Presidenten: Heller ikke for denne saken foreligger det noe forslag om debattopplegg.

Marit Nybakk (A) [11:02:33]: (ordfører for saken): Vårt langvarige samarbeid med Russland innenfor atomsikkerhet er en viktig del av det totale samarbeidet vi har bilateralt med Russland. Og la meg legge til: Det er i norsk interesse å ha et nært samarbeid med Russland på akkurat dette området.

Det er viktig at vi bidrar til å rydde opp i atomforurensningen i våre nærområder. De nye trusselbildene forteller oss at det radioaktive avfallet i Nordvest-Russland lett kan omdannes til såkalte «dirty bombs» hvis det havner i hendene på terrorister eller andre kriminelle, ja faktisk er det slik at ikkespredningsregimet oppfatter Kolahalvøya som det området i verden der nukleært og spaltbart materiale representerer den største trusselen mot sikkerhet og miljø. La meg legge til at dette materialet ikke bare representerer en risiko for helse og miljø – det gjør det selvfølgelig også – men dårlig sikret spaltbart materiale er en trussel i et sikkerhets- og ikkespredningsperspektiv.

Vi behandler i dag innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av atomsikkerhetssamarbeidet med Russland. Men det er ikke mer enn et halvt år siden Stortinget hadde oppe utenriks- og forsvarskomiteens innstilling om Meld. St. 11 for 2009–2010, der Utenriksdepartementet gikk grundig igjennom samme sak, og der konklusjonen var at det er viktig å videreutvikle og styrke sikkerhets- og beredskapssamarbeidet med Russland. Denne innstillingen til Stortinget kom for øvrig også etter at dette dokumentet fra Riksrevisjonen forelå.

I perioden 1995–2009 bevilget Stortinget i overkant av 1,4 mrd. kr til dette prosjektet. Riksrevisjonens undersøkelse viser at tiltak finansiert med norske midler i all hovedsak er gjennomført som planlagt, men at det gjenstår en del viktige uløste oppgaver. Det dreier seg bl.a. om kapasiteten for langtidslagring og håndteringen av annet miljøfarlig avfall.

Utenriksdepartementet karakteriserer i Meld. St. 11 tiltakene som en «suksesshistorie gjennomført i en periode med store endringer i Russland», og videre:

«Ambisjonene for samarbeidet med Russland må derfor på ethvert samarbeidsområde være realistiske og langsiktige i forhold til rammevilkårene.»

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har særlig merket seg at det gjenstår utfordringer som fjerning av det brukte brenselet og det radioaktive avfallet fra den gamle militærbasen i Andrejevbukta, noe som kan føre til økt risiko for radioaktiv forurensning. Komiteen sier seg fornøyd med at spørsmålet følges opp i den norsk-russiske atomkommisjonen. Det er for øvrig viktig at de planlagte felles toktene ikke begrenses til tidligere undersøkte områder, men omfatter alle viktige kilder til radioaktiv forurensning.

Vi registrerer for øvrig at Utenriksdepartementet vil ta med seg Riksrevisjonens merknader i sitt arbeid, ved å heve kvaliteten i atomsikkerhetssamarbeidet med Russland.

Tilbake til utenriks- og forsvarskomiteen. I juni uttalte komiteen enstemmig at det norske bidraget utover 2012 mer og mer må knyttes til myndighetssamarbeid og samarbeid om miljøovervåking og beredskap, samtidig som norsk innsats i større grad enn tidligere må ses i et internasjonalt perspektiv og fortrinnsvis samordnes med prioriteringene til andre samarbeidsland.

La meg legge til at jeg er glad for det brede internasjonale engasjementet som vi ser i dag for å løse kostnadskrevende atomutfordringer i Nordvest-Russland. Og som det også står i innstillingen, ble det under toppmøtet i Washington i år om kjernefysisk sikkerhet vedtatt en erklæring om å sikre alt sensitivt kjernefysisk materiale i løpet av fire år. Der var også Nordvest-Russland nevnt.

Også sluttdokumentet fra tilsynskonferansen for NPT i mai i år, altså Ikke-spredningsavtalen, er verdt å ta med seg.

Helt siden den kalde krigens slutt har verdenssamfunnet samarbeidet med Russland og andre postsovjetiske stater om å sikre og fjerne materiale fra kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen. De to amerikanske senatorene Sam Nunn og Richard Lugar har gjort en kjempejobb både når det gjelder Nordvest-Russland, og ved å sikre de kjemiske våpnene i Russland, og de har vært nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid flere år på rad.

Riksrevisoren, Jørgen Kosmo, sa i sin pressemelding da Dokument 3:9 for 2009–2010 ble lagt fram:

«Ulykker og forurensning på dette området vil ha alvorlige konsekvenser for befolkningens helse og sikkerhet, miljø og næringsinteresser i Norge.»

Det kan jeg slutte meg til. Nettopp derfor er det viktig at arbeidet fortsetter, selv om – og det går klart fram av Riksrevisjonens rapport – rammevilkårene av og til er krevende og tar tid.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:08:38]: Etter Sovjetunionens sammenbrudd er det avdekket betydelige konsentrasjoner av sivile så vel som militære nukleære installasjoner og radioaktive kilder i Nordvest-Russland. Dette utgjør en risiko for radioaktiv forurensning også i Norge dersom ulykker skulle oppstå. Men allerede i sovjettiden ble man på norsk side oppmerksom på denne trusselen. Det ble innledet et samarbeid i 1988, da det ble undertegnet en miljøavtale og opprettet en norsk-sovjetisk miljøvernkommisjon. Dette samarbeidet ble fornyet og videreført mellom Norge og Russland i 1992, og ytterligere forsterket i 1998 med en avtale om samarbeid om atomsikkerhet.

Fra 1995 til 2009 har norske myndigheter bidratt med om lag 1,5 mrd. kr til atomsikkerhetsarbeidet i Nordvest-Russland. Målet for dette arbeidet har vært å bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensning fra de nukleære installasjonene i dette området, som ligger så godt som i vårt nabolag.

Jeg har selv hatt anledning til å besøke de fleste prosjektene Norge har bidratt i. Noen av prosjektene har jeg sågar besøkt flere ganger. Lageret med brukt kjernebrensel i Andrejevbukta var etter mitt skjønn fullstendig uforsvarlig. Norske bidrag har nok avhjulpet situasjonen noe, men det er fortsatt en lang vei å gå før situasjonen der er tilfredsstillende.

Jeg har også hatt gleden av å besøke det norskfinansierte anlegget utenfor Murmansk som etter planen skulle behandle lavradioaktivt avfall. Forbedringen av sikkerheten ved Kola kjernekraftverk må vel sies å ha vært et prosjekt der norsk innsats har hatt stor betydning, selv om enkelte hevder at det kun har bidratt til å forlenge kjernekraftverkets levetid. Det kan godt være at dette er riktig, men det er også mulig, eller rettere sagt svært sannsynlig, at russerne hadde forlenget levetiden på kraftverket uten at sikkerheten var blitt forbedret. Norge har bidratt til bl.a. nødstrøm til dette anlegget for å sikre reaktorkjøling i krisesituasjoner, og vi har også bidratt med å bygge en brann- og redningsstasjon ved kraftverket.

Jeg har også hatt gleden av å besøke verdens største skipsverft, Severodvinsk utenfor Arkhangelsk, og sett opphugging av atomubåter finansiert med norske kroner og amerikanske dollar.

Riksrevisjonen har nå foretatt en undersøkelse som har hatt som mål å vurdere norske og russiske myndigheters arbeid med å beskytte befolkningen og miljøet mot radioaktiv stråling og forurensning. Undersøkelsene er gjennomført som en parallell revisjon med den russiske riksrevisjonen. Jeg registrerer at også Riksrevisjonen påpeker at det fortsatt gjenstår en del utfordringer, bl.a. med hensyn til framtidig lagring av radioaktivt avfall. Det er også verdt å merke seg at det er fortsatt er en betydelig korrupsjonsrisiko i Russland, og det er viktig at de som arbeider med disse prosjektene, er seg dette bevisst.

Riksrevisjonen stiller også spørsmål om de etablerte norsk-russiske samarbeidsorganene og praktiseringen av de bilaterale avtalene på en betryggende måte møter de utfordringer man står overfor med hensyn til overvåkning og varsling. Det er også en utfordring for miljøovervåkningssamarbeidet at berørte norske myndigheter ikke har hatt adgang til noen av de viktigste områder og anlegg på russisk side for å kunne gjennomføre felles miljøundersøkelser.

Riksrevisjonens undersøkelse viser også at det i begrenset grad er blitt gjennomført konkrete tiltak for overvåkning av miljøet, bl.a. er kjente radioaktive kilder i liten grad blitt overvåket.

Vi slutter oss også til Riksrevisjonens vurdering, at det er viktig at de planlagte felles toktene ikke begrenses bare til tidligere undersøkte områder, men omfatter alle kilder til radioaktiv forurensning.

Til slutt vil jeg understreke nødvendigheten av å ha meget streng kontroll med bruk av midler til de ulike prosjektene, at prosjektene følges nøye opp og at man er oppmerksom på faren for dobbeltfinansiering av prosjekter og forsøker å unngå dette. Jeg forutsetter derfor at dette følges nøye opp av regjeringen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:13:23]: Med en så grundig innstilling og så stor enighet er det ikke store saker for meg å ta opp. Jeg oppfatter komiteens vurdering av Riksrevisjonens rapport som en bekreftelse på at det er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i norsk samarbeid med Russland på dette veldig viktige området.

Jeg har merket meg med tilfredshet at komiteen enstemmig har sluttet seg til innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen av 9. juni 2010 om samarbeid med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene, som sier at atomsikkerhetssamarbeidet med Russland i det vesentlige er en suksesshistorie hvor norsk innsats har bidratt til å redusere risikoen for atomulykker og radioaktiv forurensning i våre nærområder. Jeg vil bare understreke at for regjeringen er det en styrke at vi har denne enigheten å bygge på i våre fremtidige forhandlinger med Russland, og også i det internasjonale arbeidet for å få oppslutning om denne type oppryddingsarbeid.

Jeg har merket meg at komiteen fremhever at samarbeidet har bidratt til en tryggere verden, og at det utgjør en viktig komponent i arbeidet for sikring av sensitivt radioaktivt materiale, slik at det ikke kan brukes bl.a. til kriminell virksomhet og terrorhandlinger.

Vi er fornøyd med at det er økende russisk egeninnsats på området. Det har vært en premiss hele tiden. Regjeringen legger til grunn at Russland har hovedansvaret for utfordringene i det videre arbeidet med atomsikkerhet, slik også komiteen peker på.

Så er det slik at det fortsatt er betydelig risiko for radioaktiv forurensning fra kilder i Nordvest-Russland. Arbeidet med disse utfordringene vil derfor bli videreført både i rammen av det internasjonale samarbeidet og i vår dialog med russiske myndigheter.

Vi er glad for at Riksrevisjonen ikke har påvist økonomiske misligheter i prosjektsamarbeidet. Det er viktig å sikre mest mulig effektiv utnyttelse av de midlene Stortinget bevilger. Det er vesentlige midler, og det arbeides kontinuerlig både med å finne løsninger på forvaltningsmessige utfordringer og bedre rutinene med kvalitetsmessig kontroll av prosjektene. Den oppfølgingen som nå er avtalt mellom den norske og den russiske riksrevisjonen, vil være et verdifullt bidrag til dette.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å berømme norske strålevernsmyndigheter for den innsatsen som er gjort gjennom mange år. Samarbeidet om atomsikkerhet må være basert på langsiktighet, og det videre arbeidet vil følge den retningen som er angitt i Meld. St. 11 for 2009–2010 og Riksrevisjonens rapport og komiteens innstillinger.

Jeg kan bekrefte overfor representanten Nybakk at vi tar med oss de innspillene som er kommet fra Riksrevisjonen, og også komiteens ulike vurderinger. La meg nevne én sak der. I merknader fra Fremskrittspartiet blir det vist til usikkerheten rundt atomkraftverket på Kola, og det har også tidligere i samfunnsdebatten vært påstander i ulike artikler om at den norske støtten tvert imot bidrar til at russiske myndigheter forlenger levetiden til de eldste reaktorene. Det er vurderinger vi skal ta på alvor.

Fra norsk side er vi av den oppfatning at vi siden 2003 har finansiert sikkerhetstiltak ved kraftverket som nettopp ikke kan knyttes til forlengelse av reaktorens levetid. Det har bl.a. vært trenings- og opplæringstiltak, med fokus på beredskap, sikkerhet og opplæring, for på sikt å redusere risikoen for ulykker ved kraftverk og følger av eventuell radioaktiv forurensning. Antall registrerte hendelser på Kola kjernekraftverk er redusert de senere årene, og det kan ikke være noen tvil om at den norske innsatsen har bidratt til denne positive utviklingen. Norskfinansierte tiltak er rettet mot å sikre og håndtere etterlatenskapene fra den kalde krigen. Det ytes ikke støtte for å håndtere utfordringer av nyere dato. Den russiske økonomien har siden 1990-tallet utviklet seg positivt, og derfor er det rimelig at vi peker på at Russland må ta en økende del av ansvaret for kostnadene. Samtidig er det en økende bevissthet hos russiske myndigheter om den faren disse etterlatenskapene utgjør, og en uttalt vilje til å gripe fatt i dette. Dette er bakgrunnen for at landet nå i større grad selv bidrar i atomsikkerhetssamarbeidet, i tråd med våre ønsker.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:17:49]: I Riksrevisjonens rapport på side 13 kan man bl.a. lese følgende:

«Riksrevisjonens undersøkelse viser at det hittil ikke har vært vanlig praksis for Utenriksdepartementet eller prosjektlederne å gjennomføre systematiske analyser og utarbeide mottiltak med sikte på å forebygge og avdekke misligheter og korrupsjon på russisk side i forbindelse med atomsikkerhetssamarbeidet.»

Har man fra Utenriksdepartementets side endret denne praksis etter at rapporten ble kjent?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:18:21]: I tillegg til at vi oppfatter Riksrevisjonens rapport som en god gjennomgang av dette samarbeidet kan vi også konkludere med at samarbeidet har høy kvalitet. Vi har altså merket oss akkurat det som representanten Vaksdal her påpeker. Det er noe vi vil ta med oss, og som vi har begynt arbeidet med å forbedre, med det siktemål å kunne leve opp til god kontroll og ettersyn av den måten russerne følger opp sin del av samarbeidet på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A) [11:19:12]: Som flere har vært inne på, har samarbeidet med Russland i nordområdene vært en suksesshistorie som har pågått siden begynnelsen av 1990-tallet. Det er gledelig. Det tror jeg vi skal understreke – det understrekes ikke nok.

Bakgrunnen for etableringen av dette samarbeidet er den omfattende virksomheten under den kalde krigen, både sivilt og militært, og som er årsaken til at betydelige mengder radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale er uforsvarlig lagret i vårt naboområde. Her finnes det fra denne tiden – det synes jeg også er viktig å understreke – verdens største konsentrasjon av atominstallasjoner, brukt brensel og atomreaktorer, noen i kondemnerte og utrangerte atomubåter.

Av atominstallasjonene i våre nærområder utgjør de russiske kjernekraftverkene en stor fare for radioaktiv forurensning og helseskade i Norge. Vi innser alle, hvis det skulle skje en alvorlig ulykke ved et av disse kraftverkene eller ved andre installasjoner, hvilken betydning dette vil ha for nordområdene våre, både til lands og til vanns.

Satsing på atomberedskap og oppryddingstiltak i nordområdene er derfor svært viktig for å kunne beskytte befolkningen, miljøet og andre viktige samfunnsinteresser mot radioaktiv forurensning. Den norske innsatsen har over tid vært konsentrert omkring to hovedmålsettinger. Den ene er å bidra til å redusere risikoen for alvorlige ulykker og radioaktiv forurensning. Den andre er å bidra til å hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveier.

Norsk innsats og samarbeid med Russland har gitt konkrete resultater i form av bedre sikring og avfallshåndtering av radioaktivt materiale og har ikke minst vært et vesentlig bidrag til det internasjonale ikkespredningsavtalearbeidet, samtidig som det har bidratt til å sikre miljø og helse for befolkningen i nord.

Det er også gledelig at Riksrevisjonens undersøkelse om atomsikkerhetssamarbeidet med Russland viser at den norske innsatsen har gitt gode resultater, og at midlene har blitt brukt i henhold til intensjonene. Her må det også nevnes at Norge og Russland har etablert en felles parallell revisjon av prosjektene, noe som understreker hvor langt samarbeidet har kommet mellom våre to land. Komiteen forutsetter at regjeringen følger opp Riksrevisjonens merknader og bedrer forvaltningsrutinene.

Riksrevisjonen påpeker forvaltningsmessige utfordringer og forbedringspotensial. Ja, det skulle bare mangle! Vi er på mange måter på nypløyd mark her, men Riksrevisjonen har ikke påpekt direkte misligheter når det gjelder disse midlene.

Dette arbeidet finner sted på russisk territorium – det tror jeg vi må understreke ganske sterkt. Det er myndighetene der som avgjør spørsmålet om adgang til relevante områder og tilrettelegging av arbeidet. Dette arbeidet bygger veldig mye på samtaler og tillit.

Det er vanskelig å måle vårt bidrag. Det kan ikke være tvil om at den norske innsatsen gjennom tiltak og myndighetsarbeid har bidratt positivt til økt sikkerhet på Kola, bl.a. ved kjernekraftverket.

I de internasjonale foraene gjøres det et betydelig arbeid for å samordne de enkelte giverlands innsats på atomsikkerhetsområdet. Vi kjenner til at både Frankrike, Canada og Storbritannia har henvendt seg til Norge for å lære av vår erfaring med prosjektsamarbeid med Russland. Jeg har også personlig vært i dette området og opplevd at så er tilfellet.

Når vi ser på de russiske leverandørene og gjensidig kunnskapsutvikling, er det viktig å understreke at vi også er med på å lære opp russisk industri, og bidrar med vår kompetanse for å få den enda bedre enn den er i dag.

Rådgivende utvalg konkluderer med at arbeidet er gjennomført i henhold til kontrakt. Jeg synes også det er viktig å understreke at det man har levert i forhold til de kontraktene som er inngått, er gjennomført.

I departementet er man positiv til bedre oppfølging i framtiden, som de skriver.

Det er et sentralt mål i norsk utenrikspolitikk å utvikle det gode, men tidvis utfordrende, naboskapet med Russland. Mulighetene og utfordringene Norge står overfor i nord, er store, og kan på mange områder best finne sin løsning nettopp ved et konstruktivt samarbeid med Russland. Gledelig er det også at dette arbeidet bærer frukter, og at det nylig er oppnådd enighet om trekking av grenselinjen mellom Norge og Russland i Barentshavet og i Polhavet. Det er et fantastisk framskritt som den norske regjering her har fått til. Dette må kalles en milepæl i utviklingen av det gode norsk-russiske naboskapet. Derfor er også atomsikkerhetsarbeidet et godt eksempel på hvordan Norge og Russland har utviklet et stadig bedre samarbeid, til gjensidig nytte for begge parter.

Når det så gjelder veien videre utover 2012, må den mer og mer knyttes til myndighetssamarbeid og samarbeid om miljøovervåking og beredskap i området. I tillegg må den norske innsatsen i større grad enn tidligere ses i et internasjonalt perspektiv, og fortrinnsvis samordnes med prioriteringene til de andre samarbeidslandene.

Ola Borten Moe (Sp) [11:25:52]: La meg først selvsagt slutte meg til innstillingen og en god jobb som er gjort av saksordføreren. Det er jo et samstemt storting som behandler denne rapporten, og som i og for seg understreker alle suksessene.

Grunnen til at jeg tok ordet, var litt i forlengelsen av deler av innstillingen og litt i forlengelsen av det utenriksministeren var inne på i sitt innlegg. Det er en del paradokser i denne saken, som jeg tenkte det er viktig at vi rett og slett nevner fra denne talerstolen.

Det er ingen tvil om hva som er Norges interesser, nemlig å få ryddet opp i dette på forsvarlig vis. Det er potensielt enorme miljøødeleggelser, som selvsagt er et stort problem også for oss. Mange av oss kjenner jo dette førstehånds, fordi man har vært og kikket på det. Det har vært et utstrakt samarbeid mellom Norge og Russland i mange, mange år. Mange har sett de praktiske resultatene, og jeg tror fått inntrykk av de mulige konsekvensene ved en ulykke. Imidlertid pekes det jo også i innstillingen på noen av paradoksene, og jeg har lyst til å nevne noen.

For det første bidrar norske penger, norsk støtte, direkte eller indirekte til at levetiden til atomkraftverkene utvides. Noen mener jo det – utenriksministeren mente det ikke. Jeg mener i hvert fall at man skal være veldig sikker på at vi på ingen måte bidrar til at man utvider levetiden til disse kraftverkene. Det ene er jo anleggene på Kola, men det fins jo også atomkraftverk i utkanten av St. Petersburg, som er med på å forsyne det nordiske kraftmarkedet. De pengene vi bruker på strøm, er med på å finansiere fortsatt drift av de anleggene. Jeg vet at man der har forlenget levetiden, ikke bare på grunn av støtten fra Norge for å forbedre sikkerheten – som visselig er rett – men også fordi vi kjøper det produktet som de lager.

Det andre paradokset er jo grensedragningen, hva som de facto er vårt ansvar. Strengt tatt er det jo et russisk ansvar å rydde opp i egen bakgård. Dette er jo militært materiell som er laget for å ødelegge bl.a. oss. De har jo satset ganske offensivt på militær oppbygging i det siste. Og det spørsmålet vi hele tiden må stille oss, er jo om vår innsats er med på å bidra til at de slipper å ta regningen selv, og at de kan rette sin innsats og sine ressurser mot andre prosjekter som de heller vil bruke penger på. Jeg har i hvert fall for egen regning lyst til å si at Russlands ambisjoner som regional og global stormakt rimer veldig dårlig med at det er det internasjonale samfunnet og naboene som er nødt til å plukke opp regningen, og ta jobben med å rydde opp etter det som har vært tidligere tiders eventyr. Vi vet også at det har vært en positiv økonomisk utvikling i Russland. Det mener jeg fører forpliktelser med seg for Russland.

Og så er vi selvsagt alle sammen klar over og kjenner godt til vårt ønske om å få ryddet opp ved nikkelverket i Nikel – en stor regional forurenser. Det er en jobb som ikke har blitt gjort, på tross av at det smelteverket til tider har hatt enorme overskudd.

Poenget mitt med å si dette er selvsagt ikke at vi skal stoppe, ikke at vi ikke skal bruke penger på dette og ikke ha et konstruktivt samarbeid med Russland, men at vi hele tiden skal balansere disse to interessene – mellom hva som er våre interesser, og hva som er Russlands forpliktelser – og være sikre på at ressursinnsatsen vår er nøye avstemt.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at taletiden i denne omgang er begrenset til 10 minutter, og håper det skal holde.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:30:21]: Det skal det. Jeg vil ikke forlenge debatten. Jeg vil bare si at representanten Borten Moe peker på mange dilemmaer i dette sakskomplekset.

La meg bare ta hovedelementet: Er det rimelig at vi skal betale for andres opprydding? Det har jo ligget der helt siden 1990. Jeg mener det er et viktig spørsmål stadig å minne om og bli minnet på. Det er selvsagt ikke rimelig ut fra normale omstendigheter at et naboland skal inn og avlaste et normalt naboland ved å betale regningen for en opprydding som det landet har ansvaret for. Derfor har min vurdering vært i alle disse årene – også i de årene hvor jeg har hatt politisk ansvar – at dette må vi se på i et litt annet perspektiv, delvis som en investering til egen helse og egen sikkerhet, rett og slett fordi vi ikke kan føle oss trygge på at den type tiltak blir gjennomført uten at vi engasjerer oss.

Det samme dilemmaet gjelder opphugging av atomubåter. Er det rimelig at vi bidrar finansielt til det når Russland moderniserer og bygger nye? Jeg forstår det spørsmålet veldig godt og at mange stiller det. Men igjen tror jeg vi må se pragmatisk på det, at innsatsen vår – som ikke bare er vår, men mange andre lands også – har bidratt til at atomubåter som burde hugges opp, har blitt hugget opp på en sikker og forsvarlig måte. Flere land har vært med på det. Informasjonen har kommet ut, og søkelyset er satt på det. La oss heller ikke glemme at det at vi bidrar med store summer – det skal jeg medgi – ikke må skygge over at hovedansvaret ligger på Russland, som bidrar gradvis med mer og mer.

Jeg mener derfor det også er riktig at vi over tid kan trappe noe ned beløpet på vårt bidrag, i takt med at vi holder et arbeidsprogram som gjør at Russland betaler for sin side. Men jeg vil bare understreke at dette er en helt spesiell type samarbeid, med en spesiell type land, i en spesiell type region der vi blir veldig påvirket av hva som skjer og ikke skjer på den andre siden av grensen. Derfor må vi se på denne innsatsen som en investering i egen helse, egen sikkerhet og også forhåpentligvis til bedre praksis og prosedyre på russisk side.

Det var to og et halvt minutt, president.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.