Hadia Tajik (A) [12:02:53]: Mange ulike undersøkelser viser det samme: Innvandrerelever har lavere karakterer enn etterkommere av innvandrere, som igjen har lavere karakterer enn majoritetselever. Denne forskjellen finnes på så godt som alle skoler, uavhengig av andelen elever med innvandrerbakgrunn ved skolen. Mye av dette kan forklares med forskjeller i sosial bakgrunn. Noe av det kan også forklares med svake norskkunnskaper hos elevene med innvandrerbakgrunn.

Før jeg går videre inn i problemstillingene for interpellasjonen, vil jeg gjerne foreta noen begrepspresiseringer, slik at det er klart for alle hvilke elevgrupper jeg sikter til.

Når jeg sier «innvandrerelev», viser jeg til elever som selv har innvandret. Når jeg sier «norskfødt med innvandrerbakgrunn», viser jeg til elever som er født i Norge med innvandrede foreldre. Begrepene «elever med innvandrerbakgrunn» og «minoritetsspråklige» viser til både elever som er født i Norge av innvandrede foreldre, og dem som selv har innvandret. Bak disse begrepene skjuler det seg en rekke nyanser. Ingen av begrepene sier f.eks. noe om hvor flinke elevene er til å snakke norsk, eller hvor motivert de er for å lære. Men når det å diskutere disse elevgruppene likevel er interessant, er det fordi man kan se systematiske, statistiske forskjeller i hvordan elevgruppene presterer. Det forteller oss noe om hvor skoen trykker i Skole-Norge.

Skolen er en viktig arena for inkludering og den viktigste grunnsteinen for sosial mobilitet. En god skole må klare å gi både faglig og sosial kompetanse. Det betyr f.eks. at elevene ikke bare skal mestre faget norsk. De skal også mestre de sosiale og kulturelle kodene i «det norske». Begge typer kunnskap er nødvendig for å kunne lykkes senere i livet. Derfor bekymrer det meg at elever med minoritetsbakgrunn har lavere grunnskolepoeng enn majoritetselevene. Og derfor bekymrer det meg at det finnes skoler i hovedstaden vår der et klart flertall av elevene har minoritetsbakgrunn. For selv om det i seg selv ikke er et problem at mange med minoritetsbakgrunn går på samme skole, begrenser det likevel hvor mye eleven blir eksponert for norske skikker, sosiale koder og norske språkuttrykk som gir dybdeforståelse i språket.

Elever lærer ikke bare av lærerne. De lærer også av hverandre. De lærer ved at deres erfaringer blir brynt mot andres, og ved at de lærer å se verden fra sine medelevers sted. Sånn sett går også elever på skoler uten noen med minoritetsbakgrunn glipp av erfaringer med hvordan det nye Norge ser ut.

Minoritetsspråklige elever i Oslo utgjør totalt 40 pst. av alle som går på skole i hovedstaden. Samtidig finnes det flere skoler i Oslo der hele 90 pst. av elevmassen er minoritetsspråklig. Dette er resultatet av passiv by- og boligpolitikk lokalt, og kunnskapsministeren, som er invitert til debatt, bærer derfor ikke ansvar for dette. Når jeg likevel tar det opp, er det fordi karaktersnittet fra de ulike skolene viser at på skoler der det er mange minoritetsspråklige, er snittet lavere enn på skoler der det er nesten ingen minoritetsspråklige.

Da Dagsavisen i juni i fjor sammenlignet karakterer på avgangseksamen ved Oslo-skolene, var tallenes tale tydelig: De fem skolene med færrest minoritetsspråklige elever oppnådde i snitt mer enn en hel tallkarakter bedre i kjernefagene. I norsk var snittet 3,9 ved de skolene som hadde få minoritetsspråklige, mens den var 2,9 ved skolene med svært mange minoritetsspråklige. I matte var snittet på henholdsvis 4,0 og 2,8.

Høyre og Fremskrittspartiet må derfor svare på hvorfor de ikke klarer å heve grunnskolepoengene til innvandrerelevene i Oslo, for de klarer å heve resultatene til de majoritetsspråklige elevene. Resultatene til de norskfødte elevene med innvandrerbakgrunn i Oslo er som i andre byer, men innvandrerelevene oppnår nesten to grunnskolepoeng lavere enn ellers i landet. Dette er elever som Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo-byrådet svikter.

I tillegg underdimensjonerer skolebyråden fra Høyre i Oslo betydningen av at hovedstaden har fått en segregert skolehverdag. Han sa til Dagsavisen rett før sommeren at nå må vi slutte å gjøre etnisitet til et problem, og viser til at de fleste forskjellene kan forklares med sosial bakgrunn.

Da demonstrerer han at han bare har skjønt halve problemstillingen.

Det er riktig at sosial bakgrunn forklarer mye, men man er nødt til å være en skrivebordsteoretiker for oppriktig å mene at kulturelle fellesskap bare er sosiale konstruksjoner.

Når en far på Mortensrud sier at det er helt uaktuelt for ham at hans datter skal ende opp som den eneste norske i klassen, og han retorisk spør hvem hun skal identifisere seg med, setter han fingeren på en viktig del av problemstillingen. Fellesskap handler ikke bare om norsk språk, men om å ha felles referanserammer.

De ressurssterke elevene med innvandrerbakgrunn mestrer både eventyrene om Espen Askeladd og dramaturgien i Bollywood-filmene. De vet både hva det vil si å være «syvende far i huset», og hva det vil si å være «en ekte 420» – som er et hindiuttrykk for at man er en lurendreier.

De som ikke er like ressurssterke, får ikke på plass denne dybdeforstålsen på ett eller begge språk. De får aldri tak på de kulturelle referanserammene man trenger for å mestre dette.

Høyre må gjerne tro at å påpeke dette handler om å gjøre etnisitet til et problem. I virkeligheten viser det at diskusjonen om antallet minoritetsspråklige på en del skoler ikke bare er en debatt om karaktersnitt, men også en debatt om å mestre kulturelle referanserammer som er så sentrale i Norge at man faller igjennom hvis man ikke kan det godt nok.

Faren fra Mortensrud, som jeg refererte til i stad, valgte å flytte til en annen del av byen der elevsammensetningen så annerledes ut.

Bomønsteret i Oslo kan ikke endres over natten. Når Høyres og Fremskrittspartiets byråder ikke prioriterer kommunale boliger, blir det heller ikke lettere å endre bomønsteret.

Oslo Arbeiderparti vil bygge flere kommunale boliger og spre dem bedre, slik at hovedstaden ikke blir så delt. Og vi har tatt til orde for å revurdere skolekretsene for å få en mer balansert elevsammensetning på skolene.

Når jeg bruker så pass mye tid på skolene i Oslo, er det fordi dette er byen der det bor flest med innvandrerbakgrunn, og der skolehverdagen er mest delt avhengig av hvor i byen man bor. I tillegg kan situasjonen i Oslo være et frampek for de andre store byene i Norge. Derfor er Oslo interessant.

Avslutningsvis vil jeg gjerne trekke fram hvor avhengig vi er av at alle elevene lykkes på skolen.

Elever i Norge har fotfeste i over 150 ulike språkbakgrunner. Mange av dem besitter grunnkunnskaper i språk som russisk, portugisisk, arabisk og kinesisk, for å gi noen eksempler. Dette er språkkunnskaper som norsk næringsliv vil trenge i framtiden.

Sånn sett skal vi prise oss lykkelige for at norsk skole har elever med mange ulike språkbakgrunner. Men uten et like solid fotfeste i det norske språkets finurligheter og de fellesnorske referanserammene vil ikke elevene lykkes i arbeids- eller samfunnslivet.

Med dette vil jeg gjerne vite hvordan kunnskapsministeren vil bidra til at også minoritetsspråklige får på plass de kunnskapene de trenger for å lykkes, uavhengig av elevsammensetningen på skolen.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:11:40]: Jeg setter stor pris på at representanten Tajik reiser denne debatten med det utgangspunktet hun tar. For det første peker hun på at elever med minoritetsbakgrunn, som i tillegg til norsk behersker andre språk på morsmålsnivå, er en ressurs for samfunnet. For det andre peker hun på variasjonen mellom elever med minoritetsbakgrunn. I den offentlige debatten om disse spørsmålene forsvinner ofte de nyansene som jeg synes interpellanten nå nettopp legger vekt på, og jeg gleder meg til den videre debatten om dette.

Mange elever med minoritetsbakgrunn er flerspråklige og flinke i norsk, mens andre har problemer med norsken – særlig de som har kommet til Norge midt i skoleløpet, og som må lære seg et helt nytt språk når de er både 10, 12 og 14 år. De som er født og oppvokst i Norge og har lang tilknytning her, har en helt annen type utfordring. Blant dem som har gått på gode skoler i hjemlandet før de kom til Norge, finner man elever som er dyktige i det meste bortsett fra norsk – som de selvsagt må lære seg – mens andre barn, som kommer til Norge når de er litt oppe i alder, kanskje er i den situasjonen at de aldri tidligere har gått på skole. Dette mangfoldet er det vi diskuterer når vi diskuterer skolegang for barn med minoritetsbakgrunn.

Den gruppen elever vi bør være særlig opptatte av og oppmerksomme på, er ungdom som kommer til Norge seint i utdanningsløpet. Vi må sette mye inn på at de skal komme raskt inn på et godt utdanningsspor og få hjelp til å fullføre videregående opplæring. Det er nøkkelen til å stå på egne bein i det norske samfunnet. Det samme gjelder voksne som kommer til Norge med lite utdanning. Utdanning er også for dem nøkkelen til integrering.

Uten disse nyansene og en forståelse av hvor komplekse utfordringene er, vil vi ikke lykkes med å finne tiltak som virker, og som gjør oss gode til å håndtere det mangfoldet som finnes i befolkningen.

Mangfold er positivt. Å møte mennesker med en annen bakgrunn gir oss nye perspektiver. Men det er også krevende. Jeg har stor respekt for de utfordringene som lærere står overfor hver eneste dag når de må forholde seg til en elevgruppe hvor mange ikke behersker norsk godt nok. Kulturforskjeller kan også skape misforståelser og konflikter.

Mangelen på mangfold kan også være et problem. Hvordan skaper vi forståelse for at Norge er et flerkulturelt samfunn om alle elevene på skolen er lyse i huden og har slekta si fra norske bygder? Hvordan får elevene en god forståelse for norske tradisjoner og norske samfunnskoder, som representanten Tajik trekker fram, om få elever ved skolen har foreldre med norsk som morsmål?

Det kan ikke være tvil om at det enkleste for skolene og elevene ville være om vi kunne vedta her i dag at alle skoler skal ha en variert elevsammensetning som avspeiler befolkningsgrunnlaget rundt seg og i Norge som helhet. Sånn vet vi at det ikke er mulig å møte disse problemene, og ikke ønskelig å møte disse utfordringene.

Oslo er først og fremst en klassedelt by – det er bare å skumme gjennom Aftenpostens boligannonsebilag for å få det dokumentert – og Oslo har alltid vært en klassedelt by. Så mange av de problemstillingene vi diskuterer i denne sammenheng, henger sammen med det som er en utfordring for Oslo hver eneste dag, og som har vært det lenge før diskusjonen dreide seg om minoritetsspråklige. Boligmarkedet er klassedelt, arbeidslivet er også klassedelt, og klasseforskjellene har fått en tydelig etnisk dimensjon. Veldig mange av de billigste boligene befolkes av folk med innvandrerbakgrunn – rett og slett fordi de tjener dårligere – og veldig mange av de lavtlønnede tjenestene vi er avhengige av i det daglige, utføres av arbeidstakere med innvandrerbakgrunn. Jeg mener at dette er hovedårsaken til at vi har fått en for ensidig elevsammensetning ved mange Oslo-skoler, både i øst og i vest. Årsakene er å finne i boligforhold og økonomiske forhold, og de grunnleggende løsningene for dette finnes også der. Vi trenger varierte bomiljø i Norge og en god miks av elever ved alle skoler, men det er ikke skolene eller barna som skal ta ansvaret eller unngjelde for et klassedelt Oslo.

I sommer har vi hatt en livlig debatt om den skjeve elevsammensetningen. Ikke minst tok det fart da en tidligere skolebyråd fra Kristelig Folkeparti ville ha egne norske klasser på Stovner. Andre har tatt til orde for bussing.

Alle elever i Norge har rett til å gå på sin nærskole. Nærskoleprinsippet er lagt inn i opplæringsloven, og tilhørigheten til nærskolen har en betydning langt utover det som skjer i timene. I Oslo er det såkalt fritt skolevalg, som betyr at foreldre og elever kan søke seg til andre grunnskoler enn nærskolen hvis det er plass til dem der. Det er helt i orden så lenge dette ikke går ut over noens rett til å gå på sin nærmiljøskole. Så at noen frivillig velger å gå på skole på en annen kant av byen, er ikke noe problem. Det jeg mener vil være helt feil, er å gjennomføre denne typen tiltak med tvang. I den grad bussing er aktuelt, må det være et frivillig initiativ fra foreldre som ønsker en annen løsning. Uansett vil aldri bussing være løsningen på de utfordringene vi har når det gjelder sammensetningen av elevgrupper i Oslo-skolen, hvor minoriteter dominerer på noen skoler, og majoriteten nesten er enerådende på andre skoler.

Alternativet til en sånn type politikk vil være å sørge for at vi har en kraftinnsats for kvaliteten i skoletilbudet til alle som bor i et område der et flertall av elevene er minoritetsspråklige. De skolene som har en overvekt av minoritetsspråklige elever, må være rett og slett knallgode på norskopplæring, tospråklig fagopplæring – støtte flerspråklighet, sånn at elever kan ta vare på morsmålet sitt samtidig som de lærer seg norsk. Skolene må få tilført tilstrekkelig lærerkompetanse til å håndtere dette og tilstrekkelig antall lærere til å gi alle elever en god, tilpasset opplæring.

Vi trenger en systematisk opprustning av skolen for å sikre at alle elever opplever en inkluderende skole og gode betingelser for å lære det man trenger for å vokse opp i Norge som et fullverdig medlem av det norske samfunnet. Det var bakgrunnen for at tidligere kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell nedsatte et utvalg for en offentlig utredning om dette, det såkalte Østberg-utvalget. NOU-en «Mangfold og mestring» er nå på høring og vil bli fulgt opp. Denne utredningen er en videreføring av det engasjementet som regjeringen har hatt på dette. Høringsfristen er 1. november. Vi kommer tilbake med forslag om hvordan vi skal følge opp dette, men mye av tonen fra interpellanten ligger også i Østberg-utvalgets utredning, nemlig å se på hva slags enorme ressurser vi har blant barn som har mulighet til å ha to morsmål – en flerspråklighet som vi ikke har sett hvilke muligheter det ligger i.

La meg trekke fram tre hovedområder hvor det har vært satset systematisk. For det første: økt barnehagedeltakelse. Nå går 95 pst. av barn med minoritetsbakgrunn i barnehagen før de begynner på skolen. Det er en kjempemulighet for å utvikle språk, sosial kunnskap og kjennskap, knekke koder, finne seg til rette. Jeg har vært rundt på mange skoler som har mottatt barn fra barnehager med gratis kjernetid. De rapporterer om at de har en mye mer skoleforberedt barnegruppe, og det er mye lettere å komme i gang med det som er skolens kjerneoppgaver, nemlig systematisk læring og konsentrasjon om grunnleggende ferdigheter. Vi vet at særlig jentene har stort utbytte av tilbudet med gratis kjernetid. Det gir oss noen utfordringer når det gjelder minoritetsguttene – hva skal til for å sørge for at de får et raskere tilbud?

I sammenheng med stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen har flertallet – alle opposisjonspartiene gikk imot, til min store overraskelse – gått inn for at vi skal kartlegge barns språkutvikling i barnehagen, ikke gjennom testing i tradisjonell forstand, men gjennom systematisk observasjon. Vi har et eget utvalg nå som ser på hvordan vi kan jobbe systematisk med dette. Det gir oss et utgangspunkt for å være tidlig på med tiltak.

For det andre må vi ha bedre kvalitet i grunnopplæringen i norsk for dem som begynner på skolen uten å kunne norsk. I 2008 ble systemet med norsk som andrespråk fjernet. Vi jobber nå videre med hvordan vi skal styrke norskopplæringen for denne gruppen barn.

For det tredje må vi sørge for at vi møter alle barn med respekt for deres tro og tradisjoner. Derfor er jeg glad for at vi nå har en formålsparagraf og et RLE-fag som gjør at vi lever opp til standarden som Den europeiske menneskerettighetsdomstol krever av oss.

Hadia Tajik (A) [12:22:04]: Jeg vil gjerne takke kunnskapsministeren for et nyansert og reflektert svar. Jeg setter også pris på at kunnskapsministeren anerkjenner at kulturelle referanserammer har betydning for skolehverdagen, og at det er krevende for lærere som praktiserer i en skole som er veldig kulturelt mangfoldig. Jeg opplever at de undersøkelsene og rapportene man har på dette feltet, underspiller denne siden ved skolehverdagen noe.

Statsråden var i sitt svar inne på betydningen av barnehage og gratis kjernetid for å få de norskferdighetene man trenger for å mestre skolehverdagen. Det er jeg glad for. Det har betydd mye for Oslo at man har hatt gratis kjernetid. Samtidig er det fortsatt en del utfordringer.

For første gang er effekten av gratis kjernetid i barnehage blitt målt, og en rapport er nylig blitt offentliggjort på dette området. Den viser at det er forskjeller i resultater, og at det handler om kjønn. Man ser at jenter med innvandrerbakgrunn som har benyttet seg av gratis kjernetid, i to av tre avgangsfag lå i snitt en hel karakter over jentene med innvandrerbakgrunn i Oslo som ikke hadde benyttet seg av gratis kjernetid. Samtidig ser man at de guttene med innvandrerbakgrunn som hadde benyttet seg av det samme tilbudet, ikke får like gode skoleresultater. For jentenes del tetter man hele 80 pst. av karaktergapet mellom jentene med og uten innvandrerbakgrunn. Det gjelder bredt, for alle fag, ikke bare for språkfagene, men for matematikk, for naturfag og for andre fag. Det har altså betydning for hele spekteret av fag, og det har betydning for muligheten man har til å lykkes gjennom hele skoleløpet.

Så ser man også at gutter med innvandrerbakgrunn, først og fremst gutter som selv har innvandret, strever med disse tingene, også på videregående skole, med det resultat at gutter som selv har innvandret, betydelig oftere faller fra på videregående skole enn snittet for øvrig. Derfor vil jeg gjerne vite hvordan statsråden vil gå fram for å få gutter med innvandrerbakgrunn til å prestere bedre i skoleløpet.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:24:50]: Det er et veldig interessant oppfølgingsspørsmål som representanten Tajik nå kommer med, fordi vi ser så systematiske og store forskjeller mellom enkelte gutter med innvandrerbakgrunn og enkelte jenter med innvandrerbakgrunn. Det sier noe om hvor stor variasjon det er i de problemstillingene vi snakker om her.

Jeg er ikke sikker på om alt dette kan løses i skolen. Jeg tror også det er noen utfordringer i forhold til foreldregruppene, knyttet til ulik bakgrunn. Jeg tar faktisk opp ganske mange ganger når jeg diskuterer med foreldre som selv har innvandret til Norge, eller som har minoritetsbakgrunn, hvordan det kan ha seg at blant jentene deres finner vi noen av de flinkeste elevene og studentene i Norge og mange flere som går videre og tar både videregående opplæring og studerer, mens blant guttene finner vi noen av dem som dropper ut i første sving.

Jeg tror det har med ulike forventninger til gutter og jenter å gjøre. Jeg tror at mange gutter med minoritetsbakgrunn hadde fortjent å ha foreldre som hadde større forventninger til deres skoleprestasjoner og fulgte opp deres interesse på skolen. Men jeg tror selvsagt også at vi må se på hvordan skolen og barnehagen tar imot barn med minoritetsbakgrunn, og om det finnes en mye sterkere kjønnsdimensjon der enn det vi har vært klar over tidligere.

Veldig mange av de problemstillingene som vi ser er bakgrunnen for frafall i videregående opplæring, er på en måte bare satt litt mer på spissen blant gutter med minoritetsbakgrunn, for frafallsproblematikken starter jo ikke med 16–17-åringer i videregående skole. Det starter ofte mye tidligere i skole- og utdanningsløpet, og det starter ofte med huller i kunnskapen eller manglende grunnleggende ferdigheter. Tidlig innsats helt fra barnehagen og oppover er en avgjørende del av kampen for å få flere til å gjennomføre.

Jeg tror også at det som vi ser er en problemstilling, særlig nå som vi jobber med en melding om ungdomsskolen, nemlig at den litt for akademiserte skolen gjør at en del elever ikke kjenner seg igjen eller finner sine beste måter å lære på i skolen, kanskje enda mer er en utfordring for denne gruppen elever.

Jeg tror mye av det vi generelt jobber med, dreier seg om gutter og jenter i skolen, og ikke like mye om minoritetsbakgrunn eller ikke (presidenten klubber), men selvfølgelig ser vi her at vi har en gruppe med spesielt store problemer og derfor må rette inn tiltak der.

Jan Bøhler (A) [12:28:19]: Jeg er glad for den debatten som representanten Hadia Tajik har tatt opp her, og for den positive responsen som hun har fått av statsråden.

Jeg kan tenke meg å gå nærmere inn på en del av tiltakene jeg mener vi bør sette inn for å gjøre forbedringer på dette området. Det begynner jo gjennom debatten å tegne seg en slags tiltakskjede som vi bør se nærmere på.

Det har nå vært forsøk siden 2007 med 20 timer gratis kjernetid i barnehagene i Oslo. Det begynte med fire bydeler i Groruddalen; det er utvidet til Søndre Nordstrand og fra i år også for barn fra og med treårsalder i Bydel Gamle Oslo. Erfaringene er veldig positive, både når det gjelder de første evalueringene fra skolene som har mottatt dem som har hatt gratis kjernetid, og når det gjelder deltakelsen. Det meldes nå fra disse bydelene at opptil 98 pst. av ungene i fire–femårsalderen er i barnehage, i hvert fall med gratis kjernetid, og flere og flere begynner også å gå over på heltid når de får den første erfaring med barnehagene.

Det er et par problemstillinger knyttet til norsk i barnehagene. Når vi gir disse 20 timene gratis til alle, blir det problematisk at man får barnehager nært innpå hverandre – som vi ser i områder i bydeler i Groruddalen, hvor det bare er noen hundre meter mellom barnehager som kan være dominert av barn med minoritetsbakgrunn, og barnehager som kan være dominert av barn med etnisk norsk bakgrunn – fordi det lager seg et søkermønster som ingen egentlig ønsker seg, men som har oppstått av ulike grunner, og kanskje noen ganger tilfeldige grunner. Det blir ganske meningsløst å gi gratis 20 timer i barnehagen for å være sammen og lære norsk, lære av hverandres kultur, hvis man får de situasjonene som jeg beskriver her. Jeg mener at Oslo kommune og staten sammen burde snakke om premisser for disse 20 timene gratis i barnehage, som i hovedsak finansieres av staten, i retning av å legge inn inkludering som et kriterium i disse opptakene til 20 timer gratis i barnehage, når man har muligheten for å få en bedre blanding, bedre forutsetninger for å lære norsk og lære hverandres kultur, lære om hverandres bakgrunn, ved å være sammen i barnehagen istedenfor å være atskilt.

Den andre problemstillingen jeg tror er viktig i forhold til barnehagen – som også statsråden var inne på – er språkkartlegging underveis for å se resultatene av dette og også for å kunne sette sammen avdelingene på en fornuftig måte, slik at man også på avdelingsplan i barnehagene sørger for at det er norsk som blir fellesspråket og grunnlaget for samværet.

En tredje ting i forhold til gratis kjernetid i barnehagene og å få utbytte av det er at det arbeidet som settes inn for å få foreldrene med på foreldrekurs, på norskkurs, med utgangspunkt i at de følger barna til barnehagen, er en anledning som bør benyttes enda mer.

Når man kommer til skolestart etter å ha vært i gratis kjernetid i barnehagene, tror jeg det er viktig igjen å gjennomføre en grundig språkkartlegging, for det er slik, som jeg ser i Oslo i dag, at det er mange barn som vokser opp, som har annen hudfarge, men som vokser opp på norsk: De snakker sammen på norsk hjemme, de leker sammen på norsk, og de snakker spik, spenna østkantdialekt på alle måter. Jeg har fått henvendelse fra foreldre – og også sett noen foreldre skrevet om det – som lurer på når de skal få lov til å bli regnet som norske i statistikken. Når det gjelder dette med hvem man karakteriserer som minoritetsspråklig ved skoleopptak, er det at en av foreldrene har etnisk minoritetsbakgrunn. Der må vi komme i gang med en mye mer grundig språkkartlegging av begrepsforståelse osv., at de barna som virkelig har vokst opp på norsk, men har en annen hudfarge, må få lov til å bli regnet som norske.

Når vi har gjort en grundig språkkartlegging, mener jeg at vi også kan få satt sammen klassene, få bygd opp en klassesammensetning mye mer bevisst enn vi gjør i dag, for å sørge for at norsk blir grunnlaget i undervisningen, blir språket man leker på i skolegården, språket man er sammen på. Det kan vi i stor grad greie å få til uten at det på noen måte er flertall med norsk etnisk bakgrunn på disse skolene. Det kan vi få til også ved å være bevisste på språkkunnskapene hos dem som har annen hudfarge, hvordan mange av dem egentlig er norske i realiteten.

Der hvor vi trenger det, vil jeg også gå inn for at vi ser på skolegrenser, men det kan gjøres mye på et praktisk nivå her i Oslo-skolen og ellers i landet, for Norge er fremdeles er et land hvor vi bor nært innpå hverandre med ulik bakgrunn.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:33:35]: Jeg ønsker å takke interpellanten Tajik for å rette fokus mot kvaliteten i grunnskolen.

Det aller viktigste målet i skolen i dag er å utstyre elevene med grunnleggende kompetanse i basisfagene lesing, skriving og regning, og det er avgjørende for dette landets framtid at vi faktisk har en elevmasse som mestrer disse utfordringene, og som mestrer den grunnleggende kompetansen i de viktigste fagene.

Dette lykkes vi dessverre ikke med i dag. 20 pst. av elevene går ut av grunnskolen uten tilfredsstillende resultat og ferdigheter i nettopp lesing, skriving og matte. Disse 20 pst. er ikke bare i Oslo-skolen, dette er ikke et Oslo-fenomen. Dette er et fenomen vi har over hele landet, og viser behovet for å øke kvaliteten i undervisninga og i skolen overalt. Samtidig har vi en skole som gang på gang viser at den reproduserer sosiale forskjeller. Mye av årsaken til dette er at mange av skolene ikke evner å gi en god nok undervisning, slik at barnas foreldre spiller en vesentlig rolle for hvor mye man lærer, og hvor godt man lærer i skolen. Det gjør at de barna som kommer fra velutdannede familier og har ressurssterke familier, også gjør det bedre på skolen, uavhengig av etnisitet eller bakgrunn.

Interpellanten Tajik tar opp problemer rundt minoritetsspråklige elever i skolen og andelen disse utgjør i skolen. Det er i så måte et viktig poeng, men samtidig ser vi ikke på dette som en avgjørende faktor. Det vi ser, er at de sosiale forskjellene som reproduseres i skolen, nettopp går på andre ting enn etnisitet – som klassetilhørighet, og som kunnskapsministeren var inne på i sitt innlegg. Ved å heve en debatt om hvordan man skal utjevne forskjellene, tillegger man også denne faktoren større betydning. Det vi heller må fokusere på, er hvordan man skal eliminere denne som en vesentlig faktor i grunnopplæringa. Da må man fokusere på hva som kan heve kvaliteten i hele utdanninga i landet for alle elevene, som økt antall timer og fokus på basiskunnskapene, som tidlig innsats, som bedre oppfølging av hver enkelt elev og som tilpasset opplæring. Når man får en slik debatt om hvordan man kan heve det generelle kvalitetsnivået, vil man også eliminere den utfordringa vi har i forhold til reprodusering av sosiale forskjeller og i forhold til etnisitet og bakgrunn.

Som interpellanten også nevnte, viser forskning at det ikke er andelen av minoritetsspråklige elever i skolen som utgjør forskjellene, men at det er forskjeller elevene imellom. Det viser også andre undersøkelser fra skoler i Norge, at de største forskjellene ikke er mellom skolene, mellom kommunene, men internt i elevmassen på skolen. Det må vi også ha i fokus når vi diskuterer denne saken. Jeg håper at vi ikke avgrenser debatten til et Oslo-fenomen, men et problem for hvordan vi skal utjevne forskjellene i Skole-Norge mellom elevene på nasjonalt plan.

I den debatten som har vært i det offentlige, har det også vært diskusjon om det med bussing av elever. Jeg er glad for at kunnskapsministeren avskriver dette som en løsning, nettopp fordi man må finne andre måter å gjøre det på, og vi kan ikke begynne å tvangsbusse elever mellom skolene.

Når det gjelder det interpellanten Tajik nevnte om kulturelle referanserammer, som denne faren på Manglerud har snakket om, tror jeg det også er viktig med felles referanserammer og se at det går på tvers av alle elever uansett hvor du er. En referanse er jo etnisitet, eller bakgrunn. Men vi har også utallige andre typer referanserammer. Hensikten og målet med skolen må jo være å skape en arena, en plattform, der man kan ha mange ulike kulturelle referanserammer og faktisk trives sammen og arbeide sammen og lære sammen på tvers av kulturell bakgrunn og referanserammer. Vi må heller skape skolen som en arena som faktisk er felles for alle.

Jeg takker igjen for at vi får en debatt, men jeg håper vi får en debatt om kvalitetshevinga i de grunnleggende ferdighetene på nasjonalt plan, og hvordan vi skal heve kvaliteten, der vi ser på muligheten for å eliminere nettopp bakgrunn, etnisitet eller sosial klassetilhørighet til foreldre som faktor i kvalitet i utdanninga.

Elisabeth Aspaker (H) [12:38:55]: Representanten Hadia Tajik tar opp et tema som er en stor samfunnsmessig utfordring i Norge, nemlig hvordan vi skal bidra til at de nye landsmenn som er kommet til Norge, barna deres, de generasjonene som vokser opp som nordmenn, i større grad skal få innpass i samfunnet.

Men i motsetning til interpellanten ser jeg at det skjer svært mye positivt i Oslo, og at det faktisk er slik at her kan andre lære av hovedstaden. Oslo-skolen preges utvilsomt av et stort mangfold, men det er samtidig et faktum at Oslo-skolen på svært mange områder ligger langt fremme også resultatmessig. Vi vet f.eks. at når det gjelder lesekartlegging og lesetester, er Oslo-skolen i ypperste klasse, og det til tross for det mangfoldet som finnes i Oslo-skolen. Utgangspunktet for denne interpellasjonen og deler av representanten Hajiks innlegg mener jeg kunne bidra til å tilsløre det som er realiteten i Oslo-skolen.

Vellykket integrering handler jo om å ta alle elever, uavhengig av bakgrunn, på alvor og gi dem de samme mulighetene til å realisere sine evner og talenter som borgere i det norske samfunnet.

Jeg er helt enig med representanten Tajik, som sier at det er like viktig med det sosiale som det faglige for at vi skal utdanne og danne hele mennesker i Norge. Vi vet jo også at det er ikke noen motsetning mellom trivsel og læring. Tvert imot, det er to faktorer som går hånd i hånd.

Men Høyre er altså opptatt av at vi skal ha en skole som møter alle elever med like høye forventninger som elevene faktisk har til seg selv. Det er ingen selvfølge. Vi vet jo at forskning i Norge slår fast at elevene underpresterer fordi de ikke møtes med de forventningene som det er grunn til å stille til dem. Der tror jeg vi har en jobb å gjøre overfor de minoritetsspråklige som vi kanskje ikke møter slik de burde ha vært møtt, og at det faktisk er mulig å stille enda høyere krav til dem.

Jeg mener at Oslo tok et veldig viktig grep i 2005 da man avskaffet norsk 2 og simpelthen samlet alle elever i samme norskklasse. Det er kanskje det viktigste grepet som har vært gjort på svært lenge, og som jeg tror på sikt skal kunne bidra til at vi i fremtiden får en samling ungdommer i skolen i Oslo og i kommunen som har det samme utgangspunktet faglig sett.

Jeg tror også det er helt riktig, som både interpellanten og statsråden har vært inne på, at gode grunnleggende ferdigheter i norsk, lesing og skriving, er hovedinngangen til tilegnelse av kunnskap i alle andre fag. Skal man kunne bli en god samfunnsborger, vet vi at det er helt avgjørende at man må greie å orientere seg. Da er det de to ferdighetene som overstiger alle andre i forhold til betydning når det gjelder å skulle klare seg i samfunnet.

Så mener jeg at Oslo kommune også har tatt et veldig godt grep når det gjelder Oslo-barnehagene, hvor de nå styrker overgangen mellom barnehage og skole, med en satsing på språkkunnskaper som gjør at man skal være sikker på at alle elevene, uavhengig av bakgrunn, stiller til skolestart i første klasse med det samme utgangspunktet.

Det er også verdt å merke seg at Universitetet i Oslo nylig har publisert en undersøkelse som viser at andelen minoritetselever ikke er avgjørende for skolens resultater. Det er en svært oppmuntrende beskjed å få. Det betyr jo at Oslo-skolen må gjøre veldig mye rett.

Jeg er glad for at statsråden nå slår fast at nærskoleprinsippet ligger fast, og at det er på andre måter vi må angripe den utfordringen som ligger i å få minoritetselever mer integrert og mer inkludert og mer med i skolen.

Så har jeg lyst til å si til slutt at det er en viktig samfunnsdebatt det nå dras opp til, for Norge trenger den arbeidskraften som også våre nye landsmenn og deres senere generasjoner representerer. Det er derfor en utfordring, mener Høyre, at hele det norske samfunnet, og ikke minst arbeidslivet, tydeligere må signalisere at det er behov for alles arbeidskraft i fremtiden. Det vil kanskje kunne være det viktigste bidraget til å skape høyere skolemotivasjon også hos minoritetsspråklige, sånn at de skaffer seg den kompetansen som kreves for å komme seg ut i jobb.

Heikki Holmås (SV) [12:44:08]: Oslo er en klassedelt by, og jeg er veldig glad for alle de representantene både fra Fremskrittspartiet og Høyre som går opp på talerstolen her og sier at det viktigste er å sørge for at alle får like muligheter, at vi må gjøre det gjennom å gi folk muligheter til å lykkes ved å sette mer ressurser inn for å hjelpe folk som har en klassebakgrunn med lav inntekt, og sørge for å styrke deres muligheter. Men virkeligheten er jo ikke at det er der det ligger. Det er ikke den politikken som føres i praksis fra Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo. Det er bare å se på hvordan man i det siste har flyttet ressurser fra østkantskolene over til vestkantskolene. Det er også bare å se på hva det grunnleggende problemet er.

Nesten på samtlige felt innenfor skolen der det er sosiale forskjeller som avgjør resultatene, vil det logiske svaret for alle oppegående mennesker være å si: Men la oss gjøre noe med forskjellene, da! La oss utjevne forskjellene mellom dem som har mye og dem som har lite i Oslo, for å sørge for at man får bedre og mer like muligheter! Men vi har altså høyrebyråder som, på spørsmålet om de synes det er viktig å utjevne sosiale forskjeller, svarer: Nei, det ser jeg ikke på som min oppgave. Det er klart at da får man heller ikke gjort noe med det grunnleggende problemet.

Boligpolitikken er avgjørende for å sørge for en bedre blanding – en god blanding. Når man i Norge og i Oslo har en klar sammenheng mellom etnisk bakgrunn og klasseskiller, slik at de som har minoritetsbakgrunn, også er de folkene som har den dårligste inntekten, sier det seg selv at skal man få til en bedre blanding i Oslo-skolene – og jeg mener at representanten Tajik var inne på flere gode argumenter for hvorfor det er viktig for å sørge for best mulig bredde og kompetanse i det norske samfunnet, og jeg mener det også vil være en åpenbar berikelse for folk som bor på vestkanten – er det viktig å sørge for å ha flere folk med minoritetsbakgrunn i nærmiljøet. Det er klart at en så defensiv boligpolitikk som føres fra høyresiden i Oslo, er en av årsakene til at vi ikke klarer å få gjort noe med dette.

I debatter med Michael Tetzschner og Christian Tybring-Gjedde har begge to sagt at vi skal ha kommunale boliger der de er billigst. Da sier det seg selv at den kommunale boligpolitikken bidrar til å sementere klasseforskjellene i Oslo i stedet for å bidra til å utjevne dem og sørge for en god miks av folk med forskjellig bakgrunn. Det er kanskje ikke så rart, når samtlige stortingsrepresentanter fra Høyre og Fremskrittspartiet kommer fra godt inn på vestkanten i Oslo, mens venstresiden – i denne sammenhengen inkluderer jeg Venstre – har representanter fra en stor bredde av byen. Vi er folk som kommer fra hele byen, og er ikke bare vestkantens representanter.

Til slutt vil jeg bare si én ting. Jeg er veldig glad for den jobben som Kristin Halvorsen og regjeringen gjør ved å sørge for å ha et tøft fokus både på frafallet i videregående skole og for å gi folk med minoritetsbakgrunn muligheter til å kunne norsk på en bedre måte. De grepene som gjøres med å innføre gratis halvdagsplass i barnehage, er veldig, veldig viktig. Alle lærere som jobber i skolen med minoritetselever, sier at dette er noe som virker – elevene er bedre forberedt, både på det å gå i en klasse og være sammen med mange og på det å kunne norsk på en bedre måte. Det er ingen tvil om at et godt neste skritt og viktig grep å gjøre vil være å sørge for å avskaffe kontantstøtten, som vi vet fungerer på en veldig negativ måte i Oslo i forhold til integreringspolitikken.

Helt til slutt vil jeg si én ting, om det som handler om å anerkjenne morsmål. Det er etter min oppfatning veldig underlig at det er en enorm higen blant et flertall av partiene etter å ha fokus på at elevene skal lære seg tysk, fransk og spansk, men en lar være å se verdien av all språkkunnskapen til alle de elevene som har et minoritetsspråk. Vi lar være å se den verdien og utvikle den videre. Vi burde ha et helt annet trøkk i kommuner over hele landet og fra statens side. Der mener jeg at Østberg-utvalget har tatt et viktig verdivalg ved å si at den verdien som ligger i at alle de folkene som kan urdu, og alle de som kan arabisk, kunne bidratt ekstra med ressurser som vi i dag ikke har, og som kunne styrket næringslivets muligheter til å hevde seg i utlandet, i tillegg til å verdsette noe så spesielt som det at folk har et ekstra språk.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:49:21]: Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta ordet, for et øyeblikk følte jeg meg hensatt til bystyresalen i Oslo. Jeg tror det er veldig viktig at den debatten vi nå tar, også har et nasjonalt perspektiv. Men selvfølgelig har Oslo i denne sammenhengen en del utfordringer som en må se på.

Jeg synes at representanten Hajik tar opp flere grunnleggende og ganske viktige problemstillinger i denne interpellasjonen. Jeg er veldig enig i premisset om at de av våre barn som har en flerkulturell og flerspråklig bakgrunn, kan bli en stor ressurs for oss som samfunn, særlig fordi næringslivet vårt blir mer og mer globalisert, og de sitter på en unik kompetanse og ressurs som vi i dag ikke får utnyttet godt nok.

Opplæring i grunnleggende norsk skal fremme tilpasset opplæring og ivareta språklige minoriteters behov for særskilt språkopplæring. Det er ingen enkel jobb. For denne gruppen elever er, som vi har hørt, en svært lite homogen gruppe. Noen er født i Norge, men har hatt lite kontakt med norskspråklige miljøer før skolestart. Andre kommer til Norge i løpet av skolealder og har ulik skolebakgrunn fra hjemlandet.

Lese- og skriveferdigheter blir oftest best når de kan bygge på muntlige ferdigheter. Det er derfor viktig at man klarer å arbeide med muntlige ferdigheter som et utgangspunkt for det skriftlige arbeidet når man skal jobbe med å lære norsk. Det vil si at også møteplasser er viktig, det å tilrettelegge for at folk møtes på tvers av kulturelle preferanser. Kulturaktiviteter og frivillig arbeid er viktige arenaer nettopp for å skape felles møteplasser hvor man får utviklet muntlige ferdigheter på forskjellige språk.

Det går en serie på NRK nå som heter Den store reisen. Det er veldig interessant å se hvordan total mangel på språklig kommunikasjon gir en veldig utfordring for de norske deltakerne og for deres verter. Men de snakker i vei, og vi får tekstet hele kommunikasjonen, og vi smiler litt av kommentarer og av misforståelser. Disse familiene har lagt ut på en tidsbegrenset eventyrreise. Mange av våre barn og unge har kommet hit etter en enda større reise, en reise som de ikke vet hvor lenge skal vare, og hvor bakgrunnen ikke har vært eventyr, men det kan være krig eller forfølgelse som har gjort at de har kommet hit. Da er det viktig at vi lager et opplegg som gjør at de får mulighet til en grunnleggende kommunikasjon.

En av de tingene som ikke har vært nevnt i debatten til nå, er at noen kommuner bruker velkomstklasser, eller mottaksskoler, som et sted der man har det første møtet med norsk skole for disse elevene.

Mottaksskolen i Kristiansand er første møte for barn som flytter til Kristiansand og ikke behersker norsk, enten de kommer som flyktninger, asylsøkere eller innvandrere. Der skal de være til de behersker norsk tilstrekkelig, muntlig og skriftlig, før de overføres til en nærskole. Da blir det også viktig at det finnes tospråklige lærere på de skolene som elevene kommer til. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på hvordan en jobber fra departementets side for å ha tilgang til mange nok tospråklige lærere og lærere som kan bidra med kompetanse inn i den norske skolen.

Et annet perspektiv som heller ikke har vært oppe i debatten, er samarbeidet mellom hjem og skole. Det er ofte hos rektorer som har stor andel av minoritetsspråklige elever, at behovet for et mye tettere samarbeid mellom hjem og skole er sterkest erkjent. Foreldre kan ha problemer med å forstå brev som elevene har med seg hjem, og det kan være avgjørende at vi har noen som kan være med og tolke i møtepunktene. En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt, var å møte en rektor på en av Oslo-skolene som gikk rundt og banket på hjemme hos foreldre for å få dem til å være med og finne ut av hvordan de sammen kunne bygge et sterkere felles engasjement, for at deres elever og deres barn skulle lykkes bedre i skolen. Hun fortalte også at hun lot foreldremøtene bli tolket til norsk – de foregikk på urdu og ble tolket til norsk – slik at flere skulle kunne ta aktivt del i å bygge en bedre skole.

Vi har mange utfordringer for å få dette til, slik at disse barna våre kan bli en ressurs for framtiden i byggingen av et næringsliv som blir mer og mer globalisert.

Johannes Rindal (Sp) [12:54:41]: Først vil jeg takke interpellanten Tajik for å sette fokus på et viktig tema. Gode språkkunnskaper er en forutsetning for god integrering og deltakelse i samfunnet. Et interessant moment er at forskning viser at morsmålsundervisning fremmer integrering. Det er når man behersker morsmålet og evner å tenke abstrakt, at grunnlaget for å lære seg et annet språk og forstå en ny kultur er det beste. Det er nettopp denne kulturelle referanserammen – som også interpellanten var inne på – det er så viktig at vi alle tar del i.

Interpellanten viser til Oslo, som har en høy andel minoritetsspråklige elever. Det er en høyere andel på østkanten enn på vestkanten, og i media er det flere som har tatt til orde for at man må endre skolegrensene eller busse elever fram og tilbake for å balansere elevsammensetningen.

Det er all grunn til å stille spørsmål ved om dette er gode løsninger. Det er ikke noen hemmelighet at nærskolen er viktig for Senterpartiet, og det er liten grunn til å tro at man fremmer integrering ved å sende elevene ut av sitt nærmiljø for å gå på skole. Det må i det minste – som statsråden også var inne på – være en frivillig ordning, men det er ikke en langsiktig løsning på utfordringen. Man må heller fremme mer variert bosetting, slik at man får en mangfoldig elevsammensetting både i øst og vest. Det er positivt for samfunnet, og for den enkelte. Her har både Oslo kommune og de statlige etatene som har ansvar for boligpolitikken, et felles ansvar.

Som jeg sa i trontaledebatten, så holder det ikke med kritt for å motivere til læring, og dette gjelder ikke minst her. Man trenger flinke og kompetente lærere, man trenger tid til å lære bort stoffet på en god måte, og man trenger utstyr for å variere undervisningen. Skolen er kanskje den viktigste integreringsarenaen vi har, og derfor er en satsing på skolen også god integreringspolitikk.

Trine Skei Grande (V) [12:57:05]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise en veldig viktig interpellasjon i Stortinget. Man ser grunnleggende ideologiske skiller også når man diskuterer denne saken. Jeg mener at når et barn kommer inn skoledøra, skal vi ikke ha som utgangspunkt at de er et problem. Men jeg tror veldig mange skoler har hatt den innstillinga når det var synlig at et barn hadde foreldre fra et annet land.

Det har også vært utrolig mye preget av det som har blitt kalt skrivebordsteoretikere. Jeg tror vi har gått oss vill i hvor viktig morsmål egentlig er, uten at vi har hatt noen god faglig bakgrunn. Jeg husker at da jeg var skolebyråd for ti år siden, fikk vi beskjed fra daværende utdanningsminister Trond Giske at all undervisning av alle minoritetsspråklige elever skulle defineres som spesialundervisning. Det var i så fall en byråkratireform som virkelig sto seg historisk, mener jeg, noe Oslo kommune valgte å se bort ifra med stort hell.

Jeg syns også at det løfter en debatt knyttet til: Når er du norsk? For det er veldig mange av de elevene som her i debatten karakteriseres som ikkenorske, som er norske etter alle mulig tenkelige standarder – både at de kan norsk når de begynner, at de er født i Norge, og at de har norsk pass. Men det går an at de kan et språk ekstra. Det er helt utrolig hvordan vi i norsk skole har sett det som et problem at unger kan et språk ekstra. Vi bruker gjerne titusenvis – opptil hundretusenvis – av kroner for å få unger til å lære seg et språk ekstra når de går på universitetet, men vi ser det som et problem når de går inn i første klasse og kan et språk ekstra. Det handler om en mentalitetsendring – det må til – og så handler det om at hele skolen må skjønne den flerkulturelle settingen.

For en stund siden hadde vi nasjonale prøver som hadde som tema: sjølbetjeningshytter i Turistforeningen. Det er veldig mange etnisk urnorske på østkanten også som ikke vet hva sjølbetjeningshytter i Turistforeningen er. Jeg snakket med en lærer på Vahl som hadde bedt en av elevene sine – en av de beste elevene, som var god i norsk – stryke ut med gult alle de ordene hun aldri hadde hørt før i den nasjonale prøven, og det var imponerende mye gul skrift hun hadde foran seg. At hun hadde klart seg så bra, var egentlig ganske imponerende.

Så må vi gjøre noe med bomønsteret. Man får det til å høres ut som om den store innvandrerandelen i Groruddalen er en nedtur, når det egentlig er en opptur. De aller fleste av dem som bor der, har bodd i knøttsmå leiligheter i sentrum, og det nå å kunne kjøpe seg rekkehus i Groruddalen er faktisk et trinn opp. Vi må selvfølgelig ha som mål å bringe flere oppover, og å bringe dem enda et hakk videre. Men – kjære president – dette er faktisk en bevegelse i riktig retning.

Så må vi gjøre noe dramatisk når det gjelder mottaksklasser. Det er vi altfor dårlige på. Vi må gjøre noe med lærerutdanninga som gjør at lærere vet hva det er snakk om. Problemet er jo at vi har hatt veldig gode skoler på østkanten som har kunnet det å forholde seg til flerspråklighet, flerreligiøsitet, flerkulturaliet, men den kompetansen de lærerne har bygd opp, har ikke blitt overført til de skolene elevene har flyttet til. Det er nesten ingenting i lærerutdanninga som innbefatter dette.

Så må jeg si at jeg tror at vi kanskje bør satse mer på historiefaget. Det var noe vi mistet da vi laget KRL. Det er noe vi har mistet over tid, som kunne vært bedre for den kulturelle forståelsen, som jeg tror historiefaget kunne brakt oss.

Vi har i Oslo Venstre lagt fram ni punkter for å møte denne utfordringa bedre, og for å møte debatten om bussing. Debatten om bussing er en ganske nedverdigende debatt som er basert på etnisitet, og som gjør at jeg syns det er litt ekkelt. Jeg syns også det er litt ekkelt når foreldre skal flytte unger fordi klassene ikke er hvite nok. De kjenner ikke de andre ungene, de har aldri møtt dem, de har aldri snakket med dem. Hvorfor tror de at de ungene skal være med på å gi deres barn en dårlig start? Representanten fra Arbeiderpartiet uttrykte forståelse for det, jeg er i nærheten av ikke å uttrykke forståelse for det.

Så må vi gjøre noe mer med hjem og skole. Vi må gjøre noe med skolehelse, vi må gjøre noe med miljøtiltak knyttet til dette. Men det er bare én ting som kan gi ungene lik start, og det er gode, kloke lærere som vet hvordan man skal jobbe, som kan si at norsk er basisfaget i dette landet, og som kan utvikle ungene og få ut potensialet i dem. Derfor er den eneste løsningen for å få dette til å fungere bra: De aller beste lærerne må jobbe med de elevene med størst utfordringer.

Truls Wickholm (A) [13:02:28]: Først vil jeg også takke representanten Tajik for at hun tar opp dette temaet.

Det er mange som refererer til at det virker som om vi er i bystyresalen i Oslo – dette er ikke bare et Oslo-problem. Vel, dette er først av alt noe som skjer i Oslo. Jeg har hørt mange interpellasjoner i Stortinget, f.eks. om kraftsituasjonen i Midt-Norge, hvor ingen henviser til at dette er noe de burde diskutert i bystyret i Trondheim eller fylkestinget. Dette er viktige ting som skjer i Oslo, og det er viktig for Stortinget. Hva som skjer i Oslo, er viktig for hele landet. Det er også med på å styre måten vi tenker på skole og integrering på.

Det er mye bra som skjer i Oslo-skolen, men dessverre skjer det ikke nok. Vi har hatt en lang debatt om dette, og jeg synes representantene Bøhler og Tajik tar opp mange viktige ting, mange ting som kunne blitt gjort, men som ikke blir gjort, f.eks. endring av skolegrenser, bedre kartlegging for å sette sammen klassene bedre og mer aktiv bruk av det som skjer i barnehagen. Dessverre er skolebyråden i Oslo for passiv. Han sier det samme som vi hører fra representanten Hanekamhaug, at vi ikke trenger å behandle folk forskjellig, vi trenger bare å satse på generelt, god kvalitet. Jeg tror det er en viktig politisk forskjell, jeg tror at ulike mennesker må behandles ulikt hvis man skal greie å oppnå de samme resultatene. Det er det vi sier så fint når vi snakker om tilpasset opplæring, at alle må møtes ut ifra de behovene som de har.

Jeg lærte også av Tajiks innlegg at noe av det som har betydd mest for jenter med minoritetsbakgrunn, er om de har brukt kjernetid i barnehage eller ikke. Dette er nettopp et tiltak som høyresiden har vært imot, men som denne regjeringen har innført. Det handler om å møte folk på en ulik måte for å gi dem de samme sjansene som andre får, nettopp fordi de ikke hadde det samme utgangspunktet.

Jeg synes også innlegget til Aspaker viser oss litt at Høyre er i et blindspor her. Det virker som om man er villig til å dekke over alt som skjer i Oslo, utelukkende fordi det er et høyrebyråd som styrer.

Som jeg begynte innlegget, er det veldig mye bra som skjer i Oslo. Det finnes veldig gode skoler på østkanten i Oslo, det finnes veldig gode skoler på vestkanten. Problemet er at man ikke i stor nok grad griper tak i de problemene og de utfordringene som dreier seg om spesielle grupper. Da er det farlig bare å dekke over det fordi man er på parti med dem som styrer. Selv er jeg vokst opp på Oslo øst, på Holmlia, som jeg har skjønt er en viktig kvalifikasjon i debatten her, det er i hvert fall viktig for meg. Jeg synes også det er trist at ikke alle i Oslo skal få lov til å vokse opp i en flerkulturell hverdag, i et flerkulturelt samfunn, men bo ute på Oslo vest for seg selv i en etnisk norsk enklave.

Hanekamhaug, Aspaker og andre snakker om at karakterene er det viktige. Vi må ikke glemme den verdien som ligger i det fellesskapet som skolen gir oss. Det er der vi lærer av hverandre, det er der vi lærer å bli bedre, og det er der vi lærer å utvikle forståelse for de ulike kvalitetene, de ulike sidene som vi alle har.

Siden vi ikke er i bystyresalen, som det har blitt påpekt: Jeg vet at f.eks. i Distrikts-Norge er det mange som kjører buss til skolen. Jeg vil bare for egen regning få lov til å si at jeg tror det har blitt folk av dem. Jeg tror ikke at endring av en boligpolitikk, enn så etterlengtet den er i denne byen, vil fungere raskt nok til å endre sammensetningen i Oslo. Jeg tror ikke det ville vært skadelig å forsøke med litt raskere, mer drastiske tiltak.

Trine Skei Grande sier hun synes det er «ekkelt» med foreldre som flytter barna. Jeg kan være enig i argumentasjonen hennes, men realiteten er likevel noe som vi er nødt til å forholde oss til. Jeg synes ikke at barna skal tape på at de har foreldre som ikke skjønner at alle barn er like mye verdt, og like fine å gå på skole sammen med.

Michael Tetzschner (H) [13:07:35]: Til foregående taler vil jeg bemerke at det er ganske interessant at en representant fra Arbeiderpartiet mener at vi i fullt alvor skal vurdere bussing av skolebarn i Oslo. Det betyr at de rød-grønne partiene må være innbyrdes uenige.

Jeg var langt på vei fornøyd med statsrådens gode svar. Man kunne nok beklage at ikke hver enkelt bydel er en gjennomsnittsbydel, og at det ikke er variasjoner i byen, men statsråden var jo også klar over og uttrykte her i salen at man ikke kan vedta mangfold. Hun sa også at det ikke var mulig og ønskelig å bruke slike virkemidler. Hvis jeg har misforstått forrige taler, vil jeg gjerne bli irettesatt, men det fremstår altså som om Arbeiderpartiet er veldig uenig i virkemidlene.

Jeg synes Stortinget kan være ganske fornøyd med sin hovedstad og være litt stolt av den, for den får til utrolig gode resultater, ikke minst innenfor det som er en av politikkens viktigste oppgaver: å sørge for at vi har en god skole. Det betyr ikke at det ikke er utfordringer, men kartleggingen av Oslo-skolen har også vist at de områdene som har et stort innslag av minoritetsspråklige, scorer over gjennomsnittet for landet. Oslo som helhet har landets beste skole.

Man kan nok si at man fra tidligere bærer en arv om en klassedelt by. Da var det jo bare synd at man ikke brukte de gylne sosialdemokratiske årene på 1960-tallet til å tilby variert boligbebyggelse, men la ensidig vekt på et høyt antall boliger som skulle bygges pr. år, og som skulle være veldig rimelige, men som i ettertiden sett ble for små, slik at når folk fikk bedre råd, så flyttet de vestover eller ut av kommunen. Dette har også vært oppe til diskusjon i bystyret i mange år, og man har kompensert for sosialistisk byplanlegging ved å sørge for at det er blitt mer blandet bebyggelse i nye områder.

Et annet viktig forhold er at vi har et arbeidsmarked som fungerer. Det er svært viktig for byene våre at vi ikke får en stor underklasse av mennesker uten fast tilknytning til arbeidsmarkedet. Bolig og arbeid er også viktige integrasjonsfaktorer, ikke bare for innvandrerbefolkningen, men også for nordmenn som faller utenfor. Det må også være vårt perspektiv.

Når det gjelder skolens bidrag til sosial mobilitet, har det lenge vært en diskusjon. Det er bra at de rød-grønne har kommet etter og erkjent at skolen ikke bare skal være et sted å være, men også et sted å lære – nettopp leke- og væreskolen fremfor kunnskapsskolen var jo nettopp en skole som innbød til å fastholde sosiale forskjeller. De som er skadelidende ved en dårlig offentlig skole, er jo de som kommer fra ikke skolemotiverte hjem. Det har også en innvandringspolitisk komponent. Når man løfter nivået for skoletilbudet i en by, løfter man også integreringen og dem som skal inn i samfunnet.

Så ser vi også at det er en del utfordringer. Innvandrerjentene gjør det bedre enn innvandrerguttene. Det er en del kunnskap man må ta med seg videre og rette inn spesielle tiltak mot.

Man har også benyttet et virkemiddel som SV og Arbeiderpartiet heller ikke ønsker, nemlig lønnsdifferensiering. Man har gitt lærere lønnspålegg for å være i områder med utfordringer når det gjelder minoritetselever. Det har gitt store resultater når man har sett på de objektive kunnskapsprøvene. Så lønnsdifferensiering er også et viktig virkemiddel.

Jeg har lyst til avslutningsvis å peke på at det lenge var en diskusjon i Oslo om det skulle være mulig å søke seg til hvilken skole man ville, ut fra karakteroppnåelse. Det frie skolevalg når det gjelder videregående skoler, har også vært med på å fremme sosial mobilitet – hele byen har vært et inntaksområde for elevene i videregående skole.

Aksel Hagen (SV) [13:13:04]: Takk for en god og viktig interpellasjon og sikkert også for et klokt og grundig svar. Takket være et godstog som i dag tidlig prøvde å komme seg inn i Innlandet, er jeg blitt forsinket til debatten her i dag.

På integrerings- og inkluderingsområdet har vi i det siste vært veldig opptatt av å få fram at her går ting bedre enn vi trodde en stund. Ikke minst de som er veldig skeptiske til innvandring og slik sett vil ha minst mulig av det, har jo i flere år dominert debatten med å få fram de negative historiene. Jeg skjønner det poenget – når det er noe man vil bli kvitt, er det et poeng å overfokusere på hvor problematisk det er, i dette tilfellet at vi får innvandring til Norge. Det har liksom vært viktig å si at dette er veldig problematisk, mens konklusjonen sjølsagt er – det mener de fleste av oss, og det synes jeg debatten her i dag på en god måte bærer preg av – at heldige er vi som har innvandring, med alle de spennende og positive konsekvenser det gir for det norske samfunn.

Men så minner interpellanten oss, alle som deltar i debatten her, om at det ikke må bli en slags sovepute. Det er absolutt noen utfordringer som vi må ta tak i. Det gjør regjeringa, og det viser interpellanten veldig klart at vi på venstresida gjør. Vi er litt mer usikre på om vi synes Høyre og Fremskrittspartiet gjør det, bl.a. her i Oslo. Det er jo noe av kjernen i debatten her.

Det er mye bra i Oslo-skolen, men vi ser at dels når det gjelder karakterer, i den grad de kan måle det som gjøres i skolen – de måler jo visse deler av det som en får til og ikke får til i skolen – så har innvandrere problemer.

Så ser vi ikke minst – det er jo det skolefolk og andre forteller oss – at det er manglende integrering. Det er per i dag for mye segregering i Oslo-skolen. Det må vi gjøre noe med. Mange her har kommet opp med de fleste poenger som fram til debatten her i dag har vært debattert ute i bl.a. Oslo-samfunnet og ute i norsk offentlighet. Det gjelder språk, boligpolitikk – her ramset opp i litt tilfeldig rekkefølge – lærer og lærerkompetanse.

Legg merke til at Oslo SV har kommet med et forslag som jeg reagerer positivt på, og som virker veldig klokt. Det er å ansette en egen skole–hjem-koordinator, nettopp for å få fram samspillet mellom skole og hjem, som støtt er riktig og viktig, ikke minst i denne sammenheng.

Å se skole og SFO som en helhet er viktig i alle sammenhenger. I alle norske kommuner – overalt – men kanskje særlig her i Oslo skal dette framstå som én verden, både for eleven og for foreldrene.

Så er det én faktor som vi stadig kommer tilbake til, sosial bakgrunn. Jeg har lyst til å dvele litt ved det, med utgangspunkt i en veldig god bok som har kommet nå, som heter «Kunnskapssamfunnet», som fire skoleforskere, bl.a. Gunnar Grepperud ved Universitetet i Tromsø, har skrevet. De er veldig opptatt av at det er viktig at vi satser parallelt på barns opplæring og på voksnes kvalifisering. Et hjem der skole og læring blir fokusert på også av foreldrene, slik at også de blir dratt inn i denne viktige aktiviteten, vil umiddelbart virke positivt på de ungene som går i skolen på normalt, ordinært vis. Da blir det en form for kultur for læring rundt kjøkkenbordet i de ulike hjem. Da vil det kanskje gå noe bedre enn det gjør i dag.

Det er viktig å satse på skole. Det er viktig å satse på de ungene som går i grunnskolen og etter hvert i videregående skole. Men la oss også bli mer aktive og offensive, ikke minst overfor den foreldregruppen vi her prater om. De trenger selv kvalifisering og læring, og det vil umiddelbart også virke positivt på ungene deres.

Lise Christoffersen (A) [13:17:34]: Også jeg vil få takke interpellanten for å reise en viktig debatt. Det hun egentlig spør om, er hvordan vi kan sikre at enhetsskolen gir alle barn like muligheter. Minoritetsspråklige barn har i teorien de samme rettigheter som alle andre, men i praksis stiller saken seg litt annerledes. Det er en del av oss som lever i det norske velferdssamfunnet i dag, som har gjort den klassereisen før. Da må vi kunne klare å gjøre den én gang til.

Tall fra Drammen, min hjemkommune og innvandrerby nr. 2, viser det samme som i Oslo. Et økende antall minoritetsspråklige elever trenger særskilt norskopplæring. Et lyspunkt er at antallet synker fra barneskole til ungdomsskole. Likevel er det rundt 10 pst. som like før overgangen til videregående ikke kan norsk godt nok til å delta i ordinær undervisning. Fjell skole, en foregangsskole når det gjelder flerkulturell forståelse, har 77 pst. minoritetsspråklige elever fra 27 land. Skolen skårer under gjennomsnittet i lesing, regning og engelsk, på samme måte som ungdomsskolen i samme bydel gjør. Med «Med norsk i sekken» var kommunen pioner i språktesting av barn. Staten bidrar med gratis kjernetid i barnehage for treåringer, men bare rundt halvparten benytter seg av tilbudet.

Hva gjør vi egentlig feil? Vi vet jo mye om sosiale forskjeller i skolen. Det er dette det handler om her også. Er vi målrettet nok i virkemiddelbruken? Bussing av elever har vært nevnt som et tema. Noen av oss i Arbeiderpartiet tok en tur til Århus i Danmark, som har holdt på med dette en stund. Det vi oppdaget der, var at bussing egentlig ikke var hovedsaken. Det de gjorde, var å språkteste barn tidlig. Dersom barna ikke besto språktesten, påla de foreldrene å ta imot språkstøtte. Foreldrene kunne velge om de ville ha dette i eller utenfor barnehage, og de aller, aller fleste valgte barnehage. Mot våre 50 pst. som tar imot tilbudet om gratis kjernetid, hadde de over 90 pst.

Interpellanten reiser et veldig viktig spørsmål – tospråklighet som en ressurs. Er det noe vi virkelig mener, eller er det mest talemåter? Det er vanskelig å finne spor av et slikt standpunkt i måten vi snakker og agerer på. Vi diskuterer for og imot morsmålsundervisning, men diskusjonen handler mest om i hvilken grad dette er et godt pedagogisk virkemiddel for å lære norsk. Diskusjonen handler sjelden om hvordan vi skal ta vare på den styrken det er å kunne flere språk og kunne to ulike kulturelle koder, fra barnsben av og gjennom hele skoleløpet fram til yrkesaktiv alder. Morsmålet er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Som Unni Helland, erfaren lærer fra Fjell skole, uttrykte det i et møte her forleden: Hvis et barn behersker både engelsk, fransk og norsk, blir vi stumme av beundring over dette lille språkgeniet. Hvis et barn behersker norsk, engelsk og tyrkisk, tror vi automatisk at både norsken og engelsken er dårlig. Vi har et problem, ikke en ressurs.

Næringslivets Hovedorganisasjon har sett denne ressursen. I programmet «Global Future» søker de godt utdannede flerspråklige, flerkulturelle ungdommer, ressurser næringslivet trenger i et globalisert næringsliv. Og de finner dem, både gutter og jenter. Spørsmålet er om de finner dem på grunn av eller på tross av norsk skole. Hvis det er på tross av, er antakelig tospråklighet på dette nivået et område der sosiale forskjeller slår enda tydeligere ut enn tidligere i skoleløpet.

Så en liten, men kanskje viktig parentes: Det er særlig innvandrerjenter vi nå ser storme fram i høyere utdanning. Vi bør følge dem videre i livet, se om de fortsetter å bruke utdannelsen sin etter at de stifter familie, eller om mer tradisjonelle kulturelle føringer slår igjennom etter hvert. Da bør vi også gjøre noe med det.

Kort oppsummert, litt på spissen – kanskje litt som å banne i kirken – men alvorlig ment: Så lenge vi fortsetter å se på tospråklighet som en utfordring med et minustegn foran, der ressursene settes inn for å hjelpe elever som sliter, velger vi sannsynligvis mer av dagens virkemidler. Men ser vi i stedet på to- eller flerspråklighet som en ressurs som samfunnet trenger, og som foredles og tas vare på, velger vi kanskje en helt annen type virkemidler, kanskje til og med en lærerutdanning som tar opp i seg det flerkulturelle på nye og spennende måter, for når vi snur tankegangen rundt, ser verden litt annerledes ut.

Trond Helleland (H) [13:22:28]: Jeg vil også takke interpellanten for å trekke fram et viktig tema. Nå har jo dette stort sett vært en Oslo-debatt fram til Lise Christoffersens innlegg, og representanten Wickholm trakk fram viktigheten av å ha vokst opp på Oslo øst. Det har også jeg gjort. Jeg er vokst opp på Tonsenhagen. Det høres kanskje ikke på dialekten, men jeg bodde der til jeg var ni år, så jeg har god erfaring fra østkanten.

Dette framstår jo som et seminar i rød-grønn uenighet der kunnskapsministeren var forbilledlig klar i å understreke verdien av nærskolen, nærområdet, det å ha gode ressurser på den enkelte skole, samtidig som representanten Wickholm og andre i Arbeiderpartiet var mer opptatt av å gjøre dette til et spørsmål om å bryte opp sosiale strukturer i Oslo, busse elever osv. Det har jeg ingen tro på. Jeg har heller ingen tro på at man framstiller dette som et større problem enn det egentlig er. For det som er utgangspunktet her, er jo at vi trenger en god skole overalt – alle skoler skal være gode. Da er språktesting og kartlegging viktig. Der var kunnskapsministeren inne på at opposisjonen hadde stemt mot språktesting i barnehagen. Høyre har i alle fall lenge gått inn for språktesting ved 4-årskontrollen – og det har vi gått inn for lenge – og vi ønsker at det skal gjennomføres. 90 pst. av norske kommuner har gjennomført språktesting, 76 pst. av norske kommuner har språktiltak i barnehage og 18 pst. har det også utenfor barnehage, så det gjøres mye godt arbeid i norske kommuner. Men nå hører jeg at det er 40 pst. minoritetsspråklige elever i Oslo-skolen, og det er et stort tall. Det blir veldig mye fokus på det, og det er naturlig. Oslo-skolen gjør veldig mye bra, og det er veldig mye å lære av Oslo-skolen. Men jeg tror det er viktig at regjeringen nå også gjør dette til noe mer enn et Oslo-problem eller en Oslo-utfordring, og det tror jeg regjeringen har tenkt å gjøre.

Det er minoritetsspråklige elever i alle deler av landet. Det er mange i Oslo, det er ganske mange i Drammen, men det er mange i andre norske byer og tettsteder etter hvert også. Da må man ha tiltak og politikk som virker for alle. Høyre ønsker å ha en kartlegging av språkferdigheter. Høyre ønsker å sette inn målrettede tiltak for dem som trenger ekstra språkopplæring, og da må vi kvitte oss med litt av forestillingene om at dette kun handler om etnisitet eller ulik landbakgrunn. Det handler like mye om kjønn. Vi har i flere innlegg her i dag hørt at guttene stort sett kommer dårligere ut. Derfor må vi ta et annet utgangspunkt. Jeg er enig med representanten Bøhler, som snakket om dette å akseptere at noen faktisk er norske selv om de har en annen bakgrunn eller et annet utseende. Det er ofte litt vanskelig for oss som begynner å bli litt eldre.

Jeg har en sønn som nå er 21 år, men da han var ca. 9 år, spurte jeg: Har det kommet noen nye i klassen din i år? Ja, det er kommet en gutt fra Tromsø. Å, ja. Hva heter han da? Han heter Jaspreet. Men han er vel ikke fra Tromsø, sa jeg. Han er vel fra India. Nei, han er fra Tromsø, men mammaen og pappaen hans kommer fra India.

Det er litt av den tankegangen vi må omstille oss på. Jeg tror at de som er unge i dag, de som går på skole i dag, har et helt annet utgangspunkt når det gjelder det å tenke: Hvordan er denne eleven? Jo, jeg ser på ham som en medelev, jeg ser ikke på ham som om han er fra India, Pakistan eller Tyrkia. De ser på ham som én i klassen. Vi vet alle at det er ulike utgangspunkt, ulike forutsetninger i enhver familie, uavhengig av etnisitet. Det må vi ta høyde for når vi kartlegger, når vi lager tiltak, og når vi får en politikk som virker på dette området. Det gjøres mye bra, men vi mener at man kan gjøre det mye bedre.

Da vil jeg tilbake til dette med gratis kjernetid i barnehagen. Ja, det er jo utmerket, men det treffer jo veldig bredt. Vi hadde en diskusjon om dette i Høyre, og da kom det fram at en av våre rådgivere i stortingsgruppen som er norsk tvers igjennom, får gratis kjernetid fordi hun bor på Søndre Nordstrand. Som hun sier, har hun ikke bedt om det, og hun har ikke noe spesielt ønske om ikke å betale det som det koster at barnet skal gå i barnehage. Går det ikke an å lage et mer målrettet tiltak som treffer dem som virkelig har behov for det? Det er den politikken vi nå må sette fokus på og jobbe med framover – ikke gjøre dette til et større problem enn det er, men målrette tiltakene for dem som virkelig trenger det.

Hadia Tajik (A) [13:27:42]: Jeg er oppmuntret av at det er mange i diskusjonen som anerkjenner flerspråklighet som en ressurs. Det gjør både statsråden og opptil flere representanter fra ulike partier. Jeg er enig med representanten Christoffersen i at dette egentlig handler om å muliggjøre den klassereisen som man jo kjenner fra tidligere norsk historie, og at det dermed ikke er en fremmed oppgave vi her står overfor. Samtidig bekymrer det meg litt at representanten fra Høyre er mer opptatt av å skryte av de generelle skoleprestasjonene i Oslo enn å ta tak i det som er reelle utfordringer i Oslo by, nemlig at innvandrerelever faktisk går ut med to grunnskolepoeng lavere i Oslo by enn de gjør i andre deler av landet. Så registrerer jeg også at representantene fra Høyre – i alle fall den siste taleren fra Høyre – ser ut til å være imot gratis kjernetid. Det er jo veldig interessant. Det vil jeg ta med meg i den videre diskusjonen omkring dette.

Fremskrittspartiet viser i sitt innlegg at de fortsatt ikke helt forstår problemstillingen omkring minoritetsspråklige i skolen, for representanten Hanekamhaug viste i sitt innlegg bare til grunnkompetanse i lesing, skriving og regning. Da kan representanten umulig ha lest den generelle delen av læreplanen for grunnskolen, der man i tillegg til faglig kompetanse vektlegger den sosiale kompetansen, det at man skal kunne bli gode samfunnsborgere. Samtidig vil jeg berømme representanten fra Fremskrittspartiet for å ha et engasjement for, et større rom for kulturelt mangfold i skolen, altså ulike kulturelle referanserammer. Men jeg er litt usikker på om dette er en gjengs oppfatning i partiet hennes, i hvert fall sett i lys av andre utsagn fra representanter fra Fremskrittspartiet.

Selv er jeg av den oppfatning at selv om kulturelt mangfold er positivt, er det uriktig å hevde at elever med minoritetsbakgrunn vil klare seg i arbeidslivet uten å mestre «det norske». Underspiller man det, holder man både seg selv og elevene med minoritetsbakgrunn for narr.

Jeg registrerer at representanten Aspaker vektlegger sosial kompetanse i skolen i sitt innlegg. Det er jeg glad for, men da konstaterer jeg også uenighet mellom de borgerlige partiene på dette feltet. Jeg ser at partiet Høyre ikke følger opp dette med praktiske tiltak.

Flere representanter har vist til viktigheten av samarbeid med foreldrene i hjemmet. Det er jeg enig i er viktig, ikke minst på dette området. Her er vi nødt til fortsatt å ha fokus.

Helt til slutt vil jeg dele en litt munter observasjon. To ganger i løpet av denne diskusjonen har jeg blitt henvist til som representanten «Hajik». Jeg håper at dette ikke er et tegn på lav flerkulturell kompetanse i stortingssalen. Av hensyn til prinsippet om tidlig innsats vil jeg påpeke at det er veldig fint om de ti bokstavene i navnet mitt blir stokket i riktig rekkefølge. I den grad det er behov for det, kan jeg bidra med tilpasset opplæring! (Munterhet i salen)

Presidenten: Presidenten takker på vegne av alle representantene for det siste!

Statsråd Kristin Halvorsen [13:31:09]: Jeg synes at dette har vært en nyansert debatt, som tar utgangspunkt i det mangfoldet vi snakker om når det gjelder elever med minoritetsbakgrunn. Det synes jeg egentlig lover godt for den videre diskusjonen om dette, for vi har betydelige utfordringer med å inkludere alle elever.

La meg bare ta noen momenter.

For det første er det riktig at Oslo får til ganske mye når det gjelder skolepolitikk. Majoritetselevene gjør det betydelig bedre enn det man gjør på landsbasis, men minoritetselevene, de som har foreldre som har innvandret til Oslo, gjør det omtrent som på landsbasis. De som selv har innvandret til Oslo, ligger, som interpellanten nå har understreket flere ganger, betydelig lavere enn på landsbasis. Oslo får til en del, men det er ikke sånn at Oslo har knekt koden når det gjelder å inkludere barn med minoritetsbakgrunn. Det er tvert imot sånn at man bør ha ambisjoner om å strekke seg mye lenger.

Så er det slik at i mange land kan man se at skoler med mange minoritetsbarn er de fattigste skolene. Sånn er det ikke i Norge. Oslo har et omfordelingssystem som gjør at man tiltrekker ressursene til skolen, og det er viktig. Antakelig kan det gjøres mer av det samme. Det er en lignende måte staten tenker på når vi setter i gang tilbud med gratis kjernetid i barnehagen, nettopp for de bydelene som har en utfordring. Og det er et poeng for oss at det gjelder alle barna i disse bydelene. Vi ønsker nettopp at alle barna skal komme i den barnehagen, ellers er det et dårligere utgangspunkt for læring for minoritetsbarna også.

Foreldre med minoritetsbakgrunn er ofte veldig opptatt av skolen. Det gledelige er jo at foreldre som selv er analfabeter, har mye å bidra med til elevenes motivasjon hvis de bare viser interesse. Der vet vi det er en stor forskjell. Når vi ser på hvordan elever med minoritetsbakgrunn søker seg til høyere utdanning, er det nesten et eventyr. Hvis vi ser på dem som i 2007 fortsatte på høyere utdanning samme året som de fullførte videregående opplæring, var andelen 27 pst. for innvandrere, 46 pst. for norskfødte med innvandrerforeldre og 24 pst. for alle elever. Veldig mange med minoritetsbakgrunn ser nettopp utdanning som en mulighet.

Jeg hadde denne typen problemstillinger rundt mine egne barns skolegang, for da var den bydelen som vi bor i, en bydel med lave boligpriser og mange sosiale utfordringer. Nå har flyttemønsteret i Oslo gjort at de problemstillingene er annerledes. Jeg er sikker på at vi kan lage faglig gode skoler, men det som ofte bekymrer foreldrene, er den sosiale sammenhengen, som blir en utfordring hvis man føler man er den siste etnisk norske på en skole. Derfor synes jeg at Høyre (presidenten klubber) og de andre borgerlige partiene underkjenner hvor viktig SFO og alt det sosiale rundt skolen er for hvordan man lykkes med å inkludere elever. Tiden fra å snakke om lære-skole til leke-og-være-skole …

Presidenten: Presidenten må nevne at taletiden er omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:34:40]: … mener jeg er passé. Vi trenger begge deler.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.