Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Sonja Mandt, på vegne av sakens ordfører, Wenche Olsen.

Sonja Mandt (A) [12:58:39]: Dokument 8:163 S om innføring av en ordning med psykiatriambulanser i alle landets fylker, fra representantene Per Arne Olsen, Kjos og Gåsvatn, er et forslag om å opprette egne ambulanser for psykiatriske pasienter. Dette er etter en modell av ordningen fra Helse Vest i Stavanger og Bergen.

Før jul hadde vi høringer i saken, der Legeforeningen deltok, og i tillegg har komiteen fått tilsendt et høringsnotat fra foreningen Mental Helse. Både Legeforeningen og Mental Helse var opptatt av at psykiatriske pasienter skal ha samme krav på syketransport som somatiske pasienter har. Det støtter alle partiene i komiteen. Mindretallet, som fremmer eget forslag, består av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og jeg regner med at de vil begrunne og redegjøre for eget forslag. Flertallet ber om at saken vedlegges protokollen.

Så til hva Arbeiderpartiet mener om saken. Vi er opptatt av at tvang innenfor psykiatrien skal reduseres til det absolutte minimum. Vi ser derfor fram til at lovutvalget som er nedsatt, med mandat til å vurdere etiske, faglige og rettslige sider ved dagens regelverk og praksis knyttet til tvang i psykisk helsevern, skal komme med sin vurdering.

Det er jo slik at alle helseforetak har ansvar for god syketransport for dem som trenger det. Vi må derfor forvente at helseforetakene bruker politiet kun når det er helt nødvendig. Arbeiderpartiet er opptatt av at det kun i helt spesielle tilfeller hvor det er fare for liv og helse, eller en trenger å komme seg inn i boligen, at politiet skal stå for transporten – dette fordi det kun er politiet som kan bruke makt utenfor institusjon. Vi forutsetter at dette skjer i sivil.

Vi har stor forståelse for at det er en ekstra belastning for både pasienten og pårørende når politiet kommer uniformert og i politibil. Under høringene var også Legeforeningen klar på at det vil være noen tilfeller som krever bruk av politiet, men de presiserte at det er viktig at det brukes sivil bekledning.

For Arbeiderpartiet er det viktig at alle skal ha samme tilgang til bruk av ambulanse ved akutt sykdom, uavhengig av hva som feiler en. Når vi allikevel ikke velger å støtte forslagsstillerne, har det bakgrunn i at vi mener helseforetakene allerede har ansvar for syketransport. Det aller viktigste er å ivareta alles behov. At det er godt kvalifisert personell i ambulansen, er viktig. Det betyr også personell med kompetanse på akuttpsykiatri, akkurat som det er folk med kompetanse på akutt somatikk som rykker ut når det er behov som tilsier det.

I Stavanger og Bergen ser vi at når «psykebilen» ikke har oppdrag innenfor psykiatrien, brukes den i somatikken. Det viser at det viktigste er ikke hvilken ambulanse en har, men at det er godt kvalifisert personale med rett kompetanse på plass.

Norge er et langstrakt land, og ikke alle steder er så tett befolket som Stavanger og Bergen. Det som virker bra på et sted, er nødvendigvis ikke like riktig alle andre steder. Jeg vil tro at i et fylke som Finnmark, med de avstandene og den befolkningen vi har der, vil det være lurt å organisere ambulansetjenesten på en helt annen måte enn i storbyer som Bergen. Så i stedet for å detaljstyre helseforetakene om hva slags ambulanser de skal ha, mener vi det er viktigere at de organiserer tilbudet tilpasset det området og det behovet de har ansvar for.

Til slutt vil jeg påpeke at vi er svært opptatt av at psykiatri skal likestilles med somatikk, og derfor mener vi at det skal løses ved at det er gode tilbud i de ambulansene vi per i dag har.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:03:08]: For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en politimann. Han hadde flere ganger blitt kalt ut på oppdrag som gjaldt å hente psykisk syke personer. Noen ganger er slike oppdrag berettiget, sier han, fordi personen er såpass ustabil at det er fare for at vedkommende skader seg selv eller andre.

Men i de fleste tilfeller stiller han et stort spørsmål ved hvorfor politi blir tilkalt. Han kunne fortelle at de ofte reiste til tett bebodde boligområder med barnefamilier og stor gjennomsiktighet. Problemet blir da at naboer ser en politibil komme og hente ut en person, og sladderen går. Det spekuleres og hviskes om hva galt denne personen har gjort. Vedkommendes barn blir møtt med spørsmål om hva barnets mor eller far har gjort galt, og barn og pårørende generelt føler seg mobbet.

Den som er syk, blir altså sett på som en kriminell, og dette rammer både den syke og hans nærmeste.

Jeg blir sjokkert over det han forteller meg, og stiller meg undrende til at vi i Norge behandler folk så utrolig dårlig, så respektløst. Vi legger altså med vitende og vilje ekstra stein til byrden for folk som allerede lever vanskelige liv.

Dette kan ikke Fremskrittspartiet akseptere. Dette handler om menneskeverd og likhet. Derfor kom dette representantforslaget til.

Under utarbeidelsen av forslaget fant jeg at det var svært mange andre som delte denne bekymringen. På Facebook er det opprettet en gruppe som heter JA til psykebil i alle fylker NÅ!, og de har mer enn 13 000 tilhengere.

Legeforeningen viser til at «psykebil» kan redusere bruken av tvang, hindre stigma og redusere faren for at situasjonen skal eskalere. Legeforeningen viste til en undersøkelse som intervjuet pasienter som hadde vært tvangsinnlagt. Denne undersøkelsen viste at det å bli fraktet til behandling i håndjern hadde vært det mest traumatiske for pasienten.

For Fremskrittspartiet er det vanskelig å forstå at vi med all den kunnskapen vi sitter med fra helsepersonell, fra pasienter, fra pårørende og fra politi, fortsatt ønsker å stigmatisere og undertrykke alvorlig syke mennesker.

Psykiatriske pasienter har i likhet med andre pasienter krav på å bli behandlet med skånsomhet, empati og faglig kompetanse ved transport til sykehus. Transport i politibil, bruk av håndjern under transport og fravær av helsepersonell under transporten er en klar krenkelse av menneskeverdet og fører ofte til forverring av sykdom.

Regjeringspartiene aksepterer altså at behandlingen starter med et overgrep. De aksepterer altså at syke mennesker behandles som kriminelle, når det de trenger, er helsehjelp.

Psykiatriambulanse er innført i Bergen og Stavanger. Disse sikrer en menneskeverdig og medisinsk forsvarlig syketransport, og har blitt en stor suksess fordi den syke opplever det som hjelp, ikke straff.

Hvorfor er det bostedsadressen som bestemmer hvordan man blir behandlet i vårt land? Fordi helseministeren ikke ønsker å instruere helseforetakene i denne saken, og det til tross for at politiet selv sier at helsevesenet i stadig større grad skyver ansvaret over til dem.

I Oppland Arbeiderblad 10. juni i fjor kunne vi lese en artikkel som omhandlet politiets økende arbeidspress i forhold til å ta seg av psykisk syke personer. Der står det at politidirektør Ingelin Killengreen har uttalt at politiet kan være altfor snille med å påta seg oppdrag som strengt tatt er utenfor deres ansvarsområde. Samtidig er det vanskelig for politiet å si nei. Dette fører også til at politiet ikke har kapasitet til å prioritere en del oppgaver som de er satt til å løse, f.eks. tyveri.

En samlet komité sier at det er særdeles viktig at det kun ved helt nødvendige tilfeller skal brukes politi til transport av syke, og at politiet da skal opptre i sivilt. Men regjeringspartiene mener at det holder å mene – de tror og de forutsetter. En samlet opposisjon vil ikke bare mene, tro og forutsette – denne saken er rett og slett for viktig.

Jeg tar herved opp forslaget som ligger i saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:08:01]: Dette forslaget handler om, slik Høyre ser det, en av de store og grunnleggende utfordringene i psykiatrien, nemlig bruk av tvang overfor psykisk syke personer.

Høyre har ved flere anledninger tatt opp spørsmålet om bruk av tvang og at det nå må reduseres. Det må være et uttalt, klart mål å redusere tvang i psykiatrien, slik at det ikke skjer overgrep. Det betinger at tilbudet både må dimensjoneres og utformes på en slik måte at behandling i størst mulig grad kan bygge på frivillighet.

En ordning med landsdekkende psykiatrisk ambulanse mener vi vil være et godt og likeverdig tilbud til psykiatriske pasienter. Erfaringene viser at det reduserer bruk av tvang fra politi og lege i kommunene og i det psykiske helsevernet. I tillegg hindres stigmatisering av en svært sårbar gruppe pasienter. En ordning med psykiatrisk ambulanse vil også likestille somatiske og psykiske sykdommer.

Det er helsetjenesten som har ansvar for personer som er under psykisk helsevern. Politiet har imidlertid en plikt til å hjelpe i situasjoner der det er nødvendig. Det er viktig at det i hvert enkelt tilfelle blir nøye vurdert hva som er nødvendig, når det gjelder å hente bistand fra politiet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at bruk av politi i forbindelse med innleggelse kan bidra til å forverre situasjonen, og det kan bli vanskelig å etablere et godt og nødvendig tillitsforhold mellom pasienten og den legen som skal behandle. Å innhente bistand fra politiet i situasjoner der det strengt tatt ikke er nødvendig, vil kunne bidra til ytterligere stigmatisering og kriminalisering av personer som har en alvorlig psykisk sykdom. Politiets bistand er først og fremst nødvendig når det er behov for maktutøvelse utenfor institusjon, og er aktuelt i de tilfellene der den syke personen kan påføre seg selv eller andre skade, og der helsepersonell ikke er i stand til å avverge det.

I Bergen har de, som flere har vært inne på, hatt en ordning med psykiatrisk ambulanse i fem år. Før den ble opprettet, var det stor frustrasjon hos politiet, de brukte ofte timevis på ett oppdrag. De mener psykiatriambulansen har ført til at det brukes langt mindre politiressurser på psykiatri. Gjennom opprettelsen av psykiatriambulansen er helsevesenet blitt mer bevisst på sitt ansvar når det gjelder å foreta transport av psykisk syke. Politiet gir bistand dersom det framstår som naturlig og ønskelig. Det nevnes tilfeller hvor det må anvendes makt som er særegen for politiet.

Psykiatriambulansen i Bergen har utført 5 200 oppdrag og vel det. Siden oppstarten i 2005 og fram til desember i 2008 hadde psykiatriambulansen fått bistand fra politiet i bare 12 pst. av de 4 437 oppdragene de hadde vært ute på. I bare halvparten av disse oppdragene var makt nødvendig. Det viser at psykiatriambulansen kan håndtere de fleste oppdrag uten bistand fra politiet.

De ansatte ved psykiatrisk ambulanse i Bergen sier at det er en gjennomtenkt holdning til regelverk og bruk av tvang som gjør at de nå tør å dra ut alene. Det er gjennomsnittlig fem utrykninger per vakt, men på enkelte skift kan det være opptil 13 utrykninger. Oppdraget kan gjelde både frivillig innleggelse, tvangsinnleggelse, tvungen legeundersøkelse og tvangsmedisinering. Både pasienter og pårørende framhever at det er godt å bli møtt av helsepersonell og ikke av politi.

Både i Bergen og Stavanger er personalet som arbeider i ambulansen, spesielt utvalgt nettopp til dette arbeidet, både når det gjelder personlige egenskaper og erfaring fra psykisk helsevern. De får opplæring og øver på samhandling, ikke minst for å få pasienten til å medvirke uten å måtte ta i bruk fysisk makt eller spesialutstyr. Det er også utarbeidet retningslinjer for bruk av ambulansen, og de tiltak som settes i verk overfor pasientene under transport, skal alltid dokumenteres. Ordningen fungerer svært godt for pasientene.

Høyre mener en slik ordning er godt utprøvd både i Bergen og Stavanger, og vi støtter derfor forslaget om å innføre et tilbud om psykiatrisk ambulanse etter modell fra Helse Vest, slik både Legeforeningen og flere pasientorganisasjoner også gjør. Det er viktig at en slik ordning blir landsomfattende der de geografiske forhold gjør ordningen praktisk gjennomførbar og hensiktsmessig.

Kjersti Toppe (Sp) [13:12:44]: Helse Bergen har innført en spesiell transporttjeneste for psykiatriske pasienter som kan være et forbilde for resten av landet. Evalueringen av ordningen viser at den avlaster politiet og reduserer bruk av makt. Helse Bergen er veldig fornøyd med ordningen, som er blitt betegnet som en suksess. Tilbudet gis ikke bare til innbyggere i Bergen kommune, men også til de 22 små og store kommunene som er i Helse Bergens opptaksområde, og det er som sagt bare positive erfaringer.

Det er grunnleggende at psykisk syke pasienter har samme krav på akutthjelp, inkludert ambulansetransport, som dem med somatiske sykdommer. Det er helseforetakenes ansvar å gi et likeverdig tilbud, og det er helseforetakenes ansvar å sikre kompetanse i ambulansene som dekker både akutte psykiske og somatiske lidelser. Ordningen med psykiatriambulanse framstår derfor som en god måte å organisere ambulansetjenesten på, og ordningen sikrer pasientene et mer likeverdig tilbud med større verdighet.

Det er gledelig at flere helseforetak ser til Helse Bergen og innfører lignende ordninger. Stavanger Universitetssjukehus har tatt i bruk en egen psykiatriambulanse fra 1. februar 2010. Fra nyttår ble psykiatriambulansen også et tilbud i Sør-Trøndelag. Helse Nord, leser jeg, vurderer at ordningen med egen ambulanse for psykiatriske pasienter vanskelig vil kunne fungere der, ut fra hvor langstrakt fylket er, og hvor lite folk som bor der.

Men også dersom noen foretak mener egen psykiatriambulanse ikke egner seg i deres distrikt, må transporten av psykisk syke pasienter bli bedre og gjøres på en mer verdig måte, f.eks. ved bruk av vanlig bil og sivilt tøy. Jeg synes det er lite verdig at psykisk syke pasienter blir hentet av uniformert politi, og det er ikke riktig at politiet skal bruke av sine ressurser på noe som definitivt er helsesektorens ansvar. At politiet tilkalles i farlige og ustabile situasjoner, er noe helt annet og selvsagt også helt nødvendig. Jeg har derfor stor forståelse for problemstillingen som Fremskrittspartiet her tar opp, og jeg støtter intensjonene bak Fremskrittspartiets forslag. Ordningen bør gjøres mest mulig landsdekkende så snart som råd er.

Statsråden redegjør i sitt skriv for at det gjennom bl.a. et oppdragsdokument til helseforetakene er gitt styringssignal om at helseforetakene skal sørge for gode og verdige transportordninger for psykisk syke, som skal bidra til at bruk av tvang og politiets ressurser blir redusert til et minimum. Det er også gitt retningslinjer i et rundskriv, som presiserer at helsepersonell som hovedregel skal være til stede under bistandsoppdraget, og at politiets håndtering skal skje på en mest mulig skånsom måte. Den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang har også gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å utarbeide regionale og lokale forpliktende handlingsplaner. Et minimumskrav til hva disse planene skal innholde, er bl.a. verdige og skånsomme transportordninger. Foretakene er pålagt å rapportere tilbake til departementet i en årlig melding om hvordan planarbeidet blir fulgt opp.

Jeg mener statsrådens redegjørelse viser at det allerede finnes sterke politiske føringer gjennom lovverk, rundskriv og styringssignaler ellers til foretakene for oppretting av psykiatrisk ambulanse i foretakene. Jeg mener imidlertid at vi må følge godt med på denne utviklingen, og jeg er åpen for at dette må styres enda sterkere, dersom ikke utviklingen går i retning av at de fleste foretak oppretter slike tilbud innen rimelig tid. Jeg mener kort fortalt at foretakene skal ha gode grunner for å la være å opprette en ordning med psykiatrisk ambulansetjeneste, fordi det er en utvikling som vi ønsker, og erfaringene er udelt positive.

Laila Dåvøy (KrF) [13:17:26]: Psykisk sykdom er en sykdom på linje med andre sykdommer. Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008 hadde som et viktig mål å skape mer åpenhet om psykiske lidelser. At politiet kommer og henter psykisk syke, virker dessverre stigmatiserende.

Vi i Kristelig Folkeparti støtter forslaget om å innføre et tilbud om psykiatrisk ambulansetjeneste etter modell fra Helse Vest hvor det har vært meget vellykket. Avgjørende for at vi støtter dette forslaget, er de positive resultatene også i evalueringen, da særlig reduksjonen i bruk av makt og avlastning av politiet samt høringsuttalelsene fra både Legeforeningen og Mental Helse.

Psykiatriambulansene ser ut som en vanlig, men litt større ambulanse med plass til både pasient, helsepersonell og pårørende. Etter to års drift fikk ambulansene samme farge som ordinære ambulanser, etter å ha vært gråfarget og anonyme. Tilsvarende ble arbeidsantrekket til de ansatte også likt ordinært ambulansepersonell. Hensikten var nettopp å signalisere klart og tydelig at det var helsearbeidere, og dermed likestille fysisk og psykisk sykdom.

Målet med den psykiatriske ambulansetjenesten har vært å sørge for at psykisk syke får et tilbud om transport til behandling som er preget av respekt og likeverd. Det siste som jeg sa her, er utrolig viktig: At det er en ambulanse, at det er helsepersonell som kommer. Jeg er utdannet sykepleier, og jeg har jobbet i psykiatrien. Jeg kommer aldri til å glemme en gang jeg tok imot en pasient som i perioder ble psykotisk. Hun var svært vanskelig å få med til sykehuset. En dag hun kom, så hun på meg, og så sa hun: «Hei, Laila, nå er jeg her, nå er jeg trygg. Du, hvorfor kan ikke de ta på seg noen hvite frakker, de som kommer og henter meg? Du skjønner, jeg blir så redd, jeg aner ikke hvem de er. Jeg tror de er kommet for å angripe meg.»

Derfor er det viktig at det er helsearbeidere som kommer, når det er en psykiatrisk pasient som kanskje av og til kan være psykotisk. I alle fall er det da av og til noe som likevel er på plass: En hvit frakk, en ambulansesjåfør med en frakk eller en gjenkjennelig påkledning.

Psykiatriambulansen har på mange måter bevisstgjort helsetjenesten om det ansvaret de har for transport av psykisk syke. Det er et tverrpolitisk mål å redusere bruken av tvang i psykiatrien, og det er utrolig bra når denne type tiltak kan bidra til det. Det bidrar også til å forklare hvorfor det er geografiske forskjeller knyttet til tvangsbruk. Å organisere tjenestene på nye måter, legge om måten man arbeider på, og ikke minst jobbe med holdninger til tvang kan også få tvangsbruken ned, hvilket er uhyre viktig.

Så til slutt: Kristelig Folkeparti imøteser arbeidet til det utvalget regjeringen har oppnevnt, som skal klargjøre regelverket for bruk av tvang.

Borghild Tenden (V) [13:21:05]: Bare en kort stemmeforklaring fra Venstre. Jeg har fulgt debatten, det er en viktig debatt, og jeg vil berømme forslagsstillerne som har reist denne saken.

Venstre er, som også flere har vært inne på, bekymret for den store bruken av tvang i psykisk helsevesen. Vi mener det er behov for mye bedre opplæring og større fokus på tvangsbruk i helsevesenet. Venstre har programfestet å utvide bruken av alternativer til polititransport ved tvangsinnleggelser, f.eks. etter modell fra Bergen, som vi har hørt flere ganger her i dag. Venstre støtter mindretallsforslaget.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:22:09]: Det er viktig, som det er tatt opp her, å fokusere på syketransport og ambulansetransport av psykiatriske pasienter. Det er viktig også å understreke at psykisk syke mennesker har like stort krav på akutte helsetjenester, inklusiv ambulanse, som somatisk syke mennesker. Det er helseforetakenes ansvar å bidra til det. Det betyr at det er helseforetakenes ansvar å besørge at ambulansetjenesten har den kompetansen som er nødvendig også for akutt psykisk syke pasienter.

Så er det også slik, som komiteen sier i sin innstilling, at psykiatriambulanser ikke kan erstatte bruk av politi i farlige og ustabile situasjoner. Det er bare politiet som har myndighet til å utøve maktbruk utenfor institusjonene.

Jeg vil understreke, og det er SVs veldig klare syn, at det er et overordnet mål innenfor helsepolitikken og innenfor psykiatrien at vi skal redusere bruken av tvang. Den er altfor høy i Norge, og det må også gjelde for ambulansetransport og syketransport av psykisk syke. Derfor er det viktig at politiet blir brukt bare når det er høyst nødvendig, og at politiet i slike tilfeller opptrer i sivilt.

I tidligere innlegg og i forslagene her er det vist til erfaringene fra Helse Bergen med en egen transporttjeneste for psykiatriske pasienter og at denne transporttjenesten har bare udelt positive erfaringer og resultater. Blant annet har den bidratt til redusert bruk av tvang og redusert antall innleggelser. Dette er veldig viktige og veldig gode erfaringer, som jeg forutsetter at statsråden bidrar til blir overført også til andre helseforetak. Altså: De gode erfaringene vi har innenfor dette området, må overføres på andre områder, jf. den debatten vi har hatt i en tidligere sak i dag, om en havarikommisjon for helsesektoren, om å lære av feil og lære av gode erfaringer.

Det vil uansett være slik som representanten Sonja Mandt sa i sitt innlegg tidligere i dag, at det er ikke sikkert at man kan overføre de erfaringene man har gjort i Bergen, til f.eks. tilbudet i Finnmark, eller i distriktene, hvor det er mer begrenset tilgang på fagfolk. Det er veldig viktig å legge til grunn at der man har gode resultater, og i de tilfellene man oppnår gode resultater, er slike til for å praktiseres også i den øvrige delen av psykiatrien og i den øvrige delen av spesialisthelsetjenesten.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:25:42]: Mennesker med psykiske lidelser skal sikres et godt og verdig transporttilbud på lik linje med alle andre pasientgrupper. Det er derfor et viktig tema som forslagsstillerne tar opp. Vi er helt enige om målet, nemlig å sikre at pasienter som er i en særdeles sårbar situasjon, får et best mulig tilbud.

Helsetjenesten har ansvar for å gi øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp til mennesker med psykiske lidelser. I noen situasjoner vil også politiet ha ansvar for å gi hjelp og være en nødvendig støttespiller. Som kjent er det bare politiet som har myndighet til å bruke fysisk makt utenfor institusjon, f.eks. når det er fare for liv og helse. Bistand fra politiet skal derfor bare benyttes når sikkerhets- og risikomessige hensyn tilsier dette. Her er det viktig med retningslinjer og klare ansvarslinjer.

Helsetjenesten og politiet må samarbeide nært om hvilke situasjoner helsetjenesten skal håndtere, og hvilke situasjoner som krever politibistand. Hovedregelen er at helsepersonell skal være til stede når politiet bistår. Når det gjelder retningslinjer for transport av personer med psykiske lidelser, viser jeg til mitt svar til helse- og omsorgskomiteen i brev av 2. november 2010. Her er forslag om en ordning med psykiatriambulanser i alle landets fylker kommentert.

Bruk av tvang overfor personer med psykiske lidelser skal ned. Dette var også representantene Kjønaas Kjos og Sjøli inne på. Det er et klart mål også for regjeringen. Departementet følger opp dette bl.a. gjennom Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester. De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å utarbeide regionale og lokale handlingsplaner for tvangsbruk. Verdige og skånsomme transportordninger er et minimumskrav i disse planene.

Samtlige regionale helseforetak rapporterer at foretakene arbeider med å etablere gode og verdige transportordninger for mennesker med psykiske lidelser. Enkelte steder er vanlig ambulanse den beste løsningen. Andre steder benyttes drosje eller at akutt-teamet rykker ut. I de nordligste fylkene kan det være aktuelt med flytransport.

Helse Vest har gode erfaringer med psykiatrisk ambulanse i Helse Bergen og Helse Stavanger. Samtidig har andre helseforetak i regionen valgt å bruke vanlig ambulanse eller ambulante team eller en sivil tjenestebil for pasienter som ønsker det.

Helse Vest understreker at psykiatrisk ambulanse ikke kan erstatte politi i akutt farlige situasjoner med ustabile personer. Samtlige regionale helseforetak melder at de er svært bevisste på å bruke politiet så lite som mulig, og bare når det er absolutt påkrevd. Samarbeidet med lokalt politi beskrives som godt.

Omstillingen av psykisk helsevern skal fullføres bl.a. for å sikre et verdig og godt tjenestetilbud til pasientgruppen vi snakker om i dag.

Omstilling er et helt sentralt virkemiddel for å redusere og kvalitetssikre bruken av tvang. Flere ambulante og oppsøkende tjenestetilbud lokalt er en viktig del av denne satsingen. I oppdragsdokumentet for 2010 til de regionale helseforetakene har vi stilt krav om å øke den ambulante aktiviteten. Fra 2005 og frem til i dag er det etablert om lag 150 ambulante team for mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet. Denne positive utviklingen betyr at pasienter får raskere og riktigere hjelp, at akuttinnleggelser unngås, og at bruk av politi kan reduseres.

Jeg vil også vise til lovutvalget som ble oppnevnt i mai 2010 for å vurdere etiske, faglige og rettslige sider ved regelverk og praksis ved bruk av tvang i psykisk helsevern.

Jeg har stilt krav om at verdige og skånsomme transportordninger for mennesker med psykiske lidelser utformes i alle regioner. Jeg har tiltro til at regionene videreutvikler transporttilbudet på en best mulig måte for pasientene og innenfor rammen av regelverk, retningslinjer og styringssignaler. Jeg har stor tro på at omstillingsarbeidet i tjenestetilbudet skal bidra ytterligere til et bedre og mer tilgjengelig tjenestetilbud med redusert og kvalitetssikret bruk av tvang overfor mennesker med psykiske lidelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:30:44]: Når absolutt alle som har uttalt seg om sykebil, støtter forslaget, når undersøkelser viser at mangel på sykebil og bruk av politi oppfattes stigmatiserende og skremmende og øker følelsen av tvang, når politiet mener at økt syketransport går ut over det arbeidet de egentlig er satt til å gjøre, er det vanskelig å forstå hvorfor helseministeren ikke ønsker å instruere. Som vanlig har helseministeren «tiltro til» at helseforetakene gjør slik som helseministeren egentlig ønsker. Det er altså ingen som har noe negativt å si om å få etablert sykebil i alle fylker, og da blir spørsmålet: Hvorfor i all verden kan ikke helseministeren rett og slett instruere helseforetakene når det er det vi faktisk ønsker oss?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:31:37]: Jeg synes det er viktig å stille krav til transportordningene, at de skal være verdige, at de skal være skånsomme, men jeg ser jo også at ulike deler av landet har behov for ulike transportordninger. Da må jeg ærlig talt si at jeg ikke kan forstå hvorfor vi skal standardisere det til psykiatriambulanse. Det kan være drosje. Det kan være at det er mer hensiktsmessig at et ambulant oppsøkende team reiser ut, eller det kan være andre typer ambulanser. Det som er det viktige, er jo at vi oppnår det vi ønsker: minimal bruk av tvang. Det er absolutt høyt på min dagsorden – jeg vil bare referere til det lovutvalget som er satt ned – at vi skal ivareta denne pasientgruppen på en best mulig måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jon Georg Dale (FrP) [13:32:58]: Først til svaret som statsråden gir i replikken sin til representanten Kjønaas Kjos.

Realiteten er jo av sjølv om ein innfører tilbod om psykiatriambulanse i alle fylke, utelukkar ikkje det moglegheita for framleis å ha andre tiltak der det er nødvendig. Det er jo ei styrking av det totale tilbodet til dei psykiatriske pasientane dette forslaget tek for seg. Derfor synest eg det er skuffande at statsråden ikkje er tydelegare overfor helseføretaka på det som faktisk kan gi konkret effekt.

Erfaringane frå helsevesenet er eintydig positive. Det gir også alle høyringsuttalene forslagsstillarane støtte i. Då synest eg det er rart at statsråden ikkje er tydelegare enn det ho har valt å vere her i dag. Eg skjønar heller ikkje bakgrunnen for at statsråden vegrar seg for å kome med konkrete tiltak, for ho seier jo at ho er einig i intensjonen. Ho seier at ho er einig i intensjonen. Dersom vi ser på dei erfaringane dei har henta i Helse Vest, viser dei at tilbodet vert betre. Det er eintydig erfaring for at tilbodet til pasientane vert betre. Kostnaden utgjer ein minimal auke. Det er samansetjinga av personalet, eit breiare kompetansemiljø, som er grunnlaget for psykiatriambulansen, og som gjer at du får eit betre tilbod for ei ny brukargruppe, eller for ei større brukargruppe.

Når regjeringspartia i denne saka seier at dei skal likestille tilbodet i somatikk og psykiatri i eksisterande ambulanse, trur eg at dei forstår intensjonen med psykiatriambulanseforslaget. Men då må ein jo samtidig vere klar over at det er nettopp det at ein utvidar tilbodet til å ha psykiatrisk spesialkompetanse også i ambulansane, som gjer at ein får til det. Den kompetansen kan vi aldri få til innanfor dagens ambulanseteneste, med mindre ein er villig til å gi helseføretaka tydelege signal om kva retning dei skal gå i.

Mental Helse er einig med forslagsstillarane, Legeforeningen er einig med forslagsstillarane, politiet er einig med forslagsstillarane og seier at ja, politiet har naturlegvis eit ansvar der ein skal bruke tvang, men ein kan redusere både belastninga for pasientane og for politiet ved å leggje om denne ordninga. Derfor er det skuffande at regjeringspartia ikkje kjem oss i møte når dei faktisk i prinsippet er einig med oss.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.