Jette F. Christensen (A) [11:20:40]: (ordfører for saken): Forslaget komiteen har behandlet, er i realiteten todelt. Første del dreier seg om å innføre en semikonstitusjonell vedtaksform. Forslagsstillerne mener at større grad av politisk stabilitet vil være av stor betydning for den enkelte borger og for tilliten til det demokratiske styringssystemet. Det er det ikke veldig vanskelig å være enig i. De skriver videre at dette igjen er avhengig av politisk evne og vilje til å fastholde politiske beslutninger uten hyppige skifter. Det er heller ikke en urimelig påstand.

Forslagsstillerne beskriver et behov for konstitusjonelle redskaper for å sikre en viss langsiktighet på enkelte områder og foreslår en semikonstitusjonell vedtakskategori, altså et mellomnivå mellom lov og grunnlov. Det foreslås en vedtaksform som innebærer et flertallskrav lik to tredjedeler og ulike tidsgrenser som Stortinget selv skal avgjøre. Det er her uenigheten kommer.

Forslagsstillerne reiser spørsmål ved om det er behov for å innføre nye konstitusjonelle redskaper for å sikre langsiktighet og låse politiske vedtak for lengre tid enn det som i dag er mulig gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget. Forslagsstillerne besvarer dette spørsmålet selv med å fremme et fleralternativt forslag om en ny vedtaksform i Grunnloven.

Hovedvarianten går enkelt sagt ut på at Stortinget skal kunne velge å treffe vedtak om beskatning eller bevilgning med to tredjedels flertall. En slik vedtaksform kan brukes når beslutningen skal ha virkning utover budsjettåret. Virkningen av et slikt vedtak blir da altså at det kun kan endres ved et nytt, tilsvarende vedtak med to tredjedels flertall. Forslagsstillerne mener at dette vil legge til rette for stabilitet og klarhet i politikken og i rammebetingelsene for norsk næringsliv.

Komiteens flertall er uenig i forslagsstillernes vurderinger, av to hovedårsaker – en generell og en spesiell. Den generelle og prinsipielle er at vi mener at forslaget vil ha begrensende virkning for velgernes mulighet til å stemme fram en ny stortingssammensetning med den politiske retningen de ønsker hvert fjerde år. I dette legger vi at det er velgerne selv som skal bestemme i hvilken grad politiske vedtak skal videreføres til neste stortingsperiode. De viktige skillelinjene i norsk politikk ligger i langsiktige, ideologiske linjer som endrer samfunnet på sikt, ikke nødvendigvis i enkeltsaker.

Stabilitet for langsiktige løsninger er viktig, men det er Stortingets og de enkelte politikerne som til enhver tid utgjør nasjonalforsamlingen sin politiske vilje og evne til å prioritere likt eller annerledes, som skal sikre stabilitet og forutsigbarhet i de politiske beslutningsprosessene, ikke vedtaksformen.

Ansvarlighet og evne til å tenke langsiktig er politiske egenskaper, og bør behandles som politiske egenskaper. Velgerne skal ha muligheten til å stemme fram den retningen eller den retningsendringen de ønsker.

Komiteens flertall mener også at det ikke er godt nok konkretisert i forslaget hvilke typer saksfelt den foreslåtte ordningen vil ta opp i seg. Dersom det blir slik at vi kan «løfte» enkelte saksfelt opp på dette nivået, kan det bli en viktighetskonkurranse mellom sakene på sikt. Dersom skatte- og avgiftspolitikken blir løftet dit hen, kan man i neste runde få skolesatsingen der, miljøsatsingen, arbeidslivssatsingen osv. Alle saker skal ha like stor politisk tyngde i denne salen, og det kan ikke være slik at de må løftes opp på det foreslåtte nivået for å bli betegnet som viktige nok.

Den spesielle betraktningen som jeg ville trekke fram, som går på dette konkrete forslaget, er at komiteens flertall mener at forslagsstillernes begrunnelse kan få uintenderte negative konsekvenser for næringslivet, ikke nødvendigvis positive, slik de forfekter. Næringslivet skal i seg selv være omstillingsdyktig og dynamisk. Det ligger i dets natur. Vi mener at dette forslaget kan danne grunnlag for en falsk stabilitet som ikke finnes i den økonomiske sfære. Jeg vil også trekke fram at det er vanskelig å se at den langsiktigheten forslagsstillerne ønsker, vil oppnås ved å gjøre det vanskelig å endre en vedtakstype, først og fremst bevilgningsvedtak som ikke er rettet til private, men som er tillatelser til bruk av penger rettet til regjeringen.

Komiteens flertall har valgt å avvise dette forslaget, med alle de tilhørende alternativene.

Komiteens mindretall, SV og Senterpartiet, mener Stortinget bør vurdere en reform, men at en slik grunnlovsendring som man her tar til orde for, bør utredes bedre og mer helhetlig. Jeg antar at de selv vil legge fram sin innstilling, men jeg ønsker likevel å knytte noen betraktninger til den.

SV og Senterpartiet går imot forslaget, men de ber Stortingets presidentskap sette ned et utvalg som får i oppdrag å drøfte alle relevante sider ved en eventuell grunnlovfesting av en semikonstitusjonell vedtaksform. Komiteens flertall mener at en semikonstitusjonell vedtaksform, slik den er skissert i forslaget, ikke vil være til det beste, og vi føler ikke behov for en utredning. Jeg minner om at Stortinget avviste bindende langtidsbudsjettering ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 6 for 2003–2004, med utgangspunkt i NOU 2003:6, så sent som i desember 2003. Flertallet anser at de gjeldende regler for Stortingets budsjettbehandling er utformet med sikte på helhetlig og forsvarlig saldering, selv om disse ikke er bindende utover budsjettåret. Flertallet mener ikke at innføring av de vedtaksformene som er skissert i forslaget, er i tråd med det foreliggende forslaget, eller utredningen av det, kan sikre de behov forslagsstillerne selv understreker betydningen av.

Forslagets andre del dreier seg om regulering av rettsvirkningene av Stortingets anmodnings- og utredningsvedtak. Med dette ønsker forslagsstillerne å klargjøre at de såkalte anmodnings- og utredningsvedtakene innebærer nettopp anmodninger, henstillinger eller resolusjoner. Dermed vil det bli avklart at vedtakene ikke er rettslig bindende, og altså ikke påvirker det rettslige rammeverket for næringsvirksomhet.

Et tilsvarende forslag ble forkastet, mot Fremskrittspartiets stemmer, 10. januar 2008. I forbindelse med behandlingen av det tilsvarende grunnlovsforslaget i 2008 uttalte komiteen i innstillingen sin begrunnelse for ikke å gå inn for forslaget følgende:

«Flertallet kan ikke se behovet for den avklaring som forslagsstiller anser som nødvendig. Forståelsen av at Stortingets anmodninger mv. til regjeringen ikke har bindende rettsvirkninger, er, etter flertallets mening, heller ikke omstridt i dag.»

Komiteens flertall har ikke endret syn på dette, og velger derfor heller ikke denne gang å gå inn for det forslaget.

Anders Anundsen (FrP) [11:28:25]: (komiteens leder): Grunnlovens utgangspunkt er at ett storting ikke kan fatte vedtak som er bindende for et senere storting. Unntaket fra dette utgangspunktet er naturligvis de bindinger som følger av Grunnloven. Det vil i tillegg være en rekke realiteter som rent faktisk vil virke bindende fra ett storting til et senere storting.

De fleste partiene ser behovet for at rammevilkårene for næringslivet er så stabile som mulig, slik at de vil stimulere til investeringer og næringslivssatsing i Norge. På dette området er komiteen enstemmig. Det er også riktig, som det blir anført, at i en viss utstrekning vil et stabilt politisk klima kunne bidra til at politikken på næringslivsfeltet kan være rimelig stabil. Men det kan tenkes en rekke andre politiske situasjoner hvor det ikke er tilfellet, og hvor f.eks. en mindretallsregjering vil være avhengig av å komme til Stortinget og fremforhandle løsninger. Da kan presset på næringslivets rammevilkår øke, bl.a. for å finne finansiering for stortingspartienes prioriteringer under forhandlingene f.eks.

Norsk næringsliv opplever en stadig økende konkurranse fra utenlandsk næringsliv, som ofte har bedre rammevilkår enn norsk næringsliv – det være seg gjennom investeringsstøtteordninger, skattefritaksordninger, tildeling av forskningsmidler eller en rekke andre forhold. I en slik situasjon kan det være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv og for Norge om en kan skilte med at det over tid ikke vil skje vesentlige endringer i bestemte deler av rammevilkårene for næringslivet.

Jeg forstår forslagsstillerne slik at de i utgangspunktet er enige i Grunnlovens hovedregel om at et storting ikke skal binde et senere, men at det i enkelte, bestemte tilfeller, hvor det er bred politisk tilslutning til det, kan være ønskelig å foreta vedtak av mer varig karakter. Det vil i så fall være en slags rettsliggjøring av politiske avtaler.

Politiske avtaler kan selvfølgelig fremstå som et slags alternativ til grunnlovsforslaget om en ny semikonstitusjonell vedtaksform. Det gjøres i andre land med en viss suksess, i Sverige gjøres det f.eks. på forskningsområdet. Ved å vedta forskningsplaner som går utover valgperioden, og som etter politisk avtale binder partene til avtalen, fremstår rammevilkårene innenfor forskning, både rammevilkår og bevilgningsnivå, som relativt stabile. Det kan fortsette så lenge alle partiene ærer avtalen.

Grunnlovsforslag innebærer at et storting i bestemte saker kan binde et senere storting gjennom å fatte vedtak med to tredjedels flertall. Det er det samme flertall som kreves for å endre Grunnloven, men med en langt enklere prosess som gjør metodevalget mer operativt.

Stortinget står fritt til å avgjøre hvor lenge vedtaket skal gjelde. Det er ikke slik som saksordfører ga uttrykk for, at dette gjelder inntil et nytt vedtak er fattet. Det kan f.eks. vedtas at det skal gjelde for to år, tre år, fire år eller fem år, eller hva som helst. Men samtidig ligger det i dette at et tilsvarende flertall når som helst skal kunne oppheve det vedtaket som er gjort av det foregående storting. Dette er altså ikke noen generelt enkel prosess, men det er i de saker hvor denne sal med to tredjedels flertall vil si at det er viktig at helt konkrete deler av rammevilkårene skal være stabile over tid. Det vil ikke være noen normalprosedyre, sånn sett.

Jeg er veldig glad for de signaler som kommer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om at de har mye til overs for denne tenkningen, og at de vil vurdere en slik ordning dersom konsekvensene av det blir utredet. Vi vil selvfølgelig subsidiært støtte ethvert initiativ for å utrede denne problemstillingen.

Dette grunnlovsforslaget inneholder også et forslag om å grunnlovfeste det jeg oppfatter som Stortingets instruksjonsrett. Stortingets instruksjonsrett har utviklet seg over tid og anses i dag for å være konstitusjonell sedvanerett av de fleste forfatningsjurister. Det har vært vanlig å anse instruksjonsretten avskåret på prerogativenes område, men det er en pågående debatt om de ulike prerogativenes stilling i norsk konstitusjonell rett, hvilket vi også vil komme tilbake til i en senere sak i dag. Slik jeg forstår det, vil forslagsstillerne grunnlovfeste den instruksjonsrett som i dag følger av konstitusjonell sedvane, og således ikke endre rettstilstand. Forslagets hensikt er å bringe Grunnlovens tekst i samsvar med den faktiske rettstilstand. Dersom forslaget alternativ B.4 ikke vedtas i dag, vil heller ikke det endre den rettslige tilstanden, og Stortingets instruksjonsrett vil fortsatt fremstå med samme kraft som i dag.

På denne bakgrunn vil jeg ta opp mindretallsforslaget i innstillingen.

Presidenten: Da har representanten Anders Anundsen tatt opp det forslaget han refererte til.

Per-Kristian Foss (H) [11:33:17]: Det er lett å si seg enig i motivet for forslaget, nemlig at det er viktig med klarhet og forutsigbarhet i politikken. Men der stopper også enigheten.

Som ved forrige gangs behandling, synes jeg forslagsstillerne treffer målet om å sikre stabilitet dårlig. Jeg har bare lyst til å understreke følgende: Høyres to hovedinnvendinger mot dette er at det strider mot behovet for styringsfrihet, tilpasning til økonomiske konjunkturer, og i en gitt situasjon kan det også stride mot folkeflertallet. Vi kan jo snu på flisa og si til siste innlegg at det kan tenkes at et stortingsflertall i en periode, og ikke bare et rent flertall, men et større flertall, er for å binde et vedtak som man ser man kan tape ved valg. Så de som f.eks. for tiden mener at det er behov for å forbedre næringslivets rammevilkår i Norge, blir hindret i å gjøre dette i neste periode på grunn av et semikonstitusjonelt vedtak i strid med valgresultatet. Det tror jeg ikke vil bidra til noen forståelse for verken politikken eller for demokratiet. Så det er en avveining dette. Samtidig er det et behov for at partier av og til ser at det er behov for å oppnå en enighet som varer lenger enn en periode – men da med utgangspunkt i at sakens natur er slik at den krever forutsigbarhet.

Jeg skal ta et par eksempler. Da Stortinget sto overfor spørsmålet om en reform av vår kirkeordning, svarte alle at den historiske tradisjon kirkeordningen hadde, tilsa stor forsiktighet, og at en ny ordning måtte kunne vare lenge. Derfor var det etter lang tids forhandlinger faktisk mulig å komme til enstemmighet om en ny kirkeordning, hvilket er et sunnhetstegn ved vårt politiske system. Det har nylig trådt i kraft en ny pensjonsreform, som jo er et resultat av en langvarig utredningsprosess der alle interesser har fått medvirke, for å si det forsiktig, etter en norsk, og kanskje også nordisk modell. Men vår modell for NOU, utredninger, høringer og politiske prosesser er tidkrevende, men den sikrer at mange får være med. Den sikrer mer enn et rent flertall, og alle politiske partier som har vært i nærheten av regjeringsposisjon, for ikke å si har vært i regjeringsposisjon, har også sett behovet for å sikre et bredere flertall enn det til enhver tid sittende stortingsflertallet bak en pensjonsreform, fordi den skulle vare over tid, og fordi borgerne trenger forutsigbarhet og langsiktighet når det gjelder slike viktige ting som pensjoner. Derfor er da også den forutsigbarheten sikret. Du kan si at det gjenstår et par sider ved reformen som kanskje ikke er like langsiktige, men det skyldes i alle fall ikke en partipolitisk motstand. Jeg må få lov til å si det.

Det partiet som nå står bak forslaget, Fremskrittspartiet, har paradoksalt nok vært det som har vært minst interessert i å delta i denne typen brede forlik. Jeg kunne ta andre eksempler. Skattespørsmål trenger også en viss grad av forutsigbarhet, og vi har hatt to skattereformer i den perioden jeg har sittet på Stortinget. Den første var på begynnelsen av 1990-tallet. Den ble sikret ved et bredest mulig flertall. Forslagsstilleren var heller ikke den gang med i dette flertallet, men ble senere med. Vi hadde en reform som ble forberedt av Bondevik II-regjeringen, og som trådte i kraft i 2006, med et bredere flertall enn et simpelt flertall. Forslagsstilleren var heller ikke den gang med, men ble med, og har aldri senere fremlagt noe alternativ til skattereformen.

Nå snakker jeg ikke om skattesatser og om visse skattetyper, men om systemet med utbyttebeskatning, fritaksmodell, skjermingsmodell osv., som er hovedelementene i reformen. Det er viktig for næringslivet at denne type vedtak har langsiktighet over seg, men man kan altså ikke gjennom semikonstitusjonelle vedtak sikre en langsiktighet som det ikke er politisk vilje til å holde på. Da blir systemet i strid med en politisk vilje, og det er den politiske viljen til langsiktighet som partiene må bedømmes på grunnlag av.

Begrepet «rammevilkår for næringslivet» har man i debatten knyttet stort sett opp til vedtak om skattesatser og skatteformer, men det er noe mer enn det. Næringslivet krever også at den generelle økonomiske politikken tilpasses de til enhver tid gjeldende konjunkturer. Så skulle det komme en krise, kan det tenkes at man enten trenger å senke skattene eller å heve skattene. Det kommer an på krisens natur. Men hvis man gjennom semikonstitusjonelle vedtak har bundet seg til ikke å gjøre det, er man jo ikke i stand til å møte en krise. I en global økonomi vet vi at kriser ofte kan komme raskere og mindre forutsigbart enn vi var vant til i den gamle, mer lukkede økonomien. Derfor vil semikonstitusjonelle vedtak også på mange måter forhindre en regjering fra å kunne møte virkeligheter i økonomien på en måte som gir gode rammevilkår for næringslivet. Rammevilkår er som sagt noe mer enn skatte- og avgiftsvedtak.

Medlemmene fra SV og Senterpartiet har en merknad til slutt som jeg undrer meg litt over. Den minner litt om friidrettsøvelsen sats uten hopp, eller kanskje tilløp uten sats, fordi man sier her at man ikke støtter forslaget om semikonstitusjonelle vedtak i noen form. Men man ber altså Stortingets presidentskap om å sette ned et utvalg som skal få i oppdrag å drøfte alle relevante sider ved en eventuell grunnlovfesting av en semikonstitusjonell vedtaksform. Man sier «eventuell». Ett av partiene er representert i presidentskapet og har aldri foreslått noen slik utredning, og man reiser heller ikke forslag om det i innstillingen. Det hadde jo vært mulig hvis man mente det. Og for å gjøre det hele totalt forvirrende sier disse to partier til slutt i innstillingen at de mener at

«innføring av ei semikonstitusjonell vedtaksform i så fall kan innebera ei kodifisering av etablert sedvane på Stortinget».

Hvis man sier at det i grunnen er slik det fungerer i dag, og hvis det er politisk vilje til det, altså et stortingsflertall, hva i all verden er da poenget med å ha et utvalg for å utrede det som allerede fungerer? Det synes for meg som et underlig utslag av å ville mene litt, men ikke ta skrittet fullt ut.

Hallgeir H. Langeland (SV) [11:40:52]: SV og Senterpartiet vil sjølvsagt beklaga viss me skapar forvirring hos ein så erfaren stortingsrepresentant som Per-Kristian Foss, men viss han hadde fremma dette som eit forslag, så hadde jo det blitt nedstemt. No har presidentskapet moglegheita til å tyggja på det forslaget. Når svenskane har innført dette m.a. på forskingssida, burde det ikkje vera mogleg for presidentskapet her òg å drøfta den problemstillinga ved å nedsetja eit utval, slik som SV og Senterpartiet foreslår, med statsrettsvitarar, med politikarar, for å diskutera problemstillinga, bli klokare og mindre forvirra, og så koma tilbake til Stortinget viss ein meiner at dette er ei dårleg løysing, eller ei god løysing? Det me er ute etter, er jo nettopp å formalisera t.d. slike forlik som Per-Kristian Foss snakka om.

I dette biletet framstår Framstegspartiet veldig rart. Dei er jo ikkje med – det gjeld stort sett alle forlik. Dei er altså uforutsigbare i forhold til stortingsfleirtalet. Me kan nemna klimaforliket, me kan nemna rovdyrfoliket, me kan nemna privatskuleforliket, me kan nemna pensjonsforliket – altså stabilitetsuttrykket som me ser politisk på Framstegspartiet, er jo nesten ikkje eksisterande. Og går me tilbake til historia då Framstegspartiet skulle forhandla med Per-Kristian Foss t.d. om budsjetta, var det jo ganske forvirrande når det galdt å vita kva Framstegspartiet eigentleg ville. Det var masse halloi og mykje bråk. Eg har full forståing for at Framstegspartiet i ein sånn situasjon burde disiplinera seg og ville bli disiplinert av sitt eige forslag viss det blei vedteke. Men når ein t.d. i forslag til vedtak VI i budsjettforhandlingane for 2005 foreslo at ein skulle sjå på å redusera sukkertøy- og sjokoladeavgifter for å konkurrera med Sverige, samtidig som ein i forslag til vedtak X foreslo at ein skulle ha ein nasjonal handlingsplan for diabetes, forstår ein kor stabiliteten i Framstegspartiet er når det gjeld desse spørsmåla. Så her meiner eg at det einaste som – for så vidt litt humoristisk sagt – kan sikra den stabiliteten som Framstegspartiet er ute etter, er ei fleirtalsregjering. Så då er det jo berre å gå ut og oppfordra veljarane til å stemma på ei raud-grøn fleirtalsregjering, sånn at me kan behalda den stabiliteten som næringslivet i dag seier dei har – iallfall seier to av tre i næringslivet at dei ikkje har noka dårleg konkurranseevne med dei rammevilkåra dei har i dag. Så det er kanskje det beste rådet til Framstegspartiet.

Lat meg avslutta med å seia at eg synest ikkje at ein skal ta så lettvint på dette forslaget om utgreiing som Senterpartiet og SV gjer. Det er mogleg for presidentskapet å foreta ei vurdering av dette. Det er mogleg å sjå til Sverige, snakka litt med presidentskapet i Sverige, og skaffa seg meir kunnskap om problemstillinga for å sjå om det er aktuelt for Noreg å ha eit nivå mellom grunnlov og lov – òg i det norske parlamentet.

Anders Anundsen (FrP) [11:44:34]: Jeg må si at representanten Langelands innlegg overrasket meg ganske kraftig, og jeg synes det egentlig ikke hører hjemme i en debatt om et seriøst og godt gjennomtenkt grunnlovsforslag som til og med Sosialistisk Venstreparti mener har mye for seg, og som de vil utrede konsekvensene av. Jeg vet ikke om det er lov å si meningsløst, men det er iallfall uten mening når representanten Langeland viser til en eller annen slags politisk vingling fra Fremskrittspartiets side når vi har fastholdt vår politikk på viktige områder og derfor ikke har gått inn i en del av de forlikene som representanten Langeland refererte til. Vi har altså fastholdt det vi har sagt til velgerne at vi mener, og da å hevde at det skal være uttrykk for en eller annen slags ustabilitet, må i beste fall være en alvorlig misforståelse.

Forslaget går jo ut på at en skal kunne klare å finne frem til brede forlik. Fremskrittspartiet har vært med på flere brede forlik, f.eks. kirkeforliket, som representanten Foss ga som ett eksempel på et godt og bredt samarbeid i denne sal.

Forslaget går altså ut på at en skal kunne få til denne type brede og gode forlik og klare å holde dem over tid. Og da, når det foreligger et slikt forslag til behandling, å bli anklaget for å ønske å fremme ustabilitet og vilkårlighet, hører rett og slett ikke hjemme.

Hallgeir H. Langeland (SV) [11:46:20]: Framstegspartiet må gjerne hissa seg opp fordi SV påpeiker den politikken dei fører og den ustabiliteten dei viser i viljen til å vera med i politiske kompromiss. SV, som har vore 30 år i opposisjon, har altså ein heilt annan vilje enn Framstegspartiet til å vera med på å inngå breie forlik for å skapa den forutsigbarheita som næringslivet og andre ønskjer seg på klimaområdet, på pensjonsområdet, på rovdyrområdet – ei rekkje område. Der melder altså Framstegspartiet seg ut. Det er berre å konstatera fakta.

Så er det sånn at realiteten i forslaget frå Framstegspartiet er, som Per-Kristian Foss påpeikte, dårleg, for konsekvensen er ikkje berre udemokratisk, men poenget er at ein må visa handlekraft her og no. Sjå på måten finanskrisa blei handtert på av denne regjeringa! Det hadde ikkje vore mogleg dersom Framstegspartiets grunnlovsforslag hadde blitt vedteke. Me hadde ei regjering som viste handlekraft der og då. Dersom det hadde vore premissar for korleis finanspolitikken skulle førast, som Framstegspartiet prøver å få til, hadde ein ikkje hatt den fleksibiliteten til å behandla finanskrisa på den beste måten i Europa. Det er sånne ting Framstegspartiet må ta inn over seg.

Det høyrest ut som om forslaget har ein god intensjon, men samtidig seier òg forslaget at den næringspolitikken ein har i dag, ikkje er god nok. Det er nok hovudpoenget med dette forslaget.

Per-Kristian Foss (H) [11:48:08]: Jeg skal ikke blande meg inn i diskusjonen mellom SV og Fremskrittspartiet om hvem som har vært med på flest reformer. Jeg må bare minne SV og ikke minst representanten Langeland, som har lang fartstid på Stortinget, om at SV har stått utenfor to brede skatteforlik, men har samtidig blitt dratt inn i begge to – etterpå. Men de var aldri med da det skjedde, de bare fulgte med i dragsuget etterpå.

Men så til spørsmålet om presidentskapet trenger en tur til Sverige for å få vite hva som skjer der. Jeg gjør bare oppmerksom på det som står i innstillingen, nemlig at det har vært en ganske bred utredning tidligere både av langtidsbudsjettering og ulike former for semikonstitusjonelle vedtak. Da studerte man forholdene både i Sverige og i andre av våre naboland. Det er riktig at Sverige har et system med langtidsbudsjettering, men hvordan det praktisk virker, må jeg nok si ligner mer på våre nasjonale transportplaner, som selvfølgelig er gode planer, men som forutsetter vilje til hvert år å bevilge like mye som lovet til veier, uavhengig av konjunkturer og politisk vilje – hadde jeg nært sagt. Det var et enstemmig utvalg under ledelse av daværende representant Gudmund Restad som konkluderte med at det ikke var noe godt å finne i det svenske systemet. Det er riktig at svenskene har nådd lenger i forskningsopptrapping enn Norge. Det skyldes jo både at de har hatt politisk ambisjon om å gjøre det, og at de har en industri som skyver på for å få det, for de har en industri med høyere forskningsandel enn man har i andre nordiske land. Men å tro at det er semikonstitusjonelle vedtak som har ført til det, er en overdreven tro på lover og systemer som jeg nesten ikke trodde at SV skulle være eksponent for, iallfall var det ikke slik da jeg kom inn på Stortinget at det var sosialisme – men vi får se.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anders Anundsen (FrP) [11:50:24]: Jeg har bare lyst til å si til Langeland at det er forskjell på å være hissig og å være engasjert.

Nå er det en forutsetning for at man skal kunne være med på forlik at man blir invitert. Som kjent var ikke Fremskrittspartiet invitert til klimaforliket. Det er vanskelig å bli en del av et forlik man ikke inviteres til. Men jeg synes representanten Langeland gikk ganske langt i å mene at dette forslaget var svært dårlig. Det er derfor litt underlig å lese i innstillingen at de sammen med Senterpartiet mener at dette forslaget er så godt at det bør utredes nærmere. Jeg forstår ikke helt hva som er SVs egentlige standpunkt, men det er kanskje ikke av så veldig stor betydning heller.

Jeg synes det er ganske spesielt når Langeland bruker finanskrisen som eksempel. Finanskrisepakken ble vedtatt enstemmig i dette hus. Det var altså ikke regjeringspartiene som viste en usedvanlig og fantastisk innsikt og gjennomføringskraft for å få dette til. Det var samtlige partier i denne sal, i tillegg til at en del av oss hadde en del tilleggsforslag. Når det gjelder SVs vilje til å finne kompromiss, skal også Fremskrittspartiet vise seg fra sin beste side i 2013, men ikke utslette vår egen politikk.

Presidenten: Representanten Hallgeir H. Langeland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hallgeir H. Langeland (SV) [11:51:41]: Eg reknar med at Anundsen og Framstegspartiet kjenner til sitt eige forslag. Det er ikkje berre sånn at det er eitt forslag som er framsett. Det er fleire forslag. Det forslaget som eg linka opp mot finanskrisa, gjeld to tredelsforslaget, som kunne ha hindra den raud-grøne regjeringa i å gjera raske, gode handlingar for å takla finanskrisa.

Det andre går altså på at me ønskjer å utgreia noko mellom ei lov og ei grunnlov. Det har eg sagt her, og det er ikkje nokon grunn til ikkje å forstå forskjellen på Framstegspartiets forslag på dette området og på to tredelsområdet. Eg har lese forslaget til Framstegspartiet – og det bør dei gjere sjølv òg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak 1.