Innstilling fra justiskomiteen om lov om internasjonale sikkerhetsretter i mobilt løsøre ((Innst. 19 L (2010–2011), jf. Prop. 153 LS (2009–2010)))

Innstilling fra justiskomiteen om samtykke til tiltredelse av Cape Town-konvensjonen og protokollen om luftfartøysløsøre ((Innst. 18 S (2010–2011), jf. Prop. 153 LS (2009–2010)))

Interpellasjon fra representanten Dagfinn Høybråten til justisministeren:
«Rettsmedisinen står allerede sentralt, og vil trolig få en stadig viktigere rolle i kriminalitetsbekjempelsen i framtiden. Dagens organisering av rettsmedisinsk sakkyndighet er fragmentert. En rekke departementer har ansvar og interesser innenfor feltet, og ulike institusjoner utfører rettsmedisinsk arbeid knyttet til straffesaker i Norge. Flere utredninger har påpekt at dagens organisering og finansiering av rettsmedisinske tjenester, med mangel på helhetlig ansvar og tenkning, er utilfredsstillende. En mer enhetlig og rasjonell organisering vil bedre kunne møte framtidens behov for mer strategisk tenkning, langsiktig planlegging og forskningsbasert sakkyndigvirksomhet på feltet.
Hva vil regjeringen gjøre for å sikre en mest mulig effektiv organisering av feltet, og vil regjeringen vurdere opprettelse av et statens rettssakkyndige institutt som foreslått i Hareide-rapporten i 2006?»

Interpellasjon fra representanten Bent Høie til helse- og omsorgsministeren:
«Hovedstadsprosessen skal sikre bedre samordning av spesialisthelsetjenestens tilbud til pasienter i osloområdet. På denne måten skal pasientene sikres bedre kvalitet i behandlingstilbudet, samtidig som forskningen kan styrkes. Styret, administrasjonen og tillitsvalgte i Oslo universitetssykehus har imidlertid påpekt at omstillingen er svært krevende både økonomisk og med hensyn til å sikre god pasientbehandling. Det er utarbeidet en risikoanalyse, og styret har lagt til grunn forutsetninger for at prosessen skal være gjennomførbar.
Hva gjør statsråden for å sikre at pasientene får et godt og forsvarlig helsetilbud gjennom prosessen, og er statsråden trygg på at forutsetningene for gjennomføringen er godt nok kvalitetssikret?»

Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til helse- og omsorgsministeren:
«Rusfrihet som mål står sentralt i ruspolitikken. I den senere tid har det kommet tiltak som kun har skadereduksjon som mål. Det har også vært fremmet forslag om heroinstøttet behandling. Det er nødvendig å ha en helhetlig tilnærming til behandling av ruspasienter. Utover å behandle avhengigheten, må også underliggende psykososiale og sosiale problemer tas tak i. En norsk undersøkelse fra 1997 viste at av 794 stoffmisbrukere født rundt 1960, og som var i behandling, hadde de fleste ulike sosiale problemer før de ble narkomane. I den nye forskriften om LAR kan det synes som at rusfrihet som mål har blitt borte.
Mener statsråden at rusfrihet fortsatt skal være et hovedmål i ruspolitikken, i så fall på hvilken måte vil regjeringen synliggjøre dette formålet i de ulike tiltakene på feltet?»

Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til helse- og omsorgsministeren:
«Det er en politisk oppgave å fordele helseressursene på best mulig måte slik at alle får den helsehjelpen de har behov for. Stadig mer kan behandles, samtidig som det er og vil bli begrensede økonomiske og menneskelige ressurser. Det er knyttet utfordringer til å måle behovet for og effekter av helsetjenester. Derfor kan ikke prioriteringer handle om tall alene, men også forebygging, rehabilitering, pasientsikkerhet og kvalitet. En del av prioriteringen må gjøres i møtet mellom pasient og helsepersonell gjennom en individuell vurdering. Det er behov for en godt informert debatt i befolkningen om vanskelige etiske og politiske valg siden dette har få entydige svar. Statsråden sier i Aftenposten 7. juni at en debatt om prioriteringer i helsetjenestene skaper unødig frykt.
Hvilke grep vil statsråden ta for at en debatt om prioriteringer nettopp kan skje uten at den skaper frykt og uro i befolkningen?»

Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til forsknings- og høyere utdanningsministeren:
«I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 35 for 2007–2008 Mål og meining, den såkalte språkmeldingen, ble tegnspråk anerkjent som offisielt språk, og det overordnede offentlige ansvaret for tegnspråk ble forankret i lovverket. Døve og sterkt tunghørte skal være sikret samfunnsmessig deltakelse. Det innebærer bl.a. at det er et stort behov for utdanning, forskning og faglig utvikling med hensyn til tegnspråk og tolking. Undertegnede har tidligere tatt opp utfordringen i forhold til kapasiteten innen tegnspråk- og tolkeutdanningen med statsråden, jf. bl.a. skriftlig spørsmål nr. 638 for 2009–2010.
Hva slags strategi har statsråden for å sikre utdanning, forskning og faglig utvikling innenfor fag som er helt avgjørende for utviklingen av tegnspråk som offisielt språk?»