Torgeir Micaelsen (A) [15:29:12]: (komiteens leder og ordfører for saken): Statsregnskapet for 2009 er en omfattende framstilling. Materialet er definitivt ikke lett tilgjengelig for oss lekfolk, og jeg tror vi neppe kan regne med at en sånn type melding blir noen stor folkelesning, verken i år eller i årene som kommer. Til det er nok budskapet både for detaljert og for teknisk, men samtidig gir det – etter å ha studert det nøye – et solid innblikk i stoda til norske statsfinanser.

Det er en enstemmig komité som stiller seg bak innstillingen til meldingen. Jeg skal derfor være kort og kun omtale noen få nøkkeltall og et par problemstillinger som framkommer i meldingen.

For det første: Meldingen omfatter statsregnskapet bestående av et bevilgningsregnskap og et kapitalregnskap. Det førstnevnte viser samlet bevilgning og regnskap på hver post i statsbudsjettet. Av utgiftspostene går det også fram hvilke bevilgninger som er overført fra 2008 til 2009, og det samme fra 2009–2010. Kapitalregnskapet viser som kjent statens eiendeler, gjeld og egenkapital.

Hvis man ser på tallene, er de samlede inntektene i statsregnskapet for 2009 på 1 051,9 mrd. kr, mens utgiftene er på 868,7 mrd. kr. Da sier det seg selv at statsbudsjettets netto inntekter fra petroleumsvirksomheten er på drøye 280 mrd. kr, fordelt på 304,5 mrd. kr i inntekter og drøyt 25 mrd. kr i utgifter. Meldingen viser da at statsregnskapet har det vi kaller et oljekorrigert underskudd på 96,6 mrd. kr, altså et overskudd på 10,7 mrd. kr, i forhold til nysalderingen av budsjettet.

Det er teknikalitetene. Men tallene viser oss først og fremst hvor fantastisk privilegert vi er ved å være innbyggere i et land som har slike statsfinanser. Sammen med vårt samlede arbeid er det den store rikdommen fra olje og gass som har gjort oss i stand til å være i en helt annen stilling og å ha en helt annen utvikling i velstanden enn mange andre land. Når etterdønningen etter finanskrisen og konsekvensene av rekordhøy statsgjeld i tillegg nå rammer mange land svært hardt, er det bare å konstatere at vi nok er i en helt annen situasjon her hjemme. Det skal vi være takknemlige for. Takket være både oljepengene, det at vi er flinke til å stå på og arbeide og har mange i jobb, har vi betydelige inntekter, som regnskapet her viser kommer fellesskapet til gode.

Men denne rikdommen krever også at vi tar ansvar, at vi forvalter verdiene godt, slik at også kommende generasjoner kan få glede av dem. Det er derfor gledelig at det er et bredt flertall i Stortinget som ønsker å sette av et betydelig overskudd i regnskapet og overføre det til Statens pensjonsfond utland, en sak som vi debatterte for kort tid siden. Vi må sørge for at de ekstra ressursene vi får, bl.a. fra oljen, ikke blir faset inn i økonomien i en slik takt at økonomien går over styr. I mange europeiske land har man nå lånt så mye at man er på bristepunktet, og er nødt til å gjøre dramatiske grep for å få økonomien på fote igjen. Det er av og til sånn at du må klype deg i armen når du snakker med kolleger i andre parlamenter rundt omkring i verden, ikke minst nå i våre nære naboland i Europa. De tror nesten ikke det de hører, når Norge og norske parlamentarikere beskriver hvordan den statsfinansielle situasjonen er her i landet kontra i mange andre land. Jeg gjentar: Vi har all grunn til å være takknemlige for å være parlamentarikere og folkevalgte i et land med disse mulighetene.

Avslutningsvis vil jeg bare nevne kort at innstillingen er enstemmig, men at jeg har merket meg at Fremskrittspartiet i en egen særmerknad har gjort et nummer av at regjeringspartiene har vært for lite opptatt av å bruke skattelettelser til å motvirke finanskrisen. Jeg er ikke helt trygg på hvorfor akkurat den merknaden er inne i statsregnskapet, men det får nå Fremskrittspartiet eventuelt svare på, her eller en gang senere. Til det er det mye å si. For det første står det i et litt underlig lys, når man nå ser hva nesten alle andre europeiske land diskuterer. Det er ikke skattesenkninger, som flere av regjeringspartienes representanter har vært innom, det er snarere tvert imot skatteøkninger, også i borgerlig styrte land. Det andre er at det framstår som noe pussig når resultatene av de tiltakene den norske regjering satte i verk for å møte finanskrisen, har vist seg svært vellykket – de var raske, ikke så veldig byråkratiske, og de hadde den ønskede effekten. Jeg mener det er direkte urimelig å mene at det er skattelettelser som hadde gjort at regnskapstallene eller situasjonen for Norge nå hadde vært veldig annerledes. Det disse tallene fra statsregnskapet derimot viser, er at det har vært det jeg vil kalle en vellykket politikk.

Med dette legger jeg fram innstillingen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:34:45]: Jeg valgte å ta ordet for å få fram to hovedpoenger – nemlig de store tallenes tale i dette statsregnskapet i forhold til tidligere år, og konsekvensen av de store tallene og den konkurransesituasjonen vi står oppe i, i forhold til den virkelighetsforståelse som må etableres ute i samfunnet når det gjelder den tid vi nå går inn i.

Tallene først. Samlet overskudd ble redusert med 232,7 mrd. kr på statsbudsjettet fra 2008 til 2009, altså fra 507,2 mrd. kr til 274,5 mrd. kr. Det oljekorrigerte underskuddet økte med opp til 4,8 mrd. kr fra 2008 til 2009. Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten ble redusert med 136,1 mrd. kr, eller fra 415,9 mrd. kr i 2008 til 279,8 mrd. kr i 2009. Det strukturelle oljekorrigerte underskuddet er regnet til 110 mrd. kr i 2009. Jeg tror neppe at vi har opplevd større endringer fra ett år til et annet. Det er en dramatisk endring som verken folk flest eller ledere i politikk og næringsliv på noen måte har tatt inn over seg. Det stiller oss overfor enorme utfordringer. Heldigvis er det mindre endringer i statsregnskapet i forhold til nysaldert budsjett enn det har vært de siste årene. Det er bra. Dessuten er statsregnskapet mer positivt enn nysaldert budsjett ved at inntektene er økt og utgiftene redusert. En del av de reduserte utgiftene kunne vi godt ha vært foruten ved at de ulike etatene kunne ha greid å bruke de penger som ble stilt til disposisjon, eksempelvis innenfor infrastruktur. Men hovedsaken er de utfordringer som de tallene her gir i forhold til omstilling av – ikke minst – norsk næringsliv. Her er det om å gjøre å etablere en forståelse av behovet, som er noe helt annet enn det som en har maktet å etablere hittil. Vi ser stadig meldinger om at inntektene fra olje- og gassektoren blir lavere enn budsjettert, og senest nå at inntektene fra gass kommer til å falle raskere enn det en tidligere har forstått.

Vi står altså overfor en omstilling fra en økonomi som i stor grad de siste årene har vært knyttet til en høsting av olje- og gassressurser, til en økonomi som er langt mer lik det som er økonomien i de fleste land, nemlig foredling, utvikling, lange verdikjeder og satsing på kompetanse hos arbeidskraften i forhold til å utnytte den økonomiske situasjonen på en mer normal måte, eksempelvis en slik omstilling som finner og andre har vært og er inne i. Andre land har bedre forutsetning for disse omstillingene nå, fordi de møter problemene tidligere. Det kan bli en svøpe for oss, dersom ikke realitetsforståelsen endres.

Næringslivet må klart endres fra oljeøkonomi til grønn økonomi. Det er nå investeringene må tas for at en om 10–15 år skal greie å få inntekter av de innovative nyskapende prosesser som må ligge i det hele.

Derfor: Det trengs en mer oppofrelse i forhold til det som er utfordringene for hver enkelt av oss. De som har mest, må ta de største byrdene. Det må satses på et næringsliv blant både små og store bedrifter, slik at verdiskapingen kan økes, og at all den ungdom som har god utdannelse, får mulighet til å vise det i produksjonslivet på en slik måte at en kan ha trygge inntekter og dermed sikre en god stabilitet. Verdiene skal skapes før de fordeles.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.