Dagfinn Høybråten (KrF) [10:07:39]: Rettsmedisinen står sentralt i all kriminalitetsbekjempelse, og vil trolig få stadig større betydning framover. DNA-reformen som regjeringen prisverdig har gjennomført, er et eksempel på dette. God kvalitet innen rettsmedisinen er avgjørende. Vi vet at en rekke justismord har skyldes svakheter ved rettsmedisinsk arbeid. I en amerikansk undersøkelse av 86 justismord publisert i tidsskriftet Science i 2005 var konklusjonen at svikt i rettsmedisinsk og kriminalteknisk arbeid var skyld i 63 pst. av tilfellene av justismord. I Norge har vi hatt Liland-saken og Fritz Moen-saken, der mangler ved dødstidspunktbestemmelsen var medvirkende til utfallet.

Når jeg har reist denne interpellasjonen, er det nettopp ut fra et ønske om å styrke den siden av rettssikkerhetssituasjonen i Norge som har sin basis i et sterkt og samordnet rettssakkyndig miljø. Det vil også virke kriminalitetsforebyggende. Jeg er meget vel klar over at organiseringen av statens oppgaver er regjeringens ansvar, men rettssikkerheten og kriminalitetsforebyggingen er et kollektivt ansvar. Derfor hører dette temaet hjemme i stortingssalen.

Feltet er også i rivende utvikling internasjonalt. Nye teknikker tas stadig i bruk. Moderne radiologiske CT- og MR-skanningmetoder brukes nå mange steder rutinemessig i forbindelse med obduksjoner, teknikker som har vist seg å kunne avdekke drap som ellers ville ha blitt oversett.

Kristelig Folkeparti mener Norge bør ha som ambisjon å ligge i front internasjonalt innenfor rettsmedisin. Vi må bedre utnytte det potensialet innen etterforskning og kriminalitetsbekjempelse som rettsmedisinen gir, og vil gi framover. Skal vi få det til, trenger vi forbedringer på flere felt. Blant annet må politiet ha ressursene til å dra ut på åsteder og sikre materiale. Her har DNA-reformen vært et viktig skritt i positiv retning, men vi har fortsatt et stykke vei å gå. Det er også behov for en kompetanseheving innenfor politidistriktene når det gjelder prøvetaking og sporsikring, og for å få et best mulig samarbeid med de medisinsk sakkyndige i vid forstand.

En annen side er rekruttering, forskning og utvikling. Norge er snart det eneste landet i Europa der rettsmedisin ikke er en egen spesialitet. Både Finland, Sverige og Danmark har dette. Det vanskeliggjør rekrutteringen til faget, og man kan se at gjennomsnittsalderen for faste vitenskapelige sakkyndige ved instituttet i Oslo nå er 60 år. Jeg vil utfordre regjeringen på hva den vil gjøre for å styrke rekruttering, forskning og utvikling i rettspatologi, rettspsykiatri og klinisk rettsmedisin for øvrig.

Ikke minst, og det er det som er hovedtemaet for denne interpellasjonen, er det et stort behov for en ny og bedre organisering av rettsmedisinsk sakkyndighet her i landet. Det har lenge vært en erkjennelse at dagens organisering er for oppdelt, for fragmentert. En rekke departementer har ansvar og interesser innenfor feltet, og ulike institusjoner utfører rettsmedisinsk arbeid knyttet til straffesaker i Norge. Flere utredninger har påpekt at dagens organisering og finansiering av rettsmedisinske tjenester, med mangel på helhetlig ansvar og tenkning, er utilfredsstillende.

Nødvendigheten av organisatoriske grep ble fremmet allerede i en NOU fra 2001, Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, og ble gjentatt i den såkalte Hareide-rapporten til politidirektøren i 2006. Så langt har dessverre lite skjedd når det gjelder oppfølgingen av dette, og det må skiftende regjeringer ta ansvar for.

I Hareide-rapporten konkluderte en med at en mer enhetlig og rasjonell organisering av rettsmedisinsk sakkyndighet vil gi grunnlag for økt bevissthet omkring bruken av vitenskapelige analyser som sentrale virkemidler i bekjempelsen av kriminalitet. Det slås også fast at det er behov for en vesentlig mer strategisk tenkning, langsiktig planlegging og forskningsbasert sakkyndigvirksomhet enn det dagens situasjon gir grunnlag for.

En nærliggende løsning for å få en mer helhetlig og rasjonell organisering av analysemiljøene vil være å samle dem. Det vil høyst sannsynlig gi administrative og faglige synergieffekter. Blant annet vil et samlet miljø danne grunnlag for en bredere basis for forskning og vitenskapelig forankring av undersøkelsesmetoder og vurdering av funn i enkeltsaker. Det vil også være enklere å ivareta behovet for helhetlig tenkning og styring. Hareide-utvalgets eksperter så også et behov for en økt bevissthet omkring sakkyndigrollen, og mente at et faglig bredt sammensatt miljø ville kunne bidra til dette.

I et notat fra professorene Jørg Mørland og Torleiv Rognum til prosjektgruppen heter det følgende:

«Etter vår vurdering vil et tettere samarbeid mellom de rettsmedisinske disipliner være svært gunstig. Kan dette skje i tilknytning til et større medisinsk fagmiljø der det drives forskning av betydning for de forskjellige rettsmedisinske områder, vil dette ytterligere bidra til å oppretholde, samt styrke rettsmedisinen. Dette tror vi igjen vil være en forutsetning for tilstrekkelig kvalitet på det rettsmedisinske området der kravene til soliditet og vitenskapelig fundament er økende.»

Kristelig Folkeparti vil slutte seg til konklusjonene i Hareide-rapporten og foreslå at det etableres et nytt instrument som tar seg av sakkyndige undersøkelser og analyser på oppdrag fra politiet og andre offentlige institusjoner innenfor rettspatologi, rettsgenetikk, rettstoksikologi og kjemiske analyser. Et slikt rettssakkyndig institutt vil kunne være et faglig senter for rettssakkyndighet også for tilstøtende fagområder som rettsodontologi, rettsantropologi, rettspsykiatri og rettspsykologi. Forskning og utvikling innen de aktuelle fagområdene bør ligge til instituttet.

En viktig oppgave for et slikt rettssakkyndig institutt vil være å bidra til kompetansebygging i politidistriktene, spesielt når det gjelder sporsikring. Det er også behov for å profilere og kvalitetssikre funksjonen som rettssakkyndig.

Hareide-utvalget ønsket at et slikt statens rettssakkyndige institutt skulle ta opp i seg dagens Rettsmedisinsk institutt, Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning i Folkehelseinstituttet, Tollaboratoriet samt de kjemiske analyser som i dag utføres ved Kripos. Det kan være et godt utgangspunkt for en nødvendig omorganisering.

Det er ikke Stortingets oppgave å designe organiseringen av statens tjenester. Men Stortinget kan ikke uten bekymring registrere at situasjonen på dette området er såpass oppdelt, og vi kan heller ikke unngå å registrere av pressen at det har vært, og til dels er, en vanskelig situasjon i dette fagmiljøet som krever grep fra overordnet nivå for å sikre at ikke de viktige samfunnsmessige hensynene som rettssikkerheten er, og som kriminalitetsforebyggelsen er, blir skadelidende av den vanskelige situasjonen som dette feltet befinner seg i.

Jeg kjenner justisministeren som en handlekraftig og engasjert statsråd. Jeg er overbevist om at han deler vårt ønske om å styrke rettsmedisinen i Norge, og at han ser disse sammenhengene. Jeg vil derfor utfordre ham til å ta tak i utfordringene på dette området og bidra til å sikre en mer effektiv organisering av feltet, gjerne slik jeg har skissert det i denne interpellasjonen, men ikke nødvendigvis slik. Det fins andre måter å gjøre det på. Det avgjørende nå, tror jeg, i den situasjonen som man nå er i, er at man får til et mer samlet og helhetlig grep på tvers av departementer, på tvers av etater, forskningsinstitusjoner og behandlingsinstitusjoner, slik at de overordnede målene for rettssikkerhet i Norge blir enda bedre ivaretatt.

Jeg utfordrer derfor statsråden til å ta et initiativ til en samling og styrking av rettsmedisinen gjennom et statens rettssakkyndige institutt i en eller annen form. For jeg tror at en fortsatt manglende koordinering, helhetstenkning og styring vil hemme utviklingen av feltet og kriminalitetsbekjempelsen i Norge på en måte som vi ikke er tjent med. Norge bør ha alle muligheter til å ligge i front på dette feltet. Det klarer vi ikke uten å samle kreftene i et tettere samarbeid.

Statsråd Knut Storberget [10:16:45]: Aller først vil jeg takke for interpellasjonen. Det er flott å kunne starte arbeidsøkta i Stortinget denne høsten med en slik type sak. For det er viktig, og jeg mener at det også er helt betimelig fra Stortingets side, å engasjere seg i disse spørsmålene. I så måte er det viktige signaler som også kommer fra partiene, som vi skal lytte til.

Jeg har egentlig et ganske kort svar på interpellasjonens hovedspørsmål, om vi vil «vurdere opprettelsen av et statens rettssakkyndige institutt som foreslått i Hareide-rapporten i 2006». Svaret er ja, det vil vi vurdere.

Det er helt avgjørende at vi får en ytterligere styrking av rettssakkyndigheten i Norge. Vi ser at rettssakkyndigheten, som interpellanten også tar opp, bare spiller en viktigere og viktigere rolle på et ganske vidt felt, men den står overfor samme type utfordringer i forhold til kompetanse, i forhold til rekruttering, i forhold til kvalitetssikring, i forhold til kontrollregime.

Så vil jeg også understreke at det som gjør dette til en utfordring, og som også gjør det til at det er en bra sak at vi har en slik debatt i Stortinget, som kan gi drahjelp til alle som ønsker å ta grep når det gjelder dette, er at her er det mange aktører som er inne, og det er mange interesser som også er inne. Rettsmedisin er et område der flere departementer har ansvar og interesser. Slik vil det være også i framtida, uavhengig av hvordan vi måtte organisere oss. Helsevesenet, universitetssektoren og justissektoren er sentrale deler av dette.

Det gjøres mye rettsmedisinsk arbeid i Norge i tilknytning til flere institusjoner. Organiseringen på det rettsmedisinske og kriminaltekniske området varierer fra land til land. Noen land har samlet disse oppgavene under statlige forvaltningsorgan. Andre land har et mer fragmentert system med offentlige og private laboratorier som kappes om å bistå på kommersiell basis med undersøkelser og analyser. Ser vi bort fra rettspsykiatrien, har Norge valgt å samle fag- og sakkyndigheten i institusjoner i Oslo-området – Rettsmedisinsk institutt, Folkehelseinstituttet og Kripos – som er underlagt offentlig styring og kontroll, i tillegg til den rettsmedisinske virksomheten i tilknytning til universiteter i landet for øvrig. Både Rettsmedisinsk institutt, Folkehelseinstituttet og Kripos nyter etter min mening i dag stor respekt for det arbeidet som gjøres, både allment og også i domstolene, som mottar disse sakkyndige rådene. De nyter også stor respekt blant forsvarere og i norsk politi og påtalemyndighet.

I Hareide-rapporten, som interpellanten viser til, foreslås det opprettet et nytt statlig rettssakkyndig institutt. Arbeidsgruppen som avga rapporten, var gitt i oppdrag å utrede hvordan en utvidet DNA-registrering i strafferettspleien skal organiseres og finansieres. Arbeidsgruppen foreslo på kort sikt å ivareta behovet for økt analysekapasitet under et nytt DNA-regelverk ved å styrke RMI, Rettsmedisinsk institutt, og etablere nye og effektive datakommunikasjonsløsninger mellom politidistriktene, Kripos og RMI. Som et langsiktig tiltak foreslo arbeidsgruppen å slå sammen RMI, Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning ved Folkehelseinstituttet, Kjemiavsnittet ved Kripos og Tollaboratoriet til et nytt statlig institutt. Det nye instituttet skal etter forslaget ledes av et styre, som oppnevnes av Kongen i statsråd, og sortere under Helsedepartementet. Slik lød forslaget. Jeg mener at dette er et forslag som absolutt fortsatt har aktualitet, og som det er interessant å jobbe ut fra. Det er likevel mange spørsmål som reises tilknyttet dette. Det er et vidtrekkende og komplisert område å bevege seg inn i.

Forslaget om et slikt institutt har møtt innvendinger i høringsrunden. Folkehelseinstituttet framhevet bl.a. at forslaget ikke ivaretok behovet for nær kontakt mellom de rettsmedisinske og andre medisinske fagmiljøer, og at utviklingen av rettspsykiatri og rettspatologi ikke er tilstrekkelig drøftet. Det ble også stilt flere spørsmål ved den hensikten å skille ut den kjemiske analysevirksomheten ved Kripos i et nytt institutt. Den rettsmedisinske kommisjon advarte mot for sterk sentralisering og pekte på viktigheten av å utvikle og beholde gode sakkyndigmiljøer ved universitetsmiljøene i landet for øvrig.

Det er derfor jeg på det nåværende tidspunkt ikke er beredt til å konkludere når det gjelder dette. Men jeg mener at de intensjoner, de ønsker og for så vidt de utfordringer vi ser på dette området, ikke har gjort det uaktuelt fortsatt å vurdere dette spørsmålet, særlig fordi vi nå ser avslutningen på første fase av det som på en måte var den store rettssakkyndige satsingen fra regjeringa, og som vi fikk bred støtte til her i Stortinget, nemlig DNA-reformen.

Jeg må nok bare medgi at her må vi ta en ting av gangen. Det var viktig for oss å få på plass DNA-reformen og få effekt ut av den. Det har vært utfordrende. Jeg vil samtidig benytte anledningen, siden jeg har den her nå, til å gi honnør til Rettsmedisinsk institutt for den jobben som gjøres. Det er en betydelig jobb som er gjort opp mot DNA-reformen.

Regjeringa har bevilget over 60 mill. kr i 2008 og 100 mill. kr i 2009 til økt satsing på DNA-prøvetaking og sentral finansiering. I år er det satt av nærmere 120 mill. kr til dette formålet. Regjeringas satsing på økt bruk av DNA som bevis i strafferettspleien er foreslått videreført også i statsbudsjettet for neste år. Vi har investert betydelig i personell, opplæring og utstyr for å sikre effektivitet og kvalitet i alle ledd, fra politiet sikrer spor på åstedet, som også interpellanten er inne på – det arbeidet som politiet gjør, har jo hatt stor betydning også for annen type sporsikring – til DNA-profiler blir framstilt og registrert, og fram til resultatene brukes i etterforskning og iretteføring. Og vi ser jo betydelige resultater i antall oppklarte saker.

Det er gledelig at det nå er registrert inn ca. 23 500 søkbare personprofiler i DNA-registrene, som bidrar veldig til at vi raskt kommer på gjerningspersonen. Jeg har sagt det mange ganger, og jeg gjentar det gjerne: Det er et ganske lite antall mennesker som begår kriminelle handlinger i dette landet, og det å få økt antallet registrerte personer i DNA-registrene fra vel 10 000 til 23 500 gir betydelig gevinst. I løpet av de årene vi nå har bak oss, har vi satt mye inn på å få dette gjennomført. Ifølge Politidirektoratet er bl.a. flere grove tyverier begått av organiserte kriminelle oppklart ved hjelp av DNA i 2010. Også svært grov kriminalitet begått i utlandet er i år oppklart fordi organiserte kriminelle er registrert inn i det norske DNA-registeret.

Bruk av sakkyndige reiser viktige og prinsipielle spørsmål. Ofte ligger vanskelig tilgjengelige eller etterprøvbare fagvurderinger til grunn for den sakkyndiges konklusjon. At sakkyndiges vurderinger ofte har avgjørende betydning for domstolers og andre organers beslutninger, gir etter min oppfatning behov for å vurdere bruken av sakkyndige i et bredt perspektiv. Som nevnt i regjeringas lovforslag Prop. 14 L for 2009–2010 vil Justisdepartementet starte opp et arbeid med å kartlegge når sakkyndigvurderinger inngår i domstolers og andre organers beslutningsgrunnlag og gjennomgå regelverket for bruk av sakkyndige, som er helt nødvendig.

Universitetet i Oslo har nå hva angår Rettsmedisinsk institutt, oppnevnt et interimsstyre som innen utgangen av 2010 skal fremme et forslag for universitetsstyret om den framtidige organiseringen av Rettsmedisinsk institutt. Jeg avventer denne utredningen og vil vurdere om det er behov for ytterligere utredning av arbeidet på det rettsmedisinske området når denne foreligger. Jeg tror at det vil bli en viktig brikke i en eventuell tenkt mulig samordning av de rettssakkyndige tjenestene, som jeg mener har mye spennende i seg.

Jeg legger også merke til at Rettsmedisinsk institutt nå er i ferd med å få stabilisert antallet sporprøver man får inn til omtrentlig 700, slik at man nå faktisk i disse dager behandler flere enn det man får inn, og er i ferd med å nedarbeide det som måtte være av restanser.

Sammen med forsknings- og høyere utdanningsministeren og helseministeren vil jeg i tillegg nå foreta en bredere gjennomgang av det rettssakkyndige området, også på basis av denne interpellasjonen, herunder av tilbudet fra sakkyndige miljøer i tilknytning til universitetene i landet for øvrig. Behovet er primært å sikre strafferettspleien forutsigbarhet for at rettssakkyndige tjenester kan leveres i rett tid og på et tilstrekkelig høyt faglig nivå.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:26:11]: La meg først takke justisministeren for et positivt, imøtekommende og grundig svar. Jeg ser det slik at de intensjoner som justisministeren har gitt uttrykk for her i dag, er helt i tråd med intensjonene i mitt budskap i interpellasjonen. Jeg har respekt for at prosessene er kompliserte, men jeg har lyst til å minne justisministeren om at de har pågått lenge, at den kritiske situasjonen ved særlig ett av disse miljøene har påkalt offentlighetens oppmerksomhet, og at det er nødvendig å ta noen overordnede styringsgrep.

Sett fra ulike synsvinkler er dette et viktig område, men det er aller viktigst for justisministeren, det er aller viktigst for den øverste ansvarlige for justissektoren i Norge at dette fungerer. Helseministeren vil alltid være en deltidsaktør på dette feltet – med all respekt, hun har sitt konstitusjonelle ansvar – men hovedtyngden av hennes oppmerksomhet må være i en helt annen retning. Det samme gjelder forskningsministeren og universitetssektoren. De er viktige medspillere, men det overordnede ansvaret for hvordan denne sektoren utvikler seg, er justisministerens. Og med all respekt for kompleksiteten og aktørbildet her, som jo er vanskelig nok, selv om alle er statlige, tror jeg at hvis det ikke tas et kraftfullt grep fra toppen av regjeringen ved justisministeren som den sterkest interesserte i at dette lykkes, vil det fort tvinge seg fram andre løsninger, som jeg ikke tror justisministeren er spesielt interessert i. For disse oppgavene må løses på en god måte. Det er sikkert andre her som vil komme inn på det. For min del tror jeg på en sterk offentlig overordnet styring av dette feltet, men det er avhengig av at det offentlige gjør jobben sin.

Jeg vil bare si at jeg er mer utålmodig enn justisministeren, men jeg er positiv til hans intensjoner. Jeg har tro på hans handlekraft, og jeg håper at han følger dette sporet videre, og at det gir resultater i form av et mer samordnet og kraftfullt miljø til rettssikkerhetens beste.

Statsråd Knut Storberget [10:29:14]: Jeg må bare understreke det jeg sa i svaret på interpellasjonen. Jeg forstår utålmodigheten, for Hareide-rapporten kom i 2006. Men samtidig er det litt slik at jeg er ikke sikker på om det var rett tidspunkt i fjor – for å si det slik – eller tidlig i år å servere store strukturelle endringer opp mot de miljøene som jobber med dette. Det er ikke til å legge skjul på – det har også vi lagt merke til – at det har vært nødvendig å ta grep opp mot situasjonen bl.a. ved Rettsmedisinsk institutt. Det er jeg glad for at forsknings- og høyere utdanningsministeren faktisk har gjort, særlig med de styringsgrep som nå er tatt ved Rettsmedisinsk institutt.

Så vil jeg også si at én ting er jo denne diskusjonen om man skal samle alle kreftene, som jeg mener faktisk har veldig mye godt for seg. En annen ting er alt det andre som interpellanten også trekker opp, for vi har betydelige utfordringer når det gjelder rekruttering til i hvert fall noen av fagfeltene, og vi har også utfordringer i å sikre at vi får god kompetanse inn i disse posisjonene.

Én ting er å være psykiater, en annen ting er å gå i retten og – jeg holdt på å si – gi faglige råd med tanke på ganske vanskelige og for mange veldig fremmede definisjoner av mer rettspsykiatrisk art, f.eks.

Så vi har andre utfordringer utover de organisatoriske. Men en av grunnene til at jeg mener at interpellanten og i hvert fall undertegnede er enige om at man kan få ganske god effekt av en større grad av samhandling mellom disse institusjonene, et rettssakkyndig institutt, er at det ville bidra nettopp til å løfte både autoriteten, statusen og også muligheten for å drive en tverrgående kompetansebygging. For når man står i retten og skal gi råd, er det veldig mange av de samme utfordringene man står overfor, enten man er patolog, psykiater eller for den saks skyld en annen type kliniker som kommer og skal gi veiledning. Det er det som gjør det spennende, og jeg mener faktisk at det kunne gitt drahjelp også ved de andre utfordringene vi står overfor.

Og så vil jeg understreke at i de fleste store, alvorlige straffesaker som særlig har med legemskrenkelse å gjøre, ser vi jo at dette er sentralt. Det får bare en mer og mer sentral rolle, også for en annen type kriminalitet. DNA-reformen er et veldig godt eksempel på hvor sentralt dette blir. Vi kan ikke basere rettspleien på at DNA-beviset er helt vanntett. Vi må til enhver tid stille kritiske spørsmål rundt disse beviselighetene. Sett i lys av det er det på mange måter grunn til å støtte opp under den utålmodighet som interpellanten også viser.

Odin Adelsten Bohmann (A) [10:32:39]: Interpellanten sier det er viktig med en effektiv organisering av rettsmedisinens rolle i kriminalitetsbekjempelse. Det er et utgangspunkt det er vanskelig å være uenig i. Men det er også viktig å framheve at det blir gjort mye fra regjeringens side når det gjelder kriminalitetsbekjempelse. Vi oppklarer mer og forebygger bedre.

Den 1. september 2008 ble adgangen til å registrere DNA-profiler i strafferettspleien utvidet til også å omfatte såkalt hverdagskriminalitet. Et riktig og viktig grep. DNA-reformen er en av de store reformene i strafferettspleien, og formålet er effektiv etterforskning og økt oppklaring, med tanke på både den kriminaliteten som rammer folk flest, og mer alvorlig kriminalitet. Noe av det viktigste med reformen er bl.a. at politiet nå, ved hjelp av DNA, tar flere av gjengangerne.

Antallet DNA-analyser har økt betraktelig under DNA-reformen. Ved utgangen av 2009 forelå det ikke restanser hos RMI for analyse av personprøver. Det er viktig å understreke, slik statsråden gjør, at DNA-reformen er et av mange, svært viktige bidrag for økt rettssikkerhet i strafferettspleien. Det er ingen tvil om at i noen av de største kriminalsakene i de siste årene, har DNA-spor vært avgjørende for oppklaringen.

Kriminalitet blir stadig mer grenseoverskridende. At Norge nå er en del av Prüm-avtalen, gjør at vi får tilgang til fingeravtrykk og DNA over hele EU, som igjen medfører at oppklaringsprosenten vil øke ytterligere.

Det er et viktig tema som blir tatt opp av interpellanten. Regjeringen er opptatt av å styrke bruken av rettsmedisinsk sakkyndighet, men det er også viktig å understreke at denne statsråden og den rød-grønne regjeringen faktisk har avlevert et stort løft innenfor dette området. For når vi også vet hvor særdeles omfattende og varierende sporanalyser kan være fra sak til sak, er det ingen overdrivelse å gi stor honnør til alle involverte i DNA-reformen for alt fra omfang, antall prøver og hvor mange som er registrert, og da også antall treff.

Som interpellanten sier, er rettsmedisinen sentral i dagens kriminalitetsbekjempelse. Den har blitt mer sentral under denne statsrådens myndighet, og vil bli ytterligere mer sentral i årene framover. Det gleder meg at vi er enige om det.

André Oktay Dahl (H) [10:35:20]: Interpellanten reiser et viktig spørsmål. Rettsmedisinsk sakkyndighet som brukes og tolkes på rett måte, er viktig på flere måter. Det er en forutsetning for rettssikkerhet for en mistenkt, siktet eller tiltalt samtidig som det er en forutsetning for å oppklare saker på vegne av offer og samfunn, og for domfelte personer. Målet med enhver reform må jo være å få mer oppklaring samtidig som man har en betryggende rettssikkerhet.

Statsrådens understrekning av at disse tjenestene leveres til rett tid på et tilstrekkelig høyt faglig nivå, er jeg selvfølgelig helt enig i. Jeg tror det er viktig at vi på det feltet ikke tenker at vi skal ha en reform som blir en skrivebordsreform. Vi har sett på Nav, hvordan det har gått. Det er et eksempel på hvordan man skal samordne vidt forskjellige kulturer. Det krever relativt mye. Jeg tror ikke utfordringene på dette feltet akkurat er mindre, som statsråden for så vidt var inne på i sitt svar.

Mye har skjedd i etterkant av at et enstemmig storting vedtok DNA-reformen. Vi synes kanskje det er grunn til å se på hvordan samarbeidet er i de etablerte institusjonene – hvordan det fungerer i dag – før vi eventuelt vurderer om man skal begynne å slå dem sammen.

Vi har over tid sett hvordan f.eks. RMI har fått sterk kritikk for måten ting håndteres på der oppe. Det hele toppet seg, som de fleste fikk med seg, da direktør Olav Gunnar Ballo gikk av etter veldig kort tid ved RMI. Ingen av oss kan selvfølgelig ta stilling til hva som var den totale virkelighetsbeskrivelsen der oppe, men hvis halvparten av det som daværende direktør ved RMI uttalte, stemmer, må man si at det kan by på utfordringer å slå det sammen med andre miljøer, enten det gjelder at ansatte kaller seg for hekser og farger håret på bestemte måter eller saboterer vedtak, at de ikke oppfatter at politiet nærmest er kunder og betaler for tjenesten de yter, og at det har vært nærmest umulig å få fram kvalifisert statistikk. Det har vi fått etter press fra Høyre nå, omsider.

Problemet i Norge i dag, når vi nå skryter av DNA-reformen, er at man velger ikke å bruke det eneste miljøet som har vært akkreditert i lang tid, som kan levere raskere og mer effektivt og sikre mer rettssikkerhet, nemlig Gena i Stavanger. En god start for å få mer rettssikkerhet er, etter Høyres mening, derfor ikke å starte opp med å lage ytterligere store konstruksjoner som monopoliserer dette, men at man faktisk begynner å bruke de miljøene som delvis er offentlig finansiert og delvis privat finansiert, og som oppnår bedre resultater enn RMI, før man begynner å diskutere enorme reformer à la Nav-reformen forsøkt på rettsmedisin.

Det har vi hatt mange runder på tidligere, så jeg skal ikke gjenta Høyres argumenter, men i budsjettet og i statsrådens svar er det understreket at man skal ha en runde på og ha en gjennomgang av miljøene knyttet til landets universiteter. Da stiller jeg spørsmål til statsråden om det også betyr at han nå begynner å åpne opp for andre miljøer, før det en eller annen gang måtte passe Tromsø-miljøet å bli ferdig der oppe, at man begynner å bruke allerede etablerte kvalifiserte miljøer, før man begynner å lage store reformer à la det som interpellanten tar opp.

Det er grunn til å peke på at statsråden er fornøyd med at det er 23 500 søkbare personprofiler i DNA-registeret, mens det var 10 000 i 2008. Men spørsmålet er: Hvor imponerende er egentlig det i forhold til de pengene som er brukt, og ikke minst at andre miljøer ikke har fått lov til å utvikle seg og bruke ledig kapasitet, i en fase hvor vi skulle få langt flere personprofiler, forhåpentligvis, inn i DNA-registrene?

Så til slutt: Det er blitt sagt en del om samhandling her. Det er jo en utfordring at justis og forskning deler på ansvaret, for det er jo to vidt forskjellige kulturer som møter hverandre. Jeg vet om ganske mange innad i politiet som ikke synes det er spesielt tilfredsstillende at mer forskningsorienterte mennesker ved RMI tolker mandatet sitt utover det mandatet de skal ha, med tanke på å belære politiet om hvordan de skal gå frem ved innhenting av bevis. Det har det vært eksempler på. Jeg har også sett diverse rapporter fra Universitetet i Oslo, der man har diverse kulturer for hvordan ting ikke bør være der oppe. Det rammer også RMI, så Høyre vil i hvert fall oppfordre til at man samhandler bedre innad i de strukturene man har, og ikke minst at man tar i bruk mindre innovatører som faktisk er bedre enn RMI, allerede i dag, slik at vi kan få DNA-reformen slik hele Stortinget forutsatte da den ble vedtatt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:40:41]: Jeg skal ikke falle for fristelsen til å dra opp debatten om den parallellen som representanten Oktay Dahl viste til. Jeg synes det er et bilde som halter sterkt.

Det er riktig at når man står overfor klare mål og har et veldig fragmentert apparat for å nå de målene, må man gjøre noe med det. Justisministeren har gitt uttrykk for fra Stortingets talerstol i dag at det akter han å gjøre, sammen med de andre berørte.

Til slutt har jeg grunn til å stille spørsmålet: Hvordan tenker justisministeren å holde Stortinget både informert og involvert i arbeidet med de løsninger han nå har på tegnebrettet?

Statsråd Knut Storberget [10:41:50]: Takk for innspill! Det er veldig all right å kunne gå inn i denne vanskelige materien og ha hatt en runde her i huset i forkant. Det mener jeg. Jeg hører hva Høyre sier, og jeg hører hva Kristelig Folkeparti sier, og jeg mener at det kommer gode argumenter fra begge hold, faktisk.

Vi er parat til å informere Stortinget om utviklingen av dette arbeidet på egnet måte. Det naturlige for oss ville vel først og fremst være i budsjettarbeidet – ved første anledning i revidert – for å se på hva slags prosess vi egentlig skal ha for det arbeidet vi nå går inn i.

Jeg må også understreke, på bakgrunn av det representanten Oktay Dahl trekker fram, at vi i veldig stor grad er fornøyde med den jobben som gjøres ved Rettsmedisinsk institutt, ikke bare når det gjelder kapasitet, men også kvalitet. Det har jeg sagt mange ganger her i Stortinget, og det står jeg fast ved. Jeg mener det er stor tillit ute til det arbeidet som gjøres der, og det er en av de viktigste grunnene til at regjeringa mener at det er Rettsmedisinsk institutt som skal ha hånd om DNA-arbeidet. Jeg syns også at Stortinget er et rimelig lite egnet sted å diskutere og inngå eventuelle avtaler med private aktører, som eventuelt må undergis både anbud og hva det måtte være, hvis man ønsker å trekke inn andre kommersielle aktører – noe regjeringa har sagt at det ønsker vi ikke. Men vi ønsker et såkalt second opinion-miljø, som vi har pekt på bør være i Tromsø.

Jeg mener at det arbeidet som er gjort, er bra, også i forhold til volum. Altså: De 23 500 personene som nå er i registeret, er et betydelig antall, og vi ser jo at treffmulighetene øker markant etter at vi har fått registrert såpass mange mennesker som har begått straffbare handlinger som kvalifiserer for å komme i registeret. Det er en veldig liten gruppe mennesker som begår store deler av kriminaliteten, så dette er allerede et svært nyttig verktøy.

Og så litt til spørsmålet om styringen av dette. Jeg mener jo at Justisdepartementet har en avgjørende aksje i dette, og dette har vi avgjørende interesse i. Jeg er ikke sikker på om det er Justisdepartementet som skal sitte og styre et framtidig institutt. Der vil jeg nok hevde at uavhengigheten nettopp til fagmiljøene bør sikres, og at det taler for at det er andre departement som kanskje skal ha styringen av det. Men det får vi komme tilbake til.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.