandle med samfunnet om vilkårene for denne produksjonen.

Gjennom hovedavtalen påtar jordbruket seg ansvaret for å iverksette tiltak i samsvar med jordbruksavtalen. Jordbruket har gjennom avtalesystemet påtatt seg det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Det gir næringen incitamenter til en langsiktig tilpasning for å holde balanse i råvaremarkedene. Det gir en effektiv regulering, og jeg må si at jeg undres når de som i denne salen er sterkt opptatt av å redusere byråkratiet, samtidig går inn for å avvikle hovedavtalen. En statlig regulering ville gitt vesentlig større byråkrati og høyere offentlige kostnader knyttet til reguleringen.

Jeg registrerer at Høyre ønsker en mellomløsning som opprettholder forhandlingene, men med en periodisering som følger ordinært budsjettår. Det skal ifølge innstillingen være et første skritt på veien til større strukturendringer, reduserte overføringer og mindre byråkrati. Det er litt uklart hvilken praktisk konsekvens Høyre mener dette skal ha for selve forhandlingene. Jordbruksavtalen følger allerede kalenderåret når det gjelder budsjettet, og presenteres i Landbruks- og matdepartementets budsjettproposisjon. Når forhandlingene foregår om våren, er det for å sikre langsiktighet og forutsigbarhet, bl.a. ved at målpriser og andre bestemmelser skal være avklart foran kommende produksjonssesong, slik systemet også er i enkelte andre land.

Jordbruksavtalen som Stortinget behandler i dag, er en tydelig jordbruksavtale. Den er tydelig i prioriteringer av virkemiddelbruken i forhold til målene for politikken, med grunnlag i de utfordringene vi nå ser. Inntektsutviklingen i næringen har vært altfor svak over altfor lang tid. Nye generasjoner bønder krever også bedre velferdsordninger, for vi kan over tid ikke ha klart dårligere forhold i jordbruksnæringen enn i samfunnet ellers. Og vi ser at produksjons- og arealutviklingen er betydelig svakere i noen områder hvor det grasbaserte husdyrholdet er dominerende, enn den er i sterkere jordbruksområder.

Denne avtalen er i sin innretning en klar oppfølging av de siste års jordbruksavtaler og bidrar over tid til en helt nødvendig opprioritering av landbruks- og matnæringene. Avtalen legger til rette for en inntektsøkning på 5 pst., eller om lag 11 500 kr per årsverk i 2011, med de forutsetningene partene har lagt til grunn for avtalen. Det innebærer at fra starten på forrige regjeringsperiode er det lagt til rette for en inntektsøkning som i kroner er litt større enn i gjennomsnitt for andre grupper, forutsatt de samme premisser når det gjelder kostnadsutvikling. Velferdsordningene styrkes med 5 pst., og også i jordbrukets krav ble det pekt på at velferdsordningene er klart styrket under denne regjeringen.

Avtalen inneholder også flere grep som vurdert samlet vil styrke det grasbaserte husdyrholdet og melkeproduksjonen særskilt. Det skal imidlertid sies at det grasbaserte husdyrholdet er en så stor andel av det norske jordbruket at det å prioritere er krevende. Med en bevilgningsøkning på 375 mill. kr økes tilskuddsatsene til det grasbaserte husdyrholdet med om lag 490 mill. kr. Det er mulig gjennom en målretting av virkemidlene og disponering av innsparinger. Det er etter min mening å prioritere. Satsene i driftstilskuddet til melk og storfekjøtt øker med vel 140 mill. kr. Det har en sterk strukturprofil. Samtidig økes tilskuddene for de første enhetene i tilskudd til husdyr, mens arealgrensen for tilskudd til grovfôr flyttes fra 200 til 250 dekar. Disse grepene må ses i sammenheng. Det styrker kompensasjonen for skalaulemper, som særlig er knyttet til bygningsmassen, og reduserer samtidig muligheten for uønsket tilskuddstilpasning med arealene som kan flyttes mellom aktive foretak gjennom leie.

Et viktig element i oppgjøret var at regjeringen gikk inn og sa at overgang til prosenttoll for flytende melk og fløte kunne legges til grunn for avtalen. Det gir et sterkere importvern og trygghet på hjemmemarkedet. Og det var en naturlig del av prioriteringen av melkeproduksjonen.

Det er områder med vanskeligere produksjonsforhold og svakere utvikling enn andre områder som er viktigst å nå med de politiske virkemidlene vi har. Det er disse områdene som vil lide om vi lar markedet styre alene. Derfor prioriteres disse områdene også i år. Fraktordningene forsterkes kraftig, noe som gir et vesentlig bidrag til lik lønnsomhet uavhengig av geografi. Fraktordningene er et målrettet virkemiddel i sentrum–periferidimensjonen, og det er viktig i landbrukspolitikken. Det styrker utkantprodusentenes konkurransekraft – det blir mer økonomisk interessant for alle mottaksanlegg å kjøpe deres produksjon. Dermed styrkes også grunnlaget for å videreføre et landbruk – og å holde arealene i drift – over hele landet.

Forbedringene i fraktordningene, sammen med reduserte prisforskjeller på kraftfôr, bidro også til at det var riktig å redusere noen distriktstilskudd. Distriktstilskuddenes hensikt er å bidra til å gi likeverdige inntektsmuligheter for å opprettholde en geografisk produksjonsfordeling. Da må midlene brukes der det er behov, ikke i de områdene som tar markedsandeler. Derfor var det også riktig å differensiere tilskuddene til svineholdet, og å differensiere driftstilskuddet til melkeproduksjon. Alle områder får et høyere tilskudd, men økningen er minst på Jæren. Driftstilskuddet er særlig viktig for de minste foretakene, og gjennom denne endringen blir det gitt en større økning i områder hvor produksjonsforholdene er vanskeligere og skalafordelene mindre.

Gjennom avtalen sluttføres også den harmoniseringen av driftstilskuddet til melkeproduksjon mellom foretakstyper som ble påbegynt i 2004. Det betyr at tilskuddsutmålingen ikke diskriminerer mellom ulike typer melkeproduksjonsforetak av samme størrelse. Like store foretak tildeles like store driftstilskudd, uavhengig av om noe av foretakets kvote er kjøpt, leid eller at flere kvoteeiere har gått sammen i et fellesforetak. Dermed likebehandles også samdrifter etablert etter 1. juli 2004 med dem som ble etablert før det tidspunktet. Dermed blir det i større grad lokale forhold som avgjør valg av organisasjonsform, og ikke tilskuddstilpasning.

I innstillingen sier representantene fra Fremskrittspartiet og Høyre at «omstilling til større og mer effektive enheter er nødvendig». Samtidig pekes det på at landbrukspolitikken har vært mislykket fordi antall aktive jordbruksbedrifter fortsatt er i reduksjon. Mener virkelig Fremskrittspartiet og Høyre at strukturendringene i jordbruket ville ha vært mindre med den deregulering og reduksjon i overføringer de går inn for? Jeg mener en omstilling til større og mer effektive enheter nødvendigvis må bety økt avgang av bedrifter.

Fremskrittspartiet gjentar også stadig at matprodusentene må få bestemme mer over egen produksjon, og at politikere og byråkrater må få mindre innflytelse. Tror virkelig Fremskrittspartiet at bøndene får bestemme mer over egen produksjon i et deregulert marked, der primærleddet svekkes og hver enkelt bonde blir kontraktsprodusent for senere ledd?

Jeg tror det blir motsatt. Gjennom oppgjøret har vi videreført et inntektsløft for bøndene. Og vi har prioritert virkemidlene svært tydelig. Det er det politikken skal gjøre. Min ambisjon er med kraft å videreføre arbeidet med å styrke jordbruket og forfølge de målene vi har satt oss.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [14:40:45]: Jeg har registrert at statsråden har vært på SLFs 10-årsjubileum, den 10. juni, og uttalt bl.a. at man har 48 000 bønder i Norge. Når vi går inn i SSBs tall, finner vi ut at det kun er 12,8 pst. av alle bøndene som har mer enn 90 pst. av inntekten fra landbruket. Så vi har utrolig mange bønder som ikke er heltidsbønder.

Så registrerer jeg også at stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen på Wikiquote har uttalt følgende:

«Landet skal for framtida styres av menn og kvinner som står tidlig opp om morran.»

Han har også sagt:

«Min oppskrift på suksess: Stå opp tidlig om morra'n, jobb hardt, søk subsidier.»

Da er mitt spørsmål til statsråden: Er dette noe også statsråden er enig i?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:41:36]: Det er riktig at jeg har deltatt på 10-årsjubileet til Statens landbruksforvaltning, SLF. Det er en viktig institusjon i landbruket, som har ansvar for en stor del av gjennomføringen av den landbrukspolitikken som vedtas i Stortinget. Det er også riktig at jeg sa i den forbindelse at det var 48 000 bønder, eller tilskuddssøkere, på samme vis som jeg sa at det er 50 000 i næringsmiddelindustrien som er avhengige av den samme produksjonen. Etter min mening er matproduksjonen en viktig del av en total verdikjede for mat, en av de viktigste i landet, og den bidrar til at vi sikrer næringsmiddelindustri også i framtiden.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Trældal om representanten Per Olaf Lundteigen, synes jeg det er best at det spørsmålet stilles til denne representanten direkte.

Svein Flåtten (H) [14:42:47]: I jordbruksoppgjøret settes det av rundt 60 mill. kr til å styrke økologisk jordbruk. Vi vet at økologisk jordbruk bruker omtrent 5 pst. av arealene, men at det som kommer derfra, dekker bare ca. 2 pst. av forbruket. Det betyr at det er en betydelig svikt i produksjonen i forhold til ordinær produksjon på økologisk jordbruk.

Men målet om 15 pst. i 2020 vil bety at vi har en avlingsnedgang i Norge på over 10 pst. når vi kommer dit. Er det et scenario som bekymrer landbruksministeren? Hvordan tenker han å angripe det?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:43:40]: Målet om 15 pst. økologisk produksjon i 2020 har basis i at vi ønsker å utnytte de mulighetene økologisk produksjon gir. Jeg har lyst til å understreke at økologisk produksjon er viktig også fordi det gir tydelige signaler om hvordan en skal videreutvikle den konvensjonelle produksjonen, bl.a. med hensyn til dyrevelferd og f.eks. bruk av sprøytemidler. En god økologisk bonde er en god agronom, på samme vis som en god konvensjonell bonde er en god agronom.

Så har vi en diskusjon om konsekvensen for den totale matproduksjonen. Jeg er selvsagt opptatt av at vi skal øke norsk matproduksjon i framtiden, med befolkningsøkning og med de utfordringene vi har for å sikre nasjonal matproduksjon, og da må vi også balansere det. Men så langt ser ikke jeg at det er noen store utfordringer i å greie å møte kravene om økt matproduksjon, og samtidig jobbe videre for å nå det ambisiøse målet om 15 pst. økologisk produksjon og forbruk i 2020.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:44:58]: I Nationen 27. mai står det, som sikkert statsråden har merket seg, at 16 000 bønder er borte om 20 år. Kristelig Folkeparti har flere forslag til tiltak som vi mener kan være med og forhindre denne utviklingen. Likeverd med andre yrkesgrupper når det gjelder lønnsutvikling, langsiktige og forutsigbare rammevilkår med større fokus på budsjettmidler, kompetansebygging, spesielt i skoleverket, der matproduksjon kunne være en del av tilbudet, er noen tilfeldig valgte tiltak.

Spørsmålet mitt gjelder jordvern – uten jord, ingen matproduksjon, ingen bønder. Kristelig Folkeparti foreslår i denne saken at myndighet til omdisponering av matjord skal flyttes fra kommunene til fylkesmannen. Hva synes statsråden om et slikt forslag fra Kristelig Folkeparti?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:45:57]: Først vil jeg understreke at regnestykket i det angjeldende oppslaget i avisen Nationen er noe som Nationen selv har foretatt. Det er ren matematikk. Minus 2,5 pst. på 48 000 i 20 år framover gir 16 000 i resultat. Jeg sa i denne sammenhengen at jeg er opptatt av at vi skal motvirke disse utviklingstrekkene, men vi kan ikke garantere oss mot endringer i norsk landbruk. Det er min inngang.

Når det gjelder spørsmålet om jordvern, er det særdeles viktig, og jeg er veldig glad for at representanten Andersen Eide stiller spørsmål om det, for vi har store utfordringer i dag når det gjelder å ta vare på ressursgrunnlaget, når vi skal sikre den økte matproduksjonen i framtiden. Etter min mening er det i kommunene de største utfordringene ligger. Jeg synes ikke at kommunenes politikere rent generelt er bevisst nok og ansvarlig nok ennå. Min jobb, iallfall i dag, er å gå videre og påpeke at de må bli mer ansvarlige, og så må vi vurdere endringer dersom ikke disse tiltakene gir nok effekt.

Borghild Tenden (V) [14:47:05]: Venstre ønsker å videreføre jordbruksforhandlingene, men som en rendyrket inntektsavtale mellom bønder og staten. Alle andre tilskudd og ordninger som ikke gir direkte inntektsvirkninger for bonden, bør overføres til ordinære poster på statsbudsjettet.

Hva synes landbruksministeren om dette? Ser han utfordringen i at dette kan være problematisk, eller vil han forsvare eksisterende ordning?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:47:41]: Jeg vil selvsagt forsvare eksisterende ordning. Jeg tror det instituttet vi har gjennom jordbruksavtalen, er særdeles viktig å ivareta. Samtidig skal jeg ikke si at det ikke er mulig å gjøre endringer i framtiden. Det må partene gjøre, det må regjeringen gjøre, og det må Stortinget også vurdere.

Når det gjelder forslaget om at man bare skal ha rendyrkede inntektsgivende elementer i en jordbruksavtaleforhandling, vil jeg bare understreke og sette spørsmålstegn ved det, for det ville også innebære at f.eks. avsetningen innen skogpolitikk skal tas ut. Det ville innebære at investeringsmidler, som er en særdeles viktig del av jordbruksavtalen, skal tas ut. Det ville innebære at regionale miljøprogram, som bidrar til at jordbruket selv tar ansvar for en del av sine utslipp, må tas ut. Jeg er ikke sikker på at man får opp noe bedre resultat med et annet prinsipp her. Jeg tror vi oppnår best resultater ved å la landbruket og jordbruket selv gjennom avtaler også delta i diskusjonen om disse virkemidlene.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:48:55]: Jeg tror Nationen av 27. mai i år er en populær avis. Jeg også skal vise litt til den – det står minst 16 000, og det står minst hvert tredje gårdsbruk. En statsråd kan gjerne kalle dette et regnestykke, men det er et regnestykke som viser at den trenden vi har sett i mange, mange år, med færre gårder, færre bønder og flere tomme gårdsbygninger, fortsetter.

Jeg ser at Normann Aanesland, professor, sier følgende om hvordan man kan snu utviklingen:

«Frigjør bøndene fra et omfattende detaljert reguleringssystem, og styrk bøndene som selvstendig næringsdrivende. Sett inn virkemidler og skattefordeler som stimulerer bøndene til å bygge opp en større egenkapital. Fjern reguleringene av eiendomsprisene, ta bort den personlige boplikten og øk produksjonsgrensene.»

Hvilke av disse tiltakene, som er på lik linje med det Fremskrittspartiet ønsker, kan statsråden være med på og dermed redde norsk landbruk?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:49:48]: Som sagt: Det er et regnestykke som det her refereres til i avisen Nationen, og det gir et bilde på en tenkt utvikling dersom man reduserer med 2,5 pst. hvert år, som også har vært situasjonen de siste årene.

Jeg har lyst til å understreke at vi må se for oss fortsatte endringer i norsk jordbruk, men jeg arbeider hver eneste dag for å motvirke denne avgangen som prognoseres av f.eks. avisen Nationen, som det vises til i dette tilfellet. Det vi gjør, er gjennom jordbruksavtalen å utvikle virkemidler som skal bidra til at vi sikrer et landbruk i hele landet, at vi sikrer aktivitet og produksjonsnivå, som vi er nødt til å gjøre for å sikre en høy nok selvforsyningsgrad.

Jeg har bare lyst til å si det sånn at de forslag som Fremskrittspartiet fremmer, vil ha en mye større negativ effekt enn det det her regnes på i avisen Nationen. Det er bare å vise til deres forslag om markedstilpasning av stort sett alle virkemidler i næringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Terje Aasland (A) [14:51:10]: (komiteens leder): Aller først vil jeg si at jeg slutter meg helt til saksordførernes særdeles gode redegjørelse for de innstillingene vi nå behandler.

Så må jeg starte med å si at det er en moralsk forpliktelse å utnytte de ressursene vi samlet sett rår over. I dag lever omkring 6,8 milliarder mennesker på jorden. Sulten rammer nær en milliard mennesker daglig. I 2050 kan vi forvente at ni milliarder mennesker skal leve av det vi klarer å produsere av mat. I verden i dag blir halvparten av maten som produseres, matavfall. ⅓ av maten som folk kjøper, blir kastet. Skal vi klare oppgaven med å gi mat til ni milliarder mennesker uten at noen behøver å legge seg sultne, må vi stille krav til oss selv og til landbruksproduksjonen. Vi må opprettholde en tilstrekkelig egenforsyning av mat.

Det er en kvalitet at man kan produsere mat som er trygg – av god kvalitet – over hele landet. Det er en kvalitet at landbruket mange steder er en av de viktigste bærebjelkene for verdiskaping og sysselsetting. Det er også en kvalitet å kunne opprettholde kulturlandskapet og legge til rette for spredt bosetting.

Hovedavtalen for landbruket, jordbruksforhandlingene, reguleringer og overføringer er rammeverket rundt det systemet. Vi kan ikke ta ut enkeltelementer for så å tro at man går videre langs de kvalitetene. Tvert om – det er ganske problematisk.

Årets forhandlinger har hatt fra start til slutt en klar profil for å styrke distriktslandbruket gjennom satsing på det grasbaserte husdyrholdet og styrket økonomi i melkeproduksjonen. Det var, er og kommer til å bli viktig. Det handler faktisk om å utnytte produksjonsmulighetene i hele landet.

I innstillingen er de politiske skillelinjene klare. Det er faktisk svart-hvitt. Lengst vekk fra flertallet står Fremskrittspartiet. De drømmer om, slik de uttrykker det: «et normalt markedsbasert system (…) som styres av tilbud og etterspørsel».

Ja, forlokkende. De skriver sågar:

«I et markedsbasert system vil det også oppstå konkurranse mellom produsentene, noe som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for de produsenter som er dyktige, innovative og gode forretningsmenn.»

Konkurranse mellom produsentene er selvfølgelig til stede, selv om det er et regulert marked. Produktene i norsk landbruk er bra, men det er i høyeste grad en fordel også for produsentene om de utvikler og har fokus på dette, noe jeg mener de absolutt gjør.

Innovasjon: Ja, mulighetene for tilleggsinntekt, nye veier å gå, optimal verdiskaping, ligger jo som prinsipp også i dagens landbruk. Kostnadseffektivitet: Ja, arbeidsproduktivitetsforbedringen innenfor landbruk er på 4,8 pst. de siste ti årene, mot i resten av næringslivet i samme periode på 2,6 pst. Ja, det blir en noe merkelig framstilling sett på bakgrunn av det Fremskrittspartiet skriver, og hva de faktisk ønsker.

Videre skriver de i sine merknader at de

«vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer i alle andre markeder og at det derfor ikke er noen grunn til å unnta landbruket fra dette».

Ja, landbruket er regulert, men det er et regulert marked som i mange andre sektorer. De fleste markedene er faktisk regulert på en eller annen måte. Det som er realiteten knyttet til det som Fremskrittspartiet faktisk vil, er en total avregulering av norsk landbruk – total avregulering! Og det er noe helt annet enn å snakke om det å framheve landbrukets muligheter gjennom å legge til rette for bonden. Det handler faktisk om å fjerne importvernet. Det handler om å fjerne overføringene fra staten. Det handler om å fjerne de kravene som er satt til omsetning av eiendommer. Det handler om å fjerne forhold knyttet til bo- og driveplikt. Ja, det handler om en total omlegging av norsk landbrukspolitikk. Og når representanten Trældal mener disse reguleringene gjør bonden til en offentlig ansatt, så er det grunn til å høre etter hva han faktisk sier. Landbruket er et krevende og finstemt system i vår tradisjon.

Høyres tilnærminger er noe mer uavklart og mer fordekt. Det kan være interessant å få vite hvor mange skritt Høyre må ta før de kan likestille seg med Fremskrittspartiet og gå for en total avregulering av norsk landbruk, de også.

Rammen for å innfri våre moralske forpliktelser til å utnytte mulighetene for å produsere mat ligger i å videreutvikle det finstemte systemet som vi har i dag i tilknytning til norsk landbruk. Motsatsen er å avvikle. Hovedforskjellen er ganske enkelt mellom dem som vil videreutvikle, og dem som vil avvikle.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:56:30]: Sakene om oppsigelse av hovedavtalen for jordbruk og jordbruksoppgjøret 2010 m.m. er to viktige saker som kan debatteres i mange dager og med en bredde på innholdet som nærmest er ubegrenset. Det gjør at jeg også er litt usikker på hvor jeg skal begynne, og hvor jeg skal slutte.

Mens landbruket tidligere var en svært arbeidskrevende næring, er den i dag blitt veldig mekanisert. Traktorene og redskapene er blitt mye større. Driftsbygningene er mer effektive, og gårdene er blitt større. Vi har fått samdrifter, og arbeidstiden er blitt mer lik andres. Fra det å være bonde på heltid – og da mener jeg heltid – vil den nye, selvstendige bonden ha en mer vanlig arbeidstid, med fri i helger og ferier. Han vil også ha frihet over sin produksjon og sin eiendom.

De siste årene, uavhengig av borgerlig eller sosialistisk regjering, har antall gårdsbruk og antall bønder blitt sterkt redusert. I Nationen av 27. mai i år kan vi lese at ytterligere 16 000 bønder blir borte om 20 år. Det sies også at hvert tredje gårdsbruk blir fjernet. Dette viser at trenden vil fortsette. Samtidig vil antall tomme gårdsbruk øke. I dag står ca. 35 000 gårdsbruk tomme. Dette skyldes vesentlig den politikk som føres, og bl.a. makspris på gårdsbruk er en stor medvirkende årsak, samt bo- og driveplikt. Bare i løpet av de siste fire årene med sosialistisk regjering og en statsråd fra Senterpartiet, har antall gårdsbruk blitt redusert med 4 419. Antall bønder er blitt redusert, og antall dekar dyrket areal er blitt 141 000 færre. Samtidig vet vi at nærmere 400 000 nordmenn er interessert i å kjøpe et gårdsbruk. De vil bosette seg der med sin familie og drive gården videre – kanskje ikke med den samme produksjonen, men med noe de har tro på. Andre ønsker seg et småbruk hvor de kan være deler av året. Fremskrittspartiet mener at dette også er bedre enn at det blir stående tomt. Det blir lys i vinduene deler av året. Man pusser opp, og distriktet rundt kan selge sine tjenester – en vinn-vinn-situasjon for alle.

Fremskrittspartiet mener at de andre partiene i større eller mindre grad ikke har fulgt med i utviklingen. Samfunnet har forandret seg. Folkets måte å leve på har også forandret seg, mens styringsivrige politikere har villet bestemme hvordan norsk landbruk skal være. Derfor vil jeg hevde at norsk landbrukspolitikk de siste 30 årene har vært for mye preget av distriktspolitikk, hvor landbruket har måttet betale for at hele Norge skulle ha en bosetting og sysselsetting.

Norge trenger driftige, positive bønder. Fra at man tidligere var så heldig å være odelsjente eller odelsgutt med en trygg framtid, er det nå svært mange som er usikre på om det er dette de vil. Dette må vi politikere tenke på. Vi må gjøre jord- og skogbruket mer attraktivt å ha som yrke. Vi må gi frihet, og vi må ha en skatte- og avgiftspolitikk som gagner næringen. Vi må fjerne reguleringer og makspriser. Vi må si ja til det meste. Ja til turisme og landbruk. Ja til fradeling og frihet for eiendommens muligheter. Ja til tilleggsnæringer som i utgangspunktet ikke er jordbruksrelatert. Ja til nisjeprodukter og nisjeproduktsalg, som f.eks. alkoholholdige drikker. Jeg så at statsråden hadde blitt positiv til dette, men Fremskrittspartiet har alltid vært positiv til det.

Vi må ikke detaljstyre alt i norsk landbruk. Næringen må selv få lov til å utvikle seg. Vi må være positive til samdrift. Og hvorfor kan vi ikke ha AS-er i norsk jord- eller skogbruksnæring? Et AS vil ivareta alle interesser, og det er ikke noe nytt, heller.

Vi må ha en rovdyrpolitikk som ivaretar næringens interesser, og en politikk som ivaretar bufeets muligheter. Det må være en politikk som gir mulighet til fra den enkelte eiendom f.eks. å selge til jakt- og friluftsinteresser. Med den store rovdyrbestanden som vi har i dag, er ikke dette mulig. Det gjør at distriktene taper store inntektsmuligheter samt at enkelte eiendommer mister sin verdi. Det må være feil at enkelte distrikter alene må bære byrden for storsamfunnets ønske om f.eks. store bestander av bjørn og ulv.

Det samme gjelder loven om motorferdsel i utmark. Med en smidigere lov her kunne dette ha vært med på å gjøre landbruket mer interessant, og livskvaliteten for mange ville økt. Vi har alle forskjellige interesser, og med denne muligheten ville mange av de 35 000 tomme gårdsbruk være solgt.

Vi må også se på konsesjon, bo- og driveplikt. Loven må rett og slett fjernes. Den har gått ut på dato for lenge siden.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [15:01:54]: Landbruket utgjør et viktig fundament for bosetting og et velpleid kulturlandskap i Norge, samtidig som det også bidrar til å legge grunnlag for annen næringsvirksomhet rundt omkring i landet.

Høyre mener at det ligger store potensielle verdier i landbruket. Disse verdiene ønsker vi å frigjøre for å styrke bøndenes muligheter til å utvikle et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk og skogbruk i hele landet. Vi vil gjøre det enklere for bonden å utvikle et mer variert og spennende norskprodusert matvaretilbud, men for å lykkes må en være villig til å gi næringen nye muligheter til å utvikle seg. En robust landbruksnæring vil bidra til å nå våre felles mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, en differensiert bosetting og et velpleid kulturlandskap. Høyre mener at landbruket er i godt selskap med f.eks. reiselivsnæringen og fiskerinæringen og har stor betydning for at en i fremtiden skal kunne sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn og opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk i hele landet. Da må det gis mulighet til omstilling til større og mer effektive enheter.

Statistisk sentralbyrå offentliggjorde den 8. juni ny statistikk som viser at hvert tredje småbruk under 50 dekar står ubebodd. Statistikken viser at den landbrukspolitikken som regjeringen fører, ikke gir de resultatene for bosetting i distriktene som vi alle ønsker. Statistikken viser at jo lenger ut i distriktene en kommer, jo høyere blir raten av tomme småbruk. Vi ser at avstanden til arbeidsmarkedet er helt avgjørende for at mange fortsatt skal kunne bo på og leve av sine mindre bruk, fordi økonomien tilsier at det ofte er behov for en tilleggsinntekt til jordbruksinntekten.

En satsing på lokal produksjon av mat og drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, for reiselivsnæringen og for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet. Dagens regelverk knyttet til produksjon, distribusjon og servering er dessverre en hemsko for at produsenter skal lykkes. Høyre ønsker å stimulere til økt satsing på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering av regelverket for foredling av mat på egen gård, uten at det går ut over mattryggheten. Sammen med Fremskrittspartiet fremmer vi derfor forslag om å tillate demonstrasjonssalg og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning til disse, samtidig som vi ber om en oppheving av alle produksjonsreguleringer, som f.eks. melkekvoter, dersom foredling skjer på egen gård.

Å satse på samdrift er fremtidsrettet. Samdriftsordningen har kommet for å bli. Høyre vil stimulere til økt satsing på denne type driftsordning, som for mange er et godt alternativ til nedleggelse av gårdsdriften. Det er ingen tvil om at samdrift er viktig for norsk landbruk og for rekruttering til næringen. Ordningen er positiv fordi den gir bøndene mulighet til mer organisert arbeidstid og fritid og medvirker til oppfyllelse av målet om variert og allsidig bruksstruktur i hele landet. At deltakere i samdriften i dag ikke får delta i ordningen med leie av melkekvoter innenfor gjeldende tak på 750 tonn, er svært uheldig. Da det ble vedtatt fritak for overproduksjonsavgift for produksjon på inntil 10 pst. utover tildelt kvote for å øke melkeproduksjonen, gjaldt ikke denne ordningen for enkeltbruk som passerer et volum på 408 000 liter, eller samdrifter som passerer 750 000 liter. Høyre mener dette er nok et eksempel på diskriminering av samdrifter og større bruk i Norge. Vi mener at maksimalkvoten for enkeltbruk og samdrifter bør heves, og at det bør være en friere omsetning av melkekvoter innenfor dagens geografiske ramme. En vekst i kvoten må kunne skje ved kjøp av konsesjoner, slik at totalproduksjonen ikke blir påvirket.

For å gjøre samdriften mer lønnsom og mindre byråkratisk vil Høyre fjerne geografiske begrensninger og antallsbegrensninger som i dag virker svært negativt for samdriftsformen, og vi vil at samdrifter skal kunne leie kvoter opp til kvotetaket.

Det er viktig at regjeringen letter på politiske restriksjoner som fungerer kun som bremseklosser for samdriftsbønder som ønsker å utvikle bærekraftige melkebruk i fremtiden.

Samdriften er for mange bønder et alternativ til nedleggelse, som sagt. Faktum er at dagens jordbruksavtale diskriminerer samdrifter og større bruk ved at støtte per produsert liter melk reduseres kraftig ved høy produksjon.

Jeg vil understreke betydningen av økonomiske virkemidler som fremmer samdrifter og stimulerer til mer samarbeid mellom gårdsbruk.

Ingrid Heggø (A) [15:07:20]: Hovudavtalen regulerer eit formelt og gjensidig forpliktande samarbeid mellom staten og næringsutøvarane i jordbruket om gjennomføringa av den landbrukspolitikken Stortinget har fastlagt. Hovudavtalen regulerer altså organisasjonane sin rett til å forhandla om rammevilkåra for landbruksnæringa, og om korleis forhandlingane skal gå føre seg. Avtalen regulerer prosessen, partane sine rettar og plikter, men ikkje det materielle innhaldet i sjølve avtalen, noko det kan verka som om enkelte her trur.

Ei grunngjeving Framstegspartiet nyttar for å seia opp hovudavtalen, er at det ikkje er rett at ei næring skal forhandla direkte med staten. Dei ynskjer at marknaden skal styra alt. Når det gjeld det at marknaden skal styra alt, er Arbeidarpartiet fundamentalt ueinig med Framstegspartiet. Vi meiner at marknaden er ein god tenar, men ein dårlig herre. Marknaden må såleis styrast. Mangel på styring av marknaden var ein hovudgrunn til finanskrisa, og det er altså dette Framstegspartiet applauderer.

Eit anna moment med at marknaden skal styra alt, er at dei samfunnsoppgåvene som jordbruket vert pålagde, ikkje vert gjennomførde og følgde opp viss det er marknaden som rår grunnen åleine. Dette kan vera gode som samfunnet etterspør, men som det ikkje finst marknad for der og då. Marknaden tek heller ikkje omsyn til fellesskapsverdiar eller f.eks. klimautfordringar.

Avtalen har vist seg å vera i stand til å handtera endringane i eksternt gitte rammevilkår. Innhaldet i dei årlege avtalane vert også utvikla innanfor ramma som vert lagd for forhandlingane. Dette vert synleggjort ved at ein dei seinare åra har gjennomført tilpassingar både i målprissystemet, marknadsreguleringsordningane og budsjettstøtta – som ei tilpassing til internasjonale reglar.

I Soria Moria II slår vi raud-grøne fast at vi vil vidareføra jordbruksforhandlingane. Dette er eg glad for. Jordbruksavtalane er nemleg eit verktøy for å gjennomføra den landbrukspolitikken som Stortinget har vedteke, eit verktøy Framstegspartiet vil ta bort.

Avtalesystemet kan òg sjåast på som ein naturleg del av den norske modellen med forpliktande samarbeid mellom det offentlege og arbeids- og næringslivet.

Den norske modellen byggjer på eit trepartssamarbeid. Heldigvis har Noreg høg organisasjonsgrad og brei representasjon av arbeidstakarar i bedriftene. Dette er ein styrke. Trepartssamarbeidet har ført til økonomisk stabilitet, mindre konfliktar og eit felles samfunnsansvar. Modellen er kjenneteikna av gjensidig respekt og samarbeidsvilje.

I og med at Framstegspartiet også er imot fagforeiningar, og dermed den norske modellen med trepartssamarbeid, tek eg ikkje munnen for full når eg påstår at økonomisk stabilitet vert ei mangelvare med Framstegspartiet sin politikk. Konfliktnivået vil auka, og det vert opp til den enkelte og marknaden å ta samfunnsansvar. Og som sagt: Marknaden tek ikkje omsyn til fellesskapet.

Etter mitt syn har det stor verdi at utforminga av landbrukspolitikken skjer i eit nært samarbeid med næringa sjølv. Dette samarbeidet stimulerer nettopp til medansvar og aktiv medverknad i gjennomføringa av landbrukspolitikken.

Så er det eit anna moment eg ynskjer å nemna. Det er ikkje slik at vi som sit her i Oslo, alltid har den fulle oversikta over kva ei næring treng. Kvar skoen trykkjer, veit den best som har skoen på.

Eg veit ikkje kor mange rådslag Framstegspartiet har med bønder, det må eg berre innrømma – heller ikkje eventuelle møte med Småbrukarlaget og Noregs Bondelag – men eg har hatt relativt mange slike møte opp gjennom åra med organisasjonar og med enkeltbønder. Og ropet om å sleppa fri har eg til dags dato ikkje høyrt – ikkje ein einaste gong.

Vestlandsbonden i Sogn og Fjordane, som eg har best kjennskap til, er kjenneteikna av å driva i ulendt terreng og i små einingar. Eg har ikkje møtt ein bonde heimanfrå som meiner at ein deregulert marknad, der primærleddet vert svekt og kvar enkelt bonde skal vera kontaktprodusent for seinare ledd, vil verta ei styrking av bonden og landbruksnæringa – tvert om. Viss all drift skal vera marknadsbasert, f.eks. utan fraktutjamning, vil Sogn og Fjordane-bonden gå magre tider i møte. Her er liten moglegheit til å driva stort.

Vi raud-grøne har varsla at vi vil ha ei ny jordbruksmelding. Denne ser eg fram til å jobba med. Saman med næringa og organisasjonane skal vi meisla ut ein heilskapleg, god landbrukspolitikk og levande bygder i heile landet, til beste òg for forbrukarane.

Lillian Hansen (A) [15:12:36]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne saken – det er mange som har hatt gode innlegg, og som har redegjort veldig godt for Arbeiderpartiets og regjeringens politikk i denne saken – men det som fikk meg til å ta ordet, var en av Fremskrittspartiets merknader. De skriver:

«Disse medlemmer stiller seg sterkt kritiske til den landbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden og som fortsatt videreføres av den sittende regjeringen. Disse medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den fremforhandlede jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen ny retning i landbrukspolitikken, dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken».

Representanten Trældals innlegg var vel ingen overraskelse i så måte. Det var på mange måter sånn at det ble satt fem streker under Fremskrittspartiets landbrukspolitikk etter det innlegget. Det er veldig bra at vi fra tid til annen har sånne saker som denne, som til fulle viser de store forskjellene i politikken.

Så hvilken kursendring er det egentlig Fremskrittspartiet ønsker i norsk landbrukspolitikk? Etter Arbeiderpartiets syn vil Fremskrittspartiets landbrukspolitikk være en katastrofe for norsk landbruk og rasere Distrikts-Norge. Det er særlig på tre områder Fremskrittspartiet markerer sin landbrukspolitikk:

For det første vil Fremskrittspartiet oppheve de fleste reguleringer, og påstår at de på en måte vil sette bonden fri.

For det andre vil Fremskrittspartiet gjennomføre raske og dramatiske kutt i støtte og overføringer til landbruket i Norge.

For det tredje vil Fremskrittspartiet fjerne store deler av landbruksforvaltningen. Og vi skal være klar over at den lokale landbruksforvaltningen ofte er bøndenes fremste allierte og heiagjeng.

Resultatet av en sånn politikk vil, som mange har sagt, bli en storstilt nedbygging av denne næringen i distriktene. Jeg har ikke hørt at Fremskrittspartiet én eneste gang har nektet for det. Vi ville raskt kunne få bruksstørrelser som helt undergraver den landbrukspolitikken Arbeiderpartiet har forsvart i alle år.

I en sånn setting vil det norske landbruket selvsagt bli en næring styrt av kapitalen, det er ikke tvil om det, der arbeidskraften blir den billigste som er å oppdrive – mest sannsynlig gjestearbeidere fra andre land med lavt kostnadsnivå.

Dagens markedsordning bidrar til å gi stabile priser for både bonden og forbrukeren. Uten denne reguleringen vil prisene variere betydelig, og det er verken produsent eller forbruker tjent med. Med ustabile priser – og dermed inntekter – vil også lysten til å investere i en sånn næring langsiktig bli veldig begrenset.

Når Fremskrittspartiet ønsker fri konkurranse internt i landbruket, velger de å overse det faktum at forholdene er veldig ulike innenfor Norges grenser – og enda mer ulike om vi sammenligner med landbruksområder i f.eks. Sverige og Polen. Fremskrittspartiet vil at en norsk bonde skal konkurrere med en bonde fra Skåne. Konkurransen kan ikke bli lik når utgangspunktet er så ulikt. Det sier seg selv – det blir rått parti!

Fremskrittspartiet har også et statisk syn på landbruket, og snakker om en næring som ikke endrer seg. Partiet har ikke fått med seg at det er få næringer som har gjennomgått større endringer enn nettopp denne næringen.

Som jeg sa, vil Fremskrittspartiet slippe bøndene fri. Men det virker faktisk som de vil slippe bøndene.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bendiks H. Arnesen (A) [15:17:36]: Landbruket er avgjørende viktig for matproduksjon, bosetting og næringsliv i hele landet. Jeg mener at vi som nasjon har et stort ansvar, også i internasjonal sammenheng, for å utnytte våre produktive arealer til produksjon av mat.

Vi har i frisk erindring den internasjonale matforsyningskrisen. Den viste med all tydelighet hvilken viktig betydning jordbruket har for samfunnet. Enten vi forstår det eller ikke, er vi helt avhengige av et jordbruk som produserer trygg mat, for i det hele tatt å kunne overleve.

Derfor kan ikke jordbruket styres av markedskreftene alene. Og derfor er jordbruksavtalen så viktig, slik mange har vært inne på i dagens debatt. Jeg er glad for at dagens regjering så sterkt poengterer behovet for en variert landbruks- og matproduksjon over hele landet. Jeg er glad for at vi også i år har til behandling en framforhandlet avtale, men jeg skulle jo selvfølgelig ha ønsket at det var full enighet i næringen.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på de klimatiske og topografiske forskjellene i landet vårt når det gjelder produksjon av landbruksprodukter. Dette er noe det fortsatt må være fokus på – herunder må det ses mer på investeringsbehovet i landbruket, særlig i visse deler av landet.

Jeg vil også kommentere det stadig tilbakevendende forslaget fra Fremskrittspartiet om å kutte hele jordbruksavtalen. Jeg er opptatt av at vi skal ha et levende landbruk over hele landet. Jeg bor selv i et område i den nordlige landsdelen hvor landbruket er av veldig stor betydning – også for hele samfunnet. Landbruket hadde neppe eksistert i dette området uten at staten hadde tatt sitt klare ansvar for å opprettholde det.

Jeg ser at en av forslagsstillerne kommer fra mitt eget geografiske område, og jeg må si at jeg stusser over at virkelighetsoppfatningen kan være så forskjellig hos meg og hos representanten Trældal. Etter å ha hørt hans innlegg i dag er jeg enda mer skremt. Forskjellen er muligens at jeg bor midt i jordbruksbygda, og at jeg ofte snakker over gjerdet med gårdbrukerne som er i næringen i dag. Virkeligheten er veldig god å ha med seg, også i det politiske arbeidet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:20:40]: Norges Handelshøyskole arrangerte vårkonferansen sin 1. juni i år. Der uttalte en svensk professor som hadde studert aksjekursutviklingen i amerikanske selskaper, at de selskaper som hadde forpliktende strategier i miljøvennlig retning, heller fikk nedgang enn oppgang i sine aksjekurser på børsen. Eller som hun sa det: Ja til å redde verden, men ikke med mine penger! Dette er realiteten i USA. I Norge er mye likt. Derfor: Det trengs mer framsynte og ansvarlige politiske ledere som endrer næringslivets rammebetingelser!

FNs første tusenårsmål, som skal realiseres innen 2015, sier at sulten i verden skal halveres. Utviklingen går imidlertid i stikk motsatt retning. Om lag 1 milliard sulter nå. Få i Norge og de økonomisk rike landene snakker mye om det – langt mindre gjør noe med det. Norges avhengighet av importert mat og fôrkorn øker for hver dag. Vi går altså i stikk motsatt retning.

Samtidig har vi klimakrisen, som svært mange snakker om. Men CO₂ kan bare renses gjennom de grønne planters fotosyntese. Dess mer grønt og dess mer foredling av disse planter til mat og foredlede produkter, dess bedre for klimaet. Ansvarlige nasjonale ledere må altså velge en ny kurs for å rette opp to av verdenssamfunnets største utfordringer.

FNs matvareorganisasjon, FAO, sier at den internasjonale jordbrukspolitiske kursen må snus i forhold til en frihandelslinje av mat som har vært ført fra midten av 1980-tallet. Nå sier FAO at dette har ført til betydelige tap. Sulten som øker, og redusert fruktbarhet over store jordbruksarealer, er beviset.

Produksjonsmåten av mat må endres, slik at større arealer brukes til å fange inn solenergi, og matvaresikkerheten må bli overordnet kravet om billigst mulig mat på kort sikt. Det å fremme jordas fruktbarhet, og derved produksjonsevne, må settes i sentrum. Vi må gi våre jordbrukere økonomiske kår som gjør at de jordbruksinteresserte ungdommene kan få mulighet til å utnytte sine produktive landarealer, dyrket jord og utmarksbeite til økologisk forsvarlig matproduksjon.

Videre må Norge arbeide for at beredskapslageret av korn gjeninnføres – dette for å sørge for større matvaresikkerhet på kort sikt ved økologiske kriser, som det er langt større risiko for vil komme under de økonomiske forhold vi nå ser er under oppseiling internasjonalt.

Norsk jordbrukspolitisk virkelighet er at jordbruksnæringa de siste tiårene har hatt en gjennomsnittlig årlig vekst i bruttoarbeidsproduktivitet på 4,8 pst. Ifølge nasjonalregnskapet var økningen i arbeidskraftproduktiviteten for privat fastlandsnæring i perioden 1991–2008 2,6 pst. per år. Det er et stort paradoks for mange at mens arbeidsproduktivitetsøkningen er svært stor i jordbruket, er realinntekten i jordbruket redusert med 34 pst. i perioden 1995–2008. Hittil i debatten har ingen forsvart denne sammenhengen. Derfor nevnes dette grunnleggende faktum ved dagens jordbrukspolitikk, som må endres, ved at de politiske virkemidlene overfor norsk jordbruk som næring endres i den kommende stortingsmelding.

Svein Flåtten (H) [15:24:10]: Jeg regner med at landbruksministeren merket seg den betydelige kritikk av norsk jordbrukspolitikk som kom fra sistnevnte taler. Jeg skal prøve å skjøte på den kritikken ytterligere litt.

Landbruksministeren besvarer ethvert spørsmål om nedgangen i bruk i jordbruket med at hvis man hadde gjennomført en annen politikk, den som høyrepartiene står for – ofte særlig Fremskrittspartiet, hører jeg her, men også Høyre – hadde det vært enda verre. Det er det svaret vi alltid hører.

Men kunne ikke landbruksministeren forsøke å fortelle oss hvorfor det allikevel går denne veien, for det er jo virkningene av hans egen politikk, som har vært drevet nå de siste fem–seks årene, i stedet for å skremme oss med scenarioer om en politikk man bare snakker om her i salen, som man er engstelig for, men som ingen har sett? Det, sammen med kritikken fra Lundteigen, tror jeg er noe man burde ta med seg.

Så har jeg også lyst til å si, når jeg hører på rekken av talere fra Arbeiderpartiet som skremmer med hvordan norsk landbruk og norsk jordbruk vil se ut om det blir en aldri så liten endring på noe i det hele tatt – når jeg på den ene siden hører komiteens leder i den ene setningen snakke om verdens behov for mat, mennesker som sulter og moralske forpliktelser, ting jeg kan være helt enig i, og på den andre siden setter opp opposisjonspartienes landbrukspolitikk som om det skulle være de to motsatte sidene av dette – at jeg synes det er å gå langt. Vi foreslår for vår del en noe endret kurs. Det kommer ikke til å rive verken den norske modellen eller resten av verden over ende, men det kunne kanskje bidra til at vi så at reduksjonen i bruk og den utviklingen som landbruksministeren ikke greier å gjøre noe med, kunne bli endret.

Thor Lillehovde (A) [15:26:59]: Regjeringen varsler nå en oppstart på en stortingsmelding om landbruket. Dette ser næringen fram til, og dette har de forhåpninger til. Ingen ting er statisk, heller ikke norsk landbrukspolitikk.

Vi hører en gang iblant at landbruket og tilstøtende industri omtales som solnedgangsnæringer. Dette er ikke det bildet vi sitter igjen med ute i Distrikts-Norge, der vi er helt avhengig av høy aktivitet i jordbruket. De siste tiårene har landbruket gjennomgått store omstillinger og møter i dag en framtid med nye utfordringer godt forberedt. Men for å lykkes forutsettes det gode og langsiktige rammevilkår, og disse legges gjennom jordbruksavtaler.

Det er sammenheng mellom et levende jordbruk, levende bygdesamfunn, flotte kulturlandskap og utviklingsmuligheter for næringer med utspring i jordbruket. Næringsmiddelindustri og reiseliv er fortsatt bærebjelker i mange kommuner og lokalsamfunn i Distrikts-Norge. Den rød-grønne regjeringen er garantisten for fortsatt aktiv distrikts- og jordbrukspolitikk.

Årets jordbruksoppgjør føyer seg inn i rekken av akseptable oppgjør og bidrar i så måte til liv og optimisme i mange bygdesamfunn. Dette er viktig ikke bare for den utøvende produsent, men også for å skape gode norske råvarer til en stor næringsmiddelindustri.

I min hjemkommune, landets største jordbrukskommune, har vi mer enn 1 400 arbeidsplasser innen næringsmiddelsektoren som er avhengig av trygge råvareleveranser fra jordbruket. Dette er arbeidsplasser som sikres gjennom aktive jordbrukere og gode og bredtfavnende landbruksoppgjør.

Den rød-grønne landbrukspolitikken er et viktig element i arbeidet med å nå målsettingen om trygg matvaresikkerhet og selvberging. Jeg har derfor stor sans for forslag nr. 22, om gjeninnføring av beredskapslagring av korn. Dette kan også ha sammenheng med mitt ansvarsområde: sivil beredskap innenfor justisfeltet.

Alternativet til dagens politikk har landets jordbrukere friskt i minne fra siste høyredominerte regjering. Jeg vil også minne om forslag til statsbudsjett for 2010 fra Høyre og Fremskrittspartiet, hvor disse partiene foreslo en reduksjon i overføringen til landbruket på henholdsvis 2 mrd. kr i Høyres budsjett og 6 mrd. kr i Fremskrittspartiets budsjett. Hver for seg ville disse forslagene endevendt utviklingen i landbrukssektoren og tatt livsmotet fra framtidige yrkesutøvere i jordbruket.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:30:33]: Årets jordbruksoppgjør har en gledelig og riktig innretning. Mange hadde i forkant av oppgjøret uttrykt bekymring for melkeproduksjonen og for distriktslandbruket. Bondeorganisasjonene hadde også disse områdene som sine hovedprioriteringsområder foran årets forhandlinger. Det er derfor bra at organisasjonene ble imøtekommet. For meg, som kommer fra et fylke der 18–20 pst av verdiskapingen er knyttet til landbruket, er det av betydning å få gitt uttrykk for viktigheten av at vi greier å opprettholde et levende landbruk også i distriktene. Vi er avhengige av at det bor folk på gårder hvor det både produseres mat og der en holder kulturlandskapet åpent. Er det noe vi ikke ønsker, er det gjengrodde kulturlandskap. Det ville være et stort tap ikke bare for landbruket, men også for flere andre næringer – ikke minst for reiselivet.

Gjennom årets jordbruksoppgjør er vi med på å trygge en verdifull næringsmiddelindustri som gir arbeidsplasser til svært mange mennesker rundt omkring i landet, som jeg hørte siste taler også snakket om. Produksjon av rein mat og gode norske matprodukter er vesentlig også sett i en global sammenheng med en voksende befolkning. Men næringsmiddelindustrien vår er avhengig av forutsigbarhet og sikre leveranser av råvarer, både melk og kjøtt. Derfor er det også viktig for industrien at melkeproduksjon og distriktsjordbruket ble prioriterte områder i årets forhandlinger.

Vi ser at mange slutter med melkeproduksjon. Unge mennesker ser seg ikke i stand til å investere det som er nødvendig i driftsbygninger og utstyr. I tillegg er det krevende med tanke på familie og fritid. Unge gårdbrukere er ofte godt utdannet, og det er mer fristende med en jobb med fast lønn og arbeidsdager som en lettere kan kombinere med andre aktiviteter. Denne utviklingen påvirker også investeringslysten til de bøndene som vet at de bare har noen få år igjen til de blir pensjonister. De er usikre på om det er noen som ønsker å satse på melkebruk eller på bruk med kjøttproduksjon. Dette er problemstillinger jeg ofte blir presentert for når jeg møter både unge og eldre gårdbrukere. Jeg vet at statsråden er svært opptatt av problemstillingen, og at det blir et sentralt tema i den nye stortingsmeldingen om landbruket mange nå venter på. Statsråden framstår for øvrig som aktivt lyttende i arbeidet med den nye meldingen, og det er det mange av oss som setter stor pris på.

Det er også et godt tiltak å satse på rekruttering av ungdom til jordbruket. Jeg tror det er vesentlig at det skjer en kunnskapsutvikling og bevisstgjøring av unge mennesker som går inn i bondeyrket, om hvordan de vil satse. Det er positivt å møte unge gårdbrukere med stor omstillingsevne og som er opptatt av entreprenørskap og innovasjon. Jeg møter faktisk mange, ofte kvinner, som satser friskt på nye matprodukter, reiseliv og Inn på tunet-aktiviteter. Dette er med på å gjøre landbruket mer robust, og det er med og sikrer framtiden for norsk landbruk.

Erlend Fuglum (Sp) [15:33:54]: Namdalsdikteren Olav Duun skrev en gang «Eit kvardagsmenneske er da himmerike verdt det òg?».

Debatten rundt årets jordbruksoppgjør gir meg veldig blandede følelser. Den gjør meg glad. Den gjør meg lei meg. Og den gjør at jeg faktisk blir provosert.

Jeg er glad for at vi har en flertallsregjering med en dyktig namdalsk senterpartist som landbruks- og matminister. De siste årenes jordbruksoppgjør, klimameldingen, internasjonalt trøkk og en ny stortingsmelding om landbrukspolitikken viser en offensiv holdning. Jeg kan ikke se at det i dagens politiske situasjon finnes noen annen regjering som på en bedre måte vil stille opp for norsk jordbruk.

Så er jeg lei meg for at den samme politiske situasjonen avdekker et problem. Det er nemlig et stort problem at det ikke skal være mulig å skape en enda større aksept i det snevre rikspolitiske miljøet for at «kvardagsmenneske» kan være «himmerike verdt», for at innsatsen til den hardt arbeidende norske bonden skal anerkjennes mer.

Ingen sammensetning av partier ville ha gjort jobben bedre enn den vi har i dag. Men der jeg kommer fra, er det fortsatt ikke godt nok.

Så blir jeg altså mektig provosert når jeg ser hvilken landbrukspolitikk Høyre og Fremskrittspartiet fører. Det er en ærlig sak med ideologisk uenighet. Vi har ulike mål og dermed ulike virkemidler. Men jeg provoseres faktisk av deres framferd. Det er respektløst, på grensen til useriøst, når man overfor en verdiskapende næring år etter år foreslår massive inntektskutt så raskt at ingen ville ha kunnet tilpasset seg Høyres 2 mrd. kr eller Fremskrittspartiets godt og vel 7 – effekten ville blitt en jordbruksrasering over natta.

Årets oppgjør har på en positiv måte en klar distriktsprofil og en svært viktig satsing på grasbasert husdyrhold. Jeg blir derfor ekstra provosert når jeg leser Fremskrittspartiets merknader der de sier de ønsker at «landbrukspolitikken ikke lenger skal være et ledd i distriktspolitikken». Det er i det minste klare ord for pengene.

Men debatten gjør meg også stolt. For jeg er stolt over de verdiene som det norske jordbruket representerer.

Det er en fantastisk ting å høste av naturen, i et samspill der man foredler og ikke utarmer ressurser.

Det er fantastisk at vi har klart å ivareta et distriktsjordbruk der vi tar hele landet i bruk, i motsetning til de fleste andre land.

Det er fantastisk at vi har en dyrevelferd og en matsikkerhet som gjør at vi ikke trenger å bekymre oss for hvordan dyrene har hatt det mens de levde, og at vi som ett av få land kan lage eggedosis uten frykt for salmonella.

Vi har altså et fantastisk landbruk.

Duun skrev det sånn et annet sted: «Du er som roaren, han òg sitt og snur seg galne vegen – kan du ikkje heller sjå fram!» Jeg vil løfte blikket framover til slutt.

Når jeg ser framover, blir jeg optimistisk på jordbrukets vegne. Vi vil i framtida se en helt annen kamp om ressurser, også mat. Jeg har tro på at framtidige debatter vil gi bonden den anerkjennelsen han fortjener.

Susanne Bratli (A) [15:37:23]: Det er neppe tilfeldig at halve nordtrønderbenken kommer opp på talerstolen etter hverandre. Det er neppe tilfeldig av den grunn at vi utgjør 3 pst. av befolkningen i Norge, og at 11 pst. av jordbruksproduktene produseres i Nord-Trøndelag. Landbruket gir grunnlag for nesten 20 pst. av arbeidsplassene i hjemfylket vårt. Primærjordbruket omsetter for 3,3 mrd. kr og står for en verdiskaping på 1,2 mrd. kr. 4 700 årsverk er det snakk om. Det er ikke få årsverk i et fylke som Nord-Trøndelag.

Melkeproduksjonen utgjør halvparten både av omsetningen av verdiskapingen og av antall årsverk. Nord-Trøndelag er det nest største melkefylket i Norge, med 11,1 pst. av melkeproduksjonen. Og rapportene fra næringen sier som følger: En har hatt sterkere inntektsvekst med den rød-grønne regjeringen enn en hadde tidligere. Melkeproduksjonen er ryggraden i jordbruket i distriktene, og slik er det også i Nord-Trøndelag. Det rapporteres om gamle og utslitte fjøs. Det rapporteres for så vidt også om at lønnsomheten fortsatt er for dårlig til å forsvare nyinvesteringer. Men det er dette man vil gjøre noe med.

Representanten Fuglum og jeg kommer fra omtrent samme geografiske område, og har slik sett omtrent samme virkelighetsoppfatning. Jeg er enig i mange av de betraktningene som representanten Fuglum sto for. Men utfordringen er at man har dårlige muligheter til fortsatt å forsvare nyinvesteringene, og de som har investert, tjener ikke nok penger til å forsvare dem. Derfor er det riktig med fortsatt styrking gjennom jordbruksoppgjøret. Derfor er det tatt et riktig grep i jordbruksoppgjøret ved å prioritere melkeproduksjonen. Det er veldig bra at man nå får på plass prosenttoll for flytende melkeprodukter.

Så er vi også glad for signalene om en ny stortingsmelding for landbruket. Det er viktig for distriktene. Trøndelag er allerede i gang. Her har man laget en egen landbruksmelding for regionen, og jeg regner med at det vil være et godt innspill til det videre arbeidet som regjeringen skal gjøre.

Det har vært fokusert på andre utfordringer som landbruket og distriktene har. Blant annet har Fremskrittspartiet vært ute og snakket om rovdyrutfordringene. Ja, det er utfordringer med rovdyr, spesielt i distriktene. Derfor er vi glad for Soria Moria II-erklæringen, der man går inn for å gjennomgå rovdyrpolitikken og bestandsmålene. Men realiteten er nok at Fremskrittspartiet er en større trussel for landbruket i distriktene enn rovdyrene.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [15:40:02]: Dersom me skal sikre busetjing, kulturlandskap, produksjon og foredling over heile landet og samtidig ha konkurransedyktige forbrukarprisar, finst det ingen enkle løysingar på utfordringane i landbruket. Når me så har å gjere med ei kjede av aktørar, med til dels motstridande interesser, er det snakk om ein vanskeleg balansegang.

For oss som politikarar kan det vere ei enkel og dermed feil løysing å overlate næringa til seg sjølv og til marknadskreftene, slik m.a. Framstegspartiet vil. Då kan me skyte ein kvit pinn etter eit livskraftig jordbruk og levande bygder over heile landet. Dermed seier eg ikkje at alt skal vere som før. Nei, det ville vere å lure både seg sjølv og næringsutøvarane. Då kan me møte veggen ganske brutalt og få svenske og finske tilstandar i distrikta. Det ønskjer me sjølvsagt ikkje.

Den nasjonale jordbrukspolitikken er basert på solidaritet internt i næringa. Eg vil påstå at me i denne næringa finn noko av det mest solidariske me har. Det er nok å nemne at mjølka blir henta hos produsentane utan omsyn til kvar garden ligg, og betalinga er lik for lik kvalitet. Den såkalla kanaliseringspolitikken, eller arbeidsdelinga mellom sentrale område og distrikt, er òg eit døme på solidaritet. Eit avgjerande spørsmål blir derfor: Klarer me å bevare denne solidariske haldninga inn i ei ny tid, eller vil me også her oppleve ei utvikling mot at kvar og ein er si eiga lykkes smed?

Det uroar meg at enkelte i næringa og enkelte politiske parti set spørjeteikn ved om solidariteten bør takast alvorleg. Eg ser ingen grunn til å skjule kva eg sjølv meiner. Dersom dei solidariske løysingane forsvinn, vil me gå mot ei utvikling ingen med sikkerheit på førehand kan seie konsekvensen av. Ein ting er i alle fall sikkert – utfordringa for landbruket blir ikkje mindre.

Norsk jordbruk må bli flinkare til å nytte dei moglegheitene som marknaden gjev. Landbruket må møte behova til forbrukarane, og nordmenns matvanar endrar seg radikalt. Til kvardags vil mange ha rask og billeg mat. I helgene speler både tid og pengar ei mindre rolle. Me må berre erkjenne at globaliseringa har sett i gang store sosiale og politiske endringar. Forbrukarane blir viktige som pressgrupper i marknaden og dermed ein premisssleverandør for utviklinga. Forbrukarane er blitt mykje meir bevisste enn tidlegare. Og sjølv om nordmenn bruker berre vel 10 pst. av løna si til mat, reiser nordmenn i hopetal over svenskegrensa for å kjøpe seg endå billegare mat. Eg ser fram til å få ei ny stortingsmelding.

Årets oppgjer er godt, sjølv om forventningane i næringa var mykje større. Bøndene får ein brukbar lønsauke, og denne regjeringa satsar kraftig på å utvikle kulturlandskapet. Det er bra for bøndene, og det er bra for landet.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:43:33]: I mitt første innlegg måtte eg konsentrere meg om hovudavtalen, så eg vil ta ordet for å kommentere eit par andre saker som har vore oppe i debatten.

Først ein liten kommentar til representanten Rigmor Andersen Eide. Fleire av dei sakene som ho tek opp, har fått større gjennomslag i denne regjeringa enn i den regjeringa Kristeleg Folkeparti sat i. Det gjeld ikkje minst inntektspolitikken. Det var relativt stabilt sideleie på inntektspolitikken under den førre regjeringa. Det blei ei brukbar utvikling på inntektsutviklinga då vi fikk den raud-grøne regjeringa.

Så har eg lyst til å seie litt om profilen på oppgjeret. Den avtalen vi behandlar i dag, har ein langt meir distriktsvenleg og langt meir miljøvenleg profil enn dei avtalane som Sponheim forhandla om. Vi har avtalar som legg vekt på beite, og avtalar som legg vekt på grovfôr – vi nyttar dei nasjonale ressursane, og det er viktig også for miljøtenkinga og for den globale klimatenkinga. Vi har ein avtale som legg vekt på miljø, og som dermed tek vare på distrikta, som også er ein viktig del av miljøprofilen i dette oppgjeret. I tillegg har vi auka dei direkte løyvingane til miljøtiltak med 157 mill. kr. Så min konklusjon er at når Venstre legg opp til å kritisere dette oppgjeret fordi det ikkje er miljøvenleg nok, bør dei ta ein liten kikk i spegelen og sjå kva Sponheim gjorde.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:45:29]: Jeg er glad for støtten Kristelig Folkeparti får fra regjeringspartiet Senterpartiet, ved representanten Lundteigen, om å gjeninnføre kornlagre. Såkornlagrene står tomme, og vi må importere 6 000 tonn for å dekke behovet i år. Vi har opplevd askeskyen fra Island, og vi vet hvor sårbare vi kan være. Mangel på korn i en akutt situasjon må forhindres ved å fylle lagrene igjen. Da må vi velge å se bort fra hva tidligere regjeringer har sagt i denne saken, med eller uten Kristelig Folkeparti. Dette er en for viktig sak til at det skal gå prestisje i tidligere vedtak.

Vi behandler i dag to saker samtidig. Jeg valgte i mitt hovedinnlegg å ha fokus på jordbruksoppgjøret. Det var et bevisst valg. For Kristelig Folkeparti er jordbruksoppgjøret en av de viktigste sakene vi behandler her på Stortinget, og det er her Kristelig Folkeparti har noe å tilføre regjeringspartiene. Derfor blir det en kort kommentar til representantforslaget fra Fremskrittspartiet om å si opp hovedavtalen for jordbruket. Kristelig Folkeparti mener at en slik politikk, i kombinasjon med å fjerne bo- og driveplikten, vil undergrave mulighetene for et levende landbruk og levende bygder i hele landet. For å sikre matproduksjonen og et aktivt landbruk i hele landet ønsker vi klart å beholde dagens system. Kristelig Folkeparti støtter da ikke forslaget fra Fremskrittspartiet – og det var vel som forventet.

Torgeir Trældal (FrP) [15:47:16]: Det er litt søtt å sitte i denne salen og høre alle som skal forklare hva som er Fremskrittspartiets politikk. Men med all respekt: Jeg tror Fremskrittspartiet kan – og kjenner – politikken sin best.

Representanten Lillian Hansen sa at vi prøvde å undergrave Arbeiderpartiets politikk. Ja, det er helt rett. Det er klart at vi skal undergrave Arbeiderpartiets politikk, for den viser at den ikke fungerer – men vår vil fungere.

Så må man se på hva regjeringen gjør. Man setter opp en melketoll på 388 pst. Dette har skapt store reaksjoner i EU, som sier at man skal gjøre gjengjeld mot f.eks. fisk eller annen industri – eksportvarer som nasjonen Norge eventuelt har. Dette er sagt klart fra svensker, finner og dansker – og andre i EU. Da må jeg si at jeg blir litt forundret, og jeg blir litt skuffet, når jeg registrerer at vi har en leder i næringskomiteen som er imot frihandel. Vi har en leder i næringskomiteen som er imot at vi skal handle fritt over grensene. Man går inn i avtaler som gjør at norsk industri og næringsmiddelindustri kommer til å slite. Og han er på kollisjonskurs med fiskerinæringen, med næringsmiddelindustrien og med professorer som underbygger akkurat det Fremskrittspartiet sier – viktigheten av å la det være fri konkurranse, som ikke vi skal få lov til, med tanke på import.

Hvis alt er så galt som regjeringspartiene hevder, nemlig at det ble ikke noe landbrukspolitikk igjen hvis Fremskrittspartiet kom til makten, synes jeg det er rart at det overhodet finnes en eneste ku igjen i Europa. For vi er jo tross alt det eneste landet i hele Europa – og i OECD – som har denne type politikk. Så i utgangspunktet – hvis det var så fælt – skulle det aldri ha vært en eneste ku, som jeg sier, igjen i disse landene.

Man kan se på New Zealand. I 1986 måtte New Zealand deregulere, og man måtte gjøre store grep. New Zealand og Norge har veldig lik topografi. De lå helt nede, med brukket rygg. De deregulerte, de laget regler – helt i tråd med det Fremskrittspartiets politikk står for. Det gjorde at i dag er faktisk 60 pst. av all eksport i New Zealand fra landbruk. Og hva er forskjellen – hvorfor klarer de det, og ikke vi? Man kan kjøpe lammekjøtt i Nord-Sverige som er mye billigere enn i Norge, og da har man altså fraktet det helt fra andre siden av verden. Nei, med all respekt: Hvis vi fortsatt skal følge regjeringens politikk, får vi ikke bare en grensehandel på over 10 mrd. kr – den kommer nok til å bli 20 mrd kr.

Geir Pollestad (Sp) [15:50:26]: Senterpartiet er opptatt av å ha et levende landbruk i hele landet. Det betyr at vi må bruke de mulighetene vi har til å produsere mat, på de arealene som vi disponerer. Selv det som omtales som «de beste jordbruksarealene i landet», har et arktisk preg i en europeisk sammenheng. Det er derfor det er så viktig at vi fører en landbrukspolitikk for hele landet. Matproduksjonen i Norge er avhengig av en regjering som har vilje til å satse på landbruket. En rød-grønn regjering er en slik regjering.

Alle deler av norsk landbruk er avhengig av en regjering som har vilje til å opprettholde tollvernet, som holder et høyt nivå på de statlige overføringene, og som er villig til å godta en høyere matvarepris enn det våre naboland har.

I jordbruksoppgjøret for 2010 ble det innført en ny sone, omtalt som sone Jæren, og en sterkere målretting av tiltakene. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært utfordrende å forsvare dette grepet overfor flinke bønder på Jæren. Samtidig ser vi at utfordringene er aller størst i det som omtales som distriktsjordbruket. I den framforhandlede avtalen mellom partene ligger fortsatt noe av denne målrettingen fast.

Jeg håper at den varslede stortingsmeldingen om jordbruket gir en bredere tilnærming til problemstillingen rundt målretting av de virkemidlene enn det som ligger i den inngåtte avtalen. Jeg må si at jeg er svært glad for at landbruksministeren i går kveld var i Klepp og fikk innspill til meldingen fra en fullsatt sal av engasjerte, unge bønder fra Jæren.

Det vil være krevende å sikre et landbruk i hele landet – samtidig som vi ikke utfordrer den solidariteten som preger norsk landbruk. Men den dagen vi eventuelt taper distriktsjordbruket, så vil dette også ha store konsekvenser for bøndene i de tunge jordsbruksområdene. Jeg opplever at en samlet landbruksnæring er enig i en slik virkelighetsbeskrivelse.

Norske bønder har store forventninger til Senterpartiet, og jeg mener at historien er klar – norsk landbruk er best tjent med en regjering der Senterpartiet er med. For alternativet er store kutt med Høyre eller Fremskrittspartiet, og det kan ikke all verdens markedsretorikk forklare bort.

Noen av oss har mottatt et brev signert av Høyre-ordføreren i Bjerkreim, der han er kritisk til regjeringens landbrukspolitikk. Jeg er sikker på én ting: Det er ikke mer av sitt eget partis og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk denne ordføreren i distriktskommunen Bjerkreim etterspør.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:53:38]: Paradokset med høyere arbeidsproduktivitet og fallende realinntekt for jordbruket har den engelske økonomen Hans Singer beskrevet med hensyn til situasjonen i utviklingsland. Som følge av perfekt konkurranse på råvaremarkedet internasjonalt må råvareprodusentene gi fra seg produktivitetsgevinsten til kundene. Den imperfekte konkurransen i industri og deler av tjenestesektoren, eksempelvis bank og matvarekjeder, gjør at disse i langt større grad beholder gevinsten fra egen produktivitetsutvikling.

Krisen i 1930-årene slo først ut i landbruket, med katastrofalt fallende priser. For å bøte på dette ga alle land markedsmakt til bøndenes organisasjoner. Derfor beskytter også alle rike land sin jordbruksproduksjon.

De første stortingsmeldingene om jordbruk etter andre verdenskrig forsto disse økonomiske mekanismer og forsto derved at jordbruket ikke bare kan øke kapitalinnsatsen og derved øke arbeidsproduktiviteten for å effektivisere seg ut av sine økonomiske problemer.

Jordbruket møter avtagende avkastning etter som produksjonen øker. Det betyr at jo mer intensiv produksjon, dess mindre utbytte har jordbruket som næring for hver ny enhet innsatsfaktor i produksjonen. Spesielt viktig for oss i Norge er dette for bruk av kraftfôr i grasbasert husdyrhold. Når Bill Gates lager en enhet av Windows Vista, koster det ham kanskje 500 millioner dollar, mens ytterligere enheter som distribueres på nettet, kanskje bare koster 1 til 2 cent å produsere. Dette er stordriftsfordeler som karakteriserer industri og avansert tjenesteyting, og som er det motsatte av den situasjonen jordbrukerne er i. Dette grunnleggende faktum er det viktig å drøfte for å finne det nye sett av virkemidler for å utvikle norsk jordbruk i tråd med internasjonale krav og nasjonale samfunnsoppgaver. Rettferdig betaling for samfunnsnyttig arbeid må være et kjennemerke for rød-grønn politikk.

I et historisk og internasjonalt perspektiv er den største styrken ved den norske jordbruksmodellen den sjøleiende gårdbruker som arbeider på egen gård, enten på heltid eller deltid. Vi har ikke tradisjon for å drive jordbruk som næring i selskaper med begrenset økonomisk ansvar, eksempelvis aksjeselskaper. Et selskapsjordbruk krever vanlig avkastning av innsatt kapital samt inntekt som er på linje med tariffestet lønn i sammenlignbare yrker. Om inntekten i næringa ikke rekker til for å sikre dette, må f.eks. selskapsgårdbrukeren arbeide mer eller mindre dugnad for selskapet. De fleste vil forstå etter hvert at dette ikke er bærekraftig, ei heller en varig driftsform.

Derfor må det bli slutt på enhver jordbrukspolitisk favorisering av selskapsjordbruket. Om dette selskapsjordbruket må konkurrere på samme vilkår som den norske jordbruksmodellen med familiegårdsbruk heltid eller deltid, vil utviklinga raskt vise at familieeierskapet er samfunnsmessig suverent og foretaksøkonomisk best for dem som arbeider med husdyr og jord.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:56:51]: Debatten viser – ikke overraskende – kjente skillelinjer i landbrukspolitikken. Kristelig Folkeparti har vært og er opptatt av å gi bønder mulighet til rimelig inntektsutvikling, fordi det er avgjørende ikke minst for å sikre rekrutteringen til yrket.

Sannhetens øyeblikk for jordbrukspolitikken er på mange måter når neste generasjon står ved valget og skal vurdere – satser man på å ta over det som foreldrene har bygd opp, eller velger man en annen vei? Det valget er på en måte testen på kvaliteten på den landbrukspolitikken vi har. Veldig ofte er det knyttet investeringsbehov til et sånt valg, til en sånn overtakelse. Det kan være nedslitte driftsbygninger, det kan være forventninger om framtidige krav som foregående generasjon ikke har våget å ta hensyn til. Dermed står man foran et løft i form av nye investeringer, nye driftsbygninger osv., for at neste generasjon skal satse. Dermed er det også både forventninger om en rimelig inntektsutvikling og vilkårene for å investere som er avgjørende for at vi sikrer rekrutteringen til yrket.

Kristelig Folkeparti har derfor slått fast i våre merknader i innstillingen at vi vil understreke at jordbruket må gis rammevilkår som setter næringen i stand til å fornye driftsapparatet. Viktige virkemidler i den sammenheng vil være å sikre et jordbruksoppgjør som gir en rimelig inntektsutvikling. Det vil også være å se på avskrivningssatsene på nytt, det vil selvsagt være investeringsrammene under Innovasjon Norge, men det vil også være i større grad å ta hensyn til at en del av disse ungdommene som vurderer om de skal satse videre, ser samdrift som den eneste muligheten for at de skal våge å gjøre det. Det er av hensyn til at de nye generasjonene stiller andre krav til arbeidsmiljø, stiller andre krav til fritid og føler et behov for å spre risiko for å gjøre de nødvendige store investeringene i et framtidsrettet bruk.

Kristelig Folkeparti fremmer derfor – i tråd med vårt syn – vår politikk om en rimelig inntektsutvikling, men vi mener også at det er viktig å ha større fokus på investeringsrammene for å sikre at nye generasjoner driver det norske jordbruket videre.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [16:00:15]: Når en har mye på hjertet, må en av og til ta et ekstra treminuttersinnlegg. Jeg må innrømme at når det gjelder landbruket, har samdriftsbøndene fått en plass i mitt hjerte. I mitt første innlegg viste jeg til at begrensningene på antall medlemmer i en samdrift må oppheves. Det samme gjelder maksimumsavstanden mellom gårder som inngår i én og samme samdrift, og at det må gis anledning til å leie kvoter opp til kvotetaket.

Faktum er at dagens jordbruksavtale diskriminerer samdrift av større bruk ved at støtte per produsert liter melk reduseres kraftig ved høy produksjon. Høyre mener at det må lages et flatere system for støttesatser per produsert melkeliter. Det bør ikke være slik at de som produserer lite, premieres, mens melkebønder som ønsker å satse på større bruk, straffes. Vi vet også at mange av samdriftene sliter økonomisk på grunn av store investeringer i datautstyr, ny teknologi og driftsbygninger, i tillegg til redusert støtte, sett i forhold til den de hadde som enkeltmannsforetak. Høyre mener derfor at også en forbedring i avskrivningsreglene vil være viktig.

Jeg har lagt merke til at det her i dag i hovedsak er Høyre og Kristelig Folkeparti som snakker samdriftsbøndenes sak. Jeg har hørt svært lite fra regjeringspartiene. Høyre forventer at samdriftenes situasjon og de muligheter som samdriften gir for et mer fremtidsrettet jordbruk, vil være en viktig del av den nye landbruksmeldingen. Vi mener at ordningen for samdrifter må gjøres mer lønnsom og mindre byråkratisk enn i dag. Jeg håper at statsråden tar med seg denne oppfordringen fra Høyre.

Per Roar Bredvold (FrP) [16:02:38]: Det er med stor undring man hører på innleggene fra regjeringspartiene, som f.eks. Lillian Hansen fra Arbeiderpartiet, som har et langt angrep på Fremskrittspartiet og ikke snakker om hvilke løsninger regjeringspartiene har, med unntak av stadig flere overføringer. Dermed får de styrt landbruket dit de ønsker, tror nå jeg. Ordet «frihet» nevnes ikke i det hele tatt. Uttrykk som smidighet eller det å se på nye muligheter nevnes heller ikke, og nytenkning er totalt fraværende. Det kan virke som om regjeringens medlemmer ikke tar inn over seg at antall gårdsbruk og antall bønder reduseres dag for dag. Hva er de andres løsninger for å få lys i vinduene på alle de gårdsbruk som i dag står tomme? – jeg bare spør. Hva gjør regjeringspartiene for dem som har odel på en gård og ønsker å overta? Det må da være andre løsninger enn det representanten Lundteigen sa til Bonde og Småbruker nr. 2 for 2010. Her manes det til opprør. Hvilke opprør det skal bli, vet jeg ikke. Men jeg tolker det dit hen at man ikke er fornøyd med sin egen regjerings landbrukspolitikk, og dermed maner man til dette opprøret. Det er veldig interessant, synes jeg.

Ellers vil jeg opplyse enkelte om at gjestearbeidere har vi hatt innenfor norsk landbruk i mange år. Stort sett er vel all jordbær blitt plukket av gjestearbeidere fra Polen. Det samme kan sies når det gjelder mye av frukt- og grønnsakshøstingen. Det er ikke noe nytt, men noe som næringen har etterspurt, og som politikerne har sagt ja til. For at den negative trenden i landbruket skal stoppe opp, og helst snus, må det andre løsninger og tanker til. Frihet og nytenkning er svaret. Vi må også ta inn over oss at åtte av ti bønder har næringen sin utenfor bruket, dvs. at heltidsbonden er mer eller mindre borte. Jeg synes det er bra at landbruket ser på nye muligheter til å skaffe seg inntekter. Jeg tror det er mulighet for at norsk landbruk skal overleve. Da er det bra at man – slik som Fremskrittspartiet – legger til rette for maskinkjøring, utleie, turisme, vareproduksjon og utmarksnæring og mange andre ting. Men da må altså flertallet på Stortinget være med på dette. Da må man se på en ny rovdyrpolitikk, en ny motorferdselslov, da må man være smidigere når det gjelder lover og regler, og man må ha en ja-mentalitet – som jeg dessverre ser at de fleste i denne salen ikke har. Jeg kan f.eks. ikke skjønne at det ikke er flertall for forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet og Høyre, som lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen om å intensivere arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.»

Dette må jo være nettopp en av de tingene som kan være med på å redde norsk landbruk.

Gunnar Gundersen (H) [16:05:45]: Jeg tror påtroppende landbruksminister i 2005, Riis-Johansen, sa at ethvert nedlagt bruk i landbruket er et nederlag. Da har han lidd ganske mange nederlag, og det fortsetter dagens landbruksminister å gjøre.

Jeg synes debatten så langt har vært en interessant øvelse i hvordan man dekker over manglende resultater av egen politikk med skrekkbilder av andres. Således er jeg veldig enig med representanten Flåtten i at her burde man kunne snakke mer om resultater av egen politikk, og så får opposisjonen snakke om hvilket landbruk man faktisk ser for seg. Hva er sporene av den landbrukspolitikken som man nå har sett, som de rød-grønne har vært ansvarlig for i fem år? Det er altså en næring som fortsetter en prosess mot forgubbing. Bruk står tomme. Vi fikk akkurat en ny SSB-statistikk som viser at 20 pst. av brukene med hus som er beboelige, står tomme. Vi har en næring som er sterkt byråkratisert. Vi har en næring med ganske manglende investeringsvilje, og det reflekterer igjen en ganske liten framtidstro – altså en næring som ikke akkurat lyser av optimisme. Da synes jeg man skal være forsiktig med å snakke om skrekkbilder når det gjelder andres politikk.

Jeg satt og gjorde meg noen refleksjoner da representanten Lundteigen var på talerstolen. Å slåss mot tyngdekraften er ganske tungt. Første forutsetning hvis man skal slåss mot den, er i alle fall å akseptere at den er der. Jeg fikk nesten inntrykk av at gårdsbrukene skulle være minst mulig, og man skulle ikke snakke om avkastning på kapital. Men poenget er jo at bonden selv er ganske flink til å ta ut både produktivitetsgevinst og avkastning på kapital – selvfølgelig er han det, han er en rasjonell utøver. Det viser all mulig erfaring at han er ganske flink til. Problemet er at vi leder bondens kreativitet i en helt gal retning. Den går inn i en blindgate som ingen ser noen vei ut av, annet enn betydelige økninger i statlige tilskudd, og det får man ikke, selv med en rød-grønn regjering.

Vi har fått en landbruksnæring der dødsbo snart er største eiergruppering, og der den aktive bonde snart har en høyere gjennomsnittsalder enn gjennomsnittlig pensjonsalder i Norge. Det viktigste suksesskriteriet er hvor lang tid man bruker på landbrukskontoret sammen med en byråkrat. Det sier alt om at man trenger en helt ny næring. Bonden er flink, men man må faktisk tørre å slippe ham fri, slik at kreativiteten kommer bonden selv til gode og bidrar til å utvikle en næring.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:09:03]: Fremskrittspartiet fremmer igjen forslag om å gi produsenten mer næringsfrihet – vekk med politikerinnblanding, la markedet ordne opp og la bonden få frihet til å produsere, eksportere og være sjølstendig næringsdrivende som andre næringsdrivende.

Ja, det får meg til å undre. Hvem er det som skal gis næringsfrihet ved å fjerne avtaleverket? Hvilke norske bønder er det som tjener på at det ikke er en avtale som forplikter bøndene? Skal vi ha gartnere som slår gress på Vestlandet og i Valdres, eller skal vi ha produksjon med beitedyr? Det lønner seg ikke å drive med beitedyr i Valdres dersom det ikke kompenseres for ulempen ved å produsere der arealet er mer utilgjengelig. Det er lenger unna markedene fra Vang i Valdres kontra Gran på Hadeland, og for at de skal produsere i Valdres, får de mer betalt for melken, f.eks.

Ikke nok med det, men vi har bedre produksjonsforhold på Hadeland og Toten enn i Vang. Vi kan høste gress flere ganger, og vi kan dyrke korn, poteter og grønnsaker, men også produsere melk.

Norge produserer mat på et svært marginalt areal sammenliknet med andre. Halvparten av i Sverige, og i forhold til Danmark og New Zealand kan vi ikke sammenlikne oss verken med hensyn til areal eller klima.

Så kan en mene at å holde produksjon i hele landet ikke er formålstjenlig, vi kan kjøpe det vi trenger utenlands. De fleste bønder er opptatt av å produsere mat på jorden de eier, mat til en befolkning som er i vekst. Da må det produseres der det er mulig, ikke bare der det er produksjonsmuligheter for flere typer vekster.

Når Fremskrittspartiet ønsker å si opp jordbruksforhandlingene og slippe markedet fritt, betyr det at det vil være de store produsentene på Østlandet, Jæren og muligens i Trøndelag som vil kunne ha en produksjon som bærer seg – vel å merke på langt større arealer enn dagens bruk, sjøl om det her også vil være begrensninger i forhold til geografi.

Jordbruksavtalen er en avtale som bygger på plikter og ansvar fra begge parter. Bøndene forplikter seg til å holde avtalte priser i markedet som beskytter norske forbrukere i tider der verdensmarkedsprisen er høy, og som svarer til vårt norske lønnsnivå når verdensmarkedsprisen er lav. Jordbruksavtalen gir en inntektsmulighet og er ikke et lønnsoppgjør.

Avtalen må inneholde budsjettmidler i forhold til hva en ønsker seg av politiske prioriteringer når en ser at en ønsker å bygge opp under spesielle produksjoner, som f.eks. at det fortsatt skal være beitedyr i kulturlandskapet i Valdres. Men det er også viktig at det inneholder priser som gjør at det lønner seg å være en dyktig bonde som får mest mulig ut av jord og dyr. Det skal ikke være lett å være en dårlig bonde.

Industri kan flytte produksjonssted, og gjør det til tider også. Det kan ikke landbruket. Jorden ligger der den ligger. Å sørge for størst mulig sjølforsyning til egen befolkning må være et mål. Jo dårligere mulighetene blir for å drive på mindre åkerlapper i hardt klima, desto flere større bruk blir det som ikke tar bryet med å høste fra småbruk i f.eks. Valdres eller på Vestlandet. Landbrukspolitikk er, som utenriksministeren treffende sa det her i salen for en tid tilbake, en næring som ikke kan sammenliknes med andre næringer her i landet – så enkelt, men også så vanskelig.

Aksel Hagen (SV) [16:12:20]: I Oppland foregår det et spennende utviklingsarbeid der en faktisk forsøker seg på en helhetlig alternativ samfunnsutvikling. Det benevnes som Valdres Natur- og Kulturpark. Inspirasjonen er fransk, og det det dreier seg om, er følgende – og da siterer jeg fra et innspill de har kommet med til den nye landbruksmeldinga:

«Valdres Natur- og Kulturpark er ein bygdeutviklingsregion som gjennom langsiktig merkevarebygging knytt til natur- og kulturverdiar – og lokal styring – skal gje auka verdiskaping og livskraft i lokalsamfunna. Gjennom dette vil Valdres ta vare på og utvikle viktige verdiar av lokal, nasjonal og internasjonal karakter, for framtidige generasjonar.»

Hvis vi tenker litt nærmere etter, er det egentlig litt urettferdig å si at vi bare har et prosjekt, for egentlig har vi to. Oppe i Nord-Gudbrandsdalen driver de med noe som heter Nasjonalparkriket, som også har mye av det samme verdigrunnlaget i seg i sitt utviklingsarbeid.

Det som kjennetegner både valdriser og nordgudbrandsdøler når de driver med dette, er at de prøver seg på en utvikling nedenfra, at de selv sier både til seg selv og utad at de skal prøve å ta ansvar for egen utvikling, ikke minst ved både å tenke og handle helhetlig. Det de da gjør, både indirekte og direkte, er at de, med rette, kritiserer offentlig forvaltning og offentlig politikk for ofte å være litt for sektorisert og temamessig oppdelt.

De prøver å invitere både egne samfunn og det offentlige til nettopp å ta del i en mer helhetlig kobling mellom politikkområder som barnehage, skole, voksenopplæring, bibliotek, helse, kulturvern, naturvern, landbrukspolitikk, øvrig næringspolitikk, osv., slik at disse temaområdene utfyller og forsterker hverandre mer enn de motarbeider hverandre, som kanskje ofte er situasjonen i dag.

Da er det slik at en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig, forutsetning for å lykkes med to slike heroiske motstrømsprosjekt er at vi trenger en landbrukspolitikk som er enda mer motstrøms enn det den er i dag. Både Nasjonalparkriket og Natur- og Kulturparken vil mislykkes hvis ikke landbruket er på plass, inkludert lokal foredling, minst på det nivået som vi har i dag. Vi trenger landbrukslandskapet i disse områdene, vi trenger landbrukskulturen, vi trenger arbeidsplasser, og ikke minst trenger vi den lokale matproduksjonen.

Da må importvernet bygges opp, og ikke ned. Da må selvbergingsgraden opp, og ikke ned. Da må vi – for på nytt å sitere et innspill fra den samme Natur- og Kulturparken – få på plass en landbrukspolitikk som «fokuserar landbruket sin multifunksjon, og samtidig stimulerar mangesysleriet og bygger opp under samarbeid med andre bygdenæringar», osv.

Dette er ikke å be om Høyre- og Fremskrittsparti-politikk. Dette er å be om en enda grønnere og enda rødere landbrukspolitikk enn det vi har i dag.

Ingrid Heggø (A) [16:15:25]: Først til tollendring på mjølk. Det har skapt store reaksjonar i EU, ifølgje representanten Trældal. Nei, det har ikkje det. Korkje UD, Næringsdepartementet eller Landbruksdepartementet har fått skarpe reaksjonar, så vidt eg veit, og eg har etterspurt eventuelle reaksjonar på dette.

Viss marknaden skal styra åleine og fraktutjamninga er borte, vil då bonden som held til lengst borte frå meieriet, få same pris som den bonden som held til vegg i vegg med meieriet? Nei, neppe. Som representanten Oppebøen Hansen så godt sa det, at same kvar bruket ligg, er prisen lik ved lik kvalitet. Dette er solidaritet i praksis. Det var vel neppe det representanten Trældal meinte då han viste til at bonden var fanga i eit sosialistisk nett.

Eg vil òg minna representanten Trældal på kva han sa i det første innlegget sitt, at meir strukturering vil gi billigare råvarer. Ja, kven får mindre for vara når ho vert billigare? Jo, det er vel nettopp bonden, det. Det finst ikkje enkle løysingar når det gjeld å sikra både busetjing, kulturlandskap, produksjon og foredling over heile landet og samtidig skulle ha konkurransedyktige prisar for forbrukarane.

I tillegg er det ei kjede av aktørar med til dels motstridande interesser. Her er det snakk om ein veldig vanskeleg balansegang, og, som eg sa i det første innlegget mitt, eg ser fram til fruktbare, heilskaplege diskusjonar saman med organisasjonane og næringa for å meisla ut ei ny stortingsmelding for framtidas jordbrukspolitikk.

Presidenten: Rigmor Andersen Eide har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad på inntil 1 minutt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:17:44]: En kort stemmeforklaring fra Kristelig Folkeparti. Når det gjelder forslag nr. 23, er vi enig med Venstre i intensjonen, for Kristelig Folkeparti er prinsipielt imot eksportsubsidier. Men vi er usikre på konsekvensene, og derfor velger vi å stemme imot forslag nr. 23 fra Venstre.

Av Venstres fire forslag stemmer Kristelig Folkeparti for forslag nr. 25. Resten går vi imot. Forslag nr. 25 er et miljøforslag og er i tråd med forslag nr. 20, fra Kristelig Folkeparti.

Lillian Hansen (A) [16:18:31]: Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Trældal, som holdt et flammende innlegg om frihandel og også sterkt kritiserte vår leder i næringskomiteen.

Det uregulerte landbruket er ikke noe nytt i Norge. Det er faktisk prøvd før. Dette var et system som var i 1930-årene, der bøndene konkurrerte seg imellom og var prisgitt oppkjøperne. De som var nærmest de store markedene, hadde store fordeler.

Dette systemet endte med sammenbrudd, med masse konkurser i landbruket og forbrukere som ikke fikk de varene de trengte. I denne situasjonen lå kimen til det systemet vi har hatt siden da, med landbrukssamvirke og samarbeid mellom næringene og myndighetene.

Det er slett ikke noe særnorsk ved å sikre egen matproduksjon. Hovedregelen er at alle land har reguleringer og beskyttelse av egen matproduksjon. New Zealand er faktisk et veldig stort unntak. Det kommer veldig tydelig fram i WTO-forhandlingene, der nesten alle land står på kravene for egen matproduksjon, bl.a. Sveits, USA, Japan, EU og Canada.

Så til representanten Bredvold. Jeg skal avslutte innlegget mitt med det jeg ikke fikk med i hovedinnlegget. For Arbeiderpartiet vil landbruket fortsatt spille en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Målet er å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk og et bærekraftig skogbruk over hele landet som gir attraktive arbeidsplasser og sikrer rekruttering.

Så skal vi ta inn over oss, alle sammen, tror jeg, at det ligger mange utfordringer framfor oss, men det er vår politikk som er løsningen.

Statsråd Lars Peder Brekk [16:20:41]: Først vil jeg takke for en lang og interessant debatt. Det har vært en debatt som har klargjort ideologiske skillelinjer mellom partiene, og en debatt som også har klargjort enkelte praktiske skillelinjer mellom representantene og partiene.

Jeg vil kommentere noen av innleggene, og det første jeg har lyst til å kommentere, er innlegget fra representanten Trældal, som tegner et bilde av at overgangen fra kronetoll til prosenttoll, som nå skjer i forbindelse med denne jordbruksavtalen, skaper problemer for fiskerinæringen. For det første vil jeg understreke at vi har full frihet i henhold til det regelverket vi følger i internasjonale avtaler, til å velge mellom kronetoll og prosenttoll på meieriprodukter. Stort sett bruker vi kronetoll på alle viktige landbruksvarer så langt, fordi dette har vært det enkleste administrativt. Avtalerettslig står vi altså fullstendig fritt til å innføre prosenttoll på meieriprodukter, slik det ble gjort i jordbruksoppgjøret i vår.

Så vil jeg bare understreke at det skremmebildet at det blir reaksjoner mot fiskerinæringen, er et tenkt skremmebilde. Det har vært null reaksjoner så langt meg bekjent på området, og jeg har lyst til å understreke at det bare skaper unødvendige motsetninger mellom to viktige distriktsnæringer, unødvendige motsetninger som ingen er tjent med å dyrke videre.

Så vil jeg svare litt på Flåttens og Gundersens innlegg. De sier at vi ikke tar ansvar for vår egen politikk. Selvsagt gjør vi det, og det må jammen også Høyre gjøre. Når vi vet hva regjeringen fra 2001 til 2005 sto for når det gjaldt jordbruksoppgjørene, med tilbud i 2002 på 340 mill. kr, i 2003 på minus 75 mill. kr, i 2004 på minus 495 mill. kr og i 2005 på 100 mill. kr – det ble selvsagt litt bedre gjennom avtaleforhandlingene – har Høyre og den forrige regjeringen vært de fremste til å undergrave inntektsutviklingen og muligheten for konkurransedyktige rammevilkår for norsk landbruk. Det vi gjør i dag, er å drive motstrømspolitikk, prøve å snu den utviklingen som ble startet under den forrige regjeringen. Det å ta ansvar innebærer at en også må se på seg selv.

Jeg skal være den første til å understreke at utviklingen har vært dårlig, men tross alt: Avgangen i norsk landbruk har blitt betydelig redusert de siste årene, sammenlignet med det som har vært tilfellet tidligere. Vi snakker om noen tusen bruk. Fortsatt er det sikkert for mange, men det var mange ganger flere under forrige regjering. Man kan ikke angripe denne regjeringen når man samtidig sitter i glasshus.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:24:04]: Jeg måtte bare gi uttrykk for litt forbauselse over innlegget fra representanten Bredvold i Fremskrittspartiet tidligere i dag. Han pratet i sitt innlegg om at vi nå har et mindre arbeidskrevende landbruk, viste til traktorer, maskiner og driftsbygninger og idylliserte småbruk med «lys i glasa». Det er helt åpenbart at også vi ønsker «lys i glasa» på småbrukene, og det kan vi få til uten å si opp jordbruksavtalen.

Jeg må spørre: Hva slags virkelighet lever representanten Bredvold i? Det er mindre arbeidskrevende å være bonde i dag, sa han. Det høres nesten ut som om representanten Bredvold ikke tror det finnes heltidsbønder her i landet! Jeg skulle gjerne likt å invitere ham til f.eks. Hadeland for å besøke heltidsbønder med svært arbeidsintensiv drift. De fleste har drift som veksler mellom ulike produksjoner. Alle bønder leter etter inntektsmuligheter garden gir muligheter for. Å blande sammen ønsket om småbruk med «lys i glasa» med fjerning av importvern og jordbruksavtale blir – som representanten Aasland sa – å avvikle jordbruket, ikke bare småbrukene, men også de gardene der en i dag prøver å være heltidsbonde.

Ja, det er avgang i landbruket. Mye skyldes at det er for urasjonelt å drive små åkerlapper, mye skyldes at en ikke ønsker så mye arbeid for så liten inntekt, og mye skyldes at det i dag er mange andre valgmuligheter. Generasjonstrykket er ikke så høyt som i tidligere tider. Det betyr ikke at det å si opp jordbruksavtalen vil gjøre det bedre og lettere å drive rasjonelt på små åkerlapper.

Uten importvern vil det bli enda vanskeligere å drive, særlig sett ut fra produksjon i et hardt klima og ut fra et kostnadsnivå på innsatsfaktorer som er milevis fra det eventuelle konkurrenter i andre land har. Bønder er også forbrukere. De skal også betale snekkeren, rørleggeren, elektrikeren, mekanikeren osv. Jo takk, da blir det ikke mye igjen til å drive siderproduksjon, skinkeproduksjon eller turisme for.

Det er bra at Fremskrittspartiet viser sitt sanne ansikt – viser for all verden hvor de vil hente pengene, for å bruke dem på andre, mer velgervennlige formål. Det en da skal være klar over, er at vi samtidig vil få et helt annet land med hensyn til næringsstruktur i distriktene, siden mange av de næringene som i dag har landbruket som kunder, er avhengig av landbruket. Og vi vil få et helt annet land å tilby de turistene vi ønsker skal komme hit – bortsett fra å tilby dem utmarksturisme, kanskje. Det vil det nok bli muligheter for.

Presidenten: Torgeir Trældal har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Trældal (FrP) [16:26:51]: Representanten Ingrid Heggø og statsråden sier at det ikke har vært noen reaksjoner. Da vil jeg anbefale statsråden og representanten Heggø – hvis de ikke har klart å lese avisene de siste månedene – om kanskje å gå inn på Google. Der kan man finne titalls reaksjoner fra næringslivet – fra næringsmiddelindustrien og fra fiskeindustrien – og fra Europa for øvrig. Statsråden sier at han ikke har mottatt noen reaksjoner. Med all respekt: Vedtaket som skal fattes i dag, må kanskje fattes først. Etterpå blir det kanskje reaksjoner.

Representanten Lillian Hansen er veldig bekymret for at New Zealand er spesielt. Det jeg finner litt rart, er følgende: Når det gjelder fiskeri, uttaler hun at det er markedet som styrer. Hva mener Lillian Hansen er forskjellen på markedet for jordbruk og for eventuelt fiskeri?

Presidenten: Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:27:58]: Representanten Gundersen fra Høyre ønsket større tempo i en landbrukspolitisk retning, med mer import av mat og selskapsjordbruk istedenfor familiejordbruk. Jeg påpekte det paradokset at jordbruket har stor arbeidsproduktivitetsvekst, langt større enn mange andre næringer, samtidig som realinntekten senkes. Dette paradokset er vel kjent i internasjonal økonomisk litteratur. Dette faktum kan korrigeres politisk. Til dette trengs debatt om sammenhenger. Gundersen tok ikke hansken.

Det viktigste langsiktige og positive ved årets jordbruksavtale er at regjeringen i forbindelse med den kommende tollproposisjonen fra Finansdepartementet vil bedre tollvernet for mjølk, ved at vi utnytter vår WTO-lovlige mulighet, nemlig at vi går over fra kronetoll til prosenttoll, noe som gir et langt bedre importvern. Alle som er opptatt av at jordbruket skal få betydelige deler av sin inntekt fra markedsprisene, må støtte dette. Dette er parallellen til det at vi sikrer norske lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne. Det er veldig sentralt. Jeg er veldig glad for at det har kommet på plass.

Terje Aasland (A) [16:29:07]: Jeg skal komme med en erkjennelse: Selvsagt er det utfordringer knyttet til norsk landbruk.

Det er også utviklingstrekk som en kanskje ser med større bekymring på enn utviklingstrekk på andre områder. Et av dem er nedgangen i antall bruk, kanskje først og fremst knyttet til – skal vi si – nedgang i produktivt areal. Det er bekymringsfullt, sett opp mot den globale situasjonen, som jeg nevnte innledningsvis i mitt første innlegg. Jeg synes det er helt relevant å sammenligne disse problemstillingene og sammenholde disse bildene.

Så blir det sagt at vi skremmer med at det blir tilbakeslag med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er jo helt opplagt at en forsøker å beskrive også hva opposisjonen foreslår av tiltak. At det kan virke skremmende selv på Høyre-representanter, får en bare begrunne med at det kanskje er ganske farefulle veier som blir foreslått.

Jeg hadde et spørsmål til Høyre som jeg ikke har fått svar på. Det håper jeg representanten Flåtten kan svare på siden han har tegnet seg på nytt. Det er: Hvor mange skritt må Høyre nå ta for å stå side ved side når det gjelder Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk? Det kunne vært greit å få svar på det.

Til Fremskrittspartiet og representanten Trældal: Man må jo bli mer og mer forundret etter hvert som debatten skrider fram. Han har jo, skal vi si, basert sin landbrukspolitiske tenkning rundt kjærligheten til New Zealand – det er jo ganske fantastisk – et land hvor gjennomsnittsbesetningen av kyr er på 337, mens gjennomsnittet i Norge er på 19. Det forteller noe om forskjellene, og det forteller faktisk også noe om hvordan Fremskrittspartiet ser på distriktslandbruket når de legger slike gjennomsnitt til grunn for tenkningen sin og formingen av politikken. Det henger ikke helt på greip. Det samme er det når man sammenligner fiske og landbruk – to vidt forskjellige områder. Det går liksom ikke an å gjøre det. Det er ganske problematisk å holde orden på en debatt når det er på denne måten man tar perspektivene.

Det er helt opplagt at det er en helt vesentlig forskjell på det Fremskrittspartiet foreslår, og det som ligger i saken. De uavklarte spørsmålene kommer vi tilbake til i landbruksmeldingen – mange spennende diskusjoner. Men det at også posisjonen markerer en tydelig avstand til en politikk som ville avvikle norsk landbruk – spesielt i distriktene, omtrent over natten – ja, det skulle bare mangle at man ikke brukte Stortingets talerstol til å påvise akkurat det. For det er faktisk sånn at med den totale avreguleringen av norsk landbruk som Fremskrittspartiet faktisk foreslår, er det en avviklingspolitikk.

Så vil jeg gjerne ha svar på fra Høyre om de vil følge Fremskrittspartiet i den politikken de har.

Presidenten: Svein Flåtten har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Flåtten (H) [16:32:36]: Jeg skal svare representanten Aasland. For å stå side om side i politikken må alle partier tilnærme seg hverandre og endre på sin politikk. Jeg har sett de siste fem årene at den øvelsen foregår daglig i den regjeringen vi har, og ikke helt uten tenners gnissel.

Det jeg egentlig tegnet meg for, var innlegget til landbruksministeren. Han ble spurt om nedgangen i bruk, og han svarer med penger. Han svarer med at det var så og så mange millioner mindre under Bondevik II-regjeringen. Men det er ikke det landbruksministeren har blitt utfordret på her i dag. Han har blitt utfordret på hvilke tiltak han selv vil gjøre. Vi har vist tiltakene ganske kraftig, ganske mange ganger, i mange budsjetter, i mange jordbruksoppgjør, nemlig å slippe opp på en del av reguleringene i landbruket på eiendomssiden. Det ønsker ikke landbruksministeren å snakke om.

Gunnar Gundersen (H) [16:33:54]: Jeg må bruke 3 minutter på Lundteigen. For jeg er helt enig i at bonden er flink, han har jo vist det. Det er jo knapt nok noen næring som har hatt raskere produktivitetsvekst enn landbruket, det er helt riktig. Men når man holder eiendomsstrukturen fast, har bonden bare én måte å ta ut den produktivitetsveksten på, og det er å jobbe mindre på gården. Og det er det vi ser, det er snart ingen som jobber der – alle er avhengig av annet arbeid. Det er det jeg mente med at når man skal slåss mot tyngdekraften, gjelder det faktisk å innse at tyngdekraften er der. Det er ingen måte å gjøre det på annet enn å øke tilskuddene betraktelig mer enn det vi gjør over statsbudsjettet, og det finnes det ingen politisk vilje til – ergo er landbruket ledet inn i en blindvei. Det burde snart de rød-grønne innse.

Så litt til Brekk: Som Flåtten sier, var det bare penger i det svaret. Det er noe helt annet vi utfordret Brekk på. Han kommer tilbake til Bondevik II-regjeringen. Ja vel, hva var det som skjedde under Bondevik II-regjeringen? Det var en klar retning: Man begynte å deregulere næringen. Så satset man på samdrifter. Man var ikke ensidig opptatt av familiebruk – som forskningen dokumenterer er en av de mest problematiske arbeidsplasser i norsk arbeidsliv. Ja, Lundteigen kan le, men det er ganske godt dokumentert at det er en isolert arbeidsplass, der folk har ganske store utfordringer – det burde Lundteigen kunne ta på annet alvor istedenfor å sitte og le i salen; det må han gjerne få lov til å gjøre, for det tror jeg han taper på. Man ga altså utøveren større frihet. Hva førte det til? Jo, det førte faktisk til større optimisme, det var kraftige tegn til økte investeringer, og det var investeringer som ledet i retning av et mer rasjonelt landbruk, altså samdrifter. Og det er det vi faktisk utfordrer. Vi var ikke ute etter en sånn tippekonkurranse om hvem som har ytt mest penger, for det ser vi ikke løser landbrukets problem.

Og så litt til Aasland: Vi har ikke tenkt å følge Fremskrittspartiet eller noen andre. Vi følger Høyres landbrukspolitikk. Den er ganske klar på at vi vil ha en forsvarlig omstilling av næringen. Vi innser at næringen har blitt ledet inn i en retning der mange bønder sitter fast. Man har investert i tiltro til at reguleringene skal være der, og da er det faktisk et politisk ansvar å få en sånn næring ut av det uføret man har ledet den inn i, på en forsvarlig måte. Og det gjenspeiler vår landbrukspolitikk.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [16:36:48]: Jeg har dessverre ikke fått fulgt hele denne debatten, men det jeg har fått høre av den, viser hvor forutsigbare landbruksdebatter er her i denne salen. Det er skremmende for hvert år å høre hvor lite debatten utvikler seg, spesielt fra flertallets side. Det er ingen evne, vilje eller lyst til å tenke nytt innenfor dette politikkområdet. Selve landbruket burde jo være et skoleeksempel på hvordan man ikke skal behandle en næring fra politisk side. Samtidig opplever vi en betydelig dobbeltkommunikasjon fra regjeringspartienes side, spesielt fra Senterpartiets side. Senterpartiet har nå sittet med landbruksministeren i fem år. Man har gitt inntrykk av at man skulle gi rekordstore inntektsoppgjør. Like fullt er frustrasjonen like stor der ute i næringen som da statsråd Riis-Johansen overtok for snart fem år siden.

Så har man representanten Lundteigen. Hvem han representerer, kan synes noe uklart. Jeg har registrert at representanten Lundteigen tidligere i år var ute og skulle ha et nytt Hitra-opprør. Jeg vil berømme representanten Lundteigen for at han ville gå i bresjen for å skape et større engasjement for og debatt om landbrukspolitikk i det norske samfunnet gjennom en slik aksjon. Men her ser vi at representanten Lundteigen seiler under falskt flagg, for han kommer jo ikke til å ta initiativ til et slikt opprør og en slik debatt i det norske samfunnet.

Så til jordbruksavtalen, om den skal sies opp eller ikke. Jordbruksavtalen er et ekstremt stivt system – det viser hvert eneste år forhandlingene – som gjør at organisasjonene aldri får gjennomslag for sine krav. Heller ikke i år har de fått gjennomslag for sine krav. Like fullt er man så bundet inn i systemet at man godtar nederlag år etter år. Det er rart at det ikke er flere i næringen som stiller spørsmål ved dyktigheten til de lederne som hvert eneste år godtar nederlag på nederlag i en forhandlingsposisjon med staten, når man burde ha alt å tjene på å få gjennomslag for sine krav.

Aksel Hagen (SV) [16:40:08]: Den store og vanskelige debatten på rød-grønn side, inkludert Kristelig Folkeparti, er hvor idealistisk og ambisiøs en bør være, og, ikke minst, hvor ambisiøs og idealistisk det både politisk og juridisk er mulig å være.

Dette er en spennende og krevende debatt, politisk som faglig, og som jeg virkelig ser fram til at vi nå skal ta i forbindelse med dette arbeidet med stortingsmeldingen. Det blir en landbruksdebatt, men det blir også en bred samfunnsdebatt – hva slags Norge er det vi ønsker å utvikle framover?

Når det gjelder Høyre og Fremskrittspartiet, savner jeg en større grad av ærlighet. Det er nemlig en ærlig sak å ville redusere antall bønder – vi trenger da arbeidskraft i andre sektorer, vil mange si. Det er en ærlig sak å ville importere mer mat og redusere vår egen matproduksjon – både folk og land med penger bruker ofte å få kjøpt det de trenger å kjøpe. Det er en ærlig sak å ville avfolke deler av Bygde-Norge. Jeg er overbevist om at både tettsteder og byer i Norge klarer å ta imot større befolkningsvekst om det ikke går altfor fort.

Men jeg vil anbefale på det sterkeste, ikke minst nå i forbindelse med meldingsarbeidet og for å heve kvaliteten på denne debatten og gjøre den mindre forutsigbar, at vi nå nettopp spiller med mer åpne og ærlige kort om dette meldingsarbeidet som som sagt skal bringe debatten framover.

Representanten Trældal stilte spørsmål om hva som er forskjellen på fiske og jordbruk. Representanten Aasland har understreket det så godt før meg her i dag: Da har man virkelig skjønt lite av hva slags produksjonsforhold norsk landbruk lever under. Det er både et opplysende spørsmål, og det er et avslørende spørsmål. Og enda en gang: Jeg håper virkelig at Fremskrittspartiet klarer å utvikle landbrukspolitikken sin noe, i hvert fall, i løpet av det kommende stortingsmeldingsarbeidet.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:42:22]: Eg bad om ordet då Gundersen gjekk til frontalangrep på deltidsbruket og familiebruket. Då må han kjenne dårleg til norsk landbruk. Om vi skal ta vare på den dyrka jorda i Noreg, og med den topografien vi har i Noreg, er det rett og slett ikkje mogleg å ha berre heiltidsbruk i det norske landbruket.

Han nemnde også forsking. Det er forskarar som peiker på at inntekta per dagsverk faktisk kan vere vel så stor i deltidsbruket og familiebruket som det er i heiltidsbruket og i samdriftsbruket, bl.a. på grunn av investeringskostnadene, som har blitt ganske høge for mange bruk.

Så viser han til forsking og seier at det er fælt å jobbe på eit familiebruk. Det er nokre av oss som har vakse opp der, og som er bra menneske likevel!

Presidenten: Per Roar Bredvold har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Roar Bredvold (FrP) [16:43:29]: Jeg tror man er bra mennesker uansett hvor man har vokst opp, om det er på et småbruk eller et stort bruk eller om det er et annet sted.

Jeg innledet innlegget mitt i stad med å si at vi kunne diskutere i mange dager om dette temaet. Bredden er så stor, og det viser nettopp denne debatten også, men jeg tror ikke vi har kommet noe videre i dag.

Det er mye som mangler. Når f.eks. over halvparten av alle ordførere i Norge skriver under på et opprop mot den politikken som blir ført innenfor landbruket i dag, må det være noe som er feil.

Det må være riktig slik jeg sier at landbruket i dag er mindre arbeidsintensivt enn det var for noen år tilbake. Traktorene er blitt større, maskinene er blitt større, fjøsene er blitt større og mer effektive, vi har fått melkeroboter etc. – vi bruker mindre tid per produsert enhet. Så enkelt må det være.

Jeg tar i mot innbydelsen fra alle som vil ha meg på besøk, og jeg ser at også Arbeiderpartiets nestleder ikke vil prioritere bønder, som det stod i Nationen her om dagen.

Ola Borten Moe (Sp) [16:44:56]: Når det gjelder frihandel og reaksjoner på prosenttoll, tror jeg vi skal ta med oss lærdommen som vi har fått globalt de siste årene, og det handler jo nettopp om at hvert land når det står på, sikrer sin egen matproduksjon og sin egen befolkning. Det som sist skjedde, var at eksportlandene innførte eksporttoll for å sikre sine matvaremarkeder til en relativt rimelig pris. Det har igjen medført at de internasjonale matvaremarkedene nå er i ferd med å endre seg. Nå sikrer man seg ressursen direkte i form av langsiktige leieavtaler om jord. Kina har inngått leieavtaler mange steder i Afrika om enorme arealer som de tar kontroll over direkte. Det burde også Høyre og Fremskrittspartiet lagt seg på minne, og ikke latt som om den utviklingen ikke er i full gang.

Det mener jeg er hovedårsaken til at norsk landbruk peker framover, for vi blir stadig flere mennesker ikke bare i Norge, men i hele verden. Vi har et globalt ansvar for å sikre nok mat ikke bare til egen befolkning, men bidra der vi har mulighet. Det er dermed mer enn nærings- og distriktsinteresser. Det dreier seg om et internasjonalt ansvar, ja, en plikt vi har som nasjon til å utnytte det som er vårt ressursgrunnlag, det som er våre muligheter til å bidra i dette.

Til Gundersen: Rask produksjonsvekst uten eiendomsstruktur og reformer – vel, det skjer jo. Det har jo kommet endringer som har gjort eiendomsvekslingene i landbruket mer smidig både når det gjelder størrelse og pris. Det er ikke sikkert at det kommer til å se likedan ut bestandig, men det er jo sånn at man endrer lovverket i takt med tiden og tilhøvet. Så det er ingen grunn til å framstille dette som statisk.

Så må vi bare legge oss på minne at Høyre skryter voldsomt av at man la til rette for samdrift og en slags kollektiv drift innenfor landbruket. Jeg tror bare vi alle sammen må ta inn over oss at vi er nødt til å lage ha gode rammevilkår både for dem som er store, og for dem som er små, hvis vi skal klare å sikre at folk satser, at folk investerer, og at folk utnytter det produksjonspotensialet som er, at man rett og slett har den troen på dette, som vi er avhengig av i framtiden.

Så til Kielland Asmyhr og Fremskrittspartiet. At det ikke tenkes nytt i landbruket, er jeg helt uenig i. Landbruket er i dynamisk utvikling. Det er en rivende utvikling som skjer hvert eneste år. Landbruksavtalen har vært en suksess, ikke minst for forbrukssiden i det norske samfunnet. Det er ingen andre samfunn som har en så stabil lav prisutvikling på mat. Det burde ikke minst Fremskrittspartiet merke seg – det er jo i landbruket og i u-hjelpen man kutter. Det er det som skal betale alle andre budsjettpåplussinger. Mitt gode spørsmål til Fremskrittspartiet, Norges mest populistiske parti, er som følger: 80 pst. av Norges befolkning støtter altså opp om norsk landbruk – hvorfor er det da slik at man bruker dette som hoggestabbe når man plusser på absolutt alle andre områder?

Martin Kolberg (A) [16:48:09]: Jeg fikk en refleksjon som jeg hadde lyst til å komme med fra talerstolen.

Det er ikke mange som har så mye oppmerksomhet rundt denne debatten her i dag, og kanskje heller ikke mediene etterpå. Men det som er verdt å merke seg for Stortinget, er at dette er en debatt som helt typisk føyer seg inn i en lang historisk linje. Og hva mener jeg med å si det? Jo, når vi hører representantene fra høyrepartiene, og spesielt fra Fremskrittspartiet, skal Stortinget være veldig oppmerksom på at dette bare er et ledd i høyresidens konsekvente kamp mot det kollektive samfunnet. Det er den historiske dimensjonen i det som foregår her nå. Det det er grunn til å merke seg i det perspektiv, er at det som ligger bak de innleggene vi hører fra høyresidens representanter her, er at de forsøker å fornekte det fantastiske resultat det har hatt for norsk økonomi, for norsk befolkning og i dette tilfellet for det norske landbruket at det har vært et samarbeid mellom næring og stat gjennom flere generasjoner. Det er det de vil bryte opp! Og det er ikke å ta i for hardt å si at det er en historisk kamp som de utrettelig fører. Det som de bør svare på, og som de ikke svarer på uansett hvor mange ganger vi kommer til å spørre fra denne talerstolen, og fra alle andre talerstoler, er: Hvor tror representantene for høyrepartiene at norsk landbruk hadde stått hvis man ikke hadde hatt et samspill mellom staten og næringen gjennom generasjoner, hvis norsk landbruk bare skulle vært underlagt markedet, ikke vært internasjonalt beskyttet – et land som altså har et landbruk som er så utsatt, og som ligger med ryggen mot ishavet, i ordets geografiske forstand? Hvor hadde det stått? Det hadde ikke vært noe norsk landbruk, bortsett fra på enkelte områder, og innenfor spesialiserte områder. Det hadde jo vært en katastrofe, fordi vi alle sammen – iallfall når vi snakker pent – snakker om distriktspolitikk og det å ta hele landet i bruk som en stor verdi for det norske samfunnet, og som gjør Norge til det det er.

Dette er egentlig et fundamentalt angrep på helt grunnleggende byggesteiner i det norske samfunnet. Det er derfor jeg fikk lyst til å ta ordet og si dette, for jeg synes det bør sies.

Så til slutt bare til dette med at Høyre når de blir utfordret med hensyn til hvordan de stiller seg til Fremskrittspartiet, sier: Ja, vi må jo tilnærme oss hverandre. Det synes jeg er en veldig skremmende setning. Betyr det at det norske Høyre faktisk fundamentalt skal forlate dette punktet og gå i Fremskrittspartiets retning, for tyngdepunktet må jo ligge mellom Høyre og Fremskrittspartiet hvis det er snakk om å møtes på et sted? Det vil være en stor utfordring for norsk landbruk og distriktene i årene som kommer hvis det skulle skje.

Presidenten: Neste taler er Lars Peder Brekk. Han er foreløpig siste inntegnede taler. Så får vi se.

Statsråd Lars Peder Brekk [16:51:40]: Ja, ja, vi får se, president.

Jeg må få lov til å svare på et par av innspillene, fra Flåtten og Gundersen. Representanten Flåtten sa at landbruksministeren svarer på spørsmål om antall bruk, men at han svarer med penger. Svaret er på sett og vis: Det var mindre penger og større avgang i antall bruk da Høyre var i regjering enn det er nå. Og hvis jeg ikke tar helt feil, sa jeg også i mitt forrige innlegg at avgangen i antall bruk var betydelig større på slutten av Høyres periode enn den har vært de siste årene. Og til tross for at det var oppgangstid i Norge i begynnelsen av forrige regjeringsperiode, har vi greid å redusere avgangen. Det kommer selvsagt av at vi har drevet motstrømspolitikk, at vi har brukt mer penger enn det opposisjonen noen gang har vært villig til å bruke – for å sammenligne.

For å gå litt videre her: Når representanten Kielland Asmyhr sier at det har blitt gitt inntrykk av rekordstore inntektsoppgjør, vil jeg bare understreke at tallene taler for seg. I løpet av de siste fem årene har den kronevise utviklingen i jordbruket i gjennomsnitt vært like stor eller litt større enn for sammenlignbare grupper. En må tilbake til 1970-tallet for å se den samme utviklingstrenden i jordbruket. Så det har faktisk skjedd mye, selv om mange av oss ønsker å gå enda lenger og vi ser behovet for å komme mye lenger når det gjelder utjevning av inntektene mellom dem som jobber i jordbruket, og dem som jobber utenfor jordbruket. Den kronevise utviklingen har vært god, men den burde vært bedre. Vi jobber hele tiden for å få til det.

Så til Gunnar Gundersen, som utfordrer på samdrifter og deregulering. Han har en litt spesiell karakteristikk av familiebruket. Jeg tror nok at forskningen viser – og de økonomiske sammenhengene viser – at familiebruket, som også representanten Lundteigen har understreket, er det mest robuste vi har hatt, og vi er særdeles avhengig av det også i framtiden. Samtidig er det slik at mange velger å finne løsninger i samarbeid med andre aktører. Det synes jeg er bra. Og for å si det enkelt og greit er den politikken vi har ført med hensyn til samdrifter, i grove trekk en videreføring av den politikken som Høyre gjennomførte – bortsett fra på ett område: Vi har sørget for at like store bruk har samme rammevilkår. For det sto ikke Høyre bak, det sto ikke den forrige regjering bak. De forfordelte faktisk de store brukene, mens en nå, gjennom de endringene som er skjedd de siste årene, har greid å få like vilkår for disse brukene. Det er riktig, og det er viktig.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:55:10]: Dette har vært en lang debatt, og det har vært en utfordrende debatt. Det har vært mange gode og engasjerte innlegg – og det har vært noen underlige innlegg. Jeg ønsker bare å kommentere et par små ting.

Til leiearbeidere: Man truer med at det vil kunne komme leiearbeidere til Norge som vil begynne å jobbe på gårdsbrukene. Det har vi jammen hatt i mange år, og det kommer vi også til å ha i årene som kommer. Jeg tror også vi på mange måter er avhengige av det.

Nok en gang er det slik at statsråden ikke klarer å komme seg ut av den unnskyldningsbanen han er på knyttet til den regjeringen som var. Nå er det altså fem år siden regjeringsskiftet da de borgerlige gikk av. Jeg synes at statsråden nå bør begynne å forholde seg til sin egen periode, denne og den foregående perioden, der Senterpartiet har hatt en finger med i spillet, i vesentlig grad.

Det som jeg stiller meg litt undrende til i debatten i dag, er at det kun er én representant som har fokusert på det som handler om forbrukeren, som skal betale regningen for den avtalen som er inngått. Man omtaler også markedet som noe forferdelig. Jeg må nok si at i hvert fall de jeg kjenner rundt omkring, er flotte, oppegående folk. Markedet er faktisk innbyggerne i dette landet, det er de som skal absorbere og kjøpe disse produktene som man nå har fått avtale for.

Flere var inne på problemstillingen knyttet til at vi også i Norge har et ansvar for en matvarekrise. Hvorfor skal vi da bruke jordbruksavtalen som et virkemiddel for å holde produksjonen nede – fordi man ønsker å holde prisen oppe? Det er jo det man gjør innenfor flere områder – det er det man gjør når det gjelder melkesituasjonen, det er det man har gjort når det gjelder egg. Vi sier én ting fra denne talerstolen, og så gjør vi noe helt annet når vi sitter i forhandlinger. Så forteller man hvor viktig dette oppgjøret er, og hvor fantastisk mange som sluttet opp om det. Hvorfor brøt da halvparten? Hvorfor gikk Bonde- og Småbrukarlaget ut av det? Norge stoppet ikke opp av den grunn.

Men det er klart at det toppet seg da man gikk tilbake til 1930-tallet og vi ble fortalt hva som ville kunne skje hvis vi faktisk slapp bonden fri. Da synes jeg vi har trådt over en grense. Hvis man skal tilbake på det planet, slår man til og med statsråden, som i hvert fall bare forholder seg til den foregående regjeringen, og ikke går helt tilbake til 1930-tallet.

Jeg gleder meg til at statsråden skal legge fram en ny landbruksmelding. Jeg ser fram til at vi skal få en ny debatt. Det er én ting som i hvert fall er helt sikkert, og det er at ingen landbruksminister i dette land har sittet i stolen når det har vært så få gårdsbruk i Norge.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [16:58:26]: Jeg tror konklusjonen på denne debatten er relativt enkel. Den er at flertallet – og Senterpartiet spesielt – ikke vet hvor man vil i landbrukspolitikken. Det har vært tydelig i veldig mange år. Derfor tør man heller ikke gjøre noen særlige grep i den ene eller den andre retningen.

Det er mange her som er spent på den kommende landbruksmeldingen. Det var jo noe Fremskrittspartiet initierte i forrige stortingsperiode, da vi sa at nå må vi få en stortingsmelding. Så tok regjeringspartiene til fornuft og satte i gang det arbeidet. Men er det noen i denne salen som tror at det kommer noen store endringer, eller kursendringer, i norsk landbrukspolitikk gjennom den meldingen? Selvfølgelig ikke! Både i organisasjonene og i de styrende partiene er det en så ekstrem konservatisme når det gjelder dette politikkområdet, at det ikke kommer til å skje noen ting.

Så sier statsråden at tallene taler for seg, at det kronemessig har vært som for andre grupper, og at man fortsatt har en vei å gå. Det kunne da tyde på at man ikke har oppfylt det man har sagt.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor er organisasjonene da uenige i dette? Organisasjonene sier noe helt annet, at de ikke får kronemessig likestilling i forhold til andre grupper, og det er jo kjent at Småbrukarlaget – og det skal de ha skryt for – brøt forhandlingene fordi regjeringen ikke har levert det de har lovt.

Så var representanten Martin Kolberg her oppe og holdt noe som jeg vil kalle en 1. mai-tale om det kollektive samfunn og høyresidens trussel mot og jakt på det kollektive samfunnet. Hvorfor har også Arbeiderpartiet vært med de siste 20–25 årene og liberalisert store deler av samfunnet? Hvorfor har man vært med og liberalisert regelverket for de fleste andre næringer, men ikke jordbruket? Hvorfor har man vært med og bidratt til nedsalg bl.a. av statlig eiendom og statlige eierandeler i næringslivet?

Jeg tror at den typen 1. mai-tale blir holdt i en slik debatt fordi man ønsker å forklare seg bort fra hvorfor situasjonen i jordbruket er blitt slik som den har blitt.

Presidenten: Presidenten har et mål om at denne saken blir ferdig debattert før vi går til pause.

Ola Borten Moe (Sp) [17:01:48]: Ja, vi får se.

Aller først: Fremskrittspartiet tegner jo igjen, eller i hvert fall forsøker å tegne, et bilde av en næring som er svært statisk, som er gjennomregulert, der det skjer lite, og der det er store problemer og utfordringer. Jeg er enig i at det er utfordringer. Jeg er enig i at vi kunne ha kommet lenger og burde ha kommet lenger på inntektssiden, at vi burde ha kommet lenger på virkemiddelbruk som kunne gjort at flere hadde investert. Men hovedbildet er jo en næring som er svært dynamisk, som er frampå på de fleste områdene, og det leser man godt ut av statistikken. Aldri har så få produsert så mye, og det er jo en imponerende produktivitetsvekst som vi har sett innenfor norsk landbruk de siste 20 årene.

Så har jeg lyst til å komme tilbake til dette med frihandel. Man forsøker seg også på en fortelling som sier at det er en voldsom rivning mellom norske interesser på frihandelssiden. Vi kan ikke gå både for tilgang til markedene for fisk og mot frihandel for landbruk. Vel, jeg mener at det er en logisk kortslutning. Alle land i hele verden opptrer ut fra egeninteresser. Amerikanerne og Europa kjemper for frihandel på de områdene der de tjener på det, og så kjemper de mot frihandel der de taper på det. Så er det summen av egeninteresser og fellesinteresser som til slutt utgjør fasit for hva det er mulig å få til i en eventuelt ny WTO-avtale. Jeg tror det er grunnleggende at også Fremskrittspartiet ser dynamikken i dette, og at også Høyre forstår og erkjenner dynamikken i dette. Det skulle jo bare mangle om ikke denne salen og vår egen regjering forsvarte det som er norske nasjonale interesser i internasjonale frihandelsspørsmål. Det har aldri vært ideologi som har drevet det framover.

Så var det Nesvik som var inne på dette med forbrukersiden – ja, jeg var inne på forbrukersiden. Vi er det landet i Europa der forbrukerne bruker nest minst av arbeidstiden sin på å betale matvareregningene. Vi er det landet i Europa som har en prissikring mot uforutsette prishopp på mat, som resten av verden ble utsatt for for et par år siden, og som vi unngikk fullstendig. Ikke minst fra forbrukssiden og forbrukersiden vil jeg hevde at det norske avtalesystemet har vært en stor suksess.

Så om 1930-tallet. Nesvik sa også at det var å gå altfor langt tilbake i tid. Vel, hva var det som forårsaket kriseforliket i 1935? Jo, det var gjeldskrisen innenfor landbruket. Det var stor sosial krise. Hva ser vi i Europa i dag samtidig som man avskaffer alle reguleringer? Jo, man ser stor gjeldskrise innenfor landbruket, man ser en stor sosial krise innenfor landbruket. Det er sånn at regulering av matvareproduksjon ikke er noe nytt. Det har alle land hatt til alle tider, og historien viser at det er svært fornuftig.

Martin Kolberg (A) [17:05:07]: Det er kanskje ikke så – la meg si – interessant for en debatt om landbruksoppgjøret, men allikevel: Når mitt innlegg blir forsøkt politisk stigmatisert og plassert i en bås som en 1. mai-tale nærmest uten relevans, har jeg bare den kommentaren – jeg har sagt det én gang før, men jeg gjentar det igjen: Det skal ikke lykkes Fremskrittspartiets representanter i denne salen å forsøke å stigmatisere mitt politiske virke. Det skal ikke lykkes, for jeg vet veldig godt at jeg har veldig rett når det gjelder det de egentlig står for i dette spørsmålet. Det er jo ikke sånn som det forsøkes sagt, at Det norske Arbeiderparti, eller for så vidt den rød-grønne regjeringen, på sett og vis ikke tar i bruk markedet – heller ikke i forbindelse med landbruket – absolutt! Man legger til rette for markedet i mye sterkere grad og på en mye bedre måte enn hvis staten ikke hadde spilt en rolle slik som Fremskrittspartiet vil. Det er jo ganske rart at vi ikke hører Fremskrittspartiets innlegg holdt i næringsforsamlinger på landbrukssiden. Vi hører aldri noen si der at staten ikke burde ha en forhandlingsmulighet og kunne gå inn. Jeg hører aldri noen si det. Men Høyres representanter her skal stigmatisere det og si at dette er en form for markedsfiendtlighet. Nei, det er det ikke. Det er bare igjen et uttrykk for den fornuftige samarbeidslinjen som vi står for, og som det har blitt holdt mange gode 1. mai-taler om, og som har vært med på å bygge dette kollektive system, og som selvfølgelig er en del av det politiske grunnlaget for den regjeringskoalisjonen som vi nå har. Der går et hovedskille i norsk politikk, og det hører med til denne debatten å ta det fram når Fremskrittspartiet nå framstår som de gjør i denne saken, og har de forslagene som de har.

Harald T. Nesvik (FrP) [17:07:38]: Bakgrunnen for at jeg tok ordet, var representanten Ola Borten Moes innlegg, der han prøvde å vise hvordan en frihandelsavtale kom på plass.

Problemet er jo bare at den posisjonen man inntar, påvirker resultatet i den andre enden. Det er klart at hvis Norge i sin iver, f.eks. i WTO gjennom neste Doha-runde, skal ha all mulig fokus på å beskytte det norske landbruket mot import utenfra, vil det selvfølgelig påvirke hvordan andre land vil se på Norges posisjon knyttet til fisk. Det er en sammenheng, og det må vi faktisk ta inn over oss.

Man prøver å skape et inntrykk av at norske landbruksprodukter er så billige. Da er det svært spesielt at vi stadig setter nye rekorder for handling i Sverige. Sverige er et land der de har en melkepris på ca. 7 kr literen, gjerne litt under. I Norge har vi en melkepris på over 13 kr literen. Den vil jo også øke nå, som følge av dette.

Videre bruker vi faktisk i denne avtalen, og også i tidligere avtaler, norske forbrukeres penger ved å holde melkeprisen oppe, for å subsidiere til og med eksport til utlandet – gjennom osteproduksjon.

Representanten Kolberg var også inne på at man ikke skal stigmatisere representanten Kolbergs syn. Nei, det skal vi heller ikke gjøre. Men hvis det er noen som har prøvd å stigmatisere et politisk parti – ja, til og med omtalt partiet som om det har en egen kode som skal knekkes – er det vel faktisk representanten Kolberg.

Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av den nye meldingen. Ja, det blir veldig spennende, for det verste som kan skje i landbruket, er at vi går videre i den samme galeien som vi har gjort fram til i dag, for da kommer vi ingen vei. Da tror jeg at før eller siden er det nettopp landbruket som blir den store taperen, og det er det ingen som er tjent med.

Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gunnar Gundersen (H) [17:10:05]: Det var egentlig Martin Kolbergs første innlegg som gjorde at jeg ville ta ordet, men når det gjelder hans andre innlegg, vil jeg kanskje anbefale at man leser litt om både marked og landbruk før man går hardt inn i debatten.

Når det gjelder det første innlegget, ville det kanskje vært en fordel å lese merknadene før man gikk inn i debatten, for Fremskrittspartiet står utenom, men når komiteen, inklusiv Høyre, omtaler jordbruksoppgjøret, så omtales bonden som selvstendig næringsdrivende. Da kan man ikke snakke om at Høyre snakker om at ethvert samspill skal opphøre. Så det hadde vært en stor fordel å lese de merknadene.

For øvrig er det jo underlig at man er forundret over at man blir politisert og stigmatisert litt når man snakker om kollektivismen. Jeg tror de fleste i norsk landbruk er veldig stolte over å være selvstendig næringsdrivende. Kollektivbrukene kjente vi fra sovjettiden, og da burde man i hvert fall ikke være mot samdrift, hvis man snakker om kollektivismen.

Erlend Fuglum (Sp) [17:11:11]: Representanten Kielland Asmyhr sa at det hadde blitt en lang debatt. Han har jo en evne til å gjøre debatten lengre med spennende innspill, som må kommenteres av enkelte av oss. Han etterlyser nytenking og nye grep i jordbrukspolitikken fra sittende regjering og etterlyser det særlig fra Senterpartiet. Unnskyld meg, men det er altså slik at nytt ikke trenger å være det samme som Fremskrittspartiets politikk – heldigvis. Det finnes også andre ting som kan være nyheter i jordbrukspolitikken.

Vi har sett en serie med jordbruksoppgjør, med resultater som ingen annen regjering, i dagens politiske situasjon, hadde kunnet legge fram – et skifte i jordbrukspolitikken i forhold til tidligere. Vi har fått lagt fram en klimamelding, og Norge er, så vidt jeg forstår, det første landet som setter landbruket inn i klimadebatten, i et perspektiv der landbruket ikke bare er gjort til et problem, men en viktig del av løsningen i klimadebatten. Vi har fått et internasjonalt fokus, der Norge spiller en viktig rolle i internasjonale forhandlinger for å ivareta ikke bare Norges, men også andre små lands interesser når det gjelder landbruk. Vi har startet arbeidet med en stortingsmelding som skal se nytt på den norske landbrukspolitikken.

Jeg er stolt av en regjering som ikke bare snakker om små oster, men som snakker om at vi må produsere mye mat. Vi er nødt til å produsere mer mat, for vi står foran en situasjon i verden med økende befolkning, klimatiske forhold og vannutfordringer som gjør at det vil bli behov for og en stor utfordring å øke den matproduksjonen i framtiden.

Så anklager representanten Kielland Asmyhr Senterpartiet for «dobbeltkommunikasjon», fordi vi har store ambisjoner på vegne av det norske landbruket. Når det kommer til «dobbeltkommunikasjon», kommer jo representanten Kielland Asmyhr fra et parti som vet hva man snakker om. Jeg kjenner situasjonen fra mitt eget hjemfylke, Nord-Trøndelag, der Fremskrittspartiet i valgkamp etter valgkamp har gjort hva de har kunnet for å få stemmer på bygdene, få stemmer fra landbruket, samtidig som de har gjort hva de har kunnet for å slippe å få fokus på sin egen politikk, som går på å halvere overføringene til landbruket over natta i budsjett etter budsjett, og som de har prøvd å snakke seg unna når det har blitt påpekt i debatter.

Representanten Kielland Asmyhr må gjerne anklage oss og prøve å gjøre det til et problem at vi har høye ambisjoner på vegne av landbruket. Han må gjerne snakke om «dobbeltkommunikasjon». Han skal få tydelig beskjed mot slutten av debatten i dag. Det er ikke tale om at vi kommer til å redusere våre ambisjoner for landbruket i framtiden!

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [17:14:07]: Det var representanten Gundersen som fikk meg til å ta ordet da han henviste til at man burde lese innstillingen. Det vil jeg oppfordre også representanten Gundersen til å gjøre, fordi Høyre skriver i sine merknader at Høyre

«mener nå at strukturendringer i jordbruket må gå hånd i hånd med en gradvis reduksjon i overføringsnivået til jordbruk og jordbruksbyråkratiet.»

Jeg har spurt Høyre to ganger hva de mener med det. De har avstått fra å svare hele tiden. Det betyr at den setningen i utgangspunktet er en tilnærming til det Fremskrittspartiet står for, som er total avregulering.

Til slutt vil jeg bare benytte den korte merknaden til å si at markedet er en utmerket tjener, men en elendig herre. Dessverre har Fremskrittspartiet et mål om at markedet fortsatt skal være en herre. Markedet må reguleres for å fungere. Finanskrisen er et godt eksempel på det – landbrukspolitikken et annet.

Presidenten: Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [17:15:22]: Jeg er helt enig med komiteens leder i at det skal være regulatorvirksomhet i et marked. Det har også Fremskrittspartiet ønsket. Spørsmålet er bare på hvilket nivå man skal legge reguleringen, og hvorvidt også næringsutøveren selv skal kunne få styre litt mer av sin virksomhet enn det som er tilfellet i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7 og 8.

(Votering, se sidene 4210 og 4211)

Møtet avbrytes nå. Nytt møte settes igjen kl. 18. Vi starter med sak nr. 9, og første taler på kveldsmøtet er Torgeir Trældal.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.