Sak 3–4 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Presidenten vil videre foreslå at det ikke gis anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hadia Tajik (A) [11:05:45]: (ordfører for sak nr. 4): Kompetente lærere er den viktigste faktoren for elevenes læring. Det er bred politisk enighet om viktigheten av høy faglig og pedagogisk kompetanse. Det gir også et godt grunnlag for å finne gode løsninger med bred forankring. Selv om flertallet ikke er enig i alle forslagene fra forslagsstillerne bak de aktuelle representantforslagene, setter vi pris på at de reiser debatt om hvilke virkemidler som vil være best. Slike debatter er nyttige for å få systemet til å fungere best mulig.

Jeg er saksordfører for Dokument 8:150, og jeg opplever at komiteen samlet er opptatt av at de hindringene som lærere kan møte når de ønsker etter- og videreutdanning, skal fjernes, slik at flest mulig får muligheten til å benytte seg av tilbudet. Det er imidlertid noe uenighet om hva hindringene består av, og hvordan de best kan fjernes. Det er kanskje på sin plass innledningsvis å understreke at etter- og videreutdanningsstrategien må ses i sammenheng med arbeidet som gjøres generelt for å styrke lærerrollen.

GNIST-kampanjen bidrar til bedre rekruttering til lærerutdanningene. Fra denne høsten er lærerutdanningen lagt om med vekt på mer spesialisering inn mot fag og trinn. I 2008 ble kompetansekravene i ungdomsskolen skjerpet, og i oktober i år er også en ytterligere skjerping av kompetanseforskriften sendt ut. Veiledning for nyutdannede lærere har også startet opp. Målet er at alle nye lærere får tilbud om praksisveiledning. Det varige systemet for formell kompetansegivende videreutdanning er en del av dette bildet. Vi må ikke glemme viktigheten av at også skoleledere og skoleeiere ivaretar sine roller, slik at lærerne kan få det albuerommet som de trenger for å fylle sin rolle best mulig.

Antallet påmeldte til videreutdanning med statlig delfinansiering har økt, men vi vil ha med flere. Det er fremdeles for mange som ikke benytter seg av tilbudene til tross for at det er lærere som ønsker å delta. Noen lærere melder at de ikke opplever systemet som tilstrekkelig fleksibelt. Noen skoler strever med å finne kompetente vikarer mens lærerne deres får faglig påfyll. Det er tilbakemeldinger vi tar på alvor, og vi vil jobbe for at ordningen blir mer kjent og får den forankringen som trengs for at enda flere kan benytte seg av tilbudet.

Det er en sentral del av arbeidsgiveransvaret å sikre at alle lærere og skoleledere får det faglige tilbudet de trenger, og det er en del av arbeidsgiveransvaret å legge til rette for dette. Det forutsetter at man lager og forankrer lokale opptrappingsplaner der lokale forhold blir tatt hensyn til. Det betyr at man gjerne må etablere individuelle EVU-kontoer, slik som Høyre foreslår, men at det er skoleeier som må vurdere nytten av og behovet for dette. Departementets og partenes ansvar er å støtte opp om dette arbeidet, slik man bl.a. gjør gjennom strategien Kompetanse for kvalitet. Staten bidrar også økonomisk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ber også om at regjeringen øker den statlige andelen av finansiering knyttet til videreutdanning for lærere. Slik vi ser det, er det en styrke at tilbudet om videreutdanning er forankret som et partnerskap i et forpliktende samarbeid med skoleleder, lærerorganisasjonene, KS og Nasjonalt råd for lærerutdanning. Det gjør det også mulig å forankre tilbudene hos de involverte partene. Det bidrar til gjensidig forpliktende ansvar for at man lykkes med å etablere og tilby gode etter- og videreutdanningstilbud.

Så må man selvsagt kontinuerlig vurdere formen på og innholdet i tilbudene og hvordan finansieringen skal bli foretatt og fordeles for å være sikker på at det fungerer optimalt. Det vil vi gjerne fortsette med.

Videre foreslår Venstre at man vurderer å reversere beslutningen om timetallsutvidelser og frukt-og-grønt-ordning. Kristelig Folkeparti slutter seg til dette. Flertallet anser det ikke som riktig å sette disse tiltakene opp mot hverandre. Det er som kjent ikke spesielt fornuftig å sammenligne epler og pærer, eller i dette tilfellet frukt-og-grønt-ordning med etter- og videreutdanning for lærerne. Vi mener det er riktig både å prioritere våkne elever og den tidlige innsatsen for gode grunnferdigheter som timetallsutvidelsen innebærer, og å sikre at lærerne er faglig oppdaterte.

Til slutt vil jeg gjerne redegjøre for regjeringsflertallets posisjon til representantforslagene. Dokument 8:150, fra Høyre, vedlegges protokollen, og Dokument 8:145, fra Venstre, vedtas ikke.

Bente Thorsen (FrP) [11:10:54]: (ordfører for sak nr. 3): Nå har saksordføreren, Tajik, tatt opp sak nr. 4 og gått igjennom den. I tillegg har hun også kommentert sak nr. 3, som jeg er saksordfører for. Siden temaene i begge sakene gjelder videreutdanning for lærere, er det den samme argumentasjonen som går igjen.

Det som skiller mest i sakene, er at Venstres forslag fortrinnsvis tar opp at staten bør ta større økonomisk ansvar for finansieringen av videreutdanningen for lærerne i grunnskolen i en overgangsperiode.

Høyres forslag dreier seg om videreutdanning av lærere i norsk grunnskole og videregående utdanning. I tillegg innholder representantforslaget fra Høyre bl.a. forslag om flere fleksible løsninger for videreutdanningen. Begge forslagene tar opp behovet for forpliktende opptrappingsplaner som ivaretar at flere lærere får ta videreutdanning.

Som saksordfører for sak nr. 3 vil jeg takke for godt samarbeid med komiteens medlemmer. Komiteen har i mange saker og ved en rekke anledninger uttrykt bekymring for at enkelte elever ikke utvikler gode nok grunnleggende ferdigheter på skolen, med de konsekvensene dette kan få for videreutdanning, privat og i arbeidslivet for den enkelte elev. Derfor er det ikke uventet at samtlige partier er enige om betydningen av å ha best mulig oppdaterte lærere i skolesektoren. Det er heller ikke uventet at de politiske partiene har ulike løsninger for å komme fram til målet.

Alle er enige om og understreker viktigheten av å ha gode desentraliserte og nettbaserte tilbud. Denne typen undervisning gir gode muligheter for fleksibilitet i videreutdanningen. I tillegg vil en slik undervisning redusere behovet for reiser, med påfølgende sparte reise- og overnattingsutgifter. Med bakgrunn i dette håper Fremskrittspartiet at denne undervisningsformen snarlig blir tilbudt, slik at flere får mulighet til å delta.

Regjeringspartiene vier en stor del av sin argumentasjon i saken til viktigheten av omlegging av lærerutdanningen – for øvrig noe hele Stortinget var enig i. Men det hjelper lite for de elevene og lærerne som er i dagens skolesystem. Det holder ikke for dem at regjeringspartiene i liten grad velger løsninger som prioriterer videreutdanning for flest mulig av dagens lærere, som kanskje skal undervise i skolen i både 20 og 30 år til.

Det er også viktig å merke seg at sju av ti lærere selv gir uttrykk for at de trenger videreutdanning, jf. en spørreundersøkelse som ble gjennomført av Utdanningsforbundet i 2009.

Skolepolitikken vi vedtar i dag, vil påvirke framtidens kunnskapsutvikling. Skal Norge klare å henge med i den stadig økende internasjonale konkurransen framover, må satsingen på kunnskap og kompetanse både hos elever og lærere ha førsteprioritet. Allerede i dag kommer over 70 pst. av den totale verdiskapingen i Norge av humankapitalen, og denne andelen vil øke. Skal vi klare å opprettholde og videreutvikle dagens velstand og velferd, er det avgjørende at vi gjør ting smartere og bedre – både i forhold til hvordan vi gjør det i dag og i forhold til andre land.

Det vil muligens ta nærmere fem–seks år før de lærerne som er utdannet etter ny norm, underviser i skolen. En annen side av denne saken er at vi i tillegg vet at det ikke er verdens enkleste sak å komme inn på en ny arbeidsplass og tro at en kan få de nye kollegene til å snu om etter å ha jobbet på samme arbeidsplass i mange år, dersom de ikke har fått tilnærmet samme oppdatering i faget. Dette gjelder også i skolen. Forutsetningen for at nye lærere skal lykkes, er at både nye og gamle lærere som underviser på samme skole, bør undervise etter tilnærmet samme kriterier. Dersom dette ikke skjer, kan omleggingen av lærerutdanningen bli at den ikke gir den forventede uttelling når det gjelder elevenes læringsutbytte, og at alt blir ved det samme gamle i skolen.

Alle partiene er enige om at utdanningstilbudet skal utvides. Regjeringsflertallet holder fram at økningen må tilpasses behov, etterspørsel fra skoleeiere og utviklingen av kvalitetssikrede studietilbud. De mener derfor det er viktig at det ikke bare bevilges midler, men at man også finner forsvarlige og gode virkemidler for å øke deltakelsen. Dette er gode argumenter som Fremskrittspartiet vanligvis slutter seg til.

Men det skurrer litt når regjeringspartiene bruker denne argumentasjonen her. Hvorfor har departementet kjøpt langt flere plasser enn det som skoleeiere har sett seg i stand til å ta imot, dersom kvaliteten på tilbudet ikke er godt nok? Begrunnelsen for at kommunene ikke tar imot tilbudet, er ikke mangel på behov i skolen eller for dårlig kvalitet på studier som tilbys, men rett og slett for dårlig økonomi. Evalueringer, bl.a. fra Stavanger kommune, viser at studietilbudet er av veldig god kvalitet, men at det er forbeholdt få på grunn av den høye kostnaden.

Med bakgrunn i at tiden holder på å renne ut for meg, jeg har lagt opp til et altfor stort innlegg, må jeg bare gå rett over til å si at jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til i begge sakene.

Presidenten: Representanten Bente Thorsen har tatt opp de forslagene som hun refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [11:16:18]: Takk til saksordførerne for gjennomgang av innholdet i forslagene.

Høyre vil ha en kunnskapsbasert utdanningspolitikk, og på ett punkt er forskningen entydig: Vil vi heve elevenes læringsutbytte, må skolen sikres velkvalifiserte lærere. Det er bare delvis tilfelle i skolen i dag. Faktisk er det slik at andelen lærere uten godkjent utdanning for det trinnet de underviser, har økt jevnt og trutt de senere årene. Det betyr at tusenvis av norske elever møter lærere uten forventede kvalifikasjoner.

Samtidig vet vi at sju av ti lærere selv oppgir behov for faglig videreutvikling. Dette er et kraftig signal til utdanningsmyndighetene, og må tas på alvor. Forslag til statsbudsjett i 2011 bærer ikke bud om det.

Det synes å være full enighet om lærerens betydning, og det er bra. Da burde det være logisk å starte med å sikre god kompetanse hos de lærerne som er i skolen i dag. Men slik prioriterer ikke regjeringen. Hensynet til dagens elever ser ut til å komme i bakgrunnen. Kunnskapsministeren synes å være langt mer opptatt av lovfesting av en ressursnorm som fortoner seg høyst urealistisk. Ifølge NRK har jo SV selv regnet ut at dette vil kreve 3 000 nye lærere og koste 1,6 mrd. kr. Til Nordlys har Kristin Halvorsen uttalt at regjeringen har tre år på å få dette til.

I en situasjon med 2 000 lærere uten godkjent utdanning vil det være meningsløst å lovfeste en norm det ikke er kvalifiserte lærere til å oppfylle. Høyre utfordrer nå derfor regjeringen til å skifte fokus. Om kunnskapsministeren vil ha Norge opp på PISA-rankingen, ett av målene man satte seg ved tiltredelsen, kan hun ikke slå seg til ro med det store antallet lærere i grunnskolen uten godkjent utdanning, og flest finner vi på 1.–4. trinn. Det er ekstra bekymringsfullt når vi vet hvor viktig begynneropplæringen er.

Høyre mener det må tas et større krafttak for etter- og videreutdanning for norske lærere. For å bekjempe frafall og fravær av mestring oppe i skolen må vi investere tungt i lærerkompetanse og kvalitet fra 1. klasse. Kvalifisering av lærere uten godkjent utdanning må gis aller høyeste prioritet.

Om våre 67 000 lærere skal få faglig påfyll i dagens tempo, vil det ta mange tiår. Det kan ingen leve med, og slett ikke elevene. Et sånt tidsperspektiv er drepende for motivasjonen til alle de lærerne som trenger etter- og videreutdanning nå. Det gjør ikke skolen til en attraktiv arbeidsplass, og kan være ødeleggende for skolens evne til å tiltrekke seg nye dyktige lærere i årene fremover.

Større satsing på etter- og videreutdanning for lærere er en god investering for landet. Vi må høyne ambisjonene, og for alle som er opptatt av skolen som redskap for å utjevne sosiale forskjeller, er motiverte og kvalifiserte lærere i særstilling viktig.

Stortinget hørte tidligere i år kunnskapsministeren love mer tilpassede etter- og videreutdanningstilbud for at flere skal kunne delta. I 2011-budsjettet vises det til møter med partene og justeringer i opplegget, men bevilgningen står på stedet hvil. Det tolker jeg slik at regjeringen enten ikke selv har tro på at tilretteleggingen som er gjort, vil virke, eller at andre tiltak blir ansett som viktigere.

Konsekvensene av manglende satsing på etter- og videreutdanning i dagens situasjon vil være at mange elever i årevis fremover vil ha lærere uten godkjent utdanning. Flere tusen lærere uten formell godkjenning og store lærerkull på terskelen til pensjonering er norsk skoles aller største utfordring. Det synes mer og mer som om regjeringen styrer mot kriselignende tilstander i skolen om ikke etter- og videreutdanningsinnsatsen snarest trappes radikalt opp, som Høyre foreslår.

Høyre vil gjøre skolen til fyrtårn i kompetansesamfunnet. Skolen må være opptatt av læringsresultater, og den må utvikle lærerkompetanse i takt med elevenes og samfunnets behov.

Kampen om arbeidskraften tilspisses. Høyres forslag om rett og plikt til etter- og videreutdanning med personlig EVU-konto for landets lærere gir nye muligheter for karrierebygging og kan gjøre skolen til en langt mer attraktiv arbeidsplass og også oppmuntre seniorer til å stå lenger i jobben, for det kommer vi til å trenge. Knapphet på realfaglærere må møtes med særskilte tiltak.

Rett og plikt til etterutdanning legger også grunnlaget for en godkjenningsordning for norske lærere.

Avslutningsvis vil jeg ta opp vårt forslag som er gjengitt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Aksel Hagen (SV) [11:21:24]: En må være konsentrert, egentlig ganske godt konsentrert, for å holde orden på hva som menes av hvem, og hva som er forskjellene eller ulikhetene mellom de ulike partiene på borgerlig side, per dato, når en leser de to innstillingene. Det er tydelig at her foregår det en intens konkurranse om å være best, eller ivrigst, med hensyn til etter- og videreutdanning for lærere, og at det må markeres gjennom egne merknader.

Slik sett er det litt pussig å lese disse to innstillingene, for meg i hvert fall. En må nok være særlig opptatt av og ha interesse for det politiske spillet for å forstå denne markeringskonkurransen mellom enkeltpartier.

For oss rød-grønne er det særlig vanskelig å forstå dette behovet for egenmarkeringer på et felt der det skjer mye, der det skjer mye forskjellig. Mye av det er riktig så bra, det er mye dynamikk, og det er mye åpen utprøving, det er alle enige om. Og alle er enige om at en med et åpent sinn skal være på jakt etter bedre organisering og bedre innhold i denne aktiviteten, jf. det som saksordførerne presenterte, og som jeg er sikker på at statsråden senere vil presentere.

Men klokt nok – for det er jo en klok komité vi har med å gjøre – er sprikene nesten helt forsvunnet når vi kommer til forslag og tilrådinger. For eksempel: I en situasjon der alle er enige om at EVU er noe vi trenger mer av, og at noen vil samle dette arbeidet i en nasjonal opptrappingsplan, mens andre ser det som uhensiktsmessig, er for meg ingen dramatisk uenighet.

Det som ellers her er foreslått av innspill, kommer på lik linje med mange andre gode innspill som i disse dager kommer fra ulike parter og aktører på dette feltet. Slik sett er det veldig bra at dette er skrevet ned, og vi har fått mange ulike ideer.

På ett punkt vil jeg særlig rose Høyre og Fremskrittspartiet. Det er at de to partiene ikke synes å ville stille seg bak forslaget fra Venstre og Kristelig Folkeparti om å ta timer, frukt og grønt ut av skolene våre. Jeg er enig i – for å ta en bibelinspirert formulering – at skolemennesket ikke kan leve av frukt alene. Men jeg hadde trodd at Venstre snart skulle innstille sin kamp mot bananer i skolen, for jeg har lagt merke til at det særlig er bananer som Venstre misliker i den norske skolen.

Komiteen var i Canada. Der var det flere timer – halv-ni-til-tre-skole, så vidt jeg oppdaget, det jeg vil kalle en heldagsskole – og de var stolte av det. De var så stolte av at de satset offensivt på å innføre matservering både om morgenen og midt på dagen. Det var noe langt mer enn bananer de både viste oss og serverte oss.

Legg merke til: Det er ikke så mange dagene siden vi hadde budsjetthøring der både Nasjonalforeningen for folkehelsen og Kreftforeningen kom med klare innspill der de ber om mer frukt og grønt. Dagens ordning er så bra at den må utvides, sa Kreftforeningen til oss.

Tilbake til etter- og videreutdanningen og noen poenger fra min side.

For det første: I begge innstillingene er lærerbegrepet brukt i overskriftene. Vi må huske på å ta med også instruktører og andre profesjoner som arbeider i skolen, som også trenger mulighet for etter- og videreutdanning. Det regner jeg med at vi alle er enige om.

Så litt mer om den generelle etter- og videreutdanningstrenden i samfunnet vårt, som er så viktig, og som vi må vie mer oppmerksomhet. Diskusjonen om voksnes kvalifisering gjelder ikke bare innenfor opplæringsfeltet. Tidligere i denne salen har jeg vist til en bok som jeg tror er veldig viktig, som nærmest kan stå for oss som en bibel, nemlig «Kunnskapssamfunnet», som understreker et veldig viktig poeng, at omdreiningspunktet for voksnes kvalifisering bør være deres eget arbeid, som er et av hovedpoengene i boken. «Det må utvikles en kultur for kvalifisering og læring blant voksne i tilknytning til de livsarenaene der de lever og virker daglig», skriver de videre. Vi må i den forbindelse kanskje særlig utfordre høgskoler og universiteter til å utvikle både etter- og videreutdanningstilbud som i større grad tar dette inn over seg. Senest i går var flere av oss komitémedlemmer på et Unio/NHO-seminar der rektor ved Høgskolen i Oslo nettopp understreket dette poenget, at det trengs en videreutvikling av voksenpedagogikkfaget.

Da kan det vise seg at vi kanskje kan få mer ut av pengene, tror jeg, ved å satse mer på stipend enn det vi gjør i dag. Vi kan kanskje nå flere, det kan kanskje bli noe mindre eksklusivt. Stipendet muliggjør, og det smører. Samtidig er vi sikkert alle enige om at det å gå inn med utdanning mens folk er i arbeid, ikke må oppfattes som noe slitsomt og ressurstappende, men tvert imot at utdanning i arbeid skal gjøre læringen rikere, mer relevant og dermed mer effektiv.

Presidenten: Vi får tro at det er en klok komité, som representanten hevder.

Johannes Rindal (Sp) [11:26:47]: Etter- og videreutdanning av lærere har vært et satsingsområde for den rød-grønne regjeringa. Skal skolen være dagsaktuell og relevant og skape et godt læringsmiljø, er det helt nødvendig at vi satser på kontinuerlig kompetanseutvikling hos den enkelte lærer. Og OECDs rapporter slår fast at lærere med høy faglig og pedagogisk kompetanse er en viktig forutsetning for elevenes læring. Derfor er det bekymringsfullt når Kompetanse for kvalitet – Strategi for videreutdanning av lærere 2009–2012 innledningsvis slår fast at 40 pst. av lærerne i grunnskolen ikke har noen faglig fordypning i fagene de underviser i. Et såkalt varig system for videreutdanning, slik strategien legger opp til, er et svar på behovet for kontinuerlig kompetanseutvikling og det å gi alle lærere fagkompetanse.

Representantforslagene vi behandler her i dag, handler henholdsvis om rett og plikt til etter- og videreutdanning og mer fleksible studietilbud og om å øke den statlige andelen av finansieringa. For Senterpartiet er det viktig å understreke at Kompetanse for kvalitet er en ganske ny strategi – en strategi som er unik fordi den forplikter både stat, skoleeiere, skoleledere og lærerorganisasjonene. Vi kommer derfor ikke til å støtte noen av forslagene, siden flere av forslagene er ivaretatt gjennom strategien – Senterpartiet forstår heller ikke kampen mot frukt – og ikke minst fordi det er viktig å rette fokuset inn mot hvordan man kan oppfylle Kompetanse for kvalitet og bruke erfaringene derfra til å videreutvikle kvaliteten i og omfanget av etter- og videreutdanninga for lærerne. For at vi alle har høye ambisjoner på feltet, er det ikke tvil om.

Det er også et viktig poeng at lærernes kompetansebygging ikke bare ivaretas gjennom de statlig finansierte videreutdanningene. Det fins mange gode lokale opplegg og planer. Jeg var sjøl med og vedtok en regional plan for Nord-Gudbrandsdalen da jeg satt i kommunestyret i Dovre. Den definerer regionens kompetansebehov og situasjon og skreddersyr kompetansebygginga ut fra det. Det statlige bidraget er en del av en mye større helhet.

Så har komiteen fått mange innspill på at det statlige tilbudet er organisert slik at det er krevende å nyttegjøre seg det for skolene og den enkelte lærer. Det viser delvis også opptakstallene og antallet lærere som er tatt opp. Det er en problemstilling som de involverte partene som har skrevet under på strategien, må ha stort fokus på framover. Tilbudet må være organisert slik at det er praktisk mulig å delta.

Strategien må få virke, og det må gjøres noen erfaringer, men Senterparitet har merket seg utfordringene knyttet til økonomi og organisering. Vi vil følge dette tett framover og være åpne for å diskutere justeringer dersom utviklinga går i feil retning framover.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:30:12]: Et av Kristelig Folkepartis hovedmål for skolen er å sette hver enkelt elev i sentrum og sikre alle elever utfordringer ut fra hver enkelts egenskaper og potensial. Dersom vi skal lykkes med det, er dyktige og engasjerte lærere helt avgjørende.

Begge forslagene vi behandler i dag, handler om å legge et enda sterkere trykk inn i etter- og videreutdanningen for lærere. Det støtter Kristelig Folkeparti fullt ut.

Kristelig Folkeparti støtter alle Venstres forslag i Dokument 8:145 S. Vi mener det er gode tiltak for å øke finansieringen til videreutdanning av lærerne. Vi støtter også forslagene nr. 1 og 2 i Høyres representantforslag.

Det er behov for et ytterligere trykk for lærere i grunnskole og videregående skole i form av en systematisk etter- og videreutdanning. Dette, i tillegg til å sikre at det er tilstrekkelig mange lærere, bør ha høyeste prioritet i tiden som kommer. Tilstrekkelig mange og kompetente lærere er langt viktigere å prioritere enn en utvidet skoledag, som regjeringen har valgt å satse de store pengene på.

En rapport fra LÆRINGSlaben har tidligere vist at skolen har utfordringer knyttet til ensformige undervisningsopplegg og manglende evne til å tilpasse undervisningen for elevene. Samtidig vet vi at det stadig etterstrebes å tilpasse opplæringen til hver enkelt elev. Med forventninger om individuell tilrettelegging og ny oppdatert kunnskap i undervisningen er det helt nødvendig å kunne tilby lærere tid til kompetanseheving.

Elever i den norske skolen har krav på engasjerte, oppdaterte og kunnskapsrike lærere. Derfor må vi sikre lærerne det beste utgangspunktet nettopp for å få en skole som er tilpasset hver enkelt elev.

Gjennom Kunnskapsløftet og innføringen av kompetansemål i alle læreplaner står lærerne overfor nye krav. Lærere har behov for etter- og videreutdanning som dekker både fagkunnskap, inkludert fagdidaktikk, og mer generelle pedagogiske emner. Det er avgjørende å sikre at flest mulig lærere deltar.

Dersom en skal sikre kontinuitet i lærernes og førskolelærernes behov for vedlikehold og utvidelse av kompetanse, må en ha et godt, varig system for etter- og videreutdanningen som sikrer høy lærerkvalitet relatert til de til enhver tid løpende mål for læringsarbeidet. Etter- og videreutdanning må som følge av nye nasjonalt vedtatte reformer og endringer komme i tillegg, og ikke dyttes inn i et allerede eksisterende system.

Til slutt har jeg lyst til å si at for Kristelig Folkeparti har lærerne vært nøkkelen i all den tid, og i alle de saker, vi har sittet, både i posisjon og i opposisjon, for å få til gode resultater i skolen. Det å gi denne yrkesgruppen en mulighet til å kunne utføre den viktige rollen den har, vil en kunne se som en lang, rød tråd i Kristelig Folkepartis historie, fra Kjell Bondevik, fra Jon Lilletun, og vi ønsker å opprettholde dette trykket for å gi lærerne det verktøyet de trenger for å kunne gi oss verdens beste skole.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:33:46]: Ja.

Presidenten: Da har representanten Geir Jørgen Bekkevold tatt opp forslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre.

Trine Skei Grande (V) [11:34:06]: Jeg har lenge prøvd å tenke på hvilket bilde jeg skal ha på denne debatten, for det føles utrolig håpløst. Det føles nesten som å være tvangsmedisinert, og ingen hører hva du sier. Samme hva du sier, så sier de bare at de er enig, klapper deg på hodet og ber deg om å fortsette. Det er litt som den frustrasjonen man føler når man er fire år, og ingen virkelig hører hva man sier.

Jeg er enig i alt man sier om hvor viktig lærerne er. Det er hovedgrunnen til at Venstre fremmer dette forslaget som vi diskuterer i dag. Læreren er den viktigste innsatsfaktoren i skolen. Og jeg må innrømme at jeg tror nesten ikke det er noe problem som skolen skal løse, som ikke en god lærer kan løse. Det gjelder mobbing, det gjelder skoleresultater, det gjelder svake elever og sterke elever – det er ingenting en god lærer ikke kan hjelpe med. Og det sier man at man er enig i. Likevel ser man at det er helt andre ting man satser på. Fokuset er helt annerledes. Vi ønsker lovfesting av lærernes kunnskap – i stedet er det andre ting man lovfester. Jeg skal komme tilbake til det, men først de viktige forslagene.

Vi trenger en plan for opptrapping av etter- og videreutdanninga. Den må man få til sammen med kommunene. Når vi nå ser at kommunene ikke bruker det tilbudet som ligger der, må vi jo gjøre noe. Vi må ha noen tiltak for at kommunene faktisk bruker tilbudet. Vi vet at grunnen til at kommunene ikke bruker det, ikke er at kommunene ikke vil. Grunnen til at det ikke blir brukt, er ikke at lærerne ikke vil. Det er andre ting som skal til, og det er derfor man burde ha økt den statlige finansieringa – for å få flere til å bruke det, for å få bedre lærere og for å få bedre resultater. Vi ser at vi skal ha den samme ordningen. Om det er legen man går til, eller akademikeren på et universitet eller andre i kunnskapsnæringene våre, er det sjølsagt slik at alle skal ha en etter- og videreutdanning etter en viss plan. Det er bare lærerne våre som ikke får det.

Venstre er også åpen for å diskutere sertifiseringsløsninger, som Høyre foreslår. Men vi mener at dette må utredes nærmere før vi gjør det – også fordi vi har sett at Venstres søsterparti i Sverige innførte det litt for fort, og sørget for at det ble mye bråk om innføringen av det. Det kan vi unngå bare vi forbereder det godt nok.

Og så: Det at SV ikke skjønner prioritering, skal jeg ikke anklage SV for – det har de egentlig aldri gjort. Men det som er viktig å forstå, er at her er det snakk om prioritering, og kanskje de andre partiene forstår det. For vi vet at den viktigste innsatsfaktoren er lærerne. Vi vet at lærernes kunnskap er det viktigste vi kan bidra med for å få skolen til å bli bedre. Hvorfor lovfester man da andre ting? Nå har man hatt fem år på seg, og hva er det man har lovfestet? Jo, man har lovfestet frukt og grønt – bananer, pærer eller hva det er. Det er så viktig at det lovfester vi! Det var den første lovfestinga innenfor skolesektoren til denne regjeringa. Det går det ikke an å komme fra. Det at det koster noen hundre millioner kroner, går det heller ikke an å komme fra – ca. 250 mill. kr. Det var det denne regjeringa syntes var viktigst. Det er et ugjendrivelig faktum.

Det andre man satser på, er å utvide timetallet – når man vet at man ikke har lærere! Man vet at læreren er den viktigste innsatsfaktoren, men hva bruker man penger på? Jo, flere timer med lærere som ikke fins. Og det siste man gjør, er å satse på leksehjelp med ufaglærte! Man vet at lærere er det viktigste, så hva er det tredje regjeringa satser på? Jo, leksehjelp med ufaglærte. Det er tre viktige prioriteringer, det er tre store utdanningspolitiske løft. Da går det ikke an å stå her og si at det er lærere som er viktigst, for da er det faktisk frukt og grønt, flere timer og leksehjelp med ufaglærte som er viktigst. Det er en klar prioritering.

Da skjønner ikke jeg hvorfor det er så vanskelig å forstå panikken og følelsen av å være den lille fireåringen som man bare klapper på hodet og sier at ja da, det er greit, det, og så turer man videre fram med det man gjør. Jeg skjønner at det er morsomt å lage vitser om bananer, men det er faktisk det man gir elevene. Man vet at det er kloke lærere man skal gi dem, og så er det ikke det man satser på. Det eneste man har gjort, er å videreføre det som allerede lå i Kunnskapsløftet når det gjelder etter- og videreutdanning av lærere. Det må jeg i all beskjedenhet si at jeg er glad for, for det var Venstres store seier i Kunnskapsløftet da vi satt i regjering. Men vi mener at det må til mer, og når en har større handlingsrom, syns jeg at dette hadde vært en mye bedre satsing enn de prioriteringene som regjeringa har. Det heter prioritering, og det kan gjerne SV få et kveldskurs i, hvis de ønsker det.

Statsråd Tora Aasland [11:39:20]: Jeg forstår at Venstre synes at SV har tungt for det. Jeg kan bekrefte at det er gjensidig. Vi er begge partier, og alle partier i denne salen er opptatt av kvalitet i skolen, og mener at det har sammenheng med lærernes kompetanse.

Vi trenger lærere som kan fagene sine, og som er gode kunnskapsformidlere. Å satse på kompetanse har derfor vært prioritet nr. 1 innenfor de midlene som Kunnskapsdepartementet har hatt til rådighet for kvalitet i grunnopplæringen i hele vår regjeringsperiode. Hvert år har vi fra statens side brukt om lag 400 mill. kr på etter- og videreutdanning. I tillegg har kommunene ivaretatt sitt ansvar og satset på dette. Etter stortingsmeldingen om kvalitet i skolen, som kom i 2008, har vi lagt om satsingen fra en år-til-år-satsing på etter- og videreutdanning til et varig system for formelt kompetansegivende videreutdanning – og jeg understreker videreutdanning – som en del av helheten. Målet er at flest mulig skal møte de nye kompetansekravene og ha fordypning i fagene de underviser i. Det tar tid å få dette systemet på plass, og i en innfasingsperiode har mye midler også gått til etterutdanning, bl.a. i vurdering og rådgivning.

Selv om kompetansen til de ansatte i skolen er et lokalt arbeidsgiveransvar, er det bred politisk enighet om at staten skal bidra. De forslagene fra henholdsvis Høyre og Venstre som vi behandler i dag, bekrefter dette. De dreier seg om å øke den statlige andelen av finansiering knyttet til videreutdanning, om innføring av stipendordninger og om forpliktende opptrappingsplaner for å øke deltakelsen i videreutdanningsstudiene.

Jeg er enig i målet om å få enda flere lærere inn i videreutdanningssystemet. Men det blir for enkelt å se på dette bare som et pengespørsmål.

Satsingen på lærerkompetanse strekker seg utover satsingen på etter- og videreutdanning, og jeg vil nevne rekruttering av skoleledere og lærere. Her er GNIST-kampanjen etablert i samarbeid med partene for å bedre rekrutteringen til lærerutdanningene og til læreryrket og for å heve læreryrkets status. Vi ser en bedring av rekrutteringen – og bra er det! Partene samarbeider om flere ulike tiltak både på nasjonalt nivå og i regionene.

Så er lærerutdanningene lagt om fra nå i høst, med vekt på mer spesialisering inn mot fag og trinn og med et nytt pedagogikk- og elevkunnskapsfag.

Kompetansekravene i ungdomsskolen ble skjerpet i 2008. Det ble innført krav om minimum 60 studiepoeng i matematikk, norsk og engelsk for alle som skal tilsettes for å undervise i disse fagene. Vi har også nå, i oktober, sendt på høring et forslag om ytterligere skjerping av kompetanseforskriften, med ytterligere krav om studiepoeng i bestemte fag for å undervise på alle nivå i opplæringen. Vi følger dermed opp stortingsmeldingen om ny lærerutdanning, og alt dette gjør vi for å heve kvaliteten på lærerne.

Veiledning for nyutdannede lærere er startet opp. Regjeringen har som mål å etablere tilbud om veiledning for alle nye lærere, og vi har også iverksatt et program som vi kaller «Vurdering for læring», som er et skolebasert kompetanseutviklingsprogram i vurdering. Så det mangler ikke på tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ber regjeringen øke den statlige andelen av finansieringen knyttet til videreutdanning for lærere og legge fram en forpliktende opptrappingsplan for etter- og videreutdanning som skal omfatte alle lærere i norsk grunnskole og videregående opplæring.

Vi bruker som sagt årlig ca. 400 mill. kr på etter- og videreutdanning for lærere fra statens side. I tillegg kommer kommunenes bidrag. Jeg vet at kommunene ønsker en høyere andel av statlig finansiering av vikarutgiftene for videreutdanningen, og denne fordelingen vil vi vurdere nærmere. Men når vi i dag ikke helt når målene for deltakelse i videreutdanningssystemet, er det liten grunn til å tro at det bare er pengene det står på. Utfordringen er å få lærere og skoleeiere til å benytte de studietilbudene som er utviklet og prioritert i et formelt samarbeid mellom stat, KS, lærer- og skolelederorganisasjonene og Nasjonalt råd for lærerutdanningen.

Noen må gjøre jobben mens læreren er i videreutdanning. I en situasjon med svært lav ledighet blant lærere er tilgangen på kvalifiserte vikarer en utfordring. Hensynet til elevene tilsier at det til enhver tid må være kvalitet i undervisningen, også når lærerne videreutdanner seg. Og vikarutgifter er tatt inn i den avtalen som strategien «Kompetanse for kvalitet» handler om.

Ut fra tallene på søkere i dag har vi et fornuftig nivå på den statlige rammen til kompetansesatsing. Men dette vil jeg selvsagt vurdere løpende i kommende budsjettprosesser. Den fordelingen som partene har avtalt i strategien, vil jeg si er ikke en fordeling som må stå til evig tid.

Vi kommer til å følge deltakelsen i etter- og videreutdanning tett framover og vurdere flere nye tiltak. Men forpliktende opptrappingsplaner for etter- og videreutdanning for den enkelte lærer er det skoleeierne som må ta hånd om. Dette er et klart arbeidsgiveransvar, og det er også skoleeier som må vurdere nytten av og behovet for individuelle EVU-kontoer, slik som Høyre foreslår.

Jeg synes vi har en god debatt nå om etter- og videreutdanning. Men jeg vil understreke at regjeringen gjør ganske mange ting for å bedre dette, og det grunnlaget vi har nå, er godt for det videre arbeidet vi inviterer alle til å støtte opp om.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor Bremer (A) [11:44:59]: Eg høyrer inga slamring av lukka dører i denne saka. Det er for så vidt heilt naturleg, sidan naudsynte tiltak på ein god måte alt er forankra i regjeringa sin politikk, som saksordføraren på ein god måte gjorde greie for. Men det betyr ikkje at temaet om etter- og vidareutdanning av lærarar er uvesentleg i forhold til læraren, i forhold til skulen og ikkje minst i forhold til elevane sitt læringsutbytte. Det blir ofte fokusert på den store skilnaden det kan vera i resultat frå ein skule til neste skule. Det er fordi me altfor ofte opplever eit sviktande læringsmiljø på enkelte skular. Dette kan naturlegvis ha si årsak i manglande fagutdanning blant lærarane, men eg vil seia at det like ofte er sviktande leiaransvar frå skuleeigaren si side.

Eg vil no peika på eit større problem, nemleg den skilnaden me opplever frå eit klasserom til neste. Det kan opplevast å vera mange gonger så stort som skilnaden mellom dei ulike skulane. Og då har me kome til kjernepunktet i denne saka. Den store ulikskapen i resultat frå det eine klasserommet til det neste kan i hovudsak sporast tilbake til ulik lærarfagleg kompetanse. Men då må det likevel understrekast at ei satsing på etter- og vidareutdanning ikkje er nok til å heva resultatet i skulen.

Ein liten visitt til Venstre og Skei Grande: Det må kunne gå an å ha fleire tankar i hovudet samtidig. Eg vil leggja til at me har altså 3 000 skular i landet. Me har 430 kommunar. Dei har hovudansvaret for denne satsinga.

Eg vil i all beskjedenheit visa til dei gode resultata som elevane i Sogn og Fjordane oppnår. Me har lege på toppen av dei fleste statistikkane i landet. Eg blir naturlegvis smigra når ein stadig blir møtt med at dette har si årsak i det unike, genetiske utgangspunktet som alle sogningane og fjordingane er utrusta med! Vel, det kan så vera. Eg skal ikkje protestera på det, men eg vil heller skunda meg å visa til det systematiske arbeidet som blir gjort på dette området i Sogn og Fjordane. Kommunane har i lag med fylkesmannen teke ansvar for å finansiere etter- og vidareutdanninga. I snitt har me difor klart å gi dette tilbodet til 300 lærarar som har teke kompetansegivande vidareutdanning kvart år. Og det er mykje i eit fylke med berre 1 500 lærarar.

Høgskulen i Sogn og Fjordane har gjort ein kjempeinnsats – stilt opp med 10–15 årsverk. Eit anna godt eksempel er det regionale samarbeidet mellom kommunane i indre Sogn. Det har tittelen «Sats på skulen – snu Sogn», og har fokus på meir kompetanse og betre resultat for elevane samt auka samarbeid.

Eg vil vidare i stikkordsform nemna ulike prosjekt, som tilpassa opplæring, digitalt skulesamarbeid og fokus på leiing og karriereplanlegging i skulen. Det er summen av dette som har sendt elevane våre i toppen på alle statistikkar.

Svein Harberg (H) [11:48:22]: Etter forrige innlegg er jeg glad for at jeg er halvparten sogning, for det lover jo bra!

Skolen er i stadig utvikling, det gjøres mange forsøk, og det skal gjøres mange forsøk. Ofte er det synsing og prøving uten grunnlag i forskning som gjennomføres. Jeg tror at det vil det alltid være litt av i skolen. Men det er altså én ting som det nå ligger forskning bak, som er slått fast, og det er at lærernes kvalitet er helt avgjørende for resultatene i skolen.

Lærerne selv sier også at de føler behov for etter- og videreutdanning. Det har vært vist til før her at sju av ti sier at de trenger og vil ha etter- og videreutdanning for å bli bedre lærere. Jeg føler behov for å slå fast at det vi diskuterer i disse to sakene i dag, er ikke de nye lærerutdanningene. Nei, det er de lærerne som er ute i skolen og underviser våre barn nå og i de kommende år, inntil de som går på de nye utdanningene, kommer.

Forslagene vil slå fast hvor viktig dette er. Når det gjelder vektingen fra posisjonen, som snakker fint om dette her i dag, har jeg lyst til å skrive meg inn i Trine Skei Grandes innlegg, for det synes jeg hun påpekte utmerket.

Våre forslag griper fatt i det åpenbare gapet mellom intensjonen og gjennomføringen. Gjennom Høyres forslag vil vi altså gripe fatt i eksisterende lærere, som skal undervise i mange år enda og tilpasse seg på kort sikt. For når det er slik at sju av ti vil, når det inngås en samarbeidsavtale om hvordan man skal gjøre det, og en ikke får uttelling, da er det noe galt med systemet, og det må vi gripe fatt i nå. Det inviteres det til.

Jeg må si at jeg skulle ønske at regjeringspartiene kunne stemme for i dag, men er glad for at de ikke har avvist forslagene våre.

Like viktig er det allerede nå å tenke på lang sikt, slik at en kan forplikte og skape forutsigbarhet for en rett og plikt på begge sider, slik at vi sørger for at det stadig er utvikling i lærerkapasiteten og i lærerkvaliteten.

Oppsummert er det altså slik at selv om Hagen undres over iver og konkurranse fra opposisjonspartiene om å være på banen her, tar jeg det som honnør. Ja, jeg vil være ivrig. Jeg vil gjerne konkurrere om å være best på å utruste eksisterende lærere for framtiden. Vi vil ha et press på etter- og videreutdanning tilpasset læreren nå med én gang, og vi vil skape en systematisk satsing over tid, med rett og plikt og individuell etter- og videreutdanningskonto. Vi lover fortsatt å være ivrige på dette, også i framtiden.

Svein Gjelseth (A) [11:51:40]: Eleven er den viktigaste ressursen i skulen. Læraren må difor møte eleven på det nivået som eleven er, og gi moglegheit til å utvikle seg ut frå sine eigne føresetnader og interesser.

Læraren sin kompetanse og veremåte er heilt avgjerande for elevens læring og utvikling i skulen. Dessverre er det framleis slik at mange lærarar berre snur bunken frå førre skuleåret og fortset med same leksa som i fjor og forfjor. Slik vil ikkje vi ha det i skulen. Tilpassa og god opplæring og kontinuerleg kompetanseutvikling for lærarane og skuleleiarane må vere sentralt i vår utdanningspolitikk.

Kvaliteten må hevast i lærarutdanninga og tilpassast dagens informasjonssamfunn. I skulen er det i dag, sterkare enn nokon gong, konkurranse om elevens oppmerksemd og læring. Læraren bør kunne alt om dagens informasjonsteknologiske utvikling og korleis denne nye teknologien kan og skal brukast i opplæringa. Innsatsen for å lyfte lærarane sin kompetanse må målrettast på ein hensiktsmessig måte med sikte på kvalitet.

Forskarskular for lærarutdanning kan vere ein veg å gå. Motiverte lærarar med høg fagleg og pedagogisk kompetanse i alle delar av landet må vere målsetjinga vår. Derfor er det viktigare enn nokon gong med etter- og vidareutdanning i læraryrket.

Henning Warloe (H) [11:53:36]: Jeg tror det er en stående vits i bedehuskretser at det er lett å si halleluja, men litt vanskeligere å gjøre det. Jeg kom til å tenke på det da jeg hørte på representanten Hagen, som stemplet i alle fall Høyre og sikkert også Venstre og de andre partiene i opposisjon som kun ivrige etter å delta i en markeringskonkurranse.

Vi sier ikke bare halleluja når det gjelder etter- og videreutdanning av lærere i norsk skole, men vi ønsker faktisk å gjøre det. Det er mulig at vi der skiller oss fra regjeringspartiene. Det hørtes i alle fall ut på Aksel Hagen som om det var et ganske stort skille.

Det går en rød tråd – eller kanskje en blå tråd er et riktigere uttrykk – gjennom Høyres skolepolitikk. Det er noen nøkkelbegreper som vi faktisk mener noe med. Vi mener at kunnskap er skolens viktigste resultat, og vi ønsker å se til at kunnskapsutviklingen og kunnskapsproduksjonen i skolen holder en høy kvalitet. Vi er kompromissløse på kvalitet når vi diskuterer ulike tiltak i skolen og i skolepolitikken, og så ønsker vi å stille krav. Det blir altså kunnskap, kvalitet og krav, i denne sammenhengen krav til alle: krav til elevene, vi er tydelige på det, krav til lærere, det er egentlig det vi diskuterer her i dag, krav til skolelederne, altså til rektorene, og krav til skoleeierne, som jo er norske politikere rundt omkring i kommuner og fylkeskommuner. Det å stille krav har det ikke alltid vært legitimt å snakke mye om i norsk skolepolitikk. Vi har sannsynligvis altfor lenge hatt en for slapp holdning til skolens innhold, til skolens kvalitet. Derfor er det kanskje årets understatement når det står følgende i regjeringens kompetansestrategi – det har vært sitert i et tidligere innlegg, men jeg gjentar det likevel:

«Det er derfor en utfordring at 40 prosent av lærerne i grunnskolen ikke har noen faglig fordypning i fagene de underviser i».

Det er et understatement at nesten halvparten av lærerne altså ikke har det. Jeg tror faktisk ikke at folk flest tar inn over seg en så alvorlig situasjon. I hvilken annen sektor ville dette ha blitt akseptert? Jeg kan ikke tenke meg noen annen sektor hvor man ville ha akseptert et så stort innslag av det vi kan kalle for ufaglært arbeidskraft, i alle fall når det gjelder det faglige innholdet i det som det undervises i. Derfor er denne saken veldig viktig. Derfor er det viktig for Høyre ikke bare å si at vi er opptatt av kvaliteten og lærernes kompetanse, men faktisk også å legge fram konkrete forslag for å løse en situasjon som vi ikke lenger kan akseptere at vi skal ha i norsk skole.

Aksel Hagen (SV) [11:56:54]: Ja, jeg åpnet innlegget mitt litt friskt, men jeg konkluderte jo langt roligere, slik jeg i hvert fall minnes mitt eget innlegg. For det er jo riktig som Svein Harberg sier: Det er fint at en er ivrig. Det er også fint for posisjonen og regjeringa at opposisjonen er ivrigere enn oss som sitter i posisjon og regjering. Derfor, så langt – veldig bra!

Der jeg nok ikke er villig til å trekke meg, er på det jeg sa om frukt og grønt. Selvsagt er vi også enige i at læreren er viktig. Vi kan godt også si viktigst, men samtidig er vel alle enige om at lærerne ikke kan være det eneste vi fullt og helt satser på. Det er bl.a. noe som heter skolebygg, det er noe som heter læremidler. Det er også noe som heter helse, og det er noe som heter trivsel, som også er viktig i læringssammenheng. Da kan jeg like så godt som andre representanter her si at vi vet at trivsel er viktig for læring, vi vet at helsa er viktig for læring, og at kosthold er en del av det. Så her er det, som Tor Bremer bl.a. var inne på, et poeng – det tror jeg vi alle er enige om: En må ha flere tanker og virkemidler i hodet samtidig.

Så litt mer om denne bekymringen rundt manglende kompetanse hos lærerne, som jeg deler, så absolutt. Det som gjør det på et vis enda verre, er at dette jo er situasjonen når det gjelder mange profesjonsgrupper i samfunnet vårt framover. For et par dager siden hørte vi at det samme gjelder prester, det samme gjelder sivilingeniører, det samme gjelder alt på helse, det samme gjelder tannleger, osv. Det viser jo at vi har en større utfordring på dette området enn bare det som er knyttet til skolen og opplæringssystemet vårt. Det er derfor denne EVU-satsinga generelt i samfunnet vårt må bli sterkere og tøffere enn det vi får til i dag. Da blir det – for å ta det poenget som jeg prøvde å få fram ganske klart i innlegget mitt også – ikke minst viktig å gå inn i arbeidssituasjonen, der folk er i arbeid, og der folk bor, og få til den økte EVU-aktiviteten med det som utgangspunkt. I tillegg setter jeg veldig stor pris på at det også er tydelig at Nav kommer mer og mer på banen, slik at vi også får hentet inn dem som ikke akkurat per dato står i arbeid.

Elisabeth Aspaker (H) [11:59:32]: Denne debatten har synliggjort klare forskjeller i prioritering mellom opposisjonen på den ene siden og regjeringen på den andre siden. Vi er enige i betydningen av den gode lærer, men vi er åpenbart uenige om hvor tungt det bør satses for at skolen skal fremstå som en mer attraktiv arbeidsplass for lærerne og en bedre læringsarena for dem skolen er til for, nemlig elevene.

Mange elever opplever for lite mestring på alle nivåer i skolen, og andre elever kjeder seg fordi de ikke får utfordringer nok. I begge tilfeller trengs lærere med solide faglige og pedagogiske evner for å lose elevene fram til gode resultater.

Når læreren er viktigst, og når forskningen slår det så tungt fast, er det uforståelig at regjeringen ikke vil prioritere etter- og videreutdanning høyere. I stedet opplever vi at det satses på tiltak vi ikke vet om virker. Det er et stort paradoks at regjeringen lovfester stadig nye tiltak som tvinger kommunene til å prioritere – frukt og grønt og leksehjelp fremfor satsing på kompetente lærere.

Vi står overfor en krevende situasjon med tiltagende lærerkrise i skolen, men finansiering av videreutdanningsstrategien står på stedet hvil. Høyre er i tvil om regjeringen og kunnskapsministeren ser det fulle alvoret i dagens situasjon, der lærerkompetansen i stor og økende grad er i utakt med skolens og elevenes behov. Statsråd Tora Aasland nevnte at det var en fornuftig ramme på videreutdanningstiltak til neste år. Det er litt uforståelig at regjeringen kan mene det når flere tusen lærere i skolen i dag er uten godkjent utdanning der de underviser, og når nye kompetansekrav til lærerne – både de som er vedtatt, og de nye som er varslet, og som Høyre støtter – faktisk vil innebære et enda større behov for kompetanseheving.

Høyre mener det kan og må gjøres enda mer for å legge bedre til rette for at lærere kan kombinere etter- og videreutdanning med jobb og familieforpliktelser. Jeg minner igjen om den interpellasjonsdebatten vi hadde i vår, om bedre tilpasning av tilbudene etter innspill både fra KS og fra lærerorganisasjonene. Vi må lære av erfaringer fra organisering av kompetanseheving for innføring av Kunnskapsløftet og fra kommuner og fylker som har gjennomført omfattende etter- og videreutdanningstiltak for et stort antall lærere til en langt lavere pris, til og med i kombinasjon med at lærerne har stått i jobben sin. Der har statsråden og flere andre et poeng, at vi må greie å gjøre begge deler. Det er viktig å få til kompetanseheving, men det er samtidig viktig at elevene har kompetente lærere i klasserommet.

Til Aksel Hagen vil jeg si: Det er viktig å ha et åpent sinn, men det er også viktig at finansministeren har en åpen pengebok på dette området.

Statsråd Tora Aasland [12:02:43]: Vi har et godt samarbeid med finansministeren og Finansdepartementet om å få midler til skolene i sin alminnelighet. De 400 mill. kr som vi så langt har brukt per år på etter- og videreutdanning, mener jeg er et meget godt bidrag fra statens side.

Den strategien som nå er i sitt andre år, som heter Kompetanse for kvalitet, er regjeringens svar på de spørsmålene som forslagsstillerne har. Vi ønsker at dette skal være det viktigste videreutdanningsbidraget, i tillegg til det som nå skjer når det gjelder etterutdanning. Selv om vi kanskje sliter litt med å få nok deltakere i videreutdanningsopplegget, ser vi at det er en forbedring. Vi ønsker selvfølgelig å få det enda bedre og vil følge nøye med, slik at vi eventuelt kan endre fordelingsnøkler, kostnadsnøkler, som noen av tiltakene. Men Kompetanse for kvalitet er en varig satsing. Den er det bred enighet om, den er tiltrådt av mange parter, den gir studiepoeng, og den er knyttet sammen med den nye lærerutdanningen.

Det er jo ikke slik at vi skal vente til vi får de første studentene ut fra den nye lærerutdanningen før vi gjør noe med etter- og videreutdanning. Vi gjør det samtidig. Det er viktig at også høgskolene og lærerutdanningsinstitusjonene er med i denne avtalen, fordi deres innsats er helt avgjørende. Her sikres kvaliteten, og det er meget gode tilbakemeldinger fra lærerne når det gjelder akkurat denne videreutdanningen.

Vi arbeider nå med å legge til rette for at det blir mer fleksibilitet, lettere i forholdet mellom etterutdanning og videreutdanning, og for at det også blir bedre tilgjengelighet, fordi vi nå knytter strategien til de regionene som er opprettet i forbindelse med ny lærerutdanning. Vi skal sikre både at det blir minst mulig avstand mellom lærer og sted for videreutdanning, vi skal sikre at kvaliteten holdes høy, og vi skal sikre at begeistringen for dette tiltaket holdes.

Så her mener jeg vi har et godt svar. Men som nevnt både av meg tidligere og av flere: Dette er ett av flere tiltak. Når det gjelder bare etterutdanningen – som selvfølgelig kommunene, eller skoleeierne, selv har ansvaret for – var over 170 000 deltakere på ulike etterutdanningstiltak i 2009. Så er det ganske mange også innenfor videreutdanning, og det er tiltak som er igangsatt av skoleeierne selv. Dette er det bidraget der staten går inn med ganske mye penger, og som vi ønsker å følge opp, og dette er det bidraget som jeg håper vil være en god garanti for at vi også i framtiden får gode lærere, også lærere som tar videreutdanning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.