Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter på statsråden.

Videre foreslås det at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ib Thomsen (FrP) [10:04:44]: (ordfører for saken): Media er i store forandringer om dagen. Det skjer mye overalt, både på nett, tv, radio og ikke minst også i papiravisene. Noen har spådd papiravisenes bortgang om 10–11 år, og det er jo en spådom som er ganske dramatisk. Er dette en lov for framtiden vi skal debattere i dag, med den raske utviklingen vi ser innenfor media?

Den saken vi nå skal behandle, er et produkt av et politisk og byråkratisk ønske om større makt, slik jeg ser det. Man ønsker å sette opp lister over programmer man ønsker å kjøpe inn, og som man mener det er korrekt å vise for den norske befolkningen. Man ønsker å være med og påvirke den slags innkjøp. Hvordan man skal gjøre det, og hvordan man skal kunne vedta det i Stortinget, er for meg som å vedta at vi skal ha godt vær. Det er en handelsvare vi snakker om, og det er mange som konkurrerer. Når listen blir satt opp i Stortinget, vil man være med og detaljstyre.

Mediefeltet er viktig. Avstanden mellom aktørene og politisk ledelse er – ikke minst – også veldig viktig. Man ser i dag i Midtøsten at man bruker nettopp mediene bevisst. Nå vil ikke jeg påstå at vi gjør det samme i Norge, men man ser i hvert fall at de brukes, og man bør være varsom.

Ytringsfriheten er jo vernet i Grunnloven – den er fanget opp på den måten. Det er viktig at vi verner om den. Alle er enige om at det er viktig med en fri og uavhengig presse som setter dagsordenen og har den redaksjonelle friheten. Da skjønner jeg ikke at Stortinget ikke kan gi større frihet også innenfor kringkastingen til redaktørene, som styrer etter denne Redaktørplakaten som vi har så stor tro på.

Konkurransetilsynet mener jeg også kan gjøre en jobb innenfor media, som å sørge for at det er fri konkurranse mellom media og de andre aktørene i bransjen – ikke som vi ser i dette forslaget, som etter mitt syn går i motsatt retning. Medietilsynet får en sterkere rolle. De kan overkjøre de fleste med bøter, men Kongen i statsråd – ikke minst – kan også overkjøre både redaktører og klagenemnd. Flere saker som Medietilsynet behandler, er en smal grenseoppgang mot prinsippet om redaksjonell frihet.

Et eksempel jeg har, er at man bruker Medietilsynet til å forby porno og vold på tv. Jeg er helt enig i at man skal forby vold og porno på tv. Men det er også samtidig i strid med norsk lov. Hvorfor bruke Medietilsynet til det når det er i strid med norsk lov? Da er det andre aktører man kan bruke. Hvorfor stoler man ikke på redaktørene og redaksjonene – at de gjør den jobben de er satt til å gjøre, også innenfor kringkastingen? Det kan føre til mistanke og påstander om at politiske myndigheter misbruker kringkastingsregelverket til å påvirke medias redaksjonelle prioriteringer. Det må vi for all del unngå.

Så har man reklame og kontroll av den. Ja, der er NRK aktiv. Men de kaller det sponsing. De kaller det sponsing av alle typer programmer, og vi ser det ikke minst nå under VM. Dette skal også Medietilsynet være med og regulere. Kanskje NRK og regjeringsapparatet ønsker å benytte seg av dette misforståtte smutthullet som sponsing er, f.eks.: Dette programmet er sponset av regjeringen. Hvor går grensene for tolkning? Jo, ved det som Medietilsynet og departementet håndterer.

Hensynet til mediemangfoldet og ytringsfriheten, som er viktig, kan bedre ivaretas gjennom økt vekt på prinsippene i Redaktørplakaten, noe vi også har vist til i forslaget vårt. Det gjør det unødvendig å opprettholde Medietilsynet i dagens form, mener vi.

I høringsnotatet legger regjeringen stor vekt på konsesjon og politisk styring av mediepolitikken gjennom konsesjonstildelinger, i stedet for å dempe konsekvensene av denne uønskede grad av politisk styring på kringkastingsområdet.

Det er vel så viktig at NRK som statlig allmennkringkaster er avhengig av tillit i befolkningen, og at selskapet framstår som reelt uavhengig. Så lenge lovforslaget ikke selv beskriver hva distributøren nærmere bestemt skal gjøre, blir det videre noe paradoksalt at Medietilsynet kan ilegge en tvangsmulkt hvis den ikke har gjort noe den skal gjøre.

Jeg ønsker å fremme forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Gunn Karin Gjul (A) [10:10:17]: (komiteens leder): Jeg er enig med representanten Ib Thomsen i at det er viktig med Redaktørplakaten, og det tror jeg det store flertallet i Stortinget er enig i. Men jeg lurer på hvor Ib Thomsen var da han oppdaget at hans favorittprogram med Ninky Nonken og Plinky Plonken – altså Drømmehagen – ble tatt av NRKs program. Da var ikke Redaktørplakaten så viktig lenger, for da ville han instruere statsråden om å gjeninnføre Drømmehagen.

Allerede i forbindelse med kringkastingsmeldingen, St.meld. nr. 30 for 2006–2007, ga flertallet i Stortinget sin tilslutning til at Medietilsynet skulle få en mer uavhengig rolle i forbindelse med kringkasting. Det er det denne saken dreier seg om, nettopp at de nå skal få en mer uavhengig rolle. Det er bl.a. god forvaltningspolitikk og i tråd med den utviklingen vi ser innenfor andre forvaltningsorganer. Men det er også veldig viktig at departementet ikke minst når det gjelder mediepolitikken, skal ha armlengdes avstand. Når det også dreier seg om at departementet er eier av NRK, så er dagens adgang til å kunne instruere Medietilsynet i saker vedrørende kringkasting ikke uproblematisk.

Det forslaget går ut på, er at departementet ikke lenger skal være bare klageinstans. Det skal nå etableres en uavhengig klagenemnd, og den skal bl.a. gjelde i forbindelse med reklame og sponsing, forbud mot politisk reklame, vern av mindreårige seere og ikke minst det det har vært stor politisk debatt om, med regjeringa som klageinstans, i forbindelse med konsesjoner til lokal-tv og lokalradio. Det er her viktig med uavhengige tilsyn.

Men det er også noen saker som åpenbart ligger i grenselandet mellom politikk og forvaltning, og hvor regelverket er ganske skjønnsmessig. Her er det viktig at økt sjølstendighet ikke går ut over myndighetenes demokratiske kontroll med virksomheten til tilsynene. Derfor har man foreslått en sikkerhetsventil som gjør at Kongen i statsråd kan omgjøre vedtak i Medietilsynet eller klagenemnda. Det gjelder bare saker av stor prinsipiell eller samfunnsmessig interesse.

Jeg legger merke til i merknadene til Fremskrittspartiet at de vil avvikle Medietilsynet og overlate oppgavene hva gjelder mediemangfoldet, til Konkurransetilsynet. Det er nettopp Konkurransetilsynet som har hatt ansvaret for mangfoldet i bokbransjen, Ib Thomsen, som gjør at vi i dag sitter med tre store forlag som har nesten all markedsmakt. I det tilfellet som gjelder bokhandlerne, vil Fremskrittspartiet sammen med oss andre gå den andre veien og regulere markedsmakten og innføre en boklov. Hva er det som tilsier at ikke det samme vil skje innenfor mediebransjen som har skjedd innenfor bokbransjen? Men kanskje synes Fremskrittspartiet at det er greit at vi blir sittende igjen uten konkurranse i mediemarkedet, og at all eiermakt blir konsentrert rundt det sentrale østlandsområdet. For oss er det ikke greit.

Statsråden signaliserer i proposisjonen at hun vil sikre at folket får tilgang til viktige idrettsarrangement som VM på ski og OL også for framtida. Det gir flertallet i denne salen sin helhjertede støtte til. Vi har de siste årene sett at det er en kraftig prisstigning på seerrettigheter knyttet til de store idrettsarrangementene, og at de store kommersielle betalingskanalene priser opp disse arrangementene så høyt at allmennkringkasterne ikke har muligheten til å delta i den konkurransen. Det har også tidligere vært spekulert i at bl.a. NRK ikke har muligheten til å kunne sende det neste OL. Derfor er det viktig at man får muligheten til listeføring av store idrettsarrangement. Dette er store opplevelser for hele folket, som folk har stor glede av å få muligheten til å se. Dette er ikke noe spesielt for Norge. Dette er ting som allerede skjer – i Storbritannia, i Østerrike, i Tyskland, i Irland og i Italia. Men igjen registrerer jeg at Fremskrittspartiet i sin fanatiske motstand mot NRK og lisensen vil ofre det norske folks rett til å se VM på ski, OL, VM-finalen i fotball for at man skal sikre de kommersielle selskapene.

Presidenten: Presidenten vil for ordens skyld minne om at tale må rettes via presidenten, selv om det kan være fristende å tale til enkeltrepresentanter direkte.

Gunn Karin Gjul (A) [10:15:16]: Det skal ikke gjenta seg!

Presidenten: Det er presidenten helt sikker på at det ikke gjør.

Olemic Thommessen (H) [10:15:45]: Det denne saken dreier seg om, er jo å gi Medietilsynet en mer uavhengig rolle, og sånn sett er jo dette et skritt i riktig retning i den forstand at avstanden mellom den politiske makt og tilsynet av mediene blir større. Så jeg stiller meg litt uforstående, faktisk, til Fremskrittspartiets utgangspunkt for vurdering av denne saken.

Det opplegget som regjeringen har presentert, og som Høyre vil støtte i dag, er helt i tråd med tilnærminger som Høyre har hatt tidligere for å skape en større integritet rundt Medietilsynet og rundt de beslutningsprosesser som er knyttet til konsesjonstildelinger i særdeleshet. Det er kringkastingsfeltets uavhengighet som her er det bærende hensynet.

Debatten i denne saken mener jeg kan ligge på litt andre punkter enn akkurat det: Er det behov for noen unntak? For det er lagt opp til ett unntak knyttet til riksdekkende konsesjoner. Ryggmargsrefleksen skulle tilsi at det kanskje ikke var noen grunn til å unnta akkurat dem. Når Høyre allikevel støtter regjeringens opplegg, er det ut fra en konkret vurdering av hvilke konsesjoner vi snakker om, og hva som faktisk er tilfellet. Det knytter seg altså til to radiokonsesjoner hvis skjebner vil komme opp i en større sammenheng i forhold til digitaliseringen av radiomediet, og der er jo vårt håp at vi ikke skal behøve å ha noen konsesjoner i det hele tatt. Så kommer vi dit, blir dette en diskusjon om pavens skjegg, rett og slett fordi konsesjonene forsvinner.

Da står vi tilbake med én konsesjon, og det er TV 2-konsesjonen. Den er jo en ny oppfinnelse i den forstand at den ikke lenger er en konsesjon i betydningen fordeling av et knapphetsgode. Det er en tilrettelegging som ligner mer på et privilegium, og selv om det ikke akkurat er et ord vi liker så godt i denne sammenhengen, er det tross alt det det er. Man har altså lagt opp til en forpliktelse hos kabeleierne til å formidle TV 2 – på gitte markedsmessige betingelser, riktignok – men det er ikke noen tvil om at det der ligger en fordel for ett tv-selskap, som altså da har fått dette, om man definerer det som en konsesjon. Det er en ganske krevende vei inn i det, og jeg har forståelse for at det er vanskelig å bryte kontakten med de parter konsesjonen er inngått mellom, i den avtalen som ligger der, og plutselig skulle flytte deler av forståelsen av dette over til en annen instans. Riktignok under noe tvil så har vi kommet frem til at departementets forslag er en ganske god løsning i forhold til det praktiske liv.

Det andre temaet som bør være gjenstand for litt nærmere diskusjon, er spørsmålet om listing av idrettsarrangementer. Det er noe Høyre synes er en god idé. Vi synes det er flott at sentrale, viktige nasjonale arrangementer skal være tilgjengelig for alle uten at det skal behøve å koste noe. Vi hadde den debatten i forbindelse med kringkastingsplakaten. Når det er sagt, tror jeg det er et ganske viktig poeng ikke å ta for mye Møllers tran i forhold til hvilke forventninger man skal ha for å få dette til, og jeg tror man skal ha en ganske strategisk inngang med ikke å være for grådig i utgangspunktet. Det ligger tross alt en inntektsside hos idrettsarrangører i dette som er ganske betydelig; vi snakker om tv-rettigheter som medfører store beløp. Vi kjenner jo til at når noen skal avholde store idrettsarrangementer i vårt land, er ikke veien lang til staten i forhold til garantier eller tilskudd, eller hva det nå skulle være. Så det er et spørsmål om å finne et balansepunkt som gjør at dette blir håndterlig. Det vil være viktig å koordinere seg med andre land i forhold til hvordan de håndterer dette, men jeg tror også at det vil være fornuftig å gå tilbake til den avgrensningen vi tenkte oss i forbindelse med debatten om kringkastingsplakaten, der dette var knyttet til noen relativt få sentrale arrangement.

Så vil jeg i et senere innlegg komme litt mer tilbake til akkurat dette punktet, og jeg vil også nærmere kommentere spørsmålet om Medietilsynet i forhold til Konkurransetilsynet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:21:11]: Når det gjelder spørsmålet om listing av store arrangement og «viktige hendingar», som det heter i loven, er det et spørsmål som Kristelig Folkeparti også er veldig opptatt av. Men det er jo sånn der også at det er de resultatene vi faktisk oppnår i praksis, som er avgjørende. Det er det jo fint å snakke om på en dag som i dag – ski-VMs første dag – men vi må faktisk få gjennomført det i praksis og i lys av de dilemmaene som forrige taler presenterte, for at det skal få betydning. Kristelig Folkeparti viser til våre merknader i saken og venter spent på departementets oppfølging, og håper man lykkes med å gjennomføre det på en god og fornuftig måte.

Den saken vi har til behandling, dreier seg i første rekke om å lovfeste en mer uavhengig rolle for Medietilsynet på kringkastingsfeltet. Mediepolitikk dreier seg om en skjør og viktig balansegang mellom styring og de demokratiske prinsippene som krever redaksjonell frihet, og å ta vare på prinsippet om redaksjonell frihet.

Kristelig Folkeparti finner det betryggende at de aller fleste av instansene som uttalte seg i høringen, var positive til å gi Medietilsynet en mer uavhengig stilling og til forslaget om en klagenemnd som skal behandle klagesaker.

Det er viktige prinsipielle grunner for at det organet som fører tilsyn med kringkasterne, skal sikres selvstendighet i forhold til politiske myndigheter, særlig på bakgrunn av medias rolle i sammenheng med kritikk av og kontroll med offentlig maktutøving. I tillegg har vi Kulturdepartementets eierrolle i NRK, som gjør det særdeles viktig å ha et øye med disse spørsmålene. På denne bakgrunn støtter Kristelig Folkeparti det forslaget som departementet har lagt fram, og står bak flertallet i salen.

Så vil jeg også si at nettopp i dette landskapet der vi skal balansere redaksjonell frihet og politisk styring, vil nok aldri grensedragningene og heller ikke de lovendringene vi vedtar i dag, gjøre at dette er hogd i stein en gang for alle, men tvert imot er det viktig at vi har en levende debatt om mediepolitikken, og at vi finner en fornuftig balanse mellom det som skal være politisk ansvar og politisk styring, og det som skal være fri debatt i media og redaksjonell frihet i et demokrati.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:24:52]: Jeg er enig med sistnevnte taler, som sa at mediepolitikken ikke må hogges i stein. Det er store endringer på medieområdet, og når det gjelder våre mål om mediemangfold, har myndighetene en viktig rolle for å bidra til at ulike meninger er oppe i offentligheten. For å nå det målet må vi stadig se på lovverket og hva slags virkemidler vi har for å nå det. Jeg er derfor svært fornøyd med at det er et bredt flertall som stiller seg bak samtlige av regjeringens forslag. Både prinsipielle hensyn og god forvaltningspraksis taler for forslagene som er lagt fram i denne proposisjonen.

Medietilsynet behandler i dag mange saker som berører prinsippet om redaksjonell frihet. Mediene har som oppgave å overvåke og kontrollere offentlig maktutøvelse, altså oss. Mye taler derfor for at tilsynsorganet på medieområdet bør ha stor grad av uavhengighet av politiske myndigheter. Derfor er ikke dette et forslag som bidrar til økt maktkonsentrasjon i Kulturdepartementet, snarere tvert imot; det bidrar til at Medietilsynet får økt innflytelse. Det mener jeg er viktig, prinsipielt og reelt.

Kulturdepartementet eier NRK og avgjør klager som kan involvere NRK. Så behandlingen av slike saker i en egen klagenemnd vil gi klagebehandlingen økt legitimitet. Forslaget gir dessuten en bedre arbeidsdeling mellom departementet og det faglig baserte tilsynet, og Norge vil, ikke minst med denne gjennomføringen, få et mer uavhengig tilsyn. Det er i tråd med praksis ellers i Europa.

Så merker jeg meg med interesse Fremskrittspartiets «prinsipielle» holdning, at jeg som statsråd skal gripe inn og sikre Drømmehagen, men når det gjelder VM på ski, bør konkurransen råde fritt. Det er et sterkt prinsipielt syn, og det skiller seg jo fundamentalt fra veldig mange andre land. Debatten om at vi skal listeføre viktige idrettsarrangement, er ikke noe jeg har funnet på på kjøkkenbordet på Jessheim, det er noe de gjør i Storbritannia, Østerrike, Finland, Belgia, Italia og Tyskland. Men det er riktig, som Olemic Thommessen er inne på, at dette må gjøres med nennsom hånd. Vi kan ikke regulere på alle områder. Og det er slik at idretten er avhengig av inntektene fra en del av disse idrettsarrangementene. Jeg vil om kort tid sende et forslag ut på høring hvor vi gjennomgår dette, og vil komme med forslag om hva slags type viktige begivenheter som skal være for oss alle. Nasjonale idrettsbegivenheter er jo noe av det som virkelig binder vår nasjon sammen. Da vi vokste opp, hadde vi én riksdekkende kanal. Jeg er glad for at vi ikke er der. Men er det noe som binder oss sammen som nasjon, er det det som skjer i Holmenkollen i disse dager.

Fremskrittspartiet foreslår i sitt mindretallsforslag at Medietilsynet bør legges ned, og at ansvaret for å sikre mediemangfold skal overlates til Konkurransetilsynet. De mener at mediemangfoldet bør ivaretas gjennom økt vekt på prinsippene i Redaktørplakaten og konkurranserettslig regulering av mediesektoren i regi av Konkurransetilsynet.

Fremskrittspartiets forslag synes å basere seg på en forestilling om at mangfoldet vil komme av seg selv bare Redaktørplakaten etterleves og myndighetene griper inn mot konkurransevridende forhold som strider mot konkurranseloven. Dette forslaget har etter min mening flere problematiske sider. Redaktørplakaten regulerer forholdet mellom redaktør og eier. Formålet er å sikre redaksjonell uavhengighet. Jeg er selvsagt enig i at redaksjonell uavhengighet er et viktig prinsipp. Prinsippet er til og med gitt rettsvern gjennom lov om redaksjonell frihet i media. Men redaksjonell selvstendighet er ikke alene tilstrekkelig til å sikre et slikt mangfold. Inngrep mot atferd som begrenser konkurransen, er selvsagt viktig. Men heller ikke dette er alene nok til å sikre mediemangfold. Fremskrittspartiets forslag vil innebære at dagens regelverk på kringkastingsområdet ikke vil bli håndhevet. Forslaget er både uklokt og i strid med internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg.

Så vil jeg til slutt si til TV 2-avtalen, som representanten fra Høyre var inne på: Vi har i dag ingen konsesjon knyttet til TV 2; vi har en avtale. Fordi vi har et digitalt nett, er det langt flere som kan sende enn før, den gang det var begrensninger. Da kunne man ha konsesjon. Derfor er dette en avtale som TV 2 har inngått på selvstendig grunnlag. De kunne sendt uten en avtale med myndighetene. Jeg mener at dette har en veldig viktig kulturpolitisk dimensjon, for det sikrer daglige nyhetssendinger, og det sikrer en del norske tv-dramaer, men det er altså ikke grunnlag for samme regulering på dette området siden vi har digitalisert. Det samme vil jo skje innenfor radio, at vi vil få mer mangfold og mer konkurranse når vi får innført digitalradio, en endring som Fremskrittspartiet også er imot.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:30:01]: Mer makt til Medietilsynet er hovedpoenget fra regjeringen i denne saken, og man har liten tro på redaktørene. Men samtidig vil regjeringen ha en sikkerhetsventil – for så mye makt vil man ikke gi fra seg. Det er Kongen i statsråd som kan overkjøre Medietilsynet, klagenemnda og sågar redaktørene.

I saker av «prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning», står det i sakspapirene. Det er interessant. Hva er av prinsipiell og stor samfunnsmessig betydning, der Kongen i statsråd kan overkjøre Medietilsynet, redaktørene og klagenemnda?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:30:48]: Det er jo ikke sånn at Medietilsynet og Kongen i statsråd til syvende og sist kan overprøve redaktørene i Norge. I dagens regelverk har vi et medietilsyn, og i mediesaker er Kongen i statsråd klageinstans, men det er jo ikke slik at vi i Norge på noen som helst måte regulerer redaktøransvaret. Så her tror jeg representanten ser spøkelser ved høylys dag.

Dette forslaget vil altså innebære at saker som handler om konsesjon for radio, hvor departementet i dag er klageinstans, nå skal avgjøres av Medietilsynet, slik at Medietilsynet vil få økt makt, og Kongen i statsråd vil få mindre innflytelse over mediepolitikken.

Olemic Thommessen (H) [10:31:48]: På morgenkvisten i dag var det en viktig nyhet at det hadde vært seerstorm på NRK fordi man ikke hadde hatt en god dekning av åpningsseremonien til VM. Det synes jeg illustrerer ganske godt problemstillingen rundt listing, for dette er typisk noe man kunne tenke seg listet. Vi vet at VM-arrangementet har inntekter på 25 mill. kr fra TV-rettigheter, og noe særlig offentlig tilskudd utover det har de ikke. Det er riktignok gått mye til anlegg og sånne ting, men selve det arrangementsmessige er ikke – i særlig grad i alle fall – statlig finansiert.

Kan statsråden reflektere litt mer rundt hvordan hun tenker seg å nærme seg dette? Tenker hun seg at staten skal kompensere disse utgiftene – eller inntektene for noen – eller tenker hun seg at de skal klare seg med mindre?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:32:53]: Det er jo slik at vi har en avtale med TV 2 som gir visse rammer for hva slags type programmer som denne kanalen skal tilby. I tillegg er de økonomiske rammene til NRK styrt gjennom lisensen. I det forslaget som vi kommer til å legge ut på høring, kommer vi med noen forslag til hva slags type nasjonale begivenheter vi mener det er naturlig å listeføre. Disse forslagene vil jo ikke være uavhengig av hva man har gjort i andre land. Man har jo klare prosedyrer på dette området, og sterke reguleringer av det innenfor EØS-avtalen, så de konkrete forslagene vil jeg komme med i et høringsutkast, som vi må få en bred politisk diskusjon om.

Jeg mener at noe av rollen til en allmennkringkaster, enten det er TV 2 eller NRK, er å vise noe av det mest allmenne for oss nordmenn, og det er jo bl.a. ski.

Olemic Thommessen (H) [10:34:01]: Jeg vil ta tak i det statsråden sa i sitt innlegg om TV 2-avtalen. Jeg spør litt mer om den, for det fremstår som litt uklart hva den egentlig inneholder. Når vi diskuterer unntakene for konsesjon i denne saken: Er den da ikke tema, eller er den en del av unntaket i den saken vi nå diskuterer? Det er jo et unntak for riksdekkende konsesjoner. Er TV 2-avtalen en del av det unntaket, eller ligger den utenfor unntaket?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:34:41]: TV 2 har i dag ingen konsesjon. TV 2 har inngått en avtale med Kulturdepartementet og kan i realiteten sende helt uavhengig av en konsesjon.

Når det gjelder radiokanaler innenfor FM-nettet, er muligheten til å sende gjennom FM-båndet et begrenset gode. Derfor er aktørene på dette området avhengig av en konsesjon – foreløpig – fra departementet for å kunne sende, hvis man da ikke sender digitalt. Slik at …

Olemic Thommessen (H) [10:35:14]: Men omfattes det av unntaket? (Presidenten klubber.)

Presidenten: Replikkordskiftet er omme – så får representanten vurdere hva han har fått ut av svaret.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) [10:35:49]: Når det gjelder spørsmålet om TV 2s unntak, må vi få brakt det på det rene, tror jeg, på et senere tidspunkt, for for meg fremstår det som litt uklart.

Når det da gjelder spørsmålet om Medietilsynet og Konkurransetilsynet, er det slik at også Høyre har sett sammenhengen mellom disse to tilsynene. Vi har tidligere hatt forslag om å slå disse to tilsynene sammen. Jeg synes denne saken er lite egnet til å ta opp akkurat det spørsmålet. Denne saken illustrerer jo de områdene som nettopp er problematiske ved å skulle gjøre en slik sammenslåing, nemlig grensedragninger knyttet til aldersbegrensninger og sånne ting. Hva er aldersbegrensningen for pornografi, hva er aldersbegrensningen for vold, osv.? Det er jo temaer som vi alle mener må være gjenstand for en offentlig regulering, men som kanskje ikke ved første øyekast er det man tenker at Konkurransetilsynet er mest egnet til å gjøre. Så når Høyre stemmer imot Fremskrittspartiets forslag i denne saken, er det fordi vi mener at vi må ha en grundigere – og en annen – inngang til dette for å se synergier og muligheter som kan ligge i konkurransesammenhenger her. Det er klart at hvis man f.eks. ser på spørsmål knyttet til produksjonstilskudd og økonomiske tilskuddsordninger til mediene, så mener jo vi også at man nokså enkelt kunne lage en forskrift f.eks. til Konkurransetilsynet og se sammenhenger på det.

Så vil jeg nok også si at det å få en tydeligere grensedragning mellom departement og medietilsyn er ikke bare et spørsmål om innhold og ytringsfrihet, det er også et spørsmål om forretningsmessige rammebetingelser for enkelte av aktørene. Og med tildelingen av radiokonsesjoner i friskt minne, hvor det var – ha meg unnskyldt, president – et salig rot mellom medietilsyn og departement, tror jeg vi alle fort kan bli enige om at det er ryddig å få en klarere og mer forutsigbar ramme om hva man har å holde seg til.

Og så, hvis statsråden velger å ta ordet, vil jeg gjerne høre om hun kanskje litt tydeligere kunne forklare hvorvidt den juridiske ramme som i dag ligger rundt TV 2s sendinger, for å si det slik, er omfattet av det unntaket som denne loven beskriver, eller om det ikke er en del av det unntaket.

Ib Thomsen (FrP) [10:39:02]: Jeg vil gjenta at Fremskrittspartiet har stor tro på redaktørene og redaksjonene rundt omkring i Norges land. Vi har faktisk mer tro på redaktørene enn vi har på departementet og Medietilsynet.

Det skjer mye om dagen, og det sier jo alle innenfor media. Og er dette tiden for å vedta det som vi gjør i dag? Er dette en moderne lov, er det en lov som fanger opp det mangfoldet vi ser framover? Det som er helt sikkert, er at mangfoldet vedtas ikke i Stortinget eller i departementet eller i regjeringen. Det er faktisk en utvikling der ute når det gjelder hva folk ønsker å se og lytte på.

Så har vi listing av idrettsarrangement. Listing er en fin måte å si det å ta styringen på. Hva om andre har en annen smak enn regjeringen og departementet? Hva om noen ønsker at det skal sendes show på tv-en? Hva om et flertall, store deler av befolkningen, ønsker noe annet enn regjeringen? Hva gjør man da? Jeg har forstått at komiteens leder, Gunn Karin Gjul, ønsker å nærmest garantere at det norske folk i framtiden kan se VM og OL gratis. Det er en garanti som sikkert mange, mange er veldig glad for, og det synes jeg er flott at regjeringen kan gi. Men hva koster dette? Og hva skal man bruke av penger til dette? Det får vi ikke svar på, men at man garanterer det, det er helt klart.

Så ser man at det dukker opp små lokal-tv-stasjoner, f.eks. TV8, som vi ser flere steder i landet, og jeg synes det er veldig positivt at man har gitt dem muligheten til å sende. Man har også gitt dem muligheten til å få inntekter, som bingo. Noen synes det er all right, og det kan være en fin inntekt for disse små lokal-tv-stasjonene. Men det departementet gjør, er å ikke gjøre det mulig for de små lokal-tv-stasjonene å selge bingobongene, for det vil være å konkurrere med Norsk Tipping. Da gir man med den ene hånden og så stikker man kjepper i hjulene med den andre, og der synes jeg man må ha en helhetsvurdering.

Så stilte jeg et spørsmål til statsråden i replikkordskiftet. Da fikk jeg til svar at vi «ser spøkelser ved høylys dag». Men når det står i sakspapirene at regjeringen vil ha en sikkerhetsventil, og at Kongen i statsråd kan overkjøre Medietilsynet og klagenemnda i saker av «prinsipiell» og «samfunnsmessig» interesse, så spør jeg, hva er det? Det kan man ikke svare på, men man svarer at vi ser spøkelser ved høylys dag.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:42:10]: Jeg vil gjenta det jeg har sagt om TV 2-avtalen. Det er en frivillig avtale som er inngått mellom departementet og TV 2. Når det gjelder radiokonsesjoner, som er et knapphetsgode, er det Medietilsynet som skal inngå avtaler på vegne av staten, ut fra de rammene som Stortinget og departementet har laget. Det vil ikke være slik at det i stridsspørsmål mellom TV 2 og departementet om hvordan TV 2-avtalen gjennomføres, er Medietilsynet som skal avgjøre tvistesaker i denne sammenheng. Det er mulig at vi da kan trekke på Medietilsynets kompetanse som rådgivende organ i mediespørsmål, men det er ikke slik at det er Medietilsynet som skal framforhandle den type avtaler. Nå var det jo bare én som ønsket en avtale med Kulturdepartementet i denne omgang, men hvis det hadde vært flere kringkastere som ønsket en avtale om å være riksdekkende allmennkringkaster, så er det da – på tv-siden – et spørsmål som ikke skal avgjøres av Medietilsynet, men som skal avgjøres av departementet, i og med at dette er en frivillig avtale og ikke en konsesjon. På radioområdet er det fortsatt slik at der er muligheten til å sende et knapphetsgode, og da vil det være Medietilsynet som avgjør i den type saker.

Så er det stor prinsipiell uenighet mellom oss og Fremskrittspartiet om dette med mangfold, at mangfoldet ivaretas best gjennom markedet. Da kan vi se på hva som er situasjonen i andre land, om de har mer mediemangfold i land hvor det er markedet som styrer mediepolitikken. Sannheten er jo at vi har mer mediemangfold i Norge, vi har flere lokalaviser, vi har flere regionaviser, vi har flere riksdekkende meningsbærende aviser, og for meg er det av viktig kulturpolitisk betydning. Det er også viktig språkpolitikk, og det blir en enda viktigere del av mediepolitikken i framtida. Og det er ikke slik at Norge skiller seg ut som en spesielt regulerende nasjon på dette området – det er mange land som har en sterk lovregulering av mediepolitikken.

Det er viktig med spredning av makt innenfor politikken, men det er også et viktig prinsipp med spredning av makt innenfor mediepolitikken. Det er også slik at EØS-avtalen forutsetter at vi har en viss regulering av kringkasting og andre elektroniske medier, og at disse reglene også håndheves.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.