Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Irene Johansen (A) [13:27:53]: (ordfører for saken): Jeg vil som saksordfører kommentere meldingen og flertallets merknader.

Innledningsvis vil jeg peke på at meldingen som vi behandler i dag, om forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, har vært grundig behandlet i komiteen, med åpen høring, høring av finansministeren med sentralbanksjefen og direktøren for NBIM, og også mulighet for skriftlige høringsinnspill til komiteen i tillegg til selve meldingen med underliggende rapporter fra evalueringen av den aktive forvaltningen av fondet.

Det er en viktig stortingsmelding Stortinget behandler i dag. Interessen og engasjementet er stort for forvaltningen og ikke minst bruken av inntektene fra olje- og gassvirksomheten og de rammene som er satt for investeringene fondsforvalterne gjør. Det er bra, for det er vår felles formue det er snakk om. Oljevirksomheten har gitt landet vårt store inntekter siden de første oljeinntektene kom inn i statsbudsjettet tidlig på 1970-tallet. Disse har, sammen med god tilgang på arbeidskraft, satt oss i stand til å bygge ut velferdssamfunnet vårt og bidratt til at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i.

Verdiene fra oljevirksomheten tilhører også framtidige generasjoner. Gjennom inntekter fra oljesektoren har vi derfor bygget opp et av verdens største offentlige fond: Statens pensjonsfond utland. Fondet sikrer at ikke bare vi som lever nå, får nyte godt av verdien som oljen gir oss. Det er et viktig verdivalg å sette en del av våre oljeinntekter til side, slik at kommende generasjoner også får glede av landets oljerikdom. Men det er også avgjørende for å kunne finansiere de økte utgiftene som følger av at det blir flere eldre framover, både til folketrygd, helse og omsorg.

Handlingsregelen sier at vi over tid ikke skal bruke av selve fondet over statsbudsjettet, men kun forventet avkastning av fondet. Avkastningen er beregnet til 4 pst., men vi har bestemt det slik at vi kan bruke mer i dårlige tider og mindre i gode tider. Dette ga oss et handlingsrom under finanskrisen og sikret at vi, i motsetning til de fleste andre land, har klart oss bra gjennom finanskrisen. Norge har fortsatt svært lav ledighet. Vi har ikke pådratt oss gjeld, og har fortsatt sterke statsfinanser. De mulighetene fondet gir oss, er unike. Det er derfor viktig for oss hvordan dette forvaltes, og at det er åpenhet om fondet. Det er derfor bra at Stortinget nå får en årlig forvaltningsmelding til behandling.

I fjorårets melding var det virkningene av finanskrisen og evalueringen av de etiske retningslinjene som var hovedtema. I årets melding er hovedfokus på oppfølging av endringene i de etiske retningslinjene med innføring av retningslinjer for ansvarlige investeringer og evalueringen av passiv og aktiv forvaltningsstrategi for fondet.

Jeg synes det innledningsvis er viktig å peke på og framheve den brede politiske enigheten om målene for SPU og den overordende langsiktige strategien. Dette understrekes også i innstillingen fra komiteen. Det er også bred politisk enighet om forvaltningsmodell. Enkelte partier ønsker å få vurdert alternative organisasjonsmodeller og om det bør være ett eller flere fond, men det er bred enighet om å videreføre dagens organisasjonsmodell og ikke skille ut forvaltningen av SPU fra Norges Bank nå. Samtidig er det viktig å understreke at videreutvikling av forvaltningen av fondet er en kontinuerlig prosess.

Dagens investeringsstrategi har som siktemål en høyest mulig avkastning, samtidig som fondet skal handle innenfor en akseptabel risiko, innenfor retningslinjene for ansvarlige investeringer, det skal følge gode styringsprinsipper, og fondets særpreg som en stor og langsiktig eier skal utnyttes best mulig. Det er viktig at fondet har høy legitimitet blant markedsaktører og i befolkningen. Dette krever at forvaltningen sikter mot beste praksis internasjonalt. Investeringene fondet gjør, er langsiktige i mange av verdens selskaper, og regjeringen vektlegger derfor å bidra til god selskapsstyring og ivaretakelse av miljø og sosiale hensyn i disse selskapene.

Rammer for dette er satt gjennom det omfattende lov- og regelverk som regulerer forvaltningen, og som bygger på internasjonalt anerkjente prinsipper for god selskapsstyring, samt selskapers håndtering av miljø, sosiale forhold, korrupsjon mv. I tillegg er det fastsatt etiske retningslinjer for fondet som Etikkrådet forvalter. Man bruker også virkemidler som dialog, stemmegivning på generalforsamlinger og engasjement i selskaper etter at investeringen er foretatt, ettersom fondet hovedsakelig er passivt plassert, og at man ut fra det må trekke seg ut hvis selskapene ikke oppfyller kriteriene.

I 2008 ble det gjennomført en omfattende evaluering av de etiske retningslinjene for SPU. Resultatene av evalueringen ble presentert for Stortinget i St.meld. nr. 20 for 2008–2009. Hovedkonklusjonen i behandlingen av denne meldingen var at de etiske retningslinjene bygger på et solid fundament og har vist seg å være robuste over tid, og at hovedtrekkene i eierskapsutøvelsen videreføres. Det ble foreslått enkelte endringer og justeringer, og flere av disse er allerede igangsatt eller settes i gang om kort tid. Det gjelder bl.a. at bruk av aktivt eierskap og uttrekk av enkeltselskaper fra fondets portefølje suppleres med en bredere vurdering før et selskap utelukkes på grunn av grov uetisk atferd. Blant annet formaliseres observasjon av selskaper som nytt virkemiddel for å se utviklingen framover i tid der man er i tvil.

Det legges også mer vekt på Norges Banks eierskapsutøvelse. De nye retningslinjene for banken inneholder et nytt og ambisiøst krav om generelt å integrere hensyn til god selskapsstyring, miljø og samfunnsmessige forhold i investeringsvirksomheten. Dette er også i tråd med hva som skjer internasjonalt.

Det etableres et eget investeringsprogram for miljø.

Finansdepartementet deltar i et forskningsprosjekt om hvordan klimautfordringene kan påvirke finansmarkedene, og hvordan investorer bør handle ut fra dette.

Norges Bank har utarbeidet nye forventningsdokumenter, som forteller hvilke forventninger de har til selskaper de investerer i med tanke på barns rettigheter, håndtering av klimaendringer og vannforvaltning.

Finansdepartementet har blitt medlem av FNs Principles for Responsible Investment, og deltar i FNs Global Compacts ekspertgruppe om selskapers atferd i krigs- og konfliktområder, noe som har som mål å munne ut i veiledende retningslinjer for god selskapspraksis og i forlengelsen god investorpraksis i disse situasjonene.

Finansdepartementet har økt deltakelsen i initiativer internasjonalt for bygging av beste praksis for ansvarlige investeringer, og jeg tror at slike samarbeidsinitiativer kan ha større potensial for å påvirke enkeltselskaper, sektorer og markeder enn en enkeltinvestor alene.

De etiske retningslinjene ble som følge av endringene fra 1. mars erstattet av «retningslinjer for arbeidet med utelukkelse og observasjon», og «retningslinjer for Norges Banks arbeid med ansvarlig forvaltning og eierskapsutøvelse».

Jeg mener det er gjort og gjøres en solid jobb med å følge opp kravene som er satt til ansvarlige investeringer. Samtidig tror jeg det er viktig å understreke at det stadig vil være behov for å videreutvikle både strategier og virkemidler for å fremme ansvarlige investeringer også framover. Det vil vi bidra til å følge opp gjennom behandlingen av den årlige meldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond. Da vil enkelteksempler som tas opp, og debatt om investeringene fondet gjør, være viktige innspill for å vurdere om de generelle strategiene og virkemidlene fremmer ansvarlige investeringer, og er i tråd med de etiske retningslinjene og målene for forvaltningen som regjering og storting har satt.

Mange er opptatt av at fondets investeringer skal være i tråd med norsk utenrikspolitikk. Det påpekes at det er potensielle dilemmaer i avveiningen mellom etiske hensyn og prinsippet om at fondet ikke skal være et utenrikspolitisk instrument. Komiteen peker i sin innstilling på dette, men deler regjeringens understreking av at fondet ikke skal være et bistandspolitisk eller utenrikspolitisk instrument. Samtidig understreker komiteen viktigheten av å strebe etter en etisk forsvarlig forvaltning av fondet.

Hovedbildet er at fondet har klart seg bra gjennom finanskrisen. Avkastningen i 2008 var imidlertid ikke tilfredsstillende. Departementet varslet i fjorårets melding en gjennomgang av bl.a. risikostyringen i fondet og en evaluering av forholdet mellom den aktive forvaltning og den passive indeksforvaltningen.

Evalueringen har vært gjennomført med ekstern ekspertise, og ut fra rapportene fra dette arbeidet har regjeringen konkludert med at aktiv forvaltning i SPU skal videreføres, men rommet for avviket fra referanseindeksen reduseres. Rammene strammes inn bl.a. ved at forskjellen i forventet avkastning mellom referanseindeksen og faktisk portefølje reduseres fra 1,5 pst. til 1 pst. med rom for noe høyere i helt spesielle tilfeller, og det er satt grenser for belåning. Kostnadene i fondet har hittil vært lave sammenlignet med andre fond. Innenfor disse rammene forventer regjeringen en meravkastning på opp mot et kvart prosentpoeng over tid.

Flertallet i komiteen støtter en videreføring av aktiv forvaltning, og er tilfreds med de tiltakene regjeringen har iverksatt og de rammene som er satt for videre aktiv forvaltning. Komiteen støtter også en gjennomgang av aktiv forvaltning hvert fjerde år, i begynnelsen av hver fireårsperiode, og også regjeringens syn på at årlige gjennomganger av investeringsstrategien ivaretar behovet for å vedlikeholde og videreutvikle strategien.

Pensjonsfondet har et godt resultat å vise til i 2009. Avkastningen på SPUs investeringer var 25,6 pst., tilsvarende 613 mrd. kr. Det er det beste resultatet som er oppnådd siden 1998, og innebærer at tapene i 2008 langt på vei er gjenvunnet. SPNs investeringer ga en avkastning på 33,5 pst., tilsvarende vel 29 mrd. kr.

Statens pensjonsfond utland er nå et av verdens største fond med en samlet markedsverdi på 2 757 mrd. kr ved årsskiftet, noe som tilsvarer mer enn ett års samlet brutto verdiskaping i Norge, eller ca. 570 000 kr pr. innbygger. Med dette fondet har vi unike muligheter i Norge til å utvikle vår velferdsstat videre. Men det er viktig samtidig å ha klart for seg at skulle vi sette oss ned og leve av fondet alene, ville vi klare oss ca. ett år. Det er arbeid – folks bidrag til verdiskapingen – som vi lever av her i landet. Det må vi satse på også i framtiden.

Komiteen legger med dette fram sin tilråding om at meldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009 vedlegges protokollen.

Jørund Rytman (FrP) [13:39:13]: Først en takk til saksordføreren for en bra redegjørelse og godt utført arbeid, selv om vi i Fremskrittspartiet på noen punkter er uenige.

Statens pensjonsfond nærmer seg 3 000 mrd. kr, en ufattelig sum for et lite land som Norge. Vi har de siste årene vært igjennom en finanskrise med store svingninger i markedet, og er fortsatt inne i en spennende periode, og spesielt etter at fondet i 2008 tapte 633 mrd. kr. Dette setter høyere krav til bedre forvaltning og strengere krav til oss politikere for å gjøre best mulig overordnede beslutninger for at fondet drives best – og bedre – til lav risiko.

Måten vårt pensjonsfond forvaltes på, får store konsekvenser både i utlandet og for skattebetalerne, som staten forvalter dette fondet for. Eksempelvis kan vi anslagsvis trolig spare 2 mrd. kr årlig bare ved å velge en annen forvaltningsstrategi. Det er mye penger, som kunne vært brukt til andre samfunnsnyttige formål i Norge.

Vi diskuterer i dag hvordan vi best kan forvalte Statens pensjonsfond utland, som akkurat nå har en markedsverdi på mer enn 2 800 mrd. kr. Ved å ha det i bakhodet er det et tankekors at det er få journalister, eller bare én, som er her i dag, og at media ikke skriver mer om dette. Men vi kan selvfølgelig håpe at det er hundrevis av journalister som følger saken via Stortingets nett-tv. Ellers så vi også da vi hadde høring, at det var liten interesse blant interesseorganisasjoner for forvaltningsstrategi. Det var kanskje mer interesse for etiske retningslinjer, men det kommer jeg tilbake til.

Fremskrittspartiet setter pris på mange av de tiltak og løpende forbedringer i rammeverket for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland som regjeringen har foretatt, spesielt

• den utvidede rapporteringen til Stortinget

• en styrking av Norges Banks interne styringsstruktur, med klargjøring av rolle- og ansvarsfordeling mellom hovedstyret og kapitalforvaltningsenheten

• en styrking av risikostyring av rapportering i kapitalforvaltningsenheten

• en styrking av hovedstyrets oppfølging av kapitalforvaltningsenheten

Finanskrisen har gitt oss mye lærdom, og vi håper selvsagt at alle disse nye tiltakene bidrar til enda bedre forvaltning, mer trygghet og en god avkastning av skattebetalernes penger. Imidlertid har vi i Fremskrittspartiet alene, eller sammen med andre, en rekke forslag til endringer i denne saken.

Det siste året har det blusset opp en debatt i Norge om forvaltningsstrategien, der en rekke fagfolk har uttalt seg skeptisk til Statens pensjonsfonds aktive forvaltning. Kritikerne har pekt på at aktiv forvaltning over tid ikke vil gi en bedre avkastning enn såkalt indeksbasert forvaltning. Stortingsmeldingen vi nå har til behandling, drøfter dette. Dog: Jeg er overrasket over konklusjonen. Går man dypere inn i forskningen, selv den stortingsmeldingen henviser til, viser tilgjengelig dokumentasjon og forskning at man bør gå over til indeksbasert forvaltning. Derfor har Fremskrittspartiet etter nøye overveielser også konkludert med dette, fordi

• det reduserer risikoen

• det reduserer kostnadene i forvaltningen

• det er, tror vi, mer realistisk å bygge opp et ledende forvaltermiljø i Norge rundt indeksforvaltning

• indeksforvaltning er basert på forskning, ikke synsing

• vi også tror at Norges Bank kan bli best på indeksforvaltning, men det er lite sannsynlig at de kan bli best på aktiv forvaltning.

• og, ikke minst, uavhengige eksperter er for indeksforvaltning

Det vi i Fremskrittspartiet foreslår, er å dele opp fondet i to, der en mindre del forvaltes aktivt, som i dag, mens den andre delen indeksforvaltes. Den delen som indeksforvaltes, deles videre inn i to indeksfond, der den ene halvdelen blir underlagt Norges Bank, mens den andre halvdelen settes ut til en privat forvalter, enten det er et av verdens største indeksforvalterfond, Vanguard, eller kanskje KLP, DnB NOR, Nordea i Norge eller andre finansinstitusjoner i Norge som har kompetanse på dette. Det som er spesielt og er hensikten med å dele det opp i to indeksfond, er at det da blir en offentlig og en privat del. Man utsetter da Norges Bank for konkurranse, slik at det blir enklere for oss politikere å måle deres prestasjoner, og man kan videreutvikle kompetanse i Norge innen indeksforvaltning.

Finansministeren har uttalt, og det står også svart på hvitt i stortingsmeldingen, at Statens pensjonsfond skal være verdens best forvaltede fond. Alle de andre statlige investeringsfondene ute i verden, alle rentefondene, alle de institusjonelle investorene der ute i verden, tror også at de har spesielle forutsetninger for å lykkes med aktiv forvaltning. Dog: Statens pensjonsfond skal ikke være lønnsledende, men allikevel tror man at man skal kapre de beste forvalterne. Når mer eller mindre all nåværende tilgjengelig forskning ikke gir støtte til aktiv forvaltning, men derimot anbefaler indeksforvaltning, synes Fremskrittspartiet vi bør gå i retning av mer indeksforvaltning. Ettersom vi har et ekstremt langsiktig perspektiv, kan vi jo ta en evaluering etter f.eks. ti år.

Jeg stiller meg også litt undrende til at det faktisk er sosialistiske partier som SV og Arbeiderpartiet som i stor grad hyller den aktive forvaltningen og er spekulantenes beste venn i denne sak.

Fremskrittspartiet foreslår også at regjeringen foretar en ny gjennomgang av de bedriftene som i dag er utelukket fra Statens pensjonsfond utlands investeringsportefølje på grunn av den rigide praksis av de etiske retningslinjene – dette fordi vi i Fremskrittspartiet synes vi har kommet i en situasjon der alt det regjeringen ikke liker, skal man ikke investere i. Sist ute var utelukkelse av alle tobakksselskaper, med den begrunnelse at tobakk er usunt og fører til sykdom og død. Jeg er spent på hva det neste blir, og hva som er uetisk neste gang. Blir det å investere i selskaper som produserer snacks og andre nytelsesmidler, som fører til sykdom og tidligere død? Skal det utelukkes? Skal man utelukke gamblingselskaper som oljefondet per i dag er medeier i? Gamblingtjenester kan jo skape triste skjebner – psykisk sykdom og kanskje selvmord. Hva med oljefondets investeringer og medeierskap i verdens største alkoholprodusenter? Misbruk av alkohol kan jo føre til sykdom og kanskje tidligere død, mens moderat bruk faktisk viser at det er sunt, og for mange gir dette nytelsesmiddelet bedre livskvalitet. Men for noen vil det altså være etisk forkastelig at staten skal tjene penger på dette. Hva med investeringer i selskaper som produserer uetisk litteratur? Hva med børsnoterte bordeller? Nei, jeg synes disse etiske retningslinjene har sklidd ut, og frykter at dette bare blir mer komisk. Statens pensjonsfond skal sikre trygg og god avkastning for norske skattebetalere, ikke være verdens moralpoliti med en hevet pekefinger overfor andre lands kulturer.

Vi i Fremskrittspartiet foreslo i vårt alternative statsbudsjett for 2008, for 2009 og for i år at man oppretter et investeringsfond med det formål å investere i bedrifter i fattige land og i framvoksende markeder, med en minimumskapital på 10 mrd. kr, noe som utenrikskomiteen tidligere har bifalt enstemmig. Allikevel har det ikke skjedd noe.

Samtidig registrerer vi at Norfund sier at det er nok av gode investeringsmuligheter, men at man mangler kapital. Men mangler vi egentlig kapital? Det gjør vi ikke.

Samtidig har vi sett at andre land, som f.eks. Kina, for lengst, for flere år siden, har investert tungt i framvoksende markeder, som f.eks. i en rekke land i Afrika. Men hva gjør vi? Saken treneres. Dette ønsker Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre å få en fortgang i, og vi fremmer derfor forslag om dette i dag.

Fremskrittspartiet har også et alternativt forslag med tanke på regjeringens planer om et investeringsprogram for miljørelaterte investeringsmuligheter. Vi i Fremskrittspartiet ønsker at dette skal være et eget investeringsfond. Fondet skal ha som formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter innenfor energi- og miljøsektoren, med spesiell vekt på nyskapende og miljøvennlig energiteknologi. Fondet må gjennom sin virksomhet underbygge Norges posisjon som energinasjon.

Som i fjor foreslår vi også at regjeringen skal pålegge Norges Bank for framtiden å inngå arbeidsavtaler med sine forvaltere som også inkluderer nedsidebonus. Dette skal også gjelde eksterne forvaltere som kapitalforvaltningsenheten inngår avtale med, fordi vi mener at en forvalter ikke kun skal få høy bonus og høy lønn hvis det går bra, men også skal merke det økonomisk selv hvis investeringene man selv har gjort, går galt. Et bonusprogram bør derfor ha både en oppside og en nedside.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti i år er enig med oss i dette, og håper at flere i løpet av debatten støtter oss.

Jeg vil med dette ta opp de forslag Fremskrittspartiet fremmer alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Jørund Rytman har tatt opp de forslagene han refererte til.

Jan Tore Sanner (H) [13:49:04]: I dag markeres en bred politisk enighet om strategien for Statens pensjonsfond utland. Det er bra. Det sentrale er at enigheten ikke er tilsynelatende, men reell og en konsekvens av at strategien for fondet over år er forankret i Stortinget, at Stortingets vurderinger er hørt, og at vi nå ser mer åpenhet og bedre rutiner og kontroll med forvaltningen. Det er bra.

De store oljeinntektene setter oss som politikere på prøve. Hver eneste dag møter vi krav om at kanskje man kan bruke enda litt mer av oljekronene. Jeg tror at de færreste er klar over at over 10 pst. – eller mer enn hver tiende krone brukt over statsbudsjettet – er en oljekrone.

Det er lite relevant å sammenligne Norge og Hellas. Samtidig er det interessant som et tankeeksperiment når man er klar over at Hellas' underskudd på statsbudsjettet i år utgjør 13 pst. Det er om lag det samme som vi bruker av oljepenger inn i norsk økonomi.

Jeg tror at debatten i Norge fremover i større grad kommer til å dreie seg om hvordan vi skal bruke oljepengene, fremfor om hvorfor vi ikke skal bruke enda mer.

Vi er som politikere satt til å forvalte en formue som ikke tilhører én generasjon, men som skal forvaltes i et generasjonsperspektiv. Norge er ikke det første land som har kommet raskt til store inntekter, men så langt er vi langt på vei det eneste som har klart å forvalte rikdommen uten å undergrave det økonomiske fundamentet for nasjonen. Jeg mener vi har grunn til å være stolte av det. Men strategien holder bare så lenge den har støtte i folket. Det forutsetter bl.a. en åpen debatt og at strategien og politikken er godt forankret i Stortinget.

Nettopp fordi forvaltningen må ses i et 20–40-årsperspektiv, er det viktig at vi jobber frem og markerer en politisk enighet som går over de tradisjonelle partipolitiske skillelinjene. Det gjør vi både når det gjelder strategien for forvaltningen, og når det gjelder de etiske retningslinjene.

De etiske retningslinjene ble i sin tid utformet av sentrum-Høyre-regjeringen, og de er videreutviklet av Stoltenberg II-regjeringen. Jeg tror velgerne forventer at vi forvalter pensjonspengene uten en for høy risiko, og at investeringene kan forsvares og ikke bryter med etiske prinsipper.

Jeg kan i det alt vesentlige slutte meg til saksordførerens redegjørelse. Høyre er også enig i at en begrenset og godt innrammet mulighet for aktiv forvaltning er ønskelig. Fondets størrelse og egenskaper tilsier at en begrenset mulighet for aktiv forvaltning vil gi en bedre avkastning over tid. Stortingets flertall valgte i 2009 å fastholde strategien, selv om fondet hadde gått på store tap og det var stor turbulens. I ettertid var det et klokt valg. Hadde de kreftene som ville redusere aksjeandelen, nådd frem, hadde fondet vært betydelig mindre i dag.

I år markerer det samme flertallet en tilslutning til strategien. Det er et enklere valg med de gode resultatene fondet nå kan vise til. Samtidig må vi være forberedt på at de internasjonale markedene svinger, og at fondet vil gjøre det samme.

Statens pensjonsfond utland vil fortsette å vokse. Det er derfor nødvendig å ha en kontinuerlig debatt om hva som skal være veien videre. Det som har vært en god organisasjonsmodell i oppbyggingsfasen, trenger ikke å være den beste når fondet har nådd dagens størrelse. Vi ser også en stor kreativitet når det gjelder å gi fondet nye mandater og nye oppdrag.

Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre tar Høyre opp spørsmålet om hvordan ulike spesialmandater skal håndteres fremover. I fjor sluttet Stortinget seg til at det skulle etableres et investeringsprogram rettet mot miljøvennlige eiendeler eller teknologi som forventes å gi en klar miljøgevinst. Samtidig markerte Høyre at vi mener at det skal vises varsomhet med forhåndsbestemt øremerking innenfor det generelle fondet. Det kan by på utfordringer å forvalte, å måle og å følge opp ulike mandater innenfor samme portefølje.

Jeg har merket meg at Norges Bank i sin høringsuttalelse i fjor ga uttrykk for den samme bekymring, idet de uttalte:

«Forvaltningen av øremerkede investeringer bør ikke være en del av forvaltningen av Statens pensjonsfond, men ivaretas av særskilte forvaltere.»

Høyre er enig i den vurderingen. Derfor ber vi også Finansdepartementet i en merknad å vurdere hvordan ulike øremerkede mandater kan skilles ut og forvaltes av miljøer som rendyrker sin kompetanse innenfor spesifikke områder.

Den andre problemstillingen som Høyre tar opp, sammen med en samlet opposisjon, er et ønske om en videre vurdering av organisasjonsmodellene. Det er ikke noe uttrykk for at vi er misfornøyd med slik det har vært forvaltet frem til i dag, men en erkjennelse av at fondets størrelse tilsier at man bør ha en løpende debatt om hvordan det skal forvaltes, og hvordan organisasjonsmodellene skal være fremover.

Vi peker spesielt på to mulige modeller. Den ene er å skille ut Statens pensjonsfond utland som et særlovsselskap, og det andre er å etablere en egen rentekomité innenfor Norges Bank. Bakgrunnen for dette er selvfølgelig at det kan være en utfordring for hovedstyret, i tillegg til de vanlige sentralbankoppgavene, også å ha ansvaret for å føre tilsyn og kontroll med forvaltningen av Statens pensjonsfond utland.

Jeg registrerer med stor tilfredshet at departementet i meldingen har vurdert disse ulike modellene. Jeg merker meg imidlertid at man kanskje er mer opptatt av å se på utfordringene knyttet til å skille ut Statens pensjonsfond utland som særlovsselskap enn av å se på de fordelene som kan være knyttet til det.

Jeg merker meg at det i meldingen gis en mer positiv vurdering av mulighetene for å opprette en egen rentekomité. Jeg siterer fra stortingsmeldingen:

«Hvis en ønsker å frita hovedstyret for oppgaver slik at styret i enda større utstrekning kan bruke tid på kapitalforvaltningen, framstår opprettelse av en egen pengepolitisk komité med ansvaret for utøvelse av pengepolitikken (rentesettingen) som et mer nærliggende tiltak.»

Jeg tror at det er mye som taler for at det er den veien vi bør gå videre. Derfor har Høyre også valgt ikke å fremsette noe forslag om det i forbindelse med behandlingen av denne saken. Nettopp fordi vi registrerer at Finansdepartementet og regjeringen gir en positiv vurdering av den muligheten, ønsker vi primært i forbindelse med denne meldingen å markere støtte til en utvikling hvor man kan se på ulike modeller, og hvor kanskje opprettelsen av en egen rentekomité vil, som departementet sier, være den mest nærliggende løsningen å slutte seg til.

Vi har et forslag i innstillingen om å se på en fremtidig organisering knyttet til om man skal ha ett eller flere fond. Det er ikke et forslag hvor Høyre har konkludert, men som vi mener bør være en del av de fremtidige vurderingene som departementet foretar, og med det tar jeg opp forslaget.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp det forslaget han refererte til.

Neste taler er Inga Marte Thorkildsen, som har en taletid på 5 minutter.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:58:14]: Med fem minutter blir det nødvendig å gjøre noen strenge prioriteringer, så jeg skal holde meg til spørsmålet om de etiske retningslinjene.

Da har jeg lyst til å starte med et sitat, nemlig at «politikk er å ville». Historien bak de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland, populært kalt oljefondet, heretter SPU, kan gi oss flere lærdommer og inspirasjon til å ville mer.

Da SV tok tak i dette for mange år siden, ble vi latterliggjort og hånet. «Dessverre er det slik at vi i den globale økonomien ikke kan unngå å komme i kontakt med det som er vondt og leit», sa Per-Kristian Foss til Dagbladet 5. mai 2002. Foss er fra Høyre. Etiske retningslinjer var latterlig, det var dumt, det var umulig å praktisere. Det ville føre til gigantiske tap. Det var naivt, og i det hele tatt forferdelig vanskelig.

Utenfor finansmiljøene i Oslo viste det seg at det som virkelig var vanskelig, var for vanlige folk å akseptere at våre pensjoner skulle finansieres av investeringer i klasevåpen, atomvåpen, barnearbeid og utbytting av allerede utsatte mennesker. Folk flest ville ha seg frabedt at deres framtidige inntekt skulle komme fra blodpenger, for å si det som det var.

Øystein Djupedal fra SV, etikkreglenes far, fikk gjennomslag i revidert nasjonalbudsjett for ganske nøyaktig åtte år siden: Til tross for et hav av motforestillinger ble det nedsatt et utvalg som skulle ha som mandat å fremme forslag om et sett av etiske retningslinjer for petroleumsfondet, som det het den gang. Dette skjedde for øvrig mot stemmene fra Høyre – den gangen i Samarbeidsregjeringa. I ærlighetens navn kunne jo Jan Tore Sanner også ha nevnt det.

To år seinere, i 2004, ble oljefondet, verdens første statlige pensjonsfond, underlagt etiske retningslinjer. Jubelen var stor. Mange organisasjoner og enkeltpersoner hadde engasjert seg i årevis for å få til dette.

Å hevde at praktisering av de etiske retningslinjene er enkelt, vil være en grov overdrivelse. Men regelverket er i seg sjøl et bevis på at politikk er å ville. Det er riktig og det er mulig å sette grenser for hva man kan overlate til markedskreftene alene, og det er grenser for hva man kan akseptere i jakten på profitt. Dessuten viser debatten om retningslinjene at spørsmålet om nøytralitet ikke er enkelt.

Det er – og bør være – vanskelig å forsvare og forklare logikken i at fondet investerte i klasevåpen, mens norske myndigheter arbeidet for et internasjonalt forbud nettopp mot slike våpen. Det er – og bør være – debatt når norske myndigheter aktivt arbeider for f.eks. å få avsluttet Israels okkupasjon av palestinerne, samtidig som norske pensjonspenger støtter direkte opp om okkupasjonen. Derfor var det også helt logisk at fondets midler ble trukket ut av Elbit Systems Ltd., som bidrar til særlig grove brudd på retningslinjene som vi har satt opp. Og derfor er det helt logisk at det diskuteres om ikke også andre selskaper som bidrar til den folkerettsstridige okkupasjonen, bør utelukkes. Og derfor er det helt logisk at det nå kommer et generelt regelverk for statsobligasjoner, og at det kommer til å bli en diskusjon om praktiseringa av disse.

SV har i regjering også vært opptatt av å få på plass nye initiativer som berører fondets investeringsstrategi, og vi er veldig glade for gjennomslag på flere punkt. Vi får et nytt investeringsprogram for miljøinvesteringer. Det er veldig viktig. Det er også viktig for å vise at nettopp investeringer i miljø, i ny fornybar energi er lønnsomt. Det er framtidas investeringer. Vi får økt fokusering på klima. Finansdepartementet deltar nå sammen med andre investorer og med støtte av The Grantham Institute, som ledes av Lord Nicholas Stern, i en bred utredning som vurderer hvordan klimautfordringene kan påvirke de finansielle markedene, og hvordan investorer bør handle ut fra dette. Det er nemlig slik at klimatrusselen kan bli en stor trussel mot våre sparepenger i framtida.

I eierskapsarbeidet har også Norges Bank utvidet sin dialog, slik at klimaet også berøres.

Det er løpende debatt om Statens pensjonsfond utland, SPU, ikke bare om de etiske retningslinjene. Som flere har påpekt, er det bra, og SV skal bidra til at debatten holdes levende. Det kommer garantert til å bli endringer i måten SPU forvaltes på i framtida, og også retningslinjene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:03:33]: Innstillinga til Meld. St. 10 for 2009–2010, Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009, er svært viktig. Det er et komplisert tema, og det er enormt store verdier som følge av svært rask ressursuttapping av olje og gass. Men uansett uttappingstakt ville vi fått store verdier som hadde måttet plasseres internasjonalt.

Ved opprettelsen av fondet hevet Stortinget personlig sparedyd til en nasjonal dyd. Det er bra! Men en glemte i for stor grad realøkonomien. Tidsånden var og er imidlertid at en i stor grad skal satse på finansøkonomien og ikke realøkonomien, altså se på finansøkonomien som sjølve byggverket kontra realøkonomien, hvor finanssektoren er stillaset rundt byggverket.

Vi opplever i dag tre internasjonale kriser, finanskrisen, klimakrisen og matvarekrisen, og Norge må spare mer i realøkonomien ved å investere i infrastruktur og kunnskap, i miljøvennlig produksjon og i framtida investere i et grønt næringsliv med miljøteknologi, bruk av land- og bioraffinerier som eksempel, hvor karbon fra fornybare kilder, planter, kommer som erstatning for dagens raffinerier, som er basert på olje og gass og ikke fornybart karbon.

Det er en sentral diskusjon i forbindelse med SPU om man skal ha aktiv eller passiv forvaltning av Statens pensjonsfond. Regjeringspartiene og Senterpartiet står sjølsagt på aktiv forvaltning. Forvaltning av penger trenger kunnskap, og det er ikke noe som heter passiv forvaltning av økonomiske ressurser. En tar stilling uansett. Ved aktiv forvaltning legger en til grunn en investeringsstrategi hvor en står overfor krevende avveininger med hensyn til hvordan en her skal satse, avveininger mellom risiko og avkastning, eksempelvis å spre risikoen på de mange kontra å satse tyngre på strategiske investeringer i bestemte områder.

Framtidas aktive forvaltning av SPU er en viktig debatt. Det er en viktig debatt om den organisatoriske jobben. Det står i innstillinga at det ikke er aktuelt å skille ut forvaltningen av SPU fra Norges Bank nå. Det er imidlertid en diskusjon om etablering av flere fond, eksempelvis plassert i flere deler av landet, for dermed å gi kompetanse i ulike miljøer. Det er også en diskusjon om spredning av investeringene kontra å konsentrere investeringene mer på strategisk viktige næringer i framtida.

Resultatet for 2008 var et usedvanlig stort fall i de internasjonale aksjemarkedene og dermed et stort fall i fondets størrelse. I 2009 ble tapet langt på vei reversert. En viktig årsak er finanskrisens første fase, hvor nasjonalstatene gikk inn og sikret finansinstitusjonene. Framover blir historisk kunnskap viktig for å følge opp beste investeringsstrategi. Imidlertid, ingen krise er lik den som har vært tidligere. Det er nye forhold. Når IMF-sjefen, Strauss-Khan, var i regjeringskvartalet før jul og trakk historiske paralleller mellom finanskrisen og Tysklands økonomiske situasjon etter Versailles-freden etter første verdenskrig, var det svært alvorlig.

Neste fase i finanskrisen oppleves nå som en realøkonomisk krise som gir stor uro, og det trengs et fast og mer oppofrende politisk lederskap i den økonomiske politikken. Sentrale fakta er at nasjonalstatenes økonomiske ressurser er tømt. Eller mer korrekt: En kan ikke klare å betjene mer statsgjeld.

Det vil også forsterke behovet for reformer i finansmarkedene for å sikre større økonomisk stabilitet. Avgift på finanstransaksjoner vil også sikre nasjonalstater, eventuelt FN, økonomi til å korrigere markedskreftene. Vi kan håpe på resultater på G20-møtet i Toronto 26. og 27. juni. Norge må utøve en klar stemme for skatt på finanstransaksjoner – dette for å sikre bedre stabilitet og derved sikre oljefondets verdier. Spørsmålet er imidlertid om ikke spekulasjonsøkonomien internasjonalt er kommet for langt, og at tiltakene for stabilisering vil komme for seint.

Presidenten: Neste taler er Hans Olav Syversen, som har en taletid på inntil 5 minutter.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:08:36]: Jeg holdt på å si dessverre. Man burde ha hatt langt mer tid på en så viktig sak.

La meg først benytte anledningen til å gratulere finansministeren med den rekorden jeg skjønner han setter i dag. Nå er det vel litt ulik grad av ønsker i salen her for hvor lenge finansministeren skal bli sittende fremover. Men gratulerer med milepælen, uansett.

Så til saken vi diskuterer. Det er jo dette fondet som gjør at vi kan diskutere på et helt annet plan enn stort sett alle andre land i Europa. Det gir oss en unik statsfinansiell posisjon. Jeg er også – i likhet med flere her – glad for, og jeg tror det er viktig for Norge, at det er såpass stor enighet om forvaltningen av fondet. Fremskrittspartiet har en litt annen innretning på hvordan de vil at fondet skal forvaltes, men ellers er det stor grad av enighet også når det gjelder de endringer som er foretatt i det siste.

Så vil jeg i likhet med representanten Sanner – jeg viser også til de fellesforslag vi har – peke på at det skulle bare mangle at man med jevne mellomrom ikke diskuterer organiseringen av et slikt stort fond som SPU representerer. Særlig gjelder det om dagens organisering hvor alt er innenfor et hele, er det mest optimale, eller om man bør se for seg en mer avgrenset forvaltning f.eks. når det gjelder spesialmandatene. Som man ser av innstillingen, er det jo også et mindretall som ønsker et nytt mandat, nemlig investering i utviklingsland og fremvoksende markeder. Jeg må vel si at jeg er litt overrasket over at regjeringspartiene ikke har en mer offensiv holdning til den flertallsmerknaden som man faktisk har vært med på selv tidligere. Men vi får se om det kan endre seg.

Så må jeg si at jeg personlig har vært i tvil når det gjelder den aktive forvaltningen og hvilke rammer Norges Bank bør ha i så måte. Det er en tilsynelatende innstramning i den aktive forvaltningen regjeringen har foreslått. I forhold til den praksis som Norges Bank har utøvd, er det vel i realiteten ikke store endringer det rammeverket vi i dag gir vår tilslutning til, vil innebære. Men det har i hvert fall vært en nyttig gjennomgang, også med ekstern bistand, av hva dette innebærer, hvilke risikoer vi står overfor og hvilke ulemper man har ved å ha bare en indeksforvaltning. I Kristelig Folkeparti har vi også til syvende og sist endt på det som er regjeringens forslag på dette punkt.

La meg også gi honnør for SVs engasjement når det gjelder de etiske retningslinjer. Det er et engasjement som tidlig var også i Kristelig Folkeparti, og vi har også utviklet det etiske rammeverket videre. La meg for ordens skyld minne om, når Inge Marte Thorkildsen nevner at man har hatt et uttrekk fra et israelsk selskap, at man må jo først investere i israelske selskaper før man i det hele tatt kan begynne med noen uttrekk. Jeg har merket meg at det har vært sagt lite fra SV om det faktum at det var under SVs ledelse av Finansdepartementet at man startet investeringer i israelske selskaper. Men det har selvfølgelig Kristelig Folkepartis helhjertede støtte at man gjorde det. Vi var heller ikke imot den særskilte gjennomgangen man hadde av selskaper i denne regionen. Det vi skulle ønske, var at regjeringen hadde foretatt samme gjennomgang i Kongo, hvor selskaper utbytter og utnytter lokalbefolkningen, og hvor investeringene med en viss grad av sikkerhet kan sies å ha politiske overtoner. Det avviste regjeringen dessverre, men vi får se om vi kan komme tilbake til det.

Jeg er glad for de fellesforslag som vi har sammen med de øvrige opposisjonspartiene, og anbefaler dem.

Borghild Tenden (V) [14:13:57]: Jeg vil først takke saksordføreren for en grundig redegjørelse.

På sett og vis diskuterer vi i dag kanskje det som er den aller viktigste saken i hele år, nemlig forvaltningen av vår felles formue gjennom Statens pensjonsfond, om hvordan vi sikrer en bærekraftig avkastning over tid, slik at vi sikrer både fremtidens pensjoner og den mer statsfinansielle stabiliteten.

Norge er et heldig stilt land. Mens landene rundt oss gjennomfører til dels betydelige kutt for å løse egne gjeldsproblemer og forpliktelser, sitter vi nærmest og teller pengene på kontoen. Med en formue tilsvarende 570 000 kr per innbygger i Statens pensjonsfond, er vi i en utrolig gunstig situasjon. Det kan vi være både glade for og stolte over – spesielt stolte over at vi har klart å forvalte denne formuen på en god måte, både økonomisk og etisk. Samtidig er det viktig at vi ikke tar forvaltningen for gitt. Jeg er overbevist om at den brede oppslutningen omkring forvaltningen av vår felles formue er nært knyttet til at det er stor åpenhet rundt alle sider av forvaltningen, både når det gjelder de etiske sidene av ulike investeringer, og når det gjelder åpenhet i lønns- og bonusavtaler for dem som er satt til å forvalte fondet.

Så er det selvfølgelig slik at vi er litt uenige om avkastningen skal brukes litt mer slik eller slik, eller om organiseringen skal være i ett eller flere fond. Dette er viktige diskusjoner, men det viktigste er, tross alt, at det er stor enighet i denne sal om de store linjene.

Vi har lagt bak oss to rimelig turbulente år for Statens pensjonsfond. De store tapene i 2008 er snudd til en tilsvarende stor gevinst i 2009. Mye tyder på at det også i de kommende årene vil bli store svingninger i resultatene, men at det over år er riktig å holde fast ved fondets langsiktige investeringsstrategi. Dette vises også igjen i anslagene om at forventede årlige realavkastninger de kommende årene vil være på om lag 4,4 pst., selv om dette selvfølgelig er usikre anslag.

Et par ting til slutt: Vi hadde en grundig diskusjon for ett år siden om revisjon av Norges Bank, og dermed også av Norges Banks forvaltning av Statens pensjonsfond. Som kjent foreslo Venstre at revisjonen burde utføres av Riksrevisjonen, noe Riksrevisjonen ønsket selv. Dette fikk ikke flertall, og jeg skal ikke ta omkamp om det nå. Vi får la den nye ordningen med ekstern revisjon få virke en tid før vi tar en ny evaluering, men jeg håper at dette vil være tilstrekkelig, slik at Stortinget kan få økte muligheter til å ivareta sin kontrollfunksjon av om forvaltningen av Statens pensjonsfond er i tråd med de retningslinjer som Stortinget selv har lagt.

Som det fremgår av merknaden i innstillingen, mener Venstre at det bør opprettes et eget fond og et eget forvaltningsmiljø når det gjelder å følge opp investeringsprogrammet rettet mot miljøvennlige eiendeler eller teknologi som forventes å gi en klar miljøgevinst. Vi tror at dette vil gi bedre resultat, for det er en åpenbar motstand mot å forvalte øremerkede investeringer i bl.a. Norges Bank.

Jeg klarer ikke helt å dy meg for å polemisere litt helt til slutt. Det er åpenbart helt greit – og det har Venstres helhjertede støtte – at vi skal lage et investeringsprogram rettet mot miljøvennlige eiendeler eller teknologi under Statens pensjonsfond. Men når Venstre foreslår, som vi gjorde tirsdag denne uken, at vi skal innrette de norske avskrivningsreglene på samme måte, er dette ifølge finansministeren helt feil tenkt. For Venstre er det viktig at vi stimulerer til mer miljøvennlig teknologi på alle områder, både gjennom investeringer gjennom Statens pensjonsfond, gjennom tilskuddsordninger over statsbudsjettet og gjennom skattesystemet.

Statsråd Sigbjørn Johnsen (A) [14:18:07]: Jeg vil først få takke representanten Syversen for gratulasjoner med et lite ord om statsråders liv og levnet i sin alminnelighet. Det er å alltid arbeide med evigheten som perspektiv, men være forberedt på å gå av på kort varsel. Det er en god leveregel.

Når det gjelder meldingen som vi behandler i dag, har jeg lyst til å komme med noen få kommentarer til den. Hovedpoenget med meldingen er jo for det første å ha åpenhet rundt den virksomheten som Statens pensjonsfond utland, og for så vidt Statens pensjonsfond Norge, driver med. Men det andre, og aller viktigste, er å forankre viktige prinsipper for forvaltningen i Stortinget. Det som har preget norsk oljepolitikk siden tidlig på 1970-tallet, er den brede politiske enigheten om helt sentrale deler av oljepolitikken, herunder hvordan vi skal forvalte oljeformuen gjennom SPU, også i årene framover. Den brede enigheten springer ut av at oljen og oljeinntektene er folkets eiendom, og at det er en viktig del av den forvaltningen å fordele inntektsstrømmen på en god måte mellom dagens og framtidens generasjoner.

2009 var det beste året, så langt, i fondets virksomhet. Samtidig er vi klar over at dette vil svinge. Men styrken til SPU, i forhold til mange andre fond, er langsiktigheten og evnen til å sitte gjennom vanskelige tider, og evnen til å beholde hodet kaldt også i tider der de internasjonale finansmarkeder går ned. Norges Bank Investment Management har gjort en veldig god jobb så langt. Jeg tror det er et viktig poeng i det som er framtidens diskusjon at den legitimiteten som Norges Bank har, også er noe som fondet nyter godt av, og at det omdømmet som Norges Bank har generelt sett, er viktig i så måte. Det er også noe vi må ta med oss i drøftingen i tiden framover. Selvsagt må det være slik at vi skal vurdere og drøfte organisasjonsform og framtidige måter å løse denne oppgaven på best mulig. Men samtidig tror jeg også det er viktig nå, i den situasjonen vi er i, at de endringer som er gjort for å styrke forvaltningen, får tid til å virke. Jeg synes at representanten Sanner hadde en god tilnærming til dette og til en slik drøfting og debatt i framtiden.

Aktiv forvaltning: Det viktigste her er at vi har en forvaltning som er trygg og langsiktig, og som har stor tillit i befolkningen. De etiske retningslinjene som er utviklet, er en viktig del av dette. Samtidig skjer det en viss reduksjon i rommet for den aktive forvaltningen gjennom meldingen. Det vi også sier i meldingen, og som er viktig for framtiden, er at man ved begynnelsen av hver stortingsperiode skal forankre denne strategien i Stortinget. Aktiv forvaltning er viktig, og den daglige forvaltningen av fondet er viktig, men det som kanskje er aller viktigst for Stortinget, er arbeidsdelingen mellom Norges Bank og Finansdepartementet. Da er det slik at vi – Finansdepartementet og Stortinget – fastsetter regler for risiko og regler på mer overordnet nivå, f.eks. fordelingen av type investeringer mellom aksjer, renteporteføljer, eiendommer og investeringer i framvoksende markeder. Dette ble også understreket i fjorårets melding, der man sa at man ikke bør drive detaljert styring av den daglige forvaltningen av fondet fra Stortingets eller departementets side. Jeg er veldig glad for den brede enigheten som er på dette området. Jeg vil også her peke på den forsterkerrollen som Stortingets eget organ, nemlig representantskapet i Norges Bank, har fått i forvaltningen av disse betydelige summene.

La meg avslutningsvis si litt om investeringer i framvoksende markeder. Det er i dag investert betydelige midler i framvoksende markeder, men det inkluderer selvsagt Kina og andre store markeder, ca. 160 milliarder kr, eller 10 pst. av aksjeandelen. Vi ønsker også å investere i Afrika og det vi kan kalle mindre utviklede land, men det som er utfordringen, er at her finner man også lite utviklede investeringsmarkeder. Man må ha gode rutiner for hvordan man skal investere f.eks. i unoterte selskaper og fonds. Norges Bank ser på dette, og vi vil komme tilbake til saken i forbindelse med statsbudsjettet for 2011.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [14:23:30]: Av tabell 6.2 i stortingsmeldingen framgår det at en overveldende del av forskningen på området finner at aktiv forvaltning ikke skaper meravkastning for investoren. Ingen av de tre vitenskapelige artiklene som har sett på prestasjonene til statlige investeringsfond, finner at disse klarer å skape meravkastning.

Mener virkelig finansministeren at norske byråkrater og Norges Bank skal klare det svært få eller ingen andre klarer? Hvorfor? Og: Hvordan?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:24:02]: Det kan vel være så som så med – jeg holdt på å si – byråkrater, hvis man skal bruke det uttrykket. Men jeg har i hvert fall stor tiltro til at de som jobber med den aktive forvaltningen i Norges Bank og i NBIM, klarer den jobben på en god måte. Den historiske avkastningen som man har hatt, viser jo at man har klart å oppnå en meravkastning over tid.

I all hovedsak skjer forvaltningen av fondet indeksbasert. Men mitt syn – og det er et syn som blir delt av det store flertallet i Stortinget – er at det skal være et visst innslag av aktiv forvaltning, fordi det er nødvendig i spesielle situasjoner å ha den muligheten for å oppnå meravkastning, og faktisk også for å unngå tap.

Jan Tore Sanner (H) [14:25:02]: I denne saken har Høyre valgt å markere den brede enigheten – ikke for enighetens egen skyld, men fordi det er en substansiell og reell enighet, selv om jeg merker meg at nyansene mellom finansministeren og markeringen fra Senterpartiet og SV kanskje er større enn nyansene hos de borgerlige partiene.

Når jeg tar ordet, er det først og fremst bare for å få bekreftet at finansministeren ikke lukker døren for en videre vurdering og en etablering av en egen rentekomité. Når det sies at man ønsker å la de endringene som er vedtatt, få virke, så er vi enig i det, samtidig som det etter vår oppfatning er helt nødvendig at man fortsatt holder denne muligheten åpen, nettopp fordi det er en betydelig utfordring for hovedstyret å forvalte så forskjellige oppgaver som å kontrollere forvaltningen av pensjonsfondet og ivareta rentepolitikken.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:26:11]: Som jeg sa i mitt innlegg, og som representanten Sanner nå gjentok, er det viktig at vi i hvert fall lar de endringer som er gjort, få virke – det som går på en styrking av forvaltningen. Samtidig er det jo viktig at vi har en løpende diskusjon om dette. Man får nye oppgaver, fondet vokser, og i den vurderingen vi skal gjøre i tiden framover, vil det å vurdere en egen rentekomité være en del av det.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:26:55]: Evighetens perspektiv kan jeg iallfall gi min tilslutning til at det er lurt å ha med seg, enten man er statsråd eller ei.

Så til det siste som statsråden egentlig annonserte, nemlig at man i budsjettsammenheng vil komme tilbake til dette spørsmålet om investeringer i fattige u-land. Jeg minner om at både utenrikskomiteen og finanskomiteen har uttrykt noe om dette, har sagt at man ønsker det, og at det vil være riktig ut fra et etisk ståsted. Det er ikke blitt mindre viktig for u-landene heller ut fra den situasjonen verdensøkonomien har kommet i.

Så mitt spørsmål er: Skal vi kunne forvente at regjeringen kommer tilbake med et konkret opplegg for denne type investeringer? Eller er det kun en vurdering av om det bør skje?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:27:55]: Til dette med nåtid og evighet kan man vel også si at forvaltningen av oljeformuen har et veldig langsiktig perspektiv, om ikke helt inn i evigheten. Men det er jo viktig å ha med seg de lange linjer.

Når det gjelder investeringer i framvoksende markeder, og spesielt da f.eks. i fattige u-land, er utfordringen, som jeg sa i mitt innlegg, at man her har lite utviklede investeringsmarkeder – for å bruke et slikt uttrykk. Det er viktig å komme fram til gode ordninger, slik at man er sikker på at investeringene blir fornuftige. Det har Norges Bank fått i oppdrag å arbeide videre med, og jeg håper at vi i forbindelse med nasjonalbudsjettet for 2011 også kan presentere konkrete opplegg på det. Men jeg må ha en liten reservasjon, for det er avhengig av hvilke retningslinjer man kommer fram til for å ivareta nettopp det at man har litt dårlig utviklede investeringsmarkeder i slike land.

Borghild Tenden (V) [14:29:02]: Vi i opposisjonen har en merknad som går på at vi mener at det er en utfordring at hovedstyret i Norges Bank i tillegg til de vanlige sentralbankoppgavene har ansvaret for å føre tilsyn og kontroll med forvaltningen av SPU. Ser statsråden denne utfordringen?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:29:27]: La meg først få lov til å understreke det jeg sa i innlegget mitt, at Norges Bank, og herunder også hovedstyret, har gjort en veldig god jobb med å forvalte oljefondet og senere da pensjonsfondet. Jeg viser også til det svaret jeg ga til representanten Sanner.

Det er helt riktig at Finansdepartementet har dette med seg. Det hadde vi også da vi oppnevnte nye medlemmer til Norges Banks hovedstyre. Og vi mener at vi bl.a. gjennom den siste utnevningen har bidratt til å styrke hovedstyrets kompetanse på det området. Men så får vi komme tilbake til den litt store diskusjonen, om en skal ha et hovedstyre, slik som i dag, eller om en skal ha en egen rentekomité som håndterer de mer pengepolitiske utfordringer.

Jørund Rytman (FrP) [14:30:25]: Synes finansministeren at det er greit at Norge shorter svenske, islandske og greske statsobligasjoner? Noen mener – berettiget eller ei – at shorting fører til økt finansiell ustabilitet og øker sjansen for at land og selskaper tipper over og går konkurs. Burde i tilfelle utenriksministeren vært involvert i en beslutning om at Norge skal shorte f.eks. svenske statsobligasjoner? Kan finansministeren være enig i at det kan være uheldig om andre land beskylder Norge, altså Statens pensjonsfond, for å være medvirkende til at andre stater får en forverret økonomisk situasjon?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:31:05]: Dette er en veldig interessant diskusjon. Det er jo slik at med den fordeling en har på investeringer i dag mellom henholdsvis aksjer og obligasjoner, fordeles disse investeringene etter en relativ indeks. Det betyr jo at land som har store underskudd, må låne mye. Og det betyr at de også får et relativt sett større innslag i referanseporteføljen til NBIM.

Det interessante er jo at Fremskrittspartiet ønsker å gå lenger i retning av en indeksbasert investering. Jeg tror at det er litt motstrid mellom det som nå var replikantens spørsmål, og det som Fremskrittspartiet framhever. Jeg mener det er riktig at en har et innslag av en viss aktiv forvalting også i forbindelse med håndteringen av obligasjonsporteføljen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dag Ole Teigen (A) [14:32:20]: «Statens pensjonsfond utland eier nå om lag én prosent av verdens børsnoterte aksjer», ifølge sentralbanksjefen i Stortingets høring om meldingen.

I 2009 har pensjonsfondet hatt en positiv utvikling og nesten vunnet igjen det tapte etter at den globale finanskrisen naturlig nok påvirket resultatene på en svært negativ måte i 2008.

Fortellingen om pensjonsfondet kommer til å utgjøre en sentral del når historien skal skrives om hvordan Norge forvaltet sine oljeressurser. Jeg synes fondet er et synlig tegn på at en har tatt forvalteransvaret på alvor og vist evne og vilje til langsiktig tenkning til beste for generasjonene som kommer.

Jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget står bak hovedtrekkene om hvordan Statens pensjonsfond skal forvaltes. Det er flertall for forutsigbarhet, trygghet og langsiktighet. Jeg synes det er viktig at det politiske Norge finner mest mulig sammen i spørsmål som angår forvaltning av ressursene våre i et så langt tidsperspektiv.

Enhver forvalter har et forvalteransvar. Pensjonsfondet skal forvaltes på en god måte økonomisk, skape best mulig avkastning, men innenfor gode etiske rammer og med begrenset risiko. Etter finanskrisen har mange naturlig nok vært opptatt av hvordan vi kan redusere risikoen ytterligere.

Stortinget står samlet bak at Norges Bank nå i større grad skal investere deler av fondet i eiendom. På den måten fordeler en risikoen ytterligere mellom aksjer, obligasjoner og eiendom. Finansdepartementet deltar også i et prosjekt som utreder hvordan global oppvarming kan påvirke finansmarkedene. Rammene for aktiv forvaltning reduseres, men vi skal fortsatt ha en aktiv forvaltning. Aktiv forvaltning koster, men kan også gi betydelige inntekter. Jeg skal ikke gå langt inn i denne diskusjonen nå, men jeg viser til at aktiv forvaltning så langt har gitt en betydelig meravkastning i tillegg til å bidra til å bygge opp kunnskap og kompetanse. Jeg har også tro på den vurderingen som NBIMs leder ga under Stortingets høring, om at aktiv forvaltning på en god måte kan bidra til å redusere den totale risikoen gjennom kunnskap om bedrifter og land som fondet investerer i.

Pensjonsfondets størrelse tilsier et betydelig forvalteransvar. Fondet må ha strenge etiske retningslinjer. Selskaper utelukkes ved f.eks. menneskerettighetsbrudd, involvering i krig eller konflikt, miljøskader, korrupsjon og tobakksproduksjon. En utelukker selskaper som produserer atomvåpen og bestanddeler til klasevåpen. Jeg viser også til det som ble sagt under høringene, at NBIM har identifisert seks satsingsområder for eierskapsutøvelsen for å kunne konsentrere innsatsen, og at tre av områdene er barnearbeid, vannforvaltning og klima. Jeg er glad for denne profilen og forventer at det fremdeles arbeides aktivt med de etiske retningslinjene og eierskapsutøvelsen. Noen vil være opptatt av avgrensningene. Hvor går grensen mellom det vi utelukker, og det vi ikke utelukker? Det kan en selvsagt diskutere. Men hvis det er slik at noen er imot prinsippet om etiske retningslinjer som sådant fordi det kan oppstå et avgrensningsproblem, har jeg vanskelig for å forstå det resonnementet.

Til slutt: Jeg er svært glad for at regjeringen fører en aktiv utenrikspolitikk, og det bør den fortsette med. Men SPU kan ikke komme med utenrikspolitiske initiativer, og man kan ikke uten videre utelukke selskaper fordi de er lokalisert i et bestemt land. Vi må ikke havne i en konfliktsituasjon mellom norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av pensjonsfondet. Fondets beslutninger må være en konsekvens av utenrikspolitiske beslutninger, ikke omvendt. I så måte er det en nyttig formulering i proposisjonen som innebærer at et unntak fra regelen bare vil være aktuelt der det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner eller andre betydelige internasjonale tiltak, og der Norge slutter opp om de tiltakene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9