Per-Kristian Foss (H) [12:30:38]: (ordfører for saken): Uten forkleinelse for verken statsråden, Riksrevisjonen eller undertegnede, men denne debatten blir kanskje et antiklimaks i forhold til den foregående.

Nå dreier det seg om Riksrevisjonens kontroll, og det de har undersøkt i forhold til Landbruksdepartementet, er jo da, punkt en, i hvilken grad status og utviklingen i jordbruket er i tråd med Stortingets mål om et aktivt, variert og attraktivt jordbruk over hele landet som leverer mat og fellesgoder. Og som punkt to: I hvilken grad ivaretar Landbruks- og matdepartementet sitt styringsansvar, slik at Stortingets mål kan nås? Og som et tredje moment: I hvilken grad ivaretar Landbruks- og matdepartementet sitt ansvar for et hensiktsmessig virkemiddelapparat?

Undersøkelsesperioden omfatter mange regjeringer i perioden fra 1999 til 2009. Undersøkelsen viser at det har vært en markert reduksjon i antall jordbruksbedrifter siden 1999, og at antallet nedleggelser har tiltatt sammenliknet med forrige tiårsperiode. Nedleggelsene skjer hovedsakelig for jordbruksbedrifter under 200 dekar, og om lag to tredjedeler av alle nedleggelser har vært blant bedrifter under 100 dekar. Andre jordbruksbedrifter over 300 dekar har samtidig økt. Utviklingen har ført til en økende konsentrasjon av jordbruksbedrifter i Rogaland, på Østlandet og i Nord-Trøndelag. Samtidig har det blitt relativt færre bedrifter i Nord-Norge, i Agder-fylkene og på Vestlandet med unntak av Rogaland. Det har særlig vært stor nedgang i antall bedrifter med melkeproduksjon, hvor antall bedrifter har blitt tilnærmet halvert de siste ti årene. Departementet opplyser imidlertid at melkeproduksjonen er opprettholdt i samtlige fylker, noe som skyldes kvoteordningen for melk kombinert med de økonomiske virkemidlene.

Inntektene i jordbruket økte fra 1999 til 2009 med i underkant av 50 pst. mot 57 pst. i samme periode for alle lønnstakere. Det fremgår også at gjennomsnittsalderen blant gårdbrukere har økt fra 48 år til 50 år i perioden, og at alderen er økende jo mindre areal det er på jordbruksbedriften.

Det er også indikasjoner på at jordbruket innen enkelte produksjonsformer ikke er tilstrekkelig attraktivt til at rekrutteringen sikres i et langsiktig perspektiv.

Det er bra at målet for matproduksjon er nådd, men vi vil påpeke at dette er det eneste fastsatte målet som faktisk er nådd, og det er bekymringsfullt at måloppnåelsen er varierende for de øvrige målene.

Det er store utfordringer i de deler av landet der de naturgitte forholdene for jordbruket er svakest, og det er en risiko for ikke å opprettholde et aktivt og variert jordbruk over hele landet.

Så kan man selvfølgelig stille seg følgende spørsmål: Var målene som ble fastsatt, realistiske, eller var de et resultat av politiske overveielser? Det gjelder ofte det man kan kalle en slags politisk konkurranse om å love mest mulig, noe som ikke er helt ukjent når man utarbeider stortingsmeldinger. Jeg regner med at regjeringen vil se nøye på dette i forbindelse med den varslede landbruksmelding som jeg skjønner er til diskusjon i regjeringspartiene – og dermed sannsynligvis også i regjeringen.

Det er en enstemmig komité som legger dette frem. Det er bare en, vi får si marginal dissens, hvor komiteens flertall – Høyre og Fremskrittspartiet tilhører ikke det i denne sammenheng – advarer litt og ber om at det ikke bare er de kvantitative mål som blir viktige, men at andre mål ikke blir oversett. Blant de mål nevner man områder som «sjølforsyningsgrad, flere distriktsarbeidsplasser, bedre miljø og økt tillit hos forbrukere gjennom høy kvalitet». Jeg siterer her fra flertallsinnstillingen.

Så vil jeg bare legge til – jeg skal ikke argumentere for dette – at dette er jo mål som i og for seg også er kvantifiserbare. Selvforsyningsgraden er det. Det står opplyst i det dokumentet vi har til behandling, at selvforsyningsgraden når det gjelder jordbruksprodukter i Norge, har økt fra 43 pst. i 1999 til 49 pst. i 2008. Det innebærer at om lag halvparten av den matvaremengden som forbrukes i dag, blir produsert i Norge, regnet på energibasis. Så sånn sett er dette også mål som det er mulig å kvantifisere, men ikke desto mindre påpeker Riksrevisjonen problemene ved at det kan være en slags indre konflikt mellom de mål som settes opp, og at det er noe man burde hensynta i den jordbruksmelding som jeg har omtalt tidligere.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:35:44]: Bare noen ganske korte kommentarer i sakens anledning.

Det bevilges ifølge innstillingen om lag 14 mrd. kr årlig til landbruket, og av dette kanaliseres ca. 12 mrd. kr over jordbruksavtalen. Avtalen og de midlene som kanaliseres gjennom denne, skal bidra til å oppfylle de mål og retningslinjer som Stortinget har trukket opp for landbrukspolitikken. Dette er store beløp, og dersom det først skal brukes så mye penger på dette, er det svært viktig at midlene forvaltes på en riktig måte og etter de retningslinjer vi har gitt.

Riksrevisjonen har foretatt undersøkelse av måloppnåelse og styring i landbruket og konstaterer at målet for matproduksjonen er nådd, mens man uttrykker bekymring for at måloppnåelsen er noe varierende for øvrige mål.

Riksrevisjonen hevder også at det er viktig at departementet klargjør de videre forutsetninger for måloppnåelse ut fra Stortingets politiske prioriteringer. En enstemmig komité presiserer i tillegg at det er departementets ansvar å klargjøre hva som kan være realistisk måloppnåelse.

Riksrevisjonen påpeker i tillegg at det er nødvendig å operasjonalisere de overordnede jordbrukspolitiske målene nærmere gjennom mer konkrete, avgrensede og etterprøvbare mål som grunnlag for styring og resultatmåling.

Med tanke på de store beløp man i dag bruker på ulike tilskuddsordninger i landbruket, er det svært viktig at man utvikler systemer som både er treffsikre og etterprøvbare. Vi ser derfor fram til å behandle en landbruksmelding der både dette og andre sider av vår landbrukspolitikk blir gjennomgått på en seriøs og grundig måte.

Ola Borten Moe (Sp) [12:37:52]: Når det gjelder denne rapporten fra Riksrevisjonen, slutter jeg meg til den beskrivelse som saksordføreren ga. La meg helt innledningsvis si at det er en ganske alvorlig situasjonsbeskrivelse som gis av tilstanden og utviklingen innenfor norsk jordbruk og primærproduksjon av mat i dette landet. Det bør hele salen legge seg på hjertet i oppkjøringen til det meldingsarbeidet som nå er startet fra regjeringens side om norsk matproduksjon.

Det er noen punkter jeg har lyst til å kommentere. Det ene er måloppnåelse. Der synes jeg det er en relevant kritikk som kommer fra Riksrevisjonen, ikke bare til departementet, men også til det politiske miljøet, også til Stortinget, slik jeg leser og tolker rapporten. For det er jo et faktum at det er mange mål innenfor norsk jordbrukspolitikk. En del av dem er delvis motstridende. Det gjør jo at det ikke er lett å være næring, ei heller forvaltning. Det er også et ansvar som jeg tenker i stor grad tilligger denne salen å rydde opp i, slik at man har stringente, lett oppfattelige mål som det er mulig å følge opp i praksis.

Så bør jo departementet legge seg på hjertet at det er viktig å rapportere tilbake på egnet måte om de målene som faktisk er der, og på et sånt vis at Stortinget har mulighet til å følge utviklingen godt.

Vi leser at selvforsyningsgraden i Norge har gått opp gjennom perioden. Det er på den ene siden gledelig. På den andre siden er det relevant å tilføye at mye av grunnen til at selvforsyningsgraden har gått opp, er økt produksjon av hvitt kjøtt. Det er økt kraftfôrimport som ligger til grunn for den økningen. Det er altså ikke en økning av norsk matproduksjon basert på norske ressurser. Det synes jeg denne salen bør merke seg. Selvforsyningsgraden i Norge må, som jeg ser det, hvile på de ressursene vi har, og den forvaltningen vi er i stand til å gjøre på egen kjøl.

Så er det interessant det Riksrevisjonen bemerker om kontroll. Det er også bemerket i en enstemmig innstilling fra komiteen. Om det tenker jeg to ting. Det ene er selvsagt at kontrollarbeidet slik det foregår nå, får en grad av kritikk. På den andre siden tror jeg at vi skal være oppmerksom på at vi ikke bygger opp altfor stort byråkrati, altfor store systemer, som skal følge opp dette. Men en offensiv tilnærming til dette vil være å se på måten man utformer tilskudds- og støttesystemer på, slik at de i seg selv er objektive og krever lite kontroll og oppfølging. Det er mange forskjellige ordninger innenfor norsk jordbrukspolitikk. Noen krever mye forvaltning, andre krever svært lite. Jo mer objektive og enkle disse ordningene er utformet, jo mindre vil behovet for kontroll være. Jeg tenker at alt dette er uhyre viktig i det videre arbeidet som først regjeringen skal gjøre, og så denne salen skal gjøre, i forhold til en ny melding om jordbrukspolitikken.

Jeg synes som sagt at den utviklingen som beskrives, er alvorlig. Den er vi nødt til å adressere, i hvert fall hvis vi skal holde fast ved de overordnede målene som et flertall av komiteens medlemmer her står fast på. Jeg er uenig med saksordføreren i at det er en mindre dissens. Det er en ganske alvorlig dissens når man ser på de målformuleringene som alle partier utenom Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg til.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:42:35]: Riksrevisjonen har gjort en grundig og god gjennomgang av jordbrukspolitikken og forvaltningen. Riksrevisjonen har i sin rapport pekt på at målene for jordbrukspolitikken i varierende grad blir nådd, og at styring og forvaltning har forbedringspotensial for å sikre måloppnåelse og unngå feilutbetalinger.

Riksrevisjonens dokument med Stortingets merknader blir et nyttig dokument som departementet vil bruke i arbeidet med å forbedre politikken og forvaltningen i tiden framover.

Riksrevisjonens vurderinger er i hovedsak gjort med utgangspunkt i utviklingen de siste ti år, fra 1998 til 2008. Denne regjeringen har gjennomført en kursendring i landbrukspolitikken, med virkning fra 2006. Målene er nå vektet annerledes enn av foregående regjering. Dette har Riksrevisjonen i sin undersøkelse bare delvis kunnet fange opp, fordi det har skjedd i løpet av perioden. Det gjelder bl.a. inntektsutvikling, utvikling i antall bedrifter, sysselsetting og prioritering av å holde åpne kulturlandskap gjennom økt beiting.

Det er både gledelig og viktig for vår matforsyning at Riksrevisjonen konkluderer med at målet om matproduksjon blir nådd. Det vil være et svært viktig mål for politikerne også framover – og så langt som mulig på nasjonale ressurser.

Jeg er enig med Riksrevisjonen i at det er vesentlige utfordringer knyttet til å oppnå det overordnede målet om å opprettholde et aktivt og variert jordbruk over hele landet. Dette har vært en utfordring i lang tid, og departementet har i mange år rapportert til Stortinget om grader av manglende måloppnåelse i noen områder av landet. Det er korrekt som Riksrevisjonen påpeker, at utfordringene er særlig store i deler av landet der de naturgitte forholdene for jordbruket er svakere. Dette har også blitt tillagt betydelig vekt av regjeringen, bl.a. i de seneste jordbruksoppgjørene.

Riksrevisjonen påpeker behov for både økt målretting og forenkling av virkemidlene. Dette er problemstillinger vi stadig har stor oppmerksomhet omkring. Det er imidlertid enkelte motsetninger mellom målretting og forenkling. Økt målretting kan gi et mer omfattende og differensiert virkemiddelsystem med økt byråkrati, mens et enklere system kan redusere muligheten til å forfølge særskilte mål. Derfor skal vi videreutvikle det systemet som er påbegynt, med å forenkle der det er hensiktsmessig, og målrette der det er viktig, for å nå de overordnede målene.

Riksrevisjonen påpeker noen svakheter ved kontrollsystemer i forvaltningen, men viser også til at fylkesmannens kontrollarbeid de siste to årene har gitt gode resultater. Vi har hatt og har stor oppmerksomhet om disse spørsmålene. Tilskuddene er en viktig og betydelig del av landbrukspolitikken. Det er derfor svært viktig at både tilskuddsmottakere og samfunnet for øvrig har tillit til systemet. I tillegg til en effektiv og trygg forvaltning skal vi ha et tilstrekkelig robust kontrollsystem. Det er viktig både for å unngå direkte feilutbetalinger og for å sikre at virkemidlene virker i tråd med formålet. Riksrevisjonen har pekt på at visse farer for feil kan oppstå. Det skal vi arbeide videre med. I denne sammenheng bør det imidlertid også understrekes at alle undersøkelser viser at omfanget av feil og feilutbetalinger samlet sett er relativt lite. Jeg er svært bevisst på at et robust kontrollsystem som sikrer mot feilutbetalinger, er viktig både for legitimiteten og oppslutningen om landbrukspolitikken.

Mål, måloppnåelse og virkemidler vil bli sentralt i den kommende stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken. I det arbeidet vil departementet så langt som overhodet mulig følge opp Riksrevisjonens merknader. Samtidig mener jeg det er riktig å ha ambisiøse mål for denne politikken. Det er viktig å ha noe å strekke seg etter.

Departementet vil følge opp komiteens merknad om å klargjøre de politiske prioriteringene og operasjonalisere disse på en hensiktsmessig måte. Å prioritere er å avveie kryssende hensyn innenfor en helhet. Det er politikkens natur. Også innenfor landbrukspolitikken må vi avveie motstridende mål og hensyn, og jeg er glad for at komiteen i innstillingen har en bevissthet om at landbrukspolitikken har målkonflikter. Det er politisk prioritering å avveie motstridende mål og hensyn. Det har denne regjeringen forsøkt å gjøre, men vi skal bli enda tydeligere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:47:42]: Endelig har Riksrevisjonen – som Stortingets kontrollorgan for forvaltningen – kommet med sin undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, som kan danne grunnlaget for en ærlig debatt. Dette er gledelig nytt fra Riksrevisjonen, og det er gledelig nytt for Stortinget. Ut fra min erfaring må vi tilbake til Stortingets opptrappingsvedtak for jordbruket i 1975 for å finne en tilsvarende situasjon og en tilsvarende mulighet.

Hva mener jeg med dette? Jo, jordbrukspolitikken er i flere tiår for innbyggere og gårdbrukere framstilt som noe annet enn det som er den politiske virkeligheten. Det har hatt store konsekvenser for næringsutøverne, det har ført til betydelige feilinvesteringer.

I Riksrevisjonens oppsummering av funnene i kapittel 3 påpekes det at Stortinget i Innst. S. nr. 167 for 1999–2000 har lagt vekt på «å opprettholde et aktivt og variert jordbruk over hele landet», at det er ønskelig «å videreføre et desentralisert jordbruk med en variert bruksstruktur som alternativ til en mer industribasert næring», og behovet for «en moderat utvikling i retning av større driftsenheter».

Riksrevisjonens undersøkelse viser bl.a. en markert nedgang i antall gårdsbruk i drift siden 1999 og at nedleggelsen har tiltatt sammenlignet med forrige tiårsperiode. Antall bruk med mjølkeku er nærmest halvert. Arbeidsproduktiviteten i perioden 1990–1999 var på pluss 2,7 pst. For perioden 1999–2008 var den på pluss 4,9 pst., nærmest en dobling – et svært, svært høyt tall sett i forhold til næringslivet ellers i Norge.

Når det så gjelder kapitalproduktiviteten, som er et like vesentlig begrep i samfunnsøkonomisk forstand, var den i perioden 1990–1999 på pluss 2,8 pst., mens den for perioden 1999–2008 var på pluss 1,6 pst., nærmest en halvering.

Videre står det i Riksrevisjonens rapport at det er en svakere inntektsutvikling i jordbruket siste tiårsperiode enn for lønnsmottakerne, og at bare 53 pst. av dagens gårdbrukere tror på videre drift av gården.

Riksrevisjonen sier:

«Samlet sett viser dette at det er risiko for at utviklingen ikke går i retning av å opprettholde et aktivt og variert jordbruk over hele landet.»

Videre sier Riksrevisjonen:

«Styringsinformasjonen inneholder imidlertid i liten grad vurderinger der utviklingstrekk blir satt opp mot de overordnede målene som Stortinget har vedtatt for området. Etter Riksrevisjonens vurdering kan det stilles spørsmål ved om denne styringsinformasjonen i tilstrekkelig grad er rettet mot å gi en helhetlig vurdering av hvordan virkemiddelbruk og resultater bidrar til å nå de overordnede målene for sektoren, og av hvordan eventuelle målkonflikter håndteres.»

Med Riksrevisjonens språk er dette for meg sterke og klare påpekninger.

Tidligere departementsråd Per Harald Grue i Landbruks- og matdepartementet har i hele perioden fra tidlig på 1980-tallet til for få år siden vært øverste embetsmann i Landbruks- og matdepartementet. Han har uttalt:

«Måloppfyllelsen av landbrukspolitikken har vært meget god. Faktisk har vi truffet med innertier for både sysselsetting og effektivitetsutvikling.»

Riksrevisor Jørgen Kosmo har uttalt at

«om målet med landbruket er å produsere mest mulig billig mat, så er politikken ekstremt vellykket».

Dette viser at det er en skarp motsetning mellom hva som står i Innst. S. nr. 167 for 1999–2000, og, kanskje viktigst, den samfunnsforståelse det dokumentet skapte, kontra hva som faktisk har blitt resultatet.

Jeg er glad for innstillinga fra flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Flertallet sier at det er bekymringsfullt at måloppnåelsen er varierende for øvrige mål, altså utover kvantum mat. Jeg er svært glad for innstillinga, hvor det også står at det er viktig at departementet klargjør de videre forutsetninger for god måloppnåelse ut fra Stortingets politiske prioriteringer – sjølsagt.

Så innføres et nytt begrep, nemlig realistisk måloppnåelse. Jeg håper at alle mål skal være realistiske. Hvis det ikke er realistiske mål, fører det til betydelig feilallokering av ressurser. Og det er fullt mulig å operasjonalisere mål. Som saksordføreren var inne på i forbindelse med sjølforsyningsgrad, er det et av de begrepene som det er lettest å operasjonalisere. Slik det i dag blir operasjonalisert, inngår ikke import av fôr til husdyrbruk i Norge i sjølforsyningsgraden. Når vi dermed øker importen av mjøl til våre husdyr, som nå skjer, fører ikke det til noen endring av vår sjølforsyningsgrad, slik den nå er definert. Men virkeligheten er sjølsagt at vår evne til å produsere mat for egen befolkning går ned, og sjølforsyningsgraden beregnet på den måten gir et feilaktig bilde. Det har skjedd en endring i innholdet i sjølforsyningsgraden når det defineres slik nå. Slik var det ikke på midten av 1980-tallet.

Det er altså behov for en klargjøring av begrepene, slik at vi kan ha full klarhet i om målsettingene nås, gitt omforente definisjoner.

Det sies videre fra flertallet – og det er jeg også veldig glad for – og det er spesielt at ikke Høyre og Fremskrittspartiet kan være med på det, at det er viktig framover å få fram en samlende visjon for landbruket, en samlende visjon for jordbruket: jordbruk som er bruk av jord, eller i den klimadiskusjonen vi er inne i nå, som er innvinning av solenergi. Jeg håper at landbruksministeren legger seg på minne den definisjonen: Jordbruk er bruk av jord. Jordbruk er innvinning av solenergi. Det er en definisjon som er i tråd med hva som nå er den internasjonale utfordringa fra FNs matvareorganisasjon, nemlig at ethvert land må utnytte sine naturressurser for dermed å produsere det som en har best evne til å produsere, gitt en situasjon hvor vi står overfor betydelige matvareutfordringer. Det betyr også at den samlende visjonen må bygge på den gamle læresetning om at jordbruket skal bygges på plogkjøl, ikke på skipskjøl. Det skal bygges på norske naturressurser, ikke importerte naturressurser. Hvis jordbruket bygges på importerte naturressurser, er det et jordbruk som står på vaklende føtter i en situasjon hvor det blir knapphet på ressursene. Det blir egen evne til å forsyne befolkningen med mat, som blir det sentrale, og jeg håper det kommer fram i den samlende visjonen.

Avslutningsvis: Det står en bra sak i innstillingen, nemlig at det er nødvendig med en landbruksmelding som tar opp de fundamentale konflikter i måloppnåelsen. Ja, det skal være visst at det er grunnleggende viktig. Og den viktigste konflikten har i hele etterkrigstida, helt fra tidlig på 1950-tallet, vært hvordan en skulle makte å kombinere en økonomisk jamstilling av jordbrukets utøvere med andre yrkesutøvere, samtidig som en ikke skal få en overproduksjon av mat. En overproduksjon av mat har, som vi vet, ingen verdi; det er noe som forgår. Man må balansere produksjonen, og da må man ha et sett av virkemidler som sikrer det. Det er en krevende operasjon, men det er en fullt mulig operasjon dersom det er vilje til det.

Helt til slutt står det også om et landbruk som både er en god kulturbærer, og som gir rom for økt kreativitet. Jeg vil understreke det. Sagt på en annen måte er det et jordbruk som har røtter og vinger, som har forankring og evne til omstilling og ser mulighetene i tida.

Innstillinga er et godt og viktig grunnlag for å få en ærligere debatt framover om jordbrukets framtid.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:59:01]: Eg skal vera veldig kort. Eg synest Lundteigen er inne på veldig mange viktige poeng, som eg forstår statsråden kjem tilbake til, ikkje minst dette med sjølvforsyning, som komiteens fleirtal har vore oppteke av.

I grunnen tek eg ordet berre for å peika på ei problemstilling som eg meiner eksisterer i forhold til Riksrevisjonen, og som eg òg har teke opp med riksrevisor ein del gonger. Det går på dette med at ein revisor på ein måte alltid vil vera oppteken av å telja noko, t.d. telja pengar, noko som er lett å måla. Derfor er eg veldig glad for at komiteen peiker på dette, at det må ikkje berre vera kvantitet som er viktig, men òg kvalitet, og at me no frå statsråden si side får ei landbruksmelding som har ein samlande visjon for landbruket, og som kan spegla av dei utfordringane som kontroll- og konstitusjonskomiteen har peikt på i samband med rapporten frå Riksrevisjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.