Laila Dåvøy (KrF) [13:17:16]: Det gjøres prioriteringer i helsetjenesten hver eneste dag. På sykehusene står leger og sykepleiere og andre i situasjoner der de må avgjøre om pasienten skal ha mer behandling, om pasienten skal settes på en ny medisin, om pasienten skal ha fysioterapi, osv. Det sitter ledere som vurderer om det skal opprettes nye stillinger for psykologer i det psykiske helsevernet, miljøterapeuter på rusfeltet eller nevrologer i somatikken.

Videre skjer det prioriteringer på forskningsfeltet. Hva skal det forskes mer på? Er det hjerne eller hjerte vi trenger mer kunnskap om for å få enda bedre behandling, eller er det muskel og skjelett? Er det somatikk, psykisk helsevern eller rusbehandling?

Vi som er politikere, prioriterer også, gjennom politiske, strategiske og økonomiske beslutninger, for ulike pasientgrupper. Hvilke pasienter er det som banker på døren og ber om raskere og bedre behandling? Men kanskje enda viktigere: Hvilke pasienter er det som ikke banker på døren, men som likevel trenger hjelp?

Prioritering er avgjørende for å ha ressurser der det trengs mest. Men diskusjonen er nettopp: Hvor er det? Utviklingen i helsetjenestene er i utgangspunktet fantastisk. Det kommer nye behandlingsmetoder på løpende bånd. Sykdommer som var dødelige for få år siden, kan i dag kureres, eller det er mulig å leve med disse i mange, mange år.

Utfordringen med prioritering er at det trengs ressurser en rekke steder, og det kan være ulike meninger om hvor ressursene trengs mest. Blant annet er det mektige medisinske fagmiljøer som mener at egne fagfelt er viktigst. Vi har hatt mange eksempler på det. Det er selvfølgelig også knyttet ulik prestisje til fagfeltene, som i stor grad påvirker prioriteringene.

Mange har sagt at det fremover vil bli større avstand mellom hva som er mulig å behandle, og de økonomiske og menneskelige ressursene som er tilgjengelig. Ikke minst kjenner vi den demografiske utviklingen. Antallet mennesker over 67 år vil dobles innen 2050, og antallet personer over 80 år kan komme til å øke fra 218 000 i 2007 til ikke mindre enn 500 000 i 2050. Vi vet også at antallet mennesker med demens vil kunne dobles til om lag 130 000 i samme periode. I år 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder pr. eldre. Dette forholdstallet reduseres til 2,9 i 2050. Økningen i arbeidskraftbehovet i omsorgssektoren vil være 133 000 årsverk frem mot 2050. Det er store tall vi snakker om.

Det er gjort ulike forsøk på å måle seg frem til rett prioritering, der det ses på levetid og livskvalitet i forhold til den behandlingen som gis. Det eksisterer også tak for pris på årlig behandling, selv om det ikke er bindende. Regnestykker og prislapper er lite forenlig med et helhetlig syn på mennesket, mener jeg. Alle mennesker har uendelig verdi, uavhengig av funksjonsevne og alder.

Jeg kom for en tid tilbake over en artikkel i Dagens Medisin fra 2001 om at Verdens helseorganisasjon den gang ville gjøre en omstridt helseskala til et felles fundament for verdens helsepolitikere – en slags måling av livsverdi. I dette systemet ble syke, eldre og barns leveår mindre verdt enn livet til arbeidsføre unge voksne. I debatten som fulgte, kom uttalelser om at en verdifastsettelse av mennesker på grunnlag av deres funksjonelle evner ville stå i skarp kontrast til humanistiske verdier. Jeg kjenner ikke til hva som skjedde med Verdens helseorganisasjons helseskala, men jeg antar at den verken er tatt i bruk eller vil bli tatt i bruk. Jeg synes i alle fall som politiker at det er veldig vanskelig å skulle forholde meg til en helseskala.

Prioriteringsdebatten som helsedirektøren startet i juni, er det viktig å fortsette. Som Aftenposten skrev på lederplass den 8. juni i år:

«Det viktigste med Larsens uttalelser er ikke konklusjonene, men problematiseringen.»

Kritikerne som mener at politikere er redde for å prioritere, har langt på vei rett. Jeg har selv møtt kreftsyke som ble redde og provosert av prioriteringsdebatten. Jeg har møtt eldre mennesker som nå frykter at de ikke får hjelp når de trenger det. Jeg forstår dem, og den første tanken er kanskje å unngå debatten. Helsetjenestens hovedbegrunnelse er jo nettopp akutt kritisk syke, alvorlig syke og døende mennesker. Disse skal prioriteres først.

Men hva skjer hvis vi ikke tar prioriteringsdebatten? Jo, da taper psykisk syke, rusmiddelavhengige, som vi nettopp har debattert, muskel- og skjelettsyke eller andre kronikere og demente gamle. Dette er grupper som ikke tilhører et statusfagfelt, og mange av dem makter heller ikke å kreve den behandlingen de trenger. Tradisjonell akutt pasientbehandling vinner over forebygging og rehabilitering, som vanskelig lar seg måle.

Vi kan også risikere ikke å ta den etiske debatten om forventninger til livet. Forventings-Norge er grensesprengende. Per Fugelli uttaler:

«Så lenge vi tenker at «høyere, raskere og sterkere» er det som gir menneskeverd, blir døden ganske utålelig.»

Eller som redaksjonssjef i Sykepleien, Bjørn Arild Østby, sa i en artikkel:

«Det er synd at vi ikke klarer å ta en debatt om prioriteringer som varer mer enn en dag (...)»

Vi tror ofte at døden kan utsettes, at det alltid finnes behandling, at vi kan unngå all lidelse. Ofte bidrar vi politikere til det – jeg skal være så ærlig å si at det gjør vi. Det skjer mye overbehandling på sykehusene, fordi mange ikke tør si fra når nok er nok.

Profesjonsetikken, dvs. det leger, sykepleiere og andre faggrupper har som sine etiske retningslinjer, styrer deres prioriteringer i arbeidsdagen. Profesjonsetikken gir et godt grunnlag. Den sikrer også en menneskelig tilnærming til prioriteringer.

Dette betyr egentlig at en debatt om prioriteringer i helsetjenesten snarere burde skape trygghet i befolkningen fremfor frykt. Men det store spørsmålet er: Hva skal til for å få det til? Jeg håper at statsråden er enig med meg i at vi politikere aktivt må få delta i denne debatten.

Mitt spørsmål i dag – og det er et vanskelig spørsmål – er hvilke grep statsråden vil ta for at en debatt om prioriteringer nettopp kan skje uten at den skaper frykt og uro i befolkningen. Og i alle fall jeg som politiker – og jeg tror vi alle her i Stortinget – ønsker å delta i en debatt om dette. Men det er krevende, og personlig synes jeg også det er vanskelig.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:18:59]: Min første reaksjon etter å ha hørt interpellanten er at vi faktisk har hatt to interpellasjonsdebatter som i høyeste grad har dreid seg om prioriteringer i helsevesenet, så det er helt riktig at vi prioriterer hver dag. Politikk er prioritering – og helsepolitikk er så absolutt også prioritering.

Så er det, som interpellanten sa, slik at den medisinske utviklingen gir oss så mange nye muligheter. Vi overlever sykdommer vi før døde av, vi behandler sykdommer som vi før ikke kunne behandle, og aldri før har så mange fått behandling i helsetjenesten. Vi gir også behandling av høyere kvalitet.

Når vi diskuterer prioritering, må det også ligge i bunnen at alle skal ha den samme tilgangen til helsetjenestene. Alle skal ha et likeverdig tilbud uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon.

Folk skal være trygge på at de får god behandling når de blir syke. Det aller viktigste vi kan gjøre for å få til riktig prioritering, er derfor å sørge for et sterkt offentlig helsevesen, og vi må ha et systematisk arbeid for å redusere de sosiale helseforskjellene. Vi må sikre at pasienter og grupper som ikke har like lett for å fremme sin sak, blir hørt, slik vi har gjort det gjennom en styrket satsing på rus og psykiatri.

Jeg er helt enig med representanten Dåvøy når hun sier at prioriteringer ikke kan handle om tall alene, men også må handle om forebygging, rehabilitering, kvalitet og pasientsikkerhet. Jeg vil derfor innledningsvis bare si noe om disse temaene, og til slutt vil jeg si noe om hvordan vi kan skape en god og tillitvekkende debatt.

Som sagt: Politikk er prioriteringer, og prioriteringer på et felt hvor det ikke er ubegrenset med ressurser – ikke økonomiske og absolutt ei heller menneskelige. Debatten om prioritering er derfor i stor grad en debatt om å bruke ressursene riktig, slik at de kommer pasientene best mulig til gode. Prioritering handler ikke nødvendigvis om å velge bort; det stilles også gode spørsmål om å gjøre gode valg. Gjennom gode prioriteringer er det mulig å styrke helsetjenesten.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten ble foreslått av den forrige regjeringen, det er satt ned og besluttet videreført av denne regjeringen. Rådet har hatt en viktig rolle i mer overgripende befolkningsrettede tiltak, som forslag om screening, vaksiner og genetiske masseundersøkelser. En annen viktig oppgave er å gi anbefalinger om hvordan pasienter skal få et likeverdig tilbud. Vi vil nå se på hvordan rådet i større grad kan involvere lekfolk i diskusjonene. Nasjonalt råd har selv foreslått at alle som har noe på hjertet, kan foreslå saker. Et annet forslag er at forebyggende helsetjenester bør få en bredere plass i rådets drøftinger. Dette mener jeg er gode forslag.

Det forebyggende arbeidet må styrkes. I årene som kommer, vil vi få vekst i kroniske og ikke-smittsomme sykdommer som kreft, overvekt, diabetes og KOLS. Vi vet at vi kan forebygge mot mange av disse sykdommene, og vi må gjøre mer for å forhindre at sykdom og skade oppstår. Dette arbeidet er derfor nødt til å få større fokus. Regjeringen vil som en del av Samhandlingsreformen også foreslå en ny folkehelselov som tydeliggjør kommunenes ansvar for å prioritere det forebyggende arbeidet, og arbeidet med folkehelse generelt. Nøkkelen til å redusere sosiale helseforskjeller ligger i det forebyggende arbeidet, og dette skjer hovedsakelig utenfor helsetjenesten. Vi må styrke innsatsen mot røyking, få flere i fysisk aktivitet og gjøre det lettere å velge sunt.

Vi skal heve kvaliteten og styrke pasientsikkerheten. Ved Akershus universitetssykehus har de jobbet målrettet med å ha fokus på pasientsikkerhet og å redusere sykehusinfeksjoner. De har faktisk lyktes så godt at de ligger meget godt an internasjonalt når det gjelder resultatene de har oppnådd med å redusere sykehusinfeksjoner. Dette gir også økonomisk gevinst. Kostnadene ved uønskede hendelser i helsetjenesten er stor for den enkelte, og den er stor for samfunnet som helhet. Arbeidet med å bedre kvaliteten og heve pasientsikkerheten har derfor høy prioritet.

Jeg har lansert ti virkemidler for å bedre kvaliteten og pasientsikkerheten: Vi må redusere feil og sørge for rett behandling til rett tid. Vi skal få bedre tilgjengelighet til helsetjenester gjennom kutt i ventetider, og fristbrudd skal ikke aksepteres. Regjeringen foreslår en økning på nær 1 mrd. kr i helseforetakenes budsjetter. I tillegg styrkes arbeidet gjennom en egen pasientsikkerhetskampanje i 2011 og gjennom en egen utrykkingsgruppe i helsetilsynet.

Pasientene skal få bedre informasjon fra sykehusene om frister og rettigheter. Vi skal få bedre systemer for kvalitetsmåling, bl.a. gjennom nordisk samarbeid og sentrale helseregistre. Det skal innføres et nytt system i spesialisthelsetjenesten som skal sikre pasientene likeverdig tilgang til ny teknologi og nye behandlingsmetoder. Gode vurderingsverktøy skal sikre at disse er veldokumenterte, sikre og virkningsfulle.

Vi trenger tydelige og enhetlige verktøy for prioritering. Prioriteringsforskriften gir vilkår for prioritering av enkeltpasienter i spesialisthelsetjenesten. Den er omfattende og grundig, men vi har også fått tilbakemelding på at den er vanskelig å tolke. Det er derfor laget veiledere for 32 fagområder som skal sikre en bedre og mer enhetlig praksis for prioritering. I høringsutkastet til ny helse- og omsorgslov vil jeg invitere til synspunkter på hvordan vi kan forenkle prioriteringsregelverket.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten skal gi råd til helsetjenesten og regjeringen om vanskelige prioriteringsspørsmål. I rådet sitter lederne for de regionale helseforetakene, helsepersonell og representanter for kommuner, KS og brukerorganisasjoner. Målet med diskusjonene er å få en mer helhetlig tilnærming til problemstillinger som gjelder nettopp kvalitet og prioritering.

Regjeringen legger frem nasjonal helse- og omsorgsplan for årene 2011–2015 som en stortingsmelding våren 2011. Her vil vi stake ut retningen for hvordan helseressursene skal prioriteres i perioden, og vise hvordan Samhandlingsreformen skal gjennomføres. I løpet av oktober vil jeg invitere til en bred høring, bl.a. med mulighet for innspill på nett, i arbeidet med stortingsmeldingen. Helse engasjerer, og vi ønsker å legge til rette for at flest mulig skal delta i debatten om hvordan vi skal forme fremtidens helse- og omsorgstjenester. Høringssvarene vil bli åpent tilgjengelig for alle og vil også kunne diskuteres på nett.

I tillegg vil jeg invitere til fire åpne høringsmøter, et i hver helseregion. Temaene vil være tillit, kvalitet og prioritering, med utgangspunkt i forslaget til helse- og omsorgsplanen.

Prioriteringsdebatten skjer på flere nivåer. Den skjer, som her i dag, på et overordnet systemnivå, mellom oss som er beslutningstakere, helsevesen og pasientgrupper. Men den skjer også hver dag i møte mellom den enkelte behandler og pasient. Grunnlaget for en god diskusjon om prioriteringer skjer gjennom en åpen debatt. Nettopp på den måten tror jeg vi kan unngå frykt og uro. Jeg ønsker at fagfolk, organisasjoner, pasienter og pårørende skal engasjere seg. Klarer vi å skape en god og deltakende dialog om prioritering, vil vi lykkes med mye.

Laila Dåvøy (KrF) [13:35:23]: Takk til statsråden for å gå inn i denne debatten på en god måte. Jeg er helt enig i mye av det hun sier, både med hensyn til likeverdighet og at det er viktig at vi prioriterer videre. Det som har vært noe av mitt utgangspunkt også for å reise debatten, er at prioritering ikke må handle om økonomi alene. Det handler absolutt om å bruke midler riktig. Det handler om forebygging, tidlig diagnostisering, rask behandling til dem som trenger det, og mer rehabilitering. Dette er jo egentlig områder som, som jeg også sa i mitt innlegg, veldig lett blir mindre prioritert. Og da kommer vi aldri ovenpå, slik som vi burde, når det gjelder mange av disse gruppene som er avhengige av tidlig diagnostisering, forebygging og rehabilitering – kronikere, psykisk syke og også ruspasienter, som vi debatterte tidligere i dag.

Så er det også viktig og riktig å si at pasientsikkerhet absolutt hører med i en debatt om prioritering – også effektiv bruk og kvalitet.

Når det så gjelder de ti virkemidlene som statsråden nevnte, er det vanskelig å være uenig i dem – ja, kanskje det er ett jeg er litt uenig i – men jeg har lyst til å utfordre statsråden. Statsråden kjenner jo til at det kan hende at noe kan bli enda bedre etter en debatt i Stortinget – altså at gode tiltak kan bli enda bedre, og et av dem skal vi debattere om ikke veldig lenge.

Det er bra med gode veiledere. Jeg tror det er et viktig grep som vi har tatt, også når det gjelder Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten og det arbeidet de gjør. Men når det gjelder veiledere, vil jeg likevel fremheve at det er ikke alle, til tross for at man har veiledere, som kommer så langt at de kommer til behandling, og da tenker jeg kanskje spesielt innenfor psykisk helse, som er et område der flere, både fastleger og andre, sier at det i det hele tatt er svært vanskelig for noen pasienter å få hjelp innenfor spesialisthelsetjenesten. Altså: Kommuneleger får nei til behandling. Det er jo det mange, også ruspasienter, har opplevd, at de rett og slett ikke kommer på ventelisten, fordi de får nei. Da hjelper det jo ikke at man har veiledere. Så prioriteringsdebatten må også handle om dette, at alle som trenger det, får hjelp. De grepene er ofte vanskelige å ta der ute i helsetjenesten, i hvert fall er det i førstelinjen man ofte først og fremst sliter med å få til nok behandling.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:38:35]: Vi er enige om at prioriteringsdebatten ikke bare dreier seg om økonomi. Vi er også enige om at det er viktig å ha en prioriteringsdebatt, selv om jeg nok vil hevde at vi har prioriteringsdebatt nesten hver gang vi har en debatt.

Det er selvfølgelig viktig å få med de gruppene som er mest vanskelig stilt, fordi det er de som kanskje ikke oppsøker helsevesenet. Derfor må jeg si at vi i Samhandlingsreformen kommer til å legge stor vekt på å nå dem som ikke går til lege. Her mener jeg også at førstelinjetjenesten har en stor oppgave og også må settes i stand til å ivareta dem som ikke oppsøker helsevesenet.

Jeg hører ofte når jeg er i Stortinget, om folk som sliter, særlig med psykisk helse, og som ikke får behandling. Og så ser jeg samtidig at en del av den nye behandlingen innenfor psykisk helsevern er veldig god, og mange opplever at de har et helt nytt liv i forhold til dem som hadde behandling i det gamle systemet. Det er fremdeles en lang vei å gå. Det er vi helt enige om. Derfor har vi også fokusert mye på dette området, som er så viktig, og som rammer så mange mennesker.

Prioriteringsdebatten dreier seg også om funksjonsfordeling. Det dreier seg faktisk om at man av og til må ta noen litt tøffe valg. Det dreier seg om: Skal vi ha alt alle steder? Eller skal vi sørge for å ha fagmiljøer som er kompetente, som er sterke, og som kan utvikle hverandre? Jeg er jo ikke i tvil om at den dagen vi blir syke, vil vi ha behandling av de beste fagmiljøene. Derfor er det vanskelig å løsrive én del av prioriteringsdebatten. Dette er en total debatt, en helhetlig debatt, som er krevende, men som jeg – som sagt – opplever at vi har hele tiden. Så får vi se hva som kommer ut av debatten her i dag.

Are Helseth (A) [13:41:08]: Jeg vil innledningsvis få takke representanten Dåvøy for denne interpellasjonen. Dette er en av de viktigste debattene i det moderne Norge. Det er samtidig en av de vanskeligste, og det er en debatt som må lede prosessene knyttet til prioriteringer i helsetjenesten. Dagens interpellasjon åpner for hele problemstillingen, fra de overordnede prioriteringer på samfunnsnivå til prioriteringer på individnivå. Denne bredden viser at prioriteringsdebatten er et ansvar både for Stortinget og den enkelte medarbeider i helsetjenesten.

Interpellanten trekker fram frykt og uro knyttet til prioriteringsdebatten. Her vil jeg si følgende: Det er lov å oppleve frykt når vi behandler et så vanskelig tema, fordi prioriteringsdebatter rører ved vår sårbarhet, og fordi debatten utfordrer vår frykt for å fatte gale eller dårlige beslutninger. Men slik frykt behøver ikke hemme oss. Den bør tvert imot føre til at vi blir bevisste på ansvaret og leverer etter våre beste evner.

Denne debatten starter ikke i rute én – heldigvis. Vi har gjennom mange år hatt gode debatter om prioritering, og vi har et bredt felles ståsted for etikk i helsetjenesten i storsamfunnet. Det er en del av det siviliserte fellesskap at et grunnlag for prioriteringer i helsetjenesten er nedfelt i norsk rett, bl.a. gjennom en egen forskrift for prioritering.

Vår debatt må ta utgangspunkt i at prioriteringer skjer i dag, og at behovet vil øke. Prioriteringer er valg, basert på etikk og kunnskap. Det må være valg og ikke tilfeldighet. Valg innebærer at utfallet kan være alternativt.

På politisk nivå ligger det overordnede prioriteringsansvaret mellom samfunnssektorer og de oppgaver som skal løses. Videre skal det overordnet prioriteres når det gjelder fordeling mellom områder som bl.a. somatisk medisin, psykiatri og rusbehandling. Alt dette er Stortingets ansvar. Prioritering knyttet til diagnostikk og behandling for den enkelte pasient er et hovedanliggende for fagmiljøene. Det kan oppstå problemer knyttet til individuell prioritering når kriterier og prinsipper ikke er allment synlige eller allment aksepterte.

Behovet for og kompleksiteten i helsetjenestens prioriteringer vil øke i årene som kommer. Dette vil i særlig grad skyldes den akselererende veksten i kunnskap. Noen ganger vil ny kunnskap forbedre og forenkle innsatsen, men i sum har det vist seg at ny kunnskap øker behovet for spesialisert helsepersonell og medisinsk-teknisk utstyr. Ny kunnskap skal komme norske pasienter til gode, men ingen land har som mål umiddelbart å ta i bruk alt som kommer av nye behandlingsforslag, fordi alt nytt ikke representerer reelle og viktige forbedringer. Dette gjelder selv om det nye blir etterspurt i et helsemarked.

Mange hevder at økningen i antall eldre vil være en hovedårsak til vanskeligere prioriteringer i fremtiden. Etter min vurdering stemmer ikke dette. Det er kunnskapsutviklingen og nye metoder som potensielt vil løfte kostnader og behovet for helsepersonell utover bærekraften i alle vestlige land i fremtiden. Derfor er prioritering uløselig knyttet til arbeid med gode helsetjenester.

Morten Stordalen (FrP) [13:45:27]: La meg først gi interpellanten ros for å reise denne debatten.

Det er mange krevende og vanskelige avgjørelser og prioriteringer de ansatte innenfor helsevesenet må ta hver eneste dag. Med dagens finansieringssystem er det opplagt at det blir tatt avgjørelser på bakgrunn av svak økonomi innenfor helsevesenet. Dette rammer naturlig nok pasienten – dette beklager Fremskrittspartiet sterkt. Med dagens system er det dessverre slik at ansatte blir satt på en krevende prøve, det være seg type behandlingsmetoder, medisinering osv., som uansett alt har en prislapp. Dette er noe de ansatte innenfor helsevesenet må ta stilling til, istedenfor kun å kunne konsentrere seg om sitt fag for å hjelpe mennesker som trenger behandling. Det er ikke et velferdssamfunn verdig at man skal sette en prislapp på om den enkelte skal få hjelp eller ikke.

I dagens finansieringsmodell legges det opp til at slike problemstillinger kan dukke opp fordi alle innenfor helse- og omsorgstjenester har strenge budsjettrammer å forholde seg til. Hver eneste dag står de fortvilet overfor faglige og økonomiske dilemmaer når de skal vurdere om en pasient skal få hjelp eller ikke, og hvilken behandling pasienten skal få.

Det vil kunne være avhengig av hvor man som pasient bor, hvilken hjelp eller behandling man vil få, dette fordi det enkelte helseforetak har forskjellige innsparingsbehov. Dette bidrar til å øke forskjellene på rik og fattig i dette landet når det gjelder helsespørsmål. Det medfører at pasienter med god økonomi kan kjøpe seg behandling, og de som ikke har økonomisk mulighet til det, må stå fortvilet i en kø, eller i verste fall kunne bli avvist når det gjelder en type behandling som i bunn og grunn handler om økonomiske motiver som følge av harde krav om balanse innenfor foretaket.

Rettferdighet og likhet er noe vi forventer når det gjelder helsehjelp i velferdssamfunnet. Enkeltpersoner har stått fram og fortalt om forskjeller de har opplevd med lik type sykdom, og om store variasjoner i hjelp pasientene har fått, eller ikke fått. Det har også fremkommet opplysninger om at det er gjort prioriteringer mellom kjønn og utdannelse. Det har vært presentert rapporter som viser at det har vært altfor store forskjeller i helsetilbudene.

Når det gjelder kreftpasienter, har det fremkommet store forskjeller i behandlingen. Den har vært avhengig av hvor i landet man bor, og ved hvilke sykehus behandlingen har blitt gitt. Det samme gjelder også i stor grad hjertesyke pasienter. Legeforeningen har selv uttalt at tilbud om behandling altfor ofte styres av økonomiske hensyn. Dette er noe som dessverre bekrefter situasjonen.

Fremskrittspartiet synes det er sterkt beklagelig at vi har en situasjon i landet der helse- og omsorgspersonell blir stående overfor urimelig tøffe avgjørelser, der fokuset er økonomi – kontra rent faglige vurderinger som ligger til grunn for en behandling. Fremskrittspartiet mener at i et velferdssamfunn skal alle som trenger det, få hjelp og behandling når de trenger det.

Fremskrittspartiet er sterk motstander av at helsepersonell skal måtte tenke økonomi før man avgjør om behandling skal gis, eller hvilken behandling som skal gis. Alle mennesker skal ha rett til behandling, uavhengig hvor på rangstigen de hører hjemme. Hvor i landet pasienten bor, må heller ikke ha noen betydning for hva slags behandling som skal gis.

Derfor ønsker Fremskrittspartiet en finansieringsmodell der pengene følger pasienten. Helsepersonell skal kun ha fokus på det faglige og ikke måtte tenke økonomi når det gjelder behandling. Noen vil nok nå si at så store bevilgninger som må til for å få bukt med helsekøer, er det ingen som har. Men dette må ses i sammenheng med at flere da ville stå i arbeid og ikke utenfor, slik situasjonen i dag er for mange som faller ut. Det aller viktigste i et velferdssamfunn må være trygghet for at man alltid skal få den behandlingen som er tilgjengelig, for å bli frisk.

Bent Høie (H) [13:49:18]: Prioriteringsdebatten i Norge har gått over ganske lang tid, med varierende styrke. Den generelle diskusjonen har en jo hatt ikke minst knyttet til både Lønning I- og Lønning II-utvalget, men også til stortingsmeldingen om verdier i helsetjenesten, som ble lagt fram av Bondevik I-regjeringen, til prioriteringsforskriften, som også gjelder, og til etableringen av Prioriteringsutvalget under Bondevik II-regjeringen.

En har møtt prioriteringsdebatten på ulike måter, men dette er en debatt som det er nødvendig å ha gående kontinuerlig. Derfor vil jeg takke interpellanten for å ha reist denne debatten nå, for dette opplever jeg på mange måter er en reaksjon på den serien om prioritering som Aftenposten hadde i vår. Da kunne en få et førsteinntrykk av at helseministeren ikke ønsket debatten, fordi den kunne virke skremmende. Vi har fått oppklart i dag at det er ikke helseministerens ønske, og det er jeg veldig glad for.

På mange måter kan en si at prioriteringsavveiningen foregår på tre ulike nivåer, der det vil være behov for politisk deltakelse med forskjellig styrke.

Det første nivået er jo helt åpenbart et politisk nivå, og det er når en prioriterer av den totale samfunnsressursen mellom helse og andre oppgaver i samfunnet. Da er det ikke minst viktig at en har bedre kontroll på helseforetakenes økonomi, for helse har ikke en fortrinnsrett i forhold til andre samfunnsoppgaver, men går inn i en politisk prioriteringsdiskusjon. Men det er også prioriteringer innenfor helsesektoren, mellom f.eks. somatikk, rusfelt og psykiatri. Der mener jeg at den politiske deltakelsen har vært helt avgjørende for å løfte rusfeltet og psykiatrien. I de årene der en på en måte lot fagområdet selv få lov til å prioritere, fikk somatikk fortrinnsrett. Først når en prioriterte politisk, klarte en å gi de pasientgruppene som hadde fått lavest prioritet, fortrinnsrett, gjennom å si at veksten innenfor psykiatrien og rusfeltet skal være større enn veksten innenfor somatikken, hver for seg – et veldig godt eksempel på områder der en politisk har klart å prioritere.

Det andre området er prioritering knyttet til f.eks. nye behandlingsmetoder, nye medisiner, der på mange måter faget møter politikken på like vilkår. Det er kanskje det mest krevende området i årene framover. Det er først og fremst der Prioriteringsutvalget har en viktig rolle. Men dette er en diskusjon jeg mener at vi som politisk ansvarlige ikke bare kan overlate til Prioriteringsutvalget. Det vil også kreve at en har en felles arena mellom faget og politikken i denne typen diskusjoner, for en kan ikke løsrive slike prioriteringsdiskusjoner verken fra faget eller fra politikken.

Så til det tredje: Det er den situasjonen som de fleste av de ansatte i helsevesenet står overfor, nemlig de tusener av prioriteringer som foregår i helsevesenet hver eneste dag i møte mellom helsepersonell og den enkelte pasient, f.eks. når det gjelder vurderingen av prioriteringsforskriften. I den diskusjonen vil vi som politikere ha en mindre rolle, bortsett fra at de som jobber i helsevesenet, må føle en trygghet for at de har den politiske ledelsen i ryggen når de foretar disse vanskelige prioriteringene, at det er et system som man kan foreta prioriteringene innenfor.

Det vil derfor være behov for en kontinuerlig diskusjon om prioriteringene i årene framover. Ett av de områdene som jeg har tatt til orde for at det er behov for en diskusjon rundt, er knyttet opp mot det egenandelssystemet som vi har i dag i helsevesenet. Jeg mener at det er behov for at et offentlig utvalg ser på hvordan egenandelssystemet fungerer i dag, for å følge opp de politiske prioriteringene mellom ulike områder, med tanke på at egenandelene må ha som målsetting å skjerme dem med de største utgiftene og den dårligste økonomien mest, og at dagens egenandelssystem i realiteten er et lappeteppe uten en helhetlig sammenheng, som dermed også virker veldig urettferdig for mange pasientgrupper.

Kjersti Toppe (Sp) [13:54:41]: I år har vi opplevd en offentlig debatt i media om prioriteringer i helsetjenesten. Det mener jeg er veldig bra. Folkevalgte blir beskyldt for ikke å være tydelige nok, og ikke vil prioritere innen helse. Det er ikke så bra. Politikere er kanskje ikke tydelige nok, men det blir feil å si at det ikke foregår politiske prioriteringer innen helsetjenestene.

Politiske helseprioriteringer skjer på medisinskfaglig grunnlag, og er politisk forankret gjennom de to Lønning-utvalgene, prioriteringsforskriften og pasientrettighetsloven. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten er opprettet for bedre å kunne ta stilling til etisk vanskelige prioriteringer. Kommunehelselov og foretakslov bygger opp om politiske helseprioriteringer, det samme gjelder finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Stortinget har dessuten selv tatt tak i forsømte grupper gjennom egne handlingsplaner og opptrappingsplaner. Det tydeligste eksempelet her er nok styrking av psykiatrien gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse. Jeg vil hevde at Norge på mange måter har vært et foregangsland med hensyn til å sette prioritering på den helsepolitiske dagsordenen.

Men helseprioriteringer er et felt som aldri vil være endelig, og der det stadig vil være behov for nye avklaringer og tydelige debatter. Mye fungerer ikke godt nok i praksis. Det er et paradoks når prioriterte pasientgrupper opplever lengre behandlingskø enn ikke-prioriterte pasientgrupper. Det er også et paradoks når politikere som står bak prioriteringene, ikke vil innrømme at å prioritere opp en gruppe betyr at andre vil få mindre.

Til nå har veksten i helsebudsjettene vært så store – i alle fall for spesialisthelsetjenestens del – at det uansett har vært vekst på alle felt. Men en slik situasjon vil være usannsynlig for framtiden. Da vil prioriteringene merkes mer. Folkevalgte må ta ansvar og tørre å si høyt at helsetjenesten har, og vil ha, sine klare begrensninger. For framtiden vil det være mer viktig å satse på forebygging av sykdom enn at absolutt alle pasientgrupper skal få tilbudt det aller nyeste av avanserte behandlingsmetoder.

Det skjer i dag også for mange tilfeldige prioriteringer innen helsevesenet. Det lå f.eks. ikke en bevisst politisk prioritering bak da utgiftene til spesialisthelsetjenesten ble doblet i løpet av få år, etter at staten overtok ansvaret for sykehusene. Økningen gikk på bekostning av forebygging og styrking av kommunehelsetjenesten. Det er også til ettertanke at når en debatterer prioritering i helsetjenesten, er det først og fremst prioritering innen spesialisthelsetjenesten, altså sykehus, vi tenker på. Vi må i stedet se på prioriteringene som skjer i den samlede helsetjenesten. Det er nettopp dette Samhandlingsreformen tar tak i. I denne har Stortinget vedtatt at kommunehelsetjenesten skal prioriteres, og slik sikres større vekst enn sykehusene. Det betyr at spesialisthelsetjenesten vil få mindre. Slik vil vi vri helsetjenesten over på mer forebygging og legge til rette for at vi kan oppdage sykdom tidligere.

De viktigste helseprioriteringene skjer imidlertid ikke på Helsedepartementets felt. Politikk, økonomi og miljø legger de største og mest grunnleggende premissene for befolkningens helsetilstand. Sosiale forhold som arbeid, inntekt og nettverk har stor betydning for helsen. Det er bekymringsfullt at det er tydelige sosiale og geografiske helseforskjeller i Norge. Studier har vist at uføretrygdede som bor i nabolag med høy inntekt, har høyere dødelighet enn uføretrygdede i bomiljø med mindre sosiale skiller. Overlevelse av ulike kreftformer har vist seg å ha klare sammenhenger med sosial posisjon. I Oslo er det ti–tolv års forskjell i forventet levetid mellom de vestlige og de østlige bydelene. Menn med grunnskoleutdanning i Norge kan forvente å leve syv år kortere enn menn med universitetsutdanning.

Et samfunn som skaper økte forskjeller mellom folk og grupper, utgjør altså en helserisiko i seg selv. Derfor er jeg glad for – og det er det viktig å påpeke – at regjeringen i Soria Moria-erklæringen har som første punkt at vi skal ha en politikk for fellesskap og mer rettferdighet. Å redusere sosiale helseforskjeller er den aller største utfordringen på helsefeltet i årene framover. Dette må også avspeile seg i prioriteringsdebatten.

Sonja Mandt (A) [13:59:45]: Takk også fra meg til interpellanten. Det er en viktig debatt, og det er viktig å ta den kontinuerlig.

Vi har hatt offentlige utredninger og debatter gjennom de siste 25 årene, der vi verdimessig og i forskrifter har formulert tre grunnleggende kriterier for pasientrettet prioritering. Disse er knyttet til sykdommens alvorlighet, hvor god behandlingen er og forholdet mellom kostnaden og effekten av behandlingen. Men likevel gjenstår hovedutfordringen, og det vanskeligste i prioriteringsdebatten er overgangen til handling. Vi må imidlertid ta tingene i riktig rekkefølge. Det aller, aller viktigste er å unngå skade – det som har vært en etisk ledesnor for helsetjenestene siden antikken. Og så må vi frigjøre ressurser til viktig arbeid ved å redusere uønskede hendelser. Pasientsikkerhetskampanjen i 2011 med hovedvekt på medikamenthåndtering og hygiene vil bidra til det. Deretter må vi unngå å gjøre det som ikke har effekt. I et oppslag med fastlege Jørgen Skavlan i Dagsavisen angis det at det i Sverige i fjor ble operert 10 000 knær unødvendig. Uansett om det er et riktig tall eller ikke, viser dette behovet for å ta kunnskapsbaserte prioriteringer framfor de markedsbaserte prioriteringene. Videre må de prioriteringene som tas, være tydelige nok, allment kjent og i tråd med allmenn oppfatning av rettferdighet. Vi trenger å vite mer om hva folk flest mener skal prioriteres. Her tror jeg litt på innbyggernes gode skjønn, og bevissthet om at vi alle i vanskelige forhold må ta noen valg. Statsråden var inne på den brede høringen som Nasjonal helseplan nå kommer ut på, og den ser jeg fram til, for jeg tror at den kan bidra til å synliggjøre hva folk faktisk tenker, og hva folk tenker om også det vanskelige spørsmålet som er stilt her.

Det er en politisk prioritering å satse på folkehelse og forebyggende medisin. Denne fordrer politisk mot, for det er ikke slik at alle gevinster synliggjøres før førstkommende valg, og fordi de største innsatsområdene er utenfor helsetjenesten vår. Et samlet politisk Norge bør derfor støtte de forslagene i statsbudsjettet som tar folkehelsegrep omkring avgifter på alkohol, tobakk og snus. Verdens helseorganisasjon sier at 80 pst. av hjerteinfarktene, 90 pst. av sukkersyke, diabetes, og 30 pst. av kreft kan hindres eller utsettes ved mindre bruk av tobakk, alkohol og sukker. Folkehelsebegrepet i budsjettet for 2011 er derfor etter min vurdering mottatt både med respekt og forståelse av de fleste.

Det vanskeligste i prioriteringsdebatten er overgangen til handling. Politisk retorikk blir for utydelig når det kommer til prioriteringer for den enkelte pasienten. Her må handlingene være kunnskapsbaserte gjennom kriterier som faktisk kan formidles allment i vårt samfunn. Kriteriene kan ikke være så detaljerte at vi aldri får debatten om enkeltsakene, men kriteriene må også være så robuste at legitimiteten som det bygges på, kan etterprøves.

Mens vi står her og debatterer, skjer det vanskelige og krevende prioriteringer på kontorene rundt omkring hos legene, ved sykehussengene og på alle våre helseinstitusjoner. Av respekt for det bør vi kanskje i debattene våre legge til rette for slike robuste, kunnskapsbaserte, allment aksepterte kriterier for medisinske prioriteringer. Men debatten er vanskelig, og den er nødvendig å ta hele tiden.

Laila Dåvøy (KrF) [14:03:54]: Jeg må få lov til å takke representantene og statsråden for en god debatt også om denne interpellasjonen.

Representanten Bent Høie var inne på Lønning-utvalgene vi har hatt, og også stortingsmeldingen om verdier, som kom i 1999. Vi har fra vårt politiske ståsted selvsagt gjort en del, men vi er langt fra i mål, og, som Sonja Mandt sa, denne debatten må aldri stoppe. Den må pågå hele tiden. Flere har pekt spesielt på de store utfordringene knyttet til likeverdighet, til at det er store forskjeller og også dette med økonomi – at økonomien kanskje styrer mye. Kanskje skulle vi ha tørket støv av den stortingsmeldingen fra 1999 om verdier for den norske helsetjenesten. Her står det en del om likeverdighet i tjenestetilbudet for alle, bedre helsetjenester ved livets slutt, forutsigbare og tydelige prioriteringer, større vekt på pasientens medbestemmelse og fortsatt lav terskel for kontakt med helsetjenesten. Det var en del av de verdiene som ble trukket frem der.

Nettopp det å trekke frem verdiene i helsetjenesten – altså verdiene den bør bygge på – er om mulig enda viktigere i dag enn før. Det å betrakte de valg vi gjør i helsetjenesten, i et etisk perspektiv, gir oss kanskje andre svar enn når vi gjør det i et markedsøkonomisk perspektiv.

Som det står i meldingen, og nå siterer jeg:

«I ei tid med stor vekt på reformar knytte til økonomi, utstyr, personell, organisering og lovgjeving, er det viktig at ein ikkje mistar av syne kva som er det eigentlege målet med og innhaldet i helsetenesta.»

Kanskje trenger vi et felles verdigrunnlag for helsetjenesten som er overordnet profesjonsetikken – et etisk fundament der vi drøfter hva slags helsetjenester vi vil ha og hvordan vi praktisk kan gjennomføre det, gjerne ut fra representanten Bent Høies inndeling på tre nivåer, der profesjonsetikken er ivaretatt. Innenfor profesjonsetikken pågår etikkdebatten hele tiden – kontinuerlig – også når det gjelder prioritering. Kanskje vi politikere har noe å lære av det?

Helt til sist er jeg glad for at statsråden snart legger frem en ny nasjonal helse- og omsorgsplan, og jeg håper også at den kan fokusere nettopp på verdigrunnlaget for helsetjenesten i forhold til det som er vårt ansvar som politikere – hvordan dette kan skape bevissthet om bedre prioriteringer og viktige prioriteringer fra vårt ståsted.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:06:50]: Helt innledningsvis hadde Fremskrittspartiet et innlegg om at dette var en debatt som dreide seg om penger, og at man ikke kunne sette en prislapp på et menneskeliv. Det er vi veldig enige i, vi skal ikke sette en prislapp på et menneskeliv. Men hvis vi fristiller prioriteringsdebatten fullstendig fra økonomi, tror jeg det bærer ganske galt av sted. Det som er viktig i Norge, og det som også var viktig i den prioriteringsdebatten som var, er nettopp det at norske pasienter skal være trygge på at de får den beste behandlingen de har krav på. Men når vi sier god behandling, best behandling, er det også ut fra at det skal være god, utprøvd behandling. Og jeg ønsker i hvert fall ikke at det skal skapes usikkerhet om at vi får god behandling i Norge. Det vil alltid være et spørsmål om når man skal ta inn nye behandlingsmetoder. Det blir jo også gjort, men det må gjøres på kontrollerte måter.

Jeg vil si at den sterkeste prioriteringen regjeringen gjør i helsesektoren, er Samhandlingsreformen, fordi det er en retningsreform med en sterk prioritering av kronikere, av mange hundre tusen mennesker som ikke har hatt så god behandling i helsevesenet som de kanskje burde hatt, skulle hatt eller hadde hatt krav på, ut fra sin tilstand.

Med henvisning til at man av og til ser litt utover sitt eget land, ikke minst med tanke på folkehelse og hvilke perspektiver vi har der, kommer det signaler fra USA om at denne generasjonen, altså den oppvoksende generasjon, kan være den første generasjonen som lever kortere enn sine foreldre. Det gir noen perspektiver på, og sier også noe om, hva vi er nødt til å prioritere. Og det går langt utover det vi behandler på sykehuset – det går faktisk på hele folkehelsen og folkehelseperspektivet. Så det er alvorlig ment når vi sier at vi må satse på forebygging, vi må satse på folkehelse, og vi må faktisk satse på at vi også fremover skal være et friskere folk.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.